I dag har jeg lyst til å si tusen takk. Tusen takk til en herlig gjeng med flotte lesere som har vist meg så mye omsorg og omtanke etter innlegget mitt i går om svik fra de nærmeste. Det er lenge siden jeg har grått så mye som jeg gjorde i går. Tårene rant i strie strømmer fordi det gjorde så utrolig inntrykk på meg å lese alle fine ordene dere skrev til meg. At dere bryr dere og viser en så utrolig omsorg, det betyr mer enn dere aner. Jeg blir så utrolig rørt, og så utrolig glad for at det finnes så flotte og gode mennesker som dere. Dere løfter meg opp, og gir meg styrke i stormen.

Tusen takk for alle fine ord. Tusen takk for fine ord om meg som person, om måten jeg skriver på, og om viktigheten av innlegget jeg skrev i går. For jeg er jo ikke alene om å ha opplevd svik. Vi er mange som har opplevd svik fra de nærmeste, som har blitt dolket i ryggen av mennesker man trodde man betydde noe for. Mennesker som man stolte på, og som man aldri hadde trodd ville snu ryggen til deg, og spre usannheter. Hvordan kan voksne mennesker oppføre seg sånn, og spesielt med tanke på at dette er mennesker man har kjent halve livet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er tøft å oppleve løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker man har kjent halve livet, mennesker man har støttet, vært glad i, hjulpet, og aldri gjort en vond ting mot, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hvordan skal man føle det da? Når man plutselig ikke betyr noe for de, når de ikke våger å stå opp og si sannheten, når de ikke våger å stille krav, hvordan reagerer man da? 

Jeg har aldri før opplevd at mennesker nær meg faktisk dolker meg i ryggen, og faktisk svikter meg. Det var tøft å se deres virkelige side etter så mange år, og det tok tid å innse at enkelte ikke vil mitt beste, og går med skylapper for å unngå sannheten. Klart det er tøft å bli sviktet. Nå er jeg heldigvis kommet dit at de er ute av hodet mitt, og ute av tankene mine. Nå synes jeg bare synd på de. Det er synd på slike mennesker som velger feighet og løgn. Slike mennesker bruker jeg ikke lengre verken tid eller energi på.

Jeg står sterkt i stormen, og jeg skal stå stødig og sterk til stormen har stilnet. Det er en berg og dalbane, men heldigvis begynner jeg å se at livet der fremme skal bli så utrolig fint. Jeg ser frem til å lukke denne døren, og åpne en helt ny en. Jeg ser frem til dager sammen med min lille, flotte familie, og alle vennene som har vist at de er der for meg uansett. Det er som mange av dere skrev i går : det er når livet viser seg fra sin tøffe side at man ser hvem som er de ekte og virkelig gode vennene. Det er de som står stormen sammen med deg, de som er der uansett, det er de jeg fremover skal bruke tiden, og energien min på. Og det er helt sant som mange av dere skrev, motgang gjør en sterkere.

En dag lysner det, og en dag vil smilet igjen prege dagene mine, og jeg synes jeg allerede nå er på god vei til å legge det vonde bak meg. Jeg skal ikke se meg tilbake, men se på det som ligger der fremme. Oppi alt dette som har skjedd, så har jeg så utrolig mye å være takknemlig for : Lille, nydelige Henry som fyller mormor hjertet med en uendelig stolthet og kjærlighet, familien min, vennene mine, ledervervet i NLLF og alle de flotte menneskene jeg har i styret sammen med meg, bloggen min og alle dere utrolig flotte lesere som virkelig bryr dere, og så er det alle de spennende planene som ligger der fremme og venter. Den vonde og tøffe tiden har også bragt positive ting med seg. Planer jeg endelig vil realisere, drømmer jeg har hatt som jeg ønsker å gå videre med samt en telefonsamtale som kan bety enormt mye for meg fremover.

Takk til hver og en av dere for en fantastisk støtte og omsorg. Takk for alle fine ord. Takk for at dere løfter meg opp, og gir meg håp og tro. Takk for at dere deler deres egne erfaringer med meg.  Jeg vet at sannheten kommer for en dag. En dag vil enkelte mennesker innse at de har skutt feil bjørn. Jeg gleder meg til den dagen kommer, dagen hvor de innser at all løgnen de forteller vil bite de i rompa, og at feigheten de viser kun er et bevis på hvor svake, og falske de faktisk er.

Jeg tenker at det lønner seg å være ærlig og oppriktig. En dag stilner stormen, og den som kommer styrkende ut av den, det vil være meg. Jeg skal ikke bruke min dyrbare tid på mennesker som ikke vil mitt beste. Jeg kommer aldri til å rydde plass til de i livet mitt igjen. Veien går videre uten dem. Jeg skal være tro mot meg selv, og valget jeg har tatt. Det er ingen dør som står på gløtt. De tøffe valgene er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget. Uansett hvor smertefullt det har vært , uansett hvor stormfullt det har vært, så er det en innmari god følelse å kjenne at valget var det riktige valget.

Jeg gleder meg nesten enda mer til bloggens julekalender i år enn tidligere. Til lørdag åpnes den aller første luken, og julekalenderen blir min måte å gi tilbake til dere. Jeg skulle jo gjerne har gitt en gave til hver og en av dere, men jeg håper kalenderen i seg selv er noe dere ser frem til, og så er det 24 av dere som i løpet av ventetiden vil få en flott gave fra meg og flotte butikker/leverandører. I morgen på bloggen så skal jeg fortelle dere hvem som kommer til å delta på årets flotte julekalender. Bare å glede dere!!