Se min nye kjole

Kjoler har alltid vært skummelt. Jeg har liksom aldri gått i kjole. Ikke fordi kjole ikke er fint. Kjoler er utrolig fint, men det er mer at jeg ikke har følt meg komfortabel i kjole. Jeg er livredd for å vise beina mine! Jeg går kun i kjole ved helt spesielle anledninger. Snefrid ved Snefrids Hus har sydd et par helt nydelige drakter til meg. Ei flott lilla, og ei nydelig sort. Nydelige lange skjørt med nydelige korsett overdeler, og kort jakke. Dette er virkelig flotte selskapsklær som jeg føler meg fin i, men det blir jo hvert jubelår at jeg kler meg så flott liksom, og utover disse, så er der ikke kjoler i skapene mine. Nå lyver jeg vel litt igjen, for jeg har en kjole, en stripete sommerkjole som jeg fikk av ei venninne som ikke passet den lenger. Den sitter som et skudd på meg, og når jeg tar den på meg sånn helt for meg selv, så ser jeg veldig godt at vekten har gått ned masse de siste årene. Jeg skulle vel innviet kjolen for både 1, og 2 år siden, men jeg har vel egentlig kun hatt den på meg foran speilet, og uansett hvor fin jeg føler meg i den, så har ikke den  kjolen fått lov til å være med ut forbi døren ennå. Kanskje neste sommer er tanken som alltid kommer opp.

Det er først, og fremst frykten for å vise tømmerstokkene mine som er årsaken til at jeg ikke går i kjoler annet enn ved disse helt spesielle anledningene. Beina mine tåler ikke dagens lys. I tillegg til tømmerstokker av noen bein, så bruker jeg jo kompresjonsstrømper. Det er vel ingen som ennå har uttalt at kompresjonsstrømper er vakkert. Om kjolen er så lang at den går i bakken, da kan den vurderes, for da blir jo ikke beina synlige. Kjole er jo så pent, så jeg fatter ikke hvorfor jeg skal tenke sånn, eller retter sagt, hvorfor jeg tenkte sånn. Her har det faktisk skjedd stor fremgang i hodet mitt, og måten jeg tenker på, for nå har jeg ikke bare lyst til å gå med kjole,  jeg skal gå med kjole!

Hurra for hodet, og en ny måte å tenke på! Nå skal jeg ikke bare vurdere om jeg skal gå i kjole, nå SKAL jeg gå i kjole. Det er så mange lange kjoler på markedet at jeg slipper å være redd for å vise beina. Det er jo liksom fra leggene , og opp at jeg har et ødem, føttene mine bærer ikke preg av det, så føttene mine, de tåler dagens lys. At jeg går med støttestrømper, det får bare være. Jeg er heldigvis kommet der nå at jeg ikke bryr meg noen særlig om støttestrømpene blir synlige, og jeg bryr meg ikke om at støttestrømper ikke akkurat er verdens fineste strømper. Støttestrømpene gjør beina mine veldig godt, så da skal de være på, hver eneste dag, året igjennom, også når jeg får på meg kjole. I fjor sommer kjøpte jeg meg forresten ett flott skjørt hos Barbro på Nais i Lyngdal, og det har jeg brukt ganske mye. Ett langt, blått klokkeskjørt som henger klart i skapet til å brukes.

I går kjøpte jeg meg ny kjole! Det er helt utrolig at en ny kjole har fått plass i skapene mine. Det var etter tips fra ei venninne som hadde kjøpt samme kjolen at jeg tok turen innom ZIZZI på Sørlandssenteret her i Kristiansand for å ta en nærmere titt på kjolen. Dette er en maxikjole, så den er fotsid, og helt perfekt for mine lymfebein. Kjolen satt veldig fint, og jeg ser veldig godt vektnedgangen på overkroppen. Kjolen er tynn, og veldig behagelig å ha på. Kjolen finnes i denne lyse fargen, og en mørkere blå. I tillegg til å være veldig fin, så har kjolen også en veldig fin pris på 399 kr. Kjolen er litt krøllete, og slik skal den også være. Jeg så for meg ett stort strykeprosjekt, men det slipper jeg når dette er en del av looken på kjolen.

Kjolen fra ZIZZI er uten armer, den har kun stropper. For dere med fine armer, så er jo det helt nydelig på varme sommerdager. Jeg viser jo heller ikke armene mine, så jeg må ha noe over kjolen. Da tenker jeg en lett, tynn bolero på varme dager, og en tynn cardigan på litt kaldere dager, eller de fine sommerkveldene. Det er jo også lekkert med en dongerijakke til, eller en skinnjakke når temperaturen tillater det.



Nå er det faktisk tre kjoler i skapet mitt + den jeg fikk av venninnen min som ennå ikke har sett dagslyset. De tre kjolene som nylig har fått plass i skapene mine, de er alle veldig fine, og veldig ulike. I tillegg til ZIZZI kjolen, så har jeg en nydelig kjole fra Pont Neuf som jeg vet flere av dere som leser bloggen også har kjøpt. Jeg har også en nydelig kjole fra Que i en helt nydelig rød farge. Begge disse er kjøpt nå i vår.





Kjoler, og skjørt er flott dere! Jeg føler meg i alle fall både kvinnelig, og feminin når jeg får på meg kjole, eller skjørt. Jeg vet at mange av dere føler det akkurat slik jeg følte det, at man ikke kan bruke de pga av størrelsen vår, men det dreier seg om å finne den rette kjolen, og det rette skjørtet. Man er nødt til å finne noe man føler seg vel i, noe som føles godt å ha på seg. Jeg har ofte trodd at jeg vil bli større i kjole, men her dreier det seg om å finne den riktige modellen. Ofte er del vel sånn at man blir smalere i kjole... om man da finner den riktige modellen. Når jeg våger, så håper jeg også mange av dere våger. Jeg skal bruke både skjørtet, og de flotte kjolene, og jeg kjenner også at jeg er klar for flere kjoler. Fremover nå, så skal jeg stoppe ved kjolestativene, og ikke bare gå rett forbi, og det er en god følelse, og en stor seier!! 

Denne uken har vi hatt en flott giveaway fra Yoek. En knallfin bukse av typen " 7/8 zip back leg" skulle deles ut til en av bloggens lesere. Mange ønsket å være med i trekningen av buksen, og en heldig vinner er trukket ut. Den heldige vinneren av den supergode, og komfortable Yoek buksen ble : ANITA BERGLI!!! Gratulerer så masse med ny bukse, Anita!!! Du kommer til å bli så fornøyd med din nye Yoek bukse. Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen. Utvalget av Yoek sine denimbukser finner du her : https://www.yoek.com/clothing/jeans-denim.html , og hele Yoek sin fantastiske kolleksjon finner du her : https://www.yoek.com/





 

 

Rosa badedrakt, og grevinneheng

Hvem av oss liker ikke gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. I dag skinner sola så flott her, og man kjenner på at sommerklærne nå sal brukes. Jeg er glad i sommer, og sol, og er nok blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. I en periode i ungdomstiden, så protesterte jeg mot den intense sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg husker min mor mer enn en gang var rimelig fortvilet, men tilslutt så måtte hun vel egentlig bare gi opp. Det nyttet ikke å snakke meg til fornuft. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp - her skulle ikke varmen få lov å komme inn... fornuft var det kanskje ikke så mye av på akkurat dette punktet, så jeg jaktet stadig etter skygge. Heldigvis var dette kun en kort periode, noe min mor var veldig glad for. Hun ble veldig glad da jeg endelig innså at om sommeren så bytter vi ut lag på lag med lette sommertopper. Er det ikke sånn, spesielt i ungdomstiden at ingen skal fortelle oss noe - før vi finner ut av det selv :-) Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kledde mer på meg om sommeren enn av meg i en periode, men kanskje følte jeg allerede da på utfordringene som sommeren kunne ha?

Selv om jeg i dag er veldig glad i gode, varme smeigedager, så har sommeren sine utfordringer. Jeg er sikker på at flere enn meg opplever nettopp dette. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre ... neste sommer. Neste sommer har man tatt av seg en hel haug, så da tyter det verken her, eller der, der er heller ingen valker som så fint velter seg ut av sommertoppen. Grevinnehenget som så lekkert henger så tydelig ut av sommertoppens korte armer, det er iallefall borte neste sommer. Neste sommer skal man selvfølgelig også ha ny badedrakt i en helt annen størrelse, og man skal ligge på stranden midt oppi alle andre som nyter strandlivet. Det er nesten så man ser seg selv posere frem og tilbake i bikini på stranda - så flink skal man være frem mot neste sommer.

Neste sommer blir ofte sommeren etter det, eller sommeren etter det, og for meg er denne sommeren ennå ikke kommet. Jeg er sikker på at veldig mange kjenner seg igjen. Alle sommerens utfordringene som man hver sommer er så drittlei at man legger store planer for det neste året, planer vi som regel ser forsvinne ut i sanden. Jeg er også drittlei visse utfordringer, men jeg har sluttet å si at store ting skal skje neste sommer. Jeg vet ikke om jeg kommer til å oppleve en sommer uten utfordringer, men jeg vet jeg stadig vil få en lettere sommer, noe som er mer enn nok for meg. Den sommeren kommer ikke neste sommer, men den kommer, og neste sommer er jeg ett godt steg nærmere.

Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Der finnes jo også badedrakter med skjørt, men skjørtene er absolutt ikke lange nok for meg. De dekker jo ikke så mye mer enn en ordinær badedrakt gjør. Jeg har vurdert skilt rundt halsen som forteller at beina mine ikke er som " alle " andre bein fordi herr lymfeødem, og fru lipødem har valgt å bosette seg i de, men jeg ser at det kanskje ikke er den beste ideen. Kanskje hadde jeg bare fått flere blikk med en slik lapp rundt halsen.

Jeg er innmari glad i å bade..etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i...eller jeg legger på svøm i hvert fall. Likevel kjenner jeg på at jeg helst ikke vil være der alle andre er. Tømmerstokkene gjør noe med det å føle seg vel. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte - vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har man lært seg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Ett stort fremskritt var jo at jeg i fjor investerte i ny badedrakt da vi skulle til Spania. Rosa, og fin er den, så badedrakten, den er på plass i alle fall.

En annen stor utfordring for meg om sommeren er helt klart overdeler som absolutt ikke tar hensyn til mine armer! Når skal flere stormote produsenter skjønne at vi som er en størrelse, eller to for store ikke ønsker overdeler som omtrent ikke har arm! Hvorfor fortsetter de å produsere overdeler hvor armene så vidt dekker noe som helst? Det er ingen tvil om hva vi vil ha, men ørene lukkes tydeligvis når man kommer til armlengder. Hvem kan tro at vi vil vise alt som henger? Vi vil ikke vise grevinneheng, og vi vil ikke vise løshud. Ikke fordi jeg her er redd for hva andre tenker, eller sier, men fordi jeg ikke føler meg vel i det! Jeg føler meg vel når jeg får dekket over de tingene som jeg ikke vil vise til alle jeg møter. Mange kvinner i alle størrelser har grevinneheng i større, eller mindre grad, men jeg vil likevel ikke vise mitt. Løshud forteller at jeg har vært flink pike, og gått ned i vekt, og at armene mine har gått av med en stor " gevinst"...jeg jubler gjerne over dette, men jeg trenger vel ikke stolt vise det frem ? På bildet under har jeg på meg en kjole/tunika fra Pont Neuf's sommerkolleksjon, og for meg er dette riktig armlengde.

Ett stort hurra for de som ikke gjør noe av å vise verken grevinneheng, eller løshud, men jeg vil ikke. Så hver sommer har jeg drevet en intens jakt på topper med god armlengde. Jeg har måttet legge fra meg den ene flotte overdelen etter den andre fordi armlengden har vært altfor kort. Jeg har gått i stor sorg fra så mange butikker, men denne sommeren, så har jeg ett godt lager av overdeler med riktig armlengde :-) Jeg vil ha en armlengde som går ned til albuen sånn ca. Da føler jeg meg vel, og jeg vet at jeg ikke er alene. Det store spørsmålet er bare når de som produserer klærne skal forstå dette? 

Sommerens siste store utfordring for meg er bukser. Mens andre tar på seg kortbukser, eller capribukser, så går jeg i langbukser. Det gjør jeg året gjennom. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg ikke føler meg vel med å vise verken legger, eller kompresjon. Jeg digger når flere, og flere lymfedamer er kommet til at de skal være som de er, og da skal de jaggu også vise kompresjonen. Stadig flere, og flere tar på seg korte bukser, kjoler, og skjørt, men jeg tror det vil ta noe tid å komme dit for meg, om jeg kommer dit. Dette har igjen med følelsen av velvære å gjøre. Jeg skal føle meg vel, og føler jeg meg ikke vel, så bruker jeg bare masse tid, og energi på å gå rundt å føle på ting jeg ikke gidder å bruke tid på, ting som ikke er verdt å bruke masse tid på. Hjemme på terrassen er det annerledes. Da kan jeg finne frem ei kortere bukse, og kaster kompresjonen. Det er jo godt å kjenne varmen på huden i blant, selv om beina egentlig ikke er veldig glad i varmen. Så når andre går over til kortere lengde på buksene, så er det ikke fordi jeg har tatt feil av årstiden at jeg går i langbukser. Heldigvis finnes det bukser som er tilpasset sommeren, men klart det blir noe varmt i blant når man i tillegg må gå med kompresjon. Jeg venter i spenning på om jeg en gang der fremme kan få gjort noe med beina. Man tør liksom ikke helt å kjenne på hvor mye det hadde betydd å få gjort noe, men samtidig, så har jeg akseptert, og det er en veldig god følelse. Jeg opplever også å gå ned i cm i beina nå som jeg trener  som jeg gjør, og det er en fantastisk lykkefølelse for meg.

I fjor gjorde jeg faktisk noe jeg ikke har gjort på lenge - jeg hadde på meg kjole :-)  Juhu!! Jeg går jo i kjoler ved spesielle anledninger, men ellers går jeg som regel bare forbi kjolestativene. I fjor fikk jeg en fotsid, fin kjole av ei venninne. Den hadde riktignok hengt og modnet seg i skapet en stund, men i fjor bestemte jeg meg for å bruke den, og det gjør jeg igjen denne sommeren. I fjor høst, så kjøpte jeg meg en kjole til, og i vinter en kjole til. Da jeg skulle til Spania, så kjøpte jeg en nydelig sommerkjole med tynn jakke til. Fire kjoler har jeg nå! Disse skal brukes i sommer! DET er en seier!

Utfordringer har vi alle sammen på ulike plan. Målet må være å løse utfordringene på best mulig måte for oss selv. Her er det jeg som står i fokus, det er jeg som skal føle det bra. Utfordringer er til for å løses heter det, i alle fall gjelder det veldig mye av det vi står ovenfor i hverdagen. Sommeren skal nytes selv om jeg ikke skal ligge midt i klynga på stranda iført min fine, rosa badedrakt, overdelene med riktig armlengde skal bli flittig brukt , og jeg får en fin sommer selv om buksene mine heller ikke i år  får en kortere lengde :-)



 

Giveawayen på bloggen denne uken er en flott jeans fra Yoek ! En heldig leser vinner den flotte jeansen som heter " 7/8 zip back leg." Jeansmodellen er utrolig stilig med den tøffe glidelås detaljen bak på beina. Her ser man igjen hvor flinke Yoek er på detaljer. Det er også veldig trendy med den litt kortere lengden som også denne jeansen har. Jeg synes den er supertøff! Jeansen er myk, og superkomfortabel. Jeansen har medium liv. Dersom du har lyst til å vinne den flotte jeansen fra Yoek, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, eller kanskje hvorfor du har lyst til å vinne. Kanskje blir du den heldige som kan gå sommeren i møte med denne tøffe 7/8 Yoek jeansen. HUSK at for å være med i trekningen, så MÅ du legge igjen epostadressen din! Den må jeg ha for å komme i kontakt med deg da der kan være flere med samme navn. I går var det noen som ikke la igjen eposten, og som heller ikke hadde lagt igjen noe navn, og da sliter jeg veldig om en av dere skulle være den heldige. Så husk epostadressen,det er kun jeg som kan se den.








 

Vil du se utvalget av Yoek sine jeans, så kan du ser mer her : https://www.yoek.com/clothing/jeans-denim.html  Du kan se hele Yoek's flotte kolleksjon her :  https://www.yoek.com/ . Du finner også Yoek på Facebook : https://www.facebook.com/fashionyoek/?fref=ts . Gå gjerne inn og lik siden deres.

Frykten som forsvant

 

Sårende kommentarer har  til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg har gjort mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg! Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang...Jeg vet at veldig mye sitter i hodet mitt, og jeg har nok lett for å tro at jeg blir mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje blir. Jeg vet at jeg kan lage bilder som ikke finnes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte....

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at nordmenn skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningssentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære saltimene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen.  Jeg ønsker egne treningsgrupper for overvektige, og treningssentre landet over burde se behovet for dette. Vi her i Kristiansand har fått dette tilbudet, og jeg er så utrolig stolt over denne treningsgruppen! Flere burde gå i Spring sine fotspor, og se at dersom vi skal få antall overvektige ned, så må vi gi tilbud som er tilpasset de mange som er i kategorien overvektig. Vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi - sammen er vi sterke, og sammen kan vi få en bedre helse, og ett lettere liv. Spring Rona så behovet ,og ga oss overvektige 2 ukentlige treningstimer. Vi er blitt en flott gjeng, men jeg ser også at selv om det nå finnes et treningstilbud til overvektige, så sitter det likevel langt inne hos mange. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar.....

Den berømte dørstokkmila er unnskyldningen jeg hører fra mange. Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Jeg har hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme på et treningssenter. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, da kan også du klare det.

Jeg har lyst til å dele en artikkel med dere i dag. En artikkel som Sander Heggheim i NRK Sørlandet lagde tilbake i 2014. En artikkel om frykten jeg hadde for å gå på treningssentre.

 

Frykta som forsvann

Frykta for å bli mobba på treningssenteret var i ferd med å knekke draumen til Heidi Rosander Lund (44) om eit lettare liv. Så tok ho grep. 

Ho vrir om bilnøkkelen. Hjartet dunkar og hendene er allereie sveitte, og det før ho har komme inn på treningssenteret. Dei negative tankane svirrar: «eg passar ikkje inn her», «folk kjem til å sjå på meg» og «dette vil eg ikkje utsette meg for».

Men ho prøver å minne seg sjølv på at ho vil gjere alt for å unngå slankeoperasjon, og strekker handa etter drikkeflaska som ligg i passasjersetet i bilen.


 

Kvinna heiter Heidi Rosander Lund. Ho er 44 år og bur i Kristiansand. Den tidlegare programleiaren på lokalradioen Radio Sør har vore overvektig heile livet. I årevis har ho kjempa mot kiloa.

 

Døra inn til treningssenteret nærmar seg. Folk går inn og ut. Slanke og muskuløse kroppar i moteriktige treningsklede. Steget over dørstokken er langt. Ho vil eigentleg vere usynleg, men veit at ho ikkje er det. Ho gruar seg til blikka og håpar å unngå kommentarar, og sleske smil.

Ho er inne på treningssenteret. Blikket er festa i golvet. Ho går målretta mot stepmaskina. Så langt kjem ho aldri. Ho høyrer: ? Ja, ja. Det var kanskje på tide. Dette treng du.

Det er slike situasjonar som gjer at Heidi har vegra seg for å trene på eit treningssenter. Sårande kommentarar, som kan gi eit kvart menneske ein stor knekk i sjølvkjensla og fjerne lysta til å trene.

Klumpen i halsen veks. Tårene pressar på. Ho vil ut derifrå og grip etter jakka der bilnøkkelen ligg i den eine lomma. Vegen mot utgangsdøra verkar uendeleg lang. I bilen kjem tårene. Kommentaren frå den unge veltrente mannen, som løfta manualar, gav ho ein knekk. Vegen tilbake til treningssenteret er lengre enn nokon gang. Men ho nektar å la muskelbunten knuse draumen om eit lettare liv.

Vendepunktet Kalendaren viser tysdag 4. november 2014. Det har gått lang tid og ho har gjort fleire forsøk på å trene på treningssenteret. Ho har måtte tole fleire kommentarar. Men endeleg føler ho seg trygg.


 

Hei! Er de klar for ei ny økt, seier ho og smiler til to-tre andre, som allereie har møtt opp.

Ho er allereie inne på treningssenteret. Den skremmande tanken på berre å gå inn døra er borte. Klumpen i halsen er borte. Den forsvann då ho for eit halvt år sidan logga seg på Facebook og oppretta ei gruppe. Tanken var å samle overvektige for å gå saman på treningssenteret under mottoet «saman er vi sterke».

No gler ho seg til å gå på trening saman med dei andre i gruppa.

? Framleis er det slik at det ikkje er det kjekkaste eg gjer. Det er sikkert mange som kjem med nedlatande kommentarar, men eg bryr meg ikkje så mykje lenger, seier ho.

Ho veit at ho aldri kjem til å sjå ut som ein supermodell. Men det gjer ikkje noko, for det er ikkje det som er målet. Det einaste ho vil er å ha det bra. At vekta ikkje skal hindre ho å køyre karusellar på tivoli, gå om bord i ein båt, eller gå i fjellet så lenge ho har lyst til. Ting som er sjølvsagt og uproblematisk å gjere for dei fleste.

Ho var bestemt på å ta slankeoperasjon og hadde fått time. Ho avlyste operasjonen då ho sat i samtale med legen, som skulle operere ho. Då legen la ut om biverknadene bestemte ho seg: eg skal klare å gå ned i vekt utan operasjon.

Ho har mellom anna forsøkt hypnose og har gått ned i vekt. Dei siste fire åra har ho kvitta seg med 40 kilo. No er det trening og sunt kosthald som gjeld.

 

Fleire av oss blir feite Jørgen Foss (25) har vore leiar i Landsforeininga for overvektige sidan 2010. Den kjende talsmannen for overvektige nordmenn trenar på treningssenter, men det kostar. Trass i at han framleis er redd for kommentarar og blikk, så går han på treningssenter. Han føler seg forplikta som leiar i interesseorganisasjonen.

Han fortel om eit tøft møte med miljøet på treningssenteret første gang han oppsøkte eit. Han følte at han ikkje passa inn. Mykje på grunn av store plakatar med menn med sixpack og kvinner med flat mage og store puppar.

? Treningssentra er ein viktig aktør for å betre folkehelsa i landet. Eg skulle ønske dei var flinkare til å opne seg og vise at dei er til for alle og ikkje berre ei snever gruppe som er veltrente, seier han.

I mai i år vart det presentert ein ny rapport om overvekt. Den viser at 53 prosent av oss nordmenn er overvektige. I 1980 var det same talet 44 prosent. Ifølgje rapporten er kvar femte gut i Norge overvektig, og kvar sjette jente. På verdsbasis døyr 3,5 millionar menneske av fedme og overvekt kvart år.

For å rekne ein person som overvektig må du ha ein kroppsmasseindeks (BMI) på 25 eller meir.

 

Jørgen Foss utfordrar no treningssentra i landet til å bli flinkare til å inkludere alle.

? Dei viser ofte sixpack og store puppar når dei marknadsfører seg. Eg håpar dei kan bli litt meir folklege og i større grad appelere til meg og andre, som har litt for mange kilo på kroppen. Ikkje berre ei snever gruppe som er slanke og muskuløse, seier han.

Med feit julemat rett rundt hjørnet håpar han at treningssentra allereie vil dreie fokus vekk frå drøymekroppen til den vanlege nordmann.

Anne Thidemann er direktør i Virke Trening og representerer 360 treningssenter i Norge. Ho kjenner seg ikkje att i kritikken frå Jørgen Foss.

? Det er nok meir ei myte enn verkelegheit at nokon treningssenter berre har velforma kroppar på nettsidene eller i annonsene sine. Det er vanskeleg å kommentere synspunkt frå ein person som representerer ei gruppe. Virke Trening har tiltru til at treningssentra marknadsfører sine treningstilbod på ein motiverande, sunn og helsefremjande måte, seier ho.

Samstundes tykkjer ho det er trist å høyre at overvektige ikkje torer å gå på treningssenter.

? Det er trist om nokon opplever det slik. Mi oppfatning er at treningssentra er flinke til å ta imot folk i alle storleikar og fysisk form. Nesten ein million nordmenn trenar på treningssenter. Det seier vel noko om at dette er tilbod for folk flest. Mykje av dette dreiar seg kanskje om ei førestilling ein har skapt sjølv, meiner Thidemann.

Ønskjer fleire overvektige på treningssenter
Heidi Rosander Lund er ved å avslutte treningsøkta si og fortel om vidare planar. Ho har fått eit lokalt treningssenter til å starte opp med eigne treningstimar for overvektige. Ho håpar på å få fleire overvektige til å tore å gå på eit treningssenter.

? Det er enklare å gå på eit treningssenter når vi er fleire saman. Men eg håpar også at treningssentra kan bli flinkare til å inkludere alle, seier ho.

Heidi opplever å gå ned i vekt sakte, men sikkert. Ho veit at ho aldri kjem til å få ein modellkropp. Ho vil aldri sjå ut som den veltrente kvinna på reklameplakatane til treningssentra. Det klarer ho å leve med.

? Eg vil ikkje at vekta og kroppen min skal hindre meg i å gjere ting eg har lyst til. Eg er på god veg, seier ho og tek tak i ei vektstang på 10 kilo.



 

 

Den pinligste opplevelsen på lenge

Jeg er ganske så mørbanket her jeg sitter foran pc i dag. Egentlig bryr jeg meg lite om at jeg har fått skikkelig juling. Jeg er bare skikkelig flau, og lurer på om jeg i det hele tatt skal våge meg ned på trening på Spring igjen. Det kunne ha gått skikkelig ille, men det er liksom ikke det man tenker på. Det er rart det der at man bryr seg mer om hva folk tenker enn det faktum at kroppen fikk skikkelig juling, og at jeg nok var veldig heldig.

Er det mulig tenker jeg i dag! Er det mulig å være så ukonsentrert? Bare ett ørlite øyeblikk skulle til, så skjedd det. Et øyeblikk jeg gjerne skulle vært foruten for å si det sånn. Jeg tror neppe det noen gang kommer til å skje igjen, men det er rart hvordan ting plutselig kan endre seg. Fra å være helt fin det ene øyeblikket til å føle seg mørbanket det andre. Følelsene endrer seg på kun få sekunder. Et knips, så har kroppen gått fra å fungere suverent til det motsatte.

