En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Går man mange år tilbake i tid, så var det litt sånn at man måtte ta det man passet når det kom til stormote. Jeg som alltid har vært en størrelse for stor, jeg husker min mor ble så glad når man kunne begynne å kjøpe klær i store størrelser. Bare det å finne klær som satt bra, det var en veldig god følelse å kjenne på. Det er klart at som ungdom, så kunne jo utvalget ha vært litt mer spennende, og det var ikke alltid like moro å gå på samme butikker som godt voksne damer, men jeg fant iallefall klær som passet kroppen min. Her i Kristiansand, så lå en av de første stormotebutikkene i kjelleren på Det hvite hus i gågada. Der var jeg mye. Interessen for klær kom ganske tidlig.

At en av mine store lidenskaper er klær, det kommer vel ikke som noe stort sjokk på noen av dere. Jeg får veldig mange fine tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min på at dere setter stor pris på alle tipsene jeg kommer med, og alle klærne jeg viser frem. Lidenskapen er stor, og ja, jeg har veldig mye klær. Det er trangt om saligheten i klesskapene og på klesstativene. Det er jo nesten som å legge ut på en oppdagelsesreise hver gang jeg går skikkelig igjennom alt jeg har, for jeg oppdager alltid noe nytt hver gang, eller klær jeg hadde glemt at jeg hadde. Her om dagen fant jeg et par bomberjakker som jeg helt hadde glemt bort, og jeg har fått to nye favoritter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er blitt flink til å unngå impulskjøpene. Disse kjøpene hvor man bare kjøper for å kjøpe. Disse kjøpene hvor man ikke er helt sikker, men der og da så var det fint. Disse kjøpene hvor plaggene sitter fint, men kanskje ikke så fint som det bør for at jeg skal betale det som plagget koster, og ikke minst for at jeg skal føle meg vel. Selv om plagg er på 50 % og 70%, så tenker jeg akkurat likt. Før var det litt sånn at passet det, så kjøpte jeg det, og resultatet var at det som oftest ble lite brukt. Jeg har foretatt mange bomkjøp, og jeg er garantert alene.

Passform er bud nr en når jeg skal ha klær. Det å finne klær som passer min kroppsform, det er utrolig viktig. Ikke at jeg alltid treffer, men jeg synes jeg treffer i de aller fleste tilfellene. Finner man ikke passformen som passer ens egen kropp, så kommer denne følelsen man helst ikke vil ha, følelsen av og ikke føle seg vel. En hel dag kan bli ødelagt om man går og føler på at et plagg ikke passer. Det kan sitte stygt, det kan være for stort eller for smått, så passform for meg er bud nr.1. Så handler det også om design og farger, at man finner design og farger som man er fin i. Jeg vet at mange hater å kjøpe klær fordi de aldri finner noe de er fine i. I tillegg så møter man kanskje på butikkansatte som ikke helt har den kunnskapen man bør ha, og da kan man fort komme hjem med klær man ikke føler seg vel i fordi butikkansatte ikke ser at klærne ikke var fine på deg.

Jeg må ha den gode følelsen når jeg går ut av en butikk. Jeg må smile, og kjenne at mage følelsen er riktig. Er ikke magefølelsen som den bør være, og kjenner jeg meg ikke 100% fornøyd, så er ikke kjøpet riktig. Bruk stormotebutikkene når du skal handle. De har kunnskapen, de kan hjelpe deg med å finne passform, design og farger som passer deg. Jeg ser veldig fort hva som passer meg, og hva som ikke gjør det, og kjenner jeg meg ikke vel når jeg går ut døren hjemme, så blir ikke dagen som den bør være.

Det er mange produsenter av stormote, og det er et hav av klær å velge mellom. Vi er heldige vi kvinner med former som har så mye å velge blant. Nå er det ikke et lite og smalt marked som da jeg var yngre. Nå er det noe for enhver smak, og for enhver lommebok. Produsentene er mange, og merkene like mange. Store menn er dessverre ikke like heldige. Jeg vet at mange menn sliter med å finne klær i store størrelser, og det er veldig synd. Jeg har utvilsomt mine favoritter, og det er jo Pont Neuf som troner øverst. Har man ikke kjennskap til Pont Neuf, så kan jeg love deg at du får en bestevenn for livet den dagen du passer et Pont Neuf plagg før første gang. Ei venninne sa det helt klart her en dag at hun skjønte godt hva jeg mente. Hun hadde da kjøpt Pont Neuf for første gang. Det samme sa en bekjent av meg når jeg introduserte henne for Pont Neuf. Men det finnes mange virkelig gode merker. Mange produsenter er virkelig gode på klær som passer min smak og min kropp. Jeg elsker jo klær som både er pene og gjerne fargerike. Jeg liker det feminine, det kvinnelige, men jeg kan også bruke klær som er røffe.

Et klesmerke som ikke er nytt, men som jeg ikke har hatt så stor kjennskap til, det er danske Zoey. Danskene kan det. Der er mye spennende med adresse Danmark. Jeg har en blondetunika fra Zoey som jeg kjøpte for noen år siden, og den er jeg veldig fornøyd med. I sommer har jeg kjøpt et par plagg til fra denne produsenten. Zoey er feminint og kvinnelig, og det liker jeg veldig godt. De har ofte disse fine detaljene som gjør så veldig mye.

I sommer har jeg kjøpt en nydelig, rosa tunika/kjole som jeg bare falt pladask for. Jeg så den på nett, og den var satt ned til 70%, og da måtte jeg bare ta sjansen, og heldigvis, så passet tunikaen veldig fint. Jeg elsker fargen, og blondepartiet øverst. Til de helt spesielle anledningene sier min mor, men neida, denne skal jeg bruke også på de vanlige dagene. Nå er denne noe krøllete ser jeg på bildene, men jeg satser på at det går fint, og så skal jeg heller finne frem steameren.

Den mønstrete toppen, den elsker jeg! Den er utrolig fin, og den sitter så utrolig fint synes jeg. Noen plagg bare vet man at blir favoritter. Denne kommer jeg til å bruke mye. Jeg ser at denne også kommer tilbake i høst, men da i en annen farge. Den står det utvilsomt mitt navn på. Jeg føler at den sitter veldig fint, og når folk og kommenterer det, da vet man at det var et godt kjøp. Jeg vet at det i fremtiden kommer til å bli mer klær fra Zoey i klesskapene mine.

Høstvarene er på vei inn i butikkene, og jeg synes det er så spennende når nye kolleksjoner kommer. Jeg følger mange butikker på FB og Instagram, og jeg ser at butikkene virkelig fylles med mye flott. Jeg skal i nær fremtid la dere bli kjent med en vanvittig flott butikk. Noen butikker skiller seg virkelig ut med utvalget de har, og denne butikken er definitivt en av de. Gled dere.

Det siste bildet, der måtte jeg bare vise en rød tunika som jeg også kjøpte på salg i sommer. Den er fra Zhenzi. Utrolig fin farge, og en veldig fin tunika/kjole med veldig fine detaljer. Dressjakken er fra Levolution, og jeg har aldri hatt dressjakker med bedre passform enn dressjakkene fra Levolution. Den lyseblå dressjakken som jeg har sammen med den rosa fra Zoey, den jakken er også fra Levolution.

Jeg føler meg egentlig litt som Espen Askeladden igjen jeg. Jeg har virkelig jaktet på denne her, og da snakker vi virkelig jaktet…men jeg måtte gi opp. Den var ikke å oppdrive. Den følelsen når noe man virkelig ønsker seg ikke er å finne, den er kjedelig å kjenne på.

I starten av sommeren, så fant jeg den stiligste og tøffeste buksen jeg har sett på lenge. Ikke bare var den stilig og tøff, men den var også utrolig fin. Den var helt spesiell, og den passet mine store tømmerstokker. Jeg husker at jeg smilte litt da Barbro kom med den, for det var vel ikke en bukse for hvem som helst. Ikke alle hadde gått med den. Det fordi den absolutt skiller seg ut. Men buksen er så stilig, den har god vidde for leggene mine, og en tøff, grønn farge. Buksen er fra greske MAT. Jeg var veldig spent på om den passet, og jeg jublet i prøverommet da jeg fikk den på meg, og da jeg så at den satt som et skudd. Buksen har volanger fra knærne og ned, og det kan se ut som et skjørt når man står stille. Buksen har også en fin lengde, og det er i bukse jeg kommer til å bruke stort sett hele året med unntak av de kaldeste dagene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På Nais så hadde de også buksen i sort, men der var selvsagt størrelsen min utsolgt da jeg kjøpte den grønne. Jeg kunne veldig gjerne hatt den i sort også. Jeg var i kontakt med så mange stormote butikker for å høre om de hadde buksen…men enten så var de utsolgt, eller så hadde de den ikke. Jeg var også i kontakt med MAT i Hellas, men heller ikke de kunne oppdrive buksen. Så etterhvert så måtte jeg bare gi opp buksejakten….og det hadde jeg helt inntil jeg fikk en tlf fra Barbro på Nais for få dager siden. Barbro hadde fått inn igjen buksen! Hvor fantastisk er ikke det? Jeg ble så glad! Jeg fikk denne herlige lykkefølelse inni meg. Jeg jublet høyt, og smilet gikk jo nesten helt rundt.

Det at jeg faktisk har funnet bukser i butikk, det er jo fantastisk i seg selv. Det skjer jo sånn ca aldri at jeg kan kjøpe ei bukse i en ordinær butikk. Mine tømmerstokker krever masse plass, så bukser i butikk, det skjer aldri. Det er leggene mine som krever mest plass. Lymfødem og lipødem er noe dritt! Når jeg står i speilet for å studere lår og legger, så ser jeg jo at leggene nesten er større enn lårene mine. Da er det kanskje ikke så rart at bukser i butikker blir en utfordring.

Selv om jeg vet at sikkert ikke så mange har legger av min størrelse, så har jeg mange ganger lurt på hvorfor produsentene ikke lager bukser med skikkelig vidde. Det er stilig å se på, og jeg synes det er behagelig å gå med. Det er vel ca hvert jubel år at det dukker opp bukser med skikkelig vidde i stormoten. Jeg kan se på personer som dukker opp på tv ruta og som bruker ordinære størrelser at de ofte har på seg bukser med vidde. Hvorfor er det da så vanskelig å få bukser i store størrelser med samme vidde?

Bukser er som sagt en stor utfordring for meg, men jeg har ei utrolig flink sydame, og hun syr bukser til meg som jeg er veldig fornøyd med. Jeg er nok veldig klassisk, og veldig ” kjedelig ” når det kommer til bukser og farger. På bukser blir det lite farger. Der er det sort som går igjen på omtrent alt. Jeg kunne tenke meg brunt til høsten. En fin brunfarge, men det er heller ikke lett å finne godt buksestoff, for jeg må ha noe som faller fint, og som ikke er så tynt at det viser alle de fine bulkene på lårene mine. Jeg er kresen sånn. Ikke har jeg peiling på stoff heller, og føler meg helt lost i stoffbutikker. Ikke alle er like flinke til å hjelpe heller.

Jeg er så fornøyd med den nye, sorte buksen, og gleder meg til å bruke den. Den er så tøff, og den er så fin. I tillegg er den så utrolig behagelig å gå med! Og det er litt sånn at liker bukser kjenner jeg : at den godt kan være noe stram i lårene, og at den har god vidde fra knærne og ned. Når den i tillegg er så tøff, da er jeg veldig fornøyd. Nå har jeg både en sort og en grønn bukse, og jeg har masse overdeler og jakker som passer til. En fin ting med tiden vi nå går i møte, det er at jeg kan få brukt endel av dressjakkene mine. De skriker etter å bli brukt.

Hurra for ny bukse! Det skal ikke mer til for glede meg. Er den ikke stilig? Det er sikkert mange som føler at den er litt for spesiell til at de våger å bruke den, men vi må bare våge å trø ut av denne berømte komfortsonen vår. Alt må ikke være klassisk og trygt.

Jeg må også skryte litt av den røde overdelen jeg har på meg. Er den ikke lekker? Jeg er blitt så glad i den. Noen plagg blir man bare sånn ekstra glad i, og denne har jeg brukt mye. Den er fra sommerkolleksjonen til Pont Neuf. Fantastisk fin rødfarge! Det er en tunika/kjole som jeg har fått sydd opp litt, og for meg som har så mye jakker, og overdeler hvor jeg trenger en topp under, så er denne perfekt. Den er uten armer. Dere vet jo hvor utrolig glad jeg er i Pont Neuf 🙂 Denne røde overdelen har jeg fått utrolig mye skryt for, og jeg tror mange faller for fargen. Den grønne jakken oppdaget jeg ganske tilfeldig her om dagen. Den hadde gjemt seg gitt, og nå bruker jeg den masse. Jeg har sans for den type jakker, og fargen er utrolig fin.

I morgen skal jeg vise mer klær på bloggen, og jeg skal vise litt av et nytt merke som jeg har blitt veldig glad i. Ikke at merket er nytt, men jeg har ikke hatt så veldig mye i akkurat dette merket. Etterhvert som jeg har kjøpt litt av det, så er jeg blitt innmari glad i det. Denne produsenten har så mye lekkert, og feminint. Bare å glede seg!

Det var så trist, så ufattelig trist. Jeg kjenner at møtet satte dype spor. Var det slik det faktisk skulle gå?

Forleden dag møtte jeg en bekjent av meg i byen. Jeg hadde ikke sett vedkommende på en veldig lang stund. Vi snakker sikkert om 3-4 år. Sist jeg snakket med henne, så hadde hun nylig gjennomgått en slankeoperasjon, og var så optimist for tiden fremover. Hun hadde allerede mistet endel kilo, og utad var hun iallefall veldig fornøyd.Hun smilte da vi sa ha det, og fornøyd med valget hun hadde tatt.

Da jeg traff henne igjen, så var smilet borte. Hun så gammel, og dradd ut. Dette var ikke den sprudlende jenta jeg traff sist. Noe hadde skjedd, og det så ut som om livet var litt tøft akkurat nå. Så lenge hun ikke er en nær venninne, så trør iallefall jeg veldig forsiktig, og starter praten på en vanlig måte. Det kom fort frem at livet var rimelig tøft for tiden. Hun hadde fortsatt å miste kiloer, og var helt klart en slankere utgave enn den jeg så sist, men jeg skjønte at livet kanskje var mer enn bare litt tøft akkurat nå.

For mange overvektige, så er maten en flukt, og en trøst når livet blir litt tøft. Mat blir en avhengighet for mange. Jeg har sett mange skrekkeksempler på hvor stor avhengigheten kan bli om man ser på endel programmer fra feks USA, men jeg har også lest endel om utfordringene som kan oppstå ved slankeoperasjoner når man ikke lengre har mat som en avhengighet. I mange tilfeller blir en avhengighet byttet ut med en annen. Kan kan ikke spise den maten man før spiste i store mengder, så finner man en ny avhengighet, og det var det som hadde skjedd i dette tilfellet.

Istedenfor å spise, så hadde vedkommende funnet en ny avhengighet, alkohol. Det var ikke lengre kun i helger, eller ved spesielle anledninger. Helger var blitt til hverdager, og alt hadde kommet ut av kontroll. Heldigvis virket vedkommende bevisst på hva som skjedde, og hadde søkt hjelp. Det var vondt å se henne, og det var vondt å se at smilet og gleden hun hadde sist jeg så henne, alt dette var helt borte. Hun kunne ikke lengre glede seg over kiloene hun hadde mistet, for nå hadde nye problemer dukket opp, og hun følte alt hadde blitt en større kamp enn før.

NRK publiserte for en tid tilbake en tankevekkende artikkel. En artikkel som mange bør lese, spesielt de av dere som vurderer slankeoperasjon. Også fagfolk bør lese denne, for artikkelen forteller om livet for veldig mange slankeopererte i tiden etter inngrepet. Ofte er det solskinnshistoriene vi hører om, eller vi hører om erfaringer kort tid etter inngrepet. Sjeldent hører vi om bivirkningene, og komplikasjonene som kan komme flere år etter operasjonen. Det som skulle bli starten på ett nytt liv, blir ofte starten på noe helt annet for flere, og flere slankeopererte. Det som skulle bli starten på alt man hadde drømt om, det blir for endel starten på et liv man i utgangspunktet ønsket seg bort i fra. Avhengigheten til maten, avhengigheten til sukkeret, alle følelsene som gjør at vi spiser, som gjør at vi blir overvektige, man tror alt dette vil forsvinne i det man legger seg på operasjonsbordet. Forskning viser dessverre at mange går fra en avhengighet til en annen, og dette er alvorlig, og en stor, rød lampe bør lyse!

Overvekten sitter i hodet. Jeg tror de fleste nå etter hvert innser dette, og er enige i det. Vekta sitter mellom ørene. Man kan ikke operere bort verken vonde følelser, psykiske problemer, eller avhengighet. Alt dette sitter i hodet ditt, ikke i kroppen din. Vekten din vil gå ned, livet vil bli lettere å gjennomføre, men alle vonde følelser du hadde i det du la deg på operasjonsbordet, all avhengigheten du hadde i forhold til mat, alt dette vil du fortsatt ha i hodet ditt når du våkner opp, og starter ditt nye liv…Alle psykiske problemer, og utfordringer vil være på akkurat samme plass, og de vil kreve like mye av deg selv om kroppen din blir lettere. Starten på det nye livet blir plutselig starten på nye problemer, og nye utfordringer.

NRK sin artikkel satt ett enormt viktig fokus, og forskning slår det også fast : Flere, og flere slankeopererte sliter med alkoholproblemer. Slankeopererte erstatter en avhengighet med en annen. Når man ikke lengre kan spise på følelser, og bruke maten som trøst når man kjenner uroen , og vonde følelser komme, så kan veien inn i ett nytt misbruk være kort. Noen utvikler anoreksi, og driver overdreven trening, noen kan havne i økonomiske problemer, noen bruker sex…veldig mange utvikler et alkoholproblem. Forskning gjort i USA, og studier gjennomført her i Norge viser helt klart at fedmekirurgi øker risikoen for alkoholmisbruk. 2 av 3 fedmeopererte får problemer. Dette er ikke bare alkoholproblemer, men også andre rusmidler, selvskading, eller problematisk bruk av mat. 2 av 3 opererte! Det er høye tall, altfor høye! Risikoen for alkoholproblemene oppstår ofte noen år etter en slankeoperasjon i følge Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst.

I NRK sin artikkel står to slankeopererte frem. Begge misbruker i dag alkohol. Den ene har hatt år med tungt misbruk etter operasjonen i 2010. For begge begynte tiden etter operasjonen bra, men så kom problemene. Den ene begynte å erstatte sin avhengighet til sukker med alkoholen. Den andre for å glemme alt hun ikke syntes var så bra i livet. Begge etterlyser de mer informasjon før de la seg under kniven. Når det kommer til nettopp informasjon, så tror jeg Helse Norge her svikter stort. Der kommer altfor lite informasjon, og altfor lite fakta ut til de som ønsker en slankeoperasjon. Få vet det de trenger å vite om livet, og eventuelle komplikasjoner etter inngrepet. Mest etterlyser de fakta om de psykiske utfordringene som de kan støte på. Der er heller lite, eller ingen hjelp å få på det psykiske planet etter inngrepet. Vi kan nok bli flinkere sier fagfolkene…. Jeg er ganske så sikker på at dersom man behandlet hodet før man i det hele tatt tenkte på en slankeoperasjon, så ville man få mange som faktisk takket nei til operasjon etterpå, og de som hadde latt seg operere uansett, de hadde fått en god start på sitt nye liv. Er det jeg som er dum, og tenker for enkelt, eller er det faktisk helsemyndighetene som tenker, eller handler helt feil?

All overvekt har en årsak. Årsaken er ikke alle de ekstra kiloene man bærer på. Vi har alle hver vår årsak, og årsaken sitter i hodet vårt. Ville det ikke ha vært fint og visst hvorfor du er overvektig. Det er ofte ikke så enkelt som at du bare er veldig glad i mat, eller veldig glad i snop. Det er ofte mye mer underliggende enn det. Mange har stort utbytte av en operasjon, og i disse tilfellene, så er jeg utrolig glad på deres vegne. For mange andre, så kan det dreie seg om mer underliggende vansker som kan knytte seg til kropp, mat, selvbilde, og følelser. For alle disse så vil ikke en operasjon være løsningen. Man kan ikke operere bort problemer man sliter med. Problemene vil være der frem til du selv tar tak i de, og får den hjelpen du trenger. Jeg er ganske så sikker i min sak at dersom man hadde fått tilbud om profesjonell hjelp til det mentale,  før det overhodet var snakk om en slankeoperasjon, så er jeg sikker på at antall slankeoperasjoner ville blitt redusert veldig naturlig. Får man den hjelpen man trenger til å jobbe med hodet, så vil man også finne svarene, og få de riktige verktøyene som man trenger på veien til en bedre helse, og ett lettere liv.

Det var vondt å si ha det til min bekjent denne gangen. Smilet som var borte, gnisten i øynene som ikke var der, håpet som var så lite. Når jeg har slitt som verst med de dumme tankene rundt trening og vekt i det siste, så har jeg et par ganger tenkt at jeg bare skulle ha tatt den operasjonen for de årene tilbake. Jeg mener jo ikke det. Jeg hadde aldri gjort det, men når ting er litt dritt, så er det mange tanker som florerer i mitt tenkende hode. Slankeoperasjon er ingen enkel løsning som mange tror. Jeg har truffet flere som har klarer å holde vekten nede flere år etter operasjon, og disse imponerer meg. Selv sier de det rett ut at det er blod, svette og tårer for å klare å holde seg slanke. De fleste er nok enige i at det ikke er noen dans på roser, men de fikk den starten de trengte. Jeg heier på alle dere! Samtidig er det trist å se alle de som tok for lett på det. De som ikke holdt seg i aktivitet, de som fort var tilbake i det gamle spisemønsteret, de som er tilbake der de var før operasjonen. De fikk en gyllen sjanse, men livet ble ikke slik de antok. Så har man alle de som sliter, og som gjerne skulle omgjort valget de tok. De som sliter med komplikasjoner, de som sliter med fatique, og som min bekjent som sliter med et alkoholproblem.

Selv om jeg mange ganger har stilt spørsmålstegn ved slankeoperasjoner, så er det tilbudet jeg setter spørsmålstegn ved, ikke menneskene som velger operasjon. Det er det så viktig for meg å understreke.

Jeg skal nå komme meg på trening, og håper at hælen holder etter et besøk hos kiropraktor denne uken her. Den har vært så intenst smertefull grunnet en hælspore som har dukket opp igjen. Hælsporer er visst ganske vanlig bla hos overvektige. Jeg har et par styrkeprogrammer, men jeg har denne dragningen mot tredemølla altså….

Neste helg skal jeg vise litt mer klær på bloggen. Det vet jeg mange setter stor pris på. Nyt søndagen!!

I dag skal jeg ikke skrive om verken trening, klær, eller livsstilsendring. Jeg synes nok den siste tiden har vært litt utfordrende. Mest med tanke på at treningen ikke er helt der den burde være, og da kjenner jeg på den dårlige samvittigheten. Det er hektiske dager. Det er mye som skjer, mye som skal gjøres. Jeg kjenner mer på flodhestfølelsen når treningene ikke blir like mange som jeg ønsker, men for all del, dette er ikke på nivå som tidligere. Ikke på langt nær. Jeg tror sånn sett alle føler det sånn i blant. Uansett.

Samtidig har jeg brukt tid på å tenke på hvor heldig jeg faktisk er, og hvor mye flinkere jeg må bli til å sette pris på hver eneste dag. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei? Må dagene være fulle fra morgen til kveld? Må barna kjøres til og fra aktiviteter hele uken? Må vi selv, og de rundt oss gjøre noe hele tiden? Jeg tror vi er for opptatt av at det må skje noe, barna må være med på alt, og selv skal vi være tilstede for oss selv, og de rundt oss 24/7…hvor blir det av de virkelig gode stundene? De stundene hvor vi ikke gjør noe som helst, og hvor vi kjenner roen, hvor vi senker skuldrene, og virkelig kjenner hvor gode dagene virkelig kan være.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre, og jeg vet hvordan det er å kjøre til, og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med. Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med, og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt. Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede.

Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, det å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid – det gjør så utrolig godt! Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, kjenne på roen, og kjenne at man lever. Ingenting er en selvfølge….de som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på dagene på en annen måte. Må man komme til livets tøffe realitet før an ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag….

Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, det blir litt rosa for mange .Jeg sier ikke at man skal tenke sånn hele tiden, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr mye for meg. Alt trenger ikke være så stort, og flott, det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.

Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft. Det er vondt å kjenne på, men samtidig, så vet jeg at min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke kreften ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av takknemlighet for at jeg var en av de heldige. Jeg fikk livet i gave, og kjenner på en enorm takknemlighet. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok litt ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene, på de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.

Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet. Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode, og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best, men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det fordi jeg fort satte ett annet fokus, og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på, og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett… men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.

Jeg tror min hverdag gjennom sykdomstiden, og endringsreisen minr har vært lettere fordi jeg valgte å se fremover, og fordi jeg nektet å la sykdommen, og så mye vektfokus prege dagene for mye. En god hverdag burde være en selvfølge. Det er sånn de fleste dagene i alle fall burde være. Det er vondt at det ofte må alvorlige ting til før man innser viktigheten av å ha det godt, og gjøre gode ting. Jeg har med årene blitt mindre kravstor, og jeg har ikke de store behovene lengre, men det har ikke alltid vært sånn. For meg er de små tingene, og hverdagen blitt det viktigste. Hvorfor skal det kun være i ferietiden man virkelig nyter, og koser seg? Hvorfor må man reise bort, og helst til andre siden av jorden for å være lykkelig? Jeg reiser gjerne på turer, og vil gjerne oppleve masse nye ting, men det vil jeg gjøre i hverdagen også… det er hverdager man har mest av.

Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at livet skal være godt? For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor… vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Livet har fått ett annet perspektiv. For min del endret også mye seg da jeg mistet pappa for snart 13 år siden, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. Samlivsbruddet for 1 år siden gjorde også noe med meg, i positiv forstand.

Hælspore, litt mye snoking i skuffene på kjøkkenet, litt for lite trening, flodhestfølelsen som dukker opp en gang i blant, hektiske dager – litt sånn er det for tiden. Men jeg er en tenker, og jeg klarer heldigvis å snu negative tanker ganske fort. Så vil dagene for oss alle gå litt opp og ned. Sånn er livet.

Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Ingenting er en selvfølge….

Jeg er litt fortvilet for tiden. Dagene er hektiske, og tempoet er høyt. Det i seg selv er ikke så fortvilende bortsett fra at jeg har innsett at noe må skje. Jeg må endre før det er for sent. Ikke at jeg er redd for å møte den berømte veggen, men jeg er redd at treningen skal komme ut av kontroll. Det hadde vært krise! Etter at jeg startet i ny jobb i januar, og starter arbeidsdagen min kl.0600 hver morra, så har treningen blitt et puslespill. Det bekymrer meg, og jeg må ta grep. Treningen som har vært noe av det viktigste i livet mitt de siste årene. Treningen som har vært en viktig årsak til at jeg er her jeg er. Jeg vil aldri tilbake til tiden da jeg var 50 kg tyngre.

Dagene kan ofte være et puslespill. Jeg har mye å gjøre, og tempoet kan være innmari høyt i perioder. Flere har sagt til meg at jeg nok bør bremse litt, og sette helsen først. Jeg er enig. Og skal jeg klare det, så må treningen tilbake i de gode formene den var før jeg ble radiovertinne med tidlig arbeidstart. Før var jeg på trening mellom 0630 og 0700. Nå er det helt umulig. Planen var da å gå på trening når jeg er ferdig på jobb, for jeg er tidlig ferdig, men da er det alltid noe. Da skal jeg forberede morgendagens sending, eller jeg har andre oppgaver som må gjøres…men må de gjøres akkurat da jeg har treningsplaner? Hvorfor kan jeg ikke sett trening først etter jobb? Det er ikke at trening er blitt et ork, og det er ikke at jeg ikke vil trene. Det er bare at jeg har problemer med å si nei til andre ting for å prioritere treningen. Jeg sliter med å få døgnet til å ha nok timer. Jeg sliter med å få treningen inn i en ramme slik jeg hadde før. Jeg sliter med å forholde meg til at jeg må trene på andre tider av døgnet enn før.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Helgene, da kan jeg trene tidlig, og det gjør jeg som regel alltid, men jeg må trene minst 4 ganger i uken, og jeg vil ut på tur innimellom. Jeg sitter ikke i sofaen og venter på treningsgleden. Jeg gjør alltid noe føler jeg. Alt jeg gjør gir meg jo veldig glede, men….treningen Heidi, den må tilbake dit den var. Jeg vil føle meg like vel som jeg gjorde da jeg trente så mye som jeg gjorde. Jeg vil føle på den deilige følelsen igjen like mye som før, for følelsen etter endt treningsøkt,den er fantastisk! Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke setter meg ned og skriver en ny avtale med meg selv. Først jobb, så trening, og så alt det andre….det er sånn jeg ønsker det, og jeg vet at jeg kan om jeg omprioriterer litt. Når treningen er gjennomført, så kan jeg gjøre alt mulig annet.

Jeg savner klart gruppetimene med den flotte gjengen på crossfit’en, men disse to dagene i uken som de trener, det kan ikke jeg få til. Jeg kan kanskje få til en av de, men jeg synes det blir for mye penger å betale for en time i uken. Jeg må være økonomisk. Jeg står alene, men jeg har alltid klart meg innmari godt alene på treningen. Motivasjonen har alltid vært på topp, og den må jeg finne tilbake til. Alt jeg har oppnådd bør være motivasjon nok. Jeg føler det meste fungerer som det skal, så det er ikke årsaken. Jeg har en hælspore som er innmari vond, og som jeg må få gjort noe med, men ryggen samarbeider, kroppen spiller på lag, så det er ikke de tingene heller. Jeg har rett og slett for mye å gjøre, og prioriterer litt feil akkurat nå. Jeg vet at kommer jeg bare inn i et mønster igjen, så er jeg kjapt tilbake der jeg var. Så spørsmålet er hva slags plan jeg må legge.

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kan kjenne på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Jeg hadde vondt et sted, jeg hadde ikke barnevakt, det var for sent, jeg var utslitt, jeg ventet en viktig tlf – herremin for en liste av unnskyldninger! Der er jeg ikke nå, men alarmklokkene ringer og sier jeg må prioritere riktig.

Egentreningene fungerer optimalt for meg. De gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå enn for de årene tilbake. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse! Tredemøllen og jeg er blitt bestevenner. Intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsomt enn vanlig gange, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og den gir gode resultater. Jeg vet jeg også må ha styrketrening. Visst ikke hadde jeg bodd på tredemølla som jeg også gjorde en lang periode.

På tredemølla trener jeg intervall. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg starter i ett fast tempo i litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til en bestemt maxfart på de siste intervallene, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min. Det hele avsluttes med ti minutter rolig gange.

Jeg må legge en plan. Her skal ikke alarmklokker blinke rødt. Her skal jeg ikke tilbake til de dagene hvor jeg var enda tyngre, og hvor livet nok ikke var så bra som det burde ha vært. Jeg må tenke mer på meg selv. Sette meg selv lengre foran enn jeg har gjort på en stund når det kommer til trening. Jeg er glad for at jeg registrerer alarmen. Jeg er glad for at jeg er våken, og ikke bare lar det skure og gå. Nå MÅ jeg legge en plan – jeg vil tilbake dit jeg var. Jeg vil trene like mye, og like bra, og jeg vil fortsette å kjenne på mestring, og treningsglede – og viktigst av alt : jeg vil kjenne at kroppen blir bedre og mindre 🙂

I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg valgte å avslutte ekteskapet mitt gjennom 25 år. I dag har jeg vært alene i 1 år. Det føles ikke som at det har gått et helt år, men det er uansett utrolig godt å sitte her og føle at valget som ble tatt for 1 år siden, det var det riktige valget. Det har vært et år som startet i helvete, og som holdt meg der gjennom ganske mange måneder, men i desember, så kunne jeg lukke døren til fortiden, og åpne en helt ny dør. Det er godt å sitte her og føle at livet er innmari godt. Jeg kan smile, og bare glede meg over alle de flotte tingene som fyller livet mitt.

Det har stormet med orkan i kastene. Midt i denne stormen stod jeg. Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne i løpet av disse månedene – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg stod midt i en storm, men fy søren så støtt jeg stod, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane. Livet fikk en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd for noen måneder siden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette, aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For et år siden i dag, så valgte jeg å avslutte ekteskapet jeg hadde hatt gjennom 25 år. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. Selv om jeg ikke så dette komme, og selv om alt som plutselig skjedde kom som lyn fra klar himmel, så var valget riktig. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Det var vondt å innse at vi ikke skulle dele resten av livet sammen, eller at vi nå ble en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen bare for å leve sammen.

Fy søren så tøft det har vært. Det første halve året var så tøft at jeg ikke helt kan skjønne at jeg stod oppreist. At jeg stod så stødig, at jeg klarte å holde meg rolig til alt det ekstreme som skjedde. Det at jeg plutselig stod der alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg husker jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone. Jeg er så takknemlig for alt vedkommende advokat gjorde for meg.

Et ekteskap ble avsluttet for 1 år siden i dag. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og noen måneder etter bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Selv med stormfulle måneder, så har jeg kommet styrket ut av det. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

I sommer har jeg grunnet en utebod, jeg har vasket 40 m gjerde, jeg har skrapet det samme gjerdet og jeg har malt det. Jeg har funnet ut at å skrape er noe jeg absolutt ikke liker, og jeg har funnet ut at med den riktige kosten, så er det å male helt ålreit. Jeg har ordnet og holdt det fint utenfor huset. I høst skal det males mye inne. Både hos meg og hos min mor. Følelsen av at jeg mestrer ting jeg aldri før har gjort så mye, det er en innmari god følelse. At jeg fint klarer å være huseier alene, det er en herlig følelse å kjenne på. En dag så finner jeg kanskje noen å dele disse tingene med. Jeg ser ikke for meg at jeg skal bo her alene i all fremtid.

Noe av det mest vonde som har skjedd i disse månedene er jo det å oppleve at mennesker man trodde stod deg nær faktisk sviktet.  Når enkelte mennesker du har kjent halve livet plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som heller dolker enn å faktisk stå opp for sannheten. Heldigvis har jeg lagt alt det bak meg, men man glemmer jo aldri. Noen sår gror aldri skikkelig.

Jeg misliker så sterkt mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten, mennesker som ikke våger å stille krav. Mennesker som kjenner sannheten, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan dolke andre i ryggen. Mennesker som er mer opptatt av fasaden enn sannheten. Likevel så kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Jeg vet også at det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Morgendagen kjenner man aldri. Jeg vet også at man i tilfeller som dette aldri ønsker tilbake det som var fordi enkelte  mennesker ikke fortjener å ha meg i livet sitt.

Det har vært et år som gikk fra himmel til helvete, og et år som heldigvis også gikk tilbake til de fine, gode dagene. Jeg har opplevd storm, orkan, svik og sladrekjerringer på dette året, men du verden så fint livet har blitt! Jeg har fått oppleve det største jeg kunne ønske meg når jeg i oktober ble mommo til den nydelige prinsen min, Henry. I slutten av november, så blir jeg mommo til en ny gutt. Tenk så heldig jeg er! Jeg fikk i januar jobb i Radio Metro Sørlandet, og det å få komme tilbake til radioen igjen, det har vært helt fantastisk. Jeg brenner like mye for radio som jeg gjorde da jeg startet som frivillig i Radio Ung da jeg var 14 år gammel.Jeg har lederjobben i Norsk lymfødem-og lipødemforbund, og jeg har bloggen. Jeg har fått fokus i ukeblader, jeg har vært med i paneldebatt og jeg har deltatt i tv program som skal sendes til høsten. Akkurat nå jobber jeg med et nytt, spennende prosjekt som jeg håper vil bli en realitet neste høst. Jeg fikk en tlf, jeg fikk et spørsmål, og plutselig så får jeg kanskje en stor drøm realisert. Vær sikker på at dere som følger bloggen min skal få vite hva jeg jobber med straks jeg kan fortelle mer om det. Det er utrolig spennende, og det er definitivt en drøm jeg har hatt!

I dag er det et år siden livet gikk fra himmel til helvete. Heldigvis stod jeg stødig, og stormen stilnet. Livet er godt å leve, og jeg gleder meg til dagene som ligger der fremme. Jeg får jobbe med spennende ting, jeg har flotte mennesker i livet mitt, og en dag der fremme, så møter jeg kanskje mannen som får hjertet mitt til å banke ekstra hardt. Jeg har ingen hast, og jeg kjenner nok også på at det er en litt skummel tanke når man har vært sammen med et menneske i 26 år. Man har jo nesten glemt at det er noe som heter å date. Og så var det dette med selvtillit da. Den tror jeg hadde blitt liten om man skulle begynne ” å lete ” etter en ny partner. Niesen min vil ha meg på Tinder, men tro meg, det skjer aldri! Og det står jeg for, tro meg 🙂 Dukker mannen med stor M opp, så dukker han opp. Kanskje må han ringe på døren, for tanken på å date, den er litt skummel.

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

Jeg synes alltid det er spennende å oppdage nye produsenter innen stormote. Selv om man føler at man kjenner til de fleste merkene som produserer klær for oss som er en størrelse for store, så dukker det i blant opp nye, spennende merker slik som merket jeg skal vise dere litt fra i dag, nemlig det danske merket NO.1 BY OX. 

Det var ganske tilfeldig at jeg kom over NO.1 BY OX. Jeg satt og tittet på forskjellige nettsider som selger stormote, og en av de nettsidene hvor jeg er en del innom, det er nettbutikken til danske Lis G. Lis G har en flott butikk i Kolding som jeg alltid besøker når jeg er så langt nede i Danmark, og samtidig har de også en flott nettbutikk. Mens jeg satt og kikket, så lyste det plutselig mot meg en helt fantastisk gul skinnjakke! Den var så lekker, så den måtte jeg kikke litt nærmere på. Jeg elsker farger, og jeg elsker jakker, og når det attpåtil er skinnjakke, da var jeg solgt. Dette var vel en av de flotteste skinnjakkene jeg hadde sett. Merket på jakken var NO.1 BY OX.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

NO.1 BY OX er som jeg har nevnt et danske merke. Bak merket står klesdesigneren Anette Oxenbøll. Anette er et kjent ansikt i Danmark, og har mange års erfaring innen plus size. NO.1 BY OX er utrolig spennende, det er dristig, og ikke minst, så er det utrolig flott! Man kjenner at man smiler når man ser klærne, og jeg smilte definitivt når jeg så denne flotte, gule skinnjakken. Det stod liksom mitt navn på den jakken, og forleden dag kom jakken fra Danmark til Odderhei. Størrelser er alltid en utfordring på merker man ikke kjenner, men jeg tok sjansen på str. 50, og den satt som et skudd.

NO.1 BY OX ønsker at klærne skal følge kurvene våre, og ikke omvendt. De ønsker at klærne skal fremheve kroppens naturlige skjønnhet. De ønsker å være spenstige uansett om det er hverdag, eller fest, og det synes jeg virkelig de klarer.

Mens jeg satt og kikket på kolleksjonen til dette spennende, danske merket, så falt øynene mine også på en annen flott jakke. Jeg liker farger som dere vet, men jeg liker også plagg som skiller seg litt ut, og det gjorde denne sorte ” skinnjakken” som dere også ser på bloggen i dag. Råtøff jakke, litt sånn mc stil over den, og med fantastiske, broderte, fargerike blomster på det sorte. Er det rart at jeg falt pladask? Et helt utrolig tøft design, og jakken satt som et skudd i str. 50.

Høstkolleksjonen til NO.1 BY OX er klar i august, og jeg gleder meg stort til å se den. Dessverre så er det pr. i dag ingen som selger dette merket her i Norge. Anette jobber med å få på plass en agent i Norge slik at også vi nordmenn kan få glede av hennes tøffe, og spennende klær. Jeg håper virkelig det lykkes slik at vi kan finne hennes klær i en del av de norske stormote butikkene. Frem til da, så må vi handle klærne gjennom danske stormote butikker som for eksempel Lis G.

Jeg gleder meg til andre temperaturer sånn at jeg kan få brukt mine to nye jakker fra NO.1 BY OX, og jeg gleder meg til å se den nye høstkolleksjonen. Jeg skal definitivt kjøpe flere klær fra dette spennende, danske merket. Det er ingen tvil : Danskene kan det!

Følg gjerne No.1 BY OX på Facebook : https://www.facebook.com/no.1byox/

Sommer blir snart til høst. Vi er i august måned, og jeg må innrømme at jeg liker høsten med alle sine flotte farger, og et vær som også kan være litt dramatisk. Jeg har alltid likt høsten…og våren.

Høstkolleksjonene er på vei ut i butikkene. En del av høstens nyheter er å finne i butikkene allerede. Selv om vi ikke er klare for å si farvel til sommeren ennå, og selv om vi ennå vil få mange flotte sommerdager, så er det en endring på gang sånn værmessig. Man tenker liksom ikke høst de dagene som man nesten renner bort av svette.

Behov eller ikke behov, det er spennende når nye kolleksjoner ankommer butikkene. Det er alltid spennende å se hva produsentene tenker vi skal kle oss i når det blir høst og vinter. Motemessen på Norwegian Fashion Center på Fornebu starter nå 10.august, men da er det vår og sommer 2020 som skal presenteres. Pga jobb så kommer jeg meg ikke inn til motemessen denne gangen, og jeg kjenner jeg gjerne skulle ha vært der. Det å gå rundt til de ulike produsentene for å kikke på kolleksjonene, det er utrolig spennende.

Forrige helg ga jeg dere en liten forsmak på høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg har ikke lyst til å gi helt slipp på Pont Neuf, og deres høstkolleksjon. jeg skal også vise andre nyheter fra andre produsenter, men for meg når jeg blogger, så er det utrolig viktig at jeg skriver om klær som jeg liker, og som jeg kan stå inne for. Det blir helt feil for meg å skrive om klær jeg ikke selv kan ” gå god for.”

Jeg lovet dere at jeg denne helgen skulle presentere et nytt, danske merke for dere, og det skal jeg holde. Merket skal jeg presentere i morgen. Akkurat i dag blir det to nye overdeler fra Pont Neuf som jeg liker utrolig godt, og som også viser at høsten slettes ikke trenger å være mørk og trist når det kommer til farger og design.

Høstkolleksjonen til bla Pont Neuf er på vei ut til butikkene, i alle fall er deler av kolleksjonen i mange butikker nå. Kolleksjonen ligger ikke ute på nett ennå, så jeg kan ikke vise dere hele ennå, men jeg kan vise dere noen av godbitene. Av det jeg har sett til nå, så er det mye spennende klær, spennende design og ikke minst flotte farger. Av farger så kommer det ganske mye petrol, de har brukt litt mørk orange, litt bringebærfarge, litt lilla, og selvsagt også de ” vanlige ” høstfargene. Jeg synes det er så herlig når det brukes farger og stilige mønster også høst og vinter. Det er jo egentlig på denne tiden vi trenger farger. Farger gjør i alle fall meg veldig glad, og lettere til sinns.

Den første overdelen på bloggen i dag er en kjole/tunika som heter ” Edith.” Denne modellen liker jeg utrolig godt. Jeg valgte XL i den, en størrelse som jeg følte passet meg veldig fint. Den sitter litt tett, noe jeg har begynt å bli vant med, og som jeg ser er mye finere enn å ha på meg en overdel i størrelse telt. ” Edith ” har en litt sånn ballongeffekt. Vanligvis kan jeg være noe skeptisk til en sånn passform til min kropp, men nå som jeg fant den riktige størrelsen, så ble det bra. Jeg liker designet på denne, og jeg liker det orange printet på det sorte. Denne her er også utrolig fin med en tøff jakke til. Jeg har som du ser valgt å ha en dongerijakke til, noe jeg synes ser veldig bra ut. Denne modellen kommer også i en kortere modell som heter ” Ellinor.”  Pont Neuf kommer også med en flott ytterjakke i høst som heter ” Vega “, og denne kommer bla i orange. Denne jakken er knalltøff sammen med nettopp denne overdelen.

Den neste overdelen heter ” Anja.” Denne er ganske så lik i modellen som den forrige jeg viste. Den har den samme ballongeffekten nede, samme fine skjæringer, og den har et fint design og flotte farger. Også her er det blomster. Disse blomstene er vel mer i en rosa farge på en sort bunn. Også denne er tøff med en jakke over. Denne er også like fin til hverdag som til fest. Her kan man også få en kortere modell, og da heter modellen ” Melina.”

Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter. Kjenner du ikke til Pont Neuf, så gå på salg. Start med å kjøpe en av de flotte vår/sommer modellene. Du vil garantert bli forelsket. En god venninne kjøpte nylig sitt første Pont Neuf plagg, og hun skjønte nøyaktig hva jeg mente når hun fikk på seg plagget for første gang.

Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det, og fordi jeg ikke vil vise beina. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt. Jeg er høy, og kan sånn sett ha litt lengde på overdelene. Kjenner panikken komme om overdelene blir for korte.

Dette var litt mer av høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg skal vise mer utover, både fra Pont Neuf og andre favoritter som dukker opp. Det føles rart nå å tenke på at vi snart skal skifte fra sommerklær til høst og vinterklær, men samtidig så er det alltid spennende når nye kolleksjoner kommer.

Nyt lørdagen – vi blogges i morgen. I morgen, da blir et nytt merke jeg skal vise dere. Danskene kan det!

Jeg vet jeg banner i kirken, men jeg gjør det likevel. Jeg vet vi har ventet på sommer, og jeg er superglad på alle solhungrige nordmenns vegne, men jeg klager likevel : Dette er for varmt for meg.

Jeg skal aldri bli pensjonist i syden slik mange ønsker. Det er så flott å være brun og fin, men min kropp blir ikke bortskjemt med sol. I alle fall ikke underdelen min. Beina mine har vel sånn sett ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg tilbake i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin overalt jeg, det er jo så flott å være sommerbrun. Jeg har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun. Kanskje selvbruningskrem er noe for meg, eller spraytan. Vel, det siste er uaktuelt det også…jeg hadde aldri vist min kropp inne i ett slikt kabinett. Så da ender jeg vel på en selvbruningskrem dersom jeg var garantert å slippe skiller. Å se at man har brukt selvbruningskrem, det er ikke akkurat lekkert.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lipolymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte, de blir enda verre nå i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men de blir nå det. Beina sprenger noe enormt. Huden er steinhard, og beina verker veldig. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina er rett og slett skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de i varmen. På dager med en helt annen temperatur, så føles beina mine veldig fine. Klart de kan være både hovne og sprengte, men ikke på langt nær slik de er nå i varmen.

Jeg ” klager ” liksom ikke bare for å klage. Jeg vil ikke være vrang og vanskelig, eller sees på som ei som aldri blir fornøyd, men for mange er såpass varme dager en utfordring. Når jeg sitter i loftsetasjen min en søndag morra og blogger, så ser jeg at det er overskyet ute i dag, og en litt annen temperatur. Jeg tenker det er helt ålreit at det nå skal bli noen dager uten den intense, varme solen…men dagen i dag skulle jo sånn sett bli varm.

For å sette deg litt inn i problematikken. Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper i denne varmen. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men jeg ser at jeg har klasse 3 som er de nest tykkeste. Det er nesten tortur å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt, og selv om kompresjon hjelper på hovenheten, så svetter hele kroppen når kompresjonsstrømpene er på. Jeg bruker jo lårstrømper i det daglige. Nå har jeg måttet bruke knestrømper noen dager. Går jeg uten, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt.

Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, men så er det prisen jeg må betale. Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat verken lett eller pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har ingen hevelse i føttene, så da fungerer det fint å gå barbeint i sandaler.

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet og lipødemet forverrer seg når det blir en slik varme som vi har nå. Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, så det er klart at det også er rimelig varmt å gå med langbukser på slike dager som vi har nå. Har hatt litt skjørt på meg, og lang kjole, og det hjelper jo litt. Eller de tynne, nye sommerbuksene mine. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone.

Bading har det heller ikke blitt så mye av. De fleste badeplasser er overfylte når det er så varmt, og dere vet hvordan det er med meg og badedrakt når der er andre mennesker i nærheten. Her må jeg også legge til at på flere av reportasjene som har vært på nyhetene til både TV2 og NRK, så har man sett flotte, store kvinner i badedrakter på stranden, så da ble det tent et håp om at jeg kanskje er der selv en dag….neste sommer kanskje…neste sommer er klassisk 🙂

Som leder for Norsk Lymfødem og lipødemforbund, så har jeg de siste dagene fått flere telefoner fra fortvilte personer som har så hovne bein, og som er blitt enda verre nå i varmen. Dette er i tillegg personer som ikke aner om de har lymfødem eller lipødem, men felles for de alle er at de tror selv de har en av sykdommene, men så har de en lege som ikke tror på de. Leger som mener det er vann i kroppen, eller varmen, så da er det ingenting å bekymre seg for. Jeg er sikker på at flere av dere som leser bloggen også kjenner på lignende utfordringer i varmen, eller utfordringer som blir verre i varmen.

Hverdagen med lipødem/lymfødem kan være tøff. I denne varmen er det ekstra tøft.  Mange kvinner, og menn der ute har det garantert som meg. Sliter du med hovenhet og verk uten å vite hvorfor, så ikke gi deg før du har svar. Om legen ikke tar deg på alvor, så tar du kontakt med en fysioteraput med utdannelse i lymfedrenasje. Oversikten over disse fysioteraputene finner du på nettsiden til NLLF : www.nllf.no

Jeg vet jeg kastet inn en brannfakkel i dag, og bannet høyt i kirken, men jeg hater ikke sol og varme. Jeg ønsker ikke dårlig vær. Jeg ønsker meg bare en litt lavere temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Så må jeg vel få meg en selvbruningskrem jeg da, så det kan se ut som om beina har ligget i solen i timesvis 🙂

Neste helg skal jeg vise dere noen virkelig go’biter fra et nytt, danske merke som jeg har blitt kjent med. Bare å glede seg!!

Det er sommer i Norge, og uten at jeg skal skrive så mye om det akkurat i dag, så er beina mine med lipolymfødem ikke særlig glad i så varmer dager. Varme gir ekstra hovne bein, og tenk deg hvor fantastisk deilig det er å bruke lårstrømper, eller for den saks skyld også knestrømper i klasse 3 på slike varme dager. Vel, jeg skal la det ligge akkurat i dag, og rett og slett bare konstatere at det er for varmt for mine bein.

På slike varme dager, så får man i alle fall brukt sommertøyet, og mange får sikkert også brukt både bikinien og badedrakta, og sånn sett så er jo fine dager en veldig god ting. Jeg som i år har fått tre par nye bukser, jeg kjenner veldig godt hvor utrolig deilig det er å ha på seg tynne sommerbukser. Så mye svalere enn de buksene jeg som regel har brukt om sommeren. Jeg har absolutt trådd litt utenfor komfortsonen når jeg i år har fått meg bukser med mønster, bukser jeg aldri har trodd jeg kunne bruke, bukser jeg aldri hadde trodd jeg kunne få tak i. Jeg stortrives i de alle tre, og jeg føler meg vel i de.

I butikkene er det salg for tiden, og det er sikkert mange av dere som har gjort noen gode kjøp. Salg er jo utrolig moro da. Selv om man sikkert ikke alltid har behov for så mye, så har man alltid visse behov når man går på salg og ser skiltene med både 50% og 70%. Jeg var nok aldri den beste eleven i matematikk, men prosentregning, det er jeg en kløpper på 🙂

Samtidig med at det er salg i de fleste butikker, så begynner også høstklærne å komme til butikkene. Det er alltid spennende når nye kolleksjoner kommer til butikkene. Selv om sommeren ikke er over ennå, så kjenner jeg at jeg likevel er klar for høstkolleksjonen. Jeg er nok ikke klar for høst og vinter, i alle fall ikke vinter, men nye kleskolleksjoner er alltid moro.

Høstkolleksjonen til bla Pont Neuf er på vei ut til butikkene, i alle fall er deler av kolleksjonen i mange butikker nå. Kolleksjonen ligger ikke ute på nett ennå, så jeg kan ikke vise dere hele ennå, men jeg kan vise dere noen av godbitene. Av det jeg har sett til nå, så er det mye spennende klær, spennende design og ikke minst flotte farger. Av farger så kommer det ganske mye petrol, de har brukt litt mørk orange, litt bringebærfarge,litt lilla, og selvsagt også de ” vanlige ” høstfargene. Jeg synes det er så herlig når det brukes farger og stilige mønster også høst og vinter. Det er jo egentlig på denne tiden vi trenger farger. Farger gjør i alle fall meg veldig glad, og lettere til sinns.

I dag viser jeg dere tre nyheter fra Pont Neuf som skal være på plass i mange butikker. Det er selvsagt litt ulikt hva butikkene tar inn, så jeg kan jo ikke love at alle som fører Pont Neuf har tatt inn de tre tunikaene/kjolene som jeg viser dere i dag. Dere som følger bloggen min vet at jeg elsker Pont Neuf. Passformen på veldig mange av modellene deres er modeller som passer meg veldig godt, og god passform, det er utrolig viktig!

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen : Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter.

Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det, og fordi jeg ikke vil vise beina. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt. Jeg er høy, og kan sånn sett ha litt lengde på overdelene. Kjenner panikken komme om overdelene blir for korte.

En stor favoritt er modellen i petrol som heter ” Andrea.” Jeg ser for meg at dette er en modell jeg kommer til å bruke masse. Tøff modell, flott farge, og ikke minst, så har den stilige detaljer som glidelås i brystpartiet, og den har hette. Glidelås gjør at man selv kan bestemme hvor dyp utrigning man ønsker. Den er herlig å ha på seg, og passformen er utrolig god til meg.

Neste modell heter ” Bianco.” Tunikaen/kjolen har et stilig bokstavprint, og så har den sorte sidestykker som har en litt slankende effekt. Jeg tror denne kommer til å bli manges favoritt i høst. Den har 3/4 armlengde, og det er også fint selv om det etter hvert blir kaldere.

Siste modell jeg viser i dag heter ” Inger “, og er også en modell jeg liker veldig godt. Den har en litt sånn ballongeffekt nederst, og så har den et stilig design, og flotte farger. Orange og blått er blitt brukt i en flott kombinasjon. En nydelig modell å ha på seg, også denne med 3/4 armlengde. Jeg tenker denne sammen med feks ei tøff skinnjakke blir utrolig stilig!

Dette var litt av høstkolleksjonen til Pont Neuf, og jeg kan love at jeg skal vise mer utover, både fra Pont Neuf og andre favoritter som dukker opp. Det føles rart nå å tenke på at vi snart skal skifte fra sommerklær til høst og vinterklær, men samtidig så er det alltid spennende når nye kolleksjoner kommer.

Nyt lørdagen – vi blogges i morgen