hits

Alt er ikke som du tror

Det er tidlig søndag morgen. Jeg er som vanlig våken, og oppe tidlig. Jeg sitter på sengekanten og studerer beina mine, noe jeg ofte gjør. I dag er en god dag. I dag er beina mine faktisk smale, og nesten fine nederst. Ingen smerte, ingen følelse av at det sprenger. Vakre er de ikke disse tømmerstokkene mine. Misfarga, ujevne, store, men denne morgenen er en god morgen for beina mine.

Jeg får mange henvendelser fra lesere som har det som meg. Noen har fått en diagnose, andre har ikke. De uten diagnose de vet bare at noe er galt, men ingen kan fortelle dem hva. Det er fortvilende at vi bor i et land hvor leger og helsepersonell vet så lite om spesielt lipødem, men kunnskapen kunne klart også vært mye større rundt lymfødem. Lipødem er en kvinnesykdom, og da er det nok dessverre sånn at det ikke er spennende nok for leger å fordype seg i.

I dag hadde jeg lyst til å skrive litt om min lymfehverdag. Jeg har lyst til å skrive om tømmerstokkene mine som jeg har slitt lenge med å akseptere at er så store som de er. Om bein som er tykke, harde, ømme, og vonde. Bein som ikke tåler den minste, mikroskopiske åpningen i huden før infeksjoner slår ut i all sin blomst. Bein som har gjort at jeg har følt meg annerledes, og som har gjort at jeg aldri viser de. Jeg har skammet meg masse, vært frustrert, fortvilet, sint, og lei meg. Ofte alt på en gang. Hvorfor i all verden er det jeg som har fått den store æren av å få to slike tjukke, stygge tømmerstokker av noen bein.

Jeg går med langbukser om sommeren, jeg går nesten aldri med kjole, eller skjørt om ikke begge deler er fotside, og jeg bader aldri på steder hvor det er mange mennesker. Slike som meg burde fått offentlig støtte til basseng hjemme i hagen, eller så burde svømmehallen vært lukket visse perioder en dag i uken slik at vi også kunne fått gleden av å bade, for jeg elsker å bade! Det er sikkert ikke så mange som tror akkurat det i og med at jeg sjeldent beveger meg ut i vannet når det er mange rundt meg, men vann er deilig, og jeg storkoser meg.

Jeg er født med lipødem.  Beina mine i barndommen var ikke absolutt ikke som i dag, de var store, og de var nok større enn de fleste andres, men de plaget meg ikke. Jeg deltok i det alle andre deltok i. Jeg spilte håndball, jeg spilte vollyball, og jeg var ei aktiv speiderjente. Jeg fikk mye blåmerker uten at jeg tenkte så mye over det. Det var vanskelig å få bukser som passet i leggene, så jeg husker mamma hadde en stor jobb med å få tak i bukser til meg. Det var i puberteten det virkelig endret seg. Det var da jeg virkelig begynte å slite med store bein.

Etter hvert som jeg ble voksen, så ble beina bare større. Jeg tror mye skjedde under graviditeten også. Jeg hadde disse blåmerker som jeg fikk bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og føttene verket. Jeg vet jeg nevnte det for legen noe ganger. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. 

Ingenting hjalp. Da var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og legen hadde. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt? Uansett hva man kommer til en lege med, så er det vekten som har skylden. Greit for legestanden å ha det og skylde på, men for oss det gjelder, så vil vi bli tatt på alvor. Alt skyldes ikke vekten. Vi kan da bli syke av andre grunner også.

Du verden så mange ganger jeg prøvde å gå ned i vekt. Dette har jeg blogget om tidligere, men det virket som om uansett hvor hardt jeg prøvde, så var det noe som aldri ville bort. Lite visste jeg da at jeg hadde lipødem. Hadde jeg visst det som jeg vet i dag, så hadde så mange brikker falt på plass. Lipødem er en sykdom svært få vet noe om, og hadde det ikke vært for en svensk lymfeteraput som jeg var i behandling hos for tre års tid siden, så hadde jeg ennå ikke visst at jeg har lipødem. Dette er sykdommen med unormal ansamling av fett i underkroppen. Det er fettet man ikke kan slanke bort. Fettcellene blir etter hvert flere og presser på andre strukturer i vevet. Derfor blir det vondt.

Virkelig store ble beina mine etter kreftoperasjonen i 2002 da de fjernet lymfeknuter, og jeg utviklet lymfødem også. Lymfødem er en kjent senskade etter kreft. Jeg undrer meg fortsatt over hvorfor ingen fortalte meg at dette kunne skje! Etter  operasjonen i 2002, så ble beina bare enda verre, de ble plutselig til tømmerstokker! Legene så det, men verken sa, eller gjorde noe. De visste hvorfor, eller burde ha visst hvorfor. Leggene var såpass store at bukser på stormote butikker satt som pølseskinn om de i det hele tatt passet. Jeg har vært så mye i kjelleren på grunn av disse tømmerstokkene av noen bein, og det har tatt meg mange år for overhode å klare og akseptere sykdommen. Hvorfor var det akkurat jeg som fikk sykdommen, og kunne jeg ha gjort noe for ikke å få dette? Jeg kunne ikke ha gjort noe. Sykdommen er medfødt, og beina mine ble enda sykere etter operasjonen i 2002. At lipødem, og lymfødem er kroniske sykdommer, og at de begge vil følge meg hele livet, det har vært tøft og akseptere. I tillegg har jeg overvekten som jeg kan gjøre noe med. Det " vanlige " fettet kan jeg slanke bort, lipødemfettet forblir i kroppen. 

Hverdagen med lipødem/lymfødem har vært tøff. Det er ikke lett å akseptere at man er kronisk syk, og det er ikke lett det og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, bein som verker, er ømme, og hovne, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart å akseptere. Skulle store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Om jeg ikke får bukser på butikker, så finnes det dyktige sydamer som kan hjelpe meg. Jeg føler jeg har vunnet kampen om å akseptere, men jeg kan ennå ha tunge dager, men jeg prøver da å tenke på hvor heldig jeg faktisk er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv om jeg har disse tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, og beina er sterke.

Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, og når jeg er møkklei disse strømpene, så kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten... når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp ganske så kjapt. En gang i uken får jeg lymfedrenasje. Jeg blir til tider møkk lei alt som heter strømper, bandasjer, pulsator og taping - og du verden så godt det da er og kaste alt på båten ett lite øyeblikk. Det er ofte bare noen små øyeblikk som skal til før alt er helt greit igjen. Jeg er blitt vant til at jeg er mer utsatt for infeksjoner, og sår, og jeg har nok gått på en del flere antibiotika kurer enn mange andre, men sånn er det bare. 

Jeg har lyst til å ta med kjennetegnene på lipødem :

  • Tunge og vonde bein
  • Overkroppen og underkroppen har veldig forskjellig størrelse.
  • Tynn midje, men brede hofter og lår.
  • Du kan gå ned i vekt på overkroppen, men ikke på beina.
  • Noen i familien har eller hadde samme symptomer.

Kjennetegn på lymfeødem :

Hevelse, vanligvis i arm eller bein. Hevelsen kan etter hvert føre til at vevet blir hardt. Man kjenner det ofte som spreng, tyngdefølelse eller en udefinerbar følelse av ubehag i armen eller beinet.

Alle har sitt å stri med, vi har alle våre ting, og jeg vet det er mange som er i nøyaktig samme situasjon som meg. Jeg lever veldig godt med mine tømmerstokkbein. Det har tatt tid og akseptere noe som er så synlig. Jeg har vært så sinna, jeg har vært så mye nede i den mørke kjelleren, jeg har grått, og vært frustrert. Det hjelper lite, men samtidig, så er det noe man må igjennom tenker jeg, og vi trenger det før vi klarer å akseptere. Det blir en sorgprosess. Jeg ble frisk etter operasjonen i 2002 - jeg fikk livet i gave . Til alle bedrevitere : dette er bare to av mange sykdommer som kan føre til høy vekt . Høy vekt har som regel en årsak . Og en viktig ting helt på slutten :  Ikke bare overse det dersom beina dine er unormalt hovne, eller du opplever mye smerte, og ømhet. Det er nok ikke alltid bare er vann, eller høy vekt som legene ofte sier.....

For mer om lipødem og lymfødem : www.nllf.no

Gled deg til en fantastisk julekalender!

1.desember nærmer seg med stormskritt, og jeg er kanskje litt som en unge i desember. Jeg er veldig julete, og jeg er glad i å pynte. Jeg er ikke en som pynter med alt, og overalt, jeg er nok litt bevisst på hvordan jeg vil ha det. Her hos meg er det mye rødt, og det skinner så fint i rødt i desember. Jeg er glad i nisser, men det er helst store nisser som kan stå på gulvet. Jeg er glad i store ting som gjør mye av seg. Selv om datteren min er 24 år, og voksen, så blir man aldri for stor til å få pakkekalender. Hun synes fortsatt det er stor stas å få, og jeg skjønner henne godt jeg. Jeg synes det er minst like stor stas både å handle gavene, og å lage kalenderen til henne.  

Kalenderen til datteren min er i boks. Nå skal de 24 gavene pakkes inn. Det er kanskje lurt å pakke de inn snart, for innpakning tar tid. I år er det flere som får pakkekalender. Min nydelige prins, og øyesten, Henry skal også få kalender. Jeg begynte å kjøpe inn gavene ei god stund før ha ble født, så det blir en tradisjon årene fremover, pakkekalender fra mormor. Nå vil jo ikke Henry akkurat forstå så mye av kalenderen i år akkurat, men jeg regner med at foreldrene vil sette pris på det gavene inneholder. Det å ha blitt mormor er større enn jeg kan beskrive. Jeg er helt fortapt i lille Henry, og jeg kan sitte i timesvis og bare kose med han, og se han sove inntil meg. Det er virkelig lykke med stor L, og ja, det er livets dessert. Jeg er så heldig.

1.desember åpnes alle julekalendre, og da åpnes også første luke i bloggens fantastiske julekalender. Jeg sier det høyt : GLED DERE!!!! Jeg har så utrolig mange flotte gaver som skal deles ut. Hver eneste dag mellom 1-24.desember, så skal det deles ut gaver her på bloggen. Her trenger ingen melde seg på, men du må innom bloggen hver dag for å se dagens kalendergave. Du må legge igjen navn, og epostadresse hver dag for å være med i trekningene. Jeg vil selvsagt ikke røpe hva gavene er. Dette skal være en overraskelse hver eneste dag, men jeg vet at jeg vil glede mange av dere i desember . Dette blir min hilsen til dere i ventetiden.

Dette blir fjerde året jeg har julekalender på bloggen min, og årets kalender blir minst like fin som fjorårets. For en kalender, og for noen gaver! Det er en flott blanding av produsenter, og butikker som er med. Det er en fin blanding av gaver, så hadde jeg vært deg, så hadde jeg sørget for å påminne meg selv om at du går innom kalenderen hver eneste dag. Noen skal jo vinne hver dag, og den noen kan like godt være deg som en annen.

SONY DSC

Som jeg skrev, dette blir en fantastisk julekalender! Her snakker vi mange tusen kroner i verdier på gavene som skal deles ut. Visst du som leser bloggen driver en butikk, et firma, eller en homeparty virksomhet, og kunne hatt lyst til å være med på en luke i kalenderen, så kan jeg jo gjerne gi ut flere gaver. Flere gaver betyr flere heldige lesere, og for dere som er med, så er det absolutt en god markedsføring. Du vil kunne nå mange. Ta kontakt med meg dersom det kunne friste å være med. Vi kan fylle noen av lukene med flere gaver.

Jeg gleder meg til å dele ut alle disse flotte kalendergavene til dere. Hver desember er dette blitt en del av min førjulskos. Det å kunne gi det er en utrolig fin ting. Gled deg til 1.desember, for da braker det virkelig løs her på bloggen!

Endelig fant jeg den

Reklame | Alexis Mote

II fjor fant jeg endelig ei flott kåpe! Ei lang, flott kåpe. Jeg hadde lenge vært på leting etter ei lang kåpe. Jakker har jeg mange av, men ei lang kåpe, det hadde jeg manglet. Jeg føler meg så velkledd i kåpe, og så er det anledninger hvor kåpe passer seg bedre enn en jakke. Kåpe er kvinnelig og feminint synes jeg, og jeg hadde vært på leting etter en klassisk kåpe som man kan bruke til alle anledninger. Jeg kunne sikkert ha valgt noe fargerikt og sprekt, men jeg ville ha en sort, klassisk kåpe.

Mange av dere lesere jakter også på kåpe. Jeg får mange spørsmål fra dere om dette, og det er kanskje ikke så mange butikker som selger klassiske, sorte kåper. Nå før jul, så er det julebord, førjulselskaper, der er mange anledninger hvor man gjerne skulle hatt en kåpe.

Kåpen min er fra Loft, og er en lang, sort ullkåpe. Kåpen har dobbeltspente knapper, noe som gjør kåpen ekstra fin synes jeg. Den har også hette, og god lengde på armene. Kåpen er i 60% ull, 25% polyester, 10% polyamid og 5% andre fibre; Foret er i 100% polyester. Kåpen er ca 120 cm lang, så for meg er dette en veldig god lengde. Jeg har også funnet andre type kåper, men de har blitt litt for vide. Da får jeg fort teltfølelsen. Jeg liker best kåper som sitter litt kroppsnært, på en fin måte.

Kåper koster ofte litt, men velger man en klassisk kåpe slik denne fra Loft er, så har man en kåpe man kan bruke år etter år. I alle fall så lenge den passer, og så lenge den er like fin. En kåpe er ikke noe man bytter ut hvert år. Jeg valgte størrelse 50 i kåpen fra Loft. Da sitter den veldig fint. Jeg knepper sjeldent jakker, og kåper, men jeg må likevel vite at jeg kan kneppe de. Jeg må vite at den sitter fint også om jeg skulle få lyst til å kneppe den. Visst ikke går jeg rundt med følelsen av å ha et plagg som egentlig ikke passer.

Kåpene fra Loft begynner på størrelse 42, og går opp i størrelse 56. Jeg kjøpte min kåpe hos Alexis Mote, og skulle du ikke finne din størrelse i for eksempel nettbutikken til Alexis, så ta kontakt med de for å høre om de kan skaffe den, eller om de kanskje kan ha din størrelse i en av butikkene sine. Alexis er supergode på kundeservice. Loft er jo også et merke mange stormotebutikker fører. https://www.alexismote.no/nyheter.php

Hadde du bare vært noen kilo lettere

" Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere " - disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Jeg har også fått høre det noen ganger. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Innledningen på blogginnlegget mitt i dag er en setning mange forteller at de til stadighet får høre. Det er så utrolig sårende, og så utrolig vondt! Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit. Hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg.

Hvordan er det mulig å si noe sånt? Samtidig er det kanskje ingen overraskelse at slike ting blir sagt til overvektige ? Hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Kan man ikke være både pen, og tiltrekkende selv om man er overvektig? Og hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Hvorfor har ikke vi overvektige noen rett, eller grunn til å være lykkelig fordi vi er tjukke ?

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt altfor mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men jeg har hørt det. I tillegg har man sett alle blikkene som forteller meg nettopp dette. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen nok fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få noens godkjenning. Carina Carlsen som for en god stund siden var med i Norske Talenter sa det så utrolig godt i en artikkel om retten til å være glad i egen kropp : " Jeg er ikke satt til verden for å glede deg med mitt utseende. " Det er herlig når kvinner gir blaffen i hva andre mener. " Jeg vet hvordan jeg ser ut, men i motsetning til hva enkelte mener, jeg synes selv jeg er flott" skrev samme person. Flere av oss burde både tenke, og utstråle nettopp dette.

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt . Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist som lurte på om hun følte seg sexy... " Ja, burde jeg ikke det " var Tess sitt svar til journalisten. Tidligere Start trener, Tom Nordlie var gjest på God  Morgen Norge for en god stund tilbake, og i løpet av samtalen, så kom man også inn på hva en del kan få seg til å si til andre. Da Nordlie hadde gått mye ned i vekt, så fikk han denne berømte, og kjente kommentaren : " Så flott du er blitt.", som motsvar svarer Nordlie : " Hva var jeg før da ? "

Hvorfor er det så vanskelig for mange å innrømme at store kvinner er flotte? Det er nok fordi det er litt tabu, og " alle " skal blendes av kvinner som er innenfor " normalen" . Det hadde kanskje ikke vært så populært, og kanskje ikke særlig macho heller for menn å fortelle kameratene at man tiltrekkes av frodige kvinner. Opp igjennom voksen alder så har jeg møtt igjen personer som jeg gikk sammen med i perioder av ungdomstiden, og jeg vet ikke om jeg skal le, eller bli såret når man blir fortalt hvor fine tanker de egentlig hadde om meg, men som man aldri våget og verken vise, eller fortelle..Akkurat dette får jeg så mange tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min også om. Det er så utrolig mange som opplever akkurat dette. Det er helt innafor at slanke kvinner er sammen med overvektige menn, men ikke motsatt ? Det blir akkurat det samme som når man får høre " hadde du bare vært en del kilo lettere  - da hadde du vært så mye penere..."

Det er utrolig synd at man skal tvinges til å være attraktiv for andre.  Det er jo det samme som å si at blondiner er lykkelige, og brunetter er deprimerte. Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål - det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at " hadde du bare vært noen kilo lettere...."  Jeg følger noen store, flotte amerikanske, og canadiske bloggere, og modeller på Instagram - " Dare to wear " er noe mange av disse fronter, og det er så herlig å se hvordan de gir blanke i overvekten, og våger å gå med de klærne de ønsker - de våger å være seg selv! Jeg digger det! Store kvinner som i andres øyne sikkert er en haug av størrelser for store - de oser av selvtillit, og våger å være akkurat den de er. Fordi de våger, så glorifiserer de ikke overvekt av den grunn, men de forteller verden : Her er jeg! Dare to wear - du er innmari flott som du er!

 

 

Ganske så spenstig

Reklame | Pont Neuf

Det er rart hvordan smaken endrer seg. Hvordan man våger mer. Farger jeg aldri egentlig har likt, eller sett på som for vågal også for meg. Farger jeg har trodd har jeg trodd at jeg ikke kler ,men som jeg faktisk kler. Sånn har det vært med grønt for meg. Kanskje har jeg liksom bare aldri likt grønt like godt som så mange andre farger. Men smaken endrer seg ganske mye i løpet av årene, og nå finnes faktisk grønt i garderobeskapet mitt.

Denne vinteren er det mye grønt i vinterkolleksjonen til Pont Neuf. Jeg viste dere tunika/kjole en forrige uke, og lovet å vise dere noe mer av det grønne. Grønt kan jo være en flott farge til jul om man ønsker noe annet enn sort, rødt, gull eller lilla. Pont Neuf har valgt å blande grønt med sort. Sort og grønt er jo to flotte farger sammen. Vinterkolleksjonen til Pont Neuf har lekre plagg i fine, grønne farger. Her er det ikke den mørke grønne som ofte har vært på høst og vinter plagg. Dette er spenstige, grønne farger.  Jeg blir så utrolig glad av farger! De av dere som synes høst og vinter er en tung tid, da kan farger gjøre veldig godt. I alle fall får farger meg til å smile., nå også grønt :-)

Grønt har kanskje vært en farge jeg har unngått. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor, men jeg har liksom ikke tidligere vært så fortrolig med grønt. Lime har vært en lekker farge jeg har hatt en del klær i, men sterk grønn, eller mørk grønn, det har jeg nesten aldri eid. Ikke før nå.

Tre grønne kjoler/tunikaer viser jeg på bloggen i dag, alle fra Pont Neuf, og alle er ute i butikkene nå. Som jeg har sagt mange ganger, så bruker jeg kjolene til tunika fordi jeg er ganske høy. Greit å vite at man kan ha muligheten til begge deler om man har litt høyde. Alle er ulike modeller som alle sitter litt ulikt på kroppen min. Er du ukjent med Pont Neuf, så anbefaler jeg deg å prøve, nettopp fordi det er så mange ulike modeller.  Alle kjolene / tunikaene er i str. XL, så jeg er så stolt over å ha gått ned en str i Pont Neuf.   

På det første bildet, så har jeg på meg en kjole/ tunika som heter " Pixie " - ganske tynn i stoffet, veldig behagelig på. Over har jeg en lekker, lang cardigan som heter " Emilie." Denne lange cardiganen finnes også i rødt, og disse har jeg virkelig lagt min elsk på.

Dette er tunikaen jeg viste tidligere, da på modellen til Pont Neuf. Den ser jo litt annerledes ut på meg hehe, men fint å se hvordan den ser ut på en stor kropp så lenge dette er plagg som går opp i 3 XL, noen ganger i 4 XL. Denne kjolen/tunikaen heter " BIanco ", og selv om det ikke synes så veldig godt på dette bildet, så er det sorte partier i hver av sidene. En veldig behagelig modell å ha på seg. Grønnfargen er ganske sterk, men jeg falt pladask med en gang jeg fikk den på. Egentlig en litt for sterk farge for meg....trodde jeg, men jeg synes den er rålekker! Jeg hadde den på meg på bytur her om dagen med en lys rosa, tynn dunjakke over. Jeg likte antrekket veldig godt. Jeg merket at tunikaen tiltrakk seg oppmerksomhet, for man synes med den på, og jeg fikk flere kommentarer på hvor flott den var.

Den siste tunikaen heter " Nina." Denne er noe " grovere " i stoffet, det er en tyngre modell. En modell som faller fint. Denne modellen går ut fra livet og ned, så den er smal oventil, og så går den u, noe jeg synes er veldig pent.

For dere som ikke ønsker kjoler/lange tunikaer, så er der en del kortere overdeler i vinterkolleksjonen til Pont Neuf. Modellen jeg har på det miderste bildet, den finnes for eksempel i en kort modell. Da heter den " Steffi."

Jeg elsker Pont Neuf - det vet dere, og vinterkolleksjonen, der er det mye lekkert! Mye grønt, men der er også en del rødt som er flott til jul, og der er selvsagt også litt sort. Dere kan se vinterkolleksjonen her : http://pontneuf.dk/vinter-2018/

 

Lukk ørene - DU bestemmer!

Jeg har jo visst det lenge. Dersom jeg ønsker å redusere vekten raskere enn jeg klarer i dag, så må jeg legge om kostholdet. Går man en del år tilbake i tid, så var det mange som mente at uten trening, så gikk man heller ikke ned i vekt. Da var trening nr. 1. Nå viser stadig flere studier at uten ett sunt, og gjennomtenkt kosthold, så vil man ikke klare den store vektnedgangen. Æsj sier jeg :-(

Foto : Stormberg

 

Selv om jeg vet det så innmari godt, så skulle jeg veldig gjerne ha ønsket at det var motsatt. Treningen har jeg veldig god kontroll på. Jeg trener veldig bra, og jeg har en plan som fungerer. Når det kommer til kosthold, så er jeg ikke alltid flink, men jeg går jo ned i vekt....selv om det tar tid. Jeg burde nok ta en del grep om jeg vil gå ned raskere, men jeg er stort sett fornøyd. Jeg er blitt flinkere på kostholdsdelen. Jeg spiser både bedre, og sunnere, men i forhold til raskere vektnedgang, så er det ikke bra nok regner jeg med.

Diett er ikke et alternativ en gang, og det er heller ikke verken Grethe Rhode kurs, eller andre kurs. Jeg skal verken spise suppe, eller shake. Såpass flink som jeg har vært med å ta grep om treningen, så skal jeg klare kostholdsgrep dersom jeg finner ut at jeg ønsker der.  Jeg gjør det uansett på min måte uansett hva andre sier. Jeg tror også her på de små grepene : spise mindre porsjoner, redusere på enkelte matvarer, kanskje spise litt mer regelmessig, drikke mer vann - joda, det er nok ting jeg kan gjøre. For meg har det vært viktig å bruke lengre tid for heller og kunne leve tilnærmet normalt. Hadde jeg satt meg på diett, så hadde jeg aldri oppnådd det jeg har i dag.

En studie gjennomført ved et universitet i New York slår fast det jeg visste, men ikke håpet var sant : Hovedfokuset for å gå ned i vekt må være på kostholdet. Der er jeg ikke nødvendigvis helt enig egentlig. Hovedfokuset bør være det mentale før man tar grep om resten. Forskerne er ikke i tvil om viktigheten av trening, men trening alene vil ikke gi den store vektnedgangen. Jeg har absolutt gått ned i vekt siden jeg begynte min reise. Til sammen 50 kg visst man ser hva jeg veide på det aller tyngste. Dette har tatt år, så helt nøyaktig hva jeg har tatt av meg de to siste årene, det vet jeg faktisk ikke.  Jeg måler, så der har jeg kontroll, og der ser jeg at målene mine går den riktige veien, men vekten, og jeg er ennå ikke særlig gode venner. 

Det er mye jeg må bli flinkere til når det kommer til kostholdet. Jeg startet så friskt med å spise mere sunne knekkebrød, men jeg det skled jo ut etter hvert. Som med treningen, så må jeg kanskje få kostholdet mer inn i rammer. De små grepene i starten. Kutte ut noe, og erstatte med noe annet, men viktigst av alt, så må jeg lære meg å spise regelmessig. Jeg må spise mindre porsjoner, og jeg må være flinkere til disse mellommåltidene. Vann bør også stå på MÅ listen min. Jeg er forferdelig dårlig på å drikke vann. Jeg må bli flinkere til å tenke at jeg skal spise før tarmene skriker, og stoppe før jeg er så mett at jeg ikke kan bevege meg. Det positive oppi dette er at jeg ser mange av feilene mine, så jeg kan gå direkte inn, og ta en del tak. Noen " feil " ønsker jeg ikke å gjøre så mye med som for eksempel å kutte ned på Pepsi Max'en min - den skal ingen ta fra meg :-)

Jeg kaver ikke etter den slanke kroppen, men det er jo ingen tvil om at jeg ønsker å gå ned en del mer. Jeg har fortsatt en stor jobb foran meg, og uten å snakke for mye om tall, så er 30 kg et tall som jeg tenker mye. Hvor lang tid jeg skal bruke, det tenker jeg ikke noe på. Blir det 20, eller 40, så betyr ikke det heller noe. Det som betyr noe er hva jeg føler er greit. Når er det jeg er fornøyd? Den nye studien forteller heldigvis også hvor viktig trening er som et verktøy når man ønsker å gå ned i vekt. Trening er viktig - uansett om man skal ned i vekt eller ikke. Trening har rett og slett så mange helsefordeler at det er skummelt å la vare. Hør bare: trening kan forebygge diabetes, kontrollere blodtrykket, redusere stress, øke humøret, bedre immunforsvaret og hjelpe mot depresjon. Det er tonnevis av bevis for at trening er viktig, og forskningsarbeidet som nå har blitt gjort endrer heldigvis  ikke på dette. Jeg er fortsatt så utrolig glad for at jeg tok tak i den fysiske aktiviteten, og det mentale før kostholdet. For meg ble det den riktige plassen å starte. Da er grunnlaget mitt for å lykkes med ett bedre kosthold så mye bedre. 

Oppskriften på å klare å gå ned i vekt, den sitter vi selv på. Vi må selv bestemme oss hvilken vei vi ønsker å gå, og hvor vi ønsker å starte. Det som er det riktige for meg er ikke nødvendigvis det riktige for deg, og jeg tror det er så utrolig viktig å lukke ørene for det meste av alt man blir proppet full av når det kommer til råd, og tips. Vi vet alle så mye om både kosthold, og trening at vi fint kan lage vår egen plan, og få til vektnedgangen på vår måte. Skal man høre på alle råd, og tips som vi får overalt, så vil man bli så forvirret, og føle så på nederlagene at det ikke vil nytte. Det er kun du som vet hva som vil fungere for deg, og din plan, det er den som vil fungere.

 

En fantastisk nyhet!

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke alltid lett når man står alene. Man skal ha vilje av stål, og man må pushe seg selv hele tiden for ikke å gå på den vanlige smellen at man gir opp for fort. Du vet hvordan det er. Starte for fullt på mandag, hårete, store mål, og i løpet av ei uke, eller to, så er man tilbake i kjelleren, deprimert og lei seg.

Foto : Børre Eskedahl VG

 

Livet mitt før var som det nok er for mange. Jeg har trent på treningsstudio mange ganger. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg gikk ned, jeg gikk opp, og sånn var det i mange år. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen...og starte på nytt neste mandag.

Alene er det vanskelig. Jeg har heldigvis i løpet av de fire siste årene funnet både motivasjonen, og treningsgleden, og jeg klarer meg veldig godt alene. Samtidig savner jeg også gruppetimene vi hadde med treningsgruppen for overvektige. Uansett hvor godt jeg trener alene, så gir gruppetrening meg masse. Det å ha faste holdepunkter, det å være sammen med andre i samme situasjon, det betyr så utrolig mye. 

Her i Kristiansand hadde vi en egen treningsgruppe for overvektige. Det var for få som benyttet seg av tilbudet ennå så mange som selvsagt skulle bli med...Vi mistet treningstilbudet, men savnet etter en slik treningsgruppe, det har vært stort hos mange av oss som trente sammen. Ikke alle klarer seg like godt alene. Det å ha egne treningsgrupper for overvektige, det burde være et tilbud i alle kommuner. Det er ikke det samme å sette overvektige sammen med for eksempel hjertepasienter, astmapasienter, og kronikere. Man trenger å være en egen gruppe. Med økende fedme, så er det rart at kommunene kun tilbyr trening på grønn resept, et opplegg som gjerne kun går over noen få uker. VI trenger noe mer langvarig og fast.

Jeg har jobbet litt i kulissene for å få til ei ny treningsgruppe for overvektige, og jeg er stolt over å si at jeg har fått det til! Nå kan igjen overvektige trene sammen, og igjen så er jeg spent på hvor mange overvektige som blir med. Behovet er stort, så listen over overvektige som ønsker å bli med, den burde bli lang...men man vet jo at det ikke vil bli sånn. Det er en kamp å få overvektige med. Man vil gjøre noe med helsesituasjonen, men man vil ikke gjøre noe for det. Sånn er det dessverre ofte.

Bor du i Kristiansand og omegn, så kan du nå bli med å trene to ganger i uken på Crossfit Kvadraturen. Dette er ikke noe typisk treningsstudio, så her bør terskelen være mye lavere for mange. Vi er allerede en fin gjeng, men vi vil ha med flere! Crossfit er super trening for oss overvektige. Så bor du i og rundt Kristiansand, så håper jeg du blir med! Om du bor i Lillesand, Birkeland, Søgne, Vennesla - det er verdt å kjøre et lite stykke for å begynne med det du sikkert har ønsket så lenge, nemlig det å komme i bedre form, og få en bedre helse.

Foto : Børre Eskedahl VG

 

Noen får sikkert bakoversveis når det hører at overvektige skal trene crossfit. Noen har sikkert sett diverse videoer av knallhard og utfordrende trening. Glem det du har sett. Crossfit er en treningstype hvor man trener hele kroppen, og det er jo noe vi absolutt trenger. Styrketrening, sirkeltrening og kondisjonstrening er det vi skal trene. To ulike instruktører skal trene oss, og vi har bestemt oss for å prøve frem til jul for å se hvordan dette fungerer, og da etterpå evalurere og se fremover.

En av instruktørene, Charlotte Nevland sier dette om crossfit treningene for oss overvektige : " CrossFit er en veldig allsidig treningsform, hvor vi trener hele kroppen. Vi bruker funksjonelle bevegelser som skal være med på å gi en enklere hverdag med mer overskudd. Treningsopplegget er konstant variert, både i antall repetisjoner, øvelser, tid og intensitet.
Opplegget tilrettelegges for alle avhengig av form.Treningsopplegget vil alltid bli tilpasset hver enkelt. Både med å gjøre øvelser enklere eller vanskeligere, og ved å tilpasse vektene på de ulike øvelsene vi gjør. Dersom noen har noen plager eller skader vil vi finne alternative øvelser som kan gjøres istedenfor. "

Kanskje er det på tide å kaste alle unnskyldninger på båten, omrokkere på ukesplanen din om det trengs, og bli med! Mange savner et tilbud kun for overvektige, så nå er det på tide å vise at det er mer enn tomme ord. Nå har du muligheten til å starte reisen mot en lettere liv. Den aktiviteten du bør ha, treningen som hjelper deg på veien, den er nå rett foran nesen på deg.

Et sted må man starte. Jeg blir utrolig frustrert over unnskyldninger som folk kommer med for og ikke bli en del av ei treningsgruppe.  Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er ingen av de som holder mål. Det handler om å ta et valg. Det handler om prioritering. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livet ditt. Det handler om å ville gjøre noe med situasjonen du er i.  Vil du, så får du det til! Jeg blir veldig skuffet når jeg vet at i og rundt byen jeg bor i, så er det masse mennesker som hver eneste dag kjemper en kamp mot overvekten, og en helse som burde ha vært så mye bedre. Fedmeproblematikken bare øker, og istedenfor å tro at noe skal falle ne di fanget på oss, så kan man nå ta grep. Nei, det er ikke lett, men det er heller ingen umulighet.

Du vil svette, du vil tro at hjertet stopper, du vil bli så sliten at du nesten griner, kroppen vil verke...men det går helt fint. Du vil overleve hver gang :-) Trening skal merkes. Man skal svette, og slite. Husk hvilken gevinst det vil gi deg! Treningstilbudet er også supert for alle gutter og menn. Sist gang vi hadde treningsgruppe, så hadde vi kun noen få haner i flokken, denne type trening er nok mer noe menn vil like. Treningene er for menn og kvinner, og i alle aldre, Har du vondter og utfordringer, så vil det bli tilrettelagt for deg.

Blir du med i treningsgruppen vår? Vi må nå bli en fin gjeng, og så starter vi opp. Det blir å binde seg til en mnd i første omgang. Ta kontakt med meg i innboksen på bloggens Facebook side, eller på min private Facebook side, så kan vi snakke sammen, og du få mer informasjon. Håper at vi denne gangen for motivert mange Krsandere til å bli med :-)

 

Det er ikke akkurat status å være tjukk

Jeg sitter og leser. Jeg nikker, og kjenner i magen at det jeg leser går rett dit som et hardt slag. Det er jo akkurat sånn det er, og det er jo akkurat slik jeg har følt det i mange år. Helsepolitiet av " perfekte " mennesker som skal fortelle hvem jeg er ved å se på meg. De trenger ikke kjenner meg. Det er nok at de ser på meg, og ved å se på den store kroppen min, så ser de en lat person uten viljestyrke , og som neppe kan være blant de smarteste. Ingen smart person ville latt kroppen forfalle på den måten som tjukke mennesker gjør.

Jeg har lest Carina E. Carlsens innlegg som ble trykket i VG i sommer hvor hun skriver så utrolig bra om at det å være tjukk fortsatt er det verste man kan være i 2018. Noen kan sikkert le, men det er sant. Det å være tjukk er som å være lavest nede på rangstigen. Det er ikke akkurat status å være tjukk. Det er en grunn til at så mange tjukke sliter med psyken. Ikke bare skal man takle egne følelser rundt egen kropp, men man skal også takle blikk og kommentarer fra så mange andre. Det er nemlig helt ok å snakke ned tjukke mennesker. Det er liksom lov å si stygge ting om tjukke mennesker, og dessverre så tror jeg det alltid vil være sånn. Det er fortsatt så mange mennesker der ute som bare ved å se en stor kropp kan fortelle hele verden hvem du er. Vi tjukke er late, dumme, vi har ingen mål i livet, og i følge samfunnsnormen, så er vi definitivt ikke vellykka på noen plan. Det er tynne mennesker som er vellykket.

Jeg har mine svære tømmerstokker, og jeg har overvekten min. Kanskje jeg burde gå med skilt rundt halsen som forteller hele verden at jeg er tjukk av en grunn, eller at jeg faktisk har klart å gå ned 50 kg på egenhånd. Alle som bærer ekstra vekt vet at det det er en risiko.  Vi er faktisk ikke dumme. I tillegg til egen kunnskap, så har vi hørt det i alle år fra alle andre. Samtidig så er det faktisk ikke slik at en stor kropp er ensbetydende med dårlig helse. Det er faktisk tjukke mennesker som trener, og som er aktive, og som kan ha en sunnere kropp enn de som har den kroppen samfunnet mener man skal ha. Det er likevel ikke greit at vi som bærer ekstra kilo på kroppen skal bli forskjellsbehandlet for hvordan vi ser ut. Selv om man har en stor kropp av en eller annen grunn, så betyr ikke det at man ønsker at alle skal være det. Man hyller ikke overvekt.

All overvekt har en årsak, alle store kropper har en årsak, men den årsaken er ikke så interessant for mange. De ser bare en stor kropp, og en lat, viljeløs person. De ser en kropp hvor alt av alarmer ringer. Her er en kropp som forfaller etter alle kunstens regler tenker mange. Dessuten er det sosialt akseptert å kommentere en annens vekt og kropp. Noen tror de rett til å si hva de vil. Jeg tør vel  påstå at det er få andre grupper i samfunnet som opplever den stigmatiseringen som store mennesker gjør.

Det er ikke akkurat status å være tjukk. Tjukke blir diskriminert. Er det ok å diskriminere på bakgrunn av hvordan kroppen ser ut ? Man opplever diskriminering ved jobbsøking, man opplever det i helsevesenet, i media. Jeg får så mange henvendelser fra personer som stadig opplever dette, og kanskje spesielt i helsevesenet hvor man skulle tro at de visste bedre. Leger som forteller deg at uansett hva du kommer til de med, så er det fordi du er for stor. Vekten er i følge så mange leger årsaken til alle utfordringer man måtte ha. Jeg fikk tårer i øynene den gangen jeg faktisk opplevde at en lege ikke skyldte på vekten min, og kunne fortelle at jeg hadde hatt de samme utfordringene om jeg hadde veid 50 kg.

Er vi hårsåre ? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, min kropp, eller mine tømmerstokker. Hvorfor har andre behov for å snakke om hvorfor jeg er som jeg er ? Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Ikke anta noe! Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. De man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin, eller de som sitter på nett og lirker det utroligste ut av seg. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Hva er deres utfordringer siden de må rakke ned på andre? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel er det vi overvektige som blir den tapende parten. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du ser ut som du gjør. Det er så lett å si " Ikke bry deg", men det er faktisk ikke alltid så lett. Det er et sårt tema for så mange.

Jeg tåler sannheten, og det tror jeg de fleste gjør, men sannheten kommer jo aldri frem. Ingen vet hvorfor jeg er som jeg er, og hvorfor beina mine er så store som de er. Problemet er jo at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor jeg er overvektig, de vet ikke hvorfor beina mine er store, og stygge. De vet ikke hvor vondt jeg har, eller hvor hard huden er. De vet ikke hvilke utfordringer som følger med min sykdom. De kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det denne historien de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned. Ingen har rett til å kommentere hvordan andre ser ut. . Har man ikke noe positivt å si, så kan man vel sannelig holde munnen lukket!

" Livskvalitet trumfer fettprosent any day " skriver Carlsen i innlegget sitt - og det er så herlig å lese! Det er sånn det skal være. Vis livsglede uansett hvilken kropp du bærer. Livsglede har ikke noe med kropp å gjøre. Livet skal leves, og nytes, og det er vel kanskje en ting som vil sette helsepolitiet litt ut om de faktisk ser glade, fornøyde tjukke mennesker. Samfunnet forteller oss det ikke, så da bør vi kanskje være flinke til selv å fortelle det - at vi er flotte akkurat som vi er. Jeg er like fin, og like mye verdt som naboen min med sine 60 kg. 

Jeg har akseptert at beina mine er som de er. De er langt fra vakre, de er store som stokker, det kommer noen åreknuter frem her og der, men beina er mine, og det er disse jeg skal leve sammen med. Det beste jeg kan gjøre er å samarbeide med de, trene godt...og akseptere.

Grønt faktisk

Reklame | Pont Neuf

Grønt har kanskje vært en farge jeg har unngått. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor, men jeg har liksom ikke tidligere vært så fortrolig med grønt. Lime har vært en lekker farge jeg har hatt en del klær i, men sterk grønn, eller mørk grønn, det har jeg nesten aldri eid. Ikke før nå.

Det er rart hvordan smaken endrer seg. Man våger mer. Kanskje har jeg sett på grønt som en vågal farge selv for meg som elsker farger. Kanskje har jeg trodd at jeg ikke kler grønt, men det gjør jeg absolutt. Kanskje har jeg liksom bare aldri likt grønt like godt som så mange andre farger. Men smaken endrer seg ganske mye i løpet av årene.

Denne vinteren blir det mye grønt i vinterkolleksjonen til Pont Neuf. Dere kan bare glede dere. Jeg skal en dag senere vise dere de grønne, lekre plaggene som nå er i butikkene fra Pont Neuf. Lekre plagg i lekre grønne farger. Her er det ikke den mørke grønne som ofte har vært på høst og vinter plagg. Dette er spenstige, grønne farger.  Jeg blir så utrolig glad av farger! De av dere som synes høst og vinter er en tung tid, da kan farger gjøre veldig godt. I alle fall får farger meg til å smile.

Tunikaen jeg fikk forrige uke fra Pont Neuf - den er spenstig den! Grønt og sort sammen, og med spenstig mønster. Tunikaen som nok er kjole til veldig mange, den sitter så utrolig fint på kroppen. Jeg kunne nok hatt den en størrelse mindre. Da hadde den sittet enda mer inntil kroppen, men den ser ikke for stor ut, så det er jeg komfortabel med. Jeg skjønner jo nå at jeg trenger en størrelse mindre enn før i Pont Neuf, og det er en god følelse.

Spenstig i farge og mønster. Grønnfargen er ganske sterk, men jeg falt pladask med en gang jeg fikk den på. Egentlig litt for sterk farge for meg....trodde jeg, men jeg synes den er rålekker! Jeg hadde den på meg på bytur her om dagen med en lys rosa, tynn dunjakke over. Jeg likte antrekket veldig godt. Jeg merket at tunikaen tiltrakk seg oppmerksomhet, for man synes med den på, og jeg fikk flere kommentarer på hvor flott den var.

Jeg elsker Pont Neuf - det vet dere, og vinterkolleksjonen, der er det mye lekkert! Mye grønt som jeg skal vise i ett senere blogginnlegg, og der er også en del rødt som er flott til jul, og der er selvsagt også litt sort. Dere kan se vinterkolleksjonen her : http://pontneuf.dk/vinter-2018/

Jeg har blitt mormor!!

Kl.09.57 onsdag 24.oktober kom Henry til verden, og jeg er blitt mormor til verdens nydeligste prins. Tårene triller bare ved å tenke på at jeg nå har fått ett nydelig barnebarn. For en gave! For en lykke! Jeg er helt fortapt i den lille, nydelige prinsen.

24 dager før termin kom Henry til verden. Så nydelig, så perfekt! 3240 gram og 50 cm lang. Fødselen gikk fint, og jeg er så utrolig imponert over datteren min. Under hele graviditeten har hun vært så rolig, og så klar for rollen som mamma. Hun har imponert meg hele veien. Hun er også utrolig heldig som har en samboer som hele tiden er tilstede. De kommer til å bli flotte foreldre til lille, nydelige Henry.

" Livets dessert " kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og jeg tror på hvert eneste ord. Jeg er helt i ekstase. Man blir jo helt tullete. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor stort dette er, og hvor mye jeg gleder meg til å få være mormor, og tilstede i Henry sitt liv.

Jeg håper jeg blir verdens beste mormor. Jeg har så mye å gi til den lille prinsen. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Henry kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som mormor har jeg lov på en mormors måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse, men tid sammen med mormor skal være vår tid, en spesiell tid :-) Jeg vil være mormoren som tar del i det som skjer i livet til lille Henry.

Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå har blitt mormor. Det er tusen følelser inni meg. En liten gutt skal berike livet mitt. Det å få se barnebarnet mitt for første gang, det var helt ubeskrivelig. Det kom mange gledestårer, også når jeg kom hjem etter det første besøket. Jeg er så utrolig heldig som får oppleve å bli mormor. Henry er for øvrig oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Det betyr mye at mitt nydelige barnebarn ble oppkalt etter han.

Jeg er blitt mormor til den vakreste gutten i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille prinsen oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3