En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Treningsklær i store størrelser har vært ett aktuelt tema på bloggen min mange ganger. Vi som har litt, eller mye ekstra på kroppen blir oppmuntret til å ta tak, og bli mer aktive. Vi må begynne å trene, og vi må ut på tur. Da er det innmari frustrerende når man er en gruppe som få ønsker å prioritere når det kommer til gode klær både til turene, og treningene. Det å finne treningsklær som går opp i størrelse, det har frustrert meg, og irritert meg mange ganger! Det har til tider vært umulig å finne. Som regel slutter treningsklær til kvinner der stormoten starter, og finner man noe i XXL, så skal jeg love deg at det er en XXL som ingen med litt ekstra kan få på seg. Jeg har så mange ganger vært frustrert over at ingen ser at store også trenger gode klær å trene i, eller har mentaliteten vært litt sånn at det ikke er noen vits i å lage treningsklær til store, for de trener jo ikke uansett ?  De store produsentene jeg har vært i kontakt med kan fortelle at etterspørselen ikke er der, og når etterspørselen ikke er der, så kan man heller ikke produsere. Etterspørselen ikke er der? Du skal sannelig ikke være stor før man ikke passer treningsklærne som henger på stativene i sportsbutikkene! Man kan snike seg inn i herravdelingen, og kanskje få med seg ett par t-skjorter om man er heldig, men det er om man er heldig. Dessuten har man jo ikke veldig lyst til å føle seg som en mann på trening heller. Er det vi store som ikke etterspør treningsklær, eller er det butikkene som ikke gir tilbakemeldinger til produsentene når det kommer noen som faktisk trenger, og ønsker større klær? Vi må bli flinkere til å si i fra på butikkene, ikke bare snike oss ut når vi ikke finner noe. Vi må etterspør, og vi må kreve!

Heldigvis er ikke alt svart. Stormberg har jeg gitt tommelen opp for mange ganger. Om utvalget ikke er veldig stort, så kan man få flotte tur, og treningsklær i gode størrelser til både kvinner, og menn hos Stormberg. Studio har også en treningskolleksjon, og i desember kunne jeg også gi tommelen opp til Zhenzi som nå har sett behovet, og produsert treningsklær opp i størrelse XXL. Zhenzi sin første treningskolleksjon var en suksess, for det er kun kort tid siden at Zhenzi kom med en ny treningskolleksjon, noe de vel lovet å gjøre om den første slo til. Kolleksjonen med treningsklær fra Zhenzi kommer i stilige farger, og design, så her kan man virkelig føle seg fresh! Den nyeste kolleksjonen kommer i sort med orange detaljer. Veldig stilig! De små, farga detaljene gjør så utrolig mye på treningsklærne. En av overdelene har også et glitterparti, noe jeg personlig synes er utrolig stilig. Kolleksjonen består av treningstights i kort, og lang modell. De kommer i sort med den flotte orange fargen som en tynn stripe i sidene. Man får treningstopper i sort med ulike detaljer. Man får treningstopper uten armer i sort, og med ” glitter “,  og man får treningsjakke i sort med små, orange detaljer. Det som også er fint med treningskolleksjonen, og Zhenzi generelt er at de er veldig gode på pris. Man slipper å betale en 1000 lapp for en treningstopp. Her ligger treningstoppen for eksempel på mellom 300- 400 kr, og det er en veldig god pris! Det som gjør meg ekstra glad er også at treningsklærne går opp til str. 58!! Det betyr at utrolig mange nå kan få tak i treningsklær som de passer.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Trenings t-skjorten fra Zhenzi kommer denne gangen i to ulike modeller, begge er gode modeller, men i ulikt materiale. Mange ønsker ikke at treningstoppene skal sitte for tett inntil kroppen. Den ene er produsert i 100% bomull, noe jeg som regel styrer unna når jeg skal ha treningsklær fordi jeg føler jeg blir veldig varm, klam, og våt når plagget ikke puster. Jeg pratet med Siri på PIP om dette, og treningstoppen er vevd på en spesiell måte, og vi tror kanskje det er derfor at Zhenzi har valgt bomull. Jeg var forberedt på å bli både klam, og våt etter trening i denne toppen, men til min store overraskelse, så ble jeg ikke det. Jeg synes treningstoppen fungerte veldig bra, og denne trener jeg absolutt mer i. Jeg tror derfor ikke du skal rygge når du ser at toppen er i bomull. Jeg tror du vil bli overrasket.  Den andre modellen er den typiske treningsoverdelen, og innmari god. Skulle jeg ha valgt å gjøre endringer, så hadde nok jeg valgt litt lengre armlengde på treningstoppene, og at overdelene, og kanskje også jakken var noen cm lengre. Men jeg er 178, og dermed høy, så det må jeg også tenke litt på. Likevel kunne man økt med noen cm, så det er jo noe Zhenzi kan tenke på om de også planlegger flere kolleksjoner med treningsklær – noe jeg virkelig håper at de gjør. Vi liker å skjule overarmene våre, iallefall de fleste av oss, og vi liker ting som dekker rompa, så ja takk til en litt mer lengde.

Treningsjakken fra Zhenzi sin nye kolleksjon, den liker jeg veldig godt! Jakken er i polyester, og elastan. Jeg har brukt jakken både over treningstoppen, og singleten under trening, og er synes den fungerer veldig bra. Det er ikke så ofte jeg har jakke når jeg trener fordi det ofte blir altfor varmt, men jakken absorberte fukt, og jeg ble ikke merkbart mer svett enn jeg ellers hadde blitt når jeg trener uten jakke. I tillegg ser den veldig bra ut som også resten av kolleksjonen gjør. Jakken er sort med noen enkle fargede detaljer. I tillegg til lommer foran, så er der en lomme bak på ryggen. Treningstoppen uten armer er i samme materiale som jakken, og jeg som egentlig ikke liker å trene i overdeler uten armer brukte da jakken over. Veldig behagelig overdel å ha på seg, veldig behagelig å trene i. Jeg har brukt overdelen uten armer når jeg har hatt egentrening hjemme, og er veldig fornøyd med den. For dere som liker å trene i tights, så er der to ulike tights modeller i kolleksjonen.

Den nyeste treningskolleksjonen fra Zhenzi er like stilig, og like fresh som den forrige. Dere som stadig etterlyser treningsklær i store størrelser, nå er det bare å dra til din nærmeste stormotebutikk å høre om de har tatt inn kolleksjonen til Zhenzi. Jeg har ingen oversikt over hvem som selger det, men jeg vet at både PIP i Stavanger og Kristiansand, Nais i Lyngdal, og Alexis i Oslo, og Moss selger denne treningskolleksjonen. Du kan se hele treningskolleksjonen her :  http://www.zhenzi.com/zhenzi-collections/sportswear.aspx   

Det å ha behagelige treningsklær, det kan absolutt øke lysten til å være aktiv. Treningen blir ikke optimal når buksene er for trange, eller sklir ned hele tiden. Man blir oppgitt over for korte t-skjorter, og for trange treningstopper. Behagelige treningsklær til store krever en annen passform, andre lengder, og bredder enn i ordinære størrelser. Jeg håper vi nå ser starten på noe veldig bra. At stadig flere produsenter kommer på markedet med treningsklær også for oss som er en størrelse, eller flere for store. Vi vil også trene, og være aktive. Vi vil også føle oss freshe med fine plagg, og stilige design. Jeg er spent på fortsettelsen!

Jeg er helt alene. Det føles rart, og det føles litt trist. Jeg som er vant til å ha mennesker rundt meg som har vært min støtte på veien, nå står jeg helt alene. Det er en skummel følelse, men jeg kjenner at dette skal jeg klare.

Foto : Børre Eskedahl / VG

Onsdag 30.august var siste kveld med gjengen. Siste gang treningsgruppen for overvektige var sammen, trente sammen. Etter å ha trent, og slitt sammen i 3 år, så var det slutt. Tre år med viktige gruppetimer sammen med en fantastisk gjeng, og fantastiske instruktører. Årene har betydd så mye for meg. Treningene med overvektsgruppen har vært så viktige for meg, så viktige for at jeg har kommet dit jeg er i dag. Nå er det slutt, og jeg står på egne bein.

Jeg står alene, men jeg er så utrolig motivert for trening ! Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen er helt fantastisk! Kanskje er det fordi jeg føler at livet er så godt for tiden. Jeg føler det meste fungerer som det skal, kroppen spiller stort sett på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg smiler mye mer, jeg føler ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede ? Jeg må bare nyte det mens ting er som det er, og håpe motivasjonen kan holde seg slik en lang stund.

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg som aldri klarte å trene systematisk over lengre tid. Jeg som aldri lyktes med noe når det kom til vektnedgang, og endringer. Jeg som alltid kjente på å være mislykket. Jeg som følte meg som en vandrende flodhest, og som har brukt altfor mange år av livet mitt på å kjenne på de negative følelsene. De siste tre årene har vært en tøff reise, spesielt mentalt, men når jeg i dag kan sitte her, og kjenne på den enorme treningsgleden, og alle de gode følelsene, så er det verdt alt slitet.

Gruppetreninger og egentreninger er byttet ut med kun egentreninger. Jeg skal nok ha en ordinær gruppetime i blant, men for det meste, så blir det meg, tredemøllen, treningsapparatene, og Spotify. Jeg liker å trene alene. Jeg liker å være på trening mellom 07-08, trene en time, og så være ferdig og ha hele dagen foran meg.  Det å trene på egenhånd, det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede. Egentreningene, spesielt på Spring gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før, og jeg kjenner på en glede, og en herlig følelse etterpå. Dønnsliten, men for en følelse!

