Har vi brukt for rosabloggere? Visst jeg stilte deg det spørsmålet, hva hadde du svart? Rosabloggere er de unge bloggerne, de som for det meste fokuserer på seg selv, på utseende, på det ” perfekte. ” De som henvender seg til de unge leserne, lesere som ofte sluker rått alt som blir skrevet.

Har vi bruk for rosabloggere? Hvilke verdier gir de populære bloggerne til de unge? Dette er ett utrolig viktig tema, og det er så viktig at det settes søkelys på nettopp den påvirkningen som rosabloggerne har. Som bloggere har vi ett enormt stort ansvar, et ansvar også jeg kjenner på selv om jeg verken er rosablogger, eller ung. Det er en rimelig stor forskjell på min blogg, og en rosa blogg. Innholdet er veldig forskjellig, vi har ulike lesergrupper, men likevel har vi alle et ansvar.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

14. september skal jeg delta på min første paneldebatt som blogger. Jeg er veldig spent, jeg gruer meg litt, men jeg kjenner også at jeg gleder meg. Jeg er også stolt over at jeg har blitt spurt om å delta. Det må jo bety at de mener jeg har noe viktig å bringe inn i debatten. Tema er nettopp rosabloggere. Er det greit å dele ut rabattkoder og reklamere for silikon og fillers til barn ned i 12 års alderen? Dere som leser bloggen min er engasjerte lesere, hva tenker dere rundt de unge rosabloggerne? En leser påpekte en gang at annonsørene ofte blir glemt. Har ikke de også et ansvar?

Det er Protestfestivalen i Kristiansand som i år har ” Ung Protest ” hvor man skal sette fokus på rosabloggerne. Er rosabloggerne dårlige forbilder? 9 av 10 jenter i 16 års alderen ønsker å endre på utseende sitt. Har rosabloggerne en del av skylden? En av ti tenåringsjenter sliter med psykiske lidelser. Er mye av grunnen at man gjennom rosablogger får et bilde av hvordan man bør se ut for å passe inn i den perfekte verden, en verden som kun finnes på blogg, men ikke i virkeligheten. Hva er grunnen til at rosabloggere har behov for å vise seg frem på den måten som de gjør, eller lage et speilbilde som egentlig ikke eksisterer? Hvem er de egentlig om man fjerner de rosa veggene rundt dem?

En rosablogger skal ene og alene nå frem til helt andre lesere enn de jeg henvender meg til, men kroppspresset, det dårlige selvbildet, de negative tankene rundt seg selv og egen kropp, dette har eksistert lenge. Jeg har lesere som er over 80 år som skriver til meg hvor de forteller at de har slitt med negative tanker rundt egen kropp i alle år. Jeg traff en leser som kunne fortelle meg at hun nå var 75 år, hun hadde alltid vært en størrelse for stor, og hun hadde gjennom alle år slitt med å akseptere kroppen sin. Tenk hvor mye tid, og hvor mange år av livet man da bruker på negative tanker som man heller skulle ha brukt på å leve. Når man i alle år har kjent på dette, så kan man jo tenke hvor mye større presset på kropp har blitt etter at sosiale medier kom på banen. Nå kan man hver dag kan lese om hvordan man må se ut for å passe inn. Rosabloggerne skriver om hvordan du selv og hverdagen kan bli vakrere med riktige klær, riktig sminke og det riktige utseende.

14.september deltar jeg på min første paneldebatt. Debatten skal kjøres på Fiskå skole her i Kristiansand. Jeg skal debattere mot sjef for Nettavisen, Gunnar Stavrum. Stavrum og Nettavisen står bak Blogg.no hvor de fleste av oss blogger. Stavrum tjener gode penger på rosabloggerne. Tidligere Playboy modell, Lillian Muller skal være med. Jeg er veldig spent på hennes tanker rundt rosabloggerne, og kroppspresset mot de unge. To rosabloggere deltar i debatten. Jeg må innrømme at jeg ikke er den som leser mest rosablogger, noe jeg nå må begynne med, så jeg måtte google begge to. De unge vet garantert hvem de er. Den ene rosabloggeren er Ann Marielle Lekven Lipinska. Lipinska har i tillegg til å være rosablogger også vært med på Paradise Hotel. Den andre rosabloggeren er Christina Legreid, stripper på 20 år som i følge seg selv ønsker å gi unge mennesker et nytt syn på verdens muligheter….Jeg tror dette kan bli en utrolig spennende, og viktig debatt. Jeg har mine meninger, og jeg håper jeg skal klare å gjøre en god debatt.

Hva tenker du om rosabloggere? Hvordan påvirker de dagens unge? Hvilke verdier gir de ungdommen? Det hadde vært spennende og hørt dine tanker rundt emnet vi skal debattere.

Denne uken har livet vist seg fra sin brutale side. Denne uken har jeg kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme uke. Det har vært en berg, og dalbane  Det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Vi skal alltid bli flinkere til å ta vare på dagen, til å nyte øyeblikket, til å leve her, og nå, men det blir ikke alltid som vi snakker. Jaget, og kavet etter å føle seg på topp, til å være ” perfekt “, det sitter i mange av oss. Vi sliter oss helt ut for å bli ” best “, for å ha det perfekte huset, for å være de perfekte foreldrene, og for at alle skal se oss som vellykket, de som klarer alt, og har orden på alt. I min endringsreise, og etter egen sykdom så har jeg heldigvis lært mye, jeg har endret meg mye. Jeg vet at jeg ser på hver dag helt annerledes nå enn jeg gjorde før, og jeg vet at jeg ikke kaver etter de store tingene lengre for at jeg skal være som alle andre, og være ” vellykket.” Mye er endret i hodet mitt, fokuset er helt annerledes, men denne uken har likevel fått meg til å tenke på hva som er det viktigste, og hvilket fokus jeg skal ha fremover. Jeg har også kjent på hvordan livet på et knips kan endre seg.

Når en veldig nær deg blir syk, så kjenner man på så mange følelser. Når man står midt oppi det, så tenker man kanskje ikke så mye mer enn å være der for den som er syk, men når man får noen minutter alene, så kommer tankene, og alle følelsene. Usikkerheten rundt sykdommen, jeg vet den er alvorlig. Hva som vil skje, redselen for at noe skal gå galt, følelsen av at livet blir snudd opp, ned. Alt dette i en herlig blanding blir fort tøffe følelser å kjenne på. Man merker at man er i en berg, og dalbane hvor man er med på hele turen, men at man mest stopper på midten, og ikke kan komme videre før man vet mer om situasjonen til den som er syke. Jeg  vet det kan gå veldig galt. Jeg får ikke puste et øyeblikk, men fornuften kommer tilbake, om enn bare så vidt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Livet blir snudd opp, ned. Alle de vonde følelsene er en heftig ting å kjenne på. Jeg er så utrolig takknemlighet for alle de gode og fantastiske personene jeg har i livet mitt. Mennesker som virkelig bryr seg, som vil være der for meg – det er en gave å ha så mange ekte venner i livet mitt. Jeg er takknemlig for alle gode tingene i livet mitt. Tingene jeg jobber med, brenner for. De er så gode å ha nå. Når vi sier at hver dag er en gave, og at livet er her, og nå, så høres det så rosa ut, men hver dag er sannelig en gave, og det er synd at vi mange ganger må kjenne på sorg, og usikkerhet før vi faktisk innser akkurat det. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre, og gjøre de tingene man har lyst til, og ikke bare de tingene man føler at man må gjøre? Kan vi sette annet fokus, ha mer tid til de nære rundt oss som betyr så utrolig mye for en? Tid til hverandre, samvær, og gode opplevelser, det er viktige stikkord.

Livet er en berg og dalbane, og et sted her befinner jeg meg. Kritisk sykdom, usikkerhet, vissheten om at livet plutselig kan bli tommere. Heldigvis er jeg kommet meg fra endeløs sorg til å kjenne på at jeg har funnet styrken. Berg og dalbanen går opp, og ned, og jeg, jeg må bare følge med….

Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen? Vet vi hvor heldige vi er som våknet opp til en ny dag i dag? Nå skal ikke dette bli et blogginnlegg av den depressive sorten, men jeg tror vi må bli så mye flinkere til å sette pris på dagen i dag, og kaste alle negative tanker på båten. Tenk hvor mye tid vi bruker på alt av negative tanker, og stress. Har du noen gang tenkt over hvor mye bedre dagen ville bli dersom du ikke brukte så mye tid på å bry deg om hva alle andre mente, og heller brukte tiden på det som virkelig betyr noe.

Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå begynner å jobbe i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke lengre å se tilbake på dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke ned meg selv. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som sier mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som kanskje ikke er som hodet vil ha det til å være.

Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokuset var på vekten. Jeg vet at jeg ikke er 100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så hvorfor la dem ødelegge for meg? Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi, så tenker jeg i dag at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.

Det er jo absolutt ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam om man lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv! Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Visst vi i tillegg tar med både strekkmerker, og cellulitter, så tror jeg vi har med det meste 🙂 Dessuten skal vi også huske på at om vi skulle få noen blikk som sier at de ikke liker det de ser, så er det for det første deres problem, og for det andre, så er der også de som mener det motsatte. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle dog ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer ” akseptabelt ” at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo 🙂

Om magen er like stor som den var i fjor, og det samme gjelder både lår, og rompe, hva så? Skal vi la dette ødelegge for å ha det godt, og nyte dagene vi har? Er det alle de negative tankene vi skal tenke tilbake på? Skal minnene vi tar med oss videre være minner hvor vi stort sett var negative, og ødeleggende med oss selv? Er det disse tingene vi ønsker å huske? Er det disse tingene vi skal ha fokus på, eller skal vi sammen være enige om å snu tankegangen? Skal vi lære oss å bli glad i oss selv, og se oss selv for den flotte personen vi faktisk er? Skal vi nyte hver dag vi får, og fylle dagene med gode ting som gir oss glede i hverdagen?

Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har trossalt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Visst andre tenker stygge ting om oss, eller sender blikk som sier at de ikke liker oss, så må vi prøve å la det passere. Disse menneskene betyr jo ingen verdens ting for oss, og antagelig ser vi de heller ikke igjen. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver ” perfekte ” kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp denne sommeren enn forrige sommer. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm. Jeg er strålende fornøyd, og jeg har virkelig tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før.

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er, og at jeg ikke skal bry meg om hva fremmende mennesker tenker, eller mener. De kjenner ikke meg, eller min historie. Det er altfor lett å dømme uten å vite. Jeg vet at mine utfordringer på det mentale planet ligger i å prøve og ikke bry meg om andre, og det ligger i å være stolt av den jeg er. Jeg har en stor jobb foran meg, men jeg har begynt å jobbe, og jeg vet jeg skal klare å snu tankene. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da skal jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil absolutt falle underveis, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise – ta vare på hver dag!  

