Under Spanias himmel

Ei fantastisk uke i Spania er over, og jeg er så utrolig glad for at uken ble så vellykket på alle områder. Jeg har virkelig kost meg under Spanias himmel, og uken ble fylt med akkurat det vi ønsket. Endelig har jeg fått oppleve den delen av å reise til varmen som de fleste higer etter, nemlig det å bade! Jeg har gått rundt i den flotte, nye, og rosa badedrakten min uten og måtte tenke på at noen ville kikke på meg. Jeg har ikke gått rundt slik i badedrakt på evigheter. En selvfølge for de fleste, men ikke for meg. Noen vil kanskje ikke helt skjønne hvorfor dette oppleves som lykke for meg, men det var nettopp følelsen av lykke jeg kjente på hver gang jeg tok på meg badedrakten, og gikk ut i badebassenget, et badebasseng som vi ikke trengte å dele med noen. Huset hadde høye, spanske murer, så ingen kunne " kikke inn " til oss. Jeg kunne ligge på solsengen uten å kjenne på den ekle følelsen av at " alle " kikket på tømmerstokkene mine - det er lykkefølelse det! Jeg har ikke badet så mye på mange år. Hver dag ble det bading, og jeg kan ikke beskrive hvor godt det var å være i vannet. Bare lukke hele verden ute, og nyte vannet.

Det var et blogginnlegg om nettopp bading i Syden, eller mangel på bading i Syden som gjorde at vi nå hadde denne fine uken i Rojales som ligger noen minutters kjøring fra Torrevieja. Vi fikk låne ett fint hus der med eget basseng som vi både kunne leke, og svømme i. Det var moro å være litt barn igjen, og leke i bassenget, og det var godt og bare ligge der, og virkelig nyte både sol, og ikke minst ett deilig vann på rundt 25 grader. Takk til Hilde, og broren Roy for en flott uke - dette satte vi virkelig pris på! Vi fikk en uke med en god blanding av bading, sol, og opplevelser. Det er en herlig følelse med et morgenbad, for så å nyte en god frokost før man  opplever en del av områdene rundt der vi bodde. Etter noen timer på farta var det hjem til sol, og basseng igjen før vi gikk ut for å spise en bedre middag. Gode dager hvor man virkelig fikk ladet batteriene, og hvor man virkelig fikk en god dose D vitaminer som i alle fall min kropp har mangel på. Vi var på safari, og besøkte den flotte byen Altea hvor vi virkelig fikk gått trapper. Vi var på utendørs shoppingsenter, vi var i Alicante, vi tok seightseeingbusser, og seightseeingtog, vi var på markeder - vi hadde virkelig flotte, og opplevelsesrike dager.Jeg fikk virkelig brukt sommerklærne mine i Spania. Vi hadde nydelig vær fra vi kom til vi dro, og vi temperaturen lå på rundt 30 grader. En dag var vi oppe i 34, og en dag nede i 28. Kveldene var også nydelige, og det var utrolig flott å kunne sitte ute ved bassenget til langt på natt. Jeg fikk brukt både sommertoppene, kjolene, og skjørtet mitt. Badedrakten ble masse brukt, og jeg har nok aldri brukt ei badedrakt så mye som denne uken her. Nå er den vasket, og skal legges bort, men jeg håper den kan tas frem igjen etter hvert, kanskje på en ny Spaniatur etter hvert. Dette ga virkelig mersmak!

Jeg hadde gruet meg til ett par ting foran denne turen. Det ene var hvordan flyturen frem, og tilbake ville gå, og det andre var hvordan lymfebeina mine ville oppleve såpass varme dager. Mange med lymfeødem sliter med beina når de er i varmen, så jeg gruet meg til å se om beina ville bli enda mer tømmerstokker enn de er til vanlig. Begge delene ble en utrolig positiv opplevelse! Flyturen vil jeg blogge mer om senere nettopp fordi denne Spaniaturen ble en utrolig flott flyopplevelse for meg. Jeg som hadde gruet meg så, angsten tok skikkelig tak i meg i tiden før avreise. Dagen før vi dro var det nesten så jeg hyperventilerte bare ved tanken på at jeg snart skulle opp i et fly. Angst, og fobi er virkelig stygge saker, og jeg kunne ikke se hvordan jeg skulle " overleve " to flyturer på en uke. I forkant hadde jeg prøvd hypnose, og fredagen før vi dro, så hadde jeg oppfølgingssamtale med landets beste flyskrekkteraput, Petter Corneliussen ved Flight Clinic. Den samtalen med Petter, den ble " redningen " min. Vi gikk igjennom det jeg tidligere hadde lært, han ga meg viktige stikkord for å føle meg trygg i luften, og han var både streng, og bestemt med meg. Her var det ingen silkehansker på, og det var akkurat det jeg trengte. Ingen stakkars deg, men med en klar beskjed om at det var meg selv som bestemte hvordan turen ville bli. Viktig fokus var også å skille mellom det som er farlig, og det som kanskje er litt ubehagelig. Telle til 60 ved takeoff, og erkjenne at turbulens ikke er noe man kan gjøre noe med. Turbulensen er der, og kan være ubehagelig, men den er aldri farlig. Jeg hadde en helt fantastisk flytur både ned til Alicante, og hjem igjen til Gardermoen. Omtrent ikke noe turbulens nedover, litt turbulens hjemover, men det er en fantastisk følelse å kjenne på at turbulensen som var, den gjorde meg ikke livredd. Jeg kjente ikke på angsten! Mer turbulens ville sikkert fått pulsen til å gå oppover, men jeg har faktisk troa på at fokuseringen min ville ha hjulpet en hel masse. Det er en prosess dette, men jeg vet det er håp, og jeg vet at jeg ikke hadde kjent på samme angsten om jeg skulle gått opp i fly i dag. Er du som meg, så ville jeg ha gjort noe med det...for det er mulig å få det så mye bedre. Du kan lese mer om Flight Clinic her : http://www.flightclinic.com/


Hurra - vi har landet i Alicante!
 

Lymfebeina mine hadde også en flott Spaniatur, og det var også en utrolig flott opplevelse. Jeg hovet ikke opp i beina slik mange gjør i varmen. Jeg hadde på kompresjonsstrømper hele dagen, og kastet de av på ettermiddagen, og da ble de av. Jeg kjente faktisk at beina hovet mindre opp enn de ofte gjør her hjemme når jeg kaster kompresjonsstrømpene. Jeg måtte riktignok trekke en del i skyggen, for det var virkelig hot midt i solsteiken, men det dvelet jeg ikke noe ved. Jeg opplevde også hvor utrolig godt det var for lymfebeina mine og være i vannet. For mine bein, så ble vannet en utrolig god medisin, og en utrolig god behandling, så jeg ser at jeg absolutt burde ha brukt en del tid i vannet her hjemme også, og jeg kjenner på at jeg nok burde vært i Aquarama, men der tror jeg ikke jeg er tøff nok ... i alle fall ikke ennå.... Historisk ble det også når jeg gikk i den nyinnkjøpte sommerkjolen i Spania. Utrolig deilig å ha på seg noe som var så tynt, og svalt, og slippe langbukser! Alt i alt så ble Spaniaturen 100% vellykket avreise til hjemkomst. Jeg opplevde positive ting som jeg virkelig trengte, jeg brøt noen barrierer, og jeg våget. Jeg reiser gjerne til Spania igjen, og jeg håper det ikke blir altfor lenge til neste tur. Hurra for varme, for eget basseng, for sommerkjole, og vellykkede flyturer!! Hurra for meg!!





 

Kjære pappa

Gratulerer med dagen, kjære pappa <3 I dag hadde du blitt 75 år, og jeg vet det hadde vært feiring, for feiring, det likte du. Det trengte aldri være stor feiring, men du likte at vi var samlet, du likte gode kakene, og du satte pris på oppmerksomheten. Det er så innmari vondt at vi ikke får feire den store dagen din sammen med deg. Selv om det er 10 år siden du gikk bort, så er savnet så innmari vondt ennå. Tårene renner i strie strømmer når jeg sitter her og skriver. Jeg savner deg så hver eneste dag. Jeg vet du sitter der oppe, og smiler ned til meg mens du spiser ei god bursdagskake :-)



 


 

Du betydde så enormt mye for meg. Du var aldri stor med ord, men du viste på din måte hva vi betydde for deg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve gode år, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger. Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg, pappa som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre,  rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har.

9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Du var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider :-) Det var deg jeg drøftet ting med, og det var du som ga de gode rådene. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle, og du viste det på din måte. Jeg var aldri i tvil :-)

Det å miste deg var så innmari vondt, og jeg kjenner ennå på det store savnet. Du var en så viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som mangler, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Alle sår blir absolutt ikke leget, men man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden. Jeg tror jeg gikk i en slags koma i lang tid, og utad så det sikkert ut som om jeg fungerte sånn nogenlude, men inni meg var alt bare vondt. I en sånn vond periode, så finner man samtidig denne styrken man ikke tror at man har. Man finner en styrke som gjør at man overlever, og kommer seg igjennom det. Man klarer å komme tilbake til normalen, til hverdagen, og livet kommer på skinner igjen... men savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg, pappa der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en " andre side ", og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg en gang treffe deg igjen, pappa. 

Ingen vet om morgendagen kommer. Da er det så viktig å ta vare på dagen, og ta vare på det, og de som betyr noe for en. Man jager, og stresser, og får nesten ikke tid til å puste. Man jager etter det materielle, og det perfekte. Man får ikke tid til å trekke pusten, og kjenne at man lever. Man jager etter de store tingene når det egentlig er de små tingene i hverdagen som betyr aller mest. Jeg vet alt om å jage etter det perfekte, jeg har vært der jeg også...men også her merker jeg at mye har skjedd, og at jeg ikke jager så mye som før. Jeg kjenner at jeg har lært meg å sette mer pris på de små tingene i hverdagen, og at jeg klarer å nyte de øyeblikkene hvor man kjenner hvor godt det er å leve. Solen som titter opp, plommene på treet i hagen som er klare til å nytes, byturene med mamma, en hyggelig prat med naboen, en tur i skogen, roser på bordet fra egen hage, en god diskusjon rundt middagsbordet - alle disse små tingene som gjør så uendelig godt. Alle disse små tingene som man ikke får med seg når man jager hit, og dit.

Gratulerer så masse med 75 års dagen, kjære pappa. Selv om jeg er i Spania på dagen din, så vet jeg at det i dag skal det settes roser på graven din, og lys skal tennes. Jeg skal sende masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve i sammen, og for alle gode minner. Det er mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Noen av de dårlige også, så vi er nok veldig like på ganske mye.  Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er vi aller mest takknemlige <3

Ta vare på dagen! Ikke glem å leve... ingen vet om morgendagen kommer.....
 

Hva er det med oss overvektige?

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke lett når man står alene. Man skal ha vilje av stål, og det går ofte veldig greit, men veldig ofte kun i perioder. Jeg har mange ganger etterlyst jernviljen min - hvor var den når jeg trengte den mest ? Jeg vet at jeg har kommet meg igjennom mange tøffe kamper, jeg er ei tøff dame når jeg må, men gang på gang så har jeg latt alle disse negative, idiotiske tankene vinne. En gang gikk jeg ned 20 kg. Da var jeg 18-19 år, og når jeg var fornøyd, så trodde jeg selvsagt at jeg kunne slutte å trene... hvor dum går det an å bli...???? Jeg har trent på treningsstudio mange ganger. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg har gått ned, jeg har gått opp, og sånn har det vært lenge. I mange år har det vært sånn. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen...og starte på nytt neste mandag. Alene er det vanskelig. Noe klarer man, men det å ha faste holdepunkter, det å være sammen med andre i samme situasjon, det betyr så utrolig mye. Skummelt kanskje, men det går fort over. Farlig er det i alle fall ikke om noen skulle kjenne på frykten.

Jeg har lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg  at jeg sendte. Jeg sendte til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen så at dette er liv laga. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare øker, men likevel har de kanskje ikke sett nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for to år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så trener vi nå på treningssenteret Spring her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss lukkede saltimer. Tilbudet vi har her i Kristiansand er helt unikt, og jeg tror kanskje Spring er det eneste treningssenteret i landet som gir overvektige ett slikt tilbud. Håpet er jo at vi får enda flere overvektige med på trening, og håpet er at flere treningssentre ser behovet, og viktigheten av egne grupper hvor overvektige kan trene sammen med andre som er i nøyaktig samme situasjon. Det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så bør ikke terskelen så høy for veldig mange. Treningssentre skal være for alle heter det, så her er det mange sentre som må ta noen viktige grep! Treningssentrene bør være viktige støttespillere i kampen mot overvekten, og vi overvektige må vise at vi ønsker å være med på laget. Spring er et senter hvor alle i gruppen føler seg utrolig velkommen, og her heies vi frem, vi motiveres, og inspireres.

MEN...det er ett stort men også her. Fra å være en gjeng på rundt 25 stykker, så minsker gruppen. I mitt hodet, så var jeg 100% sikker på at en egen treningsgruppe for overvektige ville bli et tilbud som MANGE i og rundt Kristiansand ville benytte seg av. Man skriker om at der ikke er hjelp å få, man skriker om at tilbudet ikke er der, men nå må man sannelig slutte å skrike! Rett foran nesen på overvektige i min by, så finnes det et tilbud som betyr at man kan starte reisen mot en lettere liv. Den aktiviteten man bør ha, treningen som hjelper deg på veien, den er rett foran nesen på deg! Trening alene er ikke nok. Her må man også ta andre grep, men aktiviteten er så utrolig viktig! Om man vil, så kan man også få hjelp av kostholdsveileder som jobber tett med Spring. I gruppen er der mennesker som har hatt ulike reiser, og så kan dele av sine erfaringer med deg, og kanskje gi deg det sparket bak som du trenger for å også ta andre grep...MEN man kan ikke gape over alt på en gang. Et sted må man starte. Jeg er så utrolig lei av alle unnskyldninger som folk kommer med for og ikke bli en del av treningsgruppen vår. Ikke gidd en gang og kom med alle disse unnskyldningene til meg. Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er ingen av de som holder mål. Det handler om å ta et valg. Det handler om prioritering. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livet ditt. Det handler om å ville gjøre noe med situasjonen du er i!  Vil du, så får du det til! Jeg blir nesten sint jeg, i alle fall veldig skuffet når jeg vet at i og rundt byen jeg bor i, så er det masse mennesker som hver eneste dag kjemper en kamp mot overvekten, og en helse som burde ha vært så mye bedre. Fedmeproblematikken bare øker, og så sitter man bare der, og ser at det skjer istedenfor å ta grep. Nei, det er ikke lett, men det er heller ingen umulighet. Hvor er legene i byen? Hvorfor " henviser " ikke de sine overvektige pasienter til treningsgruppen vår? Hvor er kommunehelsetjenesten? Hvor er Frisklivsentralen som kan sende folk videre til oss etter endt kurs, og hva med overvektsklinikken på sykehuset? Jeg blir så fortvilet, så frustrert, og så sint! 



 

 

Den lille rosa

Den lille rosa, tja, jeg vet ikke om den er så liten, men jeg er i alle fall ikke særlig vant til så små plagg. Eller om man ser bort fra undertøy da, så er ikke jeg vant til slike plagg. Den lille, rosa i str. 50 er rett, og slett min nye badedrakt. Når vi er i september, og sommeren etter hvert gir litt slipp, da kjøper Heidi badedrakt, og rosa, og fin er den. Badedrakten har til og med skjørt, så jeg kan simpelthen bare se for meg hvor vakker jeg blir i denne :-) Det vakreste med det hele må jo være fargen, for jeg vet ikke hvor vakkert det blir med meg i badedrakt når jeg kommer spradende med mine to tømmerstokker av noen bein :-) Likevel holdt jeg det jeg lovet flere av dere som leser bloggen - det ble ny badedrakt, og en innmari god erstatning til den grønne badedrakta uten noe som helst hold fra Kappahl, kjøpt for sikkert 100 år siden.


 

Det er jo ikke uten grunn at jeg kjøper meg badedrakt når de fleste andre legger sin bort for sesongen. Dere som følger bloggen vet at det nærmer seg Spania tur for min del. I kveld drar vi fra Gardermoen med retning  Alicante. For første gang, så skal vi til fastlands Spania, så det er jeg sikker på blir en flott opplevelse når bare flyturen er over, og gjennomført. Jeg har grudd meg siden juli, ja, til flyturen altså. Om noen hadde sagt til meg at det ikke ble noen tur, så hadde jeg ropt ett stille, men gledelig hurra inni meg...men da hadde jeg ikke fått oppleve huset i Spania som vi har lånt, og ikke hadde jeg fått prøvd å ha hus med eget, privat basseng hvor jeg faktisk kan sprade rundt i den rosa badedrakta mi uten at noen som helst hadde brydd seg. Huset har nemlig høye murer, så her kan jeg gjerne sprade rundt i en ørliten bikini også uten at noen hadde brydd seg, ikke meg selv en gang. Klart det skal bli en stor opplevelse og endelig føle skikkelig på den Syden stemningen hvor bading står i sentrum. Klart det skal bli deilig å bade så mye jeg vil uten å føle at alle øynene er rettet mot meg, mine ekstra kilo, og mine to tømmerstokker. Det skal bli fantastisk rett, og slett, for det å bade i Syden, det er ikke noe jeg gjør mye om der er masse folk rundt meg, og i Syden er det ikke akkurat mangel på folk.

Vi har vært heldige som har fått leie ett flott hus som ligger tre kvarters kjøring fra Alicante. Stort hus med nydelig uteplass, og eget basseng. Her kan vi sitte ute til langt på natt og bare nyte. Tv er ikke på, her kan vi ha de gode samtalene, spise god mat, og bade...bade masse! Vi skal bruke dagene godt, og også ta oss tid til å oppleve både markeder, natur, strender, gamle landsbyer, og butikker som roper shopping. Jeg kjøper alltid masse store klokker når jeg er på markeder i Syden. Jeg elsker store klokker, og er det mye bling på, så er det ett stort pluss. Bare søppel sier folk, men mine Syden klokker, de tikker og går som bare det, så jeg skal ha klokker med meg hjem. Parfyme blir det kanskje litt av, men jeg tror jeg dropper de typiske Spania suvenirene, de er liksom ikke helt meg. Men får mannen ei Syden t-skjorte, eller to, så er han fornøyd :-) Vi liker å oppleve når vi er på turer. Leie bil, og kjøre av sted. Ryktene sier at der også skal være en vingård i nærheten, så selv om mor er avholds, så er det jo moro å være på vingårdbesøk, så får de andre stå for smakingen.

Så var det flyturen da. Jeg lider virkelig av flyskrekk, og det er ikke tull at jeg har gruet meg i ett par måneder nå for flyturen som er veldig nærme. Jeg lider av skikkelig angst, og det har jeg skrevet en del om før. Jeg klarer ikke helt å glede meg, men jeg kjenner faktisk på litt glede når jeg sitter og skriver om alt vi skal gjøre, og oppleve når vi kommer dit. Det føltes faktisk veldig godt, for det har ikke vært mye glede til nå. Hver gang noen har snakket om turen, så har jeg fått vondt i magen, og nesten kastet opp, så ille er angsten min. Vær rasjonell sier mange. Angst er ikke rasjonellt, og da kan man heller ikke gjøre slik de fleste mener at jeg bør. Jeg kan ikke bare ta meg sammen. Jeg kjenner heldigvis lite til ordet angst. Det er kun når jeg skal ut å fly at jeg kjenner på angsten, og det er så vondt å kjenne på. Flyturen tar sånn sett " bare " litt over 3 timer, men for meg spiller det ikke så mye rolle om den tar 30 minutter, eller 8 timer. Jeg er redd, fryktelig redd uansett. Jeg har aldri hyperventilert, og jeg har aldri fått angstanfall, men det er klart noe jeg frykter.

Denne uken har jeg hatt to hypnosetimer med den danske hypnotisøren, Bo Christensen. Jeg er villig til å prøve alt når det kommer til flyskrekken min. Jeg har prøvd hypnose før, og vet at det hjalp meg mye med den mentale jobbingen jeg har gjort, og fortsatt jobber med. Jeg vet at det å flytte fokus, og endre tankemønsteret, det er så utrolig viktig. Så jeg tror på hypnose, og vet at det har noe for seg. At jeg som sikkert er på en 9, eller 10 på fryktskalaen skal komme dit at jeg gleder meg til tur, det tviler jeg på, men jeg er åpen som det heter. Å være i hypnose er en nydelig tilstand. Kroppen er så tung, og så avslappet, og jeg har aldri vært så rolig som når jeg er i hypnose. Jeg var like avslappet i går, jeg nyter å være akkurat i en sånn tilstand. Bo snakket, og brukte bilder. I tankene mine var jeg med han, men han er et stykke unna når jeg er i hypnose. Jeg er tilstede, men er egentlig ikke tilstede likevel om du skjønner. Hadde jeg vært sånn i det jeg gikk om bord i et fly, så skulle jeg ha flydd hver dag. Jeg kjente ikke et sekund på angsten, jeg var ikke urolig, bare helt rolig, og avslappet. Å, så deilig det var! Etter hypnosen, så kjente jeg ikke så mye på angsten, men i dag var den litt tilbake. Det at jeg kjenner bittelitt glede når jeg nå skriver, det er kanskje ett veldig positivt tegn? Fredag hadde jeg også en god samtale med Petter Corneliussen som er flyskrekkteraput ved Flight Clinic her i Kristiansand. Petter ved alt om hvordan det er å være redd for å fly - nå hjelper han andre, og selv elsker han å fly. Petter var streng med meg på fredag. Det at jeg verken stoler på industrien, eller han. Han forklarte nok en gang om betongluften som holder flyet oppe. om de kule u'ene, altså turbulensen som slettes ikke er farlige, men som kan være ubehagelig. Han snakket om og bare tåle at noe kan være ubehagelig, så lenge det ikke er farlig. Han fortalte igjen om at flyet kan klare seg fint med en motor, og at der alltid er en nødløsning fordi noen har tenkt på det for oss. Jeg ble nesten litt flau der jeg satt. Håpløst redd for ting som ikke er noe å være redd for. Likevel skal angsten vinne hver gang! Jeg fikk en liste av Petter som jeg skal ta med meg, og jeg har lydboken hans på både tlf, og Ipad som jeg skal høre på om bord.

Den lille rosa i str. 50 ligger i alle fall  klar til å pakkes ned. Tror den grønne fra Kappahl skal finne sin vei til søppeldunken. Tror ikke den duger som reserve en gang. Det får holde med den rosa med skjørt. Jeg jaktet på nettopp en rosa en, og sannelig fant jeg det også :-) Denne ble bestilt på Ellos på salg til rett over 200 kr. Flott å se på, flott farge, og den satt som et skudd også. Sammen med den lille, store rosa, så skal jeg for første gang også pakke med meg kjole, og det er en god følelse. Jeg har en kjole, og på lørdag fikk jeg faktisk kjøpt meg den fineste sommerkjolen på PIP i Kristiansand. Nydelig, lang og tynn kjole. Perfekt til varme sommerdager. Kjolen hadde ikke armer, men mulig jeg skal prøve meg litt frem uten faktisk. Skulle jeg ikke føle meg vel, så kjøpte jeg ei nydelig, lita jakke som var helt lik kjolen. Jeg var ett stort smil da jeg gikk ut fra PIP med kjolen. Jeg har ikke kjøpt en sommerkjole på evigheter. Det er virkelig mange år siden, så jeg gleder meg til å bruke den. I tillegg var begge deler satt ned til 70%, så jeg gjorde et røverkjøp!  Skjørtet, det eneste skjørtet jeg har, det skal også bli med til Spania. Tynne sommeroverdeler er funnet frem, så jeg er i gang med pakkingen, i alle fall i hodet, Ryktene sier at det er varmt der nede nå, veldig varmt, så mine lymfebein blir nok ekstra happy kan jeg tenke meg, men de skal få masse vann på seg, så skal de nok klare seg i varmen de også. Jeg har sjekket med Norwegian at de er drillet i å håndtere passasjerer med flyskrekk, så der kan jeg være rolig. Jeg har alltid blitt tatt godt vare på av de kabinansatte, for jeg forteller dem alltid at jeg har flyskrekk. Jeg har kommet i cockpit flere ganger også for å snakke med kapteinen, men det hjalp ikke akkurat en hel masse. 

Spania here I come! Og skulle angsten ta meg skikkelig når jeg ankommer Gardermoen, så har jeg Sobril liggende klare i vesken. Må jeg, så må jeg... Satser på en fin uke med masse sol, bading, og opplevelser. Det blir nye blogginnlegg i løpet av uken.

 

" Det er bare å bestemme seg "

" Det er bare å bestemme seg ", det uttalte Kristian Fjellanger under torsdagens debatt på NRK. Debatten dreide seg om at vi nordmenn blir feitere, og feitere, og spørsmålet var da : Hvorfor øker vi nordmenn i volum, og hva gjør vi med det? Fjellanger gikk hardt ut, og fortalte at om han skulle ha draget på damene, så måtte han ned i vekt. Han ville være attraktiv. Ikke et ord om en sunnere kropp, og en bedre helse. Dessuten så var oppskriften hans på vektnedgang ganske " enkel " - det var bare å bestemme seg, og så gjøre det! Ærligtalt Fjellanger, det der skulle du følt deg for god til å uttale. Det er helt greit at du " bare bestemte deg", og gikk ned 70 kg. En helt fantastisk bragd, men oppskriften, Fjellanger, den er sannelig ikke så enkel som du prøvde å fortelle alle overvektige rundt om i landet. Jeg synes faktisk det var en fornærmelse, og jeg ble sint av å høre på. Heldigvis var det andre der som kunne sette han litt på plass. Jøran Hjelmesæth som leder senter for overvekt ved sykehuset i Tønsberg kunne heldigvis fortelle at Fjellanger var høyst unormal i forhold til å klare en slik vektnedgang bare ved å bestemme seg, og også klare å holde vekten etterpå. Han var en av veldig få, og det følte jeg var godt å høre. Det er en stor, og vanskelig jobb det å gå ned i vekt, og om man klare det, så er det vanskeligste jobben å bli der. De fleste går opp, og ned som en jojo gjennom livet.

All overvekt har en årsak. Det har jeg skrevet mye om tidligere. Finner man ikke årsaken til overvekten, så vil også de færreste lykkes med å gå ned i vekt. Heldigvis er det blitt mer fokus på det mentale, men her er det en lang vei igjen å gå. Under debatten på torsdag, så var også Hilde Skovdahl tilstede. Charter Hilde som har slanket seg siden hun var 13 år,  som har prøvd alt av slankekurer, og hatt flere personlige trenere, men likevel ikke oppnådd vektnedgangen hun har ønsket. Hilde Skovdahl sa de riktige tingene under torsdagens debatt, og hun etterlyste de riktige tingene : Hvor er psykologen i en livsstilsendring? Vi  snakker ikke om en psykolog alene, men som en viktig del av en helhet. Vi trenger tre viktige ting for å klare å gå ned i vekt : Vi trenger psykolog, vi trenger masse aktivitet, og trening, og vi trenger gode kostholdsråd. Jeg er jo fortsatt der at er det noen som virkelig kan mye om kosthold, så er det oss overvektige, men vi sliter vel heller mer med å sette dette ut i praksis, så det trenger vi hjelp til. Denne trekanten jeg nå skrev om, det er den vi trenger for å klare å få ett lettere liv, og for å vinne kampen mot kiloene. Hvorfor er det så innmari vanskelig å få inn en psykolog i dette? De som jobber med overvekt ser behovet, men det skjer ingenting foreløpig. Bent Høie, vår helseminister kommenterte ikke noe av dette, og var mest opptatt av saltinnholdet i maten, og om sukker som begge deler er viktige ting. Forebygging er utrolig viktig, men man må også sette inn viktig hjelp til de av oss som virkelig ønsker ett lettere liv. Jeg vil fortsatt ikke operere meg til en slankere kropp. Jeg vil klare det selv, og jeg er på god vei, men jeg skulle så gjerne hatt skikkelig hjelp underveis. Jeg kunne gjerne hatt mer mental hjelp, og jeg skulle gjerne hatt mer personlig oppfølging når det kommer til trening. Det med personlig oppfølging er viktig, for det å komme seg på trening alene over lang tid, det er ikke alltid lett. Man trenger noen som er der, og pusher deg litt fremover. 

Hilde Skovdahl satte også ett annet viktig fokus på torsdag, nemlig at endring må gå over tid. Fokus er ofte at man må bruke et år, men Hilde Skovdahl hadde så rett i at en endring tar ofte mye lengre tid enn det. Vi snakker år i flertall. De færreste klarer en livsstilsendring  på kun 1 år. En endring skal ta tid, det er den aller beste endringen. Man skal ta små skritt, og sette seg realistiske mål. Man skal glede seg over de små seirene som til slutt blir store, og man skal ikke leve på knallhard diett resten av livet. Man har et liv, og det livet skal ikke bare bestå av bønneskudd, og grønnsaker. Det å ta de små grepene skritt for skritt. Resultatene vil vare om man ikke gaper over alt på en gang, og de vil vare om man ser at man kan lykkes selv om man spiser en sjokolade på en onsdag. God helse, og god form kommer ikke av seg selv. Man må gå inn med både hjertet, sjelen, og hele kroppen for og lykkes. Det nytter ikke å trene to harde økter i uken, og hvile på sofaen med chipsbollen resten av uken. God trening, masse god hverdagsaktivitet, et kosthold som er sunt, men med rom for noen utskeielser samt masse jobbing med det mentale, det tror jeg er den riktige oppskriften for å lykkes. Jeg ville nok satt det i denne rekkefølgen : 1. Hodet  2. Trening/ fysisk aktivitet 3. Kosthold. Få hodet på plass først, begynn med litt aktivitet, og trening, og så ta små grep på kostholdet ditt. Jeg tror egentlig trening, og kosthold går litt hånd i hanske når hodet er mer på plass.

Kostnadene på dette har jeg absolutt ikke regnet på, men fedme, og overvekt koster samfunnet ganske mange milliarder. Antall slankeoperasjoner øker, og det koster samfunnet store penger. Tar man med alle som må inn på sykehus med komplikasjoner etter fedmeoperasjoner, og alle de som må fjerne løshud, så snakker vi enda større pengesummer. Om man reduserer antall slankeoperasjoner, og setter pengene inn på et opplegg noe alla det jeg skisserte, så tror jeg ikke vi snakker om at det vil koste samfunnet mer enn hva det koster i dag. I tillegg vil et opplegg slik jeg tenker meg også gi an annen gevinst, nemlig mestringsfølelsen. Det å se at man kan få det til, det å lykkes, det å oppleve gleden ved å klare noe selv, disse tingene er gull verdt for selvfølelsen :-)

Så du ikke torsdagens debatt, så kan du se den her : https://tv.nrk.no/serie/debatten/NNFA51151516/15-09-2016

Mat faktisk!

Jeg blogger lite om mat. Det er vel først, og fremst fordi jeg vel er ett av de mest kresne menneskene du kan tenke deg. Jeg føler meg som en liten unge på 3 år som griner på nesten over mye som andre hadde elsket. Jeg har nok alltid vært kresen, og da de to eldste søsknene mine hadde flyttet ut, så tror jeg mamma lagde mye to middager. Jeg husker ikke akkurat det, men når mamma sier det var sånn, så var det nok det :-) Det er ikke det at jeg aldri våger å smake, for det gjør jeg, men det er så mange smakker som jeg rett, og slett ikke klarer. Nå høres det nok ut som jeg ikke spiser noe, og det er ikke tilfelle, men jeg er nok ikke veldig glad i mye smaker, og mat fra alle verdensdeler. Selv om jeg er såpass kresen som jeg er, så liker jeg å lage mat, og jeg elsker å lage nye retter til min lille familie. Både min bedre halvdel, og min flotte datter elsker mat fra hele verden, de elsker smaker, og de elsker å prøve nye retter. Kanskje rart at jeg er glad i å lage mat når jeg ikke spiser alt selv, og selv om jeg ikke er gourmetkokk av den høyeste klassen, så er det veldig moro å lage mat, og jeg blir så glad når jeg lager retter som får øynene til mine fineste til å skinne :-) Ofte blir det to middager her hjemme også, men det gjør meg ingen verdens ting :-)

Jeg blogger som sagt aldri om mat, men på oppfordring, så tenkte jeg å gjøre nettopp det i dag. Jeg tenkte jeg skulle legge ut oppskriften til en rett som er en stor favoritt her hjemme. Retten er forholdsvis rask å lage, og alt skal i en, og samme panne, og så rett inn i ovnen. Masse gode ting i panneretten, og for de av dere som er som meg, og ikke liker hvitløk, så kan den jo droppes, eller du må lage en med, og en uten, noe jeg gjerne hadde gjort for å slippe hvitløk :-) Oppskriften har jeg funnet på den eneste matbloggen jeg følger, og bloggen er midt i blinken for meg. Grundig forklart trinn for trinn, og med skikkelige mål. Her skal man ikke bare " slumpe " som mamma alltid gjør. Når noen bare " slumper ", så sliter jeg, for jeg må ha nøyaktige mål. Oppskriften som er blitt en av husets favoritter er kyllingpanne, og den fant jeg på bloggen til Spiselise. Alt skal i en langpanne, og etter å ha lagd den ett par ganger, så sitter den klistret uten oppskrift :-) Her er det ingen røring, og ingen gryter - alt i langpanna.  Her er oppskriften, og så kanskje er dette en rett du vil prøve i helgen, eller en dag til uken. Det som også er veldig godt i følge husets matelskere, det er å erstatte kyllingen med laks. Man kan jo bytte litt på det. At jeg kommer til å blogge masse om mat, det skjer nok ikke, men kanskje en gang i blant :-)

KYLLINGPANNE

* 10-12 poteter

* 1 rød paprika

* 1 broccoli

* 1/2 løk

* 2 fedd hvitløk

* 3 kyllingfileer

* 3 dl kremfløte

* 1 pose revet mozarella

* Salt og pepper

* Paprikapulver

* Olivenolje

 

Sånn går du frem :

Ha olivenolje i bunnen av langpannen. Kutt potetene i tynne skiver( 2-3 mm ) , og dekk bunnen med et lag potetskiver. Ha over salt, pepper, og paprikapulver, og legg ett nytt lag med potetskiver. Ha på salt, pepper, paprikapulver, og olivenolje over det nye laget med poteter. Hakk opp hvitløk, og kutt løken i skiver, og  fordel jevnt over potetene. Kutt kyllingfileene i små biter, og fordel utover. Kutt opp paprika i strimler, og tilsett disse før du tilslutt fordeler broccolitoppene. Ta over fløten, og ha på salt, pepper, og paprikapulver. Ha over mozarellaosten helt til slutt. Stekes på 220 grader i 30 - 40 minutter. Stikk en gaffel i potetene for å sjekke at de er møre. Ett godt tips er jo at man kutter opp alle grønnsakene, og kyllingen på forhånd sånn at det bare kan fordeles i langpannen med en gang. Har man gjort dette på forhånd, så sett ovnen på 220 grader i det du skal begynne å fordelen ingridiensene i pannen. Fantastisk rett, og jeg anbefaler deg absolutt til å sjekke ut bloggen til Spiselise :-) Nyt!





 

 

 

 

Høsten farges

For en september vi har hatt til nå! September er jo blitt en sommermåned. Nydelige sommertemperaturer, og fortsatt kan vi gå rundt i sommerklær selv om noen nok følger kalenderen, og går i tynne boblejakker i langt over 20 grader :-) Jeg er glad at jeg ikke pakket bort sommerklærne når vi bikket over i september. Det er liksom sånn man alltid gjør, eller om man ikke henger de bort, så får sommerklærne mindre fokus når vi er over i årets første høstmåned. Ennå kan vi bade, nyte sola, og få masse ekstra D vitaminer.


 

Når den etterlengta sommeren plutselig kom i september, så kjenner vi kanskje ikke på behovet for å fylle høstgarderoben? Mange av oss har sikkert begynt å forberede oss på at det vil bli både mørkere, og kaldere dager. Selv om sola skinner, så må jeg innrømme at det er deilig å gå i butikker, og finne høstens nyheter. Om man ikke er lei av sol, og sommer, så begynner jeg virkelig å kjenne på at det skal bli deilig å kle seg i nytt tøy, og fylle garderoben med andre farger. Jeg gleder meg til å bruke burgunder, cerise, og grønt. Jeg gleder meg til å ta frem det sorte, og det marineblå. Jeg gleder meg til å bruke skjerf, og store smykker. Høsten har så mange flotte farger! Naturen er nydelig i sin fargeprakt, og butikkene bugner av masse fine farger. I høst skal vi ikke kun ha det sorte, eller det grå, eller det brune. Vi er blitt mer glad i å bruke farger kan de som jobber med stormote fortelle, og det gjør meg så innmari glad! Jeg blir også glad når jeg ser klesprodusenter gi oss litt farger selv på mørke, og kalde dager. Farger betyr så mye, farger gjør i alle fall meg veldig glad!

På søndag viste jeg dere to av høstens plagg fra danske Pont Neuf, og jeg lovet dere flere smakebiter. For høstens kolleksjon fra Pont Neuf er virkelig lekker! Så masse flotte farger i tillegg til de trygge fargene som sort, marineblått, og beige. Her kan man kombinere fargene, og sette sammen de flotteste antrekk. Pont Neuf er min store favoritt. Jeg har aldri hatt klær som har så god passform før, og jeg føler de lager klær for oss kvinner med former. Nå er ikke Pont Neuf kun stormote. De produserer klær fra str. XS til 3 XL ( tilsvarer 54/56). Knallgode på passform, og design. Komfort står utvilsomt høyt i fokus. Nydelige plagg å ha på seg! På søndag viste jeg dere den flotte cardiganen " Bitte ", og den flotte tunikaen " Kitty ." I dag kommer en ny smakebit :-)

I dag har jeg lyst til å vise dere en lekker tunika i lekkert design, og nydelige farger. Tunikaen heter " Salka ." Dette er egentlig en kjole, men denne kan også fint brukes som en tunika om man har litt høyde. Jeg er 178 cm høy, og til meg er den veldig fin som tunika. Jeg ser også for meg hvor tøff den kan bli med høye, sorte støvletter til for de som vil bruke den som kjole.  " Salka " har jo så utrolig flotte farger, og stilig design. Jeg valgte  2XL i denne, og denne vil passe fint for dere som bruker str. 50/52. Samme farger, og design finner man også i en jakkemodell som heter " Nova. " Som alle de andre plaggene jeg har fra Pont Neuf, så er også " Salka " innmari god på. Jeg føler meg vel i den, og den sitter godt. Det å føle seg vel, det er så innmari viktig. Jeg vil heller investere noen kroner i et plagg som sitter fint, og som føles veldig godt på enn å kjøpe flere billigere plagg som stort sett bare bli hengende, eller som man ikke føler seg vel i når man går ut døren, og sånne kjøp har det blitt mange av opp igjennom årene. Nå er jeg mye mer bevisst, og jeg blir dermed mye mer fornøyd.







 

Pont Neuf selges i de fleste stormotebutikker, i alle fall veldig mange. Skulle du være i tvil, så har Pont Neuf en egen Facebook side hvor man kan sende en forespørsel. Du finner siden deres her : https://www.facebook.com/pontneuf7430/?fref=ts Liker du siden deres, så vil du hele tiden bli oppdatert på det som kommer inn av nye klær. Høstens kolleksjon, og fremtidige kolleksjoner kan du også se på hjemmesiden deres : http://pontneuf.dk/

Jeg vil ha gode treningsklær!

Hvor får man tak i treningsklær som går opp i størrelse? Dette spørsmålet får jeg stadig fra dere som leser bloggen min. Det å finne treningsklær som går opp i størrelse, det har frustrert meg, og irritert meg mange ganger! Det har til tider vært umulig å finne. Som regel slutter treningsklær til kvinner der stormoten starter. Store menn har nok slitt like mye med å finne treningsklær i sin størrelse. Jeg har så mange ganger vært frustrert over at ingen ser at store også trenger gode klær å trene i, eller har mentaliteten vært litt sånn at det ikke er noen vits i å lage treningsklær til store, for de trener jo ikke uansett ?  Man skal faktisk ikke være særlig stor før man bare kan gå slukøret ut av butikkene som selger treningsklær. Ikke er det særlig moro heller å gå inn på sportsbutikker som en størrelse for stor, for å lete etter treningsklær, nettopp fordi det liksom ikke er stedet for oss som er store.  Det har hendt at hjertet mitt har hoppet av glede når jeg oppdager at en stormotebutikk har fått inn ett par trenings t-skjorter, men så blir man deprimert når man oppdager at man gjerne må betale en 1000 lapp ....


Moment serien fra Stormberg.  Foto : Jan Rune Eide / Stormberg
 

Heldigvis har det endret seg litt den siste tiden. Nå er det i det minste mulig å få tak i treningsklær for oss store, og man kan også få tak i gode treningsklær til en grei pris. Det er ett langt stykke igjen å gå, for ennå, så kan såkalte treningsklær i store størrelser stoppe på 48, eller kanskje 50 om man er heldig, men treningsklær må produseres i større størrelser enn dette! På treningssentre i dag, så ser man så masse flotte treningsklær på personer som kan tre på seg en " ordinær " størrelse. Sånne klær vil vi også ha! Heldigvis har som sagt litt endret seg,  og der er flere ser at også store vil trene. Det å ha behagelige treningsklær, det kan absolutt øke lysten til å være aktiv. Treningen blir ikke optimal når buksene er for trange, eller sklir ned hele tiden. Man blir oppgitt over for korte t-skjorter, for trange treningstopper, og at alle overdeler omtrent ikke har armer. Vi vil ikke trene i gamle joggebukser, og utslitte t-skjorter! Behagelige treningsklær til store vil kreve en annen passform, andre lengder, og bredder enn i ordinære størrelser. Vi har andre krav for at vi skal føle oss vel i plaggene, og jeg kjenner jeg blir så provosert når enkelte produsenter bare legger til en del cm spesielt i vidden, og resultatet er at vi går rundt i svære telt - hvor moro er det? 

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg liker treningsklær som ikke er for kroppsnære. Vi har gjerne en bilring, eller to, eller en mage som man ikke vil skal bli et blikkfang. Overdelene må ha litt lengde, og da såpass at vi får den ned forbi rompa. Overdelen trenger ikke være telt, for vi kan gjerne vise formene våre, men det er en forskjell på å vise alt man har ekstra, og ha et plagg som fint følger kroppen. Armene er også ett viktig punkt. De færreste av oss store vil vise armene våre. Kanskje fordi vi har en del ekstra hud der, eller ved vektnedgang, så kan det bli en del løshud. Den perfekte lengde for meg er absolutt at jeg får dekket omtrent halve armen. Om ikke helt ned til albuen, så nesten :-) Jeg sliter med å uttale meg om treningsbukser da mine bein skiller seg en del ut fra andres. Vi store ønsker også å føle oss freshe - vi blir ofte tildelt det sorte, men gi oss farger,  masse flotte farger!!

Jeg har funnet mine treningsfavoritter, og min store favoritt når det kommer til treningsoverdel, det er utvilsomt " Danne " fra Stormberg. Modellen er perfekt for oss som trenger god lengde på overdelene. " Danne " har nettopp god lengde. Strekker man feks på armene, så sklir ikke overdelen opp.Den dekker det vi ønsker å dekke, og den har en utrolig god lengde på armene. Armene går ett godt stykke ned, og såpass ned at vi får dekket både grevinneheng, og løshud. Treningsoverdelen absorberer svetten veldig godt, og den tørker fort. Den er myk, og utrolig behagelig å ha på seg. Danne overdelen går opp i 5 XL, og jeg tenker at 5 XL er ca 54/56. Jeg som bruker alt fra 48 til 52, jeg bruker 4 XL, men jeg har den også i 5 XL fordi jeg gjerne kan ha en treningsoverdel som er litt romslig. Du finner Danne  her : http://www.stormberg.com/no/danne-resirkulert-t-skjorte-dame.html#10131740033  Det er kun denne fargen som jeg har linket til som kommer i modellen med god lengde. Jeg har også en treningsoverdel fra stormoteprodusenten Studio som jeg liker godt, og jeg vet en del stormotebutikker selger den nye treningsserien fra Studio. Her kan man få både treningstopper, bukser, og jakker. Alexis Mote, som også har nettbutikk, de selger litt treningstopper fra Carite. Disse har jeg ennå ikke prøvd, så jeg vet ikke hvordan disse fungerer på trening, men ett par av modellene ser i alle fall ut til å ha en god lengde. Visst du er komfortabel med treningstopp uten armer, og liker å trene i type singlet, så er Moment serien fra Stormberg veldig bra. Til og med jeg som ikke vil vise armene har faktisk trent i denne. Kun en gang foreløpig, men jeg er på vei. Moment overdelen sitter veldig godt, og Moment singlet har innsydd innertopp med padding som gir god komfort og støtte. I denne serien får man også en veldig god treningsjakke, og man får treningsbukse med ledig passform.


Mine store treningsfavoritt " Danne " fra Stormberg. Nydelig farge, og innmari god! Her har armene sklidd litt opp, men armlengden er helt perfekt!

Der finnes muligheter til å finne gode treningsklær også for oss store. Det er bare å hive deg rundt om du trenger gode klær å trene i. For en ting er at det finnes, men verken Stormberg, eller stormotebutikker tar inn store mengder, så man bør benytte seg av å kjøpe når man ser det. Har du tips til leserne om godt treningstøy, så legg gjerne igjen en kommentar. Jeg vet at nettbutikker som Cellbes, og Ellos også selger treningsklær. Jeg har lite erfaring med begge disse, og jeg vet at spesielt Cellbes ikke er de beste på dette med passform. Det blir mye telt, og korte modeller  ut i fra mine erfaringer. Andre har kanskje opplevd det annerledes..?
 



 

Fra sort til hvitt

Heldigvis er det lenge siden jeg har følt på denne mandag morra blues, mandager hvor man ligger i senga, og egentlig ikke har så lyst til å stå opp. Jeg hadde en periode som var litt sånn. Det var tungt å stå opp, og mest fordi jeg hadde alle disse idiotiske, frustrerende tankene som kvernet i hodet mitt hele tiden. Jeg vet ikke hvor mange av dere som kjenner på dette med negative tanker som hele tiden snakker deg ned, men jeg kjenner i alle fall veldig godt til dette. Noen tror jeg tuller når jeg sier at jeg i perioder snakket meg ned omtrent konstant. Hele tiden lå disse tankene i hodet mitt som fortalte meg hvor stor, og stygg jeg var. Jeg brukte uendelige mye tid, og masse energi på å la hodet mitt tenke negativt. Uansett setting, eller uansett hvor jeg var, så dukket disse tankene opp. At jeg ikke ble sprø er jo et under. Mandagene var ofte de verste, for da hadde man i tillegg denne dårlige samvittigheten over helgens utskeielser som også skulle ha sin plass i hodet... anger over det man spiste, eller kanskje mest over mengdene man spiste... i tillegg var det en periode magen også var ekstra ille på mandager... og det var fordi man hadde spist så mye blandet mat i løpet av helgen.

En ny, spennende uke ligger foran oss. Jeg er sikker på at mandager ikke bare er en fin dag for alle, og jeg trenger ikke gå så langt tilbake i tid før jeg nærmest hatet mandager. Mandagen er ofte dagen da man fylles av all den dårlige samvittigheten etter helgens krumspring i kjøleskap, og kjøkkenskuffer. Det er på mandager vi er nede for telling fordi vi tenker på alt vi har stappet i oss i løpet av helgen, og alle kiloene vi føler vi har lagt på oss. Det er på mandager vi er langt nede i kjelleren fordi vi nok en gang mislyktes med planene vi hadde for endringer. Alt vi ikke skulle spise som er spist, og alt vi skulle gjøre av aktiviteter som sa stopp allerede på onsdag, og dermed ikke ble gjort. Mandagsmagen som er så uggen etter å ha spist så mye forskjellig i løpet av helgen, all blandingen som magen absolutt ikke liker. Mandagene hvor man hater seg selv fordi man er så dum og bare lar ting skje. Mandagene hvor man er så mye tjukkere, og styggere enn man var i går...og det fordi man aldri lykkes...og da velger man og tro at man aldri vil kjenne på det og lykkes. Man fokuserer kun på alle nederlagene, og man gidder ikke ta tak i det som faktisk har vært positivt. Noe positivt er det alltid, og da er det viktig å ta tak i det, og jobbe med de tingene som får en til å se at man kan. Mandagene er dagene hvor man starter på ny giv, men snur fordi man tror det blir ett nytt nederlag....hvorfor gidder man egentlig? Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg gjør i alle fall!

Jeg har ikke tall på hvor mange mandager jeg har startet med endringer, og vært så fast bestemt på at dette skal jeg klare. Man ønsker jo å klare det, og man går på med en helt reell optimisme. Man tenker jo at det skal gå denne gangen om det ikke gikk de 1000 forrige gangene man prøvde. Klart man har tro på seg selv der, og da.. Visst ikke hadde man jo heller ikke prøvd. Følelsen av å gå på med friskt mot er en god følelse, men du verden så fælt der er når man plutselig står der og kjenner på det motsatte! Hvordan havnet den sjokoladen inn i munnen min? Jeg skulle ikke ha sjokolade før til helgen.... hvorfor gidder jeg ikke å gå tur når det var planen? Hva er det som stopper meg? Hvorfor er andre uviktige ting plutselig viktigere? Så er det på an igjen :-( Sjokoladen som plutselig havnet i munnen, og så i magen gjorde at hele lasset falt sammen. Istedenfor å se feilen man gjorde, lære av den, og gå videre, så har den lille sjokoladen gjort at alt er ødelagt, og ingenting kan rettes opp i før neste mandag. Alt skal skje på mandager, så da kan man bruke dagene frem til neste mandag til å gjøre flere feil, vi kan stappe i oss mer usunne ting, og ikke bevege oss mer enn nødvendig - alt er jo ødelagt likevel.... hvor forskrudde kan vi egentlig bli i hodet vårt? Hvordan kan en liten feil plutselig bli til 100? Hvorfor skal den dårlige samvittigheten ta fullstendig overtak, og hvorfor skal hodet lure oss til å tro at har vi først gjort en feil, så kan vi like godt gjøre enda flere? Hvorfor er vi tapere igjen bare fordi man gjorde en feil?

Hodet, og tankene våre har en helt enorm makt. Det er skummelt hvordan hodet styrer oss. Hadde jeg bare innsett det for lenge siden, men jeg har i mange år latt hodet, og tankene være totalt sjef over meg. Det er tungt det å gå og føle på den dårlige samvittigheten hele tiden, og det er forferdelig det å gå rundt og tenke så mye negativt om seg selv. De negative tankene tar fullstendig kontroll, og dermed så lar vi ikke oss selv få lov til å fokusere på det positive. Alle har vi masse positivt med oss selv, men hvordan skal disse tingene få komme frem når vi snakker oss selv ned hele tiden? Det koster masse det å gå en hel dag og tenke på hvor stor, og stygg man er. Man skal være sterk mentalt for å klare å holde seg oppegående med slike tanker som kverner i hodet hele tiden, og det er mange av oss som vet hvordan dette er! Det er så utrolig slitsomt å fokusere på vekten, og man vet at det ikke er riktig, men man klarer ikke å la tankene slippe taket. Bak smilet mitt, og det gode humøret, så lå det mye vondt i mange år. Jeg var for de rundt meg som en ressursperson, jeg var en omsorgsperson, jeg tok vare på alle, men det var vel egentlig bare meg som faktisk visste hvor vondt jeg hadde det, og hvordan jeg hele tiden snakket meg selv ned. Jeg var utrolig stygg mot meg selv! Det første jeg tenkte på om morgenen, og det siste jeg tenkte på når jeg sovnet om kvelden...det var hvor stor jeg var, og jeg kjente på den vonde følelsen det ga meg....det føltes som om det var slik det var iallefall. Slike tanker kan man ikke gå med over lengre tid. Det sliter en jo totalt ut, og mange vil nok si at det bare er å slutte å tenke sånn. Joda, tenk om det var så enkelt, og det er så mange bedrevitere der ute. Det er så mange som vet akkurat hvordan alt skal gjøres. Livet hadde jo til enhver tid vært en dans på rosa skyer om alt var så enkelt...men sånn er det ikke.

Jeg vet at veldig mange tenker som jeg gjorde, og jeg vet at mange har følt nederlag etter nederlag fordi man har startet en endring som plutselig stoppet opp. Jeg vet at mange har gitt opp tanken på å lykkes fordi nederlagene har vært så mange, men man skal ikke telle nederlagene - man skal telle oppturene! Klart vi har mange oppturer , og selv den aller minste kan være nok til å få oss til å føle at man kan lykkes! Det er så utrolig viktig å sette fokus på det vi klarer. Klarer vi ikke å snu hodet, og tankene våre, så vil dagene være preget av negative tanker, og skuffelser, og det er ikke det vi skal fylle livene våre med. Jeg er evig takknemlig for at jeg innså at jeg ikke ville klare dette selv, og jeg er veldig glad for at jeg så at jeg trengte hjelp til å rydde oppi hodet. Det var så mange tanker jeg ikke hadde plass til, og mange av disse fikk jeg ryddet bort, og så fikk jeg hjelp til å fylle hodet med masse positive tanker. Jeg sier ikke at det er lett, og jeg sier ikke at alt nå er fryd, og gammen, for dagene våre er ikke bare lykke, men nå klarer jeg å tenke positivt rundt meg selv, og jeg klarer å se at en liten feil ikke skal få ødelegge alt for meg. Jeg aksepterer feilen, og går videre. Jeg vet at en liten feil ikke velter ett helt lass, og jeg vet at vi mennesker er full av unnskyldninger, og vi er nok veldig redde for å ta tak i det som er vondt, og sårt. Jeg har kjent på alt det vonde, og jeg har kjent på alt det såre, og jeg er kommet så styrket ut av dette. Jeg har alltid vært sterk, nå er jeg enda sterkere. Motgang gjør en sterk, og jeg tror motgang er viktig for å se styrken man har, og for å gjøre oss sterkere. Det får oss også til å forstå andre mye bedre. Nå er mitt tankemønster helt annerledes, og det føles så utrolig godt. Man er ikke psykisk syk fordi om man får hjelp til å få orden på tankene sine. Man har for mange uviktige, og negative tanker som får altfor stor plass. Jeg har ryddet, og sortert en hel haug, og kastet masse på søpla av uviktige ting. Det å få hjelp med tankene, og hodet er det første skrittet man bør ta i en endringsprosess. Uten å spille på lag med hodet, så er sjansene for at vi lykkes så mye mindre. Det er det man også sier ved en slankeoperasjon - man opererer ikke hodet, og er ikke hodet på plass etter operasjonen, så vil mange oppleve at vekten går opp igjen. Sort kan absolutt bli til hvitt, det vet jeg alt om :-)

Jeg har trukket en vinner av gavekortet på 800 kr fra Nice Size i Drøbak, og den heldige vinneren ble : FRANCY MELLEM!! Gratulerer så masse, Francy!! Jeg er sikker på at du finner noe fint hos Nice Size. Høstnyhetene er mange i disse dager. Gavekortet kan enten brukes i butikken, eller du kan finne noe fint på Facebook siden deres, og avtale nærmere med jentene i butikken. Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen :-) Det kommer ny Giveaway på bloggen veldig snart. Gled dere!!

Ett spennende bekjentskap

Jeg er sikkert ikke alene om å ha klesskap som er så fulle at dørene nærmest nekter å lukke seg. Klær er så utrolig moro, og det er en interesse jeg vel alltid har hatt.... eller jeg var vel aldri som barn den jenta som alltid skulle ha prinsessekjoler, men fra ungdomstiden, så ble klær en stor interesse. Min mor ser ikke helt hvem jeg har arvet denne klesinteressen fra, men jeg liker å kle meg pent, liker å føle meg velkledd, og jeg synes det er en god følelse det å føle seg feminin. Noen tror kanskje klær er en måte å skjule størrelsen på, men for meg er det nesten motsatt. Jeg synes det er fint og kunne vise at også store kvinner kan være flotte, og ikke minst det å vise hvor mye flotte klær der er i store størrelser.  Jeg ser heldigvis at jeg har blitt bedre på mye med tiden når det kommer til å handle klær, og jeg er nok ikke den impulsshopperen som jeg var før. Nå overveier jeg ting noe mer, og kjøper stort sett klær som jeg føler meg 100 % sikker på. Skapet tyder jo på at jeg ikke alltid har tenkt sånn, og selv om jeg er blitt flinkere til og ikke handle på impuls, så sier vel klesskapene mine at jeg er veldig glad i klær....I det siste har det blitt en del nye klær. Klesskapene mine lider nok litt for tiden, eller egentlig, så lider de vel alltid. Jeg får sannelig håpe at ingen av plaggene sliter med klaustrofobi, for da er det mange som hyperventilerer der inne.

I dag er utvalget av klær i store størrelser veldig, veldig bra. Man finner sine favoritter. Der er som regel noen merker som skiller seg mer positivt ut enn andre. Min store favoritt er utvilsomt danske Pont Neuf som har sitt hovedsete i Ikast. Jeg ble kjent med Pont Neuf for ett års tid siden, og etter det har det blitt mange plagg fra deres kolleksjoner i garderoben min. Pont Neuf produserer ikke bare stormote, men produserer klærne fra str. XS til 3 XL. 3 XL tilsvarer 54/56. Pont Neuf er utrolig gode på design. Klærne er klassiske samtidig som Pont Neuf er utrolig gode på både farger, og flotte sammensetninger. Pont Neuf har stort fokus på passform, og komfort, og dette merkes virkelig på klærne.Klærne er utrolig gode å ha på!

Høstkolleksjonen fra Pont Neuf er virkelig lekker! Mye flotte farger, og veldig mange flotte design. Man trenger virkelig ikke gå høsten mørkt i møte når man ser høstkolleksjonen deres. Det er så utrolig moro at man også kan få farger selv om det blir høst, og vinter. Sort er alltid fint, men du verden så herlig det er å kle seg i litt farger, og litt mønster. Man får i høst både cerise, burgunder, og grønt i tillegg til trygge farger som beige, sort, og marine. Flotte overdeler i ulike design, og med ulike lengder. Overdeler som kan brukes til både tunikaer, og kjoler. Flotte jakker, og cardigans. Flotte ponchoer, skjørt, og topper. Du kan se den flotte høstkolleksjonen til Pont Neuf her : http://pontneuf.dk/se-autumn-2016-kollektionen/, og du kan se en del av utvalget i katalogen her : https://issuu.com/agraphiccompany/docs/2016_06_10_pontneuf_autumn_16_web_b?e=19333052/36465956 . Du kan også følge Pont Neuf på Facebook : https://www.facebook.com/pontneuf7430/?fref=ts. Her kan du hele tiden se klær fra kolleksjonen som kommer ut i butikkene. Det er veldig mange stormotebutikker som selger Pont Neuf, så gå innom din lokale butikk for å se utvalget, og prøve. Plutselig har også du en ny favoritt :-)

Jeg har vært så heldig og få prøvd en del fra høstens Pont Neuf kolleksjon, og i dag viser jeg en helt nydelig cardigan. Jeg er en størrelse 50/52, og jeg bruker 2 XL i Pont Neuf sine klær. Cardiganen heter Bitte, og i tillegg til den nydelige fargen jeg har på meg, så finnes den også i marineblått. Den er så utrolig behagelig å ha på!  Jeg valgte en sort topp inni, men her er det jo mange muligheter. Tunikaen med sirkler i blått, og sort heter Kitty. Den jeg har på meg er egentlig kjole, men kan veldig fint brukes som tunika. Den finnes også i en kortere modell for dere som ikke vil ha den så lang. Dette er utvilsomt to av mine store favoritter nå i høst. Kjenner du ikke til Pont Neuf, så anbefaler jeg deg å stifte ett nærmere bekjentskap med dette danske merket. Du vil elske det!


Cardiganen Bitte


Tunikaen / kjolen Kitty

 

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new
 

Opp på hylla med deg!

Lørdag morgen, og jeg har vært oppe lenge allerede. Jeg elsker å stå tidlig opp, og få masse ut av dagen. Jeg nyter stillheten rundt meg. Det er fantastisk med morraer. Man kan nesten høre en knappenål falle, så stille er det. De eneste lydene jeg hører er min egen pust, og vaskemaskinen. Jeg nyter stillheten, og lar tankene vandre. Det fine er også at jeg tenker mest positive tanker når alt er rolig rundt meg. Det å ta seg tid til å tenke på alt som faktisk er fint, og kjenne at alt det fine faktisk får deg til å smile der du sitter, og nyter stillheten. Få har stått opp, og her sitter jeg og koser meg med bloggen min, og er så takknemlig for at jeg har fått en så fin mengde mennesker som leser den, og som synes at den betyr noe i hverdagen. Lørdag er det treningsfri for min del. Det har vært ei god treningsuke. Matmessig har det vært helt ok, og jeg må jo bare innrømme at det har vært noe skapsnoking, men ikke mer enn at jeg lever godt med den snokingen som har vært. Peanøttene må flyttes bort fra kjøkkenskuffa, og vingummiene må opp i boden. Jeg  innser at jeg nok kunne ha vært de kaloriene foruten, men gjort er gjort, og mengdemessig, så er dette bare en dråpe i havet av hva det fort kunne ha blitt om man går noen år tilbake i tid. Det er godt å være mer venn med det mentale gitt :-) 

Lørdag er en fin dag, og helt fra jeg var liten, så har lørdag vært en kosedag, en dag som skilte seg ut fra alle de andre dagene. Lørdager var alltid bytur med mamma, og pappa, og da var det som regel kafebesøk. Bytur betydde også besøk innom Jonassen på Torvet, og for dere som er på min alder, og ekte Kristiansandere, så husker dere kanskje at Jonassen på Torvet hadde byens desidert beste fiskekaker, og den beste fiskepuddingen. Aldri har noen kunnet kommet seg opp på høyde med smaken på verken fiskekaker, eller fiskepudding etter at butikken etter hvert la ned. Det er utrolig godt å tenke tilbake på alle de små tingene som man satte så utrolig stor pris på, og det aller beste var nok den gode følelsen av å ha noe å glede seg til, og det og gjøre noe sammen. Også når jeg selv stiftet familie, så har det vært viktig at helgene skilte seg litt ut fra hverdagen. At man gjør andre ting i helgene, man har spesielle helgemåltider, og man prioriterer å være sammen. Jeg tror det er viktig at man skiller litt på hverdag, og helg.

Helg for meg betyr også at jeg prøver å legge den dårlige samvittigheten litt på hylla. Det er derfor dagens blogginnlegg fikk tittelen " Opp på hylla med deg " - det er der samvittigheten bør ligge store deler av helgen. I helgen skal det være lov til å kose seg, og da tenker jeg med fryd på posen med smørbukk som ligger i kjøkkenskuffen, og bare venter på å bli åpnet... og spist :-) Jeg kjøpte den på båten for ett par uker siden, og den ligger der ennå :-) Jippi!! Helg betyr også popcorn fra den kule popcornmaskinen i hjemmekinoen. Det er godt å ha slike ting å se frem til. Det høres kanskje noe spesielt ut det å glede seg til man kan få i seg litt, eller egentlig veldig mange kalorier, men for meg er det viktig at jeg kan kose meg i helgene uten å slite med verdens dårligste samvittighet i evigheter etterpå. Jeg må jo være helt ærlig på at jeg er glad i usunne ting, jeg er veldig glad i både søtt, og salt, og jeg vet også så innmari godt at det har vært perioder hvor det har vært helg hele uken. Spesielt i perioder hvor dagene har vært noe mørkere enn man ønsker, da er det så innmari lett å finne veien til skuffer, og skap, og dragningen går mot det man helst ikke skal spise for mye av. Det er rart hvor mye mer trøst det er i en sjokolade, eller en chipspose enn det er i et eple, eller ei gulrot. Jeg kunne jo aldri trøstespist om valget hadde vært en stor bolle med grønnsaker, da hadde jeg heller latt være å spise...og det er jo ikke det at frukt, og grønt smaker vondt, for jeg liker begge deler, men må jeg spise fordi jeg synes synd på meg selv, eller fordi det har vært en tøff dag, så skal det sannelig være noe med masse kalorier. Herremin så skrudde vi er i hodet :-) Vi kjenner vel alle til dragningen mot kjøleskapet, eller den desperate letingen i skuffer, eller skap etter kalorier. Den dragningen har jeg også slitt mye med, men det trenger egentlig ikke være leting etter kalorier når hodet plutselig forteller meg at jeg må ha noe i munnen. Når det skrullete hodet mitt forteller at jeg må ha noe i munnen, så kan det sånn sett være ei brødskive, eller et kjeks, men problemet er jo at fornuften ikke alltid innser at det ikke er bra med denne småspisingen uansett hva det er man putter inn... jaja, hadde det vært frukt, eller grønt hele tiden man bare måtte ha noe, så hadde det vært en ting, men de tingene kommer nok sist på listen når dragningen mot kjøkkenet starter.....kveldene er de verste... når man setter seg ned i sofaen etter en lang dag, så får man ofte lyst på noe... ikke alltid man kan definere hva... man bare MÅ ha noe. En løsning for min del på akkurat det er at vi spiser middag sent. Det har vi gjort i veldig mange år. Da orker jeg ikke noe etter middagen, så da blir det ikke snoking etter det usunne. Joda, jeg vet at man egentlig ikke skal spise middag så sent, eller det er vel delte meninger om det som om alt annet, men for meg har det vært en god løsning.

Noe av det verste med denne skapsnokingen, og småspisingen, det er jo uten tvil den dårlige samvittigheten som kommer når kaloriene er fortært. Da skammer man seg, og man kan ikke fatte hvorfor man igjen har vært så komplett idiot. Så begynner man å tenke etter hvor mye unødvendige kalorier man har stappet i seg, og hvor mange kilo man nå har lagt på seg. For man føler seg jo maaange kilo tyngre etterpå, selv om de fleste kiloene nok er den dårlige samvittigheten. Den gnager, og gnager, og vil ikke slippe taket. Ble man ne mer lykkelig med masse kalorier innabords? Kom smilet frem som man trodde ? Er man kanskje i enda dårligere humør fordi man på nytt gikk i fella ? Man sliter med å godta valget man tok når man stappet i seg det man ikke skulle, man lar styggen på ryggen overta nok en gang, og man er igjen tilbake i den vanlige sirkelen hvor man snakker seg selv ned, og så spiser man kanskje bare enda mer.  Man klarer ikke å si til seg selv at man gjorde ett dumt valg, men at man i morgen ikke skal ta det samme valget. Hvorfor kan man ikke bare godta det man har gjort, og gjøre alt man kan for at man ikke gjør samme feilen i morgen?

Etter mange samtaler med meg selv, og etter mye rydding i det berømte topplokket, så har jeg blitt mye flinkere til veldig mye. Jeg er blitt mye flinkere til å skille hverdag, og helg når det kommer til det søte, og det salte. For meg har det vært nyttig å bestemme meg for at de ekstra kaloriene, de prøver jeg å holde til helgene. Det er absolutt ikke alltid jeg klarer det. Jeg har mange " sprekker." I helgene koser jeg meg likevel med verdens beste samvittighet, og sliter ikke lengre med denne dårlige samvittigheten. Nå er det helt ålreit å spise disse gode, usunne tingene, og det er så deilig å kjenne meg avslappet, og at ingen stygging sitter på ryggen og forteller meg hvor komplett idiot jeg er. Samtidig så vet jeg at selv om det er helg, så spiser man ikke fra fredag kveld til søndag kveld. Det å ha jobbet mye med seg selv har også resultert i at mengdene er blitt mye mindre enn før, og det uten at jeg føler at det er kjipt. Det høres sikkert ut som et fint eventyr dette, men det er utrolig hva man kan oppnå visst man veldig bevisst jobber med det mentale. Jeg har veldig langt igjen, men er stolt over det jeg har klart til nå. Man må ta et steg av gangen. Vi skal ofte gjøre alt på en gang, noe som fungerer veldig dårlig dessverre. Det er selvsagt ukedager hvor jeg bare må ha noe søtt, eller salt, og dersom jeg får lyst på en bit sjokolade, så tar jeg en, og så godtar jeg valget jeg tok, og sier til meg selv at det er helt ålreit. Dermed overtar ikke den dårlige samvittigheten, og så vet jeg at et dårlig valg en dag, ikke blir ett dårlig valg neste dag. Dagene består i mindre skapsnoking enn før, men i perioder, så faller jeg tilbake, men letingen er ikke så intens, og desperat som den var før. Jeg tror både skuffer, og skap er noe lei seg for at besøkene er blitt sjeldnere enn før, men for meg er det en seier hver gang jeg hører de rope, og jeg ikke gidder å svare :-) Noen må ha en sjokoladebit hver dag, og må man det, så er ikke det verdens undergang bare man ikke må ha en 200 grams hver dag. Det er ingen krise med litt så lenge man har en viss kontroll. Man lever en gang, og livet vårt skal ikke bestå av en evig diett.

Jeg tror det er viktig i en livsstilsendring at man ikke nekter seg selv alt som er veldig godt. Alt handler om mengder, og om det å begrense seg. Nekter man seg selv alt, så tror jeg veien vil bli mye vanskeligere. Da vil man kjenne på den desperate lysten etter alt som er " ulovlig " hele tiden. Det å kose seg med god mat, og gode ting, det er en del av ett godt liv, og livet man har skal man leve godt. Å unne seg litt av det gode handler ikke om å ødelegge alt. Det er hverdagen som teller mest, og her kan man heller gjøre en god innsats, og prøve å være flink. For det er viktig at ikke hele uken blir en eviglang helg. Jeg skal kose meg med god mat, og mine favoritter i kveld, og det med verdens beste samvittighet.

Hurra det er helg -  kos deg masse!!

Vi er tjukke, men vi duger

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene....det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene. Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som " perfekte ", de tenker nøyaktig som jeg gjør....Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker - jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Jeg får mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som fortalte om hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen - vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode - det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er som vi tenker de, men ikke kom å fortell meg at  store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet. Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket... 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre....Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av. Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet... småerting opplevde jeg,men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk - alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant....Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake mens resten av familien spiser vanlig middag, eller hoppe over måltidene med familien. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger. Dagens samfunn er jo også mye tøffere å vokse opp i enn da jeg var barn. Kroppspress, og kroppsfokus florerer overalt, og det er så utrolig viktig at barna våre ikke skal oppleve det samme som mange av oss selv har opplevd. Kroppen sier ingenting om hvem vi er, men jeg tror dessverre ikke at disse holdningene vil endre noe særlig fremover.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i dine øyne ikke har den kroppen du mener alle skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke du skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi du ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for de ekstra kiloene man har....

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen, så se oss! Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. Dere som er arbeidsgivere må også skjerpe dere, og begynne å se personen, og hva den kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess. Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte som bare det, og man tror det, eller ei, så er det mange som kikker en ekstra gang etter oss på gata - ikke fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte :-) Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt. Jeg digger de som driter i vekta, og som er akkurat den de er. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre " skavanker " de må ha - de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd. Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3



 

Hadde du bare vært noen kilo lettere

" Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere " - disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Innledningen på blogginnlegget mitt i dag er en setning mange forteller at de til stadighet får høre...så utrolig sårende, og så utrolig vondt! Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit - hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg. I tillegg ville hun blitt lykkelig..... hvordan er det mulig å si noe sånt? Samtidig er det vel ingen overvektige som er veldig overrasket over at sånne ting blir sagt? Mange av oss har vel hørt noe lignende opp igjennom...hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Kan man ikke være både pen, og tiltrekkende selv om man er overvektig? Hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Hvorfor har jeg ingen rett, eller grunn til å være lykkelig? Fordi jeg er tjukk?

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt så mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart man har hørt det. Klart man har sett alle blikkene som forteller meg nettopp dette. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen nok fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få din godkjenning. Carina Carlsen som for en stund siden var med i Norske Talenter sa det så utrolig godt i en artikkel om retten til å være glad i egen kropp : " Jeg er ikke satt til verden for å glede deg med mitt utseende. " Det er også så utrolig herlig når kvinner som henne gir blaffen i hva andre mener. " Jeg vet hvordan jeg ser ut, men i motsetning til hva enkelte mener, jeg synes selv jeg er flott" skrev Carina - hurra for slike kvinner, og sånn skulle flere av oss både tenke, og utstråle. Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt . Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist som lurte på om hun følte seg sexy... " Ja, burde jeg ikke det " var Tess sitt svar til journalisten... jeg digger sånne kvinner! Tidligere Start trener, Tom Nordlie var gjest på God  Morgen Norge denne uken, og i løpet av samtalen, så kom man også inn på hva en del kan få seg til å si til andre. Da Tom Nordlie hadde gått mye ned i vekt, så fikk han denne berømte, og kjente kommentaren : " Så flott du er blitt.", som motsvar sier Nordlie til vedkommende : " Hva var jeg før da ? " - noe å tenke på ?

Hvorfor er det sånn at en del menn ikke våger og innrømme at store kvinner er flotte? Det er nok fordi det er litt tabu for mange menn, og " alle " skal blendes av kvinner som er innenfor " normalen" . Det hadde kanskje ikke vært så populært, og kanskje ikke særlig macho heller å fortelle kameratene at man tiltrekkes av frodige kvinner. Opp igjennom voksen alder så har jeg møtt igjen personer som jeg gikk sammen med i perioder av ungdomstiden, og jeg vet ikke om jeg skal le, eller bli såret når man blir fortalt hvor fine tanker de egentlig hadde om meg, men som man aldri våget og verken vise, eller fortelle fordi jeg var stor....og akkurat dette får jeg så mange tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min også om...det er så utrolig mange som opplever akkurat dette. Er en del menn feige, eller hva er grunnen til at det er flaut å like frodige kvinner ? Og hvorfor er det ålreit at slanke kvinner er sammen med overvektige menn, men ikke motsatt ? Det blir akkurat det samme som når man får høre " hadde du bare vært en del kilo lettere  - da hadde du vært så mye penere, du hadde kunnet velge og vrake blant menn, du hadde vært lykkelig..." Det er utrolig synd at man skal tvinges til å være attraktiv for andre.  Det er jo det samme som å si at blondiner er lykkelige, og brunetter er deprimerte...Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål - det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at " hadde du bare vært noen kilo lettere...."  Jeg følger noen store, flotte amerikanske, og canadiske bloggere, og modeller på Instagram - " Dare to wear " er noe mange av disse fronter, og det er så herlig å se hvordan de gir blanke i overvekten, og våger å gå med de klærne de ønsker - de våger å være seg selv! Jeg digger det! Store kvinner som i andres øyne sikkert er en haug av størrelser for store - de oser av selvtillit, og våger å være akkurat den de er. Fordi de våger, så glorifiserer de ikke overvekt av den grunn, men de forteller verden : Her er jeg! Dare to wear - du er innmari flott som du er!



Følg med på Instagram : heidirosander

Stor både her, og der....

Ofte er det sånn at en utfordring ikke kommer alene, og sånn er det absolutt for meg også. Det at jeg hele livet har vært en størrelse for stor har gjort at jeg har stått overfor utfordringer som klær, og det har jeg vært innom en del ganger på bloggen. Fra å slite veldig med å finne pene klær til en kropp som var en størrelse for stor, så har dette endret seg veldig opp igjennom årene heldigvis. Nå er ikke utfordringen å finne pene, og stilige klær, men det er vel heller prisene som kan være utfordrende til tider. Nå kan vi store kvinner kle oss i flotte klær, og føle oss både stilige, og vakre. Som en størrelse for stor, og utfordringer med kraftig lymfeødem i begge legger, så har jeg også hatt en annen utfordring, nemlig at føttene mine har krevd sko som går høyere enn str.41, og str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Etter dette, så var det sånn før at man måtte over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det var å måtte se på herremodeller når man er kvinne, og også liker å kle seg pent. Eller tenk deg følelsen av at man bare måtte tre på seg noen sko fordi der ikke var særlig mye å velge blant. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke var like fine som klærne, den følelsen er veldig kjip. Ofte vil man gjerne vise frem antrekket, men skjule skoene. Sko var lenge en utfordring. En kvinne skulle liksom ikke ha store føtter. Ofte sluttet damesko på str.41 før, men nå skal mange sko gå opp i str. 42, men ut i fra tilbakemeldinger jeg har fått fra mange av dere som leser bloggen min, så er det visst ikke alltid like lett å få tak i str. 42 heller :-( Jeg har også fått tilbakemeldinger fra lesere som har opplevd å bli ledd av når de spør etter store skonummer, og sånn skal det sannelig ikke være! Ansatte i skobutikker skal kunne forstå hvilken utfordring man faktisk har, og heller være behjelpelig. Kanskje har man muligheten via de skoprodusentene man bruker til faktisk å finne sko som går opp i størrelse. Det er flere kjente skoprodusenter som også produserer sko i store størrelser.

Innimellom var jeg heldig, og fant sko som var ålreit. Ikke fine, men helt greie. Da tviholdt man på de, og kjøpte kanskje to par i slengen. Man gikk på de til de var rimelig utslitte, og bare måtte kastes. Joggesko ble veldig guttete. De var alltid typisk mann, og de hadde aldri et snev at feminitet over seg. Store, og klumpete var de også. Nå kan heldigvis også menn har litt farger, og da blir ikke alle joggesko typiske herresko. Jeg viste nylig ett par nyinnkjøpte Asics joggesko, hvite, og fine, og veldig fornøyd med de! En del kvinner har gjennom alle tider hatt store føtter, så hvorfor det aldri har blitt tatt særlig hensyn til før de senere årene, det er merkelig. Eller kanskje det er jeg som aldri har funnet de få som har solgt damesko i store størrelser... jeg har i alle fall lett, og jeg har leitet høyt, og lavt. Heldigvis har jeg nå funnet forretninger som har ett veldig godt utvalg av sko i store størrelser til damer. Endelig kan man også føle seg velkledd på føttene :-) Det betyr mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man også på det feltet er en størrelse, eller flere større enn " normalen". Det store lymfeødemet jeg har i leggene gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg nok hatt større føtter enn " normalen." Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Jeg føler meg veldig alene, selv om jeg jo ikke er det. Jeg følte meg veldig alene blant venninner som tuslet rundt i flotte sko i str. 40, og 41, noen hadde dukkeføtter, og brukte str. 37 og 38 :-)...og så var det meg da. Mine sko skilte seg som regel veldig ut...de var liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De var både større, og bredere, og jeg hadde jo herreføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter :-)

Etter hvert har flere skobutikker sett behovet for store damesko, ikke veldig mange, men noen er det. Alle burde hatt muligheten til å få sko der de bor, men vi med store føtter må gjerne dra et stykke for å finne sko...akkurat det er veldig dumt. I tillegg er det butikker på nett som selger store størrelser, men da kan man ikke få prøvd, og for min del blir det straks litt mer styr. Oslo er byen hvor jeg har funnet mitt skoparadis. Jeg husker første gangen jeg var ble tipset om Store Sko i Oslo. Jeg trodde jo ikke mine egne øyne da jeg kom inn i butikken. Fantes det virkelig SÅ mye sko til store dameføtter! Da jeg kom inn i butikken, så var det jo nesten som om jeg var kommet til skoparadis! Jeg hadde aldri sett ett så stort utvalg av store sko til kvinner! Sko i alle fasonger, i alle hælhøyder, og i alle farger. Pensko, fritidssko, hverdagssko, og her fant jeg også skoletter. Jeg aner ikke hvor lenge jeg var i butikken på mitt første besøk, men det var lenge. Jeg husker heller ikke hvor mange par sko jeg kom ut med, men det var også mange. Flotte pensko som jeg tidligere bare hadde sett på " alle andre ", gode fritidssko som ikke så ut som om jeg hadde lånt min manns, og jeg fant skoletter - for en dag det var , og for en opplevelse. Det har blitt mange besøk på Store Sko i Oslo etter den gangen, og jeg er så utrolig glad for at det finnes butikker med ett slikt utvalg både til kvinner, og menn. Til menn tror jeg de har sko opp i str. 50, eller kanskje enda større. VI er også heldige her i Kristiansand hvor vi har Sørensen Sko som har en liten avdeling med damesko i store størrelser. De aller fineste føler jeg ofte stopper på 42, eller 43, men der er absolutt muligheter til å finne fine, og gode sko her. Veldig glad for at jeg har en sånn butikk så nært.


Fra et besøk hos Sørensen Sko i Kristiansand.
 

Nå som vi er inne den første høstmåneden, så må vi snart pakke bort sommerskoene. Det er snart klart for høstsko, og støvletter. Jeg har aldri hatt høye støvletter, og jeg vet at det er en utfordring for veldig mange...men i fjor høst, så fikk jeg for første gang i mitt liv tak i høye, sorte støvletter. Det var en lykkefølelse som er vanskelig å beskrive. Om kort tid, så skal jeg på bloggen vise dere at det absolutt er mulig å få tak i høye støvletter. Mine legger en enorme, og når mine tømmerstokker får plass i støvletter, så er det mulig for de aller, aller fleste å få tak i. Det er en herlig følelse å tre på seg disse høye, sorte - man føler seg så fin! Så veldig snart, så skal jeg vise dere hvilke lekkerbisker du har muligheten til å kjøpe. Gled dere!! Gode sko er også veldig viktig for mine føtter. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene. Man skal liksom ikke kjenne skoene. Jeg er nok der at jeg ikke alltid har likt typiske fritidssko som ligner litt på joggesko. Jeg liker å kle meg pent, og da synes jeg ofte ikke at fritidssko, eller joggesko  passer så bra, men jeg har gitt litt slipp på disse tankene. For kort tid siden gikk jeg til innkjøp av disse berømte skoene fra Enklere Liv, Gaitline. Skoen som kan forandre livet ditt reklamerer Enklere Liv med. En norskutviklet sko som skal hjelpe oss til å bevege oss mer riktig, og bidra til en bedre balanse. Skoene koster selv om jeg fikk de på tilbud, så forventningene var veldig store. Gaitline innfridde forventningene. Skoene er innmari gode både å ha på seg, og å gå med. Litt innkjøringsproblemer da jeg følte de klemte litt på tærne, men etter å ha brukt de noen ganger, så er jeg veldig fornøyd! De føles innmari gode på føttene, og jeg blir ikke sliten i føttene. Ikke klemmer de noen steder, ikke gnager de noen steder, og jeg føler at jeg går mer riktig. Har du vurdert Gaitline, så gir jeg tommelen opp. Jeg valgte sort, og er veldig fornøyd med fargevalget. Mer om gode sko om litt på bloggen :-)





Ikke glem vår flotte giveaway! Fortsatt har du muligheten til å vinne gavekortet fra Nice Size på 800 kr. Nice Size fører flotte og trendy kvalitetsklær fra størrelse 38 til 56. Du kan besøke butikken om du bor i nærheten, eller du kan gå inn på Facebook siden deres, og se det flotte utvalget de har. Jentene på Nice Size er innmari gode på service, så de hjelper deg :-) Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Trekning av gavekortet skjer denne uken.





 

Når det svir i låra

Treningen i går var skikkelig hard, så planen min om å være på Spring kl.07 i dag, den er nok blitt en del forskjøvet. Jeg kjenner det såå godt i hele kroppen at jeg var på trening i går, og spesielt kjenner jeg det i lårene. Statisk knebøy, det kjennes. Man går ikke opp, og ned som i en tradisjonell knebøy, men holder stillingen i 20 sekunder, og når man gjør denne øvelsen så mange ganger som vi gjorde i går, da kjennes det godt i lårene i dag. Eller når man skal løpe på stedet i 20 sek x 8 ganger, eller når man skal opp, og ned på step'en i godt tempo med godt tunge manualer i hendene. Joda, treningene er tunge, til tider veldig tunge, men det er sånn det skal være. Jeg kunne nesten vri både hår, og treningstopp etter timen i går. Masse svett kan man si, men akkurat det er jo bare en utrolig god følelse. Treninger skal kjennes, man skal gi det man har, og litt til. Trappene var tunge i dag, så det ble ikke trening kl.07, men planen skal følges, så det blir trening senere i dag. Musklene mine trenger bare akkurat nå bittelitt hvile.

At trening skulle bli en så viktig del av livet mitt, det hadde jeg aldri trodd, og det er vel ingen som hadde trodd akkurat det. Når jeg sitter her med verdens dårligste samvittighet fordi jeg ikke var på plass på trening kl.07 som planlagt, da sier det litt om hva trening nå betyr for meg. Trening er blitt såpass viktig for meg at jeg nå skal innrede ett lite treningsrom her hjemme. Med et treningsrom hjemme, så kan jeg bytte litt på å trene egentrening på Spring, og egentrening her hjemme. Det som har slått meg så mange ganger når jeg er på trening er jo at det er så utrolig mange øvelser man kan gjøre hjemme. For meg er det viktig med holdepunkter som gruppetimene er, men så må jeg også klare meg litt på egenhånd, og dermed være flink med egentrening. Der er masse øvelser man fint kan gjøre hjemme, og det er masse øvelser man ikke trenger utstyr for å gjøre. Dermed trenger man ikke å gjøre særlig med investeringer. Det er selvsagt noen apparater det kan være fint å ha, og som ikke koster så mye, men det er ingen nødvendighet.

Vi skal straks i gang med vårt lille treningsrom her hjemme. Etter at datteren vår flyttet ut, så står hennes rom tomt, og vi har egentlig ikke hatt noen planer for det før nå. Nå skal det males, og så skal vi ha litt treningsutstyr inn der. Det er faktisk mye lettere å få trent hjemme om utstyret står klart på et rom. I det man må hente det man trenger for å trene, så blir det straks mer tiltak. Sånn er vi bare. Vi har bestemt oss for å kjøpe litt treningsutstyr, men det blir likevel ikke de store utgiftene, men vi gjør det fordi jeg vet at det ikke vil bli liggende å samle støv. Jeg vet at det vil bli flittig brukt, så da kan man godt bruke noen kroner på helsen. Planen er at vi skal ha litt ulike manualer, en vektstang, en kettlebell, en step, matte, og en gymball. I tillegg fikk vi nettopp en elipsemaskin av svigers som bare stod hos dem og samlet støv. Med dette utstyret, så blir dette ett veldig flott treningsrom hvor jeg kan trene like godt som jeg kan gjøre på treningsstudioet.  Samtidig får jeg variasjon, og det tror jeg er viktig med tanke på at jeg har et treningsprogram hvor jeg skal trene 5 ganger i uken. Jeg gleder meg nå til å handle treningsutstyr, og jeg gleder meg til å male rommet slik at jeg fort kan komme i gang i mitt eget lille studio :-) Har du ett ledig rom i huset, så kan det kanskje være aktuelt for deg også å gjøre det til ditt eget, lille treningsstudio? Vi har lenge tenkt å bruke rommet over garasjen til å trene, men man kjenner seg selv såpass godt, så får at rommet skal bli brukt, så bør det være i huset slik at man ikke trenger å gå ut en gang for å trene. Vi har jo tidligere hatt både elipsemaskin, og trimsykkel, men begge deler var bare til stor frustrasjon der de stod og samlet støv, og kun ble brukt de to, tre første ukene. Alt er stas med en gang, og da bruker man det det så støvskyen står etter en. Man bor på maskinene, bruker opp all energi, og blir drittlei. Jeg tror mange trimsykler er blitt fine tørkestativer etter hvert :-) Feilen man alltid gjør er å sette seg disse høye målene. Man skal trene så krampa tar en, og man skal gå fra sofagris til toppidrettsutøver på 1,2,3. Er det rart man ganske så fort hater både trimsykkelen, og elipsemaskinen, og finner ut at investeringen man gjorde ikke var blant de beste man har gjort?

Hvem skulle vel ha trodd at jeg skulle føle treningsglede? Trening som alltid har vært et ork, og ikke gitt meg ett eneste fnugg av glede. Jeg som alltid har vært en størrelse for stor, og pustet som en hvalross når jeg måtte anstrenge meg! Jeg som vel aldri har kunnet skryte av en veldig god kondis, og som var grinete, og sur når vi var ute på tur i skog, og mark, og jeg alltid var sist fordi mitt tempo nok ikke var blant de raskeste. Jeg som gruet meg til enhver bakke jeg så fordi jeg visste at det ville bli tungt å komme opp. Jeg som alltid hadde haugevis av unnskyldninger for ikke å trene... jeg hadde aldri trodd at trening skulle bli noe lystbetont, noe jeg gledet meg til. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle se frem til å gå på trening, men trening gir meg glede :-) Samvittigheten sliter i meg fordi jeg ikke kom meg på trening kl.07...musklene verker ganske bra ennå, men jeg må trene, så da tror jeg sannelig det får bli litt trening hjemme for å slippe at den dårlige samvittigheten gnager for mye :-)  

Å kjenne glede

Å føle glede er ingen selvfølge. De fleste av oss burde sikkert ha mye å glede seg over, men denne gode følelsen av glede har en tendens til å forsvinne i alt jaget, stresset, og negative tanker. Tidligere når jeg slet som verst med forholdet mitt til overvekten, så måtte jeg av og til stoppe opp, og kjenne etter om den gode følelsen av glede egentlig var der...noen ganger følte jeg nesten at jeg hadde mistet evnen til å glede meg fordi alt dreide seg om den forbaska kroppen, og den høye vekten. Når tankene man har rundt egen kropp blir så negative som mine den gang var, så ødelegger det evnen til å glede seg over alle de fine tingene som nok var der et sted. Heldigvis har jeg alltid følt en stor glede over å ha så mange flotte mennesker i livet mitt...min lille familie, og gode venner. Evnen til å føle glede har aldri vært borte, men det føltes sånn, og jeg det var vel ikke glede som preget dagene mine. Den dumme vekten, og den store kroppen tok   tankene bort fra mye av det  gode jeg hadde rundt meg....en var så sliten av å tenke på kropp, og vekt at man ikke hadde noe særlig plass til alt det andre, alt det gode....heldigvis har mye endret seg den siste tiden, og det er så utrolig godt å kjenne mer på glede enn på negative tanker!


To ganger har jeg truffet Finn Schjøll gjennom jobben i radio - ett helt fantastisk menneske! To møter som ga meg mer enn han nok aner :-) Verden skulle hatt enda flere Finn Schjøll'er :-)  

 

Hva er glede egentlig? Det er ikke lett å forklare ordet, og glede er så individuelt, og personlig. Det jeg opplever som glede kan være noe helt annet for andre. Det som i alle fall er helt sikkert, det er at glede er noe godt, glede er noe positivt. Man smiler, kroppen bruser, og man kjenner på alle disse gode følelsene inni seg. Glede får en til å føle seg bra, og glede får oss til å føle at livet er innmari fint :-) Alt går så mye lettere når man føler seg glad, og man er så mye mer positivt innstilt til det meste. Menneskene rundt oss merker jo også når vi er glade, vi utstråler så masse positiv energi....og glede, det smitter :-) Det er godt å være rundt glade, positive mennesker, og det er jo gjerne på ett slikt godt sted man ønsker å være mesteparten av tiden...men jeg tror de færreste av oss går rundt og kjenner på gleden størstedelen av døgnet. Jeg tror dessverre at gleden ofte forsvinner i hverdagens stress, og jag. Alt stresset, alt jaget, og all negativ tenking gjør at der ikke er plass til å føle på alt det gode. Vi ser ikke alle de fine tingene som vi bør stoppe opp, kjenne på, og glede oss over. Vi ser ikke hvor viktig der er å kjenne på det å føle seg glad. Noen ganger klarer vi kanskje heller ikke helt å se at der er ting å glede oss over. Det er så mye annet som tar alt fokus, og all energi, og da går man nok heller i kjelleren enn andre veien. For min del, så har det vært tungt å være en størrelse for stor gjennom livet. Kanskje var det ikke det at jeg var en størrelse for stor som var så ille, men det at jeg aldri, før nå, har klart å akseptere den store kroppen. Jeg har aldri likt kroppen min, og vi har aldri spilt på lag. Når man aldri er fornøyd med den man er, og stadig går og snakker seg selv ned, så er det sannelig ikke mye plass igjen til glede! Alle disse dustete, irriterende tankene som er fullstendig sjef over deg, de tapper deg også for all energi, og da er det ikke alltid så lett å smile til verden.

Det vil alltid være dager som er grå, og triste...sånn er livet. Dagene er ulike, humøret skifter, sånn er det for oss alle. Man opplever motgang langs veien, og det er dager hvor en føler at alt bare er dritt....dette er livet. På sånne dager er det viktig å prøve å finne frem til den gode følelsen, sette seg ned, og tenke på hva som gjør oss glade? Det er ulike ting som skaper glede for oss...for meg kan glede være musikk, eller en tur ut i naturen. Glede for meg kan være god egenpleie, eller ett godt blad i go'stolen...jeg blir glad av å le, og kan se en god serie på tv...trening gir meg glede.... uansett hva som gjør oss glade, så er det viktig å sette av tid til de gode tingene i hverdagen. Senke skuldrene, og skyve bort alt du " skulle ha gjort " - det er sjeldent noe løper fra en. Jeg kan ikke si at jeg stortrivdes med å være rundt meg selv når jeg tidligere fokuserte så innmari negativt. Nå liker jeg mye bedre å være rundt meg selv fordi jeg har lært å fokusere på en helt annen måte. Det er kun du, og jeg som har ansvar for vårt eget humør, vår egen glede, og vår egen lykke. De små tingene snakker man ofte om, og for meg er de små tingene viktige. Jeg elsker hverdagen. Hverdagen er en god plass å være, og det er de små tingene i hverdagen som gjør meg glad. Et smil, en hyggelig kommentar, plommer fra egen hage, blomster, ei ny veske - det er så mange slike ting som jeg blir glad av :-) Forrige uke kjøpte jeg ei ny veske i Oslo. Det var ikke mer som skulle til for at jeg smilte enda mer den dagen. Den var så fin, og så stilig :-)  Eller da jeg i går plukket inn en liten bolle med plommer fra egen hage. Og da jeg i går malte en benk, og var svært fornøyd med arbeidet :-)  Begge deler fikk meg til å smile, og kjenne på glede. Alle dere fine lesere som jeg treffer, og gir meg de fineste tilbakemeldinger på bloggen - det gir meg en enorm glede! Alle fine, private medinger, og alle fine kommentarer - at du leser bloggen min betyr enormt mye for meg :-) Ingen av oss kan skylde på andre for dårlige dager, og dårlig humør - vårt humør er vårt ansvar. Og når man først vet hvordan følelsen av glede kjennes, og hva som faktisk får oss glade, så er det så mye lettere å ta frem disse følelsene på dager hvor man virkelig trenger det.

Jeg har tenkt mye negativt om meg selv, og min overvekt. Jeg har hatet kroppen min, og tenkt på hvor stygg jeg er omtrent 24 timer i døgnet. Det var det første jeg tenkte på da jeg våknet om morgenen, og det siste jeg tenkte på da jeg la meg om kvelden...og gjennom dagen kvernet dette hele tiden, bevisst, eller ubevisst. Etter jeg bestemte meg for å på ny begynne en reise for en livsstilsendring, så har mye skjedd også i tankene mine. Det at jeg tok de grepene jeg gjorde, i den rekkefølgen jeg gjorde, det er jeg så innmari glad for. Hadde jeg ikke klart å endre tankemønster, så hadde jeg vært på akkurat samme plassen i dag som før. Jeg skal ikke sitte her og si at jeg bare elsker kroppen min, og hver ekstra kilo, men jeg har lært meg å akseptere meg selv for den jeg er. Jeg vil garantert krangle med hodet i all evighet, men jeg skal være sjef mesteparten av tiden. Alle disse positive tingene som har skjedd på veien har ført med seg så utrolig mye bra, og en av de beste tingene er at jeg føler så mye mer på glede, og jeg kjenner at evnen til å glede seg over selv de minste tingene, den er tilbake!!! Jeg begynner å bli den personen jeg har lyst til å være :-)



 

Husk vår flotte giveaway som blir trukket denne uken! Sammen med de flotte jentene på Nice Size i Drøbak, så gir vi bort et gavekort på 800 kr til en heldig leser! Gavekortet kan brukes i butikken på Drøbak Amfi, eller du kan gå inn på Facebook siden deres, og se en god del av utvalget deres der. Jentene hjelper vinneren til å finne riktig størrelse dersom du ikke kan gå innom butikken, og skulle være i tvil om hvilken størrelse du trenger. Butikken bugner av flotte høstvarer nå, så hvem kan vel si annet enn ja takk til et gavekort, og ett nytt høstplagg :-) Du kan besøke Nice Size her : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/?fref=ts


Flotte Stine på Nice Size i ett av høstens antrekk :-)

 

Dersom du er på Instagram, så følg meg gjerne der. Fremover vil jeg bruke Instagram mer enn tidligere. Du finner meg på : heidirosander 

Jeg har flyskrekk!

Det vrenger seg i magen, og jeg blir kvalm av å tenke på det. Det er ikke sånn det skal være, men det er sånn det er. Å tenke rasjonelt, og fornuftig, det er lett for alle andre å si. For meg er frykten reell, og den har ett skikkelig godt tak i meg. Her er frykten sjefen, og jeg har tatt opp kampen med den utallige ganger, men jeg har tapt hver eneste gang. Frykten blir bare verre med årene også. Den tar ett bedre, og bedre tak i meg, og jeg er redd at jeg plutselig skal få angstanfall, og flippe helt ut. Turen nærmer seg med stormskritt, og her sitter jeg allerede med bankende hjerte, en uggen mage, og en angst det er vanskelig å beskrive...om to uker skjer det, og de to ukene, de løper av sted, og plutselig så står jeg der sammen med en grusom angst, en grusom redsel, og føler meg som ei livredd lita jente.

Du har kanskje skjønt det. Jeg skal ut å fly, og jeg tror at jeg er en av de få prosentene som aldri vil bli healet for flyskrekken min. Jeg er ett Mette Marit tilfelle, eller jeg er vel heller der som hun var i starten av sitt ekteskap med kronprinsen. Det nytter ikke å verken ta meg sammen, eller tenke fornuftig. Det nytter ikke at folk synes jeg er håpløs, eller at noen ler av skrekken min., Skrekken er reell, og jeg vet ikke om du har hatt skikkelig dødsangst noen gang, men det er akkurat sånn jeg føler det når jeg skal ut å fly. Ei tidligere venninne av meg sa at hun nærmest tok farvel med alle sine hver gang hun skulle ut å fly, og det er omtrent sånn jeg også har det. Når noen spør hva det er jeg er redd for, så er det egentlig det meste som har med fly å gjøre, men den redselen som stikker dypest er frykten for å dø. Så kan man jo le litt av det, og fortelle hvor mange fly som tar av rundt om i verden hvert eneste minutt, men for meg som da har denne frykten inni meg, så er det ikke så enkelt å tenke sånn. Eller når noen forteller meg at de ansatte om bord på flyet også vil trygt hjem til sine, det hjelper ingenting! I mitt hode, så kan jeg ikke fatte hvorfor noen vil ha en jobb der oppe i luften. Det er ikke naturlig at vi skal være der oppe i en blekkboks! I alle fall sier mitt hodet det. Jeg vet hvor lite ulykker der er med fly, og jeg vet at de fleste lyder jeg hører er naturlige lyder, og jeg vet at turbulens bare er kule U'er, altså ubehagelig, men fullstendig ufarlig, alt dette vet jeg, men i mitt hode vil liksom ikke dette trenge inn. Infoen er der, fakta er der, jeg vet hvordan alt fungerer, men likevel vil mitt hode ikke tro på det....håpløst, men det er min virkelighet. Jeg har lenge nå gruet meg for turen til Spania som er bare noen dager unna. Den vonde magefølelsen har vært der lenge, og blir bare sterkere, og sterkere. Jeg hater take off...jeg sitter og teller til 30 inni meg, for jeg har lært at de 30 første sekundene er de mest utsatte, jeg knyter hele kroppen, knokene er hvite, armen til min bedre halvdel er sikkert både rød, og blå...det eneste jeg ser litt frem til er landingen, og i det hjulene treffer bakken, da er jeg glad da!

Ta tak i det er det mange som sier. Gjør noe med det! Jeg har virkelig prøvd! Jeg har hatt den beste flyskrekkteraputen i Petter Corneliussen ved Flight Clinic. Petter vet nøyaktig hvordan jeg har det. Han hadde det også sånn som meg i mange år. Kunne han velge å kjøre bil, så gjorde han det, akkurat som meg. Petter ble kvitt flyskrekken sin, og det gjør de aller fleste av de som har flyskrekk kurs gjennom Flight Clinic....men det er alltid noen som fornuften ikke trenger inn til, og en av de tror jeg sannelig er meg. Jeg har fått så god hjelp, og jeg har blitt forklart alt om flyets oppbyggelse, alt om det tekniske, alt om hvordan et fly fungerer, lydene jeg er redd for, sikkerheten om bord - alt har jeg lært, og alt vet jeg, men hvorfor er jeg da så redd? Jeg eier ikke kontrollen der oppe, og skulle noe skje med flyet, så vet man utfallet. For meg føles det så unaturlig at et stort fly skal kunne fly der oppe, og ikke minst kunne fly så mange mennesker, og så mange kilo. Jeg kikker alltid rundt meg for å se hvor mange overvektige der er med. Tenk om flyet bare hadde hatt overvektige mennesker om bord! Jeg hadde løpt det forteste jeg kunne ut av flyet, tro meg! Jeg har aldri hatt angstanfall under en flytur heldigvis, men inni meg skal jeg love deg at der er kamp! Alle vonde følelser dukker opp, de river, og sliter i meg. Jeg er kvalm, urolig, og livredd! Jeg svetter, jeg kjenner nesten at jeg hyperventilerer. En gang kom tårene også. Vi var på vei til New York, og vi skulle mellomlande i Frankfurt. På flyet dit, så bare gråt jeg. Ikke sånn at alle både så, og hørte meg, men tårene trillet fordi jeg var så redd. Min bedre halvdel var sikker på at vi bare måtte snu, og reise hjem, men ting gikk bedre på flyet fra Frankfurt til New York, og turen hjem gikk også sånn tålig takket være ett flott cabinpersonal som tok veldig godt vare på meg.


 

Du lurer sikkert på hvorfor jeg utsetter meg selv for dette ved og faktisk sette meg på et fly. Hadde det vært opp til Mr.redsel, og Fru angst, så hadde jeg nok ikke flydd. Samtidig så vet jeg at min angst også begrenser de rundt meg, og den begrenser meg.  Familien vil jo gjerne ha meg med, de vil oppleve mer sammen med meg enn vi kan oppleve ved å kjøre bil. Jeg vil jo også oppleve mer, se flere land, og destinasjoner. Skal jeg kunne det, så må jeg fly. Jeg går jo glipp av en hel masse om jeg ikke flyr, men det koster mer enn noen aner. Dere som sliter med det samme vet hvor mye det koster...Jeg har stått i kampen flere ganger, og jeg har blitt rådet til og " bare stå i det ." Det er en kroppslig utfordring og sitte med en angst, og uro så lenge som man er om bord i et fly, og skulle man få ekstra utfordringer som turbulens også underveis, så skal jeg love deg at det er en kamp når man nærmest ikke får puste, og all uro, og angst i hele verden dukker opp i kroppen min!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har prøvd mye for å få en bedre flytur, og selv om mange ser på det som fusk, og at man heller skal stå i kampen, så bryr jeg meg lite om hva andre tenker akkurat på dette området. Om jeg kan få en bedre flytur, så gjør jeg det. Når all nyttig informasjon, og fornuft ikke vil trenge inn i skallen min, så må jeg ta andre grep. Jeg er avholds, så rådene om å dingle i baren før avgang, det rådet tar jeg ikke :-) Flyskrekk kurs har jeg tatt.  Jeg har vært i cockpit flere ganger for å snakke med kapteinen, men det hjalp lite det også. Jeg fikk jo bare mer panikk når jeg så kapteinen, og piloten sitte å drikke kaffe, og se helt andre veier enn der jeg mente de skulle se, nemlig rett frem! Ikke hadde de hendene på en eneste spake en gang! Jeg vet at flyet går på automatikk stort sett, men de kunne vel hatt hendene på spakene, og fulgt med!! Sånn tenker jeg i mitt hode :-) Jeg har møtt tidligere flykaptein, Bjarne Gundersen som har vært flykaptein i utallige år. Han har ikke vært i en eneste ulykke, ikke en eneste nesten ulykke en gang. Han hadde fugl i motoren en gang, men heller ikke det var noen krise. I alle årene som flykaptein, ingen ulykker, ingen skremmende hendelser, og han gledet seg til å gå på jobb hver eneste dag. Dette burde gått inn i mitt hode, men nope, heller ikke det beroliget meg. Jeg som føler jeg har så kontroll på så mye i livet nå, men her sliter jeg virkelig :-( Jeg har prøvd sovetablett, for det jeg ønsker høyest av alt når flyskrekken ikke vil forsvinne, det er å sove meg gjennom hele flyturen. Kunne jeg ha sovet meg gjennom flyturen, og nærmest hatt en garanti for det, da skulle jeg ha flydd verden rundt jeg. Sovetabletter funket ikke...øynene var store som tinntallerkner, og jeg sov ikke et sekund. Jeg har prøvd beroligende. Først en type som jeg ikke syntes hjalp så mye, så en annen når vi nå sist var i London. Reisefølget mente jeg var veldig rolig, jeg kan egentlig ikke huske så mye, for jeg visker bort alt som har med fly å gjøre når turen er over. Nervene er jo i tillegg i høyspenn. Jeg sliter med å vite hva slags doser jeg kan ta. Legen setter jo anbefalt dose, men den dosen er jo aldri nok for meg, så da sliter jeg med å vite hvor mye jeg kan ta...jeg er jo redd for å ta for mye...

Om to uker reiser vi av sted til sol, og varme. Jeg skulle jo bare ha gledet meg. Vi skal leie hus som har eget basseng, så endelig skal jeg bade i syden! Klart jeg gleder meg til det, men jeg klarer vel ikke helt å glede meg før jeg er trygt nede på spansk jord. Jeg er heldigvis den som under hele turen ikke gruer meg til hjemreisen. Jeg klarer å slappe av, og nyte ferien...selv om angsten for hjemturen klart ligger der et sted. Klumpen i magen, og den vonde følelsen av å grue seg blir bare verre, og verre nå fremover, men til Spania skal vi, så får vi se om jeg kan finne en løsning som kan hjelpe meg noe før vi drar. Jeg har tidligere prøvd hypnose i forbindelse med overvekten. Nå har jeg bestemt meg for å prøve hypnose mot flyskrekken. Hypnotisør, Bo Christensen mener at om jeg er en 9'er, eller 10'er på fryktskalaen, så mener han at han skal kunne få meg ned på en 2'er slik at jeg skal kunne kjenne på det å glede meg, kjenne på de gode følelsene. Jeg er veldig tvilende til akkurat det. Jeg synes det å gå fra 9, eller 10 til en 2'er, det var ett stort hopp, men jeg er åpen, og jeg er spent på å se om det kan fungere. Ingen ville blitt mer glad enn meg om det faktisk var hjelp å få til ett håpløst flyskrekk tilfelle som meg. Beroligende skal jeg ha i vesken. Jeg bare må ha det, og så ble jeg anbefalt å prøve det ut hjemme før jeg drar...eh, jeg trodde kanskje ikke virkningen ville være den samme hjemme, og på flyet? Hjemme er jeg jo rolig, noe jeg ikke er på flyplassen....

Jeg teller ned, og inni meg er det nok en stemme som sier at jeg aller helst ikke vil dra, men jeg vil jo det, eller jeg vil til Spania, men jeg vil bare ikke fly. Kunne jeg bare sove meg gjennom turen...jeg skulle bare ha skrudd på en sovebryter når jeg kom om bord, og trykket den av når jeg landet. Jeg bryr meg katta om å se verken på skyer, blå himmel, eller minihusene der nede, jeg vil bare sove! Det hadde vært perfekt det. Det er flere som har det som meg, og om bord i et fly, så sies det vel at rundt 70% av passasjerene har flyskrekk i større, eller mindre grad. Så takler man skrekken, eller angsten på ulike måter...akkurat nå funderer jeg veldig på hvordan jeg skal takle min. Mandag 19.september reiser vi....


Skulle du slite med flyskrekk, så vil jeg på det varmeste anbefale deg å ta kontakt med Petter Corneliussen på Flight Clinic. Petter vet hva flyskrekk er, og han har hjulpet masse mennesker med flyskrekken sin. Du finner mer info om Flight Clinic her : http://www.flightclinic.com/

 

Fra angst, og uro til glede :-) Vi har en flott giveaway på bloggen i disse dager. Vi skal nemlig i samarbeid med Nice Size i Drøbak gi bort et gavekort på 800 kr til en heldig leser! Gavekortet kan brukes i butikken på Drøbak Amfi, eller du kan se på Facebook siden deres hvor de hele tiden legger ut bilder av mye av utvalget i butikken. Butikken selger ikke bare stormote, så her har alle muligheten til å finne seg noe nytt til høstens garderobe. Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Jeg skulle tro at alle hadde lyst på 800 kr å handle noe nytt til garderoben for :-) Du finner Nise Size her : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/?fref=ts

 

Om du er på Instagram, så hadde det vært hyggelig om du fulgte meg der også : heidirosander

Alltid i morgen ...

Trening er verdens beste medisin. Jeg har vel aldri helt skjønt at nettopp det er faktum. Jeg har nedprioritert både kropp, og helse i så ufattelig mange år, og garantert trodd at pillene man fikk hos legen var verdens beste medisin. Hodet mitt har ikke skjønt at jeg har sittet på den aller beste medisinen selv, og at resepten på en gladere kropp, den var det ikke legen som kunne skrive ut, men faktisk meg selv! Jeg tror de færreste av oss som sliter med overvekt tenker at den beste legen i kampen mot overvekten er oss selv...En fastlege, eller en spesialist kan godt fortelle at noe må gjøres, men det er ingen av de som kan gjøre noe mer enn akkurat å fortelle deg sannheten, og de klare fakta. Du er din egen lege, og du sitter på resepten for at din kropp skal bli gladere, og for at din kropp skal kunne leve lengre. For hver dårlige avgjørelse vi tar, så er vi et skritt nærmere en dårligere helse. For hvert minutt vi sliter sofaen, så mister vi et minutt som kunne vært mer betydningsfullt for deg enn du kanskje aner. Sånt tenker vi ikke der vi sitter i sofaen, og tenker at alt kan gjøres i morra. Det er alltid en dag i morgen hvor vi kan bøte på alle dumme valg, og alle dumme avgjørelser, og alle dumme unnskyldninger. Alltid i morgen...tenk hvor langt vi kunne ha kommet om vi tenkte i dag, og ikke alltid i morgen. Det er dessverre sånn at vi ikke alltid får oppleve en morgendag, så det gjelder å gripe dagen, og gripe muligheten. Muligheten har vi alle sammen, men muligheten blir som regel droppet fordi dårlige valg, og dårlige unnskyldninger alltid vinner. Nå håper jeg ikke at du føler at jeg fremstiller meg selv som noen helgen her, for det er ikke meningen. Jeg tar dårlige valg både titt, og ofte, men jeg lar de ikke lengre få styre livet mitt. Jeg har endelig sett at jeg faktisk sitter på verdens beste resept for å få en bedre helse. Jeg skal ikke bli slank, og jeg skal ikke bli sexy, men jeg skal bli en bedre utgave helsemessig av meg selv.


Foto : Lillian Røssaak, Kristiansand Avis
 

Friskere med fart på kroppen - det var overskriften på en flott reportasje om treningsgruppen for overvektige som var i Kristiansand Avis på torsdag. Det ligger så utrolig mye sannhet i denne overskriften. Jeg tror samtlige på treningsgruppen som nå har trent over tid virkelig føler på kroppen hvor mye trening betyr. Mange har prøvd seg på gruppen vår, og aldri kommet igjen. Jeg tror ikke det er fordi vi som mennesker har skremt dem bort, men jeg tror treningen har skremt dem. Man må gi treningen tid. Man kan ikke gå inn på en gruppetime, og tro at man skal danse seg igjennom timen uten en eneste svetteperle. Man må tåle at kroppen sliter, man må tåle at det er beinhard jobbing, og man må tåle at man både puster, og peser. Hvorfor er det noen som tror at man ikke skal svette på trening, og hvorfor er det noen som tror at man skal være verdensmester etter en time? Man må tåle å få juling, og man må tåle å verke i alle ledd, og muskler etter både en, og flere treninger. Ingenting ramler ned i fanget vårt, heller ikke en bedre fysisk form! Tenk så mye dritt vi har påført kroppen. Tror du da kroppen samarbeider på en, to, tre? Beinhard jobbing, slit, og svette gang etter gang, og så går plutselig ting så mye lettere. Du orker mer, du mestrer mer, men trening vil alltid være beinhard jobbing, og kroppen vil jobbe mot nye mål.

I reportasjen i Kristiansand Avis, så uttaler overlege ved poliklinikken for overvekt ved sykehuset her i Kristiansand, Anna McKenzie Juva at de anbefaler 30-60 minutters aktivitet hver dag. Det er ikke farlig å ha tung pust sier overlegen, og der tror jeg mange kjenner seg igjen. Redselen for å slite, og redselen for at trening skal være farlig. Man skal ikke ha blodsmak i munnen sier McKenzie Juva, men å trene er ikke farlig, det gir bare en veldig stor gevinst. Hun roser også det å trene sammen, spesielt når man har en utfordring med overvekt. Terskelen er så innmari høy, men kommer man seg på trening sammen med andre, så vil negative følelser rundt egen kropp fort forsvinne. Bare ved poliklinikken for overvekt her i Kristiansand, så får man rundt 10 henvendelser fra personer som ønsker plass i livsstilsendringsprogrammet som sykehuset har, de fleste av disse ønsker garantert en slankeoperasjon.

Mange gir egentlig opp kampen mot kiloene når man tenker på hvor mye ekstra last man bærer på, men det blir veldig feil å tenke sånn. Kanskje er det ikke meningen at du skal gå ned alle de ekstra kiloene? Kanskje skal du ikke streve etter å nå det høyeste trappetrinnet når du har det aller best på et trappetrinn litt lengre nede. Det er følelsen av å ha det godt med seg selv man skal jobbe for, ikke tallene på vekta. Det er faktisk ikke mer enn 5-10 % vektreduksjon som skal til før du opplever en høy helseeffekt! 5-10 % vektreduksjon gir deg både økt helsegevinst, og økt livskvalitet - det er noe å tenke på! Veier du 100 kg, så er en nedgang på 5-10 kg med på å bedre både kropp, og sjel. Tenk for en gave du kan gi kroppen din! Trening er verdens beste medisin, og det er DU som sitter på resepten!

Les reportasjen om treningsgruppen for overvektige her :

http://www.kristiansandavis.no/?id=2381


Foto : Lillian Røssaak, Kristiansand Avis

Husk at alle som legger igjen en kommentar på bloggen er med i trekningen av et gavekort på 800 kr fra Nice Size i Drøbak. DU kan enten handle for gavekortet i butikken, eller du kan se mye av utvalget deres på Facebook siden til Nice Size : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/?fref=ts  Lik gjerne siden deres.

Følg meg gjerne på Instagram hvor jeg vil bli mye mer aktiv nå fremover : heidirosander

 

Ei fantastiske uke feires med en flott Giveaway!

For ei fantastisk uke som nå er tilbakelagt! Jeg har vært så flink, og så disiplinert når det kommer til treningsplanen min. Treningsplanen er fulgt 100%, og jeg har trent som jeg skulle, hver dag mandag til fredag. Jeg smiler fra øre til øre, og klapper meg selv på skulderen - jeg har vært flink, utrolig flink! Ikke har det vært et pes å komme meg på trening heller. Gruppetimene med overvektsgruppen er jo timer jeg alltid ser frem til, og egentreningene har gått som planlagt. Å være på trening på Spring kl.07.00 om morraen to av dagene, det har heller ikke vært noe problem. Jeg er en morgenfugl, jeg elsker morraer, så når klokka ringer 0615, så er det ikke noe problem å komme seg i treningstøyet for å dra på trening. Det er deilig å trene så tidlig. Det er ikke da de fleste trener, så det er godt med plass, ingen køer på apparatene, og det beste med å trene så tidlig, det er at når klokken har passert 08, og jeg er på vei hjem igjen, så er dagen så vidt begynt, og jeg har hele dagen foran meg - for en god følelse!


Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

 

Timene med treningsgruppen for overvektige er i gang igjen, og det var så godt å komme tilbake på gruppetimene. Jeg har virkelig savnet timene i sommer, og jeg har savnet den flotte gruppen. Det å komme inn i de vanlige treningsrutinene igjen, det er veldig godt. Gruppetimene betyr så utrolig mye for resten av treningene mine. Det er så mye lettere å trene på egenhånd når jeg har disse to faste holdepunktene i uken. Jeg har jo treningsplanen for høsten som SKAL følges, og da er det fint å ha en kombinasjon av gruppetrening, og egentrening. Det var hyggelig å se en del nye ansikter på overvektsgruppen når vi startet opp igjen forrige uke, så jeg håper de fortsetter på timene våre. Ei slik gruppe er gull verdt, og jeg hadde nok håpet at det hadde vært enda flere nye som dukket opp. Jeg hadde ei god liste over personer som ville jeg skulle ta kontakt med dem når gruppetimene startet opp igjen. Det var veldig få av disse som kom, og det er veldig synd :-( Kommer man bare over den berømte dørstokken, og får slitt seg igjennom noen treningstimer, så vil resultatene komme, og ordet trening vil få en ny mening. Uansett hva som er årsaken til at man ønsker å trene, så vil man oppnå målene om man virkelig ønsker det....men man må ønske det! Det nytter ikke å ha lyst, eller tenke på det, man må ønske det, og man må være villig til å gjøre en innsats. Ingenting kommer dalende ned i hodet på deg. Ingen kommer til ta valget for deg, eller plassere deg på treningene - valget er ene, og alene ditt. Det er du som må ønske det, og det er du som må gjøre det. På overvektsgruppen så trener man av ulike årsaker. Hovedfokuset for oss alle er helsen. Å gå rundt med overvekt gir utfordringer for helsen vår, og da er trening så uendelig viktig! Noen er som meg i gang med en endringsreise hvor man ønsker både en mye bedre helse, og man ønsker å gå ned i vekt, da er treningen er en viktig del av det å komme til målet, men det viktigste for oss alle er en bedre helse. Det og kunne yte mer, orke mer, bli en bedre utgave av oss selv. Flere på gruppen har gått ned i vekt, så at det nytter, det er det ingen tvil om at det gjør.

Det å føle på at man lykkes med målet man setter seg, det er en følelse jeg håper å kjenne mye på utover høsten. Forrige uke var en knallbra start, og jeg kjenner på at det ikke bare skal bli en bra start, men en like bra fortsettelse. Jeg er så innstilt på å klare planen min. Jeg vet der vil bli uker hvor planen ikke vil bli gjennomførbar, men da må jeg prøve å finne gode alternativer. Da er jo det å gå ett veldig godt alternativ. Det skal ikke mye til før man går fra den gode følelsen til flodhestfølelsen. Flodhestfølelsen, det er følelsen man får når uken har vært en drittuke. Da hjelper det lite å tenke positivt, for når man får flodhestfølelsen, da er alt bare dritt. Man føler seg som en vaggende flodhest...aldri har man vært så stor før, og attpåtil er det ingenting av klær som passer...for ingen klær passer jo en flodhest. Disse utfordringene vil jeg fortsatt ha, og jeg vil nok kjenne på flodhestfølelsen flere ganger i høst, men målet er  å følge treningsplanen så godt som jeg kan, og da vil  ikke flodhestfølelsen dukke opp like mye. Vi er jo noen rare skruer av og til. Det skal ikke så mye til før man går fra " the top of the world " til å føle seg som den største personen i hele verden, og at hele klesskapet kan egentlig bare kastes fordi ingenting passer. Du har sikkert stått i speilet mange ganger, og kjent på disse følelsene. Du har sikkert hatt hele garderoben på senga i desperat leting etter noe som bare MÅ passe, eller i det minste se så nogenlunde ut :-) Jeg kan love deg at det er fullt mulig å gjøre noe med disse tankene, og følelsene sånn at de i alle fall kommer noe sjeldnere. Det å komme i gang med målene sine, og lykkes med de, det er en veldig god oppskrift. Fra å ha følt meg som en elefant, og en flodhest omtrent hver dag i mange år, så dukker heldigvis disse følelsene opp veldig sjeldent nå. De dukker opp, men det er sannelig ikke ofte. Hadde det ikke vært deilig å kaste mange av disse følelsene, og negative tankene på båten? Du har muligheten, men det er kun du som kan gjøre noe med det!

Denne uken, så blir det en flott giveaway på bloggen! Det er på tide at vi igjen gir bort en flott gave til en av mine flotte lesere. Vi slår på stortrommen sammen med Nice Size i Drøbak, og gi en heldig leser et gavekort på 800 kr! Høsten er på vei, og butikkene fylles med så utrolig mye flotte høstvarer! Det er en spennende motehøst vi går i møte. Mye flotte klær, spennende design, og fine farger. Nice Size er en utrolig flott butikk med ett veldig godt utvalg av klær i store størrelser..men butikken selger ikke kun store størrelser. En del av utvalget går fra str. 38, og stopper på str. 56. Butikken ligger i Drøbak Amfi, og er absolutt verdt et besøk dersom du er den veien. En flott butikk, blide, flotte jenter som jobber der, og veldig god service! Du som vinner kan enten dra innom butikken om du bor i nærheten, eller du kan finne noe fint på Facebook siden deres. De har ikke nettbutikk, men Nice Size er veldig flinke til å legge ut bilder på Facebook av utvalget sitt. De oppdaterer stadig med bilder når der kommer nye varer inn i butikken. Gavekortet på 800 kr kan bli ditt om du legger igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du gjerne vil vinne gavekortet, og du er med i trekningen. Husk at du legger igjen epost adressen slik at vi lett kan få tak i deg om det er du som vinner. Jeg håper mange av dere blir med i trekningen :-) Følg gjerne Nice Size på Facebook : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/


Innehaver av Nice Size, Stine i ett av høstens flotte plagg.

 

Dersom du er på Instagram, så hadde det vært utrolig hyggelig om du vil følge meg der : heidirosander

Kan en personlig trener være " feit " ?

Diskusjonen har vært opphetet på sosiale medier den siste tiden. Velger man en PT ut i fra ett flott utseende, eller er det kompetansen, og resultater som teller når man skal velge....Jeg hadde personlig trener for noen år tilbake. Jeg trente på GO Treningssenter her i Kristiansand, og følte for å trene sammen med en PT en liten periode. Dette var virkelig verd pengene det kostet, og jeg skulle gjerne hatt en PT igjen... men skulle jeg hatt det igjen, så måtte det ha vært for en lengre periode, og jeg vet at jeg hadde hatt ett mye større utbytte av en PT i dag enn for de årene tilbake. Nå kjente jeg min daværende PT litt fra før av, så jeg var trygg på han, og vi hadde en veldig god kjemi... for meg betydde dette veldig mye. Han var ikke typen som skrek så veggene ristet, men han motiverte meg til å yte max på en helt fantastisk måte. Han visste hvordan han skulle få meg til å yte max, og litt til... han pushet meg, og visste veldig godt hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg til å gi det lille ekstra. Han hadde kompetanse, og gjennomføringskraft. Han lærte meg mye om selvdisiplin, og fikk meg til å strekke meg etter noe. En flott PT på alle måter også utseendemessig, så da er det store spørsmålet :  hadde jeg hatt valget mellom en PT som hadde utseende i orden, og en overvektig PT, hvem hadde jeg valgt?

For min del, så hadde nok valget vært enkelt... om jeg ikke hadde noe kjennskap til noen av disse på forhånd, så hadde jeg nok valgt den med størst erfaring, en som kunne vise til gode resultater med de vedkommende hadde jobbet med, og også den som hadde erfaring med kampen mot kiloene....men jeg ser at valget fort kunne ha blitt vanskelig om man ikke visste noe som helst om kunnskapen, men kun måtte velge på bakgrunn av utseende. De fleste hadde nok valgt han, eller henne med den flotteste kroppen, den med svulmende muskler, og hvor man virkelig så at de tok vare på kroppen sin. 9 av 10 hadde garantert valgt etter utseende. Hvorfor er det sånn at en med svulmende muskler hadde vært det store vinnerkortet? Hva med kompetansen, og erfaringen? Er det sånn at svulmende muskler er ensbetydende med stor kompetanse, og stor gjennomføringskraft? Er en veldreid kropp mer egnet til å trene deg, og hvorfor? De fleste hadde som sagt gått etter utseende, og til en viss grad, så kan jeg se hvorfor man velger som man gjør... om man bare ser en kropp. Mange mener at en kraftig PT ikke kan lære bort selvdisiplin fordi vedkommende høyst sannsynlig har slitt med dette selv i mange år...en kraftig PT ser heller ikke fit ut, og som kanskje burde hatt en PT selv istedenfor å være en... det er mange fordommer mot PT som er overvektig, men burde man ikke velge en PT ut i fra resultater, og kunnskapen vedkommende sitter inne med? Utseende forteller ingenting om en PT har suksess, eller ikke....

Diskusjonen om overvektige PT'er , den er het på sosiale medier. Skal man basere valget av PT kun på utseende, eller skal man basere valget på kompetanse, og evnen til å få deg til å yte. En PT skal også få deg til å føle deg vel, man skal ha en god kjemi, og så er det jo faktisk også sånn at selv med en del kilo for mye på kroppen, så kan man være i veldig god form :-) Kanskje bør vi bytte fokus fra kroppsfiksering til kompetanse? Man kan da inspirere klienter selv med en del ekstra kilo på kroppen. De fleste overvektige som er PT har selv ofte vært gjennom en vanvittig reise med tanke på vekttap, og de vet hva det koster av blod, svette, og tårer for å komme dit man ønsker, og for å nå målet man setter seg. Erfaring er også en viktig del tenker jeg.....Mange mener at overvektige PT'er fremmer noe som er helseskadelig ved at de er store... men hvem kan si noe om helsen til folk bare ved å se en kropp? Hvordan kan vi som kunder skråsikkert vite hvem som er en trent, og hvem som er en utrent PT bare basert på utseende? Hvordan kan vi vite hvem som er en god, og hvem som er en dårlig PT kun basert på utseende? Jeg kan se at det nok er en god ting å ha noe fint å lene øynene på under PT timene, men til syvende, og sist, så er det vel ikke det som teller, men hva vedkommende kan klare få deg til å oppnå...at du når dine mål, og at du kommer dit du vil, er ikke det absolutt viktigst? Dessuten er det mange med ekstra kilo som også kan være fine å lene øynene på... om man i det hele tatt har tid til å lene øynene på noe som helst der man svetter, og jobber, og sikkert mange ganger lurer på hva man i huleste holder på med :-) Jeg leste en tankevekker på en blogg: Se på mange av norges, eurpoas og verdens beste trenere innen ulike sportsgrener, de er kanskje ikke blant de mest veltrente...men ingen tviler på deres kompetanse basert på utseende deres....noe å tenke på! Hvilken PT type hadde du valgt, og hvorfor? På min reise, så er en PT absolutt noe jeg kunne hatt brukt for...det ville nok ha gitt meg resultater fortere enn hva jeg oppnår nå. Ikke at jeg har dårlig tid, men det er utrolig inspirerende å ha en personlig trener. Jeg vet at det hadde tatt meg dit jeg ønsker på en helt annen måte enn i dag....men så var det kostnadene da...det koster mye å ha en personlig trener, og for min del, så trenger jeg en personlig trener over en lengre periode. Akkurat nå, så må jeg velge bort dette. Kanskje ligger det en personlig trener under juletreet i år, en som virkelig kan gjøre 2017 til det året jeg virkelig ønsker at det skal bli :-) Jeg ønsker meg en PT !!

Så til Reve Enka, og andre bloggere som synes det er ekkelt med en kraftig PT : Det er nettopp sånne som dere som skaper holdninger til overvektige som ikke stemmer. Å ha ekstra kilo på kroppen er ikke ensbetydende med usunn, ekkel, og lat. Slutt å dømme andre ut ifra hvordan man ser ut! Fordi om man er overvektig, så er det ikke en usunn livsstil man vil formidle om man er PT. Jeg blir så utrolig provosert at jeg kanskje skal avslutte her....tommelen opp for kraftige personlige trenere - disse kan bety utrolig mye for så utrolig mange som kanskje ellers ikke hadde klart å ta tak i utfordringene som de sliter med...

 

Om solen ikke skinner, hva så?

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi er fæle til å klage. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Denne sommeren har nesten alle jeg har møtt på klaget på været. For en forferdelig sommer det har vært! Ingen trekker frem annet enn dette hersens forferdelige været som omtrent har ødelagt hele sommeren. Ærligtalt! Styres livene våre av hvordan været er? Er det været som avgjør hvordan livet, og dagene våre skal være? Om det regner, hva så? Om du ikke kan gå på stranden som planlagt, har man da ingen andre ting å gjøre? Skal hele sommeren gli forbi mens du klager på det dårlige været? Jeg må innrømme at jeg blir veldig oppgitt av all klagingen jeg hører overalt. Ei veldig god venninne av meg sa det så utrolig fint " Jeg har egentlig ikke registrert hvordan sommerværet har vært, for vi nyter sommerdagene uansett vær." Er det ikke sånn det bør være? Istedenfor å se dagene, og sommeren gli forbi fordi solen ikke skinner, så nyt hver eneste dag! Det er mye man kan fylle dagene med selv om man ikke kan sole seg, eller gå på stranda, eller sitte på brygga med tean i tanga. Heldigvis er det sånn jeg også nå klarer å tenke. Jeg bryr meg lite om været fordi jeg hele tiden har fine ting å fylle dagene med. Jeg gidder ikke bruke verken tid, eller energi på å irritere meg verken på Storm, Yr, eller han der oppe :-) Været er som det er, og er det ikke litt trist at været skal ta så mye plass i livene våre?

