Håpløse tanker

Det hender jeg tar et skippertak og rydder på pc. Jeg sparer på alt, og sletter lite. Jeg er redd den en dag tar kvelden fordi den kveles av alt jeg samler på. I går ryddet jeg igjen, og da kom jeg over en artikkel som jeg fant for et par år siden, og jeg husker den virkelig fikk meg til å tenke. Jeg måtte lese den på nytt, og i går som for de to årene tilbake, så ble jeg sittende å tenke lenge. Artikkelen gjorde meg både trist, og glad, og den var en skikkelig tankevekker. Den sa alt om hvordan vi tillater å ødelegge dagene våre fordi vi har så stygge tanker om kroppen vår, og higet etter dette intense ønsket om at alt skulle vært annerledes.

Kanskje er det ikke bare et ønske som ligger der. Mange gjør også en stor, ødeleggende jobb både med tanker, og kropp fordi vi ikke føler oss gode nok, og tynne nok. Disse tankene om at lykken måles i antall kilo, at lykken kun kommer i en slank kropp, det er tanker ikke bare vi overvektige har, men det er tanker så utrolig mange går rundt med hver eneste dag, hver eneste time. Dette er ikke bare et overvektsproblem. Også de man anser som slanke, og kanskje perfekte, de sliter med akkurat de samme tankene, og du verden så skummelt det er! Viste du at tanker ofte går i arv?

Det stygge man tanker om seg selv, og bildet man har av å være vellykket, det er tanker vi gir også videre til våre barn, og det er høyst sannsynlig tanker vi har fått fra våre mødre, eller personer nær oss. Dersom du føler deg tykk, og stygg, så skal det noe til å skjule dette for barna våre….våre barn som sikkert ser på oss som den vakreste på jord. Vår stadige klaging om at ingenting passer, at man ser så stor ut, at man føler seg både tykk, og stygg, og at man kanskje velger å spise middag på en liten kaketallerken istedenfor en middagstallerken når familien samles rundt bordet, alle disse tingene blir jo selvfølgelig fanget opp.

Kasey Edwards er en australsk forfatter, og i artikkelen jeg fant, så var hun en av mange kjente personer som hadde skrevet brev til sine mødre for å fortelle dem hva ønsker å fortelle dem før det var for sent, eller hva de ville ha sagt dersom de hadde fått sjansen. Kasey Edwards hadde alltid sett på sin mor som en glamorøs, og vakker filmstjerne helt til moren omtalte seg selv som tykk, og stygg. Helt frem til hun var 7 år så hun på sin mor som nydelig i alle mulige betydninger av ordet, og hun ønsket å bli som henne…helt inntil den dagen før et selskap hvor moren sterkt uttrykte fortvilende hvor stygg, og tykk hun var. Den dagen forstod Kasey at moren måtte være tykk fordi mødre lyver jo aldri. Hun forstod at tykk var det samme som å være stygg, og hun forstod at når hun vokste opp, så ville hun bli like stygg, og tykk som moren sin.

Moren som var hennes forbilde lærte Kasey å tenke akkurat det samme om seg selv… dette er virkelig en tankevekker! Vi tenker ikke over hvor mye våre tanker påvirker de rundt en. Hver gang vi snakker oss selv ned, eller klager over at vi ikke passer noen av klærne fordi vi har lagt på oss – alt dette tar barna våre til seg. Alle diettene de fleste prøver, alt vi klager over at vi ikke har godt av – alt suger barna til seg, og får de samme bildene av dette som vi selv har. Vi lærer barna at vi må være slanke for å ha en verdi….hvorfor er det sånn at man ikke skal ha lov til å føle seg bra fordi om man bærer ekstra kilo?

Jeg ble virkelig sittende å tenke i går kveld også, og jeg satt og tenkte på hvordan min overvekt kan ha påvirket min datter, men samtidig, så vet jeg at jeg sjeldent snakket med noen om min vekt når min datter var liten, heller ikke de helt nærme. Jeg valgte å gå med tankene inni meg, og jeg vet at jeg var bevisst på at jeg ikke skulle snakke for mye om overvekt, og hvordan jeg følte meg fordi jeg var livredd for at hun skulle bli som meg. Dessuten ville jeg heller gå med tankene inni meg enn å påføre andre alt det negative jeg tenkte om meg selv. Jeg er nok også en av veldig få personer som aldri har gått på en eneste diett – ingen shaker, ingen ananaskurer, ingen Grethe Rhode dietter, ingen Fedon kurer, så jeg har aldri levd på et minimum mens familien har spist vanlig mat.

Likevel, så vet man at man sikkert har påført noen av sine følelser over på barna. Ikke bevisst selvsagt, for ingen ønsker at barna skal føle på de negative tingene man selv føler på, men jeg tror vi må være enda mer bevisste på å gi barna de riktige gode følelsene rundt egen kropp, og være med på å fortelle at man ikke må være slank for å være god nok. Vi må fortelle at tykk ikke er det samme som å være stygg, og at lykken ikke er antall cm man har rundt livet. Det å være god nok akkurat som man er! Dette vet jeg alt om, for jeg har snakket meg selv ned i mange av årene som voksen. Jeg har satt likhetstrekk mellom kilo, og lykke, og jeg har ikke tillat meg selv å leve dagene slik jeg burde fordi jeg hele tiden har gått rundt og følt meg som både stor, og stygg…. og jeg er ikke alene… vi er mange, veldig mange. Vi er mange som lar dager bli ødelagt av å tenke alle disse negative tankene.

Det er ingen som er styggere mot oss enn vi er mot oss selv. Vi straffer oss selv om vi ikke når målene vi har satt oss, vi blir aldri fornøyde, og vi kommer aldri dit vi vil, og dette blir en evig, negativ runddans. Vi fortjener så mye bedre enn å la dagene bli ødelagt av alle disse negative tankene vi har rundt egen kropp. Kilo, og cm bør ikke definere hvem vi er, eller hvem våre barn skal bli. Disse tingene sier ingenting om hva vi kan, og hvem vi er. Vi må slutte å tro at vekt handler om hva vi som personer er verdt, vi må slutte å straffe oss selv, vi må slutte å snakke stygt om oss selv, og vi må slutte å begrense oss selv. Det er ingen lett jobb å ta tak i, men det er en viktig jobb. Jeg er glad dagene mine er blitt så mye finere, og så mye lysere. Jeg smiler og nyter livet…men tankene utfordrer meg likevel mange ganger.

Visst man tenker på hvor mange timer, og dager man har brukt på å føle oss store, og stygge – det er mye tid man kunne ha brukt til gode ting istedenfor. Kasey Edwards sier det så godt i brevet til sin mor : “Hvert øyeblikk vi bruker til å bekymre oss over våre fysiske feil, er et bortkastet øyeblikk. Ett dyrbart stykke av livet som vi aldri får tilbake. La oss ære, og respektere kroppen vår for det den gjør, og ikke forakte den for slik den ser ut.” Edwards poengterer viktigheten av å fokusere på å leve ett så sunt, og aktivt liv som mulig, og nyte gleden som hver dag gir oss. Noen fnyser nok av alle disse fine ordene, men det ligger så mye sannhet i hvert eneste ord. Vi må jobbe med hodet, og tankene våre. Vi vil nok få en stor ryddejobb, men når ryddingen er ferdig, så ser man hvor mye rot man har båret med seg gjennom livet. Gammelt skal ut, og nytt skal inn.

 

Se, ho der var tjukk

Uttalelsen kom fra en liten gutt på kanskje 5-6 år da jeg i går passerte en gjeng med barn i følge med en voksen på vei inn i en butikk. Jeg tror kanskje ikke jeg helt klarer å fortelle hvordan jeg følte meg innvendig da jeg hørte kommentaren. Det var hundre følelser på en gang. Det første jeg gjorde var vel egentlig å kikke rundt meg for å høre om der var andre som også hadde hørt det, for gud, så flaut at en liten gutt kommenterer mitt utseende! Så utrolig flaut at en liten gutt kalte meg tjukk! Er jeg virkelig så tjukk?  Jeg som hadde følt meg ganske så fin, og fresh den dagen. Gjett om jeg fikk meg en skikkelig kalddusj, og ble slått hardt i bakken. Det var ikke mye freshhetsfølelse å hente etter denne kommentaren. Jeg har vel sjeldent følt mer på flodhestfølelsen enn akkurat da. Jeg følte meg som et fettberg som var ute på handletur.

Sånn begynte innlegget som jeg skrev på bloggen for 2 år siden. I dag tar jeg det frem igjen. Ikke fordi jeg har fått en ny kommentar, men fordi jeg nettopp leste et innlegg fra ei svensk jente som hadde fått akkurat samme kommentar fra en gutt på handletur med mammaen sin. Gutten hadde kommentert hvor tjukk hun var, og etterpå rettet han det til at hun var kjempe tjukk. Man skal ikke bli lei seg om en liten unge kommenterer at man er tjukk, eller jo, det er faktisk lov å bli litt lei seg. Det som er et poeng her er at barn ikke vet om vi er fine, eller stygge. Barn ville jo aldri sagt «se, en normalvektig». Det er så innlært at det bare er tjukke man skal reagere på eller kommentere. Om ingen hadde lært dem at tjukk er det samme som noe negativt, hadde de aldri sagt noe slikt.

Joda, jeg vet at dette bare var en liten gutt som kommenterte at jeg var tjukk for de to årene tilbake,  og jeg vet at han ikke helt er der at han vet når man skal ha filter på, eller ikke, men er det ikke sånn at det er fra fulle folk, og barn at man hører sannheten? Selv om dette var en liten gutt, så ble jeg likevel veldig lei meg. Det er ikke det grann moro at noen kommenterer hvordan jeg ser ut. Jeg vet jeg er tjukk, jeg har da litt selvinnsikt, men ingen trenger da å fortelle meg noe jeg allerede vet.

Sannheten sårer er det jo også noe som heter, og det er veldig sant….Samtidig så husker jeg at  jeg kjente at jeg også ble litt småforbanna. For en uhøflig unge! ” Jeg har tatt av meg nesten 50 kg din lille drittunge ”  ” Har ikke foreldrene dine lært deg at du ikke sier sånt – eier du ikke oppdragelse ?” – det var det jeg hadde lyst til å skrike til den lille drittungen som fornærmer meg på en dag hvor jeg var så høyt oppe, så glad, og fornøyd. På en dag hvor jeg ikke følte meg tjukk i det hele tatt. Drittunge!

Jeg må jo le litt også når jeg tenker på hva slags tanker som raser rundt i hodet etter en slik kommentar. Det er liksom ikke mer som skal til for at verden raser litt sammen, og for at glede går til frustrasjon. Tidligere kunne jeg nok ha gått helt i kjelleren etter en sånn kommentar. Der er jeg heldigvis ikke nå, men det tar noen minutter før jeg liksom klarer å legge det på hyllen, og få tilbake litt av den gode følelsen. Det hjalp ikke at det kom fra en liten gutt. Det er ikke noe bedre det enn at det skulle komme fra hvem som helst som hadde passert meg. Kommentaren sårer. Basta. Samtidig så vet jeg jo at jeg er tjukk, men det er liksom ikke sånt man skal høre fra andre mennesker.

 Jeg har jo også opp igjennom vært veldig skånet fra slike kommentarer. Jeg har nok vært heldig som har hatt så mye fine mennesker rundt meg som alltid har sett meg for den jeg er, og ikke for hvordan jeg har sett ut. Jeg tror nok at jeg selv er mye skyld i mange vonde, og negative tanker knyttet til vekten min. Jeg er i dag veldig sikker på at jeg selv har begrenset meg mye mer enn nødvendig, og at en del ting er mine tanker, og ikke reelle ting.

Jeg er så utrolig glad for at mobbing ikke har vært en del av mitt liv. Klart jeg har blitt kalt tjukka noen ganger i oppveksten, men det var småerting, aldri mobbing, og jeg var heller ikke født bak en stol, så jeg tok igjen om noen skulle kalle meg tjukka. Jeg gruet meg aldri til å gå på skolen, jeg var aktiv i en masse, og hadde ett stort sosialt nettverk.

Heldigvis har jeg aldri kjent på kroppen hva mobbing kan gjøre med et menneske, men når jeg kjenner hvordan jeg reagerer på en kommentar fra en liten gutt, så gjør det vondt langt inn i hjerterota når man tenker på hva så mange mennesker går igjennom hver eneste dag fordi man er annerledes, og har et utseende utenfor ” normalen”. Jeg skriver ” normalen” fordi det ikke finnes noen oppskrift på hva som er normalt, og ikke, men likevel har man klart å lage et forskrudd samfunn hvor man skal hige etter det “perfekte” for enhver pris.

Å være så lykkelig som mulig, det bør jo være målet for de fleste av oss. Det å være tilfreds uansett hva tallene på badevekta viser, bør ikke det være det viktigste? Hvorfor skal andre fortelle oss hva lykke er, og hvorfor skriker samfunnet mot oss at man må være tynn for å være lykkelig?  Vi må fortelle at lykke, og vekt ikke går hånd i hanske, vi må fortelle at livet kan være innmari ålreit selv om man veier mer enn ” normalen.” Kjenner man på gleden i hverdagen, er man på et godt sted i livet. Er man tilfreds med seg selv, og kjenner den gode følelsen av lykke, så betyr det null, og niks hva badevekta forteller deg.

Jeg sier ikke at vi skal heie frem sykelig overvekt, for det skal vi selvsagt ikke, men ingen skal fortelle meg hvor grensen for lykke, og tilfredshet går basert på hva jeg veier! At overvekt er helsefarlig, og gir både utfordringer, og begrensinger, det er det ingen tvil om. At overvektige bør gjøre noe med situasjonen når kroppen møter på utfordringer, det er det heller ingen tvil om, men at man må veie ett visst antall kilo for å ha ett veldig godt liv, det er myter vi bør avlive så fort som mulig. At de som er normalvektige er mer lykkelige enn vi som har en del ekstra kilo å bære, hvem er det som prøver å innbille oss sånt vas? Kiloene sier heller ikke alltid sannheten om verken fysisk, eller psykisk helse…. 

 

Jeg skal delta i min første paneldebatt

I september skal jeg delta på min første paneldebatt som blogger. Jeg er veldig spent, men jeg kjenner også at jeg gleder meg. Jeg er også stolt over at jeg har blitt spurt om å delta. Det må jo bety at de mener jeg har noe viktig å bringe inn i debatten.

Temaet vi skal diskutere er ” Har vi brukt for rosabloggere? Hvilke verdier gir de populære bloggerne til ungdommen.” Dette er ett utrolig viktig tema, og det er så viktig at det settes søkelys på nettopp den påvirkningen som rosabloggerne har. Som bloggere har vi ett enormt stort ansvar, et ansvar også jeg kjenner på selv om jeg verken er rosablogger, eller ung. Det er en rimelig stor forskjell på min blogg, og en rosa blogg. Innholdet er veldig forskjellig, vi har ulike lesergrupper, men likevel har vi alle et ansvar.

Det er Protestfestivalen i Kristiansand som i år har ” Ung Protest ” hvor man skal sette fokus på rosabloggerne. Er rosabloggerne dårlige forbilder? 9 av 10 jenter i 16 års alderen ønsker å endre på utseende sitt. Har rosabloggerne en del av skylden? En av ti tenåringsjenter sliter med psykiske lidelser. Er mye av grunnen at man gjennom rosablogger får et bilde av hvordan man bør se ut for å passe inn i den perfekte verden, en verden som kun finnes på blogg, men ikke i virkeligheten. Hva er grunnen til at rosabloggere har behov for å vise seg frem på den måten som de gjør, eller lage et speilbilde som egentlig ikke eksisterer? Hvem er de egentlig om man fjerner de rosa veggene rundt dem?

