Fra himmel til helvete

Det har stormet med orkan i kastene de siste månedene. Midt i denne stormen stod jeg. Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg har stått midt i en storm, men fy søren så støtt jeg har stått, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane. Livet fikk en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd for kun få måneder siden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette, aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner.

Blogginnlegget i dag er nok det mest personlige, og det mest vonde jeg har skrevet. Jeg kjenner tårene presser på bare jeg begynner å skrive. Ikke fordi jeg er lei meg, men det gjør likevel innmari vondt å se tilbake på disse stormfulle månedene. Det føles som et nederlag på en måte selv om jeg vet at jeg ikke er årsak til stormen. Likevel sitter man med en følelse av at man ikke klarte det, og at man nå er endel av statistikken. Jeg vet jeg ikke må åpne meg på bloggen, men jeg velger å  være åpen rundt det. Det er sånn livet ble, og jeg vet også at den som er kommet styrkende ut av både storm og orkan, det er meg. Kanskje var det også en mening med alt når jeg ser tilbake, og ikke minst ser fremover.

Etter 25 år er ekteskapet mitt nå over. I august tok jeg ut separasjon fra mannen jeg har delt 26 år sammen med. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. Selv om jeg ikke så dette komme, og selv om alt som plutselig skjedde kom som lyn fra klar himmel, så var valget riktig. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Det er vondt å innse at vi ikke skal dele resten av livet sammen, eller at vi nå er en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen bare for å leve sammen.

Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Nå har ikke jeg tenkt å gå i detaljer om hva som skjedde. Jeg har ikke tenkt å svartmale noen, eller henge ut noen. Det som skjedde, det skjedde, og årsaken til bruddet ønsker jeg ikke å dele av hensyn til andre som er involvert. Jeg har jo opplevd hvordan mennesker jeg omtrent ikke kjenner lager sine egne historier, og det gjør meg så innmari sint! Hvorfor har enkelte behov for å fortelle en sannhet som ikke stemmer? Til tross for at enkelte lager sin egen historie, og mange spekulerer og undrer, så tenker jeg at de bare får holde på. Jeg har ikke tenkt å dele om meg med detaljer rundt et brudd som ingen har noe med. Men jeg har virkelig fått oppleve hvordan endel mennesker kan være, og det har vært en ny, og lite positiv opplevelse.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone.

Et ekteskap er over. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og om noen måneder bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Selv med stormfulle måneder, så har jeg kommet styrket ut av det. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

Noen tror meg ikke når jeg sier at jeg ikke har kjærlighetssorg. Jeg er ikke lei meg. Noen mener at reaksjonen garantert vil komme, og at det kun er et spill. Det er fint at alle mener noe om alt, men jeg vet at jeg  ikke sørger, og jeg vil ikke kjenne på sorg i tiden fremover. Det skjedde så mange vonde, sårende ting i prosessen at jeg føler alt annet enn sorg. Jeg er ikke redd for å bli alene. Jeg vet jeg vil klare meg og jeg vet at livet vil bli innmari fint. Tenk på alle de fine tingene jeg har i livet mitt : datteren min, den lille prinsen, svigersønnen min, familien min og alle venner. Jeg har begynt å jobbe med det jeg elsker mest i verden, jeg har ledervervet i Norsk lymfødem – og lipødemforbund, jeg har bloggen, og tro meg, det er mange spennende ting som ligger der fremme og venter. Selv om det har vært masse tårer, masse sinne, masse frustrasjon og fortvilelse, så har jeg nå endelig lukket døren til fortiden, og åpnet den nye til fremtiden. Og for de som skulle tro noe annet, livet smiler.

21.desember ble døren endelig lukket. Da ble huset mitt. Det å få beholde huset, det har betydd enormt mye for meg. Det at jeg klarer meg fint økonomisk, det er en god følelse å kjenne på. Jeg har hatt gode støttespillere rundt meg, ikke minst en dyktig advokat, og en bank som har ønsket at jeg skulle beholde huset. Nå er jeg huseier, og nå er det mange nye ting jeg må mestre, men jeg vet at jeg kan.

Noe av det mest vonde som har skjedd i disse månedene er jo det å oppleve at mennesker man trodde stod deg nær faktisk sviktet.  Når enkelte mennesker du har kjent halve livet plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Alle fine ord som plutselig ikke betyr noe. Alle samtaler, all støtte, alle gode ord. Alt er bare løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker man har kjent halve livet, mennesker man har støttet, vært glad i, hjulpet, og aldri gjort en vond ting mot, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hvordan skal man føle det da?

Jeg misliker så sterkt mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten, mennesker som ikke våger å stille krav. Mennesker som kjenner sannheten, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan dolke andre i ryggen. Mennesker som er mer opptatt av fasaden enn sannheten. Likevel så kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Det å stå å se på at noen få mennesker gjør alt de kan for å ødelegge for deg, det er en prøvelse. Fra å ha betydd så mye for disse menneskene, så betyr man plutselig ingenting.  Jeg vet også at det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Morgendagen kjenner man aldri. Jeg vet også at man i tilfeller som dette aldri ønsker tilbake det som var fordi enkelte  mennesker ikke fortjener å ha meg i livet sitt.

Jeg har i denne tøffe tiden sett hvem som virkelig står meg nær, og hvem som er vennene mine. Jeg vet at den lille familien min alltid er der. Min fantastiske, lille familie. At de stoler på meg og tror på meg. De kjenner meg, de er ved siden av meg om jeg trenger de. Vennene mine, de flotte, fine vennene mine, de ekte og ærlige. Det er når livet er tøft at man ser hvem som bryr seg. De som stadig sender meg meldinger for å høre hvordan jeg har det, de som ringer, som kommer på besøk, de som kommer når jeg trenger de, de som tar meg med på lunsj, eller som kommer med lunsj fordi de vet at mat ikke alltid står øverst på gjøre listen. Moren min har vært en klippe i denne tiden. Uten henne hadde ting vært tøffere. To barndomsvenner har utvilsomt betydd noe helt enormt for meg i denne tiden. Den ene har jeg kjent hele livet, den andre kom inn i livet mitt da jeg var 14 år. Dere vet hvem dere er – tusen takk <3

Et ekteskap er over, men livet, det går videre, og for min del, så går livet videre på en veldig fin måte. Stormen har lagt seg, døren er lukket, og da valgte jeg å være åpen på bloggen rundt dette i dag. Det har vært mange spekulasjoner, mange rykter, mange nyskjerrige mennesker som jeg nesten ikke kjenner som sender meg meldinger både her og der for å få vite om det er sant. Er det mulig….

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

 

Stormen har lagt seg

Så er vi 12 dager ut i det nye året, og det er mye tanker som sviver rundt i hodet. Man ser seg litt tilbake.Litt  for å kjenne på både oppturene, og nedturene som 2018 hadde med seg, men mest av alt så ser jeg fremover. Ett nytt år har banket på døren, ett nytt år med sine blanke ark, og sine muligheter. Mye av det året vil bringe, det er vi ikke herre over, men mye er likevel opp til oss selv. Vi kan være med å farge året i de fargene vi ønsker, og det er ene, og alene en selv som er ansvarlig for den veien man ønsker å gå. Uansett hvordan vi ser på ting, så er det vi som er ansvarlig for eget liv, og egne valg.

Jeg er spent på det nye året. Jeg vet 2019 blir ett mye bedre år enn 2018  – 2019 skal bli veldig bra! Det har jeg sikkert følt andre år også, men med tanke på alt som har skjedd av stormfulle ting i år, så er jeg så sikker på at det nye året kun vil gå en vei – oppover. Jeg er på en utrolig god plass i livet, jeg er nesten der jeg ønsker å være, og jeg vet at jeg vil ta med meg alt jeg har lært dette året, inn i det nye. Jeg vet at når klokken ringte midnatt nyttårsaften, og de største rakettene ble skutt opp, så stod det mennesker overalt med sine forsetter for det nye året. Jeg hadde mine ønsker og drømmer.

Alle ønsker vi noe bedre for det nye året, alle har vi ting vi ønsker å endre, og ting som skal gjøres så mye bedre. Vi skal bli slankere, vi skal trimme, vi skal spise sunnere, og de som røyker skal slutte. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter…de holder aldri likevel. Vi setter oss hårete mål, mål som vi vet ikke er realistiske, og vi vet så innmari godt at nyttårsforsettene går i vasken nesten før det nye året har begynt. Det er urealistisk å tro at vi skal trene omtrent hver dag, det er urealistisk å tro at resultatene av en diett vil vare, det er urealistisk å tro at man skal kunne leve godt på ingenting.

2018 var stormfullt, og livet viste seg fra en brutal side, en side jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. At jeg skulle stå midt i en storm med orkan i kastene, det hadde jeg aldri trodd, men det skjedde, og jeg har stått sterk som fy gjennom alt, og jeg har kommet seirende ut. De som sviktet meg har sett at jeg ikke lar meg knekke. De som hevder de kun vil mitt beste, men som ikke tror på noe av det jeg sier, de vil om kort tid se hvem som snakket sant. At noen tror slike usannheter om meg etter å ha kjent meg i evigheter, det handler mer om å redde sin perfekte fasade enn noen annet. Svik er det verste jeg vet. Det samme er usannheter. Jeg har lukket døren. 21.desember vant jeg min største ” seier ” og jeg åpnet den nye, spennende døren.

Jeg har mine mål for det nye året. Jeg har drømmer, og jeg vet at det er fullt mulig å nå de. Istedenfor å starte på noe som jeg vet jeg ikke vil kunne gjennomføre, så har jeg lagt lista mye lavere. Jeg har satt meg delmål som jeg vet er realistiske for meg. Det er absolutt mål jeg må strekke meg etter, mål jeg må jobbe for, mål jeg vet at det er mulig å nå . Det er mål som gir meg følelsen av å mestre. De vil gi meg følelsen av seier. Det er sikkert små mål for mange, men for meg er alle disse små skrittene store seire. Jeg har tro på de små skrittene.

Det er disse små skrittene som tilslutt blir store skritt. Jeg har tro på å begynne i det små, jeg tror ikke på å gape over for mye. Alle vet vi hvor fort nyttårsforsettene går i vasken, og da sitter man igjen med en følelse av mislykkes nok en gang. Det å føle på at man aldri klarer målene man har satt seg, det er ingen god følelse, og kjenner man på den følelsen for mye, så mister man liksom troen på seg selv, og på at man kan. Du kan klare akkurat det du ønsker, men målene dine må være oppnåelige. Det er bedre med små skritt, og heller bruke tiden, enn stadig kjenne på at man aldri lykkes.

Hver kilo er en seier, og det samme er hver cm. Jeg skal senke litt på kravene til meg selv på noen områder, og øke litt på kravene på andre områder. Alt må kanskje ikke være så perfekt, men samtidig, så er det viktig å sette krav til seg selv for å ha noe å strekke seg etter.  I det nye året skal jeg fortsette å nyte øyeblikkene, jeg skal bli flinkere til å sette pris på de små øyeblikkene. I det nye året skal jeg sette større pris på livet, på hverdagen. Man vet at morgendagen ikke alltid kommer, og selv om man ikke skal gå rundt å tenke på det hele tiden, så er det viktig at vi er tilstede, og setter pris på det vi har….I 2019 er målet å kjenne på følelsen av å være mer enn bra nok .

I det nye året skal jeg være god mot meg selv. Jeg vet at jeg er god mot meg selv når jeg tenker på helsen min. Hver trening jeg utfører er en positiv ting i forhold til å få en kropp som er samarbeidsvillig. Jeg skal være flink til å ha egentid, til å pleie Heidi med alt det måtte innebære. Jeg skal tenke mer positivt, og selv om jeg har virkelig har kommet langt, så er det fortsatt en stor jobb å gjøre for å få feid bort en del negative tanker som jeg egentlig ikke vil ha i hodet mitt. Alt er mulig, og jeg vet at det ligger en spennende reise foran meg om jeg spiller kortene mine riktig. I 2019 vil jeg fortsette å jobbe mot å realisere drømmer, og jeg vil fortsette å jobbe med det jeg brenner for, og det jeg tror på. Jeg vet at jeg har mine begrensinger, og jeg vet at det alltid vil være noe i veien, men jeg har akseptert at dette er ting jeg ikke er sjef over, og som jeg ikke kan gjøre noe med. Disse utfordringene vil være der om jeg vil, eller ikke, de er en del av meg.

2018 var ikke bare stormfull. 2018 var også året jeg opplevde det største jeg kunne drømme om ved siden av da jeg fødte datteren min, Celina. Jeg ble mormor – den største lykken jeg kunne ha drømt om. Jeg gleder meg til all tid jeg får sammen med prinsen min. Nå smiler han så nydelig, og hjertet smelter ennå mer.

I 2018 ble jeg også leder for Norsk Lymfødem og Lipødemforbund. Et verv jeg håper jeg får fortsette å ha også etter landsmøtet i april. Jeg brenner for arbeidet vi gjør, mye arbeid er nettopp startet, og mye vil skje.

I 2018 fikk jeg også ny jobb, og 2.januar var jeg tilbake i jobb som programmedarbeider i radio. Metro Sør er min nye arbeidsplass, og til uken starter jeg med sendinger. Jeg kjenner det kribler i hender og munn etter å komme i gang med jobben.

Selv om mye trist har skjedd i året som vi har lagt bak oss, så føler jeg meg så innmari heldig for alt det fine og positive jeg har i livet mitt og alt som ligger der fremme. Heldig og takknemlig.

På årets siste dag

Så er vi kommet til årets siste dag. Årets siste dag er dagen hvor vi tenker tilbake på året som har gått. Vi ser tilbake på året som har passert, vi legger planer, vi setter oss mål, og jeg tror nok fortsatt mange av dere setter dere nyttårsforsetter.

Jeg har sluttet med nyttårsforsetter, for det gikk sjeldent mer enn kun få dager ut i det nye året før alle nyttårsforsettene hadde blitt knust. Jeg klarte aldri å holde de, jeg klarte aldri målene, og så gikk jeg resten av året, og følte meg som den største taperen. Jeg prøvde nok å ta opp igjen nyttårsforsettene både en, og flere ganger, men det gikk aldri.

2018 ble et år jeg aldri hadde drømt om. 2018 ble året hvor livet endret seg dramatisk, et stormfullt år med orkan i kastene. 2018 ble året jeg aldri ønsker meg tilbake. Året hvor man så hvem som står deg nær, og hvem som ikke gjør det. 2018 ble året hvor nær familie sviktet meg, og viste at sannheten ikke er så viktig bare man kan redde sin egen, ” perfekte ” fasade. 2018 ble året hvor man opplevde hvor brutalt livet plutselig kan snu.

2018 var året som viste meg hvor sterk jeg er. Jeg har stått rak i alt av storm og orkan. Jeg har kjempet dag ut og dag inn i flere måneder. Jeg har vært så sliten. Jeg har grått, jeg har vært sint, redd og fortvilet, men det har aldri vært et alternativ å gi opp.

2018 ble også et år fylt med lykke. 24.oktober fikk jeg verdens fineste gave når Henry ble født, og jeg ble verdens lykkeligste mormor. Henry gir meg så mye. Han gjør meg så lykkelig, han får mormor hjertet til å renne over av stolthet og kjærlighet. Han får meg til å føle følelser jeg aldri har følt før. Jeg gleder meg til masse Henry og mormor tid i 2019.

I april ble jeg valgt som leder i Norsk Lymfødem og Lipødemforbund, og for noen spennende måneder det har vært og få lede NLLF. Jeg gikk inn i ledervervet ganske så uerfaren, men sammen med et styret bestående av flotte, engasjerte mennesker som ønsker det samme som meg, så har vi jobbet beinhardt, og målrettet. Det er ingen lett oppgave og skal jobbe inn mot leger, og politikere, det er ikke lett å jobbe for å bli mer synlig, og for at flere skal få viktig kunnskap om to sykdommer som rammer svært mange nordmenn, men vi har tatt tak, vi har begynt ett viktig arbeid, og jeg vet jobben vi gjør vil gi resultater. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Mot slutten av 2018 fikk jeg også tilbud om ny jobb, og 2.januar starter jeg i Metro Sør som programleder. For en førjulsgave jeg fikk! Jeg gleder meg masse til å komme tilbake til radioen igjen. Det er i radioen jeg føler at jeg hører hjemme.

21.desember fikk jeg en ny førjulsgave da jeg endelig kunne lukke døren til det stormfulle som har vært. Det å kunne lukke døren, og åpen en helt ny en før vi starter i 2019, det har betydd mye. Det å vite at jeg vant kampen, at det var jeg som kom styrket ut av stormen, det er en god ting å føle på. Det å kunne la tårene renne og vite at det styrken jeg har vist ga de resultatene jeg håpet på, det var en fantastisk følelse.

2019 skal bli mitt år! En helt ny, og spennende dør skal åpnes. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg gleder meg. Jeg ser frem til dagene som ligger der foran meg. Jeg vet året vil bli innholdsrikt.

Jeg skal ikke på en eneste diett,  jeg skal ikke shake en eneste shake. Jeg skal gjøre de små grepene fordi jeg vet at det er de små grepene som vil gi resultater, og fordi jeg vet at det er endringer i kostholdet som må til for at kroppen skal miste litt mer fett enn den har i 2018.  Jeg skal ikke slutte å spise verken sjokolade, eller chips, men jeg skal prøve å være enda flinkere enn i år. Det er ingen krise om man unner seg litt en vanlig dag så lenge man ikke gjør det hver dag. Jeg tror resepten på å lykkes er og ikke nekte seg selv alt. Man skal også leve. Man skal nyte. Man skal ikke leve på minimalt av mat. Hva slags liv er det?

Jul, og romjul har nok være preget av mange ” dårlige”  valg, men det har vært mine valg, og jeg kjenner at jeg lever ganske godt med de valgene jeg har tatt. Dårlig samvittighet? Joda, selvsagt. Skal den dårlige samvittigheten få ødelegge for alt jeg har gjort som jeg er så innmari stolt av? Aldri.Jeg skal heller ikke være sukkerfri i verken 60, eller 100 dager…jeg skal prøve å  være mer bevisst på å redusere på sukkeret, men jeg vet at jeg ikke vil holde verken 60, eller 100 dager uansett, og hva er egentlig vitsen med å ha sukkerfrie perioder? Man kommer til å stupe i sukkeret når perioden er over. Er det ikke bedre da å redusere om man føler man må det?  Jeg skal ta mine grep rundt kostholdet, håper jeg….det er i alle fall ett av målene mine for det nye året som jeg vet vil gi positive resultater, men jeg skal ikke slutte å spise.

Treningen skal nå nye høyder i det nye året, så der har jeg absolutt mine mål som jeg vet jeg skal klare. Jeg skal fortsette der jeg slapp, og sette inn ett ekstra gir i 2019. Vekta SKAL ytterligere ned. I løpet av 2019 skal minst 10 kg fett bort. Klarer jeg mer blir jeg skikkelig stolt. Jeg vil likevel ikke sikte høyere enn at jeg vet målet kan nås.10 kg er fullt oppnåelig. Ikke hoppe på diverse dumme dietter. Ikke slutt med å spise. Gjøre små endringer, ta dette berømte ene skrittet av gangen. Tar man dette berømte ene skrittet av gangen, og kjenner at man lykkes, så kan man ta det neste, og det er sånn man oppnår de resultatene som vil få deg til å føle deg som en vinner.

Trening, og mer aktivitet er en ting de fleste av dere skal i gang med, i alle fall i hodene deres. Har du tenkt hva slags trening du skal i gang med? Hva passer best for deg? Hvor mye trening skal du i gang med? Jeg tror de fleste kan droppe målet om å trene nesten hver dag, de færreste vil kunne holde det, i alle fall i starten. Realistiske mål er stikkordene. Start med 30 minutter aktivitet til dagen. Gå deg små turer. Starter du på treningsstudio, ikke bo der i starten. Legg inn trening to dager i uken om du ikke har trent på lenge. Øk etter hvert som du merker at lysten er der. Lag deg en treningsplan som du kan holde.

Jeg skal ikke starte en eneste diett når det nye året nå snart banker på døren. Jeg vet at det jeg har gjort i 2018 er så bra at det bare er å fortsette på den veien, med noen forandringer. Jeg skal foreta noen ekstra grep utover i 2019. Jeg skal bli flinkere på en del området som omhandler mat, og måltider. Spise oftere, og mindre…passe på å få spist de måltidene jeg skal. Jeg skal prøve å spise noe mindre porsjoner, redusere på noe, legge til på noe annet. Jeg vet at kosten nå MÅ settes litt i rammer, der har jeg vært for slapp. Ukebladene vil de neste ukene skrike mot oss, og fortelle om hvilke superkurer man må følge for å få den slanke, fine kroppen. Drit i alle ukeblader, og overskrifter!  Kast alt av nyttårsforsetter på båten. Du vel like godt som meg at diettene ikke holder, og når X antall dietter er over, så er du tilbake der du var før du startet disse superdiettene som egentlig ikke finnes!

Den beste dietten du kan starte, det er å ta grep i eget liv! Sett deg mål som er mulige å nå. Sett deg realistiske mål! Det er ikke realistisk at du skal trene hver dag, og det er ikke realistisk at du skal bli slank på verken shaker, nutrilettbarer, eller ananas. Mat er en del av livet. Det handler om å tenke fornuftig, spise sunt, og heller kutte ned på det du vet at kroppen ikke har så veldig godt av. Det handler om å finne erstatninger, det handler om å aktivisere seg selv når søtsuget kommer, og du vil gå beserk i sjokoladeskuffen. Det handler om å kose seg, og innse at kosen er en del av det gode livet.

Det handler om å spise en sjokolade om det er det du vil, og så spiser du ikke den samme sjokoladen i morgen. Det handler om å få kontroll over samvittigheten, og være snill med deg selv. Det handler om å gjøre det du alltid har snakket om. Kom deg ut i en aktivitet, begynn å tren, finn frem joggeskoene som du fikk til jul for fem år siden. Det handler om de små skrittene, og det handler om og slutte å tro at lykken ligger i kiloene du bærer! Aksepter deg selv for den du er – du er ikke vekten din, og lykken er verken større, eller finere i en slank kropp. Se deg selv i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Lov deg selv at du heretter skal slutte å snakke deg selv ned. Ingen andre skal heller få lov å snakke deg ned. Lykken er ikke kropp – lykken er de gode følelsene, det gode livet, de gode opplevelsene – lykken er å ha det godt med seg selv uansett størrelse.

Takk for 2018 kjære, fine lesere. Det føles som om dere er mine venner. Takk for at du følger meg. Takk for at du heier på meg. Takk for at du tar del i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Takk for alle komplimenter, og gode ord. Takk for at dere setter meg på plass når jeg trenger det. Dere er alle en viktig del av mitt liv, og min hverdag. Takk for alle fine meldinger, for alle fine kommentarer. Takk for alle gode samtaler. Det rører meg innerst i hjerteroten. Takk for meldinger om at jeg inspirerer, motiverer, og setter viktige fokus.

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

Jeg gleder meg til 2019. Jeg gleder meg til ett nytt bloggår. Jeg gleder meg til ny radiojobb. Jeg gleder meg til å være mormor. Jeg gleder meg til nye oppgaver som leder i Norsk Lymfødem og Lipødemforbund. Jeg gleder meg til å fortsette endringsreisen min sammen med dere. Dere er mine støttespillere. Når 2019 om få timer banker på døren, så skal vi love hverandre å si at 2019 skal bli vårt år!

Ikke sett livet på vent…..

Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen? Vet vi hvor heldige vi er som våknet opp til en ny dag i dag? Nå skal ikke dette bli et blogginnlegg av den depressive sorten, men jeg tror vi må bli så mye flinkere til å sette pris på dagen i dag, og kaste alle negative tanker på båten. Tenk hvor mye tid vi bruker på alt av negative tanker, og stress. Har du noen gang tenkt over hvor mye bedre dagen ville bli dersom du ikke brukte så mye tid på å bry deg om hva alle andre mente, og heller brukte tiden på det som virkelig betyr noe.

Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå begynner å jobbe i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke lengre å se tilbake på dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke ned meg selv. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som sier mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som kanskje ikke er som hodet vil ha det til å være.

Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokus var på vekten. Jeg er absolutt ikke  100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så hvorfor la dem ødelegge for meg? Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen liker meg, men så velger de å se vekten istedenfor meg. Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi. I dag tenker jeg at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.

Det er jo absolutt ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam om man lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv! Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Visst vi i tillegg tar med både strekkmerker, og cellulitter, så tror jeg vi har med det meste 🙂 Dessuten skal vi også huske på at om vi skulle få noen blikk som sier at de ikke liker det de ser, så er det for det første deres problem, og for det andre, så er der også de som mener det motsatte. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle dog ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer ” akseptabelt ” at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo 🙂

Om magen er like stor som den var i fjor, og det samme gjelder både lår, og rompe, hva så? Skal vi la dette ødelegge for å ha det godt, og nyte dagene vi har? Er det alle de negative tankene vi skal tenke tilbake på? Skal minnene vi tar med oss videre være minner hvor vi stort sett var negative, og ødeleggende med oss selv? Er det disse tingene vi ønsker å huske? Er det disse tingene vi skal ha fokus på, eller skal vi sammen være enige om å snu tankegangen? Skal vi lære oss å bli glad i oss selv, og se oss selv for den flotte personen vi faktisk er? Skal vi nyte hver dag vi får, og fylle dagene med gode ting som gir oss glede i hverdagen?

Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har tross alt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Visst andre tenker stygge ting om oss, eller sender blikk som sier at de ikke liker oss, så må vi prøve å la det passere. Disse menneskene betyr jo ingen verdens ting for oss, og antagelig ser vi de heller ikke igjen. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver ” perfekte ” kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp denne sommeren enn forrige sommer. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm. Jeg er strålende fornøyd, og jeg har virkelig tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før.

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er, og at jeg ikke skal bry meg om hva fremmende mennesker tenker, eller mener. De kjenner ikke meg, eller min historie. Det er altfor lett å dømme uten å vite. Jeg vet at mine utfordringer på det mentale planet ligger i å prøve og ikke bry meg om andre, og det ligger i å være stolt av den jeg er. Jeg har en stor jobb foran meg, men jeg har begynt å jobbe, og jeg vet jeg skal klare å snu tankene. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da skal jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil absolutt falle underveis, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise – ta vare på hver dag!

 

Fra innerst i hjertet mitt – Tusen takk <3

I dag har jeg lyst til å si tusen takk. Tusen takk til en herlig gjeng med flotte lesere som har vist meg så mye omsorg og omtanke etter innlegget mitt i går om svik fra de nærmeste. Det er lenge siden jeg har grått så mye som jeg gjorde i går. Tårene rant i strie strømmer fordi det gjorde så utrolig inntrykk på meg å lese alle fine ordene dere skrev til meg. At dere bryr dere og viser en så utrolig omsorg, det betyr mer enn dere aner. Jeg blir så utrolig rørt, og så utrolig glad for at det finnes så flotte og gode mennesker som dere. Dere løfter meg opp, og gir meg styrke i stormen.

Tusen takk for alle fine ord. Tusen takk for fine ord om meg som person, om måten jeg skriver på, og om viktigheten av innlegget jeg skrev i går. For jeg er jo ikke alene om å ha opplevd svik. Vi er mange som har opplevd svik fra de nærmeste, som har blitt dolket i ryggen av mennesker man trodde man betydde noe for. Mennesker som man stolte på, og som man aldri hadde trodd ville snu ryggen til deg, og spre usannheter. Hvordan kan voksne mennesker oppføre seg sånn, og spesielt med tanke på at dette er mennesker man har kjent halve livet.

Det er tøft å oppleve løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker man har kjent halve livet, mennesker man har støttet, vært glad i, hjulpet, og aldri gjort en vond ting mot, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hvordan skal man føle det da? Når man plutselig ikke betyr noe for de, når de ikke våger å stå opp og si sannheten, når de ikke våger å stille krav, hvordan reagerer man da? 

Jeg har aldri før opplevd at mennesker nær meg faktisk dolker meg i ryggen, og faktisk svikter meg. Det var tøft å se deres virkelige side etter så mange år, og det tok tid å innse at enkelte ikke vil mitt beste, og går med skylapper for å unngå sannheten. Klart det er tøft å bli sviktet. Nå er jeg heldigvis kommet dit at de er ute av hodet mitt, og ute av tankene mine. Nå synes jeg bare synd på de. Det er synd på slike mennesker som velger feighet og løgn. Slike mennesker bruker jeg ikke lengre verken tid eller energi på.

Jeg står sterkt i stormen, og jeg skal stå stødig og sterk til stormen har stilnet. Det er en berg og dalbane, men heldigvis begynner jeg å se at livet der fremme skal bli så utrolig fint. Jeg ser frem til å lukke denne døren, og åpne en helt ny en. Jeg ser frem til dager sammen med min lille, flotte familie, og alle vennene som har vist at de er der for meg uansett. Det er som mange av dere skrev i går : det er når livet viser seg fra sin tøffe side at man ser hvem som er de ekte og virkelig gode vennene. Det er de som står stormen sammen med deg, de som er der uansett, det er de jeg fremover skal bruke tiden, og energien min på. Og det er helt sant som mange av dere skrev, motgang gjør en sterkere.

 

En dag lysner det, og en dag vil smilet igjen prege dagene mine, og jeg synes jeg allerede nå er på god vei til å legge det vonde bak meg. Jeg skal ikke se meg tilbake, men se på det som ligger der fremme. Oppi alt dette som har skjedd, så har jeg så utrolig mye å være takknemlig for : Lille, nydelige Henry som fyller mormor hjertet med en uendelig stolthet og kjærlighet, familien min, vennene mine, ledervervet i NLLF og alle de flotte menneskene jeg har i styret sammen med meg, bloggen min og alle dere utrolig flotte lesere som virkelig bryr dere, og så er det alle de spennende planene som ligger der fremme og venter. Den vonde og tøffe tiden har også bragt positive ting med seg. Planer jeg endelig vil realisere, drømmer jeg har hatt som jeg ønsker å gå videre med samt en telefonsamtale som kan bety enormt mye for meg fremover.

Takk til hver og en av dere for en fantastisk støtte og omsorg. Takk for alle fine ord. Takk for at dere løfter meg opp, og gir meg håp og tro. Takk for at dere deler deres egne erfaringer med meg.  Jeg vet at sannheten kommer for en dag. En dag vil enkelte mennesker innse at de har skutt feil bjørn. Jeg gleder meg til den dagen kommer, dagen hvor de innser at all løgnen de forteller vil bite de i rompa, og at feigheten de viser kun er et bevis på hvor svake, og falske de faktisk er.

Jeg tenker at det lønner seg å være ærlig og oppriktig. En dag stilner stormen, og den som kommer styrkende ut av den, det vil være meg. Jeg skal ikke bruke min dyrbare tid på mennesker som ikke vil mitt beste. Jeg kommer aldri til å rydde plass til de i livet mitt igjen. Veien går videre uten dem. Jeg skal være tro mot meg selv, og valget jeg har tatt. Det er ingen dør som står på gløtt. De tøffe valgene er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget. Uansett hvor smertefullt det har vært , uansett hvor stormfullt det har vært, så er det en innmari god følelse å kjenne at valget var det riktige valget.

Jeg gleder meg nesten enda mer til bloggens julekalender i år enn tidligere. Til lørdag åpnes den aller første luken, og julekalenderen blir min måte å gi tilbake til dere. Jeg skulle jo gjerne har gitt en gave til hver og en av dere, men jeg håper kalenderen i seg selv er noe dere ser frem til, og så er det 24 av dere som i løpet av ventetiden vil få en flott gave fra meg og flotte butikker/leverandører. I morgen på bloggen så skal jeg fortelle dere hvem som kommer til å delta på årets flotte julekalender. Bare å glede dere!!

Når de nærmeste svikter

Når de nærmeste svikter. Når enkelte mennesker du har kjent halve livet plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Alle fine ord som plutselig ikke betyr noe. Alle samtaler, all støtte, alle gode ord. Alt er bare løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker man har kjent halve livet, mennesker man har støttet, vært glad i, hjulpet, og aldri gjort en vond ting mot, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hvordan skal man føle det da? Når man plutselig ikke betyr noe for de, når de ikke våger å stå opp og si sannheten, når de ikke våger å stille krav, hvordan reagerer man da? Mennesker som kjenner sannheten, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan dolke andre i ryggen, hvordan reagerer man da?

Den siste tiden har livet vist seg fra sin brutale side. Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg har stått midt i en storm, men fy søren så støtt jeg har stått, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane. Likevel så kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Det å stå å se på at noen få mennesker gjør alt de kan for å ødelegge for deg, det er en prøvelse. Fra å ha betydd så mye for disse menneskene, så betyr man plutselig ingenting.  Jeg vet også at det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Morgendagen kjenner man aldri. Jeg vet også at man i tilfeller som dette aldri ønsker tilbake det som var fordi enkelte  mennesker ikke fortjener å ha meg i livet sitt.

I min endringsreise, og etter egen sykdom så har jeg lært mye, og jeg har endret meg mye. Jeg vet at jeg ser på hver dag helt annerledes nå enn jeg gjorde før, og jeg vet at jeg ikke kaver etter de store tingene lengre for at jeg skal være som alle andre, og være ” vellykket.” Mye er endret i hodet mitt, fokuset er helt annerledes, men den siste tiden har likevel fått meg til å tenke på hva som er det viktigste, og hvilket fokus jeg skal ha fremover. Jeg har også kjent på hvordan livet på et knips kan endre seg. Heldigvis har jeg også sett hvor innmari sterk jeg er. Jeg ser hvor stødig jeg står, og jeg må si at jeg er imponert over hvordan jeg står i stormen.

Jeg har i denne tøffe tiden sett hvem som virkelig står meg nær, og hvem som er vennene mine. Jeg vet at den lille familien min alltid er der. Min fantastiske, lille familie. At de stoler på meg og tror på meg. De kjenner meg, de er ved siden av meg om jeg trenger de. Vennene mine, de flotte, fine vennene mine, de ekte og ærlige. Det er når livet er tøft at man ser hvem som bryr seg. De som stadig sender meg meldinger for å høre hvordan jeg har det, de som ringer, som kommer på besøk, de som kommer når jeg trenger de, de som tar meg med på lunsj, eller som kommer med lunsj fordi de vet at mat ikke alltid står øverst på gjøre listen.

De som jeg trodde var nær meg, de med alle de store, fine ordene, de bruker jeg ikke lengre energi på. De som har sviktet meg på det verste, de som prøvde å få meg til å tro at de alltid var der, og som fikk meg til å tro at jeg betydde noe for de. Det er så fint med store, fine ord. Det er så fint med den flotte fasaden, en fasade enkelte tviholder på. Hadde bare ord betydd noe, hadde man bare vist at man var tøff, at man var ekte. Det er så mye lettere å feige ut, og det er så mye lettere å ta den enkle veien når det stormer som verst. 

Jeg har aldri før opplevd at mennesker nær meg faktisk dolker meg i ryggen, og faktisk svikter meg. Det var tøft å se deres virkelige side etter så mange år, og det tok tid å innse at enkelte ikke vil mitt beste, og går med skylapper for å unngå sannheten. Klart det er tøft å bli sviktet. Nå er jeg heldigvis kommet dit at de er ute av hodet mitt, og ute av tankene mine. Nå synes jeg bare synd på de. Det er synd på slike mennesker som velger feighet og løgn. Slike mennesker bruker jeg ikke lengre verken tid eller energi på.

 Jeg vet at sannheten kommer for en dag. En dag vil enkelte mennesker innse at de har skutt feil bjørn. Jeg gleder meg til den dagen kommer, dagen hvor de innser at all løgnen de forteller vil bite de i rompa, og at feigheten de viser kun er et bevis på hvor svake, og falske de faktisk er.

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.

Jeg har blitt mormor!!

Kl.09.57 onsdag 24.oktober kom Henry til verden, og jeg er blitt mormor til verdens nydeligste prins. Tårene triller bare ved å tenke på at jeg nå har fått ett nydelig barnebarn. For en gave! For en lykke! Jeg er helt fortapt i den lille, nydelige prinsen.

24 dager før termin kom Henry til verden. Så nydelig, så perfekt! 3240 gram og 50 cm lang. Fødselen gikk fint, og jeg er så utrolig imponert over datteren min. Under hele graviditeten har hun vært så rolig, og så klar for rollen som mamma. Hun har imponert meg hele veien. Hun er også utrolig heldig som har en samboer som hele tiden er tilstede. De kommer til å bli flotte foreldre til lille, nydelige Henry.

” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og jeg tror på hvert eneste ord. Jeg er helt i ekstase. Man blir jo helt tullete. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor stort dette er, og hvor mye jeg gleder meg til å få være mormor, og tilstede i Henry sitt liv.

Jeg håper jeg blir verdens beste mormor. Jeg har så mye å gi til den lille prinsen. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Henry kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som mormor har jeg lov på en mormors måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse, men tid sammen med mormor skal være vår tid, en spesiell tid 🙂 Jeg vil være mormoren som tar del i det som skjer i livet til lille Henry.

Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå har blitt mormor. Det er tusen følelser inni meg. En liten gutt skal berike livet mitt. Det å få se barnebarnet mitt for første gang, det var helt ubeskrivelig. Det kom mange gledestårer, også når jeg kom hjem etter det første besøket. Jeg er så utrolig heldig som får oppleve å bli mormor. Henry er for øvrig oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Det betyr mye at mitt nydelige barnebarn ble oppkalt etter han.

Jeg er blitt mormor til den vakreste gutten i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille prinsen oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3

 

BMI – Bare tull

BMI. Joda, vi har hørt ordet mange, mange ganger. Fokuset har nok vært størst på for høy BMI. Har man for høy BMI, så er man enten overvektig, eller sykelig overvektig. Det er ganske kjipt å havne i kategorien sykelig overvekt. Da ringer alle alarmklokker, og det lyser advarsler overalt.

Jeg misliker sterkt det store fokuset det er på BMI. Egentlig er BMI bare noe tull. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Man trenger ikke dette ekstra stresset når man står i en situasjon hvor man veldig godt vet at man er overvektig og bør gjøre noe med situasjonen.

Unge jenter, slanke jenter de henger seg ofte for mye opp i BMI. De ønsker å være på den nederste delen av skalaen, og gjør det de kan for å slanke seg nedover. Man vet jo fort hvor farlig det kan bli. Vi overvektige har nok utfordringer om ikke BMI skalaen skal henge over oss som et spøkelse i tillegg og blinke rødt på hjerte, kar og tidlig død. Dette vet vi så inderlig godt, og vi har en lege som kan fortelle det.

I henhold til BMI-skalaen er man overvektig hvis man ligger mellom 25 og 30, mens en BMI på over 30 betegnes som fedme. BMI handler jo mye om farene for sykdom. BMI-inndelingen er for å kunne klassifisere folk etter hvilken risiko man har for sykdom. Men vet man ikke selv når man ligger i faresonen, og er det ikke sånn at man kan være overvektig uten å ha de store risikoene for sykdommer? En del studier som viser at det å ha en BMI mellom 25 og 30, altså det vi klassifiserer som overvektig, ikke nødvendigvis har noen store helsemessige konsekvenser.

Nå mener ikke jeg helt alvorlig at BMI er tull, men jeg mener at vi er for opphengt i den. BMI er et verktøy for helsearbeidere, det er ikke noe for hver enkelt. For hver og en av oss, så kan vi finne ut risikoene uten å ha en BMI skala å forholde oss til. Det går for eksempel på kondisjon, fysisk form og magefett. Man kan gå til legen å måle de viktige verdiene. Hvordan er sukker, kolestrol, blodtrykk? Er andre verdier som de skal være? Ta en prat med legen din rundt helsen din, og ikke vær for opphengt i BMI’en. BMI skiller heller ikke fett og muskler, og det er en klar svakhet. En veltrent person med mye muskler kan få en for høy BMI fordi muskler veier mer enn fett. BMI sier heller ikke noe om hvor fettet sitter på kroppen. Det er helsemessig mer farlig å ha mye fett på magen enn for eksempel på lårene. Denne forskjellen får man ikke frem på BMI.

Jeg trener mye, og jeg har tatt av meg 50 kg. Jeg er fortsatt for stor, og har garantert en altfor høy BMI, men samtidig, så må jeg se på verdiene mine. En slank kropp, og en god helse går ikke hånd i hanske, det har jeg skrevet om mange ganger. Jeg med mine store bein, jeg med mitt lipolymfødem, jeg vil jo alltid bære rundt på masse vekt, uansett.

Det er kommet et forslag om å øke BMI grensen fordi nordmenn stadig blir tyngre. En svært dårlig ide mener spesialister innen fedme. Jeg synes uansett vi er for opphengt i BMI skalaen. Vi som er overvektige, vi vet det, og vi vet hvilken risiko vi løper ved og ikke ta de nødvendige takene man trenger for å få helsen på rett gli. For meg er BMI skalaen bare ett ekstra stressmoment, og jeg har valgt og ikke henge meg opp i den.

NRK Sørlandet lagde denne uken en sak til en av sine nyhetssendinger om det nye BMI forslaget. Der ønsket de at jeg skulle si hva jeg mente. Du kan se innslaget her :  https://www.nrk.no/sorlandet/vil-endre-skala-for-kroppsmasse-1.14254989

BMI – bare tull

BMI. Joda, vi har hørt ordet mange, mange ganger. Fokuset har nok vært størst på for høy BMI. Har man for høy BMI, så er man enten overvektig, eller sykelig overvektig. Det er ganske kjipt å havne i kategorien sykelig overvekt. Da ringer alle alarmklokker, og det lyser advarsler overalt.

Jeg misliker sterkt det store fokuset det er på BMI. Egentlig er BMI bare noe tull. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Man trenger ikke dette ekstra stresset når man står i en situasjon hvor man veldig godt vet at man er overvektig og bør gjøre noe med situasjonen.

Unge jenter, slanke jenter de henger seg ofte for mye opp i BMI. De ønsker å være på den nederste delen av skalaen, og gjør det de kan for å slanke seg nedover. Man vet jo fort hvor farlig det kan bli. Vi overvektige har nok utfordringer om ikke BMI skalaen skal henge over oss som et spøkelse i tillegg og blinke rødt på hjerte, kar og tidlig død. Dette vet vi så inderlig godt, og vi har en lege som kan fortelle det.

I henhold til BMI-skalaen er man overvektig hvis man ligger mellom 25 og 30, mens en BMI på over 30 betegnes som fedme. BMI handler jo mye om farene for sykdom. BMI-inndelingen er for å kunne klassifisere folk etter hvilken risiko man har for sykdom. Men vet man ikke selv når man ligger i faresonen, og er det ikke sånn at man kan være overvektig uten å ha de store risikoene for sykdommer? En del studier som viser at det å ha en BMI mellom 25 og 30, altså det vi klassifiserer som overvektig, ikke nødvendigvis har noen store helsemessige konsekvenser.

Nå mener ikke jeg helt alvorlig at BMI er tull, men jeg mener at vi er for opphengt i den. For hver og en av oss, så kan vi finne ut risikoene uten å ha en BMI skala å forholde oss til. Det går for eksempel på kondisjon, fysisk form og magefett. Man kan gå til legen å måle de viktige verdiene. Hvordan er sukker, kolestrol, blodtrykk? Er andre verdier som de skal være? Ta en prat med legen din rundt helsen din, og ikke vær for opphengt i BMI’en. BMI skiller heller ikke fett og muskler, og det er en klar svakhet. En veltrent person med mye muskler kan få en for høy BMI fordi muskler veier mer enn fett. BMI sier heller ikke noe om hvor fettet sitter på kroppen. Det er helsemessig mer farlig å ha mye fett på magen enn for eksempel på lårene. Denne forskjellen får man ikke frem på BMI.

Jeg trener mye, og jeg har tatt av meg 50 kg. Jeg er fortsatt for stor, og har garantert en altfor høy BMI, men samtidig, så må jeg se på verdiene mine. En slank kropp, og en god helse går ikke hånd i hanske, det har jeg skrevet om mange ganger.

Det er kommet et forslag om å øke BMI grensen fordi nordmenn stadig blir tyngre. En svært dårlig ide mener spesialister innen fedme. Jeg synes uansett vi er for opphengt i BMI skalaen. Vi som er overvektige, vi vet det, og vi vet hvilken risiko vi løper ved og ikke ta de nødvendige takene man trenger for å få helsen på rett gli. For meg er BMI skalaen bare ett ekstra stressmoment, og jeg har valgt og ikke henge meg opp i den.

NRK Sørlandet lagde denne uken en sak til en av sine nyhetssendinger om det nye BMI forslaget. Der ønsket de at jeg skulle si hva jeg mente. Du kan se innslaget her :  https://www.nrk.no/sorlandet/vil-endre-skala-for-kroppsmasse-1.14254989

 

Fra den ene til den andre

Jeg sitter og leser gjennom gamle blogginnlegg, og gamle artikler. Jeg stopper opp ved et blogginnlegg fra 2016, et blogginnlegg som jeg fort skjønner er minst like aktuelt nå 2 år etter.

NRK publiserte for 2 år siden en tankevekkende artikkel. En artikkel som jeg håper mange leste, spesielt de som vurderte slankeoperasjon. Artikkelen ligger nok fortsatt på nett. Jeg håper mange fagfolk leste den, for artikkelen fortalte om livet for veldig mange slankeopererte i tiden etter inngrepet. Ofte er det solskinnshistoriene vi hører om, eller vi hører om erfaringer kort tid etter inngrepet. Sjeldent hører vi om bivirkningene, og komplikasjonene som kan komme år etter operasjonen. Det som skulle bli starten på ett nytt liv, blir ofte starten på noe helt annet for flere, og flere slankeopererte.

Det som skulle bli starten på alt man hadde drømt om, det blir ofte starten på et liv man i utgangspunktet ønsket seg bort i fra. Avhengigheten til maten, avhengigheten til sukkeret, alle følelsene som gjør at vi spiser, som gjør at vi blir overvektige, man tror alt dette vil forsvinne i det man legger seg på operasjonsbordet. Ny forskning viser dessverre at mange går fra en avhengighet til en annen, og dette er alvorlig, og en stor, rød lampe bør lyse!

Overvekten sitter i hodet. Jeg tror de fleste nå etter hvert innser dette, og er enige i det. Vekta sitter mellom ørene! Man kan ikke operere bort verken vonde følelser, psykiske problemer, eller avhengighet. Alt dette sitter i hodet ditt, ikke i kroppen din! Vekten din vil gå ned, livet vil bli lettere å gjennomføre, men alle vonde følelser du hadde i det du la deg på operasjonsbordet, all avhengigheten du hadde i forhold til mat, alt dette vil du fortsatt ha i hodet ditt når du våkner opp, og starter ditt nye liv…Alle psykiske problemer, og utfordringer vil være på akkurat samme plass, og de vil kreve like mye av deg selv om kroppen din blir lettere. Starten på det nye livet blir plutselig starten på nye problemer, og nye utfordringer.

NRK sin artikkel satte ett enormt viktig fokus, og all forskning slår det også fast : Flere, og flere slankeopererte sliter med alkoholproblemer. Slankeopererte erstatter en avhengighet med en annen. Når man ikke lengre kan spise på følelser, og bruke maten som trøst når man kjenner uroen , og vonde følelser komme, så kan veien inn i ett nytt misbruk være kort. Noen utvikler anoreksi, og driver overdreven trening, noen kan havne i økonomiske problemer, noen bruker sex…veldig mange utvikler et alkoholproblem.

Forskning gjort i USA, og studier gjennomført her i Norge viser helt klart at fedmekirurgi øker risikoen for alkoholmisbruk. 2 av 3 fedmeopererte får problemer. Dette er ikke bare alkoholproblemer, men også andre rusmidler, selvskading, eller problematisk bruk av mat. 2 av 3 opererte! Det er høye tall, altfor høye! Risikoen for alkoholproblemene oppstår ofte noen år etter en slankeoperasjon i følge Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst.

 

 I NRK sin artikkel stod to slankeopererte frem. Begge misbrukte alkohol. Den ene hadde hatt år med tungt misbruk etter operasjonen i 2010. For begge begynte tiden etter operasjonen bra, men så kom problemene. Den ene begynte å erstatte sin avhengighet til sukker med alkoholen. Den andre for å glemme alt hun ikke syntes var så bra i livet. Begge etterlyste de mer informasjon før de la seg under kniven. Når det kommer til nettopp informasjon, så tror jeg Helse Norge her svikter stort. Der kommer altfor lite informasjon, og altfor lite fakta ut til de som ønsker en slankeoperasjon.

Få vet det de trenger å vite om livet, og eventuelle komplikasjoner etter inngrepet. Mest etterlyste de fakta om de psykiske utfordringene som de kan støte på. Der er heller lite, eller ingen hjelp å få på det psykiske planet etter inngrepet. Hvor er oppfølgingen på det mentale planet? Vi kan nok bli flinkere sier fagfolkene…. Jeg tror også altfor mange som sliter med avhengighet, og psykiske problemer får ja til operasjon istedenfor nei. Der sitter fagfolk med en stor kompetanse , og disse avgjør hvem som skal få operasjon, og hvem som ikke skal få.

Fagfolk som sitter på all informasjon om deg, og som så innmari godt vet at man ikke kan operere bort verken avhengighet, eller psykiske problemer. Likevel gir de klarsignal til å operere mennesker som vil slite like mye psykisk selv om vekten går ned! Skjønn det den som kan! Jeg er ganske så sikker på at dersom man behandlet hodet før man i det hele tatt tenkte på en slankeoperasjon, så ville man få mange som faktisk takket nei til operasjon etterpå, og de som hadde latt seg operere uansett, de hadde fått en god start på sitt nye liv. Er det jeg som er dum, og tenker for enkelt, eller er det faktisk helsemyndighetene som tenker, eller handler helt feil?

All overvekt har en årsak. Årsaken er ikke alle de ekstra kiloene man bærer på. Vi har alle hver vår årsak, og årsaken sitter i hodet vårt. Ville det ikke ha vært fint og visst hvorfor du er overvektig. Det er ikke så enkelt som at du bare er veldig glad i mat, eller veldig glad i snop. Det er ofte mye mer underliggende enn det. Mange har stort utbytte av en operasjon, og i disse tilfellene, så er jeg utrolig glad på deres vegne. For mange andre, så kan det dreie seg om mer underliggende vansker som kan knytte seg til kropp, mat, selvbilde, og følelser. For alle disse så vil ikke en operasjon være løsningen. 

Man kan ikke operere bort problemer man sliter med. Problemene vil være der frem til du selv tar tak i de, og får den hjelpen du trenger. Jeg er ganske så sikker i min sak at dersom man hadde fått tilbud om profesjonell hjelp til det mentale,  før det overhodet var snakk om en slankeoperasjon, så er jeg sikker på at antall slankeoperasjoner ville blitt redusert veldig naturlig. Får man den hjelpen man trenger til å jobbe med hodet, så vil man også finne svarene, og få de riktige verktøyene som man trenger på veien til en bedre helse, og ett lettere liv.