Ei fantastiske uke feires med en flott Giveaway!

For ei fantastisk uke som nå er tilbakelagt! Jeg har vært så flink, og så disiplinert når det kommer til treningsplanen min. Treningsplanen er fulgt 100%, og jeg har trent som jeg skulle, hver dag mandag til fredag. Jeg smiler fra øre til øre, og klapper meg selv på skulderen - jeg har vært flink, utrolig flink! Ikke har det vært et pes å komme meg på trening heller. Gruppetimene med overvektsgruppen er jo timer jeg alltid ser frem til, og egentreningene har gått som planlagt. Å være på trening på Spring kl.07.00 om morraen to av dagene, det har heller ikke vært noe problem. Jeg er en morgenfugl, jeg elsker morraer, så når klokka ringer 0615, så er det ikke noe problem å komme seg i treningstøyet for å dra på trening. Det er deilig å trene så tidlig. Det er ikke da de fleste trener, så det er godt med plass, ingen køer på apparatene, og det beste med å trene så tidlig, det er at når klokken har passert 08, og jeg er på vei hjem igjen, så er dagen så vidt begynt, og jeg har hele dagen foran meg - for en god følelse!


Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

 

Timene med treningsgruppen for overvektige er i gang igjen, og det var så godt å komme tilbake på gruppetimene. Jeg har virkelig savnet timene i sommer, og jeg har savnet den flotte gruppen. Det å komme inn i de vanlige treningsrutinene igjen, det er veldig godt. Gruppetimene betyr så utrolig mye for resten av treningene mine. Det er så mye lettere å trene på egenhånd når jeg har disse to faste holdepunktene i uken. Jeg har jo treningsplanen for høsten som SKAL følges, og da er det fint å ha en kombinasjon av gruppetrening, og egentrening. Det var hyggelig å se en del nye ansikter på overvektsgruppen når vi startet opp igjen forrige uke, så jeg håper de fortsetter på timene våre. Ei slik gruppe er gull verdt, og jeg hadde nok håpet at det hadde vært enda flere nye som dukket opp. Jeg hadde ei god liste over personer som ville jeg skulle ta kontakt med dem når gruppetimene startet opp igjen. Det var veldig få av disse som kom, og det er veldig synd :-( Kommer man bare over den berømte dørstokken, og får slitt seg igjennom noen treningstimer, så vil resultatene komme, og ordet trening vil få en ny mening. Uansett hva som er årsaken til at man ønsker å trene, så vil man oppnå målene om man virkelig ønsker det....men man må ønske det! Det nytter ikke å ha lyst, eller tenke på det, man må ønske det, og man må være villig til å gjøre en innsats. Ingenting kommer dalende ned i hodet på deg. Ingen kommer til ta valget for deg, eller plassere deg på treningene - valget er ene, og alene ditt. Det er du som må ønske det, og det er du som må gjøre det. På overvektsgruppen så trener man av ulike årsaker. Hovedfokuset for oss alle er helsen. Å gå rundt med overvekt gir utfordringer for helsen vår, og da er trening så uendelig viktig! Noen er som meg i gang med en endringsreise hvor man ønsker både en mye bedre helse, og man ønsker å gå ned i vekt, da er treningen er en viktig del av det å komme til målet, men det viktigste for oss alle er en bedre helse. Det og kunne yte mer, orke mer, bli en bedre utgave av oss selv. Flere på gruppen har gått ned i vekt, så at det nytter, det er det ingen tvil om at det gjør.

Det å føle på at man lykkes med målet man setter seg, det er en følelse jeg håper å kjenne mye på utover høsten. Forrige uke var en knallbra start, og jeg kjenner på at det ikke bare skal bli en bra start, men en like bra fortsettelse. Jeg er så innstilt på å klare planen min. Jeg vet der vil bli uker hvor planen ikke vil bli gjennomførbar, men da må jeg prøve å finne gode alternativer. Da er jo det å gå ett veldig godt alternativ. Det skal ikke mye til før man går fra den gode følelsen til flodhestfølelsen. Flodhestfølelsen, det er følelsen man får når uken har vært en drittuke. Da hjelper det lite å tenke positivt, for når man får flodhestfølelsen, da er alt bare dritt. Man føler seg som en vaggende flodhest...aldri har man vært så stor før, og attpåtil er det ingenting av klær som passer...for ingen klær passer jo en flodhest. Disse utfordringene vil jeg fortsatt ha, og jeg vil nok kjenne på flodhestfølelsen flere ganger i høst, men målet er  å følge treningsplanen så godt som jeg kan, og da vil  ikke flodhestfølelsen dukke opp like mye. Vi er jo noen rare skruer av og til. Det skal ikke så mye til før man går fra " the top of the world " til å føle seg som den største personen i hele verden, og at hele klesskapet kan egentlig bare kastes fordi ingenting passer. Du har sikkert stått i speilet mange ganger, og kjent på disse følelsene. Du har sikkert hatt hele garderoben på senga i desperat leting etter noe som bare MÅ passe, eller i det minste se så nogenlunde ut :-) Jeg kan love deg at det er fullt mulig å gjøre noe med disse tankene, og følelsene sånn at de i alle fall kommer noe sjeldnere. Det å komme i gang med målene sine, og lykkes med de, det er en veldig god oppskrift. Fra å ha følt meg som en elefant, og en flodhest omtrent hver dag i mange år, så dukker heldigvis disse følelsene opp veldig sjeldent nå. De dukker opp, men det er sannelig ikke ofte. Hadde det ikke vært deilig å kaste mange av disse følelsene, og negative tankene på båten? Du har muligheten, men det er kun du som kan gjøre noe med det!

Denne uken, så blir det en flott giveaway på bloggen! Det er på tide at vi igjen gir bort en flott gave til en av mine flotte lesere. Vi slår på stortrommen sammen med Nice Size i Drøbak, og gi en heldig leser et gavekort på 800 kr! Høsten er på vei, og butikkene fylles med så utrolig mye flotte høstvarer! Det er en spennende motehøst vi går i møte. Mye flotte klær, spennende design, og fine farger. Nice Size er en utrolig flott butikk med ett veldig godt utvalg av klær i store størrelser..men butikken selger ikke kun store størrelser. En del av utvalget går fra str. 38, og stopper på str. 56. Butikken ligger i Drøbak Amfi, og er absolutt verdt et besøk dersom du er den veien. En flott butikk, blide, flotte jenter som jobber der, og veldig god service! Du som vinner kan enten dra innom butikken om du bor i nærheten, eller du kan finne noe fint på Facebook siden deres. De har ikke nettbutikk, men Nice Size er veldig flinke til å legge ut bilder på Facebook av utvalget sitt. De oppdaterer stadig med bilder når der kommer nye varer inn i butikken. Gavekortet på 800 kr kan bli ditt om du legger igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du gjerne vil vinne gavekortet, og du er med i trekningen. Husk at du legger igjen epost adressen slik at vi lett kan få tak i deg om det er du som vinner. Jeg håper mange av dere blir med i trekningen :-) Følg gjerne Nice Size på Facebook : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/


Innehaver av Nice Size, Stine i ett av høstens flotte plagg.

 

Dersom du er på Instagram, så hadde det vært utrolig hyggelig om du vil følge meg der : heidirosander

Kan en personlig trener være " feit " ?

Diskusjonen har vært opphetet på sosiale medier den siste tiden. Velger man en PT ut i fra ett flott utseende, eller er det kompetansen, og resultater som teller når man skal velge....Jeg hadde personlig trener for noen år tilbake. Jeg trente på GO Treningssenter her i Kristiansand, og følte for å trene sammen med en PT en liten periode. Dette var virkelig verd pengene det kostet, og jeg skulle gjerne hatt en PT igjen... men skulle jeg hatt det igjen, så måtte det ha vært for en lengre periode, og jeg vet at jeg hadde hatt ett mye større utbytte av en PT i dag enn for de årene tilbake. Nå kjente jeg min daværende PT litt fra før av, så jeg var trygg på han, og vi hadde en veldig god kjemi... for meg betydde dette veldig mye. Han var ikke typen som skrek så veggene ristet, men han motiverte meg til å yte max på en helt fantastisk måte. Han visste hvordan han skulle få meg til å yte max, og litt til... han pushet meg, og visste veldig godt hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg til å gi det lille ekstra. Han hadde kompetanse, og gjennomføringskraft. Han lærte meg mye om selvdisiplin, og fikk meg til å strekke meg etter noe. En flott PT på alle måter også utseendemessig, så da er det store spørsmålet :  hadde jeg hatt valget mellom en PT som hadde utseende i orden, og en overvektig PT, hvem hadde jeg valgt?

For min del, så hadde nok valget vært enkelt... om jeg ikke hadde noe kjennskap til noen av disse på forhånd, så hadde jeg nok valgt den med størst erfaring, en som kunne vise til gode resultater med de vedkommende hadde jobbet med, og også den som hadde erfaring med kampen mot kiloene....men jeg ser at valget fort kunne ha blitt vanskelig om man ikke visste noe som helst om kunnskapen, men kun måtte velge på bakgrunn av utseende. De fleste hadde nok valgt han, eller henne med den flotteste kroppen, den med svulmende muskler, og hvor man virkelig så at de tok vare på kroppen sin. 9 av 10 hadde garantert valgt etter utseende. Hvorfor er det sånn at en med svulmende muskler hadde vært det store vinnerkortet? Hva med kompetansen, og erfaringen? Er det sånn at svulmende muskler er ensbetydende med stor kompetanse, og stor gjennomføringskraft? Er en veldreid kropp mer egnet til å trene deg, og hvorfor? De fleste hadde som sagt gått etter utseende, og til en viss grad, så kan jeg se hvorfor man velger som man gjør... om man bare ser en kropp. Mange mener at en kraftig PT ikke kan lære bort selvdisiplin fordi vedkommende høyst sannsynlig har slitt med dette selv i mange år...en kraftig PT ser heller ikke fit ut, og som kanskje burde hatt en PT selv istedenfor å være en... det er mange fordommer mot PT som er overvektig, men burde man ikke velge en PT ut i fra resultater, og kunnskapen vedkommende sitter inne med? Utseende forteller ingenting om en PT har suksess, eller ikke....

Diskusjonen om overvektige PT'er , den er het på sosiale medier. Skal man basere valget av PT kun på utseende, eller skal man basere valget på kompetanse, og evnen til å få deg til å yte. En PT skal også få deg til å føle deg vel, man skal ha en god kjemi, og så er det jo faktisk også sånn at selv med en del kilo for mye på kroppen, så kan man være i veldig god form :-) Kanskje bør vi bytte fokus fra kroppsfiksering til kompetanse? Man kan da inspirere klienter selv med en del ekstra kilo på kroppen. De fleste overvektige som er PT har selv ofte vært gjennom en vanvittig reise med tanke på vekttap, og de vet hva det koster av blod, svette, og tårer for å komme dit man ønsker, og for å nå målet man setter seg. Erfaring er også en viktig del tenker jeg.....Mange mener at overvektige PT'er fremmer noe som er helseskadelig ved at de er store... men hvem kan si noe om helsen til folk bare ved å se en kropp? Hvordan kan vi som kunder skråsikkert vite hvem som er en trent, og hvem som er en utrent PT bare basert på utseende? Hvordan kan vi vite hvem som er en god, og hvem som er en dårlig PT kun basert på utseende? Jeg kan se at det nok er en god ting å ha noe fint å lene øynene på under PT timene, men til syvende, og sist, så er det vel ikke det som teller, men hva vedkommende kan klare få deg til å oppnå...at du når dine mål, og at du kommer dit du vil, er ikke det absolutt viktigst? Dessuten er det mange med ekstra kilo som også kan være fine å lene øynene på... om man i det hele tatt har tid til å lene øynene på noe som helst der man svetter, og jobber, og sikkert mange ganger lurer på hva man i huleste holder på med :-) Jeg leste en tankevekker på en blogg: Se på mange av norges, eurpoas og verdens beste trenere innen ulike sportsgrener, de er kanskje ikke blant de mest veltrente...men ingen tviler på deres kompetanse basert på utseende deres....noe å tenke på! Hvilken PT type hadde du valgt, og hvorfor? På min reise, så er en PT absolutt noe jeg kunne hatt brukt for...det ville nok ha gitt meg resultater fortere enn hva jeg oppnår nå. Ikke at jeg har dårlig tid, men det er utrolig inspirerende å ha en personlig trener. Jeg vet at det hadde tatt meg dit jeg ønsker på en helt annen måte enn i dag....men så var det kostnadene da...det koster mye å ha en personlig trener, og for min del, så trenger jeg en personlig trener over en lengre periode. Akkurat nå, så må jeg velge bort dette. Kanskje ligger det en personlig trener under juletreet i år, en som virkelig kan gjøre 2017 til det året jeg virkelig ønsker at det skal bli :-) Jeg ønsker meg en PT !!

Så til Reve Enka, og andre bloggere som synes det er ekkelt med en kraftig PT : Det er nettopp sånne som dere som skaper holdninger til overvektige som ikke stemmer. Å ha ekstra kilo på kroppen er ikke ensbetydende med usunn, ekkel, og lat. Slutt å dømme andre ut ifra hvordan man ser ut! Fordi om man er overvektig, så er det ikke en usunn livsstil man vil formidle om man er PT. Jeg blir så utrolig provosert at jeg kanskje skal avslutte her....tommelen opp for kraftige personlige trenere - disse kan bety utrolig mye for så utrolig mange som kanskje ellers ikke hadde klart å ta tak i utfordringene som de sliter med...

 

Om solen ikke skinner, hva så?

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi er fæle til å klage. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Denne sommeren har nesten alle jeg har møtt på klaget på været. For en forferdelig sommer det har vært! Ingen trekker frem annet enn dette hersens forferdelige været som omtrent har ødelagt hele sommeren. Ærligtalt! Styres livene våre av hvordan været er? Er det været som avgjør hvordan livet, og dagene våre skal være? Om det regner, hva så? Om du ikke kan gå på stranden som planlagt, har man da ingen andre ting å gjøre? Skal hele sommeren gli forbi mens du klager på det dårlige været? Jeg må innrømme at jeg blir veldig oppgitt av all klagingen jeg hører overalt. Ei veldig god venninne av meg sa det så utrolig fint " Jeg har egentlig ikke registrert hvordan sommerværet har vært, for vi nyter sommerdagene uansett vær." Er det ikke sånn det bør være? Istedenfor å se dagene, og sommeren gli forbi fordi solen ikke skinner, så nyt hver eneste dag! Det er mye man kan fylle dagene med selv om man ikke kan sole seg, eller gå på stranda, eller sitte på brygga med tean i tanga. Heldigvis er det sånn jeg også nå klarer å tenke. Jeg bryr meg lite om været fordi jeg hele tiden har fine ting å fylle dagene med. Jeg gidder ikke bruke verken tid, eller energi på å irritere meg verken på Storm, Yr, eller han der oppe :-) Været er som det er, og er det ikke litt trist at været skal ta så mye plass i livene våre?

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og tar ofte valg som gjør at vi klager vår store nød etterpå. Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Vi klager over jobben, tidsklemma, mangel på egentid, mangel på aktivitet - vi rekker aldri alt vi skal...men er det alt vi MÅ rekke? Er det alt vi MÅ gjøre? Alt vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv til sist? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre sist. Vi kan være den vi skal for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når man kan ta vare på seg selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over at man ikke rekker det man skal, og ikke har tid til det man skal, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke alle andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg en bedre halvdel som er flink til å si de rette tingene om det skulle bli for ille, og jeg har blitt så utrolig mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle :-)

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, eller la den ene unnskyldningen etter den andre får styre valgene dine. Vi har en tendens til å skylde på nettopp alle andre. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere. Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen over været, og bruk energien på ting som er gode.

Jeg legger ved 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode :-)

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, vg. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som ?det har vi prøvd før? eller ?det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre (hvete-) boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil den bringe?

Kilde : Helseadferd.no



 

Endelig gode joggesko


Jeg med mine tømmerstokker , og mine lymfeutfordringer, jeg sliter alltid når jeg skal ha sko. Å finne gode sko til mine bein, det er helt umulig! Eller det er ikke umulig, men det er en fulltidsjobb, og mange nedturer før jeg finner den gode skoen. Når beina har lymfeødem som mine, så må jeg ha større sko enn jeg hadde behøvd om beina mine var " normale". Jeg har nok i utgangspunktet også store føtter, men med lymfebein, så blir utfordringene enda større. Heldigvis er det noen butikker som satser på store størrelser, og her jeg bor, så er jeg heldig at der er en butikk med en egen avdeling med store damesko. Her kan jeg finne gode, og fine sko. Ellers er det en spesialbutikk i Oslo hvor jeg er innom hver gang jeg er i der. Det koster, men sånn må det bare bli. Sko må man ha, og kan du tenke deg hvor kjedelig det er å gå velkledd, og så er skoene langt i fra en god match. Den følelsen har jeg kjent på noen ganger, og den er utrolig kjip :-(

Heldigvis ser skoprodusentene at også kvinner kan ha store føtter, og at kvinner også kan ha brede føtter, og der er flere produsenter som er veldig gode på store størrelser. Det å finne en god hverdagssko, en god pensko, og en god støvlett, det er heldigvis ikke en umulighet lengre, men det er dessverre kun ett fåtall butikker som tar inn store størrelser. Det burde virkelig flere gjøre. Som regel stopper sko til oss damer på str.42, og der er flere produsenter som går opp i str. 45 , så hvorfor ikke flere velger å ta inn store størrelser, det ser jeg virkelig ikke.

Joggesko har også vært en utfordring for meg. Det å finne en virkelig god joggesko som man egentlig ikke kjenner at man har på seg. En joggesko som ikke klemmer, og som ikke gnager ett eneste sted. En sånn joggesko er vanskelig å finne. Det å gå på joggeskojakt er heller ikke det gøyeste jeg vet. Ikke bare har jeg lymfebein, og store bein, men det er ikke moro som kvinne å gå i herreavdelingen for å finne en joggesko som kanskje passer. Jeg vil aller helst gå i dameavdelingen og kjøpe rosa joggesko, eller lilla, eller en annen fin, kvinnelig farge. Istedenfor må jeg altså lete i herreavdelingen, og der må jeg velge sort, blått, eller grønt som regel. Ingen spreke farger, ingen kvinnelige farger - ofte bare triste, og kjedelige farger. Det er virkelig en nedtur :-( Farger betyr faktisk en del, også på en joggesko. Om jeg har store føtter, så vil jeg jo helst ikke se ut som en mann på føttene likevel! Hvorfor kan ikke produsentene også se oss kvinner med store føtter? Det er nemlig ikke få av oss som må over str. 42....

Ryktene sier at Adidas har noen typiske kvinnelige joggesko som går opp i størrelse, så det er prosjekt sjekke ut for meg nå. I mellomtiden, så kan jeg jo gledelig fortelle at jeg forleden dag faktisk fant noen fantastiske joggesko som er sååå gode på mine føtter! De er så gode, og jeg kan nesten ikke føler at jeg har de på meg. Jeg har fra før av gode joggesko som jeg bruker på trening, også de er fra Asics. Disse nyinnkjøpte er hverdags joggeskoene mine, for jeg må jo ha ett par virkelig gode joggesko i hverdagen og :-) Jeg måtte i herreavdelingen denne gangen også, men de er ikke typisk herresko...de er hvite, og det er en flott farge som ikke får meg til å føle meg som en mann på føttene. God demping, lette, og helt perfekte på mine føtter. Ikke ofte sko, og spesielt ikke joggesko er perfekte på mine føtter, men disse er tilnærmet 100 %. De kostet rett rundt 1000 kr, og det er de absolutt verdt! Skoene er fra Asics, og modellen heter Gel Pulse 7. Finnes både i dame, og herremodell. Ett godt tips om du er ute etter en veldig god joggesko :-)

Så var det på'an igjen

Jippi!! I dag er endelig dagen her!! Endelig er det tilbake til gruppetimene på Spring! Endelig er ferien over, og jeg kan komme inn i de skikkelig gode treningsrutinene igjen. Sommeren har vært så som så, men jeg er stort sett ganske fornøyd med trening, og aktivitet. Det skal nok bli veldig hardt å komme tilbake på treningstimene igjen. Jeg vil nok kjenne at nivået har vært lavere i sommer enn ellers, men jeg tror det vil gå seg til veldig kjapt. Jeg trenger ennå disse rutinene som treningsgruppen for overvektige gir, for meg er det ennå viktige holdepunkter på reisen jeg er ute på. Gjengen jeg trener sammen med er en flott gjeng, og jeg håper virkelig at der kommer en del nye ansikter når vi starter opp i kveld kl.19.00. Er det mulig å glede seg til trening??? JAAA, det er mulig - jeg gleder meg!!

" Jeg er dønn sliten", "det har vært en lang dag på jobben", " jeg må vaske huset, lage mat " , " ungene må kjøres, og hentes ", " jeg gikk jo tur i går "...... Unnskyldningene er mange, du kjenner deg kanskje igjen?Jeg har selv vært der, og jeg har vært der så mange ganger at telle, det er umulig. Selv om jeg har jobbet knallhardt, og fortsatt jobber knallhardt med det mentale, så kan jeg selvsagt ennå kjenne unnskyldningene ligge å luske bak i hodet mitt, og jobbe intenst med å prøve og ta over. Likevel blir det på en litt annen måte nå enn før. Det er sjeldent, veldig sjeldent at jeg lar de vinne. Jeg har nok ofte tidligere syntes litt synd på meg selv, "stakkars meg liksom , jeg sliter med overvekt". Men det er ikke synd på meg. Andre skal ikke ha sympati for meg, jeg er ikke annerledes enn noen andre. Jeg har bare endel ekstra kilo for mye.
Vi sliter alle med noe, det er en del av livet. Oppturene og nedturene. Men unnskyldningene er der alltid, og ofte lar vi dem vinne. Vi orker ikke å ta kampen, men kampen mot unnskyldningene, det er en kamp det er verdt å ta, og det er en kamp det er verdt å vinne!

For en stund tilbake tok jeg endelig ansvar, jeg tok meg selv ganske så hardt i nakken og tenkte at nå var det faktisk nok. Nå har jeg jo tatt meg selv hardt i nakken utallige ganger før, men denne gangen, så var nakkegrepet såpass hardt at det ble alvor. Det var på tide å kjenne at jeg kunne lykkes med en endring, og det var på tide å kjenne på følelsen av å mestre mer enn en mnd, eller to. Det var på tide å ta tak i alle de utrolig frustrerende tankene som styrte livet mitt. De som alltid sa hvor mislykket jeg var, og som alltid snakket meg ned. Det var ikke synd på meg. For jeg hadde faktisk muligheten til å gjøre en endring. Sånn kom treningsgruppen for overvektige til. Treningsgruppen jeg hadde drømt om å få opp på beina så lenge. Gruppen som ville bety så mye for så mange, og som ville gjøre en forskjell. Treningsgruppen ble startet. Først i gymsalen på skolen her jeg bor, deretter er gruppen blitt en del av treningstilbudet på Spring her i Kristiansand. Treningsgruppen som eksklusivt var, og fortsatt er kun for overvektige. Det hadde for meg lenge vært et problem, det å gå inn på et treningssenter, en størrelse for stor. Det å se veltrente mennesker løfte 50 kilo som om det var bomull, løpe 5 km på mølla uten nesten å svette. Så hadde du meg, svetten rant bare av å gå inn på treningssenteret. Jeg følte skam, stor skam.

Endelig klarte jeg å ta tak i problemet. Jeg startet en egen gruppe for oss som sliter med noen, eller mange ekstra kilo. Egne timer hvor vi sammen kan svette, bli sterkere , og bli en sunnere utgave av oss selv. En gruppe som har fått ett helt unikt tilbud. Ukentlig får vi veiledning, utfordringer,  og en mulighet til å gjøre en forandring. Høres det ikke flott ut?
Men  så kommer vår verste fiende, unnskyldningene. Jeg har fått så mange henvendelser fra folk som er interesserte, så mange som takker meg for hva jeg har fått til og "at dette ville være perfekt for dem". Men hvor er alle disse ? Tar de skrittet over dørstokken? Noen få gjør, men for de fleste, så er det unnskyldningene som vinner.
Hva er det som skal til for å få overvektige opp av sofaen? Hva skal til for at vi skal slutte å syntes synd på oss selv? Forventer vi faktisk at andre skal løse våre problemer? Når en unik mulighet nærmest blir lagt opp i hendene våre, hvordan er det mulig og ikke gripe den? Hadde jeg sett ett slikt tilbud da jeg gikk rundt, og hele tiden prøvde å få til en endring, jeg hadde 100% sikkert grepet muligheten når den var der!

Jeg blir frustrert, sint og oppriktig lei meg. Hvorfor tar vi ikke tak i oss selv? Hvorfor blir ikke planene våre, ønskene våre, og drømmene våre realisert, men overskygget av en unnskyldning etter den andre?
Det er selvsagt ikke bare oss overvektige som er eksperter på unnskyldninger, men det er oss jeg primært henvender meg til. Du som ønsker et lettere liv, du som vil ta tak i dine utfordringer, du som ønsker en sunnere versjon av deg selv.
Ingenting er umulig, det har jeg selv oppdaget etter å ha mistet over 40 kilo. Jeg er absolutt  ikke i mål enda, og hver dag er en ny kamp. Men det er en kamp jeg skal vinne, og det er en kamp jeg vil vinne. Jeg blir så oppgitt over mentaliteten i dagens samfunn, et samfunn som griper etter den ene lette løsningen etter den andre. Slankekurer som gjør at du mister 20 kilo på relativt kort tid, for enda fortere å gå opp igjen det samme, om ikke mer. Dietter som ikke er holdbare over tid. Dette handler ikke bare om vektreduksjon. Det handler om en livsstilsendring, en endring som skal gjøre det mulig for deg, og meg, og opprettholde hver eneste dag, i resten av vårt liv.


Slankeoperasjoner er også et alternativ mange overvektige velger å utføre. Og ja, selvsagt er det visse krav for å få innvilget en slik operasjon, men jeg vet personlig at mange som har fått en slik operasjon utført også kunne klart en livsstilsendring selv. Selvsagt skal man, om man er "sykelig overvektig", få innvilget en slik operasjon, men dette gjelder mindretallet av operasjonene som utføres i dag. Står livet i fare, så skal man selvsagt få nødvendig hjelp. Men det å tukle med friske organer, organer som vi har fått utdelt av en grunn, det bør ikke være den første løsningen helsevesenet griper etter. En slankeoperasjon er et inngrep som fjernet deler av et helt funksjonabelt organ i kroppen, en operasjon som ofte fører til store plager i ettertid. For hva har egentlig endret seg når man våkner opp? Jo, de aller fleste går ned i vekt, men til hvilken pris ? Psykisk er det mange som får depresjoner i ettertid, fysisk sliter mange med vitaminmangel, kvalme, håravfall og ekstrem slapphet. Gallestein, misbruk av rusmidler, frysninger, blødninger, problemer med avføringen, magesmerter...listen kunne ha vært enda lengre. En slankeoperasjon er ikke en "quick fix". Kiloene kan etter en stund gå på igjen, som kiloer kan gå på oss andre. Hvilken pris er vi i vårt samfunn blitt villige til å betale for å bli slank? For det er jo det som er målet med slankeoperasjon, å bli slank ? Burde ikke vi heller ha et mål om å få en sunnere kropp, en kropp som fungerer, og en mye bedre helse ?

Trening alene vil ikke alltid være nok. Ett sunt kosthold er selvsagt også viktig. Men det ene funker ofte ikke uten det andre. Trening gjør at de typiske overvektsplagene også med tiden vil forsvinne. Jeg vet mange overvektige for eksempel sliter med vond rygg, og vonde ledd på grunn av overbelastning, og trening vil gjøre oss sterkere, mer smidige -  noe som igjen reduserer disse smertene. Kombinert med en vektnedang over tid vil plagene kunne forsvinne, steg for steg. Det å føle seg trøtt, ha lite energi til å utføre de mest hverdagsligste ting, trening gir deg faktisk mer energi. Du vil bli overrasket.....Høyt blodtrykk, for høyt kolestrol, diabetes 2...alt dette, og mere til er det mulig å gjøre noe med.
Vi må slutte å gjøre oss til ofre av samfunnet. Samfunnets grep for å redusere overvekt feiler mer og mer, dag for dag. Men vi trenger ikke å gjøre den samme feilen. Det er DU, og kun du som kan gjøre noe med situasjonen du er i. Ingen andre kan gjøre noe, det er du som må velge, og du som må si at nok er nok. Det er ikke andres skyld at vi er overvektige. Overvekten har en årsak, men vi kan ikke legge skylden på andre enn oss selv. Vi må selv vinne vår egen kamp. Endringer er ikke lett, og spesielt ikke endringer som går på livsstilen vår. Ingen skal si at det er lett, det er en beinhard kamp hver dag, men samtidig, så trenger faktisk ikke kampen bli så hard som du tror visst du velger å ta et skritt av gangen, og ta tiden til hjelp. Kan jeg klare det, så kan alle. Man må bare begynne et sted. Rom ble ikke bygget på en dag, vår kamp vil også ta tid. Vi må slutte å se på oss selv som annerledes, vi er som alle andre, vi er bare "en størrelse, eller flere for stor".

For dere som bor i Kristiansand, og omegn : Vi sees kanskje på Spring Rona i kveld kl.19.00? Eller på Spring Vågsbygd onsdag kl.19.00?



 

Sexy, eller komfort ?

Det lille under tenkte jeg å skrive litt om i dag, eller det store under, alt eller som :-) Undertøy er ikke bare undertøy, det er ikke " bare " å ta på seg noe, i alle fall føler jeg at undertøy er en veldig viktig del av velværefølelsen min. For meg er det viktig å føle meg vel under også, så jeg ikke føler at det buler, og at alt av ekstra håndtak, og valker blir synlige. At jeg prøver å finne riktig cup størrelse slik at ikke halve brystene henger ut. Ikke er det pent når cupen blir helt feil, og ikke føles det særlig behagelig heller. Man går stadig og løfter, og retter, og det stjeler masse energi, og man går rundt med en rød, illevarslende glorie over hodet. Undertøy ER vanskelig når man er en størrelse, eller flere for stor. Det å finne en veldig god bh som sitter som den skal, eller ei truse som faktisk går litt opp, og samtidig ikke ser ut som bestemor sine truser fra 50 tallet. Det er egentlig en hel liten vitenskap dette. Det skal stemme både oppe, og nede, man skal føle seg vel, og samtidig skal det også se litt pent ut. Ikke at det er undertøyet man viser frem i det man går ut døren, men det handler om hva man selv føler, og det er ens egen følelse som er viktig.