I går var jeg på trening når Spring åpnet kl.09. Som dere vet, så er jeg så utrolig motivert for trening for tiden!  Jeg har en utrolig treningsglede. Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, treningsgleden er der, og disse følelsene er helt fantastisk å kjenne på! Jeg klarer fortsatt å holde på motivasjonen. Jeg gleder meg til hver eneste treningstime, og sånn som jeg trener nå, så trener jeg 5-6 ganger i uka. Treningene er en fin blanding av timer sammen med treningsgruppen for overvektige, og egentrening på Spring. Dere som leser bloggen min vet jeg har begynt å trene intervalltrening på tredemøllen. Jeg bruker alltid tredemøllen når jeg har egentrening på Spring, men intervalltreningen er mye mer slitsom, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og jeg tenker at den vil gi mye bedre resultater. Det er vel riktig å si at denne type trening allerede har gitt meg gode resultater. Beina mine fungerer mye bedre, jeg går inn i cm i beina, og jeg føler at hele kroppen er i ferd med å endre seg positivt. Intervalltreningen er så moro, og jeg gleder meg til hver treningsøkt.

Det var på tredemøllen jeg var i går da det flaueste hendte. Jeg kjenner ennå jeg rødmer ved tanken på det som skjedde. Det første jeg tenkte da det skjedde var " hvor mange så dette?" At det var innmari smertefullt, det brydde jeg meg lite om. Jeg var mest opptatt av hvor mange som hadde sett hendelsen, for det var en sånn hendelse hvor man bare vil ha dette berømte hullet i bakken sånn at man bare kan forsvinne ned. Helst ville jeg bare løpe rett ut da det skjedde, men jeg fortsatte, og gjennomførte hele intervalltreningen.

Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg går først i 6.0 med litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av mølla i 15 sekunder, og så gjentar jeg dets amme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til 6.4 på de siste intervallen. I går var jeg i gang med den siste intervallen på 6.4 i hastighet. Jeg hadde gått et minutt rolig mellom intervallene, og skulle til med de fem siste med høyeste hastighet. Jeg styrte med Spotify på tlf, og hadde vel tankene mine der mer enn på hastigheten som var på tredemølla. Da musikken var i orden igjen, så var jeg sikker på at jeg skulle gå rolig, ikke i høy hastighet. Så istedenfor at beina hadde tempo, så var de innstilt på å gå rolig, og det er ingen god ide når mølla er i full fart....

Dere kan jo bare se for dere hva som skjedde. Jeg trynte på mølla så det sang! Jeg hadde et ørlite håp om at jeg skulle klare å redd meg inn, men neida, det klarte jeg ikke. Jeg måtte jo selvsagt oppleve at jeg ble kastet av mølla, og lå og kavet på nedsiden av løpebåndet. Hvor moro er det en lørdagsmorgen hvor riktig så mange hadde bestemt seg for å trene? Er det mulig! Er det rart jeg skulle ønsket at det berømte hullet hadde vært rett foran meg da? Jeg aner ikke hvor mange som var i området rundt tredemøllene da. Jeg våget ikke å se meg rundt. Det var ingen som kom for å høre hvordan det hadde gått, så jeg satser på at det var veldig få i området. Jeg vet der stod noen på et par av tredemøllene, men jeg håper, og tror at det ikke var for mange som fikk med seg den pinligste opplevelsen jeg har hatt på lenge. Jeg merker vel fort om historien går fra munn til munn på Spring nå fremover :-) Det var virkelig flaut! En ting er om hvermansen tryner på mølla, men jeg føler det er ekstra ille når jeg klarte å gjøre det som i tillegg har en noe mer frodig kropp som faller i bakken. Kjenner jeg rødmer når jeg tenker på det.

Jeg kom meg fort opp på mølla igjen skal jeg si deg. Kjente fort etter om kroppen var ok, og det føltes sånn der, og da. Jeg hadde jo mest lyst til å løpe rett ut, og komme meg hjem i full fart, men jeg bestemte jeg for å fortsette treningen, og jeg fullførte programmet. I bilen kjente jeg at noe hadde skjedd. I det jeg falt av mølla, så slo jeg haken kraftig ned i mølla. Det kjente jeg godt i bilen, for kjeven kneppet hele tiden, jeg klarte ikke å bite tennene sammen på den ene siden, og jeg hadde vondt. Jeg fryktet at noe hadde brukket i kjeven, eller at den var ute av ledd. Etter en tlf til legevakten, så ble det en tur dit i går for å sjekke om noe var ødelagt. Legen kunne etter diverse undersøkelser konstatere at ingenting var brukket, eller knust, og kjeven var heller ikke ute av ledd. Kneppingen i kjeven kom av slaget, og at det var blitt en slark der. Han håpte dette ville gå seg til. Så med resept på Voltaren, og med beskjed om CT dersom dette ikke hadde gitt seg innen en uke, så kunne jeg kjøre hjem igjen.

Kjenner i dag at kroppen fikk juling i går. Planen var ei intervalløkt i dag også, men kroppen sier nei, og jeg sier nei. Jeg kjenner fortsatt på hvor flaut dette var . Jeg vet dette kunne ha gått mye verre enn det som var tilfelle. Jeg kunne ha ødelagt kjeven skikkelig, og flaks også at jeg ikke hadde tungen imellom da jeg slo haken. Vi er rare sånn vi mennesker. Vi er mer opptatt av hva andre tenker når slike ting skjer enn å tenke på oss selv. Det blir mer intervalltrening fremover, og like mye som før. Nå har jeg bare enda mer respekt for mølla, og skal være 110% fokusert hele tiden mens jeg trener. Spotify'en er også i orden, så nå skal ikke den heller stjele oppmerksomhet :-)

Giveawayen på bloggen denne uken er en flott jeans fra Yoek ! En heldig leser vinner den flotte jeansen som heter " 7/8 zip back leg." Jeansmodellen er utrolig stilig med den tøffe glidelås detaljen bak på beina. Her ser man igjen hvor flinke Yoek er på detaljer. Det er også veldig trendy med den litt kortere lengden som også denne jeansen har. Jeg synes den er supertøff! Jeansen er myk, og superkomfortabel. Jeansen har medium liv. Dersom du har lyst til å vinne den flotte jeansen fra Yoek, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, eller kanskje hvorfor du har lyst til å vinne. Kanskje blir du den heldige som kan gå sommeren i møte med denne tøffe 7/8 Yoek jeansen. HUSK at for å være med i trekningen, så MÅ du legge igjen epostadressen din! Den må jeg ha for å komme i kontakt med deg da der kan være flere med samme navn. I går var det noen som ikke la igjen eposten, og som heller ikke hadde lagt igjen noe navn, og da sliter jeg veldig om en av dere skulle være den heldige. Så husk epostadressen,det er kun jeg som kan se den.








 

Vil du se utvalget av Yoek sine jeans, så kan du ser mer her : https://www.yoek.com/clothing/jeans-denim.html  Du kan se hele Yoek's flotte kolleksjon her :  https://www.yoek.com/ . Du finner også Yoek på Facebook : https://www.facebook.com/fashionyoek/?fref=ts . Gå gjerne inn og lik siden deres. Ta kontakt om du lurer på hvor din nærmeste Yoek butikk er. Jeg venter på klær fra sommerkolleksjonen deres. Det blir det mer om på bloggen når plaggene er i hus. I dag tror jeg at jeg holder meg i hagen, og driver med litt luking og den type arbeid. Noe sier meg at jeg ikke har så veldig lyst til å dra på Spring i dag :-)

En flott gave fra en av mine store favoritter!

Jeg ble forelsket, og jeg falt pladask! Jeg blir oppriktig glad jeg, og kjenner på en god følelse av lykke når jeg finner klær som både er flotte, har riktig snitt, og en veldig god passform. Passform er så utrolig viktig! Det å finne klær som fremhever figuren vår istedenfor å skjule den. Vi kan ha kroppsnære klær selv om vi er frodige, vi kan ha klær som viser formene våre. Det har tatt lang tid før jeg har innsett dette selv, og det er mange som har prøvd i mange år og fortelle meg dette som jeg nå forteller dere. Endelig ser jeg viktigheten av en god passform, og at jeg ikke skal skamme meg over formene mine. Når jeg føler meg skikkelig fin, da sitter klærne som de skal på meg.

Jeg må jo innrømme at jeg liker klær som er kvinnelige, og feminine. Jeg liker å være kvinne med alt det innebærer, og her er det mange produsenter som er veldig flinke. Gjennom bloggen, og besøk på ulike stormotebutikker, så får jeg stadig nye bekjentskaper, også når det kommer til klesmerker, og der vil jeg absolutt oppfordre dere som leser bloggen til å ta dere litt god tid når dere er innom butikker. Se godt igjennom utvalget, bli kjent med nye merker. Plutselig kan det dukke opp ett nytt bekjentskap som du bare faller pladask for - det er slik jeg har blitt kjent med mine favoritter.

Yoek er utvilsomt en av mine store favoritter. Når jeg i dag skal ha en ny giveaway på bloggen, så er det nettopp en flott gave fra Yoek en heldig leser vinner. Yoek er utrolig gode på passform, og Yoek setter nettopp passform, og komfort i høysetet. Yoek sier kvinne med store bokstaver! Her er det virkelig kvinnelige, og feminine plagg. Her er det eleganse selv i hverdagsplaggene. Her er det farger, her er det flotte design, og her er det denne  fantastisk passform som jeg er så opptatt av. Yoek har utvilsomt dyktige designere som vil at plussize kvinner skal føle seg som de flotte kvinnene de er. Yoek er et design fra Nederland, og det er nå over 30 år siden Johanna Timmer etablerte Yoek med det mål for øyet at alle kvinner, uansett størrelse skulle kunne føle seg vakker, og ikke gjemme seg bort. Hun bestemte seg av den grunn for å produsere kolleksjoner fra str. 38 - 58. I dag selges Yoek over hele verden, og de åpnet sin egen nettbutikk i 2011. Hvert år produseres det 4 kolleksjoner + en Black Label kolleksjon.

I dag skal vi altså ha en ny giveaway på bloggen, og den flotte giveawayen kommer fra nettopp Yoek. For noen kolleksjoner Yoek produserer! Mitt første Yoek plagg var den nydelig cardiganen som jeg har på bildet her, i en nydelig orange farge med sorte detaljer. Og nettopp detaljer, det er Yoek utrolig flinke på! Det kan være små detaljer som likevel utgjør så utrolig mye på et plagg. Jeg har også kjøpt meg en rød cardigan med sorte detaljer, og disse små, sorte detaljene gjør mye på plagget. Når man får på seg et plagg fra Yoek, så får man denne gode følelsen med det samme. Mine to plagg sitter som et skudd. De sitter så utrolig fint på meg, og når jeg ser meg i speilet, så ser jeg at de sitter slik jeg ønsker. Det er en utrolig god følelse det å føle seg fin. Det å slippe å bruke masse energi på å føle at klær ikke sitter som de skal, for den følelsen, den har jeg følt på utallige ganger.

Som jeg nevnte, så produserer Yoek klær som lar oss kvinner være kvinner. De er feminine, og de har en eleganse over seg som jeg virkelig liker. Jeg synes vi kvinner skal være kvinner. Vi skal være feminine, og vi skal være flotte. Vi kan godt være elegante, og ha vår egen stil. Nettopp dette er viktig for Yoek. Yoek sier det så fint når de sier at de designer klær som gjør at vi ikke skal gjemme figuren vår. De designer klær som skal få enhver kvinne til å føle seg flott, og selvsikker.

Det er mange av bloggens lesere som har henvendt seg til meg fordi de lurer på hvor de kan få tak i gode bukser. Bukser med den gode passformen er ikke alltid like lett å finne, og ofte blir man blitt oppgitt av å lete. Neste gang skal du spør etter Yoek sine bukser, og jeg er sikker på at de vil gi deg den følelsen du er ute etter. Buksene som sitter så godt, og som er så myke, og stretcy at du egentlig ikke vil ta de av igjen. Jeansen til Yoek er super komfortable, og den er myk med god stretch. Dette er jo jeans som er produsert for plus size kvinner, og da har man jo selvsagt hatt dette for øyet. Når passform, og komfort er det som er viktig for produsenten, så kan man være trygg på at jeansen er slik du ønsker at en jeans skal være. Jeansen går i de fleste modeller opp til str. 58, så her vil mange kunne finne din favoritt.

Giveawayen på bloggen i dag er nettopp en flott jeans fra Yoek ! En heldig leser vinner den flotte jeansen som heter " 7/8 zip back leg." Jeansmodellen er utrolig stilig med den tøffe glidelås detaljen bak på beina. Her ser man igjen hvor flinke Yoek er på detaljer. Det er også veldig trendy med den litt kortere lengden som også denne jeansen har. Jeg synes den er supertøff! Jeansen er myk, og superkomfortabel. Jeansen har medium liv. Dersom du har lyst til å vinne den flotte jeansen fra Yoek, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, eller kanskje hvorfor du har lyst til å vinne. Kanskje blir du den heldige som kan gå sommeren i møte med denne tøffe 7/8 Yoek jeansen.








 

Vil du se utvalget av Yoek sine jeans, så kan du ser mer her : https://www.yoek.com/clothing/jeans-denim.html  Du kan se hele Yoek's flotte kolleksjon her :  https://www.yoek.com/ . Du finner også Yoek på Facebook : https://www.facebook.com/fashionyoek/?fref=ts . Gå gjerne inn og lik siden deres. Ta kontakt om du lurer på hvor din nærmeste Yoek butikk er. Jeg venter på klær fra sommerkolleksjonen deres. Det blir det mer om på bloggen når plaggene er i hus.

Da er det bare å legge igjen kommentar her på bloggen, så er du med i trekningen! Den som vinner kan bare glede seg :-) Lag den en god lørdag!

80% lykkelig

En ny mandag, og hadde dette vært en mandag litt tilbake i tid, så hadde jeg kjent panikken komme, og jeg hadde vel nærmest hyperventilert. Jeg hadde tidligere ikke noe godt forhold til mandager, og jeg er sikker på at mange av dere heller ikke ser på mandagen som den beste dagen i uken. Det var så jeg nesten gruet meg til mandagene. Ikke fordi helgen var ferdig, og det var ny arbeidsuke, men fordi da kom skammen over all nei maten jeg hadde stappet inn i munnen i løpet av helgen, og fordi jeg visste at mandag også var dagen da det skulle slankes.

Mandagen er jo D dagen for alle som skal slanke seg. Det er på mandager alt skal skje. Det er da vi skal slutte å spise, det er da vi skal starte å shake, det er da vi skal prøve den nye slankekuren vi fant i ett eller annet ukeblad, det er da starten på det nye livet starter.....Skapene blir tømt for alt som er usunt, man har kun handlet inn sunn ja mat, og man tråler nettet for å finne oppskrifter som er akseptable i forhold til det livet man heretter skal leve. Det er på mandager man kjenner sulten skrike, og slite, og man kan jo bare tenke seg hvordan resten av uken, eller ukene kommer til å bli. Man vet at fra mandag, så vil man bli både amper, irritert og forbannet fordi man fremover skal spise så lite mat at man vil gå rundt skrubbsulten. Slankekurene, og det nye livet, det starter alltid på mandager...det starter alltid etter ei helg med masse utskeielser, etter ei helg hvor man føler at man sikkert har lagt på seg 10 kg. Helger hvor man bare spiste, og spiste, og man spiste så mye forskjellig mat at magen hadde store problemer når mandagen kom. 

Mandag betyr for mange en ny slankekur i kampen mot kiloene. Hvor mange av dere har planlagt at dere i dag skal starte en ny diett, eller at dere da skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen. Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag.

Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen skal jeg klarer det. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder det en hel uke, eller en hel måned, men så dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist.

Det føles godt at jeg ikke er der lengre. Nå er mandager som alle andre dager, og mandagene er like gode dager som alle de andre ukedagene. Det føles så utrolig godt å slippe å kjenne på mandagspresset, på den evige slankekampen. Jeg kan fortsatt slite med dårlig samvittighet, men det er på ett helt annet nivå enn før. Jeg er mer avslappet fordi jeg føler jeg har mye mer kontroll. Ennå ingen stålkontroll, og ikke vet jeg om jeg får det heller, men likevel en kontroll jeg ikke har hatt før, og en kontroll jeg er veldig fornøyd med. Det er viktig at man aldri ser seg tilbake, og det er viktig at man ikke tenker på det som var, men at vi tenker på det som kommer. Likevel bør vi være realister, og sette oss mål som kan få oss til å føle at vi kan, og at vi mestrer. Jeg kan ikke mange nok ganger få sagt hvor viktig det er at vi får kjenne på det å mestre. Vi har så mange ganger gått på trynet, og vi har så mange ganger følt på og mislykkes at vi fortjener å vise oss selv at det er fullt mulig om målene er realistiske. Feilen vi så altfor ofte gjør er at vi går ut altfor høyt istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare. Jeg har laget meg måltavle, og jeg har laget meg mål både 1, 3, 5 og 10 år frem i tid. Mange av målene er de samme, men noe er endret på i forhold til hvor langt frem i tid vi er. Jeg har klippet, og limt, og har måltavlen her ved siden av pc slik at jeg kan kikke på den ofte, og faktisk smile fordi jeg ser at jeg allerede nå er i mål med de fleste, og på god vei på en del andre. Nå tenker jeg at jeg må lage en ny måltavle som gjelder for et år frem i tid. Målene er klare i hodet mitt.

Jeg er 47 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lyktes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang, men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en dyktig coach, og en utrolig dyktig, kognetiv teraput som begge har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg bruker i endringsprosessen jeg er inne i. Verktøy jeg må hente frem hver dag. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. De hjelper deg å rydde i topplokket, og tro meg, i topplokket er det MYE som kan ryddes bort ! For meg har Line som jeg var i samtale hos på sykehuset betydd enormt mye. Jeg tror ikke Line selv vet hvor mye samtalene med henne har betydd for min endring. Jeg er evig takknemlig.

En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å klare. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske. Mestringsfølelsen er gull verdt, og den trenger vi å kjenne på.  Ordet " Babysteps " ligger der så utrolig mye sannhet i.

Hva er din plan for mandagen ? Er det en ny diett, og trening hver dag? Skal du slutte å spise, eller i alle fall slutte å spise alt du ser på som usunt? Hvorfor skal alt dreie seg om mandager, og hvorfor vente med å ta grep til en mandag, eller etter pinse, eller etter ferien ? Hva med å sette deg ned i dag, og skrive ned hva du ønsker å oppnå, og tenke på hva du kan gjøre for å komme dit du ønsker? Sette deg delmål, og hovedmål. Hvorfor vente til hver mandag ? Du kan ta deg en tur ut i dag, da er du i gang! 30 minutter daglig aktivitet blir vi anbefalt, og hvor mye er 30 minutter av en hel dag på 24 timer? Begynn med hverdagsaktiviteten, de små turene. Kanskje bør du prøve de tingene du med sikkerhet vet at fungerer.

Nå høres jeg sikkert ut som den rene eksperten, men jeg har lært så uendelig mye om meg selv de to siste årene. Jeg har fått så mange verktøy å jobbe med som gir resultater. Min vekt raser ikke ned, men jeg går ned sakte, men sikkert. Helsen min er mye bedre, og jeg er en mye mer lykkelig. Jeg kjenner hvor mye mer jeg smiler, hvor mye rakere ryggen er, og jeg er en så mye mer fornøyd person når jeg ikke lengre går rundt og tenker på alt jeg burde ha klart. Det er så utrolig godt å føle på det å ha det godt med seg selv, og ikke jage etter den evige mandagsslankingen hele tiden. Visst jeg er flink 80 % av tiden, så vet jeg også at jeg ikke ødelegger noe om jeg koser meg de resterende 20 %. Om jeg kan være 80% lykkelig, så vet jeg at jeg er veldig lykkelig <3



 

 

Lykken er strømper som sklir ned

Det finnes vel ikke noe som er mer irriterende enn strømper som sklir nede. Strømper som man hele tiden må dra opp fordi de sklir ned, og etter noen få skritt, så sklir de ned.... igjen. Jeg er sikker på at mange kjenner på frustrasjonen bare ned tanken. Opp, og ned, opp, og ned på ubrukelige strømper som man bare vil kaste vegg i mellom ved første anledning! Strømper som ikke sitter som de skal er sykt irriterende!

For meg er strømper som sklir ned også lykke, en stor lykke som jeg kjenner på i disse dager. Kanskje tror du at jeg ikke føler meg helt bra, at jeg kanskje er litt vinglete. Jeg skrev jo nettopp at strømper som sklir ned er frustrerende, og så begynner jeg å snakke om lykke. På tide å bestemme seg kanskje?

Vi snakker ikke om vanlige strømper. VI snakker om kompresjonsstrømpene mine. Kompresjonsstrømpene som jeg må ha på meg hele dagen pga lymfeødemet mitt. Tykke kompresjonsstrømper i klasse 3 som fort kan bli et mareritt på varme dager, men som jeg vet jeg må bruke om beina skal spille på lag med meg. Kompresjonsstrømpene som jeg er så lei av at jeg har lyst til å kaste de vegg i mellom mer enn en gang. Kompresjonsstrømpene som jeg ser viktigheten av å bruke for å unngå smerter, hevelse, og ubehag. Jeg vet så innmari godt at de er gull verdt for meg, derfor er jeg også veldig flink til å bruke dem.

Fire nye par med kompresjonsstrømper fikk jeg for kun få uker siden. Det er kanskje 5-6 uker siden. Strømpene satt som et skudd, og de var smalere enn de jeg hadde fått gangen før der igjen. Jeg ser tydelig at treningen jeg legger ned betyr masse for beina mine. Kompresjonsstrømpene er lagd på mål for å passe mine bein. Jeg kan ikke bare gå innom nærmeste apotek for å kjøpe meg kompresjonsstrømper. Her snakker vi tømmerstokker som trenger hjelp. Fysioteraputen min, Anne tar nøye mål hver gang nye strømper skal bestilles. Takk og lov for at vi bor i et land som Norge som gir støtte til kompresjonsstrømper, for slike strømper koster ganske mye mer enn et par vanlig strømper på Lindex.

Det er kun få uker siden jeg fikk fire par med nye strømper, og når jeg denne uken merker at kompresjonsstrømpene bare sklir ned, så kjenner jeg på en enorm lykkefølelse! Det betyr ikke at det er dårlig hold som gjør at strømpene sklir ned, men det betyr at jeg rett, og slett er blitt smalere i beina! Treningen fungerer, og jeg kjenner på følelsen av at det faktisk er mulig! Det er mulig at også tømmerstokkene mine kan bli smalere! Er det rart at jeg smiler når man kjenner på en slik følelse? Jeg har lyst til å juble! Jeg har lyst til å skrike av glede! Det er nesten så jeg kjenner en lite gledeståre i øyekroken, så mye betyr dette for meg! Selv den minste cm jeg har mistet på beina er en enorm lykke for meg. For dette gir meg håp. Håp om at tømmerstokkene mine har mulighet til å endre form. At tømmerstokkene mine kan bli smalere om jeg bare jobber hardt nok.

Den siste tiden har jeg trent masse på tredemøllen. Jeg har fått ny treningsglede ved å trene intervalltrening på tredemøllen. Jeg bruker alltid tredemøllen når jeg har egentrening på Spring, men intervalltreningen er mye mer slitsom, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og jeg tenker at den vil gi mye bedre resultater. Datteren min som er rå på trening har flere ganger foreslått denne typen intervalltrening, og endelig fikk jeg prøvd det. En av våre flotte instruktører, Anette har gitt meg et program som jeg da følger. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg går først i 6.0 med litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av mølla i 15 sekunder, og så gjentar jeg dets amme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til 6.4 på de siste intervallen, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke litt før jeg føler jeg må løpe, og det å løpe er vel ikke en del av planen min :-)

Med så mye trening på tredemøllen, så er det klart at beina får jobbet masse. Jeg velger å tro at det er all intervalltreningen på tredemøllen som er med på å gi resultater. Kanskje har " ting " endelig løsnet. Jeg vet egentlig ikke hva som er årsaken, men noe har skjedd, noe veldig positivt noe! Det å kjenne på denne enorme lykken, den er gull verdt! Det å kjenne på følelsen av at endringer har skjedd. Det å kjenne på følelsen av at jeg kanskje ikke må ha like store tømmerstokker for alltid, det er en helt fantastisk følelse å kjenne på. Jeg trenger virkelig disse oppturene i blant. De gir meg ny energi, de gjør at jeg vil fortsette å trene like hardt som jeg gjør.

Som jeg har skrevet om før på bloggen, så er nok hovedgrunnen til tømmerstokkene mine et medfødt lymfeødem, et ødem som slo ut i full blomst etter kreftoperasjonen i 2002. Etter fjerning av lymfeknuter, så kan mange oppleve at de utvikler lymfeødem. Jeg undrer meg fortsatt over hvorfor ingen fortalte meg at dette kunne skje! Etter  operasjonen i 2002, så ble beina bare enda verre, de ble plutselig til svære tømmerstokker! At lipødem, og lymfeødem er kroniske sykdommer, og at de begge vil følge meg hele livet, det har vært tøft og akseptere. I tillegg har jeg overvekten som jeg kan gjøre noe med...alt er ikke bare lipødem, og lymfeødem.  Jeg kan bli bedre i lymfeødemet, ødemene/hevelsene kan bli mindre, men det vil alltid være der. Lymfesystemet som leger ikke anser som viktig nok, det er uhyre viktig. Lymfesystemet jobber sammen med blodomløpet. Skader på systemet gjør at væske blir liggende igjen, og ulike kroppsdeler hovner opp. Det kan være medfødt, eller det kan oppstå etter skade, eller operasjon.

Hurra for strømper som sklir ned! Hurra for den enorme lykkefølelsen strømper som sklir ned gir meg! Denne gode følelsen skal jeg kjenne på en stund, og om få minutter skal jeg på Spring for ei ny intervalløkt på tredemøllen. At treningen på tredemøllen skal ha gitt så gode resultater på så kort tid, det vet jeg ikke om er mulig, men at det har bidratt til at noe skjer, det er jeg i alle fall helt sikker på. I morgen må fysioteraputen min måle meg på nytt, og bestille nye kompresjonsstrømper til meg. Inntil nye strømper er på plass, så får jeg bare godta at strømpene sklir ned hele tiden. Frustrerende? Absolutt! Verdt litt frustrasjon? Så absolutt! At trening nytter er det ingen som helst tvil om. Alle dere vil kunne kjenne på den samme gode lykkefølelsen om man bare tar grep. Jeg var det man kaller et håpløst eksempel på en vandrende flodhest som ikke fikk til noen verdens ting, trodde jeg. Nå vet jeg at jeg kan, og at jeg mestrer. Det koster å ta grep. Det koster å foreta en endring, men for en følelse verdt å kjenne på når man ser, og føler at man lykkes :-)



 

 

Fargerik sommer fra Pont Neuf

Jeg har tidligere vist en del av årets sommerkolleksjon fra Pont Neuf. I tillegg til klassiske farger, så er Pont Neuf også veldig flinke til å bruke farger, noe de absolutt har gjort denne sommeren. Jeg blir så utrolig glad av å se flotte overdeler i flotte, friske farger.



 

 Pont Neuf sin sommerkolleksjon er nå i butikkene, og her er det mye lekkert! Pont Neuf har mye fine farger, og flotte design, og jeg synes spesielt farger er viktig om sommeren. Vi kan godt vise oss i gode, flotte farger. Innimellom de klassiske fargene, så har Pont Neuf en del i lekre blåfarger. De har også en del plagg i orange, og rødt, litt turkis er det også. Farger som i alle fall gjør meg veldig glad! Du kan se sommerkolleksjonen til Pont Neuf her : http://pontneuf.dk/sommer-2017/

Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Det tok tid for meg å kjenne på at jeg kunne gå med kroppsnære overdeler. Hodet sa store, vide overdeler, speilet, og fornuften sa noe helt annet. Dersom du sliter med å få til å gå med kroppsnært, så kan du jo begynne med å ta på deg en topp under, en topp som kanskje har bittelitt hold in effekt. På den måten, så er det nok lettere å venne seg til det. Ikke en topp med masse hold in, for det er jo bare ubehagelig å ha på seg, men der finnes topper som holder inn litt, og som man faktisk kan puste i, og føle seg vel i.

For dere som er veldig glad i farger, eller som har veldig lyst til å bruke farger, så er det tre plagg jeg vil vise dere fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon som nok er mine store favoritter. Her er det flotte sommerfarger! Orange, rødt, turkis - farger jeg elsker! Jeg bruker de til tunika som dere vet, men egentlig heter dette kjoler fra produsenten :-) Se så flotte kjoler/tunikaer :




Pont Neuf produserer sine klær fra str. XS til 3 XL. 3 XL tilsvarer 54/56. Pont Neuf er utrolig gode på design. Klærne er klassiske samtidig som Pont Neuf er utrolig gode på både farger, og flotte sammensetninger. Pont Neuf har stort fokus på passform, og komfort, og dette merkes virkelig på klærne. Klærne er utrolig gode å ha på! Kjolene/ tunikaene sitter også så utrolig fint inntil kroppen, og selv om jeg i mange år har gått med plagg som er veldig vide fordi jeg tror jeg skal skjule overvekten, så ser jeg jo hvor mye finere det er å gå i overdeler som sitter inntil kroppen. Man ser jo slankere ut med en gang. Ta en tur innom din stormote butikk for å se sommers flotte kolleksjon!!

 

Fra en avhengighet til en annen

NRK publiserte for en tid tilbake en tankevekkende artikkel. En artikkel som mange bør lese, spesielt de av dere som vurderer slankeoperasjon. Også fagfolk bør lese denne, for artikkelen forteller om livet for veldig mange slankeopererte i tiden etter inngrepet. Ofte er det solskinnshistoriene vi hører om, eller vi hører om erfaringer kort tid etter inngrepet. Sjeldent hører vi om bivirkningene, og komplikasjonene som kan komme år etter operasjonen. Det som skulle bli starten på ett nytt liv, blir ofte starten på noe helt annet for flere, og flere slankeopererte. Det som skulle bli starten på alt man hadde drømt om, det blir ofte starten på et liv man i utgangspunktet ønsket seg bort i fra. Avhengigheten til maten, avhengigheten til sukkeret, alle følelsene som gjør at vi spiser, som gjør at vi blir overvektige, man tror alt dette vil forsvinne i det man legger seg på operasjonsbordet. Ny forskning viser dessverre at mange går fra en avhengighet til en annen, og dette er alvorlig, og en stor, rød lampe bør lyse!

Overvekten sitter i hodet. Jeg tror de fleste nå etter hvert innser dette, og er enige i det. Vekta sitter mellom ørene! Man kan ikke operere bort verken vonde følelser, psykiske problemer, eller avhengighet. Alt dette sitter i hodet ditt, ikke i kroppen din! Vekten din vil gå ned, livet vil bli lettere å gjennomføre, men alle vonde følelser du hadde i det du la deg på operasjonsbordet, all avhengigheten du hadde i forhold til mat, alt dette vil du fortsatt ha i hodet ditt når du våkner opp, og starter ditt nye liv...Alle psykiske problemer, og utfordringer vil være på akkurat samme plass, og de vil kreve like mye av deg selv om kroppen din blir lettere. Starten på det nye livet blir plutselig starten på nye problemer, og nye utfordringer.

NRK sin artikkel setter ett enormt viktig fokus, og all forskning slår det også fast : Flere, og flere slankeopererte sliter med alkoholproblemer. Slankeopererte erstatter en avhengighet med en annen. Når man ikke lengre kan spise på følelser, og bruke maten som trøst når man kjenner uroen , og vonde følelser komme, så kan veien inn i ett nytt misbruk være kort. Noen utvikler anoreksi, og driver overdreven trening, noen kan havne i økonomiske problemer, noen bruker sex...veldig mange utvikler et alkoholproblem. Forskning gjort i USA, og studier gjennomført her i Norge viser helt klart at fedmekirurgi øker risikoen for alkoholmisbruk. 2 av 3 fedmeopererte får problemer. Dette er ikke bare alkoholproblemer, men også andre rusmidler, selvskading, eller problematisk bruk av mat. 2 av 3 opererte! Det er høye tall, altfor høye! Risikoen for alkoholproblemene oppstår ofte noen år etter en slankeoperasjon i følge Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst.

I NRK sin artikkel står to slankeopererte frem. Begge misbruker i dag alkohol. Den ene har hatt år med tungt misbruk etter operasjonen i 2010. For begge begynte tiden etter operasjonen bra, men så kom problemene. Den ene begynte å erstatte sin avhengighet til sukker med alkoholen. Den andre for å glemme alt hun ikke syntes var så bra i livet. Begge etterlyser de mer informasjon før de la seg under kniven. Når det kommer til nettopp informasjon, så tror jeg Helse Norge her svikter stort. Der kommer altfor lite informasjon, og altfor lite fakta ut til de som ønsker en slankeoperasjon. Få vet det de trenger å vite om livet, og eventuelle komplikasjoner etter inngrepet. Mest etterlyser de fakta om de psykiske utfordringene som de kan støte på. Der er heller lite, eller ingen hjelp å få på det psykiske planet etter inngrepet. Hvor er oppfølgingen på det mentale planet? Vi kan nok bli flinkere sier fagfolkene.... Jeg tror også altfor mange som sliter med avhengighet, og psykiske problemer får ja til operasjon istedenfor nei. Der sitter fagfolk med en stor kompetanse , og disse avgjør hvem som skal få operasjon, og hvem som ikke skal få. Fagfolk som sitter på all informasjon om deg, og som så innmari godt vet at man ikke kan operere bort verken avhengighet, eller psykiske problemer. Likevel gir de klarsignal til å operere mennesker som vil slite like mye psykisk selv om vekten går ned! Skjønn det den som kan! Jeg er ganske så sikker på at dersom man behandlet hodet før man i det hele tatt tenkte på en slankeoperasjon, så ville man få mange som faktisk takket nei til operasjon etterpå, og de som hadde latt seg operere uansett, de hadde fått en god start på sitt nye liv. Er det jeg som er dum, og tenker for enkelt, eller er det faktisk helsemyndighetene som tenker, eller handler helt feil?

All overvekt har en årsak. Årsaken er ikke alle de ekstra kiloene man bærer på. Vi har alle hver vår årsak, og årsaken sitter i hodet vårt. Ville det ikke ha vært fint og visst hvorfor du er overvektig. Det er ikke så enkelt som at du bare er veldig glad i mat, eller veldig glad i snop. Det er ofte mye mer underliggende enn det. Mange har stort utbytte av en operasjon, og i disse tilfellene, så er jeg utrolig glad på deres vegne. For mange andre, så kan det dreie seg om mer underliggende vansker som kan knytte seg til kropp, mat, selvbilde, og følelser. For alle disse så vil ikke en operasjon være løsningen. Man kan ikke operere bort problemer man sliter med. Problemene vil være der frem til du selv tar tak i de, og får den hjelpen du trenger. Jeg er ganske så sikker i min sak at dersom man hadde fått tilbud om profesjonell hjelp til det mentale,  før det overhodet var snakk om en slankeoperasjon, så er jeg sikker på at antall slankeoperasjoner ville blitt redusert veldig naturlig. Får man den hjelpen man trenger til å jobbe med hodet, så vil man også finne svarene, og få de riktige verktøyene som man trenger på veien til en bedre helse, og ett lettere liv.

 

Du kan lese hele artikkelen her : https://www.nrk.no/troms/_-man-erstatter-en-avhengighet-med-en-annen-1.13052879

For en motivasjon!

Jeg er så utrolig motivert for trening for tiden! Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen er helt fantastisk! Kanskje er det fordi jeg føler at livet er så godt for tiden. Jeg føler det meste fungerer som det skal, kroppen spiller stort sett på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg smiler mye mer, jeg føler ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd, og på en utrolig god plass at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede den siste tiden? For treningsgleden, den er enorm for tiden. Jeg må bare nyte det mens ting er som det er, og håpe motivasjonen kan holde seg slik en god stund.


Foto : Børre Eskedahl / VG
 

Jeg har en utrolig treningsglede for tiden. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg som aldri klarte å trene systematisk over lengre tid. Jeg som aldri lyktes med noe når det kom til vektnedgang, og endringer. Jeg som alltid kjente på det og mislykkes. Jeg som følte meg som en vandrende flodhest, og som har brukt altfor mange år av livet mitt på å kjenne på de negative følelsene. De siste tre årene har vært en tøff reise, spesielt mentalt, men når jeg i dag kan sitte her, og kjenne på den enorme treningsgleden, så er det verdt alt slitet.

En av grunnene til at jeg kjenner på den store treningsgleden er absolutt de flotte treningstimene jeg har sammen med treningsgruppen for overvektige. Treningsgruppen er en herlig gjeng, og her trenes det virkelig de to gangene i uken som vi er sammen. Jeg trener også en del på egenhånd, og det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede. Egentreningene, spesielt på Spring gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg fått meg ett nytt treningsprogram som nok er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammet er utrolig moro å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før, og jeg kjenner på en glede, og en herlig følelse etterpå. Dønnsliten, men for en utrolig god følelse!

Det nye treningsprogrammet mitt er intervalltrening på tredemøllen. Jeg bruker alltid tredemøllen når jeg har egentrening på Spring, men intervalltreningen er mye mer slitsom, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og jeg tenker at den vil gi mye bedre resultater. Datteren min som er rå på trening har flere ganger foreslått denne typen intervalltrening, og endelig fikk jeg prøvd det. En av våre flotte instruktører, Anette har gitt meg et program som jeg da følger. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg går først i 6.0 med litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av mølla i 15 sekunder, og så gjentar jeg dets amme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til 6.4 på de siste intervallen, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke litt før jeg føler jeg må løpe, og det å løpe er vel ikke en del av planen min :-)





Denne intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Jeg kunne gjerne ha trent denne type trening hver dag, men jeg ser at det skal jeg ikke, så jeg får holde meg til max 4 slike økter i uken. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste, i alle fall alle de som føler at det er greit å gå på ei tredemølle. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening helt super! Da har man ikke mulighet til å kjede seg. Man har ikke tid til å kjede seg. Anbefales virkelig. Spring har også flotte, store og gode tredemøller. Jeg vet mange som sliter overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på trenigssentre, de tåler også oss som har mye vekt :-)

Det er herlig å kjenne på en utrolig treningsmotivasjon. Denne skal jeg jobbe for å beholde lenge. Med to gruppetimer med treningsgruppen for overvektige i uken samt god variasjon på egentreningene, så tror jeg det er nøkkelen til å holde den gode treningsmotivasjonen oppe. Jeg suger lenge på denne gode karamellen, og jeg klapper meg selv på skuldrene for den utrolig gode innsatsen jeg gjør for tiden. Jeg er sannelig litt stolt jeg.

Se så lekre de er blitt!

Jeg var neglbiter, og jeg var neglbiter i haugevis av år. Neglene mine var ikke mye vakre, det kan jeg love deg. Det var jo så vidt det i det hele tatt var noe negl igjen i perioder. Det hendte både titt, og ofte at jeg bet neglene så langt ned at jeg hadde det smertefullt i flere dager. Jeg pådro meg også betennelser pga neglbitingen. Uansett hvor vondt jeg hadde det, eller hvor stygt det var, så skulle jeg ikke slutte å bite.

Jeg har alltid vært opptatt av å være velstelt. Jeg har alltid vært opptatt av å kle meg pent. Jeg har dessuten alltid vært opptatt av huden min. Neglene mine derimot, de har det ikke vær så nøye med. Er det ikke rart hvordan man tenker? Det er jo ikke videre pent når man kommer velstelt, og fin, og så har man negler så stygge at man helst bare vil gjemme dem bort. Det er jo utrolig pent med velstelte negler. Der finnes haugevis av farger man kan lakke dem i, og der finnes så mye fint man kan gjøre med neglene sine.

Jeg ble neglbiter allerede som barn. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg vet at jeg bet negler på barneskolen. Hele tiden hadde jeg en finger i munnen som jeg bet. Den ene neglen var kortere enn den andre. Ei daværende venninne drev for en del år siden som negldesigner. Hun hadde aldri kommentert neglene mine, men jeg merket at jeg automatisk prøvde å gjemme de bort når hun var i nærheten. Hun fortalte masse om jobben sin, såpass at jeg en dag tok mot til meg for å høre om hun kunne gjøre noe med mine korte, stygge negler. Det var slutten på neglbitingen.

Det er vel 8-10 år siden jeg sluttet å bite negler. Jeg stelte de hos venninnen min den første tiden, men så begynte jeg å stelle dem selv. Jeg sluttet vel ikke helt å bite, for selv om jeg ikke bet neglene, så bet jeg skinnet rundt neglene. Det var ikke heller særlig pent, og også det var til tider svært smertefullt. I tillegg til dette, så var ikke neglene stygge. En ting var at lengden ikke var noe å skryte av, men neglene knakk hele tiden, og de delte seg. Ikke aner jeg hvorfor. Fortsatt kunne jeg ta meg selv mange ganger i å gjemme vekk hendene litt i en del sammenhenger. Flau over at neglene mine så ut som de gjorde, for jenter skal da ha pene negler tenker jeg.

I går skrev jeg om den flotte drømmedagen jeg fikk være en del av på onsdag da det ble arrangert Inspirasjonskveld på Hotell Norge her i Kristiansand. En av deltakerne på denne kvelden var Fix-Negledesign. Det  ha flotte negler, det er jo noe de fleste vil ha når man står brud, eller skal være gjest ved en spesiell anledning. Jeg synes det er så flott med lange fine negler lakket i en fin farge! Vi som skulle vise kjoler på onsdag, vi var så heldige at i fikk ordnet neglene våre. Det er lenge siden jeg har stelt neglene hos en negledesigner, så jeg var veldig spent, men du verden som jeg gledet meg til å få fine negler igjen!

Jeg merket at jeg ikke var stolt over å vise frem neglene mine på neglsalongen. Selv om jeg ikke hadde bitt negler på lange tider, så var de som nevnt ikke pene. Likevel trøstet jeg meg med at Gry som driver Fix-Negledesign garantert hadde sett verre negler enn mine. Det er jo dessuten en grunn til at man ønsker å få stelt neglene sine. Nå trenger man ikke ha på løstipper lengre, så nå forlenges neglen naturlig med en metode som heter Bio Sculpture. Det var så fascinerende å se hvordan Gry jobbet. Her skal man kunne faget sitt, og det kan virkelig Gry. I september er det 17 år siden hun åpnet neglsalongen sin her i Kristiansand sentrum. At service, og kvalitet står i høysetet er ikke vanskelig å forstå når man møter Gry. For ei utrolig dyktig dame, og for ei herlig, smilende dame!

Jeg fikk lange, flotte negler til den store kvelden, og det å få lange negler igjen, det kjente jeg gjorde noe positivt med meg. Jeg er så stolt over de nye neglene mine.  Jeg gjemmer ikke bort hendene mine. Nå vil jeg jo heller vise dem til alle :-) For meg så betyr det mye for velværefølelsen at jeg nå har fått så fine negler. Jeg er jo ei feminin kvinne som liker å være nettopp kvinne, så da liker jeg at neglene også er fine.



Neglene mine fikk en koksgrå farge som skulle stå i stil til den sorte kjolen min. Siden kjolen hadde sølv på seg, så tok Gry en negl på hver hånd i sølv, så jeg har fire koksgrå, og en sølvfarget negl på hver hånd. Utrolig stilig! Nå som jeg er så fornøyd med neglene, så har jeg også bestemt meg for at jeg skal fortsette å ha fine negler, jeg skal fortsette å la Gry ta vare på de en stund fremover.

Det er faktisk hele 30% av oss som biter negler. De fleste ønsker ikke å bite negler, men gjør det likevel. Det blir en slags tvangstanke. Forskere mener at det ikke er tilfeldig at omtrent én tredjedel av alle neglebitere har familiemedlemmer som gjør det samme. Neglebitere er ofte perfeksjonister. Forskere ser også at neglebiting gjør oss avslappet. Spesielt i stressende situasjoner, vil mange finne en ro i å bite på neglene sine. Neglbiting er også en avhengighet.

Det er verken pent, eller bra å bite negler. Mange har også problemnegler av andre årsaker enn neglbiting. Man trenger ikke ha disse enormt lange neglene om man velger å gjøre noe med de. Lengden bestemmer du selv, men bare det å få fine negler som man kan vise frem, det er en utrolig god følelse. I dag er det hvermansen som steller neglene sine. Selv de korteste negler kan bli fine. Dette er ikke kun for en bestemt gruppe slik det kanskje var fra starten av da det kun var de fine fruer som ordnet neglene. Nå gjør alle det. Det betyr at også du fint kan få neglene slik du ønsker å ha de. Om du biter negler, eller opplever som meg at de brekker, og deler seg, kanskje har du andre utfordringer, så ville jeg ha gjort noe med det. Negldesignere er proffe til fingerspissene. De har sin utdannelse, dette kan de.

Mange har sikkert vurdert å ta turen innom en neglsalong. Jeg hadde gjort tanker om til handling. Fine negler er vakkert! Man føler seg så mye mer vel med en gang. Samtidig råder jeg deg til å være litt bevisst når du velger neglsalong. Se etter at de har papirene sine i orden sånn at du får det du betaler for. At det er billig er ikke nødvendigvis et sunnhetstegn. Det er ofte sånn at man får det man betaler for.

Nå skal jeg skinne i kapp med solen med mine nye, flotte, lange negler. Bor du her i Kristiansand, så anbefaler jeg at du tar turen nedom Fix-Negledesign. Du kan lese mer om salongen her : https://www.facebook.com/pg/FixNegledesign/about/?ref=page_internal









 

For en drømmedag!

Jeg er heldig! Jeg er utrolig heldig som får ta del i så mye spennende. Heldig som kjenner så mange flotte mennesker som heier på meg, som tror på meg,  som motiverer, og inspirerer meg. Jeg er heldig som stadig blir kjent med masse nye mennesker som er med på å berike livet mitt. Livet er så utrolig godt å leve, og i en alder av 47 år, så er jeg på en utrolig god plass. Det føles så innmari godt å kjenne på sånne følelser, istedenfor alle disse vonde følelsene som jeg har brukt altfor mange år av livet mitt til å kjenne på. Det føles så godt at jeg livet tok en helt annen vending tre år tilbake i tid.

Denne uken fikk jeg være en del av Inspirasjonskvelden som Snefrids Hus arrangerte på Hotell Norge. Denne uken har vært helt fantastisk! For en fantastisk opplevelse jeg har fått lov til å være med på! For første gang har jeg fått stå på en scene, og kjenne litt på modellfølelsen. Jeg har stolt fått vise hvor nydelige kjoler Snefrids Hus også har til oss som bruker store størrelser. Jeg har for første gang snakket foran 150 mennesker fra en scene. Jeg har pratet til tusenvis av mennesker gjennom mikrofonen da jeg jobbet i radio, da var det ingen som så meg, kun hørte. Aldri har jeg stått på en scene og pratet foran masse mennesker, og aldri har jeg pratet om de tingene jeg brenner for. Selv om det sikkert kunne ha gått mye bedre, man er jo alltid kritisk til seg selv, så er jeg fornøyd med debuten.

Å få være med på en slik inspirasjonskveld ble for meg en drømmedag! Jeg har jo aldri vært med på noe lignende før, så dette var fantastisk fra begynnelse til slutt. Jeg er så takknemlig for at Snefrid hadde lyst til å ha meg med på dette, og jeg er så innmari glad for at Snefrid ser behovet for at vi som er store også skal kunne finne drømmekjolen enten om man skal gifte seg, eller om man trenger en flott selskapskjole. Man følte seg helt spesiell, og den følelsen, den var nydelig å kjenne på. Man fikk ett bittelite innblikk i hvordan det kan være for de som driver langt mer med dette enn jeg noe gang kommer til å gjøre :-) Man fikk innblikk i hvordan det er å arrangere en slik kveld, hvor mye som skal klaffe, hvor mye arbeid det ligger bak, og hvor mange som trengs for at det skal bli vellykket. Jeg er så imponert over Snefrids profesjonalitet - hun er dyktig til fingerspissene. Den dama kan faget sitt, og for en helt fantastisk person hun er! Har du ikke vært inne på siden til Snefrids Hus, så må du ta turen innom : https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/?fref=ts

Dagen min startet dagen før inspirasjonskvelden. Allerede god tid i forveien hadde jeg fått beskjed av Snefrid om at jeg måtte gjøre diverse avtaler. Jeg skulle til frisør, jeg skulle få negler, jeg skulle sminkes, og jeg skulle styles. Om jeg følte på stor stas ? Definitivt :-) For meg startet det dagen før inspirasjonskvelden. Da var det først frisørbesøk. Snefrid hadde denne gangen fått med seg Duo Frisører her i Kristiansand. Det er alltid spennende og skal gå til en ny frisør. Man har jo gjerne en fast frisør som vet nøyaktig hvordan man ønsker å ha håret, så da er det spennende når en helt ny frisør skal jobbe med håret. Kan jeg være så ærlig å si at jeg var veldig nervøs når jeg gikk inn døren til Duo Frisører? Ingen grunn til å være nervøs forstod jeg fort. Marianne ved Duo så fort hvordan det skulle være, og jeg ble strålende fornøyd. Det er så herlig å komme plasser hvor man møtes av så flotte, og dyktige mennesker, en plass hvor praten glir lett, og smiler sitter løst.

Jeg har vært neglbiter, og det i mange år. Jeg sluttet for en del år siden da ei venninne som var negldesigner satte på løstipper. Det ble min " redning." Etter det har det vært lite neglbiting, og jeg har prøvd å stelle neglene selv. Dagen før inspirasjonskvelden, og rett fra frisørbesøk, så skulle neglene ordnes. Nå skal jeg ikke skryte av at jeg har lange, fine negler selv om jeg stort sett har sluttet å bite, så jeg følte meg kanskje ikke veldig høy i hatten når jeg gikk inn døren til Gry på Fix Negledesign her i Kristiansand. Neglene var verken lange, eller særlig pene. Jeg hadde kanskje mest lyst til å gjemme dem, men Gry som har jobbet med negler i mange år nå har nok sett verre negler enn mine. Gry er i tillegg ei helt fantastisk dame. For noen fantastiske negler Gry tryllet frem! Jeg er så utrolig fornøyd med de nye neglene!  På Fix - Negledesign driver Gry med Bio Sculpture, og jeg er virkelig imponert over det hun gjør. Jeg skal vise dere neglene mine på bloggen  i morgen. Sjekk ut Facebook siden til Fix- Negledesign her : https://www.facebook.com/FixNegledesign/?fref=ts

På selve dagen kjente jeg helt klart på nervøsitet, men kanskje var det ikke så ille som jeg trodde det skulle bli. Manuset hadde jeg klart, øvet hadde jeg, men det er alltid vanskelig å vite om det man vil snakke om fenger. Dagen startet på Renates Hud og Makeup på Sandens Kjøpesenter her i Kristiansand. Her skulle jeg legge makeup foran den store kvelden. Det å få lagt makeup gledet jeg meg veldig til, samtidig som man er spent på hvilke fargevalg som blir gjort. På Renates ble jeg møtt av nydelige Lise. Jeg er så imponert over hvordan man så kjapt kan se hva man passer, og hva slags makeup som skal legges. Lise " reddet " også huden. Jeg er veldig opptatt av å ta vare på huden min, men har følt at ansiktsproduktene jeg har brukt den siste tiden ikke helt har vært for min hud, noe som stemte. Fra å ha en veldig fin hud med riktig balanse, så var huden min helt dehydrert, så dehydrert at den flasset. Så nå er det ut med ansiktsproduktene som jeg har i skapet, og inn med nye som skal hjelpe huden min tilbake der den var, og skal være. Det er så utrolig viktig å passe på huden sin. Altfor mange bryr seg ikke om å rense huden, altfor få bryr seg om å ta vare på huden, beskytte den, noe som faktisk er utrolig viktig. Hadde jeg vært like flink med trening, og kosthold som jeg har vært med huden opp igjennom årene, så hadde jeg vært en sylfide i dag :-) Makeup'en ble nydelig, og jeg har fått mange gode tips fra Lise til stell av hud, og legging av makeup. Her kan du lese mer om Renates : https://www.facebook.com/renatesdagsp/?fref=ts

Fra makeup var det tilbake til Duo Frisør for å style håret. Ikke at det er så mye spennende man kan gjøre med kort hår, men stylet ble jeg, og det av herlige Kristine. Jeg blir så glad når jeg møter slike strålende mennesker. Det gjør noe med en når de menneskene man møter ståler, smiler, og er så imøtekommende. Her kan du lese mer om Duo Frisører : https://www.facebook.com/Duo-Frisører-276616672367264/?fref=ts

Nede på Hotell Norge var det ut av de vanlige klærne, og inn i den nydeligste selskapskjolen fra Snefrids Hus. Den flotte kjolen skulle jeg gjerne hatt hjemme i garderobeskapet mitt. Det er dessverre altfor få anledninger til å bruke en slik kjole, men når anledningen er der, så er det jo helt fantastisk og kunne ta frem en slik nydelig kjole! Når datteren min skulle konfirmeres, så designet Snefrid et sett til meg som kan ligne litt på kjolen jeg hadde på meg. Et sett i sort med sølv hvor jeg har skjørt, korsett overdel, og jakke. Å få på seg en slik kjole når man i tillegg er stylet fra topp til tå, da føler man seg som denne berømte prinsessen som jeg har skrevet mye om tidligere. En nydelig følelse som jeg kjente på hele kvelden. Jeg kjente meg fin, og jeg kjente meg stolt når jeg gikk opp på scenen den kvelden. Stolt over og kunne få vise at drømmekjolen også finnes til oss som er en størrelse for stor, stolt over hvor langt jeg er kommet, stolt over at jeg våger å vise meg frem istedenfor å gjemme meg, stolt over å kjenne så flotte mennesker som Snefrid. I tillegg var jeg utrolig glad for å få lov til å prate om de tingene som jeg brenner for, og jeg kjente at jeg i tiden fremover skal prate mye mer om nettopp de tingene. Jeg kjente en bitteliten gledeståre der bak. For en vei jeg har gått. Tåren var for alle vonde følelser, og tanker som jeg har jobbet bort. Tåren var for at jeg nå våger. Våger å være stolt, våger å stråle, våger å være den jeg er med alt det ekstra jeg har, våger å kjenne på at jeg kan, og at jeg er mer enn bra nok akkurat som jeg er.

En god plass å være

Herregud, så deilig hverdagen er! De helt vanlige dagene hvor man gjør de helt vanlige gjøremålene, og hvor alt er på normalen. Så utrolig heldige vi er som hver morgen kan stå opp til en ny dag, og fylle dagene med både små, og store ting. Hverdagen er en utrolig god plass å være! Hverdagen med sine oppturer, og nedturer, og hvor man faktisk kan stoppe opp litt å kjenne på hvor heldige vi er. Vi suser ofte fra A til B, vi småklager litt om tidsklemme, og for lite tid, og vi er ikke alltid så flinke til å kjenne på hvor utrolige heldige vi er. Vi har muligheten til å være friske, og vi har muligheten til å velge hvordan dagene våre skal være. Vi kan kjøre full rulle gjennom ukene, og vi kan av og til stoppe opp litt å kjenne på den gode følelsen av hverdag, og takknemlighet.

 

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne en frisk kropp som samarbeider godt. Selvsagt har de fleste sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage. Det er så mange som har det så mye verre er en setning jeg ofte får høre fra mennesker som sliter med ting som jeg ville sett på som store utfordringer. I det siste så har jeg selv kjent på hvor utrolig heldig jeg er, og jeg håper at jeg har lært og sette enda mer pris på hver eneste dag.

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag...men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort avgårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

Jeg har flere utfordringer enn vekta. Jeg  har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein...men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant :-) En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene. Beina gir meg i blant en del utfordringer. Tunge bein, vonde bein, stygge bein...til tider vil ikke beina så mye som meg. Kroppen føles så energisk, men beina er som betong.


 

Den siste tiden har vært litt utfordrende. Når man føler at man er på det rette sporet, og man ser resultater av grep man har gjort, så er man plutselig på ett helt annet spor, og på en helt annen strekning. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik har jeg følt det i det siste. Beina har vært betong, men jeg har gitt søren, og trent likevel. Jeg skal vinne, ikke beina. Selv om det er utfordrende, så har jeg vunnet hver gang. Det har blitt mange minutter på tredemølla på Spring selv om beina har skreket at de ikke vil. Det er godt å føle at det er jeg som bestemmer! Og det er godt å kjenne på at beina ikke blir verre av å trene.

Hva gjør det om jeg er en størrelse for stor, eller om jeg har legger som tømmerstokker? Selv med utfordringer, så er jeg heldig, og takknemlig! Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for - jeg er sikker på at det er veldig mye. Kjenn på hvor utrolig deilig det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.



 

Jeg har visst det lenge

Jeg har jo visst det lenge. Dersom jeg ønsker å redusere vekten raskere enn jeg klarer i dag, så må jeg legge om kostholdet. Går man en del år tilbake i tid, så var det mange som mente at uten trening, så gikk man heller ikke ned i vekt. Da var trening nr. 1. Nå viser stadig flere studier at uten ett sunt, og gjennomtenkt kosthold, så vil man ikke klare den store vektnedgangen. Æsj sier jeg :-( Selv om jeg vet det så innmari godt, så skulle jeg veldig gjerne ha ønsket at det var motsatt. Treningen har jeg veldig god kontroll på. Jeg trener veldig bra, og jeg har en plan som fungerer. Når det kommer til kosthold, så er jeg dessverre ikke like flink. Jeg vet så innmari godt at jeg må ta en del grep om vektmålene mine skal oppnås. Jeg er blitt mye flinkere på kostholdsdelen. Jeg spiser både bedre, og sunnere, men det er absolutt ikke bra nok i forhold til hva jeg ønsker av vektnedgang. Så hva skal jeg gjøre da for å få ett like godt grep på kostholdet som på treningen.....Diett er ikke et alternativ en gang, og det er heller ikke verken Grethe Rhode kurs, eller andre kurs. Såpass flink som jeg har vært med å ta grep om treningen, så vet jeg at jeg kan klare kostholdet også. Her må jeg også gjøre det på min måte uansett hva andre sier.

SONY DSC

En studie gjennomført ved et universitet i New York slår fast det jeg visste, men ikke håpet var sant : Hovedfokuset for å gå ned i vekt må være på kostholdet. Forskerne er ikke i tvil om viktigheten av trening, men trening alene vil ikke gi den store vektnedgangen. Hovedfokuset må være på ett sunt, og godt kosthold. Det er den største jobben må gjøres, så da er det på tide å ta noen grep tenker jeg, men hvor forbaska mange ganger har jeg tenkt nettopp det?  Jeg har absolutt gått ned i vekt siden jeg begynte min reise. Til sammen begynner jeg nok å nærme meg 50 kg visst man ser hva jeg veide på det aller tyngste. 50 kg er sykt mange kilo! Jeg er utrolig stolt selv om jeg ikke alltid er like flink til å si det til meg selv. Dette har tatt år, så helt nøyaktig hva jeg har tatt av meg de to siste årene, det vet jeg faktisk ikke. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har vært på vekta på snart 2 år. Jeg måler, så der har jeg kontroll, og der ser jeg at målene mine går den riktige veien, men vekten, og jeg er ennå ikke særlig gode venner. Jeg vet jeg bør på vekta snart, og jeg er jo bittelitt nyskjerrig på hva den viser, men samtidig, så er jeg nok også redd for at jeg skal få et skikkelig slag i ansiktet. Alt inni meg sier at vekten må ha gått ned en god del, men så er det denne styggen på ryggen som er fort til å fortelle meg at jeg bare vil bli skuffet. Fornuften har ikke helt seiret på denne fronten ennå.

Det er mye jeg må bli flinkere til når det kommer til kostholdet. Jeg startet så friskt med å spise mere sunne knekkebrød, men jeg det skle jo ut etter hvert. Som med treningen, så må jeg få kostholdet inn i rammer. Jeg må legge en plan som jeg føler er noe jeg kan klare å følge, og så må jeg vise hvem som bestemmer, og dermed gjennomføre den. Dette har jeg klart i forhold til treningen, og det mentale, så dette kan jeg klare når det kommer til kosten også. De små grepene i starten. Kutte ut noe, og erstatte med noe annet, men viktigst av alt, så må jeg lære meg å spise regelmessig. Jeg kan gjerne spise frokost kl.11, og lunsj kl.14. Jeg sliter med å spise frokost når dagen liksom starter. Jeg må spise regelmessig, jeg må spise mindre porsjoner, og jeg må være flinkere til disse mellommåltidene. Vann bør også stå på MÅ listen min. Jeg er forferdelig dårlig på å drikke vann. Jeg må bli flinkere til å tenke at jeg skal spise før tarmene skriker, og stoppe før jeg er så mett at jeg ikke kan bevege meg. Det positive oppi dette er at jeg ser mange av feilene mine, så jeg bør kunne gå direkte inn, og ta en del tak. Noen " feil " ønsker jeg ikke å gjøre så mye med som for eksempel å kutte ned på Pepsi Max'en min - den skal ingen ta fra meg.

Jeg kaver ikke etter den slanke kroppen, men det er jo ingen tvil om at jeg ønsker å gå ned en del mer. Jeg har fortsatt en stor jobb foran meg, og uten å snakke for mye om tall, så er 30 kg et tall som jeg tenker mye. Hvor lang tid jeg skal bruke, det tenker jeg ikke noe på. Blir det 20, eller 40, så betyr ikke det heller noe. Det som betyr noe er hva jeg føler er greit. Når er det jeg er fornøyd? Jeg vet i alle fall at jeg ikke er der ennå.

Studien forteller heldigvis også hvor viktig trening er som et verktøy når man ønsker å gå ned i vekt. Trening er viktig - uansett om man skal ned i vekt eller ikke. Trening har rett og slett så mange helsefordeler at det er skummelt å la vare. Hør bare: trening kan forebygge diabetes, kontrollere blodtrykket, redusere stress, øke humøret, bedre immunforsvaret og hjelpe mot depresjon. Det er tonnevis av bevis for at trening er viktig, og forskningsarbeidet som nå har blitt gjort endrer heldigvis  ikke på dette. Jeg er fortsatt så utrolig glad for at jeg tok tak i den fysiske aktiviteten, og det mentale før kostholdet. For meg ble det den riktige plassen å starte. Da er grunnlaget mitt for å lykkes med ett bedre kosthold så mye bedre. Jeg ser også hvor mye treningen har betydd for min kropp. At jeg har mistet vekt er det ingen tvil om, men kroppen fungerer også så mye bedre, og verdiene som legen måler er blitt så mye bedre. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Mye som før var ett stort ork, det er ikke noe ork lengre.

 

Oppskriften på å klare å gå ned i vekt, den sitter vi selv på. Vi må selv bestemme oss hvilken vei vi ønsker å gå, og hvor vi ønsker å starte. Det som er det riktige for meg er ikke nødvendigvis det riktige for deg, og jeg tror det er så utrolig viktig å lukke ørene for det meste av alt man blir proppet full av når det kommer til råd, og tips. Vi vet alle så mye om både kosthold, og trening at vi fint kan lage vår egen plan, og få til vektnedgangen på vår måte. Skal man høre på alle råd, og tips som vi får overalt, så vil man bli så forvirret, og føle så på nederlagene at det ikke vil nytte. Det er kun du som vet hva som vil fungere for deg, og din plan, det er den som vil fungere :-)

Gult kan være ufattelig kult

I'm singing in the rain, nesten sånn føles det når jeg skal ut i regnet for tiden.  Det er nesten så man blir glad når det regner. Selv når det plasker, og  det regner i strie strømmer, så gjør det ingen verdens ting. Jeg smiler faktisk. Jeg smiler ikke nødvendigvis fordi det regner, for jeg liker fortsatt sol best, men jeg smiler fordi jeg kan gå ut i regnet, og ta på meg en flott regnkåpe som oser av glede, og i tillegg holder de meg knusktørr. Er der rart jeg smiler i regnet :-) Sånn har det ikke alltid vært. Er man en størrelse for stor, så kan regntøy være en stor utfordring.

Som dere vet - jeg er utrolig glad i farger. Fargene kan gjerne være skarpe, og de kan gjerne være det man kaller synlige. Jeg liker mange farger, men er nok aller mest glad i rosa, og da spesielt den cerise fargen. Jeg er også veldig glad i lilla, og orange. Jeg tror vel de fleste farger er i mitt klesskap, og jeg tror faktisk ikke det er den sorte fargen som dominerer lengre. Jeg har helt klart mye sort, men det er ikke lengre den jeg har mest plagg i.

Vi stråler mer når vi bruker farger, og vi blir liksom mye mer rak i ryggen. De fleste " gjemmer " seg bort i det sorte, men jeg kjøper gjerne klær som skiller seg litt ut dersom fargene, og passformen er meg. Det gjør jeg ikke fordi jeg vil skille meg ut, og fordi jeg vil vise verden at her kommer jeg, men jeg kjøper akkurat det jeg vil, og jeg elsker farger! Rosa, lilla, korall. Turkis er flott, orange er flott, det samme er lyseblått. Grønt kan være fint. Jeg elsker mønster, og tøffe design. Min kjære mor himler godt med øynene mange ganger når hun er med meg i klesbutikker, og ser hva jeg tar med meg til prøverommet :-) " Skal du gå i det der " er en setning jeg ofte får høre :-) 

Gult er faktisk den fargen jeg ikke har noe av i klesskapet. Ikke at jeg ikke liker gult, men jeg føler ikke alltid at jeg kler så godt gult. Jeg har liksom aldri funnet den riktige gule fargen. Jeg føler meg kanskje litt bleik, og blass i gult, så der må fargen være god, og sterk om jeg skal bruke den. Gult er absolutt en flott farge, men der synes jeg ofte den har vært mye finere på andre enn meg selv. Blir den for lys, så føler jeg at både jeg og fargen forsvinner.

