Bloggen min er en blogg om livet på godt, og vondt som en størrelse for stor. Jeg som har vært stor hele livet skulle vel sånn sett ha akseptert nå at jeg sikkert ikke bare er en, men flere størrelser for stor, men å akseptere det tror jeg aldri helt jeg vil klare. Ikke før jeg er der jeg ønsker å være. All respekt til de kvinner, og menn som godtar seg selv med den kroppen de har, for det er mange der ute som trives med de kiloene de har for mye, og som bærer de med stolthet. Jeg beundrer disse så utrolig mye. Det at de har akseptert vekten, og ikke bruker masse tid, og energi på all den negative tankegangen det er rundt det å være en størrelse for stor. Tenk så deilig! Tenk så deilig det må være å ha funnet roen, og ikke minst at man kan bruke energien på langt viktigere ting i livet. Hvorfor klarer man ikke å akseptere at man er stor? Er det fordi samfunnet sier at sånn skal man ikke være, eller er det fordi man selv kjenner på at det er tungt å være overvektig? Går det på selvfølelse, eller går det på å passe inn i den normen som samfunnet mener man skal passe inn i?

For min del, så er nok dette todelt. Klart jeg har ett mye mer avslappet forhold til det å være overvektig nå enn før, og dere som har fulgt bloggen min vet at jeg har klart å akseptere det noe mer fordi jeg har ryddet en del i topplokket. Jeg er vel der nå at jeg ønsker å prøve å få ett lettere liv fordi det vil være det beste for meg. Jeg er ikke der lengre at jeg vil gjøre det for alle andre. Jeg vet at ingen av mine nærmeste verken forventer, eller forlanger at jeg skal ned i vekt. Jeg vet at de er glad i meg for akkurat den jeg er, ikke for hvordan jeg ser ut… men du verden så lang tid det har tatt å innse dette. Man tror så mye rart oppi dette topplokket, og er det noen som stadig spiller oss et puss, så er det hodet. Hodet mitt tror mye, og øynene mine ser mye de egentlig ikke ser. Man tror at de nær en egentlig vil man skal være tynn, man tror de er flaue over oss, og at de tenker ting som slettes ikke stemmer. Jeg har sikkert en million ganger lagt ord i andres munn som ikke har et snev av sannhet over seg. Hvorfor gjør man seg selv så vondt?

Før var det sånn at jeg hver mandag gikk på med ny giv… nå skulle jeg vise alle at jeg kunne klare det… så ble det nok et mislykket forsøk, og så kommer styggen på ryggen og forteller deg hvor mislykket du er, og ikke minst hvor stygg du er. Så går man ned i den berømte kjelleren, og der blir man til man igjen er klar for å forsøke på nytt. Mange av disse forsøkene gjør man for alle andre, fordi man tror alle andre forventer det, ikke minst samfunnet. Man blir deprimert av at man stadig mislykkes, og det tærer på selvfølelsen, noe som igjen tapper for oss for energi som man skulle brukt på helt andre ting. Jeg tror det er bra at jeg ikke vet hvor mange minutter, timer og dager jeg har brukt på å snakke negativt om meg selv. Det er ille når det første man tenker på når man våkner er hvor stygg, og feit man er, og disse tankene følger deg gjennom hele dagen. De kverner, og kverner…og slik kan man ikke holde på! Man må lære seg til å like seg selv… det tar kanskje tid for å kjenne på at man elsker seg selv, men man kan komme dit om man jobber for det. Det er så utrolig viktig at man får hjelp til å sortere tankene. Jeg fikk veldig god hjelp av en fantastisk coach, og jeg hadde også hjelp av en kognitiv teraput som begge hjalp meg til å innse viktige ting for å komme meg videre. Jeg kan ikke få understreket nok hvor utrolig viktig den mentale biten er i en livsstilsendring, og i hele prosessen med å akseptere seg selv for den man er. Man er ikke psykisk syk fordi man får hjelp til å sortere tanker. Den myten har vi vel lagt død for lenge siden? Vi mennesker bærer på så utrolig mange tanker som vi ikke trenger, og får man ryddet bort uviktige tanker, så får man det mye bedre med seg selv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

 Jeg kjenner at jeg blir så utrolig forbanna når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store! Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, og hvem har rett til å si at overvektige er stygge, mislykkede mennesker? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker på stranden, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange på disse mytene? Klart det er mange overvektige som spiser for mye, trimmer for lite, og sitter mye på sofaen, men det er det jaggu med mange normalvektige også som gjør! Har man noen gang tenkt over at det kanskje er en grunn til at enkelte overvektige isolerer seg med mat, og tv? Hva tror dere at det gjør med et menneske som gjennom livet hele tiden er blitt kalt både tjukk, og feit? Hvordan tror dere at det føles og hele tiden føle seg stygg? Kanskje er det blikk, kommentarer og mobbing som gjør at enkelte isolerer seg, og bruker mat som trøst? Jeg sier ikke at det er noen unnskyldning for at man er overvektig, for vårt liv, er vårt ansvar, men mye har en årsak, også overvekt. Samfunnets holdning til overvektige er utrolig stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Også i arbeidslivet må holdningene til overvektige endres. Det å søke jobb som overvektig er en stor utfordring fordi mange arbeidsgivere ser på overvektige som late, og at man dermed ikke kan klare å yte det man skal. Kanskje på tide å legge også denne myten død? Jeg blir så iltrende sint når mennesker ser ned på andre for hvordan man ser ut. Kanskje alle skulle ta en titt på seg selv i speilet, og se om man har noen grunn til å prate andre folk ned? Hvorfor er en normalvektig finere enn meg? Hvorfor skal ikke jeg få føle meg fin fordi om jeg har en del kg for mye? Hvem har rett til å si at jeg er stygg, eller uttale at man blir kvalm når man ser overvektige mennesker? Hva gjør alle andre til så mye bedre mennesker enn de som er overvektige? Å være overvektige er ikke ensbetydende med verken dårlig helse, mindreverdig eller latsabb. Jeg er sikker på at min kondisjon, og helse kan være langt bedre enn hos en normalvektig. Jeg trener 4-5 ganger i uken i motsetning til sikkert mange normalvektige. Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke, men jeg vet at jeg er stor, og jeg vet at jeg vil stå på for en bedre helse, og en enda bedre kondisjon.

Overvektige mennesker er like flotte som alle andre, og vi overvektige skal være stolte over den vi er. Vi har all grunn til å føle oss flotte både utvendig, og innvendig! Til de som har fordommer mot overvektige :  Tenk deg nøye om neste gang du kommentere en annens utseende, og spør deg selv hva som gjør at du har rett til å si det du sier, og hva som gjør deg så mye bedre enn alle andre……