Vonde livsopplevelser gjør oss overvektige.

Dette var overskriften på hjemmesiden til P4 denne uken, og dere som følger bloggen min vet at jeg er veldig enig i dette. Gjennom bloggen min, og engasjementet jeg har rundt stigmatiseringen av overvekt, så har jeg flere ganger uttalt meg om dette. All overvekt har en årsak. Det er ikke så enkelt at man bare spiser usunn mat, og drikker masse brus fordi man har lyst. Det er ikke så enkelt som at man sitter mye for seg selv, og er lite aktiv fordi man er en tiltaksløs, og lat person uten mål, og mening i livet. Det er en årsak til alt dette.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er en årsak til at vekten tar kontroll over livet til så mange, og det er denne årsaken man må ta tak i dersom man skal klare å få kontroll over vekten, og få tilbake det livet så mange overvektige ønsker seg. Ingen ønsker et liv hvor vekten har kontroll, et liv som blir tyngre og tyngre å leve. Ingen ønsker å være der, og nei, oppskriften på dette er ikke så enkel som så mange forståsegpåere tror de sitter på. Hadde oppskriften vært så enkel, så hadde vi ikke hatt de store problemene som vi har med overvekt. Da hadde de fleste hatt den vekten de ønsket seg.

Tren mer og spis mindre, joda, den oppskriften har vi hørt så mange ganger før. For noen få, så funker den, men for de aller fleste, så funker den ikke, ikke i lengden. Det er fordi livsopplevelsene er for vonde. Det er det vonde som har kontrollen. Sånn vil det være til man får bearbeidet de vonde livsopplevelsene som preger livene våre.

Vonde erfaringer i livet fører til sykelig overvekt. En ny norsk studie, omtalt i Tidsskriftet for den norske legeforening viser at ni av ti personer med sykelig overvekt hadde en vesentlig og belastende livserfaring. Undersøkelsen er gjort blant 70 pasienter ved Regionalt senter for sykelig overvekt i Bodø i 2018. Alle hadde sykelig overvekt og ble spurt om opplevelser i livet. De fikk åpne spørsmål om trygghet i hjemmet som barn og ung, sosial deltakelse med jevnaldrende, fysisk aktivitet som barn, skolefaglig mestring og livshendelser før en dramatisk vektøkning. 66 prosent svarte at de hadde opplevd alvorlige relasjonsbrudd. 41 prosent svarte at de følte manglende omsorg fra foreldre, mens 39 prosent opplevde vesentlig utrygghet som barn. I tillegg sa 34 prosent av deltakerne i studien at de hadde opplevd psykisk vold. Forskerne bak studien mener at resultatene viser at pasientens livshistorie bør inngå i utredning av sykelig overvekt. Sykelig overvekt betyr å ha en BMI som er over 40, eller over 35 dersom en har en alvorlig tilleggssykdom.

Jeg tror denne undersøkelsen kan være viktig. Kanskje kan den endelig åpne for at Helse Norge virkelig skjønner at overvekten sitter i hodet. Vel, selve overvekten, den sitter på kroppen, jeg husker et par har kommentert det et par ganger, men årsaken til overvekten, den sitter i hodet. Jeg er sikker på at mange av dere som leser bloggen også vil nikke gjenkjennende når undersøkelsen slår fast at det vonde man opplever i livet kan føre til overvekt. Det vonde gjør at man spiser på følelser. Mat gir trygghet, mat får en til å glemme et lite øyeblikk. Mat kan for mange være den eneste trøsten man har. Jeg synes det er så trist å vite at så mange har det nettopp slik, og får man ikke jobbet med det vonde som preger livet, det vonde som får en til å spise på følelser, så vil man aldri lykkes med en varig vektnedgang.

Det er et program jeg prøver å få med meg på tv, og det er ” My 600 – Ib life.” Dette er det amerikanske tv programmet hvor man i hver episode følger et år i livet til en sykelig overvektig person. Her veier alle minst 270 kg, så her snakker vi helt klart ekstrem overvekt, og vi snakker om personer hvor vekten har tatt fullstendig kontroll, og hvor de fleste har et liv lenket til en stol, eller til sengen. Selv få skritt er en utfordrende dagsreise for dem. Pasienter blir satt under behandling av den iransk-amerikanske Houston kirurgen, Younan Nowzaradan, også kalt ” dr. Now.” som først får dem til å gå ned i vekt alene ved å følge en streng diett, og deretter avhengig av pasientens fremgang, får utført en slankeoperasjon. Det er grusomt å se hvor stor rolle mat har fått i livene til alle disse menneskene. Alt de tenker på, døgnet rundt, det er når de skal ha sitt neste måltid, og hva de skal spise. Disse menneskene spiser enorme mengder, og det er så ekstremt, og vondt det hele, men felles for alle disse, er at de alle har opplevd vonde, og traumatiske ting i livene sine. Veldig mange av disse har opplevd grusomme overgrep. Skal de lykkes med vektnedgangen, så må også en terapeut inn i bildet i løpet av behandlingen.

Klart det er vondt og vanskelig å snakke om de vonde tingene man har opplevd i livet, og som fortsatt preger livet, men skal man lykkes, så må man rydde i hodet. Man må ut med gamle tanker, man må bearbeide det vonde, og det er dette Helse Norge nå må se viktigheten av. Mange som har opplevd vonde ting, de lar en avhengighet overta livet. Når det kommer til feks rus, så er man jo veldig opptatt av hva i livet til en rusavhengig som har ført til avhengigheten, det samme bør gjelde for overvektige. Mat er blitt en avhengighet for mange. Mat har blitt en lykkerus for et lite øyeblikk. Mat er blitt trøst, den eneste gleden en del kjenner på.

Jeg håper man nå ser viktigheten av å jobbe med psyken når man skal jobbe med overvektige. Jeg håper man ser hvor viktig dette er for å kunne klare kampen mot vekten. Om undersøkelsen kan hjelpe mot den store stigmatiseringen som finnes rundt overvekt i dag, det vet jeg ikke. Kanskje hos noen, men jeg tror nok dessverre overvektige alltid vil være stigmatisert. Det er for mange som tenker for enkelt. Overvekt vil alltid være den gruppen mennesker det er helt ok å snakke stygt om, eller til.

Jeg har selv fått god hjelp til å rydde i hodet mitt når jeg startet endringsreisen, og det har betydd enormt mye for at jeg har klart det jeg har klart. Jeg er nok kanskje den ene prosenten som man viser til i undersøkelsen som ikke kan sette fingeren på en, eller flere vonde livsopplevelser som har ført til overvekten min. Jeg har aldri opplevd noe som har ført til at jeg har en stor kropp, men jeg ser jo nå at jeg i ung alder fikk lipødem, og jeg ser jo også at jeg i en periode i livet mitt verken spiste sunt, eller var aktiv, og at det utgjorde en del ekstra kilo på vekten. Jeg fikk kreft i 2002 som igjen førte til at jeg fikk lymfødem som senskade. Så for min del er det mange faktorer som har ført til stor vekt. Men det er mulig å endre. Det er mulig å gjøre noe med det, men det krever jobbing, beinhard jobbing, ikke minst mentalt.

I morgen skal jeg ha en flott giveaway på bloggen min, og så er det i dag kun en uke til vi åpner den første luken i bloggens flotte adventskalender.

Ha en nydelig lørdag!

KIlde: P4

Jeg synes den siste tiden har vært veldig gode dager. Tiltross for en kranglete fot, så kjenner jeg at jeg er på riktig vei. Selv om den vonde foten gjør noe negativt med hodet mitt, så kjenner jeg også at jeg er så innmari fornøyd med fremgangen min, og det er så deilig å kjenne at jeg er motivert, og at jeg gleder meg til trening. Denne uken har ikke vært like god som forrige uke pga betennelsen i foten, men jeg har fått trent noe, og betennelsen er forhåpentligvis bare midlertidig.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Samtidig har jeg brukt tid på å tenke på hvor heldig jeg faktisk er, og hvor mye flinkere jeg må bli til å sette pris på hver eneste dag. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei? Må dagene være fulle fra morgen til kveld? Må barna kjøres til og fra aktiviteter hele uken? Må vi selv, og de rundt oss gjøre noe hele tiden? Jeg tror vi er for opptatt av at det må skje noe, barna må være med på alt, og selv skal vi være tilstede for oss selv, og de rundt oss 24/7…hvor blir det av de virkelig gode stundene? De stundene hvor vi ikke gjør noe som helst, og hvor vi kjenner roen, hvor vi senker skuldrene, og virkelig kjenner hvor gode dagene virkelig kan være.

Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre, og jeg vet hvordan det er å kjøre til, og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med. Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med, og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt. Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede.

Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, det å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid – det gjør så utrolig godt! Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, kjenne på roen, og kjenne at man lever. Ingenting er en selvfølge….de som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på dagene på en annen måte. Må man komme til livets tøffe realitet før an ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag….

Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, det blir litt rosa for mange .Jeg sier ikke at man skal tenke sånn hele tiden, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr mye for meg. Alt trenger ikke være så stort, og flott, det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.

Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft. Det er vondt å kjenne på, men samtidig, så vet jeg at min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke kreften ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av takknemlighet for at jeg var en av de heldige. Jeg fikk livet i gave, og kjenner på en enorm takknemlighet. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok litt ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene, på de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.

Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet. Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode, og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best, men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det fordi jeg fort satte ett annet fokus, og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på, og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett… men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.

Jeg tror min hverdag gjennom sykdomstiden, og endringsreisen min har vært lettere fordi jeg valgte å se fremover, og fordi jeg nektet å la sykdommen, og så mye vektfokus prege dagene for mye. En god hverdag burde være en selvfølge. Det er sånn de fleste dagene i alle fall burde være. Det er vondt at det ofte må alvorlige ting til før man innser viktigheten av å ha det godt, og gjøre gode ting. Jeg har med årene blitt mindre kravstor, og jeg har ikke de store behovene lengre, men det har ikke alltid vært sånn. For meg er de små tingene, og hverdagen blitt det viktigste. Hvorfor skal det kun være i ferietiden man virkelig nyter, og koser seg? Hvorfor må man reise bort, og helst til andre siden av jorden for å være lykkelig? Jeg reiser gjerne på turer, og vil gjerne oppleve masse nye ting, men det vil jeg gjøre i hverdagen også… det er hverdager man har mest av.

Det å bli mommo, det å få oppleve å få barnebarn har for meg vært helt ubeskrivelig. Det har tilført livet mitt noe helt spesielt, og noe enormt verdifullt. For en lykke, og for en gave. Jeg har et stort ønske om å være tilstede for prinsene mine. Være den trygge og gode som tar del i livene deres, og som gir de gode opplevelser. En mommo som alltid er der for de. Kan du tenke deg en større lykke enn når eldste barnebarnet får øye på deg, og du ser øynene hans stråler, og han løper mot deg med åpne armer, og kan ikke komme fort nok opp i armene dine for å gi deg verdens beste bamseklem. Sånne øyeblikk vekker tusen av følelser i deg, og man kjenner på en kjærlighet, og en lykkefølelse som ikke kan beskrives med ord. Jeg er så heldig, og prinsene gir meg også motivasjon til å trene godt. For meg er det viktig at også kroppen kan være tilstede fremover.

Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at livet skal være godt? For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor… vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Livet har fått ett annet perspektiv. For min del endret også mye seg da jeg mistet pappa for 14 år siden, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. Samlivsbruddet for 2 år siden gjorde også noe med meg, i positiv forstand. Samlivsbruddet viste at valget jeg tok var det riktige. Selv om mange nok reagerer når jeg sier det, så har jeg aldri sørget over det som skjedde. Det var til det beste for meg, og det riktige. Det var meningen at jeg skulle videre, og alt dette så jeg bedre og bedre etterhvert som tiden har gått. Man skal ikke være en plass bare for å være der. Man har et liv, og det livet skal man gjøre så godt som mulig. Den stormfulle tiden samlivsbruddet skapte, den gjorde meg sterkere, og sikrere, og jeg er helt ærlig når jeg sier at livet er innmari godt nå. Jeg er på en innmari god plass, og fremover skal jeg jobbe for å nå drømmene mine. Det er så mye som ligger der fremme om jeg bare våger. Jeg har alle muligheter til å oppnå det jeg ønsker og drømmer om. Kan man drømme det, så kan man oppleve det sa Walt Disney, og jeg er helt enig.

Betennelsen i den ene foten har gjort treningsuken noe dårligere enn først planlagt, men til uken, så håper jeg at jeg er tilbake der jeg skal være. Treningsplanene er lagt, så håper jeg foten holder nå som den har fått litt mer rolige dager denne uken. Er det noen av dere som sliter med det samme, og hva har dere gjort for å få det bedre? Jeg satte en sprøyte med kortison og bedøvelse for knappe to mnd siden, men den virkningen er nå gått ut. Jeg har fått foreslått trykkbølgebehandling av flere. Er det noen som har erfaring med det? Jeg har hørt det er smertefullt, men virkningsfullt. Dersom noen har gode råd, så tar jeg de i mot med åpne armer. Foten har kranglet skikkelig den siste uken, og det betyr også at den har vært skikkelig smertefull i perioder.

Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Ingenting er en selvfølge….

I dag blir jeg 50 år. I dag forlater jeg 40 årene, og blir 50 åring. Dagen i dag føles akkurat som dagen i går. Jeg føler meg ikke en dag eldre enn i går, og jeg føler meg ikke noe annerledes enn jeg gjorde i fjor på denne tiden. Likevel føles det litt rart å si at jeg nå er 50. Da jeg var yngre, og mennesker rundt meg var i 50 årene, da begynte de å bli godt voksne, og i våre øyne da, så var de nok litt gamle. Gammel er nok ikke det første ordet jeg tenker på når jeg nå har forlatt 40 årene. Jeg er godt voksen, midtveis i livet, moden, men ikke gammel.Jeg vet sannelig ikke om datteren min føler hun har en ” gammel ” mamma, og prinsene mine, de er så små ennå at de ikke har noe forhold til alder heldigvis. Min mor på 79 år føler det er veldig rart at minstejenta nå er 50.

Jeg har ikke gruet meg til å bli 50. Jeg er på en veldig god plass i livet. Jeg er der at alder kun er et tall, og mye i livet blir til hva man gjør det til. Kunne jeg ha valgt alder, så ville jeg nok definitivt ha blitt værende i 40 årene. 40 årene har vært utrolig gode år. Da får man den gode tryggheten på så mye. Man blir tryggere, og mer selvsikker. Man har endel erfaring å bygge på, og ta med seg. For meg personlig, var 40 årene de årene hvor mye falt på plass, hvor jeg tok de viktige, og riktige grepene, hvor jeg vokste som menneske, og fikk tilbake troen på meg selv. Alt dette som jeg fikk med meg gjennom 40 årene, som jeg lærte, og som jeg vokste på, det skal jeg ta med meg inn i 50 årene.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg synes det er rart å tenke på at jeg nå er i 50 årene, men gruer meg, det gjør jeg ikke. Alder handler om hvordan man føler seg, og hvor man er i livet. Man merker jo at ting skjer i kroppen når årene går, men her kommer også viktigheten av trening inn. Viktigheten av at jeg prioriterer trening, at dette fortsatt skal være et viktig fokus. Trene, og gå turer.  Være flink til å gjøre gode ting som gir meg påfyll både psykisk og fysisk. At jeg nå også har to nydelige prinser i livet mitt, det gjør også noe med fokuset mitt på helse. Jeg vil være der for dem, og jeg vil kunne være aktiv sammen med de. I den tiden vi er i nå, så merker jeg at det sliter på viljen det å trene, og det å være så aktiv som jeg har vært. Jeg leter etter den jernviljen jeg hadde, og jeg må finne den.

I dag skulle jeg ha feiret sammen med den nærmeste familien. I dag kjenner jeg virkelig på hvor mye de betyr for meg alle sammen, og hvor mye jeg savner å treffe dem, og tilbringe tid med dem. Jeg kjenner hvor mye det gir meg at jeg feks på bursdager kan invitere til familieselskap. Det blir en rar bursdag, og jeg må jo innrømme at det nok blir en litt trist bursdag også. Jeg er en person som er veldig glad i å stelle istand selskaper, eller sammenkomster. Ikke fordi jeg må være et midtpunkt, men jeg liker å planlegge, jeg liker å treffe flotte mennesker i sosiale settinger. Jeg er nok en organisator, og jeg tar nok ofte intiativ til og treffes i ulike settinger. I dag skulle prinsene mine ha vært her, og alle mine nære. Det blir rart og skulle lage selskap for to, for i dag blir det kun min kjære mamma og meg som skal feire. Det blir fint, men det blir også veldig rart, og man kjenner nok ekstra på savnet etter mine nærmeste.

Det er lenge siden jeg bestemte meg for å feire 50 års dagen min stort. Dato for feiring var satt, og alt var planlagt. 55 stk hadde til nå sagt ja til å komme. Jeg har gledet meg så til å feire sammen med flotte mennesker som alle på sin måte har betydd noe for meg gjennom årene. Tema for min 50 årsdag skulle være noe sånn som ” Takk for at du har betydd noe i livet mitt.” Noe sånn cirka der tenkte jeg. På en så stor dag, så ønsket jeg å invitere mennesker som alle på sin måte har betydd noe for meg. Ikke alle er en del av livet mitt i dag, men de har alle betydd noe for meg på et tidspunkt, og de har betydd såpass mye at de har satt gode spor. Mennesker som har vært der gjennom barne og ungdomsårene mine, mennesker jeg har knyttet vennskapsbånd med i voksen alder, mennesker som har vært en enorm støtte på den veien jeg har gått de siste årene. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag visst det ikke hadde vært for et par helt spesielle personer. Selv om jeg ikke har det nære forholdet til alle disse i dag, så kan jeg takke de for så mye. Det er ikke alle som følger en hele livet. Noen faller av underveis uten at det egentlig er noen grunn, andre er som en en stødig mur år etter år. Noen venner betyr mye for deg i ulike deler av livet.

Skoleårene, barndomstiden, ungdomstiden, radiotiden, russetiden, voksentiden – jeg er så takknemlig for at jeg gjennom årene har truffet så mye flotte mennesker som har beriket livet mitt på en eller annen måte. Spesielt må jeg nok trekke frem tiden jeg hadde i nærradiomiljøet og NGU miljøet fra jeg var 14 år gammel. Jeg som den stille, beskjedne og usikre jenta som jeg var, jeg hørte at Radio Ung søkte flere frivillige. Radio, det skulle jeg begynne med. Jeg fikk med ei klassevenninne, og dro ned for å finne ut hva dette var for noe. Det ble mange år som frivillig, og radio ble jo min vei i årene fremover. Radio er min jobb i dag. Hadde det ikke vært for at jeg møtte de riktige personene da jeg kom til Radio Ung, så hadde jeg aldri drevet med radio. De så meg, og tok vare på meg, og jeg begynte å blomstre. Det samme gjelder i jobbsammenheng. Folk som har trodd på meg, og som har sett kvalitetene mine, og som har gitt meg muligheter til å få jobbe med det jeg virkelig elsker. Livsstilsendringene jeg har gjort de siste årene. Menneskene som jeg kan takke for at jeg er der jeg er i dag. Menneskene som ikke ga meg opp, men som var der, som pushet meg og støttet meg. Mennesker som jeg kunne diskutere med, søke støtte og råd hos, mennesker som trodde på meg, mennesker som så meg og ikke bare kiloene. Treningsgruppen for overvektige har betydd enormt mye for meg. Alle de flotte jentene jeg har fått lov å bli kjent med gjennom treningen. Støtten man har fått fra mennesker som kjemper den samme kampen. Latteren, samholdet, støtten – det har betydd enormt mye. Og ikke minst alle de flotte, nære vennene mine. Venner som har beriket meg på hver sin måte. Venner som er stødige som fjell. Venner som alltid er der. Og jeg skal ikke glemme den fine familien min. Vi er ikke den største familien, men for en flott gjeng vi er!

Den store feiringen 18.april er utsatt. Tiden vi er i nå gjør at feiring sammen med så mange mennesker blir umulig. Jeg kjenner det er sårt og trist, jeg hadde gledet meg så masse…men jeg ser jo veldig godt hva som er viktigst akkurat nå. Den store feiringen er ikke avlyst, den er kun utsatt. En dag skal jeg feire dagen sammen med denne store, flotte buketten av mennesker, og når vi igjen kan samles, så vil feiringen bare blir enda finere, og vi har enda mer å feire.

I går tenkte jeg mye. Endel tårer ble felt. Ikke fordi jeg var trist, men i går brukte jeg litt tid på å skru årene noe tilbake. Jeg satt etterpå og kjente på en stor takknemlighet. En takknemlighet for hva livet har gitt meg,  alt jeg har fått oppleve, alle de flotte menneskene jeg har møtt. Jeg har absolutt hatt mine kamper. Livet har i perioder vært både utfordrende og tøft. Livet har ikke være en dans på roser, men likevel, så har det vært 50 utrolig fine, og gode år. Jeg føler meg utrolig heldig, og takknemlig. I de tøffe periodene har jeg funnet en styrke jeg ikke ante at jeg hadde, og motgangen har gjort meg sterkere, og tøffere. Jeg er tryggere, jeg stoler mye mer på meg selv, jeg har erfaringene, selvtilliten er på et helt annet nivå, og jeg kan sette meg selv mer i fokus uten å være egoist av den grunn. Jeg får jobbe med,  og realisere ting jeg tidligere bare har drømt om. Jeg føler meg voksen uten at det ligger noe negativt i det. Man har vært igjennom tøffe tider med sykdom, og samlivsbrudd, men disse tingene, de har iallefall gjort meg mye sterkere. Det har også gjort at jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte enn før. Jeg har en styrke jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg er tøff, og jeg mestrer.

I går kom det masse blomster på døren. Jeg ble så rørt, og så utrolig glad og takknemlig. Nydelige buketter og oppsatser, nydelige kort med så utrolig fine ord. I går kom det mye gledestårer, og jeg følte meg som verdens heldigste. To av mine flotte kusiner kom også på døren i går med en stor, flott krukke full av uteblomster. Slikt varmer noe helt enormt.

I dag er jeg 50. Dagen skal feires selv om vi bare blir to. I dag blir det indrefilet med masse deilig tilbehør. Jeg har bestilt bløtkake, og verdens beste skal bakes. Flagget skal henges ut, og et par gullballonger skal blåses opp. Planene for tiden fremover, de er mange og spennende. Jeg ser frem til den gode, trygge hverdagen igjen. Dagen hvor jeg skal knuseklemme prinsene mine, og igjen være sammen med alle de som betyr så mye for meg. Jeg tror vi kommer til å se en annerledes hverdag. En hverdag hvor vi kommer til å sette mye mer pris på hverandre, på samholdet, og på hverdagen. Jeg gleder meg til årene som ligger foran meg. Gratulerer med 50 årsdagen, Heidi – 50 årene skal bli fantastiske!!

Jeg gruer meg ikke. Ikke en plass faktisk. Rart er det, men ingen grunn til å grue seg. Egentlig er man vel faktisk heldig.

5.april blir jeg 50 år, og jeg har bestemt meg for å gå inn i 50 årene med glans. Feires skal det også. Ingenting å grue seg for å bli 50. Alder er og blir tall, og vi er heldige som får lov å bli eldre. Jeg planlegger stor feiring av en stor dag. Jeg har jo sånn sett alltid vært glad i å feire, og stelle istand selskaper, både for meg selv og andre. Jeg gikk noen runder for å finne ut hvordan jeg skulle feire 50 årsdagen, og endte på å leie lokale og invitere venner og familie til feiring. Det jeg har valgt å gjøre til 50 års festen, det er å ha invitere mennesker som alle på sin måte har betydd noe for meg i alle disse årene. Kanskje er jeg ikke så nær de i dag, men de har alle hatt en spesiell plass i hjertet mitt, og de har på hver sin måte betydd noe helt spesielt. Det er ikke sikkert de er klar over selv hva de har betydd for meg, og denne 50 årsdagen er en fin måte å fortelle dem det på.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Når man sitter og planlegger fest og feiring, så blir man også sittende å mimre. Det er fint å sitte å mimre litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Jeg har vært utrolig heldig som har fått være med på så mye, som har vært endel av så fine miljøer. Man har også opplevd sorg, og  store utfordringer langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde. En styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun var 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk  i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen. Men så var det denne styrken da som man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

Bloggen skal ikke handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. Min datter ville vel hevde at jeg begynner å bli noe gammel når jeg snakker om å mimre, og se litt tilbake, men for meg er det også litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har opplevd. Alle de flotte menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Noen er der en periode, så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det også noen mennesker som jeg er glad for at ikke er en del av livet mitt lengre. Noen har bare tatt energi, og aldri gitt noe, men så lærer man av det også.

Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir kanskje vennekretsen noe mindre enn når man var noe yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene som gir deg noe, de er igjen. Man setter kvalitet aller først, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst. Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med en masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Hvem skulle vel trodd at jeg har vært speider i 10 år. Jeg var meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim. Noen veldig flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble vel ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Når jeg tenker etter, så var jeg nok en langt bedre speider enn idrettstalent. Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år.

Personer fra barndommen som fortsatt har en stor plass i hjertet mitt. Ikke at vi treffes på daglig basis, men likevel venner for livet. Evig vennskap. Vi vet at vi er der for hverandre. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til. Snart 50 år, og vennskapet er like sterkt.

Det er altså feiringen av 50 årsdagen min som gjorde at jeg ble sittende å bla i minner. Barne og ungdomsårene. Speideren var viktig, men den tiden som nok har betydd mest for meg var tiden i Radio Ung. Det var der min interesse for radio startet. En interesse som etterhvert ble levebrød. Jeg var 14 år da jeg våget meg ned i radioens lokaler i Ekserserhuset her i Kristiansand.  Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått så mage år, det er helt utrolig. Panikken sprer seg jo også litt når man tenker på at det er så mange år siden. Jeg kan jo løpe til speilet for å se etter rynker, og grå hår. De grå hårene har ikke kommet under alle de lyse stripene i håret mitt. Jeg har sånn sett gitt frisøren klar beskjed at dersom hun oppdager grå hår, så vil jeg ikke vite om det før jeg kanskje en dag bare må innse at speilet ikke lyver. Når det gjelder rynker ,og grå hår, så har jeg gode gener tror jeg. Pappa hadde ingen rynker, og kun få grå hår. Mamma har så vidt noen grå hår, og rynkene kommer for det meste av andre ting, men nå begynner hun jo også å bli en voksen dame.

Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 36 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt! Det er så utrolig fint og kunne kjenne på den gode følelsen av at man har hatt en jobb man aldri har gruet seg til å gå til. Jeg har vært så heldig! Alle de utrolig flotte menneskene man får møte gjennom en slik jobb, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor.

Alle ukjente, men også alle kjente man har møtt. Angrer nesten på at man ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett bare på godt, men noen har vært sure, grinete, og lite hyggelige. Jeg husker ennå første dag på jobb i Radio Sør i 1989, og jeg ble sendt til Kjevik for å intervjue Øystein Sunde. Gud, som jeg hadde forberedt meg. Jeg hadde brukt lang tid, og syntes selv jeg hadde gode spørsmål klare… da vi møtte Sundes manager før intervjuet, så husker jeg vi fikk utdelt en liste over spørsmål som Sunde mislikte å bli spurt. En rask titt på listen, og panikken slo ned som et lyn i meg – alle disse spørsmålene han ikke likte å få var akkurat de spørsmålene jeg hadde planlagt å spørre han om. Jeg husker ikke helt hvordan det gikk, men jeg tror jeg gikk inn i en panikk transe, men jeg husker iallefall at han ikke var en videre hyggelig person å intervjue. Heldigvis er det få som er sånn.

Radio har i veldig mange år vært levebrødet mitt. Mange år i Radio Sør, så i Radio Søgne, tilbake i Radio Sør, og nå i Radio Metro. Gjennom alle disse årene har jeg møtt så mange flotte mennesker som alle på sin måte har betydd masse for meg. Ikke alle har jeg kontakt med i dag, men der er flere som alltid vil ha en plass dypt inne.

Treningen gjennom de siste årene, og en helt spesiell person som fikk meg inn på den veien, og som var der for meg lags veien i flere år. Treningstimene sammen med alle de flotte, overvektige damene både i gymsalen på Dvergsnes Skole, på Spring og etterhvert nå også på crossfit’en. For noen damer. For en gjeng. Klart flere av disse har betydd noe for meg. Samholdet, latteren, de gode samtalene, det å vite at man er en viktig del av en gruppe.

Ledervervet i NLLF. Det har vært to fantastiske år! Jeg hadde aldri hatt et lederverv før jeg sa ja til NLLF, aldri jobbet så mye organisasjon, men med et brennende engasjement for lymfødem og lipødemsaken. Det har vært en bratt læringskurve, men arbeidet gir meg så utrolig mye. Jeg har lært så masse, jeg har fått jobbet med ting som engasjerer meg, og jobben vi har gjort, den begynner nå å gi resultater. Jeg har et flott styre, og jeg har mennesker rundt meg som betyr masse for meg, som jeg jobber så godt sammen med. Jeg kan sparre, lufte frustrasjon og ideer. Personer jeg alltid vil ha med meg i hjertet. Personer som gir meg energi, som kan inspirere og motivere, og som er dønn ærlige.

50 årsdagen min blir en reise ned ” Memory Lane.” Jeg har lyst til å samle mennesker som har betydd noe for meg. Mennesker som på hver sin måte alltid vil ha en plass i hjertet mitt. Jeg tror det blir en flott feiring og en flott kveld. Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var like håpløse. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Mens jeg satt der og mimret, så vandret tankene også over på fremtiden. Hva vil jeg fremover? Jeg har så masse planer. Spennende planer. Nå må jeg bare lande de viktigste ballene. At tiden der fremme blir spennende, det er det ingen som helst tvil om, og når planene er klare, så skal jeg selvsagt dele de med dere. Jeg må bare tørre. Jeg må bare realisere alle de tingene jeg har lyst til.

Men jeg trenger litt hjelp av dere flotte lesere til planleggingen av den store dagen min : Underholdning. Ikke de typiske selskapslekene hvor man driter seg loddrett ut, men det må da være andre, morsomme leker? Andre forslag for å få kvelden ekstra fin?

Det er ingen hemmelighet at det har pågått en konflikt i blogg-Norge om hva man skal reklamere for og skrive om for leserne sine. Hva som er et sunt forbilde diskuteres stadig. De siste dagene har diskusjonen rast i media igjen,og diskusjonen har gått varmt på utallige blogger rundt kroppspress, og bloggeres påvirkning på unge jenter.

Diskusjonen startet på Vixen utdelingen forrige fredag, og det var igjen blogger og influencer Kristin Gilsvik som langet ut mot sin kollega Sophie Elise. Dette er jo ikke første gangen Kristin Gilsvik går hardt ut mot Sophie Elise. I en lengre video på bloggen sin for et år siden, så var Gilsvik lei av Sophie Elises positive innlegg om å fikse på utseende. Gilsvik har vært klar på at det å fikse på utseende ikke skal normaliseres. Sophie Elise har i en ung alder gjort flere kosmetiske inngrep, og når hovedvekten av leserne hennes er unge jenter, så må det nok være rom for å stille seg kritisk til mange av innleggene som er blitt skrevet. Som blogger har man et ansvar. Det har alle bloggere uansett hvor mange leserne man har. Bloggere har stor påvirkningskraft, og bloggere har stor makt. Klinikken i Tyrkia hvor bla Sophie Elise har gjort noen av sine inngrep, de er helt klare på at det har vært god butikk for dem at de har kommet i fokus. De er klare på at mange unge jenter ønsker å gjøre det samme som de kjente bloggerne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg også føler på et ansvar for det jeg skriver. Jeg har vært bevisst på at bloggen skal være en dønn ærlig blogg, og jeg skal kunne stå for det jeg skriver. Jeg vil ikke reklamere for noe som jeg selv ikke kan stå inne for uansett hvilken avtale man blir tilbudt. Jeg er nå det man kaller voksen, og min blogg har voksne lesere. Det blir annerledes for meg enn for de som skal nå de yngste leserne. Mine lesere har evne til å være kritisk, og til å legge seg opp sin egen mening. Likevel tenker jeg alltid godt igjennom det jeg skriver som kan påvirke de som leser innlegget mitt. Det er viktig av at alle som blogger tenker på dette, spesielt de som har de yngste leserne.

Jeg har ikke fulgt diskusjonen som raser så veldig godt, men media har utvilsomt også et ansvar her. Enkelte av toppbloggerne har jo klippekort i media, og mange av de blir sjeldent stilt de mest kritiske spørsmålene. De får boltre seg fritt. Når man ser på hvilke bloggere som får tildelt bloggernes Vixen pris, så er det også de samme som går igjen, iallefall veldig mange av de. Jeg har ofte undret på hvem det er som sitter i juryen for Vixen prisen, hva som er kriteriene og hvor mange blogger en jury følger og leser. Jeg vil tro at en slik pris går mer på antall lesere enn innhold, for hadde det gått på innhold, så må man sette mange spørsmålstegn. Rosa bloggerne har jo lite innhold, her er det utseende som står i fokus. Sophie Elise er riktignok en blogger som har blitt mer voksen, og som har fått en stemme, men at hun er en av våre viktigste stemmer, da må man spørre seg selv hva i all verden som ligger i det. Vi har et hav av blogger her i landet. Vi har heldigvis mange blogger med innhold som er verdt å lese, og jeg synes vel disse sjeldent eller aldri får det fokuset de bør ha. Gi de unge jentene der ute selvtillit.

Å sette fokus på kroppspress, det er utrolig viktig. Det er farlig når de unge bloggerne glorifiserer det å fikse på utseende. Når alt av komplekser skal fikses på, så sender det veldig feil signaler til alle de unge som leser dette. En ting er å skrive, og snakke om komplekser, men det er en helt annen ting å normalisere det ved å fikse på de. Å sette fokus på det og ikke være fornøyd med egen kropp, det å sette fokus på hvorfor man ikke er det, det kan være viktige ting. Det er så viktig å sette fokus på at man er bra nok akkurat sånn man er, så hvorfor ikke sette mer fokus på kroppspositivitet, det å akseptere egen kropp slik den er. Det skal være rom for ulikheter. Istedenfor å krangle om det, så kan kanskje hver og en av oss som blogger gjøre vårt for å sette kropp i fokus på en positiv måte. Det er klart man får et mediafokus på seg selv når man starter en krangel i det offentlige rom. I en så viktig debatt som kroppsdebatten, så bør man sørge for at en egen stemme er en stemme som ønsker å sette et positivt fokus, en stemme som forteller unge jenter hvor flotte de er med akkurat den kroppen de har, en stemme som forteller unge jenter at kroppen er endel av dem, men det er ikke kroppen som forteller verden rundt hvem man er.

Jeg mener hver og en av oss selv må bestemme om vi vil fikse på egen kropp, eller ikke. Hva man velger å gjøre, og hva man velger å fikse på, det er et valg hver enkelt av oss må få lov ta. Ingen har noe med hva andre gjør, og hvilke valg som tas. Man kan ha en mening om at dette ikke passer for en selv, men valgfrihet, det er en viktig ting, også når det kommer til å fikse på utseende. Men denne valgfriheten gjelder oss voksne, den gjelder ikke unge jenter. Jeg synes jo helt klart at det er trist at unge jenter er så misfornøyd med egen kropp at de faktisk må legge seg under kniven. Det er jo faktisk også sånn at mange av inngrepene heller ikke blir vellykket. Det naturlige er ofte det beste. Man kan fort få unaturlige store bryster, eller lepper som er blitt så store at de skriker filler lang vei. Har man virkelig store komplekser for noe, så tenker jeg det er ting man kan diskutere med legen sin istedenfor at man legger seg under kniven uten helt å vite hva slags konsekvenser man får. Når det kommer til utseende, så er det en ting jeg legger spesielt godt merke til, og det er alle de som har unaturlig lange øyevipper. Man ser øyevippene før man ser personen. Det er sikkert mange som synes det er fint. Jeg er ikke en av de.

Jeg er for at voksne må få ta egne valg uten at vi andre skal blande oss inn. Vi kan ha en mening om det å fikse på utseende, men samtidig, så må man faktisk godta at vi har valgfrihet, og at vi alle er vår egen sjef. Vi må tro at hver enkelt har evnen til å ta egne valg, men de unge der ute, de er ikke der som vi voksne er i forhold til egne valg. De påvirkes negativt av som blir skrevet. Vi voksne, vi påvirkes jo også. Alt rundt oss som forteller hvordan vi bør se ut. Vi påvirkes i alle krinkler og kroker, men forhåpentligvis så har de fleste av oss evnen til å sortere, og dermed ta de valgene som vi mener er gode for oss. Det er ikke alltid like lett for de yngste. Når et forbilde forteller at noe er bra, så er det sånn det er. Og det er nettopp et forbilde mange bloggere er, og her må sannelig bloggere være det forbildet de faktisk kan være. Selv med egne valg, så må vi voksne også være forsiktige i forhold til hva slags signaler vi gir til de unge rundt oss.

Jeg er for valgfrihet når man er voksen. Vil noen fikse på utseende, så er det deres valg. Vi kan ikke være gud, og sitte å tro at våre meninger er de riktige. Vi tar våre valg, og må også ta eventuelle konsekvenser av valgene som tas. Jeg har mye jeg er misfornøyd med, og jeg skulle gjerne hatt en tryllestav som kunne fikset både på det ene og det andre. En slik tryllestav finnes dessverre ikke. Jeg kan gjøre mitt for å endre på de tingene jeg ikke liker, og jeg har valgt å gjøre det ved å endre på endel ting i livet mitt. Fra å ha hatet meg selv noe så intenst, så har jeg i dag kommet dit at jeg er fortrolig med egen kropp, iallefall det meste av tiden. Jeg kan fortsatt ha dager hvor de negative følelsene rundt egen kropp kommer snikende, men de er færre enn før fordi jeg har jobbet masse mentalt. Jeg er noe usikker på om jeg hadde lagt meg under kniven om jeg hadde kunnet endre på absolutt alt jeg kunne av ting jeg ikke liker ved meg selv. Inngrepene hadde vært mange da gitt…Noe hadde jeg kanskje vurdert, men det har liksom aldri vært noe man har brukt tid på å tenke på fordi det ikke er aktuelt.

Jeg er opptatt av å ta vare på meg selv. Jeg er opptatt av velvære. Jeg nærmer meg 50 år, og jeg får høre at jeg har en veldig fin hud, og veldig lite rynker. Det er nok fordi jeg alltid har tatt godt vare på huden min. Fra jeg var tenåring, så har jeg renset huden morgen og kveld, og alltid brukt gode hudprodukter. Jeg har i bloggen vært helt ærlig på de tingene jeg har gjort. Jeg har tatovert øynebrynene, jeg har tatovert eyeliner oppe og nede, og jeg har tatovert lipliner. Dette for å slippe å bruke masse tid på å nappe og vokse brynene, dette fordi øynene mine renner så mye at en vanlig eyeliner på meg fort hadde vært langt nede på kinnene mine, lipliner for å slippe og alltid måtte ha leppestift eller lipgloss. Ikke alle ville ha gjort det samme, men dette er mitt valg, og for meg er dette det riktige valget. Jeg har aldri angret en dag på at jeg tatoverte disse områdene. Det er en av de beste investeringene jeg har gjort, og det letter mye i hverdagen. Nå er det snart tid for påfyll både av eyeliner, bryn og lepper, så da skal dere få være med meg på salongen for å se hvordan noe sånt fungerer. Jeg er nok også en av de som kunne gjort noe små ting dersom det ble store endringer i ansiktet, men igjen, det hadde vært mine valg, og de valgene er jeg ene og alene sjef over.

Jeg håper de store bloggerne og influencerne fremover setter kropp i fokus på en positiv måte. Jeg håper de tar det store ansvaret de faktisk. De er store forbilder for så mange unge gutter og jenter, og det ansvaret må de ta på alvor. Jeg tenker det er på tide for å sette fokus på kroppspositivitet. Gi de unge selvtilliten de trenger i forhold til egen kropp.

Jeg er 70 modell, og med enkel hoderegning, så blir jeg 50 år i år. Det er rart å tenke på at jeg snart fyller 50. Jeg husker da jeg var barn og ungdom, så var 50 åringer gamle. Og gammel er nok ikke det første ordet jeg tenker på når jeg nå snart forlater 40 årene. Jeg er godt voksen, midtveis i livet, moden, men ikke gammel.

Jeg gruer meg ikke til å bli 50. Jeg synes det er rart å tenke på at jeg faktisk er der i alder, men gruer meg, det gjør jeg ikke. Jeg føler at jeg er på en innmari god plass i livet. Alder er bare et tall sier mange, og jeg er helt enig. Alder handler om hvordan man føler seg, og hvor man er i livet. Det som vel passer på å minne oss på alder i blant, det er kroppen. Man merker jo at ting skjer i kroppen når årene går, men her kommer også viktigheten av trening inn. Viktigheten av at jeg prioriterer trening, at fortsatt skal være et viktig fokus. Trene, og gå turer. Være aktiv. Være flink til å gjøre gode ting som gir påfyll både psykisk og fysisk. At jeg nå også har to nydelige prinser i livet mitt, det gjør også noe med fokuset mitt på helse. Jeg vil være der for dem, og jeg vil kunne være aktiv sammen med dem.

50 årsdagen min skal feires. Nå er jeg i utgangspunktet en person som elsker å stelle istand feks bursdagsselskaper. Jeg elsker å planlegge, og jeg bruker god tid. Gjesteliste, meny, borddekking, alle disse tingene liker jeg å holde på med. Jeg liker nok vel så godt å gjøre dette for andre som meg selv, det er viktig å få med. Når jeg nå nærmer meg en så stor dag som det å bli 50, så falt jeg ned på at dette skal feires. Jeg har nok byttet litt på hvordan dagen skal markeres. Skulle jeg ha flere små selskaper hjemme. Det er intimt og koselig. Eller skulle jeg leie en plass hvor jeg kunne ha alle på samme tid. Det blir det siste.

Jeg har planlagt en stund. Nå er mye klart. Stedet er klart, menyen er klar, pynten begynner å komme i boks, og gjestelisten begynner å bli ferdig. Jeg er en person som ikke liker utkledning, så selv om mange rundt meg mener jeg bør ha et tema, så skal jeg ikke ha noe tema hvor man skal kle seg ut. Jeg kunne kanskje hatt glitter og glamour, men nei, her skal alle få komme akkurat som de vil. Det blir likevel et slags tema for 50 års festen, og gjestelisten kommer til å vise at her er det en flott blanding av mennesker, og alle har de vært i livet mitt på et eller annet tidspunkt.

Tema for min 50 årsdag blir noe sånn som ” Takk for at du har betydd noe i livet mitt.” Noe sånn cirka der tenker jeg at jeg er. På en så stor dag, så ønsker jeg å invitere mennesker som alle på sin måte har betydd noe for meg. Ikke alle er en del av livet mitt i dag, men de har alle betydd noe for meg på et tidspunkt, og de har betydd såpass mye at de har satt gode spor. Kanskje vet ikke alle at de har betydd så mye for meg som de har. Mennesker som har vært der gjennom barne og ungdomsårene mine, mennesker jeg har knyttet vennskapsbånd med i voksen alder, mennesker som har vært en enorm støtte på den veien jeg har gått de siste årene. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag visst det ikke hadde vært for et par helt spesielle personer. Selv om jeg ikke har det nære forholdet til alle disse i dag, så kan jeg takke de for så mye. Det er ikke alle som følger en hele livet. Noen faller av underveis uten at det egentlig er noen grunn, andre er som en en stødig mur år etter år. Noen venner betyr mye for deg i ulike deler av livet.

Skoleårene, barndomstiden, ungdomstiden, radiotiden, russetiden, voksentiden – jeg er så takknemlig for at jeg gjennom årene har truffet så mye flotte mennesker som har beriket livet mitt på en eller annen måte. Spesielt må jeg nok trekke frem tiden jeg hadde i nærradiomiljøet og NGU miljøet fra jeg var 14 år gammel. Jeg som den stille, beskjedne og usikre jenta som jeg var, jeg hørte at Radio Ung søkte flere frivillige. Radio, det skulle jeg begynne med. Jeg fikk med ei klassevenninne, og dro ned for å finne ut hva dette var for noe. Det ble mange år som frivillig, og radio ble jo min vei i årene fremover. Radio er min jobb i dag. Hadde det ikke vært for at jeg møtte de riktige personene da jeg kom til Radio Ung, så hadde jeg aldri drevet med radio. De så meg, og tok vare på meg, og jeg begynte å blomstre. Det samme gjelder i jobbsammenheng. Folk som har trodd på meg, og som har sett kvalitetene mine, og som har gitt meg muligheter til å få jobbe med det jeg virkelig elsker. Livsstilsendringene jeg har gjort de siste årene. Menneskene som jeg kan takke for at jeg er der jeg er i dag. Menneskene som ikke ga meg opp, men som var der, som pushet meg og støttet meg. Mennesker som jeg kunne diskutere med, søke støtte og råd hos, mennesker som trodde på meg, mennesker som så meg og ikke bare kiloene. Og ikke minst alle de flotte vennene jeg har hatt gjennom årene. Venner som har beriket meg på hver sin måte. Og jeg skal ikke glemme familien min. Vi er ikke den største familien, men for en flott gjeng!

Jeg gleder meg til å invitere til 50 års bursdag. Jeg gleder meg til å invitere alle disse flotte menneskene, og satser på at vi blir en stor, og god gjeng. Som jeg skrev innledningsvis, jeg gruer meg ikke til å bli 50. Jeg føler meg heldig som får lov til å bli 50. Noen synes kanskje det høres litt rosa ut, men vi er heldige som får lov til å feire bursdag, og bli et år eldre. Om man kunne ha stanset alderen et sted, så ville jeg nok ha vært akkurat her jeg er nå Jeg er på et utrolig godt sted. Jeg er tryggere, jeg stoler mye mer på meg selv, jeg har erfaringene, selvtilliten er på et helt annet nivå, og jeg kan sette meg selv mer i fokus uten å være egoist av den grunn. Jeg får jobbe med,  og realisere ting jeg tidligere bare har drømt om. Jeg føler meg voksen uten at det ligger noe negativt i det. Man har vært igjennom tøffe tider med sykdom, og samlivsbrudd, men disse tingene, de har iallefall gjort meg mye sterkere. Det har også gjort at jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte enn før. Jeg har en styrke jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg er tøff, og jeg mestrer. Min flotte mor fyller 79 år enste uke. Hun føler seg ikke som 79 år, hun føler seg ikke gammel en plass. Min flotte mamma sier så ofte :  ” Hadde det ikke vært for at kroppen forteller meg at jeg begynner å bli godt voksen, så hadde jeg aldri trodd at jeg faktisk blir 79. ” Det er så viktig og ikke føle på alder, viktig at man ikke føler at man blir eldre, viktig at man ikke føler seg gammel.

Det er sikkert mange av dere som leser bloggen som både har feiret store jubileer, både som jubilant, eller gjest. Da tenker jeg at jeg skal søke litt råd hos dere sånn helt til slutt. Jeg trenger nemlig litt hjelp når jeg nå planlegger den store dagen. Jeg er ikke så veldig glad i de typiske, tradisjonelle selskapslekene. Kanskje mest fordi jeg alltid har fryktet at jeg må være en av dem som driter seg ut. Derfor har jeg lyst til å høre om noen av dere har noen gode tips til morsomme leker/aktiviteter som kan favne alle, også de som er der jeg er at de ikke liker å være den alle ser på. Noe man kan gjøre flere sammen, eller noe man kan aktivisere hele gjengen på samme tid. Quiz er jo alltid moro, men har noen en festlig variant av quiz som ikke er den vanlige ” spør og svar.” ? Andre morsomme leker/aktiviteter hvor alle kan føle seg inkludert på en god måte? Noen synes jo alltid leker er moro uansett, og mange liker å drite seg ut, så jeg tar i mot alle forslag med stor takk, for jeg er sikker på at mange av dere sitter på mange gode, og artige forslag. Stikkord må jo være smil, og latter. Vi skal ha det moro i sammen, og le masse. Tips meg i kommentarfeltet, eller send meg ei melding.

Har du andre gode forslag til hvordan 50 årsdagen min kan bli en fantastisk kveld? Jeg tenker på pynt, jeg tenker på min rolle – jeg tenker egentlig på alt 🙂

5.april fyller jeg 50. Litt senere i april skal jeg feire. Jeg gleder meg, og jeg er takknemlig for hver eneste dag. Ingenting er en selvfølge, og vi vet alle hvor skjørt livet kan være. Nyt hver dag!

Jeg satt en kveld og leste en del kommentarer etter et innlegg som dreide seg om det å tiltrekkes av store kvinner, eller feite kvinner som det stod. Vet du, jeg gikk litt i sjokk! Hvordan er det mulig å si så mye stygt om store kvinner? Jeg ble så lei meg, og jeg ble så provosert. Vi er mer enn vandrende fett med svære valker, og lår som gnisser! Om du ikke tiltrekkes av store kvinner, så er det selvsagt helt greit, men hold munn, og ikke kom med sånne kommentarer. ” Du må ikke bry deg ” sier en del til meg. Nei, jeg burde kanskje ikke det. Jeg vet de som uttaler seg er uvitende mennesker uten folkeskikk, men likevel så bryr jeg meg. Jeg blir trist, og jeg blir lei meg når jeg vet at det er sånn en del mennesker ser på meg, og de som er overvektige. En kommentar fra et uvitende hankjønn definerte feite kvinner sånn : 75 kg = Feit, 85 kg = Æsj, 90-100 kg = FEIT, og 100 kg +  = FAT. Er det mulig sier jeg bare. En enkel og barnslig beskrivelse, men jeg lar meg likevel provosere.

Jeg blir såret om noen kaller meg feit. Ikke fordi jeg er hårsår, men fordi det er et ord full av negativitet. Er det lov å kalle noen feit? Hva kan man si, og når kan man si det? Kan man bruke ordet feit, eller hva med ordet tjukk, eller overvektig? Jeg synes debatten er viktig, og jeg synes ordet feit ikke er annet enn negativt ladet. Man skal kalle en spade for en spade, men ordet feit passer ikke inn noen steder, og er kun et ord som sårer uansett i hvilken sammenheng det blir sagt. Dessuten er det stor forskjell på hvem som sier det. Om jeg hadde brukt ordet feit om meg selv, så er det en ting, men ingen andre har rett til å bruke det når de prater til meg. Man velger selv å prate fritt om seg selv, mener det riktig at andre gjør det….?? Jeg må også legge til at jeg aldri ville brukt ordet om meg selv heller.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når jeg hører folk bruke ordet feit, så vrenger det seg i meg. Ordet er stygt, og utrolig diskriminerende. Ordet brukes når man virkelig skal poengtere hva man synes om overvektige mennesker. Ordet har så mange fordommer i seg. Jeg tror vi skal bli mye flinkere til å tenke hvor sårende mange ord faktisk kan være, og det gjelder sånn sett også generellt. Jeg er veldig enig med professor, Jøran Hjelmesæth som leder senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst når han nå har sett seg lei av på ordbruken mot folk med vektproblemer. Hjelmesæth som møter overvektige mennesker hver eneste dag vet hvor sårende bruken av ordet kan være for de som sliter med et vektproblem. Man vet selv veldig godt at man er overvektig, og ingen trenger å strø mer salt i sårene ved å bruke et ord som bare er med på å gjøre ting verre.

Er vi hårsåre,tåler vi ikke sannheten? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, eller menneskers behov for å snakke om hvorfor jeg er overvektig. Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. Disse nett trollene som bare må trakassere andre, eller de man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Hva er deres utfordringer? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du er så feit når du ødelegger livet ditt med cola, og chips.

Jeg tar gjerne en prat rundt overvekt, og jeg har for lengst innsett at jeg er overvektig. Jeg tåler sannheten, og det tror jeg de fleste overvektige gjør, men problemet er at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor man er overvektig, de kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det historien de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned. Slike mennesker har jeg 0 respekt for. Jeg føler meg ikke hårsår . Jeg synes det handler om respekt, og ikke minst folkeskikk. Det er heller ikke i mangel på ord at man bruke ordet feit om overvektige.

I motsetning til professor, Jøran Hjelmesæth, så synes jeg det er helt greit å bruke ordet overvektig. Det er jo overvektige vi er, og det ordet har lite negativt i seg synes jeg. Det sier egentlig bare at det er sånn det er.  Jeg bruker alltid ordet overvektig når jeg snakker om meg selv, og mine utfordringer. Jeg har liten tro på at det er mange overvektige som blir såret om noen sier at de er overvektige. Jeg tror grensen går ved ” feit “, og at overvektig er helt greit å bruke.  Ordet overvektig er ikke på noen måte støtende tenker jeg, men det er min oppfatning, og noen tenker kanskje annerledes….Eller man kan bruke ordet som fastlegen min tidligere fastlege brukte…han velger det latinske ordet, og sier adipøs 🙂

Fasiten på ordbruk er det ofte Språkrådet som sitter på, og de vil ikke bytte ut verken ordet ” feit ” , eller ” overvektig “, men de ber folk tenke over ordbruken, og situasjonen. Et eneste ord kan såre utrolig mye. Jeg synes ordet feit er et ord man ikke skal bruke, og at vi bør slike ord til livs. Man skal ikke karakterisere folk ved deres lidelser, eller sykdom. Man har fedme, men man er ikke feit. Vi har en sykdom, men vi er ikke en sykdom.  Vi har alle våre ting, men på noen vises det bedre enn hos andre. Noen går med sine smerter, og sine problemer innvendig, de vises ikke, men hos andre, så er de innmari synlige, som hos oss overvektige. Kanskje klarer jeg å så noen tankekors hos en del når det kommer til holdninger, og ordbruk. Kanskje kan vi klare å se mennesket, og ikke bare en stor kropp. Kanskje kan vi bli flinkere til å se oss selv før man ser andre, eller ta tak i egne problemer før man tar tak i andres. Kanskje bør noen rett, og slett lære seg noen nye ord….?

Vinneren av den flotte kjolen er trukket. Den av mine lesere som får seg ny, sort kjole, det er : VIVI!! Det står ikke noe etternavn, men jeg har mailadressen din. Gratulerer så masse med ny kjole, Vivi!! Plutselig dukker det opp nye giveaways, og snart er det jo også adventstid, og kanskje dukker det opp en ny kalender i år 🙂

For å ta det aller først –  jeg har ikke bursdag i dag. Likevel føler jeg for å si hurra for 49. Jeg føler meg ikke som 49. Ikke at jeg vet hvordan en 49 åring skal føle seg. Da jeg var yngre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn. Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, og alder er kun et tall.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg satt og så på gamle bilder i går, vi pratet om alder. Ingen følte at de var alderen sin. At jeg om 1/2 år faktisk passerer 50 år, det klarer jeg ikke helt å tro. Jeg føler meg mye yngre. Innerst inne så føler jeg jo også at jeg ser yngre ut enn alderen min også…selv om jeg ikke snakker for høyt om akkurat det hehe. Min mor som er 78 år føler heller ikke alderen sin, og det er vel positivt at man føler seg ung til sinns? At kroppen hardt og brutalt noen ganger kan minne oss på at man ikke er 20 lengre, det er en ting, men jeg tenker det er en god ting at man ellers føler seg mye yngre.

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså,  jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere tok jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. 

Livet er jo ikke bare de gode tingene. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man også er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av aller mest fine ting, men jeg har også opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

I 1993 gikk jeg ned kirkegulvet, og i alle år var jeg sikker på at ekteskapet skulle bli ” til døden skiller oss av “. 25 år ble det. Sølvbryllup ble det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en del av statistikken. Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Jeg tok et tøft, men veldig riktig valg, og jeg har ikke angret. Det ble fra himmel til helvete, og tilbake igjen. Om jeg mangler en brikke, eller to på at jeg er i himmelen, så er livet utrolig godt, og jeg er på en fantastisk plass.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verd hver krone. 

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt.

Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Jeg føler meg heldig som har så mange flotte mennesker i livet mitt. Mennesker som gir meg energi, mennesker jeg blir glad av å prate med, de som gjør meg god, mennesker som kan utfordre meg, de som er dønn ærlige, og som ikke bare sier det jeg ønsker å høre, mennesker som jeg kan være 100% meg selv sammen med. Takk til dere alle som er en viktig del av livet mitt. Når jeg i april blir 50 år, da skal jeg feire stort. Da skal mennesker som både har og er endel av livet mitt inviteres. Der er mange mennesker som på hver sin måte har betydd mye for meg for en kortere, eller lengre periode. Kanskje er det også flere som ikke vet hvor mye de faktisk har betydd for meg. Jeg vil samle alle disse til fest for å feire når jeg blir 50.

Jeg fikk verdens flotteste gave i oktober i fjor når prinsen min Henry kom til verden. Alle sa det var fantastisk å få barnebarn – det er mer enn fantastisk. Jeg kan ikke beskrive med ord hvilken glede og gave det er. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov til å være mommo til Henry .

Til torsdag blir Henry 1 år, og han er blitt en stor gutt. Det å se utviklingen hans, det er helt utrolig. Han smiler, og ler, synger og danser. Det er like før han går, han kryper i ekspressfart, han kommer seg opp alle trappene hos mommo, og vet nøyaktig hvordan han skal komme seg opp, han utforsker absolutt alt, og er overalt. Han er en utrolig aktiv gutt, en liten eventyrer. Han er så herlig aktiv, og en skikkelig kosegutt. Mommohjerte renner over av stolthet og kjærlighet, og jeg savner han skikkelig når vi ikke er sammen. Henry og foreldrene hans bor i dag i Arendal, og jeg skal være ærlig å innrømme at jeg gjerne skulle hatt de mer i nærheten sånn at jeg kunne fått enda mer mommotid med prinsen i livet mitt. Jeg har vært så heldig at jeg har hatt prinsen hos meg et par dager nå, og selv om jeg er helt utslitt etter en dag med han, det krever litt å holde tritt med en 1 åring, så er jeg utslitt på en herlig og god måte, og jeg bare gleder meg til enste gang vi får Henry og mommtid sammen. Og til torsdag skal han feires på sin aller første bursdag.

Når vi snakker om alder : Jeg innrømmer det : Jeg har litt panikk for rynker. Jeg legger meg helt flat der. Jeg har stelt pent med huden i alle år, og jeg får nok litt tilbake for det nå…Jeg tror ikke på kremer som skal fikse et problem der og da, men jeg tror på forebygging. Jeg har tatt vare på huden siden jeg var 15 år tror jeg. Så pr nå er det lite rynker å spore. I tillegg har jeg litt panikk for å få grå hår. Jeg striper håret mitt, så de grå som eventuelt kommer, de vil jeg neppe se, og frisøren har fått klar beskjed om og ikke fortelle meg det den dagen hun ser går hår på hodet mitt. Jeg har gode gener der. Pappa hadde ikke grå hår, og min mor på 78 har veldig få grå hår. Kanskje er jeg like heldig.

Årene løper avsted i rekordfart, og vi er heldige som får lov å være med på reisen. Jeg føler meg utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag som egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa ut, men ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Det er moro å bla i minner, moro å se på gamle bilder, og det er så fint å  kjenne glede og takknemlighet. Selv om jeg har hatt stormfulle måneder, og selv om livet også har vært brutalt, så er jeg i dag på en utrolig god plass i livet. Livet smiler, og det skjer så mye spennende, og fint i livet mitt. Om noen tror det er et spill for galleriet, så får de bare tro det. Livet er innmari fint, og det som befinner seg på den andre siden av den nye døren, det gleder jeg meg til. En dag kommer det kanskje en flott mann inn i livet mitt. Jeg er nok ikke skapt til å være alene, å være to er utrolig fint…men jeg har ikke dårlig tid. Det som skjer, det skjer…..

Jeg kjenner på stolthet. Det å se endringene som har skjedd de siste årene, det er utrolig stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken når jeg tenker på hva jeg har oppnådd.. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser tilbake på en fantastisk endringsreise. Jeg ser og kjenner at det er blitt mye mindre av meg. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg går med rak rygg. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret, og som ser på meg selv med helt andre øyne. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg tror på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.

Hurra for 49! Hurra for hver dag! Hurra for livet!

Gratulerer med dagen, kjære pappa! I dag er det din bursdag, og i dag skal himlens engler synge for deg. Du skal feires slik du likte å bli feiret, for selv om du alltid ga uttrykk for at du ikke var så opptatt av å feire når du hadde bursdag, så lyste du alltid opp når vi kom for å feire deg.

Gratulerer med dagen, kjære pappa. I dag hadde du fylt 78 år. Savnet er stort, så innmari stort.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Du betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Vi mistet deg så altfor tidlig. Hjertet ditt ville ikke mer. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer rause med både ord, og handlinger.

13 år er det siden du reiste fra oss. 13 år siden jeg sist så deg og pratet med deg. 13 år siden du bodde her i samme huset som meg. 13 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at du ikke var mer. 13 år er mange år, men savnet, det er fortsatt veldig stort.

Sorgen og savnet forsvinner etter hvert sies det. Den aller verste forsvinner, men sorgen, den er der fortsatt. Savnet etter deg vil alltid være der. Du vil alltid være pappaen min. Han som alltid var der med gode råd, ei skarp tunge, sterke meninger, og ett godt hjerte. Han som på sin måte viste hva jeg betydde for han. Det var ikke klemmer i kø. Du var ingen klemmer, men du viste på din måte at du var glad i meg. Jeg var aldri et øyeblikk i tvil om hva jeg, og de rundt deg betydde for deg. Ikke minst barnebarna dine. I oktober ble du bli olderfar til en liten gutt. Han er oppkalt etter faren din, kjære pappa. Du hadde vært så stolt over å bli olderfar til Henry, og stolt over å se at Celina har blitt ei så flott jente som nå selv har blitt mamma. I slutten av november får du et nytt olderbarn, og jeg skulle ønske du hadde fått oppleve dette pappa.

Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre, rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har.

Det rammet oss, og jeg mistet deg. Du levde ikke evig slik jeg mange ganger innbilte meg at du ville. Jeg husker du på sykehuset var så bekymret for om du noen gang kom til å komme tilbake til huset på Odderhei. ” Selvsagt kommer du hjem igjen ” sa jeg til deg. Du kom aldri hjem.

9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Du var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider. Det var deg jeg drøftet ting med, og du ga gode råd. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle.

Du var en utrolig viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som er borte, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden.

Savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg, pappa der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg en gang treffe deg igjen en dag, kjære pappa.

I dag står det roser på graven din, og lyset er tent Jeg sender masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve, og for alle gode minner. Det er veldig mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er jeg aller mest takknemlig <3 Takknemlige for at du var pappaen min.

Tidligere i år, så var jeg hos NRK i Oslo for å være med i serien ” Ikke spør om det.” En serie om stigmatisering, og en utrolig viktig serie. Det var en fantastisk opplevelse.Det var absolutt et minne for livet. Samtidig fikk jeg anledning til å sette et viktig fokus, og jeg fikk lov til å snakke om et tema som engasjerer meg, og som jeg brenner for.

Programmet jeg er med i handler om overvekt. På forhånd hadde ulike personer anonymt fått anledning til å stille spørsmål som de lurer på om overvekt, spørsmål man kanskje aldri har våget å stille. Det er jo et faktum at det er mange myter rundt overvekt, det er nok mange spørsmål en del ønsker å stille, men som aldri blir spurt fordi man ikke våger. Vi ante ingenting på forhånd om hvilke spørsmål som kom til å bli stilt, og vi som deltakere i programmet skulle svare så ærlig og åpent som mulig.

TV serien er viktig. Den handler om grupper av mennesker som blir stigmatisert. I tillegg til overvekt, så er det programmer om kortvokste, om å være født i feil kropp, personer som sitter i rullestol skal være med, personer med Tourettes for å nevne noen. Utrolig viktige fokus, og det var faktisk fint og kunne svare på spørsmål som man vet at mange lurer på.

Hvorfor er du tjukk, hvor mye mat spiser du, hvordan er det å ha sex, har du fått mange henvendelser fra menn som drømmer om å ha sex med store kvinner – nå skal ikke jeg røpe flere av spørsmålene, men dette var et veldig lite knippe av de spørsmålene vi ble stilt. Vi fikk også fortelle om sårheten, om alt det vonde man har opplevd rundt det å være overvektig. Det var ingen av spørsmålene som satte meg ut. Jeg svarte åpent og ærlig på alle.

Jeg var utrolig spent på å se hvordan NRK valgte å sette sammen programmet. Vi er vel 7 deltakere som var med. Alle med ulike historier, og jeg skjønte at jeg hadde vært heldig sammenlignet med flere av de andre. Alle fikk de samme spørsmålene, og så har det blitt klippet, redigert og satt sammen til et ferdig program som nå aller først kan sees på nett, og så kommer det på tv senere i september.

Jeg fikk på forhånd beskjed om at jeg ikke var så mye med i programmet. Klart man blir litt skuffet fordi jeg vet at jeg fikk sagt veldig mye bra, og mye viktig, men jeg fikk også en ærlig tilbakemelding på hvorfor jeg ikke er så mye med. Da NRK skulle redigere serien, så følte de at jeg kanskje ikke passet så godt inn som flere av de andre. De hadde hatt mange runder på det, og de følte på at jeg var for tynn. For tynn, det er vel noe jeg aldri har hørt før, men samtidig må jeg jo ta det som et kompliment at jeg ikke blir sett på som en flodhest lengre, at jeg kanskje ikke er så tjukk som jeg føler meg. Akkurat det er det flere som har sagt til meg den siste tiden, og jeg blir jo glad når jeg innser at de som møter meg ikke ser på meg slik jeg selv gjør. Å få høre at man er en fantastisk flott dame også av det motsatte kjønn, jeg innrømmer det glatt, det gjør veldig godt.

Selv om jeg er lite med i programmet, så må dere se det. Det er et utrolig viktig program, et program som forteller såre historier om det å være overvektig. Under opptaket jeg var med på, så svarte jeg på spørsmål sammen med Leif fra Hardanger. Etter å ha hørt Leif fortelle om sin barndom, og mobbingen som førte til at han spiste på følelser, og dermed ble overvektig, så kjenner jeg på to ting: Jeg blir forbanna og frustrert over at der finnes mennesker som gjennom ord og handlinger gjør et liv utfordrende å leve fordi de har meninger om en annens kropp. Det er så hjerteskjærende å høre noen fortelle om en barndom, en ungdom og et voksent liv som er preget av negative tanker rundt seg selv, og hvor man ender opp med å isolere seg fordi noen gjennom lengre tid har mobbet deg fordi de ikke liker den store kroppen din. En kropp som kanskje også i utgangspunktet ikke var stor, men kanskje annerledes, og som etter år med mobbing blir større og større fordi man har begynt å spise på følelser.

Jeg kjente også på at jeg har vært heldig. Heldig som ikke har opplevd mobbing. Jeg har gjennom hele barndommen og oppveksten hatt venner og klassekamerater som ikke har tenkt særlig over at jeg var større enn dem. For dem var jeg Heidi, ikke en tjukk unge. Det var først i mer voksen alder at det startet for min del. Det var kommentarer fra ukjente, det var blikk og sårende ord. Alt dette gjorde at jeg fikk alle disse negative tankene rundt egen kropp, og som igjen resulterte i et tøft tankekjør, og mange tunge, vonde år. Men jeg var flink til å skjule det. Jeg smilte gjennom masken. Jeg var aktiv. Ingen visste, kun jeg selv.

Jeg føler meg også stolt over at jeg har klart å ta tak. Jeg er stolt over at jeg tok tilbake kontrollen over livet mitt. At jeg ble sjef i eget liv. Jeg hadde prøvd utallige ganger før, men før jeg ville legge meg under kniven, så ønsket jeg å gi meg selv en siste sjanse, og jeg klarte det. Det handler ikke om å bli en sylfide, det handler ikke om å bli slank. Det handler om å komme dit jeg selv ønsker å være. Der er jeg ikke ennå, men jeg vet at jeg kommer dit. Jeg vet også at beina er som de er, og tømmerstokkene er en del av meg.

Konseptet til NRK er utrolig spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Se programmet her : https://tv.nrk.no/serie/ikke-spoer-om-det/2019/MDNY14000319

Programmet kommer også på NRK1 tirsdag 17.september kl.22.35, og på NRK2 lørdag 28.september kl.21.20

Se programmet. Mange vil kjenne seg igjen i veldig mye. Mange har mye å lære. Jeg har etter programmet ble lagt ut på nett fått flere meldinger fra mennesker jeg ikke kjenner. Utrolig fine meldinger. meldinger som har rørt meg, og som nok forteller en annen sannhet enn den jeg selv går rundt og tror. Tilbakemeldingene inspirerer meg og motiverer meg til å reise videre på denne spennende, men tøffe reisen. Det gjør også alle fine tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min – tusen takk!