Forleden dag fant jeg gulfargen jeg har lett etter. Jeg var på leting etter en bursdagsgave, og var innom på Stormberg sin butikk på Sørlandssenteret her i Kristiansand. Mens jeg gikk rundt der, så lyste det mot meg en fantastisk gul farge. Den flotte gule fargen har Stormberg valgt på en av sine regnjakker/kåper, en regnkåpe som også går opp i store størrelser. Ikke bare var fargen fin, men dette var ei utrolig god regnjakke/kåpe.

Jeg liker regnkåper best. Regnkåper som har god lengde. Regnkåper med god passform, og som faktisk gjør det den skal, nemlig holde meg tørr når jeg er ute i regnet. Jeg har gjort mange bomkjøp opp igjennom. Kjøpt regnjakker som verken holdt meg tørr, eller som pustet. Jakkene har vært fine, og det har vært det. Da er det ikke at man gleder seg til tur i regnet. Man er klam og ekkel før man er ute av døren. Det har i perioder heller ikke vært så mye regnklær å velge blant i store størrelser, men det har endret seg nå. Nå er der virkelig mye fint, også for oss som er en størrelse for stor.

Den gule regnjakken/kåpen fra Stormberg blir absolutt en ny favoritt. Vi har hatt litt regn også her sør denne uken, så jeg har også fått testet den ute i regnet, så Stormberg får tommel opp. Regnjakken/kåpen i den friske, gule fargen heter Marina. Regnkåpen skal gå opp i str. 5 XL, men akkurat i nettbutikken til Stormberg, så er den utsolgt i de største størrelsene, men Stormberg har en rekke butikker rundt om i landet som kan ha igjen av denne. Du kan lese mer om Marina her : http://www.stormberg.com/no/marina-regnjakke-dame.html#10261910004  Marina finnes også i anorakkmodell, men denne går kun opp i 2 XL. Om du ikke er så glad i farger som meg, så finnes også regnkåpen i fargen " Dusty oilve." Da er man over på olivengrønt som er en veldig dempet og rolig farge.






Marina regnjakke/kåpe er en vanntett og behagelig regnjakke i stretch. Jakka er laget i vanntett PU-materiale, har sveisede sømmer og solid stormklaff foran glidelås for å holde deg tørr. Regnjakka har to romslige lommer og stramming på hette og ermer. Min regnjakke/kåpe er i 4 XL, noe som skal være ca 50/52, og da har jeg god plass til ett varmere plagg under om jeg skulle ha behov for det.

Jeg har mange ganger gått søkkvåt i regnet fordi jeg ikke har hatt en skikkelig regnjakke, eller aller helst en regnkåpe som har litt lengde. Beina mine tillater ikke regnbukse, så da er regnkåpe fint. Jeg har hatt mange sure, og våte turer i regnet, og da mister man lysten på å gå ut når man vet at man kommer hjem igjen klissvåt. Det verste er vel egentlig ikke å være klissvåt når man faktisk har kommet til inngangsdøren hjemme, men det verste er jo når man blir klissvåt bare etter noen få skritt. En periode var det nesten umulig å få en god regnkåpe i store størrelser, så da skulle vel vi store bare gå rundt klissvåte.... men nå skjer det stadig mer her også, men ikke alle er like bra av de jeg har prøvd. Jeg liker jo ikke ei regnkåpe hvor man blir klam, og ekkel av å gå med. Da er det jo nesten det samme som å gå uten regnkåpe... våt, eller klam - det er like ekkelt. Man har heller ikke lyst til å gi flere tusen kroner for en regnkåpe når de som bruker " vanlige " størrelser kan få samme plagget til noen hundrelapper. Jeg er glad for at det nå er fullt mulig å få tak i gode regnklær som går opp i størrelse.

Nå kan det jaggu bare regne. Jeg er forberedt. Jeg kan synge ut døren i min nye, gule, flotte regnkåpe fra Stormberg :-)

 

Catwalken begynner å nærme seg

Det begynner å nærme seg nå, og jeg trenger ikke kjenne godt etter for å kjenne en haug av sommerfugler fly rundt i magen min. Jeg er så utrolig spent. Gleder meg en hel haug, men så er det vel ett godt tegn at jeg også kjenner at jeg gruer meg litt. Grugleder er kanskje mer riktig. Alle følelsene er slik de skal være, jeg tror alt er innafor normalen, i alle fall når man gjør dette for aller første gang.

Førstkommende onsdag går jeg catwalken under inspirasjonskvelden på Hotell Norge. Jeg har aldri før gjort noe lignende, så det er kanskje ikke rart at jeg både gleder, og gruer meg? Under Snefrid Linges kyndige ledelse, så er jeg sikker på at dette kommer til å gå så fint. Ikke snuble, ikke snuble, full konsentrasjon, Heidi. Inspirasjonskvelden som Snefrids Hus skal ha til onsdag er først og fremst beregnet for kommende bruder, og deres forlovere, men det er åpent for alle. Alle som er med på å gjøre den helt spesielle dagen din perfekt er tilstede på en slik inspirasjonskveld. Her får man først, og fremst se flotte brudekjoler fra Snefrids Hus, men innimellom alle flotte brudekjoler, så skal det vises en helt fantastisk selskapskjole, og det er her jeg kommer inn i bildet. Snefrids Hus har nemlig også fantastiske selskapskjoler til forlovere, og til bryllupets gjester. Snefrids Hus har de flotteste kjolene også til alle andre store dager enn bryllup.

Jeg innrømmer det gjerne : Dette blir stor stas! Jeg føler meg heldig, og beæret som får lov til å være med på ett slikt flott arrangement. Jeg er stolt over at jeg skal få lov til å vise en av de fantastiske kjolene som Snefrids Hus har i store størrelser. Jeg er så utrolig glad for at Snefrids Hus ser viktigheten av at også vi som bruker store størrelser ønsker å se vakker, og flott ut på en helt spesiell dag. Det at Snefrids Hus ser viktigheten av at også vi store skal få muligheten til å skinne, det betyr utrolig mye. At jeg er den som skal få vise denne flotte kjolen, det er jeg innmari stolt av.

Jeg har aldri gått på en catwalk før. Jeg har vel neppe stått på en scene før. Eller går vi tilbake til 1989, så var jeg revysjef for Kristiansandsrussen, og da stod jeg faktisk på scenen på Agder Teater og sang solo på et nummer i revyen. Tre, eller fire forestillinger hadde vi, " the sound of russ " hette forestillingen. Jeg hadde aldri sunget alene før foran et publikum, jeg hadde bare alltid elsket å synge. Jeg gjennomførte, stemmen holdt, og jeg husker det var stor stas når både Fædrelandsvennen, og avisen Sørlandet ga meg veldig gode kritikker for sangen. Klart man blir veldig stolt da. Foruten russerevyen, så tror jeg ikke at jeg har stått, eller gått  på en scene før, så når jeg nå skal være med som modell, så blir dette en helt ny, og spennende opplevelse. Det blir også en veldig fin erfaring å ta med seg videre, for tiden som ligger foran meg, den vet jeg blir veldig spennende. Jeg har mange baller i luften, og jeg har mange ting jeg jobber med, så dette blir den første gangen, men kanskje ikke den siste.

Førstkommende onsdag skal jeg altså gå på catwalken på Hotell Norge. Jeg skal vise hvor flott du kan være på den helt spesielle dagen selv om du er en størrelse for stor. Jeg gleder meg til å vise kjolen, og jeg gleder meg til å snakke litt om viktigheten av å føle seg flott! Selv om jeg også kjenner litt på at jeg gruer meg, så gleder jeg meg aller mest, og jeg er så glad, og stolt over at Snefrid ønsker å ha meg med på en kveld som dette. Snefrid har ikke bare de flotte selskapskjolene for oss som er en størrelse for stor, men Snefrid har også drømmekjolen til deg som skal stå brud, og som tror at du ikke kan finne drømmekjolen fordi du må opp i størrelse - jeg lover deg : Du kan bli den vakreste bruden, og som jeg har skrevet før : drømmekjolen, den finnes, også i store størrelser! Du kan lese mer om Snefrids Hus her : https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/ og her http://www.snefridshus.no/


Før arrangementet starter, så blir det stor stas, og skal forberede seg. Jeg skal på Duo Frisører for å klippe meg, jeg skal på Fix Negldesign for å få flotte, nye negler, og Renates skal legge makeup på meg. I tillegg til kjolen, så skal jeg også vise alle som kommer en helt fantastisk paraply fra Pasotti. Paraplyene for de helt spesielle dagene, paraplyene som er de flotteste gaver, paraplyer som oser av luksus, og glamour. Paraplyene må virkelig sees. Snefrids Hus har disse, og en av de blir med meg på catwalken til onsdag. Du kan sjekke ut paraplyene her : http://www.pasottiombrelli.com/

I tillegg til at Snefrids Hus skal vise flere av sine vakre brudekjoler, og at inspirasjonskvelden holdes på Hotell Norge som virkelig kan brylluper, så er det flere andre viktige aktører som også skal være med på denne inspirasjonskvelden. Aktører som alle på sin måte er en viktig brikke på den helt spesielle dagen:

Fotografi Vis Meg Ditt Hjerte.
Fix Negldesign.
Tilbords Sørlandssenteret.
Tilbords Lillemarkens.
Siren&Svein - sang og musikk
Camillas blomsterdesign.
Aquarama Spa.
Renates dagspa.
Fiolin Ragnhild Ek Seiler.
Pianist Liv Torild Hartvigsen.
Duo Frisører

Jeg gleder meg masse, og gruer meg bittelitt til å gå modell. Det er vel et sunnhetstegn at man gruer seg litt. Man skal grue seg litt sies det. Man tenker jo litt på hva som kan skje som ikke bør skje, så her får man konsentrere seg om å holde seg på beina :-)  Jeg blir så glad jeg når Snefrid har valgt å bruke meg som er plus size til å vise en plus size kjole. Det betyr så mye! Jeg brenner for at stadig flere skal bruke plus size " modeller " når der skal vises klær som er beregnet for oss som bruker plus size størrelser. Dere vet at jeg sier ett stort JA til enda flere store modeller. Ikke bare 46, 48 modeller, men også modeller som kan vise klær i høyere størrelser.

Onsdag 3.mai håper jeg mange finner veien til Hotell Norge her i Kristiansand kl.18

 

 

 

Varm, god og fargerik

Jeg har skrevet om det mange ganger, men en del ting kan liksom ikke sies for ofte, som for eksempel viktigheten av godt turtøy i alle størrelser, også for oss som er en størrelse, eller to " for store." Nå liker egentlig ikke jeg å bruke ordene " for stor ", for de ordene burde egentlig bare lukes bort når det kommer til kroppsstørrelser, men når det handler om tur, og treningsklær, så er det nok mange av oss som føler oss altfor store i forhold til de klærne som henger på stativene i bla sportsbutikkene. Der skal man ikke ha så mange gram for mye før man må gå slukøret ut igjen.

Gode turklær er så uendelig viktig når man ønsker å ha seg en god tur utendørs, og skal man en god tur med hunden, eller en god tur i skogen, så trenger man gode klær, og klær som man føler at man kan bevege seg i. Man trenger varme klær. Vi trenger gode klær som ikke gjør en søkkvåt om det skulle komme regn, eller som ikke gjør at man blir svett, og fæl når man svetter. Jeg blir alltid varm på tur :-) Det er så kjedelig "å bare ta på seg noe " fordi man ikke har gode turklær. Når man er på tur, så vil man gjerne føle seg kledd for tur. Jeg har mange ganger vært på tur i klær som slettes ikke passer for turer i skog, og mark, men det har vært det jeg har hatt. Det blir til at man vurdere om man skal på tur i dårlige klær, eller bli hjemme. Det jo  bedre med dårlige klær enn å slite sofaen hjemme, men det er rimelig kjipt å bli søkkvåt fra topp til tå, eller gjennomblaut av svette fordi ingen har sett behovet for å lage turklær til meg også. Utvalget i " normale " størrelser er jo så utrolig mye bedre enn til oss litt større enn " normalen ". Markedet er jo klart større i ordinære størrelser, men det er i dag veldig mange som bruker fra str. 46 og oppover, og str. 46 regnes som stormote. Det som nok også er litt negativt med tur, og treningsklær i store størrelser er at man kanskje ikke produserer så store antall i de største størrelsene, noe som igjen betyr at man nok må være rask på labben for å sikre seg det man ønsker. Store størrelser blir fort utsolgt.

 I dag er det ett varmt tips jeg skal komme med. I enhver garderobe, så finnes det nok en fleecejakke. Ei fleecejakke er god å ha i mange situasjoner. Den er god å ha under ei varm jakke, eller en vinterdress. Den er fin å ha på seg som jakke på tur, den er fin å ha en sommerkveld når t-skjorte ikke er nok - ei fleecejakke kan brukes til så mangt. Jeg har tidligere tipset dere om fleecejakken Bortelid fra Stormberg, og fleecejakken jeg viser dere i dag, er også fra Stormberg, og heter Trolldal. Trolldal er Stormberg sin bestselgende fleecejakke, og kommer