En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Vi har vel alle ønsket oss denne magiske pillen. Pillen man kan ta, og vipps så har man den slanke, flotte kroppen man alltid har ønsket seg. Jeg har drømt om denne pillen i alle år, men ennå så har den ikke blitt oppfunnet, og sjansene for en slik magisk pille, den er vel lik null. Men nå er det kanskje et håp. Ikke om en magisk pille, men forskere er veldig positive. Og er forskere positive, så blir automatisk jeg også det.

Det undrer meg hvorfor et er så vanskelig å få det store gjennombruddet i fedmeforskningen. Noe vet de som at det er genetisk, og kost selvsagt. Det å tenke over hva man spiser, og mengder. Jeg vil tro at det er mange av dere som gjennom mange år har prøvd alle vidunderkurene som er og har vært på markedet. Og vidunderkurene, de fungerer de fleste av dem, i en periode. Man kan ikke leve på diett hele livet. Det går ikke. På et tidspunkt så må man leve tilnærmet normalt, og har man da gått på en streng diett en stund, så er det fort å gå opp igjen når man starter å leve noe mer normalt igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For en tid tilbake, så kom fedme sprøytene på markedet, og tablettene Mysimba. Noen har fått fantastiske resultater av begge deler mens andre ikke har oppnådd like bra resultater. Og sånn vil det jo alltid være fordi vi er forskjellige. Kroppene våre er forskjellige. Vi reagerer ulikt. Selv har jeg prøvd Saxenda med bra resultater. Den første tiden jeg gikk på Saxenda, så ble jeg så mett av veldig lite. Og jeg gikk ned ca 9 kg over en periode. Saxenda virker jo på metthetshormonet, og jeg kunne gå stappmett så lenge etter et måltid. Etter en god periode på sprøyta, så begynte metthetseffekten å gi seg. Jeg ble ikke like fort mett som jeg hadde blitt, og selv om man da visste mengden man spiste da den fungerte, så var det vanskelig å videreføre kunnskapen. Jeg gikk noe opp igjen, men har ikke gått opp alt. Da jeg fikk de intense magesmertene i januar, så sluttet jeg på Saxenda. Ikke fordi jeg trodde det var sprøyta som ga meg smertene, men jeg hadde så vondt at jeg ikke orket å ta den. Så da har jeg hatt et langt opphold fra januar til starten av juni. Sammen med fastlegen min, så har vi blitt enige om at jeg skal gi sprøyten en sjanse til for å se om jeg kan oppnå så gode resultater i denne runden også, uten å gå opp igjen.

I to uker har jeg nå tatt Saxenda igjen, og metthetsfølelsen er tilbake. Nå må jeg lære meg å stoppe med en gang jeg kjenner at jeg blir mett. Jeg må også ta til meg all kunnskap som jeg får som går på hvor lite jeg egentlig trenger å spise. Når jeg har spist frokost feks, så er jeg så mett så lenge. Jeg gir dette en siste sjanse. Visst ikke vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke på å sette meg selv på en diett med minimalt med kalorier, for jeg vet at jeg ikke vil klare det i lengden. Men noe må skje. Jeg vet at trening er gram, og kost kilo, så jeg vet hvor jeg må jobbe, men det er så forbaska vanskelig. Jeg knasker ikke søtt og salt hver dag. Jeg drikker masse vann, men jeg sliter nok med mengden mat. Jeg skulle gjerne hatt en som kunne gå inn i hodet mitt og koblet litt om slik at det ikke ble noe problem…

Så til det magiske jeg vil fortelle dere om. Magisk er det kanskje ikke, men det er likevel en god nyhet for oss som sliter. Her om dagen så leste jeg på Forskning.no en spennende artikkel. En ny æra i behandlingen av fedme mener forskere. Det er nemlig en ny medisin på trappene som har svært gode resultater.

Fedme har vist seg å være mye vanskeligere å bekjempe enn forskerne trodde. Utallige studier har vist at den mest brukte behandlingen, livsstilsbehandling, virker dårlig. Den eneste virkelig effektive tiltaket har vært fedmekirurgi. Nå er bildet i ferd med å endre seg. De siste årene har flere legemidler kommet på banen, bla Saxenda. I 2021 viste en studie for eksempel at stoffet semaglutid gir gode resultater, og nå kommer enda bedre nyheter. En stor studie viser at stoffet tirzepatid gir rekordstort vekttap. Er det rart man sperrer øynene opp når man leser slikt. Man kjenner også på det bittelille håpet. Det er ikke stort, men det er der. Jeg er sikker på at det er flere enn meg som kjenner på det når dere leste dette nettopp.

Tirzepatid ble i utgangspunktet utviklet som en medisin mot diabetes 2, men tidlige tester viste at pasientene også gikk ned i vekt. Tirzepatid påvirker to ulike hormoner som er med på å styre blodsukkeret og følelsen av metthet. De lovende indikasjonene gjorde at forskere satte i gang en stor studie på virkningen av tirzepatid mot fedme.

Forskerne rekrutterte 2.500 mennesker som veide for mye. Det store flertallet hadde fedme. Deltagerne veide gjennomsnittlig nesten 105 kilo og hadde BMI på 38. Alle gruppene skulle endre livsstilen, med mål om å spise 500 færre kalorier enn de trengte om dagen og å være fysisk aktiv minst 150 minutter i uka. Forskjellen mellom gruppene var medisinen tirzepatid. Den ene gruppa tok en ukentlig sprøyte med 5 milligram tirzepatid, den andre tok 10 milligram, og den tredje tok 15 milligram. Den siste gruppa tok en ukentlig sprøyte med placebo, altså en injeksjon uten virkestoffer. Forsøket varte i 72 uker, altså litt i underkant av ett og et halvt år. Resultatene var oppsiktsvekkende. Placebogruppa, som i praksis bare hadde fått livsstilsbehandling, hadde gjennomsnittlig gått ned 2,4 kilo. Dette gjenspeiler resultatene fra mange tidligere undersøkelser med livsstilsbehandling. Gruppa på minste dose av tirzepatid hadde derimot gått ned over 16 kilo, mens gruppa på 15 milligram tirzepatid var blitt nesten 24 kilo lettere i gjennomsnitt. Dette tilsvarer en vektnedgang på over 22 prosent av kroppsvekta og ligner resultatene fra fedmekirurgi.

Resultatene er oppgitt som gjennomsnitt. Noen gikk ned svært mye. Andre hadde liten effekt. Resultatene viste likevel at et stort flertall av deltagerne gikk ned i vekt. I gruppa som tok mest tirzepatid, gikk over 90 prosent av deltagerne ned over fem prosent av vekta – et minstemål for at behandlingen skal ha noen effekt mot skadelige virkninger av fedme. Det imponerende tallet var imidlertid at godt over halvparten av deltagerne i denne gruppa gikk ned mer enn 20 prosent av kroppsvekta. Til sammenligning var tallet i placebogruppa 3 prosent.

Så til bivirkninger, for det er bivirkninger med medisinen viser studien. De vanligste bivirkningene var symptomer fra magen, som kvalme, diare eller forstoppelse. Noen svært få fikk betennelse i galleblæra. Det er imidlertid ennå ikke mulig å slå fast om medisinen var årsaken. Det er også kjent fra tidligere at det å gå ned i vekt er forbundet med slik betennelse.

Dette er starten på en ny æra innen fedmebehandling, uttalte Ania Jastreboff, en av forskerne bak studien, ifølge MedPage Today. Også andre eksperter mener tirzepatid kan bli et viktig redskap innen fedmebehandling. De advarer imidlertid mot å tro at man har funnet en mirakelkur. Stoffene i seg selv gjør deg ikke slankere, men de endrer signalene i kroppen slik at det blir lettere å gjennomføre en livsstilsendring og få til en vektnedgang.

Men, det nytter ikke å løpe til legen å be om den nye medisinen mot fedme. Nå skal det forskes mye mer. Både for å undersøke hvordan tirzepatid virker hos forskjellige mennesker, og for å forstå de underliggende mekanismene bak fedme og hvordan man skal hindre at store deler av befolkningen utvikler dette helseproblemet.

Likevel er dette en gla’nyhet til alle oss som sliter. En dag der fremme, så kanskje…men før denne er på markedet, så må noe ha skjedd for min del. Begynner å bli smådesperat nå, og kjenner at jeg trenger og lykkes på en, eller annen måte. Jeg tenker at jeg ikke kan vente på denne, for det vil nok ta tid….

Igjen ble blodtrykket mitt utfordret. Jeg sitter og undrer på om noen rett og slett er uvitende, men samtidig så kjenner jeg jo til holdningene som finnes blant mange der ute. De som tror at kroppspositivitisme handler om å glorifisere bla overvekt. Fedme er ikke bra. Punktum. Det er da ingen av oss overvektige som går rundt og tror at ikke overvekt kan være skadelig. Det er få av oss som digger den store kroppen vår, men la oss være den vi er med den kroppen vi har .

Det er 22 år gamle Martin Nipedal som klarte å utfordre blodtrykket mitt. I Fædrelandsvennen for noen dager siden, så uttaler Nipedal seg gjennom et leserinnlegg om kroppspositivitisme og kroppsbygging. Kanskje skal jeg legge det på kontoen for alderen hans, men man er faktisk voksen når man er 22 år, og dette er jo også holdningene til langt flere enn denne 22 åringen. Sørlendingen klager i innlegget over at man ikke verdsetter de som faktisk tar vare på kroppen sin. Nipedal mener at man i en tid hvor man glorifiserer det ” uperfekte ” og normaliserer det svært unormale, så er det viktig å bli imponert av de som tar vare på kroppen sin, de som jobber med å bedre seg selv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nipedal burde tas i skole. Når handlet kroppspositivitisme om å glorifisere noe som helst? Kroppspositivitet handler om å fremme at kroppen din er god nok slik den er. Det handler om å akseptere egen kropp, men også andres kropp og utseende. Det handler om å akseptere. Så enkelt, men så vanskelig for veldig mange.

Å se på veltrente kropper som pent, og store kropper som mindre pent, det er det helt ok at Nipedal mener. Alle ser vi på kropper med ulike øyne, heldigvis. Vi har lov til å mene det vi vil, men noen meninger bør man kanskje holde for seg selv, og ikke fronte for høyt. Man må ha aksept for at noen liker trente kropper, og at noen faktisk også liker en kropp med ekstra polstring. Nipedal er ganske klar i sine uttalelser når han klart poengterer følgende: ” Det er penere å se et menneske som klart tar vare på kroppen sin enn en som lar seg forfalle, og forsømme sin egen helse. Om dette skaper kroppspress, er det kanskje ikke så ille. ” Igjen, hva som er pent i Nipedals øyne er kanskje ikke det som er pent i andres øyne. Og mister Nipedal, hva legger du i en kropp som forsømmes? Hvordan ser en forsømt kropp ut i dine øyne? Det sier du ingenting om i leserinnlegget ditt. Jeg vil ikke bare anta, men jeg er 100% sikker på at min kropp er en av de forsømte kroppene du sikter til. I utseende altså, for vi har ikke møtt hverandre. Jeg trener 4-5 ganger i uken. Spiser ikke så hakkende galt, men jeg sliter med to store utfordringer som gjør det vanskelig å gå ned i vekt: lipødem og lymfødem. Jeg trener godt og masse for å bevare de gode blodverdiene jeg har, og selv om jeg drasser på mange ekstra kilo, så har jeg en relativt god helse selv om jeg nok i dine øyne har en kropp som er forsømt. Det blir så feil å si at alle kropper som i andres øyne er uperfekt, eller svære unormal, at dette er forsømte kropper. Jeg synes også det er pent å se en veltrent kropp, og kan godt se to ganger på en veltrent mann. Visst jeg hadde fått muligheten til å velge ny kropp, så hadde jeg garantert ikke valgt min egen.

At Nipedal mener at det er ok at en pen kropp skaper kroppspress, det er så drøyt at jeg ikke har lyst til å si så mye mer om akkurat det. Kroppspress er ikke under noen omstendigheter bra. Punktum. Unge jenter som ser frem til de blir så gamle at de kan operere seg for å få like stor rompe som mange av forbildene deres, unge som kaster opp. Unge som bruker avføringspiller for å bli slankere, unge som gjennom sosiale medier har fått forståelsen av at lykke er en slank kropp. Unge som gjør alt for å få den kroppen de må ha for å bli akseptert. På trening ser jeg unge jenter som løper og løper i evigheter på tredemølla til de ser mannen med jåen.  De ser nesten desperate ut i blikket. Jeg undrer så mange ganger på hvorfor? Alle er  neppe aktive innen idrett. Når Nipedal er blitt 22 år, så burde han tenke seg om to ganger før han uttaler meningene sine offentlig.

Nipedal undrer i innlegget sitt på hvorfor det er negativt å forbedre sin fysiske og mentale helse ved å trene og spise bedre. Hvem sier at det er negativt? Dette er jo et valg hver enkelt tar. Fysisk og mentalt god helse er jo bare et stort pluss. Men igjen, så tror jeg ikke 22 åringen helt har forstått kroppspositivitisme. Han blander dette med usunn livsstil, og plutselig er også plus size modellenes usunne livstil tema i innlegget hans. Hva vet vel vi om livstilen til plussize modellene. De er modeller. Hvordan de lever er deres sak. De fronter klær for oss som er plussize. De reklamerer verken for Nidar, Freia eller Maarud. De fremmer ikke overvekt ved å vise klær eller undertøy for oss som har store kropper. Hvorfor lage eventyr? Og igjen, hvorfor må så mange alltid sette dette likhetstegnet mellom store kropper, og usunn livsstil? Nipedal mener det er så viktig å kunne bli imponert av dem som virkelig jobber med å bedre seg. Jeg blir mektig imponert av alle som gjør det. Ikke bare kroppsbyggere som Nipedal er mest opptatt av, men jeg blir imponert av absolutt alle som legger ned en innsats for å bedre helsen sin, uansett kroppsform.

Noen dedikerer seg til kroppsbygning hvor målet er å se best mulig ut. Der handler det om kalorioverskudd i noen perioder, og kaloriunderskudd i andre. Det handler også om dedikasjon og disiplin i form av mat, hvile og trening er viktig for å oppnå de resultatene man ønsker. All respekt for de som driver med dette, og setter seg sine mål. Vi har alle våre mål, og våre veier for å nå målet. Og vi skal ha respekt for hverandre uansett hva målet vårt er. Vi har også ulikt syn på det å se bra ut, og det å være fornøyd. Ikke alle må ha størst mulig muskler for å føle seg fornøyd. Og jeg tror så mange flere ville følt seg fornøyd med den kroppen de har dersom vi faktisk aksepterer andres kropp og utseende.

Til slutt vil jeg si et høyt hurra for mannen som i en kommentar på innlegget til Nipedal faktisk våger å si at det er pent med ekstra på kroppen. Vedkommende kommenterer med at damer med ekstra vekt er penere enn det motsatte. Jeg skulle ønske at flere menn våget det samme…..

Det er tidlig søndag morgen. Jeg er som vanlig våken, og tidlig oppe. Jeg sitter på sengekanten og studerer beina mine, noe jeg ofte gjør. I dag er ingen god dag. I dag er beina mine faktisk smale, og nesten fine nederst. Men de er vonde. De er smertefulle. De sprenger. Likevel bedre enn vanlig. Vakre er de ikke disse tømmerstokkene mine. Misfarga, ujevne, store, og denne morgenen er en bedre morgen for beina mine enn i går feks.Jeg føler vel ikke at jeg trakk vinnerloddet når jeg sliter med både lymfødem og lipødem. Like greit å få begge deler liksom. Når man har begge deler, så kalles det er lipolymfødem.

Juni er Lipedema Awareness Month. Hele denne måneden skal det settes fokus på lipødem verden over. Det trengs. Selv om mye skjer, også her i Norge, så trengs det mye mer informasjon om sykdommen som rammer så mange kvinner. Mange aner ikke at de har lipødem.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hos meg startet det hele i puberteten, men ingen ante jo at dette faktisk var en sykdom. Jeg husker min mor reagerte på volumet i beina, og det ble tatt opp med lege. Men jeg var bare tjukk. Jeg fikk så mye blåmerker, og de kom bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og jeg begynte å kjenne på smerter. Verre ble det etter graviditeten. Da økte smertene på. Huden ble mer sensitiv. Lite visste jeg da at jeg hadde lipødem. Hadde jeg visst det som jeg vet i dag, så hadde så mange brikker falt på plass. Lipødem er en sykdom svært få vet noe om, og hadde det ikke vært for en svensk lymfeteraput som jeg var i behandling hos for 6 år siden, så hadde jeg sikkert ikke visst at jeg har lipødem ennå. Dette er sykdommen med unormal ansamling av fett i underkroppen. Det er fettet man ikke kan slanke bort. Fettcellene blir etter hvert flere og presser på andre strukturer i vevet. Derfor blir det vondt.

Virkelig store ble beina mine etter kreftoperasjonen i 2002 da de fjernet lymfeknuter, og jeg utviklet lymfødem. Lymfødem er en kjent senskade etter kreft. Jeg undrer meg fortsatt over hvorfor ingen fortalte meg at dette kunne skje. Etter  operasjonen i 2002, så ble beina bare større og større, de ble plutselig til tømmerstokker. Det ble mange timers googling på nettet før jeg skjønte at jeg hadde lymfødem.

Tilbake til lipødem siden juni er måneden hvor sykdommen settes i fokus. Vi vet ikke hvor mange norske kvinner som har lipødem. Vi har ingen tall på det. Der er ingen forskning gjort i Norge. Men at det er mange der ute med sykdommen, det vet vi. Tyske leger antar at 11% av kvinner i vestlige land har lipødem. Dette er også en kvinnesykdom, noe som vel også gjør sitt til at det ikke har blitt tatt så alvorlig. Det finnes nok også store mørketall her. Det er garantert mange kvinner som har lipødem, men som ikke aner det. Lipødem er en svært utfordrende, og for mange også en svært smertefull sykdom. Det er også sykdommen hvor man har dette fettet som ikke det går an og slankes bort. Det er så mange kvinner som har vært hos legen i fortvilelse over smerter og fett som ikke vil bort, og som bare får beskjed om å slanke seg.

For min del, så er det ikke sånn at alt på min kropp er lipødem fett. Absolutt ikke. Jeg har absolutt også fett som kan slankes bort, det har jeg jo fått bevis på i løpet av årene. Men så er det noe fett da, fra midjen og ned som ikke vil rikke seg, og det, det er så fortvilende. Spesielt når man får høre at det bare er å slanke seg.

Heldigvis begynner ting å skje også i Norge. Helseregionene starter alle sammen opp lipødem studie som skal gå over 5 år, og her vil noen kvinner få gjennomført fettsuging av lipødemfettet, men vi snakker her om kvinner i stadie 1, og med en BMI som ikke overstiger 28. Det betyr at mange kvinner ikke vil få dette tilbudet. Og ikke de som er hardest rammet.

Lipødem kan utvikle seg i flere stadier. Derfor er det så viktig at dette blir oppdaget på et tidlig tidspunkt. Symptomer på lipødem utvikles ofte i puberteten eller ved andre hormonelle forandringer som svangerskap og overgangsalder, men kan også utløses av store påkjenninger. Vektøkning er en betydelig trigger for plager. Ved lipødem er fettvevet på de berørte områder også sensitivt for berøring og det oppstår lett blåmerker. Fettputer/ depoter utvikles ofte på innside, utside og underside på knær, innside og utside av lår (ridebukselår), rundt ankler og overarmer. Til å begynne med er fettvevet jevnt, ved progresjon får det et mer og mer ujevn, bulkete utseende. Ved avansert lipødem og stor oppsamling av fett på innsiden av lårene, er det ofte vanskelig å samle føttene, pasienten går kalvbeint og det kan føre til ugunstig belastning på kneledd og funksjonsnedsettelse.

Jeg har lyst til å ta med symptomene på lipødem. Kjenner du deg igjen i flere av disse punktene da synes jeg du skal bestille en time hos en fysioterapeut som har spesialkompetanse på dette. Det er flere slike lymfeterapeuter landet over, og det er viktig at de har tilleggsutdannelsen i lymfebehandling.

Alle har sitt å stri med, vi har alle våre ting, og jeg vet det er mange som er i nøyaktig samme situasjon som meg. Det har tatt tid for meg å akseptere noe som er så synlig. Jeg har vært så sinna, jeg har vært så mye nede i den mørke kjelleren, jeg har grått, og vært frustrert. Det hjelper lite, men samtidig, så er det noe man må igjennom tenker jeg, og vi trenger det før vi klarer å akseptere. Det blir en sorgprosess. Og en viktig ting helt på slutten : Ikke bare overse det dersom beina dine er unormalt hovne, eller du opplever mye smerte, og ømhet. Det er nok ikke alltid bare er vann, eller høy vekt som legene ofte sier…..

Jeg husker det som om det var i går. Jeg ser ennå rødt når jeg hører navnet hans, eller tenker på han. Han som ødela så mye for meg. Han som fikk meg til å føle meg annerledes. Han som sa til meg at jeg var altfor tjukk.

Jeg gikk i 4.klasse. Mannen det er snakk om var skolelege på Solholmen Skole hvor jeg gikk. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg var så annerledes. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle leke, men jeg var alltid aktiv som barn. Jeg var med på alt de andre var med på. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle måles og veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som het at man ikke ville. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Du vet vel at du er altfor tjukk.?”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret alt seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt.

På lekeplassen forleden dag overhørte jeg to jenter snakke. De gikk kanskje i 3. eller 4.klasse. Jentene snakket om å veie seg. De hadde tydeligvis blitt veid på skolen, og pratet om hvor ekkelt og dumt det var. At de grudde seg til det, og at det ikke burde være sånn. Begge stilte også spørsmålet til hverandre om hvorfor de måtte veie seg på skolen når de kunne veie seg hjemme. Det er nok mange barn som lurer på det samme, og som gruer seg til å bli veid. For en del barn er det faktisk traumatiserende, og min opplevelse alle de årene tilbake, den sitter i. Disse to jentene hadde heller ingen grunn til å grue seg. Det var slanke jenter. Jentene var veldig opptatt av at alle etter veiingen ville vite hva de veide. Dette plaget de tydeligvis, og jeg skjønner de så godt. Jeg håper at jentene ikke bare snakket med hverandre, men at de også snakker om dette med de hjemme.

Det diskuteres stadig veiing av barn i skolen. Praksisen ble stoppet i 1997. Da var begrunnelsen at man ikke ville bidra til å traumatisere barn som har fedme. Så kom vekta tilbake til skolen igjen ti år senere. Veiing av barn på skolen er en uting. Det er så mange med traumatiske opplevelser fra veiingen på skolen. Det skal ikke så mye til før man som barn faktisk havner i kategorien fedme. Noen få kilo skiller det en lege vil kalle normalt og det han vil kalle tjukk . Og tenk deg hvordan et barn vil oppleve forskjellen på om vedkommende er ” normal ”  eller tjukk. Når veiing av skolebarn igjen ble en del av skolehelsetjenesten, så var det fordi hver femte tredjeklassing (8-9-åringer) var overvektig. Vekta skulle da være et verktøy for skolene å jobbe med. Var verktøyet nyttig? Nei. I perioden 2005–2018 har andelen 8- og 9-åringer med overvekt og fedme vært stabil, så vektnedgangen har vært lik null.

Inga Marte Torkildsen fra SV er en av flere som har ønsket at man skal slutte å veie barn i skolen. Torkildsen mener den obligatoriske veiingen er stigmatiserende, ukomfortabel og tar mye av helsesykepleiernes tid. HUn mener at det i verste fall kan føre til spiseforstyrrelser, at barn blir veldig mer bevisste på det de veier eller en usunn konkurranse mellom elevene. I dag er det sånn at dersom barn har en BMI over 25, så blir foreldrene kontaktet. Helsedirektoratet ønsker å fortsette praksisen med veiing av skolebarn fordi dette gir gir samfunnet og politikere opplysninger om utbredelsen av overvekt og fedme blant barn.

Barns helse er utrolig viktig. Det samme er barns vekt, men det finnes da andre måter å følge dette på uten at man må ha denne grufulle veiedagen. At man som barn opplever å være tjukkere enn ” normalen ” kan få store, negative konsekvenser. Man leser den ene skrekkhistorien etter den andre, og jeg er sikker på at flere av dere som leser blogginnlegget mitt i dag også har negative opplevelser fra veiing på skolen. Kanskje har disse også preget deg i ettertid. Man har lest mange historier om utvikling av anoreksi etter veiingen på skolen fordi man har fått sjokk over å veie mer enn vennene sine.  Vi har også hørt historiene fra foreldre som har opplevd avmakten ved at barnets spiseforstyrrelse startet med beskjeden om at barnet er utenfor det som anses som “normalt.”

Vekta i skolen må bort. Barn skal få slippe å grue seg til veiedag, og de skal få slippe å kjenne på å være annerledes enn vennene sine. Veiing i skolen skaper negativt kroppsfokus så altfor tidlig. Man kan følge med på barns helse og vekt uten å ta frem vekta på skolen.

Skolelegen min ble etter hvert også ble kommunelege, og man kunne ikke unngå å se og høre han i media til tider. Jeg har tenkt mange ganger på å fortelle vedkommende hvordan hans behandling av meg har påvirket meg negativt. At det var da følelsen av å være annerledes og tjukk kom. Følelsen av og ikke være som alle vennene mine. Den følelsen har fulgt meg i alle år, og dukket opp i ulike situasjoner, som feks når jeg leser diskusjonen om veiing i skolen.

Jeg hater badevekter! Jeg har hatet vekta siden den dagen i 4.klasse hvor legen klart og tydelig fortalte meg hvor tjukk jeg var…..

Jeg har ikke alltid vært flink til å sette meg selv i forsetet, og tatt meg tid til å gjøre de gode tingene for meg selv. Andre har alltid kommet først, så fikk man se om det var noe tid igjen til seg selv etterpå. De siste årene har jeg vært flink til å ha Heidi tid, og til å gjøre det jeg setter pris på. Å fylle opp egne energilagre er så utrolig viktig! En har også mye mer å gi til andre når man selv har mer energi, og er mer fornøyd….og jeg fortjener det!

På en del områder, så er jeg innmari flink til å ta vare på meg selv. Hudpleie har jeg alltid vært opptatt av, og jeg tenker at den store interessen kom sent i tenårene. Ikke at jeg har fått dette inn med morsmelken, for jeg kan aldri huske at mamma var så opptatt av disse tingene når jeg vokste opp, så interessen kom vel via blader kan jeg tenke meg. Tidlig begynte jeg å rense huden. Jeg var flink til å peele, og skrubbe, og jeg var flink til å legge maske. Jeg ser veldig tydelig at årene med omsorg for huden min, det har jeg fått igjen for. Jeg har opp igjennom vært skikkelig flink. Etter hvert som man ble mer voksen, så kom flere viktige produkter inn i den daglige omsorgen for huden min.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En annen ting jeg er veldig flink til, og som er veldig viktig for meg, det er å ta fotpleie. Jeg har en fast fotterapeut som jeg går til ca 3 ganger i året. Fotpleie er viktig for alle. Føttene skal fungere gjennom hele livet, og det er nok mange som ikke tenker på å ta vare på føttene på lik linje med andre ting. Jeg har gått til fotterapeut i flere år. I tillegg til at det generelt er viktig, så er det ekstra viktig for oss som sliter med lymfødem. Med lymfødem, så er huden gjerne veldig sensitiv, så det å passe på føtter og hud, det er noe man må være bevisst på.

Her i Kristiansand så har vi en fotterapiskole, og elevene der er straks utdannet fotterapeuter. Det som er fint med å ha en fotterapiskole her i byen, det er at man har mulighet til å dra dit for å få behandlinger av elevene. Man betaler en brøkdel av det man betaler ved en salong, og elevene får viktig erfaring under utdannelsen.

Jeg har aldri vært ved fotterapiskolen, men når jeg for kort tid siden kjente at tiden nok var inne for litt fotpleie igjen, så fant jeg ut at jeg ville prøve en behandling ved fotterapiskolen. Jeg var veldig spent, men elevene er på denne tiden straks utdannet, og der er også lærere til stede når elevene har kunder. Lærerne følger med, og sjekker føttene når behandlingen er over. Føttene blir studert nøye, og man har en samtale rundt utfordringer, og eventuelt medisiner om det er aktuelt. Jeg kan med en gang si at jeg var utrolig fornøyd med fotbehandlingen! Eleven var så nøye, og så utrolig flink. Jeg kan ikke sette fingeren på noe negativt i det hele tatt, og da behandlingen var ferdig, så var det som å gå på skyer. Neglene var klippet, hud var tatt bort under neglene, hard hud var borte under føttene, og hele behandlingen ble avsluttet med en helt fantastisk fotmassasje. Fotmassasje er så nydelig! Massasje får man når man går på en klinikk også, men her på skolen, så fikk man en lang massasje av føttene, og det var en himmelsk avslutning på behandlingen.

Føttene er som nye, så nå kan neglene lakkes, klare for en forhåpentligvis flott sommer. Så til dere som bor her i Kristiansand, eller et sted hvor dere har en fotterapiskole, benytt dere av behandlingene som blir gitt av elevene der. Det er viktig erfaring for elevene, det er trygt, og mitt resultat er jeg altså strålende fornøyd med. Eleven jeg hadde blir garantert en utrolig dyktig fotterapeut. Man betaler også kun en liten sum for behandlingen som blir gitt. Jeg vet at jeg kommer til å fortsette å dra til fotterapiskolen for fotpleie når det åpnes for behandlinger der når neste kull starter til høsten.

Helt til slutt på bloggen i dag, så skal jeg vise et par flotte sommerplagg.

Den første jeg vil vise er Julia Dress fra Studio. Jeg er blitt så utrolig glad i skjorter/bluser, noe jeg ikke var tidligere. Julia Dress, den liker jeg utrolig godt. Den er liksom så søt, og yndig. Fine, duse farger, god lengde og passform. Denne kan man ha lukket, eller man kan gjøre slik jeg nok kommer til å gjøre, man kan ha den åpen med en topp inni. Den er så fin med blomsterprintet i viskosekvalitet. Flatterende A-form med knappestolpe i full lengde foran. O-hals og 7/8-ermer med knappemansjetter. Volanger på halsen og skulderdelen.

Ulrikke Big Shirt Tunic, er en flott og sommerlett tunika i blomsterprint, og i duse farger. Veldig fin denne også synes jeg. Denne er fra Gozzip. En vakker tunika i høykvalitets viskose. A-form med knappestolpe i full lengde foran og dekorativ dobbel-lags fold bak. O-hals og 7/8-ermer med mansjetter. Avrundet kant, noe kortere foran. Denne modellen finnes også i en kortere modell, og den finnes i lang kjole.

Til slutt en nydelig tunika, også den fra Gozzip. Utrolig flott blomsterprint i nydelige farger. Denne heter Johanne Shirt Tunic. Nydelig tunika i 100% viskose. Legg i brystpartiet foran og bak. O-hals og knappestolpe i full lengde foran. Innvendige sidelommer og 3/4-ermer med elastiske mansjetter. Denne modellen finnes også i en kortere modell, og den finnes i en flott bukse med god vidde.

Det er søndag, og i dag skal jeg vaske videre på huset. Jeg har fortsatt tre vegger igjen som jeg kanskje kan bli ferdig med i dag. Vinduer skal også vaskes, for det trengs, men først må jeg vaske ferdig huset. Jeg liker å holde på utenfor, men akkurat det å vaske huset, det er tungt for armene mine. Neste år vurderer jeg å male huset, men la oss si det slik, det har ikke jeg tenkt å gjøre selv 🙂

Ha en nydelig søndag og ei flott uke! Vi blogges til lørdag igjen.

De var tilbake! Ikke mange, ikke så ille som før, men jeg kjente de. Og når jeg kjenner de, så er det bare en ting å gjøre : Gå til angrep.

Det finnes ting man ikke snakker om. Ting som er litt tabubelagt. Ting som man kjenner litt skam rundt. Ting man velger å holde litt sånn for seg selv. Dette med skam og ubehag, det er garantert noe vi alle har kjent på. En av de tingene som jeg nok har kjent litt skam rundt, det er nettopp det jeg skal sette litt fokus på i dag. Det er et stort problem for mange, men det finnes veldig god hjelp der ute.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hår i ansiktet. Kjenner du igjen problemet? Og da snakker jeg ikke om sånne lyse dun, men jeg snakker om sort hårvekst. Disse irriterende, ekle, sorte hårene som får en til å føle seg som en mann, eller i alle fall en kvinne med altfor mange mannlige hormoner i kroppen. Det føles jo nesten som ordentlig skjeggvekst når man kjenner på de, og det er ikke akkurat noe man roper høyt om. Nå må jeg også legge til at det er mange som har enda kraftigere hårvekst enn meg. Hos meg, så var det nok mer meg enn alle andre som følte på dette, og så det, men hadde jeg ikke fjernet det, så ville det absolutt ha blitt synlig for flere enn meg etter hvert.

Hårvekst. Jeg har skrevet om det før, og jeg har lyst til å sette litt fokus igjen på noe som sikkert mange føler på som skambelagt. For noen er det en sykdom, og mange opplever dette langt verre enn meg. Selv om det er ille for meg , så sliter mange med en mye verre hårvekst enn det jeg opplever. Jeg får skikkelig sorte hår, men mange andre opplever skikkelig skjeggvekst både i ansikt, på hals, armer, mage og rygg. Det har jeg aldri opplevd. Kanskje burde jeg da ikke klage over det jeg har, men det er ille for meg å ha disse sorte, ekle hårene. Jeg ønsker ikke å føle meg mandig.

Denne uken har jeg vært gjennom ei ny runde med laser. Det er vel nå 4 mnd siden sist, og nå var det på tide med en ny behandling. Dette er ikke den type behandling man nyter i fulle drag, men det er en behandling som virkelig funker på ulike utfordringer, og vondt, det er det ikke.

Jeg husker at jeg tidligere følte meg litt mandig når problemet dukket opp. Og det å føle seg noen prosent mann, det er ikke akkurat en følelse man som kvinne har lyst til å kjenne på. Jeg vet at dette er noe mange kvinner kjenner seg igjen i, men man føler seg litt alene, og man føler en viss skam,

For noen vil veksten av mørkt ansiktshår være helt uproblematisk, men en en britisk studie fra 2006 viser at uønsket ansiktshår kan oppleves svært vanskelig for mange. Kvinner som sliter med uønsket ansiktshår bruker, ifølge studien, rundt 104 minutter i uken på enten få bukt med hårveksten, eller å tenke over den. 40 prosent rapporterer at de føler seg ukomfortable i sosiale situasjoner. Denne type hårvekst skyldes i de fleste tilfeller en hormonell ubalanse i kroppen. Det kan også være genetisk.

Hos meg kom det helt plutselig, og vi skal mange år tilbake i tid. Jeg husker ikke helt når disse sorte hårene kom, men plutselig var de der. Jeg tenker at dette nok er rundt 15 år siden, kanskje mer også. Jeg husker jeg fikk litt panikk. Ikke at jeg var bekymret for at det var noe galt, men hvem vil sorte hår i ansiktet? Hvem vil føle seg mandig? Jeg kjente også på skam. Dette skulle jeg ikke snakke med noen om, så da var det å kjøpe høvel for kvinner, og barberskum, og sette i gang å fjerne. Innerst inne vet man jo at når man bruker høvel, så vet man for det første at man da må fortsette med det, og man vet også at det fremstår som tykkere når det vokser ut igjen. I tillegg kan håret vokse ut i unaturlige retninger. Et annet problem ved barbering er at man kan ende opp med betennelse i hårsekkene. Jeg fikk aldri betennelse, men huden kunne absolutt bli irritert i perioder.

Jeg har lest om kvinner som bruker 45-60 minutter hver dag for å barbere og fjerne denne type hårvekst. Der var ikke jeg, men høvelen ble brukt hver dag. Og dersom jeg skulle glemme høvelen når jeg var på tur feks, så kjente jeg at panikken kom, og jeg følte at ” alle ” kunne se disse irriterende, ekle hårene. Så høvelen, den var alltid med meg, og ble brukt hver dag for å være sikker på at det ikke var et hår igjen i ansiktet. Det har blitt kjøpt en del høvler, og barberskum opp igjennom. Jeg har også vokset mye, og jeg har prøvd epilator. Pinsett har jeg aldri brukt. Klarer ikke helt tanken på å nappe disse ut. Fra man fjernet noen hår på morgenen en dag, så var de tilbake i full vekst morgen etter. Så det gikk noen barberblad i løpet av et år.

Det gikk mange år med voksing, og barbering. Høvelen ble en daglig rutine, men jeg drømte jo om å kunne finne noe som kunne fjerne hårene på en måte som varte lengre. Permanent var vel noe man bare kunne drømme om, men for en lengre periode, det kunne man håpe på. Jeg var derfor overlykkelig den dagen jeg fant ut at denne type hår kunne fjernes med laser. Jeg husker at jeg ikke kunne få time fort nok. Laser mot hårvekst i ansiktet, det er gull. Det er ingen permanent fjerning, men man holder hårveksten borte for en lang periode, og det er så deilig å slippe og bruke høvelen hver eneste dag! En ny verden åpnet seg for meg.

Jeg har prøvd laserbehandling på to ulike salonger her i Kristiansand, og jeg går i dag hos kosmetisk sykepleier, Cathrine Schjøtt. Jeg har erfart at det er veldig stor forskjell på lasere som brukes. Den første jeg ble behandlet med, jeg skal være ærlig å si at jeg gruet meg til behandlingene. Det var veldig ubehagelig, men den hadde effekt, så da måtte jeg bare bite tennene sammen. Så ble jeg kjent med Cathrine i en annen sammenheng, og hadde lyst til å prøve den type laser som hun bruker til hårfjerning. Du verden for en forskjell! Fra å ha gruet meg til behandlingene tidligere, så er det ingen grunn til det lengre.

En laserbehandling oppleves som små stikk. Man kjenner disse små stikkene, men det er ikke vondt, og jeg opplever det heller ikke som ubehagelig. Laseren som Cathrine bruker har også innebygd kjøling, noe som betyr at man hele tiden får denne gode, kalde luften mens laseren jobber over områdene hvor hårveksten skal fjernes. For meg som skal fjerne hår på hake, og overleppe, så er det en behandling som er over på få minutter. Større områder tar jo klart lengre tid. Laser kan brukes flere steder på kroppen, og i ansiktet.

Laser er som nevnt ingen permanent fjerning av hårene, men det gir en langvarig reduksjon. Jeg går til behandling ca 3 ganger i året, og etter å ha fjernet hår, så har jeg så myk og god hud. Ikke et eneste hår som irriterer og frustrerer, og det er så deilig å legge alt dette på hylla for en lang periode. Når jeg kjenner at hår er på vei ut, så bestiller jeg ny time hos Cathrine. Så når jeg nå på torsdag hadde time og fjernet hår, så var det tre, fire måneder siden sist. Selve behandlingen tok kanskje 10 minutter. Det er også viktig å ta med et laser ikke fjerner disse lyse hårene, kun de sorte.

Det er mange som sliter med det samme som meg, og da er det fint å vite at det er hjelp å få. Og rundt om i landet, så er det  mange klinikker som tilbyr denne type behandling. Har klinikkene en laser med innebygd kjøling, så ville jeg absolutt ha valgt det. Cathrine Schjøtt som jeg går til er i tillegg en helt fantastisk person. Jeg føler meg så ivaretatt, jeg føler meg så trygg, og her kan jeg senke skuldrene. For meg er disse tingene veldig viktig. For de av dere som holder til i Kristiansands området, så holder Cathrine til på Huset i Markens.

Det er så godt å slippe å kjenne på frustrasjonen, irritasjonen, og også litt skam rundt dette hårproblemet. Det er så deilig å ha funnet en type behandling som fungerer, en type laser som jeg ikke gruer meg til å ta, og verdens skjønneste behandler. Og barberhøvelen. Tja, jeg aner ikke hvor den er 🙂

Klær er spennende, og klær er moro. For noen så er klær bare noe man må ha, mens for andre, som meg feks, så er klær både en lidenskap og en stor glede. Jeg bare elsker klær, og så lenge jeg har full kontroll, og ikke får besøk av Luksusfellen, så har jeg verdens beste samvittighet for å bruke penger på klær.

Det er vår og snart sommer, og butikkene bugner av flotte klær. Masse flotte farger, og flotte modeller. Jeg har lyst til å vise dere litt av det som er i butikkene på bloggen i dag. I dag skal jeg også vise dere litt klær fra Adia og Aprico. Jeg synes at spesielt Adia har mye spennende klær i sine kolleksjoner.

Det første plagget jeg har lyst til å vise, det er fra Adia. Det er nok i utgangspunktet en kjole, men jeg kommer ikke til å bruke den som kjole. Jeg bruker den som lang skjorte, da den har knapper hele veien. Med en fin topp under, så synes jeg det blir veldig fint. Kjolen/skjorten, den heter Lilla. Kjolen/skjorten har lange armer, en rund hals og knappelukking hele veien ned foran. Kjolen har et super flott mønster design i lyse og glade farger. Modellen har en avslappet og god passform, og den er laget i en bløt og lekker viskosekvalitet. Modellen er laget i 100% viskose. Passformen heter ” Casual – relaxed” , og den er 110 cm lang. Inni har jeg en lekker, lang topp fra Gozzip. Gitte Panel Dress heter den. Veldig fin å bruke under når man har feks lange skjorter. Fargen er lekker! Gitte Panel Dress finnes i mange ulike, flotte farger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så til en utrolig flott tunika, også den fra Adia. Denne modellen er så fin synes jeg, og for meg, så har den også en perfekt armlengde. Tunikaen heter Lulla, og kommer i både hvit og gul. Jeg liker begge fargene utrolig godt. Flott tunika med ¾-lange armer, og en fin V-halsutskjæring. Modellen har masse feminine detaljer som et bredt bindebånd i nakken og både hullmønster og broderier ved armene, og på ryggen. Tunikaen har en avslappet og komfortabel passform, og den er laget i den veldig god, og bløt viskosekvalitet.

Så til litt treningsklær. Jeg elsker disse treningsjakkene fra Aprico! De er så utrolig gode å ha på seg, og så er de i tillegg veldig fine. De er så fine at for dere som liker denne type klær, så kan dere absolutt bruke disse til hverdags. Jeg bruker jakkene når jeg skal på trening. Da har jeg disse over trenings t-skjorten. Jeg er nok ikke en som bruker denne type plagg som et hverdagsplagg, men når jeg skal slappe av, eller gå en tur, så kan jeg absolutt bruke disse. Jakkene heter Ohio, og er en del av serien Aprico Sport. Man får også bukser, gensere, og topper i denne serien. Ulike farger får man også. Jakken har glidelåslukking, og den har lommer i sidene. Jakken har en  A-formet, figursydd passform, så kroppens kurver fremheves på en fin måte. Jakkene er laget en veldig god bomullskvalitet med god stretch. Sweatshirtjakkene er laget i 95% bomull og 5% elastan.

Så et par plagg fra Studio og Gozzip på slutten her i dag. To veldig flotte plagg, og veldig min smak. Som jeg har skrevet før, så er det rart hvordan smaker endrer seg i løpet av årene. Det er ikke så lenge siden jeg ikke likte mønster med blomster. Jeg gikk aldri med det, men nå, nå er jeg veldig glad i blomstermønster. Denne våren og sommeren, så er det også mye blomster på plaggene.

Den første, den har jeg vist i en kortere modell tidligere, en bluse. Dette er tunikaen, og en modell som jeg liker mye bedre pga lengden. Tunikaen heter Elly Tunic. Jeg synes dette er flotte farger sammen, og modellen, den er veldig god. Vakker tunika med blomsterprint i viskosekvalitet. A-form med en liten V-hals og knappestolpe. Brede 3/4-ermer. Små folder foran og bak for komfortabelt, men feminint utseende. Sidelommer på innsiden, og jeg er veldig glad i lommer på overdelene. Elly er fra Gozzip.

Det siste plagget jeg vil vise dere i dag, det er nok et plagg som jeg har falt veldig for, og som jeg kommer til å bruke mye. Jeg synes mønsteret er så flott. Fargene er også så flotte. Tunikaen heter Tonni, og er fra Studio. Nydelig tunika med blomsterprint i viskosekvalitet. Flatterende A-form med V-hals. 3/4 trompetarmer med tolags volang.

Jeg håper det var noen go’biter for nettopp deg på bloggen i dag. Dersom du lurer på noe omkring plaggene, så er det bare å sende meg ei melding. Dersom din butikk ikke har disse plaggene i butikken, men fører merkene, så kan det være at de viser god kundeservice, og bestiller til deg dersom plagget/plaggene er på lager.

Ha en nydelig søndag! Her i Kristiansand så skinner solen så flott, og det skal bli en nydelig dag. I dag tror jeg at jeg skal begynne å vaske huset. Alltid masse å gjøre som huseier, men jeg liker det meste av det som må gjøres. Kos deg! Så blogges vi til lørdag!

Jeg kjenner at jeg ikke har godt av å lese innlegg som handler om overvekt med kommentarfelt. Blodtrykket går oftest rett til værs. Ikke fordi noen poengterer at overvekt er skadelig. Det vet vi alle, men kommentarfeltene oversvømmes av negative kommentarer, og alle får tømt seg for all dritten de har mot overvektige. Jeg blir så provosert, jeg blir så sint, og jeg blir så utrolig lei meg. Hver gang det blir skrevet om overvekt, og man har åpne kommentarfelt, så er helvete i gang. Man får bevis gang etter gang på all negativitet og stigmatisering som finnes der ute når det kommer til overvekt, og overvektige mennesker. Som om vi overvektige er dumme mennesker som ikke skjønner vårt eget beste. Som om vi fortjener å bli behandlet som dritt.

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen. Overvektige er den gruppen mennesker i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er fordi vi selv er skyld i vekten vi bærer, og den store kroppen vår. Så lenge vi selv har tillat oss å bli så store, så har vi godt av å bli behandlet dårlig. Det er helt greit med stygge kommentarer, og det er helt greit at folk ler av oss. Hvilke andre grupper i samfunnet, med utfordringer opplever at slike ting er greit?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går satt jeg og scrollet litt på Facebook, og kom over en litt eldre artikkel som handlet om kroppspositivitet. I artikkelen var det snakk om forhold til egen kropp, og om hvordan vi får et bedre forhold til kroppen vår, og om stigmatisering. For meg kan noen kroppsaktivister bli ” litt for mye”, og jeg er absolutt ikke enig i alt de uttaler seg om når det kommer til overvekt, men kroppspositivitisme, det heier jeg på. Det burde vi alle gjøre.

Noen av disse tøffe nettrollene går til angrep mot kroppspositivitisme med en gang, og setter likhetstegn mellom dette og overvekt. At positivitet til kroppen kun handler om overvektiges forhold til egen kropp. At kroppspositivitet handler om å normalisere, og glorifisere overvekt. Her er det noen som ikke har gjort hjemmeleksa si. Kroppspositivitet handler om alle kropper, uansett hvordan de ser ut. Det handler om å godta den kroppen man har. Det handler ikke om at vi med ekstra kilo tror at overvekt er sunt, eller at vi ønsker at å fortelle at overvekt ikke kan være farlig. Kroppspositivitet handler om min og din kropp. At vi skal godta den kroppen vi har, og være glad i oss selv. Det er ikke bare overvektige mennesker som sliter med forhold til egen kropp. Dette burde alle vite. Det er så mange mennesker der ute som aldri blir fornøyd med den kroppen de har. Jeg har gjennom bloggen min fått så mange meldinger fra mennesker som takker meg for at jeg setter ord på det jeg gjør når det kommer til kropp. Så mange unge, men også så mange godt voksne som har levd med et dårlig forhold til egen kropp i alle år. Slanke, flotte kropper som aldri blir flotte nok. Tykke kropper som aldri blir tynne nok. Tynne kropper som ikke klarer å legge på seg. Mest kvinner, men også noen menn. Vi vet at mange menn også sliter enormt med kroppsbildet sitt.

I kommentarfeltet jeg leste, så oste det av negativitet mot overvektige. At kroppsaktivister ønsker at overvekt skal sees på som ufarlig, at vi overvektige ikke skjønner vårt eget beste, at overvekt glorifiseres og normaliser, at artiklene om kroppspositivitisme er patetiske..at man prøver å ignorere hvor skadelig det er å være overvektig, at overvekt bagatelliseres…Helsearbeidere som forteller helt klart at overvektige ødelegger helsen deres…og sånn fortsetter det. Kroppspositivitisme handler om egenverd og personen inni kroppen; å ta bolig i egen kropp og slutte å skamme seg over seg selv, og sin egen kropp. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er. Kroppspress og spiseforstyrrelser er et økende problem spesielt blant barn og unge, så fokus på aksept av egen kropp er så uhyre viktig.

Jeg vet veldig godt at overvekt kan være veldig skadelig. Alle vet det. Jeg vet at mange store kropper ikke er sunne kropper, men jeg vet også at mange store kropper faktisk er sunne, og langt sunnere enn flere tynne kropper. Man ser en utside av et menneske, ikke en innside. Jeg ønsker ikke å glorifisere overvekt, fordi det ikke er noe å glorifisere. Det er ingen positive ting med å være overvektig. Jeg ønsker ikke at noen skal slite med en stor kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal ha det negative tankekjøret som jeg har, og har hatt mot egen kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal oppleve å få stygge kommentarer, eller bli ledd av pga en stor kropp. Jeg har ikke tenkt  å overbevise noen om at det er sunt å være overvektig. Å være overvektig er ikke bra. Punktum. At man har valgt det selv er riktig, men likevel ikke riktig. Jeg satte meg ikke ned en dag og bestemte meg for å bli overvektig.  Jeg har helt klart tatt mange dårlige valg som jeg selv må stå for. Valg som kun var mine. Men det er også grunner til overvekten, og det er der nettrollene ikke følger med i timen. De ser en stor kropp, og ferdig med det. Så sitter de og dikter opp sine egne historier rundt det. Jeg kan ikke skylde på noen andre fordi jeg er overvektig, eller for valgene jeg har tatt, men samtidig, så kan man heller ikke noe for sykdommer som faktisk er med på å gjøre kroppen større. Jeg forventer å bli respektert på lik linje med alle andre. All overvekt har en årsak. Alle har vi vår historie, og vår bagasje. Jeg har min i forhold til et veldig dårlig selvbilde hele livet. Andre har langt mer traumatisk bagasje med seg. Dessuten er det heller ingen sannhet i at alle slanke kropper alltid er mye sunnere enn større kropper. Ferdig snakka.

Jeg sliter litt for tiden. Jeg sliter i hodet. Mange tanker. Mye som skal landes. Avgjørelser som skal tas. Jeg sliter nok aller mest i forhold til vekten, og vektnedgangen som ikke helt er til stede. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne skru hodet opp, og legge alle brikkene på riktig plass.

Når hovedfokuset er negativt for tiden, så blir det tøft. Tanker jeg hadde for lenge siden som er kommet tilbake. Det negative kroppsfokuset. Tankene om at jeg ikke er fornøyd med verken kropp, eller resultater. Jeg føler mye har endret seg fordi jeg har ” mistet ” viktig tid. Fra januar til 29.april, så slet jeg med magesmerter. Til tider så enormt intense smerter. Smerter som etter hvert viste seg å være nyrestein. Når smertene var på det mest intense, så orket jeg ingenting. Jeg hadde nok med å sitte stille i go’stolen. De dagene jeg var noe bedre, så kom jeg meg på trening og fikk gjennomført gode økter. Men det ble lite trening i forhold til hva jeg var vant til. Jeg sluttet på Saxenda fordi når jeg hadde så mye smerter i magen, så orket jeg ikke tanken på å stikke meg i magen. Jeg var også redd for at Saxenda skulle gjøre ting verre. Når ting var som det var, så kom alle disse negative tankene. Flodhestfølelsen som jeg kaller følelsen jeg har. Jeg føler meg som verdens største flodhest. Ikke fornøyd med noe som helst når det kommer til kropp. Alt jeg ser er denne flodhesten, og hvor ødeleggende er det ikke når sånne tanker kverner og kverner.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

The flodhestfeeling ja. Jeg har kjent følelsen før, faktisk har jeg kjent den utallige ganger. I disse dager kjenner jeg godt på denne følelsen igjen. Følelsen av å være denne store, tunge, vandrende flodhesten. Følelsen av at ingen andre er så stor, og tung som meg. Klærne sitter ikke som de skal, følelsen sier faktisk at det ikke er noe i hele skapet som egentlig passer. Det tyter her, og der, og plutselig har man lagt på seg en haug av kilo – i alle fall i hodet. Alle kroppsdeler er tjukke. Verst av alt er dobbelthaken, eller kanskje vi skal si dobbelthakene, for det føles som om de er i flertall. Som du skjønner, de siste ukene har jeg følt skikkelig på denne flodhestfølelsen.

Nå må jeg ta tilbake kontrollen, og vise hvem som er sjef. Jeg må legge en plan slik jeg har gjort før. Jeg vet jeg kan. Nyresteinen er fjernet. Smertene er borte. Nå ligger alt til rette for å ta grep igjen. Gode treningsøkter, godt kosthold og positive tanker. Det siste er ikke lett når man vet at det ligger en stor jobb foran deg. Jeg føler liksom at jeg har holdt på så lenge uten å få de resultatene jeg virkelig ønsker. Og når tankekjøret er på det verste, så kommer også tankene om slankeoperasjon opp. Jeg har ikke endret syn på slankeoperasjoner, men hvor lenge skal man kjempe mot den hersens vekta? Jeg har en fantastisk fastlege, og vi har en god dialog rundt vektproblematikken. Avtalen vår er at vi skal ha en god samtale om dette etter sommeren. Min jobb i perioden frem til dette, det er å jobbe godt, og gjør en god innsats. Forhåpentligvis så god at vekten vil bevege seg nedover. Planen min er også å få meg PT etter sommeren. Jeg trenger nok å komme meg videre treningsmessig, og utfordre meg selv enda mer.

I morgen starter jeg opp igjen med Saxenda. Jeg hadde jo veldig gode resultater i starten. Jeg kjente kjapt på metthetsfølelelsen, og vekta gikk ned. Etter en periode, så forsvant denne metthetsfølelsen, og det er det mange som bruker Saxenda som opplever. Det handler vel om at det er et platå man må over. At man må jobbe alene en periode, og så kommer nok effekten tilbake. Jeg er iallefall klar for å gi sprøyta en ny sjanse, og så håper jeg at den vil jobbe sammen med meg. Jeg trenger virkelig noe positivt i forhold til kropp og vekt nå.

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke flere dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke meg selv ned. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som for meg sa mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som nok ikke alltid er som tankene våre sier.

Jeg følte meg ferdig med tiden hvor alt fokus var på vekten. Jeg er absolutt ikke ferdig. Jeg vet at jeg ennå vil bry meg. Jeg vil fortsatt ha dager hvor jeg føler meg som en flodhest, men jeg må prøve å ha fokus på Heidi, på hele meg. Jeg traff en bekjent for en tid tilbake, og vi snakket sammen om akkurat disse tingene. Om overvekt, og negative tanker. Plutselig ønsket hun å vise meg noe, og dro meg med til et rom med et speil. Jeg skjønte egentlig ingenting. Hun plasserte meg foran speilet, og spurte om jeg kjente den flotte kvinnen i speilet? Om jeg innså hvilken flott kvinne som stod der. Jeg tok noen skritt unna speilet, men ble befalt tilbake.” Det er denne flotte kvinnen vi ser når vi møter deg. Vi ser en sterk, flott kvinne som stråler. Så smilende, så positiv, så målrettet. Slik vi ser deg, slik må du også begynne å se deg selv.” Jeg husker at tårene trillet. Det var en så utrolig sterk opplevelse. Jeg fikk i hjemmelekse å stå foran speilet hver dag. Hver dag skulle jeg se på meg selv i speilet, og fortelle meg selv hvor flott jeg er. Jeg skal glatt innrømme at den hjemmeleksen er vanskelig å få til. Jeg er ikke akkurat en person som står for mye i speilet og sier fine ord til meg selv.

En sterk opplevelse var det, og den gjorde inntrykk. Den sier mye om mine tanker, at mine tanker ikke alltid er riktige. Opplevelsen sa meg også at jeg ikke vet hva andre tenker.  Måten jeg ser på meg selv på, det er heldigvis ikke slik andre ser meg. Vi har alle en historie som jeg også skrev i går, og vi sliter alle med våre utfordringer. Men tankenes kraft, den er stor, og den kan være utrolig skummel. Og for min del, så klarer jeg ikke bare å skru om for å tenke på noe helt annet. Tankene er der, og vil ikke slippe. Når også tankene om slankeoperasjon har begynt å blande seg inn i alt det andre, så kan det fort bli et stort, negativt kaos. Helsen min er god, men jeg vil også ha en lettere kropp, og for meg er det også så utrolig viktig og være i god form til å følge prinsene mine fremover. Det at de har en mommo som sier ja i tiden fremover og ikke nei, det er utrolig viktig for meg.

Jeg har en stor jobb foran meg, men tankene må snus…igjen. Men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen.

Det er 8 år siden nå. Årene har gått, men det jeg brant så innmari for, det ga resultater. Jeg jobbet så hardt med å få det til, og hadde det ikke vært for private personer, så hadde det aldri blitt noe av. Jeg er stolt over at jeg fikk det til, men fortsatt er man på langt nær i mål.

Denne uken følte jeg på håp. Jeg følte at endelig var det noen som hørte og forstod, og som ønsket å se hvordan man faktisk kan hjelpe overvektige her i Kristiansand hvor jeg bor. Jeg følte at all jobbingen kanskje nå begynner å gi resultater. Denne uken var nettopp dette tema i et møte som Christel Olaisen og jeg hadde med byens varaordfører, Erik Rostoft. Christel og jeg brenner begge for den sammen saken, og dette møtet hadde Christel fått til, og ønsket å ha meg med. Det var fint å møte en varaordfører som forstod, og som lyttet. Det beste er når man møter en politiker som skjønner behovet så godt at han ønsker å jobbe videre med dette. En politiker som skjønner at et eget helhetlig mestringsopplegg for overvektige vil bety enormt mye for byens overvektige, men også for kommunen. Et helhetlig opplegg vil gi friskere innbyggere både fysisk og psykisk. Man vil få mennesker ut i arbeid igjen, og man vil få færre sykemeldinger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg brenner for overvektiges sak. Stigmatiseringen vi opplever, og ikke minst at det bør finnes et god mestringstilbud til oss. Et mestringstilbud som består av både et treningsopplegg tilrettelagt for oss, og ikke minst, et tilbud til å jobbe med det mentale. Jeg tror de fleste nå er enige om at man må rydde i hodet for å klare en vektnedgang som varer. Det blir for enkelt å tenke slik mange fortsatt gjør at overvektige er en gjeng slappe, dumme mennesker uten mål og vilje. Hadde overvektige fortalt sin historie, så hadde man kanskje skjønt hvorfor mange har brukt mat som trøst. De alle  fleste overvektige bærer på en historie, en historie som man ikke har fått bearbeidet. En historie som man kanskje har holdt tett inntil brystet. Det har vært lettere å søke kortvarig glede gjennom mat enn å fortelle sin historie fordi den er så vond å fortelle. Når man i tillegg til det vonde man bærer på også skal oppleve den stigmatiseringen som overvektige opplever i samfunnet, så skjønner man at dette blir dobbelt så vondt å takle.

Mange har en dramatisk historie. Traumer man ikke har fått bearbeidet, og da er det for mange lett å søke trøst. Da er mat en enkle trøst, en trøst som gir glede i noen minutter før den brutale hverdagen er tilbake. Sånn er det for flere grupper i samfunnet, men forskjellen er at de fleste andre grupper får hjelp, men overvektige gjør ikke. Joda, man kan velge slankeoperasjon som mange har gjort. Man kan også få plass i en eller annen gruppe via Frisklivsentralen hvor man kan få trene, eller lære om kost i 12 uker, og så er man ferdig der, og får ikke komme tilbake. Så et helhetlig tilbud finnes ikke. Man skriker om at overvekten blir et større og større problem, men ingen gjør noe med det. Når skal noen brette opp armene og virkelig gjøre noe med det? WHO advarer mot økende forekomst av fedme. Norge må øke innsatsen for å demme opp for et problem som truer folkehelsen. Politikerne har i alle år snakket, men gjort svært lite. Og det er liksom disse med makt som man må klare å nå frem til. Det er disse man må få til å høre, forstå og handle. Min historie er ikke dramatisk, men jeg har alltid hatt dårlig selvtillit når det kommer til kropp og utseende. Jeg har aldri klart å akseptere at jeg er en størrelse for stor, og det har ført til et enormt tankekjør.

Varaordfører i Kristiansand, Erik Rostoft vil nå trekke i de trådene han trenger innad i kommunen for å se hvem som kan være aktuelle for å jobbe med et slikt tilbud. Når det er gjort, så vil Christel og jeg bli invitert tilbake i et nytt møte med alle parter for å snakke om hva slags tilbud byens overvektige trenger. Kristiansand kommune har ressursene, så dette er et opplegg som ikke vil være dyrt for kommunen å gjennomføre. I dag blir overvektige studd sammen med ulike grupper om man benytter seg av Frisklivsentralen. Hvorfor er det egne grupper for hjertepasienter, leddgiktpasienter, diabetespasienter, men ikke for overvektige? Hvorfor er ikke overvektige en gruppe som får et lignende tilbud? Er det fortsatt fordi vi blir sett på som en selvforskyldt gruppe? At vi selv har skyld i overvekten, så da kan vi bare ha det så godt?

Jeg håper og tror at varaordfører, Erik Rostoft nå jobber videre med dette sånn at vi endelig kan få et kommunalt tilbud også til overvektige. Det er på tide, og det skulle bare mangle. Det må bli slutt på stigmatiseringen. Nå er det på tide å handle og ikke bare snakke. En viktig ting i opplegget Christel og jeg skisserte for varaordføreren er viktigheten av et tilbud over tid. 12 uker grønn resept er ikke nok. Vi snakker minst et år. Kanskje snakker vi om et tilbud som varer til man er i mål. Der var varaordføreren helt enig. Kommunen har gode erfaringer med å fjerne tidsbegrensning i andre opplegg. Opplegget må også være et tilbud som inkluderer alle uansett økonomisk situasjon, og det må også kunne være et tilbud for de som i dag er i jobb, og ikke kun et formiddagstilbud.

Vi hadde begge en god følelse etter møtet med varaordføreren. En følelse av at det nå kanskje vil skje noe, endelig. Kanskje kan Kristiansand bli første kommune. Tilbudet burde vært over hele landet for lenge siden, men når det ikke er tilfelle, så må man jobbe det man kan for å få de med makta til å se oss og forstå oss.

Det er 8 år siden jeg fikk startet den første treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand. Minnet kom opp på Facebook her om dagen. Jeg hadde lenge gått med ett brennende ønske om å starte opp et treningsopplegg kun for overvektige. Jeg husker jeg kontaktet de fleste treningsstudioene i byen, men der var ingen interesse overhode. Treningssentrene hadde jo en masse andre tilbud, men å satse på en veldig stor gruppe som virkelig trengte å komme i gang med organisert trening, det var ikke interessant nok.  Jeg hadde lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg  at jeg sendte. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for 8 år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så ble det et tilbud på treningssenteret Spring her i Kristiansand. Der var vi en stund før opplegget ble lagt ned. Etter det fikk vi trene crossfit, og fortsatt er det ei lita gruppe som trener det. En del av oss andre trener med PT en gang i uken.

Flott vær i Kristiansand i dag. Det betyr utearbeid, noe jeg koser meg med. I kveld blir det å følge Eurovision, noe jeg vel nesten har gjort i alle år. Den norske låten er fengende, men de ulvete bananene, de kunne jeg godt vært foruten. Nyt lørdagen. Vi blogges i morgen.