Om man stemmer blått eller ikke, for en flott statsminister vi har, og for ett flott forbilde hun er! Tidligere denne uken fortalte Erna Solberg åpent om alle kommentarene som kommer rundt vekten hennes. Som kvinnelig politiker gjennom mange år har Erna Solberg blitt vant til at mange bryr seg om håret, sminken, klærne, og også hva hun veier. Heldigvis har vi en tøff statsminister som ikke lar seg såre av vektkommentarene. Jeg skulle ønske at vi alle var der, og ikke brydde oss om hva andre mener om oss. Hvorfor bryr andre seg om vårt utseende, og vår vekt? ” Visst enkelte ikke har noe annet å henge seg opp i enn vekten min, så får det bare være sånn” uttaler statsministeren vår, og legger til at hun er ved god fysisk helse, og er en aktiv person, og tenker at enkelte burde finne seg noe annet å bruke energien sin på.

Erna Solberg er uten tvil ei flott dame, og en flott statsminister. Hun er også en av oss store kvinner. Erna Solberg har garantert måtte tåle mye stygge kommentarer for vekten sin, for det er nå sånn at mange fortsatt ser vekten før man ser mennesket, også når det kommer til landets statsminister. Heldigvis er landets statsminister mer opptatt av jobben hun skal gjøre for landet enn å høre på alle bedreviterne, og hun oser av selvtillit, og engasjement.Erna Solberg er uten tvil et forbilde, og spesielt for alle unge. Statsministeren vår et ett fantastisk eksempel på at vekten ikke hindrer noen i å oppnå det man ønsker. Hun har i valgkampen poengtert at det må bli slutt på all stigmatisering av overvektige, og jeg kjenner jeg blir så glad når hun setter dette viktige fokuset. Jeg blir glad når jeg ser hvor aktiv statsministeren vår er. Hun er med på alt, også de tingene som faktisk krever at man er i god fysisk form. Vekten hindrer henne ikke i en aktiv livsstil, og jeg håper mange legger merke til at man faktisk kan være aktive selv om man bærer en del vekt for mye. Erna er en verdig representant for det vi ønsker – et inkluderende samfunn.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Noen ganger når jeg har sett  Erna Solberg i media, så må jeg innrømme at jeg har undret noe på hvilken stylist hun jobber tett sammen med, eller om hun velger ut alt av klær selv. Erna som er en utrolig flott dame har hatt en tendens til å velge veldig feil klær. Klær som både har fått henne til å se eldre ut, og som ikke helt passer kroppen. Det har til tider vært veldig kjedelige klær. Så kan du jo selvsagt undre på hvorfor jeg bryr meg, men jeg synes det er så viktig å være velkledd, og jeg synes det er så viktig å gå med klær som passer den kroppen man har. Man trenger ikke bruke klær som får oss til å se eldre, og kjedelige ut. Man skal stolt vise hvem man er selv med kiloer for mye, også når det kommer til klær. Man skal ikke gjemme seg bort. Stormotebutikkene bugner av flotte klær, og hadde jeg hatt samme posisjon som Erna Solberg, så hadde jeg ansatt en stylist som så akkurat hva som passet meg ut i fra mine ønsker, og fasong, eller jeg hadde stolt på meg selv, for som regel kjenner man seg selv så godt at man vet hva man kler, og hva man ønsker. Jeg vet at en del mennesker hater å gå i klesbutikker nettopp fordi man ikke helt klarer å se hva som er fint på en selv, og fordi man ikke klarer å se hva som passer sammen, men det er hjelp å få… i alle fall om man går til en stormotebutikk hvor de som regel er veldig flinke til å se hva som kan passe nettopp deg. Den siste tiden synes jeg Erna Solberg er blitt veldig mye flinkere til å kle seg. Hun stråler på en helt annen måte når hun kler seg i klær som blir mer riktige for henne. Hun er flink til å bruke farger, og jeg må si at hun er utrolig flott i lilla. Statsministeren er også flink på det lille ekstra, og er spesielt flink til å bruke smykker til antrekkene sine. Hun stråler i det ene antrekket etter det andre. Flatterende, fargerik, og passende antrekk for hver dag, og hver anledning.

Mange lesere, og mennesker jeg møter synes der er mange likheter på Erna Solberg og meg. Spesielt har det kommet mange kommentarer på akkurat dette på bilder jeg har tatt for Stormberg. Jeg har aldri helt følt likhetene,og jeg har sett meg selv i speilet noen ganger etter jeg begynte å høre folk kommentere likhetene, og jeg ser fortsatt ikke helt likheten. Legger man godviljen til når jeg ser på ett par av bildene fra Stormberg sin kampanje for store størrelser, så kanskje, men egentlig ikke.  Det har bare vært fine kommentarer, og Erna Solberg er ei sabla flott dame, så ingen grunn til å bli lei seg når noen mener vi har likheter. Artig å lese, og kommentarene får frem smilet. Det er alltid litt skummelt dette med at alle der ute kan kommentere både bilder Stormberg legger ut, og ikke minst bloggen min. Man er jo alltid redd for kommentarer som kan såre, og de må man faktisk være beredt på å få. Jeg har til nå aldri fått en eneste sårende kommentar på bloggen min, og det er jeg uendelig glad for! Har fått masse kommentarer, men alle er bare fine, oppmuntrende, og motiverende. Jeg har så mange fantastiske lesere, og alle dere gjør at jeg ønsker å fortsette å blogge 🙂 Sosiale medier er nå likevel sosiale medier, og man må være forberedt på alt – også kommentarer som stikker vondt, og dypt.

Foto : Stormberg. Det er spesielt dette bildet hvor så mange har kommentert at der er likheter på Erna Solberg og meg. Jeg ser de ikke…

Som den store kritikeren jeg er, og fordi jeg er min verste fiende, så er det alltid en del jeg skulle rettet på når jeg ser bilder. Det er aldri noe som blir helt riktig, og spesielt ille er det å se den fordømte haka som tar altfor mye plass, eller er det kanskje halsen som er så stor. Selv om jeg har hatt en veldig bra vektnedgang, så er det ALLTID deler av kroppen som ikke ønsker det samme som meg. Det er ALLTID de delene man ønsker at vekta skal forsvinne først fra som går sist. Hvor irriterende er ikke det!!!!! Jeg blir så sint, og så frustrert. Jeg blir til tider litt desperat over at ansikt, dobbelthake, og hals ikke kan bli mindre, og det litt brennkvikt. Når disse tankene kommer, så har jeg lært av min bedre halvdel hva jeg skal gjøre. Jeg tar frem gamle bilder. Jeg kan for eksempel ta frem de aller første bildene jeg tok med Stormberg, og sammenlignet med de nye, og vips, så kom smilet tilbake. Bildene som er tatt med 3 års mellomrom viser en stor forskjell både her, og der. Jeg ser tydelig at jobbingen, og treningen har gitt resultater, men jeg ser jo ikke alltid dette så lenge jeg ser meg selv hver eneste dag. Jeg tenkte faktisk å legge ut bildene på bloggen en dag… tror jeg… er litt i tenkeboksen 🙂 Det er uansett veldig fint å ha slike bilder man kan ta frem når man har en litt dårlig dag, og man føler at man ikke helt er der man ønsker. Min bedre halvdel har sine gamle favoritter han tar frem på dager hvor jeg trenger å se at jeg har blitt mindre. Det ene er ett som er tatt fra siden, og hvor jeg veldig godt ser hvor stor jeg faktisk har vært. Det andre er av meg i badebassenget sammen med datteren vår da hun var mindre. Der kan man snakke dobbelthake, og stort ansikt. Jeg trenger disse påminnelsene av og til. Jeg trenger å fortelle meg selv hvor god jobb jeg har gjort.

Mandag 11.september er det valg, og jeg håper alle går til stemmelokalene og avgir sin stemme. Det er viktig at vi sier hva vi mener selv om vi ikke alltid føler at det betyr noe. Det er vår hverdag det gjelder. Vi er heldige som bor i et land som Norge. Vi er så heldige som får lov til å si hva vi mener, og at landet blir styrt av de politikerne som flertallet velger til å styre. Vi er flinke til å klage, men er kanskje ikke like flinke til å se hva de som styrer faktisk får til. Fokuset blir alltid på det som ikke blir gjort, og da datteren min her om dagen satte fokus på mye av det dagens regjering faktisk har fått til på disse fire årene, så satt jeg igjen å og tenkte på at mye av dette aldri har kommet frem i media. Datteren min er tidligere ungdomspolitiker, og gjør det hun kan for å overbevise moren sin om hva som er det beste valget. Jeg har bestemt meg, uavhengig av henne, og jeg må helt uavhengig av parti si at vi ikke kan få en bedre statsminister enn den vi har i dag. For ei dame, og for et forbilde! Jeg håper at den regjeringen som styrer landet også etter 11.september setter stigmatisering, og riktig behandling av overvektige på dagsorden. Å begynne tidlig er uhyre viktig. Mer aktivitet i skole, og barnehage er utrolig viktig. Ikke de typiske gymtimene som kan få enhver sjel til å bli redd, men aktivitet og lek. For oss som allerede sliter med overvekt, så må politikerne nå åpne øynene, og redusere antall operasjoner, og tilby hjelp over tid her vi bor, og hvor hjelp nr. 1 mot overvekten starter i hodet vårt.

Vi har trukket en heldig vinner av den flotte boblejakken fra Ciso, og Alexis Mote. Takk til alle som la igjen kommentar. Det var virkelig mange som var med i trekningen. Den heldige vinneren bor faktisk i min egen hjemby, Kristiansand. GRATULERER SÅ MASSE MED NY, FLOTT BOBLEJAKKE, PIA E. FURØ!!!! Du ble den heldige vinneren, og kan gå høst og vinter varmt i møte!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen. Ny giveaway kommer plutselig, og selv om vi kun er i september, så kan jeg allerede nå si at det blir flott adventskalender også i år på bloggen med flotte gaver hver eneste dag. Dersom jakken fra Ciso frister, så kan den bestilles på Alexis Mote, og jakken finner du bla her : http://www.alexismote.no/p/yttertoy/boblejakker/ciso-boblejakke-burgunder

Juhu!! I dag er jeg på Norwegian Fashion Week på Fornebu, og jeg gleder meg sååå masse! Jeg har vært på en gang før, i februar moteuken, og det var også første gang den ble arrangert her på Norwegian Fashion Center på Fornebu. Her er hele bransjen samlet. Her er forhandlere, her er innkjøpere, her er alle som har den store interessen for mote. Her er journalister, her er bloggere. Det er som blogger jeg er blitt invitert hit. Norwegian Fashion Week er landets viktigste innkjøpsarena og arrangeres to ganger i året. merkevarer, showrooms og pop-ups stands. Det er her vi får se hvordan moten skal være vår/sommer 2018. Når vi forbereder høst og vintergarderoben, så må bransjen tenke nesten 1 år frem i tid. Det var så mye inntrykk at jeg nesten sliter mmed å få sortert tankene, sikkert også fordi det var første gangen jeg var på messen, og da sluker man til seg alt som er.

Første gangen på motemessen, og en messe med til sammen 178 utstillere, og den største salgsarenaen for mote-Norge, med over 600 merker under samme tak, da blir det mye inntrykk. Norwegian Fashion Center var virkelig en flott arena for motebransjen. Flotte showroom fylt med klær, og flotte leverandører som tok i mot oss på en fantastisk måte. Jeg fokuserte kun på stormote. Skulle jeg hatt med meg mer, så kunne jeg ha gått der hele uken. Jeg fikk heller ikke med meg alle stormoteleverandørene, så nå i august skal jeg bruke mer tid på messen, og besøke enda flere. Jeg fikk under min dag på messen truffet flere leverandører, og det var utrolig fine møter! Jeg ble tatt så utrolig godt i mot, og jeg fikk mye gode ord, og fantastiske tilbakemeldinger rundt bloggen min, noe som selvsagt betyr veldig mye for meg. Gjennom gode samtaler, så fikk jeg knyttet nye kontakter, jeg fikk nye samarbeidspartnere, og jeg så at også fra leverandørenes side, så er bloggen min en viktig blogg.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det ble mye inntrykk sist  og det ble mye klær. Det er nesten vanskelig å sortere alt. Leverandørene jeg besøkte i februar viste en spennende høst/vinter 2017-18. Denne gangen er det vår/sommer 2018. Det fine var også at alle merker skilte seg ut. Det var ikke sånn at man følteeverandørene har alle sine særpreg, og sine uttSelv  om høst/vinter 2017-18 selvsagt preges av mørke farger, så synes jeg leverandørene er flinke til også å bruke farger, enten ensfarget, eller som små avbrekk. Leverandørene er også utrolig flinke på detaljer. Det kan gjerne være små detaljer, men som likevel utgjør så utrolig mye på plaggene. Der er mye spennende design, og vi som er en størrelse, eller flere for store, vi har utrolig mye spennende i vente. Der er mye sprekt både i farger, og design. Der er mye flott til den klassiske kvinnen, og der er mye sprekt til de av oss som liker litt farger, og som gjerne kan kle oss i klær som skiller seg litt ut. Stormoten bugnet avflotte klær, og designere som virkelig kan, og som våger. Høst/vinter 2017-18 preges av det mørke, men orange gikk igjen hos endel. For eksempel flotte, orange vinterjakker!  Prismessig, så er der også her store forskjeller, men der er mye fint i alle prisklasser, og så må man håpe at butikkene tenker på alle lommebøker når de kjøper inn varer.

Jeg er nok ikke den som leser moteblader fra perm til perm. Skal jeg være helt ærlig, så leser jeg aldri moteblader. Det er så sjeldent de viser stormote, så da følger jeg heller leverandører, og butikker på Facebook, og Instagram. For at klær opptar meg, det er det ingen som helst tvil om. Jeg har nesten alltid vært opptatt av klær. Litt mindre i den tiden hvor man virkelig slet med å finne klær om man var stor, og ikke kunne sy selv, men når stormote virkelig kom på banen, så ble også min store interesse for klær vekket. Min far var glad i klær, min søster er glad i klær selv om smaken vår er veldig forskjellig, men jeg har nok den største interessen for klær, og kanskje også det største shopping genet 🙂 Jeg har alltid vært opptatt av å se bra ut, og med det mener jeg at jeg alltid har vært opptatt av å kle meg fint. Jeg har noen få plagg som kun er beregnet for de finere anledninger, men utover det, så er det ikke så mye skille mellom hverdag, og fest når det kommer til klær. For meg er det viktig å bruke klærne, og når det er hverdager vi har mest av, så er det da de skal brukes. Dessuten er det vel fint  at man også kan kle seg fint, og pynte seg litt om det er en såkalt vanlig hverdag?

