Redd for endring, el skal vi trene sammen?

I går var jeg på spinning… 55 minutter … Ludvig intervaller kalles visst økten. Etter en slik økt er beina mine dønn slitne. Egentlig er hele kroppen er dønn sliten, men hva gjør vel det når man stolt har gjennomført nok ei god treningsøkt 🙂 Jeg merker at Ole Lukkøye kommer på besøk ei god stund før han pleier på torsdagskveldene, så det er tydelig at han mener jeg trenger litt mer søvn etter å ha tatt meg helt ut.

 

Spinning er utrolig moro, og denne type trening skal passe for alle. Treningstypen er skånsom, man sykler i sitt eget tempo, og man sykler ut i fra hva man selv orker. Vil man lure seg selv, og ta en søndagstur  så gjør man det, eller så gir man det man orker den dagen. Om det er vekten, eller om det er fordi jeg er plattfot, det vet jeg ikke, men det er veldig vondt under den ene fotsålen der jeg tråkker i vei oppover, og bortover. Likevel så er det bare å bita tennene sammen, og sykle videre, og håpe at dette vil bedre seg etter hvert. Heldigvis så sliter jeg ikke med andre vondter. Jeg har pr. i dag verken vonde knær, vond rygg, eller vonde skuldre. Dette er ting mange sliter med, og spesielt mange overvektige. Da er det fint med tilpasset trening hvor man gjør det man klarer, og hvor man ikke føler at andre glor deg ned fordi man ikke yter som alle andre. Det er en selv som kjenner hvor mye man kan presse seg, og hvilke øvelser man får til. Man har kun en konkurrent, og den konkurrenten er deg selv. Trening er ikke konkurranse om å løfte tyngst, hoppe høyest, eller klare flest push ups. Hva sidemannen klarer er totalt likegyldig – det som betyr noe er hva DU klarer! Trening betyr å øve, det betyr å utvikle, og forbedre. Trener man, så vil man hele tiden forbedre seg, man klarer mer, man orker mer, og man utvikler en bedre kropp å trene med.

Bloggen min ” En størrelse for stor ” er om livet på godt, og vondt som nettopp en størrelse for stor. Visst jeg kan inspirere, og motivere andre gjennom det jeg skriver, så har jeg oppnådd masse. Det er tungt å være overvektig, og samfunnet rundt en kan til tider også gjøre det tøft å være overvektig, men livet er sannelig ikke kjipt selv om man er en størrelse for stor 🙂 Uansett hva som ligger til grunn for at man bærer de ekstra kiloene man gjør, så har man hele tiden et valg. Man kan fortsette i den onde sirkelen, og se vekta synke mer, og mer sammen, eller man kan gjøre noe med situasjonen. For mange så tar det lang tid før man faktisk innser at ingen kan gjøre endringene for deg, de faller ikke ned i hodet, det er ingen lette løsninger, og superpillen er det ingen vits i å vente på. Jeg har hatt et hav av unnskyldninger, og man kan nesten bli litt flau visst man tenker over alle unnskyldningene man har hatt opp i gjennom…men samtidig, så er det ingen vits i å se seg tilbake, og tenke på alt man har gjort feil, og tenkt feil. Fortiden kan man ikke gjøre noe med, men man kan se fremover…og mye av det som ligger der fremme kan man gjøre noe med. Man må slutte å dvele ved alt det gamle… det høres så enkelt ut, ikke sant? Jeg høres vel nesten perfekt ut her jeg sitter og skriver 🙂 Ingen endring er lett, men det er fullt mulig. Man vil gå i grøfta mange ganger, men man kommer seg mye lettere opp igjen med rett fokus, og hodet mer på plass.

 

Jeg undrer meg så veldig på hva som skal til for å få overvektige til å trene, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt provosert, og sint når man her i Kristiansand har et tilbud rett foran seg, men likevel så er man full av unnskyldninger for ikke å ta del i tilbudet. Alle som selvfølgelig skulle bli med dersom tilbudet ble en realitet, de stikker fingrene i ørene når jeg forteller at tilbudet er der. Hvorfor er det sånn ? Er det faktisk fordi man ikke gidder?

 

Har du lyst til å trene sammen med meg? Jeg vil gjerne ha deg som treningskamerat 🙂 Du får ikke bli med meg ut på tur i skog, og mark – der er jeg streng, og veldig rar, men jeg vil gjerne ha deg med i treningsgruppa for overvektige. Om du har 20 kg for mye, eller om du har 60 kg for mye, det spiller ingen rolle! Treningsgruppen for overvektige er en fantastisk mulighet for deg til å bli aktiv, og til å starte med det du har ønsket så lenge. Det er ingen som ler, eller slenger stygge kommentarer. Du må ikke ha fancy treningsklær, og helt nye sko.Terskelen inn til treningstimene er så lav, og du vil føle seg så velkommen. Du vil bli en del av ett helt fantastisk felleskap hvor smilet, og latteren sitter løst, men du vil og møte ei gruppe mennesker som endelig opplever gleden ved å trene, gleden ved å mestre, og gleden ved å se at det er mulig å få ett lettere liv. En uke kan du trene gratis sammen med oss for å se hva tilbudet går ut på.

Om en ikke selv er overvektig, så kjenner man alle noen som sliter med det. Jeg har ett stort ønske om å nå de jeg kan. Dessverre så når jeg ikke lengre enn min egen hjemby, men om du vil hjelpe meg å dele dette innlegget, eller fortelle de rundt deg om gruppa vår, så hadde jeg blitt så uendelig glad <3 

 

Det er så godt å kjenne på at jeg gleder meg til trening, og at det kun er få ting som kan få meg til å være borte fra en time. I dag skal jeg til og med våge meg på en spinningtime utenfor gruppens egne timer. Jeg kjenner at det er veldig skummelt, man er redd for så mye, men jeg gjør mitt beste, og det er godt nok i haugevis!!

 

Go’ fredag

Modellen er meg – og i dag er jeg stolt :-)

I dag ble jeg utrolig stolt da jeg var innom Stormberg sin nettbutikk for å se om der var kommet inn noe nytt i store størrelser. Jeg ble stolt fordi Stormberg våger. Jeg ble stolt fordi firmaet ser viktigheten av å bruke store ” modeller ” til å vise firmaets tur, og treningsklær i store størrelser. Det å se en stor ” modell ” vise klær som skal selges til oss store, det betyr uendelig mye for oss som skal kjøpe klærne. Man får helt annet inntrykk av hvordan klærne vil se ut på ens egen kropp. Samtidig sier det også at vi store blir tatt på alvor. 

Det at modellen faktisk er meg, det er en helt annen historie 🙂 Todelt glede kalles det vel 🙂 Det er nok ikke den største fryden å se seg selv. Man er så utrolig kritisk til alt. Man gransker jo nesten bildene med lupe for å finne alle feilene, og her er det ikke snakk om ” finn 5 feil ” 🙂 Dette har jeg skrevet mye om før, så jeg skal la  det emnet ligge helt i ro i dag….

Størrelse bør ikke være noen hindring for å være aktiv. Første hinder på veien for mange er nettopp klær. Skal man være aktiv med den ekstra vekten man bærer på, så må vi også ha klær som sitter godt, som er komfortable, og som er beregnet for en stor kropp! Det aller meste av tur, og treningsklær som blir lagd i dag, det er klær beregnet for den slankere delen av befolkningen. Jeg blir så uendelig glad når noen ser behovet for store størrelser, og ikke bare prater, men gjør noe med det. Jeg har hatt mange dårlige turopplevelser pga dårlige turklær, og jeg kan faktisk skjønne de som heller blir hjemme enn å bare ta på seg noe.  

 

Jeg er uendelig stolt av og få være med på laget til Stormberg. Det at jeg får lov til å være ” modell ” for deres Xtra Store Størrelser, det at de lytter til innspillene jeg kommer med, det betyr masse! Hvem vet vel bedre hvor skoen trykker, og hva slags klær vi trenger enn vi som er en størrelse for stor?

http://www.stormberg.com/kampanje/dame-store-storrelser/

Fortsatt er det en vei å gå, men jeg ser at dette på sikt kan bli veldig bra! Nå er det ingen unnskyldninger for å slite sofaen når du kan komme deg ut på tur, eller for ikke å bli med på treningen du vet at du burde vært med på, i alle fall ikke når det kommer til klær. Det å være aktiv er dessuten så mye. Man må ikke løpe, eller gå lange turer i fjellet…..Start i det små, og du vil fort få en god følelse , du vil fort oppleve at du både kan, og at du mestrer, og fremskrittene, de kommer fort 🙂

 

I kveld er det trening igjen for meg, og i dag skal gruppen for overvektige ha 55 minutter med spinning. Du vet hva mitt store ønske er… det er å få med enda flere overvektige på trening! Her i Kristiansand har du en unik mulighet til å trene på lukkede timer sammen med andre som sliter med overvekt….jeg undrer meg veldig på hvorfor ikke gruppen vår er blitt mye, mye større… hvorfor vil ikke enda flere overvektige trene?

 

Ha en herlig torsdag!! 

Tren mer – spis mindre!

Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.

Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten? For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke?

 

Jeg vet veldig godt at jeg selv er skyld i mange av de ekstra kiloene jeg bærer, og jeg vet innmari godt at vekta reguleres ved å endre matinntaket, og øke aktiviteten. Dette vet også alle andre som sliter med overvekt. Ingen trenger å fortelle oss dette! Tror dere ikke vi har prøvd igjen, og igjen, men innsett at regnstykket ikke er så enkelt som mange tror? Overvekt er komplisert, og jeg er så utrolig møkklei alle disse bedreviterne som skal fortelle meg hvor enkelt det er å gå ned i vekt. Hadde oppskriften vært så enkel som mange tror, så hadde hele verden vært innenfor normalen! Når det er sagt, hvem har sagt at alle skal være innenfor normalen.. og hva er normalen ? Jeg har skrevet det før, men gjør det gjerne igjen : Hvem har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt?  Bedreviterne har den magiske oppskriften klar : Tren mer, og spis mindre! Så enkelt er det dessverre i hodet til mange….og når vi tjukke ikke klarer å følge en så enkel oppskrift, ja, hva sier det om oss da…….

 

Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen? Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra? 

 

Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn  normalvektige….

 

Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange de rute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂  Overvekt har ofte en årsak som  kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie

Mandag morra blues

Så var helgen over, og en ny uke ligger foran oss. Helgen har vært utrolig fin, og været vi har fått lov å oppleve gjør noe utrolig godt med oss. Smilet sitter løsere, og humøret kan jo nesten boble over. Slike dager trenger vi virkelig, og det ser ut som om vi skal få en del slike dager nå fremover. Helgen ble brukt til fine turer, og masse nyttig jobbing med hus, og hage. Bildene i innlegget er fra søndagens flotte tur til Jegersberg i fantastisk vårvær! Når jeg sitter og ser ut, så burde jeg kanskje hatt meg en skautur, men dagen er ganske tettpakket, og så er det tabata i kveld, så trening blir det. Jeg har satt meg nye mål for uken som nå starter, og jeg vet ikke om du også brukte litt av helgen på å sette deg ukesmål, og kanskje også lagde deg en måltavle?

 

Heldigvis er det lenge siden jeg har følt på denne mandag morra blues, mandager hvor man ligger i senga, og egentlig ikke har så lyst til å stå opp. Hadde en periode som var litt sånn. Det var tungt å stå opp, og mest fordi jeg hadde alle disse idiotiske, frustrerende tankene som kvernet i hodet mitt hele tiden. Jeg vet ikke hvor mange av dere som kjenner på dette med negative tanker som hele tiden snakker deg ned, men jeg kjenner i alle fall veldig godt til dette. Noen tror jeg tuller når jeg sier at jeg i perioder snakket meg ned omtrent konstant. Hele tiden lå disse tankene i hodet mitt som fortalte meg hvor stor, og stygg jeg var. Jeg brukte uendelige mye tid, og masse energi på å la hodet mitt tenke negativt. Uansett setting, eller uansett hvor jeg var, så dukket disse tankene opp. At jeg ikke ble sprø er jo et under. Mandagene var ofte de verste, for da hadde man i tillegg denne dårlige samvittigheten over helgens utskeielser som også skulle ha sin plass i hodet… anger over det man spiste, eller kanskje mest over mengdene man spiste… i tillegg var det en periode magen også var ekstra ille på mandager… og det var fordi man hadde spist så mye blandet mat i løpet av helgen.

Jeg tror det er utrolig mange som tenker negativt om seg selv. Jeg kjenner flere store som har, eller har hatt det akkurat som meg. Hva skal til for at man ikke prater seg selv ned hele tiden. Hvorfor skal man gå rundt og tenke så stygt om seg selv? Tenk om disse tankene kunne fått mindre plass, tenk så mye mer positivt man kunne bruke tid, og energi på. Uansett hvor mange av mine nære i familien, eller blant venner som prøvde å fortelle meg hvor flott jeg var, eller fortelle meg hvor mange flotte egenskaper jeg hadde, så var det helt nyttesløst. De sa det kun for å ” trøste ” meg, og jeg hadde da øyne selv som kunne se sabla godt. Vil man ikke selv gjøre en endring, så nytter det ingenting hva de rundt en sier. Man kan få råd, tips, og anbefalinger, men visst man ikke vil ta alt et skritt videre, så fortsetter man i det samme sporet. Jeg ble jo så sliten av alle disse negative tankene, og så ble jeg nok heller ikke den letteste personen å være rundt til tider.

 

Det man er flink til, og det tror jeg gjelder oss alle, det er å ta på oss denne berømte masken. Man er flinke til å kamuflere hvordan man egentlig har det, og hva svarer man når noen spør hvordan man har det…?….joda, man har det selvfølgelig veldig fint, eller som vi kristiansandere alltid sier : Æ har det så greit atte 🙂 Klart det er et nederlag å fortelle hvordan man egentlig har det. Man smiler utad, men innvendig så skriker hele deg. Ikke det at jeg mener at hele verden nødvendigvis må vite hvordan man egentlig har det, men det er dette da med å leve på denne rosa skyen som nok til tider er mer mørkeblå. Jeg er mer glad i mørkeblått enn sort, for helt mørke dager har det heldigvis vært veldig få av.

Komplimenter er jeg også så utrolig dårlig på. Det å høre at noen setter pris på hvem jeg er, og det jeg gjør. Det å få komplimenter om hvor fin jeg er, og hvor flott jeg ser ut, det er ting jeg takler veldig dårlig. For det første, når komplimenter går på det utvendige, så har jeg nok fortsatt en evne til og nesten gå litt i forsvar : hvorfor sier noen at jeg er flott når hele verden vet at det ikke stemmer? Inni meg, så blir det litt kaos… hvor gidder man å si noe som ikke stemmer… ingen trenger å trøste meg… hvorfor synes noen synd på meg, og dermed føler dette behov for å trøste meg…står det skrevet på meg at jeg trenger trøst? Det er helt utrolig hva man kan få seg til å tenke, man er så stygg med seg selv…heldigvis, så er det mennesker der ute som synes at nettopp jeg er flott. Det finnes mennesker som sier dette fordi de mener at jeg fortjener å høre det, og fordi de så innmari ønsker å si det til meg. Hvorfor skal jeg da snu alt motsatt? Akkurat her har jeg nok en vei å gå. Jeg er blitt flinkere til å se at mange faktisk sier sannheten, men jeg er ikke helt i mål ennå. Kanskje kommer jeg aldri helt i mål, kanskje er dette litt meg som person, men flinkere skal jeg bli. Komplimenter som går på ting jeg gjør, det tar jeg mer til meg. Jeg vet hva jeg er flink til, og jeg digger å få tilbakemeldinger når jeg har gjort noe bra. Det å takle komplimentene kan likevel være noe vanskelig. Jeg blir liksom litt satt ut, og litt tom for ord. Hva jeg skal svare er ofte mitt dilemma. Jeg vet jeg skal si takk, men ofte føler man at man må tilføye noe mer når man får et kompliment. Skriftlige komplimenter er jeg rå på. Det er så lett å skrive et svar, og det er så mye lettere å skrive enn å si noe ansikt til ansikt. Når jeg skriver, så slipper jeg å rødme lett, og bli litt tom for ord 🙂

 

Det er ingen mandag morra blues for meg her hjemme på Odderhei. Jeg har kommet langt, og jeg er innmari stolt av meg selv. Jeg våkner hver morgen uten disse tankene om hvor stor, og stygg jeg er. Det høres nok litt sånn sukkersøtt ut, men jeg er utrolig glad for hver dag på en helt annen måte enn før. En ting som våknet mye i meg var sykdommen jeg opplevde i 2002, men det meste har skjedd de siste årene. Det er ikke noe som skjer over natten det å endre tankemønster. Under et livsstilsendringskurs på sykehuset i 2013 ble jeg kjent med en utrolig dyktig kognetiv teraput som virkelig fikk tankene i sving, og som dere kanskje har lest før, så har jeg også hatt stort utbytte av samtaler med coach en periode det siste året. Mange ler av det å få hjelp til å rydde i topplokket, men det er kanskje fordi man er redd for svarene man vil finne, eller at man er redd for endringene som kanskje vil skje…. dette ukjente…jeg fant mange svar jeg ikke likte, ting jeg trodde jeg gjorde riktig som faktisk var helt motsatt. Man blir jo stilt litt til veggs. Klart det er skummelt å komme så tett innpå seg selv, og det kan være så innmari sårt, sinna ble jeg også, men jeg er blitt en mye sterkere person med et hode som samarbeider så mye bedre 🙂

Forrige uke lovet jeg dere et treningsprogram som man lett kan gjøre hjemme, og som tar veldig liten tid.. i tillegg fungerer det 🙂 Hjelperne mine har hatt det litt travelt, men denne uken lover jeg. Dere skal også bli nærmere kjent med coachen som har hjulpet meg masse….jeg har mye på hjertet som jeg håper du kan ha både glede av å lese, og kanskje også nytte av å lese. Det å få tilbakemeldinger fra dere som leser på at jeg motiverer dere til å gjøre en endring, det betyr mer enn jeg kan forklare.

 

Nyt mandagen!

 

PS : Visst du bor i Kristiansandsområdet, og er overvektig, så bli gjerne med meg på trening denne uken! Mandag, tirsdag og torsdag trener gruppen for overvektige, og jeg lover deg at en finere gjeng skal du lete lenge etter, og viktigst av alt : det nytter 🙂 

En liten tur, men en stor seier….

Det er godt når man oppsummerer uken at man kan klappe seg selv på skulderen, og være godt fornøyd med innsatsen. Jeg prøver hver uke å sette meg ukesmål. Ikke mål med hovedfokus på streng diett, men mål som går på aktivitet. Jeg har mine faste treninger med gruppa for overvektige, og denne uken, som de fleste andre heldigvis, så kom jeg meg på trening de 3 timene vi har i uken. Utenom dette, så prøver jeg å komme meg ut på tur. Helst fra morgenen av etter at pelsdotten har fått sin morgentur. Turen trenger ikke være så lang, men det er noe med å gjøre som man har planlagt, og komme seg ut i frisk luft. Selv den minste turen er faktisk en stor seier, for vi kjenner sikkert alle til den evige kampen før man kommer seg ut døra. Den ene, fornuftige delen som vil, og den andre STORE , ufornuftige delen som ikke vil, og du verden så mange ganger jeg har tapt. Den irriterende, frustrerende stemmen som  er så utrolig flink til å si vil ikke, og behøver ikke, og som finner på all verdens  unnskyldninger for ikke å bevege rompa ut av døren! Man skulle nesten ikke tro at det var mulig å finne så mange unnskyldninger for ikke å komme seg ut på tur, eller komme seg på trening….visst du begynner å tenke etter, så er jeg sikker på at du kan komme på et hav av unnskyldninger.

Jeg tror det er en god ide å sette seg mål, både ukesmål, og mål som ligger frem i tid. Jeg har laget meg mål for hva jeg ønsker å oppnå om 1 år, 3 år og enda lengre frem i tid. Måltavlen er laget med bilder som forteller hva jeg ønsker, og den tar jeg frem nå og da for å kikke på, og tenke over om jeg har kommet noe nærmere målene. Ukesmålene er like viktige for meg som måltavla, det at man ved ukeslutt kan se hvilke mål man har fått gjennomført, og hvilke som kanskje gikk i vasken. Det er godt å bli bevisst på de målene man ikke får gjennomført også. Ikke fordi man skal gå i kjelleren av den grunn, men for at man ikke skal gå i samme fella neste uke. Jeg har også via et motivasjonskurs jeg gikk på faktisk skrevet brev til meg selv… et brev hvor jeg forteller meg selv hva jeg ønsker å oppnå i løpet av det neste året. Brevet kommer i posten til meg om 1 år, og det blir spennende å åpne det, lese det, og se om jeg har klart det jeg satte meg som mål for året. Motivasjonskurset jeg gikk på er verdt ett eget blogginnlegg veldig snart 🙂

 

Det var deilig å komme seg ut på tur i skogen i dag morges. Sola skinte, man kunne kjenne at dagen ville bli god, og varm. Jeg kjente smilet, og jeg kjente at jeg var lykkelig. Hele kroppen var glad, og fornøyd, og det er en fantastisk følelse! Etter å ha gått ett lite stykke i boligfeltet før man kan svinge inn i skogen, så gjør det noe med en når man ser hvor flott naturen er på denne tiden. Alt som spretter, og skal blomstre. Hvitveisen som dekket store deler av skogen, sjøen som var bleiga ( helt stille ), og tok man av seg øreklokkene, så hørte man nydelig fuglesang, og ingenting annet. Ikke en bil, ikke en stemme…kun fuglene. Alle disse tingene gjorde noe med meg, og plutselig, så tok jeg meg selv i å løpe ett lite stykke på skogsstien. Hallo… jeg løper, hva skjer… Det var den positive delen av meg som heiet meg fremover der jeg småløp – der var ingen negative tanker som slo inn – for en god følelse! Da jeg stoppet å løpe, så måtte jeg riktignok snu meg, for å se om der var noen bak meg som hadde vært tilskuer til min lille maraton, og hadde det vært det, så hadde jeg nok blitt satt litt ut, men det å faktisk kjenne at man kan løpe litt når man egentlig tror at man ikke kan, det er en så god følelse å kjenne på. Skogsturen har også en bakke som jeg tidligere hatet. Jeg gikk nesten og gruet meg for å gå den opp. Jeg visste at da ble det pusting, og pesing, og ett par, tre stopp før jeg var på toppen. Nå gruer jeg meg aldri, jeg går bakken opp uten stopp, og jeg er ikke dønn sliten når jeg er på toppen. Det å kjenne på slike fremskritt er så utrolig viktig. Det å kjenne at det man gjør gir resultater, det gjør at man fortsetter. Man vet at det nytter.

Små turer, og små skritt gir på sikt resultater. Det at man begynner i det små, og ikke skal gjøre alt på en gang. Hva er realistiske mål for meg? Vi er altfor flinke til å sette oss store mål, og det er også derfor vi opplever at vi mislykkes gang på gang. Man skal ikke slutte å spise, eller trene hver dag…man skal ikke ned 10 kg i uka, eller kun leve på streng diett. Man skal ikke kutte ut alt som er usunt for evig, og alltid… man må være realistisk. Hva med å bruke helgen til å sette deg mål som du vet at du har mulighet for å klare? Det er så viktig og kunne kjenne at man mestrer, at de målene man satte seg fungerer – skal man hele tiden kjenne på at man mislykkes, så mister man gnisten. Man orker ikke nederlag etter nederlag. Jeg har hatt stort utbytte av å sette meg mål som jeg vet jeg kan klare. Jeg opplever det å mestre, jeg opplever følelsen av å være god, og jeg opplever å være stolt, og fornøyd med meg selv. Det er ikke et glansbilde hvor jeg aldri opplever at jeg mislykkes, men fallet blir ikke så stort når jeg innimellom ikke kommer meg ut på tur, eller lar  styggen på ryggen vinne over meg. Jeg godtar at det ikke ble som jeg ønsket, og vet at morgendagen blir mye bedre 🙂

 

I går kveld opplevde jeg også noe som frydet hjertet mitt. Fredag er for meg ukens aller beste dag. Da er det starten av helgen, det er ræger med min aller beste, og jeg koser meg med noe usunt. Jeg bare elsker toffin. Rart man kan ha ett sånt elskforhold til noen sjokoladekuler 🙂 I går spiste jeg en liten pose på 90 g, og etterpå kunne jeg ikke tenke meg å spise noe mer. Jeg ble nesten litt småkvalm, og helt fornøyd…. for meg var dette en liten seier! Jeg kunne før få i meg mye mer enn dette, og det at jeg nå var fornøyd med denne lille posen – det gjorde meg faktisk stolt 🙂

 

Nyt helgen, og kos deg masse! Sett av litt tid i løpet av helgen til å sette deg noen mål for den nye uken, og lag deg måltavle. Vi har alle mål, og målene kan vi oppnå. Når jeg tenker etter så tror jeg faktisk også at jeg smådanset litt på skogsstien i dag – jeg hadde så masse brusende, gode følelser som bare måtte ut. Sånne gode følelser er gull verdt å ta seg tid til å kjenne på!!

Hjelp, og sukk … jeg har bestilt klær på nettet….

Det er år, og dag siden jeg sist bestilte klær på postordre. Tilbake en god del i tid, så hendte det at jeg bestilte en del, men jeg var liksom aldri helt fornøyd, men det er såpass lenge siden, og da var ikke utvalget av klær i store størrelser så stort som det er nå. Jeg følte mer at jeg måtte ta til takke med det som var, og fasongene på det man bestilte var aldri helt optimale…før var det nesten sånn at man produserte telt i ulike farger, og mønstre, og så var det bare å tre teltet på seg. Det var lite som passet fasongene våre, og  lengder, og bredder stod aldri helt i stil, og det var lite sprekt, og fancy…

 

Jeg som har vært en størrelse for stor hele livet ble tidlig kjent med å tråkle butikker, og postordre kataloger på jakt etter klær som passet. Da den første stormote butikken kom her i Kristiansand, så husker jeg at jeg måtte dit for å kjøpe konfirmasjonskjolen. Jeg ble veldig fornøyd med kjolen vi fant selv om man godt kan trekke på smilebåndet når man ser det på bilder i dag, men jeg husker veldig godt at den stormoten som kom i de første butikkene nok ikke var beregnet for unge. Det var liksom bare ” kjerringer ” som brukte store størrelser, og utvalget var deretter. Heldigvis er vi ikke der lengre 🙂 Heldigvis er utvalget ikke bare for ” kjerringer ” lengre, og vi som er kvinner, og store, vi har ett enormt utvalg å velge mellom. I tillegg til stormote butikkene som selger klær fra firmaer som kun driver med klær i store størrelser, så har jo også ulike kjeder stormote. Verre vil jeg tro at det er for store menn. Der er nok ikke utvalget like bra, og det er få butikker her i Norge som har satset på å ha klær til menn som må opp i størrelse. Tror flere har prøvd seg, men ikke klart seg. Menn trenger jo også å føle seg velkledde, og kanskje er internett, og utenlandske nettbutikker er blitt løsningen for mange menn.

Jeg liker å føle meg velkledd, og for meg er det veldig viktig. For meg er det også et skille mellom hverdagsklær, og festklær, men jeg liker å kle meg pent uansett hvilken dag det er. Jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger på hvordan jeg kler meg, og noen av min mors venner er jo fine når de sier ” jeg har aldri tenkt på deg som stor jeg, Heidi, fordi du kler deg jo så fint ” 🙂 … ikke verst at jeg klarer å ta fokuset bort fra størrelsen :-). Jeg kler meg ikke fint fordi jeg vil skjule størrelsen min. Noen bruker kanskje klær på den måten, men jeg kler meg som jeg gjør fordi jeg rett og slett elsker klær. Jeg elsker store klokker, store ringer, store smykker, jeg liker å sminke meg – jeg liker å føle meg vel fordi det er viktig for meg. Dette er ikke krampetrekninger for alle andre.

 

Tilbake til postordre… som nevnt, så er det lenge siden sist jeg kjøpte klær på postordre. Vi snakker nok mange år, men jeg får hele tiden kataloger fra Ellos, og Cellbes, og hos Ellos er jeg en av deres aller beste kunder 🙂 Ingen andre som har fått slike fine tilbakemeldinger fra Ellos vel 🙂 ? Mye har skjedd innen stormote, veldig mye faktisk, og det er jo kommet så utrolig mye flott! Her er det absolutt noe for en hver smak, og man trenger ikke lengre kle seg som en ” kjerring ” fordi om man må opp i størrelse. Postordre katalogene bugner av flotte klær, sko og tilbehør – klart dette frister… men klok av erfaring, så har jeg ikke helt våget å bestille klær på denne måten igjen…. men når jeg fikk en katalog nå nettopp, så bare måtte jeg. Jeg bestilte, og bestilte. Det ble ulike tunikaer, overdeler, og en flott jakke, jeg bestilte fra både Ellos, og Cellbes, og jeg gledet meg stort til pakkene kom… men for en skuffelse 🙁 Av 10 plagg i den ene pakken, så er det et plagg jeg vurderer å beholde. Alt det andre går rett i retur. Jeg er jo fullstendig klar over at ulike klesmerker kan være forskjellige i størrelsen , så i størrelsen jeg vanligvis bruker, så hender det at jeg må både en størrelse opp, eller en størrelse ned, men her snakker vi forskjell med stor F!  30 % av plaggene var så store at jeg regelrett druknet i de, 30 % var så små at jeg ikke hadde noen mulighet til å få de på meg, 30 % hadde en passform hvor jeg ikke visste om jeg skulle le, eller gråte …. de resterende 10 % vurderer jeg om jeg skal beholde. For en nedtur 🙁 I den andre pakken var det ikke så mye annerledes, men her gikk det mest på passform. Ikke ett av plaggene satt fint på meg. Feil snitt, markeringer steder vi helst ikke skal markere, rare stoffer og litt denne teltfølelsen fra gamledager…. guri, så skuffet jeg ble ….. Ett lite øyeblikk så kom denne mister negativ og hvisket meg i øret at det selvsagt var min kroppsform det er noe galt med , men fornuften koblet fort inn. Man skal være god på stormote for å lage riktige klær i riktige fasonger. Det er ikke bare å ta et plagg i en ordinær størrelse, og så gjøre dette litt større… mange tror det er så enkelt, og da er det ikke rart at klærne blir veldig feil når de kommer på….dessuten er det nå sånn at mye ser så mye finere ut på bildet enn hva man opplever i virkeligheten 🙂

 

I dag blir det sendt to store pakker i retur, og jeg tror det blir ei stund til neste gang jeg bestiller klær på nettet, selv om jeg nok kommer til å bli fristet igjen, og igjen. Samtidig så vet jeg veldig godt at mange finner mye fint som passer perfekt i ulike nettbutikker, så ingen kritikk til dere som ofte benytter dere av å kjøpe klær på nettet, men for meg ble det veldig feil dessverre. Jeg tror jeg kommer til å holde meg til butikkene hvor jeg kan prøve plaggene der og da. Det er ikke like moro å prøve alltid, spesielt når man er midt i mellom to størrelser slik jeg er nå, men for meg fungerer det aller best. Jeg liker også det å komme inn i en stormote butikk hvor personalet har stor kunnskap om klærne de selger, og jeg digger å komme inn i en butikk med store størrelser hvor personalet selv er formfulle, og frodige 🙂 Da føler jeg meg vel, og den følelsen får jeg ikke når jeg skal bli hjulpet av en person som ikke aner hva det vil si å være en størrelse for stor.

 

Det er fredag, og snart helg. Her i sør har vi nydelig sol, så det er kanskje på tide å komme seg ut, og nyte våren. Familiens pelsdott synes matmor har sittet lenge nok nå med fingrene på tastaturet, så jeg tror noen er klar for en ny, god tur. Ha en herlig fredag – fredagen er definitivt ukens aller beste dag!! 

Jippi for gode turer i gode klær….

Jeg er som jenter flest, jeg elsker klær, og jeg elsker det å føle meg velkledd. Noen ganger har jeg spurt meg selv om jeg bruker klær til å dempe fokuset på vekten min, men bak min elsk for klær, så ligger det ingen grunn – klær er bare en stor interesse 🙂 At man som stor trenger klær som kler kroppen, det er noe jeg er veldig opptatt av, og jeg er nok der at selv om man er stor, så trenger man ikke å kle seg i joggebukse, og store hettegensere av den grunn slik en del nok gjør. Jeg tror mange føler at de må prøve å gjemme seg bort, og jeg tror mange ser på seg selv som så stor og stygg at man ikke gidder å gjøre noe for å se bra ut… det nytter liksom ikke. Dette er så utrolig trist. Jeg blir så lei meg når jeg vet at mange tenker nettopp slik. Det er ikke klær som gjør deg til en fin person, men det gjør ingenting om man føler seg vel utenpå også… Temaet klær, og det å være overvektig er absolutt noe jeg skal skrive mer om senere. Det er et tema som engasjerer meg veldig.

 

I går skrev jeg litt om de nye treningsklærne mine. Jeg blir oppriktig glad når jeg finner treningsklær som både passer fint, og som fungerer som de skal under trening. Det er ikke det samme å trene i en utslitt t-skjorte som blir søkkvåt, eller ei gammel treningsbukse som man hele tiden på dra opp fordi den sklir ned. Med ett såpass lite utvalg av treningsklær for oss som bruker noen størrelser større enn ” normalen “, så er det viktig å trekke frem det som er positivt. Jeg tror mange som leste bloggen min i går ble overrasket over hvor vanskelig det er å finne treningsklær i store størrelser. Ei skrev så bra at det burde være en selvfølge at det fantes ett godt utvalgt til oss som virkelig hadde behov for å trene, og der ligger mye sannhet i det. Andre lesere var kanskje ikke like begeistret for rosa treningsklær som meg 🙂 Tar meg selv i å tro at alle elsker rosa, og at alle elsker farger,og at alle selvsagt jubler over rosa treningsklær slik jeg selv gjør. Mange ønsker selvsagt litt mer nøytrale klær når man skal trene, og da er det godt å vite at ofte så er sort også et alternativ 🙂 Jeg er veldig glad i sort, og hovedvekten av klær i mitt klesskapet er nok sorte, men samtidig, så gjør farger meg utrolig glad, det frisker opp, og jeg føler at jeg gløder så mye mer. Farger tiltrekker seg kanskje også oppmerksomhet, man blir jo synlig… en del vil nok kanskje føle at de glir litt mer inni mengden i for eksempel sort. Jeg er nok ikke den personen som elsker oppmerksomhet, men jeg er såpass glad i å bruke litt farger at jeg egentlig ikke bryr meg om jeg får mer blikk, og jeg har stort sett sluttet å fundere på om det er fargene, eller størrelsen de ser på. Farger gjør meg glad, og det er det som betyr noe.

 Min store favoritt : Sirdal jakken som også er en hverdagsfavoritt 🙂

Jeg tenkte at jeg ikke helt skulle slippe dette med gode klær når man er aktiv. I går var jeg innom treningsklær, og i dag tenkte jeg å vise dere noen av mine favoritter når jeg er ute på tur. Heldigvis så kan man også få tak i gode turklær når man ønsker å ha seg en god tur utendørs, og skal man en god tur med hunden, eller en god tur i skogen, så er det godt å ha gode klær, og klær som man føler at man kan bevege seg i. Gode klær som ikke gjør en søkkvåt om det skulle komme regn, eller som ikke gjør at man blir svett, og fæl om man skulle bli varm… og jeg blir alltid varm på tur 🙂 Det er så kjedelig “å bare ta på seg noe ” fordi man ikke har gode turklær. Når man er på tur, så vil man gjerne føle seg kledd for tur. Jeg har mange ganger vært på tur i klær som slettes ikke passer for turer i skog, og mark, men det har vært det jeg har hatt… så må man vurdere om man skal på tur i dårlige klær, eller bli hjemme. Da er sånn sett dårlige klær mye bedre enn å slite sofaen hjemme, men det er rimelig kjipt å bli søkkvåt fra topp til tå, eller gjennomblaut av svette fordi ingen har sett behovet for å lage turklær til meg også……Heldigvis finnes det nå turklær, men også her har man et stykke igjen å gå. Utvalget i ” normale ” størrelser er jo så utrolig mye bedre enn til oss litt større enn ” normalen “. Markedet er jo klart større i ordinære størrelser, men det er i dag veldig mange som bruker fra str. 46 og oppover, og str. 46 regnes som stormote….Det som nok også er litt negativt med tur, og treningsklær i store størrelser er at man kanskje ikke produserer så store antall i de største størrelsene, noe som igjen betyr at man nok må være rask på labben for å sikre seg det man ønsker. 

 

Rosa… for en herlig farge! Jeg blir jo så utrolig glad når jeg ser gode turklær i rosa!! For de av dere som ikke er på denne rosabølgen, eller som ikke er så veldig glad i farger, så kan man kanskje være så heldig at plagget også kommer i andre farger. Det eneste som bekymrer meg litt med disse fine, rosa turplaggene mine er jo at elgen i Sukkevann ( løypa her jeg bor ) skal være glad i rosa…. er det en jeg ikke vil tiltrekke meg ute på tur, så må det være skogens konge. Det er han som har skyld i at jeg hele tiden er på vakt når jeg går løypa, for det har hendt han er blitt noe vel nyskjerrig på alle disse turgåerne…..Det fine med en del turklær er jo også at man kan bruke de i hverdagen når man ikke er ute i skog, og mark. Mange turklær er jo blitt så fine, og man ser jo helt klart at det å kle seg sporty er en trend mange er med på. Jeg er faktisk der at en av favorittjakkene mine er nesten er for fin for turer i skog, og mark – den er nok heller mer blitt en hverdagsjakke 🙂

 Vistdal jakken for treningsturer

Igjen er det Stormberg som kommer seirende ut når jeg skal ut på tur. Igjen så kan jeg ikke anbefale noen turbukse til dere da bukser ikke er mitt bord. Jeg faller helt utenfor alt som heter buksetyper, og buksestørrelser da mine bein aldri finner noe som passer. Historien om mine bein høres kanskje ikke så spennende ut, men der er en del, spesielt kvinner som sliter med store bein av en spesiell grunn, og som ikke har mulighet til å gjøre noe med det, så dette vil jeg og skrive mer om senere. Kanskje er det flere som undrer på hvorfor beina er så unormalt store, og da kan det være det ligger mer bak enn at man bare er stor. Tilbake til turklær… jeg vet lite om beinklær i store størrelser, men jeg vet at der finnes både lettvektsbukser, og skallbukser som går opp i størrelse hos Stormberg. Kjenner du til andre, så fortell det gjerne. Jeg har 4 jakkefavoritter som jeg bruker på tur på denne tiden, og fremover. Vinteren er en tid hvor man må kle seg litt annerledes, så jeg tenker mer på vår/sommer/tidlig høst. Jeg blir utrolig varm når jeg beveger meg, så jeg bruker ofte en t-skjorte under, eller en tynn genser med armer.  De tynneste jakkene er jakker som jeg bruker når jeg er ute og går som en del av treningen. Det ene er en løpejakke, og det andre en lettvektsjakke…. ikke at du under noen omstendigheter vil se meg løpe rundt i diverse løyper, men løpejakken er så tynn at du ikke merker den… og for meg som puster, og svetter meg rundt i løypene, så merker jeg ikke svetten på kroppen. Lettvektsjakken har samme egenskapene, og den bruker jeg på de dagene hvor det kanskje ikke er sommer når jeg lurer meg ut på morrakvisten. De to andre er jakker jeg bruker mer når jeg er på kosetur i skog, og mark med pølser, og engangsgrill. Det føles veldig godt å være mer kledd for tur enn jeg følte før. Har man i tillegg gode sko, så blir turene ute mye mer fine å gå. Turene som er ment som trening for å få opp kondisjonen, der er det ikke alltid det hjelper med en rosa jakke for å få viljen mer motivert til å komme seg ut, men jeg vet at jeg i alle fall er riktig kledd når jeg blir varm, og svett.

 

 

Det er deilig å komme seg ut på tur, spesielt når man vet det ligger grillpølser og roper i sekken. De dagene jeg puster, og peser meg rundt i ei aller annen løype, så skal jeg ikke lyve å si at jeg smiler, og er glad, men jeg smiler etterpå når jeg har vunnet over den vonde viljen. For hver tur man kommer seg ut på, liten, eller stor, så er det en seier. Man har alltid denne styggen på ryggen som kanskje ikke vil at du skal være aktiv, og som er flink til å fortelle deg at det bare er tull at all aktivitet er bra, men hver eneste tur er ett stort skritt i riktig retning 🙂

 

I kveld er det spinning for min del, og spinning er faktisk en type trening alle kan gjøre. Man sykler i det tempoet som passer for en selv, og spinning er skånsom for det meste er jeg blitt fortalt. En del sliter for eksempel med vonde knær, og da skal spinning være midt i blinken. Vi tråkker, og vi tråkker i 55 minutter, og til god musikk, så går minuttene unna. Er du overvektig, og har lyst til å prøve, så heng deg gjerne på 🙂

Nyt torsdagen!!

Nye treningsklær – hurra!!

Go’ tirsdag! I dag kjenner jeg virkelig i beina at jeg har hatt to harde styrketreninger på rad. Beina hadde ikke veldig lyst til å gå opp trappene til soverommet i går kveld. Like ille er det ikke i dag, men det kjennes at man har trent 🙂

Det å finne treningsklær som går opp i størrelse, det har frustrert meg, og irritert meg mange ganger! Det har til tider vært umulig å finne. Som regel slutter treningsklær til kvinner der stormoten starter. Store menn har nok slitt like mye med å finne treningsklær i sin størrelse. Jeg har så mange ganger vært frustrert over at ingen ser at store også trenger gode klær å trene i, eller har mentaliteten vært litt sånn at det ikke er noen vits i å lage treningsklær til store, for de trener jo ikke uansett ?  Man skal faktisk ikke være særlig stor før man bare kan gå slukøret ut av butikkene som selger treningsklær. Det har hendt at hjertet mitt har hoppet av glede når jeg oppdager at en stormotebutikk har fått inn ett par trenings t-skjorter, men så blir man deprimert når man oppdager at man gjerne må betale en 1000 lapp ….

Heldigvis har en del endret seg den siste tiden, og flere ser at også store vil trene. Det å ha behagelige treningsklær, det kan absolutt øke lysten til å være aktiv. Treningen blir ikke optimal når buksene er for trange, eller sklir ned hele tiden. Man blir oppgitt over for korte t-skjorter, for trange treningstopper, og at alle overdeler omtrent ikke har armer. Behagelige treningsklær til store vil kreve en annen passform, andre lengder, og bredder enn i ordinære størrelser. Vi har andre krav for at vi skal føle oss vel i plaggene, og jeg kjenner jeg blir så provosert når enkelte produsenter bare legger til en del cm spesielt i vidden, og resultatet er at vi går rundt i svære telt – hvor moro er det? 

 

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg liker treningsklær som ikke er for kroppsnære. Vi har gjerne en bilring, eller to, eller en mage som man ikke vil skal bli et blikkfang. Overdelene må ha litt lengde, og da såpass at vi får den ned forbi rompa. Overdelen trenger ikke være telt, for vi kan gjerne vise formene våre, men det er en forskjell på å vise alt man har ekstra, og ha et plagg som fint følger kroppen. Armene er også ett viktig punkt. De færreste av oss store vil vise armene våre. Kanskje fordi vi har en del ekstra hud der, eller ved vektnedgang, så kan det bli en del løshud. Den perfekte lengde for meg er absolutt at jeg får dekket omtrent halve armen. Om ikke helt ned til albuen, så nesten 🙂 Jeg sliter med å uttale meg om treningsbukser da mine bein skiller seg en del ut fra andres. Dette ønsker jeg å fortelle mer om i ett senere innlegg. Vi store ønsker også å føle oss freshe – vi blir ofte tildelt det sorte, men gi oss masse, flotte farger!!

 

Jeg lovet å fortelle om de nye treningsklærne jeg har anskaffet meg nå nylig, og jeg er utrolig glad for at der er produsenter som ser behovet, og satser på treningsklær også i store størrelser. Stormberg er vel den produsenten som i dag har det beste utvalget. Jeg håper Stormberg vil satse enda mer på store størrelser til både menn, og kvinner i tiden fremover. Behovet er der, og markedet bør være der. Kanskje kommer også andre produsenter etter…

 

Moment serien til Stormberg er absolutt verdt å prøve. Serien består av bukse, topp, og jakke. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle tre på meg en topp uten armer, men det har jeg nå altså gjort 🙂 Toppen er tettsittende, men likevel går det helt fint. Den er veldig myk, og utrolig behagelig å ha på. Den føles ikke tettsittende når man har den på seg. Jeg som liker klær med litt lengde er overraskende nok helt komfortabel med toppens lengde som er 72 cm. Med min høyde på 177 cm, så dekker toppen akkurat rompa mi 🙂 Toppen har også innebygd bh, og jeg var veldig skeptisk til om den hadde det holdet jeg trengte. Den fungerte bra, men skulle gjerne hatt litt mer støtte 🙂 Jakken i Moment serien er også veldig god! Jeg har trent med topp, og jakke, svetten har silt, men likevel, så følte jeg ikke behovet for å kaste jakken. God stretch, og god ventilasjon under armene. Man blir ikke våt av svette, fukten blir transportert bort. Buksen i samme serie har vide, gode bein, og den har ett utrolig høyt, og godt liv – hurra! Er blitt veldig glad i Moment serien. Jeg bruker vanligvis alt mellom  str.48, og 52 i overdel, og for meg, så er da 4 XL en riktig størrelse. Prisene betyr helt klart veldig mye for mange, og når man kan kjøpe gode treningsklær til fornuftige priser, så blir man ekstra glad 🙂 

Min kjære treningsvenninne, Siri, driver PIP Stormote her i Kristiansand, og hos Siri fant jeg en fantastisk treningsoverdel, og jeg har lagt min elsk på denne flotte, rosa overdelen fra danske Studio. Elsker fargen, og i tillegg, og viktigst av alt : den er veldig god å trene i. Dette er en slik topp man nesten  ikke merker at man har på seg, den er fukttransporterende, og har en veldig fin lengde. Den sitter også veldig fint. Siri og jeg er definitivt ” pink ladies ” på treningene 🙂 Det positive er også at prisen ikke er avskrekkende. Det koster ikke lengre en 1000 lapp om man skal handle en treningstopp – nok ett hurra!!


Ha en nydelig tirsdag alle sammen!

NB : Takk til Else Jansen som har tatt disse utrolig vakre bildene av meg – åååå, jeg hater bilder 🙁 🙁

Vil ikke, kan ikke….

Uken er godt i gang, og det er også min treningsuke. Gårsdagens tabata time var tøff. Vi ble presentert for ett nytt program, og det er jo alltid moro med noe nytt. Av og til kan man jo nesten være redd for at man skal gå ned for telling når man ser hvilke øvelser man skal igjennom. Ser ikke instruktøren at vi har begrensninger? Hallo… vi er overvektige…..vi kan ikke, vi klarer ikke, husk vekta vår! Tankene mine løper spinnville inni hodet…dette ligner mer på galskap enn fornuft tenker jeg mer enn en gang i løpet av en time… men hvordan vet man at man ikke klarer uten å ha prøvd? Er det så sikkert at de ekstra kiloene man drasser på begrenser oss i alt, eller velger vi å tro at der er flere begrensinger enn der egentlig er?

Jeg digger tabata! Tøffe øvelser, og tøff instruktør. Svetten renner i strie strømmer, og jeg er dønn sliten etterpå…vi blir kjørt hardt, og til tross for mange stemmer inni hodet mitt som skriker hjelp, så er det ingen som går ned for telling 🙂 Selv om vi er store, så tåler vi hard trening. Vi tåler å bli presset. Ingen mister pusten, og ingen får hjerteinfarkt. Alle har overlevd hver eneste time. Man trenger ikke å bli tatt i med silkehansker selv om man er stor. Vi må bare slutte å begrense oss selv hele tiden.

 

Hodet begrenser oss mye. Kanskje hodet begrenser oss mer enn nødvendig? Er det ikke sånn at vi overvektige har en lang liste over ting vi ikke kan gjøre fordi vi er store? Jeg har min liste over ting jeg ikke gjør pga vekten. Noe er selvsagt reellt, man har jo helt klart visse begrensninger som overvektig. Andre ting er begrensinger som hodet vårt selv har laget selv. Litt tilbake  tid da jeg var 30 kg tyngre, så hatet jeg å fly! Vel, jeg hater fortsatt å fly… jeg er livredd for å fly fordi jeg tror min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord, og flyet tar av. En annen ting var selen. Da jeg var 30 kg tyngre, så passet ikke denne drittselen, den var for liten. Hvor moro er det da å spørre de cabinansatte om en forlenger? Det var flaut å spørre, og det var flaut at andre passasjerer så at jeg var så stor at jeg måtte ha en forlenger for å passe selen 🙁  I tillegg til flyskrekk, og for små seler, så tenker man også alle disse dumme tankene om hvor mange kilo et fly tåler… jeg er jo tyngre enn de fleste andre om bord… har man tatt sånne ting i betraktning… og hva om det sitter flere tunge mennesker på den ene siden enn den andre…. herregud, så mye teite ting man tillater hodet å tenke! 30 kg lettere, så trenger jeg ikke denne forlengeren, så nå kan jeg kun ha fokus på å komme meg levende frem til destinasjonen, men en seleforlenger var en begrensning.

 

Jeg kjører ikke karuseller, jeg hater å gå om bord i båter , jeg hater at båten kanskje legger til en plass hvor det er vanskelig å komme i land, hater strender med mye folk, hater svømmehaller, hater tynne plaststoler, hater å gå over broer hvor plankene har sett sine beste dager, eller som jeg ikke ser er bunnsolide  – listen kunne sikkert vært mye lengre. Tidligere så tenkte jeg også at treningstimer som jeg er med på i dag ikke var mulig å gjennomføre, hjertet kunne jo stoppe! Jeg drømmer om å vandre i fjellet, noe jeg til nå ikke har gjort fordi jeg tror at jeg kanskje ikke hadde orket. Jeg tenker ikke at man selv bestemmer etappene…Jeg har aldri opplevd å sitte fast i en karusell, eller at båten jeg er i har sunket pga meg, jeg kommer meg alltid i land, jeg har ikke ødelagt en eneste stol, og broene kommer jeg alltid over uten å ødelegge en eneste planke….så hvorfor begrenser vi oss selv hele tiden? At jeg ikke skal sykle Kristiansand-Hovden, eller løpe maraton… slike ting begrenser seg naturlig  akkurat nå, men hva med alt dette andre?

 

Datteren min har vel ikke ofte sett mammaen sin løpe, og jeg husker hvor store øyne hun hadde da jeg i ett svakt øyeblikk for mange år siden tok meg selv i å løpe. Husker ennå reaksjonen,  ” mamma kan løpe ” – hun hadde visst nok sett noe hun ikke trodde var mulig, og reaksjonen var deretter 🙂 Vi kan mer enn vi tror. Vi må bare slutte å begrense oss selv hele tiden. Vi må slutte å tro visst vi ikke vet. I går trente jeg øvelser jeg aldri trodde at jeg kunne klare – jeg hoppet, jeg klatret, og jeg beviste for meg selv at ting jeg så på som umulig rett og slett var mulig! For en seier!