Jeg får mange henvendelser fra dere som leser bloggen min om nettopp undertøy. Jeg tror det er mange av dere som sliter med å finne undertøy som sitter slik at dere føler dere vel. Det blir faktisk litt sånn at når jeg finner undertøy som ligger oppunder 100% , så hamstrer jeg! Jeg tror det er mange som har fått seg en god latter i diverse reisefølger når jeg regelrett hamstrer truser på Føtex i Danmark :-) Jeg er sikker på at du også drar på smilebåndet akkurat nå. Du kan tenke deg når jeg ankommer en Føtex butikk med truser i blikket, og med truser i blikket baner jeg meg vei til undertøysavdelingen. Jeg kjenner regelrett panikken spre seg litt før jeg overhodet kommer til avdelingen fordi jeg kjenner på redselen av at trusene kanHvære utsolgt, eller utgått. Det hadde vært krise! Heldigvis gikk det bra denne gangen også når jeg nylig var en tur i Danmark. Trusene hang så pent på rekke, og rad, og jeg kunne puste lettet ut, finne størrelsen min, og hamstre i vei. La oss si det slik: det blir mer enn ett par truser med meg hjem fra Danmark. Det er jo ca bare en gang i året  jeg er der, så da må det handles!

Egentlig litt vittig at Føtex av alle plasser er blitt min undertøysbutikk når det kommer til truser, men det er altså her av alle plasser at jeg har funnet min favoritt. Jeg har aldri hatt bedre truser, og i tillegg er de veldig fine. Det er ingen selvfølge at man finner truser som både er gode, og fine. Ofte må man gi slipp på det ene....Ofte føler jeg vel at truser er kjedelige, og veldig bestemor stil når man må opp litt i størrelse, OG skal ha noen som sitter godt. Jeg liker ikke bestemor stilen, og når jeg først finner noen som virkelig er 100%, da er det bare å handle! Trusene på Føtex heter Stinna. Nå er der flere som heter akkurat det, men dette er den høyeste modellen, og det er sånn jeg liker trusene, at de går høyt opp, og dekker godt av magen. De trenger ikke være hold in, eller shape up, eller noe der omkring, men at de går litt oppover magen, det føles veldig godt. Trusene har i tillegg ett fint blondeparti nede ved beina, og de er utrolig fine. Finnes i både sort, og hvitt, og jeg har en god del av begge farger kan man si :-) De går opp til str. XXL, og det står vel 46/48 i disse, men jeg har en del ekstra på magen, og passer disse veldig fint. Så til alle dere som har spurt om tips til undertøy : Er du i Danmark, så bør du finne deg enten en Føtex butikk, eller en Bilka butikk, og hamstre Stinna truser, høy modell, med blonder - du vil bli så fornøyd. Koster ca 80 dkr stk, men verdt hver krone :-)

Der er mye lekkert undertøy i store størrelser, men ofte går lekkerheten utover komforten. For en spesiell anledning nå, og da, så kan man godt gi litt slipp på den gode komfortfølelsen, og ha det litt " ubehagelig ", men sånn i hverdagen, da gidder jeg ikke å ha det " ubehagelig ", da kjører jeg på en god velværefølelse, men at det likevel skal være pent. Jeg sliter med å kunne forstå at det er behagelig med stringtruser når man er en størrelse, eller flere for stor, i alle fall i det daglige. Det kan umulig være behagelig å ha på seg? En tynn strikk bak, og en liten flekk med stoff som egentlig ikke dekker der den skal fordi magen er bittelitt mye i veien? Det gir meg heller en følelse av å gå uten noe som helst om man ser bort i fra strikken som gnager, og bare irriterer, og absolutt sier i fra om at man har noe på seg :-) Eller de trusene som er så lekre, men som ikke vil sitte, de som bare sklir ned hele tiden, de med elendig strikk, og holdbarhet. Jeg er sikker på at mange av dere har kjøpt mange av disse fordi de er så fine, men så blir de bare irriterende vesener som blir liggende lengre, og lengre bak i undertøysskuffen. Hvor moro er det når man hele tiden må heise opp trusene, eller kjenne at de bare blir liggende ett, eller annet sted der nede, og man egentlig ikke får gjort noe med det annet enn å kjenne på følelsen av at mye ikke stemmer? Det er en liten vitenskap å finne noe som man blir tilnærmet 100% fornøyd med. For oss som har en del ekstra, så er det en del mer som skal stemme enn for de som har flate mager. Derfor er det ikke rart at jeg jubler for mine utrolig flotte, og ikke minst veldig gode Stinna truser fra Føtex. I disse får jeg alt jeg ønsker av ei truse :-)

BH'er er like vanskelig, eller i alle fall for meg. Når jeg får spørsmål fra dere om hvor jeg kjøper undertøyet mitt, så må jeg være helt ærlig på det, og si at jeg bestiller omtrent alt på nettet. Jeg sliter virkelig med å finne bh'er som er skikkelig gode både i omkrets, og i cup'ene. Jeg synes for min egen del at Lindex, Kappahl, og disse kjedebutikken som gledelig har undertøy også til oss store, at de ikke har bh'er til meg. Det er fordi jeg hater ordinære bh'er som aldri sitter som de skal, og ikke dekker det de skal, og fordi de ikke gir meg den gode velværefølelsen. Jeg vil ikke kjenne at jeg har på meg en bh om du skjønner. Mange ordinære, vanlige bh'er, de blir helt feil. Jeg må ha brede stropper slik at stroppene ikke gnager meg i skuldrene, jeg må ha gode cup'er, og helst med bøyler, og jeg vil gjerne at de dekker, eller klemmer inn valkene som ofte dukker opp bak fordi bh'en ikke sitter som den skal. Det er ett slit å finne en bh som oppfyller alt dette. Jeg synes ofte de vanlige bh'ene også lager fine valker på ryggen som igjen blir synlige under overdelen. Jeg kjenner liksom valkene tyte ut der bh'en stopper. Høyst sannsynlig fordi bh*en ikke er riktig, men jeg hater følelsen av valker her, og der. Jeg vil aller helst ha noe som dekker over de, ikke sånn shape up altså, det er ikke så behagelig annet enn i spesielle situasjoner, men bare å ha noe som dekker, det er sånne bh'er jeg vil ha, og den perfekte har jeg ikke funnet i noen butikker. Undertøysbutikker går ofte ikke opp så høyt, men heldigvis er det noen som er gode på store størrelser.

Jeg eier ikke mange ordinære bh'er. Jeg har ett litt sånn hat forhold til de, og jeg vil vel ikke bli go' venn med den type bh'er før jeg har fått bort valkene på ryggen. Egentlig kommer valkene på ryggen kun frem om jeg prøver en ordinær bh, og jeg hater valker! Det er ikke pent når de tyter både her, og der bak på ryggen fordi bh'en strammer, og er i feil størrelse. Ikke pent, og ikke behagelig! Jeg har derimot funnet mine favoritter hos Miss Mary of Sweden. Høres sikkert litt sånn bestemor aktig ut for de av dere som ikke kjenner til nettstedet, men Miss Mary har masse lekkert! Her er det noe for alle, også for de av oss som gjerne vil ha noe annet enn de vanlige bh'ene. Miss Mary er utrolig gode på passform, og de går ganske høyt opp i størrelse. De har også en bh skole på nett slik at man kan lære litt om hvordan man egentlig finner den riktige bh'en. Man tror man er en størrelse, men kanskje bør man endre omkrets, eller cup størrelse for å finne den riktige. Ofte velger man for liten cup, og der er da det fort kan tyte litt ut fra bh'en, noe som ikke er pent.


Bh topper fra Miss Mary - min store favoritt :-)

 

Jeg har lagt min store elsk på bh topper. Det er mest det du finner i mine undertøysskuffer. En topp med bh, det er behagelig å gå med! Ingen shape up effekt i selve toppen, men bare mykt, deilig stoff, og så er det ofte cup'er med bøyler. Mye kommer også nå uten bøyler, og det er synes jeg også går veldig fint selv om jeg liker bøyler best. Når man bruker bh topper, så slipper man at bh'en strammer over ryggen, og man slipper å ha valker tytende ut bak på ryggen. En helt perfekt oppfinnelse for min smak, og dekker mine behov nærmest 100%. Det finnes helt klart ulike typer bh topper også, og de med shape up effekt blir for heftige for meg. Det å gå å kjenne et plagg stramme alt av innvoller, det er ikke behagelig, men sak, og behag. BH toppene er ofte også veldig fine med ett godt, og pent stoff i selve toppen, og ofte med blonder på cup'ene. Noen foretrekker korsetter, eller bodyer, men da må de for min del være uten knepping i skrittet. Det er en hel jobb å skal hekte av kneppingen når man må på toalettet, så derfor går jeg for bh topper, og jeg er på desperat jakt hver gang Miss Mary kommer med ny katalog :-) Finner jeg en jeg liker, så blir det ofte både to, og tre som blir bestilt. Ofte er det jo ulike farger også å velge mellom sånn at ikke alt føles helt likt :-) Undertøyet fra Miss Mary koster litt, men absolutt ikke mer enn det gjør på en undertøysbutikk, men de ligger over kjedebutikkene. Kjenner du ikke til Miss Mary, og du sliter med å finne godt undertøy, så vil jeg anbefale deg å ta en tur innom nettbutikken deres. Har du gode tips til butikker, eller nettbutikker som er gode på undertøy i store størrelser, så legg gjerne igjen en kommentar på bloggen :-)

Den store smellen

Så har jeg gått på en " smell " igjen. Verdens beste smell sånn sett, og jeg innrømmer det glatt : her er jeg svak! Ett av mine svakeste punkter er definitivt klær. Det er litt av en jobb og bare gå forbi klær som roper så høyt på deg. Klær som tar all oppmerksomheten din fordi det er så lekkert! Du ser deg selv i plaggene, og istedenfor å ta en hard, og intens kamp, så lar du deg friste, du taper kampen uten kamp.  Noen kamper er liksom ikke verd å ta :-) Shopping går litt i perioder, trodde jeg i alle fall, men jeg føler shoppinggenet mitt er på aller høyeste nivå for tiden. Vet ikke hvorfor, og har egentlig ikke brukt så mye tid, og energi på å finne det ut heller - som sagt : noen kamper er ikke verd å ta så lenge man har kontroll :-)

Denne uken var vi på en liten roadtrip litt vestover i fylket. Jeg digger Vanse, og tar gjerne ett årlig besøk her. Vanse som er mini USA er jo en opplevelse i seg selv, og når man er på Brooklyn Square, så føler man jo at man er i USA for ett lite øyeblikk. Trunken er en flott butikk som ligger i Vanse. Ikke at det var der jeg gikk på den store smellen, men Trunken har alt en norsk amerikaner trenger for å føle at de er " over there " selv om de er i Vanse. I tillegg har Trunken masse flott interiør, og interiør er jo en annen stor interesse jeg har. Det perfekte speilet som jeg er på jakt etter til ei lita gang vi har, det fant jeg sånn sett her, men....i feil størrelse. Noe så fortvilende, og irriterende! Så det ble noen gode lys med ulike, nydelige dufter, en lang liste over butikker med stormote i USA til roadtrip'en vår neste år, og real american popcorn :-)

Når man først er vestover, og skal hjem igjen mot Kristiansand, så kan jeg ikke kjøre forbi Lyngdal. Jeg liker Lyngdal. Liten, men likevel akkurat passe stor. Jeg savner interiørbutikkene som var her, men samtidig, så ligger favorittbutikken min i Lyngdal, så første stopp også denne gangen ble Nais. Jeg har skrevet om Nais tidligere, og jeg håper mange av dere har tatt dere en tur hit i løpet av sommeren. Visst ikke, så må dere ta turen nå som høstvarene definitivt er på vei inn, og høsten har mye spennende å by på også når det kommer til klær. Selv om vi nå etter hvert skal gå fra de lekre sommerfargene, og over i de mørke fargene, så er det likevel mye lekkert av farger også i høst. Der kommer en del sennepsgult, litt lilla, og burgunder, der kommer litt farger, og det er herlig å se at vi ikke bare trenger å ta på oss sort, og grått. Nais er min favorittbutikk av flere grunner. Butikken er stor, og bugner av klær til alle aldre, og smaker. Butikken har veldig mange forskjellige merker, og det er for de fleste lommebøker. De satser litt friskt på en del, og våger å ta inn klær, og merker som er spenstige. Man kan finne klær som ikke alle har. Det er utrolig fint og kunne gå rundt i en så stor butikk uten å skubbe borti andre kunder som er på leting etter nye klær. Butikken er flott, den ønsker oss velkommen, og har en utrolig god atmosfære. I tillegg er det flotte Barbro som driver Nais, og hun er bare skjønn! Så serviceinnstilt, alltid så blid, og imøtekommende. God til å hjelpe, god til å se hva man kan passe, og alltid tid til en prat. Vil man vandre rundt alene, så får man lov til det, og akkurat det er også en fin ting. Jeg liker ikke klegger av noen selgere som hele tiden er etter deg, og skal finne alt mulig som du bare MÅ ha.

Så til den store smellen. Jeg gikk på en ny, stor jakkesmell. Skapene mine er fulle av jakker, og det til alle årstider. Jeg tør ikke si hvor mange jakker jeg har, men det er mer enn 10, og mindre enn 50 :-) Jeg har jakker til enhver anledning, og alle er jo så fine at jeg ikke kan kvitte meg med de heller. Her er jakker til hverdag, og fest, til skogsturer, og byturer. Jeg klarte jo å få med meg to jakker hjem fra Sverige tidligere i sommer, og trodde jakkefornuften nå ville sette en stopper for flere jakker, men den fornuften har jeg innsett at jeg mangler.. På Nais hang nemlig den lekreste jakken. Den ropte så høyt på meg at jeg tror alle i Lyngdal nærmest hørte det. Det var det første plagget jeg så da jeg kom inn i butikken - der, litt høyt oppe på veggen, der hang den, den nydeligste ytterjakken fra Boheme! Du ser på bildene hvordan den ser ut. Er den ikke lekker? Den er veldig meg, og i lekre farger! Boheme er veldig god på passform, og de er flinke på det som skiller seg litt ut. Jeg kjenner at jeg gleder meg stort til å begynne å bruke den! Jeg må jo alltid vurdere, og tenke når jeg skal kjøpe noe nytt. Jeg bruker ofte lang tid på å bestemme meg...selv om jeg innerst inne vet hva det blir til :-) Akkurat denne jakken koster litt, men dette er kvalitet, og den spesielle jakken som jeg gjerne ønsker meg. Jakken fra Boheme ble med meg hjem, og jeg er svært fornøyd med kjøpet :-)

Mitt favorittmerke når det kommer til overdeler er utvilsomt Pont Neuf. De er så utrolig flinke på passform, og design, og dere kan glede dere til høstens kolleksjon fra Pont Neuf! Den er virkelig lekker!! Så mye flotte farger, så mange flotte designs! Pont Neuf er ikke bare stormote heller. De selger alle sine klær fra str. 36, og opp til 3 XL som tilsvarer 54/56. Jeg skal vise dere høstens kolleksjon fra Pont Neuf  veldig snart. Foruten Pont Neuf, så er jeg også innmari glad i MAT. Både Pont Neuf, og MAT er merker jeg ikke har hatt så mye erfaringer med før den senere tiden. Pont Neuf har jeg vel kjent i ett godt år mens MAT nå nylig. MAT er faktisk fra Hellas, og det overrasket meg veldig. Jeg hadde ikke sett at Hellas var et land som produserte stormote. MAT er i likhet med Pont Neuf, og Boheme innmari flinke på passformer, og design. De er flinke til å lage det kvinnelig. Høstens kolleksjon fra MAT er også innmari lekker! Jeg har fra før av to plagg fra MAT, og på Nais tidligere denne uken, så kjøpte jeg den lekreste tunikaen! Du ser den på bildet. Sort av farge, men med en lekker, og spesiell design. Jeg liker det som er litt annerledes, og som i tillegg sitter fint. MAT er i likhet med Pont Neuf, klær som ligger sånn middels prismessig når det kommer til stormote. Det er ikke plaggene man fyller opp garderobeskapene med, men det er plagg som passer formen din, det er lekre farger, og design, og det er plagg som ikke alle har. Det er klær for oss kvinner som gjerne vil være kvinner :-)



Fornøyd og glad forlot jeg Lyngdal, og Nais med jakke fra Boheme, og tunika fra MAT. I tillegg fikk jeg en god prat med Barbro. Jeg kjenner at selv om sommeren fortsatt er her, så er det godt å fylle garderobeskapene med nye klær, selv om det er høstklær. Jeg liker høsten, og ser frem til kveldene med levende lys når mørket faller på. Høstens stormote består av mye lekkert, så ta turen innom butikkene for å se alt det fine som nå henger klart for en høst, og vinter. På en måte er det godt at Nais ligger i Lyngdal, for det blir jo ikke at man tar turen flere ganger i uken, men heldigvis ligger den ikke mer en time unna, så det er bare en fin kjøretur :-) Jeg må ta med at også interiørinteressen fikk sitt på vårt lille Lyngdalsbesøk. Bordet jeg har jaktet på, ett nydelig, lite glassbord som har vært utsolgt overalt, det fant jeg i Lyngdal! Helt tilfeldig stakk vi innom Gla' pris, egentlig bare fordi vi ikke hadde vært her før, og der, helt ute av det blå, der stod glassbordet mitt! Jeg hadde aldri forventet å finne bordet der, så jeg holdt jo på å svime av i ren glede :-) En vellykket dag, om ikke for lommeboka, så for meg :-)

Om du vil følge Nais på Facebook, så kan du gjøre det her : https://www.facebook.com/naisbutikken/?fref=ts

Pæreform, og det hersens fettet!

Fett som ikke vil forsvinne? Nei, du, jenta mi, fett forsvinner om du bare gidder og gjøre en innsats....For det er jo det man tror, at fettet forsvinner bare man gjør en skikkelig innsats? Det fettet som sitter bom fast, det som alltid bare er der, det sitter bom fast fordi man ikke har vilje nok til å klare å gjøre noe med det...så enkelt, og så greit! Eller er det så enkelt? Er det mangel på vilje som er årsaken til at en del av dette hersens fettet aldri vil forsvinne bort fra kroppen, og ut av syne? Endelig ser det ut som om det settes ett utrolig viktig fokus på en kronisk sykdom som de fleste vet altfor lite om, en sykdom svært få leger vet nok om, og en sykdom som ikke alle vet at de har. Sykdommen har vært en glemt sykdom, en sykdom ingen norske leger tenker på, eller har nok kunnskap om - fett er ikke bare fett! All overvekt har en årsak, det har jeg skrevet om mange ganger før, og en av årsakene heter Lipødem.

Jeg ante ingenting om lipødem da jeg begynte med lymfedrenasje pga av ødemet i beinene mine. En svensk fysioteraput som var på besøk hos min fysioteraput var ikke i tvil da hun så meg, og så beina mine -  Jeg hadde både lipødem, og lymfeødem. Lipødem hadde jeg kort lest litt om, men etter jeg fikk diagnosen, så måtte jeg begynne å lese meg opp på hva dette egentlig var. Jeg tok meg selv i å nikke gjenkjennende, jeg fikk flere aha opplevelser, og jeg fikk mange svar på hvorfor mine bein var som de var, og hvorfor ingenting skjedde med beina selv om jeg hadde mistet så masse vekt. Jeg har så mange ganger vært frustrert, og sint fordi vekta sitter dønn fast i beina! Vel, noen cm har jeg jo gått inn, og jeg er jo fornøyd med at det har skjedd endringer, men normalt, så skulle det ha skjedd så mye mer når man mister mye vekt. Jeg hadde vel slått meg til ro at jeg var blant de unormale, og at jeg pga mitt lymfeødem bare måtte godta at beina er som de er. At jeg har lipødem gir meg svar på hvorfor beina ikke går ned i takt med resten av kroppen. Jeg vet hvorfor de er som tømmerstokker, og jeg vet hvorfor fettet sitter dønn fast.

Jeg tror det er mange kvinner som har lipødem. Lipødem rammer i hovedsak kvinner, hvorfor vet man vel ikke sikkert, men det sees på som en kvinnesykdom. Svært få menn blir rammet. Raskt fortalt, så er lipødem en kronisk sykdom i fettvevet, og lymfekanalene. Sykdommen gir deg ofte en " pæreform." Lipødem kalles også ofte for smertefullt fettsyndrom, for sykdommen, den er til tider virkelig smertefullt. Jeg har mye smerter i beina, i tillegg til store hevelser som også kommer av lymfeødemet. Lipødem er fettet man ikke kan slanke bort. Lipødem karakteriseres som overflødig fettvev, spesielt ved hofter, og bein, av og til også armene. Det er bilateralt ( på begge sider av kroppen ), og det er symmetrisk. Man får ofte hevelse i beina, men føttene hover ikke. Der går det ofte ett klar skille...hovne bein, normale føtter.

Når jeg nå vet såpass mye om lipødem som jeg gjør, så ser jeg jo helt klart at jeg har hatt lipødem hele livet. Mine bein har alltid vært hovne, og alltid vært større enn " normalt ."  Beina var til tider vonde, og jeg fikk lett blåmerker. Jeg ser jo nå også alle de andre symptomene som tilsier at jeg har hatt det gjennom hele livet. Ingen visste om lipødem da jeg var barn, og ungdom, og jeg ser at hadde man visst om dette de årene tilbake, så kunne mye ha vært gjort, men jeg er i dag for hardt rammet til at beina noen gang vil bli " normale " igjen. Jeg tenker man skal være litt obs om man føler at ting ikke er som det skal være, og selv om ikke alle får alle symptomer, så er der en del som man kan være litt oppmerksom på. En ting veldig mange opplever er nettopp det jeg skrev lengre oppe i innlegget, nemlig at overkroppen ofte er slank, mens underkroppen utvikler fettansamlinger. Jeg tenker ellers at dette er viktige ting å være obs på :

Disse er symptomene som har blitt rapportert mest i vitenskapelige undersøkelser. Ikke alle pasienter har alle symptomene.

  • Symmetrisk presentasjon, i begge bena
  • Overfølsom for berøring, smerte i vevet i bena ved hvile, gange og når man blir berørt
  • Fettansamlinger over, under og på innsiden av kneleddet, og på den ytre delen av låret
  • Tap av elastisitet i huden 
  • Ikke stående grop i ødemet ved berøring i tidlig fase, kan bli til såkalt lipo-lymfødem
  • Pasienten får lett blåmerker
  • Lavkalori diett har ingen påvirkning på fettansamlingene
  • Negativt Stemmer-tegn, det vil si at man kan løfte huden på foten eller hånden uten at underliggende vev følger med
  • Begynner ofte under puberteten, ved graviditet eller ved overgangsalder
  • Føtter og hender er vanligvis uberørte av sykdommen inntil siste fase
  • Overkroppen er ofte slank, mens underkroppen utvikler fettansamlinger
  • Pasienten blir mindre førlig ettersom tiden går og hvis sykdommen ikke blir behandlet​

Kilde : Lommelegen


 

Lipødem har ulike stadier. Sykdommen blir delt inn i 4 stadier.

Stadium 1: Glatt hud. Hevelse blir verre ettersom dagen går og blir bedre ved hvile og ved å heve bena. Blir bedre ved behandling

Stadium 2: Huden har små groper. Pasienten kan få lipomer. Eksem og rosen kan være tilstede. Hevelse blir verre på slutten av dagen, og blir ikke alltid bedre ved hvile og heving av bena. Kan bli bedre ved behandling.

Stadium 3: Hardere bindevev med fibrosklerose. Hevelse i bena konstant. Store mengder skinn og fett som henger. Ikke fullt så lett å behandle, og noen metoder er ikke lenger virksomme.

Stadium 4: Fibrosklerose og elefantiasis (elefantsyke). Konstant hevelse. Store mengder skinn og fett som henger. Lipo-lymfødem med lymfødem tilstede i tillegg til lipoødem. Vanskeligere å behandle.

Kilde : Lommelegen


 

Norske leger vet altfor lite om lipødem. Lipødem ble først beskrevet i USA på 40 tallet, men fortsatt er det en lang vei å gå. Lipødem kan ikke kureres. Man må leve med sykdommen, men man kan få bedre dager ved riktig behandling. Trening, og kostholdet er to viktige ting. Kompresjonsstrømper, og andre kompresjonsplagg er veldig viktige støttespillere. I de fleste andre land enn Norge, så kan man også foreta medisinsk fettsuging. I Norge ansees det som for eksprimentelt, og man må betale for inngrepet selv om man velger å reise utenlands for å foreta en fettsuging. Dette er kostbart, og begrenser naturlig nok mange fra å kunne gjøre det. Dette er en sykdom som vi ikke vet mye om. Noen tror den er veldig sjelden, noen rapporterer at den kanskje er vanlig i så mye som 11% av kvinner.

Fett er ikke bare fett. Noe fett vil ikke forsvinne uansett hvor flink du er til å gjøre alt riktig. For min del, så hemmer lipødem/lymfeødemet mest i forhold til å vise beina mine. Jeg går ikke i svømmehallen, jeg bader ikke i nærheten av en mange andre, hater badedrakter,  jeg går aldri i shorts, eller skjørt/kjoler som ikke er fotside, og jeg må alltid ha god vidde i buksene mine. Jeg aksepterer at beina er som de er, men det betyr ikke at jeg har lyst til å vise de til hele verden av den grunn. Jeg kjenner jeg stadig tar skritt i en mer riktig retning, men det vil ta tid, men jeg er fornøyd med de små skrittene jeg stadig klarer å ta. All overvekt har en årsak, det er kanskje på tide å slutte å dømme når man ikke kjenner ikke historien..
Vi er mange, vi har vårt å stri med, og vi trenger ikke sårende blikk i tillegg !! Det er dessuten ingen som skal oppleve sårende blikk for hvordan vi ser ut - kroppen er faktisk en gave uansett form, og størrelse :-) Visst du tror at du kan ha lipødem, så ta kontakt med fastlegen din. Vet han ikke noe om sykdommen, så er det hans oppgave å finne ut mer for å hjelpe deg!

 

Avtalen med meg selv

Hverdagen er tilbake for de fleste, og jeg synes hverdagen er ett herlig sted å være! Det er hverdagen det er flest av, og det er så viktig å gjøre hverdagene gode. Det er innmari godt med disse avbrekkene, og avbrekkene er viktige. Det å gjøre noe annet enn man gjør i hverdagen, det å komme seg bort, og oppleve nye ting, det å slappe av, og nyte på en helt annen måte, det er også utrolig viktig. Om man ikke drar til den andre siden av kloden, så betyr ikke det noe, det viktige er avbrekkene, opplevelsen av nye ting. Jeg synes alltid det er godt å komme bort litt, og så er det veldig deilig å komme hjem igjen også. Jeg er blitt veldig flink til å fylle hverdagen med mange gode ting, og jeg synes også jeg er flink til å fylle dagene med varierte ting. En god venn av meg så forleden dag : Heidi, jeg lever ett typisk A4 liv, men for ett godt, trygt og fint liv det er. " Jeg er enig. Det føles godt når man er der at man ikke må jage, og kave for å rekke alt mulig, og selv om mye er vaner, og man gjør mye det samme, så synes jeg disse dagene er veldig gode :-)

Tilbake til hverdagen som nå er her. Etter at Norge har vært litt på brems i noen uker, så er de fleste maskiner i gang igjen. Det er den også for meg. Sommeren har vært både fin, og trist. Vi har hatt mange flotte opplevelser, og mange fine turer, men sommeren har også være preget av stor sorg da vi mistet vår store kjærlighet, Dean den 6.juli. Tapet av Dean har vært tungt. Dean som alltid var der, som alltid var med oss, alltid så glad, og fornøyd, Dean som var en del av familien vår - nå er han ikke her, og selv om dagene går videre, og ting blir bedre, så er det fortsatt ett enormt savn, og mange tårer. Ellers har sommeren vært helt ok når det kommer til trening. Jeg har klart å vedlikeholde stort sett, og jeg tror jeg skal slippe å føle meg som et slakt når gruppetimene for overvektige snart starter opp igjen. Trening er ferskvare, og det går ikke lange tiden før formen er rimelig på bånn dersom man har ett lite opphold. Jeg tror de fleste har kjent på den følelsen mer enn en gang. Man er så flink i en periode, og kjenner at formen faktisk blir bedre, men så blir det en pause av en, eller annen grunn, og så er man tilbake på bunnen igjen. Den evige runddansen der, den er kjip. Vi fikk vel streng beskjed fra Lene på Spring da gruppetimene våre tok sommerferie om at vi måtte være flinke på å vedlikeholde treningen. Det er lett å droppe det når det er sommer, og ferie, men jeg kan vel si meg sånn tålig fornøyd med å ha klart ett par treninger i uken i sommer.

Nå som hverdagen er i gang igjen for de fleste, så er det også mange som igjen skal brette opp armene, og starte sitt nye liv. Vi kjenner til dette alle sammen, gjør vi ikke :-) Denne høsten er nok ikke noe unntak...men kanskje målet denne gangen skal være å lykkes med planene sånn at armene forblir oppbrettet? Etter å ha slitt så mye i så mange år, så skal jeg aldri tilbake. Jeg er ganske sikker på at rutinen jeg har kommet inn i, at den vil holde seg. Om ikke på topp hele tiden, så er jeg rimelig sikker på at jeg ikke skal tilbake til livet, dagene , og vekten jeg hadde før. Det er jeg såpass trygg på fordi jeg har fått mye av det mentale på plass. Hodet, og jeg, vi samarbeider på en helt annen måte enn før. Trening er blitt mer glede enn ork, og da har jeg to viktige ting på plass som gjør at jeg er sikker på å holde meg i tøylene. Oppturer, og nedturer vil det bli. Livet vil sikkert til tider være en berg, og dalbane, men jeg føler meg sikker, og trygg.

En uhyre viktig ting for å lykkes med endringer, det er å sette seg realistiske mål. Vi er vanedyr, og skal alltid starte de store endringene i august, og i januar, og alltid på en mandag :-) Hva skulle vi ha gjort uten mandager dere :-) Vi som har kjempet kampen mot vekta i mange år, vi vet at vi også i alle år har satt urealistiske mål. Målene har vært altfor høye, og altfor uoppnåelige. Vi mister fort motet når vi ikke klarer å gå ned så mye som målet var, for vi skal ikke bruke god tid. Vi skal ned en hel haug på kortest mulig tid, koste hva det koste vil! Vi tar i bruk de verste nazimetoder mot oss selv. Vi blir gretne, deprimerte, sultne, og lei før vi egentlig har startet. Så er det ned i kjelleren med et brak, og så vet man aldri helt hvor lenge man blir der før man klarer å karre seg opp igjen for å sette nye hårete mål som nok en gang ikke er realistiske. Vi er stokk dumme! Jeg blir jo nesten flau over å innse alle feilene jeg har gjort i mange, mange år. Vi har brukt år på å bygge kroppen ned, og være alt annet enn snill med den, og så tror vi faktisk at kroppen kan fikses på en, to, tre? Vi er ikke så dårlige i matte at vi ikke kan legge sammen en pluss en. Det går fint å miste en hel haug på kort tid om man slutter å spise, men er det ett sånt liv man ønsker, og vil man klare å holde seg? Svaret er nei!

Da jeg fikk hjelp til det mentale, så ble jeg bedt om å lage meg en måltavle. Denne måltavlen har jeg fortalt om i ett tidligere blogginnlegg. Hva var mine mål for de neste årene? Hva ønsket jeg for meg selv, og hva ønsket jeg for mine nærmeste? Det var en litt vanskelig oppgave i starten det og skulle se såpass langt frem i tid, men jeg fikk lagd måltavlen, og dette er vel ca 1 1/2 år siden, og når jeg kikker på den i dag der den ligger ved siden av pc min, så kan jeg overlykkelig konstatere at det meste på måltavlen allerede er oppnådd, og resten er i ferd med å gå i boks. Da jeg skrev den så jeg noen år frem, det gikk ikke så lange tiden før mye var oppnådd, og det gir jo en helt fantastisk følelse. Nå skal jeg skrive en ny måltavle med nye mål som ligger der fremme, og jeg gleder meg. Jeg vil oppfordre dere alle til å starte høsten med å lage deg din egen måltavle hvor hovedfokuset er på deg, og det du ønsker for de neste årene. Hva ønsker DU å oppnå? Hva er viktige ting for deg og lykkes med? Heng den på kjøleskapet, ha den på kontorpulten på jobb, eller ved pc'en hjemme - ha den et sted hvor du stadig kan se den, og lese målene dine. Ei måltavle er ett fantastisk verktøy!

For å være sikker på at høsten skal bli god treningsmessig, og for å være noe mer sikker på at ting ikke skal skli ut, så har jeg nå laget meg en treningsavtale med meg selv. Det er lov å smile, for det gjør jeg også, men en sånn treningsavtale med meg selv, den er viktig for meg. Svart på hvitt, så har jeg laget en avtale om hvordan ei treningsuke skal være. Jeg har de faste timene med overvektsgruppen, men jeg må være flink og ha andre faste treninger også. Planen at jeg har en, eller annen form for trening hver dag. Unntaket her er helgene hvor tur nok blir mer hovedfokus enn ren trening. En avtale forplikter selv om det er en avtale med deg selv. Da ser du hele tiden hva du har blitt enig med deg selv om, og du ser hva målene for hver uke er . Avtalen er underskrevet også...av meg selv, så jeg har nå noe som forplikter mer enn om planene bare var i hodet. Avtalen gjør også at jeg ikke " glemmer " hva ukens treningsplan er. Det er selvsagt rom for endringer, men da er det endringer av treningstype, ikke at jeg dropper å trene. Jeg er utrolig fornøyd med den skriftlige avtalen jeg har laget, og som er ferdig signert :-)  Det er også en avtale som er mulig å følge, og som pr. nå er realistisk og kunne gjennomføre. Mandag 22.august trer den i kraft - alltid på en mandag vet dere :-) Jeg er så klar, og så motivert for en god treningshøst ! Jeg vet jeg vil få en treningspause en del dager i oktober, men da er det turer som gjelder de dagene jeg ikke kan trene. Det er en innmari deilig følelse å kjenne seg så klar, og det er en innmari god følelse og kjenne på at dette er realistisk, og noe jeg kan gjennomføre. Det er godt å kjenne at jeg gleder meg til å komme skikkelig i gang med trening igjen. Det som før var et ork - det er nå faktisk et snev av glede!



 

Hallo verden - her er jeg!

Jeg innrømmer det glatt - søndager har aldri vært min favorittdag. Jeg har vokst opp med at søndager er dager hvor man skal hvile, og egentlig ikke gjøre noen ting. Vel, vi gikk jo på turer, og på besøk, men på søndager gjorde man aldri noe i huset annet enn å lage middag, man hang aldri ut klesvasken, og man skulle ikke gjøre noe som man så på som arbeid. Heldigvis har ikke jeg videreført dette :-) Klart søndager er fine dager hvor man kan gjøre mye mer sammen enn man kanskje ellers gjør. Det er dager hvor man kan komme seg ut, og gjøre helt andre ting, eller bare sitte med beina på bordet med den beste samvittighet. Likevel har det alltid vært noe med disse søndagene.... Da jeg var yngre var alltid søndag en bånn kjedelig dag. Det skjedde aldri noe på en søndag. Foreldrene mine hadde søndag som avslapningsdag etter ei uke med jobbing, og kanskje var det dagen for familiebesøk, noe som heller ikke alltid var like spennende. Jeg kunne aldri sove lenge selv om det var søndag, noen unntak var det jo, som de søndagene hvor man hadde vært på byen kvelden før. Disse søndagene kunne det jo være godt å sove noe lengre, men jeg var jo aldri fyllesjuk som avholdskvinne, så det var jo grenser for hvor lenge man skulle sove. Jeg har aldri kunnet sove for lenge... jeg har alltid vært redd for å gå glipp av noe :-) Jeg må ha mest mulig ut av dagen... men søndager, de har aldri vært mine favorittdager....Nå som man er voksen, så er søndager blitt fine dager, men for mange rød dager, det liker jeg ikke :-) Søndager står jeg opp like tidlig som jeg gjør ellers i uken, og jeg elsker å stå opp tidlig!

Søndager er for meg er i dag bla en dag for velvære, og egenpleie. Som en størrelse for stor, så har jeg alltid vært opptatt av velvære. Det er nok ikke fordi jeg alltid har vært en størrelse for stor at velvære har vært viktig for meg, men kanskje har det likevel vært ekstra viktig.  Jeg har alltid tenkt at selv om jeg er stor, så skal jeg ikke la være å føle meg vel. Jeg tror dessverre mange overvektige egentlig har gitt litt opp når det kommer til seg selv, og det å ta vare på seg selv. Man sliter så med dårlig selvbilde, og negative tanker rundt seg selv at man ikke orker å tenke tanken på å føle seg vel.  Mange orker ikke å kle seg pent, eller bruke litt tid på egenpleie...det er liksom ingen vits i det tenker mange. Jeg har møtt, og snakket med så mange overvektige kvinner som ikke orker å bry seg fordi de føler seg så tjukke, feite, og stygge... de føler at det ikke er noen vits i å prøve å gjøre det umulige mulig. Jeg blir skikkelig lei meg når noen sier slikt... men for all del, jeg har tenkt slik selv mange ganger... men selv om jeg har tenkt det, så har jeg likevel gjort de tingene som føles godt for meg selv. " Jeg skal bare pynte litt på elendigheten " er vel et uttrykk de her hjemme har hørt noen ganger når jeg skal i gang med å sminke meg... for meg er velvære, og egenpleie utrolig viktig. Selv om man føler seg som en dass med alle de ekstra kiloene, og man ofte føler seg som en vaggende flodhest, så føler jeg i alle fall det gjør godt og kunne bruke litt tid på egenpleie. Det føles godt, det gjør godt, og det gir en god følelse etterpå - det er den gode følelsen man selv føler på som er så viktig å kjenne! Den betyr så mye!

I tillegg til den daglige hudpleien, så er søndager de dagene jeg ofte setter av til det lille ekstra, og det man som regel ikke gjør mer enn en gang i uken. Jeg skal være ærlig på at jeg i alle år har vært veldig flink til å ta vare på huden min. Jeg renser ansikt morgen, og kveld, og jeg bruker en rekke produkter hver dag. Ikke det at jeg tror jeg slipper unna alt som heter rynker fordi jeg er flink med huden, men at jeg har vært flink i så mange år, det har gjort at jeg har forebygget en del, og det har gjort at huden min er fin. Det er ikke få ganger jeg har fundert på hvorfor i all verden jeg ikke har vært like flink til å ta vare på kroppen min som jeg har vært til å ta vare på huden min. Det er liksom liten, eller ingen fornuft i å ta så godt vare på huden som jeg gjør, og så bare se bort i fra at man har en kropp som trenger minst like mye pleie. Da er man tilbake til dette forskrudde hodet igjen, men det er klart at hudpleie er en lettere jobb å gjøre enn kampen mot kiloene :-) Dessuten skal man vel være fornøyd med at man har vært flink på noen områder. Her er det renseprodukter, kremer, øyeserum, øyekrem, ansiktserum,peelinger,  og jeg vet ikke hva jeg ikke bruker av produkter, men kroppen, den har vel ikke fått den samme pleien. Den har blitt skrubbet, og fått god kroppskrem, men viktige ting som aktivitet, det har vel ikke akkurat vært prioritert......Heldigvis er det aldri for sent å endre, og jeg er veldig glad for at endringen er i gang, og at jeg i dag prioriterer helt annerledes enn jeg gjorde før.

Søndagene er dagene for å rense huden, og legge maske. Søndagene er dagene for hårkur, stell av føtter, og velvære på hendene. Det er en tid som kun er min, og søndagsmorgener er fine dager og bruke til velvære, og egenpleie. Det er en så utrolig god følelse det og sette av tid til seg selv, og bare nyte, og føle. Man føler seg som en helt ny person etter hjemmespa, og det å være i denne deilige spahimmelen, det gjør utrolig godt for både kropp, og sjel. Av og til tar jeg meg også tid til massasje. Jeg gjorde aldri det før. Jeg var altfor flau over kroppen min til at jeg våget meg inn på steder som tilbød massasje... lysten var alltid stor, men kiloene begrenset meg. Etter at flotte Marie på BioTeam startet med aromaterapi, så klarte hun å få meg til å bli trygg på massasje, og trygg på at selv om kroppen var stor, så var det ingen andre enn meg selv som brydde seg om det. Hun fikk meg til å tenke nytelse, hun fikk meg til å slappe av, og hun fikk meg til å føle hvor viktig det er å gjøre noe godt for seg selv i blant. Nå bryr jeg meg svært lite om at jeg har en stor kropp når det kommer til rygg/nakke massasje - jeg tar aldri full kroppsmassasje annet enn om det er Marie som gjør det....Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang skulle la noen massere hele kroppen min, men er man trygg på personen som gjør det, så fungerer det faktisk veldig bra det også. Man ligger litt på nåler den første gangen, og klarer ikke helt å slappe av, men så blir man trygg fordi personen som gjør massasjen lar deg føle deg trygg....Nå som Marie har sluttet med massasje, så er det lenge siden jeg har gjort dette. Det er ikke bare å finne en person man kan føle seg trygg på....jeg er jo ikke akkurat den som stolt viser frem kroppen til hvem som helst.....

Hvorfor skal vi overvektige begrense oss selv så utrolig mye? Hvorfor skal ikke vi prioritere å ta vare på oss selv like mye som alle andre? Jeg tror dørstokkmila er veldig høy for mange når det kommer til å la andre se, eller ta på kroppen vår. Vi misliker kroppen så sterkt, og da vil automatisk alle andre også gjøre det. Jeg tror det å ta massasje er noe mange vegrer seg for. Jeg har vært der selv, og kjenner alle følelsene. Jeg har også vegret meg masse for å ta fotpleie fordi jeg er så flau over tømmerstokkbeina mine. Jeg har sittet på nåler mange ganger, og bare ventet på at teraputen skal bli ferdig. Med lymfeødem er det viktig med fotpleie, så jeg har gjort det i mange år, men det har ikke alltid vært noe jeg har sett frem til. I dag har jeg funnet to fotteraputer som jeg føler meg trygg hos, og som jeg kan vise beina til uten at jeg føler på flauhet, og skam. Det er ikke alltid like lett å tenke at det er en årsak til at beina mine er som de er, men finner man fagfolk som man føler seg trygg på, så glemmer man alle de negative tankene man hadde. Vi overvektige skammer oss for mye, og vi lar kiloene begrense oss fra å gjøre de gode tingene for oss selv. Vi glemmer ofte å være gode mot oss selv, og man tillater seg ikke å kjenne på de gode følelsene som også finnes. 

Jeg er veldig opptatt av velvære, og egenpleie, og i dag kan jeg også stolt si at jeg også er opptatt av trening, og fysisk aktivitet. Hvem skulle trodd at jeg skulle kunne skryte av det siste :-) Jeg har opp igjennom årene også alltid vært opptatt av å kle meg pent. Ikke for å skjule kiloene som mange kanskje tror, men jeg har alltid likt klær. Innledningsvis skrev jeg vel at overvekten kanskje har fått meg til å føle på at det har vært ekstra viktig for meg å kle meg pent, og der er nok en del sannhet i det. Om noen kommenterte vekt, eller størrelse, så skulle de i alle fall ikke si at jeg at jeg i tillegg kledde meg som en dass.... Jeg har alltid fått mange fine tilbakemeldinger på at jeg kler meg pent, og veldig mange har kommentert at de aldri har sett på meg som stor fordi jeg alltid er så velkledd. Om det er en trøst, eller sannhet, det vet jeg ikke, men det er uansett hyggelig å få slike fine tilbakemeldinger. Jeg liker å kjøpe fine klær, jeg liker smykker, og alt av stilig tilbehør. Jeg elsker bling, om det ikke tar helt av :-) Jeg elsker pent undertøy, og for meg, så har det aldri vært det store skillet på hverdag, og fest. Jeg kler meg selvsagt alltid litt ekstra pent når jeg skal noe spesielt, men jeg liker å bruke de fine klærne også på en hverdag. Der er trossalt flest hverdager :-)

Noe jeg brenner veldig for er at vi overvektige også skal kunne være flotte, og føle oss vakre! Vi overvektige trenger ikke kle oss i gamle, utslitte joggebukser, og et telt til overdel bare fordi vi er store. Vi må kanskje begynne å tenke helt annerledes. Man tror man gjemmer seg bort i joggebukse, og hettegenser, men det gjør man ikke. Det er kanskje enda flere som legger merke til oss da....det å bruke litt tid på egenpleie, og det å ta på seg klær som man virkelig føler seg vel i, det skal jeg love det at gjør godt for selvfølelsen. Det å finne seg selv der inne... se seg selv i speilet, og faktisk se hvor flott du er. Det å vise verden at her er jeg, og være stolt av den du er. Det er ikke kiloene som forteller verden hvem du er....det er en lang vei å gå, det å bli glad i seg selv, og drite i hva verden mener, men det er mulig... jeg håper jeg vil komme dit en gang. Jeg føler jeg er på vei, og det føles himla godt!! Nå går jeg med en mye strakere rygg enn jeg har gjort på evigheter, jeg kjenner på at jeg faktisk smiler, og ikke bryr meg som mye om tante Olga som sikkert synes at jeg er himla tjukk. Jeg vet at ikke alle ler av meg, eller snakker stygt om meg, og jeg vet at det finnes mennesker som jeg møter på min vei som synes jeg er feiende flott :-) Ta deg tid til deg selv, og ta deg tid til å ta vare på deg selv. Ta deg egentid, plei deg selv, og så kan vi alle sammen øve på å stå foran speilet, og si at vi er himla flotte akkurat som vi er - og det er mange som synes de kiloene som ligger på håndtakene er sexy som fy :-)


Plus Size modellen, Tess Holliday
 

 

Fra den ene til den andre

NRK publiserte på søndag en tankevekkende artikkel. En artikkel som mange bør lese, spesielt de av dere som vurderer slankeoperasjon. Også fagfolk bør lese denne, for artikkelen forteller om livet for veldig mange slankeopererte i tiden etter inngrepet. Ofte er det solskinnshistoriene vi hører om, eller vi hører om erfaringer kort tid etter inngrepet. Sjeldent hører vi om bivirkningene, og komplikasjonene som kan komme år etter operasjonen. Det som skulle bli starten på ett nytt liv, blir ofte starten på noe helt annet for flere, og flere slankeopererte. Det som skulle bli starten på alt man hadde drømt om, det blir ofte starten på et liv man i utgangspunktet ønsket seg bort i fra. Avhengigheten til maten, avhengigheten til sukkeret, alle følelsene som gjør at vi spiser, som gjør at vi blir overvektige, man tror alt dette vil forsvinne i det man legger seg på operasjonsbordet. Ny forskning viser dessverre at mange går fra en avhengighet til en annen, og dette er alvorlig, og en stor, rød lampe bør lyse!

Overvekten sitter i hodet. Jeg tror de fleste nå etter hvert innser dette, og er enige i det. Vekta sitter mellom ørene! Man kan ikke operere bort verken vonde følelser, psykiske problemer, eller avhengighet. Alt dette sitter i hodet ditt, ikke i kroppen din! Vekten din vil gå ned, livet vil bli lettere å gjennomføre, men alle vonde følelser du hadde i det du la deg på operasjonsbordet, all avhengigheten du hadde i forhold til mat, alt dette vil du fortsatt ha i hodet ditt når du våkner opp, og starter ditt nye liv...Alle psykiske problemer, og utfordringer vil være på akkurat samme plass, og de vil kreve like mye av deg selv om kroppen din blir lettere. Starten på det nye livet blir plutselig starten på nye problemer, og nye utfordringer.

NRK sin artikkel setter ett enormt viktig fokus, og all forskning slår det også fast : Flere, og flere slankeopererte sliter med alkoholproblemer. Slankeopererte erstatter en avhengighet med en annen. Når man ikke lengre kan spise på følelser, og bruke maten som trøst når man kjenner uroen , og vonde følelser komme, så kan veien inn i ett nytt misbruk være kort. Noen utvikler anoreksi, og driver overdreven trening, noen kan havne i økonomiske problemer, noen bruker sex...veldig mange utvikler et alkoholproblem. Forskning gjort i USA, og studier gjennomført her i Norge viser helt klart at fedmekirurgi øker risikoen for alkoholmisbruk. 2 av 3 fedmeopererte får problemer. Dette er ikke bare alkoholproblemer, men også andre rusmidler, selvskading, eller problematisk bruk av mat. 2 av 3 opererte! Det er høye tall, altfor høye! Risikoen for alkoholproblemene oppstår ofte noen år etter en slankeoperasjon i følge Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst.

I NRK sin artikkel står to slankeopererte frem. Begge misbruker i dag alkohol. Den ene har hatt år med tungt misbruk etter operasjonen i 2010. For begge begynte tiden etter operasjonen bra, men så kom problemene. Den ene begynte å erstatte sin avhengighet til sukker med alkoholen. Den andre for å glemme alt hun ikke syntes var så bra i livet. Begge etterlyser de mer informasjon før de la seg under kniven. Når det kommer til nettopp informasjon, så tror jeg Helse Norge her svikter stort. Der kommer altfor lite informasjon, og altfor lite fakta ut til de som ønsker en slankeoperasjon. Få vet det de trenger å vite om livet, og eventuelle komplikasjoner etter inngrepet. Mest etterlyser de fakta om de psykiske utfordringene som de kan støte på. Der er heller lite, eller ingen hjelp å få på det psykiske planet etter inngrepet. Hvor er oppfølgingen på det mentale planet? Vi kan nok bli flinkere sier fagfolkene.... Jeg tror også altfor mange som sliter med avhengighet, og psykiske problemer får ja til operasjon istedenfor nei. Der sitter fagfolk med en stor kompetanse , og disse avgjør hvem som skal få operasjon, og hvem som ikke skal få. Fagfolk som sitter på all informasjon om deg, og som så innmari godt vet at man ikke kan operere bort verken avhengighet, eller psykiske problemer. Likevel gir de klarsignal til å operere mennesker som vil slite like mye psykisk selv om vekten går ned! Skjønn det den som kan! Jeg er ganske så sikker på at dersom man behandlet hodet før man i det hele tatt tenkte på en slankeoperasjon, så ville man få mange som faktisk takket nei til operasjon etterpå, og de som hadde latt seg operere uansett, de hadde fått en god start på sitt nye liv. Er det jeg som er dum, og tenker for enkelt, eller er det faktisk helsemyndighetene som tenker, eller handler helt feil?

All overvekt har en årsak. Årsaken er ikke alle de ekstra kiloene man bærer på. Vi har alle hver vår årsak, og årsaken sitter i hodet vårt. Ville det ikke ha vært fint og visst hvorfor du er overvektig. Det er ikke så enkelt som at du bare er veldig glad i mat, eller veldig glad i snop. Det er ofte mye mer underliggende enn det. Mange har stort utbytte av en operasjon, og i disse tilfellene, så er jeg utrolig glad på deres vegne. For mange andre, så kan det dreie seg om mer underliggende vansker som kan knytte seg til kropp, mat, selvbilde, og følelser. For alle disse så vil ikke en operasjon være løsningen. Man kan ikke operere bort problemer man sliter med. Problemene vil være der frem til du selv tar tak i de, og får den hjelpen du trenger. Jeg er ganske så sikker i min sak at dersom man hadde fått tilbud om profesjonell hjelp til det mentale,  før det overhodet var snakk om en slankeoperasjon, så er jeg sikker på at antall slankeoperasjoner ville blitt redusert veldig naturlig. Får man den hjelpen man trenger til å jobbe med hodet, så vil man også finne svarene, og få de riktige verktøyene som man trenger på veien til en bedre helse, og ett lettere liv.

 

Du kan lese hele artikkelen her : https://www.nrk.no/troms/_-man-erstatter-en-avhengighet-med-en-annen-1.13052879

På desperat fargejakt

Jeg er nok der at jeg stort sett aldri forlater huset uten makeup. Ikke at det må være så voldsomt, men jeg føler at jeg har behov for å friske opp ansiktet med litt farge. Jeg er nok der at jeg hadde følt meg litt ukomfortabel om jeg måtte dra til byen, eller til en avtale uten noe som helst sminke på. Bare å føle seg litt fresh, og velstelt, det er en god følelse. Naturlig er vakkert det, men akkurat i mitt ansikt, så føler jeg vel ett lite behov for å pynte litt opp :-)  Det naturlige kan jeg være med på de dagene hvor jeg bare skal kose meg hjemme. Jeg må ikke ha sminke uansett liksom, jeg kan fint være " naturlig " når jeg ikke skal noe spesielt. På alle andre dager, da må jeg pynte på elendigheten som jeg pleier å si :-)

Jeg er ingen verdensmester på sminke. Jeg legger den nok på den enkleste måten, men det fungerer fint for meg. Jeg har MANGE ganger prøvd å lære meg hvordan man kan legge øyenskyggen på ulike måter,. Jeg har gitt opp! Det som virker så lett når man får det forklart, det er borte vekk når jeg kommer hjem, og står foran speilet for å teste ut alt jeg har lært :-( Så da blir det til at jeg gjør det slik jeg alltid gjør det, legger en farge med øyenskygge på hele øyelokket. Får aldri til noe fancy, og flott, men samtidig, så er jeg fornøyd med det jeg får til, og kan.

Jeg er alltid nyskjerrig når det kommer til både hudpleie, og sminke. Jeg liker gode produkter. Jeg er nok litt kresen kanskje, eller jeg kjøper liksom ikke " hva som helst." Ofte blir det til at man finner sine favoritter både i hudpleie, og sminke, og jeg har absolutt mine. Jeg er ikke så opptatt av at alt må være i samme merket. Hudpleien jeg bruker er fra samme produsent, og der har jeg lagt min elsk på Mary Kay, men der er mange gode produkter der ute. Når det kommer til sminke, så bruker jeg litt forskjellig. Min favoritt øyenskygge kom fra Maybelline, en nydelig lilla, og den " bodde " jeg i. Det er sikkert mange som kjenner seg igjen i det å " bo " i noe man er veldig fornøyd med. Fargen var så lekker, og jeg fikk mange kommentarer på at jeg kledde den så godt. Men så skjer den store krisen! Produsenten slutter å produsere favoritten min! Jeg er straks tom for fargen, jeg får ikke tak i den noen steder, og da kommer panikken! Hva gjør jeg? Jeg har kavet rundt i alt av parfymerier uten hell. Jeg fant ikke en farge som lignet favoritten min en gang. At jeg kjente på småpanikken, det er ikke tull en gang. Veldig tilfeldig,så får jeg tips om å gå innom Inglot på Sørlandssenteret her jeg bor. Inglot var helt ukjent for meg, men jeg gikk innom, og der åpenbarte det seg en hel verden av sminke! Jeg tror ikke jeg har sett så mye flotte farger, og så mange muligheter når det kommer til sminke som dette. Jeg fant ikke noe som lignet på favorittfargen min her heller, men da må man jo tenke i andre baner, men problemet som da dukker opp er jo hva slags farger jeg egentlig passer. Etter en prat med en av de ansatte, så blir jeg fortalt at Inglot bla tilbyr veiledning, og på en slik veiledningstime, så kan man få hjelp til nettopp det jeg ønsket, nemlig å finne farger som passer meg, og som jeg trives med. Dette ville jeg prøve.

En veiledningstime hos Inglot koster 500 kr. Det som er ekstra flott med en slik veiledningstime er at når timen er over, så kan man velge seg ut produkter for samme beløpet som man betaler for timen. 500 kr kan man da velge seg produkter for, og når produktene heller ikke er dyre, så får man virkelig mye igjen for en  time med veiledning. Jeg trengte råd, så en slik veiledningstime var virkelig midt i blinken for meg. En time går fort, så det er lurt å tenke hva man ønsker hjelp til. En slik time er jo også fint å bestille visst man ønsker hjelp til legging av makeup, og der tror jeg mange er som meg at man godt kunne trenge litt veiledning. Det ser så lett ut, men i alle fall for meg, så er ikke alt like lett :-) Så det ble veiledningstime på meg. Nå hadde jeg muligheten til å få noen gode råd om farger som kler meg, og ikke minst prøve fargene for å se om jeg følte meg vel med de, så jeg bestilte time, og gledet meg stort. Jeg hadde på forhånd snakket med en ansatt på Inglot, så jeg visste at jeg ville få hjelp til akkurat det jeg ønsket.

Jeg gledet meg til timen, og jeg ble tilslutt veldig fornøyd! Litt rusk var det i starten da hun som skulle ha veiledningen nok ikke helt forstod hva jeg ønsket. Jeg fikk nok mer veiledning om hvordan jeg skulle legge øyenskyggene enn om farger, men dette ordnet Inglot veldig kjapt opp da jeg fortalte om skuffelsen. Jeg tror jeg sjeldent har opplevd en bedre kundeservice enn hva jeg gjorde her! Inglot viste virkelig at for de så er det kundene som skal stå i fokus, og jeg er helt imponert over hvordan de ryddet opp i misforståelsen, og ga meg det jeg egentlig hadde bestilt. Jeg fikk ny time uten kostnad, og jeg fikk tilbake pengene jeg hadde betalt for timen. Jeg tror det er mange som kan ha mye å lære av en så utrolig kundeservice som jeg opplevde her. Man følte seg ivaretatt som kunde, og man følte at man ble hørt, og forstått. Ingen tvil om at kunden, og kundeservice kommer først .Ikke at første timen på noen måte ikke var profesjonell, for det var den. For de som ønsker å lære å legge makeup, så lærer de virkelig det på en enkel, og gjennomførbar måte...men det var liksom ikke det jeg hadde bestilt, så da ble jeg veldig skuffet.

Jeg kom til ny time, og ble strålende fornøyd. Vi så på farger, jeg ble veiledet ut i fra øyenfarge, hva jeg likte, og hva som kan passe sammen. Vi prøvde farger, masse farger. Samtidig med at vi prøvde farger, så fanger man jo også opp en, og annen teknikk som man faktisk kan klare å gjøre selv hjemme. Elise hos Inglot viste meg en enkel teknikk, og jeg må ha det enkelt, og det var såpass enkelt at jeg følte det var noe jeg selv kunne klare. Etter timen hadde jeg to palletter med masse flotte farger som jeg gleder meg til å bruke! Slike palletter er utrolig smart. Da kan man samle for eksempel øyenskyggene, og unngå at de slenger løse opp i sminkevesken. Det ble ett godt utvalg av farger, og det ble også farger som jeg nok aldri selv hadde valgt om jeg bare hadde stått og sett på de, men som ble veldig fine når jeg fikk de på. Blant fargene så ble det ett par lilla som jeg elsker, det ble en del brunt, det ble også både grønt, blått, og en som vel var litt orange :-) Det er utrolig moro med farger, og jeg liker at øyenskygge synes, men at det likevel ikke er det første man ser :-) Jeg er heller ikke så redd for å bruke farge på øyenskyggen, og der er en hel, spennende verden av farger å velge blant. Nå har jeg ikke bare en favoritt øyenskygge, men mange :-) Nå har jeg en øyenskygge for enhver anledning, og for enhver dagsform :-) Bildet viser alle de lekre fargene jeg nå har å velge blant.

For meg var Inglot veldig ukjent da jeg ble tipset om butikken av en bekjent, men dette var virkelig ett hyggelig bekjentsskap! Inglot er opprinnelig fra Polen, og selskapet ble grunnlagt for over 30 år siden. Det var derimot først i 2006 at Inglot også begynte å gjøre seg kjent utenfor Polen, da med sin første butikk i Montreal i Canada. I dag har de over 600 butikker fordelt på 80 land, hvorav 6 av butikkene er her i Norge. Makeup'en produseres i EU, og 95 % produseres på egen fabrikk. Inglot har gode priser, og etter å ha prøvd øyenskyggene en stund nå, så er jeg veldig fornøyd med kvaliteten. Jeg bruker en primer under, og når jeg da legger øyenskyggen, så sitter den hele dagen! Jeg har ikke hatt behov for påfyll utover dagen, og når jeg fjerner den om kvelden, så er der fortsatt masse igjen :-) Jeg har ofte slitt med at øyenskygger ikke sitter, men det gjør disse, og en primer under gjør jo også at skyggen er lettere å legge, og at den sitter lengre. En pris på 65 kr stk er jo også en veldig god pris. Det er kun øyenskyggene jeg har prøvd til nå av Inglot sine produkter, men etter hvert så må jeg vel prøve rouge'en deres, og leppestiftene/ lipglossene, for her er der mye å velge blant! Her bør det være noe for alle :-)

Takk til Inglot for super veiledning, og takk til Elise for hjelp til å finne mange flotte farger, både litt nøytrale, og en del spenstige :-) Selv om vi ikke er 18 år lengre, så er det ingen som sier at vi modne kvinner ikke liker å føle oss vakre, og velstelte. Det er sikkert mange som vegrer seg for å bestille en slik veiledningstime som jeg gjorde, men nå er det bare å trø utenfor komfortsonen din, for det gjør noe med selvfølelsen, og selvtilliten om man får pyntet litt på " elendigheten." Det trenger ikke være så mye som skal til før man føler seg litt mer vel, og den følelsen, den er så innmari god å kjenne på :-)



http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=47392249

Ett varmt dilemma med en dæsj av skrekk

Jeg skal til Syden...slik startet jeg et blogginnlegg helt på tampen av fjoråret. Jakten på en tur til varmere strøk skulle settes i gang, og det var vel sånn sett ikke så mye hurra over innlegget mitt. Ikke fordi jeg ikke vil til varmere strøk, men for meg er det ikke bare å reise. Der er en del hindringer på veien, og den første hindringen er egentlig å få fingeren ut, og bestille. Andre kunne nok ha gjort det, men der må jeg ha kontroll over situasjonen, og det tar tid, ofte veldig lang tid før jeg faktisk klarer å få bestilt turen. Når jeg skrev blogginnlegget på slutten av fjoråret, så var jeg egentlig på jakt etter noe litt sånn privat. Et sted hvor jeg kunne bade, og kose meg uten å tenke verken på store lymfebein, valker, eller grevinneheng. Valkene er en ting, grevinnehenget en annen, men det er definitivt lymfebeina som stopper meg for og kunne bade veldig nært mange andre. Jeg trives ikke med å vise de store tømmerstokkene av noen bein, og her går det på hva man jeg selv føler. Det hjelper liksom ikke hva alle andre sier når jeg har en stopper. En dag klarer jeg kanskje og ikke bry meg, men akkurat nå, så vil jeg ikke bade sammen med mange andre. Trist er det, og jeg vet jeg begrenser meg selv, men kanskje blir jeg tøffere med tiden.

Jeg jaktet altså på ett litt privat sted, og der er jo hoteller som har privat basseng til leiligheten. Det koster en del mer, men skal man til varmere strøk hvor sola definitivt varmer mer enn her hjemme, så er vel det å bade en del av turen? Ting tar tid for meg når det kommer til å bestille turer som også omhandler det å fly. Jeg er livredd for å fly, og jeg føler ikke akkurat at jeg blir bedre. Det er flyturen som er den største hindringen når jeg skal bestille turer. Å kjøre til Syden, det er liksom ikke helt aktuelt. Så jeg brukte tid, og jeg brukte masse tid på å lete, tenke, og vurdere. Alt var på tenkestadiet helt inntil jeg traff Hilde en dag på trening på Spring. Hun hadde lest blogginnlegget mitt, og synes det var så kjedelig at jeg aldri fikk badet når jeg var i Syden. Jeg har jo vært i Syden en del ganger, og jeg har vel så vidt badet, men ikke slik jeg egentlig skulle ha ønsket meg. Hilde hadde snakket med sin bror som har hus i Spania, og han synes også det var ille at jeg skulle ha det sånn når jeg først var i varmere strøk, så han ville gjerne leie oss huset sitt en uke, og huset har eget basseng!! Hvor fantastisk er ikke det? For noen fantastiske mennesker sier jeg bare! Jeg ble så utrolig glad, og ikke minst, så utrolig takknemlig! Så nå skal vi da til Syden. Vi skal til Spania i september, og skal til et sted som ligger i nærheten av Torrevieja. Temperaturen skal være bra, der er masse muligheter rundt stedet, og jeg skal endelig få bade i Syden :-)

Jeg kjenner alltid litt på klumpen i magen når jeg tenker på at jeg skal til varmen. Det er da jeg skulle ønske at jeg var den type person som ikke brydde seg overhode om folk så på meg. Som overhodet ikke brydde seg om de ekstra kiloene, og bare kastet klærne slik man skal når man er i varmen. Jeg skulle ønske jeg kunne kle på meg badedrakt med stolthet, og bare kose meg i vannet... men sånn er ikke jeg. Jeg er full av beundring overfor de som går kledd akkurat sånn de føler for når de er i varmen. Tenk deg en god, og varm sommerdag, og så kan man liksom ikke kle seg helt slik temperaturen tilsier... ikke går jeg i shorts, ikke går jeg i annet enn lange skjørt, jeg har en sommerkjole, og ellers er det overdeler med 3/4 arm, og sommerbukser... med lange bein....Når min søster var overvektig, så brydde hun seg katta om andre, jeg beundret henne for det, men den holdningen har tydeligvis ikke gått i arv :-(  Jeg er veldig glad i å bade, men er ikke like glad i å vise meg i badedrakt på stranda, men med privat basseng, så trenger jeg jo ikke å bry meg om andre enn meg selv! Privat basseng må jo være fantastisk for de av oss som elsker å bade, men gjerne kan være litt alene - helt fantastisk spør du meg! Dette må jo være løsningen på alle overvektiges problemer i forhold til det å bade, eller å vise seg i badedrakt foran en haug solhungrige turister ! Jeg mener fortsatt at dette må være toppen av lykke i Syden, men det koster, og det er jo heller ikke så mange leiligheter med eget basseng. Man kan få både tur, og godt med lommepenger for det kun oppholdet i en hotell leilighet med privat basseng  :-(  

Den største grunnen til at jeg alltid tidligere har utsatt, og utsatt å bestille tur,  er altså flyskrekken min. Jeg er LIVREDD for å fly, og jeg er i tillegg overvektig. Begge disse tingene er utfordrende. Flyskrekken min skal jeg skrive mer utfyllende om i ett senere innlegg. Jeg følte at jeg var blitt noe bedre når det kommer til redselen for å fly, at jeg var blitt mindre redd med årene, men der har jeg lurt meg selv trill rundt. Jeg tror jeg må innse at jeg bare blir verre, og verre. Jeg gruer meg lang tid i forveien. Nå som vi skal reise i september, så er det allerede en stund siden jeg begynte å grue meg til flyturen. Jeg kjenner denne ekle følelsen i magen, og den vinner jo kjapt over følelsen av at jeg nå snart skal kose meg i varmen, og bade i eget basseng....Det er ikke godt å ha det sånn. Jeg skulle jo bare glede meg nå, og gleden skulle ha overskygget det meste, men sånn er det ikke. Heldigvis så klarer jeg å slappe av når flyet lander, og ferien kan begynne. Jeg gruer meg ikke hele tiden til flyturen hjem, så akkurat det er jo veldig positivt. Jeg har hatt den beste flyskrekkteraputen til å prøve å få meg til og forstå hvordan alt det tekniske fungerer, og han har prøvd å få meg til å skjønne hvorfor jeg er redd. Han har gjort en god jobb, men ennå så bruker jeg masse energi på å fortelle meg selv at min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord i et fly. Det er nesten så jeg tar farvel hver gang....en kan jo smile litt, men det er utrolig vondt å være så redd. Jeg hører etter på hver eneste lyd, og tror noe er galt...hver bevegelse flyet tar gjør meg redd... Likevel så må jeg fly . Jeg må fly for å komme meg noen steder. Jeg har sett det meste av Norge, og nabolandene med bil, og skal jeg se litt bredere, og videre, så må jeg opp i et fly. Det er noen forferdelige timer, men jeg har jo sånn sett kommet ned like hel hver gang, også den gangen piloten ikke ville lande på Kjevik, flyet hadde en helt sinnsyk turbulens, det tordnet, og det lynte, og flyet avbrøt likegodt landingen, og tok turen til Sandefjord. Aldri har vel en buss vært bedre å sitte på mellom Sandefjord, og Kristiansand enn da :-) Petter som er flyskrekkteraput har sagt at vi to skal prate sammen tett opptil flyturen. Helst skulle jeg hatt han med meg på turen. Det hadde faktisk hjulpet en del selv om det sikkert høres veldig rart ut. Min bedre halvdel elsker å fly, og kan ikke helt skjønne flyskrekken min uansett hvor mye han prøver. Jeg har prøvd sovetablett, og aldri har jeg vært så våken som da. Jeg har prøvd beroligende uten at jeg har blitt så mye mer rolig...alt går jo på dosering, men den biten, den er vanskelig. Helst vil jeg sove meg gjennom hele flyturen....

I september reiser vi til Spania, og når jeg bare kommer dit, så skal det bli en fantastisk uke...men der er noen utfordringer før det som jeg må igjennom. Tusen takk til Hilde, og broren hennes for at dere er så utrolig snille, og omtenksomme! I dag har jeg bestilt meg ny badedrakt. Jeg fant en rosa en som jeg har vært på jakt etter, men så spørs det om den passer. Den gamle, grønne fra Kappahl har hatt sin storhetstid, og skal nå få hvile. Den har hatt ett godt, og veldig slapt liv. Den er ikke akkurat jobbet mye i årenes løp :-) Har du noen gode råd som kan hjelpe meg mot flyskrekken, så tar jeg i mot alle med åpne armer!  Det er sikkert mange av dere som er redde i forkant av en flytur, hva gjør dere ? Legg gjerne igjen en kommentar, eller send meg ei melding :-) Jeg har vurdert hypnose, og en som da holder til i Oslo, men det får bli til neste år når vi faktisk skal på roadtrip til USA. Innen da må jeg ha kontroll på flyskrekken min...



 

 

Så havnet jeg sannelig i KK :-)

For kort tid siden, så ble jeg oppringt av ukebladet KK, og vi som er kvinner, vi kjenner godt til KK :-) Ukebladet ønsket å lage en sak på hypnose, og journalisten hadde lest bloggen min, og da også innlegget som jeg skrev for litt siden om nettopp hypnose, og mine erfaringer rundt det. Det var utrolig moro, og stor stas å bli oppringt av KK sin journalist, og for meg betyr det masse å få snakke om, og få sette fokus på en ting jeg virkelig brenner for. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på hypnose, men på det mentale. Jeg trodde det artikkelen skulle være om hypnose for ulike utfordringer, og at jeg var en av flere, men artikkelen hadde fokus på mine erfaringer, og tanker rundt det. Jeg er som jeg har skrevet tidligere, en veldig åpen person, og jeg har stor tro på hypnose for å flytte fokus. Der, og da når jeg prøvde hypnose, så trodde jeg vel at kiloene skulle rase av, men det var vel før realisten i meg kom frem, og fikk slått litt fornuft i meg :-)

Jeg er stolt over artikkelen som stod på trykk på KK sin nettside på søndag, og jeg er innmari glad for at KK setter ett enormt viktig fokus, nemlig på hvor viktig den mentale biten er i en livsstilsendringsprosess. Jeg har ikke tro på at hypnose ene, og alene kan gjøre deg slank, men den kan gi deg en viktig starthjelp. Jeg legger ut linken til artikkelen som stod på trykk i KK, så kan du jo lese litt om både mine erfaringer, og tanker, og du kan lese hva psykologer som bla driver med hypnose mener. Jeg blir så uendelig glad når jeg leser at fagfolk ser at det mentale må komme først, og jeg blir så glad når fagfolk er enig i mine meninger rundt dette!

http://www.kk.no/helse-kosthold-trening/heidi-46-tok-hypnose-mot-overvekt-39682

 

Sigurd Stubsjøen som er psykologen som er blitt intervjuet i artikkelen, han sier noe som er så utrolig viktig : " Vi må sette en strek over det som har vært for å komme videre ." Vi vil aldri klare en varig vektnedgang om man ikke lar fortiden ligge, og kun har fokus på fremtiden. Det som har vært, har vært, det kan ingen gjøre noe som helst med, uansett hvor gjerne vi vil. Vi vil aldri klare å gå de viktige skrittene, og vinne den viktige kampen om man ikke lar være å tenke på alt man har gjort galt før, og hvor mange ganger man har feilet. Alle feilene vi har gjort i mange år, de har også lært oss en del som vi kan ta med oss videre - vi vet hvilke feil vi ikke skal gjøre igjen. Stubsjøen sier det jeg har skrevet så mange ganger i bloggen min : Mental jobbing, og mental hjelp er det som skal til for å klare å knekke koden til vektnedgang. Uten å vite hvorfor du veier så mye som du gjør, hvorfor du spiser på følelser, og hvorfor du tar valgene du gjør, så vil du fortsette å gå opp, og ned i vekt som en jojo, du vil fortsette å snakke deg selv ned, og du vil fortsette å føle deg mislykket....

Vi er i gang med august måned. Ferien er for mange slutt, og for andre nærmer den seg slutten. La august være din måned. La august være måneden hvor du tar de riktige valgene, og de riktige grepene. Start med hodet. Hypnose kan være til hjelp, men jeg har like mye tro på terapi, og/eller coaching. Få tak i en kognetiv teraput, eller en skikkelig god coach. Trenger du hjelp med navn til en god coach, så kan jeg hjelpe deg. HYpnotisøren som jeg brukte kommer til Kristiansand i august om noen ønsker å komme i kontakt med han. Kognetiv terapi har jeg vedlig stor tro på, og den hjelpen fikk jeg i det offentlige hjelpeapparatet. 22.august starter overvektsgruppen opp med treninger igjen i Kristiansand - nå har du muligheten. Du kan ikke forandre fortiden, men du kan forandre fremtiden!



 

Vil ikke, kan ikke, gidder ikke....

I helgen traff jeg på ei jeg gikk en del sammen med for noen år tilbake. Også hun er overvektig, og har slitt med vekta i alle år. Tidligere trente vi litt sammen, men det rant ut i sanden, og ingen av oss oppnådde de store resultatene, men vi gjorde ett tappert forsøk en periode. Jeg har prøvd å sende henne meldinger for å høre om treningsgruppen vår for overvektige kanskje kunne være interessant for henne, og hele tiden fikk jeg til svar ... snart er jeg klar... jeg skal bare...jeg må bare. Alle kjenner vi til disse unnskyldningene. Det er helt utrolig hvor mange unnskyldninger som kommer på løpende bånd ut av munnen vår. Jeg har noen ganger lurt på hvordan det er mulig å komme på så mye pisspreik i løpet av så kort tid. Selv synes man jo at unnskyldningene er både veldig gode, og veldig troverdige. Med slike unnskyldninger, så skjønner jo liksom alle at man ikke har tid til å trene, eller være aktiv. I tillegg til sykt dårlige unnskyldninger, så har man vel også en tendens til å sette alle andre foran seg selv, i alle fall var jeg veldig flink til det. Jeg lot meg dra i alle kanter, og jeg trodde vel til tider at uten meg til å ordne, og styre, så raste verden sammen. Jeg var liksom limet som kunne alt, og ordnet alt, og det var lite tid til Heidi, og når alle andre var prioritert, så hadde man ofte ikke så mye krutt igjen. Man så kanskje ikke at trening, og fysisk aktivitet ga nettopp nytt krutt, og ny energi.

Når jeg traff min gamle venninne igjen på gata, så lyste det dårlig samvittighet lang vei. Hadde hun ikke gått rett på meg, så hadde hun garantert gått lange omveier for ikke å møte på meg. Før jeg omtrent hadde fått sagt hei, så kom alle unnskyldningene på løpende bånd på hvorfor hun ikke hadde fått startet å trene : mangel på barnevakt, mangel på energi etter jobb, mye syk, barn som hadde vært syke, dårlig tilgang på bil akkurat når treningene var, mye jobb med seg hjem, legging av barn - listen var mye lengre enn dette. Jeg stod bare og lyttet, og lot henne unnskylde seg ferdig. Jeg kjente igjen mange av unnskyldningene. Mange av disse har jeg også servert en haug av ganger, men jeg vet nå at de fleste bare er unnskyldninger fordi man ikke kan komme seg opp av og stolen, og ta tak. Man klarer ikke å sparke seg selv i rompa, man klarer ikke ta seg selv i nakken. Dette har jeg svart belte i, og jeg kunne nesten ha skrevet en hel bok om alt jeg har brukt som unnskyldninger. Likevel følte jeg det ikke riktig at hun skulle stå der, og unnskylde seg til meg. Det var ikke jeg som skulle ha alle unnskyldningene, dette var ting hun sånn sette burde tatt opp med seg selv. Det er ikke meg det går ut over at hun ikke klarer å komme i gang med endringene, men hun selv. Jeg vet hvordan man sliter med samvittigheten når man vil, men ikke får det til. Jeg vet hva det koster når ting ikke går som planlagt, og man mislykkes gang på gang. Samtidig er det ingen andre enn deg selv som kan snu ting. Det er en selv som må ville.

Det var vondt å høre min tidligere venninne unnskylde seg, og det var vondt å føle at hun måtte det overfor meg. Hun hadde kjøpt is da hun møtte meg, og også det følte hun at hun måtte unnskylde... det var så varmt, så jeg måtte bare sa hun. Det er da lov å spise is - hvorfor unnskylde seg? Samtalen ble nok litt enveis, men jeg fikk da sagt at hun var velkommen i treningsgruppen når hun fant ut at hun ønsket å prioritere seg selv litt, og når hun følte at hun var klar for det. Man får det meste til om man virkelig ønsker det.... Hele tiden mens vi snakket, så stod hun å dro i overdelen som sikkert var noe trang. Hun målte meg opp, og ned, og kommenterte lavt at hun så at treningen hadde gitt meg resultater. Det satt langt inne, men jeg hadde på ingen måte forventet at hun skulle ha kommentert det, og jeg så hun slet veldig da hun sa det. Det var sikkert vondt å se andre kanskje er på vei til å oppnå det man selv ønsker. Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Det er i perioder ikke så lett å glede seg over andres medgang, i alle fall ikke når man så gjerne skulle ha vært der selv. Det har vært mange tunge stunder når personer rundt meg har oppnådd vektnedgang, eller vært flinke til å ta grep. Man vil glede seg på deres vegne, men det er samtidig litt vondt når man så gjerne skulle oppnådd det samme. Det er ikke pent en plass å være misunnelig, men jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært det både en, og flere ganger ... men likevel kan jeg vel ikke ha trodd godt nok om meg selv siden jeg ikke brukte det til inspirasjon, og tok grep.

Etter at treningsgruppen for overvektige ble startet, så er det flere jeg møter som oser av dårlig samvittighet, og som føler en trang til å unnskylde seg fordi de ikke er med. Dette kommer nesten før man har startet en samtale, og jeg prater ikke om treningsgruppen om ikke de jeg møter spør, og jeg har en del andre ting jeg gjerne prater om :-) Jeg har da ingen rett til å la andre få dårlig samvittighet fordi de ikke trener, så da er det synd at en del føler det sånn når vi treffes. Hva hver enkelt gjør i sin hverdag er noe jeg ikke har noe som helst med. Valgene vi møter er våre egne, og hvordan vi velger, er opptil en selv. Jeg har jo helt klart et ønske om at overvektige ser den fantastiske muligheten de har her i Kristiansand til å kunne trene med mennesker i samme situasjon, og som alle har samme målet, men jeg skal ikke tvinge dette på noen, og jeg driver ikke med moralpreken om jeg treffer overvektige som ikke er med i treningsgruppen.

I dag banker august på døren, og hverdagen begynner etter hvert for de fleste, og det en gyllen mulighet til å sette seg mål. Man må jo ikke vente til ferien er over, men vi er litt sånn vi mennesker at vi gjerne synes visse tider passer bedre til en ny start enn andre, ferieslutt, og skolestart er en av de :-) Alle unnskyldningene bør kastes på båten. Det er så mye bedre å si til seg selv hva som egentlig er årsaken til at man ikke klarer å bli mer aktiv. Ingen tror på unnskyldningene våre likevel, så man kan jo starte med sannheten. Om man innser hva som er den egentlige årsaken, så er det så mye lettere å ta grep. Det man vil får man som regel til, og de som er sååå slitne etter jobb at man overhode ikke orker å trene, så kan jeg fortelle at treningen gir deg så mye ny energi at du kommer på jobb dagen etter med batterier som er fulladet :-) Barn kan mannen legge når du trener, eller er du alene, så vil garantert familie, eller venner stille opp slik at du kan gjøre noe som er godt for deg selv ett par, tre ganger i uken. Å trene er både tøft, og hardt, spesielt i starten, men man blir fort i bedre form, og merker at man mestrer . Jeg har mange ganger trodd at instruktørene har mistet all fornuft når de kjører oss så hardt som de gjør. Jeg har mange ganger trodd at de ikke helt ser hvilke begrensninger vi har, og hvor mange ekstra kilo vi bærer på. Jeg har nesten vært sint i blant fordi jeg har trodd at helsen vår nesten har stått på spill, men vi klarer, og vi mestrer, og for hvert lille fremskritt, så gir det den beste følelsen. Jeg kan ikke beskrive hvordan det føltes når jeg faktisk innså at jeg kunne løpe, eller gleden jeg følte når jeg innså at jeg kunne både hoppe, stå i planken og mountain climbe. Jeg hadde aldri våget å tro at jeg skulle gjøre disse tingene, og når jeg forsøker, så mestrer jeg!! Det er så fantastisk å føle på at kroppen tar meg raskere fremover når jeg er ute og går, og når jeg går opp bakker, og trapper uten å puste som en hvalross, og må stoppe for hvert skritt omtrent. Jeg har nok vært flink til å begrense meg selv, og tro jeg ikke kan fordi jeg er stor, men det hjelper godt på når kroppen faktisk forteller meg at den har det mye bedre nå enn hva den hadde før :-) Jeg har en lang vei igjen å gå. Jeg har ennå altfor mange ekstra kilo, men jeg er på vei, og dårlige unnskyldninger er ikke lengre en del av meg. De dukker opp, men det er vel den eneste gangen jeg slår brutalt tilbake :-)

Jeg kjører ikke karuseller, jeg er livredd for å fly,  jeg hater å gå om bord i båter , jeg hater at båten kanskje legger til en plass hvor det er vanskelig å komme i land, hater strender med mye folk, hater svømmehaller, hater tynne plaststoler, hater å gå over broer hvor plankene har sett sine beste dager, eller som jeg ikke ser er bunnsolide  - listen kunne sikkert vært mye lengre. Tidligere så tenkte jeg også at treningstimer som jeg er med på i dag ikke var mulig å gjennomføre, hjertet kunne jo stoppe! Jeg drømmer om å vandre i fjellet, noe jeg til nå ikke har gjort fordi jeg tror at jeg kanskje ikke hadde orket. Jeg tenker ikke at man selv bestemmer etappene...nå vet jeg at jeg skal vandre i fjellet, og det blir nok ikke så lenge til :-) Jeg har aldri opplevd å sitte fast i en karusell, eller at båten jeg er i har sunket pga meg, jeg kommer meg alltid i land, jeg har ikke ødelagt en eneste stol, og broene kommer jeg alltid over uten å ødelegge en eneste planke....så hvorfor begrenser vi oss selv hele tiden? At jeg ikke skal sykle Kristiansand-Hovden, eller løpe maraton... slike ting begrenser seg naturlig  akkurat nå, og jeg skal heller aldri gjøre det, men hva med alt dette andre? Vi kan mer enn vi tror. Vi må bare slutte å begrense oss selv hele tiden. Vi må slutte å tro visst vi ikke vet. Jeg har trent timer jeg aldri trodde at jeg kunne klare - jeg hoppet, jeg klatret, og jeg beviste for meg selv at ting jeg så på som umulig rett og slett var mulig! For en seier! Jeg tror fortsatt jeg venter litt med karuseller, men jeg skal være klar om jeg en gang får barnebarn, men jeg skal absolutt jobbe masse med at vekten ikke skal få begrense meg så mye som den gjør i dag. Istedenfor å si kan ikke, og vil ikke, så skal jeg bli mye flinkere til å si at jeg kan, og jeg vil...

 

 

Tar du vare på deg selv ?

Jeg har ikke alltid vært like flink til å ta vare på meg selv, i alle fall ikke når det kommer til vekten, og tid til meg selv.
Det er mye man angrer på, og det er mye man så gjerne skulle ha gjort annerledes. Likevel nytter det ikke å se tilbake, og dvele ved det som har passert, men heller se fremover. Man kan ikke forandre fortiden, men man kan alltid få en ny start. Det er aldri for sent å gjøre noe, og det er uendelig godt å tenke på. Jeg har heller ikke alltid vært så flink til å sette meg selv i forsetet, og tatt meg tid til å gjøre de gode tingene for meg selv. Andre har alltid kommet først, så fikk man se om det var noe tid igjen til seg selv når andre hadde fått den tiden de trengte. For meg er det viktig at de nær meg har det bra, og det er godt at jeg endelig har innsett at man fint kan kombinere dette. Nå er jeg flink til å ha litt Heidi tid, og til å gjøre det jeg setter pris på. Å fylle opp egne energilagre er så utrolig viktig! En har også mye mer å gi til andre når man selv har mer energi, og er mer fornøyd....og jeg fortjener det!

På en del områder, så har jeg vært innmari flink til å ta vare på meg selv. Det er jo sånn at jeg noen ganger tenker hvorfor jeg er så innmari flink på noen områder, men ikke på andre. Hvorfor klarer jeg å prioritere en del ting jeg synes er viktig, men ikke andre? Svaret er selvsagt at en del ting er lettere å ha fokus på enn andre. En del ting er lettere å gjøre grundig enn andre. Noe krever ikke en like stor innsats. Det er nesten litt veldig irriterende å ha stålkontroll på noen områder, men ikke på andre som kanskje er langt mer viktigere. Samtidig er det godt at man har områder hvor man er innmari flink. At jeg har en stor interesse for klær, for tilbehør, og også for interiør, det har jeg skrevet mye om på bloggen, men jeg har også ett annet stort interesseområde hvor jeg selv må innrømme at jeg er utrolig flink, noe jeg har vært i mange år, og det er hudpleie.

Hudpleie har jeg alltid vært opptatt av, og jeg tenker at den store interessen nok kom sent i tenårene. Ikke at jeg har fått dette inn med morsmelken, for jeg kan aldri huske at mamma var så opptatt av disse tingene når jeg vokste opp, så interessen kom vel via blader kan jeg tenke meg. Tidlig begynte jeg å rense huden. Jeg var flink til å peele, og skrubbe, og jeg var flink til å legge maske. Venninnene mine delte egentlig ikke denne interessen. Kanskje var det spennende å legge en maske på en jentekveld i blant, men at jeg gadd å " stresse " morgen, og kveld, det var det ikke mange som skjønte. Også i dag er det veldig mange som ikke helt skjønner at jeg gidder, men jeg ser veldig tydelig at årene med omsorg for huden min, det har jeg fått igjen for. Jeg har opp igjennom vært skikkelig flink. Etter hvert som man ble mer voksen, så kom flere viktige produkter inn i den daglige omsorgen for huden min. Da ble det serum under kremer morgen, og kveld. Da ble det øyekrem, og øyeserum. Jeg har vært flink til å ta vare på hendene med håndskrubb, og håndkrem, og føttene likeså. Jeg har prioritert å ta fotpleie hos fotteraputer, så egenpleie, det har alltid vært viktig.

For meg er det ikke noe stress å rense huden. Det er gjort på 1,2,3. Det handler bare om å komme inn i en rutine. Jeg tror ikke man i en alder av for eksempel 46 år kan fjerne rynker ved å starte med diverse øyekremer, eller kremer, men jeg tror man tilfører huden viktig fuktighet. Samtidig er jeg veldig sikker på at om man starter tidlig med å ta vare på huden, så kan man unngå at både rynker, og disse berømte linjene kommer tidligere enn man ønsker. Dessuten er det jo fint og kunne ha en frisk, og fin hud. Huden trenger fuktighet, og den trenger å bli tatt vare på. Det gjør godt å kjenne en nyrenset hud, eller hender som føles myke som silke, og det og unne seg litt fotpleie i blant, det er som å gå på skyer etterpå. Vi er nok minst flinke til å tenke på føttene våre. Føttene som skal følge oss hele livet, bære oss hele livet, det er vel nettopp de som er minst prioritert.

Jeg har prøvd mye produkter opp igjennom, og når man har prøvd en del over noen år, så finner man sine favoritter. Jeg har flere merker jeg liker veldig godt, og det hender jeg bytter litt da huden har gått av nettopp det. Ett av merkene jeg er strålende fornøyd med, det er utvilsomt hudpleieproduktene til Mary Kay. Sminken er også utrolig bra, i alle fall de produktene som jeg har prøvd, og lagt min elsk på. Jeg husker jeg fikk en gave fra min skolevenninne, Ellen da hun kom hjem fra et år i USA, det var Mary Kay produkter. Da føltes det så eksklusivt, for man fikk vel neppe Mary Kay her i Norge tilbake på tidlig 90 tall. Så allerede da fikk jeg mitt første møte med Mary Kay. Så har jeg litt til, og fra brukt disse produktene. Disse er ikke å få kjøpt i butikker, så her må man kjøpe via konsulenter som driver med dette. Som regel er ikke det noe problem, for der er blitt mange av de etter hvert. Jeg er så fornøyd med produktene at jeg nylig sa ja til å starte opp som konsulent selv. Mest for min egen del i første omgang, og også for å kunne hjelpe venner, og bekjente som også bruker produktene.

Det er aldri for sent å starte å ta vare på huden. Huden trenger pleie, og den trenger fuktighet i form av en dag, og nattkrem, eller en krem man kan bruke både natt, og dag. Det er ikke stress å rense huden. Det er gjort på ett lite øyeblikk. En av mine rensefavoritter er rensekremen TimeWise som er ett 3 i 1 produkt. Det betyr at det er kun denne rensen man trenger, man trenger ingen toner. Man skal bare påføre kremen, ta bort med vann, og så er huden klar for en god krem. Mary Kay sin TimeWise moisturizer er en utrolig god krem som man kan bruke både dag, og natt, så egentlig trenger man kun 2 produkter for å ta vare på huden - genialt! Her snakker vi også aldrings forebyggende hudpleie. En STOR favoritt! To produkter klarer man også å forholde seg til - det er ikke stress overhode :-) Så kan man jo bruke serumer under om man ønsker. Jeg gjør det, men har man liksom latt huden seile litt sin egen sjø en stund, så kan det være lurt å starte med en rens, og en god ansikstkrem. Har man passert 50, eller trenger masse fuktighet, så har også Mary Kay en nydelig serie som heter TimeWise repair. TimeWise er virkelig en serie å anbefale. Noen har følsom hud, og har kanskje prøvd mye. Der er egne serier som er tilpasset for følsom hud i Mary Kay som jeg vet mange er utrolig fornøyd med, og der er en egen serie for hud som er plaget med akne. Så der er egentlig noe for alle hudtyper, også helt unge, så alle hudtyper kan få hjelp :-)

Hudpleien til Mary Kay er utvilsomt en av grunnene til at jeg startet opp som konsulent, men det produktet jeg vel aller først la min elsk på, og som jeg bare elsker så høyt, det er håndpleiesettet deres! Satin hands heter det, og vil man ha silkemyke hender, så får man nettopp det :-) Jeg har i perioder litt tørre hender, og det var da jeg fikk prøve dette håndsettet. Jeg er litt sånn at jeg tror det ikke før jeg får se det, og det gjaldt absolutt her også. Håndsettet består av tre deler: en krem/lotion som du smører på som skal mykne hendene dine, så en skrubb som du skrubber godt inn...deretter skyller du hendene i vann, og etter å ha skylt hendene dine, så kjenner du at hendene blir silkemyke. Du avslutter selvsagt med håndkremen, og jeg skal love deg at du vil føle en nydelig, silkemyk følelse. Den er så god å kjenne på. Det er så hendene smiler :-) En god venn av oss, en mann altså, han syntes vi damer tok litt av når det kom til dette håndsettet, så han sa seg villig til å prøve. Han hadde virkelig mannehender som absolutt trengte pleie, og fuktighet, og etter å ha prøvd dette noen ganger, så skal jeg love deg at han fortsatte :-) Han er nå en fast bruker, og har fått myke, fine hender :-) Også en slik håndpleie er gjort på et øyeblikk.

I dag hadde jeg lyst til å skrive litt om egenpleie, for det er så viktig. Det er viktig for kroppen, for huden, og for hele deg. Det som mange ser på som tull, og stress, det er det stikk motsatte. Jeg har skrevet om mine favorittprodukter når det kommer til hud, og håndpleie, og plutselig, så kommer det mer om disse tingene. Jeg har vært innmari flink på hudpleie, og jeg er glad for det i dag. Jeg har også en datter som er like flink som moren sin, og hun har nok fått det inn med morsmelka. Det er viktig at man allerede som ung begynner å tenke på huden, og der er mange gode produkter også til ung hud på markedet. Jeg skulle nok vært like flink til å tenke på trening, og vekt som jeg har vært på hudpleie opp igjennom, men nytter lite å dvele ved de tingene. Man må heller være fornøyd med de tingene man er flink på. Man er altfor flink til å fokusere på alt man ikke klarer. Når det gjelder huden din, så er det aldri for sent, og huden din både fortjener det, og trenger å bli tatt vare på. Jeg gir deg gjerne noen gode råd om du trenger :-) HUSK : Du fortjener det!!  Produktene kan jeg virkelig stå inne for. Det sier litt om produktene når de også har fornøydhets garanti :-) Det er tid for litt egenpleie her. Søndag er dagen for ansiktsmaske, fotbad, og en god håndpleie :-) Nyt søndagen!!

Å være harry er herlig i blant :-)

Jeg innrømmer det gjerne : Jeg elsker å være harry på noen områder. Sånn i det daglige, så føler jeg meg ikke særlig harry, men jeg synes det er veldig ålreit å dra på harrytur til Sverige for å handle billige matvarer, og ikke minst billig Pepsi Max :-) Min store avhengighet er langt billigere i vårt kjære naboland enn her hjemme, så når vi først er harry, så er vi harry - da stapper vi bilen full av godsaker, og er vi ekstra harry, så plasserer vi det i hengeren om den er med :-) Vennene våre smiler når vi drar avgårde på harrytur, og egentlig smiler vi selv også, for vi føler oss skikkelig harry, men er veldig komfortabel med akkurat den følelsen :-) Nå skal det sies at vi aldri drar til Sverige kun for en harrytur. Mine svigerforeldre bor i Vestfold, og da er det ikke lange biten med ferja over til landet hvor vi valfarter for å gjøre de gode kjøpene. Selv om kronekursen tilsier at den svenske kronen ikke er så lav som før, så er det likevel mye som er langt billigere i Sverige enn her.

Jeg er veldig komfortabel med å være norsk på harrytur på svenskegrensen, og innrømmer gjerne at jeg er en av de liksom, men den ultimate harry faktoren er ikke svenskegrensa, og Nordbysenteret. Den ultimate harry faktoren, den får man først når man kjører til Varberg med en ting for øyet : Ullared! Ullared er en opplevelse, og jeg elsker Ullared :-) Noen har nok mer enn nok med å se tv serien om Sveriges største varehus, og noen orker nok ikke det en gang. Jeg tar det enda lengre, jeg reiser mer enn gjerne til Ullared, og fyller handlekurven min med masse nødvendige ting, og en hel haug som er helt unødvendig :-) Jeg nyter å være harry i noen timer sammen med en mengde Ullared veteraner, og endel nykommere. Selv er jeg kanskje midt i mellom. Jeg vet hvor det meste er, og jeg klarer fint å orientere meg. Det har blitt noen turer til Ullared de siste årene, og selv om de stadig bygger ut, og forandrer, så begynner jeg å bli varm i trøya :-) Også min bedre halvdel liker seg på Ullared, og koser seg i friluftsavdelingen, bilpleieavdelingen, og i filmavdelingen :-)

Nærmere ultraharry enn Ullared kommer man neppe. Her er harryfaktoren høy der man vandrer rundt i det evigstore butikklokalet. Man ser at de fleste vet hva de skal ha, damene løper rundt med ville blikk, og løper sikksakk med handlevognene. Det er bare å skygge bane når de erfarne Ullared damene kommer løpende så vognhjulene skriker! Damene kan virkelig shoppe, og har mer enn en kurv. Er familien med, så har alle en kurv hver som fylles til randen. Her lesser man opp med fryseposer, skyllemiddel, hårprodukter, barberskum, og klær til liten, og stor. Her selges mye belter, bh'er og sokker. Det selges tonnevis av fryseposer, og aluminiumsfolie. Noen forskremte menn tvinges til å passe klær ... svetten renner, og panikken brer seg. Håpet er at klærne passer - de klarer ikke en runde nr.2! Mannfolka vokter vognene mens damene løper med ville blikk, og tror at det straks er slutt på både fryseposer, og folie. Er mannfolka ekstra heldige, så får de slappe av i Sportsbaren mens damene shopper. Unger skriker, og mange går seg vill. Stadig er det etterlysninger over høytaleren. Trengselen er stor, og man bør ha en god reiseforsikring, for at man blir nedkjørt av en handlevogn, eller flere, den er absolutt til stede.

Denne uken var vi på Ullared igjen. Midt i juli, og i fellesferien. Galskap kanskje, men vi har vært på Ullared ett par ganger før i juli, og det har vært helt ålreit. Kommer man noen timer etter de har åpnet, så er det som regel ikke kø for å komme inn. De mest erfarne Ullared veteranene, de har jo stått i kø ett par timer om morraen før å være sikre på å komme inn når de åpner. Køene kan være evig lange. Vi har aldri hatt kø, men problemet har jo ofte vært og fått parkeringsplass. Det er 3000 parkeringsplasser i direkte tilknytning til varehuset, så her er det kamp om plassene. Man kjører rundt, og rundt, og jeg som ikke alltid har verdens beste tålmodighet, jeg klarer fint å kjøre rundt, og rundt i 20-30 minutter før det åpenbarer seg en parkeringsplass. Ofte er det kamp om hver eneste en. Har man først fått parkeringsplass, så har det alltid vært straka vegen inn i varehuset, men ikke denne gangen...denne gangen var det sperret av foran inngangen, og vi måtte stå i den berømte Ullared køen, den køen man ser på tv, den som strekker seg rundt hele området, og litt til...da ville jeg egentlig bare snu, men hadde man kjørt så langt, så måtte man jo komme seg inn, så det var bare å smøre på seg masse positivitet, og tråkke køen sammen med en haug av svensker, og noen nordmenn. Innimellom den lange køraden, så løp tv teamet som lager ny sesong av tv serien om varehuset. Da var det best å skygge unna når man så at de nærmet seg. Jeg fryder meg glugg når jeg ser tv serien, og er helt fascinert over alle Ullared  veteranene man møter i serien, men jeg føler vel ikke helt ennå for å være en av dem :-) Det er ingen tvil om at det er veldig mange nordmenn som tar turen. Svenskene kaller oss nordmenn harry som valfarter til grensen for å handle. Jeg vet ikke hva svenskene kaller seg selv der de valfarter i enorme mengder til Ullared hele året :-)



Inne i varehuset er det ikke bare billige varer mange jakter på. Det er nok like mange som jakter på tv seriens store helter: Morgan, og Ola Conni, og kanskje er man også heldige og treffer sjefen sjøl, Jan. Disse er blitt skikkelig kjendiser, og Morgan mener jo selv at han er blitt et ikon nå :-) De hadde alle sammen en vanlig dag i varehuset når vi var der. De kjørte traller, og plasserte varer, mens sjefen sjøl vandret rundt med tv teamet hengende på både foran, og bak. Alle skulle ha sin del av de, og man kunne se at det sliter på å være kjendis. Man kunne se at de var slitne, og man kunne se at de klistret på seg et smil i det bildet ble tatt. Om dere lurer på om jeg var en av de som bare måtte ha  en selfie sammen med de, så må jeg skuffe dere der :-)

Sverige må være ett av de dårligste landene på stormote. Hvor kjøper store, svenske kvinner klærne sine? Jeg har vært mye rundt i Sverige, og har alltid stormote som et shoppingønske, men jeg blir alltid like skuffet. Foruten ZIZZI, og en stormote butikk på Nordby senteret, så finner ikke jeg en eneste stormotebutikk. Ullared har en egen stormote avdeling, men jeg har sjeldent  funnet noe av interesse. Mye kjedelig synes jeg, men ofte har det vært en del fine ytterjakker. Denne gangen ble jeg positivt overrasket. Jeg synes avdelingen hadde blitt større, og der var mer fine klær enn før. Mye hadde feil lengde i forhold til mine ønsker, men for dere som liker litt kortere topper enn meg, så vil dere kunne finne en del fint, og rimelig. For min del, så ble det jakker...igjen :-) Jeg våger ikke telle hvor mye jakker jeg har, men det er ganske så mange..men jeg bruker dem også. Når man får en fin vinterjakke til 400 kr, og en høstjakke til 300 kr, så går ikke jeg forbi. Høstjakken skulle både puste, og være vanntett, men av erfaring, så tror jeg man skal ta akkurat det med en klype salt :-) At det er kvalitet av ypperste klasse, det er det ikke, men om det er kjekt med en fin høstjakke på en tørr dag, så er det bare å kjøpe. Her teller nok utseende litt mer enn kvalitet :-) En tunika ble også med hjem i posene. Størrelsesmessig, så tror jeg nok du må gå opp på de fleste plaggene i forhold til hva du normalt bruker. De fleste plaggene er nok mindre enn størrelsen skulle tilsi, men ta deg tid til å prøve, for noen kan også være motsatt. Passform har vel ikke alltid stått i høysetet for Ullared designerne :-)




 

Det ble både fryseposer, skyllemiddel, interiør, og en haug andre ting med i bilen etter noen timer i harryparadis. Store, fine og gule handleposer stappfulle med varer, og jeg er en ny Ullared opplevelse rikere :-) At det er harry å være på Ullared, det lever jeg godt med, og jeg koser meg med å være ultraharry i noen små øyeblikk.. 

Er det fett å bli slank?

Akkurat sånn lød overskriften på en artikkel jeg leste her om dagen. Overskriften fenget min oppmerksomhet, og jeg leste med nyskjerrighet videre. Jeg ble sittende å tenke, for artikkelen omhandlet ett utrolig viktig tema, et tema jeg også har blogget om flere ganger, men som vi nok aldri kan få satt nok fokus på. Stadig leser jeg om personer som trodde veien til lykke var å  bli slank, og stadig leser, og hører jeg om personer som sliter psykisk fordi lykken ikke lå i den slank kroppen. Veldig mange slankeopererte opplever depresjoner fordi livet ikke ble så enkelt som de hadde trodd, og fordi en slank kropp ikke ga de følelsen av lykke. Mange sliter mer etter en operasjon enn før. For det er vel nettopp sånn de fleste av oss tror det skal bli når man bare klarer å gå ned nok i vekt. Da skal det rett, og slett bli fett å være slank. Man får kroppen man så lenge har ønsket seg, man kan kjøpe klær på ordinære butikker, man får alle de deilige kommentarene om hvor godt man ser ut, og hvor slank, og fin man er blitt. Jeg tror nok kan i en periode blir litt høy på seg selv. Man blir nok rusa på seg selv, og livet som slank, rusa på den nye kroppen. Alt dreier seg plutselig om deg, og det er deg du ønsker fokuset skal være på, men når alt dette legger seg, og kommentarene stilner, da kommer også utfordringene. Man ser seg selv i speilet, og lurer på hvem man er. Mange opplever en identitetskrise. Man ser en slank kropp, og meter med løshud, men hodet, og tankene er akkurat de samme som før man mistet alle kiloene... Kilo, og lykke går hånd i hanske, i alle fall er det akkurat det vi tror. For hver kilo man mister, jo mer lykke føler man, eller jo, nærmere den store lykken er vi. Det hjelper lite hva folk rundt en sier, eller hva de skriver om i magasiner, og aviser - vi streber etter den slanke kroppen, og med den slanke kroppen, så kommer den rosa, store lykken, og livet vil bli en dans på roser. Vi vet vel egentlig at dette ikke stemmer, men vi klamrer oss til håpet likevel.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har strebet etter lykken i form av utallige mandags slankekurer. Lykken lå verken i cm jeg mistet, eller kilo jeg tok av, men det skjønte jeg ikke. Jeg kavet etter en lykke jeg egentlig hadde, men som jeg likevel ikke så , og jeg følte den vel ikke slik jeg burde ha gjort heller. Den var liksom rett foran nesen på meg. Jeg hadde ikke trengt og verken sulte meg, eller trene sånn halvhjertet rundt på diverse treningsstudioer for å finne det jeg egentlig søkte etter. Jeg kan bli så sint på meg selv, ja, rett og slett forbanna fordi jeg lot meg selv holde på slik. Jeg var ikke lykkelig når jeg hver mandag startet på an igjen. Jeg var heller ikke lykkelig når jeg sint, og sur presset meg selv på trening. Vel, har jeg alltid vært dårlig i matte, men hvorfor kunne jeg ikke ha lagt sammen en, og en lenge før jeg faktisk klarte å gjøre det?

Er ikke alt fryd og gammen da, bare man går ned i vekt og blir slank? Jeg har i mange år trodd at lykken med stor L, det var å bli slank. Alt ville bli bra, og livet ville bli en dans på roser. Du verden så mye tid jeg har kastet bort, og du verden så feil jeg tok. Jeg trodde at alle ville se meg på en annen måte, blikkene ville bli flere, og jeg ville nok bli mye mer interessant som person om jeg ble slank. Bort med negative tanker, og dårlig selvtillit. Selvfølelsen ville blomstre - det var egentlig ingen haker med å bli slank. Livet ville bli rosa! Går det an å være så naiv å tro på noe slikt? Kanskje er man naiv, men er det så rart det da når ukeblader, magasiner, og aviser propper oss fulle av nettopp det budskapet? Store overskrifter om trening, og mat, og i tillegg, så er det så enkelt å få denne slanke, perfekte kroppen! Vi overvektige vi kan alt om mat, og trening vi! Vi har telt kalorier, og gått på Grete Rhode kurs i en mannsalder - dette kan vi! Vi har løftet vekter, gått milevis på tredemøller og rodd de fleste hav. Egentlig er det vi som er ekspertene, i alle fall om vi kommer til teorien. Praksisen derimot, den hadde vi aldri bestått. Vi hadde aldri fått noe fagbrev. Det hadde blitt stryk etter stryk, og så kan man lure på hvorfor det er så vanskelig å sette teori ut i praksis. Vi vil heller aldri bestå praksisen om vi ikke jobber for det, og jobben starter i topplokket! Tenk for et grunnlag vi har! Så mye kunnskap om viktige ting for å klare oss i kampen mot kiloene. Jobber vi med topplokket først, så vil all kunnskapen om trening, og mat komme veldig naturlig, og vi vil kjenne på følelsen av å lykkes. 

Det er mange som sliter selv etter å ha nådd den store drømmen om å bli slank. Jeg blir nesten litt lei meg når jeg ser hvor mange det er som sliter, og spesielt er det mange som sliter av de som har gjennomført en slankeoperasjon. Det er en stor utfordring når ting ikke blir som man trodde på forhånd, og det er en stor utfordring når man på en måte starter litt i feil ende. Hodet MÅ være 1.prioritet. Er ikke hodet på plass, så vil man heller ikke lykkes, og man vil liksom aldri bli lykkelig selv i en slank kropp. Det er fortsatt noen som tror at overvekt kun handler om mat, og trening, men overvekt handler først, og fremst om følelser. Det er følelsene som styrer tankene våre, og adferden vår. Dette føler jeg at jeg vet alt om. Jeg vet hvor mye skam det er forbundet med det å være overvektig. Jeg har i så mange år skammet meg over overvekten, og jeg har følt så mye på skammen over at jeg aldri helt har klart å gjøre noe med det. Du kjenner kanskje igjen følelsene? Skamfull, mislykket, ingen vilje - listen kunne vært lang. Man er så skamfull at man lager sine egne historier fulle av unnskyldninger som går på hvorfor man ikke klarer å gå ned i vekt. Det er alltid en grunn, eller ti til det. Det var denne boken jeg kunne ha skrevet om alle unnskyldningene jeg kunne komme med. Det var barn, mann som jobbet overtid, møter man skulle rekke, personer man måtte besøke, vond rygg, vond nakke, utslitt - man hadde alltid en unnskyldning, og jeg tror mange av dere har brukt akkurat de samme unnskyldningene, og jeg tror dere også kunne ha skrevet en bok om alt man faktisk kunne komme opp med for og kanskje slippe å føle så voldsomt på skammen. Jeg har aldri helt våget å spørre de rundt meg om de trodde på alle unnskyldningene, eller om de gjennomskuet meg. Jeg blir flau nok bare ved tanken på alt man kunne få ut av munnen. Vi er alle flinke med unnskyldninger, men jeg tror overvektige er flinkest i akkurat den klassen.

Jeg har alltid vært ei blid, og positiv jente. Alltid vært engasjert, alltid i farta. Jeg satt sjeldent på rompa, og bare druknet skammen over vekta med chips, sjokolade, og brus. Jeg har aldri levd på søppelmat, men klart jeg har gjort mye feil når vekten går opp istedenfor ned. Jeg har ett stort hjerte, jeg er en omsorgsperson, og kan jeg hjelpe til, så gjør jeg gjerne det. Jeg bryr meg veldig om de nær meg. Dessverre har jeg ikke vært like flink til å være glad i meg selv, og til å ta vare på meg selv. Jeg har ikke vært flink til å se, og kjenne etter hva jeg trenger, og hva som er godt for meg. Jeg har sånn sett nedprioritert meg selv, men det er heller ingen unnskyldning for at vekten har vært det den var. Jeg skriver var, for ting har løsnet, og jeg vet at jeg aldri skal tilbake dit jeg var. Livet er så godt, jeg har knekt en kode, jeg skammer meg ikke, og jeg vet at lykken er noe helt annet enn tallene på badevekten. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg gikk inn til Line som drev med kognetiv terapi på Sørlandet Sykehus. Den dagen, og samtalene som fulgte forandret alt. Jeg så lyset. Det høres sikkert rart ut, men det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg så meg selv, og jeg fant svarene jeg hadde søkt etter i så utrolig mange år. Ingen hadde tidligere sett meg. De så bare en tjukk person. Ingen tenkte at det var en grunn til at denne personen var tjukk. Den dagen jeg startet arbeidet i topplokket mitt, den dagen er en av de beste dagene i hele mitt liv. Jeg er evig takknemlig for at jeg våget å søke hjelp, og jeg er stolt over jobben jeg gjorde. For jobben har jeg selv gjort, men Line hjalp meg på veien. Foran meg satt en person som ikke gadd å høre på alle unnskyldningene, og som heller ikke trodde på alle unnskyldningene - jeg gjorde jo ting bare verre når jeg hele tiden unnskyldte meg, og løy til meg selv. Ingen kunne endre meg, ingen kunne endre mitt levesett, og mitt tankemønster for meg. Den eneste som kunne gjøre noe med det var meg selv.

Fortsatt veier jeg altfor mye, og fortsatt er der mange utfordringer. Sånn helsemessig, så hadde jeg sikkert hatt store gevinster om jeg gjennomførte en slankeoperasjon. Da hadde liksom de typiske livsstilsutfordringene vært blåst av banen på et knips, men det er vel også den eneste fordelen jeg ser for min egen del. En utrolig viktig fordel, men med ett utrolig godt treningsgrunnlag, og stor aktivitet, så håper jeg at utfordringene vil bli vasket bort sakte, men sikkert. Treningen gir meg en sterk, og god kropp, og jeg føler vel litt på denne gode følelsen av og endelig klare det jeg har prøvd på så lenge. Jeg klarer å bevise for meg selv at jeg kan lykkes. Jeg har lært så mye underveis, kunnskap jeg ikke ville hatt om jeg sa ja til operasjon den gangen. Jeg får kjenne mye mer på det og lykkes, det å mestre, og at det er meg selv som gjør jobben. Smilet, positiviteten, og gleden kommer rett fra hjertet nå. Topplokket mitt er mer, eller mindre i vater. Det utfordrer meg titt, og ofte, og sånn tror jeg alltid det vil være. Jeg håper helsemyndighetene nå snart ser hvor hjelpen må settes inn, og jeg håper du ser at din lykke ikke finnes i tallene på badevekta......Er det mulig å finne lykken? Absolutt! Er det fett å bli slank? Ikke nødvendigvis, men uansett, så er det så utrolig viktig at du starter jobben med vekten  i hodet ditt  for å få de varige resultater som vi alle er ute etter. Ingen kan si at det er lett i starten, men etter hvert så jobber man systematisk og bruker alle disse små verktøyene i hverdagen. Du kan det du trenger å vite om trening, og mat. Disse to tingene blir en stor, og god bonus når topplokket ditt er i vater. Vi fortjener å skinne!



 

 

En litt sånn historisk dag

Dette har vært ei god uke. Livet er fortsatt en berg, og dalbane etter at vi mistet vår store kjærlighet, Dean, men jeg merker at jeg takler alt på en annen måte. Når dagene er ekstra tunge, så er jeg ekstra bevisst på å gjøre gode ting, og denne uken har vært ei uke fylt med nettopp masse gode ting. Det har vært ei litt sånn historisk uke. Ei uke hvor egentlig store deler av taket burde fått masse fine kryss. Jeg har tråkket veldig utenfor komfortsonen min denne uken, og det med en veldig god følelse faktisk. En såpass god følelse at jeg allerede vet at dette skal jeg gjøre igjen både en, og flere ganger. Jeg er stolt, og jeg er innmari glad. Noen vil sikkert le når jeg forteller om min historiske uke, men for meg er dette ett stort steg, og ett stort steg i en veldig riktig retning. Denne uken her har jeg nemlig gått i skjørt, og det har jeg ikke gjort på evigheter! Jeg har jo gått i skjørt ved noen anledninger, men da har det vært brylluper, eller anledninger hvor det faktisk kreves at man går i skjørt, eller kjole. Jeg har to utrolig pene drakter med skjørt, korsett, og jakke som Snefrid Linge ved Snefrids Hus har designet, og sydd til meg, og når jeg har disse på, så føler jeg meg virkelig fin. Utenom å pynte seg til større anledninger, så bor jeg i bukser, året rundt, i alle fall inntil denne uken her :-)

For kort tid siden, så gikk jeg faktisk til innkjøp av skjørt. Hvem hadde vel trodd? Jeg har vel vært ganske klar i talen min om at jeg aldri skal gå i skjørt i hverdagen. altså sånn i det daglige. Det er KUN ved helt spesielle anledninger. Jeg er jo veldig opptatt av klær, så også med anledninger hvor man må pynte seg, men ikke nødvendigvis i skjørt, eller kjole, så tropper jeg opp i bukser, og da i finbuksene mine som er til disse litt spesielle anledningene. Jeg eier ikke et eneste skjørt, og har ikke eid et skjørt på så lenge jeg kan huske. Min vegring mot skjørt går på at jeg er livredd for at de fine, tykke årene mine som pynter så fint opp lårene mine, at de skal bli synlige. Jeg hater disse årene selv om jeg kanskje ser de mer enn hva andre gjør. NÅ skal jeg faktisk i høst få fjernet disse vakre, tykke årene, i alle fall på det ene beinet, men det hjelper lite sånn skjørtmessig. Vegringen mot skjørt går også på at jeg ikke vil vise beina mine. De skal egentlig kun vises bak hjemmets fire vegger. Så er det jo også disse kompresjonsstrømpene da. Hvor vakkert er det med slike strømper til skjørt, og kanskje ser det også bittelitt rart ut med skjørt, støttestrømper, og sandaler. Så nå vet dere hvorfor jeg ikke har gått med skjørt. Jeg tenker ikke særlig fornuftig. Det innrømmer jeg glatt. Jeg burde selvsagt ha tenkt at det finnes skjørt hvor de vakre årene ikke vises igjennom. Jeg burde ha skjønt at det finnes skjørt som er fotside, og jeg burde ha brydd meg en lang marsj om noen skulle reagere på at jeg har støttestrømper til skjørt...men fornuften har sklidd helt ut av mitt hodet...men på mitt første besøk på Nais i Lyngdal, så kjøpte jeg skjørt! Jeg trodde hele verden var gal! Hva? Skjørt? Jeg ? Her var det noe som ikke helt stemte...fra å si høyt nei til skjørt, så sa jeg ja til å prøve, og sannelig følte jeg meg såpass fin at det ble med meg hjem i handleposen :-) En ting er jo for så vidt å ha det med seg hjem. Ett annet spørsmål er jo om jeg ville bruke det?

Denne uken klarte jeg å stritte i mot alt som skrek nei, og alt jeg før trodde var fornuft - jeg tok på meg skjørt, og tok turen for en del ærender på Sørlandssenteret. Rar følelse, men vet du hva? Jeg følte meg så vel! Jeg følte meg faktisk fin, og jeg hadde ikke et snev av verken anger, eller noen dårlig følelse. De her hjemme smilte, og kommenterte hvor fin jeg var, og det var akkurat sånn jeg følte meg på hele handleturen! I tillegg til skjørt, så hadde jeg på meg en tunika som for meg også ble litt historisk. For det første, så hadde det nok vært en jeg ikke hadde valgt om jeg ikke hadde fått den inn i prøverommet med beskjed om å prøve, og for det andre, så hadde den en armlengde som var utenfor min komfortsone. Den var kortere enn jeg tidligere hadde tillat meg selv å gå med, men det gikk overraskende bra! Jeg tenkte omtrent ikke på det der jeg vandret rundt med denne gode følelsen av å føle meg velkledd, og fin i skjørt, og veldig korte armer. Den følelsen var utrolig god å kjenne på. I byen dagen etter tok jeg på meg samme antrekk for å se om følelsen var den samme, og det var den :-) Nå er skjørtet fra Boheme blitt en stor favoritt, og jeg merker at jeg nå ser etter lange, fine, vide skjørt når jeg er ute på butikkvandringer :-) En annen ting som føltes helt fantastisk, det var følelsen av at jeg faktisk også gikk med kompresjonsstrømpene i sandalene til skjørtet mitt, og jeg brydde meg katta om noen synes at det så rart ut. For en seier, og for en følelse!! Jeg følte meg litt på toppen av verden akkurat da :-) For meg er dette en utrolig stor seier, og jeg ser at jeg mer, og mer fjerner meg fra alt som er " farlig ." Jeg utfordrer meg selv mer, og våger mer. Jeg ser at dette også videre kan bli bra...om jeg bare våger å fortsette...


Ett litt mørkt bilde, men i skjørt, og tunika før første gang på evigheter.

 

I disse dager kan man gjøre utrolig gode kjøp rundt forbi i butikkene. Spesielt for oss som bruker store størrelser, og som er vant til at stormote koster, så er salg utrolig moro! Jeg skal ærlig innrømme at det nok har blitt en del kjøp i det siste. Jeg har funnet så mye fint rundt forbi. Det å shoppe går veldig i perioder for meg, og jeg merker at lysten på å shoppe, den har absolutt vært tilstede den siste tiden. Først, og fremst når det gjelder klær, men jeg er også veldig opptatt av interiør, og der har shoppingen vært litt sånn på stedet hvil en stund, men nå har jeg også fått handlet meg en del lekre, nye ting til huset. Salg er moro, og det er en innmari god følelse når man ser at man gjør gode kjøp. 50% avslag, og kanskje også opp i 70 % avslag, det utgjør mye penger på klær som i utgangspunktet koster litt. Så Heidi har vært på salg. Jeg har vært hos Siri på PIP, jeg har vært hos Barbro på Nais, jeg har vært hos Tove på Lingzi, og jeg har nettshoppet bittelitt. Jeg er sååå strålende fornøyd! Jeg har også vært på stativene med full pris, for høstens nyheter er på vei inn :-) Om jeg trenger mer klær? Nei, egentlig ikke, men jeg elsker klær, og jeg elsker å kle meg fint, og da liker jeg også å fylle opp garderobeskapene. Så lenge man har full kontroll, og ikke handler over evne, så handler jeg med verdens beste samvittighet. Der er fortsatt litt jeg ikke har fått kjøpt meg. Jeg jakter fortsatt på den rosa badedrakten som jeg skal ha med meg til Spania. Bare tanken på å kjøpe badedrakt sitter langt inne. Jeg skulle gjerne funnet DEN undertøysbutikken som selger akkurat det jeg er på jakt etter, og der er ett par tunikaer jeg har forelsket meg i som jeg ikke tror jeg finner...undertøy, det er ikke lett overhodet, og det skal jeg sannelig blogge om en annen dag.