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og tar ofte valg som gjør at vi klager vår store nød etterpå. Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for oss selv. Vi klager over jobben, tidsklemma, mangel på egentid, mangel på aktivitet - vi rekker aldri alt vi skal...men er det alt vi MÅ rekke? Er det alt vi MÅ gjøre? Alt vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv til sist? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre sist. Vi kan være den vi skal for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når man kan ta vare på seg selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over at man ikke rekker det man skal, og ikke har tid til det man skal, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke alle andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg en bedre halvdel som er flink til å si de rette tingene om det skulle bli for ille, og jeg har blitt så utrolig mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle :-)

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, eller la den ene unnskyldningen etter den andre får styre valgene dine. Vi har en tendens til å skylde på nettopp alle andre. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere. Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen over været, og bruk energien på ting som er gode.

Jeg legger ved 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode :-)

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, vg. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som ?det har vi prøvd før? eller ?det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre (hvete-) boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil den bringe?

Kilde : Helseadferd.no



 

Endelig gode joggesko


Jeg med mine tømmerstokker , og mine lymfeutfordringer, jeg sliter alltid når jeg skal ha sko. Å finne gode sko til mine bein, det er helt umulig! Eller det er ikke umulig, men det er en fulltidsjobb, og mange nedturer før jeg finner den gode skoen. Når beina har lymfeødem som mine, så må jeg ha større sko enn jeg hadde behøvd om beina mine var " normale". Jeg har nok i utgangspunktet også store føtter, men med lymfebein, så blir utfordringene enda større. Heldigvis er det noen butikker som satser på store størrelser, og her jeg bor, så er jeg heldig at der er en butikk med en egen avdeling med store damesko. Her kan jeg finne gode, og fine sko. Ellers er det en spesialbutikk i Oslo hvor jeg er innom hver gang jeg er i der. Det koster, men sånn må det bare bli. Sko må man ha, og kan du tenke deg hvor kjedelig det er å gå velkledd, og så er skoene langt i fra en god match. Den følelsen har jeg kjent på noen ganger, og den er utrolig kjip :-(

Heldigvis ser skoprodusentene at også kvinner kan ha store føtter, og at kvinner også kan ha brede føtter, og der er flere produsenter som er veldig gode på store størrelser. Det å finne en god hverdagssko, en god pensko, og en god støvlett, det er heldigvis ikke en umulighet lengre, men det er dessverre kun ett fåtall butikker som tar inn store størrelser. Det burde virkelig flere gjøre. Som regel stopper sko til oss damer på str.42, og der er flere produsenter som går opp i str. 45 , så hvorfor ikke flere velger å ta inn store størrelser, det ser jeg virkelig ikke.

Joggesko har også vært en utfordring for meg. Det å finne en virkelig god joggesko som man egentlig ikke kjenner at man har på seg. En joggesko som ikke klemmer, og som ikke gnager ett eneste sted. En sånn joggesko er vanskelig å finne. Det å gå på joggeskojakt er heller ikke det gøyeste jeg vet. Ikke bare har jeg lymfebein, og store bein, men det er ikke moro som kvinne å gå i herreavdelingen for å finne en joggesko som kanskje passer. Jeg vil aller helst gå i dameavdelingen og kjøpe rosa joggesko, eller lilla, eller en annen fin, kvinnelig farge. Istedenfor må jeg altså lete i herreavdelingen, og der må jeg velge sort, blått, eller grønt som regel. Ingen spreke farger, ingen kvinnelige farger - ofte bare triste, og kjedelige farger. Det er virkelig en nedtur :-( Farger betyr faktisk en del, også på en joggesko. Om jeg har store føtter, så vil jeg jo helst ikke se ut som en mann på føttene likevel! Hvorfor kan ikke produsentene også se oss kvinner med store føtter? Det er nemlig ikke få av oss som må over str. 42....

Ryktene sier at Adidas har noen typiske kvinnelige joggesko som går opp i størrelse, så det er prosjekt sjekke ut for meg nå. I mellomtiden, så kan jeg jo gledelig fortelle at jeg forleden dag faktisk fant noen fantastiske joggesko som er sååå gode på mine føtter! De er så gode, og jeg kan nesten ikke føler at jeg har de på meg. Jeg har fra før av gode joggesko som jeg bruker på trening, også de er fra Asics. Disse nyinnkjøpte er hverdags joggeskoene mine, for jeg må jo ha ett par virkelig gode joggesko i hverdagen og :-) Jeg måtte i herreavdelingen denne gangen også, men de er ikke typisk herresko...de er hvite, og det er en flott farge som ikke får meg til å føle meg som en mann på føttene. God demping, lette, og helt perfekte på mine føtter. Ikke ofte sko, og spesielt ikke joggesko er perfekte på mine føtter, men disse er tilnærmet 100 %. De kostet rett rundt 1000 kr, og det er de absolutt verdt! Skoene er fra Asics, og modellen heter Gel Pulse 7. Finnes både i dame, og herremodell. Ett godt tips om du er ute etter en veldig god joggesko :-)

Så var det på'an igjen

Jippi!! I dag er endelig dagen her!! Endelig er det tilbake til gruppetimene på Spring! Endelig er ferien over, og jeg kan komme inn i de skikkelig gode treningsrutinene igjen. Sommeren har vært så som så, men jeg er stort sett ganske fornøyd med trening, og aktivitet. Det skal nok bli veldig hardt å komme tilbake på treningstimene igjen. Jeg vil nok kjenne at nivået har vært lavere i sommer enn ellers, men jeg tror det vil gå seg til veldig kjapt. Jeg trenger ennå disse rutinene som treningsgruppen for overvektige gir, for meg er det ennå viktige holdepunkter på reisen jeg er ute på. Gjengen jeg trener sammen med er en flott gjeng, og jeg håper virkelig at der kommer en del nye ansikter når vi starter opp i kveld kl.19.00. Er det mulig å glede seg til trening??? JAAA, det er mulig - jeg gleder meg!!

" Jeg er dønn sliten", "det har vært en lang dag på jobben", " jeg må vaske huset, lage mat " , " ungene må kjøres, og hentes ", " jeg gikk jo tur i går "...... Unnskyldningene er mange, du kjenner deg kanskje igjen?Jeg har selv vært der, og jeg har vært der så mange ganger at telle, det er umulig. Selv om jeg har jobbet knallhardt, og fortsatt jobber knallhardt med det mentale, så kan jeg selvsagt ennå kjenne unnskyldningene ligge å luske bak i hodet mitt, og jobbe intenst med å prøve og ta over. Likevel blir det på en litt annen måte nå enn før. Det er sjeldent, veldig sjeldent at jeg lar de vinne. Jeg har nok ofte tidligere syntes litt synd på meg selv, "stakkars meg liksom , jeg sliter med overvekt". Men det er ikke synd på meg. Andre skal ikke ha sympati for meg, jeg er ikke annerledes enn noen andre. Jeg har bare endel ekstra kilo for mye.
Vi sliter alle med noe, det er en del av livet. Oppturene og nedturene. Men unnskyldningene er der alltid, og ofte lar vi dem vinne. Vi orker ikke å ta kampen, men kampen mot unnskyldningene, det er en kamp det er verdt å ta, og det er en kamp det er verdt å vinne!

For en stund tilbake tok jeg endelig ansvar, jeg tok meg selv ganske så hardt i nakken og tenkte at nå var det faktisk nok. Nå har jeg jo tatt meg selv hardt i nakken utallige ganger før, men denne gangen, så var nakkegrepet såpass hardt at det ble alvor. Det var på tide å kjenne at jeg kunne lykkes med en endring, og det var på tide å kjenne på følelsen av å mestre mer enn en mnd, eller to. Det var på tide å ta tak i alle de utrolig frustrerende tankene som styrte livet mitt. De som alltid sa hvor mislykket jeg var, og som alltid snakket meg ned. Det var ikke synd på meg. For jeg hadde faktisk muligheten til å gjøre en endring. Sånn kom treningsgruppen for overvektige til. Treningsgruppen jeg hadde drømt om å få opp på beina så lenge. Gruppen som ville bety så mye for så mange, og som ville gjøre en forskjell. Treningsgruppen ble startet. Først i gymsalen på skolen her jeg bor, deretter er gruppen blitt en del av treningstilbudet på Spring her i Kristiansand. Treningsgruppen som eksklusivt var, og fortsatt er kun for overvektige. Det hadde for meg lenge vært et problem, det å gå inn på et treningssenter, en størrelse for stor. Det å se veltrente mennesker løfte 50 kilo som om det var bomull, løpe 5 km på mølla uten nesten å svette. Så hadde du meg, svetten rant bare av å gå inn på treningssenteret. Jeg følte skam, stor skam.

Endelig klarte jeg å ta tak i problemet. Jeg startet en egen gruppe for oss som sliter med noen, eller mange ekstra kilo. Egne timer hvor vi sammen kan svette, bli sterkere , og bli en sunnere utgave av oss selv. En gruppe som har fått ett helt unikt tilbud. Ukentlig får vi veiledning, utfordringer,  og en mulighet til å gjøre en forandring. Høres det ikke flott ut?
Men  så kommer vår verste fiende, unnskyldningene. Jeg har fått så mange henvendelser fra folk som er interesserte, så mange som takker meg for hva jeg har fått til og "at dette ville være perfekt for dem". Men hvor er alle disse ? Tar de skrittet over dørstokken? Noen få gjør, men for de fleste, så er det unnskyldningene som vinner.
Hva er det som skal til for å få overvektige opp av sofaen? Hva skal til for at vi skal slutte å syntes synd på oss selv? Forventer vi faktisk at andre skal løse våre problemer? Når en unik mulighet nærmest blir lagt opp i hendene våre, hvordan er det mulig og ikke gripe den? Hadde jeg sett ett slikt tilbud da jeg gikk rundt, og hele tiden prøvde å få til en endring, jeg hadde 100% sikkert grepet muligheten når den var der!

Jeg blir frustrert, sint og oppriktig lei meg. Hvorfor tar vi ikke tak i oss selv? Hvorfor blir ikke planene våre, ønskene våre, og drømmene våre realisert, men overskygget av en unnskyldning etter den andre?
Det er selvsagt ikke bare oss overvektige som er eksperter på unnskyldninger, men det er oss jeg primært henvender meg til. Du som ønsker et lettere liv, du som vil ta tak i dine utfordringer, du som ønsker en sunnere versjon av deg selv.
Ingenting er umulig, det har jeg selv oppdaget etter å ha mistet over 40 kilo. Jeg er absolutt  ikke i mål enda, og hver dag er en ny kamp. Men det er en kamp jeg skal vinne, og det er en kamp jeg vil vinne. Jeg blir så oppgitt over mentaliteten i dagens samfunn, et samfunn som griper etter den ene lette løsningen etter den andre. Slankekurer som gjør at du mister 20 kilo på relativt kort tid, for enda fortere å gå opp igjen det samme, om ikke mer. Dietter som ikke er holdbare over tid. Dette handler ikke bare om vektreduksjon. Det handler om en livsstilsendring, en endring som skal gjøre det mulig for deg, og meg, og opprettholde hver eneste dag, i resten av vårt liv.


Slankeoperasjoner er også et alternativ mange overvektige velger å utføre. Og ja, selvsagt er det visse krav for å få innvilget en slik operasjon, men jeg vet personlig at mange som har fått en slik operasjon utført også kunne klart en livsstilsendring selv. Selvsagt skal man, om man er "sykelig overvektig", få innvilget en slik operasjon, men dette gjelder mindretallet av operasjonene som utføres i dag. Står livet i fare, så skal man selvsagt få nødvendig hjelp. Men det å tukle med friske organer, organer som vi har fått utdelt av en grunn, det bør ikke være den første løsningen helsevesenet griper etter. En slankeoperasjon er et inngrep som fjernet deler av et helt funksjonabelt organ i kroppen, en operasjon som ofte fører til store plager i ettertid. For hva har egentlig endret seg når man våkner opp? Jo, de aller fleste går ned i vekt, men til hvilken pris ? Psykisk er det mange som får depresjoner i ettertid, fysisk sliter mange med vitaminmangel, kvalme, håravfall og ekstrem slapphet. Gallestein, misbruk av rusmidler, frysninger, blødninger, problemer med avføringen, magesmerter...listen kunne ha vært enda lengre. En slankeoperasjon er ikke en "quick fix". Kiloene kan etter en stund gå på igjen, som kiloer kan gå på oss andre. Hvilken pris er vi i vårt samfunn blitt villige til å betale for å bli slank? For det er jo det som er målet med slankeoperasjon, å bli slank ? Burde ikke vi heller ha et mål om å få en sunnere kropp, en kropp som fungerer, og en mye bedre helse ?

Trening alene vil ikke alltid være nok. Ett sunt kosthold er selvsagt også viktig. Men det ene funker ofte ikke uten det andre. Trening gjør at de typiske overvektsplagene også med tiden vil forsvinne. Jeg vet mange overvektige for eksempel sliter med vond rygg, og vonde ledd på grunn av overbelastning, og trening vil gjøre oss sterkere, mer smidige -  noe som igjen reduserer disse smertene. Kombinert med en vektnedang over tid vil plagene kunne forsvinne, steg for steg. Det å føle seg trøtt, ha lite energi til å utføre de mest hverdagsligste ting, trening gir deg faktisk mer energi. Du vil bli overrasket.....Høyt blodtrykk, for høyt kolestrol, diabetes 2...alt dette, og mere til er det mulig å gjøre noe med.
Vi må slutte å gjøre oss til ofre av samfunnet. Samfunnets grep for å redusere overvekt feiler mer og mer, dag for dag. Men vi trenger ikke å gjøre den samme feilen. Det er DU, og kun du som kan gjøre noe med situasjonen du er i. Ingen andre kan gjøre noe, det er du som må velge, og du som må si at nok er nok. Det er ikke andres skyld at vi er overvektige. Overvekten har en årsak, men vi kan ikke legge skylden på andre enn oss selv. Vi må selv vinne vår egen kamp. Endringer er ikke lett, og spesielt ikke endringer som går på livsstilen vår. Ingen skal si at det er lett, det er en beinhard kamp hver dag, men samtidig, så trenger faktisk ikke kampen bli så hard som du tror visst du velger å ta et skritt av gangen, og ta tiden til hjelp. Kan jeg klare det, så kan alle. Man må bare begynne et sted. Rom ble ikke bygget på en dag, vår kamp vil også ta tid. Vi må slutte å se på oss selv som annerledes, vi er som alle andre, vi er bare "en størrelse, eller flere for stor".

For dere som bor i Kristiansand, og omegn : Vi sees kanskje på Spring Rona i kveld kl.19.00? Eller på Spring Vågsbygd onsdag kl.19.00?



 

Sexy, eller komfort ?

Det lille under tenkte jeg å skrive litt om i dag, eller det store under, alt eller som :-) Undertøy er ikke bare undertøy, det er ikke " bare " å ta på seg noe, i alle fall føler jeg at undertøy er en veldig viktig del av velværefølelsen min. For meg er det viktig å føle meg vel under også, så jeg ikke føler at det buler, og at alt av ekstra håndtak, og valker blir synlige. At jeg prøver å finne riktig cup størrelse slik at ikke halve brystene henger ut. Ikke er det pent når cupen blir helt feil, og ikke føles det særlig behagelig heller. Man går stadig og løfter, og retter, og det stjeler masse energi, og man går rundt med en rød, illevarslende glorie over hodet. Undertøy ER vanskelig når man er en størrelse, eller flere for stor. Det å finne en veldig god bh som sitter som den skal, eller ei truse som faktisk går litt opp, og samtidig ikke ser ut som bestemor sine truser fra 50 tallet. Det er egentlig en hel liten vitenskap dette. Det skal stemme både oppe, og nede, man skal føle seg vel, og samtidig skal det også se litt pent ut. Ikke at det er undertøyet man viser frem i det man går ut døren, men det handler om hva man selv føler, og det er ens egen følelse som er viktig.

Jeg får mange henvendelser fra dere som leser bloggen min om nettopp undertøy. Jeg tror det er mange av dere som sliter med å finne undertøy som sitter slik at dere føler dere vel. Det blir faktisk litt sånn at når jeg finner undertøy som ligger oppunder 100% , så hamstrer jeg! Jeg tror det er mange som har fått seg en god latter i diverse reisefølger når jeg regelrett hamstrer truser på Føtex i Danmark :-) Jeg er sikker på at du også drar på smilebåndet akkurat nå. Du kan tenke deg når jeg ankommer en Føtex butikk med truser i blikket, og med truser i blikket baner jeg meg vei til undertøysavdelingen. Jeg kjenner regelrett panikken spre seg litt før jeg overhodet kommer til avdelingen fordi jeg kjenner på redselen av at trusene kanHvære utsolgt, eller utgått. Det hadde vært krise! Heldigvis gikk det bra denne gangen også når jeg nylig var en tur i Danmark. Trusene hang så pent på rekke, og rad, og jeg kunne puste lettet ut, finne størrelsen min, og hamstre i vei. La oss si det slik: det blir mer enn ett par truser med meg hjem fra Danmark. Det er jo ca bare en gang i året  jeg er der, så da må det handles!

Egentlig litt vittig at Føtex av alle plasser er blitt min undertøysbutikk når det kommer til truser, men det er altså her av alle plasser at jeg har funnet min favoritt. Jeg har aldri hatt bedre truser, og i tillegg er de veldig fine. Det er ingen selvfølge at man finner truser som både er gode, og fine. Ofte må man gi slipp på det ene....Ofte føler jeg vel at truser er kjedelige, og veldig bestemor stil når man må opp litt i størrelse, OG skal ha noen som sitter godt. Jeg liker ikke bestemor stilen, og når jeg først finner noen som virkelig er 100%, da er det bare å handle! Trusene på Føtex heter Stinna. Nå er der flere som heter akkurat det, men dette er den høyeste modellen, og det er sånn jeg liker trusene, at de går høyt opp, og dekker godt av magen. De trenger ikke være hold in, eller shape up, eller noe der omkring, men at de går litt oppover magen, det føles veldig godt. Trusene har i tillegg ett fint blondeparti nede ved beina, og de er utrolig fine. Finnes i både sort, og hvitt, og jeg har en god del av begge farger kan man si :-) De går opp til str. XXL, og det står vel 46/48 i disse, men jeg har en del ekstra på magen, og passer disse veldig fint. Så til alle dere som har spurt om tips til undertøy : Er du i Danmark, så bør du finne deg enten en Føtex butikk, eller en Bilka butikk, og hamstre Stinna truser, høy modell, med blonder - du vil bli så fornøyd. Koster ca 80 dkr stk, men verdt hver krone :-)

Der er mye lekkert undertøy i store størrelser, men ofte går lekkerheten utover komforten. For en spesiell anledning nå, og da, så kan man godt gi litt slipp på den gode komfortfølelsen, og ha det litt " ubehagelig ", men sånn i hverdagen, da gidder jeg ikke å ha det " ubehagelig ", da kjører jeg på en god velværefølelse, men at det likevel skal være pent. Jeg sliter med å kunne forstå at det er behagelig med stringtruser når man er en størrelse, eller flere for stor, i alle fall i det daglige. Det kan umulig være behagelig å ha på seg? En tynn strikk bak, og en liten flekk med stoff som egentlig ikke dekker der den skal fordi magen er bittelitt mye i veien? Det gir meg heller en følelse av å gå uten noe som helst om man ser bort i fra strikken som gnager, og bare irriterer, og absolutt sier i fra om at man har noe på seg :-) Eller de trusene som er så lekre, men som ikke vil sitte, de som bare sklir ned hele tiden, de med elendig strikk, og holdbarhet. Jeg er sikker på at mange av dere har kjøpt mange av disse fordi de er så fine, men så blir de bare irriterende vesener som blir liggende lengre, og lengre bak i undertøysskuffen. Hvor moro er det når man hele tiden må heise opp trusene, eller kjenne at de bare blir liggende ett, eller annet sted der nede, og man egentlig ikke får gjort noe med det annet enn å kjenne på følelsen av at mye ikke stemmer? Det er en liten vitenskap å finne noe som man blir tilnærmet 100% fornøyd med. For oss som har en del ekstra, så er det en del mer som skal stemme enn for de som har flate mager. Derfor er det ikke rart at jeg jubler for mine utrolig flotte, og ikke minst veldig gode Stinna truser fra Føtex. I disse får jeg alt jeg ønsker av ei truse :-)

BH'er er like vanskelig, eller i alle fall for meg. Når jeg får spørsmål fra dere om hvor jeg kjøper undertøyet mitt, så må jeg være helt ærlig på det, og si at jeg bestiller omtrent alt på nettet. Jeg sliter virkelig med å finne bh'er som er skikkelig gode både i omkrets, og i cup'ene. Jeg synes for min egen del at Lindex, Kappahl, og disse kjedebutikken som gledelig har undertøy også til oss store, at de ikke har bh'er til meg. Det er fordi jeg hater ordinære bh'er som aldri sitter som de skal, og ikke dekker det de skal, og fordi de ikke gir meg den gode velværefølelsen. Jeg vil ikke kjenne at jeg har på meg en bh om du skjønner. Mange ordinære, vanlige bh'er, de blir helt feil. Jeg må ha brede stropper slik at stroppene ikke gnager meg i skuldrene, jeg må ha gode cup'er, og helst med bøyler, og jeg vil gjerne at de dekker, eller klemmer inn valkene som ofte dukker opp bak fordi bh'en ikke sitter som den skal. Det er ett slit å finne en bh som oppfyller alt dette. Jeg synes ofte de vanlige bh'ene også lager fine valker på ryggen som igjen blir synlige under overdelen. Jeg kjenner liksom valkene tyte ut der bh'en stopper. Høyst sannsynlig fordi bh*en ikke er riktig, men jeg hater følelsen av valker her, og der. Jeg vil aller helst ha noe som dekker over de, ikke sånn shape up altså, det er ikke så behagelig annet enn i spesielle situasjoner, men bare å ha noe som dekker, det er sånne bh'er jeg vil ha, og den perfekte har jeg ikke funnet i noen butikker. Undertøysbutikker går ofte ikke opp så høyt, men heldigvis er det noen som er gode på store størrelser.

Jeg eier ikke mange ordinære bh'er. Jeg har ett litt sånn hat forhold til de, og jeg vil vel ikke bli go' venn med den type bh'er før jeg har fått bort valkene på ryggen. Egentlig kommer valkene på ryggen kun frem om jeg prøver en ordinær bh, og jeg hater valker! Det er ikke pent når de tyter både her, og der bak på ryggen fordi bh'en strammer, og er i feil størrelse. Ikke pent, og ikke behagelig! Jeg har derimot funnet mine favoritter hos Miss Mary of Sweden. Høres sikkert litt sånn bestemor aktig ut for de av dere som ikke kjenner til nettstedet, men Miss Mary har masse lekkert! Her er det noe for alle, også for de av oss som gjerne vil ha noe annet enn de vanlige bh'ene. Miss Mary er utrolig gode på passform, og de går ganske høyt opp i størrelse. De har også en bh skole på nett slik at man kan lære litt om hvordan man egentlig finner den riktige bh'en. Man tror man er en størrelse, men kanskje bør man endre omkrets, eller cup størrelse for å finne den riktige. Ofte velger man for liten cup, og der er da det fort kan tyte litt ut fra bh'en, noe som ikke er pent.


Bh topper fra Miss Mary - min store favoritt :-)

 

Jeg har lagt min store elsk på bh topper. Det er mest det du finner i mine undertøysskuffer. En topp med bh, det er behagelig å gå med! Ingen shape up effekt i selve toppen, men bare mykt, deilig stoff, og så er det ofte cup'er med bøyler. Mye kommer også nå uten bøyler, og det er synes jeg også går veldig fint selv om jeg liker bøyler best. Når man bruker bh topper, så slipper man at bh'en strammer over ryggen, og man slipper å ha valker tytende ut bak på ryggen. En helt perfekt oppfinnelse for min smak, og dekker mine behov nærmest 100%. Det finnes helt klart ulike typer bh topper også, og de med shape up effekt blir for heftige for meg. Det å gå å kjenne et plagg stramme alt av innvoller, det er ikke behagelig, men sak, og behag. BH toppene er ofte også veldig fine med ett godt, og pent stoff i selve toppen, og ofte med blonder på cup'ene. Noen foretrekker korsetter, eller bodyer, men da må de for min del være uten knepping i skrittet. Det er en hel jobb å skal hekte av kneppingen når man må på toalettet, så derfor går jeg for bh topper, og jeg er på desperat jakt hver gang Miss Mary kommer med ny katalog :-) Finner jeg en jeg liker, så blir det ofte både to, og tre som blir bestilt. Ofte er det jo ulike farger også å velge mellom sånn at ikke alt føles helt likt :-) Undertøyet fra Miss Mary koster litt, men absolutt ikke mer enn det gjør på en undertøysbutikk, men de ligger over kjedebutikkene. Kjenner du ikke til Miss Mary, og du sliter med å finne godt undertøy, så vil jeg anbefale deg å ta en tur innom nettbutikken deres. Har du gode tips til butikker, eller nettbutikker som er gode på undertøy i store størrelser, så legg gjerne igjen en kommentar på bloggen :-)

Den store smellen

Så har jeg gått på en " smell " igjen. Verdens beste smell sånn sett, og jeg innrømmer det glatt : her er jeg svak! Ett av mine svakeste punkter er definitivt klær. Det er litt av en jobb og bare gå forbi klær som roper så høyt på deg. Klær som tar all oppmerksomheten din fordi det er så lekkert! Du ser deg selv i plaggene, og istedenfor å ta en hard, og intens kamp, så lar du deg friste, du taper kampen uten kamp.  Noen kamper er liksom ikke verd å ta :-) Shopping går litt i perioder, trodde jeg i alle fall, men jeg føler shoppinggenet mitt er på aller høyeste nivå for tiden. Vet ikke hvorfor, og har egentlig ikke brukt så mye tid, og energi på å finne det ut heller - som sagt : noen kamper er ikke verd å ta så lenge man har kontroll :-)

Denne uken var vi på en liten roadtrip litt vestover i fylket. Jeg digger Vanse, og tar gjerne ett årlig besøk her. Vanse som er mini USA er jo en opplevelse i seg selv, og når man er på Brooklyn Square, så føler man jo at man er i USA for ett lite øyeblikk. Trunken er en flott butikk som ligger i Vanse. Ikke at det var der jeg gikk på den store smellen, men Trunken har alt en norsk amerikaner trenger for å føle at de er " over there " selv om de er i Vanse. I tillegg har Trunken masse flott interiør, og interiør er jo en annen stor interesse jeg har. Det perfekte speilet som jeg er på jakt etter til ei lita gang vi har, det fant jeg sånn sett her, men....i feil størrelse. Noe så fortvilende, og irriterende! Så det ble noen gode lys med ulike, nydelige dufter, en lang liste over butikker med stormote i USA til roadtrip'en vår neste år, og real american popcorn :-)

Når man først er vestover, og skal hjem igjen mot Kristiansand, så kan jeg ikke kjøre forbi Lyngdal. Jeg liker Lyngdal. Liten, men likevel akkurat passe stor. Jeg savner interiørbutikkene som var her, men samtidig, så ligger favorittbutikken min i Lyngdal, så første stopp også denne gangen ble Nais. Jeg har skrevet om Nais tidligere, og jeg håper mange av dere har tatt dere en tur hit i løpet av sommeren. Visst ikke, så må dere ta turen nå som høstvarene definitivt er på vei inn, og høsten har mye spennende å by på også når det kommer til klær. Selv om vi nå etter hvert skal gå fra de lekre sommerfargene, og over i de mørke fargene, så er det likevel mye lekkert av farger også i høst. Der kommer en del sennepsgult, litt lilla, og burgunder, der kommer litt farger, og det er herlig å se at vi ikke bare trenger å ta på oss sort, og grått. Nais er min favorittbutikk av flere grunner. Butikken er stor, og bugner av klær til alle aldre, og smaker. Butikken har veldig mange forskjellige merker, og det er for de fleste lommebøker. De satser litt friskt på en del, og våger å ta inn klær, og merker som er spenstige. Man kan finne klær som ikke alle har. Det er utrolig fint og kunne gå rundt i en så stor butikk uten å skubbe borti andre kunder som er på leting etter nye klær. Butikken er flott, den ønsker oss velkommen, og har en utrolig god atmosfære. I tillegg er det flotte Barbro som driver Nais, og hun er bare skjønn! Så serviceinnstilt, alltid så blid, og imøtekommende. God til å hjelpe, god til å se hva man kan passe, og alltid tid til en prat. Vil man vandre rundt alene, så får man lov til det, og akkurat det er også en fin ting. Jeg liker ikke klegger av noen selgere som hele tiden er etter deg, og skal finne alt mulig som du bare MÅ ha.

Så til den store smellen. Jeg gikk på en ny, stor jakkesmell. Skapene mine er fulle av jakker, og det til alle årstider. Jeg tør ikke si hvor mange jakker jeg har, men det er mer enn 10, og mindre enn 50 :-) Jeg har jakker til enhver anledning, og alle er jo så fine at jeg ikke kan kvitte meg med de heller. Her er jakker til hverdag, og fest, til skogsturer, og byturer. Jeg klarte jo å få med meg to jakker hjem fra Sverige tidligere i sommer, og trodde jakkefornuften nå ville sette en stopper for flere jakker, men den fornuften har jeg innsett at jeg mangler.. På Nais hang nemlig den lekreste jakken. Den ropte så høyt på meg at jeg tror alle i Lyngdal nærmest hørte det. Det var det første plagget jeg så da jeg kom inn i butikken - der, litt høyt oppe på veggen, der hang den, den nydeligste ytterjakken fra Boheme! Du ser på bildene hvordan den ser ut. Er den ikke lekker? Den er veldig meg, og i lekre farger! Boheme er veldig god på passform, og de er flinke på det som skiller seg litt ut. Jeg kjenner at jeg gleder meg stort til å begynne å bruke den! Jeg må jo alltid vurdere, og tenke når jeg skal kjøpe noe nytt. Jeg bruker ofte lang tid på å bestemme meg...selv om jeg innerst inne vet hva det blir til :-) Akkurat denne jakken koster litt, men dette er kvalitet, og den spesielle jakken som jeg gjerne ønsker meg. Jakken fra Boheme ble med meg hjem, og jeg er svært fornøyd med kjøpet :-)

Mitt favorittmerke når det kommer til overdeler er utvilsomt Pont Neuf. De er så utrolig flinke på passform, og design, og dere kan glede dere til høstens kolleksjon fra Pont Neuf! Den er virkelig lekker!! Så mye flotte farger, så mange flotte designs! Pont Neuf er ikke bare stormote heller. De selger alle sine klær fra str. 36, og opp til 3 XL som tilsvarer 54/56. Jeg skal vise dere høstens kolleksjon fra Pont Neuf  veldig snart. Foruten Pont Neuf, så er jeg også innmari glad i MAT. Både Pont Neuf, og MAT er merker jeg ikke har hatt så mye erfaringer med før den senere tiden. Pont Neuf har jeg vel kjent i ett godt år mens MAT nå nylig. MAT er faktisk fra Hellas, og det overrasket meg veldig. Jeg hadde ikke sett at Hellas var et land som produserte stormote. MAT er i likhet med Pont Neuf, og Boheme innmari flinke på passformer, og design. De er flinke til å lage det kvinnelig. Høstens kolleksjon fra MAT er også innmari lekker! Jeg har fra før av to plagg fra MAT, og på Nais tidligere denne uken, så kjøpte jeg den lekreste tunikaen! Du ser den på bildet. Sort av farge, men med en lekker, og spesiell design. Jeg liker det som er litt annerledes, og som i tillegg sitter fint. MAT er i likhet med Pont Neuf, klær som ligger sånn middels prismessig når det kommer til stormote. Det er ikke plaggene man fyller opp garderobeskapene med, men det er plagg som passer formen din, det er lekre farger, og design, og det er plagg som ikke alle har. Det er klær for oss kvinner som gjerne vil være kvinner :-)



Fornøyd og glad forlot jeg Lyngdal, og Nais med jakke fra Boheme, og tunika fra MAT. I tillegg fikk jeg en god prat med Barbro. Jeg kjenner at selv om sommeren fortsatt er her, så er det godt å fylle garderobeskapene med nye klær, selv om det er høstklær. Jeg liker høsten, og ser frem til kveldene med levende lys når mørket faller på. Høstens stormote består av mye lekkert, så ta turen innom butikkene for å se alt det fine som nå henger klart for en høst, og vinter. På en måte er det godt at Nais ligger i Lyngdal, for det blir jo ikke at man tar turen flere ganger i uken, men heldigvis ligger den ikke mer en time unna, så det er bare en fin kjøretur :-) Jeg må ta med at også interiørinteressen fikk sitt på vårt lille Lyngdalsbesøk. Bordet jeg har jaktet på, ett nydelig, lite glassbord som har vært utsolgt overalt, det fant jeg i Lyngdal! Helt tilfeldig stakk vi innom Gla' pris, egentlig bare fordi vi ikke hadde vært her før, og der, helt ute av det blå, der stod glassbordet mitt! Jeg hadde aldri forventet å finne bordet der, så jeg holdt jo på å svime av i ren glede :-) En vellykket dag, om ikke for lommeboka, så for meg :-)

Om du vil følge Nais på Facebook, så kan du gjøre det her : https://www.facebook.com/naisbutikken/?fref=ts

Pæreform, og det hersens fettet!

Fett som ikke vil forsvinne? Nei, du, jenta mi, fett forsvinner om du bare gidder og gjøre en innsats....For det er jo det man tror, at fettet forsvinner bare man gjør en skikkelig innsats? Det fettet som sitter bom fast, det som alltid bare er der, det sitter bom fast fordi man ikke har vilje nok til å klare å gjøre noe med det...så enkelt, og så greit! Eller er det så enkelt? Er det mangel på vilje som er årsaken til at en del av dette hersens fettet aldri vil forsvinne bort fra kroppen, og ut av syne? Endelig ser det ut som om det settes ett utrolig viktig fokus på en kronisk sykdom som de fleste vet altfor lite om, en sykdom svært få leger vet nok om, og en sykdom som ikke alle vet at de har. Sykdommen har vært en glemt sykdom, en sykdom ingen norske leger tenker på, eller har nok kunnskap om - fett er ikke bare fett! All overvekt har en årsak, det har jeg skrevet om mange ganger før, og en av årsakene heter Lipødem.

Jeg ante ingenting om lipødem da jeg begynte med lymfedrenasje pga av ødemet i beinene mine. En svensk fysioteraput som var på besøk hos min fysioteraput var ikke i tvil da hun så meg, og så beina mine -  Jeg hadde både lipødem, og lymfeødem. Lipødem hadde jeg kort lest litt om, men etter jeg fikk diagnosen, så måtte jeg begynne å lese meg opp på hva dette egentlig var. Jeg tok meg selv i å nikke gjenkjennende, jeg fikk flere aha opplevelser, og jeg fikk mange svar på hvorfor mine bein var som de var, og hvorfor ingenting skjedde med beina selv om jeg hadde mistet så masse vekt. Jeg har så mange ganger vært frustrert, og sint fordi vekta sitter dønn fast i beina! Vel, noen cm har jeg jo gått inn, og jeg er jo fornøyd med at det har skjedd endringer, men normalt, så skulle det ha skjedd så mye mer når man mister mye vekt. Jeg hadde vel slått meg til ro at jeg var blant de unormale, og at jeg pga mitt lymfeødem bare måtte godta at beina er som de er. At jeg har lipødem gir meg svar på hvorfor beina ikke går ned i takt med resten av kroppen. Jeg vet hvorfor de er som tømmerstokker, og jeg vet hvorfor fettet sitter dønn fast.

Jeg tror det er mange kvinner som har lipødem. Lipødem rammer i hovedsak kvinner, hvorfor vet man vel ikke sikkert, men det sees på som en kvinnesykdom. Svært få menn blir rammet. Raskt fortalt, så er lipødem en kronisk sykdom i fettvevet, og lymfekanalene. Sykdommen gir deg ofte en " pæreform." Lipødem kalles også ofte for smertefullt fettsyndrom, for sykdommen, den er til tider virkelig smertefullt. Jeg har mye smerter i beina, i tillegg til store hevelser som også kommer av lymfeødemet. Lipødem er fettet man ikke kan slanke bort. Lipødem karakteriseres som overflødig fettvev, spesielt ved hofter, og bein, av og til også armene. Det er bilateralt ( på begge sider av kroppen ), og det er symmetrisk. Man får ofte hevelse i beina, men føttene hover ikke. Der går det ofte ett klar skille...hovne bein, normale føtter.

Når jeg nå vet såpass mye om lipødem som jeg gjør, så ser jeg jo helt klart at jeg har hatt lipødem hele livet. Mine bein har alltid vært hovne, og alltid vært større enn " normalt ."  Beina var til tider vonde, og jeg fikk lett blåmerker. Jeg ser jo nå også alle de andre symptomene som tilsier at jeg har hatt det gjennom hele livet. Ingen visste om lipødem da jeg var barn, og ungdom, og jeg ser at hadde man visst om dette de årene tilbake, så kunne mye ha vært gjort, men jeg er i dag for hardt rammet til at beina noen gang vil bli " normale " igjen. Jeg tenker man skal være litt obs om man føler at ting ikke er som det skal være, og selv om ikke alle får alle symptomer, så er der en del som man kan være litt oppmerksom på. En ting veldig mange opplever er nettopp det jeg skrev lengre oppe i innlegget, nemlig at overkroppen ofte er slank, mens underkroppen utvikler fettansamlinger. Jeg tenker ellers at dette er viktige ting å være obs på :

Disse er symptomene som har blitt rapportert mest i vitenskapelige undersøkelser. Ikke alle pasienter har alle symptomene.

  • Symmetrisk presentasjon, i begge bena
  • Overfølsom for berøring, smerte i vevet i bena ved hvile, gange og når man blir berørt
  • Fettansamlinger over, under og på innsiden av kneleddet, og på den ytre delen av låret
  • Tap av elastisitet i huden 
  • Ikke stående grop i ødemet ved berøring i tidlig fase, kan bli til såkalt lipo-lymfødem
  • Pasienten får lett blåmerker
  • Lavkalori diett har ingen påvirkning på fettansamlingene
  • Negativt Stemmer-tegn, det vil si at man kan løfte huden på foten eller hånden uten at underliggende vev følger med
  • Begynner ofte under puberteten, ved graviditet eller ved overgangsalder
  • Føtter og hender er vanligvis uberørte av sykdommen inntil siste fase
  • Overkroppen er ofte slank, mens underkroppen utvikler fettansamlinger
  • Pasienten blir mindre førlig ettersom tiden går og hvis sykdommen ikke blir behandlet​

Kilde : Lommelegen


 

Lipødem har ulike stadier. Sykdommen blir delt inn i 4 stadier.

Stadium 1: Glatt hud. Hevelse blir verre ettersom dagen går og blir bedre ved hvile og ved å heve bena. Blir bedre ved behandling

Stadium 2: Huden har små groper. Pasienten kan få lipomer. Eksem og rosen kan være tilstede. Hevelse blir verre på slutten av dagen, og blir ikke alltid bedre ved hvile og heving av bena. Kan bli bedre ved behandling.

Stadium 3: Hardere bindevev med fibrosklerose. Hevelse i bena konstant. Store mengder skinn og fett som henger. Ikke fullt så lett å behandle, og noen metoder er ikke lenger virksomme.

Stadium 4: Fibrosklerose og elefantiasis (elefantsyke). Konstant hevelse. Store mengder skinn og fett som henger. Lipo-lymfødem med lymfødem tilstede i tillegg til lipoødem. Vanskeligere å behandle.

Kilde : Lommelegen


 

Norske leger vet altfor lite om lipødem. Lipødem ble først beskrevet i USA på 40 tallet, men fortsatt er det en lang vei å gå. Lipødem kan ikke kureres. Man må leve med sykdommen, men man kan få bedre dager ved riktig behandling. Trening, og kostholdet er to viktige ting. Kompresjonsstrømper, og andre kompresjonsplagg er veldig viktige støttespillere. I de fleste andre land enn Norge, så kan man også foreta medisinsk fettsuging. I Norge ansees det som for eksprimentelt, og man må betale for inngrepet selv om man velger å reise utenlands for å foreta en fettsuging. Dette er kostbart, og begrenser naturlig nok mange fra å kunne gjøre det. Dette er en sykdom som vi ikke vet mye om. Noen tror den er veldig sjelden, noen rapporterer at den kanskje er vanlig i så mye som 11% av kvinner.

Fett er ikke bare fett. Noe fett vil ikke forsvinne uansett hvor flink du er til å gjøre alt riktig. For min del, så hemmer lipødem/lymfeødemet mest i forhold til å vise beina mine. Jeg går ikke i svømmehallen, jeg bader ikke i nærheten av en mange andre, hater badedrakter,  jeg går aldri i shorts, eller skjørt/kjoler som ikke er fotside, og jeg må alltid ha god vidde i buksene mine. Jeg aksepterer at beina er som de er, men det betyr ikke at jeg har lyst til å vise de til hele verden av den grunn. Jeg kjenner jeg stadig tar skritt i en mer riktig retning, men det vil ta tid, men jeg er fornøyd med de små skrittene jeg stadig klarer å ta. All overvekt har en årsak, det er kanskje på tide å slutte å dømme når man ikke kjenner ikke historien..
Vi er mange, vi har vårt å stri med, og vi trenger ikke sårende blikk i tillegg !! Det er dessuten ingen som skal oppleve sårende blikk for hvordan vi ser ut - kroppen er faktisk en gave uansett form, og størrelse :-) Visst du tror at du kan ha lipødem, så ta kontakt med fastlegen din. Vet han ikke noe om sykdommen, så er det hans oppgave å finne ut mer for å hjelpe deg!

 

Avtalen med meg selv

Hverdagen er tilbake for de fleste, og jeg synes hverdagen er ett herlig sted å være! Det er hverdagen det er flest av, og det er så viktig å gjøre hverdagene gode. Det er innmari godt med disse avbrekkene, og avbrekkene er viktige. Det å gjøre noe annet enn man gjør i hverdagen, det å komme seg bort, og oppleve nye ting, det å slappe av, og nyte på en helt annen måte, det er også utrolig viktig. Om man ikke drar til den andre siden av kloden, så betyr ikke det noe, det viktige er avbrekkene, opplevelsen av nye ting. Jeg synes alltid det er godt å komme bort litt, og så er det veldig deilig å komme hjem igjen også. Jeg er blitt veldig flink til å fylle hverdagen med mange gode ting, og jeg synes også jeg er flink til å fylle dagene med varierte ting. En god venn av meg så forleden dag : Heidi, jeg lever ett typisk A4 liv, men for ett godt, trygt og fint liv det er. " Jeg er enig. Det føles godt når man er der at man ikke må jage, og kave for å rekke alt mulig, og selv om mye er vaner, og man gjør mye det samme, så synes jeg disse dagene er veldig gode :-)

Tilbake til hverdagen som nå er her. Etter at Norge har vært litt på brems i noen uker, så er de fleste maskiner i gang igjen. Det er den også for meg. Sommeren har vært både fin, og trist. Vi har hatt mange flotte opplevelser, og mange fine turer, men sommeren har også være preget av stor sorg da vi mistet vår store kjærlighet, Dean den 6.juli. Tapet av Dean har vært tungt. Dean som alltid var der, som alltid var med oss, alltid så glad, og fornøyd, Dean som var en del av familien vår - nå er han ikke her, og selv om dagene går videre, og ting blir bedre, så er det fortsatt ett enormt savn, og mange tårer. Ellers har sommeren vært helt ok når det kommer til trening. Jeg har klart å vedlikeholde stort sett, og jeg tror jeg skal slippe å føle meg som et slakt når gruppetimene for overvektige snart starter opp igjen. Trening er ferskvare, og det går ikke lange tiden før formen er rimelig på bånn dersom man har ett lite opphold. Jeg tror de fleste har kjent på den følelsen mer enn en gang. Man er så flink i en periode, og kjenner at formen faktisk blir bedre, men så blir det en pause av en, eller annen grunn, og så er man tilbake på bunnen igjen. Den evige runddansen der, den er kjip. Vi fikk vel streng beskjed fra Lene på Spring da gruppetimene våre tok sommerferie om at vi måtte være flinke på å vedlikeholde treningen. Det er lett å droppe det når det er sommer, og ferie, men jeg kan vel si meg sånn tålig fornøyd med å ha klart ett par treninger i uken i sommer.

Nå som hverdagen er i gang igjen for de fleste, så er det også mange som igjen skal brette opp armene, og starte sitt nye liv. Vi kjenner til dette alle sammen, gjør vi ikke :-) Denne høsten er nok ikke noe unntak...men kanskje målet denne gangen skal være å lykkes med planene sånn at armene forblir oppbrettet? Etter å ha slitt så mye i så mange år, så skal jeg aldri tilbake. Jeg er ganske sikker på at rutinen jeg har kommet inn i, at den vil holde seg. Om ikke på topp hele tiden, så er jeg rimelig sikker på at jeg ikke skal tilbake til livet, dagene , og vekten jeg hadde før. Det er jeg såpass trygg på fordi jeg har fått mye av det mentale på plass. Hodet, og jeg, vi samarbeider på en helt annen måte enn før. Trening er blitt mer glede enn ork, og da har jeg to viktige ting på plass som gjør at jeg er sikker på å holde meg i tøylene. Oppturer, og nedturer vil det bli. Livet vil sikkert til tider være en berg, og dalbane, men jeg føler meg sikker, og trygg.

En uhyre viktig ting for å lykkes med endringer, det er å sette seg realistiske mål. Vi er vanedyr, og skal alltid starte de store endringene i august, og i januar, og alltid på en mandag :-) Hva skulle vi ha gjort uten mandager dere :-) Vi som har kjempet kampen mot vekta i mange år, vi vet at vi også i alle år har satt urealistiske mål. Målene har vært altfor høye, og altfor uoppnåelige. Vi mister fort motet når vi ikke klarer å gå ned så mye som målet var, for vi skal ikke bruke god tid. Vi skal ned en hel haug på kortest mulig tid, koste hva det koste vil! Vi tar i bruk de verste nazimetoder mot oss selv. Vi blir gretne, deprimerte, sultne, og lei før vi egentlig har startet. Så er det ned i kjelleren med et brak, og så vet man aldri helt hvor lenge man blir der før man klarer å karre seg opp igjen for å sette nye hårete mål som nok en gang ikke er realistiske. Vi er stokk dumme! Jeg blir jo nesten flau over å innse alle feilene jeg har gjort i mange, mange år. Vi har brukt år på å bygge kroppen ned, og være alt annet enn snill med den, og så tror vi faktisk at kroppen kan fikses på en, to, tre? Vi er ikke så dårlige i matte at vi ikke kan legge sammen en pluss en. Det går fint å miste en hel haug på kort tid om man slutter å spise, men er det ett sånt liv man ønsker, og vil man klare å holde seg? Svaret er nei!

Da jeg fikk hjelp til det mentale, så ble jeg bedt om å lage meg en måltavle. Denne måltavlen har jeg fortalt om i ett tidligere blogginnlegg. Hva var mine mål for de neste årene? Hva ønsket jeg for meg selv, og hva ønsket jeg for mine nærmeste? Det var en litt vanskelig oppgave i starten det og skulle se såpass langt frem i tid, men jeg fikk lagd måltavlen, og dette er vel ca 1 1/2 år siden, og når jeg kikker på den i dag der den ligger ved siden av pc min, så kan jeg overlykkelig konstatere at det meste på måltavlen allerede er oppnådd, og resten er i ferd med å gå i boks. Da jeg skrev den så jeg noen år frem, det gikk ikke så lange tiden før mye var oppnådd, og det gir jo en helt fantastisk følelse. Nå skal jeg skrive en ny måltavle med nye mål som ligger der fremme, og jeg gleder meg. Jeg vil oppfordre dere alle til å starte høsten med å lage deg din egen måltavle hvor hovedfokuset er på deg, og det du ønsker for de neste årene. Hva ønsker DU å oppnå? Hva er viktige ting for deg og lykkes med? Heng den på kjøleskapet, ha den på kontorpulten på jobb, eller ved pc'en hjemme - ha den et sted hvor du stadig kan se den, og lese målene dine. Ei måltavle er ett fantastisk verktøy!

For å være sikker på at høsten skal bli god treningsmessig, og for å være noe mer sikker på at ting ikke skal skli ut, så har jeg nå laget meg en treningsavtale med meg selv. Det er lov å smile, for det gjør jeg også, men en sånn treningsavtale med meg selv, den er viktig for meg. Svart på hvitt, så har jeg laget en avtale om hvordan ei treningsuke skal være. Jeg har de faste timene med overvektsgruppen, men jeg må være flink og ha andre faste treninger også. Planen at jeg har en, eller annen form for trening hver dag. Unntaket her er helgene hvor tur nok blir mer hovedfokus enn ren trening. En avtale forplikter selv om det er en avtale med deg selv. Da ser du hele tiden hva du har blitt enig med deg selv om, og du ser hva målene for hver uke er . Avtalen er underskrevet også...av meg selv, så jeg har nå noe som forplikter mer enn om planene bare var i hodet. Avtalen gjør også at jeg ikke " glemmer " hva ukens treningsplan er. Det er selvsagt rom for endringer, men da er det endringer av treningstype, ikke at jeg dropper å trene. Jeg er utrolig fornøyd med den skriftlige avtalen jeg har laget, og som er ferdig signert :-)  Det er også en avtale som er mulig å følge, og som pr. nå er realistisk og kunne gjennomføre. Mandag 22.august trer den i kraft - alltid på en mandag vet dere :-) Jeg er så klar, og så motivert for en god treningshøst ! Jeg vet jeg vil få en treningspause en del dager i oktober, men da er det turer som gjelder de dagene jeg ikke kan trene. Det er en innmari deilig følelse å kjenne seg så klar, og det er en innmari god følelse og kjenne på at dette er realistisk, og noe jeg kan gjennomføre. Det er godt å kjenne at jeg gleder meg til å komme skikkelig i gang med trening igjen. Det som før var et ork - det er nå faktisk et snev av glede!



 

Hallo verden - her er jeg!

Jeg innrømmer det glatt - søndager har aldri vært min favorittdag. Jeg har vokst opp med at søndager er dager hvor man skal hvile, og egentlig ikke gjøre noen ting. Vel, vi gikk jo på turer, og på besøk, men på søndager gjorde man aldri noe i huset annet enn å lage middag, man hang aldri ut klesvasken, og man skulle ikke gjøre noe som man så på som arbeid. Heldigvis har ikke jeg videreført dette :-) Klart søndager er fine dager hvor man kan gjøre mye mer sammen enn man kanskje ellers gjør. Det er dager hvor man kan komme seg ut, og gjøre helt andre ting, eller bare sitte med beina på bordet med den beste samvittighet. Likevel har det alltid vært noe med disse søndagene.... Da jeg var yngre var alltid søndag en bånn kjedelig dag. Det skjedde aldri noe på en søndag. Foreldrene mine hadde søndag som avslapningsdag etter ei uke med jobbing, og kanskje var det dagen for familiebesøk, noe som heller ikke alltid var like spennende. Jeg kunne aldri sove lenge selv om det var søndag, noen unntak var det jo, som de søndagene hvor man hadde vært på byen kvelden før. Disse søndagene kunne det jo være godt å sove noe lengre, men jeg var jo aldri fyllesjuk som avholdskvinne, så det var jo grenser for hvor lenge man skulle sove. Jeg har aldri kunnet sove for lenge... jeg har alltid vært redd for å gå glipp av noe :-) Jeg må ha mest mulig ut av dagen... men søndager, de har aldri vært mine favorittdager....Nå som man er voksen, så er søndager blitt fine dager, men for mange rød dager, det liker jeg ikke :-) Søndager står jeg opp like tidlig som jeg gjør ellers i uken, og jeg elsker å stå opp tidlig!

Søndager er for meg er i dag bla en dag for velvære, og egenpleie. Som en størrelse for stor, så har jeg alltid vært opptatt av velvære. Det er nok ikke fordi jeg alltid har vært en størrelse for stor at velvære har vært viktig for meg, men kanskje har det likevel vært ekstra viktig.  Jeg har alltid tenkt at selv om jeg er stor, så skal jeg ikke la være å føle meg vel. Jeg tror dessverre mange overvektige egentlig har gitt litt opp når det kommer til seg selv, og det å ta vare på seg selv. Man sliter så med dårlig selvbilde, og negative tanker rundt seg selv at man ikke orker å tenke tanken på å føle seg vel.  Mange orker ikke å kle seg pent, eller bruke litt tid på egenpleie...det er liksom ingen vits i det tenker mange. Jeg har møtt, og snakket med så mange overvektige kvinner som ikke orker å bry seg fordi de føler seg så tjukke, feite, og stygge... de føler at det ikke er noen vits i å prøve å gjøre det umulige mulig. Jeg blir skikkelig lei meg når noen sier slikt... men for all del, jeg har tenkt slik selv mange ganger... men selv om jeg har tenkt det, så har jeg likevel gjort de tingene som føles godt for meg selv. " Jeg skal bare pynte litt på elendigheten " er vel et uttrykk de her hjemme har hørt noen ganger når jeg skal i gang med å sminke meg... for meg er velvære, og egenpleie utrolig viktig. Selv om man føler seg som en dass med alle de ekstra kiloene, og man ofte føler seg som en vaggende flodhest, så føler jeg i alle fall det gjør godt og kunne bruke litt tid på egenpleie. Det føles godt, det gjør godt, og det gir en god følelse etterpå - det er den gode følelsen man selv føler på som er så viktig å kjenne! Den betyr så mye!

I tillegg til den daglige hudpleien, så er søndager de dagene jeg ofte setter av til det lille ekstra, og det man som regel ikke gjør mer enn en gang i uken. Jeg skal være ærlig på at jeg i alle år har vært veldig flink til å ta vare på huden min. Jeg renser ansikt morgen, og kveld, og jeg bruker en rekke produkter hver dag. Ikke det at jeg tror jeg slipper unna alt som heter rynker fordi jeg er flink med huden, men at jeg har vært flink i så mange år, det har gjort at jeg har forebygget en del, og det har gjort at huden min er fin. Det er ikke få ganger jeg har fundert på hvorfor i all verden jeg ikke har vært like flink til å ta vare på kroppen min som jeg har vært til å ta vare på huden min. Det er liksom liten, eller ingen fornuft i å ta så godt vare på huden som jeg gjør, og så bare se bort i fra at man har en kropp som trenger minst like mye pleie. Da er man tilbake til dette forskrudde hodet igjen, men det er klart at hudpleie er en lettere jobb å gjøre enn kampen mot kiloene :-) Dessuten skal man vel være fornøyd med at man har vært flink på noen områder. Her er det renseprodukter, kremer, øyeserum, øyekrem, ansiktserum,peelinger,  og jeg vet ikke hva jeg ikke bruker av produkter, men kroppen, den har vel ikke fått den samme pleien. Den har blitt skrubbet, og fått god kroppskrem, men viktige ting som aktivitet, det har vel ikke akkurat vært prioritert......Heldigvis er det aldri for sent å endre, og jeg er veldig glad for at endringen er i gang, og at jeg i dag prioriterer helt annerledes enn jeg gjorde før.

Søndagene er dagene for å rense huden, og legge maske. Søndagene er dagene for hårkur, stell av føtter, og velvære på hendene. Det er en tid som kun er min, og søndagsmorgener er fine dager og bruke til velvære, og egenpleie. Det er en så utrolig god følelse det og sette av tid til seg selv, og bare nyte, og føle. Man føler seg som en helt ny person etter hjemmespa, og det å være i denne deilige spahimmelen, det gjør utrolig godt for både kropp, og sjel. Av og til tar jeg meg også tid til massasje. Jeg gjorde aldri det før. Jeg var altfor flau over kroppen min til at jeg våget meg inn på steder som tilbød massasje... lysten var alltid stor, men kiloene begrenset meg. Etter at flotte Marie på BioTeam startet med aromaterapi, så klarte hun å få meg til å bli trygg på massasje, og trygg på at selv om kroppen var stor, så var det ingen andre enn meg selv som brydde seg om det. Hun fikk meg til å tenke nytelse, hun fikk meg til å slappe av, og hun fikk meg til å føle hvor viktig det er å gjøre noe godt for seg selv i blant. Nå bryr jeg meg svært lite om at jeg har en stor kropp når det kommer til rygg/nakke massasje - jeg tar aldri full kroppsmassasje annet enn om det er Marie som gjør det....Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang skulle la noen massere hele kroppen min, men er man trygg på personen som gjør det, så fungerer det faktisk veldig bra det også. Man ligger litt på nåler den første gangen, og klarer ikke helt å slappe av, men så blir man trygg fordi personen som gjør massasjen lar deg føle deg trygg....Nå som Marie har sluttet med massasje, så er det lenge siden jeg har gjort dette. Det er ikke bare å finne en person man kan føle seg trygg på....jeg er jo ikke akkurat den som stolt viser frem kroppen til hvem som helst.....

Hvorfor skal vi overvektige begrense oss selv så utrolig mye? Hvorfor skal ikke vi prioritere å ta vare på oss selv like mye som alle andre? Jeg tror dørstokkmila er veldig høy for mange når det kommer til å la andre se, eller ta på kroppen vår. Vi misliker kroppen så sterkt, og da vil automatisk alle andre også gjøre det. Jeg tror det å ta massasje er noe mange vegrer seg for. Jeg har vært der selv, og kjenner alle følelsene. Jeg har også vegret meg masse for å ta fotpleie fordi jeg er så flau over tømmerstokkbeina mine. Jeg har sittet på nåler mange ganger, og bare ventet på at teraputen skal bli ferdig. Med lymfeødem er det viktig med fotpleie, så jeg har gjort det i mange år, men det har ikke alltid vært noe jeg har sett frem til. I dag har jeg funnet to fotteraputer som jeg føler meg trygg hos, og som jeg kan vise beina til uten at jeg føler på flauhet, og skam. Det er ikke alltid like lett å tenke at det er en årsak til at beina mine er som de er, men finner man fagfolk som man føler seg trygg på, så glemmer man alle de negative tankene man hadde. Vi overvektige skammer oss for mye, og vi lar kiloene begrense oss fra å gjøre de gode tingene for oss selv. Vi glemmer ofte å være gode mot oss selv, og man tillater seg ikke å kjenne på de gode følelsene som også finnes. 

Jeg er veldig opptatt av velvære, og egenpleie, og i dag kan jeg også stolt si at jeg også er opptatt av trening, og fysisk aktivitet. Hvem skulle trodd at jeg skulle kunne skryte av det siste :-) Jeg har opp igjennom årene også alltid vært opptatt av å kle meg pent. Ikke for å skjule kiloene som mange kanskje tror, men jeg har alltid likt klær. Innledningsvis skrev jeg vel at overvekten kanskje har fått meg til å føle på at det har vært ekstra viktig for meg å kle meg pent, og der er nok en del sannhet i det. Om noen kommenterte vekt, eller størrelse, så skulle de i alle fall ikke si at jeg at jeg i tillegg kledde meg som en dass.... Jeg har alltid fått mange fine tilbakemeldinger på at jeg kler meg pent, og veldig mange har kommentert at de aldri har sett på meg som stor fordi jeg alltid er så velkledd. Om det er en trøst, eller sannhet, det vet jeg ikke, men det er uansett hyggelig å få slike fine tilbakemeldinger. Jeg liker å kjøpe fine klær, jeg liker smykker, og alt av stilig tilbehør. Jeg elsker bling, om det ikke tar helt av :-) Jeg elsker pent undertøy, og for meg, så har det aldri vært det store skillet på hverdag, og fest. Jeg kler meg selvsagt alltid litt ekstra pent når jeg skal noe spesielt, men jeg liker å bruke de fine klærne også på en hverdag. Der er trossalt flest hverdager :-)

Noe jeg brenner veldig for er at vi overvektige også skal kunne være flotte, og føle oss vakre! Vi overvektige trenger ikke kle oss i gamle, utslitte joggebukser, og et telt til overdel bare fordi vi er store. Vi må kanskje begynne å tenke helt annerledes. Man tror man gjemmer seg bort i joggebukse, og hettegenser, men det gjør man ikke. Det er kanskje enda flere som legger merke til oss da....det å bruke litt tid på egenpleie, og det å ta på seg klær som man virkelig føler seg vel i, det skal jeg love det at gjør godt for selvfølelsen. Det å finne seg selv der inne... se seg selv i speilet, og faktisk se hvor flott du er. Det å vise verden at her er jeg, og være stolt av den du er. Det er ikke kiloene som forteller verden hvem du er....det er en lang vei å gå, det å bli glad i seg selv, og drite i hva verden mener, men det er mulig... jeg håper jeg vil komme dit en gang. Jeg føler jeg er på vei, og det føles himla godt!! Nå går jeg med en mye strakere rygg enn jeg har gjort på evigheter, jeg kjenner på at jeg faktisk smiler, og ikke bryr meg som mye om tante Olga som sikkert synes at jeg er himla tjukk. Jeg vet at ikke alle ler av meg, eller snakker stygt om meg, og jeg vet at det finnes mennesker som jeg møter på min vei som synes jeg er feiende flott :-) Ta deg tid til deg selv, og ta deg tid til å ta vare på deg selv. Ta deg egentid, plei deg selv, og så kan vi alle sammen øve på å stå foran speilet, og si at vi er himla flotte akkurat som vi er - og det er mange som synes de kiloene som ligger på håndtakene er sexy som fy :-)


Plus Size modellen, Tess Holliday
 

 

Fra den ene til den andre

NRK publiserte på søndag en tankevekkende artikkel. En artikkel som mange bør lese, spesielt de av dere som vurderer slankeoperasjon. Også fagfolk bør lese denne, for artikkelen forteller om livet for veldig mange slankeopererte i tiden etter inngrepet. Ofte er det solskinnshistoriene vi hører om, eller vi hører om erfaringer kort tid etter inngrepet. Sjeldent hører vi om bivirkningene, og komplikasjonene som kan komme år etter operasjonen. Det som skulle bli starten på ett nytt liv, blir ofte starten på noe helt annet for flere, og flere slankeopererte. Det som skulle bli starten på alt man hadde drømt om, det blir ofte starten på et liv man i utgangspunktet ønsket seg bort i fra. Avhengigheten til maten, avhengigheten til sukkeret, alle følelsene som gjør at vi spiser, som gjør at vi blir overvektige, man tror alt dette vil forsvinne i det man legger seg på operasjonsbordet. Ny forskning viser dessverre at mange går fra en avhengighet til en annen, og dette er alvorlig, og en stor, rød lampe bør lyse!

Overvekten sitter i hodet. Jeg tror de fleste nå etter hvert innser dette, og er enige i det. Vekta sitter mellom ørene! Man kan ikke operere bort verken vonde følelser, psykiske problemer, eller avhengighet. Alt dette sitter i hodet ditt, ikke i kroppen din! Vekten din vil gå ned, livet vil bli lettere å gjennomføre, men alle vonde følelser du hadde i det du la deg på operasjonsbordet, all avhengigheten du hadde i forhold til mat, alt dette vil du fortsatt ha i hodet ditt når du våkner opp, og starter ditt nye liv...Alle psykiske problemer, og utfordringer vil være på akkurat samme plass, og de vil kreve like mye av deg selv om kroppen din blir lettere. Starten på det nye livet blir plutselig starten på nye problemer, og nye utfordringer.

NRK sin artikkel setter ett enormt viktig fokus, og all forskning slår det også fast : Flere, og flere slankeopererte sliter med alkoholproblemer. Slankeopererte erstatter en avhengighet med en annen. Når man ikke lengre kan spise på følelser, og bruke maten som trøst når man kjenner uroen , og vonde følelser komme, så kan veien inn i ett nytt misbruk være kort. Noen utvikler anoreksi, og driver overdreven trening, noen kan havne i økonomiske problemer, noen bruker sex...veldig mange utvikler et alkoholproblem. Forskning gjort i USA, og studier gjennomført her i Norge viser helt klart at fedmekirurgi øker risikoen for alkoholmisbruk. 2 av 3 fedmeopererte får problemer. Dette er ikke bare alkoholproblemer, men også andre rusmidler, selvskading, eller problematisk bruk av mat. 2 av 3 opererte! Det er høye tall, altfor høye! Risikoen for alkoholproblemene oppstår ofte noen år etter en slankeoperasjon i følge Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst.

I NRK sin artikkel står to slankeopererte frem. Begge misbruker i dag alkohol. Den ene har hatt år med tungt misbruk etter operasjonen i 2010. For begge begynte tiden etter operasjonen bra, men så kom problemene. Den ene begynte å erstatte sin avhengighet til sukker med alkoholen. Den andre for å glemme alt hun ikke syntes var så bra i livet. Begge etterlyser de mer informasjon før de la seg under kniven. Når det kommer til nettopp informasjon, så tror jeg Helse Norge her svikter stort. Der kommer altfor lite informasjon, og altfor lite fakta ut til de som ønsker en slankeoperasjon. Få vet det de trenger å vite om livet, og eventuelle komplikasjoner etter inngrepet. Mest etterlyser de fakta om de psykiske utfordringene som de kan støte på. Der er heller lite, eller ingen hjelp å få på det psykiske planet etter inngrepet. Hvor er oppfølgingen på det mentale planet? Vi kan nok bli flinkere sier fagfolkene.... Jeg tror også altfor mange som sliter med avhengighet, og psykiske problemer får ja til operasjon istedenfor nei. Der sitter fagfolk med en stor kompetanse , og disse avgjør hvem som skal få operasjon, og hvem som ikke skal få. Fagfolk som sitter på all informasjon om deg, og som så innmari godt vet at man ikke kan operere bort verken avhengighet, eller psykiske problemer. Likevel gir de klarsignal til å operere mennesker som vil slite like mye psykisk selv om vekten går ned! Skjønn det den som kan! Jeg er ganske så sikker på at dersom man behandlet hodet før man i det hele tatt tenkte på en slankeoperasjon, så ville man få mange som faktisk takket nei til operasjon etterpå, og de som hadde latt seg operere uansett, de hadde fått en god start på sitt nye liv. Er det jeg som er dum, og tenker for enkelt, eller er det faktisk helsemyndighetene som tenker, eller handler helt feil?

All overvekt har en årsak. Årsaken er ikke alle de ekstra kiloene man bærer på. Vi har alle hver vår årsak, og årsaken sitter i hodet vårt. Ville det ikke ha vært fint og visst hvorfor du er overvektig. Det er ikke så enkelt som at du bare er veldig glad i mat, eller veldig glad i snop. Det er ofte mye mer underliggende enn det. Mange har stort utbytte av en operasjon, og i disse tilfellene, så er jeg utrolig glad på deres vegne. For mange andre, så kan det dreie seg om mer underliggende vansker som kan knytte seg til kropp, mat, selvbilde, og følelser. For alle disse så vil ikke en operasjon være løsningen. Man kan ikke operere bort problemer man sliter med. Problemene vil være der frem til du selv tar tak i de, og får den hjelpen du trenger. Jeg er ganske så sikker i min sak at dersom man hadde fått tilbud om profesjonell hjelp til det mentale,  før det overhodet var snakk om en slankeoperasjon, så er jeg sikker på at antall slankeoperasjoner ville blitt redusert veldig naturlig. Får man den hjelpen man trenger til å jobbe med hodet, så vil man også finne svarene, og få de riktige verktøyene som man trenger på veien til en bedre helse, og ett lettere liv.

 

Du kan lese hele artikkelen her : https://www.nrk.no/troms/_-man-erstatter-en-avhengighet-med-en-annen-1.13052879

På desperat fargejakt

Jeg er nok der at jeg stort sett aldri forlater huset uten makeup. Ikke at det må være så voldsomt, men jeg føler at jeg har behov for å friske opp ansiktet med litt farge. Jeg er nok der at jeg hadde følt meg litt ukomfortabel om jeg måtte dra til byen, eller til en avtale uten noe som helst sminke på. Bare å føle seg litt fresh, og velstelt, det er en god følelse. Naturlig er vakkert det, men akkurat i mitt ansikt, så føler jeg vel ett lite behov for å pynte litt opp :-)  Det naturlige kan jeg være med på de dagene hvor jeg bare skal kose meg hjemme. Jeg må ikke ha sminke uansett liksom, jeg kan fint være " naturlig " når jeg ikke skal noe spesielt. På alle andre dager, da må jeg pynte på elendigheten som jeg pleier å si :-)

Jeg er ingen verdensmester på sminke. Jeg legger den nok på den enkleste måten, men det fungerer fint for meg. Jeg har MANGE ganger prøvd å lære meg hvordan man kan legge øyenskyggen på ulike måter,. Jeg har gitt opp! Det som virker så lett når man får det forklart, det er borte vekk når jeg kommer hjem, og står foran speilet for å teste ut alt jeg har lært :-( Så da blir det til at jeg gjør det slik jeg alltid gjør det, legger en farge med øyenskygge på hele øyelokket. Får aldri til noe fancy, og flott, men samtidig, så er jeg fornøyd med det jeg får til, og kan.

Jeg er alltid nyskjerrig når det kommer til både hudpleie, og sminke. Jeg liker gode produkter. Jeg er nok litt kresen kanskje, eller jeg kjøper liksom ikke " hva som helst." Ofte blir det til at man finner sine favoritter både i hudpleie, og sminke, og jeg har absolutt mine. Jeg er ikke så opptatt av at alt må være i samme merket. Hudpleien jeg bruker er fra samme produsent, og der har jeg lagt min elsk på Mary Kay, men der er mange gode produkter der ute. Når det kommer til sminke, så bruker jeg litt forskjellig. Min favoritt øyenskygge kom fra Maybelline, en nydelig lilla, og den " bodde " jeg i. Det er sikkert mange som kjenner seg igjen i det å " bo " i noe man er veldig fornøyd med. Fargen var så lekker, og jeg fikk mange kommentarer på at jeg kledde den så godt. Men så skjer den store krisen! Produsenten slutter å produsere favoritten min! Jeg er straks tom for fargen, jeg får ikke tak i den noen steder, og da kommer panikken! Hva gjør jeg? Jeg har kavet rundt i alt av parfymerier uten hell. Jeg fant ikke en farge som lignet favoritten min en gang. At jeg kjente på småpanikken, det er ikke tull en gang. Veldig tilfeldig,så får jeg tips om å gå innom Inglot på Sørlandssenteret her jeg bor. Inglot var helt ukjent for meg, men jeg gikk innom, og der åpenbarte det seg en hel verden av sminke! Jeg tror ikke jeg har sett så mye flotte farger, og så mange muligheter når det kommer til sminke som dette. Jeg fant ikke noe som lignet på favorittfargen min her heller, men da må man jo tenke i andre baner, men problemet som da dukker opp er jo hva slags farger jeg egentlig passer. Etter en prat med en av de ansatte, så blir jeg fortalt at Inglot bla tilbyr veiledning, og på en slik veiledningstime, så kan man få hjelp til nettopp det jeg ønsket, nemlig å finne farger som passer meg, og som jeg trives med. Dette ville jeg prøve.

En veiledningstime hos Inglot koster 500 kr. Det som er ekstra flott med en slik veiledningstime er at når timen er over, så kan man velge seg ut produkter for samme beløpet som man betaler for timen. 500 kr kan man da velge seg produkter for, og når produktene heller ikke er dyre, så får man virkelig mye igjen for en  time med veiledning. Jeg trengte råd, så en slik veiledningstime var virkelig midt i blinken for meg. En time går fort, så det er lurt å tenke hva man ønsker hjelp til. En slik time er jo også fint å bestille visst man ønsker hjelp til legging av makeup, og der tror jeg mange er som meg at man godt kunne trenge litt veiledning. Det ser så lett ut, men i alle fall for meg, så er ikke alt like lett :-) Så det ble veiledningstime på meg. Nå hadde jeg muligheten til å få noen gode råd om farger som kler meg, og ikke minst prøve fargene for å se om jeg følte meg vel med de, så jeg bestilte time, og gledet meg stort. Jeg hadde på forhånd snakket med en ansatt på Inglot, så jeg visste at jeg ville få hjelp til akkurat det jeg ønsket.

Jeg gledet meg til timen, og jeg ble tilslutt veldig fornøyd! Litt rusk var det i starten da hun som skulle ha veiledningen nok ikke helt forstod hva jeg ønsket. Jeg fikk nok mer veiledning om hvordan jeg skulle legge øyenskyggene enn om farger, men dette ordnet Inglot veldig kjapt opp da jeg fortalte om skuffelsen. Jeg tror jeg sjeldent har opplevd en bedre kundeservice enn hva jeg gjorde her! Inglot viste virkelig at for de så er det kundene som skal stå i fokus, og jeg er helt imponert over hvordan de ryddet opp i misforståelsen, og ga meg det jeg egentlig hadde bestilt. Jeg fikk ny time uten kostnad, og jeg fikk tilbake pengene jeg hadde betalt for timen. Jeg tror det er mange som kan ha mye å lære av en så utrolig kundeservice som jeg opplevde her. Man følte seg ivaretatt som kunde, og man følte at man ble hørt, og forstått. Ingen tvil om at kunden, og kundeservice kommer først .Ikke at første timen på noen måte ikke var profesjonell, for det var den. For de som ønsker å lære å legge makeup, så lærer de virkelig det på en enkel, og gjennomførbar måte...men det var liksom ikke det jeg hadde bestilt, så da ble jeg veldig skuffet.

Jeg kom til ny time, og ble strålende fornøyd. Vi så på farger, jeg ble veiledet ut i fra øyenfarge, hva jeg likte, og hva som kan passe sammen. Vi prøvde farger, masse farger. Samtidig med at vi prøvde farger, så fanger man jo også opp en, og annen teknikk som man faktisk kan klare å gjøre selv hjemme. Elise hos Inglot viste meg en enkel teknikk, og jeg må ha det enkelt, og det var såpass enkelt at jeg følte det var noe jeg selv kunne klare. Etter timen hadde jeg to palletter med masse flotte farger som jeg gleder meg til å bruke! Slike palletter er utrolig smart. Da kan man samle for eksempel øyenskyggene, og unngå at de slenger løse opp i sminkevesken. Det ble ett godt utvalg av farger, og det ble også farger som jeg nok aldri selv hadde valgt om jeg bare hadde stått og sett på de, men som ble veldig fine når jeg fikk de på. Blant fargene så ble det ett par lilla som jeg elsker, det ble en del brunt, det ble også både grønt, blått, og en som vel var litt orange :-) Det er utrolig moro med farger, og jeg liker at øyenskygge synes, men at det likevel ikke er det første man ser :-) Jeg er heller ikke så redd for å bruke farge på øyenskyggen, og der er en hel, spennende verden av farger å velge blant. Nå har jeg ikke bare en favoritt øyenskygge, men mange :-) Nå har jeg en øyenskygge for enhver anledning, og for enhver dagsform :-) Bildet viser alle de lekre fargene jeg nå har å velge blant.

For meg var Inglot veldig ukjent da jeg ble tipset om butikken av en bekjent, men dette var virkelig ett hyggelig bekjentsskap! Inglot er opprinnelig fra Polen, og selskapet ble grunnlagt for over 30 år siden. Det var derimot først i 2006 at Inglot også begynte å gjøre seg kjent utenfor Polen, da med sin første butikk i Montreal i Canada. I dag har de over 600 butikker fordelt på 80 land, hvorav 6 av butikkene er her i Norge. Makeup'en produseres i EU, og 95 % produseres på egen fabrikk. Inglot har gode priser, og etter å ha prøvd øyenskyggene en stund nå, så er jeg veldig fornøyd med kvaliteten. Jeg bruker en primer under, og når jeg da legger øyenskyggen, så sitter den hele dagen! Jeg har ikke hatt behov for påfyll utover dagen, og når jeg fjerner den om kvelden, så er der fortsatt masse igjen :-) Jeg har ofte slitt med at øyenskygger ikke sitter, men det gjør disse, og en primer under gjør jo også at skyggen er lettere å legge, og at den sitter lengre. En pris på 65 kr stk er jo også en veldig god pris. Det er kun øyenskyggene jeg har prøvd til nå av Inglot sine produkter, men etter hvert så må jeg vel prøve rouge'en deres, og leppestiftene/ lipglossene, for her er der mye å velge blant! Her bør det være noe for alle :-)

Takk til Inglot for super veiledning, og takk til Elise for hjelp til å finne mange flotte farger, både litt nøytrale, og en del spenstige :-) Selv om vi ikke er 18 år lengre, så er det ingen som sier at vi modne kvinner ikke liker å føle oss vakre, og velstelte. Det er sikkert mange som vegrer seg for å bestille en slik veiledningstime som jeg gjorde, men nå er det bare å trø utenfor komfortsonen din, for det gjør noe med selvfølelsen, og selvtilliten om man får pyntet litt på " elendigheten." Det trenger ikke være så mye som skal til før man føler seg litt mer vel, og den følelsen, den er så innmari god å kjenne på :-)



http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=47392249

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016
heidirosander

heidirosander

46, Kristiansand

Kristiansandspige på 46 år som hele livet har vært en størrelse for stor. Lykkelig gift med Trond på 23.året, og mamma til nydelige Celina. Gjennom bloggen vil jeg ta dere med inn i min hverdag, og håper jeg kan inspirere mange der ute til å se at selv om man er stor, så kan livet være innmari ålreit :-) En blogg om veien til ett lettere liv, en blogg om trening, om oppturer, og nedturer...om de små, og de store gledene. En blogg om viktigheten av å føle seg vel, om klær for oss som er store, om riktig behandling for overvektige, en blogg om viktige valg...en blogg om livet... som en størrelse for stor.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits