Jeg er så stolt! Det å se endringene som har skjedd gjennom årene, det er stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken nå. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser at det sannelig er blitt mindre av meg. Jeg har sannelig oppnådd mye. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret.
De siste mnd har vært tunge. Livet har vist seg fra en brutal side, og jeg har stått midt i en kraftig storm. Hadde dette vært for noen år siden, så hadde jeg ikke taklet det som har skjedd. Jeg har alltid vært sterk, men likevel. Endringsreisen har endret meg. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg har tro på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.
I perioder så kan det oppstå to kamper på likt. Den ene hvor livet viser seg fra en brutal side, og så er det mitt forhold til egen kropp. Det sistnevnte er jo blitt utrolig mye bedre, men av og til, så dukker styggen på ryggen opp med denne flodhestfølelsen, men han får aldri bli der lenge før jeg klarer å dytte han bort.
Når flodhestfølelsen kommer snikende, så må jeg jobbe mentalt for å skjønne at det er ei stund siden jeg var en virkelig stor flodhest, en sånn mega flodhest lissom. Følelsen av å være en vandrende flodhest, den kan nemlig fortsatt komme, selv om det er veldig sjeldent sammenlignet med før. Følelsen av å være en vandrende flodhest kommer ofte når jeg av ulike årsaker har vært nødt til å nedprioritere trening. Nødt til å nedprioritere trening? Det er vel egentlig kun når jeg er syk at trening ikke skjer. Men av og til kan det bli mye bursdagsfeiringer, og smågodt til svenskepriser, så da kommer flodhestfølelsen snikende. Da ser jeg at ” verdens beste ” og smørbukk med sjokoladetrekk har lagt seg synlig, og på strategiske plasser på kroppen. Jeg med mine superøyne, jeg kan da stå foran speilet å se at alle kaloriene har lagt seg på kroppen, og jeg ser akkurat hvor de ligger.
Mitt viktigste verktøy for å komme meg igjennom tunge perioder når det kommer til kroppen, det er å se på gamle bilder. Dessverre så er det veldig få bilder av meg på det største. Jeg tok bilder av alle andre, eller gjemte meg unna når andre skulle ta bilder. Derfor er det ikke så mange bilder jeg har, men de jeg har, de tar jeg frem og kikker på. En dag kan jeg kanskje fortelle hvor mye jeg faktisk har veid, men den dagen, den er ikke nå. Bildene sier iallefall litt, og på disse, så var jeg heller ikke på mitt største.
Jeg har lyst til å dele noen gamle og nye bilder med dere i dag. Jeg ser klart at jeg er blitt eldre, kanskje naturlig akkurat det. Bildene av meg er fra da jeg var en størrelse større enn jeg er i dag. Jeg vet at jeg i alle fall har gått ned 50 kg, men det er lenge siden jeg har vært på vekta nå. Spent på hvor mye det er nå. Bildene er fra 2003, og noe senere var jeg enda større enn på disse bildene.
Jeg har lyst til å vise dere disse bildene for å vise at det er mulig. Det er mulig å gjøre en endring. En endring for en lettere kropp, men viktigst, for å få en bedre helse. Jeg kunne ha gjort større endringer i form av at jeg kunne lagt om kostholdet enda mer, men jeg har valgt å bruke tid, og heller spise ” vanlig.” Kan jeg, så kan du 🙂 Kanskje kan bildene inspirere og motivere. Nå tørker jeg gledestårene, og drar på trening 🙂
12 år siden du reiste fra oss. 12 år siden jeg sist så deg og pratet med deg. 12 år siden du bodde her i samme huset som meg. 12 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at du ikke var mer. 12 år er mange år, men det føles ikke som om det har gått 12 år.
Sorgen og savnet forsvinner etter hvert sies det. Den aller verste forsvinner, men sorgen, den er der fortsatt. Savnet etter deg vil alltid være der. Du vil alltid være pappaen min. Han som alltid var der med gode råd, ei skarp tunge, sterke meninger, og ett godt hjerte. Han som på sin måte viste hva jeg betydde for han. Det var ikke klemmer i kø. Du var ingen klemmer, men du viste det på din måte, og jeg var aldri et øyeblikk i tvil om hvor glad du var i meg, og de du hadde rundt deg. Ikke minst barnebarna dine. I november skal du bli olderfar til en liten gutt. Han skal oppkalles etter faren din, kjære pappa. Du hadde vært så stolt over å bli olderfar, så stolt over å se at Celina har blitt ei så flott jente som nå selv skal bli mamma, og du hadde likt Celinas samboer, Andreas utrolig godt.
Du betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Vi mistet deg så altfor tidlig. Hjertet ditt ville ikke mer. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger.
Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg pappa som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre, rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har.
Det rammet oss, og jeg mistet deg. Du levde ikke evig slik jeg noen gang innbilte meg at du ville. Jeg husker du på sykehuset var så bekymret for om du noen gang kom til å komme tilbake til huset på Odderhei. ” Selvsagt kommer du hjem igjen ” sa jeg til deg. Du kom aldri hjem.
9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Du var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider. Det var deg jeg drøftet ting med, og du ga gode råd. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle.
Du var en utrolig viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som er borte, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden.
Savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg, pappa der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg en gang treffe deg igjen en dag, pappa.
I dag skal det settes blomster på graven din, og lys skal tennes. Jeg sender masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve, og for alle gode minner. Det er veldig mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er jeg aller mest takknemlig <3 Takknemlige for at du var pappaen min.
Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.
Går man 4-5 år tilbake i tid, så veide jeg ca 50 kg mer enn i dag. Jeg kan den dag i dag fortsatt føle meg som en vandrende flodhest en gang i blant, men for 50 kg siden, da var jeg en vandrende flodhest, og en tikkende bombe. Klart det er utfordrende for en kropp å ha en så høy vekt. Alarmklokkene tikket mot rødt både på blodtrykk, og sukker. Jeg var kanskje ikke redd for å dø, men samtidig, jeg så helt klart hvilken vei dette kunne gå, så kanskje var jeg redd for å dø sånn helt innerst inne. Eller at livet ikke skulle bli så langt som jeg ønsket.
I går var en av de dagene hvor jeg måtte sette meg ned litt. Jeg måtte tenke, og se tilbake. Jeg trenger det i blant når dagene kan bli litt tøffe. Jeg har hatt nesten ei uke med forkjølelse hvor jeg ikke har fått trent fordi kroppen ikke har orket. Jeg opplever tøffe tak ellers i livet, og når ting blir tøffe, så må jeg sette meg ned. Tenke på hva jeg har oppnådd, tenke hvor langt jeg har kommet psykisk, og hvor mange kilo som har forlatt kroppen min. Jeg måtte tenke på hvor mye friskere kroppen min har blitt, og jeg må ta frem de gamle bildene som viser en Heidi som veide langt mer da enn nå. En Heidi som tenkte negative tanker rundt egen kropp fra jeg våknet til jeg la meg. Jeg trengte den tenkepausen i går. Jeg innså hvor sterk jeg er, hvor målrettet jeg er, og jeg vet at selv ikke noen dagers pause fra treningen gjør at jeg faller tilbake i gamle spor. Jeg kommer alltid inn på de riktige sporene igjen.
Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Jeg vet det er en tøff kamp, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag. 50 kg! Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Da er det vel verdt å kjempe videre? Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn.
Mitt viktigste budskap til deg som leser, det er at det som virker umulig er faktisk mulig. Det er verdt å kjempe en tøff kamp mot kiloene. Løsningen ligger i deg selv. Ønsker du det sterkt nok, så vil du klare det. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller deg at du må ta grep om du selv ikke er klar. Jeg tror samtidig det er viktig for oss alle å innrømme at fedmen er et problem, og faktisk også innse de helsemessige utfordringene. Et liv med høy overvekt byr på utfordringer. Sånn er det bare. Selv om jeg alltid har vært en aktiv overvektig, og kanskje ikke helt ville innse begrensningene, og utfordringene, så var de der. Hver gang jeg innså dette, så var det like vondt å kjenne på.
For at vi skal lykkes skritt for skritt, så må man hente motivasjonen i seg selv, og man må gjøre det for seg selv, ikke for alle andre. Det er vår helse, vår kropp, og vårt liv. Samtidig må vi også innse at i motsetning til alle de fantastiske kurene som finnes, så skal en livsstilsendring vare livet ut. Altså må endringene du gjør være endringer du kan leve med resten av livet. Så synes jeg det er viktig å huske at livet også skal nytes, og det skal leves. Man kan ikke leve på knekkebrød, og broccoli resten av livet. Jeg vil heller spise ” normalt”, og dermed godta at kiloene forsvinner noe senere.
For meg er det urealistisk å tro at jeg skal ned i en vekt på 60- 70 kg. Ikke er det realistisk, og ikke har jeg tenkt å bruke verken tid, eller energi på å komme dit. Ikke er det ett brennende ønske heller. Jeg har tidligere skrevet om den slanke drømmen. Den drømmen jeg en gang hadde, men som ikke er min lengre. For meg er det mine ønsker som skal stå i fokus. Jeg har ikke fokus på hva den perfekte vekta mi egentlig burde være. Jeg tenker ikke hvor mange kilo jeg burde gå ned før jeg har den vekta det perfekte samfunnet mener jeg bør ha.
Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta. Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker. Men husk alltid : Det ” umulige ” er 100% mulig!
Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg tar det i mitt tempo, jeg aksepterer at det vil komme både nedturer, og bratte bakker underveis, og viktigst av alt : Jeg gjør det for meg selv, ingen andre.
Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene. Det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene.
Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!
Jeg får så mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som forteller hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er reelle, men ikke kom å fortell meg at store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet.
Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre. Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av.
Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.
Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant. Vi foreldre er barnas forbilder.
Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake, eller hoppe over måltider mens resten av familien spiser vanlig middag. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Vi voksne skal også passe oss for hvordan vi snakker om andre mennesker. Slik vi omtaler mennesker, slik vil barna omtale mennesker. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger.
Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i andres øyne ikke har den kroppen andre mener man skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke andre skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi noen ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk?
Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for den jeg er.
Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen vår , så se oss bak kroppen vår. Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. En del arbeidsgivere er for eksempel en gruppe som må skjerpe seg. De må begynne å se personen, og hva personen kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess.
Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte, og jeg er sikker på at mange av de som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke kikker fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt.
Jeg har sagt det før, jeg digger de som driter i vekta, og som klarer å være seg selv 100%. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, samtidig er jeg veldig fornøyd med det jeg har oppnådd.
Det er 76 dager igjen. 76 dager til prinsen kommer. 76 dager til min flotte datter og henne samboer skal bli foreldre for første gang. 76 dager til jeg skal bli den heldigste mormor i hele verden. Jeg gleder meg så enormt. Mammahjertet banker av lykke hver gang jeg ser datteren min så lykkelig med den store, flotte magen sin. Hun er så vakker, så utrolig vakker.
Som mange av dere vet, så blir det en liten prins, det er en gutt som snart kommer til verden. Antageligvis er det en stor gutt også. ” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og det er ingen tvil om at jeg har mye å glede meg til. Jeg er helt i ekstase over det som skal skje. Tiden kan liksom ikke gå fort nok.
Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå skal bli mormor. Det er tusen følelser inni meg. På ultralyd i juni fikk vi vite kjønnet til babyen. Det å få være med på ultralyd, det var en fantastisk opplevelse. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk være med på det. Det kom en del gledestårer den dagen. Det var helt fantastisk å se det lille mennesket ligge der og bevege seg. Strekke ut fingrene, se det lille hjertet slå. Man så alt : fingre, og tær, rygg og mage. Hele hodet med munn og den lille nesetippen. Ryggraden, bein og armer. Babyen hadde det veldig fint, og alt var som det skulle være. Fra å veie ca 280 gram den gang, så veier prinsen nå ca 1,6 kilo.
Denne uken var de kommende foreldre på 3D ultra. Så utrolig flott vi da kunne se den lille prinsen! Der lå han så nydelig, det så nesten ut som han var klar til å komme. Den lille, søte nesen. Hendene, hele ansiktet, hele han – så nydelig, og så perfekt.
Celina er mitt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er så evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om vi hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.
Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Hun er 24 år når babyen kommer til verden. Hun er like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på tre. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes nesten vokser for hver dag. Det er også rart på en utrolig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.
Jeg håper jeg blir verdens beste mormor. Jeg har så mye å gi til den lille som snart skal komme til verden. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Babyen kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som mormor har jeg lov på en mormors måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse, men klart vi skal på handleturer også 🙂 Jeg håper jeg blir mormoren som tar del i det som skjer i livet til den lille.
Jeg skal om 76 dager bli mormor til den vakreste babyen i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille tid,oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3
Har vi brukt for rosabloggere? Visst jeg stilte deg det spørsmålet, hva hadde du svart? Rosabloggere er de unge bloggerne, de som for det meste fokuserer på seg selv, på utseende, på det ” perfekte. ” De som henvender seg til de unge leserne, lesere som ofte sluker rått alt som blir skrevet.
Har vi bruk for rosabloggere? Hvilke verdier gir de populære bloggerne til de unge? Dette er ett utrolig viktig tema, og det er så viktig at det settes søkelys på nettopp den påvirkningen som rosabloggerne har. Som bloggere har vi ett enormt stort ansvar, et ansvar også jeg kjenner på selv om jeg verken er rosablogger, eller ung. Det er en rimelig stor forskjell på min blogg, og en rosa blogg. Innholdet er veldig forskjellig, vi har ulike lesergrupper, men likevel har vi alle et ansvar.
14. september skal jeg delta på min første paneldebatt som blogger. Jeg er veldig spent, jeg gruer meg litt, men jeg kjenner også at jeg gleder meg. Jeg er også stolt over at jeg har blitt spurt om å delta. Det må jo bety at de mener jeg har noe viktig å bringe inn i debatten. Tema er nettopp rosabloggere. Er det greit å dele ut rabattkoder og reklamere for silikon og fillers til barn ned i 12 års alderen? Dere som leser bloggen min er engasjerte lesere, hva tenker dere rundt de unge rosabloggerne? En leser påpekte en gang at annonsørene ofte blir glemt. Har ikke de også et ansvar?
Det er Protestfestivalen i Kristiansand som i år har ” Ung Protest ” hvor man skal sette fokus på rosabloggerne. Er rosabloggerne dårlige forbilder? 9 av 10 jenter i 16 års alderen ønsker å endre på utseende sitt. Har rosabloggerne en del av skylden? En av ti tenåringsjenter sliter med psykiske lidelser. Er mye av grunnen at man gjennom rosablogger får et bilde av hvordan man bør se ut for å passe inn i den perfekte verden, en verden som kun finnes på blogg, men ikke i virkeligheten. Hva er grunnen til at rosabloggere har behov for å vise seg frem på den måten som de gjør, eller lage et speilbilde som egentlig ikke eksisterer? Hvem er de egentlig om man fjerner de rosa veggene rundt dem?
En rosablogger skal ene og alene nå frem til helt andre lesere enn de jeg henvender meg til, men kroppspresset, det dårlige selvbildet, de negative tankene rundt seg selv og egen kropp, dette har eksistert lenge. Jeg har lesere som er over 80 år som skriver til meg hvor de forteller at de har slitt med negative tanker rundt egen kropp i alle år. Jeg traff en leser som kunne fortelle meg at hun nå var 75 år, hun hadde alltid vært en størrelse for stor, og hun hadde gjennom alle år slitt med å akseptere kroppen sin. Tenk hvor mye tid, og hvor mange år av livet man da bruker på negative tanker som man heller skulle ha brukt på å leve. Når man i alle år har kjent på dette, så kan man jo tenke hvor mye større presset på kropp har blitt etter at sosiale medier kom på banen. Nå kan man hver dag kan lese om hvordan man må se ut for å passe inn. Rosabloggerne skriver om hvordan du selv og hverdagen kan bli vakrere med riktige klær, riktig sminke og det riktige utseende.
14.september deltar jeg på min første paneldebatt. Debatten skal kjøres på Fiskå skole her i Kristiansand. Jeg skal debattere mot sjef for Nettavisen, Gunnar Stavrum. Stavrum og Nettavisen står bak Blogg.no hvor de fleste av oss blogger. Stavrum tjener gode penger på rosabloggerne. Tidligere Playboy modell, Lillian Muller skal være med. Jeg er veldig spent på hennes tanker rundt rosabloggerne, og kroppspresset mot de unge. To rosabloggere deltar i debatten. Jeg må innrømme at jeg ikke er den som leser mest rosablogger, noe jeg nå må begynne med, så jeg måtte google begge to. De unge vet garantert hvem de er. Den ene rosabloggeren er Ann Marielle Lekven Lipinska. Lipinska har i tillegg til å være rosablogger også vært med på Paradise Hotel. Den andre rosabloggeren er Christina Legreid, stripper på 20 år som i følge seg selv ønsker å gi unge mennesker et nytt syn på verdens muligheter….Jeg tror dette kan bli en utrolig spennende, og viktig debatt. Jeg har mine meninger, og jeg håper jeg skal klare å gjøre en god debatt.
Hva tenker du om rosabloggere? Hvordan påvirker de dagens unge? Hvilke verdier gir de ungdommen? Det hadde vært spennende og hørt dine tanker rundt emnet vi skal debattere.
Denne uken har livet vist seg fra sin brutale side. Denne uken har jeg kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme uke. Det har vært en berg, og dalbane Det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Vi skal alltid bli flinkere til å ta vare på dagen, til å nyte øyeblikket, til å leve her, og nå, men det blir ikke alltid som vi snakker. Jaget, og kavet etter å føle seg på topp, til å være ” perfekt “, det sitter i mange av oss. Vi sliter oss helt ut for å bli ” best “, for å ha det perfekte huset, for å være de perfekte foreldrene, og for at alle skal se oss som vellykket, de som klarer alt, og har orden på alt. I min endringsreise, og etter egen sykdom så har jeg heldigvis lært mye, jeg har endret meg mye. Jeg vet at jeg ser på hver dag helt annerledes nå enn jeg gjorde før, og jeg vet at jeg ikke kaver etter de store tingene lengre for at jeg skal være som alle andre, og være ” vellykket.” Mye er endret i hodet mitt, fokuset er helt annerledes, men denne uken har likevel fått meg til å tenke på hva som er det viktigste, og hvilket fokus jeg skal ha fremover. Jeg har også kjent på hvordan livet på et knips kan endre seg.
Når en veldig nær deg blir syk, så kjenner man på så mange følelser. Når man står midt oppi det, så tenker man kanskje ikke så mye mer enn å være der for den som er syk, men når man får noen minutter alene, så kommer tankene, og alle følelsene. Usikkerheten rundt sykdommen, jeg vet den er alvorlig. Hva som vil skje, redselen for at noe skal gå galt, følelsen av at livet blir snudd opp, ned. Alt dette i en herlig blanding blir fort tøffe følelser å kjenne på. Man merker at man er i en berg, og dalbane hvor man er med på hele turen, men at man mest stopper på midten, og ikke kan komme videre før man vet mer om situasjonen til den som er syke. Jeg vet det kan gå veldig galt. Jeg får ikke puste et øyeblikk, men fornuften kommer tilbake, om enn bare så vidt.
Livet blir snudd opp, ned. Alle de vonde følelsene er en heftig ting å kjenne på. Jeg er så utrolig takknemlighet for alle de gode og fantastiske personene jeg har i livet mitt. Mennesker som virkelig bryr seg, som vil være der for meg – det er en gave å ha så mange ekte venner i livet mitt. Jeg er takknemlig for alle gode tingene i livet mitt. Tingene jeg jobber med, brenner for. De er så gode å ha nå. Når vi sier at hver dag er en gave, og at livet er her, og nå, så høres det så rosa ut, men hver dag er sannelig en gave, og det er synd at vi mange ganger må kjenne på sorg, og usikkerhet før vi faktisk innser akkurat det. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre, og gjøre de tingene man har lyst til, og ikke bare de tingene man føler at man må gjøre? Kan vi sette annet fokus, ha mer tid til de nære rundt oss som betyr så utrolig mye for en? Tid til hverandre, samvær, og gode opplevelser, det er viktige stikkord.
Livet er en berg og dalbane, og et sted her befinner jeg meg. Kritisk sykdom, usikkerhet, vissheten om at livet plutselig kan bli tommere. Heldigvis er jeg kommet meg fra endeløs sorg til å kjenne på at jeg har funnet styrken. Berg og dalbanen går opp, og ned, og jeg, jeg må bare følge med….
Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen? Vet vi hvor heldige vi er som våknet opp til en ny dag i dag? Nå skal ikke dette bli et blogginnlegg av den depressive sorten, men jeg tror vi må bli så mye flinkere til å sette pris på dagen i dag, og kaste alle negative tanker på båten. Tenk hvor mye tid vi bruker på alt av negative tanker, og stress. Har du noen gang tenkt over hvor mye bedre dagen ville bli dersom du ikke brukte så mye tid på å bry deg om hva alle andre mente, og heller brukte tiden på det som virkelig betyr noe.
Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå begynner å jobbe i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.
Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke lengre å se tilbake på dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke ned meg selv. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som sier mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som kanskje ikke er som hodet vil ha det til å være.
Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokuset var på vekten. Jeg vet at jeg ikke er 100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så hvorfor la dem ødelegge for meg? Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi, så tenker jeg i dag at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.
Det er jo absolutt ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam om man lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv! Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Visst vi i tillegg tar med både strekkmerker, og cellulitter, så tror jeg vi har med det meste 🙂 Dessuten skal vi også huske på at om vi skulle få noen blikk som sier at de ikke liker det de ser, så er det for det første deres problem, og for det andre, så er der også de som mener det motsatte. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle dog ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer ” akseptabelt ” at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo 🙂
Om magen er like stor som den var i fjor, og det samme gjelder både lår, og rompe, hva så? Skal vi la dette ødelegge for å ha det godt, og nyte dagene vi har? Er det alle de negative tankene vi skal tenke tilbake på? Skal minnene vi tar med oss videre være minner hvor vi stort sett var negative, og ødeleggende med oss selv? Er det disse tingene vi ønsker å huske? Er det disse tingene vi skal ha fokus på, eller skal vi sammen være enige om å snu tankegangen? Skal vi lære oss å bli glad i oss selv, og se oss selv for den flotte personen vi faktisk er? Skal vi nyte hver dag vi får, og fylle dagene med gode ting som gir oss glede i hverdagen?
Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har trossalt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Visst andre tenker stygge ting om oss, eller sender blikk som sier at de ikke liker oss, så må vi prøve å la det passere. Disse menneskene betyr jo ingen verdens ting for oss, og antagelig ser vi de heller ikke igjen. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver ” perfekte ” kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp denne sommeren enn forrige sommer. Der har forsvunnet både flere kilo, og flere cm. Jeg er strålende fornøyd, og jeg har virkelig tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før.
Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er, og at jeg ikke skal bry meg om hva fremmende mennesker tenker, eller mener. De kjenner ikke meg, eller min historie. Det er altfor lett å dømme uten å vite. Jeg vet at mine utfordringer på det mentale planet ligger i å prøve og ikke bry meg om andre, og det ligger i å være stolt av den jeg er. Jeg har en stor jobb foran meg, men jeg har begynt å jobbe, og jeg vet jeg skal klare å snu tankene. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da skal jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil absolutt falle underveis, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise – ta vare på hver dag!
Av en eller annen grunn så er jeg en av de ” heldige ” som får disse deilige abscessene rundt forbi på kroppen. En abscess er en byll, en avgrenset betennelse full av puss. Fettkuler har jeg hatt litt av. De forsvinner av seg selv etter hvert, og plager meg ikke. Abscesser derimot, de er ganske så plagsomme. Jeg har spurt legen hvorfor jeg er så disponert for disse herlighetene, men han har egentlig ikke noe godt svar å gi meg. Det er bare sånn…
I fjor fikk jeg en kul på magen. Panikk! Kul! Jeg kom meg fort opp til legen for å vise kulen. Ingen fare sier legen. Du kan ta rundt den, og kulen er litt øm, altså en fettkul. Den såkalte fettkulen vokste og vokste. Den ble ganske så stor, og ganske så øm og vond. En lege ved legesenteret måtte fjerne det, og jeg glemmer det vel aldri tror jeg. Så smertefullt. Her skulle man ikke ta noen hensyn. Jeg går aldri til den legen igjen, ikke om han er den eneste legen å få ta i ved legesenteret. Jeg vet ikke hvor lenge jeg styrte med infeksjon etter han hadde kuttet og tømt byllen. Jeg har ennå ett bittelite hull på magen som et herlig minne om byllen, og legen jeg overhode aldri skal til igjen.
For noen få uker siden, så kjente jeg en ny kul under det ene brystet. Panikken uteble. Jeg tenkte ikke kreft. Jeg kjente på størrelse, og konsistens at dette var en ny fettkul, eller i verste fall en abscess. Den holdt seg liten lenge, men så plutselig, på få dager, så eksploderte det. Kulen ble ca 10 cm, så vond og øm at det var ubehagelig nesten bare å se på den. Min fastlege har ferie, så jeg krysset fingrene for at det var andre leger på legesenteret enn legen som så smertefullt tømte byllen i fjor. Jeg var heldig. Turnuslegen jeg kom til hadde aldri sett en så stor, og væskefyllt byll, og hun kjente sine begrensinger, så hun ringte sykehuset og så bar det opp på akutten. Det er egentlig her historien begynner. Historien om venting, frustrasjon, irritasjon og sinne. Historien om et helsevesen som må holde hjulene i gang på et minimum. Bare sånn at det akkurat går. Visst ikke er de lite effektive?.
1430 var klokka når jeg kom til akutten. Nå skal jeg forte meg å legge til at jeg ble henvist til akuttens avdeling for skader..skade poliklinikken, men alt er jo akutten sånn sett…men kjempet ikke om pass blant de sykeste. Kun to satt der fra før, så køen var ikke lang heldigvis. Det var straks vaktskifte. Nye leger skulle på, nye sykepleiere. Vaktskifte betyr at det kan ta noe lengre tid. Jeg tenker det er helt ok, men jeg tenker at akutten må være bemannet på et minimum når man utover så hvor lang tid alt tok. Jeg var jo kjempe happy. Jeg kom inn til legen etter kun og ha ventet en time. Puh! Marerittet hadde bare så vidt begynt….
1530. Legen kjenner på byllen. Hun er noe usikker på hva slags byll det er. Hun klemmer, kjenner og tenker. Sier lite egentlig. En kirurg må se på det. En kirurg som aldri kommer. Så skal det tas ultra for å se hva kulen er, og hvor den ligger. En ultralege er på jobb. Det kunne bli litt venting. Jeg ble bedt om å sette meg i sykehuskafeen da labratoriet jeg skulle til lå rett ved. Ca kl. 1630 går jeg dit. Klokka 19.00 har jeg fortsatt ikke hørt noe. Min bedre halvdel mener jeg må gå tilbake for å snakke med de. Akutten har purret og fått beskjed om å smøre seg med tålmodighet. Klokka 2130 sitter jeg utenfor lab 13, 2135 kommer jeg endelig inn. De beklager ventingen….da har jeg ventet i over 5 timer, og det var 7 timer siden jeg først ankom akutten.
Ultra viste abscess, denne væskefylte, smertefulle saken. Han viste meg det sorte hulrommet på skjermen. Tilbake til akutten. Vente på å komme inn til legen. La oss si det sånn: jeg hadde sett mange mennesker komme og gå på den tiden jeg hadde sittet der. Alle må ha vært mye mer akutt enn meg. Jeg sa jeg egentlig bare ville hjem. Da gikk jeg på eget ansvar fikk jeg som beskjed, så jeg ble nå sittende.
2230 kom jeg på ny inn til legen. Legen som begynte skiftet sitt da jeg kom inn, og som avsluttet skiftet sitt med meg. Abscessen skulle tømmes. En nål skulle stikkes inn i byllen, uten bedøvelse, og væsken skulle suges ut. Stikket overlevde jeg ennå jeg hadde traumer etter stikket jeg hadde fått i fjor da kulen på magen skulle tømmes. Lite væske kom. Legen holdt på lenge, veldig lenge, og fikk kun nok væske til en pussprøve. Det var så smertefullt at jeg ikke kan beskrive det med ord. Jeg tror aldri jeg har skreket så høyt. Legen måtte tilkalle en kirurg. Hun ville at han skulle tømme den. Kirurgen kom etter hvert, foretok samme prosedyre, og jeg opplevde det samme smertehelvete. Det ble satt lokalbedøvelse, og de fortsatte, men lite puss ville ut.
Kl.23 ble det hele avsluttet med en abscess som fortsatt har væske i seg, som fortsatt er øm og vond, men forhåpentligvis er det nok i følge kirurgen. Han håper antibiotika vil ordne opp i resten. Er jeg ikke bra etter 4 dager så skal jeg tilbake. Da skal de lage et snitt, og få pusset ut på den måten. Han var redd for det kosmetiske. Hallo! Kuttet blir under brystet! Hva gjør det om det kommer ett lite kutt der…? Men det var visst ikke dagen for dette i går. Jeg hadde jo bare ventet ett halvt døgn…
Sånn ble min fredagskveld. Jeg dro hjemmenfra 13.00 for time på legesenteret. Kl.2330 kom jeg inn døren hjemme. For et mareritt! Jeg skal love deg at jeg var frustrert, sint og lei. Er det mulig at det skal ta så lang tid før man får hjelp? Køene var da ikke så lange. Det må vel være for å spare penger. At man kjører på et minimum av ansatte, eller at man kanskje ikke er så effektive som man burde være…kanskje hele opplegget bør vurderes? Jeg er jo ikke den eneste som har opplevd dette…. Ultralegen var for eksempel den eneste på jobb, og han hadde ansvar for alle avdelingene på sykehuset! Galskap!
Abscessen er noe mindre i dag. Den er vond fortsatt. Jeg får bare håpe. En ny dag på akutten frister ikke.
For å ta det aller først – jeg har ikke bursdag i dag. Likevel føler jeg for å si hurra for 48. Jeg føler meg ikke som 48. Ikke at jeg vet hvordan en 48 åring skal føle seg. Da jeg var mindre, og noen sa de var 48 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 48, og jeg håper det er ett bra tegn. Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, så for meg er alder kun et tall.
Jeg satt og så på gamle bilder i går, vi pratet om alder. Ingen følte at de var alderen sin. At jeg om under to år faktisk passerer 50 år, det klarer jeg ikke helt å tro. Jeg føler meg mye yngre. Innerst inne så føler jeg jo også at jeg ser yngre ut enn alderen min også…selv om jeg ikke snakker for høyt om akkurat det 🙂 Min mor som er 77 år føler heller ikke alderen sin, og det er vel positivt at man føler seg ung til sinns? At kroppen hardt og brutalt noen ganger kan minne oss på at man ikke er 20 lengre, det er en ting, men jeg tenker det er en god ting at man ellers føler seg mye yngre.
Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså, jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 48 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Så stopper man opp litt og kjenner på alle gode minner, og naturlig dukker også andre ting opp. Livet er jo ikke bare de gode tingene. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man også er utrolig sterk.
Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.
Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt.
Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går.
Jeg innrømmer det : Jeg har panikk for rynker. Jeg legger meg helt flat der. Jeg tror på vidunderkremer, og jeg propper huden full av alle herligheter som ikke skal gi meg rynker. Jeg har stelt pent med huden i alle år, og jeg får nok litt tilbake for det nå…for pr nå er det lite rynker å spore. I tillegg har jeg panikk for å få grå hår. Jeg striper håret mitt, så de grå som eventuelt kommer, de vil jeg neppe se, og frisøren har fått klar beskjed om og ikke fortelle meg det den dagen hun ser går hår på hodet mitt. Jeg har gode gener der. Pappa hadde ikke grå hår, og min mor på 77 har veldig få grå hår. Kanskje er jeg like heldig.
Årene løper avsted i rekordfart, og vi er heldige som får lov å være med på reisen. Jeg føler meg utrolig takknemlig. Takknemlig for 48 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag som egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa, men ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd! Det er moro å bla i minner, se på gamle bilder, og kjenne glede og takknemlighet…så får vi håpe at det ennå er noen år til jeg hardt og brutalt kanskje må innse at jeg også med tiden vil få rynker og grått hår 🙂
Vinner av sommerblusen er trukket. Den heldige vinneren av sommerblusen fra Zhenzi ble : ANNE KRISTENSEN !! Gratulerer så masse, Anne!! Jeg tar kontakt i løpet av dagen.
