Jeg liker egentlig ikke å se på slankeprogrammer på tv, eller programmer som omhandler overvektige på en, eller annen måte. Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er sånn. Kanskje er det fordi jeg er redd for å kjenne meg igjen i problematikken, eller fordi jeg er redd for å få servert en, eller annen sannhet. Ofte føler jeg vel også at overvektige blir latterliggjort så fort man har anledning til å gjøre nettopp det. Til tross for vegringen min mot sånne programmer, så ble jeg forleden kveld sittende å se nettopp et program som omhandlet overvektige, og deres ferieutfordringer. Alle hadde de hatt vonde ferieopplevelser fordi de rett, og slett var for feite. Jeg fikk vondt i hele meg av å se programmet, men samtidig så innser man at på mange områder, så er det utfordrende å være stor, også når man har ferie, og skal kose seg. Jeg kjente meg igjen i en del av utfordringene. Forskjellen på meg, og de var først, og fremst at de hadde opplevd tingene, jeg har bare alltid vært redd for å oppleve det. Jeg har begrenset meg selv, og aldri våget å møte utfordringene i redsel for resultatet.

En av tingene jeg har opplevd som overvektig er jo utvilsomt det å fly. Jeg er så overlykkelig for at jeg nå slipper å be om belteforlenger når jeg skal fly, for det er ikke moro! Det at man må spørre flyvertinnen om å få en ekstra sele fordi man er for feit til å få på seg beltet som alle de andre passasjerene passer, den er innmari vond! For flyvertinnene er det en dagligdags ting at personer spør om belteforlenger, men det stikker litt ekstra når de kommer veivende med den slik at man er sikker på at hele flyet kan se at man er så feit at man ikke passer beltet som allerede er der. Ai, den svir altså! Jeg skal vel ikke påstå at man ønsker å synke ned i et hull i flyet, jeg er jo livredd der jeg sitter i ett trangt flysete, men man kan kanskje overlevere belteforlengeren litt mer diskre? Flysetene er jo som regel en historie for seg selv, for der skal man ikke ha for mye ekstra før man sliter med plassen. Jeg husker jeg grudde meg fælt tidligere når jeg skulle sette meg i mitt tildelte sete. Jeg var livredd for ikke å få plass. Jeg har heldigvis aldri opplevd og ikke komme ned i setet, men gud, så trangt det har vært! Heldigvis vet jeg at mange andre også sliter med plassen i setene, bla de som har lange bein. Følelsen av og akkurat passe i setet, den er skikkelig kjip. Når man i tillegg er livredd for å fly, så ser man ikke akkurat frem til noen timers flygning.

Jeg har ofte tenkt på hvor høy vekt et fly kan tåle. En bekjent av meg som driver med flyskrekk kurs, han mener at tanken ikke bør tenkes en gang. Et fly kan godt ha et lag med svære brytere om bord uten at det vil påvirke flyturen. Jeg tør aldri helt å stole på det, og får det liksom ikke helt til å stemme. Hva om det sitter flere tungvektere på den ene siden i flyet, og færre på den andre? Vil ikke det påvirke flyet? Jeg hadde fått panikk om jeg opplevde akkurat det på en av mine flyturer! I programmet jeg så om ferie utfordringer for overvektige personer, så var det et ektepar som opplevde å bli flyttet nettopp pga vekten deres! Paret satt helt bakerst i flyet og koste seg da den ene flyvertinnen med målrettet blikk kom nedover midtgangen. De trodde hun skulle sjekke at sikkerhetsbeltene satt ordentlig på. Det skulle hun imidlertid ikke. På en diskret måte forklarte flyvertinnen at de var for tunge til at flyet kunne lette! Flyvertinnen ba en av dem om å flytte lengre fram i flyet for å jevne ut vekten, og ettersom kona gjemte ansiktet i hendene, måtte ektemann ta ansvar og bytte plass. Hva hadde man gjort om man hadde fått en sånn beskjed om bord i flyet? Det var et ganske stort fly med mange turister. Tenk så ekstremt pinlig å få vite at ett så stort fly ikke kunne lette på grunn av at man er for tung !

Det å bade har jeg skrevet en del om før. Det er en utfordring for meg om sommeren, og der er jeg ikke alene. Jeg er nok en person som ser farer som kanskje ikke kommer, men jeg beskytter meg, og unngår en del ting for ikke å oppleve pinlige, og vonde situasjoner. Jeg har nok alltid tatt sorger, og potensielle pinlige situasjoner litt på forskudd. Idiotisk i noen tilfeller, fornuftig i andre. Jeg elsket karuseller som barn. I voksen alder, så har jeg unngått karuseller i frykt for å oppleve det mange i tv programmet opplevde, nemlig  at de ikke klarte å ta på sikkerhetsbelter, eller få over seg diverse stenger som skal sikre deg når du kastes hit, og dit i karusellene. Jeg har ingen dårlige erfaringer – jeg var bare føre var. Jeg orket ikke tanken på at noe skulle skje fordi jeg var for stor, eller at jeg skulle havne i pinlige situasjoner pga vekten min.

Jeg har ikke tatt vannsklier i voksen alder, og jeg hadde jo aldri i verden tatt slike innebygde sklier. Jeg vet at overvektige har blitt sittende fast inne i de. Hvor ille hadde ikke det vært? Tenk å oppleve at store styrker på plassen må jobbe for å få en løs fra vannsklia! I tv programmet var det flere overvektige som hadde opplevd nettopp å bli sittende fast. Hele magen min vrengte seg.. Nå skal jeg i rettferdighetens navn innrømme at jeg nok aldri har vært så overvektige som en del av de som for eksempel ble sittende fast i sklia, men i hodet mitt, så kunne jeg fort ha vært en av dem. Eller tenk deg at du er i en fornøyelsespark, og du har lyst til å ta en båttur med barna dine. Vekten er dårlig fordelt, og båten tipper over! Jeg hater små båter, og uansett hvor mye jeg tar av meg, så tror jeg alltid at jeg vil hate små båter. Følelsen av at båten omtrent synker når man går om bord, den følelsen er langt i fra en god følelse. Usikker er jeg når jeg går om bord, usikker hvor jeg skal sitte for at vekten blir fordelt så nogenlunde, og så er jo det store spørsmålet også hvor båten legger til i forhold til hvor lett det er å komme seg ut av denne båten igjen….og når man har kommet se ut av, så er det bare å grue seg til man skal tilbake igjen. Dumme, små båter!

Kafebesøk er en del av på sommeren, og det er alltid hyggelig synes jeg. Stol radaren, den var nok mer innebygget når jeg var på det største, men fortsatt er den nok på når man skal velge plasser å sette seg ned. Sikkert en del som smiler litt, men det er nok en del overvektige som har opplevd å sette seg på dårlige stoler. Jeg har ikke det, men igjen, så er jeg på alltid på forskudd, og lar radaren jobbe. Hvite, tynne plaststoler, de unngår man. Jeg har vært vitne til hvor ille det kan gå når stolen ikke tåler personen som setter seg, og jeg er glad at jeg aldri har vært den som har måtte oppleve noe sånt. Det har hendt jeg har vært nødt til å sette meg på disse tynne, ekle stolene fordi det har vært eneste mulighet. Jeg tror aldri jeg har sittet så stille i hele mitt liv, og det føles som å sitte på nåler, livredd for at noe skal skje. Jeg har opplevd at en person i følget vårt har sittet fast i stolen når vedkommende skulle reise seg. Man kan nok le i ettertid, men der, og da vil man bare synke ned i dette berømte hullet. En del overvektige unngår stoler, og leter etter sofaer. Der er ikke jeg, men radaren, den er nok likevel alltid på.

At det følger utfordringer med når man er overvektig, det er det ingen tvil om. Jeg har nok alltid begrenset meg selv mye pga vekten, og fryktet mye som kanskje ikke har vært reellt. Jeg har alltid tenkt hva som muligens kan skje, og så har jeg heller droppet det enn å utfordre meg selv. Jeg har aldri opplevd verken å bli flyttet på i flyet, sittet fast i en vannsklie, eller sittet fast i en stol på et spisested, men likevel, så er det mye man frykter, og som i mitt hodet plutselig kunne ha skjedd. Jeg har nok alltid vært redd for å komme i en situasjon hvor noen skal kommentere vekten, eller en situasjon hvor noen får seg en god latter pga vekten min. Selv om jeg nå er mye lettere enn jeg var på det tyngste, og selv om jeg forhåpentligvis vil bli enda lettere med tiden, så tror jeg at jeg må jobbe mye med hodet for ikke å kjenne på disse følelsene. Kanskje vil jeg kjenne på de helt til jeg faktisk utfordrer de, og kanskje kommer jeg til å gjøre det…. en dag 🙂

Er det flere enn meg som har kjent på en del sperrer, og utfordringer i forhold til det å være stor? Jeg er sikkert ikke alene. Jeg tror ikke nødvendigvis at man skal være så stor for å kjenne på en del av disse følelsene. Man vil ikke vekke oppsikt, man vil ikke være noe samtaleemne, man vil egentlig bare være en i mengden.

 

På lørdag fortalte jeg om kjoleskrekken min. Det er mange år siden jeg har hatt på meg en kjole sånn i hverdagen. Kjole har for meg vært et plagg jeg kun har hatt på meg på de helt spesielle dagene. Kjole har vært for de dagene hvor det rett, og slett ikke har passet seg å gå med bukser. De helt spesielle dagene er det ikke mange av.Kjole er veldig fint det, men det er fint på alle andre. Jeg har aldri følt meg komfortabel i kjole, men jeg ser jo veldig klart at det er min feil at jeg føler som jeg føler. Det er meg selv som begrenser meg selv. Opp igjennom har jeg vært utrolig flink til begrense meg selv på så utrolig mange plan, også når det kommer til det å gå i kjole.

Det er først, og fremst frykten for å vise tømmerstokkene mine som er årsaken til at jeg ikke går i kjoler annet enn ved disse helt spesielle anledningene. Beina mine tåler ikke dagens lys. Leggene er store, og de viser jeg ikke frem om jeg ikke må.  I tillegg til tømmerstokker av noen bein, så bruker jeg jo kompresjonsstrømper. Det er vel ingen som ennå har uttalt at kompresjonsstrømper er vakkert. I blant kjenner jeg virkelig hatet mot disse forbaska strømpene, spesielt om sommeren. Det er så varmt med kompresjonsstrømper! Jeg bruker klasse 3 som er de nest tykkeste. Tidligere hadde jeg åpen tå som hjelp litt på de varme dagene, men de gnaget meg så, og derfor har jeg nå lukket tå. Det er på varme dager man virkelig kjenner på utfordringen med å ha lymfeødem/lipødem. Det er på de varme dagene jeg har lyst til å kaste alle strømpene i søpla, og aldri ta de opp igjen. Det er da jeg virkelig hater de. Når hatet er som størst, og fortvilelsen over og ha vært en av de ” heldige ” som har fått disse sykdommene, da drar jeg av meg strømpene, og kaster de vegg i mellom. Det er en befrielse, og det føles helt nydelig å gå uten strømper, i alle fall for en lite stund. Det går ikke lange stunden før jeg kjenner hvor viktige disse hersens strømpene er for beina mine. Beina begynner fort å hovne, jeg kjenner det sprenger, og at beina blir vonde. Da kjenner jeg meg plutselig takknemlig for at jeg har strømper som kan holde dissetingene på avstand. Da er det godt at det ikke havnet i søppeldunken 🙂

Min vegring mot skjørt, og kjole har også gått på at jeg har vært livredd for at de fine, tykke årene mine som pynter så fint opp lårene mine, at de skulle bli synlige. Jeg hater virkelig disse årene selv om jeg kanskje ser de mer enn hva andre gjør. I høst fikk jeg fjernet de fleste årene på det ene beinet, så det hjelper jo litt på kjoleskrekken. Jeg tenker ikke særlig fornuftig. Det innrømmer jeg glatt. Jeg burde selvsagt ha tenkt at det finnes skjørt, og kjoler hvor de vakre årene ikke vises igjennom. Jeg burde ha skjønt at det finnes skjørt, og kjoler som er fotside, og jeg burde ha brydd meg en lang marsj om noen skulle reagere på at jeg har støttestrømper til, men fornuften har hatt en tendens til å skli helt ut av mitt hodet.

Lørdag var en historisk dag for meg. I fjor kjøpte jeg meg mitt første skjørt på mange år. I år har jeg kjøpt meg kjoler i flertall. Tre nye kjoler henger i skapet, og jeg har jo kjent litt på om de kom til å bli hengende der, men jeg var fast bestemt på at i år er året hvor kjoleskrekken skal bort. Lørdag klarte jeg å stritte i mot alt som skrek nei, og alt jeg før trodde var fornuft – jeg tok på meg kjole, og tok turen på fiskebrygga i nydelig vær. Det var en rar følelse, men vet du hva? Jeg følte meg vel! Jeg følte meg faktisk fin. Kjolen var nyinnkjøpt fra ZIZZI, jeg hadde på meg ei nydelig bolerojakke fra Levolution, og så fikk jeg tatt i bruk den nye, rosa vesken min. Kjolen satt så fint, og jeg kjente på en god følelse. Rar, men god.  Jeg kjente litt på følelsen av at det kanskje ikke var veldig pent med kompresjonsstrømper til, og at jeg bør få strømper med åpen tå om sommeren, men likevel føltes det godt å ha gått utenfor komfortsonen min. Det føltes litt godt å kjenne på at jeg faktisk gikk med kompresjonsstrømpene i skoene mine til den nye kjolen min mitt, og jeg brydde meg katta om noen synes at det så rart ut. Litt mye vind gjorde nok at jeg var litt på vakt for at kjolen ikke skulle blåse opp sånn at de vakre beina kom til syne, men jeg tror jeg vil slippe tak på de følelsene også etter hvert.

Noen ler kanskje, men for var dette en seier, og en fantastisk følelse !! Jeg følte meg litt på toppen av verden akkurat da, og det pga en kjole 🙂 For meg var dette en utrolig stor seier, og jeg ser at jeg mer, og mer fjerner meg fra alt som er ” farlig .” Jeg utfordrer meg selv mer, og jeg våger mer. Jeg ser at dette også fremover kan bli bra om jeg bare våger å fortsette å utfordre meg selv. Hurra for hodet, og hurra for en ny måte å tenke på! Jeg klapper meg selv på skuldren, og sier til meg selv at dette er bra jobbet. All frustrasjon, gråt, sinne, og stahet underveis i en hard, mental jobbing har gitt resultater.

 

På lørdag vant Anita Bergli den flotte denimbusken fra YOEK, men jeg sliter med å komme i kontakt med henne 🙁 Mailene jeg sender kommer i retur, og flere på Facebook har amme navn. Visst du leser bloggen i dag, Anita, så ta kontakt med meg. Skulle du kjenne ei Anita Bergli, så hør om det kan være henne som kan ha vunnet. Lørdag blir det faktisk en ny giveaway på bloggen. Gled dere!!

 

 

Hvem av oss liker ikke gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. I dag skinner sola så flott her, og man kjenner på at sommerklærne nå sal brukes. Jeg er glad i sommer, og sol, og er nok blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. I en periode i ungdomstiden, så protesterte jeg mot den intense sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg husker min mor mer enn en gang var rimelig fortvilet, men tilslutt så måtte hun vel egentlig bare gi opp. Det nyttet ikke å snakke meg til fornuft. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn… fornuft var det kanskje ikke så mye av på akkurat dette punktet, så jeg jaktet stadig etter skygge. Heldigvis var dette kun en kort periode, noe min mor var veldig glad for. Hun ble veldig glad da jeg endelig innså at om sommeren så bytter vi ut lag på lag med lette sommertopper. Er det ikke sånn, spesielt i ungdomstiden at ingen skal fortelle oss noe – før vi finner ut av det selv 🙂 Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kledde mer på meg om sommeren enn av meg i en periode, men kanskje følte jeg allerede da på utfordringene som sommeren kunne ha?

Selv om jeg i dag er veldig glad i gode, varme smeigedager, så har sommeren sine utfordringer. Jeg er sikker på at flere enn meg opplever nettopp dette. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre … neste sommer. Neste sommer har man tatt av seg en hel haug, så da tyter det verken her, eller der, der er heller ingen valker som så fint velter seg ut av sommertoppen. Grevinnehenget som så lekkert henger så tydelig ut av sommertoppens korte armer, det er iallefall borte neste sommer. Neste sommer skal man selvfølgelig også ha ny badedrakt i en helt annen størrelse, og man skal ligge på stranden midt oppi alle andre som nyter strandlivet. Det er nesten så man ser seg selv posere frem og tilbake i bikini på stranda – så flink skal man være frem mot neste sommer.

Neste sommer blir ofte sommeren etter det, eller sommeren etter det, og for meg er denne sommeren ennå ikke kommet. Jeg er sikker på at veldig mange kjenner seg igjen. Alle sommerens utfordringene som man hver sommer er så drittlei at man legger store planer for det neste året, planer vi som regel ser forsvinne ut i sanden. Jeg er også drittlei visse utfordringer, men jeg har sluttet å si at store ting skal skje neste sommer. Jeg vet ikke om jeg kommer til å oppleve en sommer uten utfordringer, men jeg vet jeg stadig vil få en lettere sommer, noe som er mer enn nok for meg. Den sommeren kommer ikke neste sommer, men den kommer, og neste sommer er jeg ett godt steg nærmere.

Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Der finnes jo også badedrakter med skjørt, men skjørtene er absolutt ikke lange nok for meg. De dekker jo ikke så mye mer enn en ordinær badedrakt gjør. Jeg har vurdert skilt rundt halsen som forteller at beina mine ikke er som ” alle ” andre bein fordi herr lymfeødem, og fru lipødem har valgt å bosette seg i de, men jeg ser at det kanskje ikke er den beste ideen. Kanskje hadde jeg bare fått flere blikk med en slik lapp rundt halsen.

Jeg er innmari glad i å bade..etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Likevel kjenner jeg på at jeg helst ikke vil være der alle andre er. Tømmerstokkene gjør noe med det å føle seg vel. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har man lært seg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Ett stort fremskritt var jo at jeg i fjor investerte i ny badedrakt da vi skulle til Spania. Rosa, og fin er den, så badedrakten, den er på plass i alle fall.

En annen stor utfordring for meg om sommeren er helt klart overdeler som absolutt ikke tar hensyn til mine armer! Når skal flere stormote produsenter skjønne at vi som er en størrelse, eller to for store ikke ønsker overdeler som omtrent ikke har arm! Hvorfor fortsetter de å produsere overdeler hvor armene så vidt dekker noe som helst? Det er ingen tvil om hva vi vil ha, men ørene lukkes tydeligvis når man kommer til armlengder. Hvem kan tro at vi vil vise alt som henger? Vi vil ikke vise grevinneheng, og vi vil ikke vise løshud. Ikke fordi jeg her er redd for hva andre tenker, eller sier, men fordi jeg ikke føler meg vel i det! Jeg føler meg vel når jeg får dekket over de tingene som jeg ikke vil vise til alle jeg møter. Mange kvinner i alle størrelser har grevinneheng i større, eller mindre grad, men jeg vil likevel ikke vise mitt. Løshud forteller at jeg har vært flink pike, og gått ned i vekt, og at armene mine har gått av med en stor ” gevinst”…jeg jubler gjerne over dette, men jeg trenger vel ikke stolt vise det frem ? På bildet under har jeg på meg en kjole/tunika fra Pont Neuf’s sommerkolleksjon, og for meg er dette riktig armlengde.

Ett stort hurra for de som ikke gjør noe av å vise verken grevinneheng, eller løshud, men jeg vil ikke. Så hver sommer har jeg drevet en intens jakt på topper med god armlengde. Jeg har måttet legge fra meg den ene flotte overdelen etter den andre fordi armlengden har vært altfor kort. Jeg har gått i stor sorg fra så mange butikker, men denne sommeren, så har jeg ett godt lager av overdeler med riktig armlengde 🙂 Jeg vil ha en armlengde som går ned til albuen sånn ca. Da føler jeg meg vel, og jeg vet at jeg ikke er alene. Det store spørsmålet er bare når de som produserer klærne skal forstå dette? 

Sommerens siste store utfordring for meg er bukser. Mens andre tar på seg kortbukser, eller capribukser, så går jeg i langbukser. Det gjør jeg året gjennom. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg ikke føler meg vel med å vise verken legger, eller kompresjon. Jeg digger når flere, og flere lymfedamer er kommet til at de skal være som de er, og da skal de jaggu også vise kompresjonen. Stadig flere, og flere tar på seg korte bukser, kjoler, og skjørt, men jeg tror det vil ta noe tid å komme dit for meg, om jeg kommer dit. Dette har igjen med følelsen av velvære å gjøre. Jeg skal føle meg vel, og føler jeg meg ikke vel, så bruker jeg bare masse tid, og energi på å gå rundt å føle på ting jeg ikke gidder å bruke tid på, ting som ikke er verdt å bruke masse tid på. Hjemme på terrassen er det annerledes. Da kan jeg finne frem ei kortere bukse, og kaster kompresjonen. Det er jo godt å kjenne varmen på huden i blant, selv om beina egentlig ikke er veldig glad i varmen. Så når andre går over til kortere lengde på buksene, så er det ikke fordi jeg har tatt feil av årstiden at jeg går i langbukser. Heldigvis finnes det bukser som er tilpasset sommeren, men klart det blir noe varmt i blant når man i tillegg må gå med kompresjon. Jeg venter i spenning på om jeg en gang der fremme kan få gjort noe med beina. Man tør liksom ikke helt å kjenne på hvor mye det hadde betydd å få gjort noe, men samtidig, så har jeg akseptert, og det er en veldig god følelse. Jeg opplever også å gå ned i cm i beina nå som jeg trener  som jeg gjør, og det er en fantastisk lykkefølelse for meg.

I fjor gjorde jeg faktisk noe jeg ikke har gjort på lenge – jeg hadde på meg kjole 🙂  Juhu!! Jeg går jo i kjoler ved spesielle anledninger, men ellers går jeg som regel bare forbi kjolestativene. I fjor fikk jeg en fotsid, fin kjole av ei venninne. Den hadde riktignok hengt og modnet seg i skapet en stund, men i fjor bestemte jeg meg for å bruke den, og det gjør jeg igjen denne sommeren. I fjor høst, så kjøpte jeg meg en kjole til, og i vinter en kjole til. Da jeg skulle til Spania, så kjøpte jeg en nydelig sommerkjole med tynn jakke til. Fire kjoler har jeg nå! Disse skal brukes i sommer! DET er en seier!

Utfordringer har vi alle sammen på ulike plan. Målet må være å løse utfordringene på best mulig måte for oss selv. Her er det jeg som står i fokus, det er jeg som skal føle det bra. Utfordringer er til for å løses heter det, i alle fall gjelder det veldig mye av det vi står ovenfor i hverdagen. Sommeren skal nytes selv om jeg ikke skal ligge midt i klynga på stranda iført min fine, rosa badedrakt, overdelene med riktig armlengde skal bli flittig brukt , og jeg får en fin sommer selv om buksene mine heller ikke i år  får en kortere lengde 🙂

 

Giveawayen på bloggen denne uken er en flott jeans fra Yoek ! En heldig leser vinner den flotte jeansen som heter ” 7/8 zip back leg.” Jeansmodellen er utrolig stilig med den tøffe glidelås detaljen bak på beina. Her ser man igjen hvor flinke Yoek er på detaljer. Det er også veldig trendy med den litt kortere lengden som også denne jeansen har. Jeg synes den er supertøff! Jeansen er myk, og superkomfortabel. Jeansen har medium liv. Dersom du har lyst til å vinne den flotte jeansen fra Yoek, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, eller kanskje hvorfor du har lyst til å vinne. Kanskje blir du den heldige som kan gå sommeren i møte med denne tøffe 7/8 Yoek jeansen. HUSK at for å være med i trekningen, så MÅ du legge igjen epostadressen din! Den må jeg ha for å komme i kontakt med deg da der kan være flere med samme navn. I går var det noen som ikke la igjen eposten, og som heller ikke hadde lagt igjen noe navn, og da sliter jeg veldig om en av dere skulle være den heldige. Så husk epostadressen,det er kun jeg som kan se den.

 

Vil du se utvalget av Yoek sine jeans, så kan du ser mer her : https://www.yoek.com/clothing/jeans-denim.html  Du kan se hele Yoek’s flotte kolleksjon her :  https://www.yoek.com/ . Du finner også Yoek på Facebook : https://www.facebook.com/fashionyoek/?fref=ts . Gå gjerne inn og lik siden deres.

Jeg ble forelsket, og jeg falt pladask! Jeg blir oppriktig glad jeg, og kjenner på en god følelse av lykke når jeg finner klær som både er flotte, har riktig snitt, og en veldig god passform. Passform er så utrolig viktig! Det å finne klær som fremhever figuren vår istedenfor å skjule den. Vi kan ha kroppsnære klær selv om vi er frodige, vi kan ha klær som viser formene våre. Det har tatt lang tid før jeg har innsett dette selv, og det er mange som har prøvd i mange år og fortelle meg dette som jeg nå forteller dere. Endelig ser jeg viktigheten av en god passform, og at jeg ikke skal skamme meg over formene mine. Når jeg føler meg skikkelig fin, da sitter klærne som de skal på meg.

Jeg må jo innrømme at jeg liker klær som er kvinnelige, og feminine. Jeg liker å være kvinne med alt det innebærer, og her er det mange produsenter som er veldig flinke. Gjennom bloggen, og besøk på ulike stormotebutikker, så får jeg stadig nye bekjentskaper, også når det kommer til klesmerker, og der vil jeg absolutt oppfordre dere som leser bloggen til å ta dere litt god tid når dere er innom butikker. Se godt igjennom utvalget, bli kjent med nye merker. Plutselig kan det dukke opp ett nytt bekjentskap som du bare faller pladask for – det er slik jeg har blitt kjent med mine favoritter.

Yoek er utvilsomt en av mine store favoritter. Når jeg i dag skal ha en ny giveaway på bloggen, så er det nettopp en flott gave fra Yoek en heldig leser vinner. Yoek er utrolig gode på passform, og Yoek setter nettopp passform, og komfort i høysetet. Yoek sier kvinne med store bokstaver! Her er det virkelig kvinnelige, og feminine plagg. Her er det eleganse selv i hverdagsplaggene. Her er det farger, her er det flotte design, og her er det denne  fantastisk passform som jeg er så opptatt av. Yoek har utvilsomt dyktige designere som vil at plussize kvinner skal føle seg som de flotte kvinnene de er. Yoek er et design fra Nederland, og det er nå over 30 år siden Johanna Timmer etablerte Yoek med det mål for øyet at alle kvinner, uansett størrelse skulle kunne føle seg vakker, og ikke gjemme seg bort. Hun bestemte seg av den grunn for å produsere kolleksjoner fra str. 38 – 58. I dag selges Yoek over hele verden, og de åpnet sin egen nettbutikk i 2011. Hvert år produseres det 4 kolleksjoner + en Black Label kolleksjon.

I dag skal vi altså ha en ny giveaway på bloggen, og den flotte giveawayen kommer fra nettopp Yoek. For noen kolleksjoner Yoek produserer! Mitt første Yoek plagg var den nydelig cardiganen som jeg har på bildet her, i en nydelig orange farge med sorte detaljer. Og nettopp detaljer, det er Yoek utrolig flinke på! Det kan være små detaljer som likevel utgjør så utrolig mye på et plagg. Jeg har også kjøpt meg en rød cardigan med sorte detaljer, og disse små, sorte detaljene gjør mye på plagget. Når man får på seg et plagg fra Yoek, så får man denne gode følelsen med det samme. Mine to plagg sitter som et skudd. De sitter så utrolig fint på meg, og når jeg ser meg i speilet, så ser jeg at de sitter slik jeg ønsker. Det er en utrolig god følelse det å føle seg fin. Det å slippe å bruke masse energi på å føle at klær ikke sitter som de skal, for den følelsen, den har jeg følt på utallige ganger.

Som jeg nevnte, så produserer Yoek klær som lar oss kvinner være kvinner. De er feminine, og de har en eleganse over seg som jeg virkelig liker. Jeg synes vi kvinner skal være kvinner. Vi skal være feminine, og vi skal være flotte. Vi kan godt være elegante, og ha vår egen stil. Nettopp dette er viktig for Yoek. Yoek sier det så fint når de sier at de designer klær som gjør at vi ikke skal gjemme figuren vår. De designer klær som skal få enhver kvinne til å føle seg flott, og selvsikker.

Det er mange av bloggens lesere som har henvendt seg til meg fordi de lurer på hvor de kan få tak i gode bukser. Bukser med den gode passformen er ikke alltid like lett å finne, og ofte blir man blitt oppgitt av å lete. Neste gang skal du spør etter Yoek sine bukser, og jeg er sikker på at de vil gi deg den følelsen du er ute etter. Buksene som sitter så godt, og som er så myke, og stretcy at du egentlig ikke vil ta de av igjen. Jeansen til Yoek er super komfortable, og den er myk med god stretch. Dette er jo jeans som er produsert for plus size kvinner, og da har man jo selvsagt hatt dette for øyet. Når passform, og komfort er det som er viktig for produsenten, så kan man være trygg på at jeansen er slik du ønsker at en jeans skal være. Jeansen går i de fleste modeller opp til str. 58, så her vil mange kunne finne din favoritt.

Giveawayen på bloggen i dag er nettopp en flott jeans fra Yoek ! En heldig leser vinner den flotte jeansen som heter ” 7/8 zip back leg.” Jeansmodellen er utrolig stilig med den tøffe glidelås detaljen bak på beina. Her ser man igjen hvor flinke Yoek er på detaljer. Det er også veldig trendy med den litt kortere lengden som også denne jeansen har. Jeg synes den er supertøff! Jeansen er myk, og superkomfortabel. Jeansen har medium liv. Dersom du har lyst til å vinne den flotte jeansen fra Yoek, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, eller kanskje hvorfor du har lyst til å vinne. Kanskje blir du den heldige som kan gå sommeren i møte med denne tøffe 7/8 Yoek jeansen.

 

Vil du se utvalget av Yoek sine jeans, så kan du ser mer her : https://www.yoek.com/clothing/jeans-denim.html  Du kan se hele Yoek’s flotte kolleksjon her :  https://www.yoek.com/ . Du finner også Yoek på Facebook : https://www.facebook.com/fashionyoek/?fref=ts . Gå gjerne inn og lik siden deres. Ta kontakt om du lurer på hvor din nærmeste Yoek butikk er. Jeg venter på klær fra sommerkolleksjonen deres. Det blir det mer om på bloggen når plaggene er i hus.

Da er det bare å legge igjen kommentar her på bloggen, så er du med i trekningen! Den som vinner kan bare glede seg 🙂 Lag den en god lørdag!

NRK publiserte for en tid tilbake en tankevekkende artikkel. En artikkel som mange bør lese, spesielt de av dere som vurderer slankeoperasjon. Også fagfolk bør lese denne, for artikkelen forteller om livet for veldig mange slankeopererte i tiden etter inngrepet. Ofte er det solskinnshistoriene vi hører om, eller vi hører om erfaringer kort tid etter inngrepet. Sjeldent hører vi om bivirkningene, og komplikasjonene som kan komme år etter operasjonen. Det som skulle bli starten på ett nytt liv, blir ofte starten på noe helt annet for flere, og flere slankeopererte. Det som skulle bli starten på alt man hadde drømt om, det blir ofte starten på et liv man i utgangspunktet ønsket seg bort i fra. Avhengigheten til maten, avhengigheten til sukkeret, alle følelsene som gjør at vi spiser, som gjør at vi blir overvektige, man tror alt dette vil forsvinne i det man legger seg på operasjonsbordet. Ny forskning viser dessverre at mange går fra en avhengighet til en annen, og dette er alvorlig, og en stor, rød lampe bør lyse!

Overvekten sitter i hodet. Jeg tror de fleste nå etter hvert innser dette, og er enige i det. Vekta sitter mellom ørene! Man kan ikke operere bort verken vonde følelser, psykiske problemer, eller avhengighet. Alt dette sitter i hodet ditt, ikke i kroppen din! Vekten din vil gå ned, livet vil bli lettere å gjennomføre, men alle vonde følelser du hadde i det du la deg på operasjonsbordet, all avhengigheten du hadde i forhold til mat, alt dette vil du fortsatt ha i hodet ditt når du våkner opp, og starter ditt nye liv…Alle psykiske problemer, og utfordringer vil være på akkurat samme plass, og de vil kreve like mye av deg selv om kroppen din blir lettere. Starten på det nye livet blir plutselig starten på nye problemer, og nye utfordringer.

NRK sin artikkel setter ett enormt viktig fokus, og all forskning slår det også fast : Flere, og flere slankeopererte sliter med alkoholproblemer. Slankeopererte erstatter en avhengighet med en annen. Når man ikke lengre kan spise på følelser, og bruke maten som trøst når man kjenner uroen , og vonde følelser komme, så kan veien inn i ett nytt misbruk være kort. Noen utvikler anoreksi, og driver overdreven trening, noen kan havne i økonomiske problemer, noen bruker sex…veldig mange utvikler et alkoholproblem. Forskning gjort i USA, og studier gjennomført her i Norge viser helt klart at fedmekirurgi øker risikoen for alkoholmisbruk. 2 av 3 fedmeopererte får problemer. Dette er ikke bare alkoholproblemer, men også andre rusmidler, selvskading, eller problematisk bruk av mat. 2 av 3 opererte! Det er høye tall, altfor høye! Risikoen for alkoholproblemene oppstår ofte noen år etter en slankeoperasjon i følge Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst.

I NRK sin artikkel står to slankeopererte frem. Begge misbruker i dag alkohol. Den ene har hatt år med tungt misbruk etter operasjonen i 2010. For begge begynte tiden etter operasjonen bra, men så kom problemene. Den ene begynte å erstatte sin avhengighet til sukker med alkoholen. Den andre for å glemme alt hun ikke syntes var så bra i livet. Begge etterlyser de mer informasjon før de la seg under kniven. Når det kommer til nettopp informasjon, så tror jeg Helse Norge her svikter stort. Der kommer altfor lite informasjon, og altfor lite fakta ut til de som ønsker en slankeoperasjon. Få vet det de trenger å vite om livet, og eventuelle komplikasjoner etter inngrepet. Mest etterlyser de fakta om de psykiske utfordringene som de kan støte på. Der er heller lite, eller ingen hjelp å få på det psykiske planet etter inngrepet. Hvor er oppfølgingen på det mentale planet? Vi kan nok bli flinkere sier fagfolkene…. Jeg tror også altfor mange som sliter med avhengighet, og psykiske problemer får ja til operasjon istedenfor nei. Der sitter fagfolk med en stor kompetanse , og disse avgjør hvem som skal få operasjon, og hvem som ikke skal få. Fagfolk som sitter på all informasjon om deg, og som så innmari godt vet at man ikke kan operere bort verken avhengighet, eller psykiske problemer. Likevel gir de klarsignal til å operere mennesker som vil slite like mye psykisk selv om vekten går ned! Skjønn det den som kan! Jeg er ganske så sikker på at dersom man behandlet hodet før man i det hele tatt tenkte på en slankeoperasjon, så ville man få mange som faktisk takket nei til operasjon etterpå, og de som hadde latt seg operere uansett, de hadde fått en god start på sitt nye liv. Er det jeg som er dum, og tenker for enkelt, eller er det faktisk helsemyndighetene som tenker, eller handler helt feil?

All overvekt har en årsak. Årsaken er ikke alle de ekstra kiloene man bærer på. Vi har alle hver vår årsak, og årsaken sitter i hodet vårt. Ville det ikke ha vært fint og visst hvorfor du er overvektig. Det er ikke så enkelt som at du bare er veldig glad i mat, eller veldig glad i snop. Det er ofte mye mer underliggende enn det. Mange har stort utbytte av en operasjon, og i disse tilfellene, så er jeg utrolig glad på deres vegne. For mange andre, så kan det dreie seg om mer underliggende vansker som kan knytte seg til kropp, mat, selvbilde, og følelser. For alle disse så vil ikke en operasjon være løsningen. Man kan ikke operere bort problemer man sliter med. Problemene vil være der frem til du selv tar tak i de, og får den hjelpen du trenger. Jeg er ganske så sikker i min sak at dersom man hadde fått tilbud om profesjonell hjelp til det mentale,  før det overhodet var snakk om en slankeoperasjon, så er jeg sikker på at antall slankeoperasjoner ville blitt redusert veldig naturlig. Får man den hjelpen man trenger til å jobbe med hodet, så vil man også finne svarene, og få de riktige verktøyene som man trenger på veien til en bedre helse, og ett lettere liv.

 

Du kan lese hele artikkelen her : https://www.nrk.no/troms/_-man-erstatter-en-avhengighet-med-en-annen-1.13052879

Juhu, jeg er snart klar for catwalken ! For aller første gang skal jeg faktisk gå på en catwalk, og jeg må jo innrømme at millioner av sommerfugler flyr rundt, og rundt i magen min. Jeg gleder meg masse. Jeg innrømmer det glatt, dette skal bli stor stas, men det er klart at innimellom det å glede seg, så kjenner jeg på at jeg er veldig spent, og at jeg også gruer meg litt. Det er en gang for alt er det noe som heter, og nå er det min tur til å være med på et fantastisk opplegg hvor jeg skal få lov til både å vise, og snakke om en del av det jeg brenner for, nemlig hvor viktig det er at vi store kvinner også skal stråle, og kjenne på følelsen av å være flott!

Onsdag 3.mai er dagen hvor jeg skal få lov til å gå modell, jeg skal gå på den berømte catwalken. Ikke snuble, Heidi er vel det første jeg tenker på 🙂 Jeg skal vise en alldeles nydelig kjole i stor størrelse. Gjennom bloggen, så håper jeg at jeg har vist dere hvor mye flott som finnes av klær, og også selskapsklær i store størrelser. Mange tror vi må ta på oss noe gammelt vi har i skapet når vi for eksempel skal i selskap, og dermed håpe at ingen legger merke til oss, men der finnes selskapsklær i alle størrelser, og til de aller fleste lommebøker. Onsdag 3.mai skal jeg få lov å vise en av de virkelig flotte selskapskjolene som Snefrid på Snefrids Hus har i sin salong. Denne dagen skal det være inspirasjonskveld for kommende bruder på Hotell Norge her i Kristiansand. I løpet av kvelden skal Snefrids Hus viser flere av sine vakre brudekjoler, og jeg skal få lov til å vise en fantastisk selskapskjole som går høyt opp til str.  Snefrid skal også komme med mange gode råd for de som snart skal stå brud. Snefrids Hus har også med seg en del andre viktige aktører for de som går i gifteplaner. Dette blir en flott kveld for kommende bruder, og gjerne også deres forlovere, en kveld jeg skal få være en del av. Jeg føler meg heldig. Jeg skal ikke vise denne grønne kjolen som jeg har på meg på bildet på bloggen i dag, men denne er en av flere flotte selskapskjoler Snefrid har i store størrelser.

Jeg har aldri gått på en catwalk før. Jeg har vel neppe stått på en scene før. Eller går vi tilbake til 1989, så var jeg revysjef for Kristiansandsrussen, og da stod jeg faktisk på scenen på Agder Teater og sang solo på et nummer i revyen. Tre, eller fire forestillinger hadde vi, ” the sound of russ ” hette forestillingen. Jeg hadde aldri sunget alene før foran et publikum, jeg hadde bare alltid elsket å synge. Jeg gjennomførte, stemmen holdt, og jeg husker det var stor stas når både Fædrelandsvennen, og avisen Sørlandet ga meg veldig gode kritikker for sangen. Klart man blir veldig stolt da. Foruten russerevyen, så tror jeg ikke at jeg har stått, eller gått  på en scene før, så når jeg nå skal være med som modell, så blir dette en helt ny, og spennende opplevelse.

Det er så viktig med den riktige kjolen på en stor dag. Det gjelder selvsagt for deg som skal stå brud, men det gjelder også om man skal være forlover, om man er mor til bruden/brugdom, eller om man skal være gjest på en slik stor dag. Da jeg giftet meg i 1993, så fant jeg den riktige kjolen. Når jeg ser på bilder av kjolen i dag, så synes jeg den er like fin som jeg syntes den var tilbake i 1993. Det å finne en kjole i str. 48 som jeg var den gangen, det var en utfordring når man faktisk skal nesten 24 år tilbake i tid. Det var ikke mange kjoler i store størrelser. Med god hjelp, og dyktige mennesker rundt meg, så fikk jeg drømmekjolen . Jeg ble den prinsessen jeg skulle være den dagen. I dag er alt annerledes. Det er mye enklere å finne drømmekjolen i dag. Mulighetene er så mange flere enn de var for 24 år siden. Det som føles umulig for mange, det er en følelse som ikke er reell. Man må bare vite hvor man skal gå for å finne det man søker.

Dette bildet er fra vår bryllupsdag. Bildet er tatt i Ravnedalen 3.juli 1993. Jeg synes fortsatt kjolen er flott 🙂
 

Går vi 26 år tilbake i tid, så jobbet jeg i Radio Sør. Gjennom jobben min i radioen, så møtte jeg Snefrid Linge. Snefrid Linge drev da med fargeanalyse i Kristiansand, og jobbet også som stylist. Snefrid er en helt unik person, ett helt fantastisk menneske, og dyktig til fingerspissene. Det er mange av dere som i tiden som kommer trenger den helt spesielle kjolen. En helt spesiell dag fortjener en helt spesiell kjole. Den helt spesielle brudekjolen, eller den helt spesielle selskapskjolen.  Jeg drømmer meg helt bort jeg blant alle de nydelige kjolene som henger på rekke, og rad på Snefrids Hus. Jeg kunne gjerne ha giftet meg igjen jeg, eller fornyet ekteskapsløftene, for mannen jeg giftet meg med for snart 24 år siden, han skal ikke byttes ut 🙂 Kjolen du kanskje bare har drømt om langt der inne i tankene dine, den er kanskje nærmere enn du tror.

Onsdag 3.mai skal jeg altså gå på catwalken på Hotell Norge. Jeg skal vise hvor flott du kan være på den helt spesielle dagen selv om du er en størrelse for stor. Jeg gleder meg til å vise kjolen, og jeg gleder meg til å snakke litt om viktigheten av å føle seg flott! Selv om jeg også kjenner litt på at jeg gruer meg, så gleder jeg meg aller mest, og jeg er så glad, og stolt over at Snefrid ønsker å ha meg med på en kveld som dette. Snefrid ser virkelig viktigheten av at vi store også skal få skinne, og kjenne på prinsessefølelsen. Snefrid har også drømmekjolen til deg som skal stå brud, og som tror at du ikke kan finne drømmekjolen fordi du må opp i størrelse – jeg lover deg : Du kan bli den vakreste bruden, og som jeg har skrevet før : drømmekjolen, den finnes!

I tillegg til at Snefrids Hus skal vise flere av sine vakre brudekjoler, og at inspirasjonskvelden holdes på Hotell Norge som virkelig kan brylluper, så er det flere andre viktige aktører som også skal være med på denne inspirasjonskvelden. Aktører som alle på sin måte er en viktig brikke på den helt spesielle dagen:

Fotografi Vis Meg Ditt Hjerte.
Fix Negldesign.
Tilbords Sørlandssenteret.
Tilbords Lillemarkens.
Siren&Svein – sang og musikk
Camillas blomsterdesign.
Aquarama Spa.
Renates dagspa.
Fiolin Ragnhild Ek Seiler.
Pianist Liv Torild Hartvigsen.
Duo Frisører

Jeg gleder meg masse, og gruer meg bittelitt til å gå modell. Det er vel et sunnhetstegn at man gruer seg litt. Man skal grue seg litt sies det. Man tenker jo litt på hva som kan skje som ikke bør skje, så her får man konsentrere seg om å holde seg på beina 🙂 Det blir jo også stor stas at jeg i forkant av denne kvelden skal styles på håret, sminkes og få flotte negler. Dette blir også en ny opplevelse som jeg vet jeg vil sette stor pris på. Jeg blir så glad jeg når Snefrid har valgt å bruke meg som er plus size til å vise en plus size kjole. Det betyr så mye! Jeg brenner for at stadig flere skal bruke plus size ” modeller ” når der skal vises klær som er beregnet for oss som bruker plus size størrelser. Dere vet at jeg sier ett stort JA til enda flere store modeller. Ikke bare 46, 48 modeller, men også modeller som kan vise klær i høyere størrelser.

Onsdag 3.mai håper jeg mange finner veien til Hotell Norge her i Kristiansand kl.18 – jeg skulle gjerne hatt min bryllupsdag på ny jeg <3

 

 

 

 

 

Jeg elsker prinsessefølelsen, og jeg brenner for at vi som er en størrelse for stor også skal kunne føle oss som prinsesser i blant. Når vi ikke føler oss som prinsesser, så skal vi føle oss flotte, og vakre. For det er jo nettopp det vi er! Vi er flotte! Om du føler at speilet geiper til deg, og at styggen på ryggen forteller deg at du er den styggeste, og tjukkeste, så geip tilbake, rett ryggen, skyv styggen ned i søla, og vis deg selv at du er alt annet enn stygg, og tjukk! Velværefølelsen, det å kjenne at man går med rak rygg, og smiler til verden, den er så fantastisk! De dagene hvor det meste stemmer, de dagene smiler jeg fra øre til øre. Jeg snakker ikke om å være innbilsk, og tro at man er noe mer enn det man er, eller bedre enn andre, men jeg snakker om at du skal føle deg bra nok med alt det innebærer.

Som jeg skrev forrige helg, så får jeg mange henvendelser fra fortvilte lesere som skal i konfirmasjoner, brylluper, eller andre større tilstelninger. Lesere som føler de kun har sorte søppelsekker i skapene, og som tror at de omtrent må melde avbud fordi de ikke kommer til å finne klær til disse store anledningene. Gjennom bloggen min, så har jeg vist dere at det er helt feil. Der er en hel verden der ute med flotte selskapsklær. Man kan virkelig skinne også som en størrelse for stor. Jeg har tatt dere med til Snefrids Hus hvor man finner de flotte selskapskjolene for de store anledningene som brylluper. Her snakker vi gallakjoler, og hos Snefrid går kjolene høyt opp i størrelse. Forrige helg viste jeg dere ett godt utvalg av selskapsklærne til KK Design, eller Kirsten Krogh som kanskje flere kjenner igjen. Kirsten Krogh har ett helt fantastisk utvalg av kjoler, og selskapsklær. KK Design har så utrolig mange flotte design, så mye flotte farger, og klærne har en fantastisk passform. Dette er selskapsklær som alle ser flotte ut i. Den såkalte tryllekjolen er jo ett veldig bra eksempel på nettopp det. Spør etter tryllekjolen i butikken, og du vil skjønne hva jeg mener.

Jeg har ikke tenkt å gi helt slipp på kjoler, og selskapsklær ennå. Der er mange spesielle anledninger fremover, og om man ønsker noe litt mindre pyntet enn kjolene fra Snefrids Hus, eller KK Design, så er der også her ett veldig godt utvalg. Jeg vet at mange ikke liker å gå i butikker, men når du vet hvor godt utvalget er, så må du bare sette av tid, og dra til din stormotebutikk for å finne kjolen som er riktig for deg. Jeg hadde ikke våget og bare bestille noe fra nett uten at jeg hadde prøvd det, og sett det. Ikke når det kommer til selskapsklær. Det nytter ikke å sitte hjemme og klage over at du ikke finner kjole når du ikke har prøvd. Det nytter heller ikke å klage over at du ikke føler deg vel om du ikke har tatt deg tid til å finne den riktige kjolen. Det å føle seg vel på en stor dag, det betyr alt.

Nais er en av mine store favorittbutikker. Den ligger i Lyngdal, og drives av flotte Barbro Sandal Nodeland. Barbro har ett fantastisk godt utvalg av klær opp til størrelse 56. Hun har ett veldig godt utvalg av klær fra ulike leverandører, og hun har klær i alle prisklasser. Barbro er utrolig flink til å ta inn klær. Hun våger samtidig som hun også har masse klassisk. På Nais kan jeg gå lenge, veldig lenge.

I dag skal jeg vise litt mer kjoler, og jeg har fått super hjelp fra Barbro på Nais. Det er Barbro som har tatt de flotte bildene, og den flotte modellen er  Christina S. Salvessen.  Her kan du se hvor mye flott du kan kle deg i både til de små, og store anledningene. Den første kjolen er fra KK Design ( Kirsten Krogh ), og koster 2499 kr. Her kan du ta av øverste del, og man får en hvit, klassisk kjole.

Kjole fra Zhenzi til 599,-

Kjole fra Que til 499,- og jakke fra Kirsten Krogh design til 1990,-

Her er det samme kjole som den forrige men her med jakke fra Que til 990,-

Kjole fra det greske merket Mat fashion 1499,- + jakke 399,- smykke fra Boheme til 899,-

Kjole fra Kirsten Krogh design 2199,-

Kjole fra DNY til 599,-

Kjole fra Q’neel. 1799,-

 

Kjole fra Kirsten Krogh design. 1990,-

Kjole fra Q’neel. 990,-

Her i lang utgave. 1990,-

Kjole fra Q’neel 1399,- + jakke 1399,-

Kjole fra Q’neel 1799,-

Kjole fra Mat Fashion 1299,- + jakke 399,-

Kjole fra Que. 1199,-

Kjole fra Q’neel 1799,- vist med sjal/jakke fra Kirsten Krogh 699,-

Kjole fra Mat Fashion. 1099,-

Her har vi plassert to kjoler over hverandre den grønne fra Mat Fashion 899,- og den sorte fra Boheme 899,-

Her har vi samme kjole fra Boheme under 899,- og jakke fra Mat Fashion over 1199,-

Disse kjolene finner du hos Nais i Lyngdal : https://www.facebook.com/naisbutikken/  , men merkene er det mange stormotebutikker  rundt forbi i landet som fører. Dra innom din nærmeste butikk. Tusen takk til Barbro for flotte bilder, og tusen takk til Christina som har vært modell på alle bildene!

Er der en helt spesiell dag der fremme ? Da fortjener du å føle deg som en prinsesse. Du fortjener å skinne, og du fortjener å føle deg vel, og du fortjener å være så vakker som du er selv om du kanskje ikke ser dette selv. Drømmekjolen, eller kjolen som får deg til å føle deg som en prinsesse, den finnes 🙂

 

 

En middels grei uke nærmer seg slutten. Egentlig en flott uke på de fleste områder, men jeg sliter litt med å få tingene som gjelder trening, og vekt inn på de sporene jeg vil. Jeg sier til meg selv hver søndag at neste uke, da må jeg tenke en del annerledes. Neste uke skal så, og så mye trening inn utenom gruppetimene. Noe klarer jeg, men så er det noe som blir droppet. Jeg liker ikke å droppe trening. Jeg liker å føle meg svært fornøyd etter endt uke, ikke sånn middels som jeg føler denne uken. To gruppetimer ble gjennomført denne uken, en gang med egentrening, og så ble det to gode turer. Jeg hadde andre ting også på blokka mi som ikke ble gjennomført, og da blir jeg sur på meg selv. Det kom riktignok ting i veien, men jeg kjenner jeg blir litt sur likevel. Hvorfor i all verden skal det være så innmari vanskelig å legge ting inn i kalenderen, prioritere det, og gjennomføre det ? Om der dukker opp andre ting som ikke er livsviktige, hvorfor kan jeg ikke bare finne tidspunkter for dette som er før, eller etter trening. Treningene, og aktiviteten som er så viktig for meg, de må jeg lære meg å stå fast ved, så lenge andre avtaler kan gjøres på andre tidspunkter. Skulle jeg være nødt til å rokke på noen planer, så kan jeg vel ta treningen igjen når jeg er tilbake fra avtalen? Akkurat dette har jeg slitt litt med denne uken her. Jeg må øke antall treninger, det må inn mer aktivitet, og jeg må komme inn i en god rutine på dette. Treningene med overvektsgruppen er kommet inn i en rutine, nå må også de andre treningene komme inn i den samme, gode rutinen.

Ett par av dagene denne uken har også vært ett par av disse velkjente ” alt er galt ” dagene. De dagene har jeg heldigvis ikke  mange av lengre, men de er like kjipe for det. Dagene hvor ingenting stemmer, alt er bare ræva, og humøret litt deretter. En bjeffer, og biter litt mer på de dagene, men jeg kommer meg mye bedre gjennom de dagene enn jeg gjorde før. Når ingenting stemmer, så er det ingenting som stemmer! Håret som man ellers er sånn rimelig fornøyd med, det er plutselig forandret seg til et fuglerede, og man vurderer om man i det hele tatt skal forlate huset i frykt for å skremme alle man ser. Tunikaen som satt som et skudd dagen før, den passer ikke i det hele tatt! Den som man følte seg så fin i dagen før, den ser man bare ikke ut i! Alt avsløres plutselig, og den strammer overalt. Plutselig kan man ikke skjønne hvorfor man ikke kjøpte den hundre størrelser større så den i alle fall kanskje hadde sett sånn nogenlunde ut når man tar den på. Man skjønner ikke hvorfor man i det hele tatt kjøpte den tunikaen…så prøver man 20-30 andre plagg, og ALLE ser like stygge ut når man tar de på seg!

Så var det disse lymfebeina som hadde gått ned i cm, men på sånne gale dager, så er jo tap av cm gått til at man har lagt på seg alt man har tatt av, og en haug til! Dobbelthaka som man følte var på vei bort fra ansiktet, den er plutselig tilbake, for ikke å snakke om halsen som ser dobbelt av det dobbelte ut.  Alle kg, og cm man har mistet, det er på sånne dager bare en fantasi, for på sånne dager hvor ingenting stemmer, det er på sånne dager man innbiller seg at sannheten kommer frem….i alle fall tror man det en god stund 🙂 Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i sånne dager, og det er liksom ikke bare en liten ting som ikke stemmer, men alt på en gang.

Det er slitsomt å gå rundt og kjenne på alt man er misfornøyd med når alt kommer på en gang. Takk og lov at jeg ikke lengre føler det sånn hver dag slik jeg gjorde før. Takk og lov at slike dager kun kommer av og til. På slike dager er det ingenting som hjelper. Alle kan egentlig bare klappe igjen. Ingen gode ord hjelper.  Lite hjelper det også at min bedre halvdel forteller meg hvor fin jeg er, og at det er hodet som utfordrer meg litt. Det er på sånne dager jeg nok kan bjeffe, og bite litt, men heldigvis, så slår fornuften fort inn. En bekjent kommenterte en dag at hun ikke trodde jeg hadde sånne dager lengre. Jeg som hadde jobbet så mye mentalt, jeg svevde vel bare på rosa skyer. Jeg gidder ikke bli fornærmet over sånne kommentarer lengre. Jeg elsker følelsen av at de aller  fleste dagene nå er positive istedenfor negative som de var før, men at jeg har dårlige dager, det er det jo ingen tvil om. Alle mine dager er ikke rosa, jeg går ikke rundt og er 100% fornøyd med meg selv dag ut, og dag inn selv om jeg er på en helt annen plass nå enn om man går et par år tilbake i tid. Enkelte mennesker må bare slenge med tunga. Der er dessverre enkelte mennesker som ikke har evnen til å glede seg over at andre lykkes når de selv føler at de ikke gjør det. Jeg har heldigvis sluttet å bry meg om hva enkelte mener om min reise. Onde tunger vil det alltid være.

Kostholdet er ennå en utfordring for meg. Eller jeg spiser ikke så usunt. Jeg fråtser ikke i ting jeg helst ikke skal fråtse i, men jeg skulle nok gjerne vært like flink her som jeg er med det mentale, og med den fysiske aktiviteten. Det er ofte ikke de store grepene som skal til før jeg vil kjenne at dette fungerer, og at jeg etter hvert også vil se det på vekta…vekta som jeg ikke har 🙂 Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og har ikke vært på vekta siden jeg avsluttet kurset på sykehuset da jeg gikk der i forbindelse med planene om operasjon. Jeg vet jeg burde ha vært på vekta for lenge siden. Klart jeg er nyskjerrig på hvor mye jeg har gått ned siden da, men vekta, og jeg er ikke helt på bølgelengde. Jeg er så redd for at vekta skal gi meg ett skikkelig slag i trynet. Jeg vet jo at det er vekta som vil bli skuffet…jeg vet jeg har gått ned, men jeg er så redd at tallene ikke er så høye som jeg tror. Jeg måler cm, og jeg ser at de minker…samtidig trener jeg mye, og det er nok blitt en del mer muskler, så jeg er liksom ikke helt klar for å møte en eventuell skuffelse.

Ingen vektnedgang er skuffelse, men man har et ca tall i hodet, og skulle ikke det stemme, så er jeg redd jeg må kjempe en intern kamp. Jeg har mange ganger bedt meg selv om å skjerpe meg, så kanskje jeg våger meg opp på vekta en dag snart. Jeg vil jo egentlig ta de grepene som må til for å merke en noe raskere vektnedgang, så hvorfor jeg ennå ikke har fått gjort det, det har jeg ikke noe fornuftig svar på. Jeg har blitt tilbudt hjelp til å sette sammen en matplan som kan passe min kresne munn, men uansett hvor mye jeg prøver å ta meg selv i nakken, så fungerer det dårlig. Jeg skal ikke på noen form for diett, men bare sette ting litt inn i rammer.  Jeg spiser ganske bra, og jeg spiser ganske sunt, men likevel spiser jeg nok ikke riktig. Hadde jeg klart å ta disse matskrittene, så hadde jeg nok merket vektnedgangen på en helt annen måte. Jeg må visst inn i hodet igjen, og starte en ny jobb som heter matplan, men jeg kjenner at motivasjonen er milevis unna…..

I dag skal jeg fortelle hvem som vant den flotte softshelljakken fra Zhenzi. Mange ønsket å være med i trekningen jakken – den er utrolig fin! Den heldige vinneren ble : ÅSE BRITT HORVERAK!!! Gratulerer så masse med ny jakke, Åse Britt!! Håper du får masse glede av den. Jeg tar kontakt i løpet av dagen. Plutselig er den en ny giveaway på bloggen. Nyt søndagen !!

 

Hvorfor der det sånn at når overvektige kvinner ønsker å sette fokus på at man er bra nok uansett størrelse, så er det alltid noen som mener at man ønsker å fortelle verden at det er ok å være tjukk? Hva er det i veien med de menneskene som ikke klarer å se en kraftig kropp uten å hyle om at overvektige da ønsker å fortelle at overvekt er bra? Selv om man ønsker å vise at man er stolt av den man er, og at man er fornøyd med den kroppen man har, så er ikke det ensbetydende med at man mener at ” alle ” skal være tjukke! Ingen overvektige ønsker å være forbilder i forhold til kroppsstørrelse, men man ønsker å være et forbilde i forhold til å kunne akseptere seg selv, og man ønsker å fortelle at man er mer enn bra nok selv om man er en størrelse, eller flere for stor.  Hvorfor kan ikke enkelte se en stor kropp uten for mye klær uten å hyle. Hvorfor skrikes det om at man hyller overvekt når en frodig person tøft viser frem kroppen sin? Syltynne, skrapa modeller har vært forbilder i evigheter. Er det et bedre forbilde? Er det bedre å si til jenter der ute at man skal slutte å spise for å være akseptert?

Denne uken gikk personlig trener, Cornelis Elander ut og var bekymret for at overvektige damer skulle bli våre nye forbildene. Bakgrunnen er den canadiske kampanjen #IWONTCOMPRIMISE hvor overvektige, flotte kvinner poserer på Torontos Union Station. Kampanjen er ment som et motsvar til ett stadig økende kroppspress. Elander er bekymret for hvilke signaler kampanjen sender til de unge jentene i samfunnet. De flotte, store kvinnene viser seg trossalt i bukser, og bh, og da er Elander bekymret for at unge jenter vil tro at det er overvektig man skal være. Hvorfor må man alltid tro at overvektige hyller å være stor når man ønsker å vise at man kan være både flott, og mer enn bra nok selv med våre ekstra kilo? Burde ikke Elander hylle kvinnene på Toronto Union Station fordi de forteller verden at ett uhyre viktig budskap? Elander som da er trener burde også vite at en stor kropp faktisk ikke er ensbetydende med elendig helse. Ikke alle overvektige har høyt kolestrol, diabetes 2, og høyt blodtrykk. Der finnes mange store kropper som er langt mer sunne enn mange slanke kropper. Hvorfor går kritikken mot store modeller på at man fremmer ett usunt kroppsideal, og hvem har innbilt visse personer at man er usunn når man er stor, og supersunn når man er tynn? Det går ikke noe likhetstegn her! Man kan være både sunn, frisk, og ha ei utrolig god helse selv om man bærer endel mer kilo enn ” normalen”. Når skal man få lagt disse mytene døde? Det er ikke greit at Elander setter likhetstegn mellom stor kropp, og dårlig helse.

 

Cornelis Elander skriver noe bra i blogginnlegget sitt. Han er ærlig på at mange av kvinnene i videoen er flotte kvinner. Han kan fortelle at man kan være både vakker, og flott selv med mange kilo for mye, men så var det helsen da…jeg kjenner at det provoserer meg veldig at Elander, og flere andre alltid ser på store kropper som kropper som er i ferd med å kapitulere. Store kropper er visst nok alarmklokker for alle tenkelige sykdommer. Når store kvinner står frem, og viser kroppen sin, så gjør man ikke det for å promotere overvekt. Man gjør ikke det for å promotere at overvekt, og fedme er den nye normen slik Elander nå er så veldig bekymret for. Kvinnene på Torontos Union Station viser sine store, flotte kropper for å fortelle unge jenter at man er like mye verdt, man er like vakker, og man er bra nok selv med våre ekstra kilo. Det er stor forskjell på disse budskapene, Elander. Ingen av kvinnene ønsker å si ” bli som meg.”, men vi overvektige er så vant til å bli tråkket på, og sett ned på pga størrelsen vår at budskapet i videoen er ett uhyre viktig budskap. Jeg tror ikke Elander er helt klar over hvordan det er å være en størrelse for stor i dagens samfunn. ” Verden ” kommer alltid til å se på oss som late, dumme, stygge, og som personer uten et snev av viljestyrke. Vi er vant til at ” alle ” gremmes når en stor kropp viser hud.

 

Nærmere 85 % av unge jenter sier at de opplever kroppspress. TV2 serien ” Helt Perfekt ” fortalte skremmende hva unge jenter i dag sliter med. Unge jenter går på diett for å få den perfekte kroppen som lyser mot oss overalt. Små barn synes de er for tjukke! Når skal den røde alarmlampen gå? Ser vi ikke hva som er i ferd med å skje? Unge jenter med en helt normal kropp, de skammer seg over kroppen sin! Hver eneste dag lyser den ” perfekte ” kroppen mot oss i ukeblader, på nettet, på tv – overalt blir man fortalt hvordan man skal se ut for å være perfekt, og lykkelig. Er det rart at så mange unge jenter sliter med kroppen sin, og selvbildet sitt? Og hvorfor i all verden skal man rase av sinne når det en gang i mellom vises en normal kropp, eller en frodig kropp? Elander understreker  sitt blogginnlegg at det ” presset ” så mange jenter, og kvinner kjenner på er noe de legger på seg selv. Har Elander noen gang spurt seg selv hvorfor man legger et press på seg selv? Er dette kun selvskapt?

Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store som viser kroppene sine hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utstråler at man kan være både vakker, og flott selv om man ikke ser ut som de syltynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle mener jeg, også oss store, frodige kvinner. Jeg blir stolt jeg når store kvinner viser hud. Samtidig, så må man jo spørre seg selv hvorfor skulle de ikke vise seg?  De store jentene som legger ut bilder av seg selv lettkledd, de er ikke med å hylle overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. Har du tenkt på at ingen skriker like høyt om en stor mann stiller opp lettkledd, men med en gang en kvinne gjør det samme, så er det ramaskrik! Ingen skriker når anoreksi modeller viser hud, og kropp. Er de ett godt forbilde? Er deres kropp sunn tvers igjennom?

 

Elander forteller at mange store kvinner er vakre, og han mener at flesteparten av menn liker kvinner med former. Akkurat der kan jeg nok til en viss grad være enig med han. Jeg tror veldig mange menn liker frodighet, og former, men mange tør verken å vise det, eller innrømme det. Menn skal vise seg frem med slanke kvinner fordi samfunnet forteller oss at det er dette som er vakkert, og sunt. Overvektige, og frodige kvinner kan man fantasere om, og ønske seg, men det forblir ofte med det. Elander som er bosatt i Hollywood er veldig klar på at selv om mange store kvinner kan være flotte, så må man fortsette å informere om at overvekt, og fedme ikke er bra…jeg blir så oppgitt altså! Nei, overvekt er selvsagt ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell viser ikke kropp fordi hun ønsker å vise verden hvor usunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne være ” perfekt.” En undervektig person bør heller ikke være noe forbilde.  Store modeller som viser hud, og kropp er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg synes store kvinner som viser kroppen sin promoterer selvtillit, de skammer seg ikke over å ha den kroppen de har. De er stolte, og de forteller verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. Man er vakker, man kan stråle, og man er mer enn bra nok. Dette budskapet burde du ha hyllet, Elander. Ikke være en av en haug som igjen tråkker ned viktigheten av å være glad i seg selv, og den kroppen man har. Jeg tenker Elander selv er med på å sende ut helt feil signaler i det han forteller at det ikke er ok å være som kvinnene på Torontos Union Station. Se den omtalte videoen her : http://www.penningtons.com/en/i-wont-compromise

 

Vinneren av jakken fra Zhenzi kommer på bloggen i morgen 🙂

Facebook minner oss ofte på hendelser vi har lagt ut tilbake i tid, og i dag ble jeg påminnet om at det i dag er 3 år siden jeg hadde en kronikk i Dagbladet hvor jeg gikk til hardt angrep på daværende leder i Landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss. Jørgen Foss var en person som fikk meg til å se rødt omtrent hver gang han åpnet munnen, og han gjorde oss overvektige til latter. ” Du gjør oss til latter, Jørgen Foss “, det var overskriften på kronikken jeg skrev for de tre årene tilbake. På en måte er det synd at Jørgen Foss ikke lengre er leder i Landsforeningen for overvektige, for nå har jeg ikke lengre noen å krangle med om en sak jeg virkelig brenner for. Samtidig er det sikkert sunt for blodtrykket mitt at det har vært et lederskifte i foreningen.

Det er en ting jeg har tenkt mye på de siste dagene, og dette vet jeg det er  mange meninger om. Jeg vet temaet engasjerer, og jeg vil tro at dere som leser også har deres klare meninger om dette. Kanskje er det en liten brannfakkel, men kanskje har du som leser bloggen min i dag også meninger rundt dette. Jeg har aldri hevdet at mine meninger er de riktige, men temaet engasjerer meg veldig. I en diskusjon som bla dette, så merker jeg at man fort kan gå på person i stedet for sak, og at man ender opp med en krangel istedenfor en god diskusjon. Jeg synes det er viktig at man kan ha ulike meninger, og akseptere at sånn er det bare, samtidig som det er godt å ha en god diskusjon rundt emner som engasjerer. Jeg er spent på hva dere tenker om emnet jeg har diskutert en del forrige uke, nemlig : Hva er overvekt?

 

Jeg som har slitt med stor overvekt hele livet mitt er nok av den oppfatning at overvekt ikke kun er en følelse, men den skal være reell, eller synlig. Jeg vet at overvekt bæres veldig forskjellig, og jeg vet at man kan føle seg uvel om man sliter med 2-5 kg for mye. Jeg vet at det ikke er moro når man ikke får kneppet buksene, eller når blusen spriker fordi man har lagt på seg. Jeg vet alt om den følelsen man har når man kjenner på kroppen at noe har skjedd den gale veien. Jeg vet også at pr.definisjon, så er man overvektig når der er et overskudd av fett på kroppen i forhold til det som er ønskelig, og jeg vet at BMI kan fortelle oss litt, men ikke alt om vi er overvektige, eller ikke. Jeg vet at overvekt begynner på 25 om man regner ut i fra BMI’en. Jeg vet også at BMI ikke tar hensyn til kroppsbygning, og aktivitetsnivå, og at mange som er topptrente kan ha en BMI som slår ut på overvekt pga mye muskler. Likevel gir BMI’en en pekepinn, og jeg er innmari klar over at min BMI bør være mye lavere, og at jeg ligger ett godt stykke over det man karakteriserer som innenfor normalen. Det er jo heller ingen tvil om at jeg er overvektig, så det er liksom ikke det diskusjonen omhandler. Diskusjonen går på hvordan man definerer overvekt ,og når er man overvektig? Skal man gå etter definisjonen, så er man altså overvektig om man har mer fett på kroppen enn ønskelig, og om man veier mer enn BMI’en  for normalvekt, men jeg klarer ikke helt å kalle en person med 5 kg for mye overvektig….når man ikke ser noe ekstra verken på mage, lår, eller rompe, når man må lete med lupe for å finne noe ekstra, eller når der ikke er den minste ringen rundt magen som kan dras ut, så er ikke vedkommende overvektig i mine øyne. Igjen, så er det viktig for meg å få frem at jeg har full forståelse for at man føler det ugreit med disse 2-5 kiloene som er kommet ekstra på, og jeg skjønner at det er frustrerende når klær ikke passer fordi man har lagt på seg litt, men man er ikke automatisk overvektig selv om man bærer noen få kilo for mye?

 

Jeg har ikke noe tall på når man er overvektig i mine øyne, men man ser jo fort om man har litt ekstra. Jeg sier ikke at man må veie 30, 40 eller 50 kg for mye for å være overvektige, absolutt ikke, men jeg blir både fornærmet, provosert, og såret når noen med 2-5 kg for mye skriker om overvekt, og slankekurer. Når de er dypt fortvilet over hvor tjukke de er blitt, da tenker jeg mitt. Man er da ikke tjukk om man sliter med disse få kiloene! Man er heller ikke overvektig selv om man har en følelse av at man ønsker de bort.Jeg har i mange sammenhenger sittet og hørt venninner, og bekjente klage over disse 2-5 kiloene de sliter med, og at de nå må starte den store slankekuren… og der sitter jeg med mine x antall kilo for mye, og jeg tilbyr hvem som helst å kjenne på den følelsen jeg føler da. Igjen, så er jeg fullstendig klar over at de få kiloene kan være et problem for vedkommende som har de, men man er ikke tjukk likevel, eller overvektig, og man trenger ikke bli nazi for å bli kvitt de. Overvekt skal ikke bare være en følelse…jeg synes det blir helt feil å definere seg som overvektig om man føler seg stor, men ikke er det. Da tenker jeg at man kanskje må ta tak i det virkelige problemet, nemlig tankene våre.

Dersom man har et bilde av seg selv som overvektig, og stor, og vekta kanskje viser max 5 kilo for mye, da tenker jeg at det er på tide å rydde i topplokket, for da er det her det store problemet ligger. Der ligger selvfølelsen, og selvtilliten, og der ligger svarene på hvorfor man føler sånn om seg selv. Det er en grunn til at man føler seg tjukk når man ikke er det, så da er det viktig å finne svarene tenker jeg. I alle sammenhenger som har med vekt, og overvekt å gjøre, så er det hodet man bør behandle først. Jeg blir både oppgitt, og provosert når slanke mennesker klager over vekt, og kropp – hva er det som gjør at man sliter med disse negative følelsene når vekta ikke rister oppgitt på vekttallene sine ? Hva er det med samfunnet som gjør at man aldri blir fornøyd? Hvorfor jager man hele tiden etter det perfekte ? Hvorfor settes det likhetstegn mellom vekt, og lykke? Hvorfor måles lykke i antall kilo, og skal man livet igjennom miste dager fordi man jager på noe som egentlig ikke er lykke? Ei på treningsgruppen sa det så fint forleden dag da jeg kommenterte at det virkelig var synlig at hun hadde mistet vekt, og at hun strålte : ” Jeg har sluttet å jage etter å bli tynn, Heidi – nå er det en god helse, og ett godt liv som står i fokus, og det føles så utrolig godt.” Denne setningen sier så utrolig mye.

 

Pr.definisjon, og pr. BMI, så er selv den minste kilo en kilo for mye, men overvekt i ordets rette forstand???  Jeg vet at også de med få kilo for mye kan slite med å få de av seg, og de kan også slite med å komme seg i gang med trening, men overvektige, og da i samme kategori som meg? Nei, den er jeg ikke med på. Ikke at jeg er stolt av å være i kategorien overvektig, og ikke at jeg verner om kategorien, men det er forskjell. Jeg vil absolutt hevde at det er ganske så mye mer enkelt å ta av seg 5 kg, og bli der enn det er å ta av seg 20, 30 eller kanskje 50 kg. Jeg synes ikke vi skal klage og syte i samme bås. Jeg har etter hvert sett hva en god porsjon trening, og fysisk aktivitet gjør for både kroppen, og vekten, og legger man i tillegg til noen ekstra tak i det som heter kosthold, og trening, så vil man oppnå veldig gode resultater. Jeg vil hevde at de som sliter med disse få kiloene har ett mye både lettere, og bedre utgangspunkt for å nå målet sitt slik at man kan få kneppet buksene igjen. Jeg vil kanskje banne litt i kirken når jeg mener at det er enkelt å gå ned disse få kiloene, men der er jeg…..og det er ikke den årelange kampen som overvektige kjemper for å klare det, om man har riktig fokus.

 

Utgangspunktet for at jeg har tenkt, og diskutert litt forrige uke er fordi jeg fikk spørsmålet, og jeg ble spurt hvem som kan trene sammen med treningsgruppen for overvektige. Skulle man kunne trene på overvektsgruppen fordi man FØLER seg overvektig, eller skal man VÆRE overvektig? Skal følelsen være nok om sannheten ikke er der? Skal man kunne kalle seg overvektig når man må lete etter lupe for å se om der er noe ekstra, og skal 5 kilo være nok for å kalle seg overvektig? Det er ett vanskelig spørsmål, men jeg synes ikke man er overvektig om vekten forteller deg at man veier 5 kg for mye. Da tenker jeg at rammen for den trygge gruppen overvektige som sliter med litt, eller mye for mye blir borte. Skal man gå etter følelsen, så kunne jo flere enn vi aner ha vært med i en slik gruppe… sannheten er jo den at det er mange som sliter med kroppsbildet sitt. Samfunnets galskap når det kommer til kropp har resultert i at mange mennesker sliter med å føle seg slank nok. Man føler seg tjukk selv om speilbildet sier noe annet. Tankene våre forteller oss en sannheten som ikke stemmer, og gruppemessig, så tenker jeg at det blir feil begge veier. En som er godt overvektig vil ikke føle seg komfortabel i en gruppe hvor plutselig ” alle ” kan trene fordi følelsen sier at man er stor. Usikkerheten vil komme, tryggheten forsvinne, og man kan likevel ikke være den man er fordi man igjen er tilbake til et utgangspunkt. Redselen for å bli sett på, snakket om, og ledd av…. en redsel som nok ikke er reell, men følelsen vil likevel være der, den følelsen man har hatt store deler av livet, og som har gjort at man ikke har våget seg inn på et treningssenter. Man kan ikke veie folk, eller måle BMI, men jeg tror man kan se hvem som har overvekt, eller ikke. Jeg tror også hver enkelt vet hva som er tilfelle for en selv. Jeg møtte en bekjent av meg forleden dag. Vedkommende hadde slankeoperert seg, og gått ned 55 kg. Hun ønsket å være med i treningsgruppen vår selv om vekten nå fortalte at vedkommende veide 62 kg. Jeg spurte hvorfor vedkommende ønsket det, og da fikk jeg til svar at det var fordi vedkommende skulle ned ytterligere 10 kg, og fordi hun fortsatt var tjukk. Det fikk meg til å tenke både på at her lyser en varsellampe, og hvor skremmende det er at mennesker føler seg store selv etter ett så stort vekttap. Jeg foreslo at hun kanskje burde snakke med en fagperson når hun følte seg tjukk med en vekt på 62 kg. Slankeopererte må tilbys psykologhjelp når hodet ikke vil følge med kiloene nedover. Jeg følte jeg gjorde det rette når jeg svarte nei på spørsmålet om å bli med på gruppen, og heller prøvde å få henne inn på ordinære timer, og trening. Hva tenker dere ? Det hadde vært spennende med innspill, og kommentarer 🙂

 

Hele denne uken kan du være med i trekningen av en flott vårjakke fra Zhenzi. Dette er en flott softshelljakke som er foret med deilig fleece, og som har ett skikkelig flott design. Jakken er også helt nydelig å ha på seg. For å være med i trekningen, så må du legge igjen en kommentar på bloggen samt at du MÅ huske å skrive størrelsen din samt epostadressen din. Det er kun jeg som ser din epostadresse. Jeg trekker en vinner av jakken til lørdag. Lag den en god mandag!