En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Man har lyst til å dunke hodet hardt i veggen i blant. Man tror liksom ikke at noen kan stille slike spørsmål, men det er det faktisk noen som kan. Hva svarer man når man får spørsmål som: Hvordan er det å være sammen med deg sammenlignet med en slank kvinne? Hvordan fungerer dere formfulle i forhold til en slanke kvinner ? Kan dere ha sex på samme måte som slanke kvinner? Tror du det er et barn som lurer på disse tingene? Nei da, det er menn, voksne menn….

Jeg er med lilletåa inne i dating verdenen, så ikke mer enn såvidt. Jeg hadde for en tid siden en profil på Match, men jeg kjente at jeg ble noe oppgitt, så det ble med denne lille perioden. Nå har jeg en profil på Facebook dating, men jeg er ikke aktiv der i det hele tatt, og kommer kun på det når det ramler inn noen likes, og meldinger. Som oftest er de mye eldre enn meg, eller mye yngre enn meg. Begge deler er helt uaktuelt. Jeg synes dating via nettet er litt “skummelt “, og jeg føler meg nok ikke helt komfortabel med det. Men hvor treffer man en eventuell partner i dag? Selv om jeg er en sosial person, så går jeg ikke mye ut, og jeg er ikke involvert i organisasjoner eller lignende hvor man treffer mye mennesker. Og i dag så er jo ” alle ” single på ulike datingsider.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag måtte jeg bare få ut litt frustrasjon, for blant alle meldinger jeg mottar, så er det noen menn som tror at vi formfulle kvinner er en egen rase, en rase som skiller seg ut fra det å være en helt ordinær kvinne. Vi formfulle fungerer visst på en annen måte enn andre tror noen menn. Vi tenker ulikt, vi oppfører oss ulikt. Om disse få mennene er seriøse? Definitivt. En hadde aldri vært i noe forhold med en formfull kvinne, så han lurte på hva som skilte oss formfulle fra slanke når det gjaldt det å være kjæreste. Seriøst ? Egentlig så burde man ikke svare på sånt, men jeg kan jo ikke la være, så jeg lurte på hva han selv trodde. Han hadde ikke noe svar, men jeg kunne fortelle han at vi nok var helt vanlige kvinner, og ingen egen rase. Forskjellen, den er bare at vi har noen ekstra lag på kroppen sammenlignet med slanke. Jeg kunne opplyse vedkommende om at jeg kunne tenke, føle og leve helt slik andre kvinner gjorde. Om han var litt treig i toppen? Aner ikke. I mitt hode, så manglet han ganske mye.

En annen lurte på hvordan vi fungerte i det daglige sammenlignet med slanke…samme person lurte også på om vi kunne ha sex. Her ga jeg opp, og tvilte et øyeblikk på menneskeheten. Men for all del, dette var to av mange, men jeg følte meg et øyeblikk ikke som en vanlig kvinne, men en helt spesiell rase som ingen visste noe særlig  om. Jeg svarte vedkommende at det nok var stor forskjell på formfulle og slanke kvinner. Det var to helt ulike verdener på alle plan, så om han var vant til slanke kvinner, så ville han nok få et stort sjokk om han begynte å date ei som var formfull. Og når det kommer til sex, så må vi nok leve i sølibat. Det syntes han var veldig trist at vi måtte….

Jeg husker da jeg var med på programmet ” Tjukk ” i programserien ” Ikke spør om det”, så var teamet sex noe mange lurte på. Kunne vi som overvektige egentlig ha sex? Gikk det an liksom? Kunne det fungere ? Jeg husker vi lo mye av alle disse spørsmålene før opptak, men samtidig, så er det jo også leit at noen tror vi er så annerledes enn slanke mennesker. Hvorfor skulle vi ikke kunne ha sex, og ha et godt sexliv fordi om vi er store? Noen som er veldig store vil sikkert oppleve visse utfordringer, men som alle andre, så er nok også store mennesker kreative og får det til å fungere optimalt. Jeg tror jeg må ha et eget blogginnlegg om dette teamet senere.

Det er så mange myter, så mye synsing, så mange rare tanker rundt det å være formfull, eller overvektig. Det er kanskje på tide man begynner å skjønne at vi faktisk er akkurat som alle andre. Kroppen er annerledes, men ellers fungerer vi like bra, har et hode å tenke med som alle andre, og vi kan være en like god kjæreste som hvem som helst der ute. Å være en god kjæreste handler ikke om man er stor, eller liten, overvektig, eller slank. Det handler om personligheten min, og det handler om personligheten din.

Da jeg fikk disse spørsmålene, så følte jeg for at jeg måtte ut å undervise menn i hvordan en formfull kvinne fungerte. Jeg tror de som lurer hadde blitt overrasket over at det faktisk ikke er noen som helst forskjell annet enn størrelsen på kroppen.

Dating på nett er for meg utenfor komfortsonen, og litt “skummel .” Jeg vet ikke helt om jeg kommer til å finne drømmeprinsen der, men mulig jeg må tilbake på Match eller Møteplassen. Selvtilliten har nok også økt noe mer etter at vekten har gått såpass mye ned, og det gjør nok til at jeg vurderer nettdatingen på nytt. Det å være singel er absolutt ikke verken trist eller kjedelig. Jeg trives jeg, og kjeder meg aldri….men så var det dette med å være to. Det å ha en å dele hverdagen med, og oppleve sammen med, det savner jeg.

Ha en nydelig søndag der du er. I dag skal prinsene hjem til Arendal etter å ha vært her hos mommo siden torsdag. Jeg storkoser meg sammen med guttene mine, og jeg føler meg som verdens heldigste. Vi blogges til lørdag!

NB: Bilde jeg har brukt i dag er fra da jeg var med i programserien ” Ikke spør om det ” på NRK, så det er noen år gammelt nå….

Der falt buksa gitt. Rett ned. Jeg tok den på for å få status, og ned falt den. Det var ikke snakk om å sitte pent på plass i livet slik jeg er vant til at buksene mine gjør. Den ene etter den andre buksa falt ned, så denne dagen var det utvilsomt det store buksefallet her hjemme på Odderhei.

Jeg har aldri før opplevd at buksene har vært så store at de faller av. Aldri. Det var en sånn blanding av sjokk og glede tror jeg. Sjokk over at jeg faktisk har en buksekrise, glede over kiloene som er mistet. Altså buksekrise, det har jeg ikke hatt på mange år, og sist jeg hadde det, så var det ikke fordi buksene var for store, men fordi jeg slet med å få bukser til de store leggene mine. De siste årene har jeg hatt godt med bukser. Vide, gode bukser som jeg har følt meg vel i. Bukser som har skjult de store tømmer stokkene mine. Alltid stramme i livet, og over rompa, men med en veldig god vidde nedover. Som regel sorte bukser. Jeg har prøvd meg på andre farger, men det er de sorte jeg har vært mest glad i.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Pga utfordringene jeg har i beina, så har jeg sjeldent fått bukser på vanlige butikker, heller ikke i nettbutikken min. Av og til har jeg vært heldig at det har kommet inn en bukse med veldig god vidde, men det hører til sjeldenhetene. Så jeg har brukt sydame for å få spesialsydd bukser som kan passe mine utfordringer. Noen vil kanskje tro at jeg kun har ei bukse eller to fordi jeg som regel går i sort, og alle ser like ut, men jeg har hatt et godt utvalg av sorte bukser.

Nå som jeg har gått ned 27 kg, så merkes det også i klesskapene mine. Det er MYE klær som jeg har vært nødt til å legge bort. Masse overdeler som har har blitt altfor store, og jeg synes ikke det er så fint når klær slenger rundt meg. Da føler jeg meg bare enda større. Nå vil jeg helst ha overdeler som er litt mer kroppsnære, så gjett om ting endrer seg i takt med vekten. Det er ikke lenge siden jeg ikke klarte å gå med kroppsnære plagg.

Jeg hadde en opprydning i klesskapene for kort tid siden, og det var med blanda følelser jeg la bort det ene flotte plagget etter det andre. leit at jeg ikke kan bruke de flotte plagg lengre, men stor jubel fordi jeg endelig har klart å gå ned. Svære kasser ble fylt med klær som nå er for store.

Så var det tid for å prøve alle buksene mine. Jeg hadde tatt på ei bukse tidligere den dagen som var altfor stor i både liv og bein. Dette var i tillegg den nest siste buksen som sydama sydde til meg, så det er ikke så lenge siden den var perfekt i liv og bein. Nå var den stor både her og der. For stor i livet, for stor i beina og for stor over rompa. Jeg måtte bare legge den bort, for det så ikke fint ut, og i tillegg kan jeg ikke gå rundt å heise på buksen hele tiden når jeg er ute.

Så lenge denne buksen var såpass stor, så måtte jeg ta meg tid til å prøve alle buksene mine, og det fortsatt med de resterende som med den første : for stor, for stor, for stor, for stor… og sånn fortsatte det. 10 bukser måtte legges bort, eller det vil si, de fleste blir kastet. Jeg skal spare på to bare for å kunne se hvor jeg har vært en gang. de andre går i søpla. Disse er spesialsydd til meg. Spesialsydd til mine tømmerstokker og mine utfordringer, så derfor blir de kastet og ikke gitt bort. Og det å sy dem inn, det er en stor jobb, og samtidig så har sydama måtte lage nytt mønster tilpasset mine nye mål.

Når jeg kom til ei brun bukse, så opplevde jeg faktisk at den falt av meg! Jeg måtte bruke hendene for å holde den oppe, for denne ville ikke sitte i livet i det hele tatt. Og beina var også altfor store, og det hang masse stoff over rompa. Det så ikke akkurat pent ut. Jeg har prøvd å vise på et par bilder hvordan buksene nå har blitt til meg. Jeg er så glad i buksene mine, men…jeg er nok mer glad i å kjenne på at vekta har gått såpass mye ned som den er. Så selv om det faktisk er veldig trist at jeg må kvitte meg ned så mange fine bukser, så er det jo også stor jubel for at jeg faktisk opplever dette.

Nå er det buksekrise. Jeg har vel kanskje to bukser som jeg nå kan bruke, men det er kun sommerbukser. Så nå er sydama i gang med å sy to nye par med bukser til meg, og etter sommeren må jeg ha to par nye, sorte. Sydama skal også sy inn ei dongeribukse fra nettbutikken min. Aldri før har jeg passet disse, og nå må den syes inn. Det å oppleve buksekrise, det er noe helt nytt for meg gitt. I går måtte jeg ta på meg ei som var altfor stor, og da går man hele tiden å drar den opp. Litt sånn frustrerende det også. Man bruker så mye energi på å heise buksen opp for hvert skritt man tar.

I helgen har jeg prinsebesøk, noe som alltid er like fint. Jeg er så heldig som har to flotte barnebarn, og tid med dem er dyrbar tid.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Denne uken fikk jeg en veldig ubehagelig opplevelse, en opplevelse som for min del kunne ha endt verre enn den gjorde Og jeg vet at jeg aldri kommer til å sette mine bein på slike steder igjen.

Jeg er opptatt av velvære. For meg betyr det mye å ta vare på huden, på håret og ikke minst på føttene. Hudpleie har jeg alltid vært opptatt av, og jeg tenker at den store interessen kom sent i tenårene. Ikke at jeg har fått dette inn med morsmelken, for jeg kan aldri huske at mamma var så opptatt av disse tingene når jeg vokste opp, så interessen kom vel via blader kan jeg tenke meg. Tidlig begynte jeg å rense huden. Jeg var flink til å peele, og skrubbe, og jeg var flink til å legge maske. Jeg ser veldig tydelig at årene med omsorg for huden min, det har jeg fått igjen for. Jeg har opp igjennom vært skikkelig flink. Etter hvert som man ble mer voksen, så kom flere viktige produkter inn i den daglige omsorgen for huden min. Jeg har ikke så stor tro på at man kan fikse ting som allerede er der, men jeg tror hudpleie er veldig viktig forebyggende, at man vil få ” betalt ” for å starte med hudpleie tidlig.

En annen ting jeg er veldig flink til, og som er veldig viktig for meg, det er å ta fotpleie. Jeg har en fast fotterapeut som jeg går til ca 3 ganger i året. Fotpleie er viktig for alle. Føttene skal fungere gjennom hele livet, og det er nok mange som ikke tenker på å ta vare på føttene på lik linje med andre ting. Jeg har gått til fotterapeut i flere år. I tillegg til at det generelt er viktig, så er det ekstra viktig for oss som sliter med lymfødem. Med lymfødem, så er huden gjerne veldig sensitiv, så det å passe på føtter og hud, det er noe man bør være bevisst på. Jeg har som nevnt gått til fotpleie i mange år, og jeg har alltid sørget for at jeg tar fotpleie som utføres at en autorisert fotterapeut. Dette fordi jeg da får ” riktig ” fotpleie, og jeg er trygg på at dette gjøres på en skånsom og god måte. De vet hva de gjør, og de spør også om fothelsen, og om man har noen helseutfordringer som kan påvirke behandlingen. De bruker jo bla skalpell, og for meg med som går på blodfortynnende medisin, så er det viktig for de å vite så de jobber mer forsiktig. I forhold til lymfødemet mitt, så er det også viktig at jeg ikke får noen kutt fordi det øker faren for roseninfeksjon. Så det er viktig å gå til en fotterapeut som kjenner til disse tingene. Her i Kristiansand så har vi så heldige at vi har en fotterapiskole, og der har man har mulighet til å dra for å få behandlinger av elevene. Man betaler en brøkdel av det man betaler ved en salong, og elevene får viktig erfaring under utdannelsen. Så der er jeg noen ganger i løpet av året som elevene gir behandling. Der er det lærer tilstede hele tiden som sjekker jobben de gjør, og eventuelt hjelper til.

Denne uken følte jeg på at jeg hadde lyst på gellack på tærne. Jeg har utstyr her hjemme, og kunne ha gjort det selv, men jeg så at jeg godt kunne ha fått klippet neglene, og ordnet neglbåndene litt, så jeg sjekket litt rundt for å se om noen hadde en mini fotpleie med gellack. Jeg fant et sted ikke langt fra meg. Jeg hadde aldri vært der før, men jeg leste på nettsiden deres, og de kunne fortelle om diplomer og utdannelse innen alle felt de jobbet med, bla føtter. Så lenge jeg ikke skulle ta hard hud, og de ikke skulle bruke skalpell på den behandlingen jeg valgte, så følte jeg meg trygg.  I ettertid så lurer jeg fælt på hva slags utdannelse alle ansatte på dette stedet egentlig har….

En ting var at den ansatte virker usikker på de fleste av elementene i behandlingen. Det går fint tenker jeg så lenge de vet hva de gjør, men det var jo der problemet lå. Vedkommende kan ikke helt ha visst hva hun drev med, for dette ble en veldig ubehagelig opplevelse for meg. Det ble både vondt og smertefullt, og slik skal ikke en fotbehandling være. Apparatet hun brukte til å file på neglene med, det var stadig borte i huden min, det samme var hun når hun skulle rense neglebåndene. Huden rundt neglene fikk skikkelig gjennomgå. Hun spurte flere ganger om det gikk bra fordi jeg måtte trekke til meg føttene flere ganger, og da fortalte jeg henne at det var smertefullt fordi hun hele tiden var borte i huden min. Jeg tror ikke hun registrerte det en gang. Jeg sa jo også før behandlingen startet at jeg hadde lymfødem – vedkommende satt som et stort spørsmålstegn når jeg sa det.

Det hele var en grusom opplevelse, og den ansatte kan ikke hatt utdannelsen sin på plass. Det eneste som gikk uten problemer, det var å ta på gellack. Det var også den eneste delen av behandlingen jeg var fornøyd med. Uansett hva jeg sa til henne når det var smertefullt, så reagerte hun ikke, heller ikke da jeg skulle betale. Egentlig skulle jeg ikke ha betalt ei krone for en så smertefull behandling, men jeg bestemte meg for å ta det med de som var ansvarlig for salongen. Jeg opplevde nemlig også å gå rundt med tær som både var ømme og såre når behandlingen var over.

Jeg sendte mail samme dag, og fikk en beklagelse tilbake. Men når jeg den natten våkner av at et par tær banker skikkelig, og er så vonde, da ble jeg skikkelig sint. Så da ble det sendt en ny mail hvor jeg faktisk skrev at jeg forventet å få pengene tilbake samt å vite hva slags kompetanse vedkommende hadde som utførte fotpleien på meg. Pengene skulle jeg få tilbake, og den ansatte hadde fått ” nødvendig ” opplæring fikk jeg som svar. Jeg fikk ikke noe svar på om vedkommende hadde utdannelse, så jeg tenker at nødvendig opplæring må være at hun har blitt lært opp i salongen. Det kan neppe være mer enn det, så dette gjør jeg aldri igjen. Når man bruker diverse utstyr for å både å klippe negler, file negler og ordne neglebånd, så bør man vite hvordan disse skal håndteres. For meg kunne dette ha resultert i roseninfeksjon, for jeg fikk kutt i huden, men uansett så skal jo faktisk fotpleie være en behagelig opplevelse, ikke smertefullt og vondt.

Så styr unna folkens!  Eller tenk deg nøye om, og sjekk dersom du er i tvil om de ansatte kan det de skal gjøre. Jeg skal holde meg til en autorisert fotpleier, og fotterapiskolen. Det gir meg den tryggheten som er viktig for meg , jeg vet at behandlingen blir utført slik den skal, og jeg vet det blir en god opplevelse uten såre og ømme tær i ettertid.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag! Og forresten: bildet på bloggen i dag er IKKE fra min ubehagelige minifotpleie. Den er fra en en tidligere behandling, utført av en superdyktig fotterapeut 🙂

Det ble litt klagesang fra meg på bloggen forrige helg, og det er garantert ikke siste gangen jeg kommer til å klage litt. Grunnen til klagingen var jo denne vekta da som stod litt stille. På nesten 3 uker så hadde den egentlig ikke beveget seg noe særlig, og da kommer angsten for at bivirkningen av Ozempic skal stoppe. Jeg er langt i fra heldig som har forhøyet blodsukker, men når man først har det, så er jeg så takknemlig for at bivirkningen jeg opplever med Ozempic er vekttap. Jeg opplever også at blodsukkeret stabiliseres seg, så dette er dobbel takknemlighet.

Nå skal ikke jeg oppdatere dere på vekta hver uke, men jeg hadde likevel lyst til å fortelle at vekta nå har beveget seg igjen, og heldigvis har den beveget seg riktig vei, altså nedover. Da jeg gikk på vekta denne uken, så hadde vekta beveget seg ned 1,5 kg! Det er jo en fantastisk vektnedgang. Jeg skulle gjerne sett at vekta beveget seg ned så mye hver uke, men det er å være i overkant optimist. Men alt fra 0,5 kg og oppover får meg til å smile. Når vekta denne uken viste en nedgang på 1,5 kg, da ble det ellevill jubel på badet, og en liten dans på gulvet. Den følelsen som kommer inni meg når jeg ser et slikt resultat, den er bare helt nydelig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ja, jeg vet. Jeg må være mer tålmodig. Jeg må akseptere at vekta kan gå opp, at den kan stå stille i perioder, men det er ikke lett å finne denne tålmodigheten når man har jobbet iherdig uke etter uke. Men jeg vet at jeg gjør en sabla bra jobb, og jeg vet at jeg må være fornøyd med det jeg gjør, og det jeg har oppnådd. Jeg jobber med tålmodigheten, og jeg håper jeg blir bedre steg for steg, men lett er det ikke. Heldigvis har jeg så mye gode folk rundt meg som hele tiden minner meg på disse tingene. Som fysioterapeuten min som minner meg på hvor godt jeg trener, og at jeg da beholder muskler. Muskler er som vi alle vet så viktig å jobbe godt for å beholde. Viktigheten av en solid kropp må vi ikke glemme. Mange som går ned i vekt mister også muskelmasse, og det er kun bra for tallet som vises på vekta, ikke for helsen og kroppen vår. Fastlegen min som bare er et stort smil når vi treffes, og som ikke kan fortelle meg nok ganger hvor utrolig bra denne vektnedgangen er, og hvor stolt jeg må være av meg selv. Jeg har aldri våget å spørre han om han hadde troen på at jeg ville klare dette. Jeg vet ikke jeg hadde troa selv for å være ærlig. Ikke helt fra starten. Ikke at det skulle bli så bra som dette.

Nå er vekttapet mitt på 27 kg. 27 kg siden september. Så på 8 måneder så har jeg i snitt gått ned ca 3,3 kg hver måned. Målet mitt er å gå ned 30 kg til.

Jeg har vært veldig bekymret for lymfebeina mine i denne prosessen. Hvordan ville beina reagere når jeg gikk ned? Ville de følge med nedover, eller ville de forbli store tømmerstokker mens resten av kroppen ble mindre? Hva er lymfødem, og hva er lipødem? Jeg var nok veldig redd for at beina ville forbli store…men beina responderer positivt de også! Det er lykke med stor L! Forrige gang jeg var hos lymfeterapeuten min, så hadde jeg gått ned mellom 6 og 8 cm på de ulike stedene hvor hun måler. Unntaket var anklene hvor jeg hadde gått ned 2 cm, men så har jeg heller ikke de største utfordringene i anklene mine. Mandag var jeg på ny behandling, og da hadde det gått noen uker siden sist. Det første fysioteraputen min sa da jeg skulle legge meg på benken, det var hvor tydelig hun så at jeg hadde gått ned enda mer i beina. Jeg ser beina mine hver dag, så jeg ser ikke samme endringer som andre gjør som ikke ser meg så ofte. Så jeg var rimelig spent når fysioterapeuten tok frem målebåndet for å se om hun hadde rett.

Og joda, hun hadde helt rett. De fleste steder hvor hun måler så hadde jeg gått ned ytterligere 4-6 cm. Det var jubel i rommet for å si det sånn, og det kom nok også noen tårer i øyekroken. Du aner ikke hvor mye det betyr for meg å oppleve at beina mine også minsker. Beina som har vært så vanskelig å akseptere. Beina som har gitt meg så mange bekymringer, og også skam. Nå opplever jeg faktisk at de jobber sammen med meg, og blir mindre. 14 cm har beina minsket på noen steder. Det er mye. Det betyr også at mye i beina mine har masse ” vanlig ” fett, og det er jeg så takknemlig for. Jo mindre sykt fett jeg har, jo større er sjansen som at jeg kan bli enda mindre i beina. Jeg krysser alt jeg har.

I går hadde jeg lyst på noe snacks, og jeg prøver å unngå de store mengdene, noe jeg klarer. I går kjempet jeg en liten kamp, men det ble fire skumbiter og en veldig liten bolle med sørlandschips. det var nok, og jeg var fornøyd. Innerst inne så skulle jeg nok ha droppet det, men jeg må prøve å si til meg selv at jeg må kose meg litt i blant. Jeg skal jobbe litt fremover med at jeg kanskje blir enda flinkere i forhold til den sunne maten. Spise litt mer rå grønnsaker feks. Jeg spiser mye grønnsaker til middag, men lite utenom. Jeg er innmari glad i gulrøtter og kålrabi, så det å skjære dette opp og ha liggende i vann, det må jeg prøve å få til. En stor utfordring jeg opplever, det er at jeg tenker mye på mat selv om jeg er mett. Ikke at jeg spiser når jeg kjenner lysten komme, men jeg tenker likevel mye mer på mat nå enn før. Også når jeg da er veldig mett. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er sånn, for det er utfordrende tanker å ha.

Nå er jeg spent på neste ukes tur på vekta. Jeg håper jeg til onsdag har bevegd meg ned på et nytt 10 tall som jeg kan jobbe meg nedover på. Jeg lurer også mye på hvor mye jeg kan klare å gå ned når vi tar skrittet inn i 2025. Kan jeg ha klart de neste 27? Vi snakker da om 27 kg på 7 måneder. 1 måned mindre enn tiden jeg har brukt på de første 27….

Jeg startet lørdagen med ei god treningsøkt. Jeg håper været blir bedre utover dagen så jeg kan få jobbet litt ute. Nå som kroppen er blitt såpass mye lettere, så har jeg så mye mer energi, og ikke minst så mye mer lyst til å jobbe med hus og hage.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Pokker altså! Jeg blir så frustrert og nesten litt desperat, og jeg er garantert ikke alene om å føle det akkurat sånn.

Frustrasjonen er pollen. Det har ikke slått ut på allergitester at jeg har pollenallergi, hvorfor kan jeg bare ikke skjønne. Jeg sliter big time i disse dager. Litt nysing og en litt trøblete nese, men den største frustrasjonen er øyne som klør, rennende øyne, røde øyne og øyepartier som hovner opp. Jeg holder på å bli gal av dette. Men ikke pokker om det slår ut på tester at jeg er allergisk. Heldigvis har jeg en fastlege som skjønner at jeg ikke har det greit på denne tiden, så jeg får allergitabletter og jeg får øyedråper, men jeg synes ikke allergitablettene hjelper noen verdens ting mot akkurat pollen. Men det må vel være mulig å prøve ut andre allergimedisiner enn Aerius? Det finnes vel mange ulike på markedet vil jeg tro.

Jeg ble plaget av dette i voksen alder, og det er ikke så mange årene siden egentlig. Jeg er fra før av allergisk mot som feks en del metaller, men testene har ikke slått ut på verken pollen, midd, støv eller disse ” vanlige ” tingene. Nikkel har jeg reagert på siden jeg var veldig ung, og jeg husker godt hvor ille jeg ble når jeg gikk med uekte ringer, øredobber, klokker og armbånd. Det så ikke særlig pent ut. Etter hvert ble jeg så fornuftig at jeg sluttet å gå med alt dette billige jalla tilbehøret. Nå kan jeg i korte perioder gå med uekte tilbehør uten å reagere nevneverdig. Kan nok klø noe der jeg har hatt feks et smykke, men jeg får ikke vabler og sår lengre. Jeg kan også reagere på noe sminke som inneholder de metallene som jeg ikke tåler, men jeg føler absolutt jeg har kontroll på dette, men ikke på pollenproblemet.

Jeg er sikker på at det er mange av dere som har pollenallergi, og hva bruker dere for å få hverdagen noe bedre? Med noe bedre så tenker jeg på å kjenne minst mulig utfordringer rundt pollenallergien. Mindre rennende og kløende øyne feks. Legen ga meg en resept på Prednisolon fordi jeg hadde hovet så opp rundt øynene, og på lokkene, og det hjalp som heia det. Jeg skulle kun ta dette i tre dager, og det forsvant på en, to, tre, MEN så kommer det jo tilbake nesten like fort da. Jeg har jo heller ikke lyst til å gå på slike medisiner store deler av sommeren. Jeg har alltid hørt at disse kan påvirke vekta negativt, men det tilbakeviste fastlegen min, og hun på apoteket. Det ville ikke bety noe i korte perioder.

Jeg føler jeg ” gråter ” hele dagen på denne tiden, og spesielt ille er det når jeg jobber ute. Hjelpe meg som øynene klør og renner. Jeg vet ikke hvor det kom mest ” vann ” i går når jeg jobbet ute, om det var fra vannslangen eller øynene mine.

Nå er det sikkert mange som har det mye verre enn meg, men man må liksom ta utgangspunkt i egen situasjon, og for meg er det ikke greit når det står på slik som nå. Jeg tenker jeg skal ta en ny prat med legen min. Det er sikkert ikke så mye mer å gjøre kanskje. Det er kanskje sånn som dette jeg nå ha det om sommeren, men kanskje et medisinbytte kan være aktuelt.

I går skrev jeg om vekta som står bom stille. Jeg veier meg som regel en gang i uken. Onsdag er min veiedag, men i dag kunne jeg ikke motstå fristelsen når jeg våknet og skulle gjøre meg klar for trening. Det ble en veldig god start på dagen kan man si. Det ble både smil og et lite jubelrop. Jeg var redd den hadde gått motsatt vei av hva jeg ønsker, men jaggu hadde den rikket seg nå. Vekta hadde gått ned. Nå er jeg spent på hva vekta viser til onsdag, men jeg håper den vil vise det samme, eller kanskje også noe mindre. Jeg ser uansett at den nå beveger seg i riktig retning, og det gjorde dagen min enda bedre. Dere skal bli oppdatert.

Nyt søndagen! Jeg skal på plantemarked i dag, og håper å finne noen flotte stauder. Vi blogges til lørdag!

25,4 kg har jeg nå tatt av meg siden september. Helt utrolige tall, og jeg må av og til klype meg litt i armen for å forstå at jeg faktisk opplever dette. En vektnedgang jeg har håpet på så lenge, og ikke minst jobbet for så lenge. Om  jeg er fornøyd? Jeg er storfornøyd! Men det ligger et lite men der…og det er fordi vekta ikke har beveget seg de siste 3 ukene. For 3 uker siden gikk jeg opp, uken etter tok jeg av meg det jeg hadde gått opp, og denne uken står vekten helt stille. Jeg kjenner at det er frustrerende. Det er utrolig frustrerende om jeg skal være helt ærlig. Jeg vil jo helst miste 1 kg i uken, men jeg er fornøyd om jeg mister 0,5 kg.

Joda, jeg vet at jeg skal være veldig fornøyd, og jeg er absolutt det. Men jeg har mange flere kilo som skal av, og som jeg ønsker å få av, så da blir jeg litt utålmodig. Jeg vet også at det er mulig å gå ytterligere ned i vekt, og da blir det til at jeg analyserer fra A til Å når vekta først går opp, så tilbake der den var, og så for å stå helt stille.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vet også at det er mye som kan påvirke vekten. Jeg trener mye. Jeg får mer muskler. Jeg er på trening 6 ganger i uken med noen veldig få unntak. Nå som været har vært så fint her i sør, så har jeg også byttet ut treningsstudioet med noen fine morraturer. I tillegg har jeg vært veldig aktiv her hjemme hvor jeg har jobbet masse ute med både vasking, maling, plenklipping og hagearbeid. Så aktiviteten er absolutt ikke en årsak til at vekta står stille. Så er det maten da. Jeg spiser fortsatt veldig lite sammenlignet med før. Jeg unner meg sjeldent noe usunt. Jeg koser med med litt druer, og en proteinbar nå og da om jeg skal kose meg. Måltidene er ikke store, og jeg trodde heller ikke at maten var særlig ” feil”, men kanskje må jeg gå enda mer ned på porsjonene, og se enda mer på det jeg spiser. Jeg ligger som regel alltid i kaloriunderskudd så langt som jeg klarer å regne ut. Det er ikke alltid like lett å regne ut kaloriene når man ikke veier alt. Men jeg spiser mye mindre enn før, og er blitt enda mer bevisst. I går spiste jeg 1,5 rundstykke til frokost, med eggerøre, og var stappmett helt frem til middag kl.17.30. For det er jo med mettheten Ozempic hjelper meg. Jeg blir mett av veldig lite i forhold til før hvor jeg kunne spise så mye mer. Sjokolade tror jeg ikke jeg har spist siden september, men det salte, det kan jeg fortsatt lyst på, og unner meg litt en gang i blant, men langt i fra så ofte som før. Og når jeg unner meg slike ting, så kommer den dårlige samvittigheten med en gang.

Lymfebeina mine krangler veldig med meg for tiden. Kan det ha noen innvirkning på vekta som pr nå står stille? Jeg har jo kraftig lymfødem i beina, og akkurat nå er jeg frustrert over beina mine. En lang periode var de så gode, og jeg følte at jeg kunne danse på en sky hver dag, men så begynner de å krangle igjen. Det er ubehagelig i foten når jeg går, men det er akkurat som om dette kan være noe annet, eller noe mer enn lymfødem, for jeg har også ubehag i alle fingrene . Som om de er hovne uten å være det. De føles hovne ut, men er ikke hovne, men det er ubehag i leddene. Ubehaget er likt i føtter og fingre. Så er det ubehagelig en periode, så blir det bedre, og sånn fortsetter det, men det er ikke noe mønster jeg kan se so0m at mange reagerer på været. Beina mine har jo også fått en veldig god effekt av vektnedgangen med tanke på at de har blitt mindre – hurra! Men dette ubehaget skulle jeg gjerne ha visst hva er. Jeg skal til lymfedrenasje til uken. Det har jeg ikke vært på en stund fordi beina føltes så veldig gode. Kanskje bør jeg ha behandling oftere. Kan perioden uten behandling ha vært negativt for beina. Mange spørsmål, men lite svar foreløpig. Jeg har fått vanndrivende tabletter som jeg vet at vi med lymfødem ikke skal ta, men fysioterapeuten og legen var enige i at jeg kunne ta det i en periode hvor jeg følte meg ekstra ” stinn ” i beina for å se om det også kunne være vann som ville ut. Jeg fikk de for lenge siden, men har ennå ikke prøvd. Kjenner at jeg ikke har lyst til å ta flere tabletter selv om jeg ikke tar så mange i utgangspunktet.

Jeg har fått en helt ny hverdag. Livet mitt har endret seg totalt etter vektnedgangen, og det å kjenne på slike endringer, det gjør at jeg helt klart ønsker å gå ned mer. Det handler ikke om utseende, men det handler om helsen, og det å være fornøyd med den kroppen man bærer. Å gå ned i vekt betyr mye for meg, og det handler ikke om at jeg streber etter å bli slank, og attraktiv som sikkert noen tror. For meg handler det først og fremst om helsen min. Det å få stabilisert blodsukkeret. Det å få en friskere kropp, og en kropp som fungerer mye bedre. Det er jo ingen tvil om at det er tungt å bære ekstra kilo. Det og kunne være aktiv sammen med guttene mine, det er veldig viktig for meg. Jeg har ikke lyst til å være den mommo’en som ikke orker, eller klarer. Jeg har lyst til å være mer aktiv, trene mer, gå fine turer – rett og slett gjøre ting uten å kjenne på at ting føles så tungt. Så helse har vært nr. 1 for meg når jeg startet denne reisen. Så kommer selvfølelsen, og selvbildet på en god nr.2. Jeg trives ikke med mine ekstra kilo. Jeg er ikke så glad i kroppen min som jeg burde. Jeg har akseptert at jeg er stor, og det handler ikke om at jeg skammer meg, men jeg har lyst til å komme på en plass hvor jeg føler meg mer vel og hvor jeg kan se på meg selv i speilet og smile.

Minus 25,4 kg, det merkes virkelig både på kropp og sjel. Det å bevege seg er så mye lettere. Jeg kan være ute å jobbe med hus og hage i timesvis uten å kjenne meg sliten. Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. En helt ny hverdag som jeg nyter til det fulle. Må bare vekt og kropp jobbe på lag med meg også fremover, og så må jeg finne ut om det bare er sånn at vekta står litt stille nå, eller om det er en årsak som jeg kan gjøre noe med.

Jeg har hatt ei god treningsøkt på morraen. Jeg var på plass kl.07. Resten av dagen skal tilbringes ute med vasking av gjerde som snart nærmer seg slutten, men det er nok å ta seg til som huseier. Så må man kanskje prøve å nyte finværet også og ikke bare jobbe, men igjen, med hus er det alltid en del å gjøre.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Jeg tror dette var det verste noen kalte meg i barndommen. Tjukkebolla feita ble nok sleng etter meg noen ganger, men det stakk ikke så dypt. Jeg slang alltid noe tilbake, og så var alt glemt. I voksen alder har det nok vært styggere kommentarer, og det har vært stygge blikk. Klart det har vært veldig vondt, men alt i alt har jeg vært utrolig heldig som ikke har kjent på den mobbingen og trakassering som så mange andre har fordi man bærer på en tjukk kropp.

Jeg har kjent mye på at jeg har begrenset meg selv. Det er mye jeg har latt være å gjøre fordi jeg har hatt så stor kropp. Jeg spiser aldri på gata, heller ikke is om sommeren fordi jeg er redd for kommentarer og blikk jeg ikke liker. Det samme gjelder bading. Det å vise seg i badedrakt, det sliter jeg med. I perioder hang eldre damer over handlekurven min i butikken for å få bevis på hvorfor jeg var tjukk, og det førte til at jeg var veldig bevisst på hva jeg puttet i handlekurven. Det å dra på et treningsstudio var i starten innmari vondt. Istedenfor å heie på meg fordi jeg ville være aktiv, så ble det blikk og kommentarer. Jeg stormet ut noen ganger med tårer i øynene. Jeg kunne sikkert ha skrevet mye mer på denne listen, og jeg er sikker på at det å begrense seg selv som overvektig, det er noe mange kjenner seg igjen i.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er noe med folks forhold til overvektige som jeg nok aldri kommer til å skjønne. Vi er ganske langt nede på ” rangstigen.” Det er akseptert å snakke stygt til oss, og om oss. ” Alle ” har en mening om oss, og ” alle ” vet hvorfor vi er tjukke. Altfor mange mener også at vi ikke skal ha hjelp med vektproblemene fordi vi har spist oss selv tjukke. Hvorfor er det så mange som ser rødt når de ser en tjukk kropp?

Slankemedisin engasjerer veldig mange. Ozempic engasjerer mange. Jeg tenker det er fint at man har meninger, men hvorfor må man synse så veldig, ofte uten å ha verken kunnskapen, eller kjennskapen? Hvorfor vet så mange hva som er best for alle andre, og spesielt oss tjukke? Hvorfor kan man ikke være glade på de tjukkes vegne fordi nå mange endelig kan få hjelp? Og er det ikke sånn at man selv velger det man tror er best? Min kropp, mitt valg. Og når det kommer til medisin, så er det faktisk et valg man tar sammen med en lege. En lege som skal sitte på noe mer kunnskap enn det vi andre gjør.

Vil slankemedisiner løse fedmeproblemet? Kanskje ikke, men de vil hjelpe så utrolig mange som i dag sliter med overvekt og fedme. Burde ikke alle være glade for at det endelig er noe på markedet som kan hjelpe oss som har slitt med vekten i altfor mange år? Hvorfor er så mange i mot at vi skal få slankemedisin på blå resept? Eller til redusert pris? Hvorfor er det så mange som ikke selv har kjent vektutfordringer på kroppen som er så i mot at vi skal få hjelp? Hvorfor tror vi at det som er best for en selv også skal være best for andre? Det er vel fortsatt sånn at vi mennesker er ulike, og vi reagerer ulikt på alt av medisiner. Det som funker for en, funker kanskje ikke for den andre. Noen har ingen bivirkninger mens andre har grusomme bivirkninger. Noen har effekt, andre ikke.

Det er flott at vi engasjerer oss, men hvorfor vet vi hva som er best for alle andre? Hvorfor tror noen at de sitter med svaret for hva som er best for oss tjukke? Hvorfor er det alltid ramaskrik når det kommer til overvekt og fedme? Jeg ser vel aldri at man skriker så mye negativt når det kommer til andre sykdommer, og andre pasientgrupper. Hvorfor er noen i mot å gi medisiner til tjukke? Vi skal ikke ha hjelp i følge mange andre, og det fordi det ikke er statens oppgave å slanke oss. Vi har spist oss selv feite, så da kan vi takke oss selv.  At vi har spist oss selv feite, den er drøy. Da kan man jo spørre om røykere skal få hjelp? Eller rusmisbrukere? De har jo selv en gang tatt et dårlig valg. Vi må slutte å tro at alt handler om kosthold og trening, og jeg fatter ikke hvorfor noen skal nektes hjelp, og hvorfor så mange skal ha en mening om det? Mennesker som ikke kjenner oss, og som kanskje heller ikke vet hva overvekt og fedme egentlig er. Mennesker som ikke kjenner historien bak overvekten til mennesker de ser, men mene noe, det skal man. Og det man mener er sjeldent positivt.

Overvekt er sammensatt. Det finnes ikke noe enkelt svar. En leser av bloggen sa det så bra i en kommentar på et innlegg jeg hadde : ” Overvekt handler om så mye, det er ikke slik at alt står og faller på viljestyrken. Man burde basere seg på fakta og ikke minst kunnskap når man skråsikkert vet svarene til 100%. Synse og tro over andres “vansker” uten kompetanse blir lite troverdig. At alt er svart hvitt og løses kun av kostholdet ,vel..fungerer for noen..ikke for alle! ” Sanne ord.

Og nei, man vet ikke hva som er best for andre enn deg selv. Så vi må slutte å synse, og tro at vi sitter på mer kunnskap enn legene gjør. Det handler om mye mer enn kosthold. For min egen del, så fikk jeg lymfødem etter en kreftoperasjon i 2002. Flere lymfeknuter ble fjernet. Resultatet ble lymfødem i begge bein. Lymfevæsken sirkulerer ikke, og hoper seg opp. Når væsken hoper seg opp, så blir legger og lår veldig store. Spesielt gjelder det leggene mine som er tømmerstokker. Jeg fikk i tillegg diagnosen lipødem i voksen alder, en sykdom som slo ut i puberteten. Lipødem er sykelig fettansamling i sete, lår og legger, eventuelt armer. Det er en smertefull tilstand for veldig mange, og den bedres ikke ved slanking. Altså fett som ikke kan slankes bort. Så jeg har en del store utfordringer som gjør det ekstra vanskelig å gå ned i vekt. Klart jeg også har hatt dårlig kosthold i perioder, jeg har slitt med mye negative tanker rundt egen kropp. Så dette er sammensatt for meg som for så veldig mange andre. Det handler heller ikke om at jeg ikke er aktiv. Jeg trener veldig mye og veldig bra.

Mitt blodsukker er forhøyet, derfor tar jeg Ozempic. At jeg også går ned i vekt ved å bruke denne, det er en bivirkning jeg er veldig glad for. Jeg har fått et helt nytt liv, og en helt ny hverdag. Jeg er evig takknemlig for bivirkningen som Ozempic gir meg, og jeg er evig takknemlig for at den er så positiv for blodsukkeret mitt. At så mange også har så god effekt av å bruke Wegovy, det er jeg også utrolig glad for. Kan vi ikke være glade på de tjukkes vegne? Må vi mene, tro og synse og være så utrolig negative når det kommer til overvekt og vår situasjon? At mange kan få et nytt liv, og en mye bedre livskvalitet, kan man ikke være glade for det uten å hugge løs på oss ?

Det må være opp til hver enkelt å velge hva de ønsker å gjøre. Det er ikke opp til andre å bestemme hva som er best for andre enn seg selv. Hva dama i nabohuset gjør, det er det ingen som har noe med. Vi er voksne, og tar våre egne valg. Vil du ikke, så er det helt fint. Vil du, så er det også veldig fint. Vår kropp – vårt valg.

Jeg satte Pepsi Max’en min i halsen når jeg først hørte regjeringens forslag rundt Ozempic som ble lagt frem i revidert statsbudsjett. Hva i all verden? Jeg tror det kom noen stygge gloser også. Rasjonalisere Ozempic? Stramme kraftig inn på tilgangen? Vil ikke alle diabetikere få medisinen? Skal individuell søknad bety at mange nå vil få nei? Tusen spørsmål surret rundt i hodet mitt, og jeg kjente at pumpa gikk hardt, og trykket økte. Når man har et bittelite håp om at regjeringen vil anerkjenne fedme som en sykdom og dermed gi Wegovy på blå resept, så ønsker de nå heller å stramme kraftig inn på en diabetes medisin som har vært på markedet siden 2017? Man skal heller ikke få refusjon på Ozempic dersom man får Ozempic som er importert fra utlandet. Dette fordi det koster ca 5 ganger så mye for staten når man får Ozempic fra utlandet. Det har vært såpass stor mangel på Ozempic i perioder at man har hatt behov for å medisinen fra utlandet. Dette vil staten ha slutt på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ble både sint og frustrert. Mest fordi man ikke helt skjønner hva dette vil bety for oss som bruker den. Jeg skjønner individuell søknad fra fastlegen for hver enkelt pasient, og at det betyr mer arbeid for fastlegene. Men jeg håper ikke at dette betyr at vi som faktisk bruker den, og som faktisk har behov for den plutselig kan få nei når det søkes. Hva skal legges til grunn for at vi fortsatt skal få bruke den? Jeg skjønner at man ønsker å stramme inn fordi dette har blitt en medisin som også personer som ikke har diabetes fortsatt får fra sin fastlege på blå resept fordi pasienter ikke har økonomi til å betale Wegovy selv. Jeg forstår at en medisin skal være for diabetes, og en for fedme, og at man skal ha et klart skille på hvilken medisin som er til hvilken sykdom, men at man fortsatt har slappe leger som ikke følger regelverket, det må ikke gå ut over pasienter som har behov for medisinen. Men det er vel det de ønsker å endre på nå håper jeg…

Jeg tror mange som bruker Ozempic hadde tusen spørsmål når dette ble kjent, og jeg kjenner at jeg fort har behov for å prøve og få svar. Jeg liker å vite hva en ting som dette faktisk betyr for meg og alle andre som får Ozempic fordi vi har forhøyet blodsukker. Den første man bør snakke med er selvsagt fastlegen sin. Men om dette faktisk dreier seg om å få kontroll på at Ozempic kun gis til de med diabetes, så støtter jeg dette. Medisinen er til de med høyt blodsukker. Ikke for de med overvekt/fedme uten diabetes. Jeg er helt enig i at kun de som trenger medisinen skal få den, og at andre ikke skal ødelegge for tilgangen, men om dette skulle dreie seg om at de nå må sette diabetikere opp mot hverandre, så blir dette helt feil.

Jeg tenker mye, og jeg spør når jeg lurer. Jeg liker klare svar. Så på torsdag var jeg innom apoteket jeg som oftest bruker, dog i et helt annet ærend, og da spør jeg hva dette forslaget egentlig vil bety for oss som bruker Ozempic. Vedkommende kunne fortelle at apotekene var veldig glade for dette forslaget, men at de sånn sett var noe spente selv fordi de heller ikke helt visste. Men vedkommende var sikker på at vi med diabetes ikke hadde noe å frykte, at vi kunne senke skuldrene. Hun mente at vi fortsatt ville få medisinen vi bruker. Individuell søknad mente hun var for å skille ut de som da ikke har diabetes, men som til nå har fått den av fastlegen sin. Hun kunne fortelle at det fortsatt er en del som fikk Ozempic på feil grunnlag. Om man fikk en bedre kontroll på dette, så ville det heller ikke være mangel på Ozempic, og man hadde da heller ikke behov for å få medisinen fra utlandet. En bedre kontroll på at medisinen ble gitt til den gruppen pasienter som skal ha den mente hun var riktig vei å gå.

Men så var det rasjoneringen da…vil det bety at diabetespasienter blir satt opp mot hverandre, og dermed får en prioritert rekkefølge? At man har de som trenger den mest øverst, og så jobber man seg nedover?  Man får Ozempic av en grunn. Joda, det finnes andre diabetesmedisiner, men ikke alle fungerer like godt. Jeg gikk ikke rett på Ozempic feks. Handler rasjoneringen om at man ikke får hente ut for 3 måneder av gangen, så er det innafor tenker jeg bare tilgangen hele tiden er god. Men jeg håper det handler om at det nå kun skal bli de som trenger Ozempic som får den.

Det er få statsråder i dagens regjering som jeg har sans for. Egentlig bare et par stykker. De fleste vet jeg heller ikke navnet på. Det er mange som er ganske så anonyme. En av ytterst få jeg har sans for, det er den nye helseministeren. Ikke at jeg tror at han vil komme til å anerkjenne overvekt og fedme som en sykdom, eller at han vil jobbe for Wegovy på blå resept. men man har jo alltid et bittelite håp, spesielt når det kommer en ny person til en ny statsrådspost. Vestre uttalte at Regjeringen mener at tidligere tiltak ikke har klart å hindre at pasienter uten diabetes har fått enorme mengder av Ozempic på blå resept. Nå skal visst nok diabetespasientene prioriteres hardere framfor de som ikke har denne alvorlige sykdommen.

At personer uten diabetes får Ozempic av fastlegen sier også noe om desperasjonen, og fortvilelsen som finnes blant overvektige og fedmerammende. Endelig er det noe på markedet som kan fungere. Endelig er det hjelp å få for veldig mange. Endelig ser mange et håp om et bedre liv. Alle som sliter med overvekt skjønner desperasjonen, ønsket og håpet…men Wegovy er Altfor dyr for veldig mange.

Jeg skulle også ønske at noen nå tok for seg regnestykket for hva det faktisk vil koste staten å gi Wegovy på blå resept. Det vil koste mye i starten, men på sikt så vil dette utvilsomt bli et positivt regnestykke. Staten vil tjene på dette på sikt med tanke på hvor mange som vil få et lettere, og mye bedre liv. Jeg snakker ikke om at lett overvektige skal få Wegovy på blå resept. Her er det snakk om de som har en høy overvekt/fedme. Men dessverre så blir ikke overvekt og fedme tatt på alvor. Dessverre så blir ikke fedme anerkjent som en sykdom på lik linje med andre sykdommer, og før man faktisk anerkjenner fedme som en sykdom, så vil man fortsatt måtte betale Wegovy av egen lomme. Og det vil fortsatt være et skille mellom hvem som har anledning til å bruke Wegovy – det vil fortsatt være dem med tykkest lommebok….

Her i sør har jeg vært på trening på morraen. Jeg har hatt ei god styrkeøkt. Resten av dagen skal jeg bruke ute. Vaske bua på terrassen, vaske søppelbua, sette på plass noen flere møbler – herlig arbeid i nydelig vær. Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen!

Hvor mye klær har du i klesskapet ditt? Av og til lurer jeg på hvor mye klær jeg egentlig har i mitt skap. Jeg vet jeg har mye, sikkert altfor mye. Men samtidig, hva er for mye klær? Er det en fasit på det?

Fasit og fasit. Det blir forsket på hvor mye klær man i gjennomsnitt har. Da er forskere rundt og teller klær både hos kvinner og menn, og så får man da et gjennomsnitt. Ingen har vært her hos meg ennå. Da måtte de jaffal ha beregnet veldig godt tid. Har jeg mer, eller mindre klær enn den gjennomsnittlige nordmannen i garderoben min? Jeg har jo aldri gjort et forsøk på å telle, men etter å ha lest ny rapport, så kanskje jeg skulle gjøre det neste gang jeg rydder….men at jeg ligger over gjennomsnittet, det gjør jeg garantert.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg fikk et svar godt nok her om dagen. Etter å ha gått ned litt over 24 kg, så har MYE klær blitt ALTFOR stort. Forleden dag måtte jeg bare rydde i alt av klesskaper, og legge bort det som var for stort. En liten ” sorg ” var det, for jeg mange fine plagg, og mange favoritter slang rundt meg, og måtte legges bort. Klart jeg er jublende glad for å ha gått ned i vekt. Heller det enn at jeg kan bruke klærne som nå har blitt lagt bort. Nye klær er aldri noe problem.

Det var godt å få ryddet skikkelig, og fortsatt må jeg nok legge bort mer enn jeg gjorde. Et av plaggene som ble reddet hadde jeg på meg i går, men det er for stort, og når man merker det og kjenner at det ” slenger ” rundt meg, så er det verken pent eller behagelig. Når jeg ryddet bort en svær pappeske med for store klær, så skjønte jeg at jeg nok har mye mer enn klær enn en gjennomsnitts nordmann. Min mor har alltid ristet på hodet over mengden klær jeg har, men jeg har ingen dårlig samvittighet overhode. Klær er en interesse og lidenskap, og jeg kjøper aldri over evne, så dårlig samvittighet finnes ikke.

Nordmenn har i snitt litt over 350 plagg i garderoben sin, 378 for å være helt nøyaktig. Jeg synes jo det høres mye ut, men om det er gjennomsnittet, så tror jeg nok kanskje jeg ligger over gjennomsnittet. Det er forsker Vilde Haugrønning som nå har sett på hvor mye vi nordmenn har i klesskapene våre. Når Haugrønning kommer på besøk, så må alt ut av skapene. I noen garderobestudier teller man bare de «store» plaggene. Haugrønning har også telt sokker, truser, BH og tilbehør som luer, vanter og skjerf. Det eneste som ikke er telt, er sko. Og om man tenker på det man har av slike plagg også, så kommer det fort opp i et høyt tall. Haugrønning sier at de fleste har mellom 200 og 400 plagg i garderoben sin. Det er i alle fall få som har under 200 plagg. Det er også mange som har over 400 plagg, presiserer klesforskeren. De fleste av dem er kvinner. I hennes tall så hadde kvinnene i snitt dobbelt så mye klær som mennene. Kanskje ikke overraskende.

Hvor mye klær er egentlig for mye klær? Følelsen av å ha for mye klær var sterk uansett. Både de som hadde litt over 200 og de som hadde nærmere 500 plagg, sa at de hadde for mye, forteller Haugrønning. Sokker var det plagget der flest ble overrasket over hvor mange de faktisk hadde. Flere av deltakerne fant også igjen klær de hadde glemt eller ikke visste hvor var. Der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg finner stadig ” nye ” klær når jeg rydder.

At det er forskjell på hvor mange plagg menn og kvinner har i skapet, er kanskje ikke overraskende. I garderoben til menn så fant Haugrønning klær som er gamle og slitte, men som likevel tas vare på og brukes av og til .De var såpass slitte at hvis de hadde tilhørt kvinnen i husholdningen, så hadde de vært kastet. Det er ikke like akseptert at kvinner går i så utslitte klær. Det er noen forventninger her som styrer hva som føles greit og som har en del å si for hvilke klær man til slutt ender med å ha i garderoben.

Klær er veldig vanskelig for mange, ifølge forskeren, og mener dette har med kropp å gjøre. Vi vet alle at kroppen kan forandre seg, og det er jo sånne ting man merker på klærne. Gjennom studiene, så ser forskeren at mange ønsker å ha et godt og miljøvennlig klesforbruk. Mange vil ikke ha så mye klær, og skulle ønske at dette med klær var litt enklere. Et klart råd fra forskerne er å nettopp bruke litt tid på å handle klær, sånn at man er sikker på at klærne man kjøper, faktisk passer bra. Og å ha god oversikt over de klærne man har, så det er lett å sette sammen antrekk, til hverdag og spesielle anledninger. Veldig gode råd tenker jeg.

Joda, jeg har mye klær. Sikkert veldig godt over gjennomsnittet, men man skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha mye klær tenker jeg. For meg er det viktig å føle meg velkledd. Den følelsen betyr masse. Jeg liker å kle meg pent. Jeg liker å pynte meg. For meg er klær en kontrollert lidenskap. Jeg selger også klær, og brenner for å hjelpe formfulle kvinner til å finne sin stil. Til å finne den passformen man kler, og de fargene man kler. Når man finner sin stil, sin passform og farger, så vil dette med klær bli så mye enklere når man skal handle. Da unngår man bomkjøp, og man unngår å ha altfor mye klær som man ikke bruker.

Jeg har garantert fortsatt klær jeg ikke vil bruke, så det blir snart en ny runde. Samtidig er det viktig å ha en oversikt over hva man faktisk har av klær.

Klær er moro. Jeg elsker klær, og den lidenskapen skal ingen ta fra meg.

Her i sør har prinsene og datteren min vært her siden onsdag, og vi har hatt utrolig fine dager sammen. Det har blitt lite trening når jeg har hatt besøk, men med to aktive gutter, så er det trening i seg selv å være sammen med dem 🙂 I dag reiser de hjem igjen til Arendal, og man kjenner på savnet straks man blir alene. men det er ikke så lenge til jeg treffer de igjen. I år blir det faktisk første 17.mai vi ikke skal feire sammen…det blir veldig rart og litt trist…

Nyt søndagen. Vi blogges i lørdag.

Man må av og til klype seg i armen for å skjønne at det faktisk har skjedd. Og når det endelig skjer, så opplever man at det skjer en voldsom utvikling på kort tid. Drømmen og håpet man har hatt så lenge, det er ikke lenger en drøm, og håpet er der rett foran ansiktet vårt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg snakker om slankemedisinen Wegovy, men nå er også Mounjaro på vei inn på det norske markedet. Vi vet at det også vil komme flere slankemedisiner etter Mounjaro, og i følge Direktoratet for medisinske produkter, så har Mounjaro nå fått brukstillatelse, men det er ikke startet salg av medisinen ennå. Man antar at dette vil skje i løpet av året. At Wegovy nå snart får konkurranse, det kan også bety at vi kan få en medisin som er billigere å bruke. Det skrives mye, og man vet jo aldri med sikkerhet før medisinen er i salg, men mange antar at den vil ligge 20 % under Wegovy. Med flere aktører på markedet, så kan det kanskje også bety en bedre mulighet til å få slankemedisin på blå resept. Mangel på slankemedisiner vil heller neppe bli et stort problem i tiden fremover.

I følge produsenten bak Mounjaro, så viser tester at medisinen har høyeste vektreduksjonen som er sett i en klinisk studie så langt. Mounjaro inneholder stoffet tirzepatid, som ifølge studier gir et enda større vekttap enn semaglutid, som finnes i Wegovy og Ozempic. I den nyeste studien, kalt Surmount 4, ble over 600 personer evaluert over to perioder. Vekttapet var på 26 prosent etter 88 uker. Kliniske studier viser at tallene for Wegovy er at en tredjedel av de som hadde brukt Wegovy opplevde en vektreduksjon på 20 prosent. Her er det selvsagt mange som også opplever et større vekttap enn dette.

Mounjaro (tirzepatid) er den første slankemedisinen som kombinerer effekten av to hormoner kalt GLP-1 og GIP. Disse hormonene er involvert i å regulere blodsukkernivået og appetitten. Dette gir en kraftigere vektreduserende effekt hos pasienter enn Wegovy. Mounjaro virker også ved å redusere appetitten slik at man ikke spiser så mye og derfor inntar færre kalorier. Det bremser også tømmingen av magen, og holder deg mett enda lenger.

Forskning på Mounjaro viser nå også at medisinen har en effekt på søvnapne, og veldig mange overvektige, også her i Norge har søvnapne. Det er sikkert også mange av mine lesere som sover med maske om natten fordi man har pustestopp. Søvnapné vil si at svelget klapper sammen under søvn, og man slutter å puste eller får svært lav pust. Pustestoppene kan vare i noen sekunder til minutter. De kan forekomme et stort antall ganger i løpet av en natt. Når man slutter å puste om natten, så sliter også hjertet hardt. På lang sikt kan søvnapné trolig bidra til lidelser som høyt blodtrykk, hjertesykdommer, hjerneslag og diabetes 2. Mange med søvnapné er trøtte og uopplagte på dagtid.Frekvensen av søvnapné ble i gjennomsnitt redusert med to tredeler hos pasientene som deltok i den nye forskningen på Mounjaro i følge produsenten.  Dette var etter ett års bruk. Pasientene fikk i gjennomsnitt 30 færre episoder med pustestopp hver av timene når de skulle sove.

Mens Mounjaro er på vei inn på det norske markedet, så går flere medisiner nå gjennom tester. Vi vil i fremtiden flere slankemedisiner å velge mellom. Novo Nordisk som står bak Wegovy er på vei med en ny type slankemedisin som kombinerer stoffet semaglutid fra Wegovy og Ozempic med et av deres andre legemidler kalt cagrilintid. Cagrisema har vist betydelig større vektreduksjonsresultater enn Wegovy og også større enn Zepbound i studier. I en studie viste Cagrisema et vekttap på 15,6 prosent på bare 32 uker hos pasienter med type 2-diabetes, som vanligvis har vanskeligere for å gå ned i vekt med medisiner. Cagrisema gjennomgår nå en rekke testfaser før det kan bli godkjent for behandling.

Amerikanske Eli Lily som også står bak Mounjaro er i gang med å teste ut et medikament for vekttap og diabetesbehandling som visst nok feier alle konkurrenter av banen i foreløpige studier. I en såkalt Fase II studie, så ga medisinen et rekordstort vekttap på 17,5 prosent etter 24 uker hos pasienter med diabetes 2. En fjerdedel av deltakerne i studien gikk ned mer enn 30 prosent av vekten, noe som nærmer seg effekten av fedmekirurgi. Bivirkningene skal være de samme som for Ozempic og Wegovy. Det kan imidlertid ta flere år før retatrutid blir godkjent for markedet.

Det er ingen tvil om at mye skjer når det kommer til slankemedisiner. Endelig vil mange si. Hvem hadde trodd dette for noen år tilbake? Mange norske leger er spente på Mounjaro, og tror etterspørselen vil bli veldig stor. Mange pasienter og leger vil tenke at dette blir den foretrukne medisinen for overvekt.

Endelig sier jeg bare. Endelig har det kommet medisiner på markedet som kan hjelpe så mange overvektige i kampen de fleste av oss har kjempet i evigheter. Nei, ikke alle ønsker å ta medisinen, og ikke alle tåler den, men for de som ønsker den, tåler den, eller bare vil kjempe seg gjennom det som måtte komme av bivirkninger, for alle disse, så er dette fantastisk.

Jeg skal følge spent med på lik linje med garantert mange andre. Man kan mene det man vil om disse slanke sprøytene, men husk at hver enkelt bestemmer over eget liv. Om noen vil bruke slankesprøyte, så er det vedkommende sitt valg sammen med fastlegen sin. Ingen andre har noe med hva andre velger å gjøre i kampen mot sin overvekt. Mene noe, det kan man, men å hakke ned på de som velger noe annet enn hva en selv måtte velge, det blir så feil. Jeg føler mange snakker disse sprøytene ned, men for mange så har sprøytene endelig vært det som skulle til for at man har klart å gå ned i vekt. Vet man hva sprøytene inneholder? Vet man hva de gjør med kroppen? Kanskje ikke, men å ta en slankeoperasjon kan neppe være en bedre løsning. Og de aller største kritikerne, det er de som overhode ikke vet hva overvekt faktisk er….

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.