BMI. Joda, vi har hørt ordet mange, mange ganger. Fokuset har nok vært størst på for høy BMI. Har man for høy BMI, så er man enten overvektig, eller sykelig overvektig. Det er ganske kjipt å havne i kategorien sykelig overvekt. Da ringer alle alarmklokker, og det lyser advarsler overalt.
Jeg misliker sterkt det store fokuset det er på BMI. Egentlig er BMI bare noe tull. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Man trenger ikke dette ekstra stresset når man står i en situasjon hvor man veldig godt vet at man er overvektig og bør gjøre noe med situasjonen.
Unge jenter, slanke jenter de henger seg ofte for mye opp i BMI. De ønsker å være på den nederste delen av skalaen, og gjør det de kan for å slanke seg nedover. Man vet jo fort hvor farlig det kan bli. Vi overvektige har nok utfordringer om ikke BMI skalaen skal henge over oss som et spøkelse i tillegg og blinke rødt på hjerte, kar og tidlig død. Dette vet vi så inderlig godt, og vi har en lege som kan fortelle det.
I henhold til BMI-skalaen er man overvektig hvis man ligger mellom 25 og 30, mens en BMI på over 30 betegnes som fedme. BMI handler jo mye om farene for sykdom. BMI-inndelingen er for å kunne klassifisere folk etter hvilken risiko man har for sykdom. Men vet man ikke selv når man ligger i faresonen, og er det ikke sånn at man kan være overvektig uten å ha de store risikoene for sykdommer? En del studier som viser at det å ha en BMI mellom 25 og 30, altså det vi klassifiserer som overvektig, ikke nødvendigvis har noen store helsemessige konsekvenser.
Nå mener ikke jeg helt alvorlig at BMI er tull, men jeg mener at vi er for opphengt i den. For hver og en av oss, så kan vi finne ut risikoene uten å ha en BMI skala å forholde oss til. Det går for eksempel på kondisjon, fysisk form og magefett. Man kan gå til legen å måle de viktige verdiene. Hvordan er sukker, kolestrol, blodtrykk? Er andre verdier som de skal være? Ta en prat med legen din rundt helsen din, og ikke vær for opphengt i BMI’en. BMI skiller heller ikke fett og muskler, og det er en klar svakhet. En veltrent person med mye muskler kan få en for høy BMI fordi muskler veier mer enn fett. BMI sier heller ikke noe om hvor fettet sitter på kroppen. Det er helsemessig mer farlig å ha mye fett på magen enn for eksempel på lårene. Denne forskjellen får man ikke frem på BMI.
Jeg trener mye, og jeg har tatt av meg 50 kg. Jeg er fortsatt for stor, og har garantert en altfor høy BMI, men samtidig, så må jeg se på verdiene mine. En slank kropp, og en god helse går ikke hånd i hanske, det har jeg skrevet om mange ganger.
Det er kommet et forslag om å øke BMI grensen fordi nordmenn stadig blir tyngre. En svært dårlig ide mener spesialister innen fedme. Jeg synes uansett vi er for opphengt i BMI skalaen. Vi som er overvektige, vi vet det, og vi vet hvilken risiko vi løper ved og ikke ta de nødvendige takene man trenger for å få helsen på rett gli. For meg er BMI skalaen bare ett ekstra stressmoment, og jeg har valgt og ikke henge meg opp i den.
Jeg sitter og leser gjennom gamle blogginnlegg, og gamle artikler. Jeg stopper opp ved et blogginnlegg fra 2016, et blogginnlegg som jeg fort skjønner er minst like aktuelt nå 2 år etter.
NRK publiserte for 2 år siden en tankevekkende artikkel. En artikkel som jeg håper mange leste, spesielt de som vurderte slankeoperasjon. Artikkelen ligger nok fortsatt på nett. Jeg håper mange fagfolk leste den, for artikkelen fortalte om livet for veldig mange slankeopererte i tiden etter inngrepet. Ofte er det solskinnshistoriene vi hører om, eller vi hører om erfaringer kort tid etter inngrepet. Sjeldent hører vi om bivirkningene, og komplikasjonene som kan komme år etter operasjonen. Det som skulle bli starten på ett nytt liv, blir ofte starten på noe helt annet for flere, og flere slankeopererte.
Det som skulle bli starten på alt man hadde drømt om, det blir ofte starten på et liv man i utgangspunktet ønsket seg bort i fra. Avhengigheten til maten, avhengigheten til sukkeret, alle følelsene som gjør at vi spiser, som gjør at vi blir overvektige, man tror alt dette vil forsvinne i det man legger seg på operasjonsbordet. Ny forskning viser dessverre at mange går fra en avhengighet til en annen, og dette er alvorlig, og en stor, rød lampe bør lyse!
Overvekten sitter i hodet. Jeg tror de fleste nå etter hvert innser dette, og er enige i det. Vekta sitter mellom ørene! Man kan ikke operere bort verken vonde følelser, psykiske problemer, eller avhengighet. Alt dette sitter i hodet ditt, ikke i kroppen din! Vekten din vil gå ned, livet vil bli lettere å gjennomføre, men alle vonde følelser du hadde i det du la deg på operasjonsbordet, all avhengigheten du hadde i forhold til mat, alt dette vil du fortsatt ha i hodet ditt når du våkner opp, og starter ditt nye liv…Alle psykiske problemer, og utfordringer vil være på akkurat samme plass, og de vil kreve like mye av deg selv om kroppen din blir lettere. Starten på det nye livet blir plutselig starten på nye problemer, og nye utfordringer.
NRK sin artikkel satte ett enormt viktig fokus, og all forskning slår det også fast : Flere, og flere slankeopererte sliter med alkoholproblemer. Slankeopererte erstatter en avhengighet med en annen. Når man ikke lengre kan spise på følelser, og bruke maten som trøst når man kjenner uroen , og vonde følelser komme, så kan veien inn i ett nytt misbruk være kort. Noen utvikler anoreksi, og driver overdreven trening, noen kan havne i økonomiske problemer, noen bruker sex…veldig mange utvikler et alkoholproblem.
Forskning gjort i USA, og studier gjennomført her i Norge viser helt klart at fedmekirurgi øker risikoen for alkoholmisbruk. 2 av 3 fedmeopererte får problemer. Dette er ikke bare alkoholproblemer, men også andre rusmidler, selvskading, eller problematisk bruk av mat. 2 av 3 opererte! Det er høye tall, altfor høye! Risikoen for alkoholproblemene oppstår ofte noen år etter en slankeoperasjon i følge Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst.
I NRK sin artikkel stod to slankeopererte frem. Begge misbrukte alkohol. Den ene hadde hatt år med tungt misbruk etter operasjonen i 2010. For begge begynte tiden etter operasjonen bra, men så kom problemene. Den ene begynte å erstatte sin avhengighet til sukker med alkoholen. Den andre for å glemme alt hun ikke syntes var så bra i livet. Begge etterlyste de mer informasjon før de la seg under kniven. Når det kommer til nettopp informasjon, så tror jeg Helse Norge her svikter stort. Der kommer altfor lite informasjon, og altfor lite fakta ut til de som ønsker en slankeoperasjon.
Få vet det de trenger å vite om livet, og eventuelle komplikasjoner etter inngrepet. Mest etterlyste de fakta om de psykiske utfordringene som de kan støte på. Der er heller lite, eller ingen hjelp å få på det psykiske planet etter inngrepet. Hvor er oppfølgingen på det mentale planet? Vi kan nok bli flinkere sier fagfolkene…. Jeg tror også altfor mange som sliter med avhengighet, og psykiske problemer får ja til operasjon istedenfor nei. Der sitter fagfolk med en stor kompetanse , og disse avgjør hvem som skal få operasjon, og hvem som ikke skal få.
Fagfolk som sitter på all informasjon om deg, og som så innmari godt vet at man ikke kan operere bort verken avhengighet, eller psykiske problemer. Likevel gir de klarsignal til å operere mennesker som vil slite like mye psykisk selv om vekten går ned! Skjønn det den som kan! Jeg er ganske så sikker på at dersom man behandlet hodet før man i det hele tatt tenkte på en slankeoperasjon, så ville man få mange som faktisk takket nei til operasjon etterpå, og de som hadde latt seg operere uansett, de hadde fått en god start på sitt nye liv. Er det jeg som er dum, og tenker for enkelt, eller er det faktisk helsemyndighetene som tenker, eller handler helt feil?
All overvekt har en årsak. Årsaken er ikke alle de ekstra kiloene man bærer på. Vi har alle hver vår årsak, og årsaken sitter i hodet vårt. Ville det ikke ha vært fint og visst hvorfor du er overvektig. Det er ikke så enkelt som at du bare er veldig glad i mat, eller veldig glad i snop. Det er ofte mye mer underliggende enn det. Mange har stort utbytte av en operasjon, og i disse tilfellene, så er jeg utrolig glad på deres vegne. For mange andre, så kan det dreie seg om mer underliggende vansker som kan knytte seg til kropp, mat, selvbilde, og følelser. For alle disse så vil ikke en operasjon være løsningen.
Man kan ikke operere bort problemer man sliter med. Problemene vil være der frem til du selv tar tak i de, og får den hjelpen du trenger. Jeg er ganske så sikker i min sak at dersom man hadde fått tilbud om profesjonell hjelp til det mentale, før det overhodet var snakk om en slankeoperasjon, så er jeg sikker på at antall slankeoperasjoner ville blitt redusert veldig naturlig. Får man den hjelpen man trenger til å jobbe med hodet, så vil man også finne svarene, og få de riktige verktøyene som man trenger på veien til en bedre helse, og ett lettere liv.
All overvekt sitter i hodet. Det var overskriften på en artikkel jeg hadde i Fædrelandsvennen denne uken. Jeg var blitt spurt av avisen om å fortelle min historie, fortelle om min endringsreise, og fortelle hvordan mitt liv hadde vært som en størrelse for stor. For meg er det utrolig viktig å sette ord på tanker og følelser som så mange går rundt og tenker på, men ikke helt våger å prate om. Det er viktig for meg å vise at mye er mulig selv om man er stor. Det er mulig å gjøre endringer visst man bare ønsker det selv, og setter seg mål man vet at man klarer å gjennomføre.
Jeg brenner for de overvektiges sak. Jeg brenner for den riktige behandlingen av fedme, for trening tilpasset overvektige, for å få slutt på stigmatiseringen av overvektige, for at overvektige skal bli glad i seg selv og innse at de er mer enn et tall på badevekta. Jeg ønsker at overvektige skal stråle, og være stolte over den personen de er. Jeg ønsker også å motivere til aktivitet. Fortelle at kan jeg klare en endring¨, så kan de aller fleste klare det.
Jeg fikk litt kjeft fra noen kvinner som lider av lipødem akkurat som meg. De mente overskriften ble helt feil, men i artikkelen skriver jeg om overvekten min, den jeg kan gjøre noe med. Jeg skriver lite om lipødemet, eller om lymfødemet mitt, for jeg vet at det fettet aldri kan slankes bort. I artikkelen skriver jeg om det ” vanlige ” fettet, det fettet jeg faktisk kan gjøre noe med. I forhold til ren overvekt, så sitter det meste i hodet fordi all overvekt har en årsak, og det er denne årsaken vi må finne for å klare å mestre.
Jeg har hatt en lang reise. 4 år har jeg brukt. 50 kg har jeg mistet. Jeg er stolt. Jeg er glad jeg kan fortelle om min reise på bloggen min, og i dag har jeg også lyst til å dele artikkelen som jeg skrev i Fædrelandsvennen med dere. Jeg håper mange har lyst til å lese den. Du finner artikkelen her :
Jeg har også trukket den heldige vinneren av de flotte ull/silke skjerfet fra Schim Jolie. Den heldige vinneren ble : TURID HANSEN!! Gratulerer så masse, Turid. Du kan velge det et skjerf i den fargen du ønsker. Jeg tar kontakt med deg etter helgen.
Jeg hadde gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg tenkte på fremtiden, og ønsket en kropp som samarbeidet. Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var så lei av all nedsnakkingen jeg gjorde. Jeg ønsket å oppnå drømmen min – drømmen om å veie 60-70 kg, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til operasjon.
Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg måtte bare overbevise meg selv. Hvordan ville livet mitt bli? Ville det bli rosa, og fylt med lykke om jeg opererte meg? Det var tusen spørsmål i hodet. Selv om jeg alltid har vært stor, så har jeg nok hatt færre utfordringer enn mange andre. Jeg har alltid hatt ett ganske aktivt liv, og jeg har aldri ” bare” sittet i sofaen uten å løfte en finger.
Vi er mange som kjemper en tøff kamp mot kiloene, og vi er mange som har gått så mange ganger på trynet at man ofte gir opp. Drømmen, og håpet om en slank, og lekker kropp trøkkes ned i søla gang på gang, og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal kjenne på det og mislykkes. Jeg er en av dem som vet hvordan det kjentes når man aldri klarte det man ønsket. Hva var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å lykkes? Følelsen av og være mislykket, tjukk, og stygg – det er en forferdelig vond følelse å kjenne på . Det at man aldri over tid klarer å kjenne på det å mestre, det gjør noe med oss. Det å skuffe seg selv gang på gang – det er vondt det! I tillegg er det så utrolig flaut at man aldri lykkes.
Det ble ingen operasjon. Hver enkelt må kjenne på hva som føles riktig, og gjør det som er best for en selv. For meg var det å velge bort en slankeoperasjon det riktige valget. Jeg mener operasjon bør være siste utvei. Jeg mener vi må jobbe for å oppnå det vi ønsker. Jeg mener vi skal vise at vi ønsker en endring, og jeg mener at det å kjenne på mestring er en viktig følelse å kjenne på. Det er ingen som kan hvile på lauvbærene etter man er operert. Det er en kamp for å holde vekten, og her blir mange veldig skuffet. Det er så utrolig trist å se hvor mange som etter noen år igjen er overvektig, og tilbake på samme vekt som før, eller kanskje også enda høyere. Det er så mange som ikke bryr seg om grepene i ettertid, og hva skjer da? Kiloene kommer på en etter en, og vekten er plutselig tilbake sammen med BMI’en som sier fedme.
Jeg har lipolymfødem. Et blandingsødem. Jeg har både lipødem og lymfødem. Jeg var en av de ” heldige ” som fikk begge deler. Lite visste jeg dette når jeg vokste opp. Eller at kreftoperasjonen skulle gi lymfødem som senskade. Lipødemfettet som man ikke kan slanke bort uansett hvor hardt man prøver. Mange kvinner lider av lipødem. Man antar at så mange som 100000 norske kvinner kan ha lipødem.
Lipødem er en tilstand med unormal ansamling av fett under huden på legger og lår. Det er et kriterium at fettansamlingen ikke står i forhold til fettfordeling ellers på kroppen. Det typiske bildet er altså en betydelig fedme samlet i begge lår og legger, og eventuelt hofte og sete-parti, men med en normal, eller i alle fall langt slankere overkropp. Forskjellen på lipødem og vanlige fettceller er at du tydelig kan føle mange små kuler i huden, som om du har mange erter under huden.
Det er frustrerende når du blir fortalt at du må ta deg sammen. Du må spise mindre og trene mer. Selv opplever du bare å ese ut, og skjønner ikke hvorfor. Det er psykisk tungt, utrolig tungt. Hadde jeg visst at mine store bein var pga sykdom, så hadde ting vært mye lettere opp igjennom. Det at jeg har et lipolymfødem var også en av årsakene til at jeg ikke ønsket operasjon i frykt for en slank overkropp, og gedigne bein.
Når jeg skriver om slankeoperasjoner, så er jeg redd for å såre. Det er ikke meningen. Mange jobber knallhardt for å holde vekten. Dessverre så er det en del andre som ikke helt skjønner at de må jobbe for å vedlikeholde en lav vekt. Staten betaler 100000 kr for en operasjon, og da må man legge om, og bytte gir.
Jeg drømte om å veie 60 kg. Er det mulig å drømme så stort, og så urealistisk? Når jeg innså at drømmen ikke var realistisk, så raste verden ett lite øyeblikk. Drømmen ble knust, og jeg følte på en ny nedtur. Samtidig fikk livet en ny retning. Jeg traff fantastiske Line, og sammen med henne innså jeg at det var nå reisen skulle starte. Reisen mot ett lettere liv, en bedre helse, og et tall på vekten jeg var fornøyd med. Line og jeg jobbet sammen mentalt. Jeg innså at lykken ikke er 60 kg, men lykken er en lykkelig meg.
Jeg ønsket ett godt liv, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å mestre, jeg ønsket en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. Reisen er ikke slutt, den vil aldri ta slutt… men jeg har opplevd å miste mye vekt, jeg har opplevd å komme i god form, og jeg har opplevd og faktisk kunne være stolt, og fornøyd. Hvem skulle ha trodd det? Det som virker umulig – det er faktisk mulig! Endelig kjenner jeg også på å lykkes – reisen min har gitt resultater. Jeg vet jeg vil komme dit jeg vil fordi jeg har endret på målene mine, og endret måten jeg tenker på – kan jeg, så kan alle.
Det som virker umulig er mulig. Man må bare sette seg mål som er mulige å oppnå. Målene våre er som regel så hårete at det er en av grunnene til at man ikke lykkes. Man kan ikke klare alt på en gang. Babysteps, og delmål tror jeg er viktig for å nå dit man vil. Så tror jeg man må spørre seg selv hvilket vektmål man har? Hvorfor er målet 60, eller 70 kg? Hvorfor går lykkegrensen der? Hvorfor er det et tall på ei vekt som skal fortelle deg når du er lykkelig, og fornøyd?
Lykken ligger ikke i badevekta, eller tallene den viser. Lykken er der når du kjenner den, og har ingenting med tall å gjøre. Når du er fornøyd, så drit i hva vekta viser! Når du føler deg vel, når du føler at kroppen samarbeider, når helsen er bra, når negative tanker er snudd til positive, når du smiler og har det godt med deg selv – da er du der du skal være – uansett hva badevekta forteller deg.
Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner så for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Gjennom både bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting, og jeg får også truffet mange nye, flotte mennesker. Jeg får utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.
For to uker siden ble jeg kontaktet av en journalist fra Norsk Ukeblad som ønsket å lage en reportasje om meg til en serie de har i bladet. Hun hadde lest bloggen min, og ønsket å sette et fokus på mitt liv som en størrelse for stor, hvordan det har vært, og hvordan det har blitt. Hun ønsket å sette fokus på gleden over klær, viktigheten av å kle seg pent og føle seg vel selv om man er stor. Jeg brenner jo for disse tingene, så jeg sa selvsagt ja til å snakke med Camilla, en flott journalist fra min egen hjemby. Jeg er spent på å lese reportasjen, spent på hvordan Camilla vinkler det.
Denne uken her har jeg fått lov til å tilbringe en del tid sammen med Marianne som er fotograf for Norsk Ukeblad. Hun kom til Kristiansand på mandag for å ta bilder til reportasjen, og fokuset på bildene var klær, fargerike klær. Jeg hadde på forhånd fått beskjed om å finne fire antrekk. En lett oppgave? Absolutt ikke. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte på å finne disse fire antrekkene. Til mer man har, til vanskeligere blir det. Jeg brukte en evighet av tid. Prøvde, hang bort. Prøvde, hang bort. Sånn gikk det utover den kvelden. Etter lang tid endte jeg opp med fire antrekk, fire antrekk med farger, fire antrekk som jeg var veldig fornøyd med. Det ble litt endringer underveis etter at fotografen kom, men jeg fikk i alle fall en veldig god gjennomgang av garderoben min.
Å få være med på en fotoshoot med en så dyktig fotograf, det var utrolig spennende! Jeg har tidligere vært på fotoshoot hos Stormberg, men dette ble på en helt annen måte. Vi var sammen noen timer. Vi flyttet oss litt rundt for å ta bilder. Litt hjemme, litt i byen og litt på en stormotebutikk. Man får liksom en ørliten følelse av hvordan det er å være med på slike ting oftere enn det jeg er. Det er ikke gjort på et knips det å ta bilder, det tas utallige bilder med samme motiv, ingenting er tilfeldig. Det var utrolig spennende å se hvordan en fotograf jobber, og hvordan en fotograf tenker.
Bilder. Bilder er aldri moro bortsett fra de få gangene man virkelig er fornøyd med et bilde. Jeg har aldri likt verken å ta , eller å se bilder av meg selv. Jeg har alltid vært den som har tatt bildene, og dermed hatt muligheten til å gjemme meg bort. Å se seg selv som en vandrende flodhest var aldri moro. Noen tror sikkert at jeg elsker bilder av meg selv siden jeg legger mye bilder ut på bloggen, men sånn er det nok ikke. Samtidig så må jeg jo gjøre det om jeg skal blogge. Bilder er viktig. Jeg grudde meg nok litt til å ta disse bildene, for jeg gruer meg jo alltid til å se hvordan bildene blir. Man er alltid super kritisk til seg selv, og finner alltid 100 feil som andre ikke finner.
Det er alltid ting jeg er redd for med bilder. Jeg er aller mest redd for at ansiktet skal bli for stort, og at dobbelthaken skal komme for godt frem. Hos Stormberg var jeg også alltid redd for om overarmene ble for synlige når jeg viste for eksempel t-skjorter. Noe av det aller ” verste ” , og som jeg bekymrer meg mest for er hvordan håret blir på bildene. En ” bad hair day ” er aldri en god ting på bilder, og er man ikke fin på håret, så blir mye ødelagt, i alle fall i mitt hode. Jeg tror mange tenker som meg akkurat der.
Jeg fikk se en del av bildene som Marianne tok av meg, og jeg må jo være så ærlig å si at der var veldig mange fine bilder. Er man en dyktig fotograf, så får man vel frem det beste i de fleste. Nå håper jeg bare at de beste bildene blir valgt ut. Jeg er utrolig spent.
Jeg er spent på å lese reportasjen. Glad om min historie kan inspirere og motivere. Glad om store kvinner kan se hvor flotte de faktisk er, og hvor viktig det er å føle seg vel. Kanskje kan jeg være med på at andre våger. Kan mine tanker, opplevelser og erfaringer bety noe for andre, så vet jeg at valget med å begynne å blogge var et veldig riktig valg. Når reportasjen kommer på trykk, det vet jeg ennå ikke, men vær sikker: dere skal få beskjed
Jeg er så stolt! Det å se endringene som har skjedd gjennom årene, det er stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken nå. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser at det sannelig er blitt mindre av meg. Jeg har sannelig oppnådd mye. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret.
De siste mnd har vært tunge. Livet har vist seg fra en brutal side, og jeg har stått midt i en kraftig storm. Hadde dette vært for noen år siden, så hadde jeg ikke taklet det som har skjedd. Jeg har alltid vært sterk, men likevel. Endringsreisen har endret meg. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg har tro på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.
I perioder så kan det oppstå to kamper på likt. Den ene hvor livet viser seg fra en brutal side, og så er det mitt forhold til egen kropp. Det sistnevnte er jo blitt utrolig mye bedre, men av og til, så dukker styggen på ryggen opp med denne flodhestfølelsen, men han får aldri bli der lenge før jeg klarer å dytte han bort.
Når flodhestfølelsen kommer snikende, så må jeg jobbe mentalt for å skjønne at det er ei stund siden jeg var en virkelig stor flodhest, en sånn mega flodhest lissom. Følelsen av å være en vandrende flodhest, den kan nemlig fortsatt komme, selv om det er veldig sjeldent sammenlignet med før. Følelsen av å være en vandrende flodhest kommer ofte når jeg av ulike årsaker har vært nødt til å nedprioritere trening. Nødt til å nedprioritere trening? Det er vel egentlig kun når jeg er syk at trening ikke skjer. Men av og til kan det bli mye bursdagsfeiringer, og smågodt til svenskepriser, så da kommer flodhestfølelsen snikende. Da ser jeg at ” verdens beste ” og smørbukk med sjokoladetrekk har lagt seg synlig, og på strategiske plasser på kroppen. Jeg med mine superøyne, jeg kan da stå foran speilet å se at alle kaloriene har lagt seg på kroppen, og jeg ser akkurat hvor de ligger.
Mitt viktigste verktøy for å komme meg igjennom tunge perioder når det kommer til kroppen, det er å se på gamle bilder. Dessverre så er det veldig få bilder av meg på det største. Jeg tok bilder av alle andre, eller gjemte meg unna når andre skulle ta bilder. Derfor er det ikke så mange bilder jeg har, men de jeg har, de tar jeg frem og kikker på. En dag kan jeg kanskje fortelle hvor mye jeg faktisk har veid, men den dagen, den er ikke nå. Bildene sier iallefall litt, og på disse, så var jeg heller ikke på mitt største.
Jeg har lyst til å dele noen gamle og nye bilder med dere i dag. Jeg ser klart at jeg er blitt eldre, kanskje naturlig akkurat det. Bildene av meg er fra da jeg var en størrelse større enn jeg er i dag. Jeg vet at jeg i alle fall har gått ned 50 kg, men det er lenge siden jeg har vært på vekta nå. Spent på hvor mye det er nå. Bildene er fra 2003, og noe senere var jeg enda større enn på disse bildene.
Jeg har lyst til å vise dere disse bildene for å vise at det er mulig. Det er mulig å gjøre en endring. En endring for en lettere kropp, men viktigst, for å få en bedre helse. Jeg kunne ha gjort større endringer i form av at jeg kunne lagt om kostholdet enda mer, men jeg har valgt å bruke tid, og heller spise ” vanlig.” Kan jeg, så kan du Kanskje kan bildene inspirere og motivere. Nå tørker jeg gledestårene, og drar på trening
12 år siden du reiste fra oss. 12 år siden jeg sist så deg og pratet med deg. 12 år siden du bodde her i samme huset som meg. 12 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at du ikke var mer. 12 år er mange år, men det føles ikke som om det har gått 12 år.
Sorgen og savnet forsvinner etter hvert sies det. Den aller verste forsvinner, men sorgen, den er der fortsatt. Savnet etter deg vil alltid være der. Du vil alltid være pappaen min. Han som alltid var der med gode råd, ei skarp tunge, sterke meninger, og ett godt hjerte. Han som på sin måte viste hva jeg betydde for han. Det var ikke klemmer i kø. Du var ingen klemmer, men du viste det på din måte, og jeg var aldri et øyeblikk i tvil om hvor glad du var i meg, og de du hadde rundt deg. Ikke minst barnebarna dine. I november skal du bli olderfar til en liten gutt. Han skal oppkalles etter faren din, kjære pappa. Du hadde vært så stolt over å bli olderfar, så stolt over å se at Celina har blitt ei så flott jente som nå selv skal bli mamma, og du hadde likt Celinas samboer, Andreas utrolig godt.
Du betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Vi mistet deg så altfor tidlig. Hjertet ditt ville ikke mer. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger.
Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg pappa som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre, rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har.
Det rammet oss, og jeg mistet deg. Du levde ikke evig slik jeg noen gang innbilte meg at du ville. Jeg husker du på sykehuset var så bekymret for om du noen gang kom til å komme tilbake til huset på Odderhei. ” Selvsagt kommer du hjem igjen ” sa jeg til deg. Du kom aldri hjem.
9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Du var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider. Det var deg jeg drøftet ting med, og du ga gode råd. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle.
Du var en utrolig viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som er borte, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden.
Savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg, pappa der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg en gang treffe deg igjen en dag, pappa.
I dag skal det settes blomster på graven din, og lys skal tennes. Jeg sender masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve, og for alle gode minner. Det er veldig mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er jeg aller mest takknemlig <3 Takknemlige for at du var pappaen min.
Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.
Går man 4-5 år tilbake i tid, så veide jeg ca 50 kg mer enn i dag. Jeg kan den dag i dag fortsatt føle meg som en vandrende flodhest en gang i blant, men for 50 kg siden, da var jeg en vandrende flodhest, og en tikkende bombe. Klart det er utfordrende for en kropp å ha en så høy vekt. Alarmklokkene tikket mot rødt både på blodtrykk, og sukker. Jeg var kanskje ikke redd for å dø, men samtidig, jeg så helt klart hvilken vei dette kunne gå, så kanskje var jeg redd for å dø sånn helt innerst inne. Eller at livet ikke skulle bli så langt som jeg ønsket.
I går var en av de dagene hvor jeg måtte sette meg ned litt. Jeg måtte tenke, og se tilbake. Jeg trenger det i blant når dagene kan bli litt tøffe. Jeg har hatt nesten ei uke med forkjølelse hvor jeg ikke har fått trent fordi kroppen ikke har orket. Jeg opplever tøffe tak ellers i livet, og når ting blir tøffe, så må jeg sette meg ned. Tenke på hva jeg har oppnådd, tenke hvor langt jeg har kommet psykisk, og hvor mange kilo som har forlatt kroppen min. Jeg måtte tenke på hvor mye friskere kroppen min har blitt, og jeg må ta frem de gamle bildene som viser en Heidi som veide langt mer da enn nå. En Heidi som tenkte negative tanker rundt egen kropp fra jeg våknet til jeg la meg. Jeg trengte den tenkepausen i går. Jeg innså hvor sterk jeg er, hvor målrettet jeg er, og jeg vet at selv ikke noen dagers pause fra treningen gjør at jeg faller tilbake i gamle spor. Jeg kommer alltid inn på de riktige sporene igjen.
Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Jeg vet det er en tøff kamp, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag. 50 kg! Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Da er det vel verdt å kjempe videre? Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn.
Mitt viktigste budskap til deg som leser, det er at det som virker umulig er faktisk mulig. Det er verdt å kjempe en tøff kamp mot kiloene. Løsningen ligger i deg selv. Ønsker du det sterkt nok, så vil du klare det. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller deg at du må ta grep om du selv ikke er klar. Jeg tror samtidig det er viktig for oss alle å innrømme at fedmen er et problem, og faktisk også innse de helsemessige utfordringene. Et liv med høy overvekt byr på utfordringer. Sånn er det bare. Selv om jeg alltid har vært en aktiv overvektig, og kanskje ikke helt ville innse begrensningene, og utfordringene, så var de der. Hver gang jeg innså dette, så var det like vondt å kjenne på.
For at vi skal lykkes skritt for skritt, så må man hente motivasjonen i seg selv, og man må gjøre det for seg selv, ikke for alle andre. Det er vår helse, vår kropp, og vårt liv. Samtidig må vi også innse at i motsetning til alle de fantastiske kurene som finnes, så skal en livsstilsendring vare livet ut. Altså må endringene du gjør være endringer du kan leve med resten av livet. Så synes jeg det er viktig å huske at livet også skal nytes, og det skal leves. Man kan ikke leve på knekkebrød, og broccoli resten av livet. Jeg vil heller spise ” normalt”, og dermed godta at kiloene forsvinner noe senere.
For meg er det urealistisk å tro at jeg skal ned i en vekt på 60- 70 kg. Ikke er det realistisk, og ikke har jeg tenkt å bruke verken tid, eller energi på å komme dit. Ikke er det ett brennende ønske heller. Jeg har tidligere skrevet om den slanke drømmen. Den drømmen jeg en gang hadde, men som ikke er min lengre. For meg er det mine ønsker som skal stå i fokus. Jeg har ikke fokus på hva den perfekte vekta mi egentlig burde være. Jeg tenker ikke hvor mange kilo jeg burde gå ned før jeg har den vekta det perfekte samfunnet mener jeg bør ha.
Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta. Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker. Men husk alltid : Det ” umulige ” er 100% mulig!
Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg tar det i mitt tempo, jeg aksepterer at det vil komme både nedturer, og bratte bakker underveis, og viktigst av alt : Jeg gjør det for meg selv, ingen andre.
Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene. Det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene.
Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!
Jeg får så mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som forteller hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er reelle, men ikke kom å fortell meg at store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet.
Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre. Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av.
Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.
Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant. Vi foreldre er barnas forbilder.
Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake, eller hoppe over måltider mens resten av familien spiser vanlig middag. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Vi voksne skal også passe oss for hvordan vi snakker om andre mennesker. Slik vi omtaler mennesker, slik vil barna omtale mennesker. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger.
Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i andres øyne ikke har den kroppen andre mener man skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke andre skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi noen ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk?
Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for den jeg er.
Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen vår , så se oss bak kroppen vår. Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. En del arbeidsgivere er for eksempel en gruppe som må skjerpe seg. De må begynne å se personen, og hva personen kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess.
Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte, og jeg er sikker på at mange av de som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke kikker fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt.
Jeg har sagt det før, jeg digger de som driter i vekta, og som klarer å være seg selv 100%. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, samtidig er jeg veldig fornøyd med det jeg har oppnådd.
Det er 76 dager igjen. 76 dager til prinsen kommer. 76 dager til min flotte datter og henne samboer skal bli foreldre for første gang. 76 dager til jeg skal bli den heldigste mormor i hele verden. Jeg gleder meg så enormt. Mammahjertet banker av lykke hver gang jeg ser datteren min så lykkelig med den store, flotte magen sin. Hun er så vakker, så utrolig vakker.
Som mange av dere vet, så blir det en liten prins, det er en gutt som snart kommer til verden. Antageligvis er det en stor gutt også. ” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og det er ingen tvil om at jeg har mye å glede meg til. Jeg er helt i ekstase over det som skal skje. Tiden kan liksom ikke gå fort nok.
Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå skal bli mormor. Det er tusen følelser inni meg. På ultralyd i juni fikk vi vite kjønnet til babyen. Det å få være med på ultralyd, det var en fantastisk opplevelse. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk være med på det. Det kom en del gledestårer den dagen. Det var helt fantastisk å se det lille mennesket ligge der og bevege seg. Strekke ut fingrene, se det lille hjertet slå. Man så alt : fingre, og tær, rygg og mage. Hele hodet med munn og den lille nesetippen. Ryggraden, bein og armer. Babyen hadde det veldig fint, og alt var som det skulle være. Fra å veie ca 280 gram den gang, så veier prinsen nå ca 1,6 kilo.
Denne uken var de kommende foreldre på 3D ultra. Så utrolig flott vi da kunne se den lille prinsen! Der lå han så nydelig, det så nesten ut som han var klar til å komme. Den lille, søte nesen. Hendene, hele ansiktet, hele han – så nydelig, og så perfekt.
Celina er mitt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er så evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om vi hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.
Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Hun er 24 år når babyen kommer til verden. Hun er like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på tre. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes nesten vokser for hver dag. Det er også rart på en utrolig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.
Jeg håper jeg blir verdens beste mormor. Jeg har så mye å gi til den lille som snart skal komme til verden. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Babyen kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som mormor har jeg lov på en mormors måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse, men klart vi skal på handleturer også Jeg håper jeg blir mormoren som tar del i det som skjer i livet til den lille.
Jeg skal om 76 dager bli mormor til den vakreste babyen i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille tid,oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3
