Jeg klarer meg alene, og jeg trives alene. ” Ekteskapet ” som jeg hadde med den flotteste treningsgjengen, det opphørte i august, og etter det valgte jeg å fortsette treningen alene. Jeg hadde jo trent alene før dette også, men så hadde jeg hver uke disse to, faste treningstimene sammen med treningsgruppen for overvektige. Jeg savner gjengen veldig. Jeg savner treningstimene. Jeg savner samholdet. Likevel er det godt å kjenne på at jeg klarer meg veldig godt alene.

Jeg står alene, men jeg er motivert ! Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen, den må jeg holde på. Kanskje er det fordi jeg føler at livet er så godt for tiden. Jeg føler det meste fungerer som det skal, ryggen samarbeider, kroppen spiller på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg er jo en flodhest i blant, og jeg kjenner jo til tider både nye valker, og nye kilo, men jeg smiler mye mer, jeg føler ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede ? Jeg må bare nyte det mens ting er som det er, og håpe motivasjonen kan holde seg slik en lang stund. Jeg tror treningsgleden er kommet for å bli. Tungt å komme seg på trening når klokken er rundt 07, men verdens beste følelse når jeg kommer dit. Jeg har mange ganger hatt lyst til å hoppe av tredemøllen og bare dra hjem, men følelsen man har etter trening, den er gull verdt.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg var i disse årene verdens mest opptatt person føltes det som. Alltid noe jeg skulle gjøre når trening kom opp som et tema. Så hadde jeg vondt et sted, så hadde jeg ikke barnevakt, så var det for sent, så var jeg for utslitt, så ventet jeg en viktig tlf – herremin for en liste av unnskyldninger!

Gruppetreninger og egentreninger er byttet ut med kun egentreninger. Det meg, tredemøllen, treningsapparatene, og Spotify. Jeg liker å trene alene. Jeg liker å være på trening rundt 07, trene en time, og så være ferdig og ha hele dagen foran meg.  Det å trene på egenhånd, det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede. Helt alene er jeg faktisk ikke alltid. I helgene møter jeg alltid to jeg trente sammen med tidligere. Bare det å treffe et kjent ansikt, det betyr mye. Vi trener hver for oss, men vi møtes alltid og har en god prat etterpå. Min bedre halvdel har også så smått begynt å trene. Han sliter nok litt med motivasjonen, men den kommer. Egentreningene gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før. Dønnsliten, men for en følelse!

I tillegg til ulike styrkeprogrammer, så trener jeg intervalltrening på tredemøllen. Tredemøllen og jeg er blitt bestevenner. Intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsomt enn vanlig gange, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og den gir gode resultater. Anette som trente gruppen før har gitt meg et program som jeg nå har fulgt siden august. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg starter i ett fast tempo i litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til en bestemt maxfart på de siste intervallene, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min. Men jeg skal forsøke en gang. Det hele avsluttes med ti minutter rolig gange.

Intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Jeg kunne gjerne ha trent denne type trening hver dag, men jeg ser at det bør jeg nok ikke. Litt variasjon er viktig. Jeg får holde meg til max 3 slike økter i uken. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste, i alle fall alle de som føler at det er greit å gå på ei tredemølle. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening helt super! Man har ikke mulighet til å kjede seg. Man har ikke tid til å kjede seg. Intervalltrening på mølle anbefales virkelig. Farten på intervallene bestemmer du jo helt selv. Jeg vet mange som sliter med overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på treningssentrene, de tåler også oss med mye vekt. Jeg trener nå fem økter i uken – en mindre nå etter kiropraktorens råd. Når snøen forsvinner, da er det ut å gå!

Fy flate, så langt jeg har kommet! Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er nok altfor lite flink til å klappe meg på skulderen, og si til meg selv hvor flink jeg er. Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt…. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det? Hvorfor er det så vanskelig å rose seg selv, og være stolt…