 

Jeg tror fortsatt jeg venter litt med karuseller, men jeg skal være klar om jeg en gang får barnebarn, men jeg skal absolutt jobbe masse med at vekten ikke skal få begrense meg så mye som den gjør i dag. Istedenfor å si kan ikke, og vil ikke, så skal jeg bli mye flinkere til å si at jeg kan, og jeg vil… men skulle jeg oppleve at en liten, tynn plaststol blir ødelagt om jeg setter meg i den, så er det lov å si at jeg aldri skal sette meg i en sånn stol igjen 🙂

Er det mulig å glede seg til trening…

Det er mandag, og en ny uke skal fylles. Mandager er egentlig veldig fine, for man starter liksom med helt blanke ark. Uken er ny, og ennå veldig ukjent. En uke for meg inneholder 3 ting som det skal MYE til for at jeg dropper, og det er de 3 treningstimene jeg har sammen med treningsgruppen for overvektige. Disse tre timene i uken er blitt hellige for meg. Disse treningstimene betyr så masse for meg at jeg skal være skikkelig syk, eller det skal dukke opp noe veldig viktig for at jeg melder meg av. Timene er spikret fast i hodet, og det er ikke fordi jeg føler at jeg må gå, men det er fordi jeg har lyst til å gå.

Treningstimene gir meg masse. De er varierte, de er utfordrende, de gjør meg dønn sliten, og de gir meg den beste følelsen når timene er over. Da er så jeg innmari stolt av meg selv, og vet at minuttene i ” helvete ” gjør så godt for kropp, og sjel.

Treningstimene sammen med gruppen for overvektige gir meg også mer enn bare selve treningen. Det at jeg vet at jeg skal treffe disse flotte menneskene er også en god grunn for å traske på trening 3 ganger i uken. Jeg vet også at det betyr mye for de jeg trener sammen med at jeg kommer, og jeg vet at jeg vil bli savnet når jeg ikke er der. Det å ha noen som venter på deg betyr så utrolig mye i den prosessen jeg er inne i. Det å ha noen å trene sammen med betyr at jeg kommer meg på trening, og det at jeg trener sammen med andre overvektige, det betyr mer enn jeg kan forklare.

I treningsgruppa vår, så er vi menn, og kvinner som alle har noen, eller mange kilo for mye. Alle sliter med vekten på sin måte. Noen sliter med stor overkropp, noen sliter med stor underkropp, og noen sliter med alt. Noen har 15 kg for mye mens andre har 50 kg for mye, men i en gruppe som dette, så er det ingen som bryr seg. Noen har vonde knær, andre har vond rygg, og fordelen med slike lukkede timer er at ingen reagerer. Det er ingen som kikker dersom du tar øvelsen i ditt tempo, eller om du må gjøre den annerledes, eller om du kanskje må ha en helt annen øvelse. Må man stoppe opp litt for å få igjen pusten, eller må man ta en bitteliten pause, så er det helt ålreit. Her trenger man ikke fancy treningsklær, eller siste skrik i joggesko, og det som er så unikt er at timene er kun for oss overvektige, og ingen andre. Flere overvektige skulle hatt muligheten til å trene i slike grupper, for jeg tror at ett slikt opplegg med mye trening over tid vil kunne bety ett lettere liv for veldig mange. Jeg tror mye av svaret på hva vi kan gjøre med fedmeproblematikken ligger i tilrettelagt trening. 

Jeg startet opp treningsgruppen for overvektige for 1 år siden. Da hadde jeg vært i kontakt med de fleste treningsstudioer her jeg bor. Ingen ønsket å satse på egne treningstimer for overvektige, og jeg stiller meg spørsmål om hvorfor? Vi kunne for så vidt få egne treningsopplegg, men til en pris som ingen hadde vært villige til å betale. Fedmeproblematikken øker, det blir stadig flere overvektige, men likevel så var det vel ikke nok penger i å satse på å få overvektige på trening.Akkurat i det jeg var på nippet til å gi opp, så dukket det opp en instruktør som tente på ideen min, og treningsgruppen ble en realitet.

Vi er blitt en flott gjeng på rundt 25 stykker , mest kvinner, men vi har også ett par hanner i flokken vår. Selv om vi er blitt en passe stor gjeng, så funderer jeg masse på hvorfor ikke gruppen er blitt mye større? Når det nå er kommet ett unikt treningstilbud for oss overvektige, hvorfor er det da ikke enda flere som blir med? Terskelen til å gå inn på et treningssenter bør ikke være særlig høy nå som man vet at man vil treffe masse andre mennesker i samme situasjon, og det skulle vel gitt masse trygghet? Hva skal til for at flere overvektige vil bli aktive? Tilbudet så mange etterlyste når det ikke fantes, det finnes, men hvorfor er det sånn at man vil ha noe når det ikke finnes, men når man har muligheten, så finner man bare på nye unnskyldninger? Hva er det som gjør at overvektige fortsatt ikke vil trene? Mange i gruppen vår setter himmel,og jord i bevegelse for å få med seg treningene. Noen bor også flere mil unna ….. jeg skulle gjerne hatt svaret, for jeg kjenner at det både frustrerer meg, og gjør meg oppgitt. Litt småsint blir jeg også når noen klager over manglende opplegg, og når det står der rett foran ansiktet på dem, så skal man dikte opp et hav av nye unnskyldninger!

Jeg gleder meg til en ny treningsuke. I kveld er det tabata, og det er en time jeg liker veldig godt. Høyt tempo, masse svetting, dyktig instruktør, og så er jeg dønn sliten etterpå…  på en veldig god måte. Det er så utrolig godt å føle på at jeg kan glede meg til trening. Den følelsen har jeg aldri hatt når jeg har tuslet rundt på ulike treningssentre alene. Jeg gleder meg til å slite meg helt ut, gleder meg til å gi alt, og nesten fra gang til gang, så opplever jeg fremgang, og jeg opplever at øvelsen jeg ikke klarte helt for to uker siden, den sitter plutselig – den mestringsfølelsen kan man sveve lenge på. Midt i all svettingen, i en sliten kropp, så smiler jeg fordi jeg mestrer! Jeg hadde vel ikke helt trodd at jeg skulle komme dit at jeg gledet meg til trening, og det er en stor seier. De ytterst få gangene motivasjonen kanskje ikke er på topp, så tenker jeg på den flotte gjengen som venter å se meg på trening, og det er motivasjon så det holder.

Skulle du bo i Kristiansand, og være overvektig, så vit at vi er en flott gjeng som venter på å få deg med i treningsgruppen vår. Ta kontakt med meg, og bli med! Dersom du ikke bor i nærheten av min by, så kanskje jeg har sådd noen frø.Kanskje er det mulig å starte lignende grupper andre steder i landet? Kanskje er det treningssentre, eller uavhengige instruktører som ser behovet for å få overvektige aktive gjennom trening? Kanskje kan man danne gågrupper, eller bli med i en eller annen Tjukkasgjeng nær der man bor. Der finnes muligheter, og jeg vet at samhold gjør det så mye lettere å gjøre noe med situasjonen man er i. Jeg går en del i tillegg til gruppetreningene, og har min egen monsterløype i nærheten av her jeg bor. Jeg har ofte veldig vondt i viljen når jeg vet det er tid for å gå i løypa, men jeg kan vel stolt si at jeg vinner over den vonde viljen 90% av gangene… men i løypen vil jeg gå alene, helt alene. Jeg skal puste, og pese, og gå i mitt eget tempo. Kun to får lov å bli med meg ut å gå. Den ene er mobiltelefonen, og den andre er øretelefonene – uten musikk hadde den vonde viljen nok hatt overtaket 🙂 

En ny uke ligger foran oss – husk å fylle den med ting som også er gode for deg selv. Man har ofte i en hektisk hverdag en tendens til å glemme seg selv fordi man skal huske på alle andre.