Av en eller annen grunn så er jeg en av de ” heldige ” som får disse deilige abscessene rundt forbi på kroppen. En abscess er en byll, en avgrenset betennelse full av puss. Fettkuler har jeg hatt litt av. De forsvinner av seg selv etter hvert, og plager meg ikke. Abscesser derimot, de er ganske så plagsomme. Jeg har spurt legen hvorfor jeg er så disponert for disse herlighetene, men han har egentlig ikke noe godt svar å gi meg. Det er bare sånn…

I fjor fikk jeg en kul på magen. Panikk! Kul! Jeg kom meg fort opp til legen for å vise kulen. Ingen fare sier legen. Du kan ta rundt den, og kulen er litt øm, altså en fettkul. Den såkalte fettkulen vokste og vokste. Den ble ganske så stor, og ganske så øm og vond. En lege ved legesenteret måtte fjerne det, og jeg glemmer det vel aldri tror jeg. Så smertefullt. Her skulle man ikke ta noen hensyn. Jeg går aldri til den legen igjen, ikke om han er den eneste legen å få ta i ved legesenteret. Jeg vet ikke hvor lenge jeg styrte med infeksjon etter han hadde kuttet og tømt byllen. Jeg har ennå ett bittelite hull på magen som et herlig minne om byllen, og legen jeg overhode aldri skal til igjen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For noen få uker siden, så kjente jeg en ny kul under det ene brystet. Panikken uteble. Jeg tenkte ikke kreft. Jeg kjente på størrelse, og konsistens at dette var en ny fettkul, eller i verste fall en abscess. Den holdt seg liten lenge, men så plutselig, på få dager, så eksploderte det. Kulen ble ca 10 cm, så vond og øm at det var ubehagelig nesten bare å se på den. Min fastlege har ferie, så jeg krysset fingrene for at det var andre leger på legesenteret enn legen som så smertefullt tømte byllen i fjor. Jeg var heldig. Turnuslegen jeg kom til hadde aldri sett en så stor, og væskefyllt byll, og hun kjente sine begrensinger, så hun ringte sykehuset og så bar det opp på akutten. Det er egentlig her historien begynner. Historien om venting, frustrasjon, irritasjon og sinne. Historien om et helsevesen som må holde hjulene i gang på et minimum. Bare sånn at det akkurat går. Visst ikke er de lite effektive?.

1430 var klokka når jeg kom til akutten. Nå skal jeg forte meg å legge til at jeg ble henvist til akuttens avdeling for skader..skade poliklinikken, men alt er jo akutten sånn sett…men kjempet ikke om pass blant de sykeste. Kun to satt der fra før, så køen var ikke lang heldigvis. Det var straks vaktskifte. Nye leger skulle på, nye sykepleiere. Vaktskifte betyr at det kan ta noe lengre tid. Jeg tenker det er helt ok, men jeg tenker at akutten må være bemannet på et minimum når man utover så hvor lang tid alt tok. Jeg var jo kjempe happy. Jeg kom inn til legen etter kun og ha ventet en time. Puh! Marerittet hadde bare så vidt begynt….

1530. Legen kjenner på byllen. Hun er noe usikker på hva slags byll det er. Hun klemmer, kjenner og tenker. Sier lite egentlig. En kirurg må se på det. En kirurg som aldri kommer. Så skal det tas ultra for å se hva kulen er, og hvor den ligger. En ultralege er på jobb. Det kunne bli litt venting. Jeg ble bedt om å sette meg i sykehuskafeen da labratoriet jeg skulle til lå rett ved. Ca kl. 1630 går jeg dit. Klokka 19.00 har jeg fortsatt ikke hørt noe. Min bedre halvdel mener jeg må gå tilbake for å snakke med de. Akutten har purret og fått beskjed om å smøre seg med tålmodighet. Klokka 2130 sitter jeg utenfor lab 13, 2135 kommer jeg endelig inn. De beklager ventingen….da har jeg ventet i over 5 timer, og det var 7 timer siden jeg først ankom akutten.

Ultra viste abscess, denne væskefylte, smertefulle saken. Han viste meg det sorte hulrommet på skjermen. Tilbake til akutten. Vente på å komme inn til legen. La oss si det sånn: jeg hadde sett mange mennesker komme og gå på den tiden jeg hadde sittet der. Alle må ha vært mye mer akutt enn meg. Jeg sa jeg egentlig bare ville hjem. Da gikk jeg på eget ansvar fikk jeg som beskjed, så jeg ble nå sittende.

2230 kom jeg på ny inn til legen. Legen som begynte skiftet sitt da jeg kom inn, og som avsluttet skiftet sitt med meg. Abscessen skulle tømmes. En nål skulle stikkes inn i byllen, uten bedøvelse, og væsken skulle suges ut. Stikket overlevde jeg ennå jeg hadde traumer etter stikket jeg hadde fått i fjor da kulen på magen skulle tømmes. Lite væske kom. Legen holdt på lenge, veldig lenge, og fikk kun nok væske til en pussprøve. Det var så smertefullt at jeg ikke kan beskrive det med ord. Jeg tror aldri jeg har skreket så høyt. Legen måtte tilkalle en kirurg. Hun ville at han skulle tømme den. Kirurgen kom etter hvert, foretok samme prosedyre, og jeg opplevde det samme smertehelvete. Det ble satt lokalbedøvelse, og de fortsatte, men lite puss ville ut.

Kl.23 ble det hele avsluttet med en abscess som fortsatt har væske i seg, som fortsatt er øm og vond, men forhåpentligvis er det nok i følge kirurgen. Han håper antibiotika vil ordne opp i resten. Er jeg ikke bra etter 4 dager så skal jeg tilbake. Da skal de lage et snitt, og få pusset ut på den måten. Han var redd for det kosmetiske. Hallo! Kuttet blir under brystet! Hva gjør det om det kommer ett lite kutt der…? Men det var visst ikke dagen for dette i går. Jeg hadde jo bare ventet ett halvt døgn…

Sånn ble min fredagskveld. Jeg dro hjemmenfra 13.00 for time på legesenteret. Kl.2330 kom jeg inn døren hjemme. For et mareritt! Jeg skal love deg at jeg var frustrert, sint og lei. Er det mulig at det skal ta så lang tid før man får hjelp? Køene var da ikke så lange. Det må vel være for å spare penger. At man kjører på et minimum av ansatte, eller at man kanskje ikke er så effektive som man burde være…kanskje hele opplegget bør vurderes? Jeg er jo ikke den eneste som har opplevd dette…. Ultralegen var for eksempel den eneste på jobb, og han hadde ansvar for alle avdelingene på sykehuset! Galskap!

Abscessen er noe mindre i dag. Den er vond fortsatt. Jeg får bare håpe. En ny dag på akutten frister ikke.

For å ta det aller først –  jeg har ikke bursdag i dag. Likevel føler jeg for å si hurra for 48. Jeg føler meg ikke som 48. Ikke at jeg vet hvordan en 48 åring skal føle seg. Da jeg var mindre, og noen sa de var 48 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 48, og jeg håper det er ett bra tegn. Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, så for meg er alder kun et tall.

Jeg satt og så på gamle bilder i går, vi pratet om alder. Ingen følte at de var alderen sin. At jeg om under to år faktisk passerer 50 år, det klarer jeg ikke helt å tro. Jeg føler meg mye yngre. Innerst inne så føler jeg jo også at jeg ser yngre ut enn alderen min også…selv om jeg ikke snakker for høyt om akkurat det 🙂 Min mor som er 77 år føler heller ikke alderen sin, og det er vel positivt at man føler seg ung til sinns? At kroppen hardt og brutalt noen ganger kan minne oss på at man ikke er 20 lengre, det er en ting, men jeg tenker det er en god ting at man ellers føler seg mye yngre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså,  jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 48 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Så stopper man opp litt og kjenner på alle gode minner, og naturlig dukker også andre ting opp. Livet er jo ikke bare de gode tingene. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man også er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt.

Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går.

Jeg innrømmer det : Jeg har panikk for rynker. Jeg legger meg helt flat der. Jeg tror på vidunderkremer, og jeg propper huden full av alle herligheter som ikke skal gi meg rynker. Jeg har stelt pent med huden i alle år, og jeg får nok litt tilbake for det nå…for pr nå er det lite rynker å spore. I tillegg har jeg panikk for å få grå hår. Jeg striper håret mitt, så de grå som eventuelt kommer, de vil jeg neppe se, og frisøren har fått klar beskjed om og ikke fortelle meg det den dagen hun ser går hår på hodet mitt. Jeg har gode gener der. Pappa hadde ikke grå hår, og min mor på 77 har veldig få grå hår. Kanskje er jeg like heldig.

Årene løper avsted i rekordfart, og vi er heldige som får lov å være med på reisen. Jeg føler meg utrolig takknemlig. Takknemlig for 48 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag som egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa, men ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd! Det er moro å bla i minner, se på gamle bilder, og kjenne glede og takknemlighet…så får vi håpe at det ennå er noen år til jeg hardt og brutalt kanskje må innse at jeg også med tiden vil få rynker og grått hår 🙂

Vinner av sommerblusen er trukket. Den heldige vinneren av sommerblusen fra Zhenzi ble : ANNE KRISTENSEN !! Gratulerer så masse, Anne!! Jeg tar kontakt i løpet av dagen.

Det hender jeg tar et skippertak og rydder på pc. Jeg sparer på alt, og sletter lite. Jeg er redd den en dag tar kvelden fordi den kveles av alt jeg samler på. I går ryddet jeg igjen, og da kom jeg over en artikkel som jeg fant for et par år siden, og jeg husker den virkelig fikk meg til å tenke. Jeg måtte lese den på nytt, og i går som for de to årene tilbake, så ble jeg sittende å tenke lenge. Artikkelen gjorde meg både trist, og glad, og den var en skikkelig tankevekker. Den sa alt om hvordan vi tillater å ødelegge dagene våre fordi vi har så stygge tanker om kroppen vår, og higet etter dette intense ønsket om at alt skulle vært annerledes.

Kanskje er det ikke bare et ønske som ligger der. Mange gjør også en stor, ødeleggende jobb både med tanker, og kropp fordi vi ikke føler oss gode nok, og tynne nok. Disse tankene om at lykken måles i antall kilo, at lykken kun kommer i en slank kropp, det er tanker ikke bare vi overvektige har, men det er tanker så utrolig mange går rundt med hver eneste dag, hver eneste time. Dette er ikke bare et overvektsproblem. Også de man anser som slanke, og kanskje perfekte, de sliter med akkurat de samme tankene, og du verden så skummelt det er! Viste du at tanker ofte går i arv?

Det stygge man tanker om seg selv, og bildet man har av å være vellykket, det er tanker vi gir også videre til våre barn, og det er høyst sannsynlig tanker vi har fått fra våre mødre, eller personer nær oss. Dersom du føler deg tykk, og stygg, så skal det noe til å skjule dette for barna våre….våre barn som sikkert ser på oss som den vakreste på jord. Vår stadige klaging om at ingenting passer, at man ser så stor ut, at man føler seg både tykk, og stygg, og at man kanskje velger å spise middag på en liten kaketallerken istedenfor en middagstallerken når familien samles rundt bordet, alle disse tingene blir jo selvfølgelig fanget opp.

