hits

Løpedronningen

Det høres sikkert helt teit ut. Teit at jeg er stolt over en så liten ting. Noen vil sikkert smile, og tenke at det er noe du gjør hver dag. Det som er en selvfølge for mange, det er ingen selvfølge for meg. Det som er en helt vanlig ting for så mange, det er ikke en vanlig ting for meg. Derfor er jeg faktisk stolt, og denne gode følelsen, den skal jeg jaggu kjenne på.

Foto : Stormberg

 

Jeg løper ikke. Jeg vil aldri bli noen løpedronning. Ikke visste jeg om jeg kunne løpe en gang. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Det må være helt siden datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . " Mamma du kan jo løpe " - jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Etter det har jeg løpt litt i lysløypa her, men det begynner også å bli en stund siden.

I går løp jeg! Jeg løp på tredemølla! Det var ingen verdensmester som løp på tredemølla. Det var nok ingen elegant løping. Jeg hadde nok ikke løpestilen inne...men jeg løp. Jeg følte det som om det var en helt ny ting jeg skulle gjøre. Våget jeg? Klarte jeg? Jeg vet det høres teit ut, og du smiler sikkert, men det og skulle ta steget og prøve å løpe, det var faktisk ganske stort. Mine store tømmerstokker, ville de i det hele tatt følge med om jeg prøvde.

Jeg løp og jeg klarte det. En stor seier. Ikke at jeg ser for meg at jeg kommer til å bli en løpestjerne, men kanskje jeg kan løpe noen intervaller i løpet av en treningsøkt. Jeg føler meg fortsatt tryggest på å gå i raskt tempo, og følte meg jo som en rar sak der jeg i går løp på mølla. Usikker, litt sånn famlende, og jeg kommer jo aldri til å løpe om der er mange som er på treningsstudioet samtidig som meg.

I går var jeg helt alene da jeg kom på trening. Jeg hadde sagt til meg selv at om jeg en gang var helt alene, så skulle jeg prøve å løpe. I går hadde jeg sjansen, og mot slutten av treningsøkten, så tok jeg sjansen. Beina holdt, kroppen holdt, og jeg, jeg smilte. Et par ekstra kikk over skulderen for å være helt sikker på at jeg var alene, og så løp jeg. Først 30 sekunder, så 30 sekunder til, og til slutt hadde jeg løpt 30 sek x 5, altså en intervall.

Jeg merket det godt. At pulsen steg en del høyere. Det var tungt. Jeg ble mer svett. Jeg merket at dette var en del tyngre enn å gå i raskt tempo. Jeg merket at det nok vi gå lang tid før jeg kunne ha løpt alle intervallene. Samtidig, er det et mål for meg å løpe meg gjennom ei treningsøkt? Svaret er nei. Men det var utrolig kult at jeg våget. Våget å prøve, og at jeg klarte.

Man ikke trenger å løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Men...det å bruke beina og gå deg en tur, det er faktisk like bra som å løpe. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet.

Jeg kan løpe, og jeg har løpt. Jeg er stolt og fornøyd, men noen løpedronning, det blir jeg ikke. Noen løpeintervaller av og til når jeg er alene på trening, det kan nok skje i tiden fremover. Løping er jo også mer belastende enn det å gå, så det er sikkert ikke dumt å være forsiktig heller. Jeg skal fortsette å gå. Tredemølla blir brukt flere ganger i uken. Og husk : uansett om du går, eller småjogger, og uansett i hvilket tempo, så knuser du alle som sliter sofaen.

 

Der smalt det igjen

Jeg legger meg flat. Jeg innrømmer det glatt. Kanskje er det en " avhengighet ", kanskje er det heller en stor interesse. Lidenskap er vel ett godt ord. Man skal ikke fleipe for mye med ordet avhengighet, i alle fall ikke når man vet at man har full kontroll. Min " avhengighet "  går ikke ut over verken det fysiske, eller det psykiske, og den går heller ikke ut over verken familie, eller lommeboka. Ingen lider, men interesse, eller lidenskap høres vel noe bedre ut likevel.

Jeg elsker klær. Ingen overraskelse vil jeg tro. Jeg elsker også alt av tilbehør som smykker, klokker, skjerf, og vesker. Jeg er jo også veldig glad i sko, men pga store føtter, så kan jeg ikke velge og vrake akkurat på det området. Klær er nok likevel den største lidenskapen min. Jeg har alltid vært glad i klær, i alle fall fra jeg var 14-15 år, og så har det vel egentlig bare tatt av etter det. Selv når jeg var 40-50 kg tyngre enn jeg er i dag, så elsket jeg klær, og jeg fant som regel mye fint selv om jeg måtte opp i både størrelse 58, og noen ganger 60.

Selv om jeg måtte opp i så store størrelser, og utvalget var noe mindre, så trålet jeg butikker, og ikke minst nettbutikker, og fant alltid noe. Det var mer jobb å finne noe da enn nå, men jeg har vel alltid fått mye fine tilbakemeldinger på at jeg har kledd meg veldig fint opp igjennom. Det har alltid vært viktig for meg å kle meg fint. Ikke for å skjule kiloene, eller ta fokuset bort, men for meg har det alltid vært viktig å vise at også store kvinner kan kle seg flott, og være stilige. Der finnes så mye på markedet i alle størrelser, og i alle prisklasser, så de fleste vil kunne finne en del som gjør at de kan skinne der de går.

Jeg blir så lei meg jeg. Det er så leit at vi skal være så stygge mot oss selv. Selvsagt fortjener vi å føle oss både fine, og vakre fordi det er nettopp det vi er! Den gode velværefølelsen, den er gull verdt! Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode  følelsen.

Jeg er veldig glad i jakker! Jakker i alle farger, og fasonger. Jeg er jo aller mest glad i de jakkene som skiller seg litt ut, og som har flotte farger. Jeg har mange jakker, noen vil nok si at det er i overkant mange jakker i skapene mine. Der er sååå mye fine jakker! De skriker, og hyler mot meg, og jeg er svak, veldig svak. Jeg gir meg ofte uten kamp selv om jeg vet at der nesten ikke er en cm ledig plass i skapene mine.

På onsdag gikk jeg på en ny jakkesmell. Jeg var i Oslo, og tok meg en liten shoppingtur. Et av stoppestedene ble Oslo City, og på Oslo City fant jeg ZIZZI. Det er fint når man føler at kjedebutikkene skiller seg litt fra hverandre, at man ikke føler man er i samme butikk selv om kjedenavnet er det samme. Det er også utrolig fint når man møter betjening som er opptatt av kundene på en fin måte, og som yter service. Jeg er liker ikke pågående ansatte som sitter på deg som en klegg. Jeg liker når man kan gå rundt å kikke, og at man får den hjelpen man ønsker når man trenger den. Sånn service fikk jeg av den flotte ansatte på Oslo City.

En ny jakkesmell. Den kunne fort ha blitt verre, men jeg endte med å kjøpe en jakke. Jakken hang der, så rosa og fin. Den ropte, og jeg er svak. Den rosa jakken er en trenchcoat. Fin lengde, veldig god passform, nydelig stoff, og en fin farge. En klassisk trenchcoat som man ikke bare kan bruke i år. Fargen er helt dus rosa, og den har en semsket look. Jakken tror jeg er ganske romslig i modellen. Jeg kunne kjøpe str. 46 i denne, og det er ikke ofte jeg kan kjøpe str. 46.

Jeg er strålende fornøyd. Denne trenchcoaten skal brukes mye fremover. Jeg er utrolig fornøyd med passformen. Den sitter så utrolig fint, og jeg føler meg fin i den. Passform er alfa og omega.

En ny jakkesmell. Jeg skjønner jeg at jeg må på Ikea en dag veldig snart. Jeg må ha flere kleshengere, og jeg må ha flere klesstativer....jeg skjønner ikke helt hvorfor det...

Gratulerer kjære pappa

Gratulerer med dagen kjære pappaen min.

12 år siden du reiste fra oss. 12 år siden jeg sist så deg og pratet med deg. 12 år siden du bodde her i samme huset som meg. 12 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at du ikke var mer. 12 år er mange år, men det føles ikke som om det har gått 12 år.

Sorgen og savnet forsvinner etter hvert sies det. Den aller verste forsvinner, men sorgen, den er der fortsatt. Savnet etter deg vil alltid være der. Du vil alltid være pappaen min. Han som alltid var der med gode råd, ei skarp tunge, sterke meninger, og ett godt hjerte. Han som på sin måte viste hva jeg betydde for han. Det var ikke klemmer i kø. Du var ingen klemmer, men du viste det på din måte, og jeg var aldri et øyeblikk i tvil om hvor glad du var i meg, og de du hadde rundt deg. Ikke minst barnebarna dine. I november skal du bli olderfar til en liten gutt. Han skal oppkalles etter faren din, kjære pappa. Du hadde vært så stolt over å bli olderfar, så stolt over å se at Celina har blitt ei så flott jente som nå selv skal bli mamma, og du hadde likt Celinas samboer, Andreas utrolig godt. 

