Jeg husker det som om det var i går. Den vonde, tøffe beskjeden som endret så mye i livet mitt. Jeg husker ordet som brant seg fast på netthinnen min, og jeg kjente  der, og da på redselen for å dø. Jeg fikk ikke puste, alt knyttet seg. Ordet jeg aldri trodde skulle gjelde meg, eller vår familie. Ordet man forbinder med det verste. Jeg husker det var to ting jeg tenkte på da jeg fikk beskjeden : Døden, og ønsket om et barn til. Skulle mitt liv bare bli 32 år langt? Skulle Celina vokse opp som enebarn? Jeg gråt ikke da jeg fikk beskjeden, ikke en eneste tåre. I ettertid har jeg vel ikke helt forstått hvorfor ikke verden raste sammen. Jeg som til vanlig gråt for alt, og ingenting, jeg gråt ikke en eneste tåre, men jeg kjente på redselen for å dø.

Unormale blødninger, og celleforandringer som ble normalt igjen. For så at blødningene kom tilbake enda sterkere, nye celleforandringer, time til utskrapning, og så den tøffe beskjeden om at celleforandringene denne gangen var blitt kreft. Ordet så mange av oss forbinder med døden, meg inkludert, det var hardt, og brutalt blitt et ord som gjaldt meg. Var det min tur nå til å kjempe en beintøff kamp mot kreften, og ville kreften ta livet mitt? Var døden en realitet jeg måtte forholde meg til? Og hva med et barn til som vi ønsket oss? Fortsatt gråt jeg ikke. Jeg tror panikken ble for stor. Jeg tror jeg satte meg selv på utsiden av alt som skjedde, og bare registrerte alt som om jeg så en film. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er ikke mange som kjenner til min kreftsykdom. Ikke fordi jeg ikke har ønsket å fortelle om det, jeg har ikke skammet meg, men for meg har den beste måten å komme meg igjennom dette på vært å glemme. Glemme gjør man jo aldri, men jeg bestemte meg fort for at sykdommen ikke skulle få ta mer plass i livet mitt enn den måtte, og da valgte jeg også å skyve den bort så fort jeg kunne. Det å være åpen om sykdommer, og lidelser som rammer, det er noe jeg egentlig er veldig for, men i mitt tilfelle, så innså jeg fort at det beste for meg var å gjemme, og glemme. For mye fokus var ikke det rette for meg. Ikke at det ble en hemmelighet som man aldri pratet om, men med en gang man måtte prate, fortelle, og forklare, så tok sykdommen for mye plass, og for mye energi, det vonde, og det såre fikk igjen en plass jeg ikke ønsket at de skulle ha. For å komme igjennom dette på en måte som var god for meg, så ble veien for meg å fokusere på alt det andre som faktisk var godt i livet mitt.

Jeg var en av de heldige. Jeg fikk livet i gave. At vi ikke fikk et barn til betyr ingen verdens ting. Vi fikk et barn, og er evig takknemlige for det. Ingenting er en selvfølge, heller ikke det å få barn. Jeg husker jeg spurte legen på sykehuset om vi hadde tid til å prøve å få et barn til, legen var helt klar : dersom jeg hadde et ønske om  å oppleve å bli bestemor, så ville han ikke tenkt tanken en gang. Visst jeg ønsket å se datteren min vokse opp, så var det ingen tid å miste. Min historie er en solskinnshistorie takket være en fantastisk gynekolog som hele tiden fulgte meg opp, og fulgte med. Mange overser unormale blødninger – jeg er så takknemlig for at jeg blir urolig når slike unormale ting skjer, og fordi jeg heller går til legen en gang for mye enn en gang for lite. På sykehuset hadde jeg også den mest fantastiske legen man kan tenke seg. Takk for at det finnes noen av disse, for blant leger, så er slike leger som den legen jeg hadde dessverre unntakene. Tenk om alle leger hadde en slik omsorg for pasientene sine som jeg opplevede. Han var en engel i ordet rette forstand. Han tok seg tid, masse tid. Det som var viktig for han, det var meg, og hvordan jeg hadde det. Om jeg trengte en evighet av tid, så hadde han det. Om jeg hadde tusen spørsmål, så hadde han tid til å svare meg på alt jeg lurte på. Han trøstet, og han oppmuntret meg. Han fikk meg til å innse at livet mitt ikke var over, og at jeg var en av de heldige. Sånne leger skulle verden være full av.

Blødningene, og de store celleforandringene var i mitt tilfelle livmorkreft. Kreften var i stadiet 0, den hadde ikke begynt å røre særlig på seg, og kreften var ikke av den hissige typen. Jeg trengte ikke strålebehandling, og jeg trengte ikke cellegift. Svulsten ble fjernet ved operasjon, en operasjon som tok flere timer ved Radiumhospitalet. Legen ved Sørlandet Sykehus ønsket at jeg skulle komme i de beste hender, så operasjonen ble utført av den ypperste legen på denne type operasjoner ved Radiumhospitalet. Jeg var jo på den tiden også på det største når det kommer til vekten min, så det er nok også en av grunnene til at jeg ble sendt til den beste. Jeg husker ikke så mye fra tiden i Oslo. Jeg har klart å fortrenge mye av det, men jeg husker den store skuffelsen over Radiumhospitalet. Sykehuset der jeg trodde at alle var så enestående, legene inkludert. Sykehuset hvor varme, og omsorg stod i høysetet. Slik opplevde verken jeg, eller min bedre halvdel det. Leger som nesten ikke hadde tid til å fortelle, og forklare når man satt der kreftsyk, og skulle gjennom en større operasjon. Arrogante leger. Personal som lot meg ligge i en seng utenfor operasjonssalen helt alene i evigheter før det var min tur. Personal som ikke så hvor redd jeg var, og som ikke skjønte at jeg trengte noen som kunne være der sammen med meg. Overnatting for pårørende som må ha vært fra krigens dager. Jeg husker alt dette, men jeg vil helst glemme. I ettertid har jeg pratet med flere som opplevde Radiumhospitalet akkurat på samme måte.

Etter noen dager i Oslo, så ble jeg overført til Sørlandet Sykehus. Nyoperert i en ambulanse som skal være glad for at de ikke blir tatt i fartskontroller. Sårene mine hadde ingen god tur hjemover, men det var godt å komme ” hjem .” En tøff tid fulgte på Sørlandet Sykehus med infeksjoner, og isolasjon. Antibiotika i rennende form i en haug av dager, etter hvert fikk jeg lov til å være hjemme, og komme inn for å ta antibiotikaen. Det tok lang tid, men det ordnet seg. Kroppen vant kampen mot infeksjonen, stiftene ble tatt, og jeg kunne gå ut av sykehuset som en kreftfri person. Faren for spredning var aldri tilstede, og når jeg gikk ut av sykehuset den dagen i desember, så gråt jeg. Jeg gråt av glede fordi min historie ble en av solskinnshistoriene. Jeg gråt fordi jeg hadde fått livet i gave, og fordi jeg nok der, og da klarte å slippe alt av følelser løs som jeg hadde sperret inni meg så uendelig lenge. Frykten, redselen, fortvilelsen, men også gleden, optimismen, og takknemligheten. Livet fikk der, og da en helt ny mening. Selv om jeg hele tiden visste at dette ville gå bra, så var usikkerheten likevel tilstede. Usikkerheten dukket også opp igjen hver 3.måned når jeg var til kontroll. ” Tenk om ”  var alltid ord som dukket opp i hodet mitt, men beskjeden var alltid den samme, gode, og jeg kunne legge ting litt bak meg i tre nye måneder.

Jeg har fått mange spørsmål fra dere som leser bloggen om lymfebeina mine, og hvordan dette oppstod. Jeg har skrevet pga sykdom, men aldri utdypet det særlig. Siden så mange har spurt, så har jeg valgt å skrive ett veldig personlig innlegg om en brutal sykdom som også rammet meg, men som fikk en lykkelig slutt. Det var aldri noen tvil om at dette ikke ville gå den riktige veien, men usikkerheten, og redselen var der lenge. Når jeg ble operert, så fjernet de også lymfeknuter for å være helt sikre. De hadde nok ikke vært helt nødt til å gjøre det i mitt tilfelle, men det er sånn de alltid gjør. Ved fjerning av lymfeknuter, så kan man utvikle lymfeødem. Så akkurat der var jeg en av de uheldige som fikk dette. Ingen fortalte meg at det kunne skje, heller ikke på kontrollene. Jeg har mange ganger lurt på om de bare overså beina mine som ble større, og større? De måtte vel ha sett det? Veldig mange med lymfeødem har opplevd akkurat det samme som meg, og fått den samme, tøffe beskjeden om at kreft har rammet. Veldig mange som blir rammet av brystkreft utvikler lymfeødem i en av armene etter operasjonen. Jeg er ikke alene.

De store lymfebeina var prisen jeg måtte betale for å bli frisk, og den første tiden, så følte jeg vel at dette var en stor pris å betale. Jeg følte på at dette var så forferdelig urettferdig! Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg! Plutselig en dag, så klarte jeg å se det på en helt annen måte. Jeg tok meg selv i nakken, og lurte på hva i huleste jeg drev på med? Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutret jeg over størrelsen på beina mine! Hvordan er det mulig å være så utakknemlig? Jeg fikk lov til å leve! Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde, og så klager jeg over ett par tømmerstokker! Hvor er fornuften i dette??? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde vi vel alle valgt livet? Om livet byr på noen utfordringer, så er vel det utfordringer man tar på strak arm når man faktisk får livet i gave! Det høres kanskje rosa ut når jeg skriver at jeg fikk livet i gave, men det var jo nettopp det jeg gjorde, og da kan jeg leve helt fint med to bein som er langt større enn normalen, og ett par bein som krangler, og verker. Jeg har lært meg å være takknemlig!

Det tok en tid å forstå alt som hadde skjedd. Jeg følte alt hadde gått i sakte film, og jeg følte jeg hadde stått på utsiden og sett det hele. Jeg følte meg noen ganger helt følelsesløs. Hvordan er det mulig å stå helt oppreist gjennom noe slikt? Hvorfor knakk jeg ikke sammen, hvorfor gråt jeg ikke ? Var det fordi jeg ikke hadde helt forstått alvoret, eller var det fordi jeg er så sterk? Eller kanskje var det fordi jeg ikke ønsket å kjenne for mye på alt det vonde? Jeg tror mest på det siste. Jeg ønsket ikke å kjenne for mye på ordet kreft, og ordet sykdom. Jeg ville gjennom dette så fort som mulig, og så ville jeg komme meg videre. Jeg ville legge det bak meg så fort som mulig. Jeg ønsket ikke å gå i samtaler for å bearbeide, jeg ønsket ikke å gå i grupper sammen med andre som hadde vært i samme situasjon som meg. For meg ble den beste løsningen å legge alt bak meg, og ikke dvele ved det som hadde vært. For meg var dette den beste måten å komme meg igjennom alt på. For mye tanker på den vonde tiden hadde ikke fungert for meg. Det ville tatt så mye lengre tid å komme meg tilbake dit jeg var før jeg ble syk. Samtidig hadde jeg verdens beste samtalepartner i min aller beste, så i tunge stunder hadde jeg alltid en som lyttet, og ga råd, og han var for meg den beste psykologen jeg kunne hatt. For meg, så var den beste hjelpen og hele tiden fokusere på alt det gode, på å bli frisk, og det å bruke energien på alt annet enn det som var vonde minner.

Vi velger alle vår vei gjennom de tunge stundene i livet. Det er ingenting som er rett, eller galt. Det er vi selv som bestemmer hva som er best for en selv. Det som er rett i en situasjon er kanskje ikke rett i en annen. Det som er riktig for meg, er kanskje ikke riktig for deg. Det er vondt å skrive om sykdommen i dag, for det tar meg automatisk tilbake til 2002. Samtidig vet jeg at ikke alle er like heldige som det jeg var, og mange kjemper sin livs kamp hver eneste dag. Mange er ikke så heldige å bli friske, alle får ikke en ny start. Tankene mine går til alle der ute som kjemper en kamp hver eneste dag mot en grusom sykdom. Mine tanker gå også til alle pårørende, for sykdom rammer også alle de rundt den som er syk.  Jeg håper for dere alle <3 Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet <3