All overvekt sitter i hodet. Det var overskriften på en artikkel jeg hadde i Fædrelandsvennen denne uken. Jeg var blitt spurt av avisen om å fortelle min historie, fortelle om min endringsreise, og fortelle hvordan mitt liv hadde vært som en størrelse for stor. For meg er det utrolig viktig å sette ord på tanker og følelser som så mange går rundt og tenker på, men ikke helt våger å prate om. Det er viktig for meg å vise at mye er mulig selv om man er stor. Det er mulig å gjøre endringer visst man bare ønsker det selv, og setter seg mål man vet at man klarer å gjennomføre.
Jeg brenner for de overvektiges sak. Jeg brenner for den riktige behandlingen av fedme, for trening tilpasset overvektige, for å få slutt på stigmatiseringen av overvektige, for at overvektige skal bli glad i seg selv og innse at de er mer enn et tall på badevekta. Jeg ønsker at overvektige skal stråle, og være stolte over den personen de er. Jeg ønsker også å motivere til aktivitet. Fortelle at kan jeg klare en endring¨, så kan de aller fleste klare det.
Jeg fikk litt kjeft fra noen kvinner som lider av lipødem akkurat som meg. De mente overskriften ble helt feil, men i artikkelen skriver jeg om overvekten min, den jeg kan gjøre noe med. Jeg skriver lite om lipødemet, eller om lymfødemet mitt, for jeg vet at det fettet aldri kan slankes bort. I artikkelen skriver jeg om det ” vanlige ” fettet, det fettet jeg faktisk kan gjøre noe med. I forhold til ren overvekt, så sitter det meste i hodet fordi all overvekt har en årsak, og det er denne årsaken vi må finne for å klare å mestre.
Jeg har hatt en lang reise. 4 år har jeg brukt. 50 kg har jeg mistet. Jeg er stolt. Jeg er glad jeg kan fortelle om min reise på bloggen min, og i dag har jeg også lyst til å dele artikkelen som jeg skrev i Fædrelandsvennen med dere. Jeg håper mange har lyst til å lese den. Du finner artikkelen her :
Jeg har også trukket den heldige vinneren av de flotte ull/silke skjerfet fra Schim Jolie. Den heldige vinneren ble : TURID HANSEN!! Gratulerer så masse, Turid. Du kan velge det et skjerf i den fargen du ønsker. Jeg tar kontakt med deg etter helgen.
Jeg hadde gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg tenkte på fremtiden, og ønsket en kropp som samarbeidet. Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var så lei av all nedsnakkingen jeg gjorde. Jeg ønsket å oppnå drømmen min – drømmen om å veie 60-70 kg, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til operasjon.
Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg måtte bare overbevise meg selv. Hvordan ville livet mitt bli? Ville det bli rosa, og fylt med lykke om jeg opererte meg? Det var tusen spørsmål i hodet. Selv om jeg alltid har vært stor, så har jeg nok hatt færre utfordringer enn mange andre. Jeg har alltid hatt ett ganske aktivt liv, og jeg har aldri ” bare” sittet i sofaen uten å løfte en finger.
Vi er mange som kjemper en tøff kamp mot kiloene, og vi er mange som har gått så mange ganger på trynet at man ofte gir opp. Drømmen, og håpet om en slank, og lekker kropp trøkkes ned i søla gang på gang, og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal kjenne på det og mislykkes. Jeg er en av dem som vet hvordan det kjentes når man aldri klarte det man ønsket. Hva var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å lykkes? Følelsen av og være mislykket, tjukk, og stygg – det er en forferdelig vond følelse å kjenne på . Det at man aldri over tid klarer å kjenne på det å mestre, det gjør noe med oss. Det å skuffe seg selv gang på gang – det er vondt det! I tillegg er det så utrolig flaut at man aldri lykkes.
Det ble ingen operasjon. Hver enkelt må kjenne på hva som føles riktig, og gjør det som er best for en selv. For meg var det å velge bort en slankeoperasjon det riktige valget. Jeg mener operasjon bør være siste utvei. Jeg mener vi må jobbe for å oppnå det vi ønsker. Jeg mener vi skal vise at vi ønsker en endring, og jeg mener at det å kjenne på mestring er en viktig følelse å kjenne på. Det er ingen som kan hvile på lauvbærene etter man er operert. Det er en kamp for å holde vekten, og her blir mange veldig skuffet. Det er så utrolig trist å se hvor mange som etter noen år igjen er overvektig, og tilbake på samme vekt som før, eller kanskje også enda høyere. Det er så mange som ikke bryr seg om grepene i ettertid, og hva skjer da? Kiloene kommer på en etter en, og vekten er plutselig tilbake sammen med BMI’en som sier fedme.
Jeg har lipolymfødem. Et blandingsødem. Jeg har både lipødem og lymfødem. Jeg var en av de ” heldige ” som fikk begge deler. Lite visste jeg dette når jeg vokste opp. Eller at kreftoperasjonen skulle gi lymfødem som senskade. Lipødemfettet som man ikke kan slanke bort uansett hvor hardt man prøver. Mange kvinner lider av lipødem. Man antar at så mange som 100000 norske kvinner kan ha lipødem.
Lipødem er en tilstand med unormal ansamling av fett under huden på legger og lår. Det er et kriterium at fettansamlingen ikke står i forhold til fettfordeling ellers på kroppen. Det typiske bildet er altså en betydelig fedme samlet i begge lår og legger, og eventuelt hofte og sete-parti, men med en normal, eller i alle fall langt slankere overkropp. Forskjellen på lipødem og vanlige fettceller er at du tydelig kan føle mange små kuler i huden, som om du har mange erter under huden.
Det er frustrerende når du blir fortalt at du må ta deg sammen. Du må spise mindre og trene mer. Selv opplever du bare å ese ut, og skjønner ikke hvorfor. Det er psykisk tungt, utrolig tungt. Hadde jeg visst at mine store bein var pga sykdom, så hadde ting vært mye lettere opp igjennom. Det at jeg har et lipolymfødem var også en av årsakene til at jeg ikke ønsket operasjon i frykt for en slank overkropp, og gedigne bein.
Når jeg skriver om slankeoperasjoner, så er jeg redd for å såre. Det er ikke meningen. Mange jobber knallhardt for å holde vekten. Dessverre så er det en del andre som ikke helt skjønner at de må jobbe for å vedlikeholde en lav vekt. Staten betaler 100000 kr for en operasjon, og da må man legge om, og bytte gir.
Jeg drømte om å veie 60 kg. Er det mulig å drømme så stort, og så urealistisk? Når jeg innså at drømmen ikke var realistisk, så raste verden ett lite øyeblikk. Drømmen ble knust, og jeg følte på en ny nedtur. Samtidig fikk livet en ny retning. Jeg traff fantastiske Line, og sammen med henne innså jeg at det var nå reisen skulle starte. Reisen mot ett lettere liv, en bedre helse, og et tall på vekten jeg var fornøyd med. Line og jeg jobbet sammen mentalt. Jeg innså at lykken ikke er 60 kg, men lykken er en lykkelig meg.
Jeg ønsket ett godt liv, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å mestre, jeg ønsket en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. Reisen er ikke slutt, den vil aldri ta slutt… men jeg har opplevd å miste mye vekt, jeg har opplevd å komme i god form, og jeg har opplevd og faktisk kunne være stolt, og fornøyd. Hvem skulle ha trodd det? Det som virker umulig – det er faktisk mulig! Endelig kjenner jeg også på å lykkes – reisen min har gitt resultater. Jeg vet jeg vil komme dit jeg vil fordi jeg har endret på målene mine, og endret måten jeg tenker på – kan jeg, så kan alle.
Det som virker umulig er mulig. Man må bare sette seg mål som er mulige å oppnå. Målene våre er som regel så hårete at det er en av grunnene til at man ikke lykkes. Man kan ikke klare alt på en gang. Babysteps, og delmål tror jeg er viktig for å nå dit man vil. Så tror jeg man må spørre seg selv hvilket vektmål man har? Hvorfor er målet 60, eller 70 kg? Hvorfor går lykkegrensen der? Hvorfor er det et tall på ei vekt som skal fortelle deg når du er lykkelig, og fornøyd?
Lykken ligger ikke i badevekta, eller tallene den viser. Lykken er der når du kjenner den, og har ingenting med tall å gjøre. Når du er fornøyd, så drit i hva vekta viser! Når du føler deg vel, når du føler at kroppen samarbeider, når helsen er bra, når negative tanker er snudd til positive, når du smiler og har det godt med deg selv – da er du der du skal være – uansett hva badevekta forteller deg.
Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner så for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Gjennom både bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting, og jeg får også truffet mange nye, flotte mennesker. Jeg får utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.
For to uker siden ble jeg kontaktet av en journalist fra Norsk Ukeblad som ønsket å lage en reportasje om meg til en serie de har i bladet. Hun hadde lest bloggen min, og ønsket å sette et fokus på mitt liv som en størrelse for stor, hvordan det har vært, og hvordan det har blitt. Hun ønsket å sette fokus på gleden over klær, viktigheten av å kle seg pent og føle seg vel selv om man er stor. Jeg brenner jo for disse tingene, så jeg sa selvsagt ja til å snakke med Camilla, en flott journalist fra min egen hjemby. Jeg er spent på å lese reportasjen, spent på hvordan Camilla vinkler det.
Denne uken her har jeg fått lov til å tilbringe en del tid sammen med Marianne som er fotograf for Norsk Ukeblad. Hun kom til Kristiansand på mandag for å ta bilder til reportasjen, og fokuset på bildene var klær, fargerike klær. Jeg hadde på forhånd fått beskjed om å finne fire antrekk. En lett oppgave? Absolutt ikke. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte på å finne disse fire antrekkene. Til mer man har, til vanskeligere blir det. Jeg brukte en evighet av tid. Prøvde, hang bort. Prøvde, hang bort. Sånn gikk det utover den kvelden. Etter lang tid endte jeg opp med fire antrekk, fire antrekk med farger, fire antrekk som jeg var veldig fornøyd med. Det ble litt endringer underveis etter at fotografen kom, men jeg fikk i alle fall en veldig god gjennomgang av garderoben min.
Å få være med på en fotoshoot med en så dyktig fotograf, det var utrolig spennende! Jeg har tidligere vært på fotoshoot hos Stormberg, men dette ble på en helt annen måte. Vi var sammen noen timer. Vi flyttet oss litt rundt for å ta bilder. Litt hjemme, litt i byen og litt på en stormotebutikk. Man får liksom en ørliten følelse av hvordan det er å være med på slike ting oftere enn det jeg er. Det er ikke gjort på et knips det å ta bilder, det tas utallige bilder med samme motiv, ingenting er tilfeldig. Det var utrolig spennende å se hvordan en fotograf jobber, og hvordan en fotograf tenker.
Bilder. Bilder er aldri moro bortsett fra de få gangene man virkelig er fornøyd med et bilde. Jeg har aldri likt verken å ta , eller å se bilder av meg selv. Jeg har alltid vært den som har tatt bildene, og dermed hatt muligheten til å gjemme meg bort. Å se seg selv som en vandrende flodhest var aldri moro. Noen tror sikkert at jeg elsker bilder av meg selv siden jeg legger mye bilder ut på bloggen, men sånn er det nok ikke. Samtidig så må jeg jo gjøre det om jeg skal blogge. Bilder er viktig. Jeg grudde meg nok litt til å ta disse bildene, for jeg gruer meg jo alltid til å se hvordan bildene blir. Man er alltid super kritisk til seg selv, og finner alltid 100 feil som andre ikke finner.
Det er alltid ting jeg er redd for med bilder. Jeg er aller mest redd for at ansiktet skal bli for stort, og at dobbelthaken skal komme for godt frem. Hos Stormberg var jeg også alltid redd for om overarmene ble for synlige når jeg viste for eksempel t-skjorter. Noe av det aller ” verste ” , og som jeg bekymrer meg mest for er hvordan håret blir på bildene. En ” bad hair day ” er aldri en god ting på bilder, og er man ikke fin på håret, så blir mye ødelagt, i alle fall i mitt hode. Jeg tror mange tenker som meg akkurat der.
Jeg fikk se en del av bildene som Marianne tok av meg, og jeg må jo være så ærlig å si at der var veldig mange fine bilder. Er man en dyktig fotograf, så får man vel frem det beste i de fleste. Nå håper jeg bare at de beste bildene blir valgt ut. Jeg er utrolig spent.
Jeg er spent på å lese reportasjen. Glad om min historie kan inspirere og motivere. Glad om store kvinner kan se hvor flotte de faktisk er, og hvor viktig det er å føle seg vel. Kanskje kan jeg være med på at andre våger. Kan mine tanker, opplevelser og erfaringer bety noe for andre, så vet jeg at valget med å begynne å blogge var et veldig riktig valg. Når reportasjen kommer på trykk, det vet jeg ennå ikke, men vær sikker: dere skal få beskjed 🙂
Jeg er så stolt! Det å se endringene som har skjedd gjennom årene, det er stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken nå. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser at det sannelig er blitt mindre av meg. Jeg har sannelig oppnådd mye. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret.
De siste mnd har vært tunge. Livet har vist seg fra en brutal side, og jeg har stått midt i en kraftig storm. Hadde dette vært for noen år siden, så hadde jeg ikke taklet det som har skjedd. Jeg har alltid vært sterk, men likevel. Endringsreisen har endret meg. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg har tro på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.
I perioder så kan det oppstå to kamper på likt. Den ene hvor livet viser seg fra en brutal side, og så er det mitt forhold til egen kropp. Det sistnevnte er jo blitt utrolig mye bedre, men av og til, så dukker styggen på ryggen opp med denne flodhestfølelsen, men han får aldri bli der lenge før jeg klarer å dytte han bort.
Når flodhestfølelsen kommer snikende, så må jeg jobbe mentalt for å skjønne at det er ei stund siden jeg var en virkelig stor flodhest, en sånn mega flodhest lissom. Følelsen av å være en vandrende flodhest, den kan nemlig fortsatt komme, selv om det er veldig sjeldent sammenlignet med før. Følelsen av å være en vandrende flodhest kommer ofte når jeg av ulike årsaker har vært nødt til å nedprioritere trening. Nødt til å nedprioritere trening? Det er vel egentlig kun når jeg er syk at trening ikke skjer. Men av og til kan det bli mye bursdagsfeiringer, og smågodt til svenskepriser, så da kommer flodhestfølelsen snikende. Da ser jeg at ” verdens beste ” og smørbukk med sjokoladetrekk har lagt seg synlig, og på strategiske plasser på kroppen. Jeg med mine superøyne, jeg kan da stå foran speilet å se at alle kaloriene har lagt seg på kroppen, og jeg ser akkurat hvor de ligger.
Mitt viktigste verktøy for å komme meg igjennom tunge perioder når det kommer til kroppen, det er å se på gamle bilder. Dessverre så er det veldig få bilder av meg på det største. Jeg tok bilder av alle andre, eller gjemte meg unna når andre skulle ta bilder. Derfor er det ikke så mange bilder jeg har, men de jeg har, de tar jeg frem og kikker på. En dag kan jeg kanskje fortelle hvor mye jeg faktisk har veid, men den dagen, den er ikke nå. Bildene sier iallefall litt, og på disse, så var jeg heller ikke på mitt største.
Jeg har lyst til å dele noen gamle og nye bilder med dere i dag. Jeg ser klart at jeg er blitt eldre, kanskje naturlig akkurat det. Bildene av meg er fra da jeg var en størrelse større enn jeg er i dag. Jeg vet at jeg i alle fall har gått ned 50 kg, men det er lenge siden jeg har vært på vekta nå. Spent på hvor mye det er nå. Bildene er fra 2003, og noe senere var jeg enda større enn på disse bildene.
Jeg har lyst til å vise dere disse bildene for å vise at det er mulig. Det er mulig å gjøre en endring. En endring for en lettere kropp, men viktigst, for å få en bedre helse. Jeg kunne ha gjort større endringer i form av at jeg kunne lagt om kostholdet enda mer, men jeg har valgt å bruke tid, og heller spise ” vanlig.” Kan jeg, så kan du 🙂 Kanskje kan bildene inspirere og motivere. Nå tørker jeg gledestårene, og drar på trening 🙂
12 år siden du reiste fra oss. 12 år siden jeg sist så deg og pratet med deg. 12 år siden du bodde her i samme huset som meg. 12 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at du ikke var mer. 12 år er mange år, men det føles ikke som om det har gått 12 år.
Sorgen og savnet forsvinner etter hvert sies det. Den aller verste forsvinner, men sorgen, den er der fortsatt. Savnet etter deg vil alltid være der. Du vil alltid være pappaen min. Han som alltid var der med gode råd, ei skarp tunge, sterke meninger, og ett godt hjerte. Han som på sin måte viste hva jeg betydde for han. Det var ikke klemmer i kø. Du var ingen klemmer, men du viste det på din måte, og jeg var aldri et øyeblikk i tvil om hvor glad du var i meg, og de du hadde rundt deg. Ikke minst barnebarna dine. I november skal du bli olderfar til en liten gutt. Han skal oppkalles etter faren din, kjære pappa. Du hadde vært så stolt over å bli olderfar, så stolt over å se at Celina har blitt ei så flott jente som nå selv skal bli mamma, og du hadde likt Celinas samboer, Andreas utrolig godt.
Du betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Vi mistet deg så altfor tidlig. Hjertet ditt ville ikke mer. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger.
Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg pappa som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre, rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har.
Det rammet oss, og jeg mistet deg. Du levde ikke evig slik jeg noen gang innbilte meg at du ville. Jeg husker du på sykehuset var så bekymret for om du noen gang kom til å komme tilbake til huset på Odderhei. ” Selvsagt kommer du hjem igjen ” sa jeg til deg. Du kom aldri hjem.
9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Du var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider. Det var deg jeg drøftet ting med, og du ga gode råd. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle.
Du var en utrolig viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som er borte, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden.
Savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg, pappa der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg en gang treffe deg igjen en dag, pappa.
I dag skal det settes blomster på graven din, og lys skal tennes. Jeg sender masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve, og for alle gode minner. Det er veldig mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er jeg aller mest takknemlig <3 Takknemlige for at du var pappaen min.
Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.
Går man 4-5 år tilbake i tid, så veide jeg ca 50 kg mer enn i dag. Jeg kan den dag i dag fortsatt føle meg som en vandrende flodhest en gang i blant, men for 50 kg siden, da var jeg en vandrende flodhest, og en tikkende bombe. Klart det er utfordrende for en kropp å ha en så høy vekt. Alarmklokkene tikket mot rødt både på blodtrykk, og sukker. Jeg var kanskje ikke redd for å dø, men samtidig, jeg så helt klart hvilken vei dette kunne gå, så kanskje var jeg redd for å dø sånn helt innerst inne. Eller at livet ikke skulle bli så langt som jeg ønsket.
I går var en av de dagene hvor jeg måtte sette meg ned litt. Jeg måtte tenke, og se tilbake. Jeg trenger det i blant når dagene kan bli litt tøffe. Jeg har hatt nesten ei uke med forkjølelse hvor jeg ikke har fått trent fordi kroppen ikke har orket. Jeg opplever tøffe tak ellers i livet, og når ting blir tøffe, så må jeg sette meg ned. Tenke på hva jeg har oppnådd, tenke hvor langt jeg har kommet psykisk, og hvor mange kilo som har forlatt kroppen min. Jeg måtte tenke på hvor mye friskere kroppen min har blitt, og jeg må ta frem de gamle bildene som viser en Heidi som veide langt mer da enn nå. En Heidi som tenkte negative tanker rundt egen kropp fra jeg våknet til jeg la meg. Jeg trengte den tenkepausen i går. Jeg innså hvor sterk jeg er, hvor målrettet jeg er, og jeg vet at selv ikke noen dagers pause fra treningen gjør at jeg faller tilbake i gamle spor. Jeg kommer alltid inn på de riktige sporene igjen.
Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Jeg vet det er en tøff kamp, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag. 50 kg! Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Da er det vel verdt å kjempe videre? Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn.
Mitt viktigste budskap til deg som leser, det er at det som virker umulig er faktisk mulig. Det er verdt å kjempe en tøff kamp mot kiloene. Løsningen ligger i deg selv. Ønsker du det sterkt nok, så vil du klare det. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller deg at du må ta grep om du selv ikke er klar. Jeg tror samtidig det er viktig for oss alle å innrømme at fedmen er et problem, og faktisk også innse de helsemessige utfordringene. Et liv med høy overvekt byr på utfordringer. Sånn er det bare. Selv om jeg alltid har vært en aktiv overvektig, og kanskje ikke helt ville innse begrensningene, og utfordringene, så var de der. Hver gang jeg innså dette, så var det like vondt å kjenne på.
For at vi skal lykkes skritt for skritt, så må man hente motivasjonen i seg selv, og man må gjøre det for seg selv, ikke for alle andre. Det er vår helse, vår kropp, og vårt liv. Samtidig må vi også innse at i motsetning til alle de fantastiske kurene som finnes, så skal en livsstilsendring vare livet ut. Altså må endringene du gjør være endringer du kan leve med resten av livet. Så synes jeg det er viktig å huske at livet også skal nytes, og det skal leves. Man kan ikke leve på knekkebrød, og broccoli resten av livet. Jeg vil heller spise ” normalt”, og dermed godta at kiloene forsvinner noe senere.
For meg er det urealistisk å tro at jeg skal ned i en vekt på 60- 70 kg. Ikke er det realistisk, og ikke har jeg tenkt å bruke verken tid, eller energi på å komme dit. Ikke er det ett brennende ønske heller. Jeg har tidligere skrevet om den slanke drømmen. Den drømmen jeg en gang hadde, men som ikke er min lengre. For meg er det mine ønsker som skal stå i fokus. Jeg har ikke fokus på hva den perfekte vekta mi egentlig burde være. Jeg tenker ikke hvor mange kilo jeg burde gå ned før jeg har den vekta det perfekte samfunnet mener jeg bør ha.
Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta. Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker. Men husk alltid : Det ” umulige ” er 100% mulig!
Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg tar det i mitt tempo, jeg aksepterer at det vil komme både nedturer, og bratte bakker underveis, og viktigst av alt : Jeg gjør det for meg selv, ingen andre.
Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene. Det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene.
Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!
Jeg får så mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som forteller hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er reelle, men ikke kom å fortell meg at store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet.
Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre. Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av.
Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.
Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant. Vi foreldre er barnas forbilder.
Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake, eller hoppe over måltider mens resten av familien spiser vanlig middag. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Vi voksne skal også passe oss for hvordan vi snakker om andre mennesker. Slik vi omtaler mennesker, slik vil barna omtale mennesker. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger.
Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i andres øyne ikke har den kroppen andre mener man skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke andre skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi noen ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk?
Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for den jeg er.
Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen vår , så se oss bak kroppen vår. Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. En del arbeidsgivere er for eksempel en gruppe som må skjerpe seg. De må begynne å se personen, og hva personen kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess.
Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte, og jeg er sikker på at mange av de som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke kikker fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt.
Jeg har sagt det før, jeg digger de som driter i vekta, og som klarer å være seg selv 100%. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, samtidig er jeg veldig fornøyd med det jeg har oppnådd.
Det er 76 dager igjen. 76 dager til prinsen kommer. 76 dager til min flotte datter og henne samboer skal bli foreldre for første gang. 76 dager til jeg skal bli den heldigste mormor i hele verden. Jeg gleder meg så enormt. Mammahjertet banker av lykke hver gang jeg ser datteren min så lykkelig med den store, flotte magen sin. Hun er så vakker, så utrolig vakker.
Som mange av dere vet, så blir det en liten prins, det er en gutt som snart kommer til verden. Antageligvis er det en stor gutt også. ” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og det er ingen tvil om at jeg har mye å glede meg til. Jeg er helt i ekstase over det som skal skje. Tiden kan liksom ikke gå fort nok.
Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå skal bli mormor. Det er tusen følelser inni meg. På ultralyd i juni fikk vi vite kjønnet til babyen. Det å få være med på ultralyd, det var en fantastisk opplevelse. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk være med på det. Det kom en del gledestårer den dagen. Det var helt fantastisk å se det lille mennesket ligge der og bevege seg. Strekke ut fingrene, se det lille hjertet slå. Man så alt : fingre, og tær, rygg og mage. Hele hodet med munn og den lille nesetippen. Ryggraden, bein og armer. Babyen hadde det veldig fint, og alt var som det skulle være. Fra å veie ca 280 gram den gang, så veier prinsen nå ca 1,6 kilo.
Denne uken var de kommende foreldre på 3D ultra. Så utrolig flott vi da kunne se den lille prinsen! Der lå han så nydelig, det så nesten ut som han var klar til å komme. Den lille, søte nesen. Hendene, hele ansiktet, hele han – så nydelig, og så perfekt.
Celina er mitt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er så evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om vi hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.
Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Hun er 24 år når babyen kommer til verden. Hun er like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på tre. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes nesten vokser for hver dag. Det er også rart på en utrolig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.
Jeg håper jeg blir verdens beste mormor. Jeg har så mye å gi til den lille som snart skal komme til verden. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Babyen kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som mormor har jeg lov på en mormors måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse, men klart vi skal på handleturer også 🙂 Jeg håper jeg blir mormoren som tar del i det som skjer i livet til den lille.
Jeg skal om 76 dager bli mormor til den vakreste babyen i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille tid,oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3
Har vi brukt for rosabloggere? Visst jeg stilte deg det spørsmålet, hva hadde du svart? Rosabloggere er de unge bloggerne, de som for det meste fokuserer på seg selv, på utseende, på det ” perfekte. ” De som henvender seg til de unge leserne, lesere som ofte sluker rått alt som blir skrevet.
Har vi bruk for rosabloggere? Hvilke verdier gir de populære bloggerne til de unge? Dette er ett utrolig viktig tema, og det er så viktig at det settes søkelys på nettopp den påvirkningen som rosabloggerne har. Som bloggere har vi ett enormt stort ansvar, et ansvar også jeg kjenner på selv om jeg verken er rosablogger, eller ung. Det er en rimelig stor forskjell på min blogg, og en rosa blogg. Innholdet er veldig forskjellig, vi har ulike lesergrupper, men likevel har vi alle et ansvar.
14. september skal jeg delta på min første paneldebatt som blogger. Jeg er veldig spent, jeg gruer meg litt, men jeg kjenner også at jeg gleder meg. Jeg er også stolt over at jeg har blitt spurt om å delta. Det må jo bety at de mener jeg har noe viktig å bringe inn i debatten. Tema er nettopp rosabloggere. Er det greit å dele ut rabattkoder og reklamere for silikon og fillers til barn ned i 12 års alderen? Dere som leser bloggen min er engasjerte lesere, hva tenker dere rundt de unge rosabloggerne? En leser påpekte en gang at annonsørene ofte blir glemt. Har ikke de også et ansvar?
Det er Protestfestivalen i Kristiansand som i år har ” Ung Protest ” hvor man skal sette fokus på rosabloggerne. Er rosabloggerne dårlige forbilder? 9 av 10 jenter i 16 års alderen ønsker å endre på utseende sitt. Har rosabloggerne en del av skylden? En av ti tenåringsjenter sliter med psykiske lidelser. Er mye av grunnen at man gjennom rosablogger får et bilde av hvordan man bør se ut for å passe inn i den perfekte verden, en verden som kun finnes på blogg, men ikke i virkeligheten. Hva er grunnen til at rosabloggere har behov for å vise seg frem på den måten som de gjør, eller lage et speilbilde som egentlig ikke eksisterer? Hvem er de egentlig om man fjerner de rosa veggene rundt dem?
En rosablogger skal ene og alene nå frem til helt andre lesere enn de jeg henvender meg til, men kroppspresset, det dårlige selvbildet, de negative tankene rundt seg selv og egen kropp, dette har eksistert lenge. Jeg har lesere som er over 80 år som skriver til meg hvor de forteller at de har slitt med negative tanker rundt egen kropp i alle år. Jeg traff en leser som kunne fortelle meg at hun nå var 75 år, hun hadde alltid vært en størrelse for stor, og hun hadde gjennom alle år slitt med å akseptere kroppen sin. Tenk hvor mye tid, og hvor mange år av livet man da bruker på negative tanker som man heller skulle ha brukt på å leve. Når man i alle år har kjent på dette, så kan man jo tenke hvor mye større presset på kropp har blitt etter at sosiale medier kom på banen. Nå kan man hver dag kan lese om hvordan man må se ut for å passe inn. Rosabloggerne skriver om hvordan du selv og hverdagen kan bli vakrere med riktige klær, riktig sminke og det riktige utseende.
14.september deltar jeg på min første paneldebatt. Debatten skal kjøres på Fiskå skole her i Kristiansand. Jeg skal debattere mot sjef for Nettavisen, Gunnar Stavrum. Stavrum og Nettavisen står bak Blogg.no hvor de fleste av oss blogger. Stavrum tjener gode penger på rosabloggerne. Tidligere Playboy modell, Lillian Muller skal være med. Jeg er veldig spent på hennes tanker rundt rosabloggerne, og kroppspresset mot de unge. To rosabloggere deltar i debatten. Jeg må innrømme at jeg ikke er den som leser mest rosablogger, noe jeg nå må begynne med, så jeg måtte google begge to. De unge vet garantert hvem de er. Den ene rosabloggeren er Ann Marielle Lekven Lipinska. Lipinska har i tillegg til å være rosablogger også vært med på Paradise Hotel. Den andre rosabloggeren er Christina Legreid, stripper på 20 år som i følge seg selv ønsker å gi unge mennesker et nytt syn på verdens muligheter….Jeg tror dette kan bli en utrolig spennende, og viktig debatt. Jeg har mine meninger, og jeg håper jeg skal klare å gjøre en god debatt.
Hva tenker du om rosabloggere? Hvordan påvirker de dagens unge? Hvilke verdier gir de ungdommen? Det hadde vært spennende og hørt dine tanker rundt emnet vi skal debattere.
Denne uken har livet vist seg fra sin brutale side. Denne uken har jeg kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme uke. Det har vært en berg, og dalbane Det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Vi skal alltid bli flinkere til å ta vare på dagen, til å nyte øyeblikket, til å leve her, og nå, men det blir ikke alltid som vi snakker. Jaget, og kavet etter å føle seg på topp, til å være ” perfekt “, det sitter i mange av oss. Vi sliter oss helt ut for å bli ” best “, for å ha det perfekte huset, for å være de perfekte foreldrene, og for at alle skal se oss som vellykket, de som klarer alt, og har orden på alt. I min endringsreise, og etter egen sykdom så har jeg heldigvis lært mye, jeg har endret meg mye. Jeg vet at jeg ser på hver dag helt annerledes nå enn jeg gjorde før, og jeg vet at jeg ikke kaver etter de store tingene lengre for at jeg skal være som alle andre, og være ” vellykket.” Mye er endret i hodet mitt, fokuset er helt annerledes, men denne uken har likevel fått meg til å tenke på hva som er det viktigste, og hvilket fokus jeg skal ha fremover. Jeg har også kjent på hvordan livet på et knips kan endre seg.
Når en veldig nær deg blir syk, så kjenner man på så mange følelser. Når man står midt oppi det, så tenker man kanskje ikke så mye mer enn å være der for den som er syk, men når man får noen minutter alene, så kommer tankene, og alle følelsene. Usikkerheten rundt sykdommen, jeg vet den er alvorlig. Hva som vil skje, redselen for at noe skal gå galt, følelsen av at livet blir snudd opp, ned. Alt dette i en herlig blanding blir fort tøffe følelser å kjenne på. Man merker at man er i en berg, og dalbane hvor man er med på hele turen, men at man mest stopper på midten, og ikke kan komme videre før man vet mer om situasjonen til den som er syke. Jeg vet det kan gå veldig galt. Jeg får ikke puste et øyeblikk, men fornuften kommer tilbake, om enn bare så vidt.
Livet blir snudd opp, ned. Alle de vonde følelsene er en heftig ting å kjenne på. Jeg er så utrolig takknemlighet for alle de gode og fantastiske personene jeg har i livet mitt. Mennesker som virkelig bryr seg, som vil være der for meg – det er en gave å ha så mange ekte venner i livet mitt. Jeg er takknemlig for alle gode tingene i livet mitt. Tingene jeg jobber med, brenner for. De er så gode å ha nå. Når vi sier at hver dag er en gave, og at livet er her, og nå, så høres det så rosa ut, men hver dag er sannelig en gave, og det er synd at vi mange ganger må kjenne på sorg, og usikkerhet før vi faktisk innser akkurat det. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre, og gjøre de tingene man har lyst til, og ikke bare de tingene man føler at man må gjøre? Kan vi sette annet fokus, ha mer tid til de nære rundt oss som betyr så utrolig mye for en? Tid til hverandre, samvær, og gode opplevelser, det er viktige stikkord.
Livet er en berg og dalbane, og et sted her befinner jeg meg. Kritisk sykdom, usikkerhet, vissheten om at livet plutselig kan bli tommere. Heldigvis er jeg kommet meg fra endeløs sorg til å kjenne på at jeg har funnet styrken. Berg og dalbanen går opp, og ned, og jeg, jeg må bare følge med….