Du betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Vi mistet deg så altfor tidlig. Hjertet ditt ville ikke mer. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger.

Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg pappa som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre, rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har.

Det rammet oss, og jeg mistet deg. Du levde ikke evig slik jeg noen gang innbilte meg at du ville. Jeg husker du på sykehuset var så bekymret for om du noen gang kom til å komme tilbake til huset på Odderhei. " Selvsagt kommer du hjem igjen " sa jeg til deg. Du kom aldri hjem.

9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Du var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider. Det var deg jeg drøftet ting med, og du ga gode råd. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle.

Du var en utrolig viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som er borte, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden.

Savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg, pappa der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en " andre side ", og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg en gang treffe deg igjen en dag, pappa. 

I dag skal det settes blomster på graven din, og lys skal tennes. Jeg sender masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve, og for alle gode minner. Det er veldig mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er jeg aller mest takknemlig <3 Takknemlige for at du var pappaen min.

Min store lidenskap

Jeg regner med at jeg er avslørt for lenge siden. At jeg har en stor lidenskap for klær. At jeg også har en stor lidenskap for alt av tilbehør som fine klokker, armbånd, smykker, og ringer. Vesker liker jeg. Det samme med skjerf. Jeg liker å pynte meg. Jeg liker å føle meg vel. Jeg vet at det er personen som betyr noe, ikke det ytre, men jeg gjør det ikke for å fremstille meg selv som en annen enn den jeg er. Jeg bare liker å føle meg vel.

Klesskapene er fulle. Veldig fulle. Det er godt klær ikke har tanker og følelser. Det er godt klær ikke har klaustrofobi, for da hadde mine slitt, veldig. De henger der. Tett i tett. De hadde ikke fått puste om de hadde hatt behov for det. Jeg liker å se på de. Liker å ha noe å bytte på. Liker å kle meg pent i hverdagene da det er hverdager vi har mest av. Avdelingen for selskapsklær, den er langt fra like stor som hverdagsavdelingen min.

Jeg har mye av det meste, og min mor fortviler hver gang det ankommer noe nytt i hus : " Heidi, du skal jo bruke alt også." Min mor er en klok dame. Hun har selvsagt rett. Jeg skal jo bruke alt jeg anskaffer meg, men samtidig, så synes jeg at jeg er ganske flink til å bruke det jeg har....men jeg ser at jeg må bli flinkere. Kanskje må jeg ha som mål at jeg har noe nytt hver dag. Som regel har man sine favoritter, og de bruker man jo langt mer enn resten. Sånn er det for meg, og sånn er det garantert for deg også. Jeg må jo innrømme at det innimellom dukker opp plagg jeg ikke helt visste at jeg hadde. Det er pinlig, og spesielt dersom plagget er blitt for stort når jeg oppdager det.

Klær er en hobby på en måte. Ikke at jeg samler kun for å kikke på det jeg har, men jeg blir jo glad hver gang jeg får et nytt plagg. Jeg blir glad hver gang jeg har noe nytt å pynte meg med. Samtidig er jeg blitt flinkere til å være " kresen", eller kanskje bevisst er ett mye bedre ord. Jeg kjøper ikke kun for å kjøpe. Jeg tenker nøye, av og til så nøye at plagget er utsolgt når jeg endelig har bestemt meg. Det skal være et plagg som jeg passer, og kler. Et plagg jeg føler meg vel i.

Som regel så blir det klær man rydder bort. Klær som for min del er blitt for store. Trening og endringer gjør at jeg går inn i cm. Disse klærne er det jo fint om får nye eiere. Så for en tid tilbake, så opprettet jeg en Facebook side hvor jeg legger ut klær og tilbehør som jeg ønsker skal få nye eiere. En salgsside som jeg håper du har lyst til å bli medlem av. Her er det mye klær i store størrelser, men du finner også andre spennende og fine ting. Her vil det komme mye etter hvert, også i " ordinære " størrelser da jeg har et stort skal med klær fra min datter som jeg etter hvert må rydde i...

Bli gjerne medlem på siden min :  https://www.facebook.com/groups/1839657112970736/?tn-str=*F

Jeg reiser alene

I dag setter jeg kursen for Oslo. Med min flyskrekk så velger jeg bort fly om jeg kan, så i dag skal jeg ta buss. Selv med bussens 23 stopp, så er det behagelig med musikk på ørene, et blad med siste sladder, eller kjenner jeg meg selv rett, så sovner jeg raskt søtt. Det er ikke ofte jeg drar sånn alene, så jeg burde kanskje ha skilt som gir klar beskjed at denne damen reiser helt alene inn til store Oslo. Jeg skal bo på hotell rett ved bussterminalen, så da er jeg rimelig trygg på at jeg kommer dit jeg skal.

Torsdag skal jeg lede mitt tredje styremøte i Norsk lymfødem og lipødemforbund, NLLF. Jeg gleder meg. Jeg skal også delta på medlemsmøte i lokallaget vårt i Oslo og Akershu, og jeg skal ha et møte med gynkreftforeningen som har mange medlemmer med lymfødem. Jeg føler meg trygg i rollen selv om vi kun har hatt to møter. Jeg gikk til nye, ukjente oppgaver. Organisasjonsarbeid er helt nye ting for meg. Jeg har mye å lære, og mye å sette meg inn i. Jeg har lest og lest siden jeg ble valgt i april. Jeg føler jeg allerede har lært mye. Jeg føler jeg har god kontroll, jeg er varm i trøya, men så har jeg også ett fantastisk styre. Flotte, dyktige mennesker som ønsker det samme. Flotte lagspillere som alle ønsker den samme retningen for NLLF. Sammen er vi utrolig gode. Uten ett så godt styret, så hadde man heller ikke fått jobbet så godt som vi gjør. Det har vært en bratt læringskurve. Jeg leder et styre sammen med 6 kvinner, og en mann. Jeg vet ikke om det er han, eller vi som er mest heldige, men det skal bli fint å ha med en mann på laget. Der er nemlig også mange menn som får lymfødem, mange etter prostatakreft.

Om jeg ikke er den med mest organisasjonserfaring, så har jeg ett stort engasjement for saken, og jeg har masse personlig erfaring å ta med meg i arbeidet. Jeg har levd med lymfødem i snart 16 år, lipødem antageligvis enda lengre. Jeg har kjempet mine kamper for å bli trodd, for å få behandling, for å få den hjelpen jeg har hatt krav på. Den tidligere fastlegen min visste knapt hva lymfødem var, og lipødem, da skjønte han ingenting. Ikke var han så veldig interessert i å lære så mye om det heller. Han var vel mer skeptisk til det jeg fortalte enn interessert.

Det er slik så mange har det. Man blir ikke trodd. Legene vet så lite. Så istedenfor å ta pasienten på alvor, så skal man lide seg gjennom hverdagen med alle utfordringene det gir å ha både lymfødem, og lipødem. Mange har også en blanding, et lipolymfødem. Lipødem er en kvinnesykdom. Det er nærmest kun kvinner som blir rammet, og da er det heller ikke like interessant for legene. Det skal da ikke være sånn. Vi er faktisk syke, men ingen ser det. Ingen tar oss på alvor. Ingen tror oss. Nå er det på tide at noen hører på oss, ser oss, og hjelper oss!

Jeg har mange tanker, og ideer som jeg har tatt med meg inn i arbeidet som styreleder. Tanker og ideer som forhåpentligvis vil være gode for forbundet, for medlemmene våre, for arbeidet med å bli synlige, og for arbeidet med å bli tatt på alvor blant politikere og leger. Jeg fikk en tillit fra landsmøtet, en tillit som jeg skal ta godt vare på. Det er så mange som tror på meg. Jeg håper jeg sammen med styret leverer. Jeg håper jeg blir en god leder. Jeg ønsker å være en leder som får styret til å jobbe godt sammen. En leder som lytter, som kan delegere, og som involverer alle. Jeg er ikke god på alt, men sammen med meg har jeg andre som er gode på sitt. Det er viktig at vi har riktige personer på riktig plass. At vi alle får jobbe med det vi er gode på. Det er viktig med en god tone, og det må være rom for smil og latter. Alt må ikke være alvor hele tiden. Jeg må være troverdig, og tydelig, jeg må motivere, og jeg må også våge å ta noen tøffe valg, og skjære igjennom om det trengs. Jeg håper jeg er de tingene.

Torsdag er vårt tredje styremøte. Vi er fra hele landet. Torsdag skal vi jobbe oss gjennom mange saker, og fortsette ett utrolig viktig arbeid. Man antar at 10 % av et lands befolkning har lymfødem, og lipødem. Det er utrolig høye tall. Det er bare en brøkdel som vet om det. Hvordan skal disse vite hva de feiler når legestanden ikke vet nok om sykdommene. Istedenfor går så mange rundt med hevelser, og smerter man ikke aner årsaken til. Hadde jeg visst mye tidligere at jeg hadde lymfødem, så hadde heller ikke mine bein vært som de er i dag. Jeg fikk INGEN informasjon verken på Radiumhospitalet, eller på kvinneklinikken ved Sørlandet Sykehus om at jeg kunne utvikle lymfødem etter kreftoperasjonen. Det er bittert å tenke på. Og hva med lipødem? Skal leger sitte uten informasjon om en sykdom som rammer så mange kvinner?  Vi har virkelig en stor jobb å gjøre, og vi, vi er i gang.

 

Les mer om NLLF og lymfødem her :   http://nllf.no/

Les mer om lipødem her : http://lipodembergen.no/hva-er-lipodem/en-detaljert-forklaring/

 

 

Jeg klarte det!

Fredag. Jeg tror det er evigheter siden jeg våknet med så mye rare følelser i magen som da. Det var nerver, masse nerver. Det var sommerfugler. Masse sommerfugler. Alt dette i en herlig blanding. Jeg visste godt hvorfor jeg kjente det jeg kjente, og jeg lurte et øyeblikk på hva i all verden jeg hadde sagt ja til.

Fredag hadde jeg min debattdebut. For første gang skulle jeg være med i en paneldebatt. Jeg skulle snakke om de tingene jeg brenner for. Om å akseptere egen kropp, om å være bra nok, og om hvordan jeg har følt det rundt egen kropp i så altfor mange år. Temaet var rosabloggere. " Har vi brukt for rosabloggere?" var fokuset. Debatten var i Vågsbygd Samfunnshus, og tilstede var alle elever, og lærere ved Fiskå Ungdomsskole her i Kristiansand. Rundt 300 personer var tilstede, og jeg skulle altså være med i min aller første debatt.

Det er Protestfestivalen i Kristiansand som i år hadde " Ung Protest " hvor man satte fokus på rosabloggerne. Er rosabloggerne dårlige forbilder? 9 av 10 jenter i 16 års alderen ønsker å endre på utseende sitt. Har rosabloggerne en del av skylden? En av ti tenåringsjenter sliter med psykiske lidelser. Er mye av grunnen at man gjennom rosablogger får et bilde av hvordan man bør se ut for å passe inn i den perfekte verden, en verden som kun finnes på blogg, men ikke i virkeligheten. Hva er grunnen til at rosabloggere har behov for å vise seg frem på den måten som de gjør, eller lage et speilbilde som egentlig ikke eksisterer? Hvem er de egentlig om man fjerner de rosa veggene rundt dem? 

Det ble en fin debatt, og jeg må innrømme at jeg fort ble varm i trøyen. Jeg skulle nok ha ønsket at det ble mer debatt, at man hadde fått lov å gripe ordet mer, og kommentere det som ble sagt. Debatten var nok veldig regissert, man svarte en og en på spørsmålene man fikk. Med så mange skoleelever tilstede, så er det klart at det var rosabloggerne som fikk størst fokus. Mange følger disse unge jentene, og da er det klart at det er stor stas når de plutselig er i samme sal. De unge rosabloggerne, Christina Legreid og Ann Lipinska gjorde en god figur, og virket som ærlige jenter når de fikk spørsmål rettet mot verdier, og ansvar. I debattpanelet satt også tidligere playboymodell, Lillian Muller, journalist Ingeborg Senneset, Natalia Bagoslawsky Harsvik samt fire skoleelever fra Fiskå Ungdomsskole.

Jeg er fornøyd med debuten min. Jeg tror jeg fikk frem viktige ting overfor de unge som var tilstede i salen. Klart jeg gjerne skulle ha sagt så mye mer. Jeg hadde så mye mer på hjertet. Jeg unner ingen å ha det slik som jeg har hatt det i så mange år fordi jeg aldri har akseptert egen kropp. Jeg klarte ikke å akseptere før jeg var godt over 40. Det er så viktig at vi voksne går foran som gode forbilder for barna. Vi har ett enormt ansvar. Det hele starter hos oss. Vi er barnas forbilder. Det vi som foreldre sier, og gjør, det er det som er riktig i barnas øyne. Det vi gjør, og det vi sier, det suger barna våre til seg.

En rosablogger skal ene og alene nå frem til helt andre lesere enn de jeg henvender meg til, men kroppspresset, det dårlige selvbildet, de negative tankene rundt seg selv og egen kropp, dette har eksistert lenge. Jeg har lesere som er over 80 år som skriver til meg hvor de forteller at de har slitt med negative tanker rundt egen kropp i alle år. Jeg traff en leser som kunne fortelle meg at hun nå var 75 år, hun hadde alltid vært en størrelse for stor, og hun hadde gjennom alle år slitt med å akseptere kroppen sin. Tenk hvor mye tid, og hvor mange år av livet man da bruker på negative tanker som man heller skulle ha brukt på å leve. Når man i alle år har kjent på dette, så kan man jo tenke hvor mye større presset på kropp har blitt etter at sosiale medier kom på banen. Nå kan man hver dag kan lese om hvordan man må se ut for å passe inn.

Min første paneldebatt er gjennomført. Nok et trappetrinn er besteget, og jeg gjør gjerne dette igjen om jeg får muligheten.

Min tøffeste reise

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Går man 4-5 år tilbake i tid, så veide jeg ca 50 kg mer enn i dag. Jeg kan den dag i dag fortsatt føle meg som en vandrende flodhest en gang i blant, men for 50 kg siden, da var jeg en vandrende flodhest, og en tikkende bombe. Klart det  er utfordrende for en kropp å ha en så høy vekt. Alarmklokkene tikket mot rødt både på blodtrykk, og sukker. Jeg var kanskje ikke redd for å dø, men samtidig,  jeg så helt klart hvilken vei dette kunne gå, så kanskje var jeg redd for å dø sånn helt innerst inne. Eller at livet ikke skulle bli så langt som jeg ønsket.

I går var en av de dagene hvor jeg måtte sette meg ned litt. Jeg måtte tenke, og se tilbake. Jeg trenger det i blant når dagene kan bli litt tøffe. Jeg har hatt nesten ei uke med forkjølelse hvor jeg ikke har fått trent fordi kroppen ikke har orket. Jeg opplever tøffe tak ellers i livet, og når ting blir tøffe, så må jeg sette meg ned. Tenke på hva jeg har oppnådd, tenke hvor langt jeg har kommet psykisk, og hvor mange kilo som har forlatt kroppen min. Jeg måtte tenke på hvor mye friskere kroppen min har blitt, og jeg må ta frem de gamle bildene som viser en Heidi som veide langt mer da enn nå. En Heidi som tenkte negative tanker rundt egen kropp fra jeg våknet til jeg la meg. Jeg trengte den tenkepausen i går. Jeg innså hvor sterk jeg er, hvor målrettet jeg er, og jeg vet at selv ikke noen dagers pause fra treningen gjør at jeg faller tilbake i gamle spor. Jeg kommer alltid inn på de riktige sporene igjen.

 Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Jeg vet det er en tøff kamp, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag. 50 kg! Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Da er det vel verdt å kjempe videre?  Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn.

Mitt viktigste budskap til deg som leser, det er at det som virker umulig er faktisk mulig. Det er verdt å kjempe en tøff kamp mot kiloene. Løsningen ligger i deg selv. Ønsker du det sterkt nok, så vil du klare det. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller deg at du må ta grep om du selv ikke er klar. Jeg tror samtidig det er viktig for oss alle å innrømme at fedmen er et problem, og faktisk også innse de helsemessige utfordringene. Et liv med høy overvekt byr på utfordringer. Sånn er det bare. Selv om jeg alltid har vært en aktiv overvektig, og kanskje ikke helt ville innse begrensningene, og utfordringene, så var de der. Hver gang jeg innså dette, så var det like vondt å kjenne på.

For at vi skal lykkes skritt for skritt, så må man hente motivasjonen i seg selv, og man må gjøre det for seg selv, ikke for alle andre. Det er vår helse, vår kropp, og vårt liv. Samtidig må vi også innse at i motsetning til alle de fantastiske kurene som finnes, så skal en livsstilsendring vare livet ut. Altså må endringene du gjør være endringer du kan leve med resten av livet. Så synes jeg det er viktig å huske at livet også skal nytes, og det skal leves. Man kan ikke leve på knekkebrød, og broccoli resten av livet. Jeg vil heller spise " normalt", og dermed godta at kiloene forsvinner noe senere.

For meg er det urealistisk å tro at jeg skal ned i en vekt på 60- 70 kg. Ikke er det realistisk, og ikke har jeg tenkt å bruke verken tid, eller energi på å komme dit. Ikke er det ett brennende ønske heller. Jeg har tidligere skrevet om den slanke drømmen. Den drømmen jeg en gang hadde, men som ikke er min lengre. For meg er det mine ønsker som skal stå i fokus. Jeg har ikke fokus på hva den perfekte vekta mi egentlig burde være. Jeg tenker ikke hvor mange kilo jeg burde gå ned før jeg har den vekta det perfekte samfunnet mener jeg bør ha.

Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta. Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker. Men husk alltid  : Det " umulige " er 100% mulig!

Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg tar det i mitt tempo,  jeg aksepterer at det vil komme både nedturer, og bratte bakker underveis, og viktigst av alt : Jeg gjør det for meg selv, ingen andre.

Tørk av deg gliset

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene. Det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene.

Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som " perfekte ", de tenker nøyaktig som jeg gjør. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker - jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Jeg får så mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som forteller hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen - vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode - det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er reelle, men ikke kom å fortell meg at  store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet.

Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket... 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre. Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av.

Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet... småerting opplevde jeg, men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk - alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant. Vi foreldre er barnas forbilder.

Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake, eller hoppe over måltider mens resten av familien spiser vanlig middag. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Vi voksne skal også passe oss for hvordan vi snakker om andre mennesker. Slik vi omtaler mennesker, slik vil barna omtale mennesker. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i andres øyne ikke har den kroppen andre mener man skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke andre skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi noen ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk?

Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for den jeg er.

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen vår , så se oss bak kroppen vår. Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. En del arbeidsgivere er for eksempel en gruppe som må skjerpe seg. De må begynne å se personen, og hva personen kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess.

Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte, og jeg er sikker på at mange av de som kikker en ekstra gang etter oss på gata - ikke kikker fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte :-) Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt.

Jeg har sagt det før, jeg digger de som driter i vekta, og som klarer å være seg selv 100%. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre " skavanker " de må ha - de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, samtidig er jeg veldig fornøyd med det jeg har oppnådd.

Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

Nytt bekjentskap

Det er alltid spennende å bli kjent med nye klesmerker, og ekstra fint er det når man kan fortelle om produsenter som går høyere opp i størrelse enn de fleste andre stormoteprodusenter. Som regel så går stormote opp i størrelse 54/56. Noen få går høyere, og noen nettbutikker gjør det samme.

Forrige uke ble jeg kjent med et klesmerke som jeg har hørt om tidligere, men som jeg aldri selv har prøvd. Merket heter Sempre Piu, og er et merke som går fra str. 40-60. Få andre produsenter går såpass høyt opp i størrelse. Sempre Piu er fargerikt, det er mye print og det er mye detaljer. Det er utvilsomt en kolleksjon som tiltrekker oppmerksomhet. Det er friskt og fargerikt. Så dette er absolutt klær for dere som liker å kle dere i farger og print. Jeg tenker også at Sempre Piu er ett godt merke for voksne kvinner. Ett godt merke for dere som også ikke ønsker så lange overdeler.

Mitt første bekjentskap med Sempre Piu ble absolutt ett veldig hyggelig bekjentskap. Jeg har aldri før hadde dette merket, så jeg satset på str. 50 i en lekker hvit tunika med flotte detaljer. Tunikaen hadde i tillegg en veldig fin lengde, og hadde armer som var 3/4. Tunikaen satt som et skudd. Den var så flott, og satt så utrolig fint både foran og bak. Jeg gleder meg til å bruke den. Selv om tunikaen er hvit, så kommer jeg fint til å bruke den også i høst og vinter.

Er den ikke lekker?

 

Sempre Piu har sitt hovedfokus på overdeler. Her er det mye bluser for dere som savner det, det er mye t-shirts, topper og tunikaer. I høstkolleksjonen er det også litt innejakker. Kolleksjonene blir produsert i Europa, og det satses på høy kvalitet. Sempre Piu kommer med 4 kolleksjoner i året, og er blitt ett av datterselskapene til Pont Neuf. Flere stormotebutikker i Norge selger Sempre Piu.

Visst du vil kikke litt på høstkolleksjonen til Sempre Piu, så kan du se den her : http://sempre-piu.de/kollektion/

Jeg har nå trukket en vinner av den flotte ponchoen fra DNY, og den heldige vinneren ble : ARNHILD!! Gratulerer så masse med ny poncho, Arnhild! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen.  Plutselig dukker det opp en ny giveaway her på bloggen min.

Håper du får en nydelig mandag og ei god uke. I dag måtte jeg hoppe over trening. Forkjølelsen har kommet til meg også med sår hals og feber, så det er bare å pleie kroppen tenker jeg da :-)

Lykken er 3 cm

Dette kan ikke jo bli noe annet enn en god dag ! Værmessig ser det grått, og trist ut denne morgenen, men gleden jeg kjenner i dag har lite med været å gjøre. Gleden og smilet er fordi målebåndet viser at det har forsvunnet noen flere cm fra kroppen min. Juju!!

For en herlig følelse når man ser at jobben man gjør gir resultater! Det koster å gjøre en endring selv om jeg verken er på streng diett, eller trener flere ganger til dagen. Jeg vet også at resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en litt annen måte, men akkurat nå, så er dette riktig fokus for meg. Jeg har fått innarbeidet veldig gode treningsrutiner, og jeg er blitt mer bevisst på det som puttes inn i munnen. Disse to tingene er en stor seier for meg.

Målebåndet er en trofast venn. Jeg liker målebåndet mye bedre enn badevekta. Vi har vært igjennom både oppturer, og nedturer sammen, og stort sett har vi hatt flest oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater, og jubel når jeg måler, men jeg har ett annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Jeg tror ennå ikke jeg har opplevd at målebåndet har vist at jeg har lagt på meg, men i perioder har jeg stått veldig stille, veldig lenge.

Hver 14.dag pleide jeg å måle meg, nå har dette sklidd ut, og det er lenge siden sist, så her må det skjerpings til. Jeg var forberedt på en dårlig beskjed da jeg tok målebåndet ut på en ny date i går, men for en opptur det ble! Etter noen veldig utfordrende dager den siste tiden, så må jeg innrømme at smilet kom frem i går, og jeg kjente en tåre i øyekroken. Når livet blir utfordrende, så kommer frykten for at man skal ødelegge for seg selv ved å sette viktige ting på vent ved og ikke ta vare på seg selv oppi alt som skjer. Noe av det viktigste man kan gjøre når livet plutselig gir deg store utfordringer, det er å tenke på seg selv, ta vare på seg selv, gjøre de tingene som er gode. Det er ikke lett, men du verden så viktig.

Det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn skulle være nødt til å sette beina mine oppå en vekt. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skriker mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når vekta i mitt hode sikkert viser helt feil tall. Sannheten kan jo gjøre vondt, så da går jeg heller rundt grøten istedenfor å møte frykten. Frykten min for badevekten er frykten for at jeg skal bli deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg tror jo de automatisk er negative. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk, selv ikke en sannhet som faktisk er positiv. Jeg går jo nedover, ikke oppover, men likevel har jeg fobi for alt som heter vekt.

Cm har vært det samme ei god stund nå. Jeg føler jeg går nedover, det er nok ikke bare en følelse heller, følelsen er nok reell, men på plassene jeg pleier å måle, der har jeg ikke sett de store resultatene på en liten stund. Likevel ser jeg endringer, jeg merker det når jeg tar på overdeler. I beina skjer det lite, men noe skjer det der også selv om det tar laaaang tid.

I går måtte jeg ha en ny date med målebåndet. Sydamen min i Lillesand skal sy nye bukser til meg, så hun trengte et livvidde mål. Det er ei stund siden sist jeg hadde fremme målebåndet. Jeg var sikker på en nedtur, en skikkelig nedtur, men nedturen ble til opptur, og ennå kan jeg kjenne smilet og følelsen av å mestre. Jeg hadde vel en liten anelse om at jeg kanskje ville få en opptur, for sammen med buksestoffet, så hadde jeg også med meg fire bukser bort til sydamen som alle måtte syes inn i livet. De var så store at jeg nesten mistet de, og de ble tatt inn en del cm for at de skulle sitte bra.

Lykken akkurat nå er 3 cm. Hurra for 3 cm!!  3 cm høres jo ikke så mye ut, men det er ett veldig bra resultat, og jeg er strålende fornøyd. Det gir en stor boost, og en stor motivasjon til å stå på videre. Det er en god følelse av at jeg fortsatt er på riktig vei, at jeg gjør en innmari god jobb og at jeg kan være så utrolig stolt av meg selv. 3 cm for meg er en virkelig stor seier. En slik seier trengte jeg virkelig nå. 

3 cm føles i dag som flere kilo. Med 3 cm mindre både her, og der, så møter jeg søndagen med et smil om munnen. Treningen gir resultater, og jeg er på riktig vei.

 

NB: I morgen trekkes vinneren av den flotte ponchoen . vil du være med i trekningen, så har du siste mulighet i dag. Legg igjen en kommentar, og du er med i trekningen.