Spesielt for oss med lymfeødem i beinene, så er dette med bukser en STOR utfordring for mange. Jeg er evig takknemlig for at det finnes sydamer som kan hjelpe meg med bukser som jeg kan føle meg vel i. Jeg får ikke bukser på stormotebutikker en gang. Jeg går ikke i pølseskinn hvor alt av herlighet vises, alt man helst vil skjule, så da er en dyktig sydame min engel. I blant, så produseres det vide bukser, og da snakker vi vide bukser som mine tømmerstokker kan skjule seg godt inni. Det er uhyre sjeldent, men det skjer. Denne uken fikk jeg kjøpt meg ei ny selskapsbukse! Med VIDE bein! Tømmerstokkene hadde det greit inni de, og årene lå egentlig rimelig godt skjult under to lag med stoff. WOW! Er det rart uken har vært bra :-) En bagatell for de fleste, en stor lykke for meg. Buksen er fra Kirsten Krogh, og er utrolig fin. Til dere som sliter med bukser, og som trenger vidde, og i tillegg bor på Sørlandet, eller er/skal på ferie her i sør: Nais i Lyngdal har flere modeller som er vide, og det er det ikke mange som har. Tro meg, jeg har saumfart mange :-) Ta turen innom, eller ta en tlf for å høre hva de har igjen, eller send en melding på Facebook. Kan mine tømmerstokker få bukse, ja, da kan mange :-)










Fra shoppingen på Nais i Lyngdal :-)

 




Salg på PIP, og Lingzi :-)
 

Ei god uke har det også vært treningsmessig. Ikke ei super uke, men ei god uke med egentrening. Tre ganger har jeg fått trent denne uken, og jeg kjenner meg fornøyd med det. Målebåndet kom frem her om dagen. Det var sånn skal, skal ikke når jeg tok det frem. Jeg var nok litt redd at det skulle le hånlig av meg når jeg skulle måle mine faste plasser. Sannelig kunne jeg smile. Ikke fordi cm var rast av meg, eller fordi jeg hadde krympet en haug, men jeg kunne smile fordi jeg stod akkurat der jeg stod sist. Det var helt greit at jeg ikke hadde gått inn, og det var innmari greit at jeg ikke hadde gått motsatt vei. Å holde seg der man er får være målet for sommeren :-)

Jeg lovet dere egentlig en giveaway denne uken...den har sklidd litt ut i sanden, men jeg kommer sterkt tilbake med en fin gave til en av dere i morgen :-) Nyt søndagen, og gjør dagen god!

Endelig på skinner igjen

Etter en del tøffe dager, så begynner ting å gå seg til litt. Når man står midt oppe i tøffe ting, så er det dessverre ikke trening som står i fokus. Trening hadde nok vært en god medisin når dagene er tøffe, men det har vært lettere og sette treningen til side. Jeg har helt klart kjent på den dårlige samvittigheten, men energien har liksom ikke vært der. Jeg har ikke helt klart å ta meg selv i nakken, men heldigvis, så ble det med de to ukene uten trening, for nå er jeg heldigvis i gang igjen. Jeg er egentlig veldig stolt av at jeg klarer å ta tak i treningen igjen etter en liten pause, for det var sannelig ikke lett før. Hadde man en pause, så kom man liksom aldri i gang igjen. Jeg merker store endringer på det mentale planet, og klarer jeg å snu tankemønsteret, så klarer du det også. Før var det liksom ikke to ukers pause, men da kunne det gå både uker, og måneder før man igjen gikk på med skyhøye mål, og store forventninger. Når jeg vet hvordan det en gang var, så kjenner jeg veldig på stoltheten over at jeg har klart å endre så utrolig viktige ting oppe i hodet mitt. Disse tingene som er så viktige for at jeg stadig går fremover, og ikke den andre veien. Det at jeg klarer å være stolt, det er og en stor seier. Før var fokuset kun på alle nederlagene, men nå kan jeg være fornøyd med meg selv, og se alle de gode tingene jeg faktisk klarer å gjøre.

Det satt veldig langt inne, men på mandag, så kom jeg meg på trening igjen. Det var nok ikke førstevalget mitt over steder jeg ville være der, og da, men fornuften seiret, og han derre mørke, negative på skulderen, han knipset jeg bort, og han merker nok at han får veldig mye mer motstand nå enn før, og han merker nok at han sjeldent vinner. Om han mørke, negative forsvinner for godt fra skulderen min, det tror jeg kanskje ikke, men han vil fortsette å møte stor motstand, og han vil fortsette å føle seg som en mislykket sjel der han sitter og tror at han troner over livet mitt. Særlig han gjør! På Spring, så har jeg ett veldig ålreit treningsprogram som er tilrettelagt for meg, og som jeg kan trene når gruppetimene har sommerferie, og når man ønsker å ha seg en ekstra treningsdag, eller to utenom gruppetimene. Før har jeg liksom følt at jeg har kjedet meg dønn i hjel når jeg har vært på diverse treningsstudioer, og gått rundt der alene, uten noe særlig motivasjon. Nå skal jeg sånn sett ikke lyve, og prøve å innbille deg at jeg danser av lykke inn på treningssenteret, og svever meg gjennom treningsprogrammet, men jeg skal være så ærlig å si at jeg kjenner at jeg ser frem til å få trent. Programmet er veldig bra, og veldig variert. Jeg mestrer, og jeg ser at det nytter. Jeg ser fremgangen. Jeg ser at jeg orker mer, og sannelig løfter jeg mye mer enn for kort tid siden. Den følelsen er gull verdt! Det å trene alene i et treningssenter, det trenger ikke være kjedelig. Det kan faktisk gi deg en god følelse. Jeg tror mange ser på egentrening som dønn kjedelig, men det tror jeg kanskje handler mer om en selv mer enn det å trene på et treningssenter. Spring har utrolig flinke folk som ser deg, og som ser hva som kan passe for deg ut i fra dine ønsker, og mål. Jeg husker veldig godt følelsen av hvor dønn kjedelig det var å traske rundt, og liksom trene. Det var mer at en bare var der, og gjorde en halvhjertet innsats enn at en virkelig følte denne gode følelsen som jeg har nå. Det å ha et treningsprogram, det er innmari ålreit, og her handler det også om å få et treningsprogram som man føler at man klarer å gjennomføre, at man mestrer, og at man kjenner på fremgangen etter hvert. Har man i tillegg ørepropper, og en tlf full av god musikk, så er det jo faktisk nesten så om man danser seg gjennom treningsprogrammet :-) Anbefales virkelig!!

I dag er det ca en måned til vi igjen starter opp med gruppetimene for overvektige, og jeg ser veldig frem til å komme i gang med de vanlige rutinene. Jeg savner timene, jeg savner de flotte folkene jeg trener sammen med, og jeg savner de to flotte instruktørene våre. Jeg kjenner også at jeg er veldig spent på hvor mange nye som finner veien til gruppetimene våre. Jeg skal være dønn ærlig på at jeg er veldig skuffet over hvor få som benytter seg av tilbudet om egne treningstimer for overvektige. Det er så mange som sliter med overvekt, og da er det utrolig overraskende å se hvor få som ønsker å være en del av det utrolig flotte treningstilbudet vårt. Jeg har skrevet det før, men jeg skriver det gjerne igjen : Jeg er skuffet, jeg er frustrert, og egentlig ganske irritert også! At saltimer, og gruppetimer er noe for alle, det er det nok ikke, men det burde passe så mange flere enn de som pr. i dag er i gruppen vår. Jeg hadde utrolig stor tro på dette tilbudet, og det har jeg fortsatt, men jeg kjenner at frustrasjonen så absolutt er tilstede. Hvorfor finner ikke flere veien til timene våre? En del av de som prøver gir seg etter første timen. De skal komme tilbake, men man ser de aldri...Trening er tungt! Trening er hardt! Man svetter, man sliter, man kjenner at det gjør vondt både her, og der, men hva tror man at trening egentlig er?  Gruppetimene våre er ikke trim for eldre, det er tøffe, harde timer hvor man sikkert i starten kan føle at ens siste time er kommet, men det er jo akkurat sånn det skal være! Det er helt normalt at kroppen verker, og gjør motstand. Kroppen har jo sikkert ikke fått trening på evigheter. Er det da rart at kroppen i starten da gir deg motstand? Han derre mørke på skulderen, han vil jo gi alt han har før at du skal gi opp...men det er dette som på sikt vil gi deg de resultatene du er ute etter! Selv om vi er store, så er vi ikke så skjøre at vi ikke tåler å trene hardt. Det er ingen som har fått hjerteinfarkt, det er ingen som har seilt over ende av utmattelse - derimot er det mange som har vært både støle, stive, og som har slitt med å gå dagen derpå, men sånn er det i starten, men en trøst kan jo være at det går over :-) Å være en del av et fellesskap er også viktig når man skal ta fatt på en kamp mot kiloene. Det å treffe andre i samme situasjon, det har for meg betydd alt. Det å være en del av fellesskapet, møte andre som sliter med det samme, det å finne støtte, og motivasjon blant de andre i gruppen - jeg hadde ikke vært der jeg er uten denne treningsgruppen.

SONY DSC

22.august er det oppstart igjen, og jeg er spent på hvor mange nye ansikter vi møter. Jeg har fått noen henvendelser fra personer som ønsker å starte, og jeg håper virkelig jeg ser de alle sammen. I august i fjor hadde vi fire gruppetimer. I august i år har vi to gruppetimer + at man kan spinne så mye man vil på alle de ordinære spinningtimene. Har man fullt medlemsskap, noe jeg absolutt anbefaler, så kan man få tilpasset eget treningsprogram, og etter hvert kanskje våge å være med på endel ordinære timer. Jeg tok steget nå i vår, og er med på ordinære styrketimer - det skal jeg fortsette med! Tilbudet for overvektige er blitt noe mindre nettopp fordi vi ikke er nok overvektige som møter på timene. Jeg har fortsatt troa, Spring har fortsatt troa. Jeg vet ting må modnes hos overvektige, men det er jo måte på hvor lang modningstid en del skal ha. Sliter du med overvekt, eller kjenner du noen som sliter med overvekt, fortell dem om tilbudet vårt. Ta kontakt, så forteller jeg gjerne mer om tilbudet vårt. Jeg vet flere som leser bloggen prøver å få til ett lignende tilbud andre steder i landet, men det er ikke lett dessverre. Om ikke treningssentre tenner på ideen, så trenger man egentlig kun en dyktig instruktør, og en gymsal for å være i gang. Ta kontakt med instruktører der du bor, så kanskje flere vil kunne få ett lignende tilbud som vi har her i Kristiansand.

Om ikke kiloene raser av meg, så går vekten med, og cm forsvinner. Jeg er vel et bevis på at det er mulig å få til en vektnedgang, og en endring som vil være god for deg. Om kiloene ikke raser av meg, så har jeg mye mer kontroll på meg selv, og på tankene mine. Jeg har mye mer av de gode følelsene, og jeg kjenner at livet er godt. Mange timer i døgnet med nedsnakking av meg selv er blitt til små øyeblikk nå, og da. Den dårlige samvittigheten over å spise ting jeg kanskje ikke skulle, den er ikke tilstede så sterkt som den var før. Jeg er mer komfortabel med valgene jeg tar, også de dårlige. Det beste du kan gjøre for deg selv for å lykkes, det er å våge å ta tak i hodet ditt. Bestill en time hos en teraput, eller en dyktig coach. Få hjelp til å sortere, og rydde. Få hjelp til å finne svarene som er viktig for at DU skal kunne gjøre noe med vektsituasjonen. Det er ikke lett en plass, men det er så innmari viktig for at du skal kunne kjenne mer på de gode følelsene enn de dårlige!



 

For feit for ferie

Jeg liker egentlig ikke å se på slankeprogrammer på tv, eller programmer som omhandler overvektige på en, eller annen måte. Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er sånn. Kanskje er det fordi jeg er redd for å kjenne meg igjen i problematikken, eller fordi jeg er redd for å få servert en, eller annen sannhet. Ofte føler jeg vel også at overvektige blir latterliggjort så fort man har anledning til å gjøre nettopp det. Tiltross for vegringen min mot sånne programmer, så ble jeg forleden kveld sittende å se nettopp et program som omhandlet overvektige, og deres ferieutfordringer. Alle hadde de hatt vonde ferieopplevelser fordi de rett, og slett var for feite. Jeg fikk vondt i hele meg av å se programmet, men samtidig så innser man at på mange områder, så er det utfordrende å være stor, også når man har ferie, og skal kose seg. Jeg kjente meg igjen i en del av utfordringene. Forskjellen på meg, og de var først, og fremst at de hadde opplevd tingene, jeg har bare alltid vært redd for å oppleve det. Jeg har begrenset meg selv, og aldri våget å møte utfordringene i redsel for resultatet.

En av tingene jeg har opplevd som overvektig er jo utvilsomt det å fly. Jeg er så overlykkelig for at jeg nå slipper å be om belteforlenger når jeg skal fly, for det er ikke moro! Det at man må spørre flyvertinnen om å få en ekstra sele fordi man er for feit til å få på seg beltet som alle de andre passasjerene passer, den er innmari vond! For flyvertinnene er det en dagligdags ting at personer spør om belteforlenger, men det stikker litt ekstra når de kommer veivende med den slik at man er sikker på at hele flyet kan se at man er så feit at man ikke passer beltet som allerede er der. Ai, den svir altså! Jeg skal vel ikke påstå at man ønsker å synke ned i et hull i flyet, jeg er jo livredd der jeg sitter i ett trangt flysete, men man kan kanskje overlevere belteforlengeren litt mer diskre? Flysetene er jo som regel en historie for seg selv, for der skal man ikke ha for mye ekstra før man sliter med plassen. Jeg husker jeg grudde meg fælt tidligere når jeg skulle sette meg i mitt tildelte sete. Jeg var livredd for ikke å få plass. Jeg har heldigvis aldri opplevd og ikke komme ned i setet, men gud, så trangt det har vært! Heldigvis vet jeg at mange andre også sliter med plassen i setene, bla de som har lange bein. Følelsen av og akkurat passe i setet, den er skikkelig kjip. Når man i tillegg er livredd for å fly, så ser man ikke akkurat frem til noen timers flygning.

Jeg har ofte tenkt på hvor høy vekt et fly kan tåle. En bekjent av meg som driver med flyskrekk kurs, han mener at tanken ikke bør tenkes en gang. Et fly kan godt ha et lag med svære brytere om bord uten at det vil påvirke flyturen. Jeg tør aldri helt å stole på det, og får det liksom ikke helt til å stemme. Hva om det sitter flere tungvektere på den ene siden i flyet, og færre på den andre? Vil ikke det påvirke flyet? Jeg hadde fått panikk om jeg opplevde akkurat det på en av mine flyturer! I programmet jeg så om ferie utfordringer for overvektige personer, så var det et ektepar som opplevde å bli flyttet nettopp pga vekten deres! Paret satt helt bakerst i flyet og koste seg da den ene flyvertinnen med målrettet blikk kom nedover midtgangen. De trodde hun skulle sjekke at sikkerhetsbeltene satt ordentlig på. Det skulle hun imidlertid ikke. På en diskret måte forklarte flyvertinnen at de var for tunge til at flyet kunne lette! Flyvertinnen ba en av dem om å flytte lengre fram i flyet for å jevne ut vekten, og ettersom kona gjemte ansiktet i hendene, måtte ektemann ta ansvar og bytte plass. Hva hadde man gjort om man hadde fått en sånn beskjed om bord i flyet? Det var et ganske stort fly med mange turister. Tenk så ekstremt pinlig å få vite at ett så stort fly ikke kunne lette på grunn av at man er for tung !

Det å bade har jeg skrevet en del om før. Det er en utfordring for meg om sommeren, og der er jeg ikke alene. Jeg er nok en person som ser farer som kanskje ikke kommer, men jeg beskytter meg, og unngår en del ting for ikke å oppleve pinlige, og vonde situasjoner. Jeg har nok alltid tatt sorger, og potensielle pinlige situasjoner litt på forskudd. Idiotisk i noen tilfeller, fornuftig i andre. Jeg elsket karuseller som barn. I voksen alder, så har jeg unngått karuseller i frykt for å oppleve det mange i tv programmet opplevde, nemlig  at de ikke klarte å ta på sikkerhetsbelter, eller få over seg diverse stenger som skal sikre deg når du kastes hit, og dit i karusellene. Jeg har ingen dårlige erfaringer - jeg var bare føre var. Jeg orket ikke tanken på at noe skulle skje fordi jeg var for stor, eller at jeg skulle havne i pinlige situasjoner pga vekten min. Jeg har ikke tatt vannsklier i voksen alder, og jeg hadde jo aldri i verden tatt slike innebygde sklier. Jeg vet at overvektige har blitt sittende fast inne i de. Hvor ille hadde ikke det vært? Tenk å oppleve at store styrker på plassen må jobbe for å få en løs fra vannsklia! I tv programmet var det flere overvektige som hadde opplevd nettopp å bli sittende fast. Hele magen min vrengte seg.. Nå skal jeg i rettferdighetens navn innrømme at jeg nok aldri har vært så overvektige som en del av de som for eksempel ble sittende fast i sklia, men i hodet mitt, så kunne jeg fort ha vært en av dem. Eller tenk deg at du er i en fornøyelsespark, og du har lyst til å ta en båttur med barna dine. Vekten er dårlig fordelt, og båten tipper over! Jeg hater små båter, og uansett hvor mye jeg tar av meg, så tror jeg alltid at jeg vil hate små båter. Følelsen av at båten omtrent synker når man går om bord, den følelsen er langt i fra en god følelse. Usikker er jeg når jeg går om bord, usikker hvor jeg skal sitte for at vekten blir fordelt så nogenlunde, og så er jo det store spørsmålet også hvor båten legger til i forhold til hvor lett det er å komme seg ut av denne båten igjen....og når man har kommet se ut av, så er det bare å grue seg til man skal tilbake igjen. Dumme, små båter!

Kafebesøk er en del av på sommeren, og det er alltid hyggelig synes jeg. Stol radaren, den var nok mer innebygget når jeg var på det største, men fortsatt er den nok på når man skal velge plasser å sette seg ned. Sikkert en del som smiler litt, men det er nok en del overvektige som har opplevd å sette seg på dårlige stoler. Jeg har ikke det, men igjen, så er jeg på alltid på forskudd, og lar radaren jobbe. Hvite, tynne plaststoler, de unngår man. Jeg har vært vitne til hvor ille det kan gå når stolen ikke tåler personen som setter seg, og jeg er glad at jeg aldri har vært den som har måtte oppleve noe sånt. Det har hendt jeg har vært nødt til å sette meg på disse tynne, ekle stolene fordi det har vært eneste mulighet. Jeg tror aldri jeg har sittet så stille i hele mitt liv, og det føles som å sitte på nåler, livredd for at noe skal skje. Jeg har opplevd at en person i følget vårt har sittet fast i stolen når vedkommende skulle reise seg. Man kan nok le i ettertid, men der, og da vil man bare synke ned i dette berømte hullet. En del overvektige unngår stoler, og leter etter sofaer. Der er ikke jeg, men radaren, den er nok likevel alltid på.

At det følger utfordringer med når man er overvektig, det er det ingen tvil om. Jeg har nok alltid begrenset meg selv mye pga vekten, og fryktet mye som kanskje ikke har vært reellt. Jeg har alltid tenkt hva som muligens kan skje, og så har jeg heller droppet det enn å utfordre meg selv. Jeg har aldri opplevd verken å bli flyttet på i flyet, sittet fast i en vannsklie, eller sittet fast i en stol på et spisested, men likevel, så er det mye man frykter, og som i mitt hodet plutselig kunne ha skjedd. Jeg har nok alltid vært redd for å komme i en situasjon hvor noen skal kommentere vekten, eller en situasjon hvor noen får seg en god latter pga vekten min. Selv om jeg nå er mye lettere enn jeg var på det tyngste, og selv om jeg forhåpentligvis vil bli enda lettere med tiden, så tror jeg at jeg må jobbe mye med hodet for ikke å kjenne på disse følelsene. Kanskje vil jeg kjenne på de helt til jeg faktisk utfordrer de, og kanskje kommer jeg til å gjøre det.... en dag :-)

Er det flere enn meg som har kjent på en del sperrer, og utfordringer i forhold til det å være stor? Jeg er sikkert ikke alene. Jeg tror ikke nødvendigvis at man skal være så stor for å kjenne på en del av disse følelsene. Man vil ikke vekke oppsikt, man vil ikke være noe samtaleemne, man vil egentlig bare være en i mengden. Følg med på bloggen ut over i uken, for denne uken skal vi ha en ny giveaway som jeg vil tro mange kunne hatt lyst til å vinne. En giveaway som kanskje kan gi deg det sparket bak som du trenger for å komme i gang med en endring, og en giveaway som kanskje er løsningen på endel av dine utfordringer. Nyt mandagen!!

Livet skulle bli så enkelt

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde vært om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt.

Europa står foran en fedmeepidemi av enorme proporsjoner innen 2030, ifølge prognoser fra Verdens helseorganisasjon (WHO). De tror for eksempel at så mange som tre fjerdedeler av alle norske menn vil være overvektige innen 2030. Også i land hvor befolkningen tradisjonelt har vært slanke, som Sverige, ventes fedmeepidemi å slå til. Britiske helsemyndigheter mener at myndighetene i Europa nå må rette fokus på begrensning når det gjelder markedsføring av usunn mat, og sunn mat må gjøres billigere. Ingen tiltak som gjøres i dag gir gode nok resultater. Da gjelder vel det også resultatene etter fedmeoperasjoner? Forskning tyder på at mange fedmeopererte legger på seg igjen etter noen år, og kanskje når en høyere vekt enn før de ble operert. Hvert år opereres rundt 3000 personer for fedme i Norge. Antallet vokser raskt, og har ellevedoblet seg de siste ti åra. I dag er det omtrent 100 000 nordmenn som har sykelig overvekt. Stort sett er det voksne som får tilbud om operasjon, men det er også gjennomført på barn helt ned i 13 årsalderen . Til sammen 29 barn mellom 15 -18 år er blitt fedmeoperert ved sykehuset i Tønsberg siden 2010. Ordningen om å opererer barn kan bli et permanent tilbud. For noen ungdommer er fedme blitt ett så alvorlig problem i forhold til høyd blodtrykk, og diabetes at operasjon er eneste måten å hjelpe de på, det hevder i alle fall sykehuset i Tønsberg. Eneste måten? Hva med å ta signalene mye før? Hvorfor blir barn overvektige? Hvorfor spiser barn på følelser, og hvordan tenker barna selv? Hva med å finne årsaken til problemet? Man opererer ikke hodet, og dermed vil hovedproblemet likevel være der etter kirurgien. Man må finne årsaken til hvorfor barn er store. Hvorfor ser ikke helsemyndighetene dette?

For ett par måneder siden, så kunne leder ved Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold, Jøran Hjelmesæth fortelle på nyhetene at langtidsbivirkningene etter fedmeoperasjoner nå begynner å komme for alvor. En dansk undersøkelse viser at to av tre fedmeopererte opplever symptomer som gjør at de tar kontakt med helsevesenet i etterkant av inngrepet. Dette ser man også i Norge. Sykdommer grunnet vitaminmangel, magesmerter man ofte ikke finner ut av, kvalme, forstoppelse, gallestein, depresjoner, økt bruk av rusmidler - dette er en del av bivirkningene man nå ser. Helsemyndighetene vet for lite om langtidsbivirkningene, og understreker at en operasjon skal være aller siste utvei. Hvorfor føles det ikke som om legene som opererer ser på en operasjon som siste utvei? Hvorfor føler man at " alle " får det?

Jeg ønsker at myndighetene skal redusere antall slankeoperasjoner, og jeg ønsker at det skal settes inn kruttet på behandling som man selv må delta i. Man skal ikke se på en slankeoperasjon som en lettvint utvei, og tro at man kan sitte med hendene i fanget, og tro at vektproblematikken er løst. Operasjon er en starthjelp, men om du jobbet før en operasjon for  å gå ned i vekt, så må du sannelig jobbe etter en operasjon også...for å holde deg nede. Jeg ønsker en behandling av overvektige hvor det mentale får en stor plass. Hodet først, og deretter skal man ta grep og både trening, og kosthold. Jeg ønsker at overvektige skal vise at de ønsker en endring, og jeg ønsker at det skal ta den tiden det trenger. Det er ved å bruke god tid, og få den riktige hjelpen at man kan oppnå en vektreduksjon som varer. Dessuten ønsker jeg at vi skal slutte å jage etter den " perfekte " kroppen, og jeg vil vi skal slutte å trekke likhet mellom en slank kropp, og stor lykke.

Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg har hatt så mange samtaler med bekjente som har gjennomgått en slankeoperasjon, og mange av disse syntes ting er blitt så innmari vanskelig. Det har vært ulike bivirkninger, og man har begynt å merke at vekten går opp igjen. Mange skjønner ikke hvorfor, men da jeg spør om hvordan aktivitetsnivået, og matinntaket er, så er det flere som må innrømme at de stort sett ikke har tatt de nødvendige grepene. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Man kjemper en like tøff kamp etter operasjonen som før, og man kan etterhvert kjenne panikken komme for at vekten skal gå tilbake der den var, men hvorfor tar man da ikke de grepene man må? Man ønsker ikke å trene, eller bevege seg mer, og man ser ikke at mengden mat ikke kan være som før. "Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå" sier de...det ble ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Mange kan etter hvert spise som før, mange kan spise ganske store porsjoner .. er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en starthjelp i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen. den vil man måtte kjempe hver eneste dag. Jeg blir sykt provosert når jeg ser slankeopererte dytte i seg alt man kan tenke seg, og at de i tillegg er stolt over at de kan det. Jeg sier ikke at man ikke skal kose seg, men har man fått en slik sjanse, så griper man den, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. Man sitter ikke på rompa, og tror at kiloene er borte for alltid, og har det samme mønsteret som man hadde før....Staten har betalt i dyre dommer for at man skal få en slankeoperasjon, det minste man da kan gjøre er å jobbe for å holde vekten nede! Det skulle nesten ha vært et ris bak speilet for de som bare satte seg tilbake, og trodde de skulle forbli evig slanke uten å løfte en finger! Vi som ikke ønsker operasjon får ikke hjelp overhodet uansett hvor høyt vi ønsker det, og uansett hvor stort behovet er. I Norge er det slankeoperasjon, eller ingenting. Det provoserer meg så vanvittig når jeg ser hvor mange det er som ikke løfter en finger for at vekten skal holde seg nede! Hallo! Staten har betalt over 100000 kr kun for operasjonen din sånn at du skulle få en god starthjelp!! Kom deg ut av sofaen, og vær aktiv! Vis at du virkelig ønsker dette! Fedmebølgen er ikke bare et samfunnsansvar, men her har hver, og en av oss ett stort ansvar i forhold til eget liv, og egne valg,  og i forhold til barn, så har vi foreldre ett innmari stort ansvar

Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til de som virkelig jobber for å holde seg nede i vekt etter en operasjon. Jeg kjenner flere av dem også, og jeg er full av beundring. De er så utrolig flinke, og de viser at de mente alvor når de lot seg operere. De visste hvilket valg de tok, og de visste at det etterpå måtte jobbes for å forbli nede. Dette er tøffe mennesker som virkelig vil, og som jaggu får det til også. Jeg er ikke mot slankeoperasjoner, men jeg synes staten burde begynne i en helt annen ende, og jeg synes staten skal stille enda strengere krav enn de gjør i dag. Jeg tenker heller ikke noe negativt om de som tar valget om å la seg opererer, men jeg reagerer på hvordan myndighetene tror de løser ett stadig økende problem. Jeg tror det er veldig få som får nei til operasjon ennå man får beskjed om at det ikke er en selvfølge at alle får ja....jeg kjenner en som har fått nei, men som etter en stund likevel fikk ja. Er det sånn at alle som får ja til operasjon ikke kan klare de grepene som må til om hjelpen blir rettet bort fra operasjon, og heller setter fokus på det mentale, på aktivitet, og på kost? Det vil ta tid, men når vi har brukt så lang tid på å bryte ned kroppen, så må vi også godta at det vil ta tid og få kroppen fornøyd igjen. Er det fordi vi overvektige ikke gidder at stadig flere lar seg operere? Er det fordi man jager etter et mål som kanskje ikke er reellt? Man må forplikte seg, og man må ønske det. En operasjon bør være den veien som velges når ett skikkelig livsstilsendringsprogram er forsøkt. Når også barn ned i 13 års alderen blir operert, så burde alarmen ringe hos både den ene, og den andre. All overvekt har en årsak, og finner man årsaken, så knekker man også koden til hvordan man kan få ett lettere, og så mye bedre liv.



 

Hypnose og overvekt

Jeg er nok en veldig åpen person, jeg er nyskjerrig på mye, og ønsker å prøve ting jeg tror kan fungere, spesielt da i forhold til overvekten min. Jeg er nok en av veldig få som aldri har gått på spesielle dietter. Jeg har aldri tatt tabletter i troen på å bli slank, jeg har aldri shaket meg ned i vekt, aldri kun spist supper, eller spesielle grønnsaker. Jeg har aldri gått på verken Fedon diett, eurodiett, eller en av mange dietter som hyler mot en fra diverse ukeblader. Ikke fordi jeg er så mye mer fornuftig enn alle andre, men fordi jeg er så sykt kresen, og hadde ikke overlevd på en eneste en av alle disse kurene som det florerer av. Likevel er jeg såpass nyskjerrig at jeg gjerne prøver andre ting som kan dukke opp, og som ikke innebærer at jeg må spise en haug av alle matvarer jeg ikke kan fordra :-)

I dag har jeg lyst til å skrive litt om en av tingene jeg har prøvd, og som jeg fortsatt kan ha litt tro på. Jeg har nemlig prøvd Gastric Band Hypnose. De siste dagene har jeg fått tre ulike henvendelser fra personer som har funnet reportasjen som ble skrevet om meg da jeg som første sørlending skulle prøve hypnose i kampen mot overvekten. Selv om jeg aldri har gått på utallige dietter, så har jeg jo prøvd mye, og jeg har ikke tall på hvor mange mandager som har vært D dager. Da jeg på slutten av 2012 møtte den danske hypnotisøren, Bo Christensen via jobben min i Radio Sør, så begynte jeg å leke med tanken om å prøve hypnose. Hypnose forbinder jeg stort sett med alle disse menneskene som hypnotisøren får til å gjøre de villeste tingene på scenen. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å kakle rundt som ei høne, eller krype på alle fire, gryntende som en gris. Jeg skjønte fort at denne type hypnose var underholdningshypnose, og hadde lite å gjøre med behandlingshypnose.

I den tiden da jeg møtte Bo Christensen, så gikk jeg også rundt med tankene om en slankeoperasjon. Ikke at jeg visste så mye om hypnose fra før av, men jeg tok meg tid til å lese, og jeg fikk masse informasjon fra Bo. Jeg hadde også ei god barndomsvenninne som hadde gått til samme hypnotisør sammen med både moren, og søsteren i forbindelse med røykeslutt, og jeg visste hvor fornøyde de var, og jeg visste at de alle sammen hadde stumpet røyken for godt. Likevel er jo overvekt ett mye mer sammensatt problem enn røyking. Overvekt er liksom mer enn en ting. Likevel, jeg var nyskjerrig, jeg var åpen, og dette ville jeg prøve. Jeg var skeptisk til hypnose da jeg først fikk høre om det. Jeg tror mange generelt er skeptisk til dette. Noen tror du er i en slags transehypnose der du sover og hypnotisøren kan få deg til å tro hva som helst. Men det er altså ikke slik det foregår. Du får en time der du ligger på en benk. Du er våken og får med deg alt som skjer. Selv om du er tilstede, og egentlig skjønner alt som skjer, så er du likevel ikke tilstede om du skjønner...du er så utrolig avslappet, og du har det så innmari godt. Hypnotisøren jobber hele tiden med underbevisstheten din.

Gastric Band Hypnose fungerer på den måten at du i prinsippet skal få hjelp til å kunne spise langt mindre porsjoner uten å føle deg sulten. Det skal heller ikke gi noen bivirkninger. Du skal føle at du har et bånd på magen, og det er dette båndet som gjør at du skal bli fortere mett. Hypnotisøren skal hele tiden jobbe med underbevisstheten din. Han skal overbevise underbevisstheten om at du har et bånd på magen som skal få deg til å føle deg mett, og gjøre at du får mindre lyst på mat. Bo Christensen jobbet masse med hodet mitt, og tankene mine. Vi ryddet, og ryddet. Gamle tanker i form av bøker i et bibliotek ble kastet ut, og nye bøker ble satt inn. Han jobbet masse med å få underbevisstheten min til å skjønne forholdet mett - sulten, og det ble jobbet en del med suget etter søtt, og salt. Å være i hypnose er en fantastisk tilstand! Aldri har jeg vært roligere, og aldri har jeg slappet så av. Bare den herlige tilstanden å være i, og føle seg så avslappet, det var verd hver time jeg var der :-) Jeg fikk også med meg en cd hjem som jeg skulle lytte på når jeg la meg om kvelden, og mens jeg sov, så jobbet hypnotisøren via cd'en med underbevisstheten min.

Om jeg har tro på hypnose mot overvekt? Det er jeg noe usikker på faktisk. Om man tror at kiloene skal rase av, så bør man ikke prøve hypnose. Noen av de som prøver gastric band hypnose opplever faktisk å ta av seg en del, men så skjer det som så ofte skjer, man opplever at vekten går opp igjen fordi man ikke jobber videre med de verktøyene man har fått, og den nye måten å tenke på. Jeg tror overvekt er ett såpass sammensatt problem at hypnose alene ikke er løsningen. Det jeg derimot er veldig sikker på, det er at hypnose kan være til stor hjelp om man velger å ta tak i det mentale. Alt sitter i hodet, og det er det jeg så gjerne skulle fått helsemyndighetene til å forstå! Det er hodet vi trenger hjelp med aller først, og å ta tak i det mentale alene, DET er en stor jobb det! Nesten umulig spør du meg. Hypnosen kan gjøre gode ting med hodet ditt, og underbevisstheten din. Du kan få hjelp til å endre tankemønster ditt. Visst man ikke klarer å endre måten vi tenker, og føler på, så vil man gå rundt i det samme mønsteret hele tiden. Visst vi ikke finner svarene på hvorfor vi er overvektige, og hvorfor vi handler som vi gjør, så vil vi heller aldri kunne gjøre noe med overvekten. Så enkelt er det, men likevel så vanskelig. Det er ingen dietter, pulver, bøker, eller piller som kan hjelpe deg å endre det mentale. Vi lar oss bare lure igjen, og igjen....Når man klarer å endre holdninger, og tankemønster, så vil man også lettere klare å gå ned i vekt. ALT sitter i hodet! Hypnose, og alle mental jobbing handler også om å flytte fokus. At man flytter fokuset bort fra overvekten, og over på ting i livet vårt som er gode, og som man setter stor pris på.

Hypnose for å bli slank? Nei! Hypnose som hjelp med det mentale? Ja! Sliter man med stort søtsug, eller lite motivasjon, og man vil jobbe spesifikt med akkurat de tingene, så kan hypnose være til hjelp, men jeg tror likevel jeg heller hadde valgt å gå til en coach, eller til en teraput. Det er store kostnader også knyttet til hypnosebehandling, og jeg har ikke noen som helst tro på at man kan klarer seg med ett par, tre timer som noen reklamerer med. Da ville jeg heller lagt pengene hos en dyktig coach, eller gått via det norske helsevesenet, og fått god hjelp av fagfolk. Det er INGEN skam å få hjelp til noe som tar så mye energi fra deg. Man skal også være skeptiske i forhold til hvem man velger om man ønsker å prøve hypnose. Der finnes flere der ute som tilbyr hypnoseterapi mot overvekt, og jeg tror man skal lese, undersøke, og sjekke, og se at vedkommende har det som kreves. 

Jeg har nok større tro på hypnose i forhold til røykeslutt, flyskrekk, fobier, og disse tingene hvor det er en ting man sliter med. Overvekt er så mye, og så sammensatt. Min bedre halvdel går til hypnose i forbindelse med smerteproblematikk. Han drar til Oslo, og er i behandling hos en som har mange års erfaring med bla hypnose, og hypnoterapi. Hypnose kan ikke ta bort smerter, men hypnose utført av seriøse behandlere, kan gjøre gode ting i forhold til å flytte fokus bort fra problemet. Om man lar det som er problemet få mindre plass, så vil man få det mye bedre, og man klarer å leve med de utfordringer man har på en helt annen måte.

I dag er det blitt trukket en heldig vinner av Giveaway'en fra Nais i Lyngdal. Gavekortet på 500 kr, og det flotte skjerfet ble vunnet av : GJERTRUD SUNDTJØNN!!! Gratulerer så masse, Gjertrud!! Det vil ikke bli vanskelig å finne deg noe fint hos Nais :-) Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen. Neste uke blir det ny, flott giveaway her på bloggen - nyt mandagen!!

Så var det denne mandagen da....

Det er tunge dager etter at vi natt til onsdag mistet vår kjære Pomeranian, Dean. Han ble 7 1/ 2 år. Huset er så stille, og tomt uten han. Det er så vondt å kjenne på det enorme savnet, men en bekjent sa det så fint : " Det enorme savnet, og smerten vi kjenner på, den sier alt om hvor høyt vi elsket vår kjære firbeinte." Takk til dere som leser bloggen for all omtanke, og gode ord i ei veldig vondt tid. Det varmer masse, og betyr masse <3

Sommeren til nå har vært sånn tålig i forhold til trening, og kosthold. Jeg var inne i en god periode, men så reiser man bort, og så blir det en naturlig treningspause selv om man er mye på farta, og bruker beina mye. Sitter med en blandet følelse i forhold til hvor fornøyd jeg er. Jeg er ikke der jeg burde være, men det er heller ikke helt elendig. Nå er det ett par uker hjemme før vi skal avgårde på en liten tur igjen, så jeg har store planer om å trene godt disse ukene. Jeg merker også at hendene litt lettere åpner en pose med noe godt, og usunt nå i disse sommertider. Så kan man prøve å skylde på både det ene, og det andre, men feilen ligger ene, og alene i vårt eget hode.

I morgen er det en ny mandag, og hadde dette vært en mandag litt tilbake i tid, så hadde jeg kjent panikken komme, og jeg hadde vel nærmest hyperventilert. Jeg hadde tidligere ikke noe godt forhold til mandager, og jeg er sikker på at mange av dere heller ikke ser på mandagen som den beste dagen i uken. Det var så jeg nesten gruet meg til mandagene. Ikke fordi helgen var ferdig, og det var ny arbeidsuke, men fordi da kom skammen over all nei maten jeg hadde stappet inn i munnen i løpet av helgen, og fordi jeg visste at mandag også var dagen da det skulle slankes. Mandagen er jo D dagen for alle som skal slanke seg. Det er på mandager alt skal skje. Det er da vi skal slutte å spise, det er da vi skal starte å shake, det er da vi skal prøve den nye slankekuren vi fant i ett eller annet ukeblad, det er da starten på det nye livet starter.....Skapene blir tømt for alt som er usunt, man har kun handlet inn sunn ja mat, og man tråler nettet for å finne oppskrifter som er akseptable i forhold til det livet man heretter skal leve...det er på mandager man kjenner sulten skrike, og slite, og man kan jo bare tenke seg hvordan resten av uken, eller ukene kommer til å bli. Man vet at fra mandag, så vil man bli både amper, irritert og forbannet fordi man fremover skal spise så lite mat at man vil gå rundt skrubbsulten. Slankekurene, og det nye livet, det starter alltid på mandager...det starter alltid etter ei helg med masse utskeielser, etter ei helg hvor man føler at man sikkert har lagt på seg 10 kg. Helger hvor man bare spiste, og spiste, og man spiste så mye forskjellig mat at magen hadde store problemer når mandagen kom. 

Mandag betyr for mange en ny slankekur i kampen mot kiloene. Hvor mange av dere har planlagt at dere i morgen, eller første mandag etter ferien skal starte en ny diett, eller at dere da skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen... Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag. Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen skal jeg klarer det. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder det en hel uke, eller en hel måned, men så dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist.

Det føles godt at jeg ikke er der lengre. Nå er mandager som alle andre dager, og mandagene er like gode dager som alle de andre ukedagene. Det føles så utrolig godt å slippe å kjenne på mandagspresset, på den evige slankekampen. Jeg sliter fortsatt med mye dårlig samvittighet, men det er på ett helt annet nivå enn før. Jeg er mer avslappet fordi jeg føler jeg har mye mer kontroll. Ennå ingen stålkontroll, og ikke vet jeg om jeg får det heller, men likevel en kontroll jeg ikke har hatt før. Det er viktig at man aldri ser seg tilbake, og det er viktig at man ikke tenker på det som var, men at vi tenker på det som kommer. Likevel bør vi være realister, og sette oss mål som endelig kan få oss til å føle at vi kan, og at vi mestrer. Jeg kan ikke mange nok ganger få sagt hvor viktig det er at vi får kjenne på det å mestre. Vi har så mange ganger gått på trynet, og vi har så mange ganger følt på og mislykkes at vi fortjener å vise oss selv at det er fullt mulig om målene er realistiske. Feilen vi så altfor ofte gjør er at vi går ut altfor høyt istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare. Jeg har laget meg måltavle, og jeg har laget meg mål både 1, 3, 5 og 10 år frem i tid. Mange av målene er de samme, men noe endret på i forhold til hvor langt frem i tid vi er. Jeg har klippet, og limt, og har måltavlen her ved siden av pc slik at jeg kan kikke på den ofte, og faktisk smile fordi jeg ser at jeg allerede nå er i mål med de fleste, og på god vei på en del andre. Nå er det mentale også tålig godt på plass, i hvert fall såpass at jeg har kastet mye gammelt på båten, og tenker annerledes. Treningen er på plass, men jeg har en ting til som nå må på plass, og det er kostholdet. Når det kommer til kostholdet, så tenker jeg mye, og prater mye, men akkurat der sliter jeg veldig med disse gode rutinene. Er det noe vi overvektige kan, og vet, så er det hva man kan spise, og hva man ikke kan spise. Teorien, den kan vi, men så var det dette med å få teorien ut i praksis da...I hodet, så fungerer alt, og planene er klare, og da er det helt utrolig at man ikke kan gjøre som man tenker, og planlegger!

Jeg er 46 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lyktes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang...men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en dyktig coach, og en like dyktig, kognetiv teraput som begge har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg bruker i endringsprosessen jeg er inne i. Verktøy jeg må hente frem hver dag. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. De hjelper deg å rydde i topplokket, og tro meg, i topplokket er det MYE som kan ryddes bort !En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å klare. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske. Mestringsfølelsen er gull verdt, og den trenger vi å kjenne på.  Ordet " Babysteps " ligger der så utrolig mye sannhet i.

Hva er din plan når mandagen kommer i morgen? Er det en ny diett, og trening hver dag? Skal du slutte å spise, eller i alle fall slutte å spise alt du ser på som usunt? Hvorfor skal alt dreie seg om mandager, og hvorfor tenke at du skal ta de berømte takene når ferien er over ? Hva med å sette deg ned i dag, og skrive ned hva du ønsker å oppnå, og tenke på hva du kan gjøre for å komme dit du ønsker? Sette deg delmål, og hovedmål. Hvorfor vente til hver mandag ? Du kan ta deg en tur ut i dag, da er du i gang! 30 minutter daglig aktivitet blir vi anbefalt, og hvor mye er 30 minutter av en hel dag på 24 timer? Begynn med hverdagsaktiviteten, de små turene. Kanskje bør du prøve de tingene du med sikkerhet vet at fungerer. Nå høres jeg sikkert ut som den rene eksperten, men jeg har lært så uendelig mye om meg selv det siste året, og jeg har fått så mange verktøy å jobbe med som gir resultater. Min vekt raser ikke ned, men jeg går ned sakte, men sikkert. Helsen min er mye bedre, og jeg er en mye mer lykkelig, og fornøyd person når jeg ikke lengre går rundt og tenker på alt jeg burde ha klart. Det er så utrolig godt å føle på det å ha det godt med seg selv, og ikke jage etter den evige mandagsslankingen hele tiden. Visst jeg er flink 80 % av tiden, så vet jeg også at jeg ikke ødelegger noe om jeg koser meg de resterende 20 %. Om jeg kan være 80% lykkelig, så vet jeg at jeg er veldig lykkelig, og har det veldig godt :-)

I dag er siste mulighet til å bli med i trekningen av vår flotte " Giveaway ". Den flotte butikken Nais som jeg blogget om på mandag, og som ligger i Lyngdal vil gi et gavekort på 500 kr samt ett flott skjerf til en heldig leser. Vinneren blir trukket i morgen tidlig. Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar på bloggen, og så MÅ du huske å skrive epostadressen din. Nais har en egen Facebook side, og den finner du her : https://www.facebook.com/naisbutikken/?fref=ts  Er du i nærheten av Lyngdal, så anbefaler jeg deg å ta turen innom!



http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new

Ett nydelig hjerte har sluttet å slå

Jeg føler meg helt tom. Hele kroppen er fylt av savn, øynene er fulle av tårer. Jeg vet ikke om jeg klarer å stoppe og gråte. Jeg har det så innmari vondt. Det er en del av livet. Vi visste at dagen ville komme, men man blir da aldri forberedt på å miste? Ett nydelig hjerte har nå sluttet å slå. Natt til onsdag mistet vi vår store kjærlighet, Dean. På vei hjem fra ferie i fjellet, så ville ikke hjertet hans mer. Dean døde stille, og fredfullt. Igjen står vi med det vonde savnet, for det er mest vondt akkurat nå. Med tiden vil det vonde forhåpentligvis gå over til og dreie seg om alle de gode minnene vi har fra fine år sammen, men akkurat nå er det bare så innmari vondt å savne, vondt at Dean ikke er her. Ingen som er ellevill av begeistring når jeg våkner om morgenen, og vet at tiden er inne for morgentur, ingen som kommer løpende mot deg, og vil kose, ingen Dean som ligger på de faste plassene som han hadde rundt forbi i huset, ingen Dean som ruller rundt på ballen med go'biter, ingen å gå de mange, daglige turene med. Akkurat nå føler jeg nesten at man aldri skulle hatt en hund, nettopp fordi det er så innmari vondt når tiden vår sammen er over, men jeg vet at ingen av oss ville ha valgt annerledes. Årene med Dean ville jeg aldri ha byttet bort med noen. For en nydelig pelsball, for en herlig personlighet, for ett nydelig vesen. Jeg elsket han så høyt, og i all sorgen, og tårene, så vet jeg heldigvis hvor høyt han elsket oss også. Jeg vet at Dean hadde ett fantastisk liv sammen med oss...jeg skulle bare så gjerne fått flere år sammen med han.

17.mai 2009 ble Dean født på Kvelde i Larvik, og i september samme året hentet vi han med oss hjem. Jeg har aldri vært opptatt av dyr, og aldri hatt noe ønske om å ha dyr, ikke min bedre halvdel heller, men så var det datteren vår, Celina da. Det er sikkert mange av dere som vet hvordan det blir når barna ønsker seg dyr. Vi strekker oss langt, og vil så gjerne at de skal få det som de ønsker. Vi hadde mange runder før vi bestemte oss for at vi skulle la Celina få seg hund. Hun hadde trålt nettet i evigheter for å finne den " perfekte " hunden. Hjertet smeltet totalt på nydelige Dean, en helt fantastisk Pomeranian valp. Jeg husker da vi skulle hente han. Dean var den som gjemte seg da vi kom. Alle andre var elleville, og ville gjerne bli med oss tilbake til Kristiansand, men det var denne lille, nydelige pelsballen som gjemte seg langt under sofaen som Celina ville ha, og Dean ble med oss hjem. Jeg husker allerede i bilen tilbake til Kristiansand at jeg angret - hva i all verden hadde vi gjort! De første dagene, og ukene, så var jeg nærmest et nervevrak. Han var ikke helt renslig da vi fikk han, så det ble en del uhell inne, og Dean elsket å ha de fleste uhellene på det hvite teppet vi den gang hadde under sofaen i stuen. Var ikke så lenge det var hvitt akkurat. Jeg husker hvor ellevill han var som valp. Løp rundt som en virvelvind, høyt, og lavt det meste av tiden, for så plutselig å falle om, og sove som en stein. Det var tøffe dager den første tiden, og jeg klarte ikke helt å tilpasse meg det nye livet som hundeeier. Sakte, men sikkert ble alt så mye bedre. Jeg ble mer, og mer glad i denne elleville dotten med masse pels, og etter hvert så elsket jeg å være hundeeier.

Vi har sikkert ikke være de " perfekte " hundeeiere i enkeltes øyne. Vi skulle sikkert vært med på flere kurs i både det ene, og det andre. Mange mente nok at Dean kunne ha vært mer dressert, og enkelte mente nok at vi behandlet han som et barn. Flere ganger har vi hørt " han er jo bare en hund ". Dean var ikke bare en hund, han var et familiemedlem, og for oss, så var det viktig å ta Dean med i det daglige livet vårt. Dean var med oss på mye, og for oss var det viktig å ha han med på så mye som mulig. Dean elsket å være ute. Han elsket å gå turer i skog, og mark, og han elsket å være med fisketurer. Dean likte å kjøre bil, spesielt når vi etter hvert lot han få lov til å sitte i sete i baksetet, og ikke i et bur i bagasjerommet. Kunne han stå ved vinduet bak, og se på alt som skjedde utenfor, da koste han seg. Dean var en hund med masse personlighet. En sær hund i følge mange. Dean likte for eksempel ikke barn. Etter en episode i vår egen hage hvor gutter i nabolaget var stygge med han, så var barn alltid skumle, og han knurret alltid på dem. Få barn fikk lov til å nærme seg han, og han var veldig kresen i utvelgelsen av hvem som skulle få lov å kose med han av voksne også.


 

Vi har hatt fantastiske år sammen med Dean. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bli så glad i en hund. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne føle en så enorm kjærlighet for en hund. En hund er så mye mer enn bare en hund. Dean var en del av familien vår. Dean var en god venn, og han merket alltid på oss om vi var lei oss, eller triste. Da kom han løpende mot oss, og skulle kose. Dean var en fantastisk turkamerat, og det er hans fortjeneste at jeg for de årene tilbake kom meg mer ut. Med Dean, så måtte vi ut på turer, og det har aldri vært et ork. Uansett om det striregnet, eller snødde store filler, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri helst har ønsket å sitte i sofaen enn å gå tur med Dean. Dean hadde stilt inn kroppen på tur hver 3.time. Når det nærmet seg tur, så ga han beskjed om det :-)  Dean brydde seg lite om det regnet, snødde, eller blåste - det var like stas med tur uansett.

Det siste året hadde Dean en del utfordringer. Han hadde en hudkløe som det tok lang tid å få under kontroll, og han begynte å pese mye mer enn normalt. Dean hadde også trangt pusterør, noe veldig mange små hunder sliter med. Det siste året peste han mye mer enn normalt, og det bekymret oss. Veterinæren mente det var en kombinasjon av trangt pusterør, og litt overvekt. På varme dager slet han veldig, og vi følte at det var noe mer som lå bak all pesingen. Etter røntgen, og ultra, så fikk vi beskjed om at hjertet til Dean hadde vokst, og at det var lekkasje på den ene klaffen. Vi fikk likevel ikke forståelsen av at det var så alvorlig som det faktisk var, og at han var så syk som han faktisk var. Vi fikk forespeilet at med den riktige medisineringen, så kunne Dean fortsatt ha mange gode år foran seg. Det gikk bare en uke fra vi fikk beskjeden, og startet medisineringen til hjertet sluttet å slå. En uke.....Man stiller seg mange spørsmål, og man lurer jo på om noe ble oversett, eller om det var ting ultralyden ikke viste. Vi visste at han ikke ville bli en gammel hund med alle de utfordringene han hadde, men vi hadde sett for oss at vi i alle fall skulle få ett par gode år til sammen. Sånn ble det ikke....ingen kan klandres. Det store, lille hjertet til Dean ville ikke mer. Hjertet var utslitt. Kanskje var det greit at vi ikke visste hvor syk han var. Hadde vi visst, så hadde vi aldri tatt han med til fjells, men veterinæren mente fjellet ville gjøre han godt. Jeg er egentlig glad for at vi ikke visste, og jeg er egentlig glad for at vi ikke på et tidspunkt måtte gå den tunge veien å følge Dean til veterinæren for å følge han på sin siste reise.

Det er så stille, og tomt i huset. Ingen Dean som forteller at han vil på tur, ingen Dean som danser gledesdansen for å se deg, ingen Dean som slikker ansiktet ditt vått fordi han er så glad i deg, ingen Dean som forteller nabolaget at her er det han som er sjefen, ingen Dean som ligger med beina opp i lufta i sin koseposisjon, eller som triller rundt på favorittballen sin i håp om å finne go'biter. Ingen morgentur hvor hele verden kun dreier seg om Dean, og meg, eller alle de andre turene hvor Dean som regel selv fikk bestemme ruten. Ingen flere byturer som han elsket, ingen flere fjellturer - jeg savner deg så! Hadde jeg kunne fått et ønske oppfylt, så hadde jeg ønsket å få deg tilbake. Jeg vet at du har det bedre nå. Du var ikke den gode, gamle Dean på slutten. Alt du en gang orket, det orket du ikke lengre. Turene gikk treigere, men du elsket likevel hvert skritt. Jeg vet at du er på et bedre sted, men det er likevel så hjerteskjærende vondt. Jeg vet at livet vil gå videre, og jeg vet at jeg ikke vil gråte i evigheter. Jeg vet at tiden leger alle sår, og at jeg etter hvert vil kunne kjenne på alle gledene du ga oss. Jeg vet at du ikke ville ha ønsket at vi sørget, men at vi kjenner på alt det gode vi hadde sammen, husket alle de fantastiske minnene vi deler. Jeg vet alt det vonde vil gå over, men akkurat nå trenger jeg å sørge, jeg trenger å gråte, og jeg trenger å ha det vondt. Livet føles så urettferdig akkurat nå. Ingen vil noen gang kunne erstatte deg, og ingen skal noen gang erstatte deg. Det blir ingen ny hund i vår familie - for oss vil det alltid kun være plass til en hund i hjertene våre.

Takk Dean for 7 fantastiske år. Takk for alle gleder, og alle minner. Takk for alt du ga oss. Takk for at det var akkurat du som kom til vår lille familie, og ble en viktig del av oss. Nå skal vi gå veien videre uten deg. Ett nydelig hjertet har sluttet å slå. Vi har mistet vår store kjærlighet, og hjertene våre er knust. Hundehimmelen har fått den vakreste stjernen <3 


Som i en godtebutikk

Noe av det fine med sommeren, det er utvilsomt følelsen av å oppleve mer. Ofte trenger det ikke være de store tingene, men det er fint og kunne senke skuldrene, og nyte dagene på en helt annen måte enn ellers i året. Sommer er små, og store turer. Det kan være oppdagelser i nærmiljøet, det kan være turer i vårt eget, vakre land, eller det kan være å reise ut av landet på nye oppdagelser. Nye steder blir besøkt, nye minner får plass i minneboka. Stemningen er en helt annen, humøret deretter, og selv om solen ikke skulle skinne, så får man til å lage seg gode dager. Sånn er det nok ikke for alle, men heldigvis er det blitt sånn for meg.

Noe av det fine med å besøke nye steder er utvilsomt gleden av å oppdage nye butikker. Jeg elsker butikker som der ikke går en haug av på dusinet. Jeg begynner å bli lei av alle kjedebutikkene som er overalt. Da blir det som å gå i butikkene her hjemme, ingenting er nytt. Da dropper jeg heller å gå i butikker, for kjedebutikker er kjedebutikker, de skiller seg liksom ikke noe ut fra de andre i samme kjeden bortsett fra at de ligger på ulike steder i landet. Jeg liker de små, de spesielle, de som der kun finnes en av. Det er spesielt to type butikker jeg liker meg veldig godt i. Det ene er interiørbutikker, og det andre er kanskje ikke overraskende, klesbutikker. Jeg sjekker ofte på forhånd når jeg skal ut å reise om der ligger en stormote butikk i nærheten av dit jeg skal. Kjekt å vite liksom :-) Selv om shoppinglysten nok er blitt litt redusert med tiden, så gjelder nok det mest at jeg sjeldent gidder å traske kjøpsentre fra A til Å i flere timer. Kjøpesentre står som oftest ikke på mine " want to do " lister, men jeg bruker gjerne tid når jeg finner butikker som jeg virkelig liker.

Tirsdag denne uken var en sånn dag. Hele familien hadde bestemt seg for å ta en tur til Lyngdal. Ikke at Lyngdal er så langt unna Kristiansand, men likevel, så er det ikke så ofte man er der. Det tar ca en time å kjøre fra Kristiansand til Lyngdal. Det blir som regel et besøk hver sommer. Jeg liker Lyngdal om sommeren. Det er en koselig, liten by som også vrimler av rogalendinger på denne tiden av året. Etter tirsdagens besøk, så er nok mulighetene for hyppigere besøk a sørlandsbyen i vest veldig tilstede :-) Via Facebook hadde jeg funnet ut at der var en stormotebutikk i Lyngdal som jeg ikke visste om. Nå er det vel faktisk to år siden jeg var i Lyngdal sist, så for meg var denne butikken veldig ny. Butikken så stor, og flott ut, så jeg gledet meg til å ta turen innom. Jeg ble ikke skuffet for å si det sånn :-)



Stormotebutikken i Lyngdal heter Nais, den ligger i Sandakergården, og det var en butikk jeg kunne ha tilbragt mange timer i. For oss som elsker klær, så ble dette en skikkelig godtebutikk! Nais er en stor, og flott butikk, og den bugner av flotte klær i tillegg til undertøy, badetøy og tilbehør. Det fine med nais var også det gode utvalget av så mange stormotemerker. Butikken er ikke kjedeavhengig, og dermed står man mye friere til å velge blant det som finnes av klær, og produsenter. Når man har så mye å velge blant, så blir det også i ulike prisklasser som igjen kan passe ulike lommebøker. Barbro som driver butikken har også satset på mye farger, noe jeg personlig setter veldig stor pris på. Man finner så mye mer enn kun det sorte, og mørke. Barbro sier selv at hun merker at ting er i ferd med å skje når det kommer til bruk av farger. Hun merker at vi som bruker stormote stadig blir flinkere til å våge oss utenfor det sorte, og at også produsentene ser dette, og gjør noe med det. På Nais kan alle finne noe i forhold til lengder man ønsker, farger man ønsker, og priser som passer.

Som lymfepasient, så vet jeg at der er mange der ute som sliter veldig med å få bukser som er vide nok. Jeg sliter jo veldig, og jeg sliter såpass at jeg må bruke sydame til å sy. Jeg trodde ikke produsenter sydde vide bukser, men der tok jeg feil. Dere som sliter med vide bukser skal vite at det er bukser å få tak i. MAT er en produsent, Boheme er en annen, og Barbro på Nais kan sikkert komme opp med flere. Jeg har virkelig tømmerstokker av noen legger, men to av modellene kunne til og med jeg passe!! Gode bukser, godt, behagelig stoff, god høyde i livet, og en pris som er til å leve med. Jeg ble så glad da jeg så dette!! Selskapsbukse hadde de også med vidde i beina, og da snakker vi virkelig god vidde. Selskapsbukse som var sort, og elegant - sånne ting gleder meg virkelig!! Dere som sliter med å få vide nok bukser, ta turen bortom Lyngdal om du bor i nærheten, eller kanskje kjører fordi i løpet av sommeren. Bor du et stykke unna, så er jeg sikker på at jentene på Nais hjelper deg :-)





Jeg kunne ha gått i butikken i evigheter, men når man har andre å tenke på enn kun seg selv, så måtte jeg løsrive meg etter en time. Jeg følte vel kun jeg hadde vært der noen minutter, men i følge min tålmodige,bedre halvdel, så hadde det visst gått litt over en time :-) Glad, og veldig fornøyd kom jeg ut av butikken med to lekre overdeler som dere ser bilde av på bloggen i dag. I tillegg til et SKJØRT!!! Tenk at jeg har kjøpt skjørt!! Jeg har gått med skjørt i selskaper, men utenom det, så har jeg ikke hatt skjørt på meg i hverdagen på evigheter, og da snakker vi virkelig evigheter! Skjørtet er fra Boheme, og er lekkert, og fotsidt. Tro meg, jeg gleder meg til å bruke det! Kan nesten ikke vente, men regn de siste dagene har stoppet litt for det, så jeg venter utålmodig på sola. Sammen med skjørtet, så skal jeg bruke den ene overdelen jeg kjøpte fra MAT. Sånn i utgangspunktet litt spesiell, og jeg hadde kanskje gått forbi den fordi jeg ikke helt hadde visst hva jeg skulle brukt den til, men når jeg så den sammen med skjørtet, så var det bare lekkert! Akkurat på grensen når det kommer til lengden på armene, men jeg skal utforbi komfortsonen min i sommer, så dette er litt utenfor, men regner med jeg vil venne meg til det. I tillegg til skjørt og overdel, så kjøpte jeg også en lekker sak ( les tunika ) fra Angel Circle. Nydelige farger, nydelig passform, og jeg følte jeg kledde den.


Tunika fra MAT



Tunika fra Angel Circle



Jippi!! Det nye, herlige skjørtet mitt fra Boheme!!!
 

Noe jeg setter stor pris på i en butikk, det er den gode servicen. Det fikk jeg virkelig på Nais. Jeg kjente på en veldig god varme med en gang jeg kom inn, og Barbro som driver butikken var en nydelig person med øye for kombinasjoner, og farger. Varm, hyggelig, og serviceinnstilt på en måte som ikke var pågående, og sånn liker jeg det. Man merket at hun engasjerte seg i kunden, og hun var ærlig. Ærlighet er nok noe av det jeg setter høyest når jeg skal handle klær. At man også har erfaring med hvor skoene trykker, det er også en stor fordel tenker jeg. Jeg skal utvilsomt tilbake til Nais i Lyngdal. Da parkerer jeg antagelig min bedre halvdel hjemme, og tar med meg ei venninne, eller to på shopping :-) Jeg anbefaler deg virkelig å ta turen dit du også. Nais er på Facebook, og du finner dem her :  https://www.facebook.com/naisbutikken/?fref=ts

Barbro vil gjerne gi en av bloggens leserne en gave fra butikken, så også denne uken blir det en flott " Giveaway " på bloggen!! Nais gir en heldig leser et gavekort på 500 kr + ett nydelig skjerf. Gaven ser du på bildet :-) Nais selger klær fra str. 42-56, og i tillegg selger de undertøy, og de selger masse flott tilbehør som smykker, øredobber, og vesker for å nevne noe. Så gavekortet på 500 kr, og skjerfet burde friste alle! Har du lyst til å vinne? Legg igjen en kommentar på bloggen, så er du med i trekningen :-) Husk at du også skriver inn epostadressen din!



 

Årene med deg

I dag har jeg bryllupsdag. Ikke noe jubileum selv om hvert år man får sammen er ett lite jubileum i seg selv synes nå jeg. I dag, 3.juli har jeg vært gift med Trond i 23 år. Om to år kan vi feire sølvbryllup, og det er ganske så sprøtt å tenke på. Det er jo bare eldre folk som feirer sølvbryllup, i alle fall var det vel sånn man tenkte når man var yngre. Ikke at vi er gamle, det er ingen av oss som har forlatt 40 årene ennå :-) I dag vil jeg skrive litt om ekteskapet, om å være sammen, om å utfylle hverandre, for det er nettopp det Trond, og jeg gjør, vi utfyller hverandre på en utrolig fin måte. Livet er en berg, og dalbane, og det gjelder også for ekteskapet.

23 år...det føles nesten som i går. I alle fall husker jeg dagen som om det var i går. For en flott dag! Alt var perfekt, også været var på vår side, og gleden, og lykken skinte om kapp med solen. 55 gjester var samlet for å feire oss. En del venner var også med, og når man ser tilbake på den biten i dag, så hadde jeg nok valgt annerledes i dag. Der, og da, så var det disse vennene som var de nærmeste, og  forloveren min var der, og da var min beste venninne. Når man tenker på årene som har gått fra den dagen, så er ting veldig annerledes i dag...men det er vel nettopp sånn livet er. Noen er der for alltid, mens andre bare er der i en periode, for så å gå videre. Uansett hvor lenge de er der, så har de alle betydd noe for deg, og de har i en periode vært en viktig del av livet ditt. Underveis i livet, så endrer ting seg. Noen sklir man fra, mens andre blir. Noen er man glad ikke er i livet ditt lengre, andre savner man kanskje, og så er man umåtelig glad for de gode, trofaste som alltid er ved din side uansett. Selv de som har skuffet deg har en gang betydd noe for deg. Man lærer så lenge man lever sier et ordtak, og det er mye sannhet i det! Noen venner kommer, og passerer, andre blir. Nye venner kommer til igjennom årene, og det har for meg vært betydningsfulle vennskap som fortsatt består.

I dag er det 23 år siden jeg gikk ned kirkegulvet i Grim Kirke med min flotte pappa ved min side. Jeg husker pappa var veldig nervøs, og jeg husker jeg nesten fløy ned kirkegulvet, såpass fort gikk det at pappa måtte bremse meg litt. Oppe ved alteret stod Trond, Holmestrandgutten jeg hadde møtt i april året før. Alt gikk veldig fort, men vi visste vel begge at dette var det riktige, og etter 23 år, så føler vi fortsatt på akkurat det samme. Mange sklir fra hverandre etter som årene går, og mange velger å gå hvert til sitt når barna vokser til, og forlater redet. Jeg tør og påstå at for vår del, så er alt bare blitt sterkere med årene, og båndet vi har er enormt sterkt. Vi har hatt vår turbulente tid som alle andre, men for vår del, så var nok starten kanskje den mest utfordrende tiden. Alle er vi i en utfordrende periode, ingen kan med hånden på hjertet si at alt har vært en dans på roser. Sier man det, så er det langt unna sannheten. Jeg føler årene blir bedre, og bedre, og jeg blir egentlig bare mer, og mer glad i den mannen :-) Vi har stått sammen i tykt, og tynt. Da jeg var alvorlig syk var han hele tiden ved min side. Støttet, oppmuntret meg, og hjalp meg. Han var den jeg kunne klage til, og skrike til, og det var han jeg kunne slenge meg rundt halsen på den dagen jeg fikk beskjed om at jeg var 100% frisk. Trond har hatt sin tøffe tid etter en ulykke på jobb, og da var jeg der for han slik han var for meg. Det er jo aldri noe alternativ og ikke være der? Slike ting er selvsagt en selvfølge. For oss begge er det den naturligste tingen på jord. I perioder har vi begge vært hjemme på dagtid, og jeg vet at flere av venninnene mine hadde gått på veggene av å måtte tilbringe så mye tid sammen med mannen sin, men jeg kan med hånden på hjertet si at det aldri har vært tilfelle for meg. Jeg nyter å tilbringe tid med Trond. Vi er utrolig flinke til å finne på ting, aller helst med engangsgrill, og fiskestang. Vi har dratt på mye turer i inn, og utland, vi har vært nært, og fjernt,  og vi er utrolig flinke til å gjøre dagene våre gode. Det er ofte de små tingene man setter mest pris på, og ofte er det små ting vi finner på, små ting som gir store, og gode minner.

Et ekteskap er å gi, og ta. Et ekteskap er i gode, og onde dager. Et ekteskap er å ri i stormen sammen, og oppleve gleden sammen, le sammen, skape gode dager, og gode minner sammen. Et ekteskap skal også være frihet til å gjøre ting hver for seg, til å pleie vennskapet med venninner, og kamerater, det er å kunne lufte hodet i blant, og gjøre ting som kanskje kun du setter pris på. Ekteskapet er også å ha tid til seg selv, til å ta vare på seg selv. Et ekteskap er der ingen fasit på. Veien blir til mens man går, men det aller viktigste å ha med seg på veien er respekt for hverandre. Er man to blir gledene fordoblet, og sorgene halvert. I ekteskapet er ikke målet å tenke likt, men å tenke sammen. For å bli lykkelig i et ekteskap, så gjelder det ikke bare å finne den rette, men å være den rette.

 I dag på vår 23 års dag, så vil jeg framhylle den beste i verden for meg,- nemlig min aller beste - helten i livet mitt og den snilleste, og beste jeg vet om. Livet er vakkert.💖💖  Trond elsker meg for akkurat den jeg er, og behøver meg akkurat som jeg er, akkurat som jeg behøver han på samme måte..Vi to utfyller hverandre veldig godt. Dagene sammen med Trond er gode, de er trygge, og vi fyller de med ting som er gode for oss, og de rundt oss. Han er den beste til å oppmuntre meg, til å støtte meg, og han får meg til å innse ting jeg selv sliter med å se. Han ser hva som bor i meg, og er flink til å fortelle det når jeg selv velger og ikke se det. Det er kanskje rosa mye av dette, men det er akkurat sånn jeg føler det, og det er akkurat dette som er sannheten. Bryllupsdagen feires til fjells med engangsgrill, og fiskestang, og selve plassen er en av de vakreste plassene Trond kan være. I kveld blir det ett bedre måltid tilberedt på bålpanna, og når solen går ned takker vi hverandre for 23 veldig gode år, og gleder oss til å gå videre i livet sammen <3

I dag har jeg også trukket ut en heldig vinner av en valgfri Dia Dia bluse fra Nice Size i Drøbak. Vinneren finner vi denne gangen i hjembyen min, Kristiansand, og den heldige vinneren ble : DAGNY HELEN TANASA!!!!! Gratulerer så masse Dagny Helen med ny Dia Dia bluse!!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen :-) Gled dere til ny, flott Giveaway i morgen!!
 

Lykken er....

Lykken er heldigvis så mye, men de siste dagene har jeg kjent veldig på at lykken også kan være beina mine. Hvem hadde vel trodd det? Mine tømmerstokker som alltid dreier seg om frustrasjon, eller irritasjon. Tømmerstokkene mine som er harde, vonde, og fylt med en haug av væske, hvordan kan ordet lykke havne her? Er lykken å vandre rundt med digre tømmerstokker som gjør at jeg sliter med å få bukser på ordinære butikker? Er lykken å kjenne på følelsen av å være sprengt, og hard, og væskefylt med det samme jeg tar av meg kompresjon, og kaster strømpene vegg i mellom? Har det rett, og slett tørnet for meg?Vel, det har heldigvis ikke tørnet for meg. Det føles ikke sånn når jeg sitter her, og smiler, og føler at håpet kanskje har kommet bittelitt tilbake. Å kaste kompresjonen vegg i mellom etter en hel dag med disse tykke strømpene på, det er jo faktisk en deilig lykkefølelse, men lykken kan være noe mer..

Reisen jeg er i gang med gir resultater. Hva vekta sier, det vet jeg ikke. Vi er fortsatt verken bestevenner, venner, eller bekjente vekta, og jeg. Jeg har nesten kjøpt vekt mange ganger, men så setter jeg den på plass igjen fordi jeg vel ennå ikke har helt troen på dette vennskapet. Likevel har jeg en trofast venn i målebåndet, og målebåndet forteller meg status når jeg ønsker en oppdatering. Jeg mister hele tiden cm, så det må jeg jo være veldig fornøyd med. Et problem som har dukket opp i det siste er at når jeg mister på overkroppen, så føler jeg at magen synker mer nedover. Jeg har ei sånn fin " pølse " nederst på magen, og der føler jeg at mye samler seg for tiden...eller om det ikke samler seg der, så føler jeg at den stadig synker, og henger mer. Den fine pølsa er ikke blitt større, men den henger liksom mer. Fryktelig irriterende, og jeg skal juble, eller kanskje skrike av glede den dagen den irriterende hengepølsa forsvinner. Den vil neppe forsvinne av seg selv, for her snakker vi nok om mye hud, MEN jeg håper jeg kan få det fjernet etterhvert. Er det noe som jeg går, og kjenner på, og irriterer meg over, så er det nettopp denne hengepølsa.

Tilbake til lykken, for ei irriterende hengepølse er neppe lykken for verken meg, eller dere andre som kjenner til problemet. Lykken er utvilsomt når man ser at målebåndet viser at man stadig mister cm. Lykken er også når håpet som var slukket blir tent igjen, og det har altså skjedd :-) Dere som følger bloggen min vet at jeg etter en større kreftoperasjon i 2002 utviklet lymfeødem. Jeg visste at ødem var hevelse i kroppen, men mer enn det visste jeg ikke. Lymfeødem er kronisk, og dette vil følge meg livet gjennom. Jeg kan bli bedre, ødemene kan bli mindre, men det vil alltid være der. Lymfesystemet vårt jobber sammen med blodomløpet. Skader på systemet gjør at væske blir liggende igjen, og ulike kroppsdeler hovner opp. Det kan være medfødt, eller det kan oppstå etter skade, eller operasjon. Hos meg var operasjonen årsaken. Legen visste lite. Jeg leste, og leste. Jeg brukte en haug av timer på å lete etter informasjon på nettet, og takket være meg selv, så fant jeg en fysioteraput her i Kristiansand som var spesialutdannet innen lymfedrenasje.

Etter å ha tatt av meg ganske så mange kilo, så føler jeg at ingenting vil bort fra leggene. Jeg synes de er like stor som de alltid har vært, og det er klart deprimerende å se seg selv gå ned i vekt, men da for det meste på overkroppen. Fra livet, og ned, så ser alt helt likt ut. Like stort. Jeg er lei av leger som sier at kroppen selv bestemmer hvor den vil at fett skal fjernes, og at det aldri er der man selv ønsker det. For meg, og sikkert mange med meg, så får brystene gjennomgå, og det er jo kanskje den eneste plassen jeg ikke ønsker å miste noe. Men kroppen driter i hva jeg ønsker! Kroppen er nok provosert over at jeg ønsker å fjerne mest mulig fett, og da skal den jaggu ikke samarbeide! Så med mindre bryster, og mindre overkropp, så har jeg vel egentlig forsont meg med at ikke mye vil skje med beina, men det var før jeg fikk målt beina fordi jeg skulle ha nye nattstrømper!

Mellom 3-8 cm har forsvunnet fra legger, og føtter siden siste måling! WOW! JIPPI! YESS! Det nesten umulige er faktisk mulig!! Jeg er sååå utrolig glad!!!Det er mulig, men når jeg verken kunne se, eller føle det, så har jeg ikke brydd meg om å måle legger. Man prøver å unngå skuffelsene. Beina blir målt på ulike steder, og jeg har mistet ulike antall cm på de ulike stedene, men det er helt uvesentlig. NÅ skal jeg bare kjenne på lykken over at det jeg så på som umulig faktisk er mulig, og så skal jeg kjenne på den gode følelsen en sånn måling faktisk gir meg. Jobben jeg gjør, den gir resultater, også på tømmerstokker.






 

Æ har MYE vekt i beinene mine, og spesielt i leggene. Jeg vet at mye av overvekten min ligger der. En del med samme utfordringer som meg reiser nå utenlands for medisinsk fettsuging av armer, eller bein. Det er fantastisk å se at selv tømmerstokker kan bli tilnærmet normale igjen. Jeg husker ikke følelsen av hvordan det var når beina mine var som de fleste andres, og jeg skulle ha gjort mye for å oppleve nettopp det. Foreløpig er det for kostbart. Man regner med at utgiftene for to bein fort kan komme opp i 500000 kr. Norge anser medisinsk fettsuging som for eksprimentelt, så her gjøres det ikke, og man får det heller ikke dekket. Det stikker ganske dypt, og det er sårt når man ser etterbilder av mennesker som er blitt operert, og som har hatt tømmerstokker som mine...da ønsker man virkelig at man bodde i et av landene som dekker denne type inngrep. Kanskje en dag....

Mens jeg venter på at Norge skal våkne, så skal jeg ikke gi opp håpet om at jeg kanskje vil få kjenne på følelsen av " normale " bein en dag. Jeg skal kjenne på den gode følelsen av at jobben jeg gjør hver eneste dag, den har gitt veldig gode resultater også på det vanskeligste stedet på kroppen min, beina :-)

 

Vanligvis når jeg har  giveaways på bloggen, så er det veldig god respons. Da legges det ned masse kommentarer, men på den siste nå, så har det vært litt laver deltakelse, så jeg håper det tar seg opp denne uken her. Søndag trekker vi nemlig en heldig vinner som får en valgfri Dia Dia bluse gitt av Nice Size i Drøbak. Blusen blir selvsagt sendt hjem til deg i postkassen om du ikke bor i nærheten av Drøbak. Dia Dia har veldig mye flott i alle størrelser, bla stormote som går fra 42-52/54 valgfri, flott bluse kan bli din om du legger igjen en kommentar på bloggen min. Du kan kommentere med hav du vil...et ja, et hjerte, at du gjerne vil ha ny bluse - hva som helst  :-) Husk navn, og epostadresse!



 

Livet etter kreften

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Hører man ordet kreft, så tenker man på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse. I forrige uke leste jeg Lene Wikander sin kronikk på NRK Ytring. Kronikken som satte ett utrolig viktig søkelys på livet etter en kreftsykdom. Jeg ble sittende lenge etter å ha lest kronikken. Endelig var det noen som våget å fortelle hvordan livet etter kreftsykdommen kan være for veldig mange. Man er evig takknemlig for å være frisk, for å være en overlever. Jeg har lært meg å sette helt andre fokus, og ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er fordi jeg var en av de heldige som fikk livet i gave på nytt. Likevel er det veldig få som snakker om livet etter sykdommen, for den kan også ha sine utfordringer. Man er ikke utakknemlig fordi man sier det...men hadde man sagt det når noen spurte hvordan det gikk, så hadde de vel sett på deg med litt sinte øyne, øyne som klart sa i fra at det kun er takknemlighet som gjelder? Hvorfor er noen overhodet i tvil om hvor takknemlige man er selv om man forteller om utfordringene i ettertid?

Kraftige blødninger fikk alarmklokkene til å ringe hos meg. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på. Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk - da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet <3

I sin kronikk på NRK Ytring, så setter Lene Wikander ett viktig søkelys på tiden etter sykdommen. For det er ikke til å legge skjul på at sykdommen har sine senskader, kanskje spesielt for de som går igjennom cellegift, og strålebehandling. Mange sliter med kronisk utmattelsessyndrom, mange kommer i tidlig overgangsalder, man orker lite, man blir fort utslitt - man blir ofte kronisk syk. Fedme er ofte en del av senskadene, det samme er depresjon, lymfeødem er det mange som får , og disse tingene hører vi sjeldent, eller aldri noe om. Lene Wikander føler at vi skammer oss om vi klager over senskader når vi tross alt er en overlever....Mange kreftoverlevere plages av skam over å ikke strekke til, og forventningspress om og hele tiden vise sin takknemlighet. Det er store tilleggsbelastninger i en ellers tøff hverdag. Det skal ikke være sånn at noen går rundt og tror at man ikke er takknemlig over å være frisk, at man var en av de heldige - jeg for min del kan ikke få understrekt nok hvor takknemlig jeg er. Mine senskader kan jeg fint leve med, men det er klart at det i blant er tøffe dager. I blant er jeg så utrolig lei av bein som tømmerstokker, jeg er drittlei kompresjonsstrømper, og nattstrømper, og de gangene jeg er der, så klager jeg! Når jeg ikke får bukser i ordinære butikker fordi man ikke syr bukser til tømmerstokker, da klager jeg også!De store lymfebeina var prisen jeg måtte betale for å bli frisk, og den første tiden, så følte jeg vel at dette var en stor pris å betale. Jeg følte på at dette var så forferdelig urettferdig! Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg..men det var kun de nærmeste som hørte klagingen min. For selv om jeg er takknemlig for livet, så har man lov til å være frustrert over det som kan komme i kjølevannet...å klage er ikke ensbetydende med å være utakknemlig.

Jeg har tatt meg selv i nakken mange ganger, og lurt på hva i huleste jeg drev på med når jeg klager? Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutret jeg over størrelsen på beina mine! Hvordan er det mulig å være så utakknemlig? Jeg fikk lov til å leve! Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde, og så klager jeg over ett par tømmerstokker! Hvor er fornuften i dette??? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde vi vel alle valgt livet? Det som er mest utfordrende er absolutt som Lene Wikander skriver, forventningene til de rundt oss. Forventningene om at alt skal være som før hele tiden, og at man skal fungere akkurat som før. Mange vil klare å fungere som før, andre vil ikke. Jeg har mine tømmerstokker som byr på store utfordringer. Beina er hovne, vonde, og huden er veldig hard der ødemet sitter. Infeksjoner setter seg fort, og huden klør mye pga kompresjonen. Fulltidsjobb er for meg helt uaktuelt - jeg klarer det ikke. Dette er det mange som sliter med å forstå. Jeg som trener masse, og som prøver å være så aktiv som jeg kan, hvorfor kan ikke jeg jobbe? Er det fordi jeg ikke vil? Er jeg arbeidssky? Det er sårende når man merker at folk er kritisk, og det er sårende når folk lager sine egne historier om hvorfor ting er som de er. Jeg låner veldig villig ut beina mine til de som ønsker å kjenne hvordan mine dager er, og hvor utfordrende ting kan være. Det er ikke en sjel som trenger å misunne meg at jeg sliter med å jobbe fullt - jeg skulle gjerne ønsket at ting var annerledes..men når det er som det er, så er jeg flink til å gjøre dagene mine fine. Jeg kjeder meg aldri, og fyller dagene med gode ting. Fokuset må bort fra det som er utfordringene, og så må man bare ikke bry seg om alle onde tunger som tror de vet alt om deg, og som lager sine egne meninger basert på det de selv tror. Det at man ikke kan jobbe fullt, det er en sorg i seg selv, og man må gjennom en slags sorgprosess. Ingen ønsker å være ute av arbeidslivet. Man ønsker å bidra om man kan. Jeg er så lei av dømmende mennesker. Mennesker som dikter opp historier basert på helt feil informasjon. Jeg er lei av de som mistror meg, og som tror at alt skal være som før så lenge man er frisk. Det er få som tenker på senskadene som veldig mange opplever etter en alvorlig sykdom. Ikke la det være tabu å snakke om tiden etter en tøff sykdom. Livet blir ikke alltid som før, og ingen skal skamme seg over å fortelle hvordan man faktisk har det - og ikke vær i tvil : selv på tøffe dager er man evig takknemlig for livet <3



 

Sommerkropp, og ett vrient hode....

De siste dagene har vært litt tunge, men det er i hodet jeg har hatt det tungt, det er i hodet jeg har slitt litt. Jeg har vært nødt til å ta frem de fleste verktøy som jeg har fått i den mentale jobben, og jeg har skrudd, og skrudd. Jeg har brukt masse tid på å tenke, og mye tid på å snakke meg selv til fornuft. Det følger så mye med når man er overvektig, og det er liksom ikke bare en ting. Hele tre ting skal man ha kontroll på : Hodet - Trening - Kosthold.

Alle vet at det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg blir ennå sykt provosert når overvektige ikke gidder, og når overvektige bare sitter på rompa, og tror at alle andre skal løse problemene for de. Jeg blir fortsatt veldig provosert når overvektige snakker, og snakker, men aldri gidder å gjøre noe med det. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten...og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, gjett om jeg kunne, og det gjorde jeg ofte, men det var nok helst når vi var ute på turer, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene... og når jeg ble sliten, da ble jeg også sur, og vanskelig. Da kom denne tordenskyen over hodet mitt, og det lureste da var nok å la meg være alene. Jeg kunne bjeffe godt om noen snakket til meg når jeg var dønn sliten. Ofte valgte jeg de letteste turen, de uten for mye bakker. I lett terreng, så skinte jeg om kapp med solen. Det var liksom ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem. Når de syntes det gikk litt treigt, og gikk i eget tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, men jeg sa aldri nei til å være med. Jeg visste det ville bli tungt, og jeg visste at jeg ville bjeffe, men jeg deltok, og var alltid glad for det når jeg bare fikk pustet ut :-) Jeg kan fortsatt slite både i bakker, og tunge partier, men nå er det på en helt annen måte. Det er en annen type slit liksom. Jeg går bakker uten å grue meg, jeg bjeffer ikke lengre, og jeg vet at hjertepumpa, og hele kroppen fryder seg når jeg bruker kroppen. Det er utrolig godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.

De siste dagene, så har jeg kjent på panikken for og ikke trene så godt som jeg bør gjennom sommeren, og jeg har kjent på frykten for å ødelegge alt jeg har jobbet for. Heldigvis, så er ikke hodet så spinnvilt som det var før, og fornuften kommer fortere frem enn den gjorde før. Jeg har også en stor, og flott heiagjeng blant dere som leser bloggen min, og dere skal vite at den støtten setter jeg uendelig stor pris på! En leser skrev i går at hun trodde jeg hadde full kontroll, men jeg måtte bare tro på det...det er veldig sant. Jeg har egentlig kontroll, men jeg klarer ikke helt å tro det, og slå meg til ro med det. Jeg orker ikke tilbake til årene hvor jeg snakket meg selv ned hele tiden, men jeg vet at dit kommer jeg ikke...jeg har egentlig kontroll....En annen leser skrev at jeg må fokusere på hvor flink jeg har vært, og der er jeg nok ikke flink nok. Jeg tror aldri jeg vil bli helt " frisk ". Jeg tror alltid hodet vil utfordre meg, og yppe seg til kamp...men jeg er mye bedre rustet til å ta kampen, og til å vinne den enn jeg var før. Min bedre halvdel er veldig flink til å sette meg på plass om jeg skulle furte, og klage over den store jobben som gjenstår. Det er da han tar frem bildet som nok er 15 år gammelt. Bildet hvor jeg er i bassenget sammen med datteren vår. Jeg skal bare kikke på bildet ett par sekunder før jeg smiler, og klapper meg selv på skulderen - jeg har virkelig gjort en stor jobb! 


 

Sommerkroppen 2016 har jo vært veldig i fokus den siste tiden. Sommerkroppen - jeg hater egentlig begrepet! Det er jo egentlig å strebe etter noe som ikke finnes. At det er en slags sommerkropp-mal vi alle vet hvordan ser ut, og har et ønske om å passe inn i. Jeg klarer å se noe nydelig og vakkert ved alle kvinnekropper, men jeg sliter så heftig med min egen. Samtidig, så er det  så utrolig tøft å se flotte, frodige kvinner kaste klærne, og vise hvor flotte de er i badedrakt, og bikini. Jeg tror nok den mentale jobbingen min ikke resulterer i at jeg sprader stolt rundt i badedrakt i sommer, men det er så utrolig bra at man våger. Hvorfor skulle man ikke våge vil vel noen spørre, og egentlig burde det ikke være et spørsmål om å våge, eller ikke, men det er nå sånn samfunnet er i dag. Kan man klare å endre fokus, så er det fantastisk. Jeg tror nok det alltid vil være negativitet knyttet til store kropper, men jeg blir både glad, og stolt når jeg ser at så mange nå ønsker å vise at man som stor har like stor rett til å vise kropp, og sprade rundt i badedrakt som alle andre. Jeg blir utrolig glad når jeg ser så mange stolte, store kvinner vise seg frem! Opp i all iveren, og gleden, så må jeg også stille et spørsmål som jeg aldri helt får svar på: Hvorfor er det ingen som hyler, og skriker, og blir kvalme når store menn med gode mager går rundt i sin lille badebukse på stranden? Hvorfor er det helt ålreit, og akseptert å se en stor mann i badebukse mens man gremmes når store kvinner går i bikini, eller badedrakt? Hvor er forskjellen? Generelt så er det mye mer akseptert å være stor mann, men ikke en stor dame? Det er mye mer akseptert at " normalvektige " kvinner er sammen med store menn enn at " normalvektige " menn er sammen med store kvinner....skjønn det den som kan - jeg skjønner det ikke...egentlig skulle man ikke ha stilt spørsmålstegn verken med det ene, eller det andre, men når det først er sånn, så ser jeg ikke helt hvorfor store menn er mer akseptert enn kvinner....Kroppen vår er tross alt en gave, uansett hvilken form og fasong den kommer i

En sommer får nok jeg også min sommerkropp, men min sommerkropp er nok ikke den sommerkroppen samfunnet mener man skal ha for å definere det som nettopp det. Samtidig kan man jo bare tenke seg hvem det er som har laget begrepet sommerkropp....for et tullete, og idiotisk begrep! For meg er kanskje sommerkroppen å være trygg på å ha på meg badedrakt der flere mennesker er samlet. Kanskje er min sommerkropp å våge å gå i svømmehallen. For meg er nok sommerkroppen å våge slik så mange store, frodige kvinner nå gjør. Sommerkroppen er når alt kommer til alt et begrep som ikke burde ha eksistert. En kropp handler om så mye, mye mer.....Tommelen opp for alle dere som våger - jeg kommer nok etter om en sommer, eller fler :-)

Du har fortsatt mulighet til å vinne en valgfri bluse fra Dia Dia på bloggen min. Hvem har vel ikke lyst på en ny bluse å sprade rundt med i sommer. Det tas forbehold om at størrelsen er i butikk. Det er Nice Size på Drøbak Amfi som har gitt en leser muligheten til å vinne en flott bluse! Kommenter på bloggen at du har lyst på en ny bluse, og du er med i trekningen :-) Du finner Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts

 

 

 

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new&from=autosaved&ar_uid=10D646CA4895438CAE3C781C5D646E6E

 

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
heidirosander

heidirosander

46, Kristiansand

Kristiansandspige på 45 år som hele livet har vært en størrelse for stor. Lykkelig gift med Trond på 22.året, mamma til nydelige Celina og matmor til Dean, en nydelig Pomeranien på 6 år. Gjennom bloggen vil jeg ta dere med inn i min hverdag, og håper jeg kan inspirere mange der ute til å se at selv om man er stor, så kan livet være innmari ålreit :-) En blogg om veien til ett lettere liv, en blogg om trening, om oppturer, og nedturer...om de små, og de store gledene. En blogg om viktigheten av å føle seg vel, om klær for oss som er store, om riktig behandling for overvektige, en blogg om viktige valg...en blogg om livet... som en størrelse for stor.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits