Jeg har skrevet om den før. Den perfekte t-skjorten, i alle fall i mine øyne. Den beste t-skjorten ever. T-skjorten som er akkurat slik jeg ønsker den : God på lengde, en veldig god armlengde som skjuler det jeg ønsker å skjule av grevinneheng og løshud, og samtidig en t-skjorte som sitter både godt, og fint på. Er det rart at t-skjorten nå finnes i nesten alle regnbuens farger på klesstativet mitt.
T-skjorten kommer fra No Secret, og er kjøpt hos Alexis Mote. Det er sikkert andre også som fører akkurat denne, men her jeg bor, og i nærheten av meg, så er der ingen. Jeg kjøpte to t-skjorter i fjor fra No Secret som jeg var veldig fornøyd med, og det var disse jeg jaktet på i år, men som jeg ikke fikk tak i. Nå er jeg veldig glad for det, for de jeg kjøpte i fjor var ikke halvparten så gode som denne modellen jeg har kjøpt i år. Disse er mye bedre på lengde, og de har en mye bedre passform.
Jeg er høy. Jeg er 178 cm , så jeg kan ha overdeler med god lengde. Når jeg blogger om klær, så er jeg nok ikke like flink til å tenke at ikke alle er like høye som meg. Det som er passelig lengde for meg, blir kanskje for langt for andre, men for meg som da er 1.78 cm høy, så er disse t-skjortene helt perfekte fordi jeg liker at overdeler har en god lengde. T-skjortene har en lengde på ca 90 cm, og til meg, så er det en god lengde. T-skjortene går i hele størrelser, og jeg har kjøpt str. 50.
Jeg digger denne t-skjorten! Da jeg så lykkelig blogget om denne t-skjorten for kort tid siden, så skrev jeg at jeg gjerne skulle hatt den i alle regnbuens farger, fordi der er en del dager i løpet av sommeren hvor man ønsker å ta på seg ” ei ordinær ” t-skjorte. Der er dager hvor man for eksempel skal kle seg for å gå på tur. På turer ser det ikke bra ut når man går kledd i de fine, pynta sommeroverdelene. På turer skal man ” vanlige ” t-skjorter. I følge min kjære mor, så mener hun disse er i overkant fine til å bruke på tur. Jeg kjenner at jeg nesten er litt enig, men de blir med på tur, valget er tatt. I tillegg skal de alle som en få bli med i kofferten til USA når vi drar den 24.september. Da jeg hadde skrevet forrige blogginnlegg, så kontaktet jeg Alexis for å høre om de tilfeldigvis hadde t-skjorten i andre farger enn blått, og grønt slik det var avbildet i nettbutikken deres. Jeg ble rimelig glad da de faktisk fantes i mange andre farger.
Nå har jeg favoritt t-skjorten i nesten alle regnbuens farger. Som dere ser på bildene, så finnes t-skjorten i sort, marine, lakserød, hvit, og grønn. I tillegg til lyseblå, og mellomblå. T-skjorten er i 92 % viskose, og 8 % elastan. Stoffet er tungt, så det faller utrolig fint, og t-skjorten har dermed en veldig god passform. Tommelen opp for No Secret, og denne flotte t-skjorte modellen. Samtidig er det viktig å være obs på at det også finnes andre t-skjorte modeller fra No Secret, modeller som ikke har lik lengde, og passform. Så da er det viktig at man får akkurat den man ønsker. Jeg legger ved link til modellen som jeg har på bildene : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-gronn , http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-bla I nettbutikken til Alexis, så ligger den ute kun i grønt, og blått, men Alexis kommer til å legge ut de andre modellene også, forhåpentligvis i løpet av dagen. Dersom du bor i nærheten av Oslo, eller Moss, så kan du kjøpe t-skjortene i butikk. Du kan også ta kontakt direkte med Alexis via mail, eller tlf dersom du ønsker en av fargene som jeg har på bildene, så hjelper de deg.
Til dere som aldri finner den ” perfekte “, ordinære t-skjorten, her er den altså. I mine øyne, og med min høyde, så har denne perfekt lengde, og den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker . Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, men jeg er dessverre ikke der ennå… Ei venninne av meg kjøpte denne t-skjorten nå nylig, og det første hun sa var ” Jeg har aldri i mitt liv hatt ei bedre t-skjorte ” , og jeg er helt enig 🙂
Følg meg gjerne på Instragram hvor jeg nå skal prøve å bli enda mer aktiv : heidirosander
Dette kan ikke jo bli noe annet enn en veldig god dag ! Værmessig ser det grått, og trist ut denne morgenen, men solen prøver og presse seg frem. Gleden jeg kjenner i dag er fordi målebåndet viser at det har forsvunnet noen flere cm fra kroppen min. Juju!! For en herlig følelse når man ser at jobben man gjør gir resultater! Det koster å gjøre en endring selv om jeg verken er på streng diett, eller trener flere ganger til dagen. Jeg vet også at resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en litt annen måte, men akkurat nå, så er dette riktig fokus for meg. Jeg har fått innarbeidet gode treningsrutiner, og jeg er blitt mer bevisst på det som puttes inn i munnen. Disse to tingene er en stor seier for meg.
Det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn skulle være nødt til å sette beina mine oppå en vekt. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skriker mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når vekta i mitt hode sikkert viser helt feil tall. Sannheten kan jo gjøre vondt, så da går jeg heller rundt grøten istedenfor å møte frykten. Frykten min for badevekten er frykten for at jeg skal bli deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg tror jo de automatisk er negative. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk. Som om sannhetens øyeblikk kun dreier seg om negative tall. Høyst sannsynlig vil tallene som lyser mot meg være positive, og alt annet enn røde.
Etter at skolelegen i 4.klasse på Solholmen Skole sa at jeg var for tjukk da jeg hadde vært på vekta etter en helsekontroll, så raste min verden, og etter det har jeg nok hatt en lettere panikk for denne ekle tingen. Jeg har liksom aldri innsett at den også kan gi gode resultater, og at den kan være til hjelp. For meg har den alltid vært en fiende, og jeg, jeg skylder på skolelegen for det noe anstrengte forholdet jeg har fått til vekta. Man sier ikke til en 4.klassing at man er altfor tjukk, og så sender henne på dør. Jeg blir alltid veldig glad når hjelpere underveis i prosessen min sier at det er veldig viktig og ikke bli for opphengt i dette med vekt, og at man ikke må veie seg for ofte. Da får jeg jo nok en god grunn til ikke å anskaffe meg vekt. Jeg er en av ytterst få personer som har aldri gått på en spesiell diett, og jeg tror sannelig jeg er en av få som sikkert kan telle på to hender de gangene jeg har hatt beina mine oppå vektskåla. Jeg har nok vært redd for å bli for opphengt i vekt. Panikken , og besøkene i kjelleren når vekta ikke viser de tallene jeg håper på. Når man føler man har gitt jernet, og vært så flink, så er det ikke moro om vekta ikke går ned. I den lite reelle frykten for å møte negative tall, så velger jeg og ikke gå på vekta. Jeg og mitt lille, rare hode har jo ikke helt skjønt at vekta ikke tar hensyn til for eksempel kroppssammensetningen. Trener man for eksempel mye styrke, så kan man oppleve at vekta står stille, eller kanskje går opp fordi man får muskelmasse, noe som igjen betyr en bedre kropp å trene med. Jeg har en del igjen å lære.
Ved noen få anledninger så har jeg vært nødt til å møte en av mine største frykter, jeg har vært nødt til å gå på vekta. Egentlig er jeg jo litt glad for det nå, for da har jeg hatt muligheten til å se at vekta faktisk har gått riktig vei. Jeg har vel aldri helt hatt kontroll på hva jeg har veid på det tyngste, men jeg vet såpass at da jeg måtte på vekta i 2012, så hadde jeg gått ned ca 30 kg fra forrige gang jeg var på vekta. Da jeg måtte på vekta igjen i 2014, så hadde jeg gått ned ytterligere 10 kg. Nå vet jeg ikke helt hvor vekta står. Jeg vet at jeg har mistet mange cm, men aner ikke helt hva dette utgjør i kg, og jeg skal være ærlig dønn på at jeg er ganske nyskjerrig. Skal jeg på vekta, så må jeg på ei Tanita vekt. Ei vekt som viser alt, og som jeg veide meg på sist jeg møtte min store frykt. Ei Tanita vekt er det jo ikke alle som har- Jeg har vel egentlig avtalt med fastlegen min at en vekt nå bør inn i huset slik at jeg kan følge med, og jeg ser at det kan være fint for usikkerheten min at jeg nå kanskje gjør som avtalt, men det er alltid et men. Jeg har aldri noe helt eksakt svar å gi når noen spør hvor mye jeg har gått ned. Er jeg er helt klar for en ny venn/fiende i hus ? Er jeg klar for ett slikt elsk/hat forhold ?
Jeg har en trofast venn som følger meg i oppturer, og nedturer, og det er målebåndet mitt. Vi har vært igjennom det meste sammen, og den siste tiden har det vært mange fine oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater. Noen ganger står det bom stille lenge, og jeg truer med å kaste det i søpla om det ikke samarbeider på en bedre måte. Det er ikke alltid målebåndet gir meg et klapp på skulderen når jeg måler, men jeg har ett helt annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Målebåndet kan jo også gi meg skuffelser, men jeg føler jeg takler de mye bedre enn hva jeg gjør når denne idiotiske vekta kanskje geiper til meg. Ingen skal si at mitt hode ikke inneholder mye rart, og tenker mange rare tanker .
Hver 14.dag så har jeg date med målebåndet mitt. Vi måler bryst, og liv, og vi måler hofter og overarmer. Lår, og legger slipper billigere unna. De blir ikke målt like ofte av naturlige grunner. Den siste tiden har datene vært svært så hyggelige, akkurat som daten vi hadde i går kveld. Det er så ufattelig deilig når man ser at det man jobber for gir resultater. I går viste målebåndet 2 cm inn på alle stedene vi målte, og det ble faktisk rom for en liten gledesdans i loftstua selv med fredagens besøk på sykehuset i Porsgrunn friskt i minne. 2 cm høres jo ikke så mye ut, men det er ett bra resultat, og jeg er strålende fornøyd. Det gir en stor boost, og en stor motivasjon til å stå på videre. Det er en god følelse av at jeg er på riktig vei. Kanskje skal jeg i tillegg til målebåndet ta rådet noen har gitt meg om å ta profilbilder med jevne mellomrom. Det er ikke alltid lett å se forskjellene i speilet så lenge man ser seg selv hver dag, men tar man bilder med noen måneders mellomrom, så er endringene så mye lettere å se. Du trenger ikke være redd for at jeg skal legge de ut her hehe, dette blir bilder kun for mine øyne 🙂 Bilder kan utvilsomt være en stor motivasjon, og spesielt for meg som ikke alltid har like lett for å tro det andre sier når det gjelder kroppen min. I mine tyngste stunder når jeg ikke helt klarer å innse hva jeg faktisk har oppnådd, så henter min bedre halvdel frem bevisene fra skuffen. Bilder som viser meg på mitt aller største, og ved en rask titt i speilet etter å ha gransket bildene, så kommer smilet, og stoltheten tilbake.
Med 2 cm mindre både her, og der, så møter jeg søndagen med ett stort smil om munnen. Jeg er sikker på at jeg kommer til å gå som et lyn på tredemølla når jeg straks skal på Spring og trene intervall. 2 cm føles i dag som flere kilo – og akkurat nå er lykken 2 cm for meg 🙂
I går var jeg på sykehuset i Porsgrunn. Hele tiden har jeg trodd at jeg skulle til Skien, så da var det sannelig godt at jeg i siste øyeblikk faktisk oppdaget at jeg skulle til Porsgrunn, og plastikk kirurgisk avdeling der. Selv om jeg ikke har hatt noen forhåpninger om at noe kan gjøres i forhold til beina mine, så håpet jeg på en del svar. Spesielt posene ved knærne håpet jeg å få et svar på hva er, og jeg håpet legen kunne si noe om hva jeg kan forvente vil skje med beinas størrelse når jeg trener så mye som jeg gjør, og stadig går nedover i vekt. Kanskje kunne jeg få noen svar på hvor ødelagt lymfesystemet er, og er der andre ting her som er med på å ødelegge så veldig? Kanskje kunne legen si noe om der er forskjellige faktorer som gir meg utfordringene, og som gjør at spesielt leggene mine er som tømmerstokker.
Jeg var utrolig spent da jeg gikk opp i 2.etasje til plastikk kirurgisk avdeling ved sykehuset i Porsgrunn. Ett lite lokalsykehus som tydelig bar preg av sommer, og stille tider. Ingen som hastet, og stresset rundt i korridorer, og ganger. Ingen leger, og sykepleiere som løp fra det ene til det andre. Med tanke på en del mindre koselige møter med spesialister som ser vekten før de ser deg, så kjente jeg på at jeg var spent. Jeg hadde fra flere av dere som leser bloggen fått høre at legen var fantastisk, og det samme sa fysioteraputen min, så jeg var trygg på at det stemte.
Lars Johan Sandberg er overlege ved plastikk kirurgisk avdeling i Porsgrunn, og det var han jeg hadde time hos i går. Utdannet i USA med masse arbeidserfaring derfra. Endelig en lege som interesserer seg for lymfeproblematikken. Endelig en lege som kan mye om lymfesystemet, og som ønsker å jobbe med det. Sandberg holder på med et forskningsprosjekt i forhold til kvinner som har hatt brystkreft, og av den grunn har utviklet lymfeødem i arm. Mange har vært hos han for å se om de kan være aktuelle kandidater for prosjektet, men for mange så er lymfesystemet for ødelagt.
For å ta det først : For en fantastisk lege Sandberg er! Alle som på forhånd hadde fortalt meg nettopp det, de hadde helt rett! Foruten overlege Steinsvåg ved kvinneklinikken her i Kristiansand, så har jeg aldri møtt en mer fantastisk lege enn Sandberg. Han møtte meg på en måte som gjorde meg trygg med en gang, så smilende, så engasjert, så dyktig på faget. Han tok seg veldig god tid til å forklare, til å få meg til å forstå, og jeg var aldri et sekund i tvil om at han ville gjøre det kan kunne for å hjelpe meg, og for å gi meg de beste svarene han kunne. Ikke en gang bruke han vekten min som en årsak. Ikke en gang nevnte han vekten min før jeg selv kom inn på det. Det er første gangen jeg har møtt en lege som faktisk sier at overvekt er så mye mer enn dårlig kosthold. Det er første gangen jeg har hørt en lege snakke om alle andre faktorer som skaper overvekt. Sandberg var helt klar på at overvekt også handler om gener, og hormoner. Jeg kjente at jeg hadde lyst til å gi han en klem når han underveis i samtalen var veldig klar på at jeg ikke tilhørte kategorien sterkt overvektig 🙂 Hurra!
Dagen i går ble en dag til ettertanke, og jeg kjente nok litt på skuffelsen etterpå. Jeg kjente vel en liten tåre i øyekroken da jeg gikk derfra, og akkurat den følelsen er det lenge siden jeg har kjent på. Ennå kan jeg kjenne litt på ” sorgen”, men jeg vet også at selv om alle svar nok ikke var som jeg håpet på, så ble jeg enig med legen om å fortsette den gode jobben jeg gjør, for det trenger ikke være slik han antar. Legen har ikke svarene med en 100% riktig fasit som han sa. Nå vil videre undersøkelser gi oss flere svar. Selv om jeg ikke hadde noen som helst forhåpninger om at noe kunne gjøres, så gikk forhåpningene litt på å få svar som kunne gi meg motivasjonen til å fortsette med jobben jeg gjør.
Overlegen var helt klar på hva utfordringene mine er. I tillegg til at jeg uten tvil har lymfeødem, så har jeg også et ødelagt venesystem. Fysioteraputen min har vært inne på det flere ganger, og har hatt helt rett. Fargen på beina, og åreknutene var tydelige indikasjoner på at venesystemet mitt ikke fungerer. Med lymfeødem, og ødelagt venesystem, så gir disse til sammen store utfordringer i forhold til bla størrelse. Selv de minste slagene mot leggene kan gi sår som jeg vil kunne slite med å få til å gro. Roseninfeksjonene jeg har hatt drøssevis av, og det harde vevet mitt er tydelige indikasjoner på at jeg har lymfeødem. Sandberg tenker at jeg også har lipødem, så her er det mange ulike faktorer som spiller inn.
” Sorgen ” jeg kjente på etter konsultasjonen, den gikk på hva jeg kan forvente i forhold til størrelsen på beina. Jeg har jo et håp om at treningen vil gi gode resultater også på beina, men der var Sandberg veldig i tvil. At jeg ville få veldig gode resultater på overkroppen var han ikke i tvil om, lårene ville jeg kanskje og etter hvert få resultater på siden de ikke er så hardt angrepet, men leggene, de var han i tvil om. Er det mye fettvev i leggene, så vil jeg jo merke at leggene vil kunne gå ned, men når venesystemet er så ødelagt som det er, og jeg i tillegg har lymfeødem, så vil det gi væskedannelse, og dermed vil jeg ha ett stort volum. Jeg kjente det stakk i meg da han sa det. Skal jeg aldri få oppleve at leggene mine blir mindre? Skal jeg alltid leve med disse tømmerstokkene?
Jeg vet jo at den tiden jeg har trent, så har leggene gått ned i størrelse, så jeg vet at der er muligheter til at noe positivt kan skje, men de store endringene i størrelse, det var Sandberg veldig i tvil om. Likevel var han veldig klar på at vektreduksjon ikke vil være annet enn veldig positivt. Helsegevinsten er jo utvilsomt stor, og jo mindre vekt man har, jo bedre ha jo også beina det. Vi ble enige om å fortsette på den veien jeg er på nå, og så må jeg bare ta tiden til hjelp, og se hva jeg kan klare å oppnå. Fettvev vil jo forsvinne, og akkurat nå håper jeg at leggene er fulle av fettvev slik at jeg faktisk kan gå ned i volum.
Posene ved knærne hadde jeg håpet han ville si at jeg kunne fettsuge sånn at de ville forsvinne, eller i alle fall bli mindre. Sandberg var helt ærlig på det var noe han ikke ville anbefale. Han mente at posene var relatert til vekten, og at man her nok ville kunne oppleve at posene ville kunne bli mindre etter hvert som vekten blir redusert. Fettsuging mente han ville gjøre ting mye verre for meg. Å foreta fettsuging med et såpass ødelagt vev, det kunne fort by på utfordringer. I tillegg hadde jeg små åreknuter i disse posene, noe som kunne gi store blødninger når de gikk inn og skulle fettsuge. Blødninger av den typen kunne være vanskelige å stoppe. Jeg husker jo at jeg fikk en veldig stor blødning da jeg tok åreknuter i Arendal i høst, og det ønsker jeg ikke å utsette meg selv for igjen.
Sandberg vil nå undersøke meg videre. Jeg skal til en spesiell ultraundersøkelse ved et røntgeninstitutt på Nøtterøy hvor de skal se på venesystemet mitt. Her vil han også at de skal se om jeg kan ha hatt blodpropper. Sandberg var veldig overrasket over at de ikke hadde sjekket dette før. I tillegg skal jeg foreta en undersøkelse hvor jeg får stikk mellom tærne, og får inn kontrastvæske for å se på lymfebanene mine. De kan da se hvor det eventuelt stopper opp. Denne skal han søke om at jeg får her i Kristiansand. Visst ikke skal jeg tilbake til han i Porsgrunn.
Det blir spennende tider. Jeg er spent på hva undersøkelsene gir av svar. Sandberg virket veldig sikker på at venesystemet er ganske ødelagt, men nå skal vi få svar på hvor ødelagt det er, og hvordan tilstanden på lymfesystemet er. Vi var enige begge to i at jeg ikke skal miste håpet. Noe mindre vil legger, og lår kunne bli, og det noe, det er motivasjon nok for meg til å fortsette. Jeg var også utrolig overrasket over at jeg ikke en gang i går tenkte tanken på å gi opp trening, og hele livsstilsendringen. Ikke en gang kom tanken! Jeg kjente at det gjorde meg så utrolig stolt! Da er jeg sannelig kommet langt mentalt.
De er store, faktisk kjempestore. Jeg kamuflerer de godt, og enkelte tror nok bare jeg overdriver, men den harde fakta er at de er unormalt store, og jeg kan ikke gjøre en dritt! Det er deprimerende, og det er frustrerende at stort ikke alltid kan bli smått når det er det man ønsker, men jeg må leve med at det er stort, og akseptere at dette er meg. Mye som er stort kan slankes mindre, og da er det tøft og måtte innse at en del av meg må bli som det er. Noe kan kanskje bli mindre, men noe vil forbli der…for alltid. Når jeg mange ganger har skrevet at beina mine er som tømmerstokker, så tror nok mange at jeg setter det på spissen, men jeg gjør ikke det. Beina mine ER som tømmerstokker! I tillegg har leggene mine vært harde som fy, men med god massasje, og drenasje, med bruk av kompresjon, og med god pleie, så er huden blitt mye, mye bedre. Lårene mine har ikke den glatte, pene huden overalt. Huden er litt sånn klumpete. Jeg får lett blåmerker, og ved knærne har jeg altså disse fettansamlingene som jeg skulle gitt mye for å bli kvitt. Det er ikke alltid lett å akseptere , og det er ikke lett og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart det. Selv om jeg kjente på en sorg etter besøket hos Sandberg i går, så har jeg ikke gitt opp håpet. Noe kan bli mindre, og det er dette som jeg nå skal fokusere på. Noe er motivasjon god nok, og store bein skal ikke stoppe meg for å leve ett fantastisk godt liv. Hvorfor skal jeg sørge, og være lei meg? Beina er som de er. Ferdig sørget! Den lille tåren i øyekroken er tørket bort, og smilet er tilbake.
Jeg er så spent, og jeg kjenner at jeg grugleder meg. Til fredag skal jeg på sykehuset i Skien, og treffe en lege jeg aldri før har truffet, en lege som kan mye om lymfeødem, og som skal se på mitt lymfesystem. Legen jeg skal til er utdannet i USA, og har mye arbeidserfaring derfra. Legen jobber bla med brystkreftopererte som har fått lymfeødem etter stråling. Dersom pasientenes lymfebaner er i orden, så kan man opereres, og nye lymfebaner blir funnet. Jeg har ikke fått lymfeødem etter brystkreft, men det er operasjonen etter kreftsykdommen i 2002 som er en stor årsak til sykdommen min.
Mitt lymfesystem er garantert helt ødelagt. Det er det som er de fakta for de fleste med lymfeødem. Det jeg er spent på er å finne ut hva som er lymfeødem, hva som er lipødem, og hva som er fett. Hva kan slankes bort, og hva kan ikke? Hva slags bein må jeg regne med å leve med, og hva slags håp er der for at beina kan bli noe mindre etter hvert som jeg trener, og går ned i vekt? Jeg har lært meg å leve med at beina mine er som store tømmerstokker. Jeg har akseptert at jeg har et lymfeødem, og et lipødem som alltid vil være en del av meg. Jeg vet at dette er sykdommer som vil følge meg livet igjennom, og at mirakler neppe vil skje. Likevel er det godt om man kan få noen svar på hvor ille ødemet egentlig er.
Mange mener at vi som har lymfeødem, og lipødem skal være forsiktige i forhold til visse type trening. Jeg merker j veldig godt at visse treningstyper gjør at beina mine sliter litt ekstra når jeg er ferdig. Jeg kan få vonde bein etter trening, men likevel er gevinsten jeg får ved trening så mye større. Jeg må sette ting litt opp mot hverandre. For meg er den store gevinsten med vektnedgang, en sterkere, og sunnere kropp mye viktigere enn at bein er vonde etter en del type trening. Når jeg ser hva jeg oppnår, så vil jeg heller ha vonde bein, eller ta så utrolig mange hensyn. Fysioteraputen min er helt enig i at å trene som jeg gjør gir meg den største gevinsten. Så for meg er det ikke aktuelt å endre på treningene. Jeg kommer til å trene like mye, og like hardt som jeg gjør.
En av de store utfordringene med å ha disse tømmerstokkene er at jeg også har noen lekre ” poser ” ved knærne. Antagelig er disse et resultat av lipødemet mitt, men både fysioteraputen, og meg er veldig usikre på hva disse posene kommer av. Lekre er de ikke, og de gir bare trøbbel. De er store, og de tar plass, og det er en utfordring i forhold til bukser. Er ” posene ” lipødem, eller er det lymfevæske i de? Eller er det rett, og slett kun fett i de? Mitt store håp er at de er fylt med væske som kan fjernes. For en fantastisk følelse det ville være om man kunne gå inn å tappe disse posene for væske! Det hadde betydd mer enn det er mulig å forklare. De stygge posene hadde vært borte, og jeg hadde hatt en utfordring mindre. For meg hadde det betydd en hel masse.
Hadde jeg fått diagnosen mye tidligere enn hva jeg gjorde, så hadde nok ikke jeg hatt så store tømmerstokker av noen bein som det jeg faktisk har. Beina mine hadde nok ikke vært i stadiet de er i om noen hadde visst, og om noen hadde fortalt meg. Det er bittert å tenke på, men jeg har lagt bitterheten bak meg. Selv om verden går videre, og legevitenskapen går videre, så er det fortsatt bare en mikroskopisk del av legene i dette landet som vet noe om lipødem for eksempel, en diagnose som ble kjent på 40 tallet! Jeg har vært en størrelse for stor hele livet. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. Det skulle gjøre susen. Særlig om det gjorde! Visst det ikke var vann, så var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og konklusjonen jeg slo meg til ro med. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville nok bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt?
Jeg er spent på fredagens konsultasjon i Skien. Ikke at jeg tror at noe kan gjøres. Lymfesystemet mitt er garantert helt ødelagt, men kanskje jeg kan få noen viktige svar. Svar på hva som er hva, og hva jeg må forholde meg til. Vil beina sakte, men sikkert kunne bli mindre ved å fortsette den gode jobben som jeg gjør? Er det mulig å tømme de lekre posene ved knærne? Jeg har mange spørsmål, og jeg håper på like mange svar etter fredagens besøk i Skien.
Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?
Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel!
Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor lekker jeg følte meg! En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.
At målet om neste sommer var reellt nok, det er det ingen tvil om. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også,trodde jeg i alle fall. Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte ikke meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang?
Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.
Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, og så er det jeg som selv bestemmer hvor fort den skal komme. I mens skal jeg nyte hver sommer akkurat som den er. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Det er så herlig å slippe å tenke på neste sommer hele tiden, alt jeg skulle ha gjort, og alt jeg skal gjøre. Jeg er sjef, og det er jeg som bestemmer hvordan både denne og neste sommer skal bli. Jeg gidder ikke lengre skyve ting foran meg. Sommeren blir som den blir, sommeren er her, og nå. Jeg feiler mye underveis, og sommeren kan absolutt være en utfordring. Styggen på ryggen kan godt sitte der han sitter han, men han får meg ikke tilbake i gamle spor. Noen feilspor blir det, litt dårlig samvittighet blir det, men han klarer ikke å ødelegge det jeg har oppnådd. Nå nyter jeg å gå i fjellet, jeg nyter å være ute i naturen, vekta går stadig nedover, og klær er blitt byttet ut med klær i mindre størrelser. Alt dette fordi jeg sluttet å tenke på neste sommer, jeg sluttet å skyve ting foran meg, og det var slutt på alle hersens unnskyldninger. Endringsreisen min koster både svette og tårer, men for en reise det har vært! Reisen fortsetter, og jeg vet at resultatene er verdt hver tåre, og hver svetteperle.Jeg har så mye nyttig verktøy med meg på reisen at neste sommer, og sommeren etter der, de kommer til å bli like fine som denne sommeren her.
Klesskapene mine lider for tiden, eller egentlig, så lider de vel alltid. Jeg får sannelig håpe at ingen av plaggene sliter med klaustrofobi, for da er det mange som hyperventilerer der inne. Det er så mye klær, og så lite plass til noe nytt. Alt henger så tett at en del plagg vet jeg sikkert ikke at jeg har. Jeg tror nesten det kunne ha vært en oppdagelsesferd om jeg hadde tatt ut ett, og ett plagg. Jeg hadde funnet klær som jeg ikke husket at jeg hadde, jeg hadde funnet klær som nå garantert er for store, og så hadde jeg nesten grått en tåre over plaggene jeg nesten aldri har fått brukt fordi noen klær bare må overskygge andre. Jeg tror ikke det er plass til en eneste kleshenger til, og jeg har ikke bare et skap, men en hel garderoberekke. I tillegg har jeg to klesstativer fra Ikea på Celinas gamle rom. Normalt vil jeg anta at dette skulle være mer enn nok med plass, men….jeg er bare så utrolig glad i klær at det er blitt trangt om saligheten etter hvert. Jeg har også tatt noe av min kjæres plass uten at jeg tror han har merket så mye til det. Han har i alle fall ikke sagt noe 🙂
I går var jeg ved godt mot, og startet i det ene skapet for å gå nøye gjennom garderoben, men jeg ble plutselig veldig sliten gitt. Jeg så fort at her var det ingenting jeg verken kunne bytte ut, eller selge. Det var jo selvsagt plagg jeg kunne tatt ut, men jeg blir jo så glad i alle klærne mine, og det river litt i hjertet når jeg bare må innse at noe må bort. Plaggene som er for store skal jeg ALDRI inn i igjen, men likevel så henger de der. De er jo like fine som da jeg kjøpte de, og garantert aldri, eller veldig lite brukt. Jeg liker ikke å gå rundt i telt, så hvorfor skal de klærne som er for store fortsatt henge der ? Jeg er veldig enig med meg selv at jeg aldri skal gå i de størrelsene igjen, så tankene mine samarbeider ikke alltid like fornuftig. Alle som jobber for å gå ned i vekt sier jo at man aldri skal tilbake til den høye vekten. Ikke alle klarer å forbli nede, men noe inni meg sier at jeg har fått såpass mye på plass både mentalt, og fysisk at jeg vil klare det. Jeg har troen på meg selv. Jeg jobber så beinhardt for dette. De klærne som henger i klesskapet ubrukte, eller nesten ubrukte, og som fortsatt passer, det er kanskje på tide å begynne og bruke dem, men da må jeg kanskje få en noe bedre oversikt over hva jeg har.
Det blir fort en liten skattejakt når man rydder blant alle plaggene som henger tett i tett. Plutselig dukker den ene skatten etter den andre opp, flotte skatter som jeg helt hadde glemt bort, og også noen som jeg ikke husket at jeg hadde kjøpt, og som blir de fineste skatter sånn plutselig. Det er selvsagt ille, det er et luksusproblem at man har så mye som man har, og i tillegg absolutt ikke eier oversikt, men på en annen side, så blir det jo nesten som å shoppe på nytt uten å bruke penger. Mens jeg holdt på med ” ryddingen “, så fant jeg på en av hyllene noen gamle klær. Jeg vet ikke hvor gamle de kan være, men jeg tror nok de må være rundt 15 år gamle. En lyseblå cardigan, ett par sorte tunikaer, og en overdel jeg brukte ved spesielle anledninger. Når jeg tok de ut, så oppdaget jeg fort at dette er klær jeg ikke passer i dag, men jeg måtte ta dem på meg mens jeg kjente på en veldig god følelse. Dette var klær jeg brukte når jeg var på det største, og jeg sliter med å huske hvordan jeg har vært, og hvordan jeg er nå. Jeg ser, og vet at jeg har mistet mange kilo, men likevel, så er det vanskelig for meg og virkelig se det. Hodet er ikke alltid på samme plassen som realiteten. Når noen kommenterer vektnedgangen, så blir jeg så fantastisk glad, men samtidig, så husker jeg ikke helt hvordan jeg var på det største.Det er da Trond tar frem bilder fra den tiden sånn at jeg kan se det med egne øyne, eller det at jeg faktisk fant disse gamle klærne, og tok de på meg for å virkelig og kunne se at der var en stor forskjell.
Det var en veldig spesiell følelse det å ta på seg disse klærne. For det første, så har klærne minner. Jeg husker godt den lyseblå cardiganen som datteren min kalte ” mammajakken “, og som hun synes var så fin. Alle klærne var veldig for store, alt hang og slang rundt meg. Den første tanken som slo meg var ” er det mulig ? ” Har jeg virkelig vært så mye større for disse årene tilbake enn jeg er nå ? Klærne løy jo ikke. Jeg husker godt at jeg fylte disse klærne, og jeg husker hvordan jeg virkelig slet i perioder med å få klær. Vi skal ikke så mange årene tilbake før 54/56 var den største størrelsen man kunne få tak i. Etter hvert kom det også aktører på banen som kunne tilby klær helt opp i str. 64. Jeg husker at jeg i en periode hadde noen plagg som viste str. 60/ 62, men ellers brukte jeg mye 58. I dag bruker jeg fra str. 48-52, så hodet mitt må jo bare fatte at en del kilo er borte fra kroppen.
Det var en følelse av herlig lykke i noen minutter, eller egentlig var jeg vel ett stort smil resten av dagen, men det er rart hvordan hodene våre er skrudd sammen. Istedenfor og tillate seg selv å kjenne på denne fantastiske følelsen, så kommer der en liten luring opp på skuldren for å prøve å legge litt mørk skygge over gleden.” Du har langt igjen ” sa denne irriterende, negative saken i hodet mitt . Hvorfor dukker denne styggen alltid opp når jeg kjenner på masse gode følelser? Hvorfor må jeg alltid ha med et men ? Hvorfor må der alltid være negative tanker opp i alt det positive? Hvorfor kan jeg ikke bare glede meg over den herlige følelsen over de gamle klærne som satt som telt på meg istedenfor å tenke på den lange veien jeg har igjen å gå? Hvorfor kan jeg ikke glede meg over alle kiloene som er borte fra kroppen min, alle cm jeg har gått inn istedenfor å tenke på alle kiloene som er igjen, og som må bort. Hvorfor må jeg tenke sånn – hvorfor kan jeg ikke bare kjenne på gleden ? Jeg skjønte i går at jeg har en jobb å gjøre når det kommer til de tankene der. Jeg er verdensmester i å finne noe negativt når det kommer til å rose meg selv istedenfor å tillate meg selv å tenke positivt, og være stolt. Jeg er jo veldig stolt, men så er dette alltid dette ordet… men….
Jeg elsker klær, og jeg liker å føle meg vel. Før handlet jeg nok veldig på impuls, og kjøpte nok mange plagg som jeg ikke burde ha kjøpt. Plaggene som virket så fine på når jeg prøvde de i butikken, eller plagg jeg ble fortalt at jeg var så fin i, og som faktisk ikke så ut når jeg fikk de på meg hjemme. Jeg tror mange kjenner seg igjen i akkurat dette. For noen år tilbake, så ble det nesten litt sånn ” panikkshopping ” – fant man noe som passet, så kjøpte man det, kanskje til og med ett i hver farge, men for min del ble slike plagg bare hengende, og jeg kastet masse penger rett ut av vinduet. Nå er jeg heldigvis mye flinkere til og kun kjøpe det jeg føler at jeg passer, og kler. Jeg shopper ikke lengre kun for å shoppe, og jeg er blitt mer bevisst på hva jeg kjøper. Heldigvis er det så utrolig mye dyktig betjening rundt forbi i ulike stormotebutikker, og jeg føler meg trygg når jeg handler på disse spesialbutikkene. Ofte vet de bak disken hva du sliter med fordi de er store selv.
Jeg blir så utrolig glad når jeg ser at stormotebutikker bruker store, frodige og flotte damer bak disken. Det blir for meg ikke helt det samme å treffe på ei slank i bak disken som ikke har kjent på mine utfordringer, og som ikke kan dele av sine erfaringer. Jeg tenker at vi som er store absolutt kan kle oss fint fordi om vi bærer ekstra vekt – hvorfor skal vi ikke kunne det? Hvorfor skal vi gjemme oss i store joggebukser, og hettegensere, eller hvorfor må vi kle oss i klær som er altfor trange, og altfor små? Fordi om vi er store, så skal vi ikke gjemme oss bort! Istedenfor å bruke penger på en ny joggebukse, og en ny hettegenser, så bruk heller pengene på klær som får frem det flotte i deg! Klær som får frem kvinnen i deg. I dag er det mange muligheter i forhold til pris på klær, så det er muligheter for de fleste til og kunne kjøpe seg klær ut i fra hva hver enkelt har anledning til. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser flotte kvinner gjemme seg bort i klær de absolutt ikke skulle hatt på seg, og jeg blir lei meg når jeg vet at noen føler de ikke er fine nok, eller gode nok fordi om de bærer ekstra kilo. Jeg tror mange ville ha følt seg helt annerledes dersom de hadde fått kjenne på følelsen av å være velkledd, det å føle seg flott, og dermed slippe å føle på behovet for å gjemme seg bort. Du er flott, og du skal skinne!
Bildene i dag er bilder av det jeg har kjøpt på salg i sommer. Den limegrønne, tynne jakken er fra DNY, og er flott både i passform, og ikke minst farge. Nydelig å ha på seg. Toppen under er fra Q’neel, og disse har jeg et par av. Veldig fine å ha under for eksempel cardigans. Disse er uten arm. De er så klassiske, og passer til så mye samtidig som de faller så fint. Vær obs på at disse toppene fra Q’neel er store i størrelsen. Jeg har str. 44, og 46 i disse, men så skal de og være litt vide. Jakken i marine, og hvitt, den har jeg sett på ei stund. Litt sånn maritim stil, noe som egentlig ikke er meg i det hele tatt, men denne var så fin, og den var fin på. Jeg har en del overdeler som trenger ei jakke over. Jakken er fra Zhenzi. Begge kjøpte jeg på sommersalget hos Nais i Lyngdal. Når jeg ser på klesskapene, og klesstativene mine, så er jeg noe usikker på om det blir mer salg på meg i sommer….
I butikkene er sommersalget i gang for fullt, og man kan gjøre mange gode kupp i disse dager. Jeg har egentlig ikke handlet noe særlig på salget i år, og det er vel rett, og slett fordi jeg føler jeg har det jeg trenger, og litt til 🙂 Jeg var innom favorittbutikken min, Nais i Lyngdal på onsdag, og jeg gikk jo ikke helt tomhendt derfra. Det ble en nydelig limefarget overdel fra DNY samt ei utrolig flott, kort jakke fra Zhenzi til å ha over tunikaer, og overdeler uten arm.
Denne modellen fra Pont Neuf er jeg veldig glad i. Den heter Gitty, og har en flott fargekombinasjon denne høsten.
Mens butikkene tømmes for sommervarer, så begynner høstvarene å komme. Selv om vi bare er i slutten av juli, så er høsten på vei til butikkene. Zhenzi med sin Pre Fall kolleksjon er i en del butikker, og Pont Neuf er på plass i en del butikker med varer fra deres høstkolleksjon. Der er mye lekkert som kommer denne høsten! Jeg er så glad for at det også kommer farger! Selv om det er høst, så trenger vi ikke gjemme oss bort i det sorte, det grå, og det brune. Om ikke alle bruker de sterke fargene gjennom høst, og vinter, så gjør det mye med oss at vi kan bruke litt farger selv om vi demper oss ned noe i forhold til vår, og sommer.
Pont Neuf sin høstkolleksjon er lekker dere! Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Min søster prøvde Pont Neuf for første gang her om dagen, og man så med en gang hvor fin passformen var til henne. Man ser virkelig hvor mye passformen har å si. Det å finne plagg som kler kroppen man har, det skal jeg love deg betyr mye. Tidligere har jeg kanskje ikke brydd meg så mye om passform, men det gjør jeg nå.
Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Det tok tid for meg å kjenne på at jeg kunne gå med kroppsnære overdeler. Hodet sa store, vide overdeler, speilet, og fornuften sa noe helt annet. Dersom du sliter med å få til å gå med kroppsnært, så kan du jo begynne med å ta på deg en topp under, en topp som kanskje har bittelitt hold in effekt. På den måten, så er det nok lettere å venne seg til det. Ikke en topp med masse hold in, for det er jo bare ubehagelig å ha på seg, men der finnes topper som holder inn litt, og som man faktisk kan puste i, og føle seg vel i.
Pont Neuf høsten har flotte farger, og spennende design, som alltid. Jeg blir aldri skuffet over Pont Neuf. Der er alltid plagg som ikke jeg kler. Plagg som er for korte, bukser som jeg ikke passer, men det meste er klær for mitt øye, og min kropp. I høst kommer det mye i en nydelig høstgul farge. Jeg hadde faktisk ikke trodd at jeg ville kle den fordi gult vel har vært den fargen jeg alltid har rygget unna, men den høstgule fra Pont Neuf, den kledde jeg. Den høstgule er så nydelig! Ensfarget høstgul kommer det, men det kommer også høstgul i spennende design sammen med andre farger. Det kommer også en ulljakke i denne flotte fargen nå i høst.
Bildene får dere ta som de er. Jeg har slitt litt med å få ei hel natts søvn den siste tiden, og det merkes på øynene. Jeg får panikk når jeg ser poser under øynene, så om noen har gode tips til noe som virkelig demper poser, så tar jeg i mot tips med stor takk 🙂 Jeg er ikke redd for å bli eldre, men poser under øynene, der sliter jeg litt 🙂 En modellkarriere ligger vel heller ikke der fremme, men det er nå meg på godt, og vondt 🙂
Modellen her heter Rosette.
Denne modellen heter Helga
Stilig design på denne modellen som heter Sille
I tillegg til den nydelige høstgule som vil varme opp når høsten banker på døren, så kommer det plagg som er plommefarget, en farge jeg elsker. Det kommer litt petrol i tillegg til grått, sort, og spennende design med blåfarger. Det sorte er for det meste sammen med andre farger, og det gjør så mye synes jeg. Jeg synes Pont Neuf er så flinke med farger til alle årstider, farger tilpasset den årstiden man er i. De forlater sommerens sterke, flotte farger, og over til mer varme farger når høsten kommer.
Pont Neuf sin høstkolleksjon består som vanlig av mange flotte tunikaer, og kjoler. Jeg bruker kjolene som tunika med mine 178 cm, men der er også tunikaer som har en kortere lengde. Pont Neuf høsten har også bukser, skjørt og cardigans. Jeg synes jo absolutt at Pont Neuf er en ener på kjoler, tunikaer og cardigans. Pont Neuf produserer sine klær fra str. XS til 3 XL. 3 XL . Noen plagg kommer også denne høsten opp i størrelse 4 XL, noe som tilsvarer str. 56. Høstkolleksjonen er allerede på plass i en del butikker. Jeg vet at Alexis Mote har en del i sine butikker + nettbutikken, Cinderella har en del på plass, og det samme har Wilhelmines, og Litt Extra. Du kan se høstkolleksjonen til Pont Neuf her : http://pontneuf.dk/eng/spring-2017/
Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon…Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer – spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.
Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.
Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten? For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke?
Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen? Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra?
Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn normalvektige….
Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂 Overvekt har ofte en årsak som kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie
Orange lykke altså? Lykke kan jo ha alle himmelens farger, eller det blir vel ikke lykke når fargene blir mørke, men alle andre farger kan vel være lykkefarger? Det er lykke jeg skal skrive om i dag, og jeg skal skrive om orange lykke, for det er den fargen som ble lykke for meg for kort tid tilbake. Noen vil kanskje le litt, og ikke helt se at man kan bli så glad, og så lykkelig over en ” liten ” ting, men for meg er ikke dette en liten ting. Jeg har skrevet det mange ganger, men for meg som er en størrelse for stor, og som har kjent på det hele livet, så blir små ting for andre ofte store ting for meg. Det som er en selvfølge for mange, det er ikke nødvendigvis en selvfølge for meg. Dette merker man spesielt godt når man er stor både her, og der. Da kan utfordringene fort stå i kø til tider. Da kan ” små ” ting ofte bli en verden av lykke for meg.
Forrige mandag skrev jeg om gode joggesko. Jeg har funnet mitt favorittmerke – jeg digger mine Ascics sko! Fantastiske sko til mine tømmerstokker. Utrolig gode for mine lymfebein. Det og endelig finne joggesko som er SÅ gode, det betyr mer enn du aner. I min jakt etter gode joggesko, så har jeg ofte sett alle disse joggeskoene som finnes til damer i all verdens nydelige farger. Jeg har alltid måttet gå slukøret forbi alle disse fargerike joggeskoene fordi jeg må i herreavdelingen, og menn går nok verken med rosa, eller lilla joggesko. Jeg har vært så irritert, og frustrert over at produsenter ikke kan se at også mange kvinner har store føtter. Det er ikke så uvanlig at kvinner må ha sko som er større enn str. 42. Vi er ikke en liten rase helt for oss selv. Vi er ganske mange. Vi vil og ha fine, fargerike, og gode joggesko. Frustrasjonen har vært stor, og jeg har vært ganske sinna også, men det hjelper så lite…
For kort tid siden, så opplevde jeg lykke på høyt plan, en av disse var orange lykke. Du lurer kanskje på hva slags lykke en orange lykke er? Jeg har skrevet om det før, men jeg følte jeg måtte følge det opp etter innlegget forrige mandag om gode joggesko. Orange lykke, det er flotte, stilige, orange joggesko fra Nike! Tenk dere, jeg har fått meg orange joggesko, noe jeg har ønsket meg så lenge! Jeg har flere ganger på bloggen uttrykt frustrasjon over at jeg må gå i herreavdelingen når jeg skal kjøpe meg joggesko. Det er ikke gøy å gå i herreavdelingen når man er kvinne! Når jeg må gå i herreavdelingen, så ender jeg jo også opp med joggesko uten for mye farger. Dameavdelingen bugner av joggesko i flotte farger! Her er det rosa, lilla, orange, turkis – man finner alle regnbuens farger i joggesko. Til menn er det helt annerledes, og jeg ser den at menn ikke akkurat har lyst til å gå rundt med de samme fargene som oss kvinner på joggeskoene. Der er riktignok blitt litt mer spreke farger også til menn, men ofte ender jeg opp med joggesko som går i hvitt med litt farger, eller en lys blå farge. Jeg har faktisk et par som er i en sprek grønnfarge, men jeg vil ha rosa, jeg vil ha lilla, jeg vil ha orange og turkis! Jeg vil ha stilige farger til mine store føtter.
Jeg har virkelig lett etter spreke, fine farger. Jeg har etterspurt farger på joggesko til oss kvinner som må over størrelse 42. Jeg har sendt mailer til produsenter, men egentlig aldri fått noe ordentlig svar på om der finnes gode, stilige joggesko for store kvinneføtter. Ryktene har svirret, men jeg har aldri funnet ut om det har vært hold i ryktene. Det er mange kvinner som har store føtter, og som aldri kan finne sko i ordinære butikker. Jeg synes det er en skam jeg at ikke skobutikker er for alle. Alle butikker burde ha et utvalg i store størrelser så lenge det produseres. De aller fleste skobutikker slutter på størrelse 42 til kvinner, og så slutter de vel på 46 til menn vil jeg tro. Vi kvinner, og menn med store føtter, vi kan ikke bare ta en tur til byen for å kjøpe oss sko. Det er en større utfordring enn det. Her i Kristiansand hvor jeg bor, så er vi heldige og har en butikk som går opp i størrelse, men slike butikker burde det finnes mange av! Heldigvis så finnes det spesialbutikker, og den som vel er størst på sko i store størrelser, den finner man i Oslo.
Når min bedre halvdel, og jeg er på Østlandet, så er det en butikk jeg alltid må innom, og det er Store Sko i Oslo. Store Sko er en flott butikk for oss kvinner, og menn med store føtter. Store Sko starter sine sko der ordinære skobutikker slutter, så her kan alle kvinner som trenger skostørrelse over 42 finne seg flotte sko! Også menn med store føtter har her ett utrolig godt utvalg av sko. Her finner man alt fra joggesko til pensko. Her er det både støvletter, og skoletter. Forrige gang jeg var på Store Sko, og jeg åpnet døren til butikken, så strålte de mot meg. Der stod de, et par flotte, orange joggesko fra Nike! Orange, skikkelig knallfarget joggesko som jeg så lenge hadde ønsket meg! Her var det ikke bare orange joggesko. Her stod de flotte fargene på rekke, og rad. Her var det rosa, her var det turkise, her var det en masse flotte farger! I tillegg var dette damemodeller, og innehaveren av Store Sko kunne fortelle at der er forskjeller på joggesko til kvinner, og joggesko til menn, så for meg ville det jo være optimalt og få på meg en damemodell.
Jeg kjente jeg var uhyre spent på om jeg ville finne min størrelse blant alle de flotte joggeskoene. Det var så jeg nesten ikke våget å spørre hvor høyt opp de gikk, men det var min lykkedag. Joggeskoene gikk opp i str. 44.5, så gjett om jeg var fort til å prøve de på. Joggeskoene satt som et skudd! Dette er lykke damer, joggeskolykke! For meg som er vant til å gå slukøret til herreavdelingen for å finne noen joggesko som ser minst mulig herre ut, så var det virkelig lykke å finne så stilige, og flotte damemodeller som passer mine store føtter. Dette er lykke, og jeg smilte fra øre til øre resten av dagen. Jeg smiler fortsatt jeg når jeg kikker på de flotte joggeskoene som ble med meg hjem til Kristiansand 🙂 Tommel opp for Nike som også tenker på oss damer med store føtter, og tommel opp for Store Sko som tar inn disse flotte joggeskoene. Nå gir det ekstra glede på trening når de orange joggeskoene er på. Høres sikkert rart ut, men jeg blir veldig glad av det. Fortsatt er det Asics som er den store favoritten, men disse Nike skoene er også utrolig gode! Jeg velger ofte de orange fra Nike når jeg skal på tabata, eller styrke, så velger jeg Asics skoene når jeg trenger bedre støtte, og mer demping som feks på intervalltreningene på tredemøllen, eller når jeg skal gå turer. Nå står rosa joggesko på ønskelisten min 🙂
Lykken kan også være orange dere – orange joggeskolykke!
Stormberg er en av få produsenter av tur, og treningsklær som ser behovet for at denne type klær også er å få tak i for oss som bruker store størrelser. Det hyles i alle kroker om at overvektige må bli mer aktive, og da er det faktisk sånn at vi også trenger gode klær. I ordinære sportsbutikker, så stopper man ofte på str. 46, og en str. 46 er ofte heller ikke noe å skryte av, for størrelsene er ofte veldig små. Man skal ikke ruve så mye, og ha så mye ekstra på kroppen før man må opp litt i størrelse. Selv om man alltid kunne ha ønsket seg ett større utvalg, og endringer som er mer tilpasset store kropper, så får man som en størrelse for stor både tur, og treningsklær hos Stormberg opp til størrelse 5 XL.
I dag er ofte mye av spesielt turklærne som blir produsert så fine at det også blir hverdagsklær. Stormberg sine jakker er ett veldig godt eksempel på det. Alle mine Stormberg jakker er jakker som jeg bruker i hverdagen. Stormberg er også utrolig flinke på farger, og jeg blir i alle fall skikkelig glad når jeg tar på meg fargerike plagg. Jeg er veldig glad i farger på overdeler, og jakker. Bukser liker jeg nok best at er nøytrale, og ensfarget. På bilder fra slutten av 80 tallet, så ser jeg meg selv stolt i blomstrete bukser, ganske store blomster i aprikos, og som om ikke det var nok, så er blusen i det samme blomstrede mønsteret. Jeg husker at jeg følte meg så flott. Jeg vet ikke om jeg hadde følt akkurat på de samme følelsene i dag. Det er kanskje godt man endrer en del på smaken gjennom årene, men om moten skulle komme i full fart tilbake, så har jeg tatt godt vare både på buksen, og blusen. Man finner jo blomster på plagg i dag også, men ikke helt som på slutten av 80 tallet heldigvis.
Det kommer stadig inn nyheter både i nettbutikken, og butikkene til Stormberg. Der er kommet nyheter både i jakker, fleecejakker og turbukser, også i store størrelser. De store størrelsene går som sagt opp i str. 5 XL, og visst du ikke vet hvilken størrelse du bruker hos Stormberg, så anbefaler deg at du måler deg, og så sammenligner med måletabellen som ligger i nettbutikken. Jeg vil tro at i de fleste tilfeller, så er str. 5 XL en str. 54/56, men det kommer an på plagget.
Blant nyhetene til Stormberg nå i sommer, så finner man bla Stavberg dunjakke. Du synes kanskje det er ille å snakke om dunjakker i juli, men Stavberg er en av disse tynne lettvektsdunjakkene som også kan være fin å ha bla på en litt kjølig sommerkveld. Stavberg dunjakke er en godt isolerende helårs lettvektsdunjakke med god bevegelsesfrihet. Dunjakken er velegnet som mellomplagg under en skalljakke på ekstra kalde vinterdager og som ytterjakke resten av året.
Stavberg er en av nyhetene i store størrelser, og jakken er utrolig behagelig å ha på seg. Jeg elsker disse tynne dunjakkene, og det er jo som å ha på seg luft, lett som ei fjær. Stavberg kombineres i to farger, oliven ( jeg vil kanskje heller si grå ) og lilla. To flotte farger sammen, og den lilla fargen er helt nydelig spør du meg. Selv om jeg gjerne kunne hatt jakken noe lengre, så er det likevel dette en jakke, og en lengde jeg er veldig komfortabel med. Dunjakken passer like godt på en tur til byen som på en tur i skog og mark. Den har lav egenvekt, og den kan lett pakkes med på tur. Stavberg er også innsvingt for å få en bedre passform.
Stavberg er også en veldig populær sommerjakke. Den veier ca 300 gram. Jakken er vindtett, og består av 90% andedun, 10% andefjær. Jeg synes kanskje også det er viktig å få med at dunen i Stormbergs produkter er fra fugler som er avlivet i forbindelse med matproduksjon. Du finner Stavberg her : https://www.stormberg.com/no/stavberg-dunjakke-dame.html#10300670059
Jeg gleder meg til å bruke min nye, flotte Stavberg dunjakke. Ett godt tips er at dersom du har lyst på denne, så bør du nok være rask til å bestille.
