En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Det er blitt lørdag, og to dager siden jeg var i Arendal for å fjerne de stygge, tjukke, og skjemmende åreknutene på det venstre beinet. Inngrepet skulle gjøre med laser, så minnene fra det samme inngrepet jeg hadde for 15 år siden, de kom egentlig ikke noe særlig tilbake. Jeg gruet meg lite fordi jeg visste at laser er en mye mer skånsom måte å fjerne åreknuter på. Kun lette smerter, opp å gå rett etter inngrepet, og hjem ganske kjapt etterpå. Så jeg dro til Arendal med friskt mot, og så egentlig bare frem til å få bort disse stygge åreknutene. Å møte kl.07.15, det er tidlig det, og når man attpåtil klarer å møte på feil sted, og sitter og irritere seg over ett lite effektivt sykehus som lar pasienter møte så tidlig uten at det er noen ansatte der for å ta meg i mot….Det hadde kanskje vært lurt å møte til dagkirurgi i 4.etasje istedenfor å sitte på poliklinikken….

Ting gikk egentlig på skinner. Fra og skulle bli tatt kl.11, så ble jeg tatt kl.09.30. Jeg kom raskt inn til Mr. Sunshine, for det ble jo som jeg ante : den arrogante legen som heller ville skrive meg inn for en slankeoperasjon enn å fjerne årene mine, det var akkurat han som skulle operere meg. Han jeg to år tidligere hadde skjelt ut mens jeg gråt, og skrek – det ble han, og meg denne gangen også gitt 🙂 Det utrolig positive var jo at Mr. Sunshine faktisk kunne bære navnet sitt med stolthet denne gangen – mannen var jo som ei sol! Han smilte, lo og fleipet, han tegnet, og han forklarte. Det første jeg sa da jeg så han var ” Jaja, så ble det oss to igjen da ” – Sunshine smilte godt, og kunne fortelle at dette skulle gå så bra, og at han skulle gjøre en god jobb. Jeg ble positivt overrasket. Kanskje ga det han en tankevekker den gangen for to år siden, og når jeg den gang i tillegg skrev brev til sykehuset , og klagde på behandlingen, kanskje det var det som skulle til for at han faktisk tenkte seg litt om når han snakket til pasienter ? Vi fikk i alle fall en veldig god tone, og det føltes godt. Jeg skvatt litt da han begynte å snakke om at ikke alt kunne tas med laser. HVA? Ikke alt med laser? Hva skulle da skje? Jo, resten skulle han ta med den berømte heklenåla. Noen årer var for store til at han kunne bruke laser, og jeg kjente panikken begynte å bre seg litt. Ikke heklenåla igjen! Jeg hadde jo så vondt i evigheter sist. Mr. Sunshine smilte, og sa at jeg måtte huske hvor lenge det var siden, og at mye hadde skjedd siden da. Heklenåla var nå kun ett lite snitt, og 1-2 sting, ikke ett 5 cm stort snitt som for alle de årene tilbake. Jeg svettet, men måtte bare stole på han. Jeg kunne ikke reise hjem selv om lysten var der.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som sagt, alt gikk på skinner. Jeg var strålende fornøyd. Ingen venting, og alt gikk etter planen. Jeg ble trillet inn på operasjonssalen kl.09.30, og kirurgen var i gang kort tid etter. Jeg lå der ganske komfortabelt, og ganske likegyldig etter å ha fått en god dose avslappende. Jeg var våken hele tiden, hørte alt som skjedde, og det var rolig på operasjonssalen. De pratet rolig til hverandre, og jeg lå der i trygghet om at alt gikk som det skulle, men det gjorde det visst ikke….Jeg ante ikke at en av de store årene hadde ett så enormt trykk at det plutselig hadde sprutet en fontene av blod ut av den. Jeg hørte ingen stemmer som tydet på at noe ikke helt gikk som det skulle. Ingen stemmer som lå høyere, ingen som plutselig fikk mer å gjøre…alt virket helt normalt. Etter 45 minutter lukket han igjen, og jobben var gjort. Det var da anestesisykepleieren kunne fortelle meg at legen ønsket at jeg skulle overnatte pga en større blødning. Panikken tok meg virkelig da. Både pga blødningen, men også panikken for å overnatte på sykehuset. Jeg var veldig klar på at det skulle jeg ikke! Jeg tenker jo ikke alltid rasjonelt, men etter opplevelsen med Radiumhospitalet for de årene tilbake, så har jeg angst for å overnatte på sykehus. Dersom de hadde fått stoppet blødningen, så var sjansene tilstede for at jeg kunne komme hjem utpå ettermiddag/kveld. Det ble 3 timer i sengen med beinet høyt. Legen kom for å sjekke, og var svært fornøyd med at det ikke hadde blødd, men det store spørsmålet var om blødningene ville komme i det jeg begynte å gå, så det ble mange små turer rundt sengen, etter hvert litt lengre turer, og det kom ikke en dråpe blod – takk, og lov! Så når klokken ble 16.30, så kunne jeg dra fra dagkirurgien, legge meg i baksetet av bilen, og kjøre hjem til Kristiansand. Gjett om det var ei glad Heidi som la seg inn i bilen 🙂

Så her sitter jeg med venstre bein inntullet i bandasjer. Pga blødningen, så ble ting litt annerledes. I går måtte jeg stort sett sitte på pynt med beinet høyt, og ta noen små turer rundt i huset. I dag kan jeg begynne å ha en mer normal hverdag. I morgen er det lov å dusje, og da skal disse tykke bandasjene av, og erstattes med mye mindre bandasjer/ små sårlapper. Så er det lårstrømpe med god kompresjon en uke, og så skal stingene tas 2 uker etter inngrepet. Neste uke er det treningsforbud, men så er planen at jeg allerede kan starte opp treningen igjen etter en ukes pause 🙂 Jeg kjenner at jeg har hatt et inngrep, men det er bare lette smerter som kommer av og til. Jeg er spent på hvordan det blir seende ut. Mr. Sunshine mente det ville bli veldig bra, men han kunne også fortelle at pga den store blødningen, så hadde han ikke ville ta så mye som planen var. Han ønsket ikke å utsette meg for noen større fare, så han avsluttet istedenfor å fortsette – noe jeg er veldig glad for! Jeg er også 100% fast bestemt på at jeg IKKE skal ta åreknutene på høyre beinet. Dette vil jeg ikke gjøre igjen, og kanskje oppleve det samme. Jeg tror Mr. Sunshine var veldig enig i avgjørelsen. Skal jeg ta de en gang, så skal jeg ha gått ned ganske mange kilo til, og se at årene kanskje ikke har samme tykkelse som de har nå. Etter en lite hyggelig opplevelse som dette, så lever jeg egentlig veldig godt med de åreknutene som jeg har.

Jeg har både positive, og negative opplevelser med sykehus. Jeg har en gang møtt en engel av en lege. Det var Dr. Steinsvåg ved kvinneavdelingen på sykehuset her i Kristiansand. På torsdag møtte jeg en annen engel, nemlig sykepleier Sissel ved dagkirurgien i Arendal. For ett fantastisk menneske! Tenk om alle hadde vært som henne! Hun hadde tid, hun viste omsorg, hun kom stadig for å sjekke, og vi hadde en god samtale for inngrepet. Hun øste av varme, og omsorg, og det at hun hadde ansvar for meg på torsdag, det betydde alt. Jeg gikk liksom litt i kjelleren etter blødningen, og beskjeden om at jeg kanskje måtte være der natta over. Sissel fikk meg fort opp igjen, og snart kom smilet tilbake. Jeg sa det til henne da hun skulle hjem etter endt vakt hvor mye det hadde betydd for meg at nettopp hun var min sykepleier den dagen – jeg så hun ble veldig glad 🙂 I går formiddag ringte tlf, og jeg så det var fra Arendal. I andre enden var Sissel som bare måtte høre hvordan det hadde gått når jeg kom hjem 🙂 For ei dame! Norske sykehus har så mye å lære av denne flotte dama av en sykepleier 🙂

Jeg har nå trukket en heldig vinner av de flotte turklærne fra Stormberg, og den heldige vinneren ble : MONICA MIKALSEN ØIEN!!!! GRATULERER SÅ MASSE MED NYE TURKLÆR, MONICA!! Jeg regner med at de vil komme godt med, og at du kan gå høsten friskt i møte. Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen 🙂 I morgen kommer det en ny, og superflott giveaway på bloggen – gled dere!!

Jeg har skrevet om det mange ganger, men en del ting kan liksom ikke sies for ofte, som for eksempel viktigheten av godt turtøy i alle størrelser, også for oss som er en størrelse, eller to ” for store.” Nå liker egentlig ikke jeg å bruke ordene ” for stor “, for de ordene burde egentlig bare lukes bort når det kommer til kroppsstørrelser, men når det handler om tur, og treningsklær, så er det nok mange av oss som føler oss altfor store i forhold til de klærne som henger på stativene i bla sportsbutikkene. Der skal man ikke ha så mange gram for mye før man må gå slukøret ut igjen. Akkurat de tingene har jeg tenkt å skrive mer om en annen dag. Akkurat i dag, så skal jeg fokusere på at nettopp DU har muligheten til å vinne flott turtøy fra Stormberg, og i dag er det siste mulighet til å være med i trekningen. Hvem kan vel si nei takk til nytt turtøy ? Kanskje er det nytt turtøy som skal til for at du kommer deg mer ut, og får oppleve høsten på sitt aller beste?

Foto : Stormberg
 

Sammen med Stormberg, så skal jeg gi bort ett sett med turtøy bestående av Vistdal jakke, og bukse. Jeg har Vistdal jakken, og jeg er utrolig glad i den! Vistdal jakke er en vindtett og lett jakke. Jakken er laget i et tynt og mykt polyesterstoff som gir god komfort og god bevegelighet. Den passer godt til turer og er lett vannavstøtende. Det samme gjelder buksen. Både bukse, og jakke er vindtette, og fukttransporterende. Jakken har fast hette, refleksdetaljer, og to glidelåslommer. Absolutt min favoritt når jeg er ute på turer i skog, og mark. Jeg har en modell av Vistdal jakken som nå er gått ut i store størrelser, en veldig rosa, og lekker jakke, men jeg er blitt så utrolig glad i Vistdal jakken at jeg har bestilt meg den nye fargen som nå er kommet, og som du kan vinne. Fargen heter ” Potent Purple “, og er en nydelig lilla farge. Jeg fikk jakken i går, og den er virkelig fin. Deilig å ha på, nydelig farge! Superfornøyd!! Farge betyr mye synes jeg. Turtøyet du kan vinne går fra størrelse XS til 5 XL ( 54/56 ), og har en ordinær pris på 1098 kr. Vistdal settet kan bli ditt 🙂 Det er en som skal vinne dette, og den kan like godt være deg som en annen 🙂

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gode turklær er så uendelig viktig når man ønsker å ha seg en god tur utendørs, og skal man en god tur med hunden, eller en god tur i skogen, så trenger man gode klær, og klær som man føler at man kan bevege seg i. Gode klær som ikke gjør en søkkvåt om det skulle komme regn, eller som ikke gjør at man blir svett, og fæl om man skulle bli varm… og jeg blir alltid varm på tur 🙂 Det er så kjedelig “å bare ta på seg noe ” fordi man ikke har gode turklær. Når man er på tur, så vil man gjerne føle seg kledd for tur. Jeg har mange ganger vært på tur i klær som slettes ikke passer for turer i skog, og mark, men det har vært det jeg har hatt… så må man vurdere om man skal på tur i dårlige klær, eller bli hjemme. Da er sånn sett dårlige klær mye bedre enn å slite sofaen hjemme, men det er rimelig kjipt å bli søkkvåt fra topp til tå, eller gjennomblaut av svette fordi ingen har sett behovet for å lage turklær til meg også……Utvalget i ” normale ” størrelser er jo så utrolig mye bedre enn til oss litt større enn ” normalen “. Markedet er jo klart større i ordinære størrelser, men det er i dag veldig mange som bruker fra str. 46 og oppover, og str. 46 regnes som stormote….Det som nok også er litt negativt med tur, og treningsklær i store størrelser er at man kanskje ikke produserer så store antall i de største størrelsene, noe som igjen betyr at man nok må være rask på labben for å sikre seg det man ønsker. 

Foto : Stormberg

Vil du vinne nye turklær? Skriv ett stort ja i kommentarfeltet, eller skriv hva det ville betydd for deg å vinne. Kanskje er det en person du mener fortjener det mer enn deg – legg igjen en kommentar! Du MÅ huske å skrive inn epostadressen din i kommentarfeltet. Skriver du kun Lena, eller Nina, og kanskje verken har etternavn, eller epost, så kan du gå glipp av det flotte turtøyet. Husk at det kan være mange med samme navn som deg selv 🙂 Onsdagen skal bli nydelig her sør, og jeg skal ut på tur 🙂

Jeg elsker min rosa Vistdal jakke, men nå har jeg kjøpt meg ei også i den nye, lilla fargen som du kan vinne 🙂 Den er lekker !

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new

Torsdag morgen ligger jeg på operasjonsbordet i Arendal. Når jeg sier til personer rundt meg at jeg skal ha operasjon i Arendal, så er det nok mange som tror at jeg skal gjennomføre slankeoperasjon, men akkurat på det området, så endrer jeg nok ikke mening, så det blir ingen slankeoperasjon på meg. Jeg skal til Arendal for ett helt annet inngrep, og ett langt mindre risikofylt inngrep. Kjenner vel at jeg ikke gruer meg så mye ennå, men det kommer nok. Selv om inngrepet er lite risikofylt, så er det likevel et inngrep, men etter å ha utsatt dette en liten stund nå, så har jeg bestemt meg for at nå skal det gjennomføres. Det passer sånn sett aldri å gjøre slike ting, men det er nødvendig å få gjort det, så får det heller bli en liten pause fra treningen. Torsdag skal det gjennomføres.

Fjerning av åreknuter, det er inngrepet jeg skal gjøre til torsdag. Jeg har mange åreknuter, og det er for så vidt en ting, men mine er veldig store, tykke, og stygge. De er overalt liksom, over hele beinet, og på begge beina De synes kan man si, og i tillegg er det blitt plagsomme. De er vonde, de kan klø veldig til tider, og jeg får faktisk også krampe i dem av og til, og den krampen, den er ubeskrivelig vond! Ofte synes åreknutene gjennom buksene, så de er utrolig skjemmende. De slynger seg liksom ned igjennom hele beinet mitt, og sånn har jeg det på begge beina. Åreknuter er vanlig, og det forekommer vel hos 1 av 3 personer. De fleste er nok ikke like hardt rammet som meg, men mange føler nok på at de er plagsomme. Årsaken til åreknuter er lekkasje i klaffene i de blodårene som frakter blodet opp fra beina. Mange overvektige får åreknuter. Høy vekt er en disponerende faktor i tillegg til stillesittende yrker, og svangerskap. Ofte forsvinner åreknutene som kommer i et svangerskap av seg selv. Åreknuter er absolutt også familiært, så her kommer også arv inn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har hatt åreknuter lenge, og jeg fjernet åreknuter på et av beina for sikkert 15 år siden. Det er absolutt ingen garanti for at åreknuter ikke kommer tilbake, og det gjorde de hos meg, men det tok en del år. Det er nok vekten som er den største årsaken hos meg, i tillegg til at jeg er arvelig disponert. Inngrepet for de årene tilbake ble foretatt med den berømte ” heklenålen”, eller stripping som det egentlig heter.  Jeg fikk epidural, og jeg husker det var veldig vondt ei god stund etterpå. Jeg var også litt hemmet en stund, og det tok litt tid før jeg kunne være like aktiv som før inngrepet. Hadde det vært heklenåla denne gangen også, så hadde jeg nok tenkt meg om, men vi er så heldige her i sør at sykehuset i Arendal foretar mange åreknuteoperasjoner med laser, og inngrepet med laser er mye mer skånsomt enn det heklenåla er. Inngrepet med laser foregår i lokalbedøvelse, og via et stikk gjennom huden på leggen, så manøvreres et kateter på plass i blodåren som så varmes opp innvendig slik at den tettes. Det blir ikke arr ( noe jeg egentlig ikke hadde brydd meg noe om at det ble ), og man kan reise hjem umiddelbart etter inngrepet. Det skal være lite ubehag, og smerter, og med tanke på hvor vondt det var sist, så er jeg innmari glad for nettopp det. Jeg må nok være borte fra trening litt, men kanskje vil det ikke gå mer enn en uke før jeg er på plass igjen. Jeg håper….Det er jo ikke alltid det blir helt slik man leser i infoheftene, men at laser er mer skånsomt enn heklenåla, det er det ingen tvil om. Jeg leste nettopp at en enda nyere metode nå er kommet på markedet, en metode hvor de bruker lim. De syke blodårene limes rett, og slett igjen. Det er ett super skånsomt inngrep. Jeg vil tro at det foreløpig kun er de private sykehusene som gjør dette med lim, men kanskje det en dag vil komme inn i det offentlige også.

Mine åreknuter er mye verre enn disse. Mine er mye tykkere, så dere kan tenke dere hvor vakker det er 🙂 … og i tillegg vondt 🙁
 

Første gang jeg var til vurdering i Arendal, det er vel ca 2 år siden. Da møtte jeg verdens mest arrogante kirurg. Ofte kan man oppleve leger nettopp sånn, og denne legen var intet unntak. Han så problemet mitt, men var ikke veldig villig til å gjøre noe med det nettopp pga overvekten min. Han mente jeg burde gå ned en del før han ville foreta dette, og begynte faktisk å snakke om at sykehuset hadde fedmekirugi! Jeg har aldri blitt så sint som da tror jeg. Jeg som aldri i livet har snakket hardt til en lege, jeg som har så respekt for leger, jeg tente på alle plugger! Jeg skrek, og gråt om hverandre, og i det jeg reiste meg for å gå ut døren, så hørte jeg han si ” Jaja, så skal du få operasjonen da ” – jeg husker jeg ba han stikke operasjonen opp ett visst sted – jeg var så sint! Overvekten brukes i alle sammenhenger , og leger er ille der. Jeg husker jeg skrev brev til sykehuset i ettertid, og de la seg flate etter den dårlige behandlingen jeg hadde fått. Da jeg kom tilbake til vurdering, så var det en annen lege som var langt mindre arrogant, og som var enig i at de skulle foreta inngrepet. Hun måtte ha en annen lege til å sjekke om begge bein kunne tas med laser, og inn kom den arrogante legen jeg hadde skjelt ut to år tidligere. Han skrøt av at jeg hadde tatt av meg som om det var hans fortjeneste. Jeg bare smilte, og var fornøyd med at han husket meg 🙂

Venstre bein tas til torsdag. 07.15 skal jeg møte i Arendal. Det betyr forhåpentligvis at jeg skal bli tatt først. Høyre bein kan visst nok ikke tas med laser fordi åreknuten har nøstet seg i lysken. Så visst de ikke kan ” hoppe over ” nøstet i lysken, og ta resten, så vet jeg ikke helt om jeg er klar for en ny runde med heklenåla. Vi skal diskutere dette til torsdag. Jeg føler meg i alle fall klar for å ta disse stygge, tykke, og vonde åreknutene på venstre bein, og håper på ett veldig godt resultat. Så skal jeg være med å jobbe sammen med årene i form av å fortsatt ha trening som ett stort fokus, så kanskje kommer de ikke tilbake så fort. Har du vonde, stygge årer, så ville jeg sjekket med legen min først for henvisning til å fjerne de. Jeg tror ikke det er så mange sykehus i Norge som fjerner med laser ennå, men det kan du finne ut ved å sjekke på nettet.

En av mine største utfordringer når det kommer til klær, det er utvilsomt bukser. Bukser er for meg et mareritt. Det å traske butikker på jakt etter bukser, og aldri finne noe, det er en helt grusom følelse å kjenne på. Det har vært mange klumper å svelge når man innser at man har så store legger at ingen har noe som passer…. tårer har det også vært, og masse sinne! Når jeg ser bilder fra 80, og 90 tallet, så ser jeg en fornøyd Heidi med ganske ” normale ” bein, nå er det ikke mye som er ” normalt ” … så man blir sint, og synes det er veldig urettferdig at jeg skulle bli en av de ” heldige “. Med mine lymfebein som absolutt kan sammenlignes med tømmerstokker, så har jeg gitt opp å lete etter bukser i butikker. Stormotebutikkene har visst ikke sett behovet for å kle på tømmerstokker, og det ser jeg veldig godt. Jeg tror ikke det er altfor mange av oss som sliter med så store tømmerstokker som det jeg har, så markedet ville nok ikke ha vært så veldig innbringende. Likevel savner jeg bukser med vidde, skikkelig vidde, og jeg stråler hver gang jeg leser at slengbuksen kommer tilbake, eller at moten sier vidde….men jeg blir like skuffet hver gang 🙁 Slengbuksen slik jeg tenker en slengbukse, den har jeg ikke sett siden 70 tallet, og bukser med vidder, det er fortsatt pølseskinn til meg. Jeg kan ikke gå med pølseskinn. Jeg hater sterkt følelsen av bukser som klistrer seg inntil beina mine, og viser alt som jeg absolutt ikke har verken behov, eller lyst til å vise….mine tømmerstokkbein går inn litt her, og ut litt der, beina har partier som jeg ikke ønsker at offentligheten skal ta del i, så beina mine er liksom ikke så vakre at jeg ønsker at alle skal se hvordan de ser ut, og i pølseskinnsbukser, da synes det meste. Nå er det leggene mine som er den største utfordringen, det er her det meste av lymfevæske har samlet seg, og det er her all denne herlige væsken bare brånekter å bevege seg videre – her er det full stopp! Dersom jeg skal kjøpe bukse i en butikk, så sitter de fint i lårene, de sitter som pølseskinn i leggene, og så faller de ned i livet…kan du tenke deg for ett vakkert syn nettopp det er  🙂 Jeg kan jo ikke bo i joggebukser heller, og selv joggebukser må jeg faktisk sy for å få de slik jeg ønsker.

Det er mye man lærer seg når man er vant til utfordringer i forhold til vekt, og kropp, og en av disse tingene er å skjule det man ønsker å skjule. Det er kanskje ikke alltid det å skjule ser like bra ut, men jeg tror jeg i dag er ganske flink til å kamuflere. Når man ikke får bukser i butikkene, så må man sy….nå skulle jeg ønske jeg kunne imponere dere med å fortelle hvor flink jeg er til å sy, men da hadde dere fått dere en veldig god latter. Jeg kan ingenting med hendene. Jeg kan ikke strikke, og visst du ikke tror meg, så kan jeg finne frem den fine, grønne genseren jeg strikket for ca 30 år siden, eller det fine skjerfet jeg prøvde meg på til datteren min… det er ikke vakkert, så selv med en søster som er veldig flink til å strikke, og en mor som er habil til å strikke, så er det noe jeg ikke kan. Jeg kan heller ikke brodere, eller hekle, og jeg kan definitivt ikke sy! Så når jeg skal ha nye bukser, så må jeg til systue. Heldigvis er det mulig å få hjelp, og heldigvis får jeg sydd bukser som jeg kan føle meg ganske vel i. Det er en utfordring når ikke så mye passer sammen, og har så veldig ulike mål. Jeg må ha buksene mine vide i legger, og lår, og gjerne veldig vide. Jeg kan ikke en gang kjenne at buksestoffet nærmer seg beina mine uten at jeg får panikk, så kamuflering, det er jeg blitt god på 🙂 Kanskje er buksene litt for vide til tider, og mange har prøvd å fortelle meg at jeg ikke må ha buksene SÅ vide, men det handler om hva man føler på selv, og hva man føler seg vel i… det er ingen god følelse når man kjenner at noe ikke er helt som det burde….Jeg har ikke tall på hvor mange ganger butikkansatte skal finne bukser til meg som de er 100 % sikker på at jeg passer. Uansett hva jeg sier, så har de den perfekte buksen med ekstra vidde, og som igjen er helt perfekt til mine utfordrende bein….det er ennå ingen som har klart å finne den…jeg tror kanskje jeg kamuflerer størrelsen på beina såpass godt at ingen egentlig ser hvor store legger jeg har. Til og med min kjære mamma har gang på gang funnet bukse til meg ” Denne buksa, Heidi, den passer du garantert – se så vide de er i leggene ” – heller ikke mamma har funnet ei bukse som passer slik jeg vil ha den.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

ZIZZI har i blant ei haremsbukse som jeg passer, men her er utfordringen strikken nederst i beina. Den strammer godt, noe som ikke er bra for lymfebeina mine. Så har jeg ei veldig fin penbukse fra Dominique som er super vid,og veldig fin… den tar jeg like godt vare på som den fineste skatten. Dominique finnes vel ikke lengre, og jeg har aldri etter dette sett ei så vid, og perfekt bukse for mine bein…. penbukser kan gjerne være litt vide på oss som er en størrelse for stor. Nylig fant jeg ei penbukse fra Boheme hos Nais i Lyngdal. For meg betyr det så utrolig mye når jeg kan finne ei bukse i en butikk, men det er dessverre ikke mange av de. For de som sliter med tømmerstokker kan sjekke ut hos Nais som også har en side på Facebook, om de kan ha bukser for deg. De har iallefall hatt noen bukser med vide bein selv om de kanskje satt litt for stramt på mine bein….men det er heldigvis ikke alle som har slike tømmerstokker som meg. Foruten disse, så er det sydde bukser jeg har… ingen kan jo se det, men jeg må jo si at det hadde betydd masse om jeg en dag kunne kjøpe meg bukser i butikk. Selv med all treningen jeg har holdt på med, så gir det svært få resultater på beina mine dessverre, og jeg kjenner at den følelsen i blant er vond å kjenne på. Man merker at man mister vekt fra livet, og opp, men lite vekt fra livet, og ned, og det er jo her jeg virkelig skulle ønske at mye forsvant… men jeg gir ikke opp håpet om at ting skal skje også med beina mine. Jeg fornøyd med at det finnes veldig mange flinke sydamer her i byen som kan hjelpe meg med å sy fine bukser som kan kamuflere tømmerstokker 🙂 For de av dere uten tømmerstokkbein, men som likevel sliter med å få gode bukser, da har jeg et tips til dere, nemlig bukser fra LauRie! LauRie har bukser for ” alle ” , og de som først har kjøpt en av disse buksemodellene, de kjøper aldri noe annet igjen. LauRie har så mange buksemodeller, så derfor finner de fleste den perfekte buksen blant alle modellene. Om du har korte, medium, eller lange bein, så finner du garantert buksen du leter etter. Veldig mange stormotebutikker selger LauRie, og jeg vet at Alexis Mote har ett veldig godt utvalg både i butikkene sine i Moss, og Oslo, men også på nettbutikken sin : http://www.alexismote.no/kategori.php?kategori=138&subkategori=123  Ellers er jeg sikker på at en stormotebutikk i nærheten av deg selger disse. Mine tømmerstokker får ikke plass i disse, men det er få av meg 🙂 Har noen tips om VELDIG vide bukser, eller om steder de selger mye fint buskestoff ( Stoff og Stil vet jeg om…. ) , eller om du skulle ha noen gode tips/ideer til buksemodeller som kan være noe jeg burde tenke på og få sydd…. jeg tar veldig gjerne i mot tips 🙂 Det kan jo være at noen der ute sliter med samme utfordringer som meg….

Selv med tømmerstokkbein som både frustrerer meg, gjør meg sint, og lei meg, så har jeg likevel akseptert at sånn er det. I de tyngste stundene, så tenker jeg på hvorfor beina ble som de ble, og da kjenner jeg på takknemlighet. Jeg er ikke takknemlig for at jeg har de beina jeg har, men de store beina er av sykdom jeg er født med, og de er et resultat av sykdommen jeg hadde, og som jeg overlevde. Utfallet kunne ha blitt så mye verre enn tømmerstokkbein, og når man ser hvor ille alternativet kunne ha blitt, da lever jeg godt med store bein, og spesialsydde bukser. Det er da jeg kjenner på takknemligheten. Takknemligheten for at jeg ble en av de heldige, en av de som fikk livet i gave på nytt. Hva betyr vel tømmerstokkbein da?

 Husk vår flotte giveaway hvor vi denne uken skal trekke ut en heldig leser som får nytt turtøy fra Stormberg. En heldig leser får ny Vistdal lettvekstjakke, og ny Vistdal lettvektsbukse til en verdi av 1098 kr. Settet kommer i en nydelig, lilla farge. Turtøyet kommer fra str. XS til 5 XL ( 54/56 ). Legg igjen navn, epostadresse samt en kommentar på hva nytt turtøy hadde betydd for deg, så er du med i trekningen 🙂

Vistdal fra Stormberg

I går fikk jeg Ekvatorsertifikatet! Jeg? Ekvatorsertifikat? Ekvatorsertifikatet er ett synlig bevis på at jeg, flypysa med den store flyskrekken, faktisk har fløyet «jorda rundt» etter at jeg var på kurs hos Flight Clinic. Det betyr igjen at jeg har vært over 55 timer i luften siden jeg første gang var på kurs hos Petter! Jeg er nr.27 av Flight Clinic sine klienter som får dette ekvatorsertifikatet, og jeg er så stolt at jeg nesten  sprekker!! Denne følelsen skal jeg kjenne på lenge!!

Ett lite smil på vei hjem fra ei uke i Spania 🙂

Ett lite tilbakeblikk…. Det vrenger seg i magen, og man blir kvalm bare av å tenke tanken. Hjertet slår så hardt, og fort som det aldri har gjort før. Angsten er enorm, og har tatt over hele kontrollen. Angsten kan egentlig ikke beskrives, men den er fullstendig sjef. Angst, og fobier er ingenting å kimse av, og det nytter ikke å be en med angst om å verken skjerpe seg, eller tenke reellt. Sånne følelser har jeg hatt en del av, og disse følelsene kommer når jeg skal ut å fly. Angsten er min redsel for å fly. Jeg vet hvor ille det er, men likevel så flyr jeg. Jeg vil oppleve ting, og jeg vil at familien min ikke skal lide pga min flyskrekk. Jeg har gått flyskrekkkurs, og jeg har hatt hypnose, men jeg har liksom følt at situasjonen er litt håpløs, at jeg er ett av disse håpløse tilfelle som ikke kan kureres. Etter den flotte turen til Spania, så kan jeg med stolthet si at alt er mulig, også det å få meg til å tenke annerledes på det å fly. Jeg kjenner meg både stolt, og utrolig glad! Jeg som så på meg selv som dette håpløse tilfellet, og så sitter jeg her og sier at ” mirakler ” kan skje? Det umulige er faktisk mulig. Med intens mental jobbing med seg selv, og tingene man er redd for, så er det faktisk mulig å gå fra livredd til dit jeg føler at jeg er nå. Jeg sier ikke at jeg er der hvor jeg kommer til å juble over at jeg skal ut å fly, men noe har skjedd, noe utrolig viktig, følelsene rundt det og skal fly, de er blitt helt annerledes, og jeg kjenner på at angsten for å fly ikke kommer til å være som den var tidligere. Det kaller jeg fremskritt!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hjelp som jeg gruet meg til turen til Spania! Eller jeg gruet meg jo ikke til å være i vakre Spania en uke, men jeg skulle jo fly dit, og jeg skulle sannelig fly hjem igjen også. Når man bestiller en tur ett halvt år før man skal dra, så kjenner man ikke på angsten, for da er det så lenge til man skal dra, men når det nærmer seg, da kommer angsten snikende, og tar til slutt totalt kontroll over deg. Sånn hadde jeg også det før vi skulle dra. Jeg prøvde å glede meg, men jeg visste at jeg ikke ville klare det før jeg kom meg trygt på spansk jord. Som jeg har skrevet tidligere, så har jeg gjennomført flyskrekk kurs, og jeg har lært alt jeg trenger å vite om alt jeg er redd for. Jeg vet det meste om både sikkerhet, og alle lydene. Jeg vet hvordan flyet er oppbygd, og jeg ser jo at angsten jeg har ikke er reell, men å være høyt der oppe i en blekkboks med masse lyder, og til tider mye turbulens, det har jeg vel aldri helt klart å akseptere. Hypnosen jeg tok i forkant av turen, den føler jeg ikke hjalp meg noe, men det var oppfølgingen med Petter Corneliussen ved Flight Clinic som gjorde utslaget. Det var samtalen med Petter som endelig fikk meg til å innse viktige ting. Petter tar ikke i meg med silkehansker, og sier ting akkurat som det er. Han duller ikke med meg, og synes ikke synd på meg. Han kommer med de harde, sanne fakta, og sa flere ganger til meg at det er meg selv som bestemmer hvordan flyturen skal bli, og akkurat den setningen der, den tenkte jeg masse på både til, og fra Alicante. Petter fortalte på nytt om betonglufta som forklarer hvorfor flyet holder seg oppe. Han forteller igjen om de kule U’ene – de kule U’ene er turbulensen som kan være utrolig ubehagelig, men fullstendig ufarlig. Han fikk meg til å innse at det er stor forskjell på farlig, og ubehagelig. Jeg jobbet masse med å tenke på nettopp dette. Turbulens er ubehagelig, men ikke farlig. Flyet tåler det. Jeg har også fått flere tips om å tenke på at turbulens er som bølger på havet, og det hjalp meg også.Lydene man hører, de tenkte jeg ikke så mye på denne gangen, for jeg fant min oppskrift på hvordan flyturen skulle bli mer behagelig for meg, så med en gang vi kom om bord, så var det på med øretelefoner, og god musikk. Jeg lente meg tilbake, og jeg klarte faktisk også å sove store deler av turen.

Jeg opplevde to flotte flyturer. Jeg var full av angst før turen til Alicante, og jeg var som et aspeløv på flyplassen i Alicante før hjemreise, men begge turene var fantastiske! Turen ned til Alicante med flott flyvær, og ingen turbulens, og turen hjem igjen med litt skyet vær, og noe turbulens. Turbulensen skapte ingen angst, og jeg jobbet hele tiden med å tenke på at det var ubehagelig, men helt ufarlig, og det fungerte! Begge take off’ene gikk som en drøm. Jeg telte likegodt til 120 på turen til Alicante, og på turen hjem tror jeg nesten jeg sov før jeg hadde fått telt ferdig. Fremskritt! Jeg som aldri pleier å se ut av vinduet under flyturen, jeg smugtittet litt denne gangen uten at jeg ble kvalm, og uggen. Fremskritt! Turen ned til Alicante med Norwegian hadde også ett helt fantastisk crew som var med på å gjøre flyturen min så vellykket. En flott, irsk kaptein som tok meg inn i cockpit for å fortelle om jobben, og om sikkerheten, og sammen med den svenske piloten, og de kabinansatte, så følte jeg meg både trygg, og veldig godt tatt vare på. Den samme opplevelsen hadde jeg ikke på turen hjem. Selv om de på forhånd får vite om flyskrekken min, så brydde ikke crewet på hjemturen seg noe om det, og de overså meg totalt. Dette var som natt, og dag. Det var to forskjellige verdner. Likevel gjennomførte jeg også flyturen hjem med stil. Jeg stod i kampen, og jeg fikk virkelig gevinst for jobben jeg gjorde.

Det umulige er mulig! Jeg håper jeg gjennom dette blogginnlegget kan gi alle dere med flyskrekk et håp om at det faktisk er mulig å endre tankene rundt det å fly. Jeg er nok ikke kurert, og jeg vil nok ikke glede meg like mye som min bedre halvdel når vi skal fly, men jeg vet med sikkerhet at tankene mine rundt det å fly har endret seg. Fra å være livredd med fullstendig panikk, fra å være der at jeg helst ville ha avbestilt turen når den nærmer seg, så er jeg på en helt annen plass. Jeg kan tenke på fly uten å kjenne at magen vrenger seg. Jeg vet at jeg i fremtiden kommer til å fly mer enn vi har gjort til nå, og jeg vet at jeg vil ha ett helt annet fokus om bord på flyet fremover enn hva jeg hadde før. Jeg vet at jeg vil vinne kampen om angsten skulle komme. Jeg vet at jeg vil kunne stå i kampen, og fokusere på en måte som gjør at flyturen vil bli en positiv opplevelse slik jeg opplevde på turen både til, og fra Alicante. Det å skjønne at man faktisk har tatt kampen, og vunnet den, det er en helt utrolig følelse! Det at jeg nå kan klare å skille mellom farlig, og ubehagelig, det er ett stort skritt i riktig retning. Det er også godt å innse sannheten, nemlig at det faktisk er meg selv, og kun meg selv som bestemmer hvordan flyturen skal bli.

Vi har landet i Alicante 🙂
 

Jeg følte meg som ett håpløst tilfelle. Ett av disse tilfellene som det ikke var noe håp for. En av de som alltid ville være redd, og full av angst hver gang jeg skulle ut å fly. Da er det ekstra godt å kjenne på at det faktisk er håp for meg også, at jeg også kan vinne denne kampen. For meg er det en viktig kamp og i alle fall ha kontroll over situasjonen. Det er viktig for meg og kunne gå opp i et fly. Jeg vil reise, og jeg vil oppleve, og angsten min har begrenset meg veldig, og redningen har vært bilen…men det er liksom ikke like lett å ta bilen når vi neste år skal ha vår fantastiske reise, vi skal på roadtrip til USA. Jeg var var engstelig før avgang, og jeg kunne ha “flyktet” og satt meg på toget fra Alicante hjem til Norge. Det gjorde jeg ikke og gikk istedet om bord i Norwegian-flyet.. Hodet mitt seiret i duellen mellom “kamp eller flukt”. Den seieren var også viktig med hensyn til fremtiden.

Vi er mange som har flyskrekk, og det er så viktig at vi ” tar kampen ” slik at vi får opplevd, og reist dit vi ønsker. Jeg hadde nesten gitt opp, men nå lyser virkelig håpet! Om noen hadde spurt om jeg ville være med på tur i morgen, så hadde jeg sagt ja, og pakket kofferten. Jeg hadde sikkert kjent på nervene før avgang, men jeg hadde klart å gjennomføre ved å tenke på alt jeg har lært. ” Min ” flyskrekkteraput, Petter Corneliussen driver Flight Clinic, og Flight Clinic hjelper deg med flyskrekken uansett hvor du bor. Petter Corneliussen vet også hvordan det er å ha flyskrekk. Han hadde selv flyskrekk i 15 år, og nå elsker han å fly! Jeg mener det er så viktig å få hjelp av personer som selv vet hvordan vi har det. I 1993 skrev han bok om prosessen han var igjennom, og i 2000 etablerte han Flight Clinic med base her i Kristiansand. Du kan lese mer om Flight Clinic her : http://www.flightclinic.com/   , og du kan også følge de ved å like siden deres på Facebook : https://www.facebook.com/flightclinic/?fref=ts   Flight Clinic ga også nylig ut ei lydbok som var til stor hjelp for meg på flyet. Jeg hadde lastet den ned, og satt, og hørte på lydboken første delen av turen ned til Alicante. Lydboken er VELDIG bra! Den koster kun 195 kr, og du kan lese mer om den her : http://www.flightclinic.com/lydbok/lydbok-om-flyskrekk.html   Vi er mange som er verdensmestre i å utsette ting som er ubehagelige. Dete r så mye lettere å utsette enn å ta tak i problemene. Verden ligger der ute, og den bare venter på oss. Da er det veldig synd at redselen for å fly skal ødelegge for oss. Min oppfordring er klar : Gjør noe med det! Ta kontakt med Petter på Flight Clinic. Gjennomfør et flyskrekk kurs, last ned lydboken. Jeg vil garantert fortsatt kjenne litt på angsten, jeg vil sikkert fortsatt være litt redd, men jeg har lært å fokusere, jeg er klar til å ta kampen, og jeg skal ikke la angsten vinne! Takk til landets beste flyskrekkteraput, Petter Corneliussen for all hjelp, og for at du aldri gir meg opp. Takk for at du er streng, og bestemt med meg – det er det jeg trenger 🙂

Husk at vi på bloggen akkurat nå har en fantastisk giveaway! Sammen med Stormberg skal vi gi bort flotte turklær. En heldig leser skal få en Vistdal lettvekstjakke, og en Vistdal lettvekstbukse til en verdi av 1098 kr! Nydelig farge, og utrolig gode turklær! Trenger du nye turklær? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. HUSK at du MÅ skrive inn epostadressen din! Uten den kan jeg få problemer med å komme i kontakt med deg dersom du er den heldige. Av alle kommentarene som dere la igjen i går, så var det MANGE som glemte epostadressen sin. Det er vanskelig å finne en vinner om jeg kun har et fornavn, eller kanskje også et etternavn, men et etternavn som mange har…dersom du glemte å legge inn epostadressen din i går, så legg igjen en ny kommentar. Turtøyet trekkes til onsdag. Turtøyet kommer fra str. XS til 5 XL ( 54/56 ). Dette kan du vinne om du legger igjen en kommentar :

Uansett størrelse, så ønsker vi oss gode klær når vi skal ut på tur. Gode turklær vil være med på å motivere oss til å være mer ute, for gode klær betyr så enormt mye for at turen skal bli en positiv opplevelse. Det er ikke moro å gå på turer i skog, og mark med dårlige klær, og spesielt for de av oss som er en størrelse, eller to for store, så kan det være lett å velge bort fine turer ute når man ikke får tak i turklær. Det er ikke moro å gå i skogen med klær som man bruker i det daglige, klær som verken er vannavstøtende, som ikke puster, og som ikke er fukttransporterende. Klær hvor vinden trekker tvers igjennom, og klær som ikke er varme i det hele tatt når det trengs. Den sorte buksen du hadde på deg på jobb passer liksom ikke i skogen, og den halvlange kåpen du er så glad i, den bør vel bli hengende i skapet når du har lyst til å oppleve alt den flotte naturen har å by på. Man skal liksom være kledd for anledningen som det heter, og der har vi store slitt MYE!

Høsten ligger foran oss, og høsten er så utrolig vakker! Den gode høstlufta, de nydelige fargene – jeg elsker høsten. Høsten er den perfekte årstiden for å komme seg ut på tur. Man trenger ikke gå til Prekestolen – små turer er også store. Det handler ikke om å bestige de høyeste toppene for og kunne si at man har vært på tur. Det som betyr noe er at man kommer seg ut. Man trenger ikke gå ei mil, eller to. Man trenger ikke se på turen som trening. Se på turen som en kosetur. Ta på deg godt turtøy, pakk sekken med grillpølser, og drikke, og kos deg på tur! Nyt høsten, og nyt at naturen nå er på sitt vakreste med alle sine nydelige farger! Gå de turene du kanskje har tenkt på så lenge, gå på dine barndomsstier, utforsk området, og byen du bor i.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For meg er det blitt en ny verden etter at jeg fikk tak i gode klær, og sko til turene ute. Jeg sliter med å få meg ei god turbukse pga tømmerstokkene mine, men det finnes mange gode turbukser. Det finnes nå gode bukser for alle type turer, også for oss som må opp i store størrelser. Bukser som gjør at vi kan bevege oss bedre når vi er ute, som ikke gjør oss klissvåte når det regner, bukser som puster, og som har en god komfort. Etter at jeg fikk gode turjakker, og gode sko, så er det så mye mer ålreit å gå på tur. Nå kan jeg bevege meg så mye bedre, jeg føler på komfort, og jeg har nå plagg som både er vindtette, og vannavstøtende. Det betyr igjen at jeg kan gå på tur i all slags vår uten å bli klissvåt om det skulle begynne å regne, eller gjennomvåt av svette når jeg puster, og peser opp diverse bakker, for jeg blir varm når jeg er ute på trimtur, veldig varm! Det skal ikke alltid så mye til før svetten renner, og da er det en god følelse å ha en overdel som ikke blir klissvåt, og ei jakke som puster. Det er fortsatt veldig få produsenter som lager godt turtøy til oss som bruker store størrelser. Derfor er det viktig å sette fokus på de som faktisk produserer klær til oss, og så er det viktig at vi som bruker store størrelser også benytter oss av å kjøpe det når det finnes. Ikke bare klage, men faktisk benytte oss av det. Jeg vet at en del større produsenter som for eksempel Helly Hansen produserer noe klær som går litt opp i størrelse, men ofte slutter de på str. 48, eller 50, og der er ganske mange som har behov for større størrelser enn dette. Markedet, og etterspørselen er ikke stor nok sier produsentene. Markedet er der, men vi må kanskje begynne å være mye flinkere til å etterspør store størrelser. Vi må la butikkene få vite at vi ønsker store størrelser…etterspør, og mase, men jeg tror ikke vi er flinke nok til det, og der må vi nok opp på barrikadene. For min del, så er det Stormberg som henger i mine skaper, og som ligger i mine skuffer. Jeg er veldig fornøyd med at Stormberg produserer litt av sitt utvalg av tur, og treningsklær også til store kvinner, og menn, så får vi håpe at utvalget etter hvert kan bli enda større.

I dag skal jeg gi bort flott turtøy til en heldig leser av bloggen. Sammen med Stormberg, så skal jeg gi bort ei Vistdal lettvekstjakke, og ei Vistdal lettvekstbukse til en verdi av 1098 kr! Jeg elsker Vistdal jakken min! Jakken er så utrolig lett, og behagelig å ha på seg. Jakken er laget i et tynt og mykt polyesterstoff som gir god komfort og god bevegelighet. Den passer godt til turer og er lett vannavstøtende. Jakken er vindtett, og den er fukttransporterende. Jakken kan faktisk pakkes inn i en av lommene om det skulle bli noe varmt på turen, og du ikke vil bære på den. Vistdal er nå kommet i en ny, flott farge som heter ” Potent Purple ,” – en utrolig fin farge å ha på de fine turene utover høsten. Vistdal buksen som du også vinner sammen med jakken, den er selvsagt i samme fargen som jakken. Vistdal bukse er en vindtett og lett bukse. Buksa er laget i det samme tynne, og myke polyesterstoffet som jakken, og gir god komfort og god bevegelighet. Flott turbukse som også er lett vannavstøtende. Både jakken, og buksen finnes i alle størrelser, så disse turklærene kan du vinne uavhengig av størrelse 🙂 Turklærne går fra str. XS til 5 XL. 5 XL  tilsvarer størrelse 54/56. Du kan lese mer her :  http://www.stormberg.com/no/catalogsearch/result/?q=vistdal#q=vistdal&idx=stormberg_no_products&p=0&nR[visibility_search][=][0]=1&is_v=1

Har du lyst på nye turklær? Hva hadde det betydd for deg å vinne turklærne? Legg igjen en kommentar på bloggen, så kanskje er det du som blir den heldige vinneren, og som kan møte høsten i dette flotte turtøyet! Husk at du legger igjen epostadressen din også i kommentarfeltet slik at jeg får kontaktet deg om du vinner. Uten epostadressen, så kan det være vanskelig å få tak i deg…det er kun jeg som kan se adressen. Jeg gleder meg til å dele ut Vistdal jakke, og bukse til en av dere, og gleder meg til mange kommentarer 🙂 Nyt lørdagen!!

Jeg elsker min Vistdaljakke fra Stormberg! Den er ikke bare fin, men så utrolig behagelig å ha på seg!

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new
 

Fra en uke med mellom 28 – 34 grader, så føles det ganske kaldt å komme hjem til mer høstlig vær. Man kunne nok ha vært i varmen i noen dager til egentlig. Kunne godt å fått litt mer farge på kroppen. En uke var ikke nok for meg til å få en god farge, men så stakk jeg jo en del i skyggen også da når det var på det varmeste 🙂 Selv om det ble en liten overgang sånn temperaturmessig, så er høsten fin. Jeg synes det er fint jeg å kjenne høstluften, og det er nydelig å se høstens flotte farger. Jeg liker høsten, og jeg er definitivt en av de som ikke får høstdepresjon. Jeg får aldri depresjon av verken sommer, høst, vår, eller vinter. Jeg synes vi er heldige som har 4 årstider, og høsten er absolutt en flott tid av året.

Det er tiden for å la sommerklærne henge pent i ett av skapene, og la de få hvile en god stund. Nå skal andre klær få komme frem, og nyinnkjøpte høstklær skal brukes. Jeg gleder meg jeg! Lykke for meg kan være så mye, og jeg føler lykke når jeg kan finne frem klær jeg ikke har brukt på noen måneder, og jeg føler på lykkefølelsen når jeg kan ta på meg nye klær. Det er blitt en del nye høstklær i garderoben. Jeg synes denne høsten er så fin i butikkene. I alle fall i stormotebutikker som er mine butikker. Det er ikke bare sort, grått, og brunt. Det er litt farger også, og det blir jeg så innmari glad av å se. Jeg elsker farger! Ikke at jeg kler meg i farger fra topp til tå, for jeg har sjeldent noe farger på bukser for eksempel. Der er jeg klassisk, og sikkert kjedelig, for der velger jeg sort, eller grått som regel. Av, og til kan jeg driste meg til å velge brunt, eller dongeri, men på overdeler, og jakker, der kan jeg gjerne ha farger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Pont Neuf er som dere vet en av mine store klesfavoritter. Knallgode på design, utrolig gode på passform, og bruker masse flotte farger. Komfort er viktig for Pont Neuf. Plaggene er enkle, klassiske, og ofte tidløse. Man kan bruke plaggene ved flere anledninger. Et plagg kan raskt endres fra et hverdagsantrekk til ett mer pyntet antrekk ved små grep, og det liker jeg godt. Pont Neuf er ett danske klesmerke, og danskene kan stormote. Jeg vet at veldig mange stormotebutikker fører Pont Neuf, og har du ikke prøvd dette klesmerket ennå, så får du en varm anbefaling av meg. Jeg føler meg fin i Pont Neuf, og jeg føler meg så vel. Jeg blir glad jeg når jeg trasker ut døren i ett av mine mange Pont Neuf plagg 🙂 Pont Neuf er ikke kun ett stormotemerke, så plaggene produseres fra str.38 til str. 3 XL som tilsvarer 54/56.

En av mine store høstfavoritter er utvilsomt overdelen som heter : Kitty. Dette er egentlig en kjole, men har man litt høyde, så kan man fint bruke denne til tunika slik jeg gjør. Jeg er 178 cm høy, og jeg synes denne er helt perfekt som tunika. Modellen jeg har, den har nydelige farger, den har striper – ett tøft design. Min modell går i grønt, beige, og sort. Modellen er utrolig god å ha på! Kitty er modellen som jeg har på meg på bildet, og den finnes også i en kortere modell, og den kommer i andre farger i modeller som er ganske like. Du kan få den i blått der stripene på min modell er grønne, og du kan få vinrødt som du ser på bildene. Du bare MÅ sjekke ut høstens Pont Neuf kolleksjon, og det gjør du her : http://pontneuf.dk/se-autumn-2016-kollektionen/    Du kan også følge Pont Neuf på Facebook, og det gjør du her : https://www.facebook.com/pontneuf7430/?fref=ts. 

Ute blåser det sterk vind, og det småregner. Jeg synes det er fint jeg. Jeg kikker ut av vinduet, og smiler. Høsten er fin dere. Snart er det fyr i peisen, og levende lys, og snart skal jeg også vise dere flere flotte go’biter  fra Pont Neuf sin høstkolleksjon 🙂 

Ei fantastisk uke i Spania er over, og jeg er så utrolig glad for at uken ble så vellykket på alle områder. Jeg har virkelig kost meg under Spanias himmel, og uken ble fylt med akkurat det vi ønsket. Endelig har jeg fått oppleve den delen av å reise til varmen som de fleste higer etter, nemlig det å bade! Jeg har gått rundt i den flotte, nye, og rosa badedrakten min uten og måtte tenke på at noen ville kikke på meg. Jeg har ikke gått rundt slik i badedrakt på evigheter. En selvfølge for de fleste, men ikke for meg. Noen vil kanskje ikke helt skjønne hvorfor dette oppleves som lykke for meg, men det var nettopp følelsen av lykke jeg kjente på hver gang jeg tok på meg badedrakten, og gikk ut i badebassenget, et badebasseng som vi ikke trengte å dele med noen. Huset hadde høye, spanske murer, så ingen kunne ” kikke inn ” til oss. Jeg kunne ligge på solsengen uten å kjenne på den ekle følelsen av at ” alle ” kikket på tømmerstokkene mine – det er lykkefølelse det! Jeg har ikke badet så mye på mange år. Hver dag ble det bading, og jeg kan ikke beskrive hvor godt det var å være i vannet. Bare lukke hele verden ute, og nyte vannet.

Det var et blogginnlegg om nettopp bading i Syden, eller mangel på bading i Syden som gjorde at vi nå hadde denne fine uken i Rojales som ligger noen minutters kjøring fra Torrevieja. Vi fikk låne ett fint hus der med eget basseng som vi både kunne leke, og svømme i. Det var moro å være litt barn igjen, og leke i bassenget, og det var godt og bare ligge der, og virkelig nyte både sol, og ikke minst ett deilig vann på rundt 25 grader. Takk til Hilde, og broren Roy for en flott uke – dette satte vi virkelig pris på! Vi fikk en uke med en god blanding av bading, sol, og opplevelser. Det er en herlig følelse med et morgenbad, for så å nyte en god frokost før man  opplever en del av områdene rundt der vi bodde. Etter noen timer på farta var det hjem til sol, og basseng igjen før vi gikk ut for å spise en bedre middag. Gode dager hvor man virkelig fikk ladet batteriene, og hvor man virkelig fikk en god dose D vitaminer som i alle fall min kropp har mangel på. Vi var på safari, og besøkte den flotte byen Altea hvor vi virkelig fikk gått trapper. Vi var på utendørs shoppingsenter, vi var i Alicante, vi tok seightseeingbusser, og seightseeingtog, vi var på markeder – vi hadde virkelig flotte, og opplevelsesrike dager.Jeg fikk virkelig brukt sommerklærne mine i Spania. Vi hadde nydelig vær fra vi kom til vi dro, og vi temperaturen lå på rundt 30 grader. En dag var vi oppe i 34, og en dag nede i 28. Kveldene var også nydelige, og det var utrolig flott å kunne sitte ute ved bassenget til langt på natt. Jeg fikk brukt både sommertoppene, kjolene, og skjørtet mitt. Badedrakten ble masse brukt, og jeg har nok aldri brukt ei badedrakt så mye som denne uken her. Nå er den vasket, og skal legges bort, men jeg håper den kan tas frem igjen etter hvert, kanskje på en ny Spaniatur etter hvert. Dette ga virkelig mersmak!

Jeg hadde gruet meg til ett par ting foran denne turen. Det ene var hvordan flyturen frem, og tilbake ville gå, og det andre var hvordan lymfebeina mine ville oppleve såpass varme dager. Mange med lymfeødem sliter med beina når de er i varmen, så jeg gruet meg til å se om beina ville bli enda mer tømmerstokker enn de er til vanlig. Begge delene ble en utrolig positiv opplevelse! Flyturen vil jeg blogge mer om senere nettopp fordi denne Spaniaturen ble en utrolig flott flyopplevelse for meg. Jeg som hadde gruet meg så, angsten tok skikkelig tak i meg i tiden før avreise. Dagen før vi dro var det nesten så jeg hyperventilerte bare ved tanken på at jeg snart skulle opp i et fly. Angst, og fobi er virkelig stygge saker, og jeg kunne ikke se hvordan jeg skulle ” overleve ” to flyturer på en uke. I forkant hadde jeg prøvd hypnose, og fredagen før vi dro, så hadde jeg oppfølgingssamtale med landets beste flyskrekkteraput, Petter Corneliussen ved Flight Clinic. Den samtalen med Petter, den ble ” redningen ” min. Vi gikk igjennom det jeg tidligere hadde lært, han ga meg viktige stikkord for å føle meg trygg i luften, og han var både streng, og bestemt med meg. Her var det ingen silkehansker på, og det var akkurat det jeg trengte. Ingen stakkars deg, men med en klar beskjed om at det var meg selv som bestemte hvordan turen ville bli. Viktig fokus var også å skille mellom det som er farlig, og det som kanskje er litt ubehagelig. Telle til 60 ved takeoff, og erkjenne at turbulens ikke er noe man kan gjøre noe med. Turbulensen er der, og kan være ubehagelig, men den er aldri farlig. Jeg hadde en helt fantastisk flytur både ned til Alicante, og hjem igjen til Gardermoen. Omtrent ikke noe turbulens nedover, litt turbulens hjemover, men det er en fantastisk følelse å kjenne på at turbulensen som var, den gjorde meg ikke livredd. Jeg kjente ikke på angsten! Mer turbulens ville sikkert fått pulsen til å gå oppover, men jeg har faktisk troa på at fokuseringen min ville ha hjulpet en hel masse. Det er en prosess dette, men jeg vet det er håp, og jeg vet at jeg ikke hadde kjent på samme angsten om jeg skulle gått opp i fly i dag. Er du som meg, så ville jeg ha gjort noe med det…for det er mulig å få det så mye bedre. Du kan lese mer om Flight Clinic her : http://www.flightclinic.com/

Hurra – vi har landet i Alicante!
 

Lymfebeina mine hadde også en flott Spaniatur, og det var også en utrolig flott opplevelse. Jeg hovet ikke opp i beina slik mange gjør i varmen. Jeg hadde på kompresjonsstrømper hele dagen, og kastet de av på ettermiddagen, og da ble de av. Jeg kjente faktisk at beina hovet mindre opp enn de ofte gjør her hjemme når jeg kaster kompresjonsstrømpene. Jeg måtte riktignok trekke en del i skyggen, for det var virkelig hot midt i solsteiken, men det dvelet jeg ikke noe ved. Jeg opplevde også hvor utrolig godt det var for lymfebeina mine og være i vannet. For mine bein, så ble vannet en utrolig god medisin, og en utrolig god behandling, så jeg ser at jeg absolutt burde ha brukt en del tid i vannet her hjemme også, og jeg kjenner på at jeg nok burde vært i Aquarama, men der tror jeg ikke jeg er tøff nok … i alle fall ikke ennå…. Historisk ble det også når jeg gikk i den nyinnkjøpte sommerkjolen i Spania. Utrolig deilig å ha på seg noe som var så tynt, og svalt, og slippe langbukser! Alt i alt så ble Spaniaturen 100% vellykket avreise til hjemkomst. Jeg opplevde positive ting som jeg virkelig trengte, jeg brøt noen barrierer, og jeg våget. Jeg reiser gjerne til Spania igjen, og jeg håper det ikke blir altfor lenge til neste tur. Hurra for varme, for eget basseng, for sommerkjole, og vellykkede flyturer!! Hurra for meg!!

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke lett når man står alene. Man skal ha vilje av stål, og det går ofte veldig greit, men veldig ofte kun i perioder. Jeg har mange ganger etterlyst jernviljen min – hvor var den når jeg trengte den mest ? Jeg vet at jeg har kommet meg igjennom mange tøffe kamper, jeg er ei tøff dame når jeg må, men gang på gang så har jeg latt alle disse negative, idiotiske tankene vinne. En gang gikk jeg ned 20 kg. Da var jeg 18-19 år, og når jeg var fornøyd, så trodde jeg selvsagt at jeg kunne slutte å trene… hvor dum går det an å bli…???? Jeg har trent på treningsstudio mange ganger. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg har gått ned, jeg har gått opp, og sånn har det vært lenge. I mange år har det vært sånn. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag. Alene er det vanskelig. Noe klarer man, men det å ha faste holdepunkter, det å være sammen med andre i samme situasjon, det betyr så utrolig mye. Skummelt kanskje, men det går fort over. Farlig er det i alle fall ikke om noen skulle kjenne på frykten.

Jeg har lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg  at jeg sendte. Jeg sendte til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen så at dette er liv laga. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare øker, men likevel har de kanskje ikke sett nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for to år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så trener vi nå på treningssenteret Spring her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss lukkede saltimer. Tilbudet vi har her i Kristiansand er helt unikt, og jeg tror kanskje Spring er det eneste treningssenteret i landet som gir overvektige ett slikt tilbud. Håpet er jo at vi får enda flere overvektige med på trening, og håpet er at flere treningssentre ser behovet, og viktigheten av egne grupper hvor overvektige kan trene sammen med andre som er i nøyaktig samme situasjon. Det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så bør ikke terskelen så høy for veldig mange. Treningssentre skal være for alle heter det, så her er det mange sentre som må ta noen viktige grep! Treningssentrene bør være viktige støttespillere i kampen mot overvekten, og vi overvektige må vise at vi ønsker å være med på laget. Spring er et senter hvor alle i gruppen føler seg utrolig velkommen, og her heies vi frem, vi motiveres, og inspireres.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

MEN…det er ett stort men også her. Fra å være en gjeng på rundt 25 stykker, så minsker gruppen. I mitt hodet, så var jeg 100% sikker på at en egen treningsgruppe for overvektige ville bli et tilbud som MANGE i og rundt Kristiansand ville benytte seg av. Man skriker om at der ikke er hjelp å få, man skriker om at tilbudet ikke er der, men nå må man sannelig slutte å skrike! Rett foran nesen på overvektige i min by, så finnes det et tilbud som betyr at man kan starte reisen mot en lettere liv. Den aktiviteten man bør ha, treningen som hjelper deg på veien, den er rett foran nesen på deg! Trening alene er ikke nok. Her må man også ta andre grep, men aktiviteten er så utrolig viktig! Om man vil, så kan man også få hjelp av kostholdsveileder som jobber tett med Spring. I gruppen er der mennesker som har hatt ulike reiser, og så kan dele av sine erfaringer med deg, og kanskje gi deg det sparket bak som du trenger for å også ta andre grep…MEN man kan ikke gape over alt på en gang. Et sted må man starte. Jeg er så utrolig lei av alle unnskyldninger som folk kommer med for og ikke bli en del av treningsgruppen vår. Ikke gidd en gang og kom med alle disse unnskyldningene til meg. Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er ingen av de som holder mål. Det handler om å ta et valg. Det handler om prioritering. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livet ditt. Det handler om å ville gjøre noe med situasjonen du er i!  Vil du, så får du det til! Jeg blir nesten sint jeg, i alle fall veldig skuffet når jeg vet at i og rundt byen jeg bor i, så er det masse mennesker som hver eneste dag kjemper en kamp mot overvekten, og en helse som burde ha vært så mye bedre. Fedmeproblematikken bare øker, og så sitter man bare der, og ser at det skjer istedenfor å ta grep. Nei, det er ikke lett, men det er heller ingen umulighet. Hvor er legene i byen? Hvorfor ” henviser ” ikke de sine overvektige pasienter til treningsgruppen vår? Hvor er kommunehelsetjenesten? Hvor er Frisklivsentralen som kan sende folk videre til oss etter endt kurs, og hva med overvektsklinikken på sykehuset? Jeg blir så fortvilet, så frustrert, og så sint! 

Den lille rosa, tja, jeg vet ikke om den er så liten, men jeg er i alle fall ikke særlig vant til så små plagg. Eller om man ser bort fra undertøy da, så er ikke jeg vant til slike plagg. Den lille, rosa i str. 50 er rett, og slett min nye badedrakt. Når vi er i september, og sommeren etter hvert gir litt slipp, da kjøper Heidi badedrakt, og rosa, og fin er den. Badedrakten har til og med skjørt, så jeg kan simpelthen bare se for meg hvor vakker jeg blir i denne 🙂 Det vakreste med det hele må jo være fargen, for jeg vet ikke hvor vakkert det blir med meg i badedrakt når jeg kommer spradende med mine to tømmerstokker av noen bein 🙂 Likevel holdt jeg det jeg lovet flere av dere som leser bloggen – det ble ny badedrakt, og en innmari god erstatning til den grønne badedrakta uten noe som helst hold fra Kappahl, kjøpt for sikkert 100 år siden.

Det er jo ikke uten grunn at jeg kjøper meg badedrakt når de fleste andre legger sin bort for sesongen. Dere som følger bloggen vet at det nærmer seg Spania tur for min del. I kveld drar vi fra Gardermoen med retning  Alicante. For første gang, så skal vi til fastlands Spania, så det er jeg sikker på blir en flott opplevelse når bare flyturen er over, og gjennomført. Jeg har grudd meg siden juli, ja, til flyturen altså. Om noen hadde sagt til meg at det ikke ble noen tur, så hadde jeg ropt ett stille, men gledelig hurra inni meg…men da hadde jeg ikke fått oppleve huset i Spania som vi har lånt, og ikke hadde jeg fått prøvd å ha hus med eget, privat basseng hvor jeg faktisk kan sprade rundt i den rosa badedrakta mi uten at noen som helst hadde brydd seg. Huset har nemlig høye murer, så her kan jeg gjerne sprade rundt i en ørliten bikini også uten at noen hadde brydd seg, ikke meg selv en gang. Klart det skal bli en stor opplevelse og endelig føle skikkelig på den Syden stemningen hvor bading står i sentrum. Klart det skal bli deilig å bade så mye jeg vil uten å føle at alle øynene er rettet mot meg, mine ekstra kilo, og mine to tømmerstokker. Det skal bli fantastisk rett, og slett, for det å bade i Syden, det er ikke noe jeg gjør mye om der er masse folk rundt meg, og i Syden er det ikke akkurat mangel på folk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har vært heldige som har fått leie ett flott hus som ligger tre kvarters kjøring fra Alicante. Stort hus med nydelig uteplass, og eget basseng. Her kan vi sitte ute til langt på natt og bare nyte. Tv er ikke på, her kan vi ha de gode samtalene, spise god mat, og bade…bade masse! Vi skal bruke dagene godt, og også ta oss tid til å oppleve både markeder, natur, strender, gamle landsbyer, og butikker som roper shopping. Jeg kjøper alltid masse store klokker når jeg er på markeder i Syden. Jeg elsker store klokker, og er det mye bling på, så er det ett stort pluss. Bare søppel sier folk, men mine Syden klokker, de tikker og går som bare det, så jeg skal ha klokker med meg hjem. Parfyme blir det kanskje litt av, men jeg tror jeg dropper de typiske Spania suvenirene, de er liksom ikke helt meg. Men får mannen ei Syden t-skjorte, eller to, så er han fornøyd 🙂 Vi liker å oppleve når vi er på turer. Leie bil, og kjøre av sted. Ryktene sier at der også skal være en vingård i nærheten, så selv om mor er avholds, så er det jo moro å være på vingårdbesøk, så får de andre stå for smakingen.

Så var det flyturen da. Jeg lider virkelig av flyskrekk, og det er ikke tull at jeg har gruet meg i ett par måneder nå for flyturen som er veldig nærme. Jeg lider av skikkelig angst, og det har jeg skrevet en del om før. Jeg klarer ikke helt å glede meg, men jeg kjenner faktisk på litt glede når jeg sitter og skriver om alt vi skal gjøre, og oppleve når vi kommer dit. Det føltes faktisk veldig godt, for det har ikke vært mye glede til nå. Hver gang noen har snakket om turen, så har jeg fått vondt i magen, og nesten kastet opp, så ille er angsten min. Vær rasjonell sier mange. Angst er ikke rasjonellt, og da kan man heller ikke gjøre slik de fleste mener at jeg bør. Jeg kan ikke bare ta meg sammen. Jeg kjenner heldigvis lite til ordet angst. Det er kun når jeg skal ut å fly at jeg kjenner på angsten, og det er så vondt å kjenne på. Flyturen tar sånn sett ” bare ” litt over 3 timer, men for meg spiller det ikke så mye rolle om den tar 30 minutter, eller 8 timer. Jeg er redd, fryktelig redd uansett. Jeg har aldri hyperventilert, og jeg har aldri fått angstanfall, men det er klart noe jeg frykter.

Denne uken har jeg hatt to hypnosetimer med den danske hypnotisøren, Bo Christensen. Jeg er villig til å prøve alt når det kommer til flyskrekken min. Jeg har prøvd hypnose før, og vet at det hjalp meg mye med den mentale jobbingen jeg har gjort, og fortsatt jobber med. Jeg vet at det å flytte fokus, og endre tankemønsteret, det er så utrolig viktig. Så jeg tror på hypnose, og vet at det har noe for seg. At jeg som sikkert er på en 9, eller 10 på fryktskalaen skal komme dit at jeg gleder meg til tur, det tviler jeg på, men jeg er åpen som det heter. Å være i hypnose er en nydelig tilstand. Kroppen er så tung, og så avslappet, og jeg har aldri vært så rolig som når jeg er i hypnose. Jeg var like avslappet i går, jeg nyter å være akkurat i en sånn tilstand. Bo snakket, og brukte bilder. I tankene mine var jeg med han, men han er et stykke unna når jeg er i hypnose. Jeg er tilstede, men er egentlig ikke tilstede likevel om du skjønner. Hadde jeg vært sånn i det jeg gikk om bord i et fly, så skulle jeg ha flydd hver dag. Jeg kjente ikke et sekund på angsten, jeg var ikke urolig, bare helt rolig, og avslappet. Å, så deilig det var! Etter hypnosen, så kjente jeg ikke så mye på angsten, men i dag var den litt tilbake. Det at jeg kjenner bittelitt glede når jeg nå skriver, det er kanskje ett veldig positivt tegn? Fredag hadde jeg også en god samtale med Petter Corneliussen som er flyskrekkteraput ved Flight Clinic her i Kristiansand. Petter ved alt om hvordan det er å være redd for å fly – nå hjelper han andre, og selv elsker han å fly. Petter var streng med meg på fredag. Det at jeg verken stoler på industrien, eller han. Han forklarte nok en gang om betongluften som holder flyet oppe. om de kule u’ene, altså turbulensen som slettes ikke er farlige, men som kan være ubehagelig. Han snakket om og bare tåle at noe kan være ubehagelig, så lenge det ikke er farlig. Han fortalte igjen om at flyet kan klare seg fint med en motor, og at der alltid er en nødløsning fordi noen har tenkt på det for oss. Jeg ble nesten litt flau der jeg satt. Håpløst redd for ting som ikke er noe å være redd for. Likevel skal angsten vinne hver gang! Jeg fikk en liste av Petter som jeg skal ta med meg, og jeg har lydboken hans på både tlf, og Ipad som jeg skal høre på om bord.

Den lille rosa i str. 50 ligger i alle fall  klar til å pakkes ned. Tror den grønne fra Kappahl skal finne sin vei til søppeldunken. Tror ikke den duger som reserve en gang. Det får holde med den rosa med skjørt. Jeg jaktet på nettopp en rosa en, og sannelig fant jeg det også 🙂 Denne ble bestilt på Ellos på salg til rett over 200 kr. Flott å se på, flott farge, og den satt som et skudd også. Sammen med den lille, store rosa, så skal jeg for første gang også pakke med meg kjole, og det er en god følelse. Jeg har en kjole, og på lørdag fikk jeg faktisk kjøpt meg den fineste sommerkjolen på PIP i Kristiansand. Nydelig, lang og tynn kjole. Perfekt til varme sommerdager. Kjolen hadde ikke armer, men mulig jeg skal prøve meg litt frem uten faktisk. Skulle jeg ikke føle meg vel, så kjøpte jeg ei nydelig, lita jakke som var helt lik kjolen. Jeg var ett stort smil da jeg gikk ut fra PIP med kjolen. Jeg har ikke kjøpt en sommerkjole på evigheter. Det er virkelig mange år siden, så jeg gleder meg til å bruke den. I tillegg var begge deler satt ned til 70%, så jeg gjorde et røverkjøp!  Skjørtet, det eneste skjørtet jeg har, det skal også bli med til Spania. Tynne sommeroverdeler er funnet frem, så jeg er i gang med pakkingen, i alle fall i hodet, Ryktene sier at det er varmt der nede nå, veldig varmt, så mine lymfebein blir nok ekstra happy kan jeg tenke meg, men de skal få masse vann på seg, så skal de nok klare seg i varmen de også. Jeg har sjekket med Norwegian at de er drillet i å håndtere passasjerer med flyskrekk, så der kan jeg være rolig. Jeg har alltid blitt tatt godt vare på av de kabinansatte, for jeg forteller dem alltid at jeg har flyskrekk. Jeg har kommet i cockpit flere ganger også for å snakke med kapteinen, men det hjalp ikke akkurat en hel masse. 

Spania here I come! Og skulle angsten ta meg skikkelig når jeg ankommer Gardermoen, så har jeg Sobril liggende klare i vesken. Må jeg, så må jeg… Satser på en fin uke med masse sol, bading, og opplevelser. Det blir nye blogginnlegg i løpet av uken.