Som blogger, så er jeg heldig som i år skal få komme på moteuken. En slik messe arrangeres som sagt to ganger i året, og Norwegian Fashion Week er Norges største innkjøpsarena. Butikkene er klare for innkjøp, og alle jeg kjenner som driver med stormote skal til Fornebu på messe denne uken. De har ett tett program. Mange leverandører skal besøkes, klær skal kjøpes inn, og mye penger skal brukes. Jeg skal bare trekke alle inntrykkene med meg inn i bloggen min, ta fine bilder, og kose meg masse. Jeg gleder meg til å se neste vår/sommer 2018 , farger, og design. Jeg håper det blir mye sprekt, jeg håper der kommer litt farger i tillegg til de mørke fargene som man alltid har høst/vinter. For meg betyr farger mye sammen med en passform som er tilpasset en stor kropp. Der er mange nå blitt utrolig flinke.

Jeg skal innom Zhenzi, jeg skal  Handberg, jeg skal selvsagt innom en av mine STORE favoritter, Pont Neuf, og jeg skal innom Tinas Agentur som fører flere flotte merker innen stormote. Levolution n skal besøkes, det samme skal KK Design ( Kirsten Krogh )Forhåpentligvis blir det også flere stopp når vi nå straks starter dagen her på Fornebu. Gled dere til masse flott på bloggen fremover! Gode sko er på, og jeg er klar for motemesse!! 

I går så jeg rødt. Jeg ble så provosert at blodtrykket sikkert steg mange hakk. Jeg kjenner ennå at jeg blir både provosert, og sint når jeg tenker på det.  Hva er det i veien med folk? Hvor er respekten for andre mennesker ? Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Hvorfor tror så mange at vi overvektige er misunnelig på alle kropper som er innafor ” normalen”, og hvorfor er det ålreit å kalle overvektige mennesker for feite? Si gjerne at jeg er overvektige, for jeg vet hva jeg er, men ikke kall meg feit!

I går var det et blogginnlegg som fikk meg til å se rødt. Under overskriften ” Feite mennesker fortjener aldri å bli hyllet ” langer Paradise Hotel deltaker, Henriette Otervik ut mot feite mennesker. Henriette Otervik er lei av mennesker som forteller at hun er med på å øke kroppspresset, så lei at nå var det rett og slett nok. Det er vi ” feite ” mennesker som får skylden for alle slemme kommentarer Henriette får. Vi som rett og slett er så misunnelige på kroppen hennes, og ikke gidder å gjøre noe selv for å få en finere kropp. Riktignok er ikke Henriette sikker på at alle de slemme kommentarene kommer fra ” feite ” folk, men de kommer i alle fall fra mennesker som er misunnelige, og som ikke selv tar vare på egen kropp. Kjære Henriette : Om du ikke er sikker på at alle kommentarene kommer fra ” feite ” folk, hvorfor er det vi som får skylden da? Og hvorfor er vi ” feite ” en gjeng mennesker som både er misunnelige, og som ikke har vett nok til å ta vare på oss selv? Hva slags grunnlag har du får å si at vi ” feite ” kun ligger på telefonen, og scroller for å kikke på personer vi ønsker at vi ser ut som? Hvorfor tror du vi klikker oss inn på din blogg for å se på din kropp? Jeg er ganske så sikker på en ting jeg, Henriette : de som kommer med det du kaller slemme kommentarer om din fine kropp, det er garantert ikke ” feite ” folk. De finner du nok blant ” dine egne.” Vi sliter nok med eget selvbilde, og vi vet nok om hvor sårende slemme kommentarer er til at det er vi som står bak disse. Hvorfor tror du alle overvektige vil se ut som deg bare fordi vi er ” feite ” i dine øyne?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Henriette Otervik har ett godt råd til alle oss ” feite ” : Vi må endre kostholdet, komme oss på trening, og slutte å klikke oss inn på sider med pene kropper. Hvordan er det mulig at man ennå tror at ” feite ” mennesker kun spiser usunn mat, og ligger på sofaen? Kjære Henriette, det er kanskje på tide at du tar av deg de smale brillene dine, og kanskje lærer litt om andre mennesker, og ulike utfordringer. De  av oss ” feite ” som sliter sofaen, og ikke trener, har du kanskje lurt på HVORFOR vedkommende gjør akkurat det? Tror du kanskje en del ” feite ”  gjør det nettopp pga mennesker som deg som tror de har rett til å mobbe, og snakke nedsettende? Hvorfor har du rett til å kalle oss “feite ?”  Hva slags grunnlag har du til hevde de tingene du gjør? De ” feite ” personen som sitter der hjemme på sofaen med en hel chipspose, og en hel plate med sjokolade, den personen sitter der for en grunn, og den grunnen  har ikke noe med at vedkommende er verken dum, eller lat, men overvekten til vedkommende har en årsak, en årsak man trenger hjelp for å gjøre noe med. I tillegg så gjør personer som deg utfordringene enda større ved å være med på å bruke “feite” mennesker som skyteskive. Du slenger ut masse kvalme du, og en haug av påstander som du ikke har grunnlag for å hevde.

Henriette Otervik kan heller ikke skjønne hvorfor sykelig overvektige skal hylle seg selv ved å legge ut bilder på Instagram. Ikke fordi hun har noe i mot ” feite ” mennesker, men fordi det er galt å hylle fedme. Hun synes også synd på oss fordi det er så farlig å være overvektig. Kjære Henriette, ” feite ” mennesker legger ikke ut bilder av seg selv for å hylle overvekt. Ingen ønsker at andre skal bli like ” feite ” som vi selv er. Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene for eksempel, de hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utstråler at man kan være både vakker, og flott selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle. De ” feite ” personene som legger ut bilder av seg selv lettkledd, de er ikke med å hylle overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. 

Da amerikanske Tess Holiday fikk en stor modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Nok en gang vises det hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor ” normalen.” Du, Henriette Otervik er med på å gjøre akkurat det samme. Du synes synd på oss ” feite ” fordi vi ikke vet hvor farlig det er å være ” feit”, og du setter likhetstegn mellom det å ha en stor kropp, og det å ha dårlig helse. Du er så langt fra sannheten som du kan komme! Tror du virkelig at en slank, ” perfekt ” kropp er det samme som en sunn kropp? Tror du virkelig at en ” feit ” kropp er det samme som en usunn kropp? I såfall har du mye å lære, men disse tingene lærte du neppe noen ting om inne på Paradise Hotel. En slank kropp kan på innsiden, kjære Henriette være langt dårligere stelt enn en ” feit ” kropp. Jeg er garantert i mye bedre form enn mange som er slanke. Det er innsiden som teller, Henriette, ikke den kroppen som øyet ditt ser.

Henriette Otervik mener verden er forvrengt når mennesker som henne blir slaktet for å ta vare på kroppen sin, og for at de ikke gir totalt faen og ødelegger seg selv både innvendig og utvendig, slik overvektige gjør. Det ligger mye blod, svette og tårer bak en kropp som hennes, og derfor er hun nå lei overvektige mennesker som synes synd på seg selv ved å hakke på de som faktisk tar vare på kroppen sin. Jeg blir tom for ord når jeg leser noe slikt. Hva er galt med mennesker? Hvilken rett har du, kjære Henriette til å angripe oss ” feite ” på denne måten? Hva slags bevis har du for å kunne spre slikt ? Ingen ” feite ” mennesker ønsker at du skal synes synd på oss. Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. Vi er ikke store fordi vi ønsker å vise verden hvor usunne vi er, eller fordi vi ønsker at alle skal bli som oss. På hvilken måte forteller en ” feit ” person at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å veie 36 kg. En undervektig bør heller ikke være noe forbilde. Fokuset på ” feite “personers helse er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person kan leve ett sunt liv. ” Feite ” mennesker er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Verden er full av frodige, flotte mennesker. Mennesker som har det godt med den kroppen de har, som stråler, og som er lykkelige. Man skal ikke skamme seg ikke over å ha en stor kropp. Man skal fortelle verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. 

Jeg hyller ikke overvekt, jeg vil ikke at en eneste en skulle ha gått i mine sko gjennom årene. Jeg vet hvor vondt det er med sårende kommentarer, og vonde blikk. Jeg vet hvordan det føles og bli sett ned på fordi jeg er en størrelse, eller flere for stor, men jeg vet også at jeg ikke er misunnelig på deg og din kropp. Du har en pen kropp, og du skal få lov til å gjøre hva du vil med den uten at andre skal slenge dritt. Men vær mot andre slik du ønsker at andre skal være mot deg, og slutt å påstå ting du ikke har dekning for! Kan du lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi ” feite ” er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan du også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Overvekt har ofte en årsak som ligger mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Slutt å tro at du har løsningen på våre utfordringer. Hadde det vært så lett som du tror i ditt lille hode, så hadde vi ikke hatt ” feite ” mennesker! Og til slutt, Henriette – kall meg gjerne overvektig – men ikke kall meg feit!

Dette kan ikke jo bli noe annet enn en veldig god dag ! Værmessig ser det grått, og trist ut denne morgenen, men solen prøver og presse seg frem. Gleden jeg kjenner i dag er fordi målebåndet viser at det har forsvunnet noen flere cm fra kroppen min. Juju!! For en herlig følelse når man ser at jobben man gjør gir resultater! Det koster å gjøre en endring selv om jeg verken er på streng diett, eller trener flere ganger til dagen. Jeg vet også at resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en litt annen måte, men akkurat nå, så er dette riktig fokus for meg. Jeg har fått innarbeidet gode treningsrutiner, og jeg er blitt mer bevisst på det som puttes inn i munnen. Disse to tingene er en stor seier for meg.

Det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn skulle være nødt til å sette beina mine oppå en vekt. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skriker mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når vekta i mitt hode sikkert viser helt feil tall. Sannheten kan jo gjøre vondt, så da går jeg heller rundt grøten istedenfor å møte frykten. Frykten min for badevekten er frykten for at jeg skal bli deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg tror jo de automatisk er negative. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk. Som om sannhetens øyeblikk kun dreier seg om negative tall. Høyst sannsynlig vil tallene som lyser mot meg være positive, og alt annet enn røde.

Etter at skolelegen i 4.klasse på Solholmen Skole sa at jeg var for tjukk da jeg hadde vært på vekta etter en helsekontroll, så raste min verden, og etter det har jeg nok hatt en lettere panikk for denne ekle tingen. Jeg har liksom aldri innsett at den også kan gi gode resultater, og at den kan være til hjelp. For meg har den alltid vært en fiende, og jeg, jeg skylder på skolelegen for det noe anstrengte forholdet jeg har fått til vekta. Man sier ikke til en 4.klassing at man er altfor tjukk, og så sender henne på dør.                                                                                                                                                                                                                                                                                                Jeg blir alltid veldig glad når hjelpere underveis i prosessen min sier at det er veldig viktig og ikke bli for opphengt i dette med vekt, og at man ikke må veie seg for ofte. Da får jeg jo nok en god grunn til ikke å anskaffe meg vekt. Jeg er en av ytterst få personer som har aldri gått på en spesiell diett, og jeg tror sannelig jeg er en av få som sikkert kan telle på to hender de gangene jeg har hatt beina mine oppå vektskåla. Jeg har nok vært redd for å bli for opphengt i vekt. Panikken , og besøkene i kjelleren når vekta ikke viser de tallene jeg håper på. Når man føler man har gitt jernet, og vært så flink, så er det ikke moro om vekta ikke går ned. I den lite reelle frykten for å møte negative tall, så velger jeg og ikke gå på vekta. Jeg og mitt lille, rare hode har jo ikke helt skjønt at vekta ikke tar hensyn til for eksempel kroppssammensetningen. Trener man for eksempel mye styrke, så kan man oppleve at vekta står stille, eller kanskje går opp fordi man får muskelmasse, noe som igjen betyr en bedre kropp å trene med. Jeg har en del igjen å lære.

Ved noen få anledninger så har jeg vært nødt til å møte en av mine største frykter, jeg har vært nødt til å gå på vekta. Egentlig er jeg jo litt glad for det nå, for da har jeg hatt muligheten til å se at vekta faktisk har gått riktig vei. Jeg har vel aldri helt hatt kontroll på hva jeg har veid på det tyngste, men jeg vet såpass at da jeg måtte på vekta i 2012, så hadde jeg gått ned ca 30 kg fra forrige gang jeg var på vekta. Da jeg måtte på vekta igjen i 2014, så hadde jeg gått ned ytterligere 10 kg. Nå vet jeg ikke helt hvor vekta står. Jeg vet at jeg har mistet mange cm, men aner ikke helt hva dette utgjør i kg, og jeg skal være ærlig dønn på at jeg er ganske nyskjerrig. Skal jeg på vekta, så må jeg på ei Tanita vekt. Ei vekt som viser alt, og som jeg veide meg på sist jeg møtte min store frykt. Ei Tanita vekt er det jo ikke alle som har- Jeg har vel egentlig avtalt med fastlegen min at en vekt nå bør inn i huset slik at jeg kan følge med, og jeg ser at det kan være fint for usikkerheten min at jeg nå kanskje gjør som avtalt, men det er alltid et men. Jeg har aldri noe helt eksakt svar å gi når noen spør hvor mye jeg har gått ned. Er  jeg er helt klar for en ny venn/fiende i hus ? Er jeg klar for ett slikt elsk/hat forhold ?

Jeg har en trofast venn som følger meg i oppturer, og nedturer, og det er målebåndet mitt.  Vi har vært igjennom det meste sammen, og den siste tiden har det vært mange fine oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater. Noen ganger står det bom stille lenge, og jeg truer med å kaste det i søpla om det ikke samarbeider på en bedre måte. Det er ikke alltid målebåndet gir meg et klapp på skulderen når jeg måler, men jeg har ett helt annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Målebåndet kan jo også gi meg skuffelser, men jeg føler jeg takler de mye bedre enn hva jeg gjør når denne idiotiske vekta kanskje geiper til meg. Ingen skal si at mitt hode ikke inneholder mye rart, og tenker mange rare tanker .

Hver 14.dag så har jeg date med målebåndet mitt. Vi måler bryst, og liv, og vi måler hofter og overarmer. Lår, og legger slipper billigere unna. De blir ikke målt like ofte av naturlige grunner. Den siste tiden har datene vært svært så hyggelige, akkurat som daten vi hadde i går kveld. Det er så ufattelig deilig når man ser at det man jobber for gir resultater. I går viste målebåndet 2 cm inn på alle stedene vi målte, og det ble faktisk rom for en liten gledesdans i loftstua selv med fredagens besøk på sykehuset i Porsgrunn friskt i minne.  2 cm høres jo ikke så mye ut, men det er ett bra resultat, og jeg er strålende fornøyd. Det gir en stor boost, og en stor motivasjon til å stå på videre. Det er en god følelse av at jeg er på riktig vei. Kanskje skal jeg i tillegg til målebåndet ta rådet noen har gitt meg om å ta profilbilder med jevne mellomrom. Det er ikke alltid lett å se forskjellene i speilet så lenge man ser seg selv hver dag, men tar man bilder med noen måneders mellomrom, så er endringene så mye lettere å se. Du trenger ikke være redd for at jeg skal legge de ut her hehe, dette blir bilder kun for mine øyne 🙂 Bilder kan utvilsomt være en stor motivasjon, og spesielt for meg som ikke alltid har like lett for å tro det andre sier når det gjelder kroppen min. I mine tyngste stunder når jeg ikke helt klarer å innse hva jeg faktisk har oppnådd, så henter min bedre halvdel frem bevisene fra skuffen. Bilder som viser meg på mitt aller største, og ved en rask titt i speilet etter å ha gransket bildene, så kommer smilet, og stoltheten tilbake.

Med 2 cm mindre både her, og der, så møter jeg søndagen med ett stort smil om munnen. Jeg er sikker på at jeg kommer til å gå som et lyn på tredemølla når jeg straks skal på Spring og trene intervall. 2 cm føles i dag som flere kilo – og akkurat nå er lykken 2 cm for meg 🙂

Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel!

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor lekker jeg følte meg! En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at  man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.

At målet om neste sommer var reellt nok, det er det ingen tvil om. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også,trodde jeg i alle fall.  Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte ikke meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang?

Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.

Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, og så er det jeg som selv bestemmer hvor fort den skal komme. I mens skal jeg nyte hver sommer akkurat som den er. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Det er så herlig å slippe å tenke på neste sommer hele tiden, alt jeg skulle ha gjort, og alt jeg skal gjøre. Jeg er sjef, og det er jeg som bestemmer hvordan både denne og neste sommer skal bli. Jeg gidder ikke lengre skyve ting foran meg. Sommeren blir som den blir, sommeren er her, og nå. Jeg feiler mye underveis, og sommeren kan absolutt være en utfordring. Styggen på ryggen kan godt sitte der han sitter han, men han får meg ikke tilbake i gamle spor. Noen feilspor blir det, litt dårlig samvittighet blir det, men han klarer ikke å ødelegge det jeg har oppnådd. Nå nyter jeg å gå i fjellet, jeg nyter å være ute i naturen, vekta går stadig nedover, og klær er blitt byttet ut med klær i mindre størrelser. Alt dette fordi jeg sluttet å tenke på neste sommer, jeg sluttet å skyve ting foran meg, og det var slutt på alle hersens unnskyldninger. Endringsreisen min koster både svette og tårer, men for en reise det har vært! Reisen fortsetter, og jeg vet at resultatene er verdt hver tåre, og hver svetteperle.Jeg har så mye nyttig verktøy med meg på reisen at neste sommer, og sommeren etter der, de kommer til å bli like fine som denne sommeren her.

Klesskapene mine lider for tiden, eller egentlig, så lider de vel alltid. Jeg får sannelig håpe at ingen av plaggene sliter med klaustrofobi, for da er det mange som hyperventilerer der inne. Det er så mye klær, og så lite plass til noe nytt. Alt henger så tett at en del plagg vet jeg sikkert ikke at jeg har. Jeg tror nesten det kunne ha vært en oppdagelsesferd om jeg hadde tatt ut ett, og ett plagg. Jeg hadde funnet klær som jeg ikke husket at jeg hadde, jeg hadde funnet klær som nå garantert er for store, og så hadde jeg nesten grått en tåre over plaggene jeg nesten aldri har fått brukt fordi noen klær bare må overskygge andre. Jeg tror ikke det er plass til en eneste kleshenger til, og jeg har ikke bare et skap, men en hel garderoberekke. I tillegg har jeg to klesstativer fra Ikea på Celinas gamle rom. Normalt vil jeg anta at dette skulle være mer enn nok med plass, men….jeg er bare så utrolig glad i klær at det er blitt trangt om saligheten etter hvert. Jeg har også tatt noe av min kjæres plass uten at jeg tror han har merket så mye til det. Han har i alle fall ikke sagt noe 🙂

I går var jeg ved godt mot, og startet i det ene skapet for å gå nøye gjennom garderoben, men jeg ble plutselig veldig sliten gitt. Jeg så fort at her var det ingenting jeg verken kunne bytte ut, eller selge. Det var jo selvsagt plagg jeg kunne tatt ut, men jeg blir jo så glad i alle klærne mine, og det river litt i hjertet når jeg bare må innse at noe må bort. Plaggene som er for store skal jeg ALDRI inn i igjen, men likevel så henger de der. De er jo like fine som da jeg kjøpte de, og garantert aldri, eller veldig lite brukt. Jeg liker ikke å gå rundt i telt, så hvorfor skal de klærne som er for store fortsatt henge der ? Jeg er veldig enig med meg selv at jeg aldri skal gå i de størrelsene igjen, så tankene mine samarbeider ikke alltid like fornuftig. Alle som jobber for å gå ned i vekt sier jo at man aldri skal tilbake til den høye vekten. Ikke alle klarer å forbli nede, men noe inni meg sier at jeg har fått såpass mye på plass både mentalt, og fysisk at jeg vil klare det. Jeg har troen på meg selv. Jeg jobber så beinhardt for dette.  De klærne som henger i klesskapet ubrukte, eller nesten ubrukte, og som fortsatt passer, det er kanskje på tide å begynne og bruke dem, men da må jeg kanskje få en noe bedre oversikt over hva jeg har.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det blir fort en liten skattejakt når man rydder blant alle plaggene som henger tett i tett. Plutselig dukker den ene skatten etter den andre opp, flotte skatter som jeg helt hadde glemt bort, og også noen som jeg ikke husket at jeg hadde kjøpt, og som blir de fineste skatter sånn plutselig. Det er selvsagt ille, det er et luksusproblem at man har så mye som man har, og i tillegg absolutt ikke eier oversikt, men på en annen side, så blir det jo nesten som å shoppe på nytt uten å bruke penger.  Mens jeg holdt på med ” ryddingen “, så fant jeg på en av hyllene noen gamle klær. Jeg vet ikke hvor gamle de kan være, men jeg tror nok de må være rundt 15 år gamle. En lyseblå cardigan, ett par sorte tunikaer, og en overdel jeg brukte ved spesielle anledninger. Når jeg tok de ut, så oppdaget jeg fort at dette er klær jeg ikke passer i dag, men jeg måtte ta dem på meg mens jeg kjente på en veldig god følelse. Dette var klær jeg brukte når jeg var på det største, og jeg sliter med å huske hvordan jeg har vært, og hvordan jeg er nå. Jeg ser, og vet at jeg har mistet mange kilo, men likevel, så er det vanskelig for meg og virkelig se det. Hodet er ikke alltid på samme plassen som realiteten. Når noen kommenterer vektnedgangen, så blir jeg så fantastisk glad, men samtidig, så husker jeg ikke helt hvordan jeg var på det største.Det er da Trond tar frem bilder fra den tiden sånn at jeg kan se det med egne øyne, eller det at jeg faktisk fant disse gamle klærne, og tok de på meg for å virkelig og kunne se at der var en stor forskjell.

Det var en veldig spesiell følelse det å ta på seg disse klærne. For det første, så har klærne minner. Jeg husker godt den lyseblå cardiganen som datteren min kalte ” mammajakken “, og som hun synes var så fin.  Alle klærne var veldig for store, alt hang og slang rundt meg. Den første tanken som slo meg var ” er det mulig ? ” Har jeg virkelig vært så mye større for disse årene tilbake enn jeg er nå ? Klærne løy jo ikke. Jeg husker godt at jeg fylte disse klærne, og jeg husker hvordan jeg virkelig slet i perioder med å få klær. Vi skal ikke så mange årene tilbake før 54/56 var den største størrelsen man kunne få tak i. Etter hvert kom det også aktører på banen som kunne tilby klær helt opp i str. 64. Jeg husker at jeg i en periode hadde noen plagg som viste str. 60/ 62, men ellers brukte jeg mye 58. I dag bruker jeg fra str. 48-52, så hodet mitt må jo bare fatte at en del kilo er borte fra kroppen.

Det var en følelse av herlig lykke i noen minutter, eller egentlig var jeg vel ett stort smil resten av dagen, men det er rart hvordan hodene våre er skrudd sammen. Istedenfor og tillate seg selv å kjenne på denne fantastiske følelsen, så kommer der en liten luring opp på skuldren for å prøve å legge litt mørk skygge over gleden.” Du har langt igjen ” sa denne irriterende, negative saken i hodet mitt . Hvorfor dukker denne styggen alltid opp når jeg kjenner på masse gode følelser? Hvorfor må jeg alltid ha med et men ? Hvorfor må der alltid være negative tanker opp i alt det positive? Hvorfor kan jeg ikke bare glede meg over den herlige følelsen over de gamle klærne som satt som telt på meg istedenfor å tenke på den lange veien jeg har igjen å gå? Hvorfor kan jeg ikke glede meg over alle kiloene som er borte fra kroppen min, alle cm jeg har gått inn istedenfor å tenke på alle kiloene som er igjen, og som må bort. Hvorfor må jeg tenke sånn – hvorfor kan jeg ikke bare kjenne på gleden ? Jeg skjønte i går at jeg har en jobb å gjøre når det kommer til de tankene der. Jeg er verdensmester i å finne noe negativt når det kommer til å rose meg selv istedenfor å tillate meg selv å tenke positivt, og være stolt. Jeg er jo veldig stolt, men så er dette alltid dette ordet… men….

Jeg elsker klær, og jeg liker å føle meg vel. Før handlet jeg nok veldig på impuls, og kjøpte nok mange plagg som jeg ikke burde ha kjøpt. Plaggene som virket så fine på når jeg prøvde de i butikken, eller plagg jeg ble fortalt at jeg var så fin i, og som faktisk ikke så ut når jeg fikk de på meg hjemme. Jeg tror mange kjenner seg igjen i akkurat dette. For noen år tilbake, så ble det nesten litt sånn ” panikkshopping ” – fant man noe som passet, så kjøpte man det, kanskje til og med ett i hver farge, men for min del ble slike plagg bare hengende, og jeg kastet masse penger rett ut av vinduet. Nå er jeg heldigvis mye flinkere til og kun kjøpe det jeg føler at jeg passer, og kler. Jeg shopper ikke lengre kun for å shoppe, og jeg er blitt mer bevisst på hva jeg kjøper. Heldigvis er det så utrolig mye dyktig betjening rundt forbi i ulike stormotebutikker, og jeg føler meg trygg når jeg handler på disse spesialbutikkene. Ofte vet de bak disken hva du sliter med fordi de er store selv. 

Jeg blir så utrolig glad når jeg ser at stormotebutikker bruker store, frodige og flotte damer bak disken. Det blir for meg ikke helt det samme å treffe på ei slank i bak disken som ikke har kjent på mine utfordringer, og som ikke kan dele av sine erfaringer. Jeg tenker at vi som er store absolutt kan kle oss fint fordi om vi bærer ekstra vekt – hvorfor skal vi ikke kunne det? Hvorfor skal vi gjemme oss i store joggebukser, og hettegensere, eller hvorfor må vi kle oss i klær som er altfor trange, og altfor små? Fordi om vi er store, så skal vi ikke gjemme oss bort! Istedenfor å bruke penger på en ny joggebukse, og en ny hettegenser, så bruk heller pengene på klær som får frem det flotte i deg! Klær som får frem kvinnen i deg. I dag er det mange muligheter i forhold til pris på klær, så det er muligheter for de fleste til og kunne kjøpe seg klær ut i fra hva hver enkelt har anledning til. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser flotte kvinner gjemme seg bort i klær de absolutt ikke skulle hatt på seg, og jeg blir lei meg når jeg vet at noen føler de ikke er fine nok, eller gode nok fordi om de bærer ekstra kilo. Jeg tror mange ville ha følt seg helt annerledes dersom de hadde fått kjenne på følelsen av å være velkledd, det å føle seg flott, og dermed slippe å føle på behovet for å gjemme seg bort. Du er flott, og du skal skinne!

Bildene i dag er bilder av det jeg har kjøpt på salg i sommer. Den limegrønne, tynne jakken er fra DNY, og er flott både i passform, og ikke minst farge. Nydelig å ha på seg. Toppen under er fra Q’neel, og disse har jeg et par av. Veldig fine å ha under for eksempel cardigans. Disse er uten arm. De er så klassiske, og passer til så mye samtidig som de faller så fint. Vær obs på at disse toppene fra Q’neel er store i størrelsen. Jeg har str. 44, og 46 i disse, men så skal de og være litt vide. Jakken i marine, og hvitt, den har jeg sett på ei stund. Litt sånn maritim stil, noe som egentlig ikke er meg i det hele tatt, men denne var så fin, og den var fin på. Jeg har en del overdeler som trenger ei jakke over. Jakken er fra Zhenzi. Begge kjøpte jeg på sommersalget hos Nais i Lyngdal. Når jeg ser på klesskapene, og klesstativene mine, så er jeg noe usikker på om det blir mer salg på meg i sommer….

Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon…Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer – spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.

Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten? For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke? 

Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen? Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra? 

Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn  normalvektige….

Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂  Overvekt har ofte en årsak som  kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie

Lørdag morgen, og jeg har vært oppe mange timer allerede. Elsker å stå tidlig opp, og få masse ut av dagen.  Man kan nesten høre en knappenål falle, så stille er det ute. De eneste lydene man hører er fugler som synger så nydelig, og ens egen pust. Det er så godt å nyte stillheten, og la tankene vandre. Det fine er også at jeg tenker mest positive tanker når alt er rolig rundt meg. Det å ta seg tid til å tenke på alt som faktisk er fint, det er en god følelse. Jeg kjenner at alt det fine faktisk får meg til å smile.

Fredagen er ukens beste dag synes jeg. Det er også starten på helgen. Også lørdag er en fin dag, og helt fra jeg var liten, så har lørdag vært en kosedag. Lørdager var alltid bytur med mamma, og pappa, og da var det som regel kafebesøk. Bytur betydde også besøk innom Jonassen på Torvet, og for dere som er på min alder, og ekte Kristiansandere, så husker dere kanskje at Jonassen på Torvet hadde byens desidert beste fiskekaker, og den beste fiskepuddingen. Aldri har noen kunnet kommet seg opp på høyde med smaken på verken fiskekaker, eller fiskepudding etter at butikken etter hvert la ned. Det er utrolig godt å tenke tilbake på alle de små tingene som man satte så utrolig stor pris på, og det aller beste var nok den gode følelsen av å ha noe å glede seg til, og det og gjøre noe sammen. Også når jeg selv stiftet familie, så har det vært viktig at helgene skilte seg litt ut fra hverdagen. At man gjør andre ting i helgene, man har spesielle helgemåltider, og man prioriterer å være sammen. Jeg tror det er viktig at man skiller litt på hverdag, og helg.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Helg for meg betyr også at jeg legger det jeg måtte ha igjen av dårlig samvittighet på hylla. I helgen skal det være lov til å kose seg, og da tenker jeg med fryd på posen med toffin, eller andre godsaker som ligger i kjøkkenskuffen, og bare venter på å bli åpnet… og spist 🙂 Helg betyr også popcorn – jeg elsker popcorn! Det er godt å ha slike ting å se frem til. Det høres kanskje noe spesielt ut det å glede seg til man kan få i seg litt, eller egentlig veldig mange kalorier, men for meg er det viktig at jeg kan kose meg med disse ekstra kaloriene i helgene.

Jeg må jo være helt ærlig på at jeg er glad i usunne ting, jeg er veldig glad i både søtt, og salt, og jeg vet også så innmari godt at det har vært perioder tilbake i tid hvor det har vært helg hele uken. Spesielt i perioder hvor dagene kan være noe mørkere enn man ønsker, da er det så innmari lett å finne veien til skuffer, og skap, og dragningen går mot det man helst ikke skal spise for mye av. Det er rart hvor mye mer trøst det er i en sjokolade, eller en chipspose enn det er i et eple, eller ei gulrot. Jeg kunne jo aldri trøstespist om valget hadde vært en stor bolle med grønnsaker, da hadde jeg heller latt være å spise…og det er jo ikke det at frukt, og grønt smaker vondt, for jeg liker begge deler, men må jeg spise fordi jeg synes synd på meg selv, eller fordi det har vært en tøff dag, så skal det sannelig være noe med masse kalorier. Herremin så skrudde vi er i hodet 🙂 

Vi kjenner vel alle til dragningen mot kjøleskapet, eller den desperate letingen i skuffer, eller skap etter kalorier. Den dragningen har jeg også slitt mye med, men det trenger egentlig ikke være leting etter mest mulig kalorier når hodet plutselig forteller meg at jeg må ha noe i munnen. Når det skrullete hodet mitt forteller at jeg må ha noe i munnen, så kan det sånn sett være ei brødskive, eller et kjeks, men aller best er det jo med masse kalorier. Problemet her er jo at fornuften ikke alltid innser at det ikke er bra med all denne småspisingen uansett hva det er man putter inn. Jaja, hadde det vært frukt, eller grønt hele tiden man bare måtte ha noe, så hadde det vært en ting, men de tingene kommer nok sist på listen når dragningen mot kjøkkenet starter. Det står i alle fall sist på min liste. Kveldene er de verste. Når man setter seg ned i sofaen etter en lang dag, så får man ofte lyst på noe. Det er ikke alltid man kan definere hva man har lyst på… man bare MÅ ha noe. Det man MÅ ha er iallefall verken epler, eller broccoli. Det skal helst ha masse kalorier, smake hinsides godt, og gi den utrolig gode følelsen i noen få minutter. For den gode følelsen blir fort borte. Nytelsen varer ikke lenge, men for en følelse!

Jeg snakker mye med meg selv. Etter mange samtaler med meg selv, og etter mye rydding i det berømte topplokket, så har jeg blitt mye flinkere til veldig mye. Jeg er blitt mye flinkere til å skille hverdag, og helg når det kommer til det søte, og det salte. For meg har det vært nyttig å bestemme meg for at de ekstra kaloriene, de er forbeholdt helgene, med enkelte unntak selvsagt.  Da koser jeg meg med verdens beste samvittighet, og sliter ikke lengre med denne dårlige samvittigheten. Nå er det helt ålreit å spise disse gode, usunne tingene, og det er så deilig å kjenne meg avslappet. Ingen stygging sitter på ryggen og forteller meg hvor komplett idiot jeg er. Samtidig så vet jeg at selv om det er helg, så spiser man ikke i ett fra fredag kveld til søndag kveld. Det å ha jobbet mye med meg selv har også resultert i at mengdene er blitt mye mindre enn før, og det uten at jeg føler at det er kjipt. Det høres sikkert ut som et fint eventyr dette, men det er utrolig hva man kan oppnå visst man veldig bevisst jobber med det mentale. Jeg tømmer ikke skapene for godteri når helgen er over. Alle de deilige kaloriene får ligge til neste helg, og jeg er så innmari stolt over at det kan få ligge uten at jeg sprekker dag etter dag som jeg ofte gjorde før. En sjokoladebit en tirsdag, og noen peanøtter en onsdag, det er ikke det jeg kaller en sprekk. I mitt hode begge deler helt ok.

Mentalt har jeg ennå ett godt stykke igjen, og jeg vil aldri komme i mål. Utfordringene vil stadig dukke opp, men jeg er så stolt over det jeg har klart til nå. Man må ta et steg av gangen. Vi skal som regel gjøre alt på en gang, noe som fungerer veldig dårlig dessverre. Det er selvsagt ukedager hvor jeg bare må ha noe søtt, eller salt, og dersom jeg får lyst på en bit sjokolade, eller ei lita bolle med chips, så tar jeg det, og så godtar jeg valget jeg tok, og sier til meg selv at det er helt ålreit. Dermed overtar ikke den dårlige samvittigheten, og jeg vet at et dårlig valg en dag, ikke blir ett dårlig valg neste dag også. Jeg har også lært mye om hvorfor jeg tar valgene jeg gjør, og jeg er nå mindre på leting etter noe å putte i munnen. Tror både skuffer, og skap er noe lei seg for at besøkene er blitt sjeldnere enn før, men for meg er det en seier hver gang jeg hører de rope, og jeg ikke gidder å svare. 

Jeg tror det er viktig i en livsstilsendring at man ikke nekter seg selv alt som er veldig godt. Alt handler om mengder, og om det å begrense seg. Nekter man seg selv alt, så blir veien mye vanskeligere. Da vil man oftere kjenne på den desperate lysten etter alt som er ” ulovlig .” . Det å kose seg med god mat, og gode ting, det er en del av ett godt liv, og livet man har skal man leve godt. Å unne seg litt av det gode handler ikke om å ødelegge alt. Det er hverdagen som teller mest, og her kan man heller gjøre en god innsats, og prøve å være flink. For det er viktig at ikke hele uken blir en eviglang helg. Jeg skal kose meg med god mat, og mine favoritter i kveld, og det med verdens beste samvittighet. Hurra det er helg!! Nyt helgen!!

Jeg hadde blitt innmari glad om du hadde lyst til å følge meg på Instagram : heidirosander

Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg gråt noen bitre tårer der jeg satt i steinrøysa, og jeg kjente litt på følelsen av nederlag. Skulle jeg virkelig gi meg få meter før jeg faktisk var helt på toppen? Jeg har ikke til vane å gi meg, men beina ville ikke mer. De orket ikke mer oppover i tunge, bratte, og steinete partier. Jeg skulle jo ned igjen også. Så etter ca 12000 skritt opp mot toppen, og 4,6 km i ei løype ingen kan kalle for en søndagsskole, så bestemte jeg meg for at jeg ikke nådde helt på toppen, men for en spetakulær utsikt , for en natur, og for en personlig seier! 

Forrige lørdag nådde jeg nesten Gaustatoppen. Vi var på hytte på Gaustablikk, og mens min bedre halvdel fisket, så ville datteren min at vi skulle gå til Gaustatoppen. Man kan jo bli svett bare av tanken. Jeg har en sterk allergi for bakker, så at jeg sa ja, det skjønner jeg ennå ikke. Lysten var der ikke nettopp pga min bakkeallergi, men så er det denne stemmen inni deg som sier at dette skal du faktisk gjøre. Om lysten ikke er der, så skal du slite deg gjennom det. Så lørdag formiddag den 24.juni parkerte vi nede ved Gaustatoppen, og vi var langt i fra de eneste som skulle bruke store deler av lørdagen på å gå. Det krydde av mennesker der, og det føltes i perioder som om man gikk i kø.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å gå toppturer, men det er noe med å gjøre det for å utfordre seg selv. Kondisjonen bør være sånn tålig bra etter mye kondisjonstrening, så jeg var ikke redd for ikke å klare det, og de to unge loppene som gikk sammen med meg var tålmodige, og istedenfor å gå til toppen i sitt raske tempo, så ventet de tålmodig på meg. Da vi stod nede ved bunnen, og jeg så oppover den løypa vi skulle gå, så hadde jeg nok mest lyst til å snu. Det var oppover så langt øye kunne se, og stigninger var vel det eneste det var mye i tillegg til steiner, masse steiner.

På forhånd hadde jeg hørt med ulike personer som alle har gått til Gaustatoppen. Alle hadde ulike svar når det kom til hvor krevende turen var. Turistforeningen hadde i sin informasjonsbrosjyre stemplet turen som krevende, så jeg gikk ut i fra at det var en tøff tur når jeg med friskt mot startet nede i bunnen, klar for å bestige toppen.

Det var en krevende tur. Det var stigning hele veien, og det var neste bare partier med steiner. Noen steder måtte jeg sannelig også ta frem klatrekunnskapene mine, og med tunge lymfebein, så er ikke klatring en av favorittene mine, men jeg klatret, og kom meg opp i de partiene også. Oppover til Gaustatoppen  gikk vi i samlet flokk. Her var tålmodige barn sammen med foreldre som vel helst var der for sin skyld, ikke barnas. Der var nok en del slitne, og  tverre barn man møtte underveis. Spreke pensjonister var der også endel av. Hovedgruppen lå nok mellom 25-50 år, og det var godt turvante mennesker, og så var det oss som bare ville gjennomføre for og kunne si at vi hadde vært der, vi som ville utfordre oss selv, vi som ville puste, og slite. Når rett skal være rett, så var det nok mange som ikke så på turen som like utfordrende som meg naturlig nok. Min vekt var nok en del høyere enn de fleste andres, og der var få overvektige personer å se både på turen opp, og turen ned. Jeg tror jeg møtte på to andre overvektige, så da kjente jeg litt på stolthetsfølelsen over at jeg prøvde  å gjennomføre.

Det var en slitsom tur. For meg var den krevende, og jeg hadde et par ganger lyst til å gi opp. Beina var så slitne. Jeg prøvde et par ganger å fortelle datteren min at vekta at jeg har i mine lymfebein nesten er hennes totale vekt, så det burde jo si mye om hvor tungt det er for meg å få beina med meg kontra en person som ikke har de samme utfordringene. Selv om det var tungt som bly å løfte disse tunge beina, så trasket jeg oppover, og oppover med Gaustatoppen som mål. Værgudene var på vår side selv om vi kjente vinden godt. Med Sirdaljakken fra Stormberg som en god turkamerat på min vei oppover, så gjorde det lite av det blåste.

Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg hadde ikke sjans til å nå selve toppen. Jeg hadde kanskje 300 meter igjen å gå, men samtidig, så hadde jeg vel det bratteste partiet igjen. Lymfebeina var dønn slitne, og jeg visste at jeg måtte gå ned igjen også, så valget ble tatt om at jeg nesten nådde toppen. Der og da var nesten ikke godt nok. Jeg var så sur på de fordømte, tunge beina, og der oppe i steinrøysa gråt jeg noen bitre tårer – det føltes som et nederlag og ikke nå helt på toppen.

Følelsen av nederlag ble likevel fort snudd til seier!
For tre år siden hadde jeg aldri drømt om at jeg noen gang skulle gå en så krevende tur. For tre år siden hadde jeg heller ikke klart å gå mer enn noen få meter av en slik tur.
Så istedenfor å føle på nederlag over at jeg ikke kom absolutt helt opp, så er jeg innmari stolt over at jeg faktisk gikk denne krevende turen til Gaustatoppen. Det som er en selvfølge for mange er ingen selvfølge for meg.
Turen til Gaustatoppen er et bevis på at trening, og livsstilsendringer har gitt resultater   For meg ble det en stor, personlig seier. Turen er et resultat av en tøff, og spennende reise jeg har hatt gjennom de siste tre årene. En tur jeg aldri hadde klart å gjennomføre når jeg både utrent, og så mye tyngre enn jeg er i dag. Turen beviste hvor langt jeg har kommet, og den beviser at det som ser umulig ut, faktisk er mulig. Jeg var stolt der jeg tørket tårene i steinrøysa, og fant frem smilet. Jeg klappet meg forsiktig på skuldren, og sa : ” Innmari bra jobbet, Heidi – du har all grunn til å være stolt.”                                                       

Ja, du leste helt riktig. Avføring kan bli det neste skrittet som tas for å bekjempe fedme. Det høres ikke bra ut. Det er ekkelt å tenke på at man kanskje nå skal bruke avføring for å få oss slanke.

Det er ei lita stund siden jeg hørte om dette. Min bedre halvdel hadde sett på en dokumentar på en utenlandsk kanal hvor de brukte avføring i kampen mot overvekt. Jeg husker jeg fnyste, og trodde vel ikke helt på det han fortalte. Vel, jeg trodde på det han fortalte, men at dette faktisk var reellt, det var jeg veldig usikker på. Etter å ha lest en artikkel på NRK sine nettsider på fredag, så skjønner jeg at det er fakta. Avføring skal brukes i kampen mot overvekt.

Overføring av bakterier fra avføring kan erstatte dagens behandling av sykelig overvekt. Det mener i alle fall professor Tore Midtvedt . I over 50 år har han forska på tarmen, både ved Universitetet i Oslo og ved Karolinska Institutet i Stockholm.  Jeg synes fortsatt det er litt småekkelt å tenke på, men funker det, så får det være så ekkelt det bare vil.

Enkelt forklart får en sterkt overvektige person i seg avføring fra en slank person. Behandlingen blir kalt fekal transplantasjon, og pasienten får i seg avføringen via en slange gjennom nesen eller munnen. Istedenfor å kutte en del av tarmen sendes det inn en arme på milliarder av bakerier i tarmen til den overvektige. Dette endrer hele bakterie – økosystemet i tarmen.

Tarmbakterier spiller en vesentlig rolle når det gjeld å få mest mulig energi ut av det vi spiser. Bakteriene i tarmen er ikke bare med på å styre hvor høy, eller lav forbrenning vi har, men visse bakterier i tynntarmen er med på å kommunisere med hjernen vår, og dermed er med på å styre appetitten.

Professor Midtvedt mener at avføring fra en slank person som overføres til en sterkt overvektig person vil være fremtidens kur for de som lider av ekstrem, og livstruende fedme. Andre fagfolk mener nok at dette ikke er tilstrekkelig utprøvd ennå, og at det foreløpig er på et eksprimentelt stadie ennå. Fagfolk mener dette må forskes enda mer på før man kan si om behandlingen har de resultatene en del hevder at denne type behandling har.

Er avføring det neste skrittet i kampen mot overvekt, og fedme? Blir kniven lagt ned til fordel for overføring av avføring fra en slank person til en overvektig? Det høres for meg ut som en aprilsnarr, men det forskes mye på dette, og så får vi se om professor Tore Midtvedt får rett i at dette er  behandlingen som skal til for å hjelpe mange med sykelig overvekt. Hva tenker du ?

Kilde : https://www.nrk.no/sognogfjordane/vil-behandle-overvekt-med-avforing-1.13570989#fact-1-13571274