I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg valgte å avslutte ekteskapet mitt gjennom 25 år. I dag har jeg vært alene i 1 år. Det føles ikke som at det har gått et helt år, men det er uansett utrolig godt å sitte her og føle at valget som ble tatt for 1 år siden, det var det riktige valget. Det har vært et år som startet i helvete, og som holdt meg der gjennom ganske mange måneder, men i desember, så kunne jeg lukke døren til fortiden, og åpne en helt ny dør. Det er godt å sitte her og føle at livet er innmari godt. Jeg kan smile, og bare glede meg over alle de flotte tingene som fyller livet mitt.

Det har stormet med orkan i kastene. Midt i denne stormen stod jeg. Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne i løpet av disse månedene – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg stod midt i en storm, men fy søren så støtt jeg stod, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane. Livet fikk en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd for noen måneder siden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette, aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For et år siden i dag, så valgte jeg å avslutte ekteskapet jeg hadde hatt gjennom 25 år. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. Selv om jeg ikke så dette komme, og selv om alt som plutselig skjedde kom som lyn fra klar himmel, så var valget riktig. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Det var vondt å innse at vi ikke skulle dele resten av livet sammen, eller at vi nå ble en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen bare for å leve sammen.

Fy søren så tøft det har vært. Det første halve året var så tøft at jeg ikke helt kan skjønne at jeg stod oppreist. At jeg stod så stødig, at jeg klarte å holde meg rolig til alt det ekstreme som skjedde. Det at jeg plutselig stod der alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg husker jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone. Jeg er så takknemlig for alt vedkommende advokat gjorde for meg.

Et ekteskap ble avsluttet for 1 år siden i dag. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og noen måneder etter bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Selv med stormfulle måneder, så har jeg kommet styrket ut av det. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

I sommer har jeg grunnet en utebod, jeg har vasket 40 m gjerde, jeg har skrapet det samme gjerdet og jeg har malt det. Jeg har funnet ut at å skrape er noe jeg absolutt ikke liker, og jeg har funnet ut at med den riktige kosten, så er det å male helt ålreit. Jeg har ordnet og holdt det fint utenfor huset. I høst skal det males mye inne. Både hos meg og hos min mor. Følelsen av at jeg mestrer ting jeg aldri før har gjort så mye, det er en innmari god følelse. At jeg fint klarer å være huseier alene, det er en herlig følelse å kjenne på. En dag så finner jeg kanskje noen å dele disse tingene med. Jeg ser ikke for meg at jeg skal bo her alene i all fremtid.

Noe av det mest vonde som har skjedd i disse månedene er jo det å oppleve at mennesker man trodde stod deg nær faktisk sviktet.  Når enkelte mennesker du har kjent halve livet plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som heller dolker enn å faktisk stå opp for sannheten. Heldigvis har jeg lagt alt det bak meg, men man glemmer jo aldri. Noen sår gror aldri skikkelig.

Jeg misliker så sterkt mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten, mennesker som ikke våger å stille krav. Mennesker som kjenner sannheten, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan dolke andre i ryggen. Mennesker som er mer opptatt av fasaden enn sannheten. Likevel så kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Jeg vet også at det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Morgendagen kjenner man aldri. Jeg vet også at man i tilfeller som dette aldri ønsker tilbake det som var fordi enkelte  mennesker ikke fortjener å ha meg i livet sitt.

Det har vært et år som gikk fra himmel til helvete, og et år som heldigvis også gikk tilbake til de fine, gode dagene. Jeg har opplevd storm, orkan, svik og sladrekjerringer på dette året, men du verden så fint livet har blitt! Jeg har fått oppleve det største jeg kunne ønske meg når jeg i oktober ble mommo til den nydelige prinsen min, Henry. I slutten av november, så blir jeg mommo til en ny gutt. Tenk så heldig jeg er! Jeg fikk i januar jobb i Radio Metro Sørlandet, og det å få komme tilbake til radioen igjen, det har vært helt fantastisk. Jeg brenner like mye for radio som jeg gjorde da jeg startet som frivillig i Radio Ung da jeg var 14 år gammel.Jeg har lederjobben i Norsk lymfødem-og lipødemforbund, og jeg har bloggen. Jeg har fått fokus i ukeblader, jeg har vært med i paneldebatt og jeg har deltatt i tv program som skal sendes til høsten. Akkurat nå jobber jeg med et nytt, spennende prosjekt som jeg håper vil bli en realitet neste høst. Jeg fikk en tlf, jeg fikk et spørsmål, og plutselig så får jeg kanskje en stor drøm realisert. Vær sikker på at dere som følger bloggen min skal få vite hva jeg jobber med straks jeg kan fortelle mer om det. Det er utrolig spennende, og det er definitivt en drøm jeg har hatt!

I dag er det et år siden livet gikk fra himmel til helvete. Heldigvis stod jeg stødig, og stormen stilnet. Livet er godt å leve, og jeg gleder meg til dagene som ligger der fremme. Jeg får jobbe med spennende ting, jeg har flotte mennesker i livet mitt, og en dag der fremme, så møter jeg kanskje mannen som får hjertet mitt til å banke ekstra hardt. Jeg har ingen hast, og jeg kjenner nok også på at det er en litt skummel tanke når man har vært sammen med et menneske i 26 år. Man har jo nesten glemt at det er noe som heter å date. Og så var det dette med selvtillit da. Den tror jeg hadde blitt liten om man skulle begynne ” å lete ” etter en ny partner. Niesen min vil ha meg på Tinder, men tro meg, det skjer aldri! Og det står jeg for, tro meg 🙂 Dukker mannen med stor M opp, så dukker han opp. Kanskje må han ringe på døren, for tanken på å date, den er litt skummel.

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.