Kasey Edwards er en australsk forfatter, og i artikkelen jeg fant, så var hun en av mange kjente personer som hadde skrevet brev til sine mødre for å fortelle dem hva ønsker å fortelle dem før det var for sent, eller hva de ville ha sagt dersom de hadde fått sjansen. Kasey Edwards hadde alltid sett på sin mor som en glamorøs, og vakker filmstjerne helt til moren omtalte seg selv som tykk, og stygg. Helt frem til hun var 7 år så hun på sin mor som nydelig i alle mulige betydninger av ordet, og hun ønsket å bli som henne…helt inntil den dagen før et selskap hvor moren sterkt uttrykte fortvilende hvor stygg, og tykk hun var. Den dagen forstod Kasey at moren måtte være tykk fordi mødre lyver jo aldri. Hun forstod at tykk var det samme som å være stygg, og hun forstod at når hun vokste opp, så ville hun bli like stygg, og tykk som moren sin.

Moren som var hennes forbilde lærte Kasey å tenke akkurat det samme om seg selv… dette er virkelig en tankevekker! Vi tenker ikke over hvor mye våre tanker påvirker de rundt en. Hver gang vi snakker oss selv ned, eller klager over at vi ikke passer noen av klærne fordi vi har lagt på oss – alt dette tar barna våre til seg. Alle diettene de fleste prøver, alt vi klager over at vi ikke har godt av – alt suger barna til seg, og får de samme bildene av dette som vi selv har. Vi lærer barna at vi må være slanke for å ha en verdi….hvorfor er det sånn at man ikke skal ha lov til å føle seg bra fordi om man bærer ekstra kilo?

Jeg ble virkelig sittende å tenke i går kveld også, og jeg satt og tenkte på hvordan min overvekt kan ha påvirket min datter, men samtidig, så vet jeg at jeg sjeldent snakket med noen om min vekt når min datter var liten, heller ikke de helt nærme. Jeg valgte å gå med tankene inni meg, og jeg vet at jeg var bevisst på at jeg ikke skulle snakke for mye om overvekt, og hvordan jeg følte meg fordi jeg var livredd for at hun skulle bli som meg. Dessuten ville jeg heller gå med tankene inni meg enn å påføre andre alt det negative jeg tenkte om meg selv. Jeg er nok også en av veldig få personer som aldri har gått på en eneste diett – ingen shaker, ingen ananaskurer, ingen Grethe Rhode dietter, ingen Fedon kurer, så jeg har aldri levd på et minimum mens familien har spist vanlig mat.

Likevel, så vet man at man sikkert har påført noen av sine følelser over på barna. Ikke bevisst selvsagt, for ingen ønsker at barna skal føle på de negative tingene man selv føler på, men jeg tror vi må være enda mer bevisste på å gi barna de riktige gode følelsene rundt egen kropp, og være med på å fortelle at man ikke må være slank for å være god nok. Vi må fortelle at tykk ikke er det samme som å være stygg, og at lykken ikke er antall cm man har rundt livet. Det å være god nok akkurat som man er! Dette vet jeg alt om, for jeg har snakket meg selv ned i mange av årene som voksen. Jeg har satt likhetstrekk mellom kilo, og lykke, og jeg har ikke tillat meg selv å leve dagene slik jeg burde fordi jeg hele tiden har gått rundt og følt meg som både stor, og stygg…. og jeg er ikke alene… vi er mange, veldig mange. Vi er mange som lar dager bli ødelagt av å tenke alle disse negative tankene.

Det er ingen som er styggere mot oss enn vi er mot oss selv. Vi straffer oss selv om vi ikke når målene vi har satt oss, vi blir aldri fornøyde, og vi kommer aldri dit vi vil, og dette blir en evig, negativ runddans. Vi fortjener så mye bedre enn å la dagene bli ødelagt av alle disse negative tankene vi har rundt egen kropp. Kilo, og cm bør ikke definere hvem vi er, eller hvem våre barn skal bli. Disse tingene sier ingenting om hva vi kan, og hvem vi er. Vi må slutte å tro at vekt handler om hva vi som personer er verdt, vi må slutte å straffe oss selv, vi må slutte å snakke stygt om oss selv, og vi må slutte å begrense oss selv. Det er ingen lett jobb å ta tak i, men det er en viktig jobb. Jeg er glad dagene mine er blitt så mye finere, og så mye lysere. Jeg smiler og nyter livet…men tankene utfordrer meg likevel mange ganger.

Visst man tenker på hvor mange timer, og dager man har brukt på å føle oss store, og stygge – det er mye tid man kunne ha brukt til gode ting istedenfor. Kasey Edwards sier det så godt i brevet til sin mor : “Hvert øyeblikk vi bruker til å bekymre oss over våre fysiske feil, er et bortkastet øyeblikk. Ett dyrbart stykke av livet som vi aldri får tilbake. La oss ære, og respektere kroppen vår for det den gjør, og ikke forakte den for slik den ser ut.” Edwards poengterer viktigheten av å fokusere på å leve ett så sunt, og aktivt liv som mulig, og nyte gleden som hver dag gir oss. Noen fnyser nok av alle disse fine ordene, men det ligger så mye sannhet i hvert eneste ord. Vi må jobbe med hodet, og tankene våre. Vi vil nok få en stor ryddejobb, men når ryddingen er ferdig, så ser man hvor mye rot man har båret med seg gjennom livet. Gammelt skal ut, og nytt skal inn.

Uttalelsen kom fra en liten gutt på kanskje 5-6 år da jeg i går passerte en gjeng med barn i følge med en voksen på vei inn i en butikk. Jeg tror kanskje ikke jeg helt klarer å fortelle hvordan jeg følte meg innvendig da jeg hørte kommentaren. Det var hundre følelser på en gang. Det første jeg gjorde var vel egentlig å kikke rundt meg for å høre om der var andre som også hadde hørt det, for gud, så flaut at en liten gutt kommenterer mitt utseende! Så utrolig flaut at en liten gutt kalte meg tjukk! Er jeg virkelig så tjukk?  Jeg som hadde følt meg ganske så fin, og fresh den dagen. Gjett om jeg fikk meg en skikkelig kalddusj, og ble slått hardt i bakken. Det var ikke mye freshhetsfølelse å hente etter denne kommentaren. Jeg har vel sjeldent følt mer på flodhestfølelsen enn akkurat da. Jeg følte meg som et fettberg som var ute på handletur.

Sånn begynte innlegget som jeg skrev på bloggen for 2 år siden. I dag tar jeg det frem igjen. Ikke fordi jeg har fått en ny kommentar, men fordi jeg nettopp leste et innlegg fra ei svensk jente som hadde fått akkurat samme kommentar fra en gutt på handletur med mammaen sin. Gutten hadde kommentert hvor tjukk hun var, og etterpå rettet han det til at hun var kjempe tjukk. Man skal ikke bli lei seg om en liten unge kommenterer at man er tjukk, eller jo, det er faktisk lov å bli litt lei seg. Det som er et poeng her er at barn ikke vet om vi er fine, eller stygge. Barn ville jo aldri sagt «se, en normalvektig». Det er så innlært at det bare er tjukke man skal reagere på eller kommentere. Om ingen hadde lært dem at tjukk er det samme som noe negativt, hadde de aldri sagt noe slikt.

Joda, jeg vet at dette bare var en liten gutt som kommenterte at jeg var tjukk for de to årene tilbake,  og jeg vet at han ikke helt er der at han vet når man skal ha filter på, eller ikke, men er det ikke sånn at det er fra fulle folk, og barn at man hører sannheten? Selv om dette var en liten gutt, så ble jeg likevel veldig lei meg. Det er ikke det grann moro at noen kommenterer hvordan jeg ser ut. Jeg vet jeg er tjukk, jeg har da litt selvinnsikt, men ingen trenger da å fortelle meg noe jeg allerede vet.

Sannheten sårer er det jo også noe som heter, og det er veldig sant….Samtidig så husker jeg at  jeg kjente at jeg også ble litt småforbanna. For en uhøflig unge! ” Jeg har tatt av meg nesten 50 kg din lille drittunge ”  ” Har ikke foreldrene dine lært deg at du ikke sier sånt – eier du ikke oppdragelse ?” – det var det jeg hadde lyst til å skrike til den lille drittungen som fornærmer meg på en dag hvor jeg var så høyt oppe, så glad, og fornøyd. På en dag hvor jeg ikke følte meg tjukk i det hele tatt. Drittunge!

Jeg må jo le litt også når jeg tenker på hva slags tanker som raser rundt i hodet etter en slik kommentar. Det er liksom ikke mer som skal til for at verden raser litt sammen, og for at glede går til frustrasjon. Tidligere kunne jeg nok ha gått helt i kjelleren etter en sånn kommentar. Der er jeg heldigvis ikke nå, men det tar noen minutter før jeg liksom klarer å legge det på hyllen, og få tilbake litt av den gode følelsen. Det hjalp ikke at det kom fra en liten gutt. Det er ikke noe bedre det enn at det skulle komme fra hvem som helst som hadde passert meg. Kommentaren sårer. Basta. Samtidig så vet jeg jo at jeg er tjukk, men det er liksom ikke sånt man skal høre fra andre mennesker.

 Jeg har jo også opp igjennom vært veldig skånet fra slike kommentarer. Jeg har nok vært heldig som har hatt så mye fine mennesker rundt meg som alltid har sett meg for den jeg er, og ikke for hvordan jeg har sett ut. Jeg tror nok at jeg selv er mye skyld i mange vonde, og negative tanker knyttet til vekten min. Jeg er i dag veldig sikker på at jeg selv har begrenset meg mye mer enn nødvendig, og at en del ting er mine tanker, og ikke reelle ting.

Jeg er så utrolig glad for at mobbing ikke har vært en del av mitt liv. Klart jeg har blitt kalt tjukka noen ganger i oppveksten, men det var småerting, aldri mobbing, og jeg var heller ikke født bak en stol, så jeg tok igjen om noen skulle kalle meg tjukka. Jeg gruet meg aldri til å gå på skolen, jeg var aktiv i en masse, og hadde ett stort sosialt nettverk.

Heldigvis har jeg aldri kjent på kroppen hva mobbing kan gjøre med et menneske, men når jeg kjenner hvordan jeg reagerer på en kommentar fra en liten gutt, så gjør det vondt langt inn i hjerterota når man tenker på hva så mange mennesker går igjennom hver eneste dag fordi man er annerledes, og har et utseende utenfor ” normalen”. Jeg skriver ” normalen” fordi det ikke finnes noen oppskrift på hva som er normalt, og ikke, men likevel har man klart å lage et forskrudd samfunn hvor man skal hige etter det “perfekte” for enhver pris.

Å være så lykkelig som mulig, det bør jo være målet for de fleste av oss. Det å være tilfreds uansett hva tallene på badevekta viser, bør ikke det være det viktigste? Hvorfor skal andre fortelle oss hva lykke er, og hvorfor skriker samfunnet mot oss at man må være tynn for å være lykkelig?  Vi må fortelle at lykke, og vekt ikke går hånd i hanske, vi må fortelle at livet kan være innmari ålreit selv om man veier mer enn ” normalen.” Kjenner man på gleden i hverdagen, er man på et godt sted i livet. Er man tilfreds med seg selv, og kjenner den gode følelsen av lykke, så betyr det null, og niks hva badevekta forteller deg.

Jeg sier ikke at vi skal heie frem sykelig overvekt, for det skal vi selvsagt ikke, men ingen skal fortelle meg hvor grensen for lykke, og tilfredshet går basert på hva jeg veier! At overvekt er helsefarlig, og gir både utfordringer, og begrensinger, det er det ingen tvil om. At overvektige bør gjøre noe med situasjonen når kroppen møter på utfordringer, det er det heller ingen tvil om, men at man må veie ett visst antall kilo for å ha ett veldig godt liv, det er myter vi bør avlive så fort som mulig. At de som er normalvektige er mer lykkelige enn vi som har en del ekstra kilo å bære, hvem er det som prøver å innbille oss sånt vas? Kiloene sier heller ikke alltid sannheten om verken fysisk, eller psykisk helse…. 

I september skal jeg delta på min første paneldebatt som blogger. Jeg er veldig spent, men jeg kjenner også at jeg gleder meg. Jeg er også stolt over at jeg har blitt spurt om å delta. Det må jo bety at de mener jeg har noe viktig å bringe inn i debatten.

Temaet vi skal diskutere er ” Har vi brukt for rosabloggere? Hvilke verdier gir de populære bloggerne til ungdommen.” Dette er ett utrolig viktig tema, og det er så viktig at det settes søkelys på nettopp den påvirkningen som rosabloggerne har. Som bloggere har vi ett enormt stort ansvar, et ansvar også jeg kjenner på selv om jeg verken er rosablogger, eller ung. Det er en rimelig stor forskjell på min blogg, og en rosa blogg. Innholdet er veldig forskjellig, vi har ulike lesergrupper, men likevel har vi alle et ansvar.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er Protestfestivalen i Kristiansand som i år har ” Ung Protest ” hvor man skal sette fokus på rosabloggerne. Er rosabloggerne dårlige forbilder? 9 av 10 jenter i 16 års alderen ønsker å endre på utseende sitt. Har rosabloggerne en del av skylden? En av ti tenåringsjenter sliter med psykiske lidelser. Er mye av grunnen at man gjennom rosablogger får et bilde av hvordan man bør se ut for å passe inn i den perfekte verden, en verden som kun finnes på blogg, men ikke i virkeligheten. Hva er grunnen til at rosabloggere har behov for å vise seg frem på den måten som de gjør, eller lage et speilbilde som egentlig ikke eksisterer? Hvem er de egentlig om man fjerner de rosa veggene rundt dem?

En rosablogger skal ene og alene nå frem til helt andre lesere enn de jeg henvender meg til, men kroppspresset, det dårlige selvbildet, de negative tankene rundt seg selv og egen kropp, dette har eksistert lenge. Jeg har lesere som er over 80 år som skriver til meg hvor de forteller at de har slitt med negative tanker rundt egen kropp i alle år. Jeg traff en leser som kunne fortelle meg at hun nå var 75 år, hun hadde alltid vært en størrelse for stor, og hun hadde gjennom alle år slitt med å akseptere kroppen sin. Tenk hvor mye tid, og hvor mange år av livet man da bruker på negative tanker som man heller skulle ha brukt på å leve. Når man i alle år har kjent på dette, så kan man jo tenke hvor mye større presset på kropp har blitt etter at sosiale medier kom på banen. Nå kan man hver dag kan lese om hvordan man må se ut for å passe inn. Rosabloggerne skriver om hvordan du selv og hverdagen kan bli vakrere med riktige klær, riktig sminke og det riktige utseende.

14.september deltar jeg på min første paneldebatt. Debatten skal kjøres på Fiskå skole her i Kristiansand. Jeg skal debattere mot sjef for Nettavisen, Gunnar Stavrum. Stavrum og Nettavisen står bak Blogg.no hvor de fleste av oss blogger. Stavrum tjener gode penger på rosabloggerne. Tidligere Playboy modell, Lillian Muller skal være med. Jeg er veldig spent på hennes tanker rundt rosabloggerne, og kroppspresset mot de unge. To rosabloggere deltar i debatten. Jeg må innrømme at jeg ikke er den som leser mest rosablogger, noe jeg nå må begynne med, så jeg måtte google begge to. De unge vet garantert hvem de er. Den ene rosabloggeren er Ann Marielle Lekven Lipinska. Lipinska har i tillegg til å være rosablogger også vært med på Paradise Hotel. Den andre rosabloggeren er Christina Legreid, stripper på 20 år som i følge seg selv ønsker å gi unge mennesker et nytt syn på verdens muligheter….Jeg tror dette kan bli en utrolig spennende, og viktig debatt. Jeg har sterke meninger om rosabloggere, og jeg håper jeg skal klare å gjøre en god debatt, og en god figur.

Hva tenker du om rosabloggere? Hvordan påvirker de dagens unge? Hvilke verdier gir de ungdommen? Det hadde vært spennende og hørt dine tanker rundt emnet vi skal debattere.

For en fantastisk opplevelse! På mandag fikk jeg lov å være med datteren vår, Celina og samboeren hennes, Andreas på ultralyd, og dermed se barnebarnet vårt for aller første gang. Babyen hadde ikke så lyst til å ligge riktig vei slik at vi kunne få se han skikkelig, men etter litt bevegelse og litt eplejuice, så ble det full fart i en lille kroppen.

Det var helt fantastisk å se det lille mennesket ligge der og bevege seg. Strekke ut fingrene, se det lille hjertet slå. Man så alt : fingre, og tær, rygg og mage. Hele hodet med munn og den lille nesetippen. Ryggraden, bein og armer. Babyen hadde det veldig fint, og alt var som det skulle være. I starten av uken var babyen ca 220 gram, mot ukeslutt ca 280 gram. Den lille babyen er nå  22 cm lang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi var spent på om vi på ultralyden kunne se kjønnet til babyen. Jeg husker da vi fikk Celina, så ønsket vi ikke å vite kjønnet før fødselen. Det var liksom en del av spenningen. I dag er det vanlig å vite kjønnet på forhånd, og jeg ser jo at det er praktisk slik at man kan handle inn en del på forhånd i riktige farger. I starten ville ikke babyen ligge riktig vei. En liten stabukk kanskje 🙂 Etter at Celina bevegde seg litt, og fikk litt eplejuice å drikke, så endret den lille mening, og la seg så fint til rette.

Det blir en liten prins! Ultralyden viste klart og tydelig at det er en liten gutt som kommer til verden i november. Terminen er satt til 17.november. Det er fint å vite kjønnet til barnebarnet vårt. Det gjør det mye lettere å handle til den lille, og handle var det første vi gjorde etter vi hadde vært på ultralyden. Det ble mye fint med posene hjem fra handleturen, og der er virkelig mye flotte gutteklær også å få kjøpt.

Den lille prinsen er nå 20 uker gammel, og følelsen av at jeg snart skal bli mormor, den er ubeskrivelig. Jeg gleder meg så enormt til det som skal skje, og jeg håper jeg skal bli en mormor som har masse tid. Tid til å være sammen, tid til å dele opplevelser, tid til å knytte bånd, og en mormor som er tilstede og som har masse å gi av oppmerksomhet og kjærlighet.

” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og det er ingen tvil om at vi har mye å glede oss til. Jeg er helt i ekstase over det som skal skje. Trond er nok noe roligere enn meg, men han gleder seg også veldig til å bli bestefar. En ny sportsfisker er på vei 🙂 Svigerforeldrene mine blir olderforeldre for første gang, og mamma som bor i samme hus som oss gleder seg stort til at det skal komme ett nytt olderbarn til verden.

Jeg håper jeg blir verdens beste mormor. Jeg har mye å gi til den lille prinsen som snart skal komme til verden. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, og som er belærende, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Babyen kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som mormor har jeg lov på en mormors måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg blir mormoren som tar del i det som skjer i livet til lillegutt. Jeg kan ikke huske at mine besteforeldre var så tilstede, og jeg savnet nok det når jeg var barn.

En liten gutt skal berike livene våre. Da jeg fortalte på bloggen i mai at jeg skulle bli mormor, så skrev jeg også at jeg hadde på følelsen av at den ble en gutt, og det stemte. Vi har undret, og vi har gjettet, og mandag var jordmor 100% sikker : Det blir en liten prins.

Jeg skal bli bestemor til den vakreste babyen i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille tid,oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3

Hva er en bestemor?

En bestemor med gode smil
så langt som du kan se
En bestemor er full av trøst
– hun får deg til å le.

Hun kan fortelle historier
fra en svunnen tid.
Hun lar deg gynge på sitt fang
og alltid er hun blid.

En bestemor er et symbol
på omtanke og glede.
Hun deler alltid med seg selv
når hun er til stede.

I dag er en spesiell dag. Denne dagen er bare min. Det er en dag som er litt annerledes enn alle andre dager. En dag som skal fylles med gode ting, med takknemlighet, smil, og latter. Alle dager bør jo fylles med nettopp disse tingene, men en gang i året kommer denne dagen som skiller seg litt ut fra alle andre dager, en dag som bare er min, og hvor jeg skal stå i sentrum.

I dag fyller jeg 48 år, og på en dag som denne, så tenker man masse, i alle fall tenker jeg masse. En ting er at årene løper avsted i rekordfart, men at man faktisk er blitt 48 år er jo nesten ikke til å tro. Jeg føler meg da ikke som 48 år…selv om jeg vel ikke helt vet hvordan en 48 åring føler seg… Da jeg var mindre, og noen sa de var 48 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 48, og jeg håper det er ett bra tegn? Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, så for meg er alder kun et tall. På denne helt spesielle dagen, så føler jeg meg også utrolig takknemlig. Takknemlig for 48 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag er egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa, og flott ut, men jeg er utrolig heldig som i dag er blitt et år eldre, og får oppleve en ny bursdag. Ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 48 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene, men å tenke tilbake er jo ikke alltid bare hyggelig. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre…man kommer seg videre….

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet ditt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går.

I dag skal jeg feire sammen med mine aller nærmeste. Det blir god middag, og gode kaker. Til helgen skal jeg feire sammen med mer familie. I morgen feirer jeg sammen med 7 flotte damer her hjemme. Det er blitt en fin tradisjon. I dag sier jeg hurra for meg selv. Hurra for at jeg har fått lov å bli et år eldre – jeg gleder meg til det neste året! For en ting er helt sikkert : Det neste året blir ett helt utrolig spennende år!