En rosablogger skal ene og alene nå frem til helt andre lesere enn de jeg henvender meg til, men kroppspresset, det dårlige selvbildet, de negative tankene rundt seg selv og egen kropp, dette har eksistert lenge. Jeg har lesere som er over 80 år som skriver til meg hvor de forteller at de har slitt med negative tanker rundt egen kropp i alle år. Jeg traff en leser som kunne fortelle meg at hun nå var 75 år, hun hadde alltid vært en størrelse for stor, og hun hadde gjennom alle år slitt med å akseptere kroppen sin. Tenk hvor mye tid, og hvor mange år av livet man da bruker på negative tanker som man heller skulle ha brukt på å leve. Når man i alle år har kjent på dette, så kan man jo tenke hvor mye større presset på kropp har blitt etter at sosiale medier kom på banen. Nå kan man hver dag kan lese om hvordan man må se ut for å passe inn. Rosabloggerne skriver om hvordan du selv og hverdagen kan bli vakrere med riktige klær, riktig sminke og det riktige utseende.

14.september deltar jeg på min første paneldebatt. Debatten skal kjøres på Fiskå skole her i Kristiansand. Jeg skal debattere mot sjef for Nettavisen, Gunnar Stavrum. Stavrum og Nettavisen står bak Blogg.no hvor de fleste av oss blogger. Stavrum tjener gode penger på rosabloggerne. Tidligere Playboy modell, Lillian Muller skal være med. Jeg er veldig spent på hennes tanker rundt rosabloggerne, og kroppspresset mot de unge. To rosabloggere deltar i debatten. Jeg må innrømme at jeg ikke er den som leser mest rosablogger, noe jeg nå må begynne med, så jeg måtte google begge to. De unge vet garantert hvem de er. Den ene rosabloggeren er Ann Marielle Lekven Lipinska. Lipinska har i tillegg til å være rosablogger også vært med på Paradise Hotel. Den andre rosabloggeren er Christina Legreid, stripper på 20 år som i følge seg selv ønsker å gi unge mennesker et nytt syn på verdens muligheter….Jeg tror dette kan bli en utrolig spennende, og viktig debatt. Jeg har sterke meninger om rosabloggere, og jeg håper jeg skal klare å gjøre en god debatt, og en god figur.

Hva tenker du om rosabloggere? Hvordan påvirker de dagens unge? Hvilke verdier gir de ungdommen? Det hadde vært spennende og hørt dine tanker rundt emnet vi skal debattere.

 

 

 

Det blir en liten prins

For en fantastisk opplevelse! På mandag fikk jeg lov å være med datteren vår, Celina og samboeren hennes, Andreas på ultralyd, og dermed se barnebarnet vårt for aller første gang. Babyen hadde ikke så lyst til å ligge riktig vei slik at vi kunne få se han skikkelig, men etter litt bevegelse og litt eplejuice, så ble det full fart i en lille kroppen.

Det var helt fantastisk å se det lille mennesket ligge der og bevege seg. Strekke ut fingrene, se det lille hjertet slå. Man så alt : fingre, og tær, rygg og mage. Hele hodet med munn og den lille nesetippen. Ryggraden, bein og armer. Babyen hadde det veldig fint, og alt var som det skulle være. I starten av uken var babyen ca 220 gram, mot ukeslutt ca 280 gram. Den lille babyen er nå  22 cm lang.

Vi var spent på om vi på ultralyden kunne se kjønnet til babyen. Jeg husker da vi fikk Celina, så ønsket vi ikke å vite kjønnet før fødselen. Det var liksom en del av spenningen. I dag er det vanlig å vite kjønnet på forhånd, og jeg ser jo at det er praktisk slik at man kan handle inn en del på forhånd i riktige farger. I starten ville ikke babyen ligge riktig vei. En liten stabukk kanskje 🙂 Etter at Celina bevegde seg litt, og fikk litt eplejuice å drikke, så endret den lille mening, og la seg så fint til rette.

Det blir en liten prins! Ultralyden viste klart og tydelig at det er en liten gutt som kommer til verden i november. Terminen er satt til 17.november. Det er fint å vite kjønnet til barnebarnet vårt. Det gjør det mye lettere å handle til den lille, og handle var det første vi gjorde etter vi hadde vært på ultralyden. Det ble mye fint med posene hjem fra handleturen, og der er virkelig mye flotte gutteklær også å få kjøpt.

Den lille prinsen er nå 20 uker gammel, og følelsen av at jeg snart skal bli mormor, den er ubeskrivelig. Jeg gleder meg så enormt til det som skal skje, og jeg håper jeg skal bli en mormor som har masse tid. Tid til å være sammen, tid til å dele opplevelser, tid til å knytte bånd, og en mormor som er tilstede og som har masse å gi av oppmerksomhet og kjærlighet.

” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og det er ingen tvil om at vi har mye å glede oss til. Jeg er helt i ekstase over det som skal skje. Trond er nok noe roligere enn meg, men han gleder seg også veldig til å bli bestefar. En ny sportsfisker er på vei 🙂 Svigerforeldrene mine blir olderforeldre for første gang, og mamma som bor i samme hus som oss gleder seg stort til at det skal komme ett nytt olderbarn til verden.

Jeg håper jeg blir verdens beste mormor. Jeg har mye å gi til den lille prinsen som snart skal komme til verden. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, og som er belærende, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Babyen kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som mormor har jeg lov på en mormors måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg blir mormoren som tar del i det som skjer i livet til lillegutt. Jeg kan ikke huske at mine besteforeldre var så tilstede, og jeg savnet nok det når jeg var barn.

En liten gutt skal berike livene våre. Da jeg fortalte på bloggen i mai at jeg skulle bli mormor, så skrev jeg også at jeg hadde på følelsen av at den ble en gutt, og det stemte. Vi har undret, og vi har gjettet, og mandag var jordmor 100% sikker : Det blir en liten prins.

Jeg skal bli bestemor til den vakreste babyen i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille tid,oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3

 

Hva er en bestemor?

En bestemor med gode smil
så langt som du kan se
En bestemor er full av trøst
– hun får deg til å le.

Hun kan fortelle historier
fra en svunnen tid.
Hun lar deg gynge på sitt fang
og alltid er hun blid.

En bestemor er et symbol
på omtanke og glede.
Hun deler alltid med seg selv
når hun er til stede.

 

Hurra for meg

I dag er en spesiell dag. Denne dagen er bare min. Det er en dag som er litt annerledes enn alle andre dager. En dag som skal fylles med gode ting, med takknemlighet, smil, og latter. Alle dager bør jo fylles med nettopp disse tingene, men en gang i året kommer denne dagen som skiller seg litt ut fra alle andre dager, en dag som bare er min, og hvor jeg skal stå i sentrum.

I dag fyller jeg 48 år, og på en dag som denne, så tenker man masse, i alle fall tenker jeg masse. En ting er at årene løper avsted i rekordfart, men at man faktisk er blitt 48 år er jo nesten ikke til å tro. Jeg føler meg da ikke som 48 år…selv om jeg vel ikke helt vet hvordan en 48 åring føler seg… Da jeg var mindre, og noen sa de var 48 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 48, og jeg håper det er ett bra tegn? Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, så for meg er alder kun et tall. På denne helt spesielle dagen, så føler jeg meg også utrolig takknemlig. Takknemlig for 48 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag er egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa, og flott ut, men jeg er utrolig heldig som i dag er blitt et år eldre, og får oppleve en ny bursdag. Ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 48 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene, men å tenke tilbake er jo ikke alltid bare hyggelig. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre…man kommer seg videre….

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet ditt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går.

I dag skal jeg feire sammen med mine aller nærmeste. Det blir god middag, og gode kaker. Til helgen skal jeg feire sammen med mer familie. I morgen feirer jeg sammen med 7 flotte damer her hjemme. Det er blitt en fin tradisjon. I dag sier jeg hurra for meg selv. Hurra for at jeg har fått lov å bli et år eldre – jeg gleder meg til det neste året! For en ting er helt sikkert : Det neste året blir ett helt utrolig spennende år!

Livet etter kreften

Flere og flere overlever kreft, men minst en av tre rammes av senskader. Å leve med senskader kan bety et liv preget av smerter og begrensninger, ofte med en sorg over at livet ikke ble som man hadde tenkt. For mange av de som overlever sin kreftsykdom, så gjenstår kampen om å bli frisk. I årets ” Krafttak mot kreft”, så samler Kreftforeningen inn penger for at flere skal få et bedre liv etter kreften.

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Dette har jeg skrevet om på bloggen tidligere. Hører man ordet kreft, så tenker man ofte på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse.

I går leste jeg en kronikk som jeg første gang leste for et års tid siden. Kronikken satte ett utrolig viktig søkelys på livet etter en kreftsykdom. Jeg ble sittende lenge etter å ha lest kronikken. Så bra at noen våger å fortelle hvordan livet etter kreftsykdommen kan være for veldig mange. Man er evig takknemlig for å være frisk, for å være en overlever. Likevel er det veldig få som snakker om livet etter sykdommen, for den kan også ha sine utfordringer. Man er ikke utakknemlig fordi om man snakker om utfordringene.

Kraftige blødninger fikk alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet <3

Jeg var en av de heldige. Jeg hadde verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg har sluppet unna de store senskadene. Men jeg fjernet lymfeknuter. Fjerningen av lymfeknutene er årsaken til det store lymfeødemet mitt. Det har også vært tøft psykisk. Jeg føler jeg har fått mine senskader jeg også. Noen har senskader i en periode, mens andre må leve med det resten av livet. 

Det er så viktig å sette fokus på på tiden etter sykdommen. Mange sliter med kronisk utmattelsessyndrom, mange kommer i tidlig overgangsalder, man orker lite, man blir fort utslitt – man blir ofte kronisk syk. Fedme er ofte en del av senskadene, det samme er angst, og depresjon.  Ødelagte, eller reduserte kroppsfunksjoner. Lymfeødem er det mange som får. Mange føler skam om vi prater om senskader når vi tross alt er en overlever. Mange kreftoverlevere plages av skammen over å ikke strekke til, og forventningspresset om og hele tiden vise sin takknemlighet. Det er store tilleggsbelastninger i en ellers tøff hverdag.

I blant er jeg så utrolig lei av bein som er som tømmerstokker. Jeg er lei av hovne, vonde, og ømme bein, jeg er drittlei kompresjonsstrømper, og nattstrømper, og de gangene jeg er der, så kan det nok være at jeg klager. De store lymfebeina var prisen jeg måtte betale for å bli frisk, og den første tiden, så følte jeg at dette var en høy pris å betale. Jeg følte det så forferdelig urettferdig! Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg, men det er kun de nærmeste som hørte klagingen min. For selv om jeg er takknemlig for livet, så har man lov til å være frustrert over det som kan komme i kjølevannet. Å klage er ikke ensbetydende med å være utakknemlig.

Jeg har tatt meg selv i nakken mange ganger.Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutrer jeg over størrelsen på beina ! Hvordan er det mulig å være så utakknemlig? Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om gynekologen ikke hadde reagert som hun gjorde, og så klager jeg over ett par tømmerstokker… Hvor er fornuften i dette? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde vi jo alle valgt livet. Det som er mest utfordrende er forventningene. Forventningene om at alt skal være som før hele tiden, og at man skal fungere akkurat som før. Mange vil klare å fungere som før, andre vil ikke. Jeg har mine tømmerstokker som byr på store utfordringer. Beina er hovne, vonde, og huden er veldig hardt der ødemet sitter. Infeksjoner setter seg fort, og huden klør mye pga kompresjonen.

Fulltidsjobb er for meg helt uaktuelt – jeg klarer det ikke. Dette er det mange som sliter med å forstå. Jeg som trener masse, og som prøver å være så aktiv som jeg kan, hvorfor kan ikke jeg jobbe? Er det fordi jeg ikke vil? Det er sårende når man merker at folk er kritisk, og det er sårende når folk lager sine egne historier om hvorfor ting er som de er. Jeg låner villig ut beina mine til de som ønsker å kjenne hvordan mine dager er, og hvor utfordrende ting kan være. Det er ikke en sjel som trenger å misunne meg at jeg sliter med å jobbe fullt – jeg skulle gjerne ønsket at ting var annerledes, men når det er som det er, så er jeg flink til å gjøre dagene mine fine. Jeg kjeder meg aldri, og fyller dagene med gode ting.

Det at man ikke kan jobbe fullt, det er en sorg i seg selv, og man må gjennom en slags sorgprosess. Ingen ønsker å være ute av arbeidslivet. Man ønsker å bidra om man kan. Jeg er så lei av dømmende mennesker. Mennesker som dikter opp historier basert på helt feil informasjon. Jeg er lei av de som mistror meg, og som tror at alt skal være som før så lenge man er frisk. Det er få som tenker på senskadene, og utfordringer som veldig mange opplever etter en alvorlig sykdom. Ikke la det være tabu å snakke om tiden etter en tøff sykdom. Livet blir ikke alltid som før, og ingen skal skamme seg over å fortelle hvordan man faktisk har det – og ikke vær i tvil : selv på tøffe dager er man evig takknemlig for livet <3

Støtt årets  Krafttak mot kreft

  • Gi en gave på SMS: Send kodeord GAVE til 2277. Da gir du 200 kroner, som blir belastet telefonregningen din. 
  • Vipps for eksempel 200 kroner til 2277 (Kreftforeningen)

 

Hypnose for å bli slank

Jeg har prøvd  Gastric Band Hypnose. De siste dagene har jeg fått ulike henvendelser fra personer som har funnet reportasjen som ble skrevet om meg da jeg som første sørlending skulle prøve hypnose i kampen mot overvekten. Da jeg på slutten av 2012 møtte den danske hypnotisøren, Bo Christensen via jobben min i Radio Sør, så begynte jeg å leke med tanken om å prøve hypnose. Hypnose forbinder jeg stort sett med alle disse menneskene som hypnotisøren får til å gjøre de villeste tingene på scenen. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å kakle rundt som ei høne, eller krype på alle fire, gryntende som en gris. Jeg skjønte fort at denne type hypnose var underholdningshypnose, og hadde lite å gjøre med behandlingshypnose.

Jeg var skeptisk til hypnose. Jeg tror mange generelt er skeptisk. Noen tror du er i en slags transehypnose der du sover og hypnotisøren kan få deg til å tro hva som helst. Men det er altså ikke slik det foregår. Du får en time der du ligger på en benk. Du er våken og får med deg alt som skjer. Selv om du er tilstede, og egentlig skjønner alt som skjer, så er du likevel ikke tilstede om du skjønner…du er så utrolig avslappet, og du har det så innmari godt. Hypnotisøren jobber hele tiden med underbevisstheten din.

Gastric Band Hypnose fungerer på den måten at du i prinsippet skal få hjelp til å kunne spise langt mindre porsjoner uten å føle deg sulten. Det skal heller ikke gi noen bivirkninger. Du skal føle at du har et bånd på magen, og det er dette båndet som gjør at du skal bli fortere mett. Hypnotisøren skal hele tiden jobbe med underbevisstheten din. Han skal overbevise underbevisstheten om at du har et bånd på magen som skal få deg til å føle deg mett, og gjøre at du får mindre lyst på mat. Bo Christensen jobbet masse med hodet mitt, og tankene mine. Vi ryddet, og ryddet. Gamle tanker i form av bøker i et bibliotek ble kastet ut, og nye bøker ble satt inn. Han jobbet masse med å få underbevisstheten min til å skjønne forholdet mett – sulten, og det ble jobbet en del med suget etter søtt, og salt. Å være i hypnose er en fantastisk tilstand! Aldri har jeg vært roligere, og aldri har jeg slappet så av. Bare den herlige tilstanden å være i, og føle seg så avslappet, det var verd hver time jeg var der 🙂 Jeg fikk også med meg en cd hjem som jeg skulle lytte på når jeg la meg om kvelden, og mens jeg sov, så jobbet hypnotisøren via cd’en med underbevisstheten min.

Om jeg har tro på hypnose mot overvekt? Det er jeg veldig usikker på. Om man tror at kiloene skal rase av, så bør man ikke prøve hypnose. Noen av de som prøver gastric band hypnose opplever faktisk å ta av seg en del, men så skjer det som så ofte skjer, man opplever at vekten går opp igjen fordi man ikke jobber videre med de verktøyene man har fått, og den nye måten å tenke på. Jeg tror overvekt er ett såpass sammensatt problem at hypnose alene ikke er løsningen.

Det jeg derimot er veldig sikker på, det er at hypnose kan være til stor hjelp om man velger å ta tak i det mentale. Alt sitter som kjent i hodet, og det er det jeg så gjerne skulle fått helsemyndighetene til å forstå! Hypnosen kan gjøre gode ting med hodet ditt, og underbevisstheten din. Du kan få hjelp til å endre tankemønster ditt. Visst man ikke klarer å endre måten vi tenker, og føler på, så vil man gå rundt i det samme mønsteret hele tiden. Visst vi ikke finner svarene på hvorfor vi er overvektige, og hvorfor vi handler som vi gjør, så vil vi heller aldri kunne gjøre noe med overvekten. Så enkelt er det, men likevel så vanskelig. Det er ingen dietter, pulver, bøker, eller piller som kan hjelpe deg å endre det mentale. Hypnose, og all mental jobbing handler også om å flytte fokus. At man flytter fokuset bort fra overvekten, og over på ting i livet vårt som er gode, og som man setter stor pris på.

Hypnose for å bli slank? Nei! Hypnose som hjelp med det mentale? Ja! Sliter man med stort søtsug, eller lite motivasjon, og man vil jobbe spesifikt med akkurat de tingene, så kan hypnose være til hjelp, men jeg tror likevel jeg heller hadde valgt å gå til en coach, eller til en teraput. Det er store kostnader også knyttet til hypnosebehandling. Man skal også være skeptiske i forhold til hvem man velger om man ønsker å prøve hypnose. Der finnes flere der ute som tilbyr hypnoseterapi mot overvekt, og jeg tror man skal lese, undersøke, og sjekke, og se at vedkommende har det som kreves. 

Jeg har stor tro på hypnose i forhold til smertebehandling, røykeslutt, flyskrekk, og fobier. Overvekt er så mye, og så sammensatt. Min bedre halvdel går til hypnose i forbindelse med smerteproblematikk. Han drar til Oslo, og er i behandling hos en som har mange års erfaring med bla hypnose, og hypnoterapi. Hypnose kan ikke ta bort smerter, men hypnose utført av seriøse behandlere, kan gjøre gode ting i forhold til å flytte fokus bort fra problemet. Om man lar det som er problemet få mindre plass, så vil man få det mye bedre, og man klarer å leve med de utfordringer man har på en helt annen måte.

 

 

 

Du må sannelig tåle det

Jeg er helt enig. Jeg må tåle det. Jeg kan ikke sette meg ned, og grine – jeg har helt frivillig gått i krigen. Selv om jeg må tåle det, så er det ikke dermed sagt at alle andre skal måtte tåle det. Det handler om respekt for andre mennesker. Jeg er veldig for at man kaller en spade for en spade, men hetsing, og personlige angrep er ikke greit.

Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

 

Etter jeg tidligere denne uken skrev innlegget ” Feit, og drittlei”, så har det vært noen meningsutvekslinger rundt dette. Blant de som har lest innlegget, så er det kommet kommentarer på at jeg må tåle å bli kalt feit. En mener jeg må tåle det fordi det er akkurat det jeg er mens andre mener jeg må tåle det fordi jeg helt frivillig eksponerer meg selv. For å ta det siste først : Jeg er helt enig – jeg må tåle det, og jeg tåler det. Jeg har etter jeg begynte å blogge blitt ganske hardhudet, noe jeg er nødt til å være. Jeg vet innmari godt at der ute er det mange nett troll, og de må jeg være forberedt på, noe jeg også er. Jeg har valgt å være åpen, og direkte om temaer som det er så utrolig viktig å sette fokus på. Velger jeg å snakke åpent om disse tingene, så vet jeg at det også kan skape reaksjoner fra de som hele tiden skal ha en mening om hvor stygge overvektige mennesker er.

Jeg har frivillig valgt å gå i krigen. Jeg er lei av stigmatiseringen av overvektige. Jeg ønsker å sette fokus på de tingene som så mange av oss føler på, men aldri snakker om, og jeg vet at bloggen betyr mye for veldig mange. Før jeg bestemte meg for å begynne å blogge, så gikk jeg mange runder med meg selv, nettopp fordi jeg måtte føle meg klar til også å kunne ta i mot negative kommentarer. Jeg måtte tåle nett trollene, jeg måtte tåle eventuelle stygge kommentarer. Derfor trengte jeg også god tid for å føle at jeg tok riktig avgjørelse. Jeg er enig – jeg må tåle negative kommentarer, jeg må tåle at enkelte kaller meg feit. Jeg eksponerer meg, og har lagt hodet på huggestabben. Jeg tåler det, jeg er 110% klar for det som eventuelt måtte komme, men selv om jeg tåler det, så er det likevel ikke innafor å bruke sånne ord. Det er ikke innafor å si eller behandle overvektige som man vil. Noen er mer hardhudet enn andre, noen har følt dette på kroppen mer enn andre, noen bryr seg, andre ikke – det er uansett ikke greit å diskriminere uansett hva det måtte dreie seg om.

Må man som overvektige tåle å bli kalt feit? Kjenner man selv på følelsen av å være feit, eller dersom vekta forteller at man er for tung, så skal andre få lov til å kalle deg det de vil? Jeg vet at mange ikke bryr seg, og det er jo helt fantastisk om man faktisk bare kan heve seg over det, men at man skal si til seg selv at man fortjener å bli kalt feit fordi man er overvektig, det blir helt feil i mine ører. At man skal smile, og godta, det blir helt feil. Man vet selv hva man er om ikke andre skal være med å trykke selvfølelsen enda mer ned. Om noen velger å spise på seg diabetes, leddproblemer, og hjerteproblemer, så må man godta å bli kalt feit skrev en leser. Jeg er så uenig. De overvektige som spiser på seg livsstilsykdommer, de gjør det av en grunn. All overvekt har en årsak, og kanskje er det nettopp stygge kommentarer, og hersing gjennom år som har gjort at de bare spiser mer, og mer, og på den måten bruker maten som trøst. Man overspiser av en grunn. Jeg følger programmet ” Farlig Fedme ” – et amerikanske program hvor de prøver å hjelpe mennesker som alle veier mellom 250 – 350 kg. De har alle sin historie for hvorfor det har gått så galt. Det er misbruk, vold, alkoholiserte hjem, mangel på omsorg. Jeg sier ikke at dette er grunnen til all overvekt, men alle har vi en historie om det er fysisk, eller psykisk. Samtidig vet vi også at når vi blir voksne, så har vi et valg – det riktige valget er ikke alltid lett å ta.

Jeg har vært heldig. Jeg har ytterst få ganger blitt kalt feit. Etter jeg startet min endringsprosess, og mistet vekt, så har jeg aldri blitt kalt verken tjukk, eller feit. Jeg har aldri blitt mobbet. I barneårene var det selvsagt småkommentarer, men kalte noen meg for tjukkebolla, så kalte jeg vedkommende for brilleslange tilbake, og så var det ute av verden. Jeg har de flotteste leserne jeg kan tenke meg. Jeg har aldri møtt på ett eneste nett troll – jeg er heldig, og takknemlig. Når jeg blogger, og skriver om viktige temaer, så er det ikke alltid ting er selvopplevd. Jeg kan sette ting på spissen for å få frem viktige poeng, men innleggene er alltid ærlige, og oppriktige. Selv om jeg tåler å bli hugget i form av negative kommentarer, så er det uansett ikke greit at andre og blir det. Det er ikke alle som frivillig har valgt å gå i krigen. Ingen har rett til å kommentere hvordan andre ser ut. Ingen har rett til å såre andre. Hvorfor må noen alltid mene noe om alle andre?  Jeg vet at problemet ligger hos de som kommenterer, og at de burde feie for egen dør først, men det er like sårende uansett. Har man ikke noe positivt å si, så kan man vel sannelig holde munnen lukket!

Lag deg en flott lørdag! Takk for at du er en av mine flotte lesere. Jeg setter så pris på den flotte gjengen dere er som følger meg i tykt, og tynt – det betyr masse! Førstkommende fredag åpnes den aller første luken i bloggens flotte julekalender. Jeg gleder meg så til å dele ut 24 fantastisk flotte gaver – og dere bør gleder dere enda mere!!

Følg meg gjerne på Instagram, og Snapchat : heidirosander

 

 

Den vonde beskjeden

Jeg husker det som om det var i går. Den vonde, tøffe beskjeden som endret så mye i livet mitt. Jeg husker ordet som brant seg fast på netthinnen min, og jeg kjente  der, og da på redselen for å dø. Jeg fikk ikke puste, alt knyttet seg. Ordet jeg aldri trodde skulle gjelde meg, eller vår familie. Ordet man forbinder med det verste. Jeg husker det var to ting jeg tenkte på da jeg fikk beskjeden : Døden, og ønsket om et barn til. Skulle mitt liv bare bli 32 år langt? Skulle Celina vokse opp som enebarn? Jeg gråt ikke da jeg fikk beskjeden, ikke en eneste tåre. I ettertid har jeg vel ikke helt forstått hvorfor ikke verden raste sammen. Jeg som til vanlig gråt for alt, og ingenting, jeg gråt ikke en eneste tåre, men jeg kjente på redselen for å dø.

Unormale blødninger, og celleforandringer som ble normalt igjen. For så at blødningene kom tilbake enda sterkere, nye celleforandringer, time til utskrapning, og så den tøffe beskjeden om at celleforandringene denne gangen var blitt kreft. Ordet så mange av oss forbinder med døden, meg inkludert, det var hardt, og brutalt blitt et ord som gjaldt meg. Var det min tur nå til å kjempe en beintøff kamp mot kreften, og ville kreften ta livet mitt? Var døden en realitet jeg måtte forholde meg til? Og hva med et barn til som vi ønsket oss? Fortsatt gråt jeg ikke. Jeg tror panikken ble for stor. Jeg tror jeg satte meg selv på utsiden av alt som skjedde, og bare registrerte alt som om jeg så en film. 

Det er ikke mange som kjenner til min kreftsykdom. Ikke fordi jeg ikke har ønsket å fortelle om det, jeg har ikke skammet meg, men for meg har den beste måten å komme meg igjennom dette på vært å glemme. Glemme gjør man jo aldri, men jeg bestemte meg fort for at sykdommen ikke skulle få ta mer plass i livet mitt enn den måtte, og da valgte jeg også å skyve den bort så fort jeg kunne. Det å være åpen om sykdommer, og lidelser som rammer, det er noe jeg egentlig er veldig for, men i mitt tilfelle, så innså jeg fort at det beste for meg var å gjemme, og glemme. For mye fokus var ikke det rette for meg. Ikke at det ble en hemmelighet som man aldri pratet om, men med en gang man måtte prate, fortelle, og forklare, så tok sykdommen for mye plass, og for mye energi, det vonde, og det såre fikk igjen en plass jeg ikke ønsket at de skulle ha. For å komme igjennom dette på en måte som var god for meg, så ble veien for meg å fokusere på alt det andre som faktisk var godt i livet mitt.

Jeg var en av de heldige. Jeg fikk livet i gave. At vi ikke fikk et barn til betyr ingen verdens ting. Vi fikk et barn, og er evig takknemlige for det. Ingenting er en selvfølge, heller ikke det å få barn. Jeg husker jeg spurte legen på sykehuset om vi hadde tid til å prøve å få et barn til, legen var helt klar : dersom jeg hadde et ønske om  å oppleve å bli bestemor, så ville han ikke tenkt tanken en gang. Visst jeg ønsket å se datteren min vokse opp, så var det ingen tid å miste. Min historie er en solskinnshistorie takket være en fantastisk gynekolog som hele tiden fulgte meg opp, og fulgte med. Mange overser unormale blødninger – jeg er så takknemlig for at jeg blir urolig når slike unormale ting skjer, og fordi jeg heller går til legen en gang for mye enn en gang for lite. På sykehuset hadde jeg også den mest fantastiske legen man kan tenke seg. Takk for at det finnes noen av disse, for blant leger, så er slike leger som den legen jeg hadde dessverre unntakene. Tenk om alle leger hadde en slik omsorg for pasientene sine som jeg opplevede. Han var en engel i ordet rette forstand. Han tok seg tid, masse tid. Det som var viktig for han, det var meg, og hvordan jeg hadde det. Om jeg trengte en evighet av tid, så hadde han det. Om jeg hadde tusen spørsmål, så hadde han tid til å svare meg på alt jeg lurte på. Han trøstet, og han oppmuntret meg. Han fikk meg til å innse at livet mitt ikke var over, og at jeg var en av de heldige. Sånne leger skulle verden være full av.

Blødningene, og de store celleforandringene var i mitt tilfelle livmorkreft. Kreften var i stadiet 0, den hadde ikke begynt å røre særlig på seg, og kreften var ikke av den hissige typen. Jeg trengte ikke strålebehandling, og jeg trengte ikke cellegift. Svulsten ble fjernet ved operasjon, en operasjon som tok flere timer ved Radiumhospitalet. Legen ved Sørlandet Sykehus ønsket at jeg skulle komme i de beste hender, så operasjonen ble utført av den ypperste legen på denne type operasjoner ved Radiumhospitalet. Jeg var jo på den tiden også på det største når det kommer til vekten min, så det er nok også en av grunnene til at jeg ble sendt til den beste. Jeg husker ikke så mye fra tiden i Oslo. Jeg har klart å fortrenge mye av det, men jeg husker den store skuffelsen over Radiumhospitalet. Sykehuset der jeg trodde at alle var så enestående, legene inkludert. Sykehuset hvor varme, og omsorg stod i høysetet. Slik opplevde verken jeg, eller min bedre halvdel det. Leger som nesten ikke hadde tid til å fortelle, og forklare når man satt der kreftsyk, og skulle gjennom en større operasjon. Arrogante leger. Personal som lot meg ligge i en seng utenfor operasjonssalen helt alene i evigheter før det var min tur. Personal som ikke så hvor redd jeg var, og som ikke skjønte at jeg trengte noen som kunne være der sammen med meg. Overnatting for pårørende som må ha vært fra krigens dager. Jeg husker alt dette, men jeg vil helst glemme. I ettertid har jeg pratet med flere som opplevde Radiumhospitalet akkurat på samme måte.

Etter noen dager i Oslo, så ble jeg overført til Sørlandet Sykehus. Nyoperert i en ambulanse som skal være glad for at de ikke blir tatt i fartskontroller. Sårene mine hadde ingen god tur hjemover, men det var godt å komme ” hjem .” En tøff tid fulgte på Sørlandet Sykehus med infeksjoner, og isolasjon. Antibiotika i rennende form i en haug av dager, etter hvert fikk jeg lov til å være hjemme, og komme inn for å ta antibiotikaen. Det tok lang tid, men det ordnet seg. Kroppen vant kampen mot infeksjonen, stiftene ble tatt, og jeg kunne gå ut av sykehuset som en kreftfri person. Faren for spredning var aldri tilstede, og når jeg gikk ut av sykehuset den dagen i desember, så gråt jeg. Jeg gråt av glede fordi min historie ble en av solskinnshistoriene. Jeg gråt fordi jeg hadde fått livet i gave, og fordi jeg nok der, og da klarte å slippe alt av følelser løs som jeg hadde sperret inni meg så uendelig lenge. Frykten, redselen, fortvilelsen, men også gleden, optimismen, og takknemligheten. Livet fikk der, og da en helt ny mening. Selv om jeg hele tiden visste at dette ville gå bra, så var usikkerheten likevel tilstede. Usikkerheten dukket også opp igjen hver 3.måned når jeg var til kontroll. ” Tenk om ”  var alltid ord som dukket opp i hodet mitt, men beskjeden var alltid den samme, gode, og jeg kunne legge ting litt bak meg i tre nye måneder.

Jeg har fått mange spørsmål fra dere som leser bloggen om lymfebeina mine, og hvordan dette oppstod. Jeg har skrevet pga sykdom, men aldri utdypet det særlig. Siden så mange har spurt, så har jeg valgt å skrive ett veldig personlig innlegg om en brutal sykdom som også rammet meg, men som fikk en lykkelig slutt. Det var aldri noen tvil om at dette ikke ville gå den riktige veien, men usikkerheten, og redselen var der lenge. Når jeg ble operert, så fjernet de også lymfeknuter for å være helt sikre. De hadde nok ikke vært helt nødt til å gjøre det i mitt tilfelle, men det er sånn de alltid gjør. Ved fjerning av lymfeknuter, så kan man utvikle lymfeødem. Så akkurat der var jeg en av de uheldige som fikk dette. Ingen fortalte meg at det kunne skje, heller ikke på kontrollene. Jeg har mange ganger lurt på om de bare overså beina mine som ble større, og større? De måtte vel ha sett det? Veldig mange med lymfeødem har opplevd akkurat det samme som meg, og fått den samme, tøffe beskjeden om at kreft har rammet. Veldig mange som blir rammet av brystkreft utvikler lymfeødem i en av armene etter operasjonen. Jeg er ikke alene.

De store lymfebeina var prisen jeg måtte betale for å bli frisk, og den første tiden, så følte jeg vel at dette var en stor pris å betale. Jeg følte på at dette var så forferdelig urettferdig! Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg! Plutselig en dag, så klarte jeg å se det på en helt annen måte. Jeg tok meg selv i nakken, og lurte på hva i huleste jeg drev på med? Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutret jeg over størrelsen på beina mine! Hvordan er det mulig å være så utakknemlig? Jeg fikk lov til å leve! Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde, og så klager jeg over ett par tømmerstokker! Hvor er fornuften i dette??? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde vi vel alle valgt livet? Om livet byr på noen utfordringer, så er vel det utfordringer man tar på strak arm når man faktisk får livet i gave! Det høres kanskje rosa ut når jeg skriver at jeg fikk livet i gave, men det var jo nettopp det jeg gjorde, og da kan jeg leve helt fint med to bein som er langt større enn normalen, og ett par bein som krangler, og verker. Jeg har lært meg å være takknemlig!

Det tok en tid å forstå alt som hadde skjedd. Jeg følte alt hadde gått i sakte film, og jeg følte jeg hadde stått på utsiden og sett det hele. Jeg følte meg noen ganger helt følelsesløs. Hvordan er det mulig å stå helt oppreist gjennom noe slikt? Hvorfor knakk jeg ikke sammen, hvorfor gråt jeg ikke ? Var det fordi jeg ikke hadde helt forstått alvoret, eller var det fordi jeg er så sterk? Eller kanskje var det fordi jeg ikke ønsket å kjenne for mye på alt det vonde? Jeg tror mest på det siste. Jeg ønsket ikke å kjenne for mye på ordet kreft, og ordet sykdom. Jeg ville gjennom dette så fort som mulig, og så ville jeg komme meg videre. Jeg ville legge det bak meg så fort som mulig. Jeg ønsket ikke å gå i samtaler for å bearbeide, jeg ønsket ikke å gå i grupper sammen med andre som hadde vært i samme situasjon som meg. For meg ble den beste løsningen å legge alt bak meg, og ikke dvele ved det som hadde vært. For meg var dette den beste måten å komme meg igjennom alt på. For mye tanker på den vonde tiden hadde ikke fungert for meg. Det ville tatt så mye lengre tid å komme meg tilbake dit jeg var før jeg ble syk. Samtidig hadde jeg verdens beste samtalepartner i min aller beste, så i tunge stunder hadde jeg alltid en som lyttet, og ga råd, og han var for meg den beste psykologen jeg kunne hatt. For meg, så var den beste hjelpen og hele tiden fokusere på alt det gode, på å bli frisk, og det å bruke energien på alt annet enn det som var vonde minner.

Vi velger alle vår vei gjennom de tunge stundene i livet. Det er ingenting som er rett, eller galt. Det er vi selv som bestemmer hva som er best for en selv. Det som er rett i en situasjon er kanskje ikke rett i en annen. Det som er riktig for meg, er kanskje ikke riktig for deg. Det er vondt å skrive om sykdommen i dag, for det tar meg automatisk tilbake til 2002. Samtidig vet jeg at ikke alle er like heldige som det jeg var, og mange kjemper sin livs kamp hver eneste dag. Mange er ikke så heldige å bli friske, alle får ikke en ny start. Tankene mine går til alle der ute som kjemper en kamp hver eneste dag mot en grusom sykdom. Mine tanker gå også til alle pårørende, for sykdom rammer også alle de rundt den som er syk.  Jeg håper for dere alle <3 Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet <3

 

Det lille hjertet som sluttet å slå

Jeg følte meg helt tom. Hele kroppen var fylt av savn, øynene var fulle av tårer. Jeg klarte ikke å stoppe og gråte. Jeg hadde det så innmari vondt. Det var en del av livet. Vi visste at dagen ville komme, men man blir da aldri forberedt på å miste? Ett nydelig hjerte hadde sluttet å slå. I dag er det 1 år siden vi mistet vår store kjærlighet, Dean. På vei hjem fra ferie i fjellet, så ville ikke hjertet hans mer. Dean døde stille, og fredfullt. Igjen stod vi med det vonde savnet, for det var det mest vondt. Med tiden har det vonde gått over til og dreie seg om alle de gode minnene vi hadde fra fine år sammen, men for 1 år siden var alt bare så innmari vondt. Vondt at  Dean ikke var der. Ingen som var ellevill av begeistring når jeg våknet om morgenen, og tiden var inne for morgentur, ingen som kom løpende mot deg, og ville kose, ingen Dean som lå på de faste plassene som han hadde rundt forbi i huset, ingen Dean som rullet rundt på ballen med go’biter, ingen å gå de mange, daglige turene med. Jeg husker jeg følte at jeg nesten aldri skulle hatt en hund, nettopp fordi det var så innmari vondt når tiden vår sammen var over, men jeg vet at ingen av oss ville hatt valgt annerledes. Årene med Dean ville jeg aldri ha byttet bort med noen. For en nydelig pelsball, for en herlig personlighet, for ett nydelig vesen. Jeg elsket han så høyt, og i all sorgen, og tårene, så visste jeg heldigvis hvor høyt han elsket oss også. Jeg visste at Dean hadde ett fantastisk liv sammen med oss…jeg skulle bare så gjerne fått flere år sammen med han.

17.mai 2009 ble Dean født på Kvelde i Larvik, og i september samme året hentet vi han med oss hjem. Jeg har aldri vært opptatt av dyr, og aldri hatt noe ønske om å ha dyr, ikke min bedre halvdel heller, men så var det datteren vår, Celina da. Det er sikkert mange av dere som vet hvordan det blir når barna ønsker seg dyr. Vi strekker oss langt, og vil så gjerne at de skal få det som de ønsker. Vi hadde mange runder før vi bestemte oss for at vi skulle la Celina få seg hund. Hun hadde trålt nettet i evigheter for å finne den ” perfekte ” hunden. Hjertet smeltet totalt på nydelige Dean, en helt fantastisk Pomeranian valp. Jeg husker da vi skulle hente han. Dean var den som gjemte seg da vi kom. Alle andre var elleville, og ville gjerne bli med oss tilbake til Kristiansand, men det var denne lille, nydelige pelsballen som gjemte seg langt under sofaen som Celina ville ha, og Dean ble med oss hjem. Jeg husker allerede i bilen tilbake til Kristiansand at jeg angret – hva i all verden hadde vi gjort! De første dagene, og ukene, så var jeg nærmest et nervevrak. Han var ikke helt renslig da vi fikk han, så det ble en del uhell inne, og Dean elsket å ha de fleste uhellene på det hvite teppet vi den gang hadde under sofaen i stuen. Var ikke så lenge det var hvitt akkurat. Jeg husker hvor ellevill han var som valp. Løp rundt som en virvelvind, høyt, og lavt det meste av tiden, for så plutselig å falle om, og sove som en stein. Det var tøffe dager den første tiden, og jeg klarte ikke helt å tilpasse meg det nye livet som hundeeier. Sakte, men sikkert ble alt så mye bedre. Jeg ble mer, og mer glad i denne elleville dotten med masse pels, og etter hvert så elsket jeg å være hundeeier.

Vi var sikkert ikke de ” perfekte ” hundeeiere i enkeltes øyne. Vi skulle sikkert vært med på flere kurs i både det ene, og det andre. Mange mente nok at Dean kunne ha vært mer dressert, og enkelte mente nok at vi behandlet han som et barn. Flere ganger hørte vi  ” han er jo bare en hund “. Dean var ikke bare en hund, han var et familiemedlem, og for oss, så var det viktig å ta Dean med i det daglige livet vårt. Dean var med oss på mye, og for oss var det viktig å ha han med på så mye som mulig. Dean elsket å være ute. Han elsket å gå turer i skog, og mark, og han elsket å være med fisketurer. Dean likte å kjøre bil, spesielt når vi etter hvert lot han få lov til å sitte i sete i baksetet, og ikke i et bur i bagasjerommet. Kunne han stå ved vinduet bak, og se på alt som skjedde utenfor, da koste han seg. Dean var en hund med masse personlighet. En sær hund i følge mange. Dean likte for eksempel ikke barn. Etter en episode i vår egen hage hvor gutter i nabolaget var stygge med han, så var barn alltid skumle, og han knurret alltid på dem. Få barn fikk lov til å nærme seg han, og han var veldig kresen i utvelgelsen av hvem som skulle få lov å kose med han av voksne også.

Vi hadde fantastiske år sammen med Dean. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bli så glad i en hund. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne føle en så enorm kjærlighet for en hund. En hund er så mye mer enn bare en hund. Dean var en del av familien vår. Dean var en god venn, og han merket alltid på oss om vi var lei oss, eller triste. Da kom han løpende mot oss, og skulle kose. Dean var en fantastisk turkamerat, og det er hans fortjeneste at jeg for de årene tilbake kom meg mer ut. Med Dean, så måtte vi ut på turer, og det har aldri vært et ork. Uansett om det striregnet, eller snødde store filler, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri helst har ønsket å sitte i sofaen enn å gå tur med Dean. Dean hadde stilt inn kroppen på tur hver 3.time. Når det nærmet seg tur, så ga han beskjed om det 🙂  Dean brydde seg lite om det regnet, snødde, eller blåste – det var like stas med tur uansett.

Året før Dean døde, så hadde han en del utfordringer. Han hadde en hudkløe som det tok lang tid å få under kontroll, og han begynte å pese mye mer enn normalt. Dean hadde også trangt pusterør, noe veldig mange små hunder sliter med. Det siste året peste han mye mer enn normalt, og det bekymret oss. Veterinæren mente det var en kombinasjon av trangt pusterør, og litt overvekt. På varme dager slet han veldig, og vi følte at det var noe mer som lå bak all pesingen. Etter røntgen, og ultra, så fikk vi beskjed om at hjertet til Dean hadde vokst, og at det var lekkasje på den ene klaffen. Vi fikk likevel ikke forståelsen av at det var så alvorlig som det faktisk var, og at han var så syk som han faktisk var. Vi fikk forespeilet at med den riktige medisineringen, så kunne Dean fortsatt hatt mange gode år foran seg. Det gikk bare en uke fra vi fikk beskjeden, og startet medisineringen til hjertet sluttet å slå. En uke…..Man stiller seg mange spørsmål, og man lurer jo på om noe ble oversett, eller om det var ting ultralyden ikke viste. Vi visste at han ikke ville bli en gammel hund med alle de utfordringene han hadde, men vi hadde sett for oss at vi i alle fall skulle få ett par gode år til sammen. Sånn ble det ikke….ingen kan klandres. Det store, lille hjertet til Dean ville ikke mer. Hjertet var utslitt. Kanskje var det greit at vi ikke visste hvor syk han var. Hadde vi visst, så hadde vi aldri tatt han med til fjells, men veterinæren mente fjellet ville gjøre han godt. Jeg er egentlig glad for at vi ikke visste, og jeg er egentlig glad for at vi ikke på et tidspunkt måtte gå den tunge veien å følge Dean til veterinæren for å følge han på sin siste reise.

Det var så stille, og tomt i huset etter Dean døde. Ingen Dean som fortalte at han ville på tur, ingen Dean som danset gledesdansen for å se deg, ingen Dean som slikket ansiktet ditt vått fordi han er så glad i deg, ingen Dean som fortalte nabolaget at her var det han som er sjefen, ingen Dean som lå med beina opp i lufta i sin koseposisjon, eller som trillet rundt på favorittballen sin i håp om å finne go’biter. Ingen morgentur hvor hele verden kun dreide seg om Dean, og meg, eller alle de andre turene hvor Dean som regel selv fikk bestemme ruten. Ingen flere byturer som han elsket, ingen flere fjellturer – jeg savner han så! Hadde jeg kunne fått et ønske oppfylt, så hadde jeg ønsket å få han tilbake. Jeg vet at han har det bedre nå. Han var ikke den gode, gamle Dean på slutten. Alt han en gang orket, det orket han ikke lengre. Turene gikk treigere, men han elsket likevel hvert skritt. Jeg vet at han er på et bedre sted, men det er likevel så hjerteskjærende vondt. Livet gikk videre selv om jeg føler jeg har grått i evigheter. Tiden har leget mange av sårene, og at jeg klarte etter hvert å kjenne på alle gledene du ga oss. Jeg vet at Dean ikke ville ha ønsket at vi sørget, men at vi kjente på alt det gode vi hadde sammen, husket alle de fantastiske minnene vi deler. Det veldig vonde har gått over, men vi trengte mye tid til å sørge, jeg trengte tid til å gråte, og jeg trengte å ha det vondt. Livet føltes så urettferdig etter tapet. Ingen vil noen gang kunne erstatte deg, og vi sa at ingen noen gang skulle erstatte deg. Det skulle ikke bli noen ny hund i vår familie, men nå er vi kanskje klare for en ny hund etter hvert. Ingen vil kunne erstatte deg, men vi savner en firbeint pelsball rundt oss. Etter hvert kanskje det kommer en ny hund, og jeg vet du hadde vært veldig glad for det.

VI fikk 7 fantastiske år. Takk for alle gleder, og alle minner. Takk for alt du ga oss. Takk for at det var akkurat du som kom til vår lille familie, og ble en viktig del av oss. Nå har vi gått veien videre uten deg. Ett nydelig hjertet har sluttet å slå for 1 år siden. Vi mistet vår store kjærlighet, og hjertene våre ble knust. Hundehimmelen fikk den vakreste stjernen <3 I dag skal jeg tenne et lys for deg, Dean. Tiden har leget mange sår, mens savnet er stort ennå.