Jeg har vært overvektige hele livet, og jeg vet at foreldrene mine tidlig tok vekten min opp med både helsesøster, og lege. Alle var de sikker på at dette kun var valpefett som ville forsvinne, men der tok de grundig feil. Jeg har kjempet mot vekten i alle år, men vekten stod ikke veldig sentralt i oppveksten min. Fokuset var ikke på vekten, men på det alle andre var opptatt av som aktivitet, venner, skole og gutter. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri er blitt mobbet. Jeg har fått masse kommentarer opp i gjennom, men det var få sårende kommentarer fra de jeg vokste opp sammen med, gikk i klasse sammen med, og hadde ungdomstiden min sammen med. De aksepterte meg for den jeg var, og jeg hadde en flott oppvekst på alle måter. Jeg visste at jeg var større enn de fleste, jeg visste at jeg ikke var de raskeste når vi skulle utføre lek som innebar å løpe, og jeg vet at jeg sikkert var den som løp 60 meteren på desidert dårligst tid, men det var helt greit. Jeg ofret det nok en tanke, men den forsvant ofte like fort som den kom. Jeg har tenkt masse på dette i senere tid, og jeg ser mer og mer at jeg vokste opp i ett flott område med mennesker som aksepterte meg for den jeg var, og med en lærer på barneskolen som fra dag 1 fortalte oss hvordan han ville at vi skulle være mot hverandre, og lærer Aarstad hadde vi stor respekt for, og takket være han ble vi en utrolig flott, og sammensveiset klasse.

Jeg har nok aldri opplevd mobbing i voksen alder heller, men jeg har opplevd masse vonde blikk, og sårende kommentarer.Vet dere hvem som er de verste? Det er ikke barn, og ungdom som man kanskje skulle tro, men det er oss voksne, og de aller verste er de som er godt voksne. Jeg har ikke tall på hvor mye peking, hvisking og sårende blikk jeg har fått fra godt voksne mennesker. Det er så man ofte bare har lyst til å synke ned i dette berømte hullet i bakken. Jeg våger for eksempel sjeldent å spise en is i Markens om sommeren. Dette i frykt for blikk, og kommentarer….eller at noen skal tro at det er dette jeg gjør hele dagen….blikk sier mer enn tusen ord er det et ordtak som heter, og det er mye sannhet i dette.

Foto : Sander Heggheim, NRK Sørlandet

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sårende kommentarer har også til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg har gjort mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg! Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang…Jeg vet at veldig mye sitter i hodet mitt, og jeg har nok lett for å tro at jeg blir mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje blir. Jeg vet at jeg kan lage bilder som ikke finnes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte….

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at nordmenn skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningsentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære saltimene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen. Den er tøff å gå over sammen med en gruppe hvor de fleste kanskje er litt mer trent, og har ett litt annet utgangspunkt enn oss som bærer en del ekstra kg på kroppen. Jeg ønsker egne treningsgrupper for overvektige, og treningssentre landet over burde se behovet for dette. Vi her i Kristiansand har fått dette tilbudet, og jeg er så utrolig stolt over denne treningsgruppen! Flere burde gå i Spring sine fotspor, og se at dersom vi skal få antall overvektige ned, så må vi gi tilbud som er tilpasset de mange som er i kategorien overvektig. Vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi – sammen er vi sterke, og sammen kan vi få en bedre helse, og ett lettere liv. Spring Rona så behovet ,og ga oss overvektige 3 ukentlige treningstimer. Vi er blitt en flott gjeng, men jeg ser også at selv om det nå finnes et treningstilbud til overvektige, så sitter det likevel langt inne hos mange. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar…..

Jeg overvant frykten min for treningsentre, og jeg går inn med rak rygg. Skulle det komme nedlatende kommentarer, så bryr jeg meg ikke lengre. Jeg kommer aldri til å se ut som en supermodell, men det er heller ikke målet mitt. Målet mitt er og hele tiden få det bedre, og at vekten ikke skal begrense meg. Jeg tror nok det er hodet som begrenser meg mer enn vekten, men klart det finnes begrensninger når man drar rundt på en del kg for mye. Jeg har mine drømmer, og jeg har mine mål, den “perfekte” kroppen er ikke ett av dem, men målene skal nås, og drømmer går i oppfyllelse….

http://www.nrk.no/magasin/frykta-a-bli-mobba—starta-treningsgruppe-1.12039371