I tillegg til to ulike styrkeprogrammer, så trener jeg intervalltrening på tredemøllen. Jeg bruker alltid tredemøllen når jeg har egentrening på Spring, men intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsom, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og jeg tenker at den vil gi mye bedre resultater. Datteren min som er rå på trening har flere ganger foreslått denne typen intervalltrening, og nå er jeg veldig godt i gang. En av våre flotte instruktører, Anette har gitt meg et program som jeg nå følger. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg går først i 6.0 med litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av mølla i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til 6.4 på de siste intervallen, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min.

Intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Jeg kunne gjerne ha trent denne type trening hver dag, men jeg ser at bør jeg nok ikke. Jeg får holde meg til max 3 slike økter i uken. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste, i alle fall alle de som føler at det er greit å gå på ei tredemølle. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening helt super! Man har ikke mulighet til å kjede seg. Man har ikke tid til å kjede seg. Intervalltrening på mølle anbefales virkelig. Spring har også flotte, store og gode tredemøller. Jeg vet mange som sliter overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på treningssentrene, de tåler også oss med mye vekt. Jeg trener nå mandag, onsdag, fredag og søndag – to dager med intervalltrening, og to dager med styrke og kondisjon. Innimellom dette, så er planen å dra på 30 minutters spinning de torsdagskveldene som jeg har anledning til det.

Fy flate, så langt jeg har kommet! Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er nok altfor lite flink til å klappe meg på skulderen, og si til meg selv hvor flink jeg er. Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt…. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det? Hvorfor er det så vanskelig å rose seg selv, og være stolt?

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater. Når noen før sa at det ville bli så mye bedre om formen min ble bedre, så ble jeg sur, skikkelig sur. Hvorfor blandet noen seg inn? Egentlig hadde jeg mest lyst til å gråte, for overvekten var ett sårt tema, ett veldig sårt tema. Sannheten sårer, men det var sannheten. Livet er så mye bedre med en lettere kropp, og ett lettere sinn.

Det er herlig å kjenne på en utrolig treningsmotivasjon. Denne skal jeg jobbe for å beholde lenge. Med en god treningsplan, så tror jeg det er nøkkelen til å holde den gode treningsmotivasjonen oppe. Jeg skal suge lenge på denne gode karamellen, og jeg klappe meg selv på skuldrene for den utrolig gode innsatsen jeg gjør for tiden. Jeg er sannelig litt stolt jeg.

I’m singing in the rain, nesten sånn føles det når jeg skal ut i regnet for tiden.  I dag plasker det ned her i Kristiansand, og vinden uler rundt vinduene. Det er nesten så man blir glad når det regner. Selv når det plasker, og  det regner i strie strømmer, så gjør det ingen verdens ting. Jeg smiler ikke nødvendigvis fordi det regner, for jeg liker fortsatt sol, og oppholdsvær best, men jeg smiler fordi jeg kan gå ut i regnet, og ta på meg flotte regnkåper, regnkåper som er så flotte, og som i tillegg holder meg helt tørr. Da kan man jo smile i regnet da. Sånn har det ikke alltid vært. En regnværsdag som dette er en perfekt dag å skrive litt om noe som er ett stort problem for veldig mange, nemlig regntøy. Er man en størrelse for stor, så var fort regnklær en utfordring om man går litt tilbake i tid. I dag er det regnklær å få tak i også til oss. Der er nemlig ett godt utvalg også i store størrelser, og i tillegg er der jo så mye fint å få tak i. Prismessig så er det helt klart forskjeller. Her spørs det hvor mye man har anledning til å legge i et regntøy. Kvaliteten er det jo også helt klart forskjell på, og man ønsker jo gjerne noe som holder en tørr.

Jeg har mange ganger gått søkkvåt i regnet fordi jeg ikke har hatt en skikkelig regnjakke, eller aller helst en regnkåpe som har litt lengde. Beina mine tillater ikke regnbukse, så da er regnkåpe fint. Jeg har hatt mange sure, og våte turer i regnet, og da mister man lysten på å gå ut når man vet at man kommer hjem igjen våt som ei rotta. Det verste er vel egentlig ikke å være klissvåt når man faktisk har kommet til inngangsdøren hjemme, men det verste er jo når man blir klissvåt bare etter noen få skritt. En periode var det nesten umulig å få en god regnkåpe i store størrelser, så da skulle vel vi store bare gå rundt klissvåte…. men nå skjer det stadig mer her også, men ikke alle er like bra av de jeg har prøvd. Jeg liker jo ikke ei regnkåpe hvor man blir klam, og ekkel når man har den på som for eksempel den flotte regnkåpen jeg en gang kjøpte på Ullared til 298 kr. Etter første turen i skikkelig regn, så skjønte jeg fort at prisen burde sagt meg alt. Etter første tur i øsende regn, så var jeg kliss våt tvers igjennom, og den lyse rosa jakken holdt ikke unna for en eneste regndråpe. Pris, og kvalitet går ganske hånd i hanske på veldig mye, og for Ullared jakken til 298 kr, så kunne man vel ikke forvente så mye mer enn full lekkasje, men den duger i nøden som allværsjakke når man er helt sikkert på at det ikke kommer til å regne.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Stormberg har ett veldig godt utvalg av regnjakker og regnkåper i store størrelser. Stormberg har og ei tynn regnbukse som går opp i størrelse. To av mine regnværsfavoritter kommer fra Stormberg. Husk at om størrelsen din ikke er i nettbutikken, så gå innom din Stormberg butikk. Butikkene kan ha andre størrelser enn nettbutikken.

Vestergabet er ei regnkåpe jeg liker veldig godt. Denne går opp i størrelse 3 XL, og 3 XL passer veldig fint til meg. Vestergabet er Stormbergs toppmodell innen regntøy, og dette er ei sånn skikkelig solid, og kraftig regnkåpe. Denne er laget i SuperProof materiale, og er et regntøy som skal holde vannet ute også under ekstremregnvær. Vestergapet har sveisede sømmer, refleks og innerlomme med glidelås. Regnkåpen er i fargen dressblue, en marineblå farge med små, fine, lilla detaljer. Disse små detaljene gjør faktisk veldig mye på regnkåpen. Her finner du Vestergabet : https://www.stormberg.com/no/vestergapet-regnkape-dame.html#10328860013

I tillegg til Vestergabet så har Stormberg også regnkåpen Marina, en lekker gul regnkåpe som er litt tynnere enn for eksempel Vestergabet. Marina kan man få både i lang og kort modell. Ønsker man en enda tynnere regnkåpe/jakke, så er Mjelle ett godt alternativ. Mjelle er det perfekte regntøyet til turene i skog og mark. Så enkelt å legge sammen, og ta med seg i sekken. Mjelle kommer også i en lang, og en kort modell : https://www.stormberg.com/no/mjelle-regnkape-dame.html#10297759058

Foto : Stormberg

En annen regnværsfavoritt er regnkåpene fra norske Blæst. Den koster litt, men her får man også kvalitet tvers igjennom. Regnkåpene ser mer ut som en jakke, og det er jo ikke negativt. Regnkåpene finnes i lekre farger, og flotte design. Det er Lisbeth Lillebøe som er designeren, og det er kanskje ikke overraskende at Lisbeth er født, og oppvokst i Bergen. Når man kommer fra en by med 213 regndager i året, så er det kanskje ikke rart at man ønsker seg gode regnklær? Lisbeth Lillebøe ønsket ikke bare gode regnfrakker, men hun ønsket også at regnfrakkene skulle være moteriktige, fargerike og elegante. Man skulle føle seg velkledd, og glad. I tillegg til å se bra ut, så skulle også regnfrakkene være gode i all slags vær. Resultatet ble BLÆST. Min Blæst regnkåpe er i str. 4 XL, og jeg er en str. 50. Nå kunne jeg nok ha gått ned i en str. 3 XL. Noen av regnfrakkene til Blæst går opp i str. 6 XL, så her er det mulighet for mange å få seg en flott, fargerik regnfrakk, og for slike store størrelser, så gir jeg tommel opp, og håper Blæst vil fortsette med å produsere noe av kolleksjonen også for oss store kvinner som elsker å føle oss velkledde. Blæst har også stilige regnponchoer, og stilige sydvester. Du finner Blæst her : https://blaest-rainwear.com/no/

Regnet pisker mot ruten her jeg sitter i loftstuen og blogger. Snart skal jeg ut i regnet, og velger i dag min flotte Vestergabet regnkåpe fra Stormberg. Mandag betyr lymfedrenasje, og jeg ser alltid frem til den ukentlige behandlingen av lymfebeina mine. Behandlingen gjør godt, og jeg er heldig som kan få behandling så ofte. I da er det også valg i Norge. Jeg håper alle dere som leser bloggen min bruker stemmeretten i dag. Uansett om du føler at det ikke nytter – bruk stemmeretten din! Si hva du mener. Din stemme kan bety noe for hvem som styrer landet vårt i morgen. Det nytter ikke å klage om du ikke bruker stemmeretten din. Vi er så utrolig heldige som faktisk får lov til å si hva vi mener. Vi får være med å bestemme hvem som skal styre landet, og hvilke valg som tas politisk. Det gjelder din hverdag. Godt valg!

Jeg skal gå modell! Jeg skal faktisk gå på catwalken! Det føles nesten litt uvirkelig. Jeg som er en størrelse for stor, jeg som passerte 20 årene for noen få år siden, jeg skal gå modell. Jeg er faktisk så heldig og skal få oppleve dette, og få være med på dette. Jeg føler meg utrolig heldig. 24.september er dagen hvor jeg skal få lov til å gå modell, jeg skal gå på den berømte catwalken. Ikke snuble, Heidi er vel det første jeg tenker på. Så nå går jeg her hjemme og øver på å gå, øver på å få brystkassen frem, og skuldrene opp. Øver på å gå i riktig tempo, øver på å holde blomsterbuketten, og paraplyen riktig. Øver på hvordan jeg skal holde hendene når jeg ikke har verken bukett, eller paraply. Øver på hvordan jeg skal svinge i enden av catwalken. Øver på hvordan jeg skal møte blikket til de som ser på. Øver på hva jeg skal gjøre om jeg blir skikkelig nervøs.

Søndag 24.september er det klart for brude og motevisning på Snefrids Hus i Grimstad. Visningen starter kl.12, og i løpet av visningen får man se nydelige brudekjoler for kommende bruder, man får se nydelige selskapskjoler for kvinner i alle størrelser, og man får se høstens mote for både han og henne. Flere utstillere skal være med. Her blir det nydelige buketter, her møter man fotograf, gullsmed, utstyrsbutikker, og ikke minst Atelier Alexandra som håndlager undertøy for de av oss som synes det er vanskelig å finne en riktig tilpasset bh. Det blir også livemusikk under hele visningen, og alle som deltar gir flotte gaver som skal deles ut til heldige gjester. Har du aldri vært på Snefrids Hus, så må du ta turen. Bare plassen i seg selv er vært et besøk. Flotte selskapslokaler for både bryllup, fest og arrangementer. Her er overnattingsmuligheter i flotte rom, og til vanlig har også Snefrid en liten gårdsbutikk med spennende produkter.

På den store brude og motevisningen skal jeg få lov å vise tre av de virkelig flotte selskapskjolene i store størrelser som Snefrid har på Snefrids Hus. Snefrid har sett behovet for at også vi som er en størrelse for stor skal kunne få flotte kjoler på den helt spesielle dag, så her får man både brudekjoler, og selskapskjoler i store størrelser. Selskapskjoler som kan brukes både i brylluper, i konfirmasjoner, eller om man skal markere en annen stor dag, kanskje et jubileum. I løpet av kvelden skal Snefrids Hus viser flere av sine vakre brudekjoler, og selskapskjoler. Selskapskjolene jeg skal få vise er så utrolig flotte! Dette blir en flott dag for kommende bruder, og gjerne også deres forlovere, og familie,  men det blir også en dag for dere som vet at dere trenger en selskapskjole, eller som har lyst til å se en del av utvalget også av flotte selskapskjoler. Når i tillegg høstens mote også blir vist denne dagen, så er dette en visning for alle.  Jeg føler meg så utrolig heldig som skal få lov til å være en del av denne flotte visningen.

Jeg har vært med på en brudevisning en gang før. Det var på Hotell Norge i mai. Der var scenen helt annerledes enn den vil bli denne gangen. Denne gangen blir det en ordentlig catwalk. Under brudevisningen i mai viste jeg en selskapskjole, denne gangen skal jeg vise hele tre stykker. I mai fikk jeg også anledning til å prate litt om viktigheten av å føle seg flott på en helt spesiell dag, og dette skal jeg også få lov til å prate litt om denne gangen. Jeg har vel neppe stått på en scene før visningen jeg var med på i mai.. Eller går vi tilbake til 1989, så var jeg revysjef for Kristiansandsrussen, og da stod jeg faktisk på scenen på Agder Teater og sang solo på et nummer i revyen. Tre, eller fire forestillinger hadde vi, ” the sound of russ ” hette forestillingen. Jeg hadde aldri sunget alene før foran et publikum, jeg hadde bare alltid elsket å synge. Jeg gjennomførte, stemmen holdt, og jeg husker det var stor stas når både Fædrelandsvennen, og avisen Sørlandet ga meg veldig gode kritikker for sangen. Klart man blir veldig stolt da. Foruten russerevyen, så hadde jeg aldri stått på en scene før jeg var med på brudevisningen i mai, men for en opplevelse det var! Så utrolig moro det var! Så jeg gleder meg til å gå catwalken, jeg gleder meg til å være med som modell. Dette blir dette en ny, og spennende opplevelse. Utenfor komfortsonen, men slike opplevelser vokser jeg på, og blir stadig mer trygg på meg selv.

Det er så viktig med den riktige kjolen på en stor dag. Det gjelder selvsagt for deg som skal stå brud, men det gjelder også om man skal være forlover, om man er mor til bruden/brugdom, eller om man trenger en flott kjole til en annen stor anledning. Da jeg giftet meg i 1993, så fant jeg den riktige kjolen. Når jeg ser på bilder av kjolen i dag, så synes jeg den er like fin som jeg syntes den var tilbake i 1993. Det å finne en kjole i str. 48 som jeg var den gangen, det var en utfordring når man faktisk skal nesten 24 år tilbake i tid. Det var ikke mange kjoler i store størrelser. Med god hjelp, og dyktige mennesker rundt meg, så fikk jeg drømmekjolen . Jeg ble den prinsessen jeg skulle være den dagen. I dag er alt annerledes. Det er mye enklere å finne drømmekjolen i dag. Mulighetene er så mange flere nå enn de var for 24 år siden. Det som føles umulig for mange, det er en følelse som ikke er reell. Man må bare vite hvor man skal gå for å finne det man søker.

Går vi 26 år tilbake i tid, så jobbet jeg i Radio Sør. Gjennom jobben min i radioen, så møtte jeg Snefrid Linge. Snefrid Linge drev da med fargeanalyse i Kristiansand, og jobbet også som stylist. Snefrid er en helt unik person, ett helt fantastisk menneske, og dyktig til fingerspissene. Det er mange av dere som i tiden som kommer trenger den helt spesielle kjolen. En helt spesiell dag fortjener en helt spesiell kjole. Den helt spesielle brudekjolen, eller den helt spesielle selskapskjolen.  Jeg drømmer meg helt bort jeg blant alle de nydelige kjolene som henger på rekke, og rad på Snefrids Hus. Jeg kunne gjerne ha giftet meg igjen jeg, eller fornyet ekteskapsløftene, for mannen jeg giftet meg med for snart 24 år siden, han skal ikke byttes ut 🙂 Kjolen du kanskje bare har drømt om langt der inne i tankene dine, den er kanskje nærmere enn du tror.

Søndag 24.september skal jeg altså gå på catwalken på Snefrids Hus. Jeg skal vise hvor flott du kan være på den helt spesielle dagen selv om du er en størrelse for stor. Jeg gleder meg til å vise kjolene, og jeg gleder meg til å snakke litt om viktigheten av å føle seg flott! Selv om jeg også kjenner litt på at jeg gruer meg, så gleder jeg meg aller mest, og jeg er så glad, og stolt over at Snefrid ønsker å ha meg med på en dag som dette. Snefrid ser virkelig viktigheten av at vi store også skal få skinne, og kjenne på prinsessefølelsen. Snefrid har også drømmekjolen til deg som skal stå brud, og som tror at du ikke kan finne drømmekjolen fordi du må opp i størrelse – jeg lover deg : Du kan bli den vakreste bruden, og som jeg har skrevet før : drømmekjolen, den finnes!

Jeg gleder meg masse, og gruer meg bittelitt til å gå modell. Det er vel et sunnhetstegn at man gruer seg litt. Man skal grue seg litt sies det. Man tenker jo litt på hva som kan skje som ikke bør skje, så her får man konsentrere seg om å holde seg på beina 🙂  Jeg blir så glad jeg når Snefrid har valgt å bruke meg som er plus size til å vise en plus size kjoler. Det betyr så mye! Jeg brenner for at stadig flere skal bruke plus size ” modeller ” når der skal vises klær som er beregnet for oss som bruker plus size størrelser. Dere vet at jeg sier ett stort JA til enda flere store modeller. Ikke bare 46, 48 modeller, men også modeller som kan vise klær i høyere størrelser.

” Du er verdens vakreste kvinne – gå ut å ta rommet med storm ” – Snefrid vet nøyaktig hva hun skal si for at man skal føle seg helt spesiell, og vakker. Jeg vet ikke om jeg klarer å si akkurat det til meg selv, men jeg skal vise at vi store kvinner også kan skinne, og at vi sannelig er flotte selv om vi både er en , og flere størrelser for store. Jeg håper mange av dere som leser bloggen tar turen til Grimstad, og Snefrids Hus den 24.september kl.12. Det blir garantert en flott visning for alle.

Jeg husker det som om det var i går. Den vonde, tøffe beskjeden som endret så mye i livet mitt. Jeg husker ordet som brant seg fast på netthinnen min, og jeg kjente  der, og da på redselen for å dø. Jeg fikk ikke puste, alt knyttet seg. Ordet jeg aldri trodde skulle gjelde meg, eller vår familie. Ordet man forbinder med det verste. Jeg husker det var to ting jeg tenkte på da jeg fikk beskjeden : Døden, og ønsket om et barn til. Skulle mitt liv bare bli 32 år langt? Skulle Celina vokse opp som enebarn? Jeg gråt ikke da jeg fikk beskjeden, ikke en eneste tåre. I ettertid har jeg vel ikke helt forstått hvorfor ikke verden raste sammen. Jeg som til vanlig gråt for alt, og ingenting, jeg gråt ikke en eneste tåre, men jeg kjente på redselen for å dø.

Unormale blødninger, og celleforandringer som ble normalt igjen. For så at blødningene kom tilbake enda sterkere, nye celleforandringer, time til utskrapning, og så den tøffe beskjeden om at celleforandringene denne gangen var blitt kreft. Ordet så mange av oss forbinder med døden, meg inkludert, det var hardt, og brutalt blitt et ord som gjaldt meg. Var det min tur nå til å kjempe en beintøff kamp mot kreften, og ville kreften ta livet mitt? Var døden en realitet jeg måtte forholde meg til? Og hva med et barn til som vi ønsket oss? Fortsatt gråt jeg ikke. Jeg tror panikken ble for stor. Jeg tror jeg satte meg selv på utsiden av alt som skjedde, og bare registrerte alt som om jeg så en film. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det er ikke mange som kjenner til min kreftsykdom. Ikke fordi jeg ikke har ønsket å fortelle om det, jeg har ikke skammet meg, men for meg har den beste måten å komme meg igjennom dette på vært å glemme. Glemme gjør man jo aldri, men jeg bestemte meg fort for at sykdommen ikke skulle få ta mer plass i livet mitt enn den måtte, og da valgte jeg også å skyve den bort så fort jeg kunne. Det å være åpen om sykdommer, og lidelser som rammer, det er noe jeg egentlig er veldig for, men i mitt tilfelle, så innså jeg fort at det beste for meg var å gjemme, og glemme. For mye fokus var ikke det rette for meg. Ikke at det ble en hemmelighet som man aldri pratet om, men med en gang man måtte prate, fortelle, og forklare, så tok sykdommen for mye plass, og for mye energi, det vonde, og det såre fikk igjen en plass jeg ikke ønsket at de skulle ha. For å komme igjennom dette på en måte som var god for meg, så ble veien for meg å fokusere på alt det andre som faktisk var godt i livet mitt.

Jeg var en av de heldige. Jeg fikk livet i gave. At vi ikke fikk et barn til betyr ingen verdens ting. Vi fikk et barn, og er evig takknemlige for det. Ingenting er en selvfølge, heller ikke det å få barn. Jeg husker jeg spurte legen på sykehuset om vi hadde tid til å prøve å få et barn til, legen var helt klar : dersom jeg hadde et ønske om  å oppleve å bli bestemor, så ville han ikke tenkt tanken en gang. Visst jeg ønsket å se datteren min vokse opp, så var det ingen tid å miste. Min historie er en solskinnshistorie takket være en fantastisk gynekolog som hele tiden fulgte meg opp, og fulgte med. Mange overser unormale blødninger – jeg er så takknemlig for at jeg blir urolig når slike unormale ting skjer, og fordi jeg heller går til legen en gang for mye enn en gang for lite. På sykehuset hadde jeg også den mest fantastiske legen man kan tenke seg. Takk for at det finnes noen av disse, for blant leger, så er slike leger som den legen jeg hadde dessverre unntakene. Tenk om alle leger hadde en slik omsorg for pasientene sine som jeg opplevede. Han var en engel i ordet rette forstand. Han tok seg tid, masse tid. Det som var viktig for han, det var meg, og hvordan jeg hadde det. Om jeg trengte en evighet av tid, så hadde han det. Om jeg hadde tusen spørsmål, så hadde han tid til å svare meg på alt jeg lurte på. Han trøstet, og han oppmuntret meg. Han fikk meg til å innse at livet mitt ikke var over, og at jeg var en av de heldige. Sånne leger skulle verden være full av.

Blødningene, og de store celleforandringene var i mitt tilfelle livmorkreft. Kreften var i stadiet 0, den hadde ikke begynt å røre særlig på seg, og kreften var ikke av den hissige typen. Jeg trengte ikke strålebehandling, og jeg trengte ikke cellegift. Svulsten ble fjernet ved operasjon, en operasjon som tok flere timer ved Radiumhospitalet. Legen ved Sørlandet Sykehus ønsket at jeg skulle komme i de beste hender, så operasjonen ble utført av den ypperste legen på denne type operasjoner ved Radiumhospitalet. Jeg var jo på den tiden også på det største når det kommer til vekten min, så det er nok også en av grunnene til at jeg ble sendt til den beste. Jeg husker ikke så mye fra tiden i Oslo. Jeg har klart å fortrenge mye av det, men jeg husker den store skuffelsen over Radiumhospitalet. Sykehuset der jeg trodde at alle var så enestående, legene inkludert. Sykehuset hvor varme, og omsorg stod i høysetet. Slik opplevde verken jeg, eller min bedre halvdel det. Leger som nesten ikke hadde tid til å fortelle, og forklare når man satt der kreftsyk, og skulle gjennom en større operasjon. Arrogante leger. Personal som lot meg ligge i en seng utenfor operasjonssalen helt alene i evigheter før det var min tur. Personal som ikke så hvor redd jeg var, og som ikke skjønte at jeg trengte noen som kunne være der sammen med meg. Overnatting for pårørende som må ha vært fra krigens dager. Jeg husker alt dette, men jeg vil helst glemme. I ettertid har jeg pratet med flere som opplevde Radiumhospitalet akkurat på samme måte.

Etter noen dager i Oslo, så ble jeg overført til Sørlandet Sykehus. Nyoperert i en ambulanse som skal være glad for at de ikke blir tatt i fartskontroller. Sårene mine hadde ingen god tur hjemover, men det var godt å komme ” hjem .” En tøff tid fulgte på Sørlandet Sykehus med infeksjoner, og isolasjon. Antibiotika i rennende form i en haug av dager, etter hvert fikk jeg lov til å være hjemme, og komme inn for å ta antibiotikaen. Det tok lang tid, men det ordnet seg. Kroppen vant kampen mot infeksjonen, stiftene ble tatt, og jeg kunne gå ut av sykehuset som en kreftfri person. Faren for spredning var aldri tilstede, og når jeg gikk ut av sykehuset den dagen i desember, så gråt jeg. Jeg gråt av glede fordi min historie ble en av solskinnshistoriene. Jeg gråt fordi jeg hadde fått livet i gave, og fordi jeg nok der, og da klarte å slippe alt av følelser løs som jeg hadde sperret inni meg så uendelig lenge. Frykten, redselen, fortvilelsen, men også gleden, optimismen, og takknemligheten. Livet fikk der, og da en helt ny mening. Selv om jeg hele tiden visste at dette ville gå bra, så var usikkerheten likevel tilstede. Usikkerheten dukket også opp igjen hver 3.måned når jeg var til kontroll. ” Tenk om ”  var alltid ord som dukket opp i hodet mitt, men beskjeden var alltid den samme, gode, og jeg kunne legge ting litt bak meg i tre nye måneder.

Jeg har fått mange spørsmål fra dere som leser bloggen om lymfebeina mine, og hvordan dette oppstod. Jeg har skrevet pga sykdom, men aldri utdypet det særlig. Siden så mange har spurt, så har jeg valgt å skrive ett veldig personlig innlegg om en brutal sykdom som også rammet meg, men som fikk en lykkelig slutt. Det var aldri noen tvil om at dette ikke ville gå den riktige veien, men usikkerheten, og redselen var der lenge. Når jeg ble operert, så fjernet de også lymfeknuter for å være helt sikre. De hadde nok ikke vært helt nødt til å gjøre det i mitt tilfelle, men det er sånn de alltid gjør. Ved fjerning av lymfeknuter, så kan man utvikle lymfeødem. Så akkurat der var jeg en av de uheldige som fikk dette. Ingen fortalte meg at det kunne skje, heller ikke på kontrollene. Jeg har mange ganger lurt på om de bare overså beina mine som ble større, og større? De måtte vel ha sett det? Veldig mange med lymfeødem har opplevd akkurat det samme som meg, og fått den samme, tøffe beskjeden om at kreft har rammet. Veldig mange som blir rammet av brystkreft utvikler lymfeødem i en av armene etter operasjonen. Jeg er ikke alene.

De store lymfebeina var prisen jeg måtte betale for å bli frisk, og den første tiden, så følte jeg vel at dette var en stor pris å betale. Jeg følte på at dette var så forferdelig urettferdig! Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg! Plutselig en dag, så klarte jeg å se det på en helt annen måte. Jeg tok meg selv i nakken, og lurte på hva i huleste jeg drev på med? Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutret jeg over størrelsen på beina mine! Hvordan er det mulig å være så utakknemlig? Jeg fikk lov til å leve! Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde, og så klager jeg over ett par tømmerstokker! Hvor er fornuften i dette??? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde vi vel alle valgt livet? Om livet byr på noen utfordringer, så er vel det utfordringer man tar på strak arm når man faktisk får livet i gave! Det høres kanskje rosa ut når jeg skriver at jeg fikk livet i gave, men det var jo nettopp det jeg gjorde, og da kan jeg leve helt fint med to bein som er langt større enn normalen, og ett par bein som krangler, og verker. Jeg har lært meg å være takknemlig!

Det tok en tid å forstå alt som hadde skjedd. Jeg følte alt hadde gått i sakte film, og jeg følte jeg hadde stått på utsiden og sett det hele. Jeg følte meg noen ganger helt følelsesløs. Hvordan er det mulig å stå helt oppreist gjennom noe slikt? Hvorfor knakk jeg ikke sammen, hvorfor gråt jeg ikke ? Var det fordi jeg ikke hadde helt forstått alvoret, eller var det fordi jeg er så sterk? Eller kanskje var det fordi jeg ikke ønsket å kjenne for mye på alt det vonde? Jeg tror mest på det siste. Jeg ønsket ikke å kjenne for mye på ordet kreft, og ordet sykdom. Jeg ville gjennom dette så fort som mulig, og så ville jeg komme meg videre. Jeg ville legge det bak meg så fort som mulig. Jeg ønsket ikke å gå i samtaler for å bearbeide, jeg ønsket ikke å gå i grupper sammen med andre som hadde vært i samme situasjon som meg. For meg ble den beste løsningen å legge alt bak meg, og ikke dvele ved det som hadde vært. For meg var dette den beste måten å komme meg igjennom alt på. For mye tanker på den vonde tiden hadde ikke fungert for meg. Det ville tatt så mye lengre tid å komme meg tilbake dit jeg var før jeg ble syk. Samtidig hadde jeg verdens beste samtalepartner i min aller beste, så i tunge stunder hadde jeg alltid en som lyttet, og ga råd, og han var for meg den beste psykologen jeg kunne hatt. For meg, så var den beste hjelpen og hele tiden fokusere på alt det gode, på å bli frisk, og det å bruke energien på alt annet enn det som var vonde minner.

Vi velger alle vår vei gjennom de tunge stundene i livet. Det er ingenting som er rett, eller galt. Det er vi selv som bestemmer hva som er best for en selv. Det som er rett i en situasjon er kanskje ikke rett i en annen. Det som er riktig for meg, er kanskje ikke riktig for deg. Det er vondt å skrive om sykdommen i dag, for det tar meg automatisk tilbake til 2002. Samtidig vet jeg at ikke alle er like heldige som det jeg var, og mange kjemper sin livs kamp hver eneste dag. Mange er ikke så heldige å bli friske, alle får ikke en ny start. Tankene mine går til alle der ute som kjemper en kamp hver eneste dag mot en grusom sykdom. Mine tanker gå også til alle pårørende, for sykdom rammer også alle de rundt den som er syk.  Jeg håper for dere alle <3 Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet <3

Det er vel ingen stor hemmelighet at jeg har en stor lidenskap for jakker. Der er så utrolig mange flotte jakker på markedet, og jeg sliter med å gå forbi en flott jakke som bare henger der, og roper på meg. Om du hadde sett skyvedørsgarderoben i gangen vår, så hadde du kanskje trodd at det bodde en stor familie der om man ser på antall jakker. Få hadde vel trodd at vi kun er to voksne som bor her, hvor den ene er mann, og ikke helt har den samme lidenskapen for jakker som kona si. Vel, noen jakker tilhører datteren vår fordi hun har litt lite plass til sine der hun bor. Tre, fire av jakkene tilhører min bedre halvdel – resten er faktisk mine. Noen ville nok ha himlet med øynene, men jeg er glad i jakker, og jeg bruker dem. Det er ingen som bare henger der og ser fine ut. Jeg lufter dem alle sammen.

Jeg er veldig glad i jakker med farger, eller jakker som har stilige design, og print. Det trenger ikke være så mye som gjør at jakken blir veldig spesiell. Det er ofte ” det lille ekstra ” jeg faller for. Jeg liker å ha jakker til alle anledninger, og de fleste av jakkene mine blir flittig brukt. Jeg har vel jakker også til alle årstider . Aller viktigst er det selvsagt at det er ei god jakke til sine bruksområder. Jeg er flink til å bytte på jakkene mine selv om man alltid har en ekstra stor favoritt, eller to. Ei ordinær hverdagsjakke trenger ikke være ordinær om man ikke ønsker det. Ei hverdagsjakke trenger heller ikke å være kjedelig når der finnes så mye å velge blant. Jeg er jo en stor tilhenger av å gjøre hverdagene til dager hvor man setter seg selv i fokus. Man skal ikke spare den fine jakken til de spesielle anledningene, eller spare klær til en gang man skal noe ekstra. De spesielle dagene er i fåtall, og klærne man har spart til alle disse spesielle anledningene, de blir bare hengende der til pynt. Om ikke du bruker festkjolen på en vanlig dag, så bruk i alle fall de andre klærne, bruk jakkene! Føl deg fin, og flott selv om det er mandag, eller torsdag! Gjør hver dag til en spesiell dag!

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Tidligere denne uken viste jeg dere to av høstens jakker I dag ser dere to andre høstfavoritter. Den ene er fra Zhenzi, den andre fra Stormberg. En del av jakkene man kan jo også brukes til flere anledninger, og slike jakker er det jo lurt å investere i. En jakke du kan bruke både på disse vanlige dagene, og en jakke du også kan ta på deg om du skal avgårde en kveld. Noen jakker er en fin hverdagsjakke som du også kan ta på deg om du vil en tur i skogen. Dagens turjakker er jo flotte å bruke også som en hverdagsjakke nettopp fordi de er blitt så fine. Dessuten er de ofte også veldig gode å ha på seg. Det er jo ennå in i tiden å bruke turjakker som hverdagsjakker. En jakke som kan kombineres, og brukes til flere anledninger, det er jakker det kan være lurt å investere i.

Zhenzi er i høst kommet med en lekker softshelljakke, og dette er absolutt en jakke man kan bruke ved flere anledninger, og jeg elsker den nydelige fargen som softshelljakken kommer i. Det er utrolig fint med farger også på høsten. Denne softshelljakken er absolutt en jakke til flere anledninger. Den kan jeg bruke om jeg skal en tur til byen, eller om jeg skal ut på tur. Jeg hadde kanskje ikke valgt jakken om vi skulle på tur med pølser, og bål, kanskje mest fordi det vil sette seg bållukt i jakken, men til alle andre turer hadde jeg mer enn gjerne brukt den. Jakken er foret med fleece, den har stramming nede, stramming i hetten, og regulering nederst på armene. Jakken fra Zhenzi har også en veldig god lengde, og den går godt ned forbi rompa, noe de fleste av oss liker at jakker gjør.  Armlengden er også veldig bra. Softshelljakken fra Zhenzi er absolutt en av mine høstfavoritter. Zhenzi er et stormotemerke som mange butikker fører, så sjekk din stormotebutikk. Min jakke er fra Wilhelmines på Vikersund, men mange har denne, og det er også mange butikker som sender til deg, bla Wilhelmines. I denne jakken har jeg str. L, og den sitter veldig fint på meg synes jeg. Du finner Zhenzi her : http://www.zhenzi.com/zhenzi.aspx   Du finner Wilhelmines her : https://www.facebook.com/wilhelminesas/

Stormberg er også kommet med en softshelljakke, eller en softshellparkas i store størrelser. I utgangspunktet så skal jakken gå opp i str. 5 XL, men de største størrelsene går ofte fort ut, men om ikke nettbutikken skulle ha størrelsen din, så sjekk butikkene. Softshellparkasen fra Stormberg liker jeg veldig godt. Softshellparkasen fra Stormberg heter Helgheim, og den er så myk, og behagelig å ha på seg. Softshellparkasen har et 3-lagsmateriale med vannavstøtende membrann og tynn, antinuppebehandlet fleece på innsiden. Den er vindtett, den er fuktavstøtende, og den er vannavstøtende, og er virkelig ei god turjakke. Softshelljakken har også en veldig god lengde, også denne dekker rompen veldig godt. Jakken har to gode lommer, og den har hette. Stormberg har ett veldig godt utvalg av tur, og treningsklær i store størrelser, så jeg sier igjen at dere bør sjekke nettbutikken, eller butikkene med jevne mellomrom. Butikkene kan også ta klær inn for deg uten at du forplikter deg til noe. I Helgheim så har jeg str. 3 XL. Jeg har inntil nå brukt 4 XL i det meste fra Stormberg, men treningen fortsetter å gi resultater, så nå er det faktisk en størrelse ned på veldig mye – hurra! Du finner Helgheim her : https://www.stormberg.com/no/helgheim-parkas-dame.html#10258890001

Softshelljakkene fra Zhenzi og Stormberg er absolutt jakker å anbefale dersom du skal ha  hverdagsjakker du kan bruke til flere formål, og flere årstider. Dette er flotte jakker man kan bruke ei stund fremover nå. Dette er jakker man kan ta på seg når man sitter ute om sommeren når t-skjorte blir i kaldeste laget, og det er flotte jakker å bruke høst, og tidlig vår.Det er jakker til byturene, til kinoturene, og det er jakker man kan bruke når man vil bruke føttene litt, og få litt bevegelse, og aktivitet ute.

Mandag, og ei ny uke. For mange av dere, så er det i dag dere nok en gang skal begynne ett nytt, og bedre liv. Det er i dag dere skal begynne å trene, og det er i dag dere skal starte en ny slankekur. Hvilken kur blir mirakelkuren i dag da ? Mandagen er jo startdagen for de fleste. Det er mandagene vi starter med stor motivasjon, og har de store målene. Det er i dag det skjer, og dagen i dag skal bli helt annerledes enn alle de andre mandagene hvor vi har gjort akkurat det samme, for denne mandagen, denne mandagen skjer det. Målene er høye, og hårete : masse trening, og lite mat. Det store spørsmålet er vel hvor lenge det varer denne gangen? Hvor lenge kan vi leve med lite mat, og hvor lenge er motivasjonen på topp? Vi har kjent på det å mislykkes så mange ganger, men denne gangen, denne gangen vil alt bli så mye annerledes, ikke sant?

Mandag er dagen vi elsker, og dagen vi hater. Jeg vet ikke hvor mange mandager jeg har startet dette nye, og bedre livet. Jeg vet ikke hvor mange urealistiske mål jeg har satt meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått i kjelleren, og følt meg så mislykket fordi jeg aldri har klart målene jeg har satt meg. Jeg er ikke alene, det er mange av oss der ute. Det gikk år, veldig mange år før jeg klarte å endre måten jeg tenkte på. Jeg begynte med de små skrittene, og der er nok her vi gjør mye feil. Istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare, og mål vi kan nå, så går vi høyt ut og skal klare alt på en gang. Det er ikke rart vi går fort i kjelleren. Vi kan ikke klare alt på en gang. Vi kan ikke gape over alt. Vi må ta et skritt av gangen, og det er faktisk ikke så mye som skal til for å begynne med en endring, og det skal ikke alltid så mye til før vi ser at de små endringene gir resultater.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I helgen fant jeg frem en artikkel jeg har skrevet litt om før. Ofte er det artikler man kan ha behov for å ta frem en gang i blant.  Artikkelen leste jeg var fra Aktiv Trening, og omhandlet hvor mye hvert eneste skritt vi tar faktisk kan bety for helsen vår. Jeg visste ikke at de lå så mye helse i hvert eneste skritt. Dette vil jeg dele med dere nå i starten av en helt ny uke. Kanskje kan det inspirere til å bruke beina noe mer, og kanskje kan det få mange til å se at selv om de ikke orker den store gåturen, så ligger det helse også i de små turene. Vi har jo hørt mye om 10000 skritt hver dag, og at Verdens Helseorganisasjon gjerne vil at vi skal være aktive 30 minutter hver dag. Artikkelen jeg leste kunne slå fast at en daglig gåtur på 2 minutter faktisk påvirker forbrenningen vår. Man vil jo ikke tro at en gåtur på få minutter kan ha noe som helst å si for helsen vår, men der tar vi visst feil. Vi blir sunnere for hvert daglige minutt vi går. Bare hør her :

1 minutts gange – Man kan få et midjemål som er fire cm mindre enn en person som sitter i ro hele dagen.

2 minutters gange – Man aktiverer de genene som er ansvarlige for nedbryting av fett og karbohydrater.

3 minutters gange – Blodtrykket vårt synker

5 minutters gange – Selvfølelsen forbedres med 46 prosent og du blir 54 prosent gladere

5 – 10 minutter rask gange – Kreativiteten og evnen til å løse problemer øker med 60 prosent

30 minutter gange – Symptomer på depresjon reduseres og risikoen for å få en depresjon reduseres med hele 30 prosent.

40 minutter gange – Man reduserer risikoen for koronar hjertesykdom, det vil si sjansen for hjertekrampe (angina) og blodpropp i hjertet.

45 minutter gange – Fettvevet på lår og mage reduseres.

60 minutter gange – Risikoen for å få brystkreft reduseres med 14 prosent.

150 minutter gange i uken – Man går ned i vekt og reduserer BMI-en din og blodtrykket ditt

450 minutter gange i uken – Du lever 4,5 år lenger

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg finner utrolig stor motivasjon i å lese hvor mye hvert skritt faktisk kan bety for helsen vår. Jeg skal ikke oppfordre dere til å gå et minutt hver dag. Jeg vil jo gjerne oppfordre dere til å gå noen flere skritt enn det, men at det ligger helse i et eneste skritt, det er en motivasjon som sier at går man noen skritt hver dag, så gjør man noe veldig godt for kroppen sin. Jeg ble motivert av dette, og selv om jeg er veldig aktiv, og går mange skritt hver dag, så er det absolutt ikke hver dag jeg er oppe i disse berømte 10000 skrittene, og i alle fall ikke disse 15000 skrittene man helst  skal gå om man tenker vektreduksjon. Nå vet jeg at uansett hvor mange skritt jeg klarer å gå hver dag, så ligger det god helse i alle sammen. Når jeg ser på denne listen, så skal jeg rydde plass til mer gange. Det handler kun om prioritering, og vilje til å gjøre det. Denne mandagen håper jeg blir den åpningen som skulle til for at jeg får beina mer med meg ut på tur. Helse er for meg mye viktigere enn vektreduksjon, men for all del, vekten skal ned den også.

Inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne har funnet ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! Man må ikke trene så svetten renner, og man må ikke trene flere ganger i uken om det ikke går, men man må tenke på hverdagsaktiviteten. Hverdagsaktiviteten er så utrolig mye viktigere enn mange kanskje tror. Da jeg gikk på livsstilsendringskurs på sykehuset, så var de innmari flinke til å sette fokus på hverdagsaktiviteten, og at denne kom før trening. Det er så utrolig små grep, og endringer som skal til for at vi vil få det bedre med oss selv.

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter av hver dag til noe som gir deg en stor gevinst? Alle har tid, og man trenger ikke prøve å lete etter en unnskyldning en gang. Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man kanskje setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to! Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er så mye viktigere enn man kanskje før hadde trodd. 20 minutter for en bedre helse hadde nok skurret litt i mine ører tilbake i tid, men det er så mye forskning og fokus på dette nå at skurringen er blitt til musikk.

For en flott høst dette blir! Jeg tenker da på kleshøsten, men jeg håper jo også at det blir en nydelig høst værmessig, en høst for mange flotte turer. Butikkene rundt forbi i landet bugner nå av lekre høstnyheter fra de ulike produsentene, og jeg skal vise litt høstnytt på bloggen fremover – i dag litt jakker.

Jeg tror ingen av dere blir overrasket når jeg forteller at en av mine store svakheter er klær. Min mor gir seg ende over, men jeg elsker klær, for meg er klær viktig. Jeg liker å føle meg velkledd. Jeg skal ikke gjemme meg bort selv om jeg bærer mine ekstra kilo. Jeg vil ha pene klær, stilige klær, og flotte farger. Og innenfor kategorien klær, så har jeg også mine svakheter, en av de er jakker. Jeg elsker jakker, og jeg våger ikke helt å telle hvor mange jeg har, men det er mer enn 20, og mindre enn 50, og da snakker vi jakker for alle årstider. Om noen undrer på om jeg bruker alle, så gjør jeg faktisk det. Det henger en jakke for enhver anledning i skapene mine. Ensfargede, og jakker med print. Lange jakker, og korte jakker. Tykke, og tynne. Turjakker, hverdagsjakker, og penjakker.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

I høst er bomberjakkene er stor hit. Jeg husker godt bomberjakkene om man går noen år tilbake i tid. Nå er de tilbake. Jeg så også at vår statsminister i går på ett av hennes valgbesøk hadde valgt bomberjakke. De er utrolig stilige, spesielt liker jeg nok bomberjakkene med print, og her har Zhenzi denne høsten en del flotte jakker. På min tur hjem fra fjellet nå nylig, så stoppet jeg innom Wilhelmines i Vikersund. En flott butikk for damer i alle størrelser, også vi som bruker store størrelser. Inntil nylig var det flotte Linda Røed som eide butikken, noe hun har gjort i 25 år. Linda er den flotte dama som selger Pont Neuf her i Norge. Nå har hun solgt butikken, men butikken, og betjeningen er den samme. Det første som slo meg da jeg kom inn i butikken var en utrolig varme. Man var så velkommen. Det var Gerd som var på jobb da jeg var der, og for ei flott dame! For en kundeservice! Så varm, hjelpende, og smilende – sånn liker jeg at ansatte i butikken er. Takk Gerd, for super service – hvem skulle vel tro at du straks er pensjonist! Er du i området rundt Vikersund, så må du stoppe innom Wilhelmines! Du finner Wilhelmines på Facebook : https://www.facebook.com/wilhelminesas/

På Wilhelmines fant jeg ei lekker bomberjakke fra Zhenzi. Mørkeblå med utrolig flott blomsterprint. Den er virkelig lekker. Zhenzi har også bomberjakker i lysere farger med flotte print. Jeg liker Zhenzi. Zhenzi har mye stilige design, mye flotte farger, og klær som gjør at man føler seg velkledd. Zhenzi er også veldig gode på pris, noe som også er ett stort pluss. Zhenzi har også i høst ei veldig stilig, lang bomberjakke for de som vil ha lengde. Jeg vil jo som regel ha lengde, men under disse bomberjakkene kan man ha lange topper, og da kan jakken godt være kort. Under bomberjakken på bildet, så har jeg på meg en flott, marine topp som også er fra Zhenzi, og dette er litt historisk dere. Sjekk lengden på toppen! Dette er en lengde jeg ikke har hatt på evigheter fordi jeg vil ha det langt, men jeg fikk masse skryt for denne lengden. Alle som var der mente jeg veldig godt kunne ha en slik lengde, og at den faktisk var slankende. Jeg tenker at jeg skal prøve ut en sånn lengde litt nå. Toppen, og bomberjakken fra Zhenzi passet også veldig godt sammen. Zhenzi finner du her : http://www.zhenzi.com/zhenzi.aspx

En annen stor hit nå i høst, det er ulljakkene fra Pont Neuf. De forsvinner ut av butikkene nesten før de har kommet. Det er ikke rart, for jakkene er lekre! Ulljakkene er ikke ren ull, dette er jakker med 40% ull, så disse klør ikke. Jeg er veldig var for plagg med for mye ull, men disse merker jeg ikke at det er ull i. Fantastiske jakker nå på høsten. Jakkene kommer i fire farger : Okergul, vinrød, hvit og petrol. Hvit, og petrol er allerede utsolgt fra Pont Neuf sitt lager, men der er sikkert en del butikker som fortsatt har de. Den okergule er utvilsomt min store favoritt – en helt nydelig gulfarge som passer helt perfekt nå i høst. Denne er det en del butikker som allerede har, og flere vil få den inn i løpet av kort tid. Jeg kan nesten ikke vente med å få den. Inntil den gule ankommer heimen, så har jeg den hvite, og den er også utrolig lekker! Jakkene er litt store i størrelsen, så jeg vet at mange har gått ned en størrelse i disse. Jeg bruker vanligvis 2 XL i Pont Neuf, og måtte ned i XL i denne. Nå er jeg riktignok gått ned litt i det siste – hurra, men likevel måtte jeg nok ha gått ned en størrelse. Du finner Pont Neuf her : http://pontneuf.dk/eng/

Flotte Linda som selger Pont Neuf i Norge, her i den lekre, gule ulljakken du finner i butikkene nå i høst.

Dette er bare noen av høstens flotte jakker. Jakker som vil bli høstsuksesser. Trenger du hjelp til å finne din nærmeste Zhenzi forhandler, eller Pont Neuf forhandler, så ta kontakt, så hjelper jeg deg gjerne. Det blir mer høstnytt på bloggen fremover.

Om man stemmer blått eller ikke, for en flott statsminister vi har, og for ett flott forbilde hun er! Tidligere denne uken fortalte Erna Solberg åpent om alle kommentarene som kommer rundt vekten hennes. Som kvinnelig politiker gjennom mange år har Erna Solberg blitt vant til at mange bryr seg om håret, sminken, klærne, og også hva hun veier. Heldigvis har vi en tøff statsminister som ikke lar seg såre av vektkommentarene. Jeg skulle ønske at vi alle var der, og ikke brydde oss om hva andre mener om oss. Hvorfor bryr andre seg om vårt utseende, og vår vekt? ” Visst enkelte ikke har noe annet å henge seg opp i enn vekten min, så får det bare være sånn” uttaler statsministeren vår, og legger til at hun er ved god fysisk helse, og er en aktiv person, og tenker at enkelte burde finne seg noe annet å bruke energien sin på.

Erna Solberg er uten tvil ei flott dame, og en flott statsminister. Hun er også en av oss store kvinner. Erna Solberg har garantert måtte tåle mye stygge kommentarer for vekten sin, for det er nå sånn at mange fortsatt ser vekten før man ser mennesket, også når det kommer til landets statsminister. Heldigvis er landets statsminister mer opptatt av jobben hun skal gjøre for landet enn å høre på alle bedreviterne, og hun oser av selvtillit, og engasjement.Erna Solberg er uten tvil et forbilde, og spesielt for alle unge. Statsministeren vår et ett fantastisk eksempel på at vekten ikke hindrer noen i å oppnå det man ønsker. Hun har i valgkampen poengtert at det må bli slutt på all stigmatisering av overvektige, og jeg kjenner jeg blir så glad når hun setter dette viktige fokuset. Jeg blir glad når jeg ser hvor aktiv statsministeren vår er. Hun er med på alt, også de tingene som faktisk krever at man er i god fysisk form. Vekten hindrer henne ikke i en aktiv livsstil, og jeg håper mange legger merke til at man faktisk kan være aktive selv om man bærer en del vekt for mye. Erna er en verdig representant for det vi ønsker – et inkluderende samfunn.

Noen ganger når jeg har sett  Erna Solberg i media, så må jeg innrømme at jeg har undret noe på hvilken stylist hun jobber tett sammen med, eller om hun velger ut alt av klær selv. Erna som er en utrolig flott dame har hatt en tendens til å velge veldig feil klær. Klær som både har fått henne til å se eldre ut, og som ikke helt passer kroppen. Det har til tider vært veldig kjedelige klær. Så kan du jo selvsagt undre på hvorfor jeg bryr meg, men jeg synes det er så viktig å være velkledd, og jeg synes det er så viktig å gå med klær som passer den kroppen man har. Man trenger ikke bruke klær som får oss til å se eldre, og kjedelige ut. Man skal stolt vise hvem man er selv med kiloer for mye, også når det kommer til klær. Man skal ikke gjemme seg bort. Stormotebutikkene bugner av flotte klær, og hadde jeg hatt samme posisjon som Erna Solberg, så hadde jeg ansatt en stylist som så akkurat hva som passet meg ut i fra mine ønsker, og fasong, eller jeg hadde stolt på meg selv, for som regel kjenner man seg selv så godt at man vet hva man kler, og hva man ønsker. Jeg vet at en del mennesker hater å gå i klesbutikker nettopp fordi man ikke helt klarer å se hva som er fint på en selv, og fordi man ikke klarer å se hva som passer sammen, men det er hjelp å få… i alle fall om man går til en stormotebutikk hvor de som regel er veldig flinke til å se hva som kan passe nettopp deg. Den siste tiden synes jeg Erna Solberg er blitt veldig mye flinkere til å kle seg. Hun stråler på en helt annen måte når hun kler seg i klær som blir mer riktige for henne. Hun er flink til å bruke farger, og jeg må si at hun er utrolig flott i lilla. Statsministeren er også flink på det lille ekstra, og er spesielt flink til å bruke smykker til antrekkene sine. Hun stråler i det ene antrekket etter det andre. Flatterende, fargerik, og passende antrekk for hver dag, og hver anledning.

Mange lesere, og mennesker jeg møter synes der er mange likheter på Erna Solberg og meg. Spesielt har det kommet mange kommentarer på akkurat dette på bilder jeg har tatt for Stormberg. Jeg har aldri helt følt likhetene,og jeg har sett meg selv i speilet noen ganger etter jeg begynte å høre folk kommentere likhetene, og jeg ser fortsatt ikke helt likheten. Legger man godviljen til når jeg ser på ett par av bildene fra Stormberg sin kampanje for store størrelser, så kanskje, men egentlig ikke.  Det har bare vært fine kommentarer, og Erna Solberg er ei sabla flott dame, så ingen grunn til å bli lei seg når noen mener vi har likheter. Artig å lese, og kommentarene får frem smilet. Det er alltid litt skummelt dette med at alle der ute kan kommentere både bilder Stormberg legger ut, og ikke minst bloggen min. Man er jo alltid redd for kommentarer som kan såre, og de må man faktisk være beredt på å få. Jeg har til nå aldri fått en eneste sårende kommentar på bloggen min, og det er jeg uendelig glad for! Har fått masse kommentarer, men alle er bare fine, oppmuntrende, og motiverende. Jeg har så mange fantastiske lesere, og alle dere gjør at jeg ønsker å fortsette å blogge 🙂 Sosiale medier er nå likevel sosiale medier, og man må være forberedt på alt – også kommentarer som stikker vondt, og dypt.

Foto : Stormberg. Det er spesielt dette bildet hvor så mange har kommentert at der er likheter på Erna Solberg og meg. Jeg ser de ikke…

Som den store kritikeren jeg er, og fordi jeg er min verste fiende, så er det alltid en del jeg skulle rettet på når jeg ser bilder. Det er aldri noe som blir helt riktig, og spesielt ille er det å se den fordømte haka som tar altfor mye plass, eller er det kanskje halsen som er så stor. Selv om jeg har hatt en veldig bra vektnedgang, så er det ALLTID deler av kroppen som ikke ønsker det samme som meg. Det er ALLTID de delene man ønsker at vekta skal forsvinne først fra som går sist. Hvor irriterende er ikke det!!!!! Jeg blir så sint, og så frustrert. Jeg blir til tider litt desperat over at ansikt, dobbelthake, og hals ikke kan bli mindre, og det litt brennkvikt. Når disse tankene kommer, så har jeg lært av min bedre halvdel hva jeg skal gjøre. Jeg tar frem gamle bilder. Jeg kan for eksempel ta frem de aller første bildene jeg tok med Stormberg, og sammenlignet med de nye, og vips, så kom smilet tilbake. Bildene som er tatt med 3 års mellomrom viser en stor forskjell både her, og der. Jeg ser tydelig at jobbingen, og treningen har gitt resultater, men jeg ser jo ikke alltid dette så lenge jeg ser meg selv hver eneste dag. Jeg tenkte faktisk å legge ut bildene på bloggen en dag… tror jeg… er litt i tenkeboksen 🙂 Det er uansett veldig fint å ha slike bilder man kan ta frem når man har en litt dårlig dag, og man føler at man ikke helt er der man ønsker. Min bedre halvdel har sine gamle favoritter han tar frem på dager hvor jeg trenger å se at jeg har blitt mindre. Det ene er ett som er tatt fra siden, og hvor jeg veldig godt ser hvor stor jeg faktisk har vært. Det andre er av meg i badebassenget sammen med datteren vår da hun var mindre. Der kan man snakke dobbelthake, og stort ansikt. Jeg trenger disse påminnelsene av og til. Jeg trenger å fortelle meg selv hvor god jobb jeg har gjort.

Mandag 11.september er det valg, og jeg håper alle går til stemmelokalene og avgir sin stemme. Det er viktig at vi sier hva vi mener selv om vi ikke alltid føler at det betyr noe. Det er vår hverdag det gjelder. Vi er heldige som bor i et land som Norge. Vi er så heldige som får lov til å si hva vi mener, og at landet blir styrt av de politikerne som flertallet velger til å styre. Vi er flinke til å klage, men er kanskje ikke like flinke til å se hva de som styrer faktisk får til. Fokuset blir alltid på det som ikke blir gjort, og da datteren min her om dagen satte fokus på mye av det dagens regjering faktisk har fått til på disse fire årene, så satt jeg igjen å og tenkte på at mye av dette aldri har kommet frem i media. Datteren min er tidligere ungdomspolitiker, og gjør det hun kan for å overbevise moren sin om hva som er det beste valget. Jeg har bestemt meg, uavhengig av henne, og jeg må helt uavhengig av parti si at vi ikke kan få en bedre statsminister enn den vi har i dag. For ei dame, og for et forbilde! Jeg håper at den regjeringen som styrer landet også etter 11.september setter stigmatisering, og riktig behandling av overvektige på dagsorden. Å begynne tidlig er uhyre viktig. Mer aktivitet i skole, og barnehage er utrolig viktig. Ikke de typiske gymtimene som kan få enhver sjel til å bli redd, men aktivitet og lek. For oss som allerede sliter med overvekt, så må politikerne nå åpne øynene, og redusere antall operasjoner, og tilby hjelp over tid her vi bor, og hvor hjelp nr. 1 mot overvekten starter i hodet vårt.

Vi har trukket en heldig vinner av den flotte boblejakken fra Ciso, og Alexis Mote. Takk til alle som la igjen kommentar. Det var virkelig mange som var med i trekningen. Den heldige vinneren bor faktisk i min egen hjemby, Kristiansand. GRATULERER SÅ MASSE MED NY, FLOTT BOBLEJAKKE, PIA E. FURØ!!!! Du ble den heldige vinneren, og kan gå høst og vinter varmt i møte!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen. Ny giveaway kommer plutselig, og selv om vi kun er i september, så kan jeg allerede nå si at det blir flott adventskalender også i år på bloggen med flotte gaver hver eneste dag. Dersom jakken fra Ciso frister, så kan den bestilles på Alexis Mote, og jakken finner du bla her : http://www.alexismote.no/p/yttertoy/boblejakker/ciso-boblejakke-burgunder

” Rosander Lund, er det deg?” – jeg kunne for så vidt ikke se så mange andre som satt der i korridoren på nukleærmedisinsk avdeling, og ventet på å komme inn til oppsatt undersøkelse, så ja, Rosander Lund, det måtte da være meg. Jeg kjente jeg gruet meg godt da jeg reiste meg, og gikk inn i rommet hvor jeg skulle ta Lymfoscintigrafi, undersøkelsen som forhåpentligvis vil gi meg noen svar på hvordan lymfesystemet mitt fungerer. Jeg vet at lite kan gjøres for at lymfesystem, og venesystem skal bli bedre, men det er likevel godt å vite hvor landet ligger. Lymfoscintigrafien kan gi en del svar på dette. Ofte er leger ikke så villige til å ta denne undersøkelsen, og det er fordi ingenting kan gjøres når resultatet foreligger. Man kan i svært få tilfeller få nye lymfebaner, men man kan ikke fjerne lymfevæsken som ligger der og hoper seg opp. Hadde man fjernet den, så hadde den hopet seg opp igjen med en gang. For meg som pasient er det godt å vite hvordan innsiden ser ut, og for de som går til lymfedrenasje, så er det jo fint for fysioteraputen å vite hvor ødemet sitter.

Jeg vet andre har tatt den samme undersøkelsen som jeg tok på mandag, og jeg visste at stikkene man får for når væsken sprøytes inn kan være svært smertefulle, og jeg visste at undersøkelsen ville ta tid. På innkallelsen stod det at jeg måtte beregne 1,5 time. Målet med undersøkelsen er å skal se hvor åpne lymfebanene er, eller for min del, så blir det vel å se hvor fort væsken møter motstand, og hvor fort lymfevæsken hoper seg opp. Maskinen kan så måle hvor mye lymfevæske der er. På en skjerm kan man da følge med på hvordan væsken som er sprøytet inn beveger seg oppover i lymfebanene. Hos en frisk person uten lymfeødem, så vil væsken bevege seg fint oppover i lymfebanene. For oss som har lymfeødem, så er det store spørsmålet hvor ille det er, og hvor fort væsken møter motstand. Jeg frykter at væsken ikke kom særlig langt.

” Vet du hvor mye du veier ” – spørsmålet kommer hardt, og brutalt fra sykepleieren. Begge ser begge bort på den smale metallplaten jeg visstnok skal ligge på. Så var det vekten igjen da, og jeg kjente klørne ble kvesset ganske kjapt. Istedenfor å svare på spørsmålet fra sykepleieren, så spurte heller hvor mye metallplaten tålte. ” Ja, den tåler vel rundt 150 kg” svarer sykepleieren som vel ikke smilte for mye. 150 kg! Tror virkelig dama at jeg veier 150 kg? Ser jeg faktisk ut som en vandrende flodhest når dama er usikker på om metallplata vil tåle vekta mi? Jeg kjente jeg ble både forbanna, og lei meg på en gang. Ikke at jeg tror jeg er blitt en sylfide, men jeg følte meg alt annet enn en vandrende flodhest når jeg kom på sykehuset. Nå kjente jeg virkelig på the flodhestfeeling. Så når dama foran meg lurer på om jeg er over grensen på 150 kg, så fikk jeg sannelig ett kraftig slag i trynet.  Jeg fikk summet meg til å svare at visst metallplata tålte 150 kg, så ville den verken knekke, eller falle i bakken når jeg la meg oppå. Sykepleieren hadde kanskje forventet noe annet, men den smale metallplaten holdt den da jeg la meg oppå.

Det var klart for sprøytestikkene mellom tærne på begge føtter. Det var jo disse stikkene jeg grudde meg til. Det var disse som skulle være smertefulle. Kortvarige smerte, men likevel smerte. Jeg kjente så vidt ett bittelite stikk på den ene foten før hun sa hun var ferdig. På den andre foten kjente jeg ingen verdens ting. Jeg som hadde stålsatt meg, og jeg som hadde øvd meg på å prøve å tenke bort smertene. Da skulle vel resten av undersøkelsen bare en lek…trodde jeg. Jeg skjønner nå at undersøkelsen tas forskjellig fra sykehus til sykehus. Alt kommer nok an på hvor nytt utstyr man har, og på Sørlandet Sykehus har de nok ikke det mest moderne utstyret til lymfoscinitgrafien. Etter stikkene så skulle væsken som ble sprøytet inn da bevege seg oppover, og jeg fikk beskjed om å bevege føttene i ulike retninger, og jeg fikk beskjed om og ikke gå for hardt ut, for jeg skulle ligge sånn en liten stund. Hva en liten stund var, det var det aldri noen som sa noe om, ikke spurte jeg heller. Jeg tenkte i mitt lille hode at jeg kanskje ville ligge i 15-20 minutter, så jeg padlet i vei med føttene, bevegde de frem og tilbake, opp, og ned. Jeg begynte etter hvert å føle at dette tok mer enn litt tid. Da sykepleieren kom inn igjen, så hadde jeg ligget på denne forferdelige metallplaten i 30 minutter, og om jeg trodde jeg var ferdig, så tok jeg skammelig feil! ” Du må ligge litt til ” var beskjeden før hun forsvant ut igjen, og mens Bjørn Eidsvåg tonet ut av høytaleren, så måtte jeg fortsette å bevege føttene i alle verdens retninger. Korsryggen skrek! Jeg hadde så vondt! Aldri før har jeg fått vondt i korsryggen når jeg ligger på ryggen, men grunnen må være hardheten på platen. Knallhard metall, smalt og fælt. Det nyttet ikke å fortelle hvor vond korsryggen var. Jeg skulle bare ligge der jeg å ha det vondt.

Ca en time tok det før jeg kunne stoppe å bevege beina, og jeg så frem til å komme meg opp fra denne hersens metallplata, men jeg var jo ikke ferdig. Jeg skulle jo ta bilder også, så sykepleieren fant en god strikk, snurpet sammen føttene mine slik at de lå rolige, og begynte å stille inn apparatet. Da alt var inn stilt som det skulle, så fikk jeg beskjed om at bildene kunne tas, og at det nok ville ta litt tid. Apparatet skulle ta bilder fra tærne, og opp til magen, og her gikk det ikke fort! Apparatet gikk som en snegle oppover kroppen min mens beina lå fastbundet, og korsryggen skrek. Jeg vet ikke hvor lang tid undersøkelsen tok, men jeg hadde vært der 2 timer da jeg endelig kunne spasere ut sykehuset her i Kristiansand.

Jeg fikk ingen svar annet enn at legen var fornøyd med kvaliteten på bildene, så hva bildene viste, det aner jeg ingenting om. Når jeg kan få vite resultatet, det kunne de heller ikke si noe om. Undersøkelsen av venesystemet skal jeg ikke ta før i oktober, så jeg hadde jo håpet at jeg hadde fått vite hvordan det gikk med lymfoscinitgrafien før jeg skulle dit.  Det er overlege Sandberg i Porsgrunn som har henvist meg til begge undersøkelsene. Endelig blir jeg tatt på alvor, og endelig er det en lege som gjør det han kan for at vi skal få tegnet et bilde av hvordan det står til med beina mine. Endelig er det en lege med stor kunnskap om lymfeødem. Endelig er det en lege som virkelig engasjerer seg, og interesserer seg for sykdommen vår. Jeg har ingen forhåpninger, men jeg vil gjerne ha noen svar. Jeg vil vite hvordan det står til på innsiden av beina mine. Jeg vil vite hvor mye lymfeødem jeg har, og jeg vil vite hvor mye som er fett. Overlege Sandberg mente da jeg var hos han at store deler av venesystemet mitt er ødelagt, og at det er mye av grunnen til beina mine er så store. I tillegg er han ikke i tvil om at jeg har lymfeødem. Til og med jeg skjønner at dette er en svært dårlig kombinasjon for at beina skal kunne fungere som de bør.

Det er bare å vente på svar. Legge spenningen litt på hylla. Kanskje ønsker jeg å få noen flere svar. En svensk fysioteraput mente for en tid tilbake at jeg også har lipødem. Fysioteraputen min har vært innom det hun og, men jeg har likevel ikke typisk lipødem over hele kroppen. Likevel er jeg en person som gjerne ønsker svar om det er mulig å få de. Jeg vet at en lege i Bergen kan mye om lipødem, og jeg vet han setter diagnoser, og jeg vet også at veldig mange skal på konsultasjon hos han, og at mange har vært. Jeg vurderer nå om jeg skal be min fastlege henvise meg til legen i Bergen for å få svar på om jeg også har lipødem slik den svenske fysioteraputen mente. Jeg tenker det er viktig at vi får svar, og jeg vet det er mange der ute i samme situasjon som meg. Mange som har lymfeødem, mange som har ødelagte venesystemer, mange med lipødem. Mange vet at de har disse sykdommene, men langt flere er ikke klar over det. Langt flere har ikke fått diagnosen. Sliter du med hovne bein, sprengte bein, ømme bein, smertefulle bein, be legen ta deg på alvor! Får du lett blåmerker, er huden din øm ved berøring, har du tyngdefølelse, be legen din henvise deg til en som vet mye om problematikken.

Husk at jeg denne uken gir bort en flott boblejakke til en av dere som leser bloggen min. Boblejakken gis i samarbeid med Alexis Mote. Boblejakkene er akkurat slik jeg liker de : Fint design, flotte farger, god passform, og med god lengde. Boblejakkene fra Ciso går ett godt stykke ned forbi rompen, og det synes jeg betyr masse når man skal ha ei god boblejakke. Jakkene finnes i fire ulike farger : Burgunder ( ny farge nå i høst ), sort, marine og grått. Jakkene starter på  str. 42/44, og opp til størrelse 56. Boblejakken er vattert med avtagbar hette, og er i 100% polyester. Du kan se boblejakken her : http://www.alexismote.no/p/yttertoy/boblejakker/ciso-boblejakke-burgunder  Bli med i trekningen ved å legge igjen en kommentar på bloggen, ikke på Facebook siden. Husk navn, og husk epostadressen din. Lørdag trekkes en heldig vinner.