Flere og flere overlever kreft, men minst en av tre rammes av senskader. Å leve med senskader kan bety et liv preget av smerter og begrensninger, ofte med en sorg over at livet ikke ble som man hadde tenkt. For mange av de som overlever sin kreftsykdom, så gjenstår kampen om å bli frisk. I årets ” Krafttak mot kreft”, så samler Kreftforeningen inn penger for at flere skal få et bedre liv etter kreften.

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Dette har jeg skrevet om på bloggen tidligere. Hører man ordet kreft, så tenker man ofte på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I går leste jeg en kronikk som jeg første gang leste for et års tid siden. Kronikken satte ett utrolig viktig søkelys på livet etter en kreftsykdom. Jeg ble sittende lenge etter å ha lest kronikken. Så bra at noen våger å fortelle hvordan livet etter kreftsykdommen kan være for veldig mange. Man er evig takknemlig for å være frisk, for å være en overlever. Likevel er det veldig få som snakker om livet etter sykdommen, for den kan også ha sine utfordringer. Man er ikke utakknemlig fordi om man snakker om utfordringene.

Kraftige blødninger fikk alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet <3

Jeg var en av de heldige. Jeg hadde verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg har sluppet unna de store senskadene. Men jeg fjernet lymfeknuter. Fjerningen av lymfeknutene er årsaken til det store lymfeødemet mitt. Det har også vært tøft psykisk. Jeg føler jeg har fått mine senskader jeg også. Noen har senskader i en periode, mens andre må leve med det resten av livet. 

Det er så viktig å sette fokus på på tiden etter sykdommen. Mange sliter med kronisk utmattelsessyndrom, mange kommer i tidlig overgangsalder, man orker lite, man blir fort utslitt – man blir ofte kronisk syk. Fedme er ofte en del av senskadene, det samme er angst, og depresjon.  Ødelagte, eller reduserte kroppsfunksjoner. Lymfeødem er det mange som får. Mange føler skam om vi prater om senskader når vi tross alt er en overlever. Mange kreftoverlevere plages av skammen over å ikke strekke til, og forventningspresset om og hele tiden vise sin takknemlighet. Det er store tilleggsbelastninger i en ellers tøff hverdag.

I blant er jeg så utrolig lei av bein som er som tømmerstokker. Jeg er lei av hovne, vonde, og ømme bein, jeg er drittlei kompresjonsstrømper, og nattstrømper, og de gangene jeg er der, så kan det nok være at jeg klager. De store lymfebeina var prisen jeg måtte betale for å bli frisk, og den første tiden, så følte jeg at dette var en høy pris å betale. Jeg følte det så forferdelig urettferdig! Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg, men det er kun de nærmeste som hørte klagingen min. For selv om jeg er takknemlig for livet, så har man lov til å være frustrert over det som kan komme i kjølevannet. Å klage er ikke ensbetydende med å være utakknemlig.

Jeg har tatt meg selv i nakken mange ganger.Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutrer jeg over størrelsen på beina ! Hvordan er det mulig å være så utakknemlig? Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om gynekologen ikke hadde reagert som hun gjorde, og så klager jeg over ett par tømmerstokker… Hvor er fornuften i dette? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde vi jo alle valgt livet. Det som er mest utfordrende er forventningene. Forventningene om at alt skal være som før hele tiden, og at man skal fungere akkurat som før. Mange vil klare å fungere som før, andre vil ikke. Jeg har mine tømmerstokker som byr på store utfordringer. Beina er hovne, vonde, og huden er veldig hardt der ødemet sitter. Infeksjoner setter seg fort, og huden klør mye pga kompresjonen.

Fulltidsjobb er for meg helt uaktuelt – jeg klarer det ikke. Dette er det mange som sliter med å forstå. Jeg som trener masse, og som prøver å være så aktiv som jeg kan, hvorfor kan ikke jeg jobbe? Er det fordi jeg ikke vil? Det er sårende når man merker at folk er kritisk, og det er sårende når folk lager sine egne historier om hvorfor ting er som de er. Jeg låner villig ut beina mine til de som ønsker å kjenne hvordan mine dager er, og hvor utfordrende ting kan være. Det er ikke en sjel som trenger å misunne meg at jeg sliter med å jobbe fullt – jeg skulle gjerne ønsket at ting var annerledes, men når det er som det er, så er jeg flink til å gjøre dagene mine fine. Jeg kjeder meg aldri, og fyller dagene med gode ting.

Det at man ikke kan jobbe fullt, det er en sorg i seg selv, og man må gjennom en slags sorgprosess. Ingen ønsker å være ute av arbeidslivet. Man ønsker å bidra om man kan. Jeg er så lei av dømmende mennesker. Mennesker som dikter opp historier basert på helt feil informasjon. Jeg er lei av de som mistror meg, og som tror at alt skal være som før så lenge man er frisk. Det er få som tenker på senskadene, og utfordringer som veldig mange opplever etter en alvorlig sykdom. Ikke la det være tabu å snakke om tiden etter en tøff sykdom. Livet blir ikke alltid som før, og ingen skal skamme seg over å fortelle hvordan man faktisk har det – og ikke vær i tvil : selv på tøffe dager er man evig takknemlig for livet <3

Støtt årets  Krafttak mot kreft

• Gi en gave på SMS: Send kodeord GAVE til 2277. Da gir du 200 kroner, som blir belastet telefonregningen din. 
• Vipps for eksempel 200 kroner til 2277 (Kreftforeningen)
•