En følelse verdt å kjenne på

Klesskapene mine lider for tiden, eller egentlig, så lider de vel alltid. Jeg får sannelig håpe at ingen av plaggene sliter med klaustrofobi, for da er det mange som hyperventilerer der inne. Det er så mye klær, og så lite plass til noe nytt. Alt henger så tett at en del plagg vet jeg sikkert ikke at jeg har. Jeg tror nesten det kunne ha vært en oppdagelsesferd om jeg hadde tatt ut ett, og ett plagg. Jeg hadde funnet klær som jeg ikke husket at jeg hadde, jeg hadde funnet klær som nå garantert er for store, og så hadde jeg nesten grått en tåre over plaggene jeg nesten aldri har fått brukt fordi noen klær bare må overskygge andre. Jeg tror ikke det er plass til en eneste kleshenger til, og jeg har ikke bare et skap, men en hel garderoberekke. I tillegg har jeg to klesstativer fra Ikea på Celinas gamle rom. Normalt vil jeg anta at dette skulle være mer enn nok med plass, men....jeg er bare så utrolig glad i klær at det er blitt trangt om saligheten etter hvert. Jeg har også tatt noe av min kjæres plass uten at jeg tror han har merket så mye til det. Han har i alle fall ikke sagt noe :-)

I går var jeg ved godt mot, og startet i det ene skapet for å gå nøye gjennom garderoben, men jeg ble plutselig veldig sliten gitt. Jeg så fort at her var det ingenting jeg verken kunne bytte ut, eller selge. Det var jo selvsagt plagg jeg kunne tatt ut, men jeg blir jo så glad i alle klærne mine, og det river litt i hjertet når jeg bare må innse at noe må bort. Plaggene som er for store skal jeg ALDRI inn i igjen, men likevel så henger de der. De er jo like fine som da jeg kjøpte de, og garantert aldri, eller veldig lite brukt. Jeg liker ikke å gå rundt i telt, så hvorfor skal de klærne som er for store fortsatt henge der ? Jeg er veldig enig med meg selv at jeg aldri skal gå i de størrelsene igjen, så tankene mine samarbeider ikke alltid like fornuftig. Alle som jobber for å gå ned i vekt sier jo at man aldri skal tilbake til den høye vekten. Ikke alle klarer å forbli nede, men noe inni meg sier at jeg har fått såpass mye på plass både mentalt, og fysisk at jeg vil klare det. Jeg har troen på meg selv. Jeg jobber så beinhardt for dette.  De klærne som henger i klesskapet ubrukte, eller nesten ubrukte, og som fortsatt passer, det er kanskje på tide å begynne og bruke dem, men da må jeg kanskje få en noe bedre oversikt over hva jeg har.

Det blir fort en liten skattejakt når man rydder blant alle plaggene som henger tett i tett. Plutselig dukker den ene skatten etter den andre opp, flotte skatter som jeg helt hadde glemt bort, og også noen som jeg ikke husket at jeg hadde kjøpt, og som blir de fineste skatter sånn plutselig. Det er selvsagt ille, det er et luksusproblem at man har så mye som man har, og i tillegg absolutt ikke eier oversikt, men på en annen side, så blir det jo nesten som å shoppe på nytt uten å bruke penger.  Mens jeg holdt på med " ryddingen ", så fant jeg på en av hyllene noen gamle klær. Jeg vet ikke hvor gamle de kan være, men jeg tror nok de må være rundt 15 år gamle. En lyseblå cardigan, ett par sorte tunikaer, og en overdel jeg brukte ved spesielle anledninger. Når jeg tok de ut, så oppdaget jeg fort at dette er klær jeg ikke passer i dag, men jeg måtte ta dem på meg mens jeg kjente på en veldig god følelse. Dette var klær jeg brukte når jeg var på det største, og jeg sliter med å huske hvordan jeg har vært, og hvordan jeg er nå. Jeg ser, og vet at jeg har mistet mange kilo, men likevel, så er det vanskelig for meg og virkelig se det. Hodet er ikke alltid på samme plassen som realiteten. Når noen kommenterer vektnedgangen, så blir jeg så fantastisk glad, men samtidig, så husker jeg ikke helt hvordan jeg var på det største.Det er da Trond tar frem bilder fra den tiden sånn at jeg kan se det med egne øyne, eller det at jeg faktisk fant disse gamle klærne, og tok de på meg for å virkelig og kunne se at der var en stor forskjell.

Det var en veldig spesiell følelse det å ta på seg disse klærne. For det første, så har klærne minner. Jeg husker godt den lyseblå cardiganen som datteren min kalte " mammajakken ", og som hun synes var så fin.  Alle klærne var veldig for store, alt hang og slang rundt meg. Den første tanken som slo meg var " er det mulig ? " Har jeg virkelig vært så mye større for disse årene tilbake enn jeg er nå ? Klærne løy jo ikke. Jeg husker godt at jeg fylte disse klærne, og jeg husker hvordan jeg virkelig slet i perioder med å få klær. Vi skal ikke så mange årene tilbake før 54/56 var den største størrelsen man kunne få tak i. Etter hvert kom det også aktører på banen som kunne tilby klær helt opp i str. 64. Jeg husker at jeg i en periode hadde noen plagg som viste str. 60/ 62, men ellers brukte jeg mye 58. I dag bruker jeg fra str. 48-52, så hodet mitt må jo bare fatte at en del kilo er borte fra kroppen.

Det var en følelse av herlig lykke i noen minutter, eller egentlig var jeg vel ett stort smil resten av dagen, men det er rart hvordan hodene våre er skrudd sammen. Istedenfor og tillate seg selv å kjenne på denne fantastiske følelsen, så kommer der en liten luring opp på skuldren for å prøve å legge litt mørk skygge over gleden." Du har langt igjen " sa denne irriterende, negative saken i hodet mitt . Hvorfor dukker denne styggen alltid opp når jeg kjenner på masse gode følelser? Hvorfor må jeg alltid ha med et men ? Hvorfor må der alltid være negative tanker opp i alt det positive? Hvorfor kan jeg ikke bare glede meg over den herlige følelsen over de gamle klærne som satt som telt på meg istedenfor å tenke på den lange veien jeg har igjen å gå? Hvorfor kan jeg ikke glede meg over alle kiloene som er borte fra kroppen min, alle cm jeg har gått inn istedenfor å tenke på alle kiloene som er igjen, og som må bort. Hvorfor må jeg tenke sånn - hvorfor kan jeg ikke bare kjenne på gleden ? Jeg skjønte i går at jeg har en jobb å gjøre når det kommer til de tankene der. Jeg er verdensmester i å finne noe negativt når det kommer til å rose meg selv istedenfor å tillate meg selv å tenke positivt, og være stolt. Jeg er jo veldig stolt, men så er dette alltid dette ordet... men....



Jeg elsker klær, og jeg liker å føle meg vel. Før handlet jeg nok veldig på impuls, og kjøpte nok mange plagg som jeg ikke burde ha kjøpt. Plaggene som virket så fine på når jeg prøvde de i butikken, eller plagg jeg ble fortalt at jeg var så fin i, og som faktisk ikke så ut når jeg fikk de på meg hjemme. Jeg tror mange kjenner seg igjen i akkurat dette. For noen år tilbake, så ble det nesten litt sånn " panikkshopping " - fant man noe som passet, så kjøpte man det, kanskje til og med ett i hver farge, men for min del ble slike plagg bare hengende, og jeg kastet masse penger rett ut av vinduet. Nå er jeg heldigvis mye flinkere til og kun kjøpe det jeg føler at jeg passer, og kler. Jeg shopper ikke lengre kun for å shoppe, og jeg er blitt mer bevisst på hva jeg kjøper. Heldigvis er det så utrolig mye dyktig betjening rundt forbi i ulike stormotebutikker, og jeg føler meg trygg når jeg handler på disse spesialbutikkene. Ofte vet de bak disken hva du sliter med fordi de er store selv. 

Jeg blir så utrolig glad når jeg ser at stormotebutikker bruker store, frodige og flotte damer bak disken. Det blir for meg ikke helt det samme å treffe på ei slank i bak disken som ikke har kjent på mine utfordringer, og som ikke kan dele av sine erfaringer. Jeg tenker at vi som er store absolutt kan kle oss fint fordi om vi bærer ekstra vekt - hvorfor skal vi ikke kunne det? Hvorfor skal vi gjemme oss i store joggebukser, og hettegensere, eller hvorfor må vi kle oss i klær som er altfor trange, og altfor små? Fordi om vi er store, så skal vi ikke gjemme oss bort! Istedenfor å bruke penger på en ny joggebukse, og en ny hettegenser, så bruk heller pengene på klær som får frem det flotte i deg! Klær som får frem kvinnen i deg. I dag er det mange muligheter i forhold til pris på klær, så det er muligheter for de fleste til og kunne kjøpe seg klær ut i fra hva hver enkelt har anledning til. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser flotte kvinner gjemme seg bort i klær de absolutt ikke skulle hatt på seg, og jeg blir lei meg når jeg vet at noen føler de ikke er fine nok, eller gode nok fordi om de bærer ekstra kilo. Jeg tror mange ville ha følt seg helt annerledes dersom de hadde fått kjenne på følelsen av å være velkledd, det å føle seg flott, og dermed slippe å føle på behovet for å gjemme seg bort. Du er flott, og du skal skinne!

Bildene i dag er bilder av det jeg har kjøpt på salg i sommer. Den limegrønne, tynne jakken er fra DNY, og er flott både i passform, og ikke minst farge. Nydelig å ha på seg. Toppen under er fra Q'neel, og disse har jeg et par av. Veldig fine å ha under for eksempel cardigans. Disse er uten arm. De er så klassiske, og passer til så mye samtidig som de faller så fint. Vær obs på at disse toppene fra Q'neel er store i størrelsen. Jeg har str. 44, og 46 i disse, men så skal de og være litt vide. Jakken i marine, og hvitt, den har jeg sett på ei stund. Litt sånn maritim stil, noe som egentlig ikke er meg i det hele tatt, men denne var så fin, og den var fin på. Jeg har en del overdeler som trenger ei jakke over. Jakken er fra Zhenzi. Begge kjøpte jeg på sommersalget hos Nais i Lyngdal. Når jeg ser på klesskapene, og klesstativene mine, så er jeg noe usikker på om det blir mer salg på meg i sommer....

Lekker høst!

I butikkene er sommersalget i gang for fullt, og man kan gjøre mange gode kupp i disse dager. Jeg har egentlig ikke handlet noe særlig på salget i år, og det er vel rett, og slett fordi jeg føler jeg har det jeg trenger, og litt til :-) Jeg var innom favorittbutikken min, Nais i Lyngdal på onsdag, og jeg gikk jo ikke helt tomhendt derfra. Det ble en nydelig limefarget overdel fra DNY samt ei utrolig flott, kort jakke fra Zhenzi til å ha over tunikaer, og overdeler uten arm.


Denne modellen fra Pont Neuf er jeg veldig glad i. Den heter Gitty, og har en flott fargekombinasjon denne høsten.

 

Mens butikkene tømmes for sommervarer, så begynner høstvarene å komme. Selv om vi bare er i slutten av juli, så er høsten på vei til butikkene. Zhenzi med sin Pre Fall kolleksjon er i en del butikker, og Pont Neuf er på plass i en del butikker med varer fra deres høstkolleksjon. Der er mye lekkert som kommer denne høsten! Jeg er så glad for at det også kommer farger! Selv om det er høst, så trenger vi ikke gjemme oss bort i det sorte, det grå, og det brune. Om ikke alle bruker de sterke fargene gjennom høst, og vinter, så gjør det mye med oss at vi kan bruke litt farger selv om vi demper oss ned noe i forhold til vår, og sommer.

Pont Neuf sin høstkolleksjon er lekker dere! Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Min søster prøvde Pont Neuf for første gang her om dagen, og man så med en gang hvor fin passformen var til henne. Man ser virkelig hvor mye passformen har å si. Det å finne plagg som kler kroppen man har, det skal jeg love deg betyr mye. Tidligere har jeg kanskje ikke brydd meg så mye om passform, men det gjør jeg nå.

Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Det tok tid for meg å kjenne på at jeg kunne gå med kroppsnære overdeler. Hodet sa store, vide overdeler, speilet, og fornuften sa noe helt annet. Dersom du sliter med å få til å gå med kroppsnært, så kan du jo begynne med å ta på deg en topp under, en topp som kanskje har bittelitt hold in effekt. På den måten, så er det nok lettere å venne seg til det. Ikke en topp med masse hold in, for det er jo bare ubehagelig å ha på seg, men der finnes topper som holder inn litt, og som man faktisk kan puste i, og føle seg vel i.

Pont Neuf høsten har flotte farger, og spennende design, som alltid. Jeg blir aldri skuffet over Pont Neuf. Der er alltid plagg som ikke jeg kler. Plagg som er for korte, bukser som jeg ikke passer, men det meste er klær for mitt øye, og min kropp. I høst kommer det mye i en nydelig høstgul farge. Jeg hadde faktisk ikke trodd at jeg ville kle den fordi gult vel har vært den fargen jeg alltid har rygget unna, men den høstgule fra Pont Neuf, den kledde jeg. Den høstgule er så nydelig! Ensfarget høstgul kommer det, men det kommer også høstgul i spennende design sammen med andre farger. Det kommer også en ulljakke i denne flotte fargen nå i høst.

Bildene får dere ta som de er. Jeg har slitt litt med å få ei hel natts søvn den siste tiden, og det merkes på øynene. Jeg får panikk når jeg ser poser under øynene, så om noen har gode tips til noe som virkelig demper poser, så tar jeg i mot tips med stor takk :-) Jeg er ikke redd for å bli eldre, men poser under øynene, der sliter jeg litt :-) En modellkarriere ligger vel heller ikke der fremme, men det er nå meg på godt, og vondt :-)

Modellen her heter Rosette.


Denne modellen heter Helga


Stilig design på denne modellen som heter Sille

I tillegg til den nydelige høstgule som vil varme opp når høsten banker på døren, så kommer det plagg som er plommefarget, en farge jeg elsker. Det kommer litt petrol i tillegg til grått, sort, og spennende design med blåfarger. Det sorte er for det meste sammen med andre farger, og det gjør så mye synes jeg. Jeg synes Pont Neuf er så flinke med farger til alle årstider, farger tilpasset den årstiden man er i. De forlater sommerens sterke, flotte farger, og over til mer varme farger når høsten kommer.


Pont Neuf sin høstkolleksjon består som vanlig av mange flotte tunikaer, og kjoler. Jeg bruker kjolene som tunika med mine 178 cm, men der er også tunikaer som har en kortere lengde. Pont Neuf høsten har også bukser, skjørt og cardigans. Jeg synes jo absolutt at Pont Neuf er en ener på kjoler, tunikaer og cardigans. Pont Neuf produserer sine klær fra str. XS til 3 XL. 3 XL . Noen plagg kommer også denne høsten opp i størrelse 4 XL, noe som tilsvarer str. 56.  Høstkolleksjonen er allerede på plass i en del butikker. Jeg vet at  Alexis Mote har en del i sine butikker + nettbutikken, Cinderella har en del på plass, og det samme har Wilhelmines, og Litt Extra. Du kan se høstkolleksjonen til Pont Neuf her : http://pontneuf.dk/eng/spring-2017/

 

Følg meg gjerne på Instagram : heidirosander

 









 

Spis mindre du jenta mi

Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon...Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer - spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.

Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor " normalen ", men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk...! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.

Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten? For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne...hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig...?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn - kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke? 

Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen? Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier " unnskyld jeg er syk" for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra? 


 

Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken....Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn  normalvektige....

Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er " å ta seg sammen " ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere :-)  Overvekt har ofte en årsak som  kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie

<3 Orange lykke <3

Orange lykke altså? Lykke kan jo ha alle himmelens farger, eller det blir vel ikke lykke når fargene blir mørke, men alle andre farger kan vel være lykkefarger? Det er lykke jeg skal skrive om i dag, og jeg skal skrive om orange lykke, for det er den fargen som ble lykke for meg for kort tid tilbake. Noen vil kanskje le litt, og ikke helt se at man kan bli så glad, og så lykkelig over en " liten " ting, men for meg er ikke dette en liten ting. Jeg har skrevet det mange ganger, men for meg som er en størrelse for stor, og som har kjent på det hele livet, så blir små ting for andre ofte store ting for meg. Det som er en selvfølge for mange, det er ikke nødvendigvis en selvfølge for meg. Dette merker man spesielt godt når man er stor både her, og der. Da kan utfordringene fort stå i kø til tider. Da kan " små " ting ofte bli en verden av lykke for meg.

Forrige mandag skrev jeg om gode joggesko. Jeg har funnet mitt favorittmerke - jeg digger mine Ascics sko! Fantastiske sko til mine tømmerstokker. Utrolig gode for mine lymfebein. Det og endelig finne joggesko som er SÅ gode, det betyr mer enn du aner. I min jakt etter gode joggesko, så har jeg ofte sett alle disse joggeskoene som finnes til damer i all verdens nydelige farger. Jeg har alltid måttet gå slukøret forbi alle disse fargerike joggeskoene fordi jeg må i herreavdelingen, og menn går nok verken med rosa, eller lilla joggesko. Jeg har vært så irritert, og frustrert over at produsenter ikke kan se at også mange kvinner har store føtter. Det er ikke så uvanlig at kvinner må ha sko som er større enn str. 42. Vi er ikke en liten rase helt for oss selv. Vi er ganske mange. Vi vil og ha fine, fargerike, og gode joggesko. Frustrasjonen har vært stor, og jeg har vært ganske sinna også, men det hjelper så lite...

For kort tid siden, så opplevde jeg lykke på høyt plan, en av disse var orange lykke. Du lurer kanskje på hva slags lykke en orange lykke er? Jeg har skrevet om det før, men jeg følte jeg måtte følge det opp etter innlegget forrige mandag om gode joggesko. Orange lykke, det er flotte, stilige, orange joggesko fra Nike! Tenk dere, jeg har fått meg orange joggesko, noe jeg har ønsket meg så lenge! Jeg har flere ganger på bloggen uttrykt frustrasjon over at jeg må gå i herreavdelingen når jeg skal kjøpe meg joggesko. Det er ikke gøy å gå i herreavdelingen når man er kvinne! Når jeg må gå i herreavdelingen, så ender jeg jo også opp med joggesko uten for mye farger. Dameavdelingen bugner av joggesko i flotte farger! Her er det rosa, lilla, orange, turkis - man finner alle regnbuens farger i joggesko. Til menn er det helt annerledes, og jeg ser den at menn ikke akkurat har lyst til å gå rundt med de samme fargene som oss kvinner på joggeskoene. Der er riktignok blitt litt mer spreke farger også til menn, men ofte ender jeg opp med joggesko som går i hvitt med litt farger, eller en lys blå farge. Jeg har faktisk et par som er i en sprek grønnfarge, men jeg vil ha rosa, jeg vil ha lilla, jeg vil ha orange og turkis! Jeg vil ha stilige farger til mine store føtter.

Jeg har virkelig lett etter spreke, fine farger. Jeg har etterspurt farger på joggesko til oss kvinner som må over størrelse 42. Jeg har sendt mailer til produsenter, men egentlig aldri fått noe ordentlig svar på om der finnes gode, stilige joggesko for store kvinneføtter. Ryktene har svirret, men jeg har aldri funnet ut om det har vært hold i ryktene. Det er mange kvinner som har store føtter, og som aldri kan finne sko i ordinære butikker. Jeg synes det er en skam jeg at ikke skobutikker er for alle. Alle butikker burde ha et utvalg i store størrelser så lenge det produseres. De aller fleste skobutikker slutter på størrelse 42 til kvinner, og så slutter de vel på 46 til menn vil jeg tro. Vi kvinner, og menn med store føtter, vi kan ikke bare ta en tur til byen for å kjøpe oss sko. Det er en større utfordring enn det. Her i Kristiansand hvor jeg bor, så er vi heldige og har en butikk som går opp i størrelse, men slike butikker burde det finnes mange av! Heldigvis så finnes det spesialbutikker, og den som vel er størst på sko i store størrelser, den finner man i Oslo.

Når min bedre halvdel, og jeg er på Østlandet, så er det en butikk jeg alltid må innom, og det er Store Sko i Oslo. Store Sko er en flott butikk for oss kvinner, og menn med store føtter. Store Sko starter sine sko der ordinære skobutikker slutter, så her kan alle kvinner som trenger skostørrelse over 42 finne seg flotte sko! Også menn med store føtter har her ett utrolig godt utvalg av sko. Her finner man alt fra joggesko til pensko. Her er det både støvletter, og skoletter. Forrige gang jeg var på Store Sko, og jeg åpnet døren til butikken,  så strålte de mot meg. Der stod de, et par flotte, orange joggesko fra Nike! Orange, skikkelig knallfarget joggesko som jeg så lenge hadde ønsket meg! Her var det ikke bare orange joggesko. Her stod de flotte fargene på rekke, og rad. Her var det rosa, her var det turkise, her var det en masse flotte farger! I tillegg var dette damemodeller, og innehaveren av Store Sko kunne fortelle at der er forskjeller på joggesko til kvinner, og joggesko til menn, så for meg ville det jo være optimalt og få på meg en damemodell.

Jeg kjente jeg var uhyre spent på om jeg ville finne min størrelse blant alle de flotte joggeskoene. Det var så jeg nesten ikke våget å spørre hvor høyt opp de gikk, men det var min lykkedag. Joggeskoene gikk opp i str. 44.5, så gjett om jeg var fort til å prøve de på. Joggeskoene satt som et skudd! Dette er lykke damer, joggeskolykke! For meg som er vant til å gå slukøret til herreavdelingen for å finne noen joggesko som ser minst mulig herre ut, så var det virkelig lykke å finne så stilige, og flotte damemodeller som passer mine store føtter. Dette er lykke, og jeg smilte fra øre til øre resten av dagen. Jeg smiler fortsatt jeg når jeg kikker på de flotte joggeskoene som ble med meg hjem til Kristiansand :-) Tommel opp for Nike som også tenker på oss damer med store føtter, og tommel opp for Store Sko som tar inn disse flotte joggeskoene. Nå gir det ekstra glede på trening når de orange joggeskoene er på. Høres sikkert rart ut, men jeg blir veldig glad av det. Fortsatt er det Asics som er den store favoritten, men disse Nike skoene er også utrolig gode! Jeg velger ofte de orange fra Nike når jeg skal på tabata, eller styrke, så velger jeg Asics skoene når jeg trenger bedre støtte, og mer demping som feks på intervalltreningene på tredemøllen, eller når jeg skal gå turer. Nå står rosa joggesko på ønskelisten min :-)

Lykken kan også være orange dere - orange joggeskolykke!

Lett som ei fjær

Stormberg er en av få produsenter av tur, og treningsklær som ser behovet for at denne type klær også er å få tak i for oss som bruker store størrelser. Det hyles i alle kroker om at overvektige må bli mer aktive, og da er det faktisk sånn at vi også trenger gode klær. I ordinære sportsbutikker, så stopper man ofte på str. 46, og en str. 46 er ofte heller ikke noe å skryte av, for størrelsene er ofte veldig små. Man skal ikke ruve så mye, og ha så mye ekstra på kroppen før man må opp litt i størrelse. Selv om man alltid kunne ha ønsket seg ett større utvalg, og endringer som er mer tilpasset store kropper, så får man som en størrelse for stor både tur, og treningsklær hos Stormberg opp til størrelse 5 XL.

I dag er ofte mye av spesielt turklærne som blir produsert så fine at det også blir hverdagsklær. Stormberg sine jakker er ett veldig godt eksempel på det. Alle mine Stormberg jakker er jakker som jeg bruker i hverdagen. Stormberg er også utrolig flinke på farger, og jeg blir i alle fall skikkelig glad når jeg tar på meg fargerike plagg. Jeg er veldig glad i farger på overdeler, og jakker. Bukser liker jeg nok best at er nøytrale, og ensfarget. På bilder fra slutten av 80 tallet, så ser jeg meg selv stolt i blomstrete bukser, ganske store blomster i aprikos, og som om ikke det var nok, så er blusen i det samme blomstrede mønsteret. Jeg husker at jeg følte meg så flott. Jeg vet ikke om jeg hadde følt akkurat på de samme følelsene i dag. Det er kanskje godt man endrer en del på smaken gjennom årene, men om moten skulle komme i full fart tilbake, så har jeg tatt godt vare både på buksen, og blusen. Man finner jo blomster på plagg i dag også, men ikke helt som på slutten av 80 tallet heldigvis.

Det kommer stadig inn nyheter både i nettbutikken, og butikkene til Stormberg. Der er kommet nyheter både i jakker, fleecejakker og turbukser, også i store størrelser. De store størrelsene går som sagt opp i str. 5 XL, og visst du ikke vet hvilken størrelse du bruker hos Stormberg, så anbefaler deg at du måler deg, og så sammenligner med måletabellen som ligger i nettbutikken. Jeg vil tro at i de fleste tilfeller, så er str. 5 XL en str. 54/56, men det kommer an på plagget.

Blant nyhetene til Stormberg nå i sommer, så finner man bla Stavberg dunjakke. Du synes kanskje det er ille å snakke om dunjakker i juli, men Stavberg er en av disse tynne lettvektsdunjakkene som også kan være fin å ha bla på en litt kjølig sommerkveld. Stavberg dunjakke er en godt isolerende helårs lettvektsdunjakke med god bevegelsesfrihet. Dunjakken er velegnet som mellomplagg under en skalljakke på ekstra kalde vinterdager og som ytterjakke resten av året.

Stavberg er en av nyhetene i store størrelser, og jakken er utrolig behagelig å ha på seg. Jeg elsker disse tynne dunjakkene, og det er jo som å ha på seg luft, lett som ei fjær.  Stavberg kombineres i to farger, oliven ( jeg vil kanskje heller si grå ) og lilla. To flotte farger sammen, og den lilla fargen er helt nydelig spør du meg. Selv om jeg gjerne kunne hatt jakken noe lengre, så er det likevel dette en jakke, og en lengde jeg er veldig komfortabel med. Dunjakken passer like godt på en tur til byen som på en tur i skog og mark. Den har lav egenvekt, og den kan lett pakkes med på tur. Stavberg er også innsvingt for å få en bedre passform.






 

Stavberg er også en veldig populær sommerjakke. Den veier ca 300 gram. Jakken er vindtett, og består av 90% andedun, 10% andefjær. Jeg synes kanskje også det er viktig å få med at dunen i Stormbergs produkter er fra fugler som er avlivet i forbindelse med matproduksjon. Du finner Stavberg her : https://www.stormberg.com/no/stavberg-dunjakke-dame.html#10300670059   

Jeg gleder meg til å bruke min nye, flotte Stavberg dunjakke. Ett godt tips er at dersom du har lyst på denne, så bør du nok være rask til å bestille.

Jeg digger denne her!

Her er den. T-skjorten som er helt perfekt! Jeg har egentlig ikke funnet en eneste "feil "  med den, så i mine øyne, så er den perfekt. Jeg kan ikke skjønne at ikke flere kan produsere t-skjorter med en slik lengde, og ikke minst med en slik, god armlengde? Den er også utrolig god å ha på seg. T-skjorten  har en veldig god passform, og det gode stoffet får den til å falle så fint.

Jeg digger denne t-skjorten! Jeg skulle gjerne hatt den i alle regnbuens farger, for der er en del dager i løpet av sommeren hvor man ønsker å ta på seg " ei ordinær " t-skjorte. Der er dager hvor man for eksempel  skal kle seg for å gå på tur. På turer ser det ikke bra ut når man går kledd i de fine, pynta sommeroverdelene. På turer skal man vanlige t-skjorter! Og selv vanlige t-skjorter skal føles gode! Kanskje er det noe mitt lille hode har misforstått , ellers så mangler endel produsenter både øyne , og ører. Jeg vet at mange stormotebutikker har tatt opp problematikken rundt lengder, og da spesielt armlengder når de har truffet produsenter av stormoteklær. Ennå kan man vel si at lite har skjedd. Det er den samme jakten år etter år.

Min store favoritt kommer altså fra No Secret. Den er i 92% viskose, og 8 % elastan. Stoffet er tungt, så det faller utrolig fint, og t-skjorten sitter dermed utrolig fint. Det kan godt være at t-skjorten kommer i mange farger, men jeg har kun sett den i blått, og grønt. Nydelige farger begge to, og jeg har nok aller mest kjærlighet til den grønne. Jeg har str. 50 i t-skjortene, og i str. 50, så er lengden 85 cm. Se også godt på bildene av t-skjorten, og se på den gode armlengden. Her snakker vi en armlengde som dekker nesten halve armen. En armlengde som dekker det meste av det vi ikke ønsker å vise til omverdenen. Armlengden som dekker både løshud, og grevinneheng. Tommelen opp for No Secret, og denne flotte t-skjorte modellen. Samtidig er det viktig å være obs på at det også finnes andre t-skjorte modeller fra No Secret, modeller som ikke har lik lengde, og passform. Så da er det viktig at man får akkurat den man ønsker. 





 

Jeg har kjøpt mine t-skjorter hos Alexis Mote. Jeg har bestilt de i nettbutikken. Det er enkelt å bestille, og det er en veldig grei pris på frakt. Fraktkostnadene dekker også en eventuell retur, og der følger med retur etikett i tilfelle noe må tilbake. T-skjortene finner du på disse linkene : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-gronn, og denne : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-bla

Den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker - den er vanskelig å finne. Jeg får så mange henvendelser fra dere som leser bloggen om nettopp dette. Hvor finner man fine, lette sommeroverdeler hvor også armene kan føle seg vel? Hvor finner man vanlige t-skjorter med gode armer? Hvor finner man overdelene med armlengde som skjuler det man ønsker å skjule? Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, men for alle oss andre, så er det så frustrerende at ikke produsentene skjønner at vi ønsker armer! Hvor vanskelig kan det være å legge på noen få cm på armene? No Secret har i alle fall skjønt det på akkurat denne modellen. Til dere som aldri finner den " perfekte ", ordinære t-skjorten - ta turen innom nettbutikken til Alexis, eller butikkene som ligger i Oslo, og Moss.                                                                                                                                                                   

 

 

Julaften og bursdag på en gang

Det føles som julaften, og bursdag på en gang, og jeg føler meg jo også som ett stort barn som får den fineste julegaven i verden. Spenningen, forventningen og gleden i en herlig blanding. Fingrene som nesten ikke kan få åpnet pakken fort nok. I går var en av disse dagene.
 

I går kom pakken på døren. Sjåføren har vært her noen ganger før, og han lurer vel fælt på hvem denne gale dama er som skriker av jubel, og danser gledesdansen når døren høflig er lukket. Tror han smiler i skjegget selv om han ikke har skjegg. Dette er virkelig julaften, og bursdag på en gang for meg  :-)  Pakken som kom i går, den kom fra Danmark, nærmere bestemt Ikast. Byen hvor mitt favoritt klesmerke hører hjemme. Hjembyen til Pont Neuf.
 

Den spennende pakken som ble levert på døren i går var altså fra Pont Neuf. Pakkens innhold var en god smakebit av høstens kolleksjon. Fra før hadde jeg kun sett høstens kolleksjon på bilder, og selv om jeg aldri blir skuffet , så blir det alltid annerledes å se plaggene, kjenne på de, ha de på seg. 

For en høstkolleksjonen Pont Neuf kommer med! Og for noen nydelige farger som preger Pont Neuf høsten! Her kommer det nydelig gult, en helt herlig høstgul farge. Det kommer lilla, det kommer grått, og ikke minst, så kommer det ulike, spennende fargekombinasjoner og design. Er det noe Pont Neuf er flinke på, så er det design. Flotte kjoler, tunikaer, cardigans, jakker, skjørt og bukser. Hovedfokuset til Pont Neuf er kjoler, tunika, og cardigans. I høst kommer det også en nydelig ulljakke i bla den nydelige høstgule fargen.







Dere kan glede dere til en utrolig spennende Pont Neuf høst! I tillegg til at Pont Neuf er flinke på farger, og design, så er det også passformen, det er komforten. Det føles helt fantastisk å ha plaggene på seg. Klærne er klassiske, og moderne. Det er enkelt, og det er tidløst. De kan lett endres fra hverdagsplagg til klær for en finere anledning.

Jeg skal på bloggen fremover selvsagt vise dere mye mer av Pont Neuf høsten. De nydelige fargene, det flotte designet. Pont Neuf er jo for kvinner i alle størrelser. Klærne starter på XS, og går opp til str. 3 XL, noe som skal tilsvare str. 54. Det flotte med høstens kolleksjon er at endel av plaggene nå også produseres opp til størrelse 4 XL, og en 4 XL tilsvarer str.56. Så nå kan enda flere formfulle, flotte kvinner kle seg i Pont Neuf.











Du kan se hele høstkolleksjonen her : http://pontneuf.dk/foraar-2017/

Høstens Pont Neuf kolleksjon er på vei ut i butikkene - gled dere en hel haug, og følg med på bloggen fremover !

 

 

 

Endelig gode joggesko!

Jeg har endelig funnet virkelig gode joggesko!! Endelig joggesko som sitter utrolig godt på føttene. Joggesko som er utrolig gode å gå på, og som er utrolig gode å trene på. Jeg har stresset så mye hver gang jeg skal ha joggesko med å finne noen som føles akkurat sånn på beina, og aldri har jeg egentlig funnet en slik sko. Det og nesten gå på skyer. Endelig fant jeg dem!

Jeg med mine tømmerstokker , og mine lymfeutfordringer, jeg sliter alltid når jeg skal ha sko. Å finne gode sko til mine bein, det er helt umulig! Eller det er ikke umulig, men det er en fulltidsjobb, og mange nedturer før jeg finner den gode skoen. Når beina har lymfeødem som mine, så må jeg ha større sko enn jeg hadde behøvd om beina mine var " normale". Jeg har nok i utgangspunktet også store føtter, men med lymfebein, så blir utfordringene enda større. Heldigvis er det noen butikker som satser på store størrelser, og her jeg bor, så er jeg heldig at der er en butikk med en egen avdeling med store damesko. Her kan jeg være heldig å finne gode, og fine sko. Ellers er det en spesialbutikk i Oslo hvor jeg er innom hver gang jeg er i der. Det koster, men sånn må det bare bli. Sko må man ha, og kan du tenke deg hvor kjedelig det er å gå velkledd, og så er skoene langt i fra en god match. Den følelsen har jeg kjent på noen ganger, og den er utrolig kjip :-(

Om man går noen år tilbake i tid, så slet jeg virkelig med å få sko, og da ble det til at jeg måtte ta det jeg fant som passet føttene mine. Da var det jo " ingen " som ville se at også kvinner kunne ha store føtter. Da kunne man jo bare vandre rundt i sko som lignet herresko. Hvor festlig er det når man var velkledd? Da var det sjeldent at sko og klær matchet. Heldigvis ser skoprodusentene nå at også kvinner kan ha store føtter, og at kvinner også kan ha brede føtter, og der er flere produsenter som er veldig gode på store størrelser. Det å finne en god hverdagssko, en god pensko, og en god støvlett, det er heldigvis ikke en umulighet lengre, men det er dessverre kun ett fåtall butikker som tar inn store størrelser. Det burde virkelig flere gjøre. Som regel stopper sko til oss damer på str.42, og der er flere produsenter som går opp i str. 45 , så hvorfor ikke flere velger å ta inn store størrelser, det ser jeg virkelig ikke. Dessuten skal man slippe å få rare blikk fra betjeningen på en del butikker fordi man spør etter sko høyere enn str. 42.

Man skulle jo tro at det å finne gode joggesko har vært en enkel jobb med tanke på hvor mye merker, og modeller som finnes der ute, men det har ikke vært så lett. Det å finne noen som sitter som støpt, som sitter virkelig godt, og hvor det føles godt når jeg går, og trener, det har vært vanskelig. Joggesko har vært en utfordring for meg. Det å finne en virkelig god joggesko som man egentlig ikke kjenner at man har på seg. En joggesko som ikke klemmer, og som ikke gnager ett eneste sted. En sånn joggesko er vanskelig å finne.

Det å gå på joggeskojakt er heller ikke det gøyeste jeg vet. Ikke bare har jeg lymfebein, og store bein, men det er ikke moro som kvinne å gå i herreavdelingen for å finne en joggesko som kanskje passer. Jeg vil aller helst gå i dameavdelingen og kjøpe rosa joggesko, eller lilla, eller en annen fin, kvinnelig farge. Istedenfor må jeg altså lete i herreavdelingen, og der må jeg velge sort, blått, eller grønt som regel. Ingen spreke farger, ingen kvinnelige farger - ofte bare triste, og kjedelige farger. Det er virkelig en nedtur :-( Farger betyr faktisk en del, også på en joggesko. Om jeg har store føtter, så vil jeg jo helst ikke se ut som en mann på føttene likevel! Hvorfor kan ikke flere produsentene også se oss kvinner med store føtter? Det er nemlig ikke få av oss som må over str. 42....

Min store favoritt når det kommer til joggesko, de kommer fra Asics. Disse nyinnkjøpte er hverdags joggeskoene mine, for jeg må jo ha ett par virkelig gode joggesko i hverdagen og :-) Jeg måtte i herreavdelingen denne gangen også, men de er ikke typisk herresko. De nye er hvite, og det er en flott farge som ikke får meg til å føle meg som en mann på føttene. God demping, lette, og helt perfekte på mine føtter. Ikke ofte sko, og spesielt ikke joggesko er perfekte på mine føtter, men disse er tilnærmet 100 %. De kostet rett rundt 1000 kr, og det er de absolutt verdt! Modellen fra Asics heter Gel Pulse 7. Finnes både i dame, og herremodell.

Nike har kvinnelige joggesko som går opp i størrelse, og jeg var jo overlykkelig når jeg for kort tid tilbake fant joggesko til damer MED FARGE. At jeg har fått meg orange Nike sko, det er jeg super stolt over. Farger gjør meg så glad, og det er jo også viktig når man trener. De fargerike Nike skoene er også veldig gode på føttene, og de bruker jeg ofte når jeg har saltimer med treningsgruppen for overvektige, men til all annen trening, turer i skog, og mark, og i hverdagen, så velger jeg Asics, og gjerne Gel Pulse 7. Virkelig gode joggesko! Følelsen av at man ikke har sko på seg, den får man her. Ett godt tips dersom du er ute etter en veldig god joggesko.

 

 

Svulmende muskler, eller en feit kropp?

Diskusjonen dukker stadig opp på sosiale medier.  Velger man en PT ut i fra ett flott utseende, eller er det kompetansen, og resultater som teller når man skal velge ? Jeg hadde personlig trener for noen år tilbake. Jeg trente ved et treningssenter her i Kristiansand, og hadde personlig trener en periode mens jeg trente der. Dette var virkelig verd pengene det kostet, og jeg skulle gjerne hatt en PT igjen, men skulle jeg hatt det igjen, så måtte det ha vært for en lengre periode, og jeg vet at jeg hadde hatt ett mye større utbytte av en personlig trener i dag enn for de årene tilbake. Nå kjente jeg min daværende PT litt fra før av, så jeg var trygg på han, og vi hadde en veldig god kjemi. For meg betydde dette veldig mye. Han var ikke typen som skrek så veggene ristet, men han motiverte meg til å yte på en helt fantastisk måte. Han visste hvordan han skulle få meg til å yte max, og litt til. Han pushet meg, og visste veldig godt hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg til å gi det lille ekstra. Han hadde kompetanse, og gjennomføringskraft. Han lærte meg mye om selvdisiplin, og fikk meg til å strekke meg etter noe. En flott PT på alle måter også utseendemessig, så da er det store spørsmålet :  hadde jeg hatt valget mellom en PT som hadde utseende i orden, og en overvektig PT, hvem hadde jeg valgt?

 

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

Om jeg ikke hadde noe kjennskap til noen av PT'ene på forhånd, så hadde jeg nok valgt den med størst erfaring, en som kunne vise til gode resultater med de vedkommende hadde jobbet med, og også den som hadde erfaring med kampen mot kiloene. Likevel ser jeg at valget fort kunne ha blitt vanskelig om man ikke visste noe som helst om kunnskapen, men kun måtte velge på bakgrunn av hva man så. De fleste hadde nok valgt han, eller henne med den flotteste kroppen, den med svulmende muskler, og hvor man virkelig så at de tok vare på kroppen sin. 9 av 10 hadde garantert valgt etter utseende. Hvorfor er det sånn at en med svulmende muskler hadde vært det store vinnerkortet? Hva med kompetansen, og erfaringen? Er det sånn at svulmende muskler er ensbetydende med stor kompetanse, og stor gjennomføringskraft? Er en veldreid kropp mer egnet til å trene deg, og hvorfor? De fleste hadde som sagt gått etter utseende, og til en viss grad, så kan jeg se hvorfor man velger som man gjør, om man bare ser en kropp. Mange mener at en kraftig PT ikke kan lære bort selvdisiplin fordi vedkommende høyst sannsynlig har slitt med dette selv i mange år.En kraftig PT ser heller ikke fit ut mener mange, og kanskje burde de selv hatt en PT selv istedenfor å være en. Det er mange fordommer mot en personlig trener som er overvektig, men burde man ikke velge en PT ut i fra resultater, og kunnskapen vedkommende sitter inne med? Utseende forteller ingenting om en PT har suksess, eller ikke.

Diskusjonen om overvektige PT'er , den er ofte het på sosiale medier. Skal man basere valget av PT kun på utseende, eller skal man basere valget på kompetanse, og evnen til å få deg til å yte. En PT skal også få deg til å føle deg vel, man skal ha en god kjemi, og så er det jo faktisk også sånn at selv med en del kilo for mye på kroppen, så kan man være i veldig god form.  Kanskje bør vi bytte fokus fra kroppsfiksering til kompetanse? Man kan da inspirere klienter selv med en del ekstra kilo på kroppen. De fleste overvektige som er personlig trenere har selv ofte vært gjennom en vanvittig reise med tanke på vekttap, og de vet hva det koster av blod, svette, og tårer for å komme dit man ønsker, og for å nå målet man setter seg. Erfaring er også en viktig del tenker jeg.

Mange mener at overvektige PT'er fremmer noe som er helseskadelig ved at de er store... men hvem kan si noe om helsen til folk bare ved å se en kropp? Hvordan kan vi som kunder skråsikkert vite hvem som er en trent, og hvem som er en utrent PT bare basert på utseende? Hvordan kan vi vite hvem som er en god, og hvem som er en dårlig PT kun basert på utseende? Jeg kan se at det nok er en god ting å ha noe fint å lene øynene på under PT timene, men til syvende, og sist, så er det vel ikke det som teller, men hva vedkommende kan klare få deg til å oppnå. At du når dine mål, og at du kommer dit du vil. Er ikke det absolutt viktigst? Dessuten er det mange med ekstra kilo som også kan være fine å lene øynene på, om man i det hele tatt har tid til å lene øynene på noe som helst der man svetter, og jobber, og sikkert mange ganger lurer på hva man i huleste holder på med.  Jeg leste en tankevekker på en blogg: Se på mange av norges, eurpoas og verdens beste trenere innen ulike sportsgrener, de er kanskje ikke blant de mest veltrente, men ingen tviler på deres kompetanse basert på utseende deres. Noe å tenke på?  Hvilken PT type hadde du valgt, og hvorfor?

På min reise, så er en personlig trener absolutt noe jeg kunne hatt brukt for. En personlig trener ville nok ha gitt meg resultater fortere enn hva jeg oppnår nå. Ikke at jeg har dårlig tid, men det er utrolig inspirerende å ha en personlig trener. Jeg vet at det hadde tatt meg dit jeg ønsker på en helt annen måte enn i dag, men så var det kostnadene da. Det koster mye å ha en personlig trener, og for min del, så måtte jeg hatt en personlig trener over en periode. Akkurat nå, så må jeg velge bort dette. Kanskje dukker det opp en mulighet for en personlig trener etterhvert. Det hadde virkelig gjort 2017 til det året jeg ønsker at det skal bli. En PT er vel investerte penger, og har man anledning økonomisk, så gjør det!

De deilige kaloriene

Lørdag morgen, og jeg har vært oppe mange timer allerede. Elsker å stå tidlig opp, og få masse ut av dagen.  Man kan nesten høre en knappenål falle, så stille er det ute. De eneste lydene man hører er fugler som synger så nydelig, og ens egen pust. Det er så godt å nyte stillheten, og la tankene vandre. Det fine er også at jeg tenker mest positive tanker når alt er rolig rundt meg. Det å ta seg tid til å tenke på alt som faktisk er fint, det er en god følelse. Jeg kjenner at alt det fine faktisk får meg til å smile.

SONY DSC

Fredagen er ukens beste dag synes jeg. Det er også starten på helgen. Også lørdag er en fin dag, og helt fra jeg var liten, så har lørdag vært en kosedag. Lørdager var alltid bytur med mamma, og pappa, og da var det som regel kafebesøk. Bytur betydde også besøk innom Jonassen på Torvet, og for dere som er på min alder, og ekte Kristiansandere, så husker dere kanskje at Jonassen på Torvet hadde byens desidert beste fiskekaker, og den beste fiskepuddingen. Aldri har noen kunnet kommet seg opp på høyde med smaken på verken fiskekaker, eller fiskepudding etter at butikken etter hvert la ned. Det er utrolig godt å tenke tilbake på alle de små tingene som man satte så utrolig stor pris på, og det aller beste var nok den gode følelsen av å ha noe å glede seg til, og det og gjøre noe sammen. Også når jeg selv stiftet familie, så har det vært viktig at helgene skilte seg litt ut fra hverdagen. At man gjør andre ting i helgene, man har spesielle helgemåltider, og man prioriterer å være sammen. Jeg tror det er viktig at man skiller litt på hverdag, og helg.

Helg for meg betyr også at jeg legger det jeg måtte ha igjen av dårlig samvittighet på hylla. I helgen skal det være lov til å kose seg, og da tenker jeg med fryd på posen med toffin, eller andre godsaker som ligger i kjøkkenskuffen, og bare venter på å bli åpnet... og spist :-) Helg betyr også popcorn - jeg elsker popcorn! Det er godt å ha slike ting å se frem til. Det høres kanskje noe spesielt ut det å glede seg til man kan få i seg litt, eller egentlig veldig mange kalorier, men for meg er det viktig at jeg kan kose meg med disse ekstra kaloriene i helgene.

Jeg må jo være helt ærlig på at jeg er glad i usunne ting, jeg er veldig glad i både søtt, og salt, og jeg vet også så innmari godt at det har vært perioder tilbake i tid hvor det har vært helg hele uken. Spesielt i perioder hvor dagene kan være noe mørkere enn man ønsker, da er det så innmari lett å finne veien til skuffer, og skap, og dragningen går mot det man helst ikke skal spise for mye av. Det er rart hvor mye mer trøst det er i en sjokolade, eller en chipspose enn det er i et eple, eller ei gulrot. Jeg kunne jo aldri trøstespist om valget hadde vært en stor bolle med grønnsaker, da hadde jeg heller latt være å spise...og det er jo ikke det at frukt, og grønt smaker vondt, for jeg liker begge deler, men må jeg spise fordi jeg synes synd på meg selv, eller fordi det har vært en tøff dag, så skal det sannelig være noe med masse kalorier. Herremin så skrudde vi er i hodet :-) 

Vi kjenner vel alle til dragningen mot kjøleskapet, eller den desperate letingen i skuffer, eller skap etter kalorier. Den dragningen har jeg også slitt mye med, men det trenger egentlig ikke være leting etter mest mulig kalorier når hodet plutselig forteller meg at jeg må ha noe i munnen. Når det skrullete hodet mitt forteller at jeg må ha noe i munnen, så kan det sånn sett være ei brødskive, eller et kjeks, men aller best er det jo med masse kalorier. Problemet her er jo at fornuften ikke alltid innser at det ikke er bra med all denne småspisingen uansett hva det er man putter inn. Jaja, hadde det vært frukt, eller grønt hele tiden man bare måtte ha noe, så hadde det vært en ting, men de tingene kommer nok sist på listen når dragningen mot kjøkkenet starter. Det står i alle fall sist på min liste. Kveldene er de verste. Når man setter seg ned i sofaen etter en lang dag, så får man ofte lyst på noe. Det er ikke alltid man kan definere hva man har lyst på... man bare MÅ ha noe. Det man MÅ ha er iallefall verken epler, eller broccoli. Det skal helst ha masse kalorier, smake hinsides godt, og gi den utrolig gode følelsen i noen få minutter. For den gode følelsen blir fort borte. Nytelsen varer ikke lenge, men for en følelse!

Jeg snakker mye med meg selv. Etter mange samtaler med meg selv, og etter mye rydding i det berømte topplokket, så har jeg blitt mye flinkere til veldig mye. Jeg er blitt mye flinkere til å skille hverdag, og helg når det kommer til det søte, og det salte. For meg har det vært nyttig å bestemme meg for at de ekstra kaloriene, de er forbeholdt helgene, med enkelte unntak selvsagt.  Da koser jeg meg med verdens beste samvittighet, og sliter ikke lengre med denne dårlige samvittigheten. Nå er det helt ålreit å spise disse gode, usunne tingene, og det er så deilig å kjenne meg avslappet. Ingen stygging sitter på ryggen og forteller meg hvor komplett idiot jeg er. Samtidig så vet jeg at selv om det er helg, så spiser man ikke i ett fra fredag kveld til søndag kveld. Det å ha jobbet mye med meg selv har også resultert i at mengdene er blitt mye mindre enn før, og det uten at jeg føler at det er kjipt. Det høres sikkert ut som et fint eventyr dette, men det er utrolig hva man kan oppnå visst man veldig bevisst jobber med det mentale. Jeg tømmer ikke skapene for godteri når helgen er over. Alle de deilige kaloriene får ligge til neste helg, og jeg er så innmari stolt over at det kan få ligge uten at jeg sprekker dag etter dag som jeg ofte gjorde før. En sjokoladebit en tirsdag, og noen peanøtter en onsdag, det er ikke det jeg kaller en sprekk. I mitt hode begge deler helt ok.

Mentalt har jeg ennå ett godt stykke igjen, og jeg vil aldri komme i mål. Utfordringene vil stadig dukke opp, men jeg er så stolt over det jeg har klart til nå. Man må ta et steg av gangen. Vi skal som regel gjøre alt på en gang, noe som fungerer veldig dårlig dessverre. Det er selvsagt ukedager hvor jeg bare må ha noe søtt, eller salt, og dersom jeg får lyst på en bit sjokolade, eller ei lita bolle med chips, så tar jeg det, og så godtar jeg valget jeg tok, og sier til meg selv at det er helt ålreit. Dermed overtar ikke den dårlige samvittigheten, og jeg vet at et dårlig valg en dag, ikke blir ett dårlig valg neste dag også. Jeg har også lært mye om hvorfor jeg tar valgene jeg gjør, og jeg er nå mindre på leting etter noe å putte i munnen. Tror både skuffer, og skap er noe lei seg for at besøkene er blitt sjeldnere enn før, men for meg er det en seier hver gang jeg hører de rope, og jeg ikke gidder å svare. 

Jeg tror det er viktig i en livsstilsendring at man ikke nekter seg selv alt som er veldig godt. Alt handler om mengder, og om det å begrense seg. Nekter man seg selv alt, så blir veien mye vanskeligere. Da vil man oftere kjenne på den desperate lysten etter alt som er " ulovlig ." . Det å kose seg med god mat, og gode ting, det er en del av ett godt liv, og livet man har skal man leve godt. Å unne seg litt av det gode handler ikke om å ødelegge alt. Det er hverdagen som teller mest, og her kan man heller gjøre en god innsats, og prøve å være flink. For det er viktig at ikke hele uken blir en eviglang helg. Jeg skal kose meg med god mat, og mine favoritter i kveld, og det med verdens beste samvittighet. Hurra det er helg!! Nyt helgen!!

Jeg hadde blitt innmari glad om du hadde lyst til å følge meg på Instagram : heidirosander



 

Det lille hjertet som sluttet å slå

Jeg følte meg helt tom. Hele kroppen var fylt av savn, øynene var fulle av tårer. Jeg klarte ikke å stoppe og gråte. Jeg hadde det så innmari vondt. Det var en del av livet. Vi visste at dagen ville komme, men man blir da aldri forberedt på å miste? Ett nydelig hjerte hadde sluttet å slå. I dag er det 1 år siden vi mistet vår store kjærlighet, Dean. På vei hjem fra ferie i fjellet, så ville ikke hjertet hans mer. Dean døde stille, og fredfullt. Igjen stod vi med det vonde savnet, for det var det mest vondt. Med tiden har det vonde gått over til og dreie seg om alle de gode minnene vi hadde fra fine år sammen, men for 1 år siden var alt bare så innmari vondt. Vondt at  Dean ikke var der. Ingen som var ellevill av begeistring når jeg våknet om morgenen, og tiden var inne for morgentur, ingen som kom løpende mot deg, og ville kose, ingen Dean som lå på de faste plassene som han hadde rundt forbi i huset, ingen Dean som rullet rundt på ballen med go'biter, ingen å gå de mange, daglige turene med. Jeg husker jeg følte at jeg nesten aldri skulle hatt en hund, nettopp fordi det var så innmari vondt når tiden vår sammen var over, men jeg vet at ingen av oss ville hatt valgt annerledes. Årene med Dean ville jeg aldri ha byttet bort med noen. For en nydelig pelsball, for en herlig personlighet, for ett nydelig vesen. Jeg elsket han så høyt, og i all sorgen, og tårene, så visste jeg heldigvis hvor høyt han elsket oss også. Jeg visste at Dean hadde ett fantastisk liv sammen med oss...jeg skulle bare så gjerne fått flere år sammen med han.

17.mai 2009 ble Dean født på Kvelde i Larvik, og i september samme året hentet vi han med oss hjem. Jeg har aldri vært opptatt av dyr, og aldri hatt noe ønske om å ha dyr, ikke min bedre halvdel heller, men så var det datteren vår, Celina da. Det er sikkert mange av dere som vet hvordan det blir når barna ønsker seg dyr. Vi strekker oss langt, og vil så gjerne at de skal få det som de ønsker. Vi hadde mange runder før vi bestemte oss for at vi skulle la Celina få seg hund. Hun hadde trålt nettet i evigheter for å finne den " perfekte " hunden. Hjertet smeltet totalt på nydelige Dean, en helt fantastisk Pomeranian valp. Jeg husker da vi skulle hente han. Dean var den som gjemte seg da vi kom. Alle andre var elleville, og ville gjerne bli med oss tilbake til Kristiansand, men det var denne lille, nydelige pelsballen som gjemte seg langt under sofaen som Celina ville ha, og Dean ble med oss hjem. Jeg husker allerede i bilen tilbake til Kristiansand at jeg angret - hva i all verden hadde vi gjort! De første dagene, og ukene, så var jeg nærmest et nervevrak. Han var ikke helt renslig da vi fikk han, så det ble en del uhell inne, og Dean elsket å ha de fleste uhellene på det hvite teppet vi den gang hadde under sofaen i stuen. Var ikke så lenge det var hvitt akkurat. Jeg husker hvor ellevill han var som valp. Løp rundt som en virvelvind, høyt, og lavt det meste av tiden, for så plutselig å falle om, og sove som en stein. Det var tøffe dager den første tiden, og jeg klarte ikke helt å tilpasse meg det nye livet som hundeeier. Sakte, men sikkert ble alt så mye bedre. Jeg ble mer, og mer glad i denne elleville dotten med masse pels, og etter hvert så elsket jeg å være hundeeier.

Vi var sikkert ikke de " perfekte " hundeeiere i enkeltes øyne. Vi skulle sikkert vært med på flere kurs i både det ene, og det andre. Mange mente nok at Dean kunne ha vært mer dressert, og enkelte mente nok at vi behandlet han som et barn. Flere ganger hørte vi  " han er jo bare en hund ". Dean var ikke bare en hund, han var et familiemedlem, og for oss, så var det viktig å ta Dean med i det daglige livet vårt. Dean var med oss på mye, og for oss var det viktig å ha han med på så mye som mulig. Dean elsket å være ute. Han elsket å gå turer i skog, og mark, og han elsket å være med fisketurer. Dean likte å kjøre bil, spesielt når vi etter hvert lot han få lov til å sitte i sete i baksetet, og ikke i et bur i bagasjerommet. Kunne han stå ved vinduet bak, og se på alt som skjedde utenfor, da koste han seg. Dean var en hund med masse personlighet. En sær hund i følge mange. Dean likte for eksempel ikke barn. Etter en episode i vår egen hage hvor gutter i nabolaget var stygge med han, så var barn alltid skumle, og han knurret alltid på dem. Få barn fikk lov til å nærme seg han, og han var veldig kresen i utvelgelsen av hvem som skulle få lov å kose med han av voksne også.

Vi hadde fantastiske år sammen med Dean. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bli så glad i en hund. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne føle en så enorm kjærlighet for en hund. En hund er så mye mer enn bare en hund. Dean var en del av familien vår. Dean var en god venn, og han merket alltid på oss om vi var lei oss, eller triste. Da kom han løpende mot oss, og skulle kose. Dean var en fantastisk turkamerat, og det er hans fortjeneste at jeg for de årene tilbake kom meg mer ut. Med Dean, så måtte vi ut på turer, og det har aldri vært et ork. Uansett om det striregnet, eller snødde store filler, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri helst har ønsket å sitte i sofaen enn å gå tur med Dean. Dean hadde stilt inn kroppen på tur hver 3.time. Når det nærmet seg tur, så ga han beskjed om det :-)  Dean brydde seg lite om det regnet, snødde, eller blåste - det var like stas med tur uansett.

Året før Dean døde, så hadde han en del utfordringer. Han hadde en hudkløe som det tok lang tid å få under kontroll, og han begynte å pese mye mer enn normalt. Dean hadde også trangt pusterør, noe veldig mange små hunder sliter med. Det siste året peste han mye mer enn normalt, og det bekymret oss. Veterinæren mente det var en kombinasjon av trangt pusterør, og litt overvekt. På varme dager slet han veldig, og vi følte at det var noe mer som lå bak all pesingen. Etter røntgen, og ultra, så fikk vi beskjed om at hjertet til Dean hadde vokst, og at det var lekkasje på den ene klaffen. Vi fikk likevel ikke forståelsen av at det var så alvorlig som det faktisk var, og at han var så syk som han faktisk var. Vi fikk forespeilet at med den riktige medisineringen, så kunne Dean fortsatt hatt mange gode år foran seg. Det gikk bare en uke fra vi fikk beskjeden, og startet medisineringen til hjertet sluttet å slå. En uke.....Man stiller seg mange spørsmål, og man lurer jo på om noe ble oversett, eller om det var ting ultralyden ikke viste. Vi visste at han ikke ville bli en gammel hund med alle de utfordringene han hadde, men vi hadde sett for oss at vi i alle fall skulle få ett par gode år til sammen. Sånn ble det ikke....ingen kan klandres. Det store, lille hjertet til Dean ville ikke mer. Hjertet var utslitt. Kanskje var det greit at vi ikke visste hvor syk han var. Hadde vi visst, så hadde vi aldri tatt han med til fjells, men veterinæren mente fjellet ville gjøre han godt. Jeg er egentlig glad for at vi ikke visste, og jeg er egentlig glad for at vi ikke på et tidspunkt måtte gå den tunge veien å følge Dean til veterinæren for å følge han på sin siste reise.

Det var så stille, og tomt i huset etter Dean døde. Ingen Dean som fortalte at han ville på tur, ingen Dean som danset gledesdansen for å se deg, ingen Dean som slikket ansiktet ditt vått fordi han er så glad i deg, ingen Dean som fortalte nabolaget at her var det han som er sjefen, ingen Dean som lå med beina opp i lufta i sin koseposisjon, eller som trillet rundt på favorittballen sin i håp om å finne go'biter. Ingen morgentur hvor hele verden kun dreide seg om Dean, og meg, eller alle de andre turene hvor Dean som regel selv fikk bestemme ruten. Ingen flere byturer som han elsket, ingen flere fjellturer - jeg savner han så! Hadde jeg kunne fått et ønske oppfylt, så hadde jeg ønsket å få han tilbake. Jeg vet at han har det bedre nå. Han var ikke den gode, gamle Dean på slutten. Alt han en gang orket, det orket han ikke lengre. Turene gikk treigere, men han elsket likevel hvert skritt. Jeg vet at han er på et bedre sted, men det er likevel så hjerteskjærende vondt. Livet gikk videre selv om jeg føler jeg har grått i evigheter. Tiden har leget mange av sårene, og at jeg klarte etter hvert å kjenne på alle gledene du ga oss. Jeg vet at Dean ikke ville ha ønsket at vi sørget, men at vi kjente på alt det gode vi hadde sammen, husket alle de fantastiske minnene vi deler. Det veldig vonde har gått over, men vi trengte mye tid til å sørge, jeg trengte tid til å gråte, og jeg trengte å ha det vondt. Livet føltes så urettferdig etter tapet. Ingen vil noen gang kunne erstatte deg, og vi sa at ingen noen gang skulle erstatte deg. Det skulle ikke bli noen ny hund i vår familie, men nå er vi kanskje klare for en ny hund etter hvert. Ingen vil kunne erstatte deg, men vi savner en firbeint pelsball rundt oss. Etter hvert kanskje det kommer en ny hund, og jeg vet du hadde vært veldig glad for det.

VI fikk 7 fantastiske år. Takk for alle gleder, og alle minner. Takk for alt du ga oss. Takk for at det var akkurat du som kom til vår lille familie, og ble en viktig del av oss. Nå har vi gått veien videre uten deg. Ett nydelig hjertet har sluttet å slå for 1 år siden. Vi mistet vår store kjærlighet, og hjertene våre ble knust. Hundehimmelen fikk den vakreste stjernen <3 I dag skal jeg tenne et lys for deg, Dean. Tiden har leget mange sår, mens savnet er stort ennå.

Fra bytuppe til fjellgeit

Hvem hadde vel trodd at jeg i dag mer enn gjerne bytter ut asfalt med fjell, og natur? Hvem hadde trodd at jeg skulle velge fjellferie istedenfor byferie? Er det mulig at jeg er blitt så glad i naturen? Jeg tror veldig mange fortsatt tviler , og jeg forstår dem veldig godt.  Jeg som tidligere elsket å kjenne asfalten under føttene, og som alltid måtte innom det som var av kjøpesentre under det meste av turer vi var på. Jeg som trasket Sørlandssenteret opp, og ned både titt, og ofte, og som stadig hadde meg en bytur med shopping for øyet. Hva har egentlig skjedd her når jeg nå velger stikk motsatt? Når solen, og varmen har inntatt Sørlandet, så sitter jeg her og lengter til sommerens fjellturer, eller fine turer i skog, og mark.

SONY DSC

Det er nok mye som har skjedd den siste tiden som har resultert i at jeg nå setter andre ting mye høyere enn shopping, og byliv. Kanskje er det fordi jeg er blitt eldre. Kanskje setter man da pris på litt andre ting, men jeg tror nok hovedårsaken ligger i endringene som har skjedd, og som jeg fortsatt jobber med. Tidligere så satte vekten en stopper for mye, eller det var vel hodet mitt som begrenset meg mest. Hodet mitt som hele tiden fortalte meg alt jeg ikke kunne, og ikke burde fordi jeg var så stor. Jeg tror kanskje ikke jeg valgte bort så mange ting fordi jeg ikke kunne gjennomføre det, men fordi jeg trodde at vekten ville stoppe meg. Gud, så irriterende å tenke tilbake på hvor mye jeg har latt meg begrense fordi ett skrullete hode får meg til å tro at det er sånn det er. Klart vekten automatisk begrenser en del, men det er nok mye man fint klarer bare man våger å prøve.

Jeg har nok aldri vært av den tøffe typen som har kastet meg ut i det meste, og det er sikkert en av grunnene til at jeg har latt vekten begrense meg såpass som den gjennom årene. Jeg nok alltid brydd meg om hva andre tenker, og mener om meg, og alltid drømt om å være den som ikke bryr seg om andre. Jeg har nok alltid ønsket å være den som går i badedrakt om sommeren fordi jeg også vil bade som alle andre, eller være den som går i knekorte bukser og viser kompresjonen på beina fordi jeg også synes det blir for varmt med langbukser på de varmeste dagene, og jeg skulle gjerne vært den som går i topper uten armer, og ikke bryr meg om jeg viser både grevinneheng, og løshud...men så tøff er ikke jeg. Jeg har kommet veldig langt, men så langt er jeg ikke kommet. Det er nok kanskje ikke bare fordi jeg er redd for blikk, og kommentarer, men jeg tror også en del av dette går på selvfølelsen. Jeg føler meg ikke vel på badestranden blant hauger av folk ikledd badedrakt, og jeg føler meg ikke vel om jeg viser bein med kompresjon, og armer med grevinneheng, og løshud. Jeg beundrer alle som gjør akkurat som de vil, men for min del, så går det ikke bare på det å gi søren, men det går minst like mye på at jeg skal føle meg vel, og komfortabel.

Kanskje blir jeg tøffere på en del ting med årene. Det er lov å håpe, for jeg tror jeg gjerne vil komme dit at jeg ikke bryr meg om alle andre. Jeg tror faktisk ting er i ferd med å skje, og at inni meg, så er det en modningsprosess. Hadde det ikke vært for tømmerstokkene mine av noen bein, så tror jeg nok jeg hadde vært der nå. Det har tatt lang tid det å akseptere at man har en kronisk sykdom i beina som ikke vil forsvinne, og jeg innser at det vil ta veldig lang tid det og skulle kaste langbuksene på båten om sommeren.  En del ting har heldigvis endret seg, og det er fantastisk å føle på at jeg nå liker både fjell, og natur. Jeg har nok alltid likt fjell, og natur, men det å komme meg ut, og gjøre det jeg har ønsket, det har jeg nok sett på som mer ork enn glede. Jeg orket nok ikke tanken på å gå lengre turer i fjellet. Det kostet for mye krefter, jeg ble fort sliten, og det var garantert mye stigninger som igjen gjorde at kroppen fort ville stritte i mot - jeg hadde et hav av unnskyldninger, og jeg er sikker på at veldig mange kjenner seg igjen.



Vi er verdensmestre på unnskyldninger, og av og til, så lurer jeg på hvor man egentlig får alle unnskyldningene fra? De kommer jo på løpende bånd, og man trenger liksom ikke tenke seg om for å finne en haug av fantastisk gode unnskyldninger. Tidligere var jeg sikkert også et gnagsår å ha med på tur, for når jeg ble skikkelig sliten, så ble jeg også skikkelig sur, og sint. Da var det nok lurt å ligge ett godt stykke foran meg sånn at jeg kunne gå der bak alene og småkjefte på alt, og alle . Når jeg tenker etter, så var jeg nok litt grinete når jeg gikk til Gaustatoppen for noen dager siden :-)

Det føles godt å komme ut på tur. Jeg føler jeg har sett mer enn nok asfalt, og da er det utrolig fint å oppleve det man alltid har hatt lyst til å oppleve. Det å komme seg ut i naturen er så godt for både kropp, og sjel. Den roen man finner der er helt ubeskrivelig. Man klarer å senke skuldrene, og bare nyte stillheten, og alt det vakre rundt seg. Jeg tror min aller beste også setter stor pris på endringene mine. Han er en ivrig fisker, og elsker å være ute. Det å få meg mer aktivt med vet jeg han er innmari glad for. Det er fint og kunne dele slike opplevelser. Det er ikke det samme at den ene forteller, og den andre lytter. Trond merker også hvor mye bedre kroppen min fungerer. Bakker, og stigninger er ikke lengre et ork, eller i alle fall ikke på det nivået som før.  Nå kjenner meg på mestringsfølelsen når jeg gyver løs på en bratt bakke, og jeg kjenner meg så stolt når jeg går opp bakker uten et stopp der jeg før har stoppet flere ganger før å orke å komme meg opp. Det gir så motivasjon til å fortsette med det jeg holder på med! Det og orke, og klare - for en seier! Det å gå ut på tur og føle seg glad, det å gå ut på tur fordi man virkelig har lyst, og ikke kun for å glede andre, det er så godt! Jeg jubler innvendig! Når man i tillegg får kommentarer fra folk rundt meg på at de merker gleden, og at de merker fremgangen - det betyr uendelig mye.

Jeg er fortsatt glad i å shoppe, men ikke på langt nær som før. Før følte jeg at jeg bodde enten i byen, eller på Sørlandssenteret. Nå vil jeg heller bytte dette ut med en fin tur. Ingenting er som å lage frokost ute i det fri. Spise egg og bacon lagd på stormkjøkkenet , eller grille pølser på bål, eller på engangsgrillen...all mat smaker så mye bedre når man spiser den ute, og det farlige med å spise ute er vel at man ofte spiser en del mer enn man kanskje burde :-) Det å dra på tur med lavvoen, eller det å sitte ved et stille vann, og bare høre fugler, og sin egen pust. Det å se min aller beste stå å kaste ut fiskestangen, og vite at det er det beste i verden for han - dette er en verden jeg sikkert skulle opplevd for lenge siden, men som jeg nå er så uendelig glad for at jeg har oppdaget, og kan ta del i fordi jeg orker, og vil.



 

Årene med deg

I dag har jeg bryllupsdag. Ikke noe jubileum selv om hvert år man får sammen er ett lite jubileum i seg selv synes nå jeg. I dag, 3.juli har jeg vært gift med Trond i 24 år. Neste år kan vi feire sølvbryllup, og det er ganske så sprøtt å tenke på. Det er jo bare eldre folk som feirer sølvbryllup, i alle fall var det vel sånn man tenkte når man var yngre. Ikke at vi er gamle, det er ingen av oss som har forlatt 40 årene ennå :-) I dag vil jeg skrive litt om ekteskapet, om å være sammen, om å utfylle hverandre. Livet er en berg, og dalbane, og det gjelder også for ekteskapet.

24 år...det føles nesten som i går. I alle fall husker jeg dagen som om det var i går. For en flott dag! Alt var perfekt, også været var på vår side, og gleden, og lykken skinte om kapp med solen. 55 gjester var samlet for å feire oss. En del venner var også med, og når man ser tilbake på den biten i dag, så hadde jeg nok valgt annerledes i dag. Der, og da, så var det disse vennene som var de nærmeste, og  forloveren jeg hadde var da var min beste venninne. Når man tenker på årene som har gått fra den dagen, så er ting veldig annerledes i dag, men det er vel nettopp sånn livet er. Noen er der for alltid, mens andre bare er der i en periode, for så å gå videre. Uansett hvor lenge de er der, så har de alle betydd noe for deg, og de har i en periode vært en viktig del av livet ditt. Underveis i livet, så endrer ting seg. Noen sklir man fra, mens andre blir. Noen er man glad ikke er i livet ditt lengre, andre savner man kanskje, og så er man umåtelig glad for de gode, trofaste som alltid er ved din side uansett. Selv de som har skuffet deg har en gang betydd noe for deg. Man lærer så lenge man lever sier et ordtak, og det er mye sannhet i det! Noen venner kommer, og passerer, andre blir. Nye venner kommer til igjennom årene, og det har for meg vært betydningsfulle vennskap som fortsatt består.

I dag er det 24 år siden jeg gikk ned kirkegulvet i Grim Kirke med min flotte pappa ved min side. I dag savner jeg nok pappa ekstra mye. Han var så stolt, og han var så flott der han stod så stram, og fin i dress. Jeg husker pappa var veldig nervøs, og jeg husker jeg nesten fløy ned kirkegulvet, såpass fort gikk det at pappa måtte bremse meg litt. Oppe ved alteret stod Trond, Holmestrandgutten jeg hadde møtt i april året før. Alt gikk veldig fort, men det har blitt 24 år.Mange sklir fra hverandre etter som årene går, og mange velger å gå hvert til sitt når barna vokser til, og forlater redet. Jeg tør og påstå at for båndet vårt er enormt sterkt. Vi har hatt vår turbulente tid som alle andre, men for vår del, så var nok starten kanskje den mest utfordrende tiden. Alle er vi i en utfordrende periode, ingen kan med hånden på hjertet si at alt har vært en dans på roser. Sier man det, så er det langt unna sannheten. 

Vi har stått sammen i tykt, og tynt. Da jeg var alvorlig syk var han hele tiden ved min side. Støttet, oppmuntret meg, og hjalp meg. Han var den jeg kunne klage til, og skrike til, og det var han jeg kunne slenge meg rundt halsen på den dagen jeg fikk beskjed om at jeg var 100% frisk. Trond har hatt sin tøffe tid etter en ulykke på jobb, og da var jeg der for han slik han var for meg. Det er jo aldri noe alternativ og ikke være der? Slike ting er jo en selvfølge. I perioder har vi begge vært hjemme på dagtid, og jeg vet at flere av venninnene mine hadde gått på veggene av å måtte tilbringe så mye tid sammen med mannen sin, men jeg kan med hånden på hjertet si at det aldri har vært tilfelle for meg. Vi er utrolig flinke til å finne på ting, aller helst med engangsgrill, og fiskestang. Vi har dratt på mye turer i inn, og utland, vi har vært nært, og fjernt,  og vi er utrolig flinke til å gjøre dagene våre gode. Det er ofte de små tingene man setter mest pris på, og ofte er det små ting vi finner på, små ting som gir store, og gode minner.

Et ekteskap er å gi, og ta. Et ekteskap er i gode, og onde dager. Et ekteskap er å ri i stormen sammen, og oppleve gleden sammen, le sammen, skape gode dager, og gode minner sammen. Et ekteskap skal også være frihet til å gjøre ting hver for seg, til å pleie vennskapet med venninner, og kamerater, det er å kunne lufte hodet i blant, og gjøre ting som kanskje kun du setter pris på. Ekteskapet er også å ha tid til seg selv, til å ta vare på seg selv. Et ekteskap er der ingen fasit på. Veien blir til mens man går, men det aller viktigste å ha med seg på veien er respekt for hverandre. Er man to blir gledene fordoblet, og sorgene halvert. I ekteskapet er ikke målet å tenke likt, men å tenke sammen. For å bli lykkelig i et ekteskap, så gjelder det ikke bare å finne den rette, men å være den rette.

 

Et ekteskap handler selvfølgelig om kjærlighet, men det handler også om andre ting. Det handler om samarbeid. Det handler om å gjøre hverandre gode. Det handler om å gi, og ta. Ekteskapet handler om oppturer, og nedturer. Det handler om å være der for hverandre når dagene er tunge, og vanskelige, og det handler om å glede seg sammen på de gode. Man skulle jo ønske at alle dagene bare var sånne Facebook dager hvor vi alle sitter på denne rosa skyen, og lever det rosa livet uten bekymringer. Livet er ikke som på Facebook hvor vi ofte maler et bilde av en hverdag som der nok ikke finnes så altfor mange av. En rosa hverdag vi sikkert gjerne skulle hatt hver dag, men som mer er et luftslott enn virkeligheten. Hverdagen er dager hvor alt går skeis, og hvor du har lyst at partneren skal dra dit pepperen gror. Hverdagen er også dagene for de gode tingene, og det er gjerne de små tingene som gir de største gledene.

 

Et ekteskap handler også om kommunikasjon. Er man god på å kommunisere, og snakke sammen, så vil dagene sammen bli så mye bedre. Lytte til hverandre, snakke sammen også om de tingene som kanskje ikke er så lett. De vanskelige tingene vil føles lutt mindre vanskelig om man har noen å dele det med. Dårlig kommunikasjon er en stor årsak til at mange velger å gå hver sin vei. Være ærlige mot hverandre, være åpne med hverandre, og ikke la stillhet, eller store diskusjoner være måten man løser vanskelige ting på. Lett å si, men ikke alltid så lett å gjennomføre kanskje. Men en god kommunikasjon er utrolig viktig for gode år sammen.

 

Lykken er ikke nødvendigvis å klarte til toppen av en stige, men å stoppe på en trinn hvor man trives med å være.

Jeg har stor sans for Ole Brumm. Han har mange gode tanker om livet, og også kjærligheten. Ole Brumm sier til sin gode venn Nasse Nøff en dag de sitter under treet : Hvis du lever til du blir 100, så vil jeg leve til jeg blir hundre ? minus en dag sånn at jeg aldri behøver å leve uten deg. I kjærligheten til en spesiell person, så er det vel nettopp sånn vi føler det.

 

Et ekteskap har ingen fasit. Det som er riktig for et par, er ikke nødvendigvis riktig for et annet. Veien blir til mens man går, men det aller viktigste å ha med seg på veien er respekt for hverandre. Er man to blir gledene fordoblet, og sorgene halvert. I ekteskapet er ikke målet å tenke likt, men å tenke sammen. For å bli lykkelig i et ekteskap, så gjelder det ikke bare å finne den rette, men å være den rette.

 

Jeg vil avslutte med nok et sitat fra den gode Ole Brumm : 

 

Nasse Nøff og Ole Brumm sitter under et stort tre og tenker over livet som de ofte gjør, da Nasse plutselig spør: «Brumm, vi har fått to hender å holde i.. To bein til å gå på.. To øyne til å se med.. To ører til å høre med.. Men hvorfor har vi bare et hjerte?» Brumm tenker seg om en liten stund og svarer: «Nasse, det er sikkert fordi det andre hjertet er gitt bort til en annen, som vi selv må finne»

 

Med lymfebein til Gaustatoppen

Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg gråt noen bitre tårer der jeg satt i steinrøysa, og jeg kjente litt på følelsen av nederlag. Skulle jeg virkelig gi meg få meter før jeg faktisk var helt på toppen? Jeg har ikke til vane å gi meg, men beina ville ikke mer. De orket ikke mer oppover i tunge, bratte, og steinete partier. Jeg skulle jo ned igjen også. Så etter ca 12000 skritt opp mot toppen, og 4,6 km i ei løype ingen kan kalle for en søndagsskole, så bestemte jeg meg for at jeg ikke nådde helt på toppen, men for en spetakulær utsikt , for en natur, og for en personlig seier! 

Forrige lørdag nådde jeg nesten Gaustatoppen. Vi var på hytte på Gaustablikk, og mens min bedre halvdel fisket, så ville datteren min at vi skulle gå til Gaustatoppen. Man kan jo bli svett bare av tanken. Jeg har en sterk allergi for bakker, så at jeg sa ja, det skjønner jeg ennå ikke. Lysten var der ikke nettopp pga min bakkeallergi, men så er det denne stemmen inni deg som sier at dette skal du faktisk gjøre. Om lysten ikke er der, så skal du slite deg gjennom det. Så lørdag formiddag den 24.juni parkerte vi nede ved Gaustatoppen, og vi var langt i fra de eneste som skulle bruke store deler av lørdagen på å gå. Det krydde av mennesker der, og det føltes i perioder som om man gikk i kø.

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å gå toppturer, men det er noe med å gjøre det for å utfordre seg selv. Kondisjonen bør være sånn tålig bra etter mye kondisjonstrening, så jeg var ikke redd for ikke å klare det, og de to unge loppene som gikk sammen med meg var tålmodige, og istedenfor å gå til toppen i sitt raske tempo, så ventet de tålmodig på meg. Da vi stod nede ved bunnen, og jeg så oppover den løypa vi skulle gå, så hadde jeg nok mest lyst til å snu. Det var oppover så langt øye kunne se, og stigninger var vel det eneste det var mye i tillegg til steiner, masse steiner.

På forhånd hadde jeg hørt med ulike personer som alle har gått til Gaustatoppen. Alle hadde ulike svar når det kom til hvor krevende turen var. Turistforeningen hadde i sin informasjonsbrosjyre stemplet turen som krevende, så jeg gikk ut i fra at det var en tøff tur når jeg med friskt mot startet nede i bunnen, klar for å bestige toppen.



Det var en krevende tur. Det var stigning hele veien, og det var neste bare partier med steiner. Noen steder måtte jeg sannelig også ta frem klatrekunnskapene mine, og med tunge lymfebein, så er ikke klatring en av favorittene mine, men jeg klatret, og kom meg opp i de partiene også. Oppover til Gaustatoppen  gikk vi i samlet flokk. Her var tålmodige barn sammen med foreldre som vel helst var der for sin skyld, ikke barnas. Der var nok en del slitne, og  tverre barn man møtte underveis. Spreke pensjonister var der også endel av. Hovedgruppen lå nok mellom 25-50 år, og det var godt turvante mennesker, og så var det oss som bare ville gjennomføre for og kunne si at vi hadde vært der, vi som ville utfordre oss selv, vi som ville puste, og slite. Når rett skal være rett, så var det nok mange som ikke så på turen som like utfordrende som meg naturlig nok. Min vekt var nok en del høyere enn de fleste andres, og der var få overvektige personer å se både på turen opp, og turen ned. Jeg tror jeg møtte på to andre overvektige, så da kjente jeg litt på stolthetsfølelsen over at jeg prøvde  å gjennomføre.

Det var en slitsom tur. For meg var den krevende, og jeg hadde et par ganger lyst til å gi opp. Beina var så slitne. Jeg prøvde et par ganger å fortelle datteren min at vekta at jeg har i mine lymfebein nesten er hennes totale vekt, så det burde jo si mye om hvor tungt det er for meg å få beina med meg kontra en person som ikke har de samme utfordringene. Selv om det var tungt som bly å løfte disse tunge beina, så trasket jeg oppover, og oppover med Gaustatoppen som mål. Værgudene var på vår side selv om vi kjente vinden godt. Med Sirdaljakken fra Stormberg som en god turkamerat på min vei oppover, så gjorde det lite av det blåste.













Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg hadde ikke sjans til å nå selve toppen. Jeg hadde kanskje 300 meter igjen å gå, men samtidig, så hadde jeg vel det bratteste partiet igjen. Lymfebeina var dønn slitne, og jeg visste at jeg måtte gå ned igjen også, så valget ble tatt om at jeg nesten nådde toppen. Der og da var nesten ikke godt nok. Jeg var så sur på de fordømte, tunge beina, og der oppe i steinrøysa gråt jeg noen bitre tårer - det føltes som et nederlag og ikke nå helt på toppen.

Følelsen av nederlag ble likevel fort snudd til seier!
For tre år siden hadde jeg aldri drømt om at jeg noen gang skulle gå en så krevende tur. For tre år siden hadde jeg heller ikke klart å gå mer enn noen få meter av en slik tur.
Så istedenfor å føle på nederlag over at jeg ikke kom absolutt helt opp, så er jeg innmari stolt over at jeg faktisk gikk denne krevende turen til Gaustatoppen. Det som er en selvfølge for mange er ingen selvfølge for meg.
Turen til Gaustatoppen er et bevis på at trening, og livsstilsendringer har gitt resultater   For meg ble det en stor, personlig seier. Turen er et resultat av en tøff, og spennende reise jeg har hatt gjennom de siste tre årene. En tur jeg aldri hadde klart å gjennomføre når jeg både utrent, og så mye tyngre enn jeg er i dag. Turen beviste hvor langt jeg har kommet, og den beviser at det som ser umulig ut, faktisk er mulig. Jeg var stolt der jeg tørket tårene i steinrøysa, og fant frem smilet. Jeg klappet meg forsiktig på skuldren, og sa : " Innmari bra jobbet, Heidi - du har all grunn til å være stolt."                                                       

Gi meg ei bukse som passer

Jeg husker at foreldrene mine tidlig tok tak i det, men hos legen, og skolehelsetjenesten var beskjeden helt klar : Ingenting var unormalt, dette var valpefett fra topp til tå, og dette ville jeg vokse av meg. Nå er jeg 47 år, og ennå har jeg ikke vokst det av meg, så da var det kanskje ikke valpefett likevel.


 

Mine lymfebein har gitt meg mange utfordringer, en av de største er utvilsomt bukser. Bukser for meg er et mareritt. Det å traske butikker på jakt etter bukser, og aldri finne noe, det er en helt grusom følelse å kjenne på. Det har vært mange klumper å svelge når man innser at man har så store legger at ingen har noe som passer.... tårer har det også vært, og jeg har vært frustrert, og jeg har vært masse sint! Når jeg ser bilder fra 80, og 90 tallet, så ser jeg en fornøyd Heidi med ganske normale bein, nå er det ikke mye som er normalt... så man blir sint, og synes det er veldig urettferdig at jeg skulle bli en av de som ble rammet.Med mine lymfebein som absolutt kan sammenlignes med tømmerstokker, så har jeg gitt opp å lete etter bukser i butikker. Det nytter ikke. Fra å ha følt meg som den eneste i Norge med tømmerstokker, så vet jeg nå at jeg ikke er alene med å slite. Der er mange av oss. Jeg er ikke lengre alene om å føle at bukser ikke er å oppdrive.

Jeg savner bukser med vidde, og jeg stråler hver gang jeg leser at slengbuksen kommer tilbake, eller at moten sier vidde....men jeg blir like skuffet hver gang :-( Slengbuksen slik jeg tenker en slengbukse, den har jeg ikke sett siden 70 tallet, og bukser med vidder, det er fortsatt pølseskinn til meg. Jeg kan ikke gå med pølseskinn. Jeg hater sterkt følelsen av bukser som klistrer seg inntil beina mine, og viser alt som jeg absolutt ikke har verken behov, eller lyst til å vise....mine tømmerstokkbein går inn litt her, og ut litt der, beina har partier som jeg ikke ønsker at offentligheten skal ta del i, så beina mine er liksom ikke så vakre at jeg ønsker at alle skal se hvordan de ser ut, og i pølseskinnsbukser, da synes det meste. Nå er det leggene mine som er den største utfordringen, det er her det meste av lymfevæske har samlet seg, og det er her all denne herlige væsken bare brånekter å bevege seg videre - her er det full stopp! Dersom jeg skal kjøpe bukse i en butikk, så sitter de fint i lårene, de sitter som pølseskinn i leggene, og så faller de ned i livet...kan du tenke deg for ett vakkert syn :-)

Det er mye man lærer seg når man er vant til utfordringer i forhold til vekt, og kropp, og en av disse tingene er å skjule det man ønsker å skjule. Det er kanskje ikke alltid det å skjule ser like bra ut, men jeg tror jeg i dag er ganske flink til å kamuflere på en bra måte. Når man ikke får bukser i butikkene, så må man sy....nå skulle jeg ønske jeg kunne imponere dere med å fortelle hvor flink jeg er til å sy, men da hadde dere fått dere en veldig god latter. Jeg kan ingenting med hendene. Jeg kan for eksempel  ikke strikke, og visst du ikke tror meg, så kan jeg finne frem den fine, grønne genseren jeg strikket for ca 30 år siden, den er ikke vakker, så selv med en søster som er veldig flink til å strikke, og en mor som er habil til å strikke, så er det noe jeg ikke kan. Jeg kan heller ikke brodere, eller hekle, og jeg kan definitivt ikke sy! Så når jeg skal ha nye bukser, så må jeg til systue. Heldigvis er det mulig å få hjelp, og heldigvis får jeg sydd bukser som jeg kan føle meg ganske vel i.

Det er en utfordring når ikke så mye passer sammen, og har så veldig ulike mål. Jeg må ha buksene mine vide i legger, og lår, og gjerne veldig vide. Jeg kan ikke en gang kjenne at buksestoffet nærmer seg beina mine uten at jeg får panikk, så kamuflering, det er jeg blitt god på :-) Kanskje er buksene litt for vide til tider, og mange har prøvd å fortelle meg at jeg ikke må ha buksene SÅ vide, men det handler om hva man føler på selv, og hva man føler seg vel i... det er ingen god følelse når man kjenner at noe ikke er helt som det burde. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger butikkansatte skal finne bukser til meg som de er 100 % sikker på at jeg passer. Uansett hva jeg sier, så har de den perfekte buksen med ekstra vidde, og som igjen er helt perfekt til mine utfordrende bein. Det er ennå ingen som har klart å finne den...jeg tror kanskje jeg kamuflerer størrelsen på beina såpass godt at ingen egentlig ser hvor store legger jeg har. Til og med min kjære mamma har gang på gang funnet bukse til meg " Denne buksa, Heidi, den passer du garantert - se så vide de er i leggene " - heller ikke mamma har funnet ei bukse som passer slik jeg vil ha den.


Bukse med vidde fra MAT. Foto : Alexis Mote
 

Etter jeg begynte å blogge, så har jeg blitt enda bedre kjent med de ulike stormoteprodusentene. Jeg er blitt godt kjent med ulike stormotebutikker, og jeg er hele tiden på jakt etter bukser med vidde. Jeg trodde nok ikke at det fantes bukser for oss som trenger vidde, eller gode, rette bein, men der tok jeg veldig feil. Der er flere produsenter som sesong etter sesong har bukser med vidde i sortimentet. Vidden er selvsagt ulik, men for mange av dere, så vil der være bukser å oppdrive. Det er vel en skikkelig gla'melding å få? I dag så får dere en oversikt av meg over hvilke produsenter som kan ha bukser med den vidden du kanskje trenger. Skulle ikke butikken nær deg ha bukser fra de ulike produsentene, så kan de kanskje være behjelpelige med å bestille til deg. Butikkene er flinke til å yte service. Skulle man bo veldig langt unna en butikk med stormote, så ta kontakt med butikkene, og få de til å måle buksene for deg, og få hjelp til å sammenligne med dine mål. Sammen vil dere kunne finne riktig buksestørrelse.

Det er altså flere produsenter som lager bukser med vidde. Jeg har selv nylig kjøpt en flott, sort bukse fra MAT med veldig god vidde. Ei bukse også med en veldig god pris som jeg kjøpte hos Alexis Mote. Fra KK Design ( Kirsten Krogh ) har jeg kjøpt ei veldig flott selskapsbukse nylig, så når det er små håp for meg, så er det store håp for så mange andre. Vi har ulike størrelser på beina våre. Den buksen som passer for en, passer kanskje ikke for en annen. Likevel er det greit å vite hvilke produsenter som har bukser i sitt sortiment som kan være aktuelle. Da kan man spørre etter bukser fra disse produsentene når man besøker sin stormotebutikk, eller tar kontakt med butikker. Noen produsenter av bukser med rette/vide bein:

* YOEK - klesmerke fra Nederland som har både hverdagsbukser, og selskapsbukser

* Q'neel - dansk produsent som er veldig gode på bukser med vidde

* DNY - dansk produsent som skal ha veldig gode bukser med rette bein

* Boheme - norsk produsent som har bukser med god vidde, ofte i litt boheme stil.

* MAT - gresk produsent som har en del modeller med god vidde

* ZIZZI - dansk produsent som bla har de berømte haremsbuksene / ballongbuksene

* KK Design ( Kirsten Krogh ) - dansk produsent med fine selskapsbukser med vide/rette ben.

* Zhenzi - dansk produsent som ofte har vidde på en del buksemodeller.

I tillegg til disse produsentene, så har man buksen som kalles " Verdens beste bukse ." Den kommer fra LauRie, og er en bukse man kjøper om, og om igjen om man først blir kjent med den. Buksen fra LauRie kjennetegnes av god kvalitet, og en fantastisk passform. Jeg kan ikke ha disse buksene, men så er mine bein tømmerstokker og da. LauRie har fem ulike modeller : Slim, regular, straight, loose og bootcut, så her bør mange kunne finne en veldig god bukse. Nå som det er sommer har de også bukser med kortere lengder.

De fleste produsentene jeg har nevnt går fra str. 36, eller 38, og slutter på 52/54, eller noen og på str. 56, så her er der muligheter dere. Det er mange butikker som selger bukser fra de ulike produsentene. De fleste produsentene har egen hjemmeside, og ofte også egen Facebookside hvor man kan finne en forhandleroversikt. Du kan også ta kontakt med produsenten for å få en oversikt over forhandlere i ditt nærområde. Butikker som jeg vet fører bukser fra noen, eller flere av produsentene :

* Alexis Mote med butikk i både Oslo, og Moss. Alexis har og egen nettbutikk : http://www.alexismote.no/products/ulla-popken-skibukser-66998210-67889110

* Nais, Lyngdal

* PIP Stormote med butikk i Kristiansand, og Stavanger

* Cinderella Stormote, Gjøvik

* Råh Fin, Råholt

* Bærre Lækkert, Melhus

* Nice Size, Drøbak

* Viola Stormote, Fredrikstad

* YPPig, Sarpsborg

Selv om flere av disse er stormotebutikker, så er det en del som starter på 36/38, og en del starter på 40/42. Håper dette var til god hjelp for mange, og at mange av dere som sliter med å få tak i gode bukser med vide bein, eller rette bein, at dere nå faktisk kan få tak i bukser.



Den første buksen her er fra MAT. De to siste buksene er fra YOEK som bla Nais i Lyngdal fører.
 

Jeg kamuflerer beina så godt jeg kan, men likevel, så har jeg akseptert lymfebeina mine. Bein er som de er, og vi skal jobbe på lag beina, og jeg. De er råsterke, og selv om de til tider gir meg en del utfordringer, så fungerer de veldig godt selv om de ikke er vakre. Jeg ser at treningen gir resultater, og jeg skal fortsette å være flink  til å trene. Beina har godt av å bli brukt selv om det nok er ulike meninger om hvor bra trening er for lymfebein. Mine lymfebein skal i alle fall trene! Om de er vonde i blant, og gir utfordringer, så er gevinsten i andre ende likevel mye høyere. Kompresjonsstrømpene skal brukes om dagen, og nattstrømpene om natten. Ukentlig lymfedrenasje hjelper meg også veldig godt. Når beina er pyton, og vi ikke er bestevenner, så kaster jeg all kompresjon vegg imellom her hjemme, og det føles innmari ålreit og være rampete, og ikke alltid følge boken.

Det er utfordrende å leve med lymfeødem, men det blir så mye lettere om man klarer å akseptere. Det tar lang tid, men det er mulig. Sykdommen vil være en del av oss livet igjennom. Det vil være gode, og mindre gode dager, men vi lever, og kan hver morgen stå opp av senga, og ta fatt på en ny dag.

Buksemarerittet som mange av dere sikkert har følt på, det er kanskje ikke et mareritt lengre. For der ute, så finnes det faktisk bukser til veldig mange av oss :-)

 

Jakten på den perfekte armlengden

Den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker - den er vanskelig å finne. Jeg får så mange henvendelser fra dere som leser bloggen om nettopp dette. Hvor finner man fine, lette sommeroverdeler hvor også armene kan føle seg vel? Overdelene med armlengde som skjuler det man ønsker å skjule? Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, men for alle oss andre, så er det så frustrerende at ikke produsentene skjønner at vi ønsker armer! Hvor vanskelig kan det være å legge på noen få cm på armene? Når det er motemesse på Fornebu i august, så skal jeg klage min store nød på vegne av alle oss frustrerte. Hvor mye det nytter, det vet jeg ikke, men klage, det skal jeg!

Det er likevel håp for dere som jakter på overdeler dere kan bruke i sommer, overdeler som har en god arm. Min store favoritt, Pont Neuf, de er veldig gode på armlengder. I sommerkolleksjonen, så har de overdeler med 3/4 arm, og de har overdeler med en lengde som dekker nesten halve armen. I tillegg til at de er gode på armlengde, så er de jo helt utrolig gode på passform, og design. Jeg har tre store sommerfavoritter fra Pont Neuf med en armlengde som jeg trives veldig godt med. I tillegg elsker jeg passformen. Den først heter Gitty. Den kommer med 3/4 arm, og finnes i to farger : orange/sort, og turkis/sort. Jeg liker begge like godt, så det vil bli en smakssak. Begge sier sommer synes nå jeg. Den tredje heter Maya, og kommer med en litt kortere armlengde, men vi snakker om at den dekker nesten halve armen, så denne armlengden er veldig god til meg. Lekre sommerfarger på den også. Alle disse tre heter kjoler, og kan fint brukes til nettopp kjoler, men til meg som er såpass høy ( 178), så er de veldig fine som tunika. Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott!



Ellers i sommerkolleksjonen til Pont Neuf, så har vi en lekker overdel som heter Josefine. Mørkeblå med hvite blomster. Denne er perfekt for dere som kanskje ikke er så glade i farger, men som likevel vil ha en overdel som sier sommer. Det gjør Josefine. Også her er det en armlengde som vil dekker ca halve armen. I sommerkolleksjonen finnes også nok en kjole/tunika med god armlengde som heter Maya, og som er mer nøytral når det kommer til farger. Lekker i sort, og hvitt - nydelig å ha på!



Mange selger Pont Neuf. Spør i din nærmeste stormotebutikk. Her i Kristiansand hvor jeg bor, så selger PIP stormote Pont Neuf. For dere som bor et stykke unna en stormotebutikk, så ville jeg kikket innom nettbutikken til Alexis. De har mye fra Pont Neuf, og da får man varene rett hjem i posten. Er du usikker på størrelse, så hjelper Alexis deg. XL er  for eksempel 46/48, 2 XL 50/52, og 3 XL er 54/56, men husk at Pont Neuf starter på XS ! Du finner Pont Neuf her : http://www.alexismote.no/merker.php?produsent=50

 

En av mine andre, store favoritter er Yoek. Også Yoek har mange sommerplagg med god armlengde. En av mine sommerfavoritter i tillegg til favorittene fra Pont Neuf, det er en lekker tunika fra Yoek i den nydeligste fargen! Som dere ser på bildet nedenfor, så har den god lengde generellt, den har lekker farge, og den har den gode armlengden som vi etterlyser.



 

Yoek har også andre sommeroverdeler med god armlengde. Barbro på Nais i Lyngdal har disse i butikken :




 

Barbro på Nais har også disse sommeroverdelene med god arm :


Sommerlig og fin fra Zhenzi.


Lekker sommerfarge, lett å ha på seg. Denne er fra DNY



Denne er fra Kanok, og Kanok er en produsent som har mye fint, og en del med 3/4 arm.



Q'neel har også noen sommeroverdeler med 3/4 arm som for eksempel disse.

Barbro på Nais sender gjerne til deg om du bor et stykke unna Lyngdal. Hun hjelper deg også med størrelser om du er i tvil. Send en melding, eller ring butikken. Du finner Nais her : https://www.facebook.com/naisbutikken/?fref=ts

 

Mange er på jakt etter helt vanlige t-skjorter med god armlengde, og det er vanskelig å oppdrive. I fjor kjøpte jeg de nydeligste t-skjortene fra No Secret. Utrolig gode å ha på, og med god arm. Disse har jeg jaktet på i år også, men jeg tror sannelig de har endret litt på de, men jeg har funnet en som kan anbefales. Den finner dere i nettbutikken til Alexis Mote. Dette er t-skjortene : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-gronn og denne : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-bla



Er du ute etter en typisk tur/trenings t-skjorte, så anbefaler jeg definitivt Danne fra Stormberg. Fantastisk t-skjorte med god arm. Det er kun fargen " Desert flower " som går opp i store størrelser. Nydelig farge! Dere ser armlengden på bildet. Her er jeg avbildet i en annen farge, men det er modellen, og armlengden som er viktig.


Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

 


Håper dette var til litt hjelp i jakten på sommeroverdeler med litt god armlengde. Det er en evig jakt ofte. Iallefall til vi finner produsenter som vi vet har armlengden vi ønsker. Har du gode tips til sommeroverdeler med god arm, så tips gjerne :-)

 

Avføring i kampen mot overvekt

Ja, du leste helt riktig. Avføring kan bli det neste skrittet som tas for å bekjempe fedme. Det høres ikke bra ut. Det er ekkelt å tenke på at man kanskje nå skal bruke avføring for å få oss slanke.



 

Det er ei lita stund siden jeg hørte om dette. Min bedre halvdel hadde sett på en dokumentar på en utenlandsk kanal hvor de brukte avføring i kampen mot overvekt. Jeg husker jeg fnyste, og trodde vel ikke helt på det han fortalte. Vel, jeg trodde på det han fortalte, men at dette faktisk var reellt, det var jeg veldig usikker på. Etter å ha lest en artikkel på NRK sine nettsider på fredag, så skjønner jeg at det er fakta. Avføring skal brukes i kampen mot overvekt.

Overføring av bakterier fra avføring kan erstatte dagens behandling av sykelig overvekt. Det mener i alle fall professor Tore Midtvedt . I over 50 år har han forska på tarmen, både ved Universitetet i Oslo og ved Karolinska Institutet i Stockholm.  Jeg synes fortsatt det er litt småekkelt å tenke på, men funker det, så får det være så ekkelt det bare vil.

Enkelt forklart får en sterkt overvektige person i seg avføring fra en slank person. Behandlingen blir kalt fekal transplantasjon, og pasienten får i seg avføringen via en slange gjennom nesen eller munnen. Istedenfor å kutte en del av tarmen sendes det inn en arme på milliarder av bakerier i tarmen til den overvektige. Dette endrer hele bakterie - økosystemet i tarmen.

Tarmbakterier spiller en vesentlig rolle når det gjeld å få mest mulig energi ut av det vi spiser. Bakteriene i tarmen er ikke bare med på å styre hvor høy, eller lav forbrenning vi har, men visse bakterier i tynntarmen er med på å kommunisere med hjernen vår, og dermed er med på å styre appetitten.

Professor Midtvedt mener at avføring fra en slank person som overføres til en sterkt overvektig person vil være fremtidens kur for de som lider av ekstrem, og livstruende fedme. Andre fagfolk mener nok at dette ikke er tilstrekkelig utprøvd ennå, og at det foreløpig er på et eksprimentelt stadie ennå. Fagfolk mener dette må forskes enda mer på før man kan si om behandlingen har de resultatene en del hevder at denne type behandling har.

Er avføring det neste skrittet i kampen mot overvekt, og fedme? Blir kniven lagt ned til fordel for overføring av avføring fra en slank person til en overvektig? Det høres for meg ut som en aprilsnarr, men det forskes mye på dette, og så får vi se om professor Tore Midtvedt får rett i at dette er  behandlingen som skal til for å hjelpe mange med sykelig overvekt. Hva tenker du ?

 

Kilde : https://www.nrk.no/sognogfjordane/vil-behandle-overvekt-med-avforing-1.13570989#fact-1-13571274

Hypnose for å bli slank

Jeg er nok en veldig åpen person, jeg er nyskjerrig på mye, og ønsker å prøve ting jeg tror kan fungere, spesielt da i forhold til overvekten min. Jeg er nok en av veldig få som aldri har gått på spesielle dietter. Jeg har aldri tatt tabletter i troen på å bli slank, jeg har aldri shaket meg ned i vekt, aldri kun spist supper, eller spesielle grønnsaker. Jeg har aldri gått på verken Fedon diett, eurodiett, eller en av mange dietter som hyler mot en fra diverse ukeblader. Ikke fordi jeg er så mye mer fornuftig enn alle andre, men fordi jeg er så sykt kresen, og hadde ikke overlevd på en eneste en av alle disse kurene som det florerer av. Likevel er jeg såpass nyskjerrig at jeg gjerne prøver andre ting som kan dukke opp, og som ikke innebærer at jeg må spise en haug av alle matvarer jeg ikke kan fordra :-)

I dag har jeg lyst til å skrive litt om en av tingene jeg har prøvd, og som jeg fortsatt kan ha litt tro på. Jeg har nemlig prøvd Gastric Band Hypnose. De siste dagene har jeg fått tre ulike henvendelser fra personer som har funnet reportasjen som ble skrevet om meg da jeg som første sørlending skulle prøve hypnose i kampen mot overvekten. Selv om jeg aldri har gått på utallige dietter, så har jeg jo prøvd mye, og jeg har ikke tall på hvor mange mandager som har vært D dager. Da jeg på slutten av 2012 møtte den danske hypnotisøren, Bo Christensen via jobben min i Radio Sør, så begynte jeg å leke med tanken om å prøve hypnose. Hypnose forbinder jeg stort sett med alle disse menneskene som hypnotisøren får til å gjøre de villeste tingene på scenen. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å kakle rundt som ei høne, eller krype på alle fire, gryntende som en gris. Jeg skjønte fort at denne type hypnose var underholdningshypnose, og hadde lite å gjøre med behandlingshypnose.

I den tiden da jeg møtte Bo Christensen, så gikk jeg også rundt med tankene om en slankeoperasjon. Ikke at jeg visste så mye om hypnose fra før av, men jeg tok meg tid til å lese, og jeg fikk masse informasjon fra Bo. Jeg hadde også ei god barndomsvenninne som hadde gått til samme hypnotisør sammen med både moren, og søsteren i forbindelse med røykeslutt, og jeg visste hvor fornøyde de var, og jeg visste at de alle sammen hadde stumpet røyken for godt. Likevel er jo overvekt ett mye mer sammensatt problem enn røyking. Overvekt er liksom mer enn en ting. Likevel, jeg var nyskjerrig, jeg var åpen, og dette ville jeg prøve. Jeg var skeptisk til hypnose da jeg først fikk høre om det. Jeg tror mange generelt er skeptisk til dette. Noen tror du er i en slags transehypnose der du sover og hypnotisøren kan få deg til å tro hva som helst. Men det er altså ikke slik det foregår. Du får en time der du ligger på en benk. Du er våken og får med deg alt som skjer. Selv om du er tilstede, og egentlig skjønner alt som skjer, så er du likevel ikke tilstede om du skjønner...du er så utrolig avslappet, og du har det så innmari godt. Hypnotisøren jobber hele tiden med underbevisstheten din.

Gastric Band Hypnose fungerer på den måten at du i prinsippet skal få hjelp til å kunne spise langt mindre porsjoner uten å føle deg sulten. Det skal heller ikke gi noen bivirkninger. Du skal føle at du har et bånd på magen, og det er dette båndet som gjør at du skal bli fortere mett. Hypnotisøren skal hele tiden jobbe med underbevisstheten din. Han skal overbevise underbevisstheten om at du har et bånd på magen som skal få deg til å føle deg mett, og gjøre at du får mindre lyst på mat. Bo Christensen jobbet masse med hodet mitt, og tankene mine. Vi ryddet, og ryddet. Gamle tanker i form av bøker i et bibliotek ble kastet ut, og nye bøker ble satt inn. Han jobbet masse med å få underbevisstheten min til å skjønne forholdet mett - sulten, og det ble jobbet en del med suget etter søtt, og salt. Å være i hypnose er en fantastisk tilstand! Aldri har jeg vært roligere, og aldri har jeg slappet så av. Bare den herlige tilstanden å være i, og føle seg så avslappet, det var verd hver time jeg var der :-) Jeg fikk også med meg en cd hjem som jeg skulle lytte på når jeg la meg om kvelden, og mens jeg sov, så jobbet hypnotisøren via cd'en med underbevisstheten min.

Om jeg har tro på hypnose mot overvekt? Det er jeg noe usikker på faktisk. Om man tror at kiloene skal rase av, så bør man ikke prøve hypnose. Noen av de som prøver gastric band hypnose opplever faktisk å ta av seg en del, men så skjer det som så ofte skjer, man opplever at vekten går opp igjen fordi man ikke jobber videre med de verktøyene man har fått, og den nye måten å tenke på. Jeg tror overvekt er ett såpass sammensatt problem at hypnose alene ikke er løsningen. Det jeg derimot er veldig sikker på, det er at hypnose kan være til stor hjelp om man velger å ta tak i det mentale. Alt sitter i hodet, og det er det jeg så gjerne skulle fått helsemyndighetene til å forstå! Det er hodet vi trenger hjelp med aller først, og å ta tak i det mentale alene, DET er en stor jobb det! Nesten umulig spør du meg. Hypnosen kan gjøre gode ting med hodet ditt, og underbevisstheten din. Du kan få hjelp til å endre tankemønster ditt. Visst man ikke klarer å endre måten vi tenker, og føler på, så vil man gå rundt i det samme mønsteret hele tiden. Visst vi ikke finner svarene på hvorfor vi er overvektige, og hvorfor vi handler som vi gjør, så vil vi heller aldri kunne gjøre noe med overvekten. Så enkelt er det, men likevel så vanskelig. Det er ingen dietter, pulver, bøker, eller piller som kan hjelpe deg å endre det mentale. Vi lar oss bare lure igjen, og igjen....Når man klarer å endre holdninger, og tankemønster, så vil man også lettere klare å gå ned i vekt. ALT sitter i hodet! Hypnose, og alle mental jobbing handler også om å flytte fokus. At man flytter fokuset bort fra overvekten, og over på ting i livet vårt som er gode, og som man setter stor pris på.

Hypnose for å bli slank? Nei! Hypnose som hjelp med det mentale? Ja! Sliter man med stort søtsug, eller lite motivasjon, og man vil jobbe spesifikt med akkurat de tingene, så kan hypnose være til hjelp, men jeg tror likevel jeg heller hadde valgt å gå til en coach, eller til en teraput. Det er store kostnader også knyttet til hypnosebehandling, og jeg har ikke noen som helst tro på at man kan klarer seg med ett par, tre timer som noen reklamerer med. Da ville jeg heller lagt pengene hos en dyktig coach, eller gått via det norske helsevesenet, og fått god hjelp av fagfolk. Det er INGEN skam å få hjelp til noe som tar så mye energi fra deg. Man skal også være skeptiske i forhold til hvem man velger om man ønsker å prøve hypnose. Der finnes flere der ute som tilbyr hypnoseterapi mot overvekt, og jeg tror man skal lese, undersøke, og sjekke, og se at vedkommende har det som kreves.

Jeg har nok større tro på hypnose i forhold til røykeslutt, flyskrekk, fobier, og disse tingene hvor det er en ting man sliter med. Overvekt er så mye, og så sammensatt. Min bedre halvdel går til hypnose i forbindelse med smerteproblematikk. Han drar til Oslo, og er i behandling hos en som har mange års erfaring med bla hypnose, og hypnoterapi. Hypnose kan ikke ta bort smerter, men hypnose utført av seriøse behandlere, kan gjøre gode ting i forhold til å flytte fokus bort fra problemet. Om man lar det som er problemet få mindre plass, så vil man få det mye bedre, og man klarer å leve med de utfordringer man har på en helt annen måte.

Det føles så umulig

Mandager er fine dager. Jeg er absolutt ikke en av de som hater mandager. Jeg hopper like lett opp av sengen på mandags morgener som ellers i uken, og jeg bruker ofte dagen til å tenke masse. Jeg tenker på uken som har gått, og uken som kommer. Jeg tenker på hva som var bra, og hva som kan bli bedre. Hvor " bommet " jeg, og hvor vant jeg - nå alltid i motsatt rekkefølge :-) Når alarmen på tlf forteller at det er en ny dag, så er det så utrolig godt å ligge noen få minutter å kjenne på en helt annen følelse enn jeg gjorde før. Før hatet jeg mandager! Mandag var dagen da den dårlige samvittigheten var verst. Jeg angret dypt, og bittert på alt jeg hadde stappet inn i munnen som slettes ikke burde ha kommet inn der, og ofte slet jeg med en vond, og uggen mage fordi helgen hadde bestått av en herlig blanding av mat. Det var på mandager man følte seg tjukkest, og størst, og man visste at mandag var en ny endringsdag, og igjen skulle man brette opp ermene, og ta fatt på kampen mot disse fordømte kiloene. Man forberedte seg også på å gå på trynet ... igjen.... Slike mandager har jeg ikke en eneste en av lengre. De er borte vekk, og jeg nyter følelsen av ro i sjelen, og er innmari stolt av meg selv.

Vi er mange som kjemper en tøff kamp mot kiloene, og vi er mange som har gått så mange ganger på trynet at man ofte gir opp. Drømmen, og håpet om en slank, og lekker kropp trøkkes ned i søla gang, på gang, og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal kjenne på det og mislykkes. Jeg er en av dem som vet hvordan det kjennes når man gang på gang mislykkes. Hva var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å lykkes? Følelsen av og være mislykket, tjukk, og stygg - det er en forferdelig vond følelse å gå og kjenne på . Det at man aldri over lengre tid klarer å kjenne på det å mestre, det gjør noe med oss. Det å skuffe seg selv gang på gang - det er vondt det! I tillegg er det så utrolig flaut at man aldri lykkes. Noen blir så lei at de ser slankeoperasjon som eneste utvei. Ikke fordi de nødvendigvis ønsker det, men det blir liksom den eneste redningen de ser. Andre gir opp, og lar kiloene fortsette å komme på, og dermed også alle utfordringene som følger med en stor kropp med for høy vekt.

Jeg hadde gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg tenkte på fremtiden, og ønsket en kropp som samarbeidet. Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var så lei av all nedsnakkingen jeg gjorde. Jeg ønsket å oppnå drømmen min - drømmen om å veie 60-70 kg, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til operasjon. Heldigvis for meg, så må man igjennom et forkurs før man blir operert, og for meg ble dette kurset " redningen " min.

Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg måtte bare overbevise meg selv, og andre at dette var det riktige selv om jeg visste at det ikke var riktig. Hjemme ønsket de ikke at jeg skulle gjennomførte dette, men de støttet meg i valget. Gjennom kurset på sykehuset, så ble øynene mine åpnet på en helt annen måte, jeg så ting annerledes, og etter en dag på operasjonsskole i Arendal, så var jeg fast bestemt på at dette ville jeg ikke. Jeg var redd for inngrepet, men mest av alt var jeg redd for tiden etterpå. Hvordan ville livet mitt bli? Ville det bli rosa, og fylt med lykke om jeg gjorde dette? Det var tusen spørsmål i hodet, og jeg visste innerst inne at det var ikke operasjon jeg ønsket. Selv om  jeg alltid har vært stor, så har jeg nok hatt færre utfordringer enn mange andre. Jeg har alltid hatt ett ganske aktivt liv, og jeg har aldri " bare" sittet i sofaen uten å løfte en finger....noe skjedde på operasjonsskolen i Arendal den dagen - jeg skulle klare dette uten operasjon!

Det ble ingen operasjon, og for meg var dette ett riktig valg. Hver enkelt må kjenne på hva som føles riktig, og gjør det som er best for en selv. For meg var det å velge bort en slankeoperasjon det riktige valget. Jeg tror at for kun noen få, så er en slankeoperasjon det som skal til for å få ett bedre, og lettere liv. Dette gjelder de hvor man faktisk kan dø om man ikke gjør det. Det er ingen som kan hvile på lauvbærene etter man er operert. Det er en kamp for å holde vekten, og her blir mange veldig skuffet. Mange tror at en operasjon er løsningen, og at vekten vil holde seg der, alle burde vite at det ikke er sånn det fungerer. Kampen om å holde vekten vil være der hver eneste dag, akkurat som kampen kan kjemper for å gå ned i vekt uten operasjon. Man må trene, man må spise sunt, man må ta kosttilskuddene som legene sier - man må jobbe for å unngå at kiloene kommer på igjen. Kanskje merker man ikke noe til dette det første året, kanskje heller ikke det andre, men utfordringene de kommer om man ikke ser at livet må legges totalt om . Det er så mange som går på trynet, som ikke bryr seg om grepene i ettertid, og hva skjer da? Kiloene kommer på en etter en, og vekten er plutselig tilbake sammen med BMI'en som sier fedme.

Når jeg skriver om slankeoperasjoner, så er jeg redd for å såre de som virkelig jobber for å holde vekten. Det er ikke meningen. Jeg kjenner flere flotte kvinner som er opererte, og som gjør en helt fantastisk innsats for å holde seg nede i vekt. Disse har jeg stor respekt for, og jeg er så innmari glad for å se hvordan livene deres har endret seg. De er bevisst på at operasjonen var en starthjelp, og de er nå sjef i eget liv, og har virkelig endret livet sitt. Dessverre så er det en del andre som ikke helt skjønner at de må jobbe for å vedlikeholde en lav vekt. " Jeg får glede meg over en lav vekt så lenge som mulig. Jeg spiser som før, og gidder ikke å trene..." - dette sa en bekjent av meg da jeg traff henne relativt kort tid etter slankeoperasjonen. Hva slags holdning er dette? Her har staten betalt  100000 kr for en operasjon, og så gidder man ikke å gjøre en innsats selv! Jeg blir forbanna jeg, og jeg blir frustrert når voksne mennesker ikke gidder å gripe den muligheten de har fått! En operasjon er ingen hvilepute, det er en starthjelp! Når såpass mange fortsatt tror at operasjon er en lettvint løsning, så tror jeg det er på tide at staten tar noen grep, og reduserer antall slankeoperasjoner slik de har gjort i Danmark. Nå er det andre grep som må tas. Det er en kamp å gå ned i vekt, og den kampen må kjempes hver eneste dag, også om man lykkes med en vektreduksjon. Man må legge om, man må bytte gir, og man må legge om hele livet sitt. Hvorfor tror noen slankeopererte at man kan fortsette å leve det livet man gjorde før?

Jeg drømte om følelsen av å veie 60 kg. 60 kg var målet der fremme. Er det mulig å drømme så stort, og så urealistisk? Når jeg innså at drømmen ikke var realistisk, så raste verden ett lite øyeblikk. Drømmen ble knust, og jeg følte på en ny nedtur. Samtidig fikk livet en ny retning. Jeg traff fantastiske Line, og sammen med henne innså jeg at det var nå reisen skulle starte. Reisen mot ett lettere liv, en bedre helse, og et tall på vekten jeg var fornøyd med. Jeg innså at lykken ikke er 60 kg, men lykken er en lykkelig meg. Jeg ønsket ett godt liv, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å mestre, jeg ønsket en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. Reisen er ikke slutt, den vil aldri ta slutt... men jeg har opplevd å miste mye vekt, jeg har opplevd å komme i god form, og jeg har opplevd og faktisk kunne være stolt, og fornøyd. Hvem skulle ha trodd det? Det som virker umulig - det er faktisk mulig! Endelig kjenner jeg også på å lykkes - reisen min har gitt gode resultater. Jeg vet jeg vil komme dit jeg vil fordi jeg har endret på målene mine, og endret måten jeg tenker på - kan jeg, så kan alle :-)
 

Det som virker umulig er mulig, og jeg tror det viktigste er at man er realist, og at man setter seg mål som er mulige å oppnå. Målene våre er som regel så hårete at det er en av grunnene til at man går så mye på trynet. Dessuten skal man klare alt på en gang istedenfor å ta ting skritt for skritt . Man kan ikke klare alt på en gang. Babysteps, og delmål tror jeg er viktig for å nå dit man vil. Så tror jeg man må spørre seg selv hvilket vektmål man har? Hvorfor er målet 60, eller 70 kg? Hvorfor går lykkegrensen der? Hvorfor er det et tall på ei vekt som skal fortelle deg når du er lykkelig, og fornøyd? Lykken ligger ikke i badevekta, eller tallene den viser. Lykken er der når du kjenner på den, og det har ingenting med tall å gjøre. Når du er fornøyd, så drit i hva vekta viser! Når du føler deg vel, når du føler at kroppen samarbeider, når helsen er bra, når negative tanker er snudd til positive, når du smiler og har det godt med deg selv - da er du der du skal være - uansett hva badevekta forteller deg.

Det gnisser mellom låra

Lårene mine er store. Ennå verre er det med leggene. Det er ikke sånn at jeg står lenge og studerer verken lår, eller legger i speilet. Det er vel heller sånn at jeg løper forbi speilet for å slippe og studere størrelse, og utseende. Lårene er store, men de er egentlig ikke så stygge visst man ser bort i fra litt åreknuter. Det er leggene som er hovedproblemet mitt. Det er de som ødelegger så mye. Hadde det ikke vært for de store leggene som i tillegg er ett levende bevis for dårlig sirkulasjon, og ødelagte lymfebaner, så hadde jeg vel følt meg noe slankere enn jeg gjør. Uansett hvor flink jeg er, og uansett hvor mange kg, og cm jeg mister, så klamrer leggene seg fast. De skal forbli som de er. Der skal det ikke endres noe som helst. Når det er sagt, så er det faktisk jeg som er vinneren. For med blodslit, og masse trening, så klarer jeg å miste fett på leggene også, men her må jeg stadig be høyere makter om mer tålmodighet, for det går så sent, så sent. Men så lenge jeg vet at det er ett lite håp om en viss endring, så trener jeg mye, og bevisst, og jeg bruker beina masse. Akkurat her er et selv ett lite håp om endring motivasjon nok.

Nå var det egentlig ikke de nydelige leggene mine som skulle være tema på bloggen i dag. Det er lårene mine, eller den herlige følelsen av at det gnisser godt mellom lårene mine i blant. To lår som støter på hverandre, og skaper denne magiske gnisningen. Det hørtes nesten litt romantisk ut når man snakker om magisk gnisning, men det er langt fra verken romantisk, eller noe som kan minne om en god følelse. Det er bare vondt.

Når man er en størrelse, eller flere for stor, så er det spesielt en utfordring man støter på når man går i kjole, eller skjørt. I alle fall er det en utfordring jeg alltid møter på, og jeg er neppe alene. Det er liksom ikke bare leggene mine som er store, men jeg har jo også lår av størrelse, og når jeg går i kjole, eller skjørt, så gnisser lårene mot hverandre. DET er ikke behagelig over lang tid. Det blir ganske sårt, og vondt mellom lårene etter hvert, og da er ikke lysten til å gå med skjørt, eller kjole særlig stor når man faktisk må lide såpass. Jeg husker når jeg var enda større enn nå, da var det enda verre. Da ble det jo nesten sår mellom lårene fordi de gnisset så mye mot hverandre. Det var vondt det! Det er mange plusser med å gå ned i vekt, og jeg ser at en av plussene er at lårene ikke gnisser så mye som før. Likevel skjer det.

Jeg har tidligere kjøpt underskjørt med bein, men de har bare vært en stor frustrasjon. Underskjørtene har sklidd ned fordi de har vært for store i livet, og beina på underskjørtene har sklidd oppover slik at det plutselig ikke er noen beskyttelse mot gnissingen overhodet. Beina har liksom ikke vært stramme, og faste nok. Jeg har brukt masse energi på å dra ned bein, og dra opp liv. Ikke ser det særlig bra ut heller når man må gå rundt, og dra ned i et plagg som er under kjolen. Man blir bare frustrert, irritert , og sabla sur av sånne ting !

I ett tidligere blogginnlegg, så fikk jeg tips om å kjøpe meg tights i capri lengde som jeg kan ha under kjolene mine, så det var jeg på jakt etter for en tid tilbake. Jeg prøvde et par tights med kort lengde, men de var likevel såpass lange at jeg følte jeg gikk med bukse, så det fungerte ikke for meg. Under jakten fant jeg en shorts som hadde litt shape up effekt uten å sitte for stramt. Jeg kunne puste, og den føltes bra. Jeg er fortsatt fornøyd med denne shortsen, men også her kan jeg av og til føle på at beina kunne skli litt opp selv om det ikke var så ille som jeg hadde opplevd før. Shortsen fungerer bra, og den sitter ganske godt, men jeg jaktet liksom på noe som satt så perfekt som mulig.En perfekt shorts, eller truse som kan redde lårene mine når jeg går med kjole, eller skjørt, den er høy i livet, og sitter såpass stramt at den ikke sklir verken opp, eller ned verken i bein, eller i livet. Jeg gir sjeldent opp en jakt før jeg vet med sikkerhet at jeg enten har vunnet, eller tapt. Ofte gir jakten resultater, og det gjorde den også denne gangen.

Maggie ble min redning. Maggie er en truse som beskytter lårene mine mot denne vonde gnissingen. Den er høy i livet, og den sitter fast, og godt i beina. Maggie forsvinner verken opp, eller ned. Maggie sitter der hun skal. Maggie er behagelig å ha på seg. Dette er ikke en shapeup truse som gjør at du mister mer, og mer pust for hvert skritt man tar. Maggie føles som det den er , en truse. Ett annet stort pluss med Maggie er at den får klærne til å falle så fint.


Det er sommer, og sol på Sørlandet, og det betyr at mange finner frem sommerkjolen, og de lette sommerskjørtene. Sommer er også tid for brylluper, og hva kan vel ødelegge mer en vonde, såre lår under den fine kjolen. Det er nesten sånn at man bør kjøpe beskyttelse for lår før man kjøper selskapskjole, eller sommerkjole. Dette bør være på plass først slik at man vet at lårene er reddet før kjolen tas på. For meg som nettopp er blitt bittelitt komfortabel med å gå i kjole, og skjørt, så er det i alle fall viktig å beskytte lårene mot gnissing. Visst ikke, så blir kjolene, og skjørtet ikke brukt.

Maggie trusen, redningen mot gnissingen, den kjøper dere hos Alexis Mote. Du kan bestille den i nettbutikken, eller du kan kjøpe den i butikk enten i Oslo, eller Moss. Å bestille på nett er veldig enkelt. Trusen går fra str. 42 - 54. Jeg valgte str. 54 fordi lårene mine har litt størrelse, og skal derfor ha sin plass samtidig som den skal opp i livet. Maggie finnes i både sort, og hvitt. Du finner Maggie her : http://www.alexismote.no/p/undertoy/bh-og-truse/plaisir-maggie-25227 , og du finner den her : http://www.alexismote.no/p/undertoy/bh-og-truse/plaisir-maggie   Når du er inne i nettbutikken til Alexis, så ta deg gjerne en ekstra titt rundt, for her er det mye fint :-)

Med den gode varmen vi har hatt her sør de siste dagene, så tror jeg sannelig det er tid for både kjole, og skjørt. Nå som Maggie har reddet lårene, så er det egentlig bare å glede seg. Ha en nydelig søndag! 

Jakkefavoritt som dekker rompa

Jeg har fått en ny jakkefavoritt! Dette er jo ikke jakken akkurat nå som det er sommer, og sol over Sørlandet, men dette er jakken til de gode turene, og det er jakken til hverdagen når man vil ha en jakke som er både vind, og vanntett, og en jakke som dekker baken.

Jeg har falt pladask for Veiviser jakken fra Stormberg. Tidligere var nok Sirdal min store favoritt, men nå tror jeg sannelig Veiviser har lurt seg fordi, og troner på en solid 1.plass. Jeg elsker fortsatt Sirdal med sine flotte farger, men nå har jeg funnet jakken som er perfekt for oss frodige damer, eller egentlig alle oss damer som ønsker ei jakke med en særdeles viktig egenskap, nemlig at den dekker baken vår.

Det er første gang jeg har funnet ei skikkelig turjakke som har en så god lengde at den dekker rompa vår ordentlig godt. Ofte stopper de gode turjakkene på rompa, eller kanskje en cm under. Jeg vil ha en turjakke som går godt under rompa, og er rompa dekket, så blir helheten så mye bedre. Man føler seg vel, og det er jo alltid den følelsen man er ute etter.

Veiviser fra Stormberg er en trekvart jakke, og jeg har ikke hatt en bedre turjakke på meg. Alt stemmer liksom, og jeg fikk nettopp denne følelsen når jeg tok den på meg for første gangen. Veiviser er en lang jakke, og den dekker baken med god margin. Jakken er vind- og vanntett, den er fukttransporterende, og passer dermed ypperlig i allslags vær, enten det er vind, regn eller snø. Veiviser trekvart jakke er en sporty kombinasjon av en klassisk regnkåpe og en teknisk skalljakke. Veiviser trekvart jakke har ProreTex© membran, og skal vi være litt tekniske nå, så betyr ProreTex  en membran med gode vanntette, vindtette og fukttransporterende egenskaper som brukes i ytterbekledning utviklet spesielt for aktivt friluftsliv.

Veiviser trekvart jakke kommer opp i størrelse 5 XL, så hurra for Stormberg. Dette med størrelser er alltid litt vanskelig. Jeg er nok ikke helt enig i størrelsene som Stormberg opererer med, men dersom du måler deg, og sammenligner, så vil du finne den riktige størrelsen . Ta deg tid til å måle sånn at du er mer sikker på at jakken passer, eller ta deg en tur i butikk om du har en i nærheten. Jeg bruker selv alt fra str. 48 til str. 52, og i Veiviser jakken har jeg str. 4 XL, så jeg vil vel si at str. 5 Xl er ca 52/54. Jeg kunne kanskje ha gått ned i 3 XL, men en jakke som dette er fin å ha litt romslig. En slik jakke trenger ikke sitte helt tett, og det kan være godt å få plass til noe under om det skulle være kaldt. I tillegg til at jakken er vind, og vanntett, og ikke minst fukttransporterende, så har jakken også mange andre plusser. Veiviser har fleecefor i halsen, den har tapede sømmer, og refleksfelter. Jakken har dobbel stormklaff, og gode lommer. Den har også ventilasjonsåpninger under armene. Du finner Veiviser her : https://www.stormberg.com/no/veiviser-trekvart-jakke-dame.html#10234760013




Heldigvis så kan man få tak i gode turklær når man ønsker å ha seg en god tur utendørs. Gode turklær er så viktig. Det å ha klær som man føler at man kan bevege seg i. Gode klær som ikke gjør en søkkvåt om det skulle komme regn, eller som ikke gjør at man blir svett, og fæl om man skulle bli varm... og jeg blir alltid varm på tur :-) Det er så kjedelig "å bare ta på seg noe " fordi man ikke har gode turklær. Når man er på tur, så vil man gjerne føle seg kledd for tur. Jeg har mange ganger vært på tur i klær som slettes ikke passer for turer i skog, og mark, men det har vært det jeg har hatt... så må man vurdere om man skal på tur i dårlige klær, eller bli hjemme. Da er sånn sett dårlige klær mye bedre enn å slite sofaen hjemme, men det er rimelig kjipt å bli søkkvåt fra topp til tå, eller gjennomblaut av svette fordi ingen har sett behovet for å lage turklær til meg også.

Jeg blir så utrolig glad når  produsenter ser behovet for klær i store størrelser, og en av disse er utvilsomt Stormberg. Stormberg har sett at også vi som trenger store størrelser ønsker gode tur, og treningsklær. Jeg vil absolutt anbefale deg å sjekke nettsidene til Stormberg med jevne mellomrom. Det kommer jevnlig klær inn, og når det kommer til store størrelser, så blir de veldig fort utsolgt, så her bør man være kjapp. De store størrelsene, de forsvinner fort, så det blir egentlig sånn at man bør kjøpe det når man ser det. Butikkene til Stormberg kan også bestille inn jakken til deg, og det uten forpliktelser. Stormbergs nettbutikk har en egen side for store størrelser : https://www.stormberg.com/no/kampanje/dame-store-storrelser/ 

Veiviser er utvilsomt min, nye store jakkefavoritt. En utrolig god turjakke, og en jakke jeg blir så utrolig glad av å ha på meg fordi den sitter akkurat som den skal, og baken, den er reddet :-) . En absolutt favoritt.

 

 

Grevinneheng, og alt det andre som henger

Jeg blir litt frustrert jeg. Hvor mange av oss frodige kvinner liker å vise armene våre? Hvor mange av oss jager ikke sommer etter sommer for å finne overdeler med en armlengde hvor vi slipper å vise for mye av overarmene våre? Det er mange av oss. Likevel så ser ikke stormoteprodusentene dette, for sommer etter sommer, så er det den samme, korte lengden, og jeg blir like frustrert. Selv om det er sommer, og sol, så vil ikke vi frodige kvinner vise for mye av armene våre, sånn er det bare. Likevel bugner butikkene av masse flotte overdeler som viser grevinneheng, og alt annet heng. Jeg prøver, og prøver, men det ender med at jeg må henge bort den ene etter den andre, og den eneste som er fornøyd er lommeboka. En av få produsenter som har det jeg kaller perfekt lengde, det er en av mine store favoritter, Pont Neuf. De har på flere av sine plagg denne lengden som vi ønsker.


Fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon - denne lengden er bra synes jeg. Jeg kan til og med godta plagg som er bittelitt kortere enn dette.

 

Overarmene mine tåler ikke dagens lys, og de må tildekkes, og omtrent samtlige topper, og tunikaer som er å få tak i til bruk på varmere dager har så korte armer! Ingen store kvinner vil ha sååå korte armer, eller vil de det? Jeg tror de fleste kvinner som bruker store størrelser ønsker å skjule det meste av overarmene sine? Hadde det bare vært fordi overarmene er kraftige, og fulle av muskler, så skulle jeg mer enn gjerne hatt så korte armer på overdeler, men det er liksom ikke der problemet ligger....etter mye styrketrening, så regner jeg med at det er blitt litt muskler også i armene, men det er liksom ikke det første man ser når man ser armene mine.

Grevinneheng. De fleste av oss kvinner kjenner grevinneheng. Dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe på det beste. Disse slappe overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug, spesielt når man holder armene ut til siden. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned! Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse deilig løshud. Joda, egentlig skal man juble jo over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste ganske vekt, også på armene. Så egentlig burde jeg rope ett høyt hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen,. I mitt stille sinn, så roper jeg både hurra, og klapper meg på skulderen, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke til halve armen ? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg om sommeren? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen! Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert! Jeg har vært nødt til å forlate mange nydelige sommeroverdelene pga løshud som har lagt seg så vakkert på steder jeg slettes ikke ønsker det.

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med disse fine, korte armene, men så langt er jeg ikke kommet ennå. Jeg vet heller ikke om jeg kommer dit noen gang.  Jeg skal skjule hver eneste lille cm helt til jeg en gang der fremme kanskje har fått fjernet all løshud. Det er sikkert evigheter til jeg kanskje får fjernet løshud, men å gå med topper som viser de lekre overarmene mine, det skjer bare ikke! Jeg blir ikke fortrolig med å vise heng, og hud som jeg selv ikke klarer å bli glad i. De fleste årstider fungerer det helt fint å ha heng, og løshud, for da går man jo alltid med lange armer, men sommeren, den er en utfordring. Man blir jo også veldig todelt når det er slik - det blir litt sånn jippi jeg har mistet vekt også på armene samtidig som det er frustrerende at jeg ikke selv kan bestemme hvor løshuden skal være. Det er med løshuden som med vekten - veldig irriterende at kroppen selv skal bestemme hvor man skal gå ned først, og hvor man skal få løshud - for vi er jo aldri samstemte.

Grevinneheng kan trenes slik at henget blir en saga blott. Men det spørs sikkert hvor mye heng man har tenker jeg. Med fokus på triceps, så sies det at mye kan gjøres, og med muskler i overarmene, så blir det mindre plass til heng og sleng. Hvor er musklene mine når jeg trenger de? Hvorfor kan ikke musklene vise hvem som er sjef, og strutte frem istedenfor alt som henger?  Løshud, her er det verre. Løshud kan man ikke få strammet særlig opp, og etter hvert som man blir eldre, så vil man få mer løshud etter hvert som vekten går ned. Jeg håper jo at jeg skal unngå for mer løshud enn jeg har nå selv om vekten heldigvis fortsetter å gå ned. Visst løshuden blir verre, så må jeg jo tilslutt gå med lange armer om sommeren.


Nok en fin lengde på en av overdelene fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon.


På trenings t-skjorter har Stormberg en veldig fin armlengde på sin Danne t-skjorte. Foto : Stormberg
 

Selv om jeg er glad i gode, varme smeigedager, så har jo sommeren sine utfordringer. Jeg er sikker på at flere enn meg opplever nettopp dette. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre, neste sommer. Neste sommer har man tatt av seg en hel haug, så da tyter det verken her, eller der, der er heller ingen valker som så fint velter seg ut av sommertoppen. Grevinnehenget som så lekkert henger så tydelig ut av sommertoppens korte armer, det er iallefall borte neste sommer, men det gjør jo ikke det vet du. Man sliter nok med å få av seg kiloene om man ikke skal tro at grevinnehenget også forsvinner. Så blond er jeg ikke.

Når skal flere stormoteprodusenter skjønne at vi som er en størrelse, eller to for store ikke ønsker overdeler som omtrent ikke har arm! Hvorfor fortsetter mange å produsere overdeler hvor armene så vidt dekker noe som helst? Det er ingen tvil om hva vi vil ha, men ørene lukkes tydeligvis når man kommer til armlengder. Hvem kan overhode tro at vi vil vise alt som henger? Hvor fint er det at løshud, og grevinneheng så lekkert henger, eller tyter ut av overdelens veldig for korte armer? Vi vil ikke vise grevinneheng, og vi vil ikke vise løshud. Ikke fordi jeg er redd for hva andre tenker, eller sier, men fordi jeg ikke føler meg vel i det! Jeg føler meg vel når jeg får dekket over de tingene som jeg ikke vil vise til alle jeg møter. Mange kvinner i alle størrelser har grevinneheng i større, eller mindre grad, men jeg vil likevel ikke vise mitt offentlig. Løshud forteller at jeg har vært flink pike, og gått ned i vekt, og at armene mine har gått av med en stor " gevinst"...jeg jubler gjerne over dette, men jeg trenger vel ikke stolt vise det frem likevel? Ett stort hurra for de som ikke gjør noe av å vise verken grevinneheng, eller løshud, men jeg vil ikke. Jeg har måttet legge fra meg den ene flotte overdelen etter den andre fordi armlengden har vært altfor kort. Jeg vil ha en armlengde som går ned til albuen sånn ca. Da føler jeg meg vel, og jeg vet jeg ikke er alene. Det store spørsmålet er bare når de som produserer klærne skal forstå dette? 

For feit for ferie

Jeg liker egentlig ikke å se på slankeprogrammer på tv, eller programmer som omhandler overvektige på en, eller annen måte. Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er sånn. Kanskje er det fordi jeg er redd for å kjenne meg igjen i problematikken, eller fordi jeg er redd for å få servert en, eller annen sannhet. Ofte føler jeg vel også at overvektige blir latterliggjort så fort man har anledning til å gjøre nettopp det. Til tross for vegringen min mot sånne programmer, så ble jeg forleden kveld sittende å se nettopp et program som omhandlet overvektige, og deres ferieutfordringer. Alle hadde de hatt vonde ferieopplevelser fordi de rett, og slett var for feite. Jeg fikk vondt i hele meg av å se programmet, men samtidig så innser man at på mange områder, så er det utfordrende å være stor, også når man har ferie, og skal kose seg. Jeg kjente meg igjen i en del av utfordringene. Forskjellen på meg, og de var først, og fremst at de hadde opplevd tingene, jeg har bare alltid vært redd for å oppleve det. Jeg har begrenset meg selv, og aldri våget å møte utfordringene i redsel for resultatet.

En av tingene jeg har opplevd som overvektig er jo utvilsomt det å fly. Jeg er så overlykkelig for at jeg nå slipper å be om belteforlenger når jeg skal fly, for det er ikke moro! Det at man må spørre flyvertinnen om å få en ekstra sele fordi man er for feit til å få på seg beltet som alle de andre passasjerene passer, den er innmari vond! For flyvertinnene er det en dagligdags ting at personer spør om belteforlenger, men det stikker litt ekstra når de kommer veivende med den slik at man er sikker på at hele flyet kan se at man er så feit at man ikke passer beltet som allerede er der. Ai, den svir altså! Jeg skal vel ikke påstå at man ønsker å synke ned i et hull i flyet, jeg er jo livredd der jeg sitter i ett trangt flysete, men man kan kanskje overlevere belteforlengeren litt mer diskre? Flysetene er jo som regel en historie for seg selv, for der skal man ikke ha for mye ekstra før man sliter med plassen. Jeg husker jeg grudde meg fælt tidligere når jeg skulle sette meg i mitt tildelte sete. Jeg var livredd for ikke å få plass. Jeg har heldigvis aldri opplevd og ikke komme ned i setet, men gud, så trangt det har vært! Heldigvis vet jeg at mange andre også sliter med plassen i setene, bla de som har lange bein. Følelsen av og akkurat passe i setet, den er skikkelig kjip. Når man i tillegg er livredd for å fly, så ser man ikke akkurat frem til noen timers flygning.

Jeg har ofte tenkt på hvor høy vekt et fly kan tåle. En bekjent av meg som driver med flyskrekk kurs, han mener at tanken ikke bør tenkes en gang. Et fly kan godt ha et lag med svære brytere om bord uten at det vil påvirke flyturen. Jeg tør aldri helt å stole på det, og får det liksom ikke helt til å stemme. Hva om det sitter flere tungvektere på den ene siden i flyet, og færre på den andre? Vil ikke det påvirke flyet? Jeg hadde fått panikk om jeg opplevde akkurat det på en av mine flyturer! I programmet jeg så om ferie utfordringer for overvektige personer, så var det et ektepar som opplevde å bli flyttet nettopp pga vekten deres! Paret satt helt bakerst i flyet og koste seg da den ene flyvertinnen med målrettet blikk kom nedover midtgangen. De trodde hun skulle sjekke at sikkerhetsbeltene satt ordentlig på. Det skulle hun imidlertid ikke. På en diskret måte forklarte flyvertinnen at de var for tunge til at flyet kunne lette! Flyvertinnen ba en av dem om å flytte lengre fram i flyet for å jevne ut vekten, og ettersom kona gjemte ansiktet i hendene, måtte ektemann ta ansvar og bytte plass. Hva hadde man gjort om man hadde fått en sånn beskjed om bord i flyet? Det var et ganske stort fly med mange turister. Tenk så ekstremt pinlig å få vite at ett så stort fly ikke kunne lette på grunn av at man er for tung !



Det å bade har jeg skrevet en del om før. Det er en utfordring for meg om sommeren, og der er jeg ikke alene. Jeg er nok en person som ser farer som kanskje ikke kommer, men jeg beskytter meg, og unngår en del ting for ikke å oppleve pinlige, og vonde situasjoner. Jeg har nok alltid tatt sorger, og potensielle pinlige situasjoner litt på forskudd. Idiotisk i noen tilfeller, fornuftig i andre. Jeg elsket karuseller som barn. I voksen alder, så har jeg unngått karuseller i frykt for å oppleve det mange i tv programmet opplevde, nemlig  at de ikke klarte å ta på sikkerhetsbelter, eller få over seg diverse stenger som skal sikre deg når du kastes hit, og dit i karusellene. Jeg har ingen dårlige erfaringer - jeg var bare føre var. Jeg orket ikke tanken på at noe skulle skje fordi jeg var for stor, eller at jeg skulle havne i pinlige situasjoner pga vekten min.

Jeg har ikke tatt vannsklier i voksen alder, og jeg hadde jo aldri i verden tatt slike innebygde sklier. Jeg vet at overvektige har blitt sittende fast inne i de. Hvor ille hadde ikke det vært? Tenk å oppleve at store styrker på plassen må jobbe for å få en løs fra vannsklia! I tv programmet var det flere overvektige som hadde opplevd nettopp å bli sittende fast. Hele magen min vrengte seg.. Nå skal jeg i rettferdighetens navn innrømme at jeg nok aldri har vært så overvektige som en del av de som for eksempel ble sittende fast i sklia, men i hodet mitt, så kunne jeg fort ha vært en av dem. Eller tenk deg at du er i en fornøyelsespark, og du har lyst til å ta en båttur med barna dine. Vekten er dårlig fordelt, og båten tipper over! Jeg hater små båter, og uansett hvor mye jeg tar av meg, så tror jeg alltid at jeg vil hate små båter. Følelsen av at båten omtrent synker når man går om bord, den følelsen er langt i fra en god følelse. Usikker er jeg når jeg går om bord, usikker hvor jeg skal sitte for at vekten blir fordelt så nogenlunde, og så er jo det store spørsmålet også hvor båten legger til i forhold til hvor lett det er å komme seg ut av denne båten igjen....og når man har kommet se ut av, så er det bare å grue seg til man skal tilbake igjen. Dumme, små båter!

Kafebesøk er en del av på sommeren, og det er alltid hyggelig synes jeg. Stol radaren, den var nok mer innebygget når jeg var på det største, men fortsatt er den nok på når man skal velge plasser å sette seg ned. Sikkert en del som smiler litt, men det er nok en del overvektige som har opplevd å sette seg på dårlige stoler. Jeg har ikke det, men igjen, så er jeg på alltid på forskudd, og lar radaren jobbe. Hvite, tynne plaststoler, de unngår man. Jeg har vært vitne til hvor ille det kan gå når stolen ikke tåler personen som setter seg, og jeg er glad at jeg aldri har vært den som har måtte oppleve noe sånt. Det har hendt jeg har vært nødt til å sette meg på disse tynne, ekle stolene fordi det har vært eneste mulighet. Jeg tror aldri jeg har sittet så stille i hele mitt liv, og det føles som å sitte på nåler, livredd for at noe skal skje. Jeg har opplevd at en person i følget vårt har sittet fast i stolen når vedkommende skulle reise seg. Man kan nok le i ettertid, men der, og da vil man bare synke ned i dette berømte hullet. En del overvektige unngår stoler, og leter etter sofaer. Der er ikke jeg, men radaren, den er nok likevel alltid på.

At det følger utfordringer med når man er overvektig, det er det ingen tvil om. Jeg har nok alltid begrenset meg selv mye pga vekten, og fryktet mye som kanskje ikke har vært reellt. Jeg har alltid tenkt hva som muligens kan skje, og så har jeg heller droppet det enn å utfordre meg selv. Jeg har aldri opplevd verken å bli flyttet på i flyet, sittet fast i en vannsklie, eller sittet fast i en stol på et spisested, men likevel, så er det mye man frykter, og som i mitt hodet plutselig kunne ha skjedd. Jeg har nok alltid vært redd for å komme i en situasjon hvor noen skal kommentere vekten, eller en situasjon hvor noen får seg en god latter pga vekten min. Selv om jeg nå er mye lettere enn jeg var på det tyngste, og selv om jeg forhåpentligvis vil bli enda lettere med tiden, så tror jeg at jeg må jobbe mye med hodet for ikke å kjenne på disse følelsene. Kanskje vil jeg kjenne på de helt til jeg faktisk utfordrer de, og kanskje kommer jeg til å gjøre det.... en dag :-)

Er det flere enn meg som har kjent på en del sperrer, og utfordringer i forhold til det å være stor? Jeg er sikkert ikke alene. Jeg tror ikke nødvendigvis at man skal være så stor for å kjenne på en del av disse følelsene. Man vil ikke vekke oppsikt, man vil ikke være noe samtaleemne, man vil egentlig bare være en i mengden.

 

Prinsessa i speilet

Denne uken har vært ei fantastisk uke på mange måter. Jeg har trent veldig bra, jeg har fått kjenne at kroppen jobber sammen med meg, og jeg har fått kjenne veldig mye på de gode følelsene. Jeg har denne uken sett at treningen, og endringene jeg gjør gir resultater både fysisk, og psykisk, og jeg har tillat meg selv å være stolt. Det å være stolt av seg selv, det er sannelig ikke lett fordi man alltid leter etter de negative tingene å sette fokuset vårt på. Alt som kunne ha vært så mye bedre istedenfor å se hva man faktisk har oppnådd. Denne uken har jeg vært innmari stolt av meg selv, og jeg har våget å kjenne på følelsen av å være flott. Det er ikke ofte jeg ennå våger å kjenne på det å være flott, men du verden så nydelig det er å kjenne på sånne følelser når man tillater seg selv å gjøre det.

Prinsessefølelsen, den følelsen har jeg skrevet en del om tidligere. Viktigheten av å kunne føle seg som en prinsesse i blant. Både fordi man fortjener det, og fordi det er det man er i blant. Jeg nyter å føle meg som ei prinsesse, og jeg får gåsehud når jeg kan se meg selv i speilet, og se ei kvinne som våger å være stolt av seg selv. Den følelsen har jeg vel neppe kjent på før jeg begynte på denne spennende, men tøffe endringsreisen. Tidligere var alt av fokus rettet mot en stygg, feit kropp som ikke jeg selv en gang kunne være glad i. Da kjenner jeg tårene presse på når jeg i dag kan se ei flott kvinne i speilet. En kvinne som fortsatt bærer mange kilo for mye, men som klarer å se forbi kiloene, og se meg selv for den jeg faktisk er.

På torsdag følte jeg meg som en prinsesse. Jeg var på besøk hos Snefrid Linge på Snefrids Hus for å hente min fantastiske Pasotti paraply som jeg skrev om i går. Paraplyen ga meg utvilsomt en lykkefølelse. Jeg er så heldig som er en stolt eier av en eksklusiv, håndlaget Pasotti paraply. Paraplyen henger sånn at jeg ofte ser den her hjemme, og da smiler vi til hverandre paraplyen, og jeg, og gleder oss til en tur i regnet snart. Bare det å komme til Snefrids Hus er en utrolig flott opplevelse. Man kjenner på roen med det samme man går ut av bilen. Fra byens stress, og jag, så er det så deilig å komme til dette fantastiske stedet på landet.

Jeg får ofte henvendelser fra lesere av bloggen som er fortvilet fordi man ikke kan finne penklær til konfirmasjoner, til brylluper, og til slike spesielle dager. Pene kjoler får man som regel i de fleste stormotebutikker, men utvalget varierer helt klart, og noen ganger, som for eksempel i brylluper, så ønsker man ofte å ha den helt spesielle kjolen. Man ønsker å føle seg flott. Finner man ikke den riktige kjolen, så forsvinner gleden. Mange tror også at man ikke kan få tak i flotte brudekjoler, eller selskapskjoler pm man må opp i størrelse, men det  stemmer overhodet ikke. På Snefrids Hus har Snefrid Linge sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen, også de av oss som trenger store størrelser. Snefrids har også flotte selskapskjoler som går opp i store størrelser. Snefrid har de flotteste kjoler, og det er så fint å vite, og ikke minst viktig å vite hvor man kan henvende seg for å få kjolen, eller antrekket til den spesielle dagen om man må opp i størrelse.

Jeg må jo alltid se på kjoler når jeg er hos Snefrid, og denne gangen fikk jeg se en drøm av en selskapskjole. Kjolen var så nydelig, og den var et syn der den hang. Kjolen var i en nydelig lilla farge som dere ser på bildene, og det stod Heidi skrevet i store bokstaver på den. Jeg elsker lilla, og når kjolen i tillegg er et syn av en kjole, da er jeg solgt.

Selskapskjolen måtte prøves, og kjolen satt som et skudd. Jeg følte meg så fin i den. Jeg følte meg også så utrolig stolt, for i speilet så jeg veldig tydelig hvilken jobb jeg har gjort i kampen mot vekten. Det var så jeg kjente tårene presset på, for den jenta jeg så i speilet var ei helt anna jente enn den jeg var for en del år tilbake hvor alt jeg gjorde var å snakke meg selv ned, og føle meg som den tjukkeste, og styggeste. Den jenta jeg så i speilet hadde mistet mange kilo, ryggen var rak, og jenta i speilet smilte. Det er som jeg måtte gå bort i speilet, og se om det virkelig var meg som stod der. Det er en lettere utgave av meg selv, en smilende utgave av meg selv, en mye bedre utgave av meg selv - livet er så mye bedre å leve enn det var for noen år tilbake. Er det rart jeg smiler? Dagen hos Snefrid ble en helt spesiell dag for meg med masse følelser. Takknemlig for alt jeg har klart de siste årene, for den tøffe, men viktige reisen jeg har startet, og takknemlig for alle de flotte personene jeg har i livet mitt.





Kjolen, den lilla drømmen av en kjole, den ble med meg hjem til Kristiansand. Her henger den på ett av klesstativene mine, og venter på den store dagen. 1.juli skal jeg i bryllup til en av mine flotte nevøer, og da skal den flotte kjolen brukes. Planen var vel ikke ny selskapskjole når jeg kom til Snefrids Hus, men du verden så lykkelig jeg følte meg da jeg gikk ut døren med ny kjole. På torsdag kjente jeg igjen på prinsessefølelsen, og det er en så utrolig god følelse å kjenne på! Det og kunne se seg selv i speilet, og føle seg flott, det er en ganske ny følelse for meg. Tjukke, stygge meg er ikke der lengre. Jeg kan ennå i blant føle meg som en vandrende flodhest, men flodhestfølelsen er ikke lengre den følelsen som jeg kjenner mest på, og som får lov til å styre livet mitt. Jeg er stor, jeg er frodig, men jeg er også flott. Jeg har for eksempel en helt annen holdning når jeg går nå enn hva jeg hadde før. Før ville jeg helst være usynlig, men nå har jeg en helt annen selvtillit, og ikke minst, en helt annen selvfølelse.

Man kunne kanskje tro at det var planlagt når man ser at den flotte Pasotti paraplyen faktisk matcher den nye kjolen min 100%. Har du sett for en flott match? Sjekk de flotte lilla fargene sammen! Jeg skal ikke gå rundt å håpe på regn 1.juli når jeg skal i bryllup, men om det skulle regne, så er Pasotti'en klar for å være med å holde meg tørr, og får å gjøre den lille ekstra.


Torsdagen hos Snefrid ga meg prinsessefølelsen. Vi trenger slike stunder trenger vi i blant. Dagen fortalte meg også noe om at vennskap ikke vaskes ut selv om det kan gå lang tid mellom hver gang man treffes. Den fortalte meg også at jeg er heldig som kjenner så mange flotte mennesker, og at jeg er heldig som har så mange som beriker livet mitt. Den fortalte meg også at man trenger å sette av tid til de gode tingene. Samtalene rundt bordet i gruva til Snefrid er alltid gode samtaler. Jeg så hvor mye andre har å lære meg, og hvor viktig det er å stoppe opp litt. Man hører stadig at man må leve mens man gjør det, og at man må nyte hvert øyeblikk, men er det ikke sånn at dette ofte bare blir ord, og lite handling..? Min reise gjennom det to siste årene har lært meg masse, ikke minst om meg selv. Reisen har fått meg til å sette litt andre fokus i livet, jeg merker at jeg tenker annerledes. Jeg er blitt flinkere til å gripe dagen, til å leve, og til å sette meg selv litt mer i fokus, men jeg har en lang vei å gå også her. Snefrid er en person som har så fine, og gode tanker om livet, og det å prate med henne, det er en berikelse. 

Er der en helt spesiell dag der fremme for deg også ? Da fortjener du å føle deg som en prinsesse. Du fortjener å skinne, og du fortjener å være så vakker som du er selv om du kanskje ikke ser dette selv. Drømmekjolen, kjolen som får deg til å føle deg som en prinsesse, den finnes, også om du trenger store størrelser. At også vi store, og frodige kan finne drømmekjolen både om vi skal stå brud, eller være gjest, det er godt å vite når den helt spesielle dagen kommer. Kjolen du kanskje bare har drømt om langt der inne i tankene dine, den er kanskje ikke så langt unna som du tror :-)

https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/

Lykken er ... en paraply

Lykke kan være så mangt. Lykken har for meg denne uken bla vært en paraply. Hodet mitt er helt på plass om noen skulle undre når dere hører at en paraply kan gi meg følelsen av lykke. Jeg føler meg veldig i vater, og følelsen jeg hadde når jeg pakket opp den helt spesielle paraplyen, den var nok slik vi følte det som barn når julegavene skulle åpnes på julaften.

Lykken er en paraply. Vi snakker ikke om en hvilken som helst paraply. Torsdag ble jeg den lykkelige, og stolte eier av en håndlaget, eksklusiv, italiensk Pasotti paraply! Pasotti paraplyene er jo bare helt fantastiske!  Pasotti skinner av eksklusivitet, og dette er paraplyer som en rekke kjente personer verden over er stolte eiere av. Her hjemme, så vi bla " The first lady ", Cecilia Brækhus bruke sin flotte Pasotti paraply under festmiddagen til kongeparet. Værdame Eli Kari Gjengedal har også stolt vist frem sin Pasotti paraply i et intervju i VG. På TV2 sin 17.mai sending ble også disse flotte paraplyene vist frem.  

Pasotti håndlager verdens beste og flotteste paraplyer i Castelluchio i Italia. Pasotti ble grunnlagt i 1956, og i dag håndlager de over 40000 paraplyer i året. I 75 land selges det Pasotti paraplyer. Pasotti er fantastiske design, fantastiske detaljer, og ikke minst, fantastiske farger. Flere av Pasotti paraplyene har bla Swarowski krystaller. I Norge blir Pasotti paraplyene solgt hos utvalgte forhandlere, og her på Sørlandet, så selges paraplyene på Snefrids Hus i Grimstad.

Torsdag var jeg på Snefrids Hus for å hente min fantastiske Pasotti paraply. Jeg hadde kun sett den på bilde, så jeg var utrolig spent, og jeg var som et barn på julaften når jeg åpnet den røde esken med min egen Pasotti paraply inni. Med masse sommerfugler i magen pakket jeg den ut, og for en paraply som kom til syne! Lekker fra ende til annen! Det er vanskelig å beskrive med ord hvor flott den er! Dere ser på bildene hvor lekker den er! Sjekk det flotte designet! Sjekk de nydelige fargene, og ikke minst alle detaljene! Er det rart jeg at det er masse lykke i en paraply?











Snefrid på Snefrids Hus begynner å kjenne meg godt, for det var akkurat denne paraplyen hun mente jeg skulle ha. Det står skrevet Heidi på den der altså! Paraplyen er så meg i farger, og design. Hele paraplyen er jo som skreddersydd for meg. Utvalget til Pasotti paraplyer er veldig stort, og man vi uten tvil finne " sin " paraply i kolleksjonen. Jeg har definitivt funnet min Pasotti. Nå er det bare å vente på neste regnværsdag. Jeg går rundt og venter på neste regnskur sånn at jeg kan skinne sammen med Pasotti paraplyen min.

Pasotti paraplyene er jo flotte til en hver anledning hvor man skal pynte seg. Det er utvilsomt en paraply til de spesielle anledningene. Skal man gifte seg, så får man også flotte paraplyer til disse anledningene. Også menn har ett godt utvalg av Pasotti paraplyer. For min del, så kommer jeg til å bruke paraplyen også i hverdagen. Det er jo hverdager det er mest av, og jeg kan jo ikke gjemme den bort og kun bruke den ved de helt spesielle anledningene. Pasotti'en min skal få være med på turene i regnet på helt vanlige dager, men jeg kommer til å passe på den som jeg aldri har passet på noe før :-) Pasotti'en henger heller ikke sammen med de vanlige paraplyene mine. Den har fått sin egen, helt spesielle plass.

Mange vil jo tenke at Pasotti paraplyene koster en del mer enn en ordinær paraply, noe som også stemmer. En god ide kan være å ønske seg en Pasotti til en bursdag, eller jul. Man kan sette av litt penger hver måned om man føler det er litt mye penger på en gang, men har man lyst, og anledning, så hadde jeg unnet meg en slik en! Lykke kan ikke kjøpes for penger er den noe som heter, men jeg vet ikke om jeg er helt enig. Eller jeg er jo egentlig enig i det, men det finnes forskjellige former for lykke. Jeg kan kjenne på de gode følelsene når jeg kjøper meg nye ting, og for meg er det lykke i denne paraplyen. Jeg blir så glad av å se på den. Jeg føler meg fin sammen med den. Jeg føler jeg skinner i takt sammen med den. Når jeg ser Pasotti paraplyen henge på sitt helt spesielle sted her hjemme, så smiler jeg. Paraplyen gir meg litt av denne prinsessefølelsen som jeg har skrevet om før, og som er så viktig å kjenne på i blant.

Det er kun ett lite utvalg butikker som selger Pasotti her i Norge. En av de er altså Snefrids Hus i Grimstad. Jeg har kjent Snefrid i 26 år, og Snefrid er ei helt fantastisk dame som kan faget sitt til fingerspissene. Snefrid har øyet for detaljer, hun har øyet for det lille ekstra. Snefrids Hus er ett helt fantastiske sted! Har du ikke vært på Snefrids Hus, så må du ta turen! På Snefrids Hus har Snefrid Linge sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen. Her er flott selskapslokale, her er det suiter, og rom for overnatting. Her finner man selskapstøy til en spesiell anledning, her kan man ha minnestunder, her kan man ha messer, og kurs, og her kan man ha både makeup kurs, og kleskurs. Hos Snefrid kan man avtale tid slik at det kun er deg, og eventuelt dine som står i fokus . Snefrid har tid, og kun fokus på å finne kjolen som får deg til å føle deg så vakker som du er. Snefrid har de flotteste kjoler, og det er så fint å vite at her kan man få kjoler selv om man må opp i størrelse. Snefrid har både brudekjoler, og selskapskjoler i store størrelser. Også til de menn som trenger litt romslig størrelse, så kan Snefrid hjelpe. Og så har Snefrid Pasotti <3   https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/?ref=page_internal



I dag skinner solen her i sør, men det er jo nesten så jeg håper på regn :-) Pasotti paraplyen min henger, og skinner, og jeg gleder meg så til å ta den ut på tur bare den, og meg. Lykken er en lilla, fantastisk Pasotti <3

Sommerfavoritten

Jeg liker klær som er kvinnelige, og feminine. Jeg liker å være kvinne med alt det innebærer. Jeg blir oppriktig glad jeg, og kjenner på en god følelse av lykke når jeg finner klær som både er flotte, har riktig snitt, og en veldig god passform. Nettopp passform er for meg blitt veldig viktig den siste tiden. Nå er jeg opptatt av at klærne sitter pent, og nå kan de faktisk sitte tett inntil kroppen også. Det er ett stort fremskritt.

Før var jeg nok mer opptatt av å kle på meg i telt. Gjerne hustelt for å være sikker på at alt var skjult. Hvor dum går det an å bli når man faktisk tror at man kan skjule alle ekstra kilo ved å tre på seg et hustelt? Eller at man tror man ser mindre ut i størrelse telt? Nøkkelen til de gode kjøpene er å finne den fasongen som passer din kropp. Det har så mye å si at du får den riktige passformen til din kropp, og at du får den riktige lengden slik at du får denne gode følelsen. For klærne skal heller ikke sitte som pølseskinn. Man skal ikke kle på seg klær som er flere størrelser for små. Beklager, men det er ikke pent når absolutt alt av valker, og grevinneheng er skviset sammen i ett altfor lite plagg.

Yoek er et merke som sier kvinne med stor K. For noen kolleksjoner de har! Yoek er utrolig god på passform, og på klær som får oss til å føle oss feminine, og flotte. Klærne er så behagelige å ha på. Dette er virkelig kvinnelige, og feminine plagg. Her er det eleganse selv i hverdagsplaggene. Jeg liker at man kan pynte seg hver dag. Hvorfor skal man " spare " så mye til de spesielle anledningene når det er hverdagene det er flest av? Jeg gjør det omvendt av mange andre. Jeg har en liten del i garderobeskapet som er klær til selskaper. Alt det resterende er til hverdagene.

Yoek er farger, det er flotte design, og det er en fantastisk passform. Yoek har utvilsomt dyktige designere som vil at plussize kvinner skal føle seg som de flotte kvinnene de er. Yoek er et design fra Nederland, og det er nå over 30 år siden Johanna Timmer etablerte Yoek med det mål for øyet at alle kvinner, uansett størrelse skulle kunne føle seg vakker, og ikke gjemme seg bort. Hun bestemte seg av den grunn for å produsere kolleksjoner fra str. 38 - 58. I dag selges Yoek over hele verden, og de åpnet sin egen nettbutikk i 2011. Hvert år produseres det 4 kolleksjoner + en Black Label kolleksjon.

I sommer skal jeg stråle i min nye sommerfavoritt fra Yoek. Er ikke tunikaen bare lekker? Sjekk den nydelige fargen! Den fargen sier sommer. Tunikaen har også en veldig fin lengde. Den dekker det den skal dekke tenker jeg, for vi plussize kvinner, vi liker at overdeler dekker. Det er få av oss som liker det for kort, og spesielt har vi piggene ute når armlengden blir for kort. Armlengden på min nye sommerfavoritt, den er veldig god. Det som også gjør tunikaen spesiell er at den er mye lengre bak enn foran. Den dekker rompa mer enn godt nok for å si det sånn :-) Det er en stilig detalj synes jeg. Nettopp detaljer, det er Yoek utrolig flinke på! Det kan være små detaljer som likevel utgjør så utrolig mye på et plagg.



Nå er det bare å vente på sola. Denne tunikaen kommer jeg til å bruke mye i løpet av sommeren. Det føles godt med plagg som sitter akkurat slik man ønsker. Det er så godt å føle seg fin.Det er godt å føle at man stråler. Det blir definitivt mer Yoek i garderoben min. Her er flotte kombinasjoner, her er gode lengder, og her finner vi klær som lar oss vise figuren, ikke gjemme den bort i store telt. Det å slippe å bruke masse energi på å føle at klær ikke sitter som de skal, det føles så utrolig godt...for den følelsen, den har jeg følt på altfor mange ganger. Det kommer flere sommertips etter hvert. Bla har jeg funnet mine favoritt t-skjorter som har den lengden jeg ønsker, også på armene :-) Du finner Yoek her : https://www.yoek.com/ og du kan også følge Yoek på Facebook : https://www.facebook.com/fashionyoek/?fref=ts

 

Den store skammen

Jeg jobber ikke. Det føler jeg en veldig skam over. En vond og skjult skam mange ikke forstår, eller ikke vil forstå. Det er ingenting jeg heller ville ha gjort enn å bidra til samfunnet. 

Jeg er innmari fornøyd med livet! Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, og smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Likevel bærer jeg på en sorg, en sorg som ikke så mange skjønner, og som enkelte er med på å gjøre enda verre. Tømmerstokkbeina gir meg store utfordringer, jeg er fortsatt er en størrelse, eller to for stor, men likevel er det utrolig godt å kunne si at livet er ålreit.  Jeg tror det handler om at jeg har lært meg å akseptere utfordringene mine, og jeg har lært meg å leve med de. Man kan sette seg ned, og skylde på alle andre, og man kan sette seg ned og synes veldig synd på seg selv, men livet blir ikke noe lettere om man velger det alternativet. Det å ha fokus på de gode tingene, og det å ha fokus på det man kan gjøre, og det man kan klare, det er viktig. Det å flytte fokus har som dere vet vært veldig viktig for meg.

Den store skammen heter innlegget mitt i dag, og det er nettopp det jeg føler jeg bærer på, en stor skam. Skammen handler om det å være ute av arbeidslivet, det å føle seg mistrodd. Det har vært en innmari tung tid det og akseptere at jeg pr. i dag ikke kan fungere i arbeidslivet, og mange onde tunger har sine meninger om nettopp dette. Det er mange som ikke helt kan skjønne hvorfor jeg ikke  jobber, jeg som trener så mye som jeg gjør, jeg som er så aktiv, hvorfor er ikke jeg i jobb? Jeg som smiler, og virker så fornøyd med livet, hvorfor er ikke jeg i jobb? Er det fordi jeg ikke gidder? Du verden så mange det er som tror at jeg ikke gidder. Det er utrolig sårende når enkelte lager sine egne historier om min situasjon. Må jeg gå rundt med svære lapper rundt halsen som forteller at jeg er syk? Har andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobber ? Har ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg står utenfor arbeidslivet?

Jeg synes det er tungt nok, og ikke kunne være med å bidra, og jeg synes det er tungt nok at jeg ikke er en del av et fellesskap om ikke andre skal gjøre det verre for meg! Det er en grunn til at jeg ikke fungerer i jobbsammenheng, og hvem som helst kan få gå i mine sko om de ønsker det. Jeg bytter gjerne plass når som helst, og da hadde kanskje enkelte tunger fått en annen lyd. Hvorfor skal noen bry seg på en lite hyggelig måte? Mennesker som ikke kjenner meg en gang lager sine egne historier, og gjør seg opp sine egne meninger om ting de ikke aner noe som helst om! Også folk jeg kjenner gjør det. Det er en grunn til alt, og det er leger, og spesialister som har tatt denne avgjørelsen om min arbeidssituasjon. Hvorfor skal da noen leke gud, og tro at de vet best? Joda, jeg trener masse fordi trening er viktig for helsen min, og situasjonen min, og jeg prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig - skal ikke jeg ha rett til dette bare fordi jeg ikke jobber?

For meg er det en stor sorg og ikke være en del av arbeidslivet, så til dere som alltid må ha en mening om andre : Dropp det, eller gå en dag i mine, eller andres sko! Hadde dere kjent på kroppen det jeg føler, eller det andre syke føler, så hadde dere ikke sagt et ord, men sykdommen man ikke kan se, den er det tydeligvis mange som har vondt for å akseptere. Hvorfor skal enkelte få meg til å føle meg så mye verre enn det jeg allerede flere meg? Hvorfor skal noen få meg til å føle meg som en snylter fordi jeg ser så frisk ut, og fordi jeg er så aktiv? Hvorfor har noen lov til å lage sin egen sannhet ? Hvorfor skal jeg være nødt til å forsvare meg selv hele tiden?

" Hva driver du med for tiden ? Jobber du fortsatt i radioen? " Jeg kjenner at hjertet begynner å pumpe litt ekstra når jeg får disse spørsmålene. Jeg kjenner at kroppen blir stresset, og jeg har egentlig mest lyst til å forsvinne ned i dette berømte hullet. Hva skal jeg svare når jeg til stadighet blir spurt om jobbsituasjonen? Joda, jeg vet at jeg skal svare ærlig, og oppriktig, men av og til er sannheten så innmari vond å fortelle. Av og til får sannheten meg til å føle meg så liten, så lite verdt, og veldig utenfor. Samtidig så føler jeg denne enorm skammen.

Neida, jeg burde sikkert ikke føle på skam, men det er akkurat det jeg gjør. Jeg vet også så innmari godt at verden er full av mennesker som gjør  seg opp sine egne meninger uavhengig av sannheten. De mener det de mener, og meningene, de forteller de høyt og tydelig. Det er sårt, og det er så innmari vondt når folk man møter gjør seg opp sine egne meninger ut i fra hva de ser, men det er ikke alt man kan se utenpå. Det er en grunn til at jeg trener. Det er en grunn til at jeg trener så mye som jeg gjør, men vit at det koster, og det koster mange ganger veldig mye. Til tider koster det både blod, svette og tårer. Likevel er det viktig for de utfordringene jeg har at jeg er i aktivitet. Mer enn det trenger ikke dere nyskjerrige, altvitende personer å vite, og tror dere at jeg er utenfor arbeidslivet fordi jeg ikke gidder, så får dere bare tro akkurat det. Jeg kjenner sannheten, og det er nok i massevis.

I dag har jeg trukket en heldig vinner av en valgfri kjole fra Levolution, og den heldige vinneren ble : HILLGUNN BUSCH!!! Gratulerer så masse med ny kjole, Hillgunn!! Nå er det bare å velge ut den kjolen du liker best :-) Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen. Ny giveaway kommer plutselig.

Som leser av bloggen min skal du også få ett helt fantastisk tilbud : I HELE 2017 kan du handle i nettbutikken til Levolution, og til enhver tid få 40% rabatt!! Dette gjelder også allerede nedsatte varer!!! Bruk rabattkode: heidirosanderlund17, og du vil få 40% rabatt på alt du handler ut året !! Levolution har også en fast frakt på kun 49 kr, så her kan du gjøre utrolig gode kjøp!! Sjekk ut den flotte nettbutikken her : http://www.levolution.no/  Det å handle på nett er ikke skummelt. Det er enkelt, og veldig greit, også om man må sende noe i retur. Med en rabatt på 40%, så kan man virkelig gjøre en god handel, så jeg håper mange benytter seg av å handle i nettbutikken til Levolution. Jeg ville heller ikke ha drøyd det med å handle da varer kjapt blir utsolgt i disse dager.

 

 

Er det fett å bli slank

Akkurat sånn lød overskriften på en artikkel jeg leste her om dagen. Overskriften fenget min oppmerksomhet, og jeg leste med nyskjerrighet videre. Jeg ble sittende å tenke, for artikkelen omhandlet ett utrolig viktig tema, et tema jeg også har blogget om flere ganger, men som vi nok aldri kan få satt nok fokus på. Stadig leser jeg om personer som trodde veien til lykke var å  bli slank, og stadig leser, og hører jeg om personer som sliter psykisk fordi lykken ikke lå i den slank kroppen.

Veldig mange slankeopererte opplever depresjoner fordi livet ikke ble så enkelt som de hadde trodd, og fordi en slank kropp ikke ga de følelsen av lykke. Mange sliter mer etter en operasjon enn før. For det er vel nettopp sånn de fleste av oss tror det skal bli når man bare klarer å gå ned nok i vekt. Da skal det rett, og slett bli fett å være slank. Man får kroppen man så lenge har ønsket seg, man kan kjøpe klær på ordinære butikker, man får alle de deilige kommentarene om hvor godt man ser ut, og hvor slank, og fin man er blitt. Jeg tror nok kan i en periode blir litt høy på seg selv. Man blir nok rusa på seg selv, og livet som slank, rusa på den nye kroppen. Alt dreier seg plutselig om deg, og det er deg du ønsker fokuset skal være på, men når alt dette legger seg, og kommentarene stilner, da kommer også utfordringene. Man ser seg selv i speilet, og lurer på hvem man er. Mange opplever en identitetskrise. Man ser en slank kropp, og meter med løshud, men hodet, og tankene er akkurat de samme som før man mistet alle kiloene... Kilo, og lykke går hånd i hanske, i alle fall er det akkurat det vi tror. For hver kilo man mister, jo mer lykke føler man, eller jo, nærmere den store lykken er vi. Det hjelper lite hva folk rundt en sier, eller hva de skriver om i magasiner, og aviser - vi streber etter den slanke kroppen, og med den slanke kroppen, så kommer den rosa, store lykken, og livet vil bli en dans på roser. Vi vet vel egentlig at dette ikke stemmer, men vi klamrer oss til håpet likevel.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har strebet etter lykken i form av utallige mandags slankekurer. Lykken lå verken i cm jeg mistet, eller kilo jeg tok av, men det skjønte jeg ikke. Jeg kavet etter en lykke jeg egentlig hadde, men som jeg likevel ikke så , og jeg følte den vel ikke slik jeg burde ha gjort heller. Den var liksom rett foran nesen på meg. Jeg hadde ikke trengt og verken sulte meg, eller trene sånn halvhjertet rundt på diverse treningsstudioer for å finne det jeg egentlig søkte etter. Jeg kan bli så sint på meg selv, ja, rett og slett forbanna fordi jeg lot meg selv holde på slik. Jeg var ikke lykkelig når jeg hver mandag startet på an igjen. Jeg var heller ikke lykkelig når jeg sint, og sur presset meg selv på trening. Vel, har jeg alltid vært dårlig i matte, men hvorfor kunne jeg ikke ha lagt sammen en, og en lenge før jeg faktisk klarte å gjøre det?

Er ikke alt fryd og gammen da, bare man går ned i vekt og blir slank? Jeg har i mange år trodd at lykken med stor L, det var å bli slank. Alt ville bli bra, og livet ville bli en dans på roser. Du verden så mye tid jeg har kastet bort, og du verden så feil jeg tok. Jeg trodde at alle ville se meg på en annen måte, blikkene ville bli flere, og jeg ville nok bli mye mer interessant som person om jeg ble slank. Bort med negative tanker, og dårlig selvtillit. Selvfølelsen ville blomstre - det var egentlig ingen haker med å bli slank. Livet ville bli rosa! Går det an å være så naiv å tro på noe slikt? Kanskje er man naiv, men er det så rart det da når ukeblader, magasiner, og aviser propper oss fulle av nettopp det budskapet? Store overskrifter om trening, og mat, og i tillegg, så er det så enkelt å få denne slanke, perfekte kroppen! Vi overvektige vi kan alt om mat, og trening vi! Vi har telt kalorier, og gått på Grete Rhode kurs i en mannsalder - dette kan vi! Vi har løftet vekter, gått milevis på tredemøller og rodd de fleste hav. Egentlig er det vi som er ekspertene, i alle fall om vi kommer til teorien. Praksisen derimot, den hadde vi aldri bestått. Vi hadde aldri fått noe fagbrev. Det hadde blitt stryk etter stryk, og så kan man lure på hvorfor det er så vanskelig å sette teori ut i praksis. Vi vil heller aldri bestå praksisen om vi ikke jobber for det, og jobben starter i topplokket! Tenk for et grunnlag vi har! Så mye kunnskap om viktige ting for å klare oss i kampen mot kiloene. Jobber vi med topplokket først, så vil all kunnskapen om trening, og mat komme veldig naturlig, og vi vil kjenne på følelsen av å lykkes. 

Det er mange som sliter selv etter å ha nådd den store drømmen om å bli slank. Jeg blir nesten litt lei meg når jeg ser hvor mange det er som sliter, og spesielt er det mange som sliter av de som har gjennomført en slankeoperasjon. Det er en stor utfordring når ting ikke blir som man trodde på forhånd, og det er en stor utfordring når man på en måte starter litt i feil ende. Hodet MÅ være 1.prioritet. Er ikke hodet på plass, så vil man heller ikke lykkes, og man vil liksom aldri bli lykkelig selv i en slank kropp. Det er fortsatt noen som tror at overvekt kun handler om mat, og trening, men overvekt handler først, og fremst om følelser. Det er følelsene som styrer tankene våre, og adferden vår. Dette føler jeg at jeg vet alt om. Jeg vet hvor mye skam det er forbundet med det å være overvektig. Jeg har i så mange år skammet meg over overvekten, og jeg har følt så mye på skammen over at jeg aldri helt har klart å gjøre noe med det.

Du kjenner kanskje igjen følelsene? Skamfull, mislykket, ingen vilje - listen kunne vært lang. Man er så skamfull at man lager sine egne historier fulle av unnskyldninger som går på hvorfor man ikke klarer å gå ned i vekt. Det er alltid en grunn, eller ti til det. Det var denne boken jeg kunne ha skrevet om alle unnskyldningene jeg kunne komme med. Det var barn, mann som jobbet overtid, møter man skulle rekke, personer man måtte besøke, vond rygg, vond nakke, utslitt - man hadde alltid en unnskyldning, og jeg tror mange av dere har brukt akkurat de samme unnskyldningene, og jeg tror dere også kunne ha skrevet en bok om alt man faktisk kunne komme opp med for og kanskje slippe å føle så voldsomt på skammen. Jeg har aldri helt våget å spørre de rundt meg om de trodde på alle unnskyldningene, eller om de gjennomskuet meg. Jeg blir flau nok bare ved tanken på alt man kunne få ut av munnen. Vi er alle flinke med unnskyldninger, men jeg tror overvektige er flinkest i akkurat den klassen.

Jeg har alltid vært ei blid, og positiv jente. Alltid vært engasjert, alltid i farta. Jeg satt sjeldent på rompa, og bare druknet skammen over vekta med chips, sjokolade, og brus. Jeg har aldri levd på søppelmat, men klart jeg har gjort mye feil når vekten går opp istedenfor ned. Jeg har ett stort hjerte, jeg er en omsorgsperson, og kan jeg hjelpe til, så gjør jeg gjerne det. Jeg bryr meg veldig om de nær meg. Dessverre har jeg ikke vært like flink til å være glad i meg selv, og til å ta vare på meg selv. Jeg har ikke vært flink til å se, og kjenne etter hva jeg trenger, og hva som er godt for meg. Jeg har sånn sett nedprioritert meg selv, men det er heller ingen unnskyldning for at vekten har vært det den var.

Jeg skriver var, for ting har løsnet, og jeg vet at jeg aldri skal tilbake dit jeg var. Livet er så godt, jeg har knekt en kode, jeg skammer meg ikke, og jeg vet at lykken er noe helt annet enn tallene på badevekten. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg gikk inn til Line som drev med kognetiv terapi på Sørlandet Sykehus. Den dagen, og samtalene som fulgte forandret alt. Jeg så lyset. Det høres sikkert rart ut, men det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg så meg selv, og jeg fant svarene jeg hadde søkt etter i så utrolig mange år. Ingen hadde tidligere sett meg. De så bare en tjukk person. Ingen tenkte at det var en grunn til at denne personen var tjukk. Den dagen jeg startet arbeidet i topplokket mitt, den dagen er en av de beste dagene i hele mitt liv. Jeg er evig takknemlig for at jeg våget å søke hjelp, og jeg er stolt over jobben jeg gjorde. For jobben har jeg selv gjort, men Line hjalp meg på veien. Foran meg satt en person som ikke gadd å høre på alle unnskyldningene, og som heller ikke trodde på alle unnskyldningene - jeg gjorde jo ting bare verre når jeg hele tiden unnskyldte meg, og løy til meg selv. Ingen kunne endre meg, ingen kunne endre mitt levesett, og mitt tankemønster for meg. Den eneste som kunne gjøre noe med det var meg selv. Takk, Line for at du hjelp meg å endre - hjelpen du ga, ordene du sa, de endret livet mitt. Jeg vil alltid være takknemlig.

Fortsatt veier jeg altfor mye, og fortsatt er der mange utfordringer. Sånn helsemessig, så hadde jeg sikkert hatt store gevinster om jeg gjennomførte en slankeoperasjon. Da hadde liksom de typiske livsstilsutfordringene vært blåst av banen på et knips, men det er vel også den eneste fordelen jeg ser for min egen del. En utrolig viktig fordel, men med ett utrolig godt treningsgrunnlag, og stor aktivitet, så håper jeg at utfordringene vil bli vasket bort sakte, men sikkert. Treningen gir meg en sterk, og god kropp, og jeg føler vel litt på denne gode følelsen av og endelig klare det jeg har prøvd på så lenge. Jeg klarer å bevise for meg selv at jeg kan lykkes. Jeg har lært så mye underveis, kunnskap jeg ikke ville hatt om jeg sa ja til operasjon den gangen. Jeg får kjenne mye mer på det og lykkes, det å mestre, og at det er meg selv som gjør jobben. Smilet, positiviteten, og gleden kommer rett fra hjertet nå. Topplokket mitt er mer, eller mindre i vater. Det utfordrer meg titt, og ofte, og sånn tror jeg alltid det vil være. Jeg håper helsemyndighetene nå snart ser hvor hjelpen må settes inn, og jeg håper du ser at din lykke ikke finnes i tallene på badevekta......Er det mulig å finne lykken? Absolutt! Er det fett å bli slank? Ikke nødvendigvis, men uansett, så er det så utrolig viktig at du starter jobben med vekten  i hodet ditt  for å få de varige resultater som vi alle er ute etter. Ingen kan si at det er lett i starten, men etter hvert så jobber man systematisk og bruker alle disse små verktøyene i hverdagen. Du kan det du trenger å vite om trening, og mat. Disse to tingene blir en stor, og god bonus når topplokket ditt er i vater. Vi fortjener å skinne!

I dag skal jeg på bloggen GI BORT EN  VALGFRI KJOLE FRA LEVOLUTION! Jeg har også ett SUPERTILBUD TIL ALLE LESERE av bloggen min. Levolution har ett stort utvalg av kjoler. Nå er det sånn at vi er på den tiden av året hvor vareutvalget fra vår/sommer kolleksjonen går raskt ned. Det kan bety at der er tomt for noen størrelser i de forskjellige kjolene. Det skal etter hvert når august kommer fylles på med masse nye høst/vintervarer, men der er likevel mange lekre kjoler i nettbutikken. Har du lyst til å vinne en valgfri kjole til de fine sommerdagene vi forhåpentligvis får? Husk at mange av kjolene også kan brukes som tunika til fine bukser, eller som tunika til en fin tights. Husk også at Levolution starter på str. 36, så her kan alle opp til str.52 være med være med i trekningen.



 

Dersom du vil være med i trekningen av en lekker, valgfri kjole, så legg igjen en kommentar på bloggen om at du gjerne vil vinne kjole. Gå gjerne inn på siden til Levolution, og fortell hva du synes om kjolene, og utvalget. Kanskje har du en favoritt? Du finner siden her : http://www.levolution.no/categories/kjoler   Dersom du er plussize, så finner du utvalget her : http://www.levolution.no/categories/pluss-size-48-52. Vi trekker en heldig vinner allerede til mandag. HUSK : Legg igjen størrelsen du bruker samt epostadressen din.

Som leser av bloggen min skal du også få ett helt fantastisk tilbud : I HELE 2017 kan du handle i nettbutikken til Levolution, og til enhver tid få 40% rabatt!! Dette gjelder også allerede nedsatte varer!!! Bruk rabattkode: heidirosanderlund17, og du vil få 40% rabatt på alt du handler ut året !! Levolution har også en fast frakt på kun 49 kr, så her kan du gjøre utrolig gode kjøp!! Sjekk ut den flotte nettbutikken her : http://www.levolution.no/

 

Jeg gir bort en valgfri kjole fra Levoution!

Der finnes så utrolig mye flotte klær i butikkene. I vår synes jeg produsentene har vært veldig flinke med farger,  og i følge en del butikker, så er vi også blitt flinkere til å bruke farger, noe jeg blir veldig glad for å høre.  Jeg synes det er veldig spennende å stifte bekjentskap med nye produsenter, og nye merker. 

I vår stiftet jeg for aller første gang bekjentskap med ett spennende, norsk design som heter " Levolution ."  Det første plagget jeg kjøpte fra denne produsenten var en fantastisk, lyseblå dressjakke som jeg er blitt så utrolig glad i! Jeg har innviet våren her sør med å ha på meg denne jakken, og du verden så mange fine kommentarer jeg har fått fra folk jeg har møtt. Både fargen, og jakken er spesiell. Etter innkjøp av den flotte dressjakken, så har jeg blitt enda bedre kjent med det norske designet.  Levolution er ikke en ren stormoteprodusent, men noen av plaggene i kolleksjonene deres går opp i str. 52. Jeg digger Levolution! De er utrolig god på design, og for meg betyr design masse. Dette er klær som ikke alle har, og det synes jeg også er viktig. Det er klær som skiller seg ut, de er spesielle. Jeg må innrømme at jeg er blitt spesielt glad i jakkene til Levolution, og jeg skulle gjerne hatt dem alle sammen. Jakkene er så flotte i både design, farger og kombinasjoner, jakkene skiller seg ut.


Stilig kjole/tunika fra Levolution samt en av favorittjakkene mine, kort jakke/bolerojakke i lin.
 

For dere som følger bloggen min, så har dere sett de to nyeste jakkene mine fra Levolution. En helt fantastisk rosa jakke/dressjakke samt en helt smashing, orange trenchcoat. I vårkolleksjonen, så har også Levolution korte jakker i lin som jeg er blitt veldig glad i. Disse er jo flotte for dere som er på jakt etter bolero. Utrolig god passform, og jakker som er utrolig fine. Jeg bruker mine veldig mye : http://www.levolution.no/categories/jakke   I mine garderobeskap, så er det også kjoler fra Levolution, kjoler som jeg bruker som tunika, og jeg er spesielt glad i to fra julekolleksjonen deres som bare er helt fantastiske å ha på seg, i tillegg til at de er virkelig flotte !

Bak Levolution står LingLing tekstil AS, ett norsk selskap etablert i 1996. Dette er norsk design som blir produsert på egen fabrikk i Kina. Målgruppen for selskapet er kvinner i 40-50 årene, så det er kanskje ikke så rart at jeg liker dette merket så innmari godt. De henvender seg til oss om ønsker noe spesielt, og noe ekstra. Selskapets fokus er fin design, god pris, og høy kvalitet. Etter hvert som man blir mer voksen, så er nettopp design, passform, og kvalitet veldig viktige ting når vi skal handle klær. Fra starten i 1996, så har Levolution bla produsert ytterjakker, tunikaer, bluser, kjoler, og bukser. De presenterer 4 kolleksjoner i året : vår, sommer, høst/vinter, og jul. Levolution er ikke kun stormote, så det er mange butikker som selger deres klær. Her i Kristiansand hvor jeg bor, så selger de Levolution hos Siri på PIP Stormote, og de selger det hos Chiconette, sistnevnte er en butikk med " ordinære " størrelser. Begge med butikker i Henrik Wergelandsgate.  Her er en oversikt over hvem som selger Levolution : http://www.levolution.no/categories/forhandlere   Levolution er som sagt ikke en ren stormoteprodusent. De starter på str. 36, og produserer noen av klærne opp i str. 52. Man skulle selvsagt ønsket at de gikk enda høyere i størrelse, og at de produserte enda mer i store størrelser, for dette er virkelig flotte klær også på store damer! 

Levolution åpnet egen nettbutikk i april. Nettbutikken er blitt utrolig flott, og man kan lett navigere rundt, og finne frem. I nettbutikken, så har de laget en egen avdeling for de klærne som er pluss size, altså de klærne som går fra str. 48 - 52. Flere modeller er i str. 48, men ikke alle går opp i str. 52 . Pluss size er et prosjekt Levolution jobber med, så jeg krysser fingrene for at noe spennende skjer her etter hvert. Jeg er blitt veldig glad i klærne deres. Jeg vet også at en del butikker har enda mer fra Levoution enn det som ligger i nettbutikken akkurat nå. I nettbutikken, så er der også en forhandlerliste som dere kan klikke inn på. Der ser dere hvilke butikker rundt forbi i landet som selger deres klær. Du finner nettbutikken til Levolution her : http://www.levolution.no/  

Kjole/tunika, og orange bolerojakke, begge fra Levolution


Hvit bolerojakke fra Levolution. Kjempefin til kjole!

 

Nydelig, rosa jakke/dressjakke fra Levolution

 

I dag skal jeg på bloggen GI BORT EN  VALGFRI KJOLE FRA LEVOLUTION! Jeg har også ett SUPERTILBUD TIL ALLE LESERE av bloggen min. Levolution har ett stort utvalg av kjoler. Nå er det sånn at vi er på den tiden av året hvor vareutvalget fra vår/sommer kolleksjonen går raskt ned. Det kan bety at der er tomt for noen størrelser i de forskjellige kjolene. Det skal etter hvert når august kommer fylles på med masse nye høst/vintervarer, men der er likevel mange lekre kjoler i nettbutikken. Har du lyst til å vinne en valgfri kjole til de fine sommerdagene vi forhåpentligvis får? Husk at mange av kjolene også kan brukes som tunika til fine bukser, eller som tunika til en fin tights. Husk også at Levolution starter på str. 36, så her kan alle uansett størrelse være med i trekningen.

Dersom du vil være med i trekningen av en lekker, valgfri kjole, så legg igjen en kommentar på bloggen om at du gjerne vil vinne kjole. Gå gjerne inn på siden til Levolution, og fortell hva du synes om kjolene, og utvalget. Kanskje har du en favoritt? Du finner siden her : http://www.levolution.no/categories/kjoler   Dersom du er plussize, så finner du utvalget her : http://www.levolution.no/categories/pluss-size-48-52. Vi trekker en heldig vinner allerede til mandag. HUSK : Legg igjen størrelsen du bruker samt epostadressen din.

Som leser av bloggen min skal du også få ett helt fantastisk tilbud : I HELE 2017 kan du handle i nettbutikken til Levolution, og til enhver tid få 40% rabatt!! Dette gjelder også allerede nedsatte varer!!! Bruk rabattkode: heidirosanderlund17, og du vil få 40% rabatt på alt du handler ut året !! Levolution har også en fast frakt på kun 49 kr, så her kan du gjøre utrolig gode kjøp!! Sjekk ut den flotte nettbutikken her : http://www.levolution.no/

Bra jobba, Heidi

På lørdag fortalte jeg om kjoleskrekken min. Det er mange år siden jeg har hatt på meg en kjole sånn i hverdagen. Kjole har for meg vært et plagg jeg kun har hatt på meg på de helt spesielle dagene. Kjole har vært for de dagene hvor det rett, og slett ikke har passet seg å gå med bukser. De helt spesielle dagene er det ikke mange av.Kjole er veldig fint det, men det er fint på alle andre. Jeg har aldri følt meg komfortabel i kjole, men jeg ser jo veldig klart at det er min feil at jeg føler som jeg føler. Det er meg selv som begrenser meg selv. Opp igjennom har jeg vært utrolig flink til begrense meg selv på så utrolig mange plan, også når det kommer til det å gå i kjole.

Det er først, og fremst frykten for å vise tømmerstokkene mine som er årsaken til at jeg ikke går i kjoler annet enn ved disse helt spesielle anledningene. Beina mine tåler ikke dagens lys. Leggene er store, og de viser jeg ikke frem om jeg ikke må.  I tillegg til tømmerstokker av noen bein, så bruker jeg jo kompresjonsstrømper. Det er vel ingen som ennå har uttalt at kompresjonsstrømper er vakkert. I blant kjenner jeg virkelig hatet mot disse forbaska strømpene, spesielt om sommeren. Det er så varmt med kompresjonsstrømper! Jeg bruker klasse 3 som er de nest tykkeste. Tidligere hadde jeg åpen tå som hjelp litt på de varme dagene, men de gnaget meg så, og derfor har jeg nå lukket tå. Det er på varme dager man virkelig kjenner på utfordringen med å ha lymfeødem/lipødem. Det er på de varme dagene jeg har lyst til å kaste alle strømpene i søpla, og aldri ta de opp igjen. Det er da jeg virkelig hater de. Når hatet er som størst, og fortvilelsen over og ha vært en av de " heldige " som har fått disse sykdommene, da drar jeg av meg strømpene, og kaster de vegg i mellom. Det er en befrielse, og det føles helt nydelig å gå uten strømper, i alle fall for en lite stund. Det går ikke lange stunden før jeg kjenner hvor viktige disse hersens strømpene er for beina mine. Beina begynner fort å hovne, jeg kjenner det sprenger, og at beina blir vonde. Da kjenner jeg meg plutselig takknemlig for at jeg har strømper som kan holde dissetingene på avstand. Da er det godt at det ikke havnet i søppeldunken :-)

Min vegring mot skjørt, og kjole har også gått på at jeg har vært livredd for at de fine, tykke årene mine som pynter så fint opp lårene mine, at de skulle bli synlige. Jeg hater virkelig disse årene selv om jeg kanskje ser de mer enn hva andre gjør. I høst fikk jeg fjernet de fleste årene på det ene beinet, så det hjelper jo litt på kjoleskrekken. Jeg tenker ikke særlig fornuftig. Det innrømmer jeg glatt. Jeg burde selvsagt ha tenkt at det finnes skjørt, og kjoler hvor de vakre årene ikke vises igjennom. Jeg burde ha skjønt at det finnes skjørt, og kjoler som er fotside, og jeg burde ha brydd meg en lang marsj om noen skulle reagere på at jeg har støttestrømper til, men fornuften har hatt en tendens til å skli helt ut av mitt hodet.

Lørdag var en historisk dag for meg. I fjor kjøpte jeg meg mitt første skjørt på mange år. I år har jeg kjøpt meg kjoler i flertall. Tre nye kjoler henger i skapet, og jeg har jo kjent litt på om de kom til å bli hengende der, men jeg var fast bestemt på at i år er året hvor kjoleskrekken skal bort. Lørdag klarte jeg å stritte i mot alt som skrek nei, og alt jeg før trodde var fornuft - jeg tok på meg kjole, og tok turen på fiskebrygga i nydelig vær. Det var en rar følelse, men vet du hva? Jeg følte meg vel! Jeg følte meg faktisk fin. Kjolen var nyinnkjøpt fra ZIZZI, jeg hadde på meg ei nydelig bolerojakke fra Levolution, og så fikk jeg tatt i bruk den nye, rosa vesken min. Kjolen satt så fint, og jeg kjente på en god følelse. Rar, men god.  Jeg kjente litt på følelsen av at det kanskje ikke var veldig pent med kompresjonsstrømper til, og at jeg bør få strømper med åpen tå om sommeren, men likevel føltes det godt å ha gått utenfor komfortsonen min. Det føltes litt godt å kjenne på at jeg faktisk gikk med kompresjonsstrømpene i skoene mine til den nye kjolen min mitt, og jeg brydde meg katta om noen synes at det så rart ut. Litt mye vind gjorde nok at jeg var litt på vakt for at kjolen ikke skulle blåse opp sånn at de vakre beina kom til syne, men jeg tror jeg vil slippe tak på de følelsene også etter hvert.

Noen ler kanskje, men for var dette en seier, og en fantastisk følelse !! Jeg følte meg litt på toppen av verden akkurat da, og det pga en kjole :-) For meg var dette en utrolig stor seier, og jeg ser at jeg mer, og mer fjerner meg fra alt som er " farlig ." Jeg utfordrer meg selv mer, og jeg våger mer. Jeg ser at dette også fremover kan bli bra om jeg bare våger å fortsette å utfordre meg selv. Hurra for hodet, og hurra for en ny måte å tenke på! Jeg klapper meg selv på skuldren, og sier til meg selv at dette er bra jobbet. All frustrasjon, gråt, sinne, og stahet underveis i en hard, mental jobbing har gitt resultater.

 

På lørdag vant Anita Bergli den flotte denimbusken fra YOEK, men jeg sliter med å komme i kontakt med henne :-( Mailene jeg sender kommer i retur, og flere på Facebook har amme navn. Visst du leser bloggen i dag, Anita, så ta kontakt med meg. Skulle du kjenne ei Anita Bergli, så hør om det kan være henne som kan ha vunnet. Lørdag blir det faktisk en ny giveaway på bloggen. Gled dere!!

 

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
heidirosander

heidirosander

47, Kristiansand

Kristiansandspige på 46 år som hele livet har vært en størrelse for stor. Lykkelig gift med Trond på 23.året, og mamma til nydelige Celina. Gjennom bloggen vil jeg ta dere med inn i min hverdag, og håper jeg kan inspirere mange der ute til å se at selv om man er stor, så kan livet være innmari ålreit :-) En blogg om veien til ett lettere liv, en blogg om trening, om oppturer, og nedturer...om de små, og de store gledene. En blogg om viktigheten av å føle seg vel, om klær for oss som er store, om riktig behandling for overvektige, en blogg om viktige valg...en blogg om livet... som en størrelse for stor.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits