En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Jeg har aldri likt å sykle. Meg og sykkelen har aldri hatt noe godt forhold, og vi har vært svært lite sammen opp igjennom årene. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har hatt et hatforhold til det å sykle, for jeg har aldri opplevd noe traumatisk på sykkel. Fall, og skrubbsår var ikke årsaken, men samtidig, så har jeg nok aldri følt meg trygg på en sykkel.  Selv når alle andre i gata fant frem sykkelen, så var det helt ålreit å finne på andre ting. Jeg har aldri savnet å sykle selv om ” alle ” andre gjorde det. Jeg har ikke sittet på en ordinær sykkel på evigheter, ikke siden jeg var barn faktisk. Det frister ikke heller. Jeg husker mamma strevde med å lære meg å sykle, og prøvde å oppmuntre meg til å skjønne at det å sykle var moro, men nei – sykkel er ett stort nei for meg. Jeg har heller ingen planer overhode om å anskaffe meg sykkel, og jeg er helt fortrolig med å ha ett anstrengt forhold til det å sykle. God trim sier mange. Man opplever, og ser så mye når man er på sykkeltur sier andre, men jeg trimmer heller på andre måter, og det som sees, og oppleves fra sykkelsetet, det går det helt fint at jeg opplever på andre måter.

Jeg vil alltid mislike det å sykle på en ordinær sykkel – der vil det aldri skje mirakler, men å sykle inne, på treningssenteret, det liker jeg veldig godt. Jeg hadde nok trodd at det å sykle inne ville være nesten like pyton som det å sykle på en ordinær sykkel ute, og jeg brukte lang tid på å overtale meg selv til å prøve ergometersykkelen. PT’en  jeg hadde, og som jeg savner veldig, han brukte lang tid på å overtale meg. Jeg husker hvordan vegringen satt veldig godt i. Jeg hadde liksom bestemt meg på forhånd for ikke å like det. Min plass var liksom ikke på en sykkel. Samtidig, så var det en fornuftig del av meg som sa at det å sykle inne nok ville oppleves annerledes, og den fornuftige delen av meg hadde helt rett : jeg har blitt så glad i sykkelen på treningssenteret. Jeg fant meg egentlig ganske fort til rette på sykkelen, og jeg fant en treningsform som for meg er veldig bra.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå er jeg på sykkelen 2-3 dager i uken. Lymfeterapeuten min har nok anbefalt meg å trene mer styrke, så da blir det ofte 2 dager med sykkel, og 3 med styrke, eller to av hver de ukene det blir 4 dager med trening. Det stresser meg ikke så mye om jeg ikke får 5 økter hver uke så lenge jeg vet at jeg har blitt veldig god på å trene, og trening har blitt en viktig del av hverdagen min. Når jeg har treningsøkt på sykkelen, så skal jeg sykle ei mil eller mer. Lymfebeina mine liker også å sykle, og jeg merker hvor mye bedre beina er etter ei sykkeløkt enn før. De dagene hvor jeg trener styrke, så er det oppvarming på sykkelen i 10 minutter. Jeg bytter på å ha sykkeløkt, økt på tredemølla og styrke gjennom uken. Så velger jeg ulik intensitet på kondisjonsøktene ut i fra hvordan beina mine fungerer. Ofte må jeg starte forsiktig, men så kan jeg øke når beina bare har fått kommet seg i gang.

At trening er medisin for kropp og sjel, det er det ingen som helst tvil om. Jeg tror ikke jeg har hatt en dag hvor jeg har trukket dyna godt over hodet for å sove videre. Jeg er morrafugl, og står rett opp av sengen når alarmen på telefonen ringer. Da er det en tur på badet, rett i treningsklær, og så er det ut døren. Det å komme seg ut såpass tidlig er utrolig godt, og det å kjenne at tunge, vonde bein blir så mye bedre av å trene, den følelsen er så god å kjenne på. Jeg kjenner også hvor godt det gjør psykisk å trene. På sykkelen, eller på mølla så får jeg tenkt de tanker som må tenkes, og bli ferdig med det der og da, og når man ikke har tanker som må tenkes, så er man i sin egen, lille boble. Jeg har på god musikk på ørene, noe jeg er helt avhengig av for å gjennomføre gode treningsøkter. Skulle jeg ha glemt øreproppene hjemme, så snur jeg for å kjøre hjem og hente de. Musikk må jeg ha.

Kanskje er det beina mine som har vært en av grunnene til at jeg har hatt ett slikt hatforhold til det å sykle ute, og det at beina mine er såpass tunge som de er kanskje også fikk meg til å tvile på å sykle inne. Sykling er blitt en favoritt, og jeg sliter ikke med å gjennomføre disse ukentlige sykkelturene. Skulle beina være noe vonde, og ekstra tunge, så må jeg bare slippe opp litt på belastningen. Fordelen med disse tømmerstokkene, om det er noen, det er i alle fall at beina er innmari sterke. Så med riktig innstilling på sykkelen ut i fra dagsformen, så svetter jeg meg gjennom mila og er så glad, og fornøyd etter endt økt.

Å trene på treningssenter det var ei gang ei dørstokkmil for meg, men det er lenge, lenge siden. Jeg stortrives med å trene på Fresh Fitness Rona. Der er det ingen blikk, eller kommentarer. Der opplever jeg kun positive, flotte mennesker som heier på hverandre. Jeg har definitivt funnet den treningsformen som fungerer optimalt for meg.

Vi blogges i morgen. For meg blir det innedag i dag. Det blåser noe helt vilt her i sør. Lenge siden jeg har opplevd en så voldsom vind som dette. I tillegg regner det i bøtter og spann. Nyt lørdagen!

Onsdag ble en stor dag, og starten på en spennende reise. Reisen har sånn sett startet, men det ble likevel et startskudd for noe jeg har jobbet for lenge. Godt at man ikke er alene på reisen. Man står sterkere sammen.

Onsdag ble vedtekter, og stiftelsesdokumenter sendt til Brønnøysund. Christel og jeg har dannet organisasjonen som skal jobbe for å bedre den fysiske og psykiske helsen til overvektige. Vi har mange planer, og ønsker, men vi skal starte med å jobbe for å få på plass et eget treningstilbud for overvektige. Dette blir jo primært for de som da bor i Kristiansand og omegn, men kanskje kan vi inspirere andre til å gjøre det samme andre steder i landet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Å få egne treningsgrupper for overvektige, det er noe jeg har brent for lenge, og også jobbet for lenge. Jeg har klart å få til et treningstilbud ved et treningssenter i Kristiansand, men det ble etter hvert lagt ned. Vi har også hatt en crossfit gruppe, og vi har engasjert en egen PT til å trene oss. Alt dette har vært utrolig fine grupper, og et veldig godt treningstilbud, men det har vært dyrt, og det har ikke vært et permanent tilbud. Man trenger å få tilbudet inn i faste, trygge rammer, og man må ha et tilbud som er gratis slik at alle har mulighet til å være med.

Det å komme i aktivitet, det vil bety så enormt mye for så mange overvektige. Mange overvektige sliter med helsen, både den psykiske og den fysiske, og det skal ikke så mye til for å starte en endring som vil bety enormt mye i hverdagen. Det at man trener sammen med andre som sliter med de samme vektutfordringene, det betyr også mer enn hva politikerne, og fagfolk faktisk skjønner. Frisklivsentralen er garantert et flott tilbud, men her blir overvektige ” kastet ” rundt i grupper hvor man kanskje ikke føler seg helt hjemme. Kan man faktisk komme i en gruppe hvor alle har de samme utfordringene, så vil man kjenne på en helt annen følelse. For Frisklivsentralen så har det ikke vært aktuelt overhodet å starte egne treningsgrupper for overvektige. Hvorfor? Jeg kan bare ikke skjønne at det ikke er aktuelt. Man prater og prater om utfordringene vi står overfor når det kommer til fedme, men hva gjør man annet enn å prate? Hva gjør man foruten å legge folk under kniven, eller gi noen opphold på feks Evjeklinikken? Jeg liker opplegget som Evjeklinikken har, men man må ha et opplegg man kan klare i hverdagen. For hva skjer med de fleste når man kommer hjem til hverdagen etter et opphold? Noen klarer seg. Det er viktig å understreke, men de fleste vender tilbake til det gamle mønsteret fordi man plutselig står alene. Opplegget burde vært i nærmiljøet hvor man da vil ha mange andre å støtte seg på. Kanskje burde man bruke pengene man gir i tilskudd til diverse klinikker for å lage tilsvarende opplegg der man bor. ET fast opplegg over tid hvor man knyttet til seg forskjellige fagfolk. Jeg reagerer når Frisklivsentralen bare feier bort tankene våre før de i det hele tatt har hørt mer om hva vi tenker. Jeg vet at det også handler om økonomi, men vil man noe sterkt nok, så tenker jeg mulighetene hadde vært der. Men nå tar vi skjeen i egen hånd, og jobber målbevisst for å få dette til.

Nå venter vi på godkjenning fra Brønnøysund på organisasjonen vår. Når godkjenningen foreligger, så er det å jobbe på for å søke økonomisk støtte for planene våre. Vi har alt på plass. Vi har treningslokale, og vi har et team som skal ha ansvar for treningsdelen. Tre stykker som er utdannet PT’er hvor den ene også er fysioterapeut. Et stort team fordi alle som trener skal bli sett, og få god veiledning. Vi sliter nok alle med vårt i forhold til den fysiske helsen, og her skal alt legges til rette for at man skal kunne trene alle som en under god veiledning. Det å få alternative treningsøvelser dersom noen ikke kan gjennomføres pga utfordringer man har, det er en veldig viktig ting. Alle skal kunne kjenne på den gode, og viktige mestringsfølelsen.

Kristiansand Kommune har støttet oss veldig i dette. Det har jeg skrevet litt om før. Men alt begynte med en samtale Christel hadde med daværende varaordfører, Erik Rostoft hvor jeg ble spurt om å være med. Og deretter begynte ballen å rulle. Vi ble satt i kontakt med Hanne som jobber med inkludering og likestilling i kommunen, og Hanne har vært helt gull for oss. Hun så viktigheten av dette, og så hvilke muligheter kommunen hadde i forhold til feks lokale. Hun satte oss også i kontakt med Batteriet Sør som drives av Kirkens Bymisjon. Jeg har hørt om Batteriet, men visste ingenting om hva dette er. Jeg er helt imponert over tilbudet til Batteriet, for de jobber med å hjelpe frivillige organisasjoner med det meste. Det å danne en organisasjon, hjelp til å søke midler, regnskap – ja, det meste. De tilbyr også flere kurs som er viktige for frivillige organisasjoner. Så Batteriet har hjulpet oss med alt av papirer vi trengte for å få sendt inn papirer til Brønnøysund.

Nå er det bare å vente på godkjenningen, og så er det å kaste seg rundt for å søke om midler til et utrolig viktig prosjekt. Et prosjekt som også er veldig unikt. Vi skal komme i mål!

Ha en nydelig søndag! Vi blogges til lørdag.

Nå er tiden her igjen snart. Tiden hvor vi jakter og kaver for å finne ei strømpebukse til alle julebordene, til julefeiringen og nyttårsfeiringen, og den jakten er for oss plussize kvinner rett og slett et mareritt. Kanskje for andre også, men jeg kan liksom bare snakke om erfaringer plussize kvinner har. For de perfekte strømpebuksene, de har vi jaktet på i alle år. Strømpebukser er og blir et mareritt….eller nei, det stemmer ikke, det var et mareritt, for de perfekte strømpebuksene, de finnes.

Jeg er ikke glad i nylonstrømper. Ikke fordi det er nylonstrømper, men fordi jeg alltid har slitt med å finne strømpebukser som sitter perfekt, og som har god plass til mine store legger, og lår. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing så vidt har passert lårene. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene. Jeg har slitt med å finne strømpebukser som sitter perfekt, eller i alle fall godt. Ofte stoppet de et helt annet sted enn de skulle. Jeg slet med å få de helt opp. De stoppet før de kom opp, og var jeg ekstra heldig, så raknet de og i kampens hete. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som var raknet, og som lå delikat et sted på lårene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi kjenner sikkert alle til disse strømpebuksene som bare ikke vil ordentlig på, og som gjør en spesiell kveld til ett levende mareritt. Er man heldig og ha fått strømpebuksene sånn halvveis opp, så vær sikker på at de ikke vil være der. Nei da, da sklir de ned, og legger seg under magen som ei herlig pølse. Strømpebuksene man hele kvelden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerte dårlig. Jeg har kjøpt veldig dyre strømpebukser i flere størrelser større enn jeg bruker. De fungerte ikke de heller. En hver strømpebukseanledning, det har som oftest blitt et rent mareritt.

Redningen ble strømpebuksene fra PAMELA MANN. Jeg fikk teste disse for rundt fire år siden, og de er rett og slett perfekte. Store ord synes du kanskje, men jeg står inne for hver eneste ord. Det er nemlig mulig å finne perfekte strømpebukser. Heldigvis. Og når man finner de, så er det Lykke med stor L. Jeg var helt i himmelen jeg.

Da jeg begynte å tenke tanken om å starte nettbutikk, da var jeg og fast bestemt på å prøve å få disse fantastiske strømpebuksene inn i nettbutikken. Jeg tok kontakt med Stephen som da var sjef for det britiske firmaet, og han ville veldig gjerne at jeg skulle selge deres strømpebukser i nettbutikken min. Jeg er så stolt over å selge disse strømpebuksene fordi jeg vet hvor mange mennesker som har opplevd den samme lykken som meg etter å ha prøvd disse. Og alle de gode ordene, det er ikke bare skryt, og tomme ord. Kunder har grått i telefonen til meg fordi de endelig har kunnet gå med gode strømpebukser. Mine strømpebukser går fra str. 42-62.

Strømpebuksene jeg selger, de er fra Curvy Super Stretch-serien som er designet eksklusivt for damer i store størrelser. Strømpebuksene i denne serien er laget med spesialfunksjoner for å forbedre passform og komfort. Og passformen, den er helt fantastisk. Det samme er komforten. Dette er strømpebukser med masse stretch, det er virkelig super stretch i disse, og de sitter slik en strømpebukse skal. Og jeg kan si det tusen ganger: strømpebuksene er fantastisk gode, og det er slutt på strømpebuksemarerittet. Jeg har tatt inn strømpebukser i 50 denier, 90 denier og 100 denier. Jeg har aller mest brukt 90 denier, og den holder seg like fint etter mange gangers bruk, og jeg har vasket den også en del ganger. 50 denier er jo litt mer den tynne varianten som vi er godt vant med.100 denier er den tykkeste strømpebuksen. Den er jo fin nå som dagene har blitt kaldere. De er så myke, og så herlige, både å ta på, og å ha på seg.

Jeg tatt inn de sorte, og trygge. Og hudfarget. Jeg har også tatt inn en flott, sort strømpebukse med mønster som heter Floral, og en med nydelige ” diamanter ” på. Jeg har stay ups, og to med farger. Og den myke, nydelige Modal’en. Alle strømpebuksene er flotte til både kjole og skjørt. Strømpebuksene går fra XL og opp til 5 XL, noen 4 XL. Jeg bruker 5 XL til mine bein, men kan også bruke 4 XL fordi det er en helt enorm stretch. Se størrelsesguiden i nettbutikken, eller spør meg. XL vil jeg si er en 42-46, men så spørs det jo alltid litt på hvor man drar mest.

Ikke la det bli et strømpebuksemareritt på nytt denne høsten/vinteren. Nå er det strømpebukser å få tak i som du vil elske! Du finner strømpebuksene nederst på denne siden : https://enstorrelseforstor.no/

Vi blogges i morgen!

Jeg er ikke politisk engasjert. Da jeg var en del yngre, så var jeg politisk aktiv en periode, men nå er jeg vel bare på det jevne samfunnsengasjert som de fleste andre. Jeg leser ikke avisene fra A til Å slik jeg måtte da jeg jobbet i radio. Nå kjenner jeg nok at jeg skumleser mye, og leser grundig det som engasjerer meg. Min mor på 82 år er mer oppdatert på det som skjer, spesielt i byen enn hva jeg er. For min del, så blir det mest Fevennen og VG på nett som jeg leser daglig.

Jeg kjenner at det spesielt er en sak som engasjerer meg. En sak som gjør meg så sinna, så frustrert og så fortvilet. Det virker som om de som styrer i et av verdens beste land bare sitter og ser  på den fattigdommen som er i landet vårt uten å gjøre noe. De sitter på sin høye hest de, og ser at flere og flere sliter med å få endene til og møtes. Flere barn bor i familier som er under fattigdomsgrensen, flere kjenner på ordet fattigdom, flere må be om hjelp for å få mat på bordet – det er en skam! Virkelig! Barnefamilier, uføretrygdede, arbeidsledige, pensjonister, studenter – flere og flere må be om mathjelp. Mennesker som for kort tid siden hadde det helt greit. Mennesker som klarte seg. De fikk endene til og møtes. Men nå er det så tøffe tider i et av verdens rikeste land at mennesker som aldri trodde de skulle være nødt til be om mathjelp, faktisk må gjøre nettopp det.

Dyrere mat, dyr strøm, kraftige renteøkninger, ja prisøkning på det meste egentlig, det har satt så mange i en helt uholdbar situasjon. En kamp for å overleve for så mange. Er det sånn vi faktisk skal ha det? Mennesker som hadde en inntekt de greide seg fint på hvor livssituasjonen plutselig har blitt snudd på hodet. Jeg er sikkert ikke alene om å føle at det er liten vilje til å virkelig å gi de som trenger det et skikkelig løft. For pengene, de har vi. Vi ser jo hvordan regjeringen Støre ” tryller ” frem penger når det trengs. De finner penger når de må, men de synes nok ikke at de MÅ gjøre noe med fattigdommen, og lave inntekter. Det er mye som er langt viktigere for regjeringen enn å gi landets befolkning en levelig hverdag.

Jeg hadde forhåpninger til statsbudsjettet. Jeg trodde regjeringen hadde gjort viktige prioriteringer når det gjaldt de som har den laveste inntekten. Jeg trodde de hadde løftet trygdede, pensjonistene, barnefamiliene – alle som sliter. En skattelette på et par hundrelapper i året, det er et hån. Mye penger for staten, det vet jeg, men kanskje skulle de ha brukt disse pengene på andre poster. Ikke et øre har regjeringen gitt til å bekjempe fattigdommen. Eller det ble vel litt feil. De har satt ned barnehagen til 2000 kr, og det er helt klart viktig for mange barnefamilier, så den heier jeg på. Men ikke alle har barn i barnehagen. Ikke alle har barn. Hva med dem? Regjeringen kunne ha bidratt sterkere til at enkelte grupper hadde fått mer å rutte med. Gruppene med de  laveste inntektene, og de som mottar trygd, de burde ha blitt prioritert. Statsbudsjettet inneholder ikke et løft til de som går på de laveste ytelsene.

En skal ikke sette ting opp mot hverandre sies det, og jeg vet det er ulike potter som skal ha penger på budsjettet. Jeg vet at budsjettet er et puslespill, og jeg vet at mange vil ha mer enn de får. Det er mange kamper, og viktige arenaer, og jeg har ikke satt meg inn i statsbudsjettet ut over det som har kommet frem i media. Men er det ikke en del poster som burde vært nedprioritert for å prioritere helt andre ting akkurat nå. Kunstsiloen her i Kristiansand jublet etter at staten har økt støtten til bygget med 11 millioner. Totalt har staten bidratt med 175 millioner kroner til byggingen. Jeg skal ikke starte noen diskusjon om kunstsiloen i Kristiansand selv om jeg mener at slike prosjekter bør kunne stå på egne ben, men poenget mitt er vel mer at pengene finnes, og at nå er tiden inne for å prioritere de som virkelig trenger det i eget land. Om man måtte ha tatt upopulære prioriteringer i årets budsjett, så burde man faktisk ha gjort det. Man skal ikke grue seg til hverdagen. Man skal ikke lure på om man har mat på bordet neste dag. Man skal ikke legge seg sulten. Barn skal kunne dra i bursdager og ha med gave. Barn skal kunne få være med på fritidsaktiviteter. Ingen skal fryse i eget hjem.

Dagens regjering gjør ingenting for de som trenger en lettere hverdag. At det må et regjeringsskifte til, det er det ingen tvil om, men hvem som skal sitte ved roret, ja, si det. Vi trenger politikere som bretter opp armene, som ser hvordan hverdagen er for så mange, og som ikke bare snakker om å gjøre noe, men faktisk gjør det. Fine ord, det har det vært nok av.

Forleden dag var jeg noen ærender i byen, og på vei hjem, så kjørte jeg forbi to ulike steder hvor de deler ut mat og klær her i byen. Det var køer begge steder. Lange køer. I respekt for de som faktisk stod der, så prøvde jeg å holde øynene borte, men i køene så stod alle mulige mennesker. Unge som eldre. Jeg fikk vondt langt inne i sjelen. Det å se så mange mennesker stå der, i lange køer for å få mat på bordet, og kanskje litt ” nye ” klær, det gjorde at jeg kjente tårene presse på. Dette er Norge. Jeg har aldri stemt SV i hele mitt liv, men det virker som om partiet vil ha gjennomført de sakene regjeringen ikke prioriterer når det kommer til feks fattigdom, så nå håper jeg SV stiller beinharde krav før de stiller seg bak statsbudsjettet. Dette er Norge, og i Norge skal vi ikke ha fattigdom. Og pengene, de er der. Sett Støre og Vedum i en kald, kommunal leilighet, og la de leve på en hundrelapp til dagen over en periode. La de kjenne på den skamfulle følelsen mange garantert har når de må stille seg i matkø. La de leve manges liv, så hadde garantert pengene kommet.

Hvor mye klær har du i klesskapet ditt? Av og til lurer jeg på hvor mye klær jeg har i mitt skap. Jeg vet jeg har mye, sikkert altfor mye. Men samtidig, hva er for mye klær? Er det en fasit på det?

Fasit og fasit. Det blir forsket på hvor mye klær man i gjennomsnitt har. Da er forskere rundt og teller klær både hos kvinner og menn, og så får man da et gjennomsnitt. Ingen har vært her hos meg ennå. Da måtte de jaffal ha beregnet veldig godt tid. Har jeg mer, eller mindre klær enn den gjennomsnittlige nordmannen i garderoben min? Jeg har jo aldri gjort et forsøk på å telle, men etter å ha lest ny rapport, så kanskje jeg skulle gjøre det neste gang jeg rydder….men at jeg ligger over gjennomsnittet, det gjør jeg garantert.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nordmenn har i snitt litt over 350 plagg i garderoben sin, 378 for å være helt nøyaktig. Jeg synes jo det høres mye ut, men om det er gjennomsnittet, så tror jeg nok kanskje jeg ligger over gjennomsnittet. Det er forsker Vilde Haugrønning som nå har sett på hvor mye vi nordmenn har i klesskapene våre. Når Haugrønning kommer på besøk, så må alt ut av skapene. I noen garderobestudier teller man bare de «store» plaggene. Haugrønning har også telt sokker, truser, BH og tilbehør som luer, vanter og skjerf. Det eneste som ikke er telt, er sko. Og om man tenker på det man har av slike plagg også, så kommer det fort opp i et høyt tall. Haugrønning sier at de fleste har mellom 200 og 400 plagg i garderoben sin. Det er i alle fall få som har under 200 plagg. Det er også mange som har over 400 plagg, presiserer klesforskeren. De fleste av dem er kvinner. I hennes tall så hadde kvinnene i snitt dobbelt så mye klær som mennene. Kanskje ikke overraskende.

Hvor mye klær er egentlig for mye klær? Følelsen av å ha for mye klær var sterk uansett. Både de som hadde litt over 200 og de som hadde nærmere 500 plagg, sa at de hadde for mye, forteller Haugrønning. Sokker var det plagget der flest ble overrasket over hvor mange de faktisk hadde. Flere av deltakerne fant også igjen klær de hadde glemt eller ikke visste hvor var. Der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg finner stadig ” nye ” klær når jeg rydder.

At det er forskjell på hvor mange plagg menn og kvinner har i skapet, er kanskje ikke overraskende. I garderoben til menn så fant Haugrønning klær som er gamle og slitte, men som likevel tas vare på og brukes av og til.De er såpass slitte at hvis de hadde tilhørt kvinnen i husholdningen, så hadde de vært kastet. Det er ikke like akseptert at kvinner går i så utslitte klær. Det er noen forventninger her som styrer hva som føles greit og som har en del å si for hvilke klær man til slutt ender med å ha i garderoben.

Klær er veldig vanskelig for mange, ifølge forskeren, og mener dette har med kropp å gjøre. Vi vet alle at kroppen kan forandre seg, og det er jo sånne ting man merker på klærne. Gjennom studiene, så ser forskeren at mange ønsker å ha et godt og miljøvennlig klesforbruk. Mange vil ikke ha så mye klær, og skulle ønske at dette med klær var litt enklere. Et klart råd fra forskerne er å nettopp bruke litt tid på å handle klær, sånn at man er sikker på at klærne man kjøper, faktisk passer bra. Og å ha god oversikt over de klærne man har, så det er lett å sette sammen antrekk, til hverdag og spesielle anledninger. Veldig gode råd tenker jeg.

Joda, jeg har mye klær. Sikkert godt over gjennomsnittet, men man skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha mye klær. For meg er det viktig å føle meg velkledd. Den følelsen betyr masse. Jeg liker å kle meg pent. Jeg liker å pynte meg. For meg er klær en kontrollert lidenskap. Jeg selger også klær, og brenner for å hjelpe formfulle kvinner til å finne sin stil. Til å finne den passformen man kler, og de fargene man kler. Når man finner sin stil, sin passform og farger, så vil dette med klær bli så mye enklere når man skal handle. Da unngår man bomkjøp, og man unngår å ha altfor mye klær som man ikke bruker.m

Jeg har garantert klær jeg ikke bruker, og skal ta meg selv i nakken for å få ryddet slik at jeg får en god oversikt. Oversikt er også et viktig ord her.

Klær er moro. Jeg elsker klær, og den lidenskapen skal ingen ta fra meg, men å få en bedre oversikt, det skal jeg jobbe med.

Jeg har vært på trening i dag morges. Ukens siste treningsøkt tror jeg. Da har jeg gått gjennomført 4 økter denne uken slik målet mitt er. Kroppen fungerer bedre enn på lenge, og det kan jeg garantert takke treningen for.

Nyt lørdagen. Vi blogges i morgen.

Jeg har i en lengre tid slitt med hudreaksjoner i ansiktet. Jeg vet ikke hva det er, eller hvorfor det kommer. Jeg har ennå ikke vært hos hudlege med akkurat dette, men jeg har vært hos legen, og heller ikke han har vært helt sikker. Store hudproblemer har jeg hatt, men kun i perioder, men disse periodene har vært grusomme, og jeg har ikke hatt lyst til å gå ut.

Det starter med lett klø i ansiktet, og noen partier blir røde, og etter hvert veldig røde. Spesielt ille er det i starten på hver side av nesen. Så hovner jeg opp i et eller begge kinn. Det ser av og til ut som jeg har kusma, noe jeg selvsagt ikke har. Det er sårt og varmt, og jeg får utslett. Det er som om jeg får en betennelse i huden. Legen har vært inne på rosacea som er en kronisk hudsykdom, men han er ikke sikker. For å dempe dette, så må jeg som regel ty til en kortison tablett eller to, men jeg trenger aldri mer for å merke at dette snur og blir bedre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Slike hudreaksjoner er plagsomme, og ubehagelig. Og man blir liksom litt desperat etter å finne noe som kan fungere slik at man ikke får disse hudreaksjonene, men jeg har jo tenkt at jeg må få en henvisning til en hudlege for kanskje å få et svar, og at det kanskje er noe jeg bare må leve med.  Jeg er veldig opptatt av hudpleie, så jeg er flink til å ta vare på huden, og leser når det dukker opp interessante artikler. For en tid tilbake, så dukket det opp en reklame for en ansiktskrem som vekket min interesse. Reklame er reklame, det er jeg veldig klar over, og jeg går sjeldent på reklame som lover gull og grønne skoger, slik vel de fleste reklamer gjør. Jeg tror jeg veldig sjeldent lar meg lokke, eller ” lure.” Men denne kremen ble jeg interessert i å finne ut mer om. Før og etter bildene, de følte jeg var ekte. Bildene var fra en lokal hudpleiesalong. Etter som om jeg leste hvor god denne skulle være på hudutfordringer som jeg kjente meg igjen i, så bestemte jeg meg for å prøve. Flaks var det også at diverse hudpleiesalonger akkurat da også hadde en kampanje på denne kremen. Om man leverte inn en tom emballasje på et ansiktsprodukt, så fikk man en av disse kremene i den minste størrelsen gratis. Altså en gyllen mulighet til å prøve produktet.

Jeg følte produktet var så bra at jeg ønsket å fortsette å bruke det, og nå er det vel rundt 8 måneder jeg har brukt det, og jeg er strålende fornøyd. Tilfeldigheter? Har jeg bare vært heldig? Mulig, men jeg er ganske sikker på at denne kremen har vært veldig god på mine utfordringer. På disse månedene jeg har brukt kremen, så har jeg ” bank i bordet “, ikke hatt noen utfordringer i ansiktet. Jeg har ikke vært rød, ikke hovnet opp, ikke følt at det klør, og ikke hatt noen utslett. Jeg tror ikke dette er tilfeldig. Jeg tror at kremen inneholder stoffer som har påvirket mine utfordringer positivt, at denne faktisk er veldig god for ansiktsutfordringer.

Kremen er fra Elixir, og heter Niactil 4 %. Kremen inneholder niacinamide som har dokumentert effekt mot akne og rosacea. Niacinamide er et nytt virkestoff med effekt mot uren hud, rødhet, pigmentflekker og fine linjer. Niacinamide egner seg spesielt godt for de som har rosacea. Den inneholder også glycerol som bla virker beroligende på irritert hud, og den inneholder salisylsyre som er gunstig ved akne og rosacea. Kremen er uten parfyme og parabener.

Akkurat i denne perioden, så har jeg ikke brukt dagkrem over Niactil, men det kommer jeg nok til å gjøre utover nå som det blir kaldere visst jeg merker at huden trenger det. Jeg har den samme daglige renserutinen som før : en mild rensekrem, en mild toner, ansiktsserum og så Niactil. Innimellom så skrubber jeg også huden, og tar maske. Så jeg har ikke byttet ut produkter, men erstattet dagkremen med denne som jeg absolutt mener har gjort underverker for huden min. Kremen er dyr, men drøy i bruk, og man får 100 ml, ikke 50 ml som man ofte gjør når man kjøper dagkremer.

Jeg hadde lyst til å skrive litt om dette i dag da jeg garantert ikke er alene om å ha slike utfordringer i huden. Kanskje kan kremen hjelpe andre også som sliter. Og dette er ikke noe sponset innlegg. Dette er mine, personlige erfaringer som jeg ønsket å dele.

Ha en nydelig søndag. Prinsene skal dra tilbake til Arendal etter hvert i dag etter ei fin helg her. Det ble bla en flott dag i Dyreparken i går. Vi blogges til lørdag!

Noen synes det er en bagatell, men for meg er det ikke det. Det handler om å føle seg vel. Man kan godt kjempe mot egne tanker, men man må velge sine kamper tenker jeg. Og noen kamper burde man ikke være nødt til å ta. Dette er en av de.

Ingen stor sak. Ikke en av livets store utfordringer, men likevel en viktig sak for meg, nemlig det å ha treningsoverdeler som man føler seg vel i. Jeg tenker at man ikke burde være nødt til å bruke energi på å føle seg uvel når man trener, og har man en treningsoverdel som ikke passer slik man ønsker at den skal, så tar det mye av energien man skulle ha brukt helt andre steder. Noen synes sikkert dette høres dumt ut, men vi er forskjellige. Jeg kan ikke ha på meg en overdel på trening som er for kort, for trang, eller som har for korte armer. Det er nok helst armene jeg må ha riktig lengde på. Jeg synes ikke det er greit at all løshud, og valker på armene er synlig for de andre som trener samtidig som meg. Jeg sier ikke at jeg vil være fokuset deres, eller armene mine, men jeg liker ikke at alt dette synes. Det gir meg en dårlig følelse. Jeg kan ikke bare si til meg selv at jeg ikke skal bry meg. Det er ikke der jeg skal bruke energien min når jeg trener.

Jeg vil ha trenings t-skjorter som har en god armlengde, og når man lager treningsklær i store størrelser, så har vi andre behov, og jeg skjønner ikke hvorfor ikke produsenter kan se det, eller i det minste høre når vi stadig etterlyser det. Det koster ikke mange ekstra kronene i stoff og legge på noen cm. Passformen vil det heller ikke gå ut over.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har fire t-skjorter fra Stormberg med perfekt armlengde, og lengde generelt. Disse har jeg hatt i evigheter, men de er tatt ut av produksjon. Jeg finner ingen som har en god armlengde, og det begynner å nærme seg at jeg trenger å fornye trenings t-skjortene. Da jeg jobbet på Stormberg, så fikk jeg dem til å gjøre noe med armlengden, og lengden på selve trenings t-skjorten. I følge Stormberg så skal det visst nok komme t-skjorter med god armlengde til sommeren. Spent på om det vil skje. Jeg skal følge med.

Men…Twentyfour, de har nå produsert t-skjorter også i store størrelser. Dette er behagelige og lette t-skjorte i mykt teknisk materiale som puster godt og tørker raskt. Det er meshpanel på rygg og øverst i front for ekstra ventilering. Veldig god t-skjorte for trening og turer. Jeg har fått testet denne, og jeg er veldig fornøyd med t-skjorten, men så var det armlengden da. Jeg har forholdsvis lange armer, og her var jeg nesten fornøyd med lengden. Jeg kan trene i den, men jeg skulle gjerne hatt armene noen cm lengre. Selve lengden på t-skjorten, den er fin synes jeg selv om jeg ikke hadde sagt nei til at den og var noen cm lengre. Jeg har gitt tilbakemeldinger til Twentyfour om dette, og de var veldig takknemlige for å få disse. De har tatt de med seg i arbeidet videre med t-skjorten, og jeg krysser fingrene for at de på den neste produksjonen vil ha en annen lengde. Vi har andre behov vi som er en størrelse for stor. Man kan ikke tenke likt på størrelser når man skal produsere også i store størrelser. Da må man ta hensyn til bla lengder. Jeg er veldig fornøyd med passformen som Twentyfour har på plaggene sine i store størrelser. De har ikke bare gjort det stort for å gjøre det stort slik dessverre en del gjør, og jeg synes størrelsene stemmer godt.

T-skjorten jeg har testet heter FLÅM 2.0. Denne går opp til størrelse 54. Her må tommelen opp! I store størrelser så kommer den i to flotte, friske farger : Vannmelon og asurblå. Den er herlig å ha på seg. Den fungerer optimalt på trening, og den har også en god pris. Så nå håper jeg at denne gode t-skjorten kommer med lengre armer, og noen cm ekstra også på selve lengden, men armene er viktigst. Men det er jo mange av dere som ikke er som meg når det kommer til armlengde, så da har dere fått et veldig godt tips til ny trenings t-skjorte. Jeg testet størrelse 54 da det var den eneste de hadde inne akkurat da, så denne er noe for stor til meg. Jeg må ha str. 52, så jeg håper jeg har noe å glede meg til: en flott, ny trenings t-skjorte med perfekt armlengde i friske farger om ikke så lenge.

Jeg får ikke trent i helgen. Jeg har prinsene på besøk, og datteren min. Det er jo trim i seg selv og ha to aktive gutter på besøk, så trening får det bli til mandag. I dag er det dyreparken som skal besøkes, og det gleder vi oss til. Først sjørøvermorgen…

Vi blogges i morgen!

Jeg blir så sint! Det koker innvendig, og blodtrykket går til værs. Hva i all verden er galt med folk?

Hvorfor jeg koker? Det er fordi man nok en gang opplever at nettet koker fordi en formfull modell har fått modellkontrakt. Jeg koker fordi altfor mange mener at en overvektig modell glorifiserer det å være stor. Som om det er derfor man bruker en overvektig modell! Hvorfor kan ikke disse negative personene skjønne at man ikke glorifiserer overvekt ved å bruke en stor modell, men at det faktisk dreier seg om mangfold. At det faktisk dreier seg om at kroppene våre kommer i alle fasonger. Det handler om å vise klær og undertøy også for oss som har ekstra kilo på kroppen, for vi trenger jo overraskende nok også både klær og undertøy. Det handler om å gjenkjenne seg i modellene. Skal en slank modell kunne vise hvordan klær og undertøy i min størrelse vil se ut på meg? Får jeg et riktig inntrykk da? Jeg blir så sint på alle disse uvitende bedreviterne som er fulle av dritt hver gang overvekt kommer i fokus på en, eller annen måte!  Ærligtalt, det handler da ikke om at en stor modell vil fortelle verden hvor fantastisk det er å være stor, og at alle bør bli som henne. Det handler heller ikke om at hele verden tror de vet alt om hennes livsstil. Jeg har vært stor hele mitt liv, og ønsker ikke at noen skal ha den samme kroppen som meg, MEN jeg vil likevel ha lov til å vise de flotte klærne fra nettbutikken min. Jeg vil vise hvor mye flotte klær det er til kvinner med kurver. Vi liker også å føle oss vel, kle oss fint og føle oss fine på lik linje med alle andre. Skal vi sette vektgrense på viktigheten av å føle seg vel i egen kropp?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Grunnen til at det koker innvendig, det er fordi den norsk- somaliske modellen Ceval Omar nå har blitt en av undertøysgiganten Victoria Secrets engler. Omar er en kvinne med kurver, og du verden så mye dritt det har kommet etter at dette ble kjent. Ikke overraskende, så er det menn som skriker høyest, og som synes dette er mest forferdelig. Her kommer en haug av bedrevitere med klare uttalelser som at Omar nå vil bli et forbilde som vil fortelle unge jenter at det er helt fint å være formfull, og et slikt forbilde er ikke annet enn skadelig. Jeg blir så oppgitt. Ærligtalt, har vi ikke kommet lengre?

Ceval Omar er en flott kvinne med former, og det er ikke uten grunn at Victoria Secret har valgt henne. Undertøysgiganten har fått mye kritikk for manglende mangfold, og de tar nå grep for å vise nettopp dette. De vil vise at de tenker mangfold og inkludering, nettopp fordi vi alle har ulike kropper, ikke fordi de ønsker å hylle overvekt. Jeg er stor, men selv om jeg er stor, så vil jeg gjerne føle meg vel både innerst og ytterst. Jeg vil gjerne kunne kjøpe flott undertøy, og da er det fint å kunne se undertøyet på andre enn de veldig slanke modellene som Victoria Secret tidligere har hatt. Det å se det på en modell som har litt former, det gir jo et bedre inntrykk for oss som trenger større størrelser.

Det som også er typisk, det er at hver gang det settes fokus på en overvektig modell, så kommer bedreviterne på banen med at modellen er usunn. Hvem søren har rett til å uttale seg om en person er usunn eller ikke? Hva vet vi om andre? Jeg er møkklei av at det alltid settes likhetstegn mellom overvekt, og det å være usunn og lat. Det er for det første mange grunner til at en person er overvektig, men en stor kropp er ikke ensbetydende med en usunn kropp. Jeg er sikker på at mange store kropper er langt mer trent og sunne enn mange slanke kropper. Innsiden er ikke alltid lik utsiden.

Jeg sier hurra for modeller som Ceval Omar. Jeg sier hurra for Victoria Secret som satser på mangfold. Og til dere bedrevitere: Verden hadde blitt et mye bedre sted dersom dere kunne lært dere å akseptere. Akseptere mangfoldet og heiet mer på kroppspositivitet. Lukk glidelåsen dersom dere ikke har noe positivt å si. Det er ikke rart at mobbing er et så stort problem som det er, og vi voksne, vi er blant de værste. Tenk hva dere fører videre til deres barn når dere holder på som dere gjør. Jeg blir direkte flau, og sint når jeg ser alt voksne mennesker kan få seg til å skrive i kommentarfeltene på nettet. Er dere like tøffe ansikt til ansikt?  Neppe, men jeg tar gjerne diskusjonen….

” La oss begynne, husk målsetningen din, godt jobbet, du klarte det.”  Alt dette er jo motiverende ord, og det er jo nesten som å høre PT’en min på treningene vi hadde sammen, men det er også tekst fra disse motivasjonsflaskene som er så populære nå, og som jeg har skrevet om før på bloggen. Forleden dag leste jeg en artikkel om nettopp disse flaskene, og jeg måtte jo bare le når jeg leste den, og tenkte i mitt stille sinn at jeg absolutt er en av de som har latt meg påvirke av all reklamen som har vært for disse flaskene.

Jeg har jo da kjøpt meg motivasjonsflaske. Hvem har ikke…disse flaskene som altså skal motivere deg til å drikke godt med vann, de ser man ” overalt.” Motivasjonsflaskene har tatt helt av, og de har blitt en trend. En trend som jeg da har kastet meg på, i håp om å bli like flink til å drikke vann som jeg var før sommeren. Motivasjonsflaskene viser hvor mye vann du drikker i løpet av dagen. Hvis du skal overholde drikkeflaskens «regler», så skal du drikke rundt to liter til dagen. Flasken er ikke blitt mye brukt, og det er rett og slett fordi jeg synes det smaker plast av flasken når jeg bruker den. Jeg har vann med noen få dråper Zeroh i, men likevel så smaker det plast. Det er grunnen til at jeg ikke har brukt den så mye, for flasken er fin den.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men så til artikkelen som fikk meg til å le godt. Jeg følte meg så truffet. Artikkelen stod på KK på nett, og der kunne man lese at professor Bjørn Steen Skålhegg ved Universitetet i Oslo, mener at  slike oppfordringer er helt unødvendig. Og professoren sier jo noe som man egentlig vet : Husk at vi drikker når vi er tørste og spiser når vi er sultne. Det er en mekanisme i kroppen som faktisk er veldig finjustert. 

Drikk når du er tørst, anbefaler professoren. Her i Norge, så trenger man ikke å drikke med mindre man føler behovet. I artikkelen så kan man lese at Helse-Norge bekrefter det professoren uttaler :  hos friske personer så blir inntaket av væske regulert gjennom tørsthetfølelsen, og er dermed ikke er noe man trenger å tenke på.

Jeg kjenner at jeg blir litt sånn småforvirret også. Da jeg trente med PT, så fikk jeg beskjed om å drikke masse vann. 2 liter var målet, men klarte jeg 3-4, så var det gull. Så når jeg i en periode i sommer kanskje ikke var så flink til å drikke vann, så kom den dårlige samvittigheten. Jeg har i en periode også hatt en ekstrem tretthet, og tenkte kanskje at dårlig inntak av vann kunne være grunnen. Jeg tror kanskje fortsatt det kan være en årsak, men så er det jo dette jeg skrev om tidligere: Er det kun vann som er godkjent væske, eller er all væske godkjent? Og det er der jeg blir forvirret. For jeg drikker mye i løpet av dagen, men det er jo ikke bare vann.

Det å drikke for mye vann, det er jo heller ikke bra. I følge professoren, så kan et overinntak av vann føre til at nyrene ikke greier å skille ut alt av kroppen. Dette kan medføre økt trykk i hodet og påvirke nyrene. For mye vann i systemet kan dessuten tynne ut saltene i kroppen. Hva er for mye og hva er for lite tenker jeg da? For at vann er viktig for kroppen vår, det er det ingen som helst tvil om. Selv en mild dehydrering kan påvirke konsentrasjonsevnen vår, det kan føre til hodepine, ekstrem trøtthet og forstoppelse. Mangel på vann kan også gjøre at huden blir tørr, matt og den begynner å klø.

Motivasjonsflasken smaker fortsatt plast, så hvor mye jeg får brukt den fremover, det kommer an på om jeg får bort den ekle smaken av plast. Og selv om professoren fikk meg til å le, og jeg fortsatt er usikker på hvor mye vann jeg må drikke pr.dag, så tror jeg at jeg lander på en mellomting av professoren og PT’en min. Da drikker jeg minimum 1 liter vann pr.dag, og alt over det er en herlig bonus. Og med gode treningsøkter, så blir det jo en del vann heldigvis.

Jeg er veldig fornøyd med treningene for tiden. De fungerer veldig bra, og jeg klarer hver uke målet mitt på minimum 4 økter pr. uke. All trening over det er en deilig bonus. I dag er det treningsfri, men regner med en god økt i morgen tidlig.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Å ikke gjennomføre, det var likevel ikke noe alternativ. Dette hadde jeg lovet meg selv.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe.  Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fire, fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra å være lite glad i meg selv til å bli bittelitt mer glad i meg selv. Endringene i kropp og sjel har vært store. Alt takket være et spark bak, fantastiske folk, og de små skrittene i mitt eget tempo. Og at jeg våget.

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra mange av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Kan jeg, så kan du. Om min historie kan motivere, og inspirere andre, så har jeg oppnådd veldig mye. Kan jeg, så kan altså de fleste andre også. Mitt utgangspunkt var ganske tragisk. Alarmklokkene ringte for både diabetes, og høyt blodtrykk. Slankeoperasjonen som skulle gi meg en slank kropp, ble for skummel.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter ett år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble veldig ok. Det gikk sikkert et år, eller mer før trening gikk fra veldig ok til at det ble veldig ok, og en innarbeidet rutine. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Gevinsten i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor. Jeg puster og peser ennå jeg, og det veldig også i de bratte bakkene, men det at pulsen går raskt ned, det er det man skal måle kondisjonen etter. Tar det kort tid for pulsen å gå ned når bakken er gjennomført, da er ikke kondisjonen så dårlig gitt.

Ifølge forskerne viser studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Jeg er inne i en veldig god treningsperiode. Jeg trener 4 ganger pr. uke, og disse 4 gangene, de SKAL jeg trene. Trener jeg mer, så er det en bonus. Det er verdens beste følelse å kjenne på kontrollen jeg har når det kommer til trening, og helsegevinsten, den er stor. Om ikke vekta raser ned, så har helsen så godt av dette.

Kast de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo. Som en leser skrev: Denne høsten skal bli bra – og akkurat det, det vil jeg underskrive på det!

Vi blogges til lørdag!