En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene….det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene. Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør….Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Jeg får mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som fortalte om hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er som vi tenker de, men ikke kom å fortell meg at  store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet. Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre….Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av. Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg,men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant….Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake mens resten av familien spiser vanlig middag, eller hoppe over måltidene med familien. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger. Dagens samfunn er jo også mye tøffere å vokse opp i enn da jeg var barn. Kroppspress, og kroppsfokus florerer overalt, og det er så utrolig viktig at barna våre ikke skal oppleve det samme som mange av oss selv har opplevd. Kroppen sier ingenting om hvem vi er, men jeg tror dessverre ikke at disse holdningene vil endre noe særlig fremover.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i dine øyne ikke har den kroppen du mener alle skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke du skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi du ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for de ekstra kiloene man har….

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen, så se oss! Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. Dere som er arbeidsgivere må også skjerpe dere, og begynne å se personen, og hva den kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess. Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte som bare det, og man tror det, eller ei, så er det mange som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt. Jeg digger de som driter i vekta, og som er akkurat den de er. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd. Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

Ofte er det sånn at en utfordring ikke kommer alene, og sånn er det absolutt for meg også. Det at jeg hele livet har vært en størrelse for stor har gjort at jeg har stått overfor utfordringer som klær, og det har jeg vært innom en del ganger på bloggen. Fra å slite veldig med å finne pene klær til en kropp som var en størrelse for stor, så har dette endret seg veldig opp igjennom årene heldigvis. Nå er ikke utfordringen å finne pene, og stilige klær, men det er vel heller prisene som kan være utfordrende til tider. Nå kan vi store kvinner kle oss i flotte klær, og føle oss både stilige, og vakre. Som en størrelse for stor, og utfordringer med kraftig lymfeødem i begge legger, så har jeg også hatt en annen utfordring, nemlig at føttene mine har krevd sko som går høyere enn str.41, og str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Etter dette, så var det sånn før at man måtte over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det var å måtte se på herremodeller når man er kvinne, og også liker å kle seg pent. Eller tenk deg følelsen av at man bare måtte tre på seg noen sko fordi der ikke var særlig mye å velge blant. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke var like fine som klærne, den følelsen er veldig kjip. Ofte vil man gjerne vise frem antrekket, men skjule skoene. Sko var lenge en utfordring. En kvinne skulle liksom ikke ha store føtter. Ofte sluttet damesko på str.41 før, men nå skal mange sko gå opp i str. 42, men ut i fra tilbakemeldinger jeg har fått fra mange av dere som leser bloggen min, så er det visst ikke alltid like lett å få tak i str. 42 heller 🙁 Jeg har også fått tilbakemeldinger fra lesere som har opplevd å bli ledd av når de spør etter store skonummer, og sånn skal det sannelig ikke være! Ansatte i skobutikker skal kunne forstå hvilken utfordring man faktisk har, og heller være behjelpelig. Kanskje har man muligheten via de skoprodusentene man bruker til faktisk å finne sko som går opp i størrelse. Det er flere kjente skoprodusenter som også produserer sko i store størrelser.

Innimellom var jeg heldig, og fant sko som var ålreit. Ikke fine, men helt greie. Da tviholdt man på de, og kjøpte kanskje to par i slengen. Man gikk på de til de var rimelig utslitte, og bare måtte kastes. Joggesko ble veldig guttete. De var alltid typisk mann, og de hadde aldri et snev at feminitet over seg. Store, og klumpete var de også. Nå kan heldigvis også menn har litt farger, og da blir ikke alle joggesko typiske herresko. Jeg viste nylig ett par nyinnkjøpte Asics joggesko, hvite, og fine, og veldig fornøyd med de! En del kvinner har gjennom alle tider hatt store føtter, så hvorfor det aldri har blitt tatt særlig hensyn til før de senere årene, det er merkelig. Eller kanskje det er jeg som aldri har funnet de få som har solgt damesko i store størrelser… jeg har i alle fall lett, og jeg har leitet høyt, og lavt. Heldigvis har jeg nå funnet forretninger som har ett veldig godt utvalg av sko i store størrelser til damer. Endelig kan man også føle seg velkledd på føttene 🙂 Det betyr mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man også på det feltet er en størrelse, eller flere større enn ” normalen”. Det store lymfeødemet jeg har i leggene gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg nok hatt større føtter enn ” normalen.” Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Jeg føler meg veldig alene, selv om jeg jo ikke er det. Jeg følte meg veldig alene blant venninner som tuslet rundt i flotte sko i str. 40, og 41, noen hadde dukkeføtter, og brukte str. 37 og 38 :-)…og så var det meg da. Mine sko skilte seg som regel veldig ut…de var liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De var både større, og bredere, og jeg hadde jo herreføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter 🙂

Etter hvert har flere skobutikker sett behovet for store damesko, ikke veldig mange, men noen er det. Alle burde hatt muligheten til å få sko der de bor, men vi med store føtter må gjerne dra et stykke for å finne sko…akkurat det er veldig dumt. I tillegg er det butikker på nett som selger store størrelser, men da kan man ikke få prøvd, og for min del blir det straks litt mer styr. Oslo er byen hvor jeg har funnet mitt skoparadis. Jeg husker første gangen jeg var ble tipset om Store Sko i Oslo. Jeg trodde jo ikke mine egne øyne da jeg kom inn i butikken. Fantes det virkelig SÅ mye sko til store dameføtter! Da jeg kom inn i butikken, så var det jo nesten som om jeg var kommet til skoparadis! Jeg hadde aldri sett ett så stort utvalg av store sko til kvinner! Sko i alle fasonger, i alle hælhøyder, og i alle farger. Pensko, fritidssko, hverdagssko, og her fant jeg også skoletter. Jeg aner ikke hvor lenge jeg var i butikken på mitt første besøk, men det var lenge. Jeg husker heller ikke hvor mange par sko jeg kom ut med, men det var også mange. Flotte pensko som jeg tidligere bare hadde sett på ” alle andre “, gode fritidssko som ikke så ut som om jeg hadde lånt min manns, og jeg fant skoletter – for en dag det var , og for en opplevelse. Det har blitt mange besøk på Store Sko i Oslo etter den gangen, og jeg er så utrolig glad for at det finnes butikker med ett slikt utvalg både til kvinner, og menn. Til menn tror jeg de har sko opp i str. 50, eller kanskje enda større. VI er også heldige her i Kristiansand hvor vi har Sørensen Sko som har en liten avdeling med damesko i store størrelser. De aller fineste føler jeg ofte stopper på 42, eller 43, men der er absolutt muligheter til å finne fine, og gode sko her. Veldig glad for at jeg har en sånn butikk så nært.

Fra et besøk hos Sørensen Sko i Kristiansand.
 

Nå som vi er inne den første høstmåneden, så må vi snart pakke bort sommerskoene. Det er snart klart for høstsko, og støvletter. Jeg har aldri hatt høye støvletter, og jeg vet at det er en utfordring for veldig mange…men i fjor høst, så fikk jeg for første gang i mitt liv tak i høye, sorte støvletter. Det var en lykkefølelse som er vanskelig å beskrive. Om kort tid, så skal jeg på bloggen vise dere at det absolutt er mulig å få tak i høye støvletter. Mine legger en enorme, og når mine tømmerstokker får plass i støvletter, så er det mulig for de aller, aller fleste å få tak i. Det er en herlig følelse å tre på seg disse høye, sorte – man føler seg så fin! Så veldig snart, så skal jeg vise dere hvilke lekkerbisker du har muligheten til å kjøpe. Gled dere!! Gode sko er også veldig viktig for mine føtter. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene. Man skal liksom ikke kjenne skoene. Jeg er nok der at jeg ikke alltid har likt typiske fritidssko som ligner litt på joggesko. Jeg liker å kle meg pent, og da synes jeg ofte ikke at fritidssko, eller joggesko  passer så bra, men jeg har gitt litt slipp på disse tankene. For kort tid siden gikk jeg til innkjøp av disse berømte skoene fra Enklere Liv, Gaitline. Skoen som kan forandre livet ditt reklamerer Enklere Liv med. En norskutviklet sko som skal hjelpe oss til å bevege oss mer riktig, og bidra til en bedre balanse. Skoene koster selv om jeg fikk de på tilbud, så forventningene var veldig store. Gaitline innfridde forventningene. Skoene er innmari gode både å ha på seg, og å gå med. Litt innkjøringsproblemer da jeg følte de klemte litt på tærne, men etter å ha brukt de noen ganger, så er jeg veldig fornøyd! De føles innmari gode på føttene, og jeg blir ikke sliten i føttene. Ikke klemmer de noen steder, ikke gnager de noen steder, og jeg føler at jeg går mer riktig. Har du vurdert Gaitline, så gir jeg tommelen opp. Jeg valgte sort, og er veldig fornøyd med fargevalget. Mer om gode sko om litt på bloggen 🙂

Ikke glem vår flotte giveaway! Fortsatt har du muligheten til å vinne gavekortet fra Nice Size på 800 kr. Nice Size fører flotte og trendy kvalitetsklær fra størrelse 38 til 56. Du kan besøke butikken om du bor i nærheten, eller du kan gå inn på Facebook siden deres, og se det flotte utvalget de har. Jentene på Nice Size er innmari gode på service, så de hjelper deg 🙂 Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Trekning av gavekortet skjer denne uken.

Treningen i går var skikkelig hard, så planen min om å være på Spring kl.07 i dag, den er nok blitt en del forskjøvet. Jeg kjenner det såå godt i hele kroppen at jeg var på trening i går, og spesielt kjenner jeg det i lårene. Statisk knebøy, det kjennes. Man går ikke opp, og ned som i en tradisjonell knebøy, men holder stillingen i 20 sekunder, og når man gjør denne øvelsen så mange ganger som vi gjorde i går, da kjennes det godt i lårene i dag. Eller når man skal løpe på stedet i 20 sek x 8 ganger, eller når man skal opp, og ned på step’en i godt tempo med godt tunge manualer i hendene. Joda, treningene er tunge, til tider veldig tunge, men det er sånn det skal være. Jeg kunne nesten vri både hår, og treningstopp etter timen i går. Masse svett kan man si, men akkurat det er jo bare en utrolig god følelse. Treninger skal kjennes, man skal gi det man har, og litt til. Trappene var tunge i dag, så det ble ikke trening kl.07, men planen skal følges, så det blir trening senere i dag. Musklene mine trenger bare akkurat nå bittelitt hvile.

At trening skulle bli en så viktig del av livet mitt, det hadde jeg aldri trodd, og det er vel ingen som hadde trodd akkurat det. Når jeg sitter her med verdens dårligste samvittighet fordi jeg ikke var på plass på trening kl.07 som planlagt, da sier det litt om hva trening nå betyr for meg. Trening er blitt såpass viktig for meg at jeg nå skal innrede ett lite treningsrom her hjemme. Med et treningsrom hjemme, så kan jeg bytte litt på å trene egentrening på Spring, og egentrening her hjemme. Det som har slått meg så mange ganger når jeg er på trening er jo at det er så utrolig mange øvelser man kan gjøre hjemme. For meg er det viktig med holdepunkter som gruppetimene er, men så må jeg også klare meg litt på egenhånd, og dermed være flink med egentrening. Der er masse øvelser man fint kan gjøre hjemme, og det er masse øvelser man ikke trenger utstyr for å gjøre. Dermed trenger man ikke å gjøre særlig med investeringer. Det er selvsagt noen apparater det kan være fint å ha, og som ikke koster så mye, men det er ingen nødvendighet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi skal straks i gang med vårt lille treningsrom her hjemme. Etter at datteren vår flyttet ut, så står hennes rom tomt, og vi har egentlig ikke hatt noen planer for det før nå. Nå skal det males, og så skal vi ha litt treningsutstyr inn der. Det er faktisk mye lettere å få trent hjemme om utstyret står klart på et rom. I det man må hente det man trenger for å trene, så blir det straks mer tiltak. Sånn er vi bare. Vi har bestemt oss for å kjøpe litt treningsutstyr, men det blir likevel ikke de store utgiftene, men vi gjør det fordi jeg vet at det ikke vil bli liggende å samle støv. Jeg vet at det vil bli flittig brukt, så da kan man godt bruke noen kroner på helsen. Planen er at vi skal ha litt ulike manualer, en vektstang, en kettlebell, en step, matte, og en gymball. I tillegg fikk vi nettopp en elipsemaskin av svigers som bare stod hos dem og samlet støv. Med dette utstyret, så blir dette ett veldig flott treningsrom hvor jeg kan trene like godt som jeg kan gjøre på treningsstudioet.  Samtidig får jeg variasjon, og det tror jeg er viktig med tanke på at jeg har et treningsprogram hvor jeg skal trene 5 ganger i uken. Jeg gleder meg nå til å handle treningsutstyr, og jeg gleder meg til å male rommet slik at jeg fort kan komme i gang i mitt eget lille studio 🙂 Har du ett ledig rom i huset, så kan det kanskje være aktuelt for deg også å gjøre det til ditt eget, lille treningsstudio? Vi har lenge tenkt å bruke rommet over garasjen til å trene, men man kjenner seg selv såpass godt, så får at rommet skal bli brukt, så bør det være i huset slik at man ikke trenger å gå ut en gang for å trene. Vi har jo tidligere hatt både elipsemaskin, og trimsykkel, men begge deler var bare til stor frustrasjon der de stod og samlet støv, og kun ble brukt de to, tre første ukene. Alt er stas med en gang, og da bruker man det det så støvskyen står etter en. Man bor på maskinene, bruker opp all energi, og blir drittlei. Jeg tror mange trimsykler er blitt fine tørkestativer etter hvert 🙂 Feilen man alltid gjør er å sette seg disse høye målene. Man skal trene så krampa tar en, og man skal gå fra sofagris til toppidrettsutøver på 1,2,3. Er det rart man ganske så fort hater både trimsykkelen, og elipsemaskinen, og finner ut at investeringen man gjorde ikke var blant de beste man har gjort?

Hvem skulle vel ha trodd at jeg skulle føle treningsglede? Trening som alltid har vært et ork, og ikke gitt meg ett eneste fnugg av glede. Jeg som alltid har vært en størrelse for stor, og pustet som en hvalross når jeg måtte anstrenge meg! Jeg som vel aldri har kunnet skryte av en veldig god kondis, og som var grinete, og sur når vi var ute på tur i skog, og mark, og jeg alltid var sist fordi mitt tempo nok ikke var blant de raskeste. Jeg som gruet meg til enhver bakke jeg så fordi jeg visste at det ville bli tungt å komme opp. Jeg som alltid hadde haugevis av unnskyldninger for ikke å trene… jeg hadde aldri trodd at trening skulle bli noe lystbetont, noe jeg gledet meg til. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle se frem til å gå på trening, men trening gir meg glede 🙂 Samvittigheten sliter i meg fordi jeg ikke kom meg på trening kl.07…musklene verker ganske bra ennå, men jeg må trene, så da tror jeg sannelig det får bli litt trening hjemme for å slippe at den dårlige samvittigheten gnager for mye 🙂  

Å føle glede er ingen selvfølge. De fleste av oss burde sikkert ha mye å glede seg over, men denne gode følelsen av glede har en tendens til å forsvinne i alt jaget, stresset, og negative tanker. Tidligere når jeg slet som verst med forholdet mitt til overvekten, så måtte jeg av og til stoppe opp, og kjenne etter om den gode følelsen av glede egentlig var der…noen ganger følte jeg nesten at jeg hadde mistet evnen til å glede meg fordi alt dreide seg om den forbaska kroppen, og den høye vekten. Når tankene man har rundt egen kropp blir så negative som mine den gang var, så ødelegger det evnen til å glede seg over alle de fine tingene som nok var der et sted. Heldigvis har jeg alltid følt en stor glede over å ha så mange flotte mennesker i livet mitt…min lille familie, og gode venner. Evnen til å føle glede har aldri vært borte, men det føltes sånn, og jeg det var vel ikke glede som preget dagene mine. Den dumme vekten, og den store kroppen tok   tankene bort fra mye av det  gode jeg hadde rundt meg….en var så sliten av å tenke på kropp, og vekt at man ikke hadde noe særlig plass til alt det andre, alt det gode….heldigvis har mye endret seg den siste tiden, og det er så utrolig godt å kjenne mer på glede enn på negative tanker!

To ganger har jeg truffet Finn Schjøll gjennom jobben i radio – ett helt fantastisk menneske! To møter som ga meg mer enn han nok aner 🙂 Verden skulle hatt enda flere Finn Schjøll’er 🙂  

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Hva er glede egentlig? Det er ikke lett å forklare ordet, og glede er så individuelt, og personlig. Det jeg opplever som glede kan være noe helt annet for andre. Det som i alle fall er helt sikkert, det er at glede er noe godt, glede er noe positivt. Man smiler, kroppen bruser, og man kjenner på alle disse gode følelsene inni seg. Glede får en til å føle seg bra, og glede får oss til å føle at livet er innmari fint 🙂 Alt går så mye lettere når man føler seg glad, og man er så mye mer positivt innstilt til det meste. Menneskene rundt oss merker jo også når vi er glade, vi utstråler så masse positiv energi….og glede, det smitter 🙂 Det er godt å være rundt glade, positive mennesker, og det er jo gjerne på ett slikt godt sted man ønsker å være mesteparten av tiden…men jeg tror de færreste av oss går rundt og kjenner på gleden størstedelen av døgnet. Jeg tror dessverre at gleden ofte forsvinner i hverdagens stress, og jag. Alt stresset, alt jaget, og all negativ tenking gjør at der ikke er plass til å føle på alt det gode. Vi ser ikke alle de fine tingene som vi bør stoppe opp, kjenne på, og glede oss over. Vi ser ikke hvor viktig der er å kjenne på det å føle seg glad. Noen ganger klarer vi kanskje heller ikke helt å se at der er ting å glede oss over. Det er så mye annet som tar alt fokus, og all energi, og da går man nok heller i kjelleren enn andre veien. For min del, så har det vært tungt å være en størrelse for stor gjennom livet. Kanskje var det ikke det at jeg var en størrelse for stor som var så ille, men det at jeg aldri, før nå, har klart å akseptere den store kroppen. Jeg har aldri likt kroppen min, og vi har aldri spilt på lag. Når man aldri er fornøyd med den man er, og stadig går og snakker seg selv ned, så er det sannelig ikke mye plass igjen til glede! Alle disse dustete, irriterende tankene som er fullstendig sjef over deg, de tapper deg også for all energi, og da er det ikke alltid så lett å smile til verden.

Det vil alltid være dager som er grå, og triste…sånn er livet. Dagene er ulike, humøret skifter, sånn er det for oss alle. Man opplever motgang langs veien, og det er dager hvor en føler at alt bare er dritt….dette er livet. På sånne dager er det viktig å prøve å finne frem til den gode følelsen, sette seg ned, og tenke på hva som gjør oss glade? Det er ulike ting som skaper glede for oss…for meg kan glede være musikk, eller en tur ut i naturen. Glede for meg kan være god egenpleie, eller ett godt blad i go’stolen…jeg blir glad av å le, og kan se en god serie på tv…trening gir meg glede…. uansett hva som gjør oss glade, så er det viktig å sette av tid til de gode tingene i hverdagen. Senke skuldrene, og skyve bort alt du ” skulle ha gjort ” – det er sjeldent noe løper fra en. Jeg kan ikke si at jeg stortrivdes med å være rundt meg selv når jeg tidligere fokuserte så innmari negativt. Nå liker jeg mye bedre å være rundt meg selv fordi jeg har lært å fokusere på en helt annen måte. Det er kun du, og jeg som har ansvar for vårt eget humør, vår egen glede, og vår egen lykke. De små tingene snakker man ofte om, og for meg er de små tingene viktige. Jeg elsker hverdagen. Hverdagen er en god plass å være, og det er de små tingene i hverdagen som gjør meg glad. Et smil, en hyggelig kommentar, plommer fra egen hage, blomster, ei ny veske – det er så mange slike ting som jeg blir glad av 🙂 Forrige uke kjøpte jeg ei ny veske i Oslo. Det var ikke mer som skulle til for at jeg smilte enda mer den dagen. Den var så fin, og så stilig 🙂  Eller da jeg i går plukket inn en liten bolle med plommer fra egen hage. Og da jeg i går malte en benk, og var svært fornøyd med arbeidet 🙂  Begge deler fikk meg til å smile, og kjenne på glede. Alle dere fine lesere som jeg treffer, og gir meg de fineste tilbakemeldinger på bloggen – det gir meg en enorm glede! Alle fine, private medinger, og alle fine kommentarer – at du leser bloggen min betyr enormt mye for meg 🙂 Ingen av oss kan skylde på andre for dårlige dager, og dårlig humør – vårt humør er vårt ansvar. Og når man først vet hvordan følelsen av glede kjennes, og hva som faktisk får oss glade, så er det så mye lettere å ta frem disse følelsene på dager hvor man virkelig trenger det.

Jeg har tenkt mye negativt om meg selv, og min overvekt. Jeg har hatet kroppen min, og tenkt på hvor stygg jeg er omtrent 24 timer i døgnet. Det var det første jeg tenkte på da jeg våknet om morgenen, og det siste jeg tenkte på da jeg la meg om kvelden…og gjennom dagen kvernet dette hele tiden, bevisst, eller ubevisst. Etter jeg bestemte meg for å på ny begynne en reise for en livsstilsendring, så har mye skjedd også i tankene mine. Det at jeg tok de grepene jeg gjorde, i den rekkefølgen jeg gjorde, det er jeg så innmari glad for. Hadde jeg ikke klart å endre tankemønster, så hadde jeg vært på akkurat samme plassen i dag som før. Jeg skal ikke sitte her og si at jeg bare elsker kroppen min, og hver ekstra kilo, men jeg har lært meg å akseptere meg selv for den jeg er. Jeg vil garantert krangle med hodet i all evighet, men jeg skal være sjef mesteparten av tiden. Alle disse positive tingene som har skjedd på veien har ført med seg så utrolig mye bra, og en av de beste tingene er at jeg føler så mye mer på glede, og jeg kjenner at evnen til å glede seg over selv de minste tingene, den er tilbake!!! Jeg begynner å bli den personen jeg har lyst til å være 🙂

Husk vår flotte giveaway som blir trukket denne uken! Sammen med de flotte jentene på Nice Size i Drøbak, så gir vi bort et gavekort på 800 kr til en heldig leser! Gavekortet kan brukes i butikken på Drøbak Amfi, eller du kan gå inn på Facebook siden deres, og se en god del av utvalget deres der. Jentene hjelper vinneren til å finne riktig størrelse dersom du ikke kan gå innom butikken, og skulle være i tvil om hvilken størrelse du trenger. Butikken bugner av flotte høstvarer nå, så hvem kan vel si annet enn ja takk til et gavekort, og ett nytt høstplagg 🙂 Du kan besøke Nice Size her : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/?fref=ts

Flotte Stine på Nice Size i ett av høstens antrekk 🙂

Dersom du er på Instagram, så følg meg gjerne der. Fremover vil jeg bruke Instagram mer enn tidligere. Du finner meg på : heidirosander 

Det vrenger seg i magen, og jeg blir kvalm av å tenke på det. Det er ikke sånn det skal være, men det er sånn det er. Å tenke rasjonelt, og fornuftig, det er lett for alle andre å si. For meg er frykten reell, og den har ett skikkelig godt tak i meg. Her er frykten sjefen, og jeg har tatt opp kampen med den utallige ganger, men jeg har tapt hver eneste gang. Frykten blir bare verre med årene også. Den tar ett bedre, og bedre tak i meg, og jeg er redd at jeg plutselig skal få angstanfall, og flippe helt ut. Turen nærmer seg med stormskritt, og her sitter jeg allerede med bankende hjerte, en uggen mage, og en angst det er vanskelig å beskrive…om to uker skjer det, og de to ukene, de løper av sted, og plutselig så står jeg der sammen med en grusom angst, en grusom redsel, og føler meg som ei livredd lita jente.

Du har kanskje skjønt det. Jeg skal ut å fly, og jeg tror at jeg er en av de få prosentene som aldri vil bli healet for flyskrekken min. Jeg er ett Mette Marit tilfelle, eller jeg er vel heller der som hun var i starten av sitt ekteskap med kronprinsen. Det nytter ikke å verken ta meg sammen, eller tenke fornuftig. Det nytter ikke at folk synes jeg er håpløs, eller at noen ler av skrekken min., Skrekken er reell, og jeg vet ikke om du har hatt skikkelig dødsangst noen gang, men det er akkurat sånn jeg føler det når jeg skal ut å fly. Ei tidligere venninne av meg sa at hun nærmest tok farvel med alle sine hver gang hun skulle ut å fly, og det er omtrent sånn jeg også har det. Når noen spør hva det er jeg er redd for, så er det egentlig det meste som har med fly å gjøre, men den redselen som stikker dypest er frykten for å dø. Så kan man jo le litt av det, og fortelle hvor mange fly som tar av rundt om i verden hvert eneste minutt, men for meg som da har denne frykten inni meg, så er det ikke så enkelt å tenke sånn. Eller når noen forteller meg at de ansatte om bord på flyet også vil trygt hjem til sine, det hjelper ingenting! I mitt hode, så kan jeg ikke fatte hvorfor noen vil ha en jobb der oppe i luften. Det er ikke naturlig at vi skal være der oppe i en blekkboks! I alle fall sier mitt hodet det. Jeg vet hvor lite ulykker der er med fly, og jeg vet at de fleste lyder jeg hører er naturlige lyder, og jeg vet at turbulens bare er kule U’er, altså ubehagelig, men fullstendig ufarlig, alt dette vet jeg, men i mitt hode vil liksom ikke dette trenge inn. Infoen er der, fakta er der, jeg vet hvordan alt fungerer, men likevel vil mitt hode ikke tro på det….håpløst, men det er min virkelighet. Jeg har lenge nå gruet meg for turen til Spania som er bare noen dager unna. Den vonde magefølelsen har vært der lenge, og blir bare sterkere, og sterkere. Jeg hater take off…jeg sitter og teller til 30 inni meg, for jeg har lært at de 30 første sekundene er de mest utsatte, jeg knyter hele kroppen, knokene er hvite, armen til min bedre halvdel er sikkert både rød, og blå…det eneste jeg ser litt frem til er landingen, og i det hjulene treffer bakken, da er jeg glad da!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Ta tak i det er det mange som sier. Gjør noe med det! Jeg har virkelig prøvd! Jeg har hatt den beste flyskrekkteraputen i Petter Corneliussen ved Flight Clinic. Petter vet nøyaktig hvordan jeg har det. Han hadde det også sånn som meg i mange år. Kunne han velge å kjøre bil, så gjorde han det, akkurat som meg. Petter ble kvitt flyskrekken sin, og det gjør de aller fleste av de som har flyskrekk kurs gjennom Flight Clinic….men det er alltid noen som fornuften ikke trenger inn til, og en av de tror jeg sannelig er meg. Jeg har fått så god hjelp, og jeg har blitt forklart alt om flyets oppbyggelse, alt om det tekniske, alt om hvordan et fly fungerer, lydene jeg er redd for, sikkerheten om bord – alt har jeg lært, og alt vet jeg, men hvorfor er jeg da så redd? Jeg eier ikke kontrollen der oppe, og skulle noe skje med flyet, så vet man utfallet. For meg føles det så unaturlig at et stort fly skal kunne fly der oppe, og ikke minst kunne fly så mange mennesker, og så mange kilo. Jeg kikker alltid rundt meg for å se hvor mange overvektige der er med. Tenk om flyet bare hadde hatt overvektige mennesker om bord! Jeg hadde løpt det forteste jeg kunne ut av flyet, tro meg! Jeg har aldri hatt angstanfall under en flytur heldigvis, men inni meg skal jeg love deg at der er kamp! Alle vonde følelser dukker opp, de river, og sliter i meg. Jeg er kvalm, urolig, og livredd! Jeg svetter, jeg kjenner nesten at jeg hyperventilerer. En gang kom tårene også. Vi var på vei til New York, og vi skulle mellomlande i Frankfurt. På flyet dit, så bare gråt jeg. Ikke sånn at alle både så, og hørte meg, men tårene trillet fordi jeg var så redd. Min bedre halvdel var sikker på at vi bare måtte snu, og reise hjem, men ting gikk bedre på flyet fra Frankfurt til New York, og turen hjem gikk også sånn tålig takket være ett flott cabinpersonal som tok veldig godt vare på meg.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg utsetter meg selv for dette ved og faktisk sette meg på et fly. Hadde det vært opp til Mr.redsel, og Fru angst, så hadde jeg nok ikke flydd. Samtidig så vet jeg at min angst også begrenser de rundt meg, og den begrenser meg.  Familien vil jo gjerne ha meg med, de vil oppleve mer sammen med meg enn vi kan oppleve ved å kjøre bil. Jeg vil jo også oppleve mer, se flere land, og destinasjoner. Skal jeg kunne det, så må jeg fly. Jeg går jo glipp av en hel masse om jeg ikke flyr, men det koster mer enn noen aner. Dere som sliter med det samme vet hvor mye det koster…Jeg har stått i kampen flere ganger, og jeg har blitt rådet til og ” bare stå i det .” Det er en kroppslig utfordring og sitte med en angst, og uro så lenge som man er om bord i et fly, og skulle man få ekstra utfordringer som turbulens også underveis, så skal jeg love deg at det er en kamp når man nærmest ikke får puste, og all uro, og angst i hele verden dukker opp i kroppen min!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har prøvd mye for å få en bedre flytur, og selv om mange ser på det som fusk, og at man heller skal stå i kampen, så bryr jeg meg lite om hva andre tenker akkurat på dette området. Om jeg kan få en bedre flytur, så gjør jeg det. Når all nyttig informasjon, og fornuft ikke vil trenge inn i skallen min, så må jeg ta andre grep. Jeg er avholds, så rådene om å dingle i baren før avgang, det rådet tar jeg ikke 🙂 Flyskrekk kurs har jeg tatt.  Jeg har vært i cockpit flere ganger for å snakke med kapteinen, men det hjalp lite det også. Jeg fikk jo bare mer panikk når jeg så kapteinen, og piloten sitte å drikke kaffe, og se helt andre veier enn der jeg mente de skulle se, nemlig rett frem! Ikke hadde de hendene på en eneste spake en gang! Jeg vet at flyet går på automatikk stort sett, men de kunne vel hatt hendene på spakene, og fulgt med!! Sånn tenker jeg i mitt hode 🙂 Jeg har møtt tidligere flykaptein, Bjarne Gundersen som har vært flykaptein i utallige år. Han har ikke vært i en eneste ulykke, ikke en eneste nesten ulykke en gang. Han hadde fugl i motoren en gang, men heller ikke det var noen krise. I alle årene som flykaptein, ingen ulykker, ingen skremmende hendelser, og han gledet seg til å gå på jobb hver eneste dag. Dette burde gått inn i mitt hode, men nope, heller ikke det beroliget meg. Jeg som føler jeg har så kontroll på så mye i livet nå, men her sliter jeg virkelig 🙁 Jeg har prøvd sovetablett, for det jeg ønsker høyest av alt når flyskrekken ikke vil forsvinne, det er å sove meg gjennom hele flyturen. Kunne jeg ha sovet meg gjennom flyturen, og nærmest hatt en garanti for det, da skulle jeg ha flydd verden rundt jeg. Sovetabletter funket ikke…øynene var store som tinntallerkner, og jeg sov ikke et sekund. Jeg har prøvd beroligende. Først en type som jeg ikke syntes hjalp så mye, så en annen når vi nå sist var i London. Reisefølget mente jeg var veldig rolig, jeg kan egentlig ikke huske så mye, for jeg visker bort alt som har med fly å gjøre når turen er over. Nervene er jo i tillegg i høyspenn. Jeg sliter med å vite hva slags doser jeg kan ta. Legen setter jo anbefalt dose, men den dosen er jo aldri nok for meg, så da sliter jeg med å vite hvor mye jeg kan ta…jeg er jo redd for å ta for mye…

Om to uker reiser vi av sted til sol, og varme. Jeg skulle jo bare ha gledet meg. Vi skal leie hus som har eget basseng, så endelig skal jeg bade i syden! Klart jeg gleder meg til det, men jeg klarer vel ikke helt å glede meg før jeg er trygt nede på spansk jord. Jeg er heldigvis den som under hele turen ikke gruer meg til hjemreisen. Jeg klarer å slappe av, og nyte ferien…selv om angsten for hjemturen klart ligger der et sted. Klumpen i magen, og den vonde følelsen av å grue seg blir bare verre, og verre nå fremover, men til Spania skal vi, så får vi se om jeg kan finne en løsning som kan hjelpe meg noe før vi drar. Jeg har tidligere prøvd hypnose i forbindelse med overvekten. Nå har jeg bestemt meg for å prøve hypnose mot flyskrekken. Hypnotisør, Bo Christensen mener at om jeg er en 9’er, eller 10’er på fryktskalaen, så mener han at han skal kunne få meg ned på en 2’er slik at jeg skal kunne kjenne på det å glede meg, kjenne på de gode følelsene. Jeg er veldig tvilende til akkurat det. Jeg synes det å gå fra 9, eller 10 til en 2’er, det var ett stort hopp, men jeg er åpen, og jeg er spent på å se om det kan fungere. Ingen ville blitt mer glad enn meg om det faktisk var hjelp å få til ett håpløst flyskrekk tilfelle som meg. Beroligende skal jeg ha i vesken. Jeg bare må ha det, og så ble jeg anbefalt å prøve det ut hjemme før jeg drar…eh, jeg trodde kanskje ikke virkningen ville være den samme hjemme, og på flyet? Hjemme er jeg jo rolig, noe jeg ikke er på flyplassen….

Jeg teller ned, og inni meg er det nok en stemme som sier at jeg aller helst ikke vil dra, men jeg vil jo det, eller jeg vil til Spania, men jeg vil bare ikke fly. Kunne jeg bare sove meg gjennom turen…jeg skulle bare ha skrudd på en sovebryter når jeg kom om bord, og trykket den av når jeg landet. Jeg bryr meg katta om å se verken på skyer, blå himmel, eller minihusene der nede, jeg vil bare sove! Det hadde vært perfekt det. Det er flere som har det som meg, og om bord i et fly, så sies det vel at rundt 70% av passasjerene har flyskrekk i større, eller mindre grad. Så takler man skrekken, eller angsten på ulike måter…akkurat nå funderer jeg veldig på hvordan jeg skal takle min. Mandag 19.september reiser vi….

Skulle du slite med flyskrekk, så vil jeg på det varmeste anbefale deg å ta kontakt med Petter Corneliussen på Flight Clinic. Petter vet hva flyskrekk er, og han har hjulpet masse mennesker med flyskrekken sin. Du finner mer info om Flight Clinic her : http://www.flightclinic.com/

Fra angst, og uro til glede 🙂 Vi har en flott giveaway på bloggen i disse dager. Vi skal nemlig i samarbeid med Nice Size i Drøbak gi bort et gavekort på 800 kr til en heldig leser! Gavekortet kan brukes i butikken på Drøbak Amfi, eller du kan se på Facebook siden deres hvor de hele tiden legger ut bilder av mye av utvalget i butikken. Butikken selger ikke bare stormote, så her har alle muligheten til å finne seg noe nytt til høstens garderobe. Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Jeg skulle tro at alle hadde lyst på 800 kr å handle noe nytt til garderoben for 🙂 Du finner Nise Size her : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/?fref=ts

Om du er på Instagram, så hadde det vært hyggelig om du fulgte meg der også : heidirosander

Trening er verdens beste medisin. Jeg har vel aldri helt skjønt at nettopp det er faktum. Jeg har nedprioritert både kropp, og helse i så ufattelig mange år, og garantert trodd at pillene man fikk hos legen var verdens beste medisin. Hodet mitt har ikke skjønt at jeg har sittet på den aller beste medisinen selv, og at resepten på en gladere kropp, den var det ikke legen som kunne skrive ut, men faktisk meg selv! Jeg tror de færreste av oss som sliter med overvekt tenker at den beste legen i kampen mot overvekten er oss selv…En fastlege, eller en spesialist kan godt fortelle at noe må gjøres, men det er ingen av de som kan gjøre noe mer enn akkurat å fortelle deg sannheten, og de klare fakta. Du er din egen lege, og du sitter på resepten for at din kropp skal bli gladere, og for at din kropp skal kunne leve lengre. For hver dårlige avgjørelse vi tar, så er vi et skritt nærmere en dårligere helse. For hvert minutt vi sliter sofaen, så mister vi et minutt som kunne vært mer betydningsfullt for deg enn du kanskje aner. Sånt tenker vi ikke der vi sitter i sofaen, og tenker at alt kan gjøres i morra. Det er alltid en dag i morgen hvor vi kan bøte på alle dumme valg, og alle dumme avgjørelser, og alle dumme unnskyldninger. Alltid i morgen…tenk hvor langt vi kunne ha kommet om vi tenkte i dag, og ikke alltid i morgen. Det er dessverre sånn at vi ikke alltid får oppleve en morgendag, så det gjelder å gripe dagen, og gripe muligheten. Muligheten har vi alle sammen, men muligheten blir som regel droppet fordi dårlige valg, og dårlige unnskyldninger alltid vinner. Nå håper jeg ikke at du føler at jeg fremstiller meg selv som noen helgen her, for det er ikke meningen. Jeg tar dårlige valg både titt, og ofte, men jeg lar de ikke lengre få styre livet mitt. Jeg har endelig sett at jeg faktisk sitter på verdens beste resept for å få en bedre helse. Jeg skal ikke bli slank, og jeg skal ikke bli sexy, men jeg skal bli en bedre utgave helsemessig av meg selv.

Foto : Lillian Røssaak, Kristiansand Avis
 

Friskere med fart på kroppen – det var overskriften på en flott reportasje om treningsgruppen for overvektige som var i Kristiansand Avis på torsdag. Det ligger så utrolig mye sannhet i denne overskriften. Jeg tror samtlige på treningsgruppen som nå har trent over tid virkelig føler på kroppen hvor mye trening betyr. Mange har prøvd seg på gruppen vår, og aldri kommet igjen. Jeg tror ikke det er fordi vi som mennesker har skremt dem bort, men jeg tror treningen har skremt dem. Man må gi treningen tid. Man kan ikke gå inn på en gruppetime, og tro at man skal danse seg igjennom timen uten en eneste svetteperle. Man må tåle at kroppen sliter, man må tåle at det er beinhard jobbing, og man må tåle at man både puster, og peser. Hvorfor er det noen som tror at man ikke skal svette på trening, og hvorfor er det noen som tror at man skal være verdensmester etter en time? Man må tåle å få juling, og man må tåle å verke i alle ledd, og muskler etter både en, og flere treninger. Ingenting ramler ned i fanget vårt, heller ikke en bedre fysisk form! Tenk så mye dritt vi har påført kroppen. Tror du da kroppen samarbeider på en, to, tre? Beinhard jobbing, slit, og svette gang etter gang, og så går plutselig ting så mye lettere. Du orker mer, du mestrer mer, men trening vil alltid være beinhard jobbing, og kroppen vil jobbe mot nye mål.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I reportasjen i Kristiansand Avis, så uttaler overlege ved poliklinikken for overvekt ved sykehuset her i Kristiansand, Anna McKenzie Juva at de anbefaler 30-60 minutters aktivitet hver dag. Det er ikke farlig å ha tung pust sier overlegen, og der tror jeg mange kjenner seg igjen. Redselen for å slite, og redselen for at trening skal være farlig. Man skal ikke ha blodsmak i munnen sier McKenzie Juva, men å trene er ikke farlig, det gir bare en veldig stor gevinst. Hun roser også det å trene sammen, spesielt når man har en utfordring med overvekt. Terskelen er så innmari høy, men kommer man seg på trening sammen med andre, så vil negative følelser rundt egen kropp fort forsvinne. Bare ved poliklinikken for overvekt her i Kristiansand, så får man rundt 10 henvendelser fra personer som ønsker plass i livsstilsendringsprogrammet som sykehuset har, de fleste av disse ønsker garantert en slankeoperasjon.

Mange gir egentlig opp kampen mot kiloene når man tenker på hvor mye ekstra last man bærer på, men det blir veldig feil å tenke sånn. Kanskje er det ikke meningen at du skal gå ned alle de ekstra kiloene? Kanskje skal du ikke streve etter å nå det høyeste trappetrinnet når du har det aller best på et trappetrinn litt lengre nede. Det er følelsen av å ha det godt med seg selv man skal jobbe for, ikke tallene på vekta. Det er faktisk ikke mer enn 5-10 % vektreduksjon som skal til før du opplever en høy helseeffekt! 5-10 % vektreduksjon gir deg både økt helsegevinst, og økt livskvalitet – det er noe å tenke på! Veier du 100 kg, så er en nedgang på 5-10 kg med på å bedre både kropp, og sjel. Tenk for en gave du kan gi kroppen din! Trening er verdens beste medisin, og det er DU som sitter på resepten!

Les reportasjen om treningsgruppen for overvektige her :

http://www.kristiansandavis.no/?id=2381

Foto : Lillian Røssaak, Kristiansand Avis

Husk at alle som legger igjen en kommentar på bloggen er med i trekningen av et gavekort på 800 kr fra Nice Size i Drøbak. DU kan enten handle for gavekortet i butikken, eller du kan se mye av utvalget deres på Facebook siden til Nice Size : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/?fref=ts  Lik gjerne siden deres.

Følg meg gjerne på Instagram hvor jeg vil bli mye mer aktiv nå fremover : heidirosander

For ei fantastisk uke som nå er tilbakelagt! Jeg har vært så flink, og så disiplinert når det kommer til treningsplanen min. Treningsplanen er fulgt 100%, og jeg har trent som jeg skulle, hver dag mandag til fredag. Jeg smiler fra øre til øre, og klapper meg selv på skulderen – jeg har vært flink, utrolig flink! Ikke har det vært et pes å komme meg på trening heller. Gruppetimene med overvektsgruppen er jo timer jeg alltid ser frem til, og egentreningene har gått som planlagt. Å være på trening på Spring kl.07.00 om morraen to av dagene, det har heller ikke vært noe problem. Jeg er en morgenfugl, jeg elsker morraer, så når klokka ringer 0615, så er det ikke noe problem å komme seg i treningstøyet for å dra på trening. Det er deilig å trene så tidlig. Det er ikke da de fleste trener, så det er godt med plass, ingen køer på apparatene, og det beste med å trene så tidlig, det er at når klokken har passert 08, og jeg er på vei hjem igjen, så er dagen så vidt begynt, og jeg har hele dagen foran meg – for en god følelse!

Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

Timene med treningsgruppen for overvektige er i gang igjen, og det var så godt å komme tilbake på gruppetimene. Jeg har virkelig savnet timene i sommer, og jeg har savnet den flotte gruppen. Det å komme inn i de vanlige treningsrutinene igjen, det er veldig godt. Gruppetimene betyr så utrolig mye for resten av treningene mine. Det er så mye lettere å trene på egenhånd når jeg har disse to faste holdepunktene i uken. Jeg har jo treningsplanen for høsten som SKAL følges, og da er det fint å ha en kombinasjon av gruppetrening, og egentrening. Det var hyggelig å se en del nye ansikter på overvektsgruppen når vi startet opp igjen forrige uke, så jeg håper de fortsetter på timene våre. Ei slik gruppe er gull verdt, og jeg hadde nok håpet at det hadde vært enda flere nye som dukket opp. Jeg hadde ei god liste over personer som ville jeg skulle ta kontakt med dem når gruppetimene startet opp igjen. Det var veldig få av disse som kom, og det er veldig synd 🙁 Kommer man bare over den berømte dørstokken, og får slitt seg igjennom noen treningstimer, så vil resultatene komme, og ordet trening vil få en ny mening. Uansett hva som er årsaken til at man ønsker å trene, så vil man oppnå målene om man virkelig ønsker det….men man må ønske det! Det nytter ikke å ha lyst, eller tenke på det, man må ønske det, og man må være villig til å gjøre en innsats. Ingenting kommer dalende ned i hodet på deg. Ingen kommer til ta valget for deg, eller plassere deg på treningene – valget er ene, og alene ditt. Det er du som må ønske det, og det er du som må gjøre det. På overvektsgruppen så trener man av ulike årsaker. Hovedfokuset for oss alle er helsen. Å gå rundt med overvekt gir utfordringer for helsen vår, og da er trening så uendelig viktig! Noen er som meg i gang med en endringsreise hvor man ønsker både en mye bedre helse, og man ønsker å gå ned i vekt, da er treningen er en viktig del av det å komme til målet, men det viktigste for oss alle er en bedre helse. Det og kunne yte mer, orke mer, bli en bedre utgave av oss selv. Flere på gruppen har gått ned i vekt, så at det nytter, det er det ingen tvil om at det gjør.

Det å føle på at man lykkes med målet man setter seg, det er en følelse jeg håper å kjenne mye på utover høsten. Forrige uke var en knallbra start, og jeg kjenner på at det ikke bare skal bli en bra start, men en like bra fortsettelse. Jeg er så innstilt på å klare planen min. Jeg vet der vil bli uker hvor planen ikke vil bli gjennomførbar, men da må jeg prøve å finne gode alternativer. Da er jo det å gå ett veldig godt alternativ. Det skal ikke mye til før man går fra den gode følelsen til flodhestfølelsen. Flodhestfølelsen, det er følelsen man får når uken har vært en drittuke. Da hjelper det lite å tenke positivt, for når man får flodhestfølelsen, da er alt bare dritt. Man føler seg som en vaggende flodhest…aldri har man vært så stor før, og attpåtil er det ingenting av klær som passer…for ingen klær passer jo en flodhest. Disse utfordringene vil jeg fortsatt ha, og jeg vil nok kjenne på flodhestfølelsen flere ganger i høst, men målet er  å følge treningsplanen så godt som jeg kan, og da vil  ikke flodhestfølelsen dukke opp like mye. Vi er jo noen rare skruer av og til. Det skal ikke så mye til før man går fra ” the top of the world ” til å føle seg som den største personen i hele verden, og at hele klesskapet kan egentlig bare kastes fordi ingenting passer. Du har sikkert stått i speilet mange ganger, og kjent på disse følelsene. Du har sikkert hatt hele garderoben på senga i desperat leting etter noe som bare MÅ passe, eller i det minste se så nogenlunde ut 🙂 Jeg kan love deg at det er fullt mulig å gjøre noe med disse tankene, og følelsene sånn at de i alle fall kommer noe sjeldnere. Det å komme i gang med målene sine, og lykkes med de, det er en veldig god oppskrift. Fra å ha følt meg som en elefant, og en flodhest omtrent hver dag i mange år, så dukker heldigvis disse følelsene opp veldig sjeldent nå. De dukker opp, men det er sannelig ikke ofte. Hadde det ikke vært deilig å kaste mange av disse følelsene, og negative tankene på båten? Du har muligheten, men det er kun du som kan gjøre noe med det!

Denne uken, så blir det en flott giveaway på bloggen! Det er på tide at vi igjen gir bort en flott gave til en av mine flotte lesere. Vi slår på stortrommen sammen med Nice Size i Drøbak, og gi en heldig leser et gavekort på 800 kr! Høsten er på vei, og butikkene fylles med så utrolig mye flotte høstvarer! Det er en spennende motehøst vi går i møte. Mye flotte klær, spennende design, og fine farger. Nice Size er en utrolig flott butikk med ett veldig godt utvalg av klær i store størrelser..men butikken selger ikke kun store størrelser. En del av utvalget går fra str. 38, og stopper på str. 56. Butikken ligger i Drøbak Amfi, og er absolutt verdt et besøk dersom du er den veien. En flott butikk, blide, flotte jenter som jobber der, og veldig god service! Du som vinner kan enten dra innom butikken om du bor i nærheten, eller du kan finne noe fint på Facebook siden deres. De har ikke nettbutikk, men Nice Size er veldig flinke til å legge ut bilder på Facebook av utvalget sitt. De oppdaterer stadig med bilder når der kommer nye varer inn i butikken. Gavekortet på 800 kr kan bli ditt om du legger igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du gjerne vil vinne gavekortet, og du er med i trekningen. Husk at du legger igjen epost adressen slik at vi lett kan få tak i deg om det er du som vinner. Jeg håper mange av dere blir med i trekningen 🙂 Følg gjerne Nice Size på Facebook : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/

Innehaver av Nice Size, Stine i ett av høstens flotte plagg.

Dersom du er på Instagram, så hadde det vært utrolig hyggelig om du vil følge meg der : heidirosander

Diskusjonen har vært opphetet på sosiale medier den siste tiden. Velger man en PT ut i fra ett flott utseende, eller er det kompetansen, og resultater som teller når man skal velge….Jeg hadde personlig trener for noen år tilbake. Jeg trente på GO Treningssenter her i Kristiansand, og følte for å trene sammen med en PT en liten periode. Dette var virkelig verd pengene det kostet, og jeg skulle gjerne hatt en PT igjen… men skulle jeg hatt det igjen, så måtte det ha vært for en lengre periode, og jeg vet at jeg hadde hatt ett mye større utbytte av en PT i dag enn for de årene tilbake. Nå kjente jeg min daværende PT litt fra før av, så jeg var trygg på han, og vi hadde en veldig god kjemi… for meg betydde dette veldig mye. Han var ikke typen som skrek så veggene ristet, men han motiverte meg til å yte max på en helt fantastisk måte. Han visste hvordan han skulle få meg til å yte max, og litt til… han pushet meg, og visste veldig godt hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg til å gi det lille ekstra. Han hadde kompetanse, og gjennomføringskraft. Han lærte meg mye om selvdisiplin, og fikk meg til å strekke meg etter noe. En flott PT på alle måter også utseendemessig, så da er det store spørsmålet :  hadde jeg hatt valget mellom en PT som hadde utseende i orden, og en overvektig PT, hvem hadde jeg valgt?

For min del, så hadde nok valget vært enkelt… om jeg ikke hadde noe kjennskap til noen av disse på forhånd, så hadde jeg nok valgt den med størst erfaring, en som kunne vise til gode resultater med de vedkommende hadde jobbet med, og også den som hadde erfaring med kampen mot kiloene….men jeg ser at valget fort kunne ha blitt vanskelig om man ikke visste noe som helst om kunnskapen, men kun måtte velge på bakgrunn av utseende. De fleste hadde nok valgt han, eller henne med den flotteste kroppen, den med svulmende muskler, og hvor man virkelig så at de tok vare på kroppen sin. 9 av 10 hadde garantert valgt etter utseende. Hvorfor er det sånn at en med svulmende muskler hadde vært det store vinnerkortet? Hva med kompetansen, og erfaringen? Er det sånn at svulmende muskler er ensbetydende med stor kompetanse, og stor gjennomføringskraft? Er en veldreid kropp mer egnet til å trene deg, og hvorfor? De fleste hadde som sagt gått etter utseende, og til en viss grad, så kan jeg se hvorfor man velger som man gjør… om man bare ser en kropp. Mange mener at en kraftig PT ikke kan lære bort selvdisiplin fordi vedkommende høyst sannsynlig har slitt med dette selv i mange år…en kraftig PT ser heller ikke fit ut, og som kanskje burde hatt en PT selv istedenfor å være en… det er mange fordommer mot PT som er overvektig, men burde man ikke velge en PT ut i fra resultater, og kunnskapen vedkommende sitter inne med? Utseende forteller ingenting om en PT har suksess, eller ikke….

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Diskusjonen om overvektige PT’er , den er het på sosiale medier. Skal man basere valget av PT kun på utseende, eller skal man basere valget på kompetanse, og evnen til å få deg til å yte. En PT skal også få deg til å føle deg vel, man skal ha en god kjemi, og så er det jo faktisk også sånn at selv med en del kilo for mye på kroppen, så kan man være i veldig god form 🙂 Kanskje bør vi bytte fokus fra kroppsfiksering til kompetanse? Man kan da inspirere klienter selv med en del ekstra kilo på kroppen. De fleste overvektige som er PT har selv ofte vært gjennom en vanvittig reise med tanke på vekttap, og de vet hva det koster av blod, svette, og tårer for å komme dit man ønsker, og for å nå målet man setter seg. Erfaring er også en viktig del tenker jeg…..Mange mener at overvektige PT’er fremmer noe som er helseskadelig ved at de er store… men hvem kan si noe om helsen til folk bare ved å se en kropp? Hvordan kan vi som kunder skråsikkert vite hvem som er en trent, og hvem som er en utrent PT bare basert på utseende? Hvordan kan vi vite hvem som er en god, og hvem som er en dårlig PT kun basert på utseende? Jeg kan se at det nok er en god ting å ha noe fint å lene øynene på under PT timene, men til syvende, og sist, så er det vel ikke det som teller, men hva vedkommende kan klare få deg til å oppnå…at du når dine mål, og at du kommer dit du vil, er ikke det absolutt viktigst? Dessuten er det mange med ekstra kilo som også kan være fine å lene øynene på… om man i det hele tatt har tid til å lene øynene på noe som helst der man svetter, og jobber, og sikkert mange ganger lurer på hva man i huleste holder på med 🙂 Jeg leste en tankevekker på en blogg: Se på mange av norges, eurpoas og verdens beste trenere innen ulike sportsgrener, de er kanskje ikke blant de mest veltrente…men ingen tviler på deres kompetanse basert på utseende deres….noe å tenke på! Hvilken PT type hadde du valgt, og hvorfor? På min reise, så er en PT absolutt noe jeg kunne hatt brukt for…det ville nok ha gitt meg resultater fortere enn hva jeg oppnår nå. Ikke at jeg har dårlig tid, men det er utrolig inspirerende å ha en personlig trener. Jeg vet at det hadde tatt meg dit jeg ønsker på en helt annen måte enn i dag….men så var det kostnadene da…det koster mye å ha en personlig trener, og for min del, så trenger jeg en personlig trener over en lengre periode. Akkurat nå, så må jeg velge bort dette. Kanskje ligger det en personlig trener under juletreet i år, en som virkelig kan gjøre 2017 til det året jeg virkelig ønsker at det skal bli 🙂 Jeg ønsker meg en PT !!

Så til Reve Enka, og andre bloggere som synes det er ekkelt med en kraftig PT : Det er nettopp sånne som dere som skaper holdninger til overvektige som ikke stemmer. Å ha ekstra kilo på kroppen er ikke ensbetydende med usunn, ekkel, og lat. Slutt å dømme andre ut ifra hvordan man ser ut! Fordi om man er overvektig, så er det ikke en usunn livsstil man vil formidle om man er PT. Jeg blir så utrolig provosert at jeg kanskje skal avslutte her….tommelen opp for kraftige personlige trenere – disse kan bety utrolig mye for så utrolig mange som kanskje ellers ikke hadde klart å ta tak i utfordringene som de sliter med…

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi er fæle til å klage. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Denne sommeren har nesten alle jeg har møtt på klaget på været. For en forferdelig sommer det har vært! Ingen trekker frem annet enn dette hersens forferdelige været som omtrent har ødelagt hele sommeren. Ærligtalt! Styres livene våre av hvordan været er? Er det været som avgjør hvordan livet, og dagene våre skal være? Om det regner, hva så? Om du ikke kan gå på stranden som planlagt, har man da ingen andre ting å gjøre? Skal hele sommeren gli forbi mens du klager på det dårlige været? Jeg må innrømme at jeg blir veldig oppgitt av all klagingen jeg hører overalt. Ei veldig god venninne av meg sa det så utrolig fint ” Jeg har egentlig ikke registrert hvordan sommerværet har vært, for vi nyter sommerdagene uansett vær.” Er det ikke sånn det bør være? Istedenfor å se dagene, og sommeren gli forbi fordi solen ikke skinner, så nyt hver eneste dag! Det er mye man kan fylle dagene med selv om man ikke kan sole seg, eller gå på stranda, eller sitte på brygga med tean i tanga. Heldigvis er det sånn jeg også nå klarer å tenke. Jeg bryr meg lite om været fordi jeg hele tiden har fine ting å fylle dagene med. Jeg gidder ikke bruke verken tid, eller energi på å irritere meg verken på Storm, Yr, eller han der oppe 🙂 Været er som det er, og er det ikke litt trist at været skal ta så mye plass i livene våre?

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og tar ofte valg som gjør at vi klager vår store nød etterpå. Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Vi klager over jobben, tidsklemma, mangel på egentid, mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke? Er det alt vi MÅ gjøre? Alt vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv til sist? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre sist. Vi kan være den vi skal for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når man kan ta vare på seg selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over at man ikke rekker det man skal, og ikke har tid til det man skal, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke alle andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg en bedre halvdel som er flink til å si de rette tingene om det skulle bli for ille, og jeg har blitt så utrolig mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle 🙂

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, eller la den ene unnskyldningen etter den andre får styre valgene dine. Vi har en tendens til å skylde på nettopp alle andre. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere. Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen over været, og bruk energien på ting som er gode.

Jeg legger ved 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, vg. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som ?det har vi prøvd før? eller ?det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre (hvete-) boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil den bringe?

Kilde : Helseadferd.no

Jippi!! I dag er endelig dagen her!! Endelig er det tilbake til gruppetimene på Spring! Endelig er ferien over, og jeg kan komme inn i de skikkelig gode treningsrutinene igjen. Sommeren har vært så som så, men jeg er stort sett ganske fornøyd med trening, og aktivitet. Det skal nok bli veldig hardt å komme tilbake på treningstimene igjen. Jeg vil nok kjenne at nivået har vært lavere i sommer enn ellers, men jeg tror det vil gå seg til veldig kjapt. Jeg trenger ennå disse rutinene som treningsgruppen for overvektige gir, for meg er det ennå viktige holdepunkter på reisen jeg er ute på. Gjengen jeg trener sammen med er en flott gjeng, og jeg håper virkelig at der kommer en del nye ansikter når vi starter opp i kveld kl.19.00. Er det mulig å glede seg til trening??? JAAA, det er mulig – jeg gleder meg!!

” Jeg er dønn sliten”, “det har vært en lang dag på jobben”, ” jeg må vaske huset, lage mat ” , ” ungene må kjøres, og hentes “, ” jeg gikk jo tur i går “…… Unnskyldningene er mange, du kjenner deg kanskje igjen?Jeg har selv vært der, og jeg har vært der så mange ganger at telle, det er umulig. Selv om jeg har jobbet knallhardt, og fortsatt jobber knallhardt med det mentale, så kan jeg selvsagt ennå kjenne unnskyldningene ligge å luske bak i hodet mitt, og jobbe intenst med å prøve og ta over. Likevel blir det på en litt annen måte nå enn før. Det er sjeldent, veldig sjeldent at jeg lar de vinne. Jeg har nok ofte tidligere syntes litt synd på meg selv, “stakkars meg liksom , jeg sliter med overvekt”. Men det er ikke synd på meg. Andre skal ikke ha sympati for meg, jeg er ikke annerledes enn noen andre. Jeg har bare endel ekstra kilo for mye.
Vi sliter alle med noe, det er en del av livet. Oppturene og nedturene. Men unnskyldningene er der alltid, og ofte lar vi dem vinne. Vi orker ikke å ta kampen, men kampen mot unnskyldningene, det er en kamp det er verdt å ta, og det er en kamp det er verdt å vinne!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

For en stund tilbake tok jeg endelig ansvar, jeg tok meg selv ganske så hardt i nakken og tenkte at nå var det faktisk nok. Nå har jeg jo tatt meg selv hardt i nakken utallige ganger før, men denne gangen, så var nakkegrepet såpass hardt at det ble alvor. Det var på tide å kjenne at jeg kunne lykkes med en endring, og det var på tide å kjenne på følelsen av å mestre mer enn en mnd, eller to. Det var på tide å ta tak i alle de utrolig frustrerende tankene som styrte livet mitt. De som alltid sa hvor mislykket jeg var, og som alltid snakket meg ned. Det var ikke synd på meg. For jeg hadde faktisk muligheten til å gjøre en endring. Sånn kom treningsgruppen for overvektige til. Treningsgruppen jeg hadde drømt om å få opp på beina så lenge. Gruppen som ville bety så mye for så mange, og som ville gjøre en forskjell. Treningsgruppen ble startet. Først i gymsalen på skolen her jeg bor, deretter er gruppen blitt en del av treningstilbudet på Spring her i Kristiansand. Treningsgruppen som eksklusivt var, og fortsatt er kun for overvektige. Det hadde for meg lenge vært et problem, det å gå inn på et treningssenter, en størrelse for stor. Det å se veltrente mennesker løfte 50 kilo som om det var bomull, løpe 5 km på mølla uten nesten å svette. Så hadde du meg, svetten rant bare av å gå inn på treningssenteret. Jeg følte skam, stor skam.

Endelig klarte jeg å ta tak i problemet. Jeg startet en egen gruppe for oss som sliter med noen, eller mange ekstra kilo. Egne timer hvor vi sammen kan svette, bli sterkere , og bli en sunnere utgave av oss selv. En gruppe som har fått ett helt unikt tilbud. Ukentlig får vi veiledning, utfordringer,  og en mulighet til å gjøre en forandring. Høres det ikke flott ut?
Men  så kommer vår verste fiende, unnskyldningene. Jeg har fått så mange henvendelser fra folk som er interesserte, så mange som takker meg for hva jeg har fått til og “at dette ville være perfekt for dem”. Men hvor er alle disse ? Tar de skrittet over dørstokken? Noen få gjør, men for de fleste, så er det unnskyldningene som vinner.
Hva er det som skal til for å få overvektige opp av sofaen? Hva skal til for at vi skal slutte å syntes synd på oss selv? Forventer vi faktisk at andre skal løse våre problemer? Når en unik mulighet nærmest blir lagt opp i hendene våre, hvordan er det mulig og ikke gripe den? Hadde jeg sett ett slikt tilbud da jeg gikk rundt, og hele tiden prøvde å få til en endring, jeg hadde 100% sikkert grepet muligheten når den var der!

Jeg blir frustrert, sint og oppriktig lei meg. Hvorfor tar vi ikke tak i oss selv? Hvorfor blir ikke planene våre, ønskene våre, og drømmene våre realisert, men overskygget av en unnskyldning etter den andre?
Det er selvsagt ikke bare oss overvektige som er eksperter på unnskyldninger, men det er oss jeg primært henvender meg til. Du som ønsker et lettere liv, du som vil ta tak i dine utfordringer, du som ønsker en sunnere versjon av deg selv.
Ingenting er umulig, det har jeg selv oppdaget etter å ha mistet over 40 kilo. Jeg er absolutt  ikke i mål enda, og hver dag er en ny kamp. Men det er en kamp jeg skal vinne, og det er en kamp jeg vil vinne. Jeg blir så oppgitt over mentaliteten i dagens samfunn, et samfunn som griper etter den ene lette løsningen etter den andre. Slankekurer som gjør at du mister 20 kilo på relativt kort tid, for enda fortere å gå opp igjen det samme, om ikke mer. Dietter som ikke er holdbare over tid. Dette handler ikke bare om vektreduksjon. Det handler om en livsstilsendring, en endring som skal gjøre det mulig for deg, og meg, og opprettholde hver eneste dag, i resten av vårt liv.

Slankeoperasjoner er også et alternativ mange overvektige velger å utføre. Og ja, selvsagt er det visse krav for å få innvilget en slik operasjon, men jeg vet personlig at mange som har fått en slik operasjon utført også kunne klart en livsstilsendring selv. Selvsagt skal man, om man er “sykelig overvektig”, få innvilget en slik operasjon, men dette gjelder mindretallet av operasjonene som utføres i dag. Står livet i fare, så skal man selvsagt få nødvendig hjelp. Men det å tukle med friske organer, organer som vi har fått utdelt av en grunn, det bør ikke være den første løsningen helsevesenet griper etter. En slankeoperasjon er et inngrep som fjernet deler av et helt funksjonabelt organ i kroppen, en operasjon som ofte fører til store plager i ettertid. For hva har egentlig endret seg når man våkner opp? Jo, de aller fleste går ned i vekt, men til hvilken pris ? Psykisk er det mange som får depresjoner i ettertid, fysisk sliter mange med vitaminmangel, kvalme, håravfall og ekstrem slapphet. Gallestein, misbruk av rusmidler, frysninger, blødninger, problemer med avføringen, magesmerter…listen kunne ha vært enda lengre. En slankeoperasjon er ikke en “quick fix”. Kiloene kan etter en stund gå på igjen, som kiloer kan gå på oss andre. Hvilken pris er vi i vårt samfunn blitt villige til å betale for å bli slank? For det er jo det som er målet med slankeoperasjon, å bli slank ? Burde ikke vi heller ha et mål om å få en sunnere kropp, en kropp som fungerer, og en mye bedre helse ?

Trening alene vil ikke alltid være nok. Ett sunt kosthold er selvsagt også viktig. Men det ene funker ofte ikke uten det andre. Trening gjør at de typiske overvektsplagene også med tiden vil forsvinne. Jeg vet mange overvektige for eksempel sliter med vond rygg, og vonde ledd på grunn av overbelastning, og trening vil gjøre oss sterkere, mer smidige –  noe som igjen reduserer disse smertene. Kombinert med en vektnedang over tid vil plagene kunne forsvinne, steg for steg. Det å føle seg trøtt, ha lite energi til å utføre de mest hverdagsligste ting, trening gir deg faktisk mer energi. Du vil bli overrasket…..Høyt blodtrykk, for høyt kolestrol, diabetes 2…alt dette, og mere til er det mulig å gjøre noe med.
Vi må slutte å gjøre oss til ofre av samfunnet. Samfunnets grep for å redusere overvekt feiler mer og mer, dag for dag. Men vi trenger ikke å gjøre den samme feilen. Det er DU, og kun du som kan gjøre noe med situasjonen du er i. Ingen andre kan gjøre noe, det er du som må velge, og du som må si at nok er nok. Det er ikke andres skyld at vi er overvektige. Overvekten har en årsak, men vi kan ikke legge skylden på andre enn oss selv. Vi må selv vinne vår egen kamp. Endringer er ikke lett, og spesielt ikke endringer som går på livsstilen vår. Ingen skal si at det er lett, det er en beinhard kamp hver dag, men samtidig, så trenger faktisk ikke kampen bli så hard som du tror visst du velger å ta et skritt av gangen, og ta tiden til hjelp. Kan jeg klare det, så kan alle. Man må bare begynne et sted. Rom ble ikke bygget på en dag, vår kamp vil også ta tid. Vi må slutte å se på oss selv som annerledes, vi er som alle andre, vi er bare “en størrelse, eller flere for stor”.

For dere som bor i Kristiansand, og omegn : Vi sees kanskje på Spring Rona i kveld kl.19.00? Eller på Spring Vågsbygd onsdag kl.19.00?