En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

I dag har jeg lyst til å si takk! Takk til alle dere flotte mennesker der ute.

Jeg har den siste tiden møtt så mange flotte mennesker som følger bloggen min, og som følger reisen jeg er ute på. Mennesker som kommer bort til meg, og gir uttrykk for at de heier på meg, som gir komplimenter og på den måten er med på å motivere meg til å stå på videre. Jeg blir så rørt, og så glad! Vit at alle ord blir tatt godt vare på, og betyr mer enn dere aner.

Jeg er nok en person som nok ikke er så god til å ta i mot komplimenter. Sånn har jeg alltid vært. Men jeg setter utrolig stor pris på alle gode ord, og komplimenter. Jeg håper at jeg klarer å takke alle dere som jeg møter, og som kommer bort til meg.

Ord og komplimenter kan bety så ufattelig mye. Små ord kan få dagen din til å gå fra grå til skinnende fin. Plutselig kjenner du at du smiler, noe man kanskje ikke har gjort så mye av tidligere den dagen. Det å få noen gode ord, og fine komplimenter, det gjør så utrolig godt. Jeg er ikke alltid like flink med de små ordene. Det har liksom vært ett av målene mine – at jeg skal bli flinkere til å rose, til å skryte, og til å oppmuntre. Jeg vet hvor mye slike ord, og slike tilbakemeldinger betyr for meg, og alle setter vi jo stor pris på å få ros og komplimenter. Vi trenger det. Vi trenger å høre at vi betyr noe, at man er fin, at man gjør en god jobb, at man motiverer og inspirerer. Vi trenger å høre at vi er en god venn og en god partner – vi trenger bekreftelser.

Den siste tiden har jeg virkelig opplevd hvor flinke mange er til å gi komplimenter, og ros, også mennesker jeg ikke kjenner. Jeg ser veldig godt at dette er noe jeg må bli mye flinkere på selv, for jeg ser jo hvor mye det betyr for meg å få slike fine ord. Jeg blir jo så glad, hele meg smiler, og komplimenter gir meg også så masse ekstra motivasjon, og energi. Bare på handleturen min i går, så treffer jeg tre flotte kvinner som følger bloggen min. Alle kom med de fineste komplimenter. Jeg håper jeg fikk sagt til alle hvor mye disse ordene betydde for meg, og at de hadde gjort dagen min enda finere. Jeg er kanskje en typisk sørlending. Litt sånn småsjenert i noen situasjoner. Men at det betyr uendelig mye, helt klart. Takk for at det finnes slike mennesker som tar seg tid til å gi komplimenter selv om man ikke kjenner hverandre.

Jeg må også bli flinkere til å gi meg selv komplimenter. For meg er det liksom litt skrytete å være stolt av meg selv – jeg føler kanskje at jeg prøver å fremheve meg selv. Men det er faktisk lov å være stolt. Visst vi går noen år tilbake, så trodde jeg at alle som ga meg komplimenter ga meg disse fordi de syntes synd på meg. At jeg trengte det fordi jeg var en størrelse eller flere for stor. Jeg tolket alt i verste mening fordi hodet mitt trodde det var slik. Jeg stilte alltid spørsmålstegn i hodet mitt om de mente det de sa. Svaret var som regel alltid nei.. i mitt hode. Nå klarer jeg heldigvis å tenke annerledes. Mennesker sier positive ting fordi de mener det. Visst ikke lar de nok heller være.

Komplimenter er positivt. En positiv bemerkning, ros eller skryt. Komplimenter kan omhandle alt. Man kan få komplimenter for materielle ting, om hvordan man ser ut, klær man har på seg, eller nye ting man har kjøpt. Man kan få komplimenter for prestasjoner. Man kan få komplimenter for personligheten sin. Fordi man har fine egenskaper. Fordi man betyr noe for andre. Uansett er det utrolig fint å få. Jeg synes det er utrolig fint å høre at også andre synes den nye jakken min er fin, og at jeg kler den. Jeg synes det er fint når andre legger merke til hvor mye mer jeg stråler, og virkelig ser at jeg har det bra. Jeg skal være helt ærlig å innrømme at jeg synes det er utrolig godt å høre når andre legger merke til at jeg prøver å gjøre noe med helse, og vekt. Fordi det er en kamp hver eneste dag.

Av mennesker jeg møter, så får jeg så ofte høre at jeg er et forbilde, og en motivasjon. At man kjenner seg igjen i det jeg skriver. At jeg er en stemme for så mange. Hvor fantastisk er det ikke å få høre slikt?  Det er nok noen av de fineste tilbakemeldingene jeg kan få. At jeg kan bety noe for andre, at det jeg gjør, og det jeg skriver om kan motivere og inspirere, det er helt fantastisk!

Jeg får mange fine komplimenter rundt vektnedgangen min, og jeg setter helt klart stor pris på det. At andre kan se endringene, og klappe meg på skulderen for jobben jeg har gjort, klart jeg blir glad da. At mennesker heier på meg, og ønsker meg det beste, det varmer virkelig masse. At jeg får høre at jeg stråler og ser så godt ut, klart jeg blir rørt og glad.

Det er lørdag, og denne helgen er prinsene mine her sammen med mammaen. Nå er det 4 uker siden sist jeg traff dem, og det er lenge. Det pleier aldri gå så lang tid, men det har vært sommer og ferie, og de har hatt masse å gjøre. Eldsteprinsen min, Henry startet i 1.klasse denne uken, og en stor dag for både Henry, foreldrene og oss andre. Skolestart er en milepæl, og starten på en spennende reise. I dag blir det en tur i Dyreparken, og her koser vi oss alle sammen. Vi har årskort, og har brukt det masse.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen!

Og helt til slutt: i nettbutikken er det masse salg, så ta gjerne en tur innom. Nå kan du virkelig gjøre mange gode kjøp : https://enstorrelseforstor.no/

Vi er i august måned, og det er snart 1 år siden jeg startet på Ozempic for å bedre blodsukkeret mitt. Det er snart et år siden vekten min begynte å gå ned som en bieffekt av Ozempic. Siden september i fjor, så har jeg nå gått ned 30,7 kg.

Vekttapet er nok mer enn 30,7 kg, men fra jeg begynte å veie meg, så er det dette tallet jeg må forholde meg til. Jeg veide meg ikke helt i starten, men i forbindelse med en reportasje i VG, så var det viktig å vite hvor mange kg man egentlig snakket om. Så da gikk jeg på vekta, og det er dette tallet jeg forholder meg til. Hvor mye mer det dreier seg om, det aner jeg ikke, så derfor er det 30.7 kg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvert gram teller på denne reisen jeg er ute på nå. Jeg kunne ha skrevet minus 30 kg, men de 700 grammene mer, de er viktige for meg og hodet mitt. Jeg er utrolig stolt over hva som har skjedd disse månedene, og selv om det har vært en berg og dalbane, så har det heldigvis vært mest oppturer. Men det er en utfordrende reise, og frustrerende til tider.

De siste fire ukene har vært utfordrende synes jeg, og frustrerende. Det har vært opp og ned, og det utfordrer helt klart hodet mitt. Selv om jeg er helt klar over at det er sånn det er, og at det er sånn det vil være, så er det likevel utfordrende. Man vil jo helst at det skal gå en vei. Man vil jo så gjerne at det skal gå nedover uke etter uke når man går på vekta, men sånn er det neppe for noen. Jeg gikk opp over 1.5 kg for 4 uker siden, og etter det så har jeg gått ned litt og litt, og denne uken hadde jeg gått ned alt og 200 gram til. Da kommer det smilet frem, og da kommer også håpet om at det kanskje vil løsne litt fremover. Ukene blir så mye lettere når man ser at vekta beveger seg nedover. Det har vært en svært liten nedgang disse ukene, og det er skikkelig kjipt.

Jeg har de siste ukene også følt litt på at jeg kanskje kan spise noe mer før jeg kjenner på metthetsfølelsen. Metthetsfølelsen som har ” reddet ” meg gjennom disse månedene. Jeg føler kanskje også på at jeg er litt mer sugen på gummigodteri og salte ting. Ikke at jeg faller for fristelsen og hiver innpå, men får jeg skikkelig sug, så kan jeg ta noe og være fornøyd. Men følelsen at noe kanskje har endret seg, den liker jeg ikke. Jeg vet ikke om den er reell, jeg vet ikke om den er vanlig, men det har blitt et fokus. Jeg har pratet med andre som også opplever det jeg føler på, så jeg er tydeligvis ikke alene. Jeg håper virkelig at dette er vanlig, og at det bare er sånn det kan være i perioder. Jeg kjenner jo noen ganger på frykten for at effekten skal utebli, men effekten av en medisin forsvinner vel ikke bare…jeg har mer tro på disse platåene, for de vet vi jo at er reelle.

Jeg har alltid vært veldig i mot å være med i ulike grupper på feks Facebook hvor man deler erfaringer. Ikke at det å dele erfaringer er negativt, heller det motsatte, men jeg føler altfor mange er leger, og vet svaret. En ting er erfaringer, en annen ting er fakta. Etter at jeg begynte å føle på det jeg føler på i forhold til metthetsfølelsen, så meldte jeg meg inn i ei slik gruppe for å se om andre opplevde det samme som meg, så det skal bli spennende å følge med. Jeg vet at en del deler opp dosen sånn at de tar halve dosen en dag, og resten kanskje et par dager senere. Det har visst  hjulpet en del. Hvor man stikker seg mener noen har litt å si. Der velger jeg å stikke meg i magen slik jeg alltid har gjort. Der er det fortsatt litt kamuflasje, og føles som det beste stikkstedet for meg.

Man leser jo om manges erfaringer på ulike steder, og jeg skjønner at jeg er en av de heldige som har hatt god bieffekt av Ozempic. Langt i fra alle opplever det samme. Så er det jo også mange som opplever vektnedgang, mange større enn meg, og jeg blir så glad på alles vegne. Dette sier meg også at man nå snart må åpne opp for at Wegovy kan skrives ut på blå resept. Det er så mange fedmerammende som fortjener å få den hjelpen som nå finnes. Det skal virkelig ikke komme an på tykkelsen på lommeboken. Og nei, det handler ikke om å prioritere riktig. Man kan ikke sette Wegovy foran hus, hjem og familie.

Jeg går ikke på Ozempic for å gå ned i vekt, men jeg går på Ozempic for å få kontroll på blodsukkeret mitt. Jeg har prøvd ulike medisiner før jeg startet med Ozempic, og det var først når jeg tok Ozempic sammen med Metformin at vi fikk bedre kontroll på blodsukkeret. At jeg går såpass ned i vekt, det er jo en fantastisk bieffekt som jeg er evig takknemlig for at jeg opplever. Det er mange som opplever denne bieffekten av sprøyten, og da burde alle være glade på våre vegne synes jeg. At vi får kontroll på en diabetes sykdom, og i tillegg går ned i vekt, det betyr at vi kan bli en friskere utgave av oss selv Vi får en bedre helse både fysisk og psykisk, og vi blir en mindre belastning for samfunnet i forhold til helserelaterte utfordringer. For mange vil det å gå ned i vekt også bety at man kan komme tilbake til arbeidslivet fullt eller delvis. Det er samfunnsøkonomisk positivt at alle med fedme får denne hjelpen på blå resept. Dyrt på kort sikt, lønnsomt på lengre sikt.

Neste uke skal jeg til oppfølging hos fastlegen min, og jeg har notert ned det jeg lurer på slik at jeg skal huske alt. 30,7 kg er et fantastisk resultat, men vekten forteller meg også at jeg har en del mer jeg bør gå ned før man er i det berømte målet.

Mange spør om bivirkninger, og det eneste jeg kjenner på er hard mage. Frustrerende i blant, men en liten bagatell i det store bildet. Jeg har fått tips om ” Frukt og fiber ” tabletter, så jeg tenker å lufte disse med fastlegen når jeg treffer han til uken. Ut over det så har jeg ikke noen plager, og er så takknemlig for det.

Minus 30,7 kg. Det er mange halv kilos smørpakker det. Jeg har begynt å tenke i halv kilos smørpakker for å klare å se bildet av hvor mye dette faktisk er.

Søndagen min startet på treningssenteret, og siden jeg må tenke litt bevisst på hælene mine, så ble det i dag ei god styrkeøkt. Resten av dagen tror jeg at jeg skal bruke i hagen. Rydde og ordne litt. Fjerne noen blomster som har tatt kvelden.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til søndag!

Jeg har fortalt dere om de intense smertene som jeg har hatt under hælene mine de siste ukene. Det har ikke kun vært i den ene. Nei da, smertene har like godt vært i begge to. En del verre i høyre enn venstre, men det har til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden også, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. I følge fysioterapeuten min, så er jeg disponert for plantar fascitt : Jeg er overvektig, jeg er himla plattfot og jeg trener mye.

Jeg har trent hele tiden selv om en del har vært smertefullt. Kanskje dumt å trene som vanlig. Kanskje burde jeg ha tenkt litt alternativt, men jeg har også merket at sko med god hældropp og demping har hjulpet meg en del. Jeg har feks et par Okaki joggesko med god hældropp som jeg har brukt når jeg har vært ute på tur i løypa. Disse skoene har vært utrolig gode, og smertene har ikke vært så intense med de på. Hældropp, det var det en leser som tipset meg om, så tusen takk! Hældropp er høydeforskjellen mellom hælen og forfoten. Jo større dropp, desto brattere blir vinkelen mellom hælen og forfoten. Når du for eksempel går barbeint, berører hælen og forfoten bakken på samme nivå: droppen er 0. I den andre enden av skalaen, med høye hæler, er droppen mye større. En dropp som ikke er tilpasset ditt naturlige steg, tvinger deg til å endre steg og plutselig øke belastningen på muskler og sener på en unormal måte. Er man plaget med plantar fascitt, så skal man ha høydeforskjell mellom hæl og forfot på sko, og da spesielt joggesko.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg fikk mange anbefalinger om trykkbølgebehandling av dere som leser bloggen min. Tusen takk til alle som delte sine erfaringer. Det setter jeg så stor pris på!

Valget mitt ble trykkbølgebehandling, men pga ferie, så ble første behandling på tirsdag. Fysioterapeuten som jeg får lymfedrenasje hos driver også med trykkbølgebehandling, så jeg dro til Marianne på Nodeland Fysioterapi. Kjente jeg grugledet meg. Gledet meg til forhåpentligvis å få hjelp, for dette har virkelig vært smertefullt. Gruet meg litt fordi jeg ikke ante hva jeg gikk til, og dere som delte erfaringene med meg både på bloggen og i privat melding, dere har alle opplevd behandlingen forskjellig. Fra ubehagelig til veldig smertefullt har vært dommen fra dere. Alt avhenger selvsagt av smerteterskel. Vi reagerer ulikt på smerte. Det er jo også grunnen til at smerte ikke legges til grunn av leger når de skal vurdere ulike utfordringer. Smerte oppleves så forskjellig. Jeg tror jeg har ganske høy smerteterskel. Jeg kan klage, men jeg tror jeg tåler en del.

Etter en grundig samtale om hvordan jeg opplevde smertene, og hvor smertene var verst, så kom apparatet inn i rommet. Lignet en slags pistol. Jeg var klar og pistolen var klar, og da var det bare å sette i gang. Hun startet forsiktig, men justerte styrken tre ganger før vi var der hun mente var passelig. Smertefullt? Nei, det synes jeg ikke. Vondt? Ja, når hun traff de mest betente områdene, så var det helt klart vondt, men heldigvis ikke så smertefullt som jeg hadde psykisk forberedt meg på. Det var liksom helt innafor. Behandlingen er jo heller ikke så lang, så jeg følte dette gikk helt fint. Men igjen, så kjente jeg absolutt når hun var der smertene var mest intense.

Etter en runde på hver hæl, så var jeg ferdig med første behandling. Så fikk jeg en del ting jeg måtte endre, eller starte å gjøre. Det første var ingen turer i løypa under behandlingen, og helst gå ned noe på antall skritt pr.dag. Ingen tredemølle under behandlingen. Når behandlingen er over, så vil hun at jeg skal gå i bakke på mølla. Det gjør jeg sånn sett i dag, men gå i noe brattere bakke enn i dag. Jeg må strekke ut føtter og legger etter trening. Der er jeg elendig i dag. Jeg er ikke flink til å strekke ut i det hele tatt, så nå må jeg bli flink pike der. Jeg må bruke spesialsålene mine i alle sko. Vel, ikke i sandaler. Der blir det utfordrende å få til å ha såler, men jeg har jo sandaler med veldig god demping. Alt dette skal jeg nok få til. Liker ikke spesialsålene fra ortopedisk, men jeg må jo bare bruke de. Jeg føler ikke at de er gode, men må bare prøve å venne meg til de.

Det siste punktet fra fysioterapeuten, det blir nok mest vanskelig: å gå med gode sko inne. Jeg går aldri med sko inne. Tøfler kan jeg selvsagt gå med, men ellers så er sko noe jeg kun går med ute. Nå må jeg altså prøve å venne meg til å gå med sko inne. Jeg har heldigvis et helt par nye Gaitline sandaler, så de har jeg nå begynt å ha på meg inne. Klart at jeg skjønner hvorfor hun vil jeg skal gå med sko inne. Jeg kjenner jo hvor mye bedre hælene mine har det, men jeg elsker å gå barbeint eller på sokker, og sko er i mitt hode til utebruk. Men nå prøver jeg, og foreløpig fungerer det. Om noen har tips om noen lette, gode sko jeg kan bruke inne, så tar jeg gjerne i mot tips. Det må være gode sko med god demping, men sandalene jeg bruker nå er jo ikke verken nette eller lette, og det skulle jeg gjerne hatt. En lett joggesko eller aller helst en annen type sandal enn jeg bruker nå. Kanskje jeg må kjøpe meg en ny Fitflop sandal, for det er en mye lettere og nettere sandal enn den fra Gaitline.

Jeg har veldig troa på trykkbølgebehandlingen! Etter første behandling, så merket jeg bedring med det samme. De to første dagene etter behandlingen, så var jeg nesten i himmelen. Så bra følte jeg meg. Torsdag kveld så kjente jeg litt igjen. Absolutt ikke så ille som det var, men jeg kjente ubehag, og litt smerte. Jeg føler nå at det er venstre hæl som jeg kjenner dette best i, og det var den hælen jeg hadde minst smerter i. Der har ikke behandlingen vært like effektiv som i høyre, og det tror jeg er fordi fysioterapeuten ikke var like mye i det betente området på venstre som på den høyre. Hun traff mer rett på det vonde området med trykkbølgen på høyre enn på venstre. Så neste behandling så skal jeg være mer nøye med å vise nøyaktig hvor det er mest vondt.

At behandlingen virker, det er jeg veldig sikker på at den gjør. Jeg har troa på at dette skal bli mye bedre, og forhåpentligvis at jeg vil komme tilbake til der jeg var med to stk hæler som ikke har smerter. Jeg har jo kun hatt en behandling, og kan ikke forvente magi, men jeg kjenner allerede bedring. Mange av dere har fortalt at dere var gode etter 2-4 behandlinger, så jeg håper på det samme. Til torsdag er det klart for ny behandling, og jeg ser frem til kanskje å være et skritt nærmere friske hæler.

I dag har jeg treningsfri…tror jeg. Jeg var på rægekveld med modelljentene mine i går, og jeg fant sengen en del senere enn jeg pleier, så da ble det ikke til at jeg stod opp 06.15 i dag. Jeg har hatt 4 treningsøkter denne uken, og med en i morgen, så er jeg innafor at jeg skal trene minimum 5 dager i uken.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges  morgen.

Jeg vet ikke hvor mange som trodde at jeg ville klare det. Jeg var usikker selv. Mange mente nok at dette ble for mye for meg. Jeg var spent og nervøs, men jeg har virkelig kjent på mestringsfølelsen. Det å kjenne på at ” dette mestrer jeg “, hjelp for en herlig følelsen det er. Jeg tror jeg har imponert mange, inkludert meg selv.

Denne måneden er det faktisk 6 år siden jeg tok ut separasjon. Det er helt utrolig hvor fort årene flyr av sted. At det har gått seks år, det er nesten ikke til å tro. Det har vært seks år som startet som en skikkelig storm med orkan i kastene. Seks år hvor jeg lukket en dør, og åpnet en ny, spennende dør. Seks år hvor jeg har fått den fineste gaven jeg kunne ha fått – nemlig to nydelige barnebarn. Seks år hvor jeg har datet litt, men ennå ikke funnet mannen i mitt liv. Seks år hvor jeg har fått realisert drømmen min om min egen bedrift. Seks år hvor jeg føler at jeg er på en utrolig god plass i livet. Jeg kjenner på stolthet, trygghet og lykke. Jeg klarte det!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det å bli alene, det byr helt klart på en del utfordringer, og for meg så var nok de største utfordringene at jeg nå var huseier, alene. Jeg bor i et stort hus på 350 kvm. Et hus med stor terrasse, med en liten hage, med 47 m gjerde, med stor garasje. I huset er det også en utleiedel som jeg da også har ansvar for alene. Jeg tror de fleste av dere som bor i hus vet akkurat hvor mye arbeid det er i forhold til vedlikehold. Jeg ønsket å beholde huset etter skilsmissen, så da var det bare jo bare å brette opp armene. Jeg måtte utfordre meg selv på mange ting jeg aldri hadde gjort før. Plenen hadde jeg klippet, så jeg visste hvordan plenklipperen fungerte, men kantklipperen, den måtte jeg bli kjent med. Jeg hadde aldri malt noe særlig, ikke beiset terrasse, ikke malt huset, så det ble en ny verden jeg måtte bli kjent med. Hvilke malepensler skulle jeg bruke hvor, hva slags maling på de ulike stedene, hvordan rengjøre pensler, maskering, hvordan fjerne beis og påføre ny..ja, listen var lang. Jeg måtte bli kjent med alt av verktøy, og maskiner som stod i uteboden. Jeg kan nok fortsatt ikke alt fra A til Å, men det begynner å komme seg. Jeg ser også nå behovet for en oppgradering i skrujern, bits og diverse. Ikke verst at jeg ser slike ting synes jeg. I tillegg til vedlikehold ute, så er det jo også vedlikehold inne, så masse nye ting. Men heldigvis hadde jeg jo tatt til meg mye i løpet av årene som gift, så jeg hadde jo mye kunnskap, men jeg hadde liksom aldri hatt behov for å bruke den.

Jeg har alltid sett på meg selv som lite handy, og jeg ser meg fortsatt ikke som veldig handy, men samtidig, jeg har lært så mye, og gjort så mye på disse årene. Jeg skryter sjeldent av meg selv, men i forhold til å sitte som huseier alene, så er jeg ganske stolt. Mye av utearbeidet, det har jeg som nevnt ikke gjort så mye av før jeg ble alene, men jeg tar fatt på oppgavene, og kjenner at mye av dette faktisk er veldig ålreit å holde på med. Jeg har lært masse i løpet av disse årene, og jeg har gått løs på alle oppgaver. Jeg har blitt litt som Pippi. Det jeg ikke har gjort før, men det skal jeg klare. Og det aller meste har jeg klart selv. Jeg liker ikke å spørre om hjelp. Litt fordi jeg gjerne vil klare det selv, men også fordi alle har sine ting å holde på med. Men noe hjelp har jeg fått, og den hjelpen jeg har fått i løpet av disse årene, den er jeg evig takknemlig for. Montering, det får jeg vondt av å tenke på. Jeg har liksom ikke lyst til å prøve en gang. Det å finne riktige skruer som skal på riktig plass, der sliter tålmodigheten min. Men her har et par venner utfordret meg veldig på å prøve, og jeg har faktisk montert bittelitt. Enkle ting, men jeg har gjort det

I fjor vasket jeg hus og garasje. Vasking av hus og garasje, det er det første jeg starter med hver vår. Etter husvask, så malte jeg hele huset. Det er mestring å ta fatt på en slik malejobb, og også gjennomføre. I år måtte gjerdet tas. Jeg har 47 m gjerde med smale spiler som har blitt vasket, skrapt, pusset og som har fått Visir. Så var det å starte med å male, og det har gått overraskende bra. Jeg fikk tips om å bruke en liten rulle, og det gjorde jo jobben så mye enklere. Det har jo vært litt blandet vær, og pga regn, så har jeg ikke fått malt sammenhengende. Det har tatt tid å få malt, og jeg er ennå ikke i mål, men jeg skal definitivt bli ferdig, forhåpentligvis med to strøk også. Jeg skulle nok også ha malt garasjen i år, men det blir kanskje neste vårs prosjekt. Det er ingen tegn på at den trenger maling, men tenker man på år, så er det nok på tide.

Hagen er ikke så stor, men den skal holdes, og jeg har aldri hatt grønne fingre egentlig. Hage har vært moro på starten av sesongen, og så har jeg dabbet mer og mer av. Etter vektnedgangen min, så er hage blitt veldig ålreit. For nå kan jeg ligge på alle fire og luke, jeg kan bøye meg hit og dit, noe jeg ikke orket så mye av før.

Jeg klapper meg selv på skulderen i blant. Jeg er veldig fornøyd med at jeg mestrer dette. Jeg er stolt over at jeg mestrer å være huseier alene. Fint blir det også om jeg skal få lov til å skryte litt av meg selv. Når høsten kommer, så er det en del prosjekter inne som skal gjøres. Jeg har en del malearbeid både her hos meg selv og i utleiedelen hvor min kjære mor bor. Å male er moro bare jeg får maskert godt før jeg starter.

Mestring altså…..

De siste ukene har vært frustrerende. Litt sånn drittuker. Alt har jo ikke vært dritt, men når negative ting blir så intense, så føles alt litt dritt. Kanskje er jeg glad at jeg bor alene akkurat nå, for jeg har ikke akkurat vært i strålende humør. Det kan fort bli som å bevege seg inn i løvens hule om man våger seg inn til meg.

Så ille er det nok ikke. Føler meg ikke så en løve som kvesser klørne hele tiden, men humøret svinger veldig. Jeg merker at humøret ikke alltid er på topp. Jeg blir nok litt fort sur, eller gretten. Hovedgrunnen er de intense smertene under føttene, og smerter gjør vel noe med humøret til mange av oss. Jeg har hatt skikkelige smerter to ganger, og det var ved fødsel og når jeg hadde nyrestein, og jeg skal IKKE sammenligne dette med smertene jeg har nå, men etter de to nevnte tingene, så har jeg ikke hatt sånne intense smerter som dette tidligere. En skjærende, stikkende smerte. Bare skokanten så vidt berører de vonde områdene, så spretter tårene, og når jeg går inne, så går jeg på en merkelig måte for å unngå å få for mye trykk på hælene. Dere som har vært, eller er plaget av plantar fascitt, dere vet alt om disse smertene. Jeg har hatt det tidligere også, men da var det absolutt ikke så vondt som det er nå. Jeg fikk mange tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen da jeg skrev om dette for en uke siden, og det setter jeg så stor pris på. Det blir å prøve trykkbølgebehandling som mange av dere har gode erfaringer med. Jeg hadde håpet å få behandling denne uken, men til tirsdag, da har jeg fått time, og håpet er at kanskje den første behandlingen vil gi noe bedring. Sko med god demping som Gaitline sandalene, og Fitflop’ene gir noe avlastning. Og takk for tips om å tenke på hældrop på skoene. Okaki skoene som jeg bruker ute på tur redder meg godt der.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vekta, det er jo en annen grunn til at humøret svinger litt. Hele endringsreisen er en berg og dalbane føler jeg. Heldige er dere som kun opplever nedgang. Som regel har vekten min gått ned uke etter uke siden september, men noen ganger på stedet hvil, og noen få ganger har den gått opp. For to uker siden gikk vekten opp 1,5 kg. Det er mye, og det stresser meg. Da begynner jeg med en gang å lete etter årsaken. Jeg vet at det er sånn denne reisen vil være med sine oppturer og nedturer, men når vekta går opp, og jeg vet at jeg har vært flink jente, da blir jeg sur og frustrert. Jeg er heldigvis ikke så lenge i kjelleren, men jeg må liksom ned der en tur.

Sprøyta gir meg veldig hard mage, og jeg er definitivt ikke vant til å ha det. Så vet man jo at hard mage, ja, det kan gjøre utslag på vekta i negativ retning. Så der er nok en årsak. Det har vært en god varme her den siste tiden, og sol, sommer og gode temperaturer, det er ikke noe lymfødemet mitt er særlig glad i. Så jeg merker veldig godt hvor mye mer hoven jeg har vært. Jeg har vært mer hoven i hele sommer, men spesielt de siste ukene. Jeg både merker det, og ser det. Det er stor forskjell på beina mine om sommeren, og når vi feks snart går over til høst. Sommer og lymfødem, det er ingen god kombinasjon. Man vet også at ødem, ja, det kan gi økt vekt. Så her er nok mye av årsaken til at vekta har gikk opp for to uker siden. Selv om jeg har tatt av meg mye på beina også, så vil lymfødemet alltid være der. Det er kronisk.

Jeg har veiedag på onsdager, og når jeg gikk på vekta på onsdag, så hadde jeg tatt av meg 1.1 kg av de jeg hadde lagt på meg. Jeg hadde jo selvsagt håpet på at jeg hadde tatt av meg alt, og kanskje litt til, men så heldig var jeg ikke. Men for all del, jeg skal være strålende fornøyd med å ha gått ned 1.1 kg.Da føler man at man er på rett spor igjen.

Jeg vet at det er mange av dere som følger bloggen min som bruker Ozempic eller Wegovy, noen bruker sikkert også Saxenda. Hva slags bivirkninger har dere av å bruke sprøytene? Jeg vet at en del har blitt såpass dårlige at de har sluttet, men dere som går fast på disse, opplever dere små eller store bivirkninger? Jeg har pr. nå ingen andre bivirkninger enn denne harde magen, og det er jo en bagatell sånn sett, og som jeg lever fint med.

Jeg føler også at jeg de to siste ukene ikke har blitt like fort mett som jeg ellers i denne perioden har blitt. Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Jeg føler også at jeg i perioder kan bli mer sugen på godsaker som jeg bør holde meg unna. Jeg klarer som regel å styre unna, og er det for ille, så tar jeg bittelitt og jeg blir fornøyd med det, men jeg liker ikke følelsen, og jeg lurer jo på hvorfor det er sånn? Jeg skal til oppfølging hos legen min om to uker, så dette er noe jeg skal ta opp med han. Jeg har lest at noen går ned på dose når de føler på dette, jeg fikk tips om å dele opp dosen over et par dager. Jeg kjenner jo litt på panikken for at effekten skal avta, men kanskje er det bare sånn innimellom, for at effekten skal avta er jo sånn sett rart i og med at det er medisin. Jeg kjenner at jeg er spent på Mounjaro når den kommer. Kanskje bør man prøve noe nytt ved siden av Ozempic.

Smertene under føttene gjør at det har blitt sykkel på meg på treningen både i går og i dag. Sykkel er nok mest skånsomt for hælene. Jeg håper jeg i morgen tidlig kan komme meg ut å gå en god tur. Nå er det dusjen, og så ut å male gjerdet mitt. Gjerdet er 47 m, men jeg har allerede kommet ganske så langt, så dette går fint. På med maletøy, og god musikk på ørene, så er jeg klar.

Nyt dagen der du er. Vi blogges i morgen!

Jeg er uten tvil en morrafugl, og jeg trener 5-6 ganger i uken, og jeg trener alltid om morraen. Jeg har aldri vært på treningssenteret etter kl.0730. Jeg skriver 0730 fordi det har hendt ytterst få ganger at jeg har vært der rundt 0730. Som regel er jeg alltid på plass før kl.07.

For meg er det å trene tidlig viktig. Det har blitt min start på dagen. Noe jeg har gjort til en vane. Det er om morraen jeg fungerer best, og kan yte best. I tillegg synes jeg det er utrolig deilig å være ferdig med treningen tidlig slik at jeg ikke har det liggende i bakhodet hele dagen at jeg må komme meg på trening. Trene tidlig betyr at jeg kan bruke resten av dagen på akkurat det jeg vil. Det er heller ingen tvil om at det å starte dagen med trening er en utrolig god start på dagen. Jeg har alarmen på telefonen, og når klokken er 06.15, så forteller alarmen meg at det er på tide å stå opp. Da er det opp av sengen, inn på badet og stelle seg litt, på med treningsklær, og ut døren. Treningssenteret ligger kun en liten kjøretur unna.

Det er litt opp og ned hvor mange andre som er på treningssenteret samtidig med meg. Oftest er det en liten, fin gjeng som er der, og en god blanding av aldersgrupper. Søndag morgen har jeg ofte senteret for meg selv en liten stund, og da er det bare å boltre seg, og kanskje prøve ut nye apparater.

Mange kan ikke fatte at jeg orker å trene så tidlig, men igjen, så må man finne ut hva som passer best for en selv. Morraer er utvilsomt den beste tiden på dagen for meg. Det er da jeg har mest energi, og mest å gi. Det gir meg også masse energi til resten av dagen, og jeg kjenner på den gode samvittigheten.

Jeg elsker morraer, og det har jeg alltid gjort til min datters store fortvilelse. Denne uken har det også blitt noen turer i Sukkevannsløypa. Jeg er så heldig å ha denne fine turløypa i nærområdet mitt. Det som er fint med denne løypa er jo at den har partier som er bratte og utfordrende. Da får man testet kondisjonen, og man kan følge med på om formen bedrer seg. jJg merker godt at kroppen har blitt lettere. Jeg skal ikke lyve å si at jeg går bakkene på en, to, tre, for det gjør jeg ikke. Men jeg går de raskere, og jeg trenger ingen stopp på vei opp lengre. På toppen av bakkene, så puster jeg godt, men pulsen går raskt ned, og det er jo veldig godt tegn. Når jeg går i Sukkevannsløypa, så drar jeg som regel avsted kl.07. Det å komme seg ut på tur, det er virkelig balsam for kropp og sjel. Masse tanker blir luftet mens jeg går disse turene, og jeg tenker mye bedre ute enn inne på treningssenteret.

Kan det fort lønne seg å trene tidlig? Er det noen fordeler? Jeg leste nettopp en artikkel om nettopp dette i bladet Iform, og der kunne de slå fast at det er en del fordeler med å trene tidlig. Den ene fordelen er at man starter med blanke ark. Man slipper å ha et tungt hode med mye tanker som man ofte har på vei til trening etter en dag med arbeid og andre oppgaver. Om morraen starter man uten store bekymringer, og masse tanker.

Så kommer det punktet som er viktig for meg : Når man gjør unna treningen om morgenen, så slipper du å bruke energi på å tenke at du skal få det til senere på dagen eller om kvelden. Du trenger heller ikke å stresse livet av deg på feks jobb fordi du er nødt til å rekke hjem for å trene før eksempelvis middag.

Trening på morraen gir deg også energi til å takle dagen. Når man trener, så frigir kroppen endorfiner, adrenalin og andre energigivende hormoner. De skjerper hodet, og er bra for humøret, slik at du føler deg mer «på». Det gjør at du klarer oppgavene bedre og får en god start på dagen.

Når du har gjort unna ei god, tidlig treningsøkt, så skal sjansene visstnok være større for at man tar sunne valg resten av dagen. Morgentreningen har nemlig en tendens til å smitte av på hele dagen. Den setter i gang en god sirkel. Jeg merker godt  at det gir meg energi, og jeg merker det på humøret. Usikker på matvalgene…

I følge artikkelen i Iform, så skal morgentrening også bidra til å kickstarte hodet på samme måte som lys i ansiktet idet du våkner. Om kvelden skiller kroppen i stedet ut søvnhormonet melatonin, som igjen sørger for at du kommer fortere til drømmeland. Jeg har alltid sovnet nesten før hodet er på puten, også når jeg ikke trente, så jeg vet ikke om dette stemmer for meg i og med at det alltid har vært sånn, men for veldig mange, så er nok dette riktig.

Det er mange gode grunner for å trene tidlig, men det er ikke alle dette passer for. Vi er ulike også på når vi ønsker å trene, men at det er en utrolig god start på dagen, og at det gir meg mye energi, det er det ingen tvil om. I dag har jeg startet søndagen med en ny, god tur i Sukkevannsløypa. Herlig å kjenne at kroppen fungerer så mye bedre, og så gjør det så godt å komme seg ut i flott natur. I dag var lymfebeina blytunge, og det var et slit å dra de med meg opp alt av bakker. men vi kom oss igjennom lymfebeina og jeg, og det er en seier i seg selv. Det er helt rart å kjenne på hvor forskjellig beina fungerer fra dag til dag. I går kunne jeg nesten fly gjennom løypa. I dag var det så tungt. Men jeg skal fokusere på at jeg kom meg ut, og gjennomførte.

Nyt søndagen der du er. Jeg har tenkt meg på tur for å se om jeg kan finne litt blåbær. Jeg skal ikke plukke liter på liter, men litt blåbær til smoothie, og blåbærgrøt. Og så er det veldig hyggelig med en liten blåbærtur. Jeg går ikke i timesvis, men til jeg kjenner at jeg har vært i skogen lenge nok 🙂

Jeg må innrømme det, det kom en liten tåre. En tåre for mestring, og en tåre for lykke.

Jeg kan jo sånn sett gråte for mye. Jeg er uten tvil et følelsesmenneske. Det skal ikke alltid så mye til før tårene kommer, men det er veldig sjeldent at tårene er relatert til meg selv, men det var de denne uken her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tåren som kom denne uken her, det var en tåre for opplevelsen av noe jeg ikke har opplevd på evigheter: jeg kunne kjøpe klær i en ordinær butikk! Jeg har lenge lurt på når jeg muligens kunne passe klær på en ” vanlig ” butikk. Jeg vet at i merkene jeg selv selger, så er jeg nå str. S i Studio, og str. XS i Gozzip, så denne uken tok nysgjerrigheten overhånd, og jeg gikk først inn på Cubus. Ikke at Cubus nødvendigvis har mye klær for min smak, men jeg måtte bare prøve meg ut på størrelsene. Cubus har jo mye klær opp til størrelse 3 XL. Så kan man nok diskutere passform, og kvalitet, men nå var jeg bare nysgjerrig. Jeg prøvde en ytterjakke i str. 2 XL, og den var altfor stor! Så prøvde jeg samme jakken i XL, og den passet! Størrelse L passet også, men den satt nok noe stramt over brystene. Jeg prøvde også en bluse. XL passet så fint, men passformen gjorde likevel til at blusen ikke ble med meg hjem. Men følelsen av  passe den var helt magisk. Passformen til kjedebutikkene, den er ofte ikke bra. Man merker stor forskjell på passformen som kjedebutikkene har, og passformen til de som spesialiserer seg på stormote. Det har jeg alltid ment, også før jeg startet nettbutikken min.

Det å oppleve at man kan gå inn på en ” vanlig ” butikk og passe klær som de har der, det er en en følelse som ikke kan beskrives med ord! Dere som har opplevd det samme, dere kjenner følelsen jeg kjente på. Det er stort. Det er fantastisk. På det aller største som nå begynner å bli mange år siden, da brukte jeg størrelse 58/60 i mange plagg. Før jeg begynte å ta av meg, så brukte jeg størrelse 50/52. Jeg vet ikke hva en XL på Cubus er, men det er et stykke unna 50/52. Ytterjaken jeg prøvde i str. XL, den har jeg jaktet på i grønt, men den var på salg, så det er ikke rart at jeg ikke får tak i den. De hadde den i sort, men jeg har flere sorte jakker, så selv om jakken var fin, og passet så fint, så ble den ikke med meg hjem. Fornuften seiret.

Jeg var også innom Kappahl, og valgte med vilje og ikke gå inn i XLNT avdelingen der. Jeg fant en nydelig, ” heklet ” overdel i en pen, lys brun farge. Denne var i str. XL i den ” ordinære ” avdelingen, og satt som et skudd. Denne ble med meg hjem, og den beholder jeg om jeg finner en singlet i ca samme farge. Noe må jeg ha under både fordi den er ganske kort, og helt gjennomsiktig.

Den dagen var jeg et stort smil. Ikke fordi det er noe mål i seg selv å kjøpe så små klær som mulig, men det er et bevis på resultatene jeg har oppnådd. Resultatene jeg har jobbet målrettet for å nå. Jeg har jobbet for en stadig bedre helse, og en lettere kropp. For meg så handler det om en bedre livskvalitet. Jeg følte jeg hadde det fint når jeg var 30 kg tyngre også, men det å føle livet og hverdagen nå, det er en så stor forskjell at det er vanskelig å beskrive. Alt er så mye lettere.

Jeg elsker klær, og jeg har mye klær. Akkurat nå så opplever jeg en aldri så liten ” kleskrise.” Det meste av klærne mine har blitt altfor store, så jeg må nå få meg en ny garderobe. Mange favorittplagg må legges bort, forhåpentligvis for alltid. Man har aldri noen garanti for noe, men jeg håper at jeg ikke kommer tilbake der jeg var vektmessig. Jeg kan bare jobbe, og gjøre det jeg kan å unngå det, og håpe at jeg klarer det.

Denne uken hadde vekten gått opp over 1 kg, og det var et slag i ansiktet. Jeg vet noen av årsaken, og det er tarmsystemet mitt. Jeg merker veldig godt at sprøyten gir meg veldig hard mage, og hard mage, ja, det spiller absolutt inn på vekten. Foruten det, så er også ødemet mitt noe mer hardt enn det har vært på en stund, så jeg tror ikke det er så mye det jeg har puttet inn i munnen som har vært årsaken. Det er mye som kan utgjøre en vektøkning. Det er ikke bare det man spiser alltid. Nå har jeg fått tips om en bodyscan vekt som er rimeligere enn Tanita vekten, så nå skal den bestilles slik at jeg også kan følge med på muskelmasse, væske i kroppen og alle de tingene som også er viktig i den prosessen jeg er i.

I dag startet jeg lørdagen utendørs med ei god runde i Sukkevannsløypa. God musikk på ørene, og flott natur. En tur ute er også godt for tankene, og hodet. Jeg merker godt at jeg kan gå de gode bakkene stadig lettere, og det er godt å kjenne på.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Yngste barnebarnet mitt, Alfred som blir 5 år i oktober, han er veldig klar i sin tale : Mommo har veldig lange og myke muskler, og siden jeg har så lange muskler, så kan jeg ihvertfall ikke drive med karate. Karate har vel aldri vært et ønske hehe, men prinsene mine, de snakker mye om å starte på karate. Skal man starte på karate, så kan ikke musklene være så lange og myke som mine sier Alfred.

Lange, myke muskler, det er altså løshuden på armene mine. Huden som henger der på armene, og slenger godt når jeg beveger de. Det har blitt masse løshud spesielt på armene, og Alfred er så fascinert av dette. Han synes ” musklene ” er så myke og gode, og han må stadig bort å kjenne på de. Begge guttene lurer jo også fælt på hvorfor mine armer er sånn, for de kjenner ingen andre med så myke, og lange muskler. Så da må man prøve å forklare på en god måte hvorfor mommo sine armer har blitt sånn. Jeg har vel også fortalt at jeg etter hvert kanskje kommer til å fjerne all den ekstra huden som jeg har på armene, og at det er hud og ikke muskler. Jeg skal nok være veldig glad for at det ikke er musklene mine som henger der og slenger. Så om legen en dag kutter musklene bort som Alfred sier, da kan jeg kanskje starte med karate, men han er likevel noe usikker fordi jeg nok er for gammel i tillegg, og litt for treig hehe. Jeg har vel sagt til guttene at jeg en dag skal løpe om kapp med de. De smilte godt da jeg sa det, og så vel for seg at de kom til å ligge ei mil foran meg, men for min del, så er det vel bare legge seg i hardtrening.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Løshud. Masse løshud. Etter å ha gått ned 30 kg, så har det blitt mye løshud gitt. Jeg har hatt løshud lenge, men minus 30 kg setter sine spor, og også på steder jeg ikke har hatt det før. Overarmene, der har jeg alltid hatt både grevinneheng og løshud, men ikke så mye som nå. Det henger og slenger godt der gitt, og huden blir jo ganske så rynkete når den er i fritt fall. I tillegg har jeg faktisk fått løshud på underarmen. Huden har begynt å bli skrukkete, og den har begynt å henge litt på en måte, spesielt på høyre arm. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle få løshud der også. Men jeg har skjønt at det blir løshud over det meste av kroppen når man får et stort vekttap, og kroppen spør ikke akkurat hvor det passer best å få det. Det samme gjelder hvor på kroppen man mister kiloene. Man må bare godta at man mister de der man mister de. Ofte er det jo feks brystene som får gjennomgå først, og la oss si det sånn, det har blitt mindre bryster også, og det er bittelitt kjedelig om jeg skal være ærlig. Bryster er pent og kvinnelig synes jeg, og selv om jeg fortsatt har bryster, så er de blitt mindre. Hadde man fått dekket inngrep for å løfte og få tilbake den opprinnelige størrelsen, så tror jeg at jeg hadde prioritert det først. Jeg håper jeg en dag kan gjøre noe med det, men da blir det vel på egen regning. Er det noen som vet om staten dekker inngrep som har med brystene å gjøre etter vekttap?

Ellers er det løshud på lårene. Masse løshud. Magen, der er det ikke så mye ennå selv om jeg har mistet mye vekt der også. Det jeg gruer meg mest til, det er å se hvordan halsen blir når jeg forhåpentligvis mister enda flere kilo. Jeg ser at den begynner å bli litt sånn rynkete, noe skjer i negativ forstand. Jeg er blitt smalere i ansiktet, noe jeg er super happy for, men har ikke lyst til å få løshud og rynker på halsen. Det er jo noe alle kan se veldig godt. Nei, jeg vet jeg ikke bestemmer dette, og ja, jeg er sikkert forfengelig, men akkurat det ser jeg noe mørkt på. Men ikke så mørkt at jeg ikke vil fortsette reisen mot et enda lettere liv. Å få en lettere kropp trumfer alt dette.

Åreknuter. Åreknuter har jeg hatt masse av. Skikkelige klumper. Et sted på låret er det en stor klump med flere åreknuter. Denne klumpen var tidligere dekket av magen min, magen hang liksom over. Nå er det ingen mage som henger over den, så den er stor og tydelig. Etter jeg nå har mistet 30 kg, så føler jeg at jeg har fått en haug av nye åreknuter. Det er jo rene åreknutegalleriet på lårene mine. Men legen kunne fortelle at jeg nok ikke har fått flere åreknuter, men etter vekttapet så har de kommet mye mer frem, og flere har nok ligget under huden uten at jeg har sett dem. Om jeg klarer å gå dobbelt så mye ned i vekt som nå, så skal de fjernes. Eller de skal fjernes uansett, for jeg har altfor mange. Jeg har fjernet åreknuter to ganger før, og den ene gangen var jeg også på det største tror jeg. De forsvant, men kom veldig fort tilbake igjen, sikkert mye pga vekten. Nå skal jeg uansett vente ei stund.

Det er laaangt igjen til at jeg overhode hadde fått et tilbud om kirurgi, og jeg vet ikke om jeg kommer til å legge meg under kniven heller. Mest fordi jeg er så redd for å ha det innmari vondt i tiden etterpå. Da skal det bli fordi jeg har så mye at det går ut over livskvaliteten. Fastlegen er tydelig på at det meste kan ordnes når man har nådd en vekt man er fornøyd med.

Pent er det ikke. Jeg tenker jo og på hva det vil gjøre med selvtilliten, og selvbildet om jeg skulle være så heldig å treffe en ny mann. This is me liksom. Jeg trenger ikke bekymre meg for verken det ene eller det andre nå. Jeg har ikke tatt av meg så mye av noe slikt hadde vært aktuelt nå uansett. En ny mann er det heller ikke i sikte. Selv om selvtilliten er blitt bedre med vektnedgangen, så er jeg ikke på noen arenaer pr nå hvor det kan være aktuelt å treffe en heller. Dating er ikke bare bare, men jeg håper jo og ønsker meg en ny mann i livet mitt.

Har du fjernet hud, og hvordan var dette for deg?

Alfred får nok kjenne på mommos myke, lange muskler ei stund til, men kanskje vil jeg fjerne de med tid og stunder, og om jeg velger det, da kan jeg begynne på karate, om jeg ikke er eldgammel innen da 🙂

De siste ukene har vært smertefulle. Skikkelig smertefulle. Nå må noe gjøres, for sånn som dette kan jeg ikke ha det.

De intense smertene er smerter i hælene mine. Ikke bare i den ene, men i begge. En del verre i høyre enn venstre, men det er til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden når man går, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. Det er også smertefullt når man har sittet stille og så skal reise seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er garantert plantar fascitt’en som på nytt plager meg. Det er faktisk en stund siden sist nå, men slikt kan jo komme og gå. Og har jeg rett at dette er plantar fascitten som igjen plager meg, så er dette mye verre smerter enn jeg noen gang har hatt. Smertene er så intense, og det er skikkelig vondt å gå. Trening kan og være utfordrende, men jeg trener som vanlig. Jeg kan ikke sitte stille i en stol med beina høyt. Sykle er jo skånsomt for det meste, men det å tråkke pedalene rundt og rundt i ei god mil, det kjennes. Styrketrening belaster jo kun når jeg går fra øvelse til øvelse.

Plantar fascitt er smerter på undersiden av hælen. De intense smertene kjennes ut som skarpe knivstikk. Sårheten og ømheten kjennes under foten, og på innsiden av fotbuen. Jeg kjenner godt at jeg er veldig hoven, og det er en sene under hver hæl som jeg kjenner er skikkelig tykk og betent. Jeg har hatt dette tidligere, men det har aldri vært så intense smerter som nå. Nå er det smertefullt bare å gå noen få skritt.

Hva gjør jeg med dette? Joda, jeg har vært hos fastlegen. Der var jeg for to uker siden. Tidligere har jeg tatt kortisonsprøyte, og blitt veldig bra etterpå. Nå ønsker ikke fastlegen at jeg skal ta en slik sprøyte. Han tenker på vekten min, og påvirkning på blodsukkeret. Jeg vet vekten kan påvirkes av langvarig bruk av tabletter, men tidligere har jeg fått klarsignal dersom det ikke har vært mer enn to sprøyter i året. Kortisontabletter vil jeg ikke ha. Jeg kan ikke ta Voltaren pga blodsukkeret. Paracet hjelper ikke. Jeg har kjøpt spesielle såler til avlastning av hælene. De fungerte ikke. Jeg har kjøpt gelesokker fra spesialbutikk på fotprodukter, men den avlastende geleen inni disse, den forsvant etter to timers bruk. Jeg har spesialsåler fra Blatchford, men de hjelper ikke på smertene de heller. Jeg har hatt to timer med strøm og laser hos fysioterapeut, og kun de to timene har ikke hjulpet. Men nå måtte jeg ta en ufrivillig pause fordi fysioterapeuten skulle ha ferie. Neste time er i starten av august, og det føles innmari lenge ut.

Hælene er så vonde at jeg begynner å bli desperat etter å finne noe som hjelper NÅ. Jeg har fått time hos en vikarlege til fastlegen min til tirsdag. Jeg har ikke store forhåpninger, men jeg må bare høre med han. Man skal jo kontakte lege om smertene blir intense, noe jeg gjorde, men jeg følte kanskje ikke at jeg ble hørt slik jeg pleier. Jeg vet at kortisoninjeksjoner kan bidra til å redusere hælsmerter på kort sikt, men kan injeksjon påvirke vekten negativt? Jeg vil jo helst ikke det når jeg har klart å gå ned 30 kg…..Kiropraktoren jeg har tatt kortisonsprøyte hos tidligere, han har også ferie, og tilbake i starten av august. Hurra. Jeg vet at smertene i hælen som regel går bort av seg selv, men det kan ta noen måneder..skal jeg ha måneder med slike smerter som dette? Hos noen kan smertene vare i opptil ett og et halvt år.

Om man er plaget over et halvt år uten at vanlig behandling hjelper, så kan visst sjokkbølgebehandling (ESWT) være en løsning. Denne behandlingen sendes korte energibølger inn i det smertefulle vevet. Det skal visstnok være smertefullt, men den hadde jeg glatt tatt. Lymfeterapeuten min utfører trykkbølgebehandling, men gjett hva? Hun har ferie hun også.

Vi får starte med en ny runde hos legen. Ikke veldig glad for at det er en vikarlege som ikke kjenner historikken, men satser på at han forstår hvor ille dette faktisk er. Kanskje er det noen av dere som har opplevd det samme som meg, og som har noen gode tips eller råd. Jeg tar imot alt med stor takk! Føler meg veldig desperat etter hjelp nå…

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

De siste ukene har vært smertefulle. Skikkelig smertefulle. Nå må noe gjøres, for sånn som dette kan jeg ikke ha det.

De intense smertene er smerter i hælene mine. Ikke bare i den ene, men i begge. En del verre i høyre enn venstre, men det er til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden når man går, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. Det er også smertefullt når man har sittet stille og så skal reise seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er garantert plantar fascitt’en som på nytt plager meg. Det er faktisk en stund siden sist nå, men slikt kan jo komme og gå. Og har jeg rett at dette er plantar fascitten som igjen plager meg, så er dette mye verre smerter enn jeg noen gang har hatt. Smertene er så intense, og det er skikkelig vondt å gå. Trening kan og være utfordrende, men jeg trener som vanlig. Jeg kan ikke sitte stille i en stol med beina høyt. Sykle er jo skånsomt for det meste, men det å tråkke pedalene rundt og rundt i ei god mil, det kjennes. Styrketrening belaster jo kun når jeg går fra øvelse til øvelse.

Plantar fascitt er smerter på undersiden av hælen. De intense smertene kjennes ut som skarpe knivstikk. Sårheten og ømheten kjennes under foten, og på innsiden av fotbuen. Jeg kjenner godt at jeg er veldig hoven, og det er en sene under hver hæl som jeg kjenner er skikkelig tykk og betent. Jeg har hatt dette tidligere, men det har aldri vært så intense smerter som nå. Nå er det smertefullt bare å gå noen få skritt.

Hva gjør jeg med dette? Joda, jeg har vært hos fastlegen. Der var jeg for to uker siden. Tidligere har jeg tatt kortisonsprøyte, og blitt veldig bra etterpå. Nå ønsker ikke fastlegen at jeg skal ta en slik sprøyte. Han tenker på vekten min, og påvirkning på blodsukkeret. Jeg vet vekten kan påvirkes av langvarig bruk av tabletter, men tidligere har jeg fått klarsignal dersom det ikke har vært mer enn to sprøyter i året. Kortisontabletter vil jeg ikke ha. Jeg kan ikke ta Voltaren pga blodsukkeret. Paracet hjelper ikke. Jeg har kjøpt spesielle såler til avlastning av hælene. De fungerte ikke. Jeg har kjøpt gelesokker fra spesialbutikk på fotprodukter, men den avlastende geleen inni disse, den forsvant etter to timers bruk. Jeg har spesialsåler fra Blatchford, men de hjelper ikke på smertene de heller. Jeg har hatt to timer med strøm og laser hos fysioterapeut, og kun de to timene har ikke hjulpet. Men nå måtte jeg ta en ufrivillig pause fordi fysioterapeuten skulle ha ferie. Neste time er i starten av august, og det føles innmari lenge ut.

Hælene er så vonde at jeg begynner å bli desperat etter å finne noe som hjelper NÅ. Jeg har fått time hos en vikarlege til fastlegen min til tirsdag. Jeg har ikke store forhåpninger, men jeg må bare høre med han. Man skal jo kontakte lege om smertene blir intense, noe jeg gjorde, men jeg følte kanskje ikke at jeg ble hørt slik jeg pleier. Jeg vet at kortisoninjeksjoner kan bidra til å redusere hælsmerter på kort sikt, men kan injeksjon påvirke vekten negativt? Jeg vil jo helst ikke det når jeg har klart å gå ned 30 kg…..Kiropraktoren jeg har tatt kortisonsprøyte hos tidligere, han har også ferie, og tilbake i starten av august. Hurra. Jeg vet at smertene i hælen som regel går bort av seg selv, men det kan ta noen måneder..skal jeg ha måneder med slike smerter som dette? Hos noen kan smertene vare i opptil ett og et halvt år.

Om man er plaget over et halvt år uten at vanlig behandling hjelper, så kan visst sjokkbølgebehandling (ESWT) være en løsning. Denne behandlingen sendes korte energibølger inn i det smertefulle vevet. Det skal visstnok være smertefullt, men den hadde jeg glatt tatt. Lymfeterapeuten min utfører trykkbølgebehandling, men gjett hva? Hun har ferie hun også.

Vi får starte med en ny runde hos legen. Ikke veldig glad for at det er en vikarlege som ikke kjenner historikken, men satser på at han forstår hvor ille dette faktisk er. Kanskje er det noen av dere som har opplevd det samme som meg, og som har noen gode tips eller råd. Jeg tar imot alt med stor takk! Føler meg veldig desperat etter hjelp nå…

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.