For noen uker siden fikk jeg en hyggelig telefon fra journalist Camilla Høy som bla skriver for Norsk Ukeblad. Hun hadde lest bloggen min, og ønsket å  skrive en artikkel om meg til bladet. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min.

I det siste nummeret av Norsk Ukeblad som er til salgs i butikkhyllene utover i neste uke, så står artikkelen på trykk. Jeg fikk bladet i går, og jeg fikk lest artikkelen, og jeg må innrømme at jeg kjenner meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg i bladet.

” Heidi inspirerer frodige damer ” er overskriften på artikkelen. Journalisten har satt fokus på mitt forhold til klær, og mitt ønske om å inspirerer frodige kvinner til å kle seg opp, og ikke ned. Journalisten skriver også om min endringsreise, og om bloggen min. Om alle rundene jeg gikk med meg selv før jeg bestemte meg for å kaste meg ut i bloggverdenen. Artikkelen forteller på en fin måte om mitt liv på godt og vondt som en størrelse for stor, om hvordan jeg har klart å snu negative tanker til positive.

Artikkelen som Camilla har skrevet for Norsk Ukeblad er blitt en artikkel jeg er stolt over. Artikkelen er  så positiv og fokuserer så fint på viktige ting for så veldig mange. Det er viktig at vi som er en størrelse for stor innser hvor flotte vi faktisk er. Det er viktig at vi kler oss opp, og ikke ned, og det er så viktig at vi begynner å bruke farger. Man må ikke gjemme seg bort i sort, og i store telt. Vi skal stråle som alle andre, og vi skal bære like flotte klær som alle andre. Når passform, farger og design stemmer, så får man bedre selvtillit, man føler seg mer vel, og man går med hodet hevet. Vi må lære oss å bli glad i oss selv, og se hvilke kvaliteter man faktisk har. Vekten er ikke oss.

Jeg tenker artikkelen er en viktig artikkel som jeg håper mange leser, og som kanskje kan både inspirere og motivere andre frodige kvinner. Jeg er glad jeg valgte å kaste meg ut i bloggverdenen. At jeg ikke var altfor redd for nett-trollene, og for sårende kommentarer. Jeg er glad jeg følte på at min historie også kunne være viktig dele med andre som slet med overvekt og negative tanker rundt egen kropp.

For en en reise det har vært! En reise fylt med så utrolig mange oppturer, og seire, men også en reise med mange nedturer. Nedturene har heldigvis blitt færre enn oppturene, og de positive tankene står heldigvis i fokus. Når styggen på ryggen i blant dukker opp, så får han ikke bli værende så lenge som han gjorde før. Skritt for skritt så har livet mitt endret seg  i en veldig positiv retning. Jeg har også mye å takke dere lesere for. Dere som følger meg gjennom  de fine oppturene, men også nedturene. Dere som heier på meg, støtter  meg og oppmuntrer meg. Dere betyr uendelig mye for meg.

Jeg er stolt over artikkelen i Norsk Ukeblad, en av flere artikler som vil fylle bladet deres som står i hyllene utover i neste uke. Les den gjerne, og kan jeg inspirere og motivere nettopp deg som leser den, så har jeg oppnådd utrolig mye.

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Jeg har også fått høre det noen ganger. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Innledningen på blogginnlegget mitt i dag er en setning mange forteller at de til stadighet får høre. Det er så utrolig sårende, og så utrolig vondt! Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit. Hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg.

Hvordan er det mulig å si noe sånt? Samtidig er det kanskje ingen overraskelse at slike ting blir sagt til overvektige ? Hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Kan man ikke være både pen, og tiltrekkende selv om man er overvektig? Og hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Hvorfor har ikke vi overvektige noen rett, eller grunn til å være lykkelig fordi vi er tjukke ?

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt altfor mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men jeg har hørt det. I tillegg har man sett alle blikkene som forteller meg nettopp dette. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen nok fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få noens godkjenning. Carina Carlsen som for en god stund siden var med i Norske Talenter sa det så utrolig godt i en artikkel om retten til å være glad i egen kropp : ” Jeg er ikke satt til verden for å glede deg med mitt utseende. ” Det er herlig når kvinner gir blaffen i hva andre mener. ” Jeg vet hvordan jeg ser ut, men i motsetning til hva enkelte mener, jeg synes selv jeg er flott” skrev samme person. Flere av oss burde både tenke, og utstråle nettopp dette.

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt . Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten. Tidligere Start trener, Tom Nordlie var gjest på God  Morgen Norge for en god stund tilbake, og i løpet av samtalen, så kom man også inn på hva en del kan få seg til å si til andre. Da Nordlie hadde gått mye ned i vekt, så fikk han denne berømte, og kjente kommentaren : ” Så flott du er blitt.”, som motsvar svarer Nordlie : ” Hva var jeg før da ? “

Hvorfor er det så vanskelig for mange å innrømme at store kvinner er flotte? Det er nok fordi det er litt tabu, og ” alle ” skal blendes av kvinner som er innenfor ” normalen” . Det hadde kanskje ikke vært så populært, og kanskje ikke særlig macho heller for menn å fortelle kameratene at man tiltrekkes av frodige kvinner. Opp igjennom voksen alder så har jeg møtt igjen personer som jeg gikk sammen med i perioder av ungdomstiden, og jeg vet ikke om jeg skal le, eller bli såret når man blir fortalt hvor fine tanker de egentlig hadde om meg, men som man aldri våget og verken vise, eller fortelle..Akkurat dette får jeg så mange tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min også om. Det er så utrolig mange som opplever akkurat dette. Det er helt innafor at slanke kvinner er sammen med overvektige menn, men ikke motsatt ? Det blir akkurat det samme som når man får høre ” hadde du bare vært en del kilo lettere  – da hadde du vært så mye penere…”

Det er utrolig synd at man skal tvinges til å være attraktiv for andre.  Det er jo det samme som å si at blondiner er lykkelige, og brunetter er deprimerte. Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….”  Jeg følger noen store, flotte amerikanske, og canadiske bloggere, og modeller på Instagram – ” Dare to wear ” er noe mange av disse fronter, og det er så herlig å se hvordan de gir blanke i overvekten, og våger å gå med de klærne de ønsker – de våger å være seg selv! Jeg digger det! Store kvinner som i andres øyne sikkert er en haug av størrelser for store – de oser av selvtillit, og våger å være akkurat den de er. Fordi de våger, så glorifiserer de ikke overvekt av den grunn, men de forteller verden : Her er jeg! Dare to wear – du er innmari flott som du er!

Dette kan ikke jo bli noe annet enn en god dag ! Værmessig ser det grått, og trist ut denne morgenen, men gleden jeg kjenner i dag har lite med været å gjøre. Gleden og smilet er fordi målebåndet viser at det har forsvunnet noen flere cm fra kroppen min. Juju!!

For en herlig følelse når man ser at jobben man gjør gir resultater! Det koster å gjøre en endring selv om jeg verken er på streng diett, eller trener flere ganger til dagen. Jeg vet også at resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en litt annen måte, men akkurat nå, så er dette riktig fokus for meg. Jeg har fått innarbeidet veldig gode treningsrutiner, og jeg er blitt mer bevisst på det som puttes inn i munnen. Disse to tingene er en stor seier for meg.

Målebåndet er en trofast venn. Jeg liker målebåndet mye bedre enn badevekta. Vi har vært igjennom både oppturer, og nedturer sammen, og stort sett har vi hatt flest oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater, og jubel når jeg måler, men jeg har ett annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Jeg tror ennå ikke jeg har opplevd at målebåndet har vist at jeg har lagt på meg, men i perioder har jeg stått veldig stille, veldig lenge.

Hver 14.dag pleide jeg å måle meg, nå har dette sklidd ut, og det er lenge siden sist, så her må det skjerpings til. Jeg var forberedt på en dårlig beskjed da jeg tok målebåndet ut på en ny date i går, men for en opptur det ble! Etter noen veldig utfordrende dager den siste tiden, så må jeg innrømme at smilet kom frem i går, og jeg kjente en tåre i øyekroken. Når livet blir utfordrende, så kommer frykten for at man skal ødelegge for seg selv ved å sette viktige ting på vent ved og ikke ta vare på seg selv oppi alt som skjer. Noe av det viktigste man kan gjøre når livet plutselig gir deg store utfordringer, det er å tenke på seg selv, ta vare på seg selv, gjøre de tingene som er gode. Det er ikke lett, men du verden så viktig.

Det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn skulle være nødt til å sette beina mine oppå en vekt. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skriker mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når vekta i mitt hode sikkert viser helt feil tall. Sannheten kan jo gjøre vondt, så da går jeg heller rundt grøten istedenfor å møte frykten. Frykten min for badevekten er frykten for at jeg skal bli deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg tror jo de automatisk er negative. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk, selv ikke en sannhet som faktisk er positiv. Jeg går jo nedover, ikke oppover, men likevel har jeg fobi for alt som heter vekt.

Cm har vært det samme ei god stund nå. Jeg føler jeg går nedover, det er nok ikke bare en følelse heller, følelsen er nok reell, men på plassene jeg pleier å måle, der har jeg ikke sett de store resultatene på en liten stund. Likevel ser jeg endringer, jeg merker det når jeg tar på overdeler. I beina skjer det lite, men noe skjer det der også selv om det tar laaaang tid.

I går måtte jeg ha en ny date med målebåndet. Sydamen min i Lillesand skal sy nye bukser til meg, så hun trengte et livvidde mål. Det er ei stund siden sist jeg hadde fremme målebåndet. Jeg var sikker på en nedtur, en skikkelig nedtur, men nedturen ble til opptur, og ennå kan jeg kjenne smilet og følelsen av å mestre. Jeg hadde vel en liten anelse om at jeg kanskje ville få en opptur, for sammen med buksestoffet, så hadde jeg også med meg fire bukser bort til sydamen som alle måtte syes inn i livet. De var så store at jeg nesten mistet de, og de ble tatt inn en del cm for at de skulle sitte bra.

Lykken akkurat nå er 3 cm. Hurra for 3 cm!!  3 cm høres jo ikke så mye ut, men det er ett veldig bra resultat, og jeg er strålende fornøyd. Det gir en stor boost, og en stor motivasjon til å stå på videre. Det er en god følelse av at jeg fortsatt er på riktig vei, at jeg gjør en innmari god jobb og at jeg kan være så utrolig stolt av meg selv. 3 cm for meg er en virkelig stor seier. En slik seier trengte jeg virkelig nå. 

3 cm føles i dag som flere kilo. Med 3 cm mindre både her, og der, så møter jeg søndagen med et smil om munnen. Treningen gir resultater, og jeg er på riktig vei.

NB: I morgen trekkes vinneren av den flotte ponchoen . vil du være med i trekningen, så har du siste mulighet i dag. Legg igjen en kommentar, og du er med i trekningen.

Jeg er en person som tenker mye. Kanskje tenker jeg litt for mye til tider. Nå for tiden tenker jeg mye på hva jeg vil fremover i forhold til trening, og endringene jeg holder på med. Jeg ser at jeg kanskje må legge om kursen litt visst jeg ønsker resultater i ett annet tempo. Jeg er veldig flink på å trene, faktisk veldig flink til å trene, så nå kan jeg jo nesten kalle meg stor, og sporty 🙂 Kanskje er det lurt å legge inn litt styrketrening, for det er jeg veldig dårlig på. Kanskje kan jeg gå litt ute nå som høsten er her. Jeg har tiden til det, så jeg har ingen unnskyldninger for at jeg ikke kan få til akkurat det jeg vil. Jeg vet også at jeg kan nå målene jeg setter meg, men jeg vet hvor viktig det er å være realistisk.

Etter at jeg for eksempel så resultatene som deltakerne i ” Biggest loser ” oppnådde, så ser jeg at det meste er mulig om man har en vilje av stål, og om man stadig legger om kursen litt og litt. Man starter et sted, og etter hvert som trening er rutine, og man ser at man både orker, og mestrer, så må man kreve litt mer av seg selv. Jeg husker at når jeg så finalen i ” Biggest loser “, så ville jeg jo helst innføre et treningsregime på 8 timer til dagen, og leve på disse stakkars 1000 kaloriene, men det er jo ikke realistisk en plass… så da må jeg tenke hva som er realistisk for meg, og hva slags opplegg som gjør at jeg mestrer.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Når man ser mennesker som har tapt masse vekt, så blir jeg jo litt sånn misunnelig. Ikke på den måten at jeg ikke unner de gleden av det de har oppnådd, for det gjør jeg virkelig… men man ønsker jo å være der selv også…på en måte, men så glemmer jeg jo helt hva jeg selv har klart å oppnå på disse årene som jeg har holdt på med endring..Hallo! Jeg har tatt av meg 50 kg. Beina er fortsatt tømmerstokker, men 50 kg, Heidi!

 Jeg drømte en gang om å bli tynn, gjør jeg det nå? Higer jeg etter å bli tynn? Er det realistisk? Svaret er nei. Jeg drømmer ikke om en slankest mulig kropp, for jeg synes former er fint. Når jeg tenker former, så tenker jeg mer enn store pupper. For meg er former så mye mer enn puppene, og jeg synes kvinner med former er flotte! Så mine mål er å miste så mye vekt at jeg er fornøyd. I mitt innerste inne, så har jeg et ca tall, men blir jeg fornøyd før det tallet vises på vekta, så betyr tallene ingenting. Det er jeg som skal være fornøyd, ingen andre. Jeg skal ikke være nødt til å oppnå noe som helst for andre enn meg selv. 

Den slanke drømmen har jeg ikke. Jeg har innsett at jeg har visse begrensninger som også gjør at jeg heller aldri vil komme dit. Beina mine. Tømmerstokkene. Dette har jeg akseptert, endelig. Jeg har innsett at jeg nok alltid vil være en størrelse for stor på en, eller annen måte, men jeg ønsker likevel å bli flere størrelser mindre enn jeg er i dag. Jeg vil aldri bli verken tynn, eller veldig slank, men slankere.  Livet er altfor kort til å gå rundt å drømme om å bli tynn. Det viktigste for meg er en god helse, og en god helse kan jeg ha selv med en del kilo for mye. Det å ha en kropp som samarbeider, og en kropp som er frisk, det betyr så mye mer enn innpakningen.

Det har tatt meg lang tid det å klare og tenke slik, men helsen er det aller viktigste. Jeg vil ha en frisk kropp som lever lenge. Jeg skal jo snart bli bestemor! Det er slutt på å starte det nye livet hver mandag, for allerede onsdagen har gjerne chipsposen, og sjokoladen vunnet…igjen. Det er slutt på å gå ned i den mørkeste kjelleren hver gang man mislykkes, for så å gå på an igjen neste mandag. Det er så utrolig godt det å ha ett helt annet fokus, og tenkemåte. Klart det er kjipt når man går på en stor smell, men istedenfor å bli deprimert, og hate meg selv som pesten, så godtar jeg det dumme valget jeg gjorde, og tar ansvar for det, og jeg gjør sjeldent samme feil igjen neste dag. Lett? Ikke en plass! Jeg er 48 år, og du kan tenke deg hvor mange år jeg har brukt på å endre dette hodet som aldri før spilte på samme lag som meg…men det er mulig..og at det er mulig, det er så utrolig viktig for meg å få frem til alle dere der ute som er akkurat der jeg var.

Jeg har stor tro på at jeg skal nå målet mitt selv om jeg gang på gang har gått på trynet. Man er så opptatt av å fokusere på alle gangene man ikke har klart målene sine, og at man har gått på trynet så mange ganger, så vil man aldri klare det….for noe tull! Man skal ikke se seg tilbake, og la gamle ting ødelegge for det som ligger der fremme. Ved å fokusere på alt man ikke klarer, så vil man aldri klare det! 

Det har kostet meg mye å komme dit jeg er i dag, spesielt mentalt, og jeg vet at det vil koste meg minst like mye i tiden fremover…. for jeg har en lang vei igjen å gå. Det koster å få ett lettere liv. Man svetter, man banner, man er sint, og sur der man higer etter pusten på trening, eller puster som en hvalross når man sliter opp bakkene når man er ute på tur. Jeg ” hatet ” alle instruktørene på trening som pushet meg når jeg allerede var søkkvåt av svette, og tror kroppen vil kollapse hvert øyeblikk. Man kan føle seg som et vrak, og man kan kjenner seg stiv, og støl – men for en gevinst! Gevinsten blir ikke utbetalt med en gang, men etter en tid vil man merke at innsatsen gir mye tilbake : Form, energi, glede – en følelse som ikke kan beskrives med ord!

På livsstilsendringskurset på sykehuset, så jobbet de masse med å få oss til å forstå nettopp dette, og det har hjulpet meg masse. Drømmen om å bli tynn, den har jeg lagt bak meg, og jeg vet at den tynne drømmen ikke er min. Jeg ønsker å leve ett godt liv som jeg gjør i dag, i en lettere kropp. Jeg ønsker en kropp som spiller på lag med meg. Jeg tror det er uhyre viktig at drømmen er din, og ikke alle andres. Man tror så mye, og man tror at ” alle ” andre ønsker at vi skal bli tynne…. det er nok ikke helt sånn.  Den slanke drømmen er ikke min, og det er mine drømmer som betyr noe. Jeg vil ha det gode livet jeg har nå, og treningen, og endringene er en viktig del av det gode livet.Tenk over hva din drøm er, tenk etter hva som er dine mål – lag en realistisk plan, og etter masse svette, og tårer, og ikke minst mange motbakker, så vil du komme dit.

Jeg kjenner mange som har slankeoperert seg. Denne uken har jeg truffet på fire bekjente som alle er opererte, og for alle disse er det nå mellom 4-5 år siden operasjon ble gjennomført. Alle med ulikt resultat, men 3 av 4 hadde lagt på seg igjen. 3 av 4 var mer, eller mindre samme størrelse som før de ble operert. Jeg så hvor hardt det gikk inn på de, og jeg så skammen i øynene deres. Alle lurer jo på hvordan de kunne la det skje når de fikk en sjanse til endring.

Grunnen til vektoppgangen er jo ganske enkel. Under inngrepet, så opererer man ikke hodet, og det er jo i hodet det reelle problemet ligger. Når man har  samme hode, og samme tanker også etter operasjonen, så vil de fleste slite. Når man i tillegg ikke er så nøye med kosten, og ikke gidder å være i særlig aktivitet, da sier det seg selv at det vil gå den gale veien.

Dere vet at jeg har mine klare meninger om fedmekirurgi, og jeg understreker at jeg har sterke meninger om  operasjonene, og politikken, IKKE personene som gjennomfører en operasjon.  Jeg har vært der selv. Jeg har selv vært så langt nede,  så lei av å mislykkes, så lei av å hate meg selv at jeg hadde fått time til operasjon. At jeg snudde, og valgte å si nei til operasjon betyr ikke at jeg gjorde det eneste riktige. Jeg tok det riktige valget for meg – hver enkelt må ta det valget som er riktig for en selv. Jeg sitter ikke på fasiten, men jeg har likevel rett til å ha sterke meninger om det.

I vår ble den offentliggjort. Verdens største studie, gjennomført av norske forskere om fedmekirurgi. Studien ble offentliggjort i det medisinske tidsskriftet Jama. I ti år har forskerne ved Sykehuset i Vestfold fulgt nær 2000 pasienter, hvorav halvparten er fedmeoperert og de øvrige overvektige fikk kostholds- og treningsråd. Det overrasker vel ingen, studien viser at fedmekirurgi er den mest effektive behandlingen av sykelig overvekt. Vekttapet hos dem som ble operert var tre til fire ganger så høyt som hos overvektige som slanket seg på vanlig måte.

Selvfølgelig var vekttapet større hos fedmeopererte. Jeg hadde blitt overrasket om undersøkelsen viste det motsatte. Det er vel få fedmeopererte som opplever at man omtrent ikke går ned i vekt. Det er vel også meningen med operasjonen at man opplever ett såpass stort vekttap, og dermed har ett veldig godt utgangspunkt for å kunne klare å holde vekten nede. Det å holde vekten, det er her utfordringen ligger.

Studien viser at medaljen har en bakside. Det som nok overrasket forskerne mest var det faktum at risikoen for å utvikle depresjon var 50 prosent høyere hos dem som fikk fedmeoperasjon i forhold til gruppen som ikke ble operert. Man vet ikke helt hvorfor, men forskerne mener at det kan ha med identitet å gjøre. Kroppen forandrer seg, og man blir på en måte en helt annen person. Mange sliter med å kjenne igjen den tynne kroppen. Jeg tenker også at mange av de fedmeopererte også slet med psykiske utfordringer før operasjonen. Jeg har sagt det så mange ganger, men det er så sant – man opererer ikke hodet. Hodet er akkurat det samme etter en operasjon som før en operasjon. Man har de samme tankene, de samme følelsene. Har man ikke fått ryddet i dette før en operasjon, så vil jo dette være helt likt etter operasjonen også. Det som er forandret er evnen til å miste vekt, men hodet, det henger ikke med.

Studien viser også at fedmeopererte sliter med andre fysiske plager i årene etterpå. Søvnforstyrrelser, sterke magesmerter, gallestein, og tarmslyng. Å bruke smertestillende tabletter er en vanlig ting for mange. Mange må opereres på nytt innen ti år. Studien viser at mange betaler en veldig høy pris for en ny, slank kropp. Fra før av vet man at studier viser at avhengigheten til mat som man ofte har før en operasjon, den blir erstattet av andre avhengigheter som rusavhengighet. Professor Jøran Hjelmesæth ved senter for sykelig overvekt i Helse Sørøst uttalte i etterkant av studien at det er veldig få korttidskomplikasjoner, dødeligheten er veldig lav. Men langtidskomplikasjonene er det en del av. Likevel er alltid noen som tar risikoen.

Etter ett par år er vel effekten av en operasjon borte, og har man ikke da de riktige, mentale verktøyene, så vil man lett falle tilbake i gamle vaner. Plutselig er man på en plass man har vært før, en plass man ønsket seg bort i fra. Statistikker viser klart at veldig mange slankeopererte havner tilbake på vekta man hadde før operasjon, og gjerne en høyere vekt også. En dansk undersøkelse viser også at to av tre fedmeopererte opplever symptomer som gjør at de tar kontakt med helsevesenet i etterkant av inngrepet. Dette ser man nå også i Norge. Staten understreker at en operasjon skal være aller siste utvei. Hvorfor føles det ikke som om legene som opererer ser på en operasjon som siste utvei? Hvorfor føler man at ” alle ” får det? Jeg er i mot statens løsning på fedmeproblematikken. Jeg ønsker en helt annen behandling av overvekt enn å tukle med et system som fungerer som det skal. Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Det har vært en 11 dobling av slankeoperasjoner de siste 10 årene. Fra 150 operasjoner i 2004 til over 3000 i dag.

Jeg håper at norske myndigheter etter hvert gjør som Danmark, og redusere antall slankeoperasjoner. Jeg ønsker at det skal settes inn kruttet på behandling som man selv må delta i. Jeg ønsker en behandling av overvektige hvor det mentale får en stor plass. Hodet først. Jeg ønsker at overvektige skal vise at de ønsker en endring, og jeg ønsker at det skal ta den tiden det trenger. Det er ved å bruke god tid, og få den riktige hjelpen at man kan oppnå en vektreduksjon som varer. Dessuten ønsker jeg at vi skal slutte å jage etter den ” perfekte ” kroppen, og jeg vil vi skal slutte å trekke likhetstegn mellom en slank kropp, og stor lykke. Dette går ikke hånd i hanske. Vi må sortere tanker, og finne svar. Vi må kaste masse tanker, og få nye inn. Vi må akseptere at vekten ikke er oss. All overvekt har en årsak, og finner man årsaken, så knekker man også koden til hvordan man kan få ett lettere, og mye bedre liv. Da er ikke lengre vekten sjefen – da blir du selv sjef i eget hode!

Hva er glede egentlig? Det er ikke lett å forklare ordet, og glede er så individuelt, og personlig. Det jeg opplever som glede kan være noe helt annet for andre. Det som i alle fall er helt sikkert, det er at glede er noe godt, glede er noe positivt. Man smiler, kroppen bruser, og man kjenner på alle disse gode følelsene inni seg. Glede får en til å føle seg bra, og glede får oss til å føle at livet er innmari fint 🙂 Alt går så mye lettere når man føler seg glad, og man er så mye mer positivt innstilt til det meste. Menneskene rundt oss merker jo også når vi er glade, vi utstråler så masse positiv energi….og glede, det smitter. Det er godt å være rundt glade, positive mennesker, og det er jo gjerne på ett slikt godt sted man ønsker å være mesteparten av tiden…men jeg tror de færreste av oss går rundt og kjenner på gleden størstedelen av døgnet.

Jeg tror dessverre at gleden ofte forsvinner i hverdagens stress, og jag. Alt stresset, alt jaget, og all negativ tenking gjør at der ikke er plass til å føle på alt det gode. Vi ser ikke alle de fine tingene som vi bør stoppe opp, kjenne på, og glede oss over. Vi ser ikke hvor viktig der er å kjenne på det å føle seg glad. Noen ganger klarer vi kanskje heller ikke helt å se at der er ting å glede oss over. Det er så mye annet som tar alt fokus, og all energi, og da går man nok heller i kjelleren enn andre veien. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

For min del, så har det vært tungt å være en størrelse for stor gjennom livet. Kanskje var det ikke det at jeg var en størrelse for stor som var så ille, men det at jeg aldri, før nå, har klart å akseptere den store kroppen. Jeg har aldri likt kroppen min, og vi har aldri spilt på lag. Når man aldri er fornøyd med den man er, og stadig går og snakker seg selv ned, så er det sannelig ikke mye plass igjen til glede! Alle disse dustete, irriterende tankene som er fullstendig sjef over deg, de tapper deg også for all energi, og da er det ikke alltid så lett å smile til verden.

Det vil alltid være dager som er grå, og triste…sånn er livet. Dagene er ulike, humøret skifter, sånn er det for oss alle. Man opplever motgang langs veien, og det er dager hvor en føler at alt bare er dritt….dette er livet. På sånne dager er det viktig å prøve å finne frem til den gode følelsen, sette seg ned, og tenke på hva som gjør oss glade? Det er ulike ting som skaper glede for oss…for meg kan glede være musikk, eller en tur ut i naturen. Glede for meg kan være god egenpleie, jeg blir glad av å le, trening gir meg glede…. Nå skal jeg også bli bestemor – det er vel den største gleden man kan kjenne på! Det gjør dagene mine gode. Veldig gode.

Uansett hva som gjør oss glade, så er det viktig å sette av tid til de gode tingene i hverdagen. Senke skuldrene, og skyve bort alt du ” skulle ha gjort ” – det er sjeldent noe løper fra en. Jeg kan ikke si at jeg stortrivdes med å være rundt meg selv når jeg tidligere fokuserte så innmari negativt. Nå liker jeg mye bedre å være rundt meg selv fordi jeg har lært å fokusere på en helt annen måte. Det er kun du, og jeg som har ansvar for vårt eget humør, vår egen glede, og vår egen lykke. De små tingene snakker man ofte om, og for meg er de små tingene viktige. Jeg elsker hverdagen. Hverdagen er en god plass å være, og det er de små tingene i hverdagen som gjør meg glad. Et smil, en hyggelig kommentar, plommer fra egen hage, blomster, ei ny veske – det er så mange slike ting som jeg blir glad av.

Alle dere fine lesere som jeg treffer, og gir meg de fineste tilbakemeldinger på bloggen – det gir meg en enorm glede! Alle fine, private medinger, og alle fine kommentarer – at du leser bloggen min betyr enormt mye for meg. Ingen av oss kan skylde på andre for dårlige dager, og dårlig humør – vårt humør er vårt ansvar. Og når man først vet hvordan følelsen av glede kjennes, og hva som faktisk får oss glade, så er det så mye lettere å ta frem disse følelsene på dager hvor man virkelig trenger det.

Jeg har tenkt mye negativt om meg selv, og min overvekt. Jeg har hatet kroppen min, og tenkt på hvor stygg jeg er omtrent 24 timer i døgnet. Det var det første jeg tenkte på da jeg våknet om morgenen, og det siste jeg tenkte på da jeg la meg om kvelden…og gjennom dagen kvernet dette hele tiden, bevisst, eller ubevisst. Etter jeg bestemte meg for å på ny begynne en reise for en livsstilsendring, så har mye skjedd også i tankene mine. Det at jeg tok de grepene jeg gjorde, i den rekkefølgen jeg gjorde, det er jeg så innmari glad for. Hadde jeg ikke klart å endre tankemønster, så hadde jeg vært på akkurat samme plassen i dag som før. Jeg skal ikke sitte her og si at jeg bare elsker kroppen min, og hver ekstra kilo, men jeg har lært meg å akseptere meg selv for den jeg er. Jeg vil garantert krangle med hodet i all evighet, men jeg skal være sjef mesteparten av tiden. Alle disse positive tingene som har skjedd på veien har ført med seg så utrolig mye bra, og en av de beste tingene er at jeg føler så mye mer på glede, og jeg kjenner at evnen til å glede seg over selv de minste tingene, den er tilbake!!! Jeg begynner å bli den personen jeg har lyst til å være .

Det er helt fantastisk! Jeg skal bli bestemor!

Nå er det offisielt. Nå kan jeg fortelle hele verden den fantastiske nyheten om at jeg i november skal bli bestemor til en liten gutt, eller ei lita jente. Jeg har ikke ord for hvor stas dette er. Jeg gleder meg så utrolig mye. Hele familien gleder seg, og tiden kan ikke gå fort nok. Jeg har visst det i noen uker allerede, men nå er Celina 13 uker på vei, og vi kan fortelle alle den fantastiske nyheten.

” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og det er ingen tvil om at vi har mye å glede oss til. Jeg er helt i ekstase over det som skal skje. Trond er nok noe roligere enn meg, men han gleder seg også veldig til å bli bestefar. Svigerforeldrene mine blir olderforeldre for første gang, og svigerfar kan neppe få en bedre 80 årsgave enn det å få oppleve å bli olderfar. Svigerfar var lenge i tvil om han ville oppleve det å bli olderfar. I november, få dager etter sin 80 årsdag, så kommer olderbarnet til verden. Mamma som bor i samme hus som oss gleder seg også stort til at det skal komme ett nytt olderbarn.

Celina er vårt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er evig takknemlig for det barnet vi fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om vi hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.

Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Hun er 24 år når babyen kommer til verden. Hun er like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på tre. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes nesten dag for dag vokser. Det er også rart på en veldig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.

Jeg håper jeg blir verdens beste bestemor. Jeg har så mye å gi til den lille som snart skal komme til verden. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Babyen kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse, men klart vi skal på handleturer også 🙂 Jeg håper jeg blir bestemoren som tar del i det som skjer i livet til den lille.

Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at vi nå skal bli besteforeldre. Det er tusen følelser inni meg. På ultralyd i juni får vi vite kjønnet til babyen. Jeg har følt at det blir en jente, men etter å ha sett bilde fra gårsdagens ultralyd, så har jeg endret mening. Jeg tror kanskje det er en liten gutt som kommer til verden. Mamma har med ulltråd, og gullring over Celinas puls fått frem at det blir ei jente, så vi undrer, og gjetter. Også svigerfar mener det er ei jente som kommer. Foreldrene selv heller vel også mot at det er en liten gutt. I juni får vi vite om det er ei lita jente, eller en liten gutt som skal berike livene våre.

Jeg skal bli bestemor til den vakreste babyen i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3

Reklame | Snefrids Hus. Atelier Alexandra

Nå setter jeg snart nesen mot Grimstad. Jeg skal kjenne på den gode følelsen, og gjøre noe som jeg trenger og har behov for. Nettopp fordi jeg fortjener det. Bli med du også!

Lørdag 2.juni starter vi i hovedsalen på Snefrids Hus hvor vi er omgitt av vakre lysekroner. Her skal vi lære om farger og fasong, og vi skal lære hvordan klær kan sitte bra på kroppen. Passform, farger og design på klær er noe mange kvinner sliter med.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Vi skal også lære litt om makeup. Hva slags farger kler jeg, og hvordan legger jeg en fin makeup.

Vi tar et avbrekk før lunsj, og rusler inn i skogen med tomme kurver. Her skal vi få lærdom om urter, og blomster som vi kan spise til lunsj, og vi skal lage vår egen te. Hva er vel bedre enn å nyte et måltid som man har vært med på å lage selv.

Etter lunsj kommer mer spennende.  Alexandra fra Lillesand er Norges eneste undertøysmodist. Alexandra skal ta oss inn i en ny verden. Alexandra kan undertøy, og hun elsker å lage badedrakter med armer og ben. Tenk så deilig å finne undertøy, og badetøy som faktisk passer. Alexandra kan hjelpe deg.

Dette blir så spennende! Ta med deg ei venninne eller to, ta det som en mor-datter dag, ta med deg svigermor, eller syforeningen – eller hvorfor ikke ta det som en dag kun for deg selv? Skulle du bo noen mil unna, så ta det som en fin dagstur. Det er verdt det!

Vi starter drømmehelgen vår lørdag 2.juni kl.-12.00, og avslutter kl.17.00

Pris for dagskurset er 490 kr, og inkluderer også mat og drikke.

Før vi avslutter helt på lørdag, så vil dere få muligheten til å kikke rundt, og få en god prat med både Snefrid og Alexandra. Vi gir gode tilbud til dere som kommer. I tillegg til kjoler, og undertøy, så er der også en liten gårdsbutikk på Snefrids Hus.

For dere som ønsker ett helt personlig kles, og makeup kurs med overnatting på Snefrids Hus, så kan vi ønske dere velkommen fra fredag 1.juni. Ta da kontakt for mer informasjon. Her er det VELDIG få plasser.

Påmeldingsfrist er FREDAG 25.MAI

Påmelding : [email protected]

Du kan lese mer om Snefrids Hus og Atelier Alexandra her : https://www.facebook.com/snefridshus/   ,    http://www.snefridshus.no/ og her https://www.facebook.com/Atelier.Alexandra/

Vi gleder oss til å treffe deg!

Selv om jeg i dag er veldig glad i gode, varme smeigedager, så har sommeren sine utfordringer. Jeg er sikker på at flere enn meg opplever nettopp dette. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre … neste sommer. Neste sommer har man tatt av seg en hel haug, så da tyter det verken her, eller der. Ingen valker tyter ut av sommertoppene. Grevinnehenget som så lekkert henger der og disser, de er også borte…neste sommer. Neste sommer skal man selvfølgelig også ha ny badedrakt i en helt annen størrelse, og man skal ligge på stranden midt oppi alle andre som nyter strandlivet. Det er nesten så man ser seg selv posere frem og tilbake i bikini på stranda – så flink skal man være frem mot neste sommer.

Jeg liker gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. I dag skinner sola så flott her i sør, og man kjenner på at sommerklærne nå skal brukes. Jeg er glad i sommer, og sol, og jeg er heldigvis blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. I en periode, så protesterte jeg mot den intense sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg husker min mor mer enn en gang var rimelig fortvilet, men tilslutt så måtte hun vel  bare gi opp. Det nyttet ikke å snakke meg til fornuft. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn. Jeg jaktet stadig etter skygge. Heldigvis var dette kun en kort periode. Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kledde mer på meg om sommeren enn av meg i en periode, men kanskje følte jeg allerede da på utfordringene som sommeren kunne ha?

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Vi kjenner nok alle til begrepet ” neste sommer.” Neste sommer blir ofte sommeren etter det, eller sommeren etter det, og for meg er denne sommeren ennå ikke kommet.  Alt skal bli så mye bedre neste sommer. Man har god tid til å være klar for neste sommer. Man har jo ett helt år. Jeg er drittlei visse utfordringer som for min del dukker opp hver eneste sommer, men jeg har nå sluttet å si at store ting skal skje neste sommer. Jeg vet ærligtalt ikke om jeg kommer til å oppleve en sommer uten utfordringer, men jeg vet nå at jeg stadig vil få en lettere sommer, og akkurat det er mer enn nok for meg. Den sommeren hvor jeg kan virkelig kan kjenne hvor lettere alt er blitt, den kommer ikke denne sommeren, sikkert ikke neste sommer heller, men den kommer, og denne sommer er jeg ett godt steg nærmere. Det å kjenne mindre valker, det å kjenne at det tyter mindre enn tidligere, det å kjenne at klærne sitter bedre og bedre, det å føle seg vel – det betyr så mye mer enn at en faktisk tror man en sommer skal sprade rundt i bikini i str. 40.

Beina mine liker ikke varme, og skal heller ikke ha for mye direkte varme. Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Det finnes jo badedrakter med skjørt, men skjørtene er absolutt ikke lange nok for meg. De dekker jo ikke så mye mer enn en ordinær badedrakt gjør. Jeg har vurdert et skilt rundt halsen som forteller at beina mine ikke er som ” alle ” andre bein fordi herr lymfeødem, og fru lipødem har valgt å bosette seg i de, men jeg ser at det kanskje ikke er den beste ideen. Likevel hadde jeg kanskje fått mer forståelse.

Jeg er innmari glad i å bade. Etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Dessverre så bader jeg ikke så ofte som jeg har lyst til. Jeg orker ikke vise beina mine. Det er trist, veldig trist, men sånn er det. Jeg skulle gjerne gått i Aquarama, eller vært med på vanntrening, men det er utfordring nok og bade på stranda selv om det kanskje ikke er folk i umiddelbar nærhet.  Jeg vil helst ikke vil være der alle andre er. Jeg vet jeg burde gi blanke. Jeg vet at jeg ikke burde bry meg. Men jeg bryr meg. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda, eller Aquarama skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har jeg lært meg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Ett stort fremskritt var jo at jeg i fjor investerte i ny badedrakt da vi skulle til Spania. Rosa, og fin er den, så badedrakten, den er på plass i alle fall. Hvor mye den vil få dyppet seg i sommer, det er høyst uvisst, men den ligger nå der, så rosa og fin.

I dag setter jeg kursen for Oslo. Med min flyskrekk så velger jeg bort fly om jeg kan, så i dag skal jeg ta buss. NSB sliter med sine ting, så da velger jeg buss hele veien inn til hovedstaden. Selv med bussens 23 stopp, så er det behagelig med musikk på ørene, et blad med siste sladder, eller kjenner jeg meg selv rett, så sovner jeg raskt søtt. Det er ikke ofte jeg drar sånn alene, så jeg burde kanskje ha skilt som gir klar beskjed at denne damen reiser helt alene inn til store Oslo. Jeg har jo alltid klippen min med meg, veiviseren, han med den store stedssansen, nå skal mor sannelig finne frem alene, men de sier at Oslo Plaza omtrent ligger i samme bygningen som busstasjonen, så da er jeg rimelig trygg på at jeg vil komme dit jeg skal.

Foto : Jolie Photography

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I morgen skal jeg lede mitt første styremøte i Norsk lymfødem og lipødemforbund. Jeg gleder meg til å starte jobben, selv om jeg også kjenner på sommerfuglene. Jeg tenker det er riktig at sommerfuglene er der. Jeg skal være spent, og bittelitt nervøs. Jeg går til nye, ukjente oppgaver. Organisasjonsarbeid er helt nye ting for meg. Jeg har mye å lære, og mye å sette meg inn i. Jeg har lest og lest siden jeg ble valgt. Noe sitter, men det er nok mye jeg må bla tilbake i etter hvert. Det blir nok en bratt læringskurve, men jeg er ikke alene. Jeg skal lede et styre sammen med 6 kvinner, og en mann. Jeg vet ikke om det er han, eller vi som er mest heldige, men det skal bli fint å ha med en mann på laget. Der er nemlig også mange menn som får lymfødem, mange etter prostatakreft.

Om jeg ikke er den med mest organisasjonserfaring, så har jeg ett stort engasjement for saken, og jeg har masse personlig erfaring å ta med meg inn i arbeidet. Jeg har levd med lymfødem i snart 16 år, lipødem antageligvis enda lengre. Jeg har kjempet mine kamper for å bli trodd, for å få behandling, for å få den hjelpen jeg har hatt krav på. Den tidligere fastlegen min visste knapt hva lymfødem var, og lipødem, da skjønte han ingenting. Ikke var han så veldig interessert i å lære så mye om det heller. Han var vel mer skeptisk til det jeg fortalte enn interessert. Og det er slik så mange har det. Man blir ikke trodd. Legene vet så lite. Så istedenfor å ta pasienten på alvor, så skal man lide seg gjennom hverdagen med alle utfordringene det gir å ha både lymfødem, og lipødem. Lipødem er en kvinnesykdom. Det er nærmest kun kvinner som blir rammet, og da er det heller ikke like interessant for legene. Det skal da ikke være sånn. Vi er faktisk syke, men ingen ser det. Ingen tar oss på alvor. Ingen tror oss. Nå er det på tide at noen hører på oss, ser oss, og hjelper oss!

Jeg har mange tanker, og ideer som jeg skal ta med meg inn i arbeidet som styreleder. Tanker og ideer som forhåpentligvis kan være gode for forbundet, for medlemmene våre, for arbeidet med å bli synlige, og for arbeidet med å bli tatt på alvor blant politikere og leger. Jeg har fått en tillit fra landsmøtet, en tillit som jeg skal ta godt vare på. Det er så mange som tror på meg. Jeg håper jeg leverer. Jeg håper jeg blir en god leder. En leder som får styret til å jobbe godt sammen. En leder som lytter, som kan delegere, og som involverer alle. Jeg er ikke god på alt, men sammen med meg har jeg andre som er gode på sitt. Det blir viktig at vi får riktige personer på riktig plass. At vi får jobbe med det vi er gode på. Det er viktig med en god tone, det må være rom for smil og latter. Alt må ikke være alvor hele tiden. Jeg må være troverdig, og tydelig, jeg må motivere, og jeg må også våge å ta noen tøffe valg, og skjære igjennom om det trengs.

I morgen er vårt først styremøte som nytt sentralstyre. Vi er fra hele landet. I morgen og mandag skal vi jobbe oss gjennom mange saker, og starte ett utrolig viktig arbeid. Man antar at 3 % av et lands befolkning har lymfødem, og lipødem. Det er utrolig høye tall. Det er bare en brøkdel som vet om det. Hvordan skal disse vite hva de feiler når legestanden ikke vet nok om sykdommene. Istedenfor går så mange rundt med hevelser, og smerter man ikke aner årsaken til. Hadde jeg visst mye tidligere at jeg hadde lymfødem, så hadde heller ikke mine bein vært som de er i dag. Jeg fikk INGEN informasjon verken på Radiumhospitalet, eller på kvinneklinikken ved Sørlandet Sykehus om at jeg kunne utvikle lymfødem etter kreftoperasjonen. Det er bittert å tenke på. Vi har virkelig en jobb å gjøre.

Jeg gleder meg. Jeg er spent, og jeg har sikkert tusen sommerfugler i magen – men jeg er veldig klar!

Du kan lese mer om lymfødem, og lipødem her : http://nllf.no/ . Du kan også ta kontakt med meg om det er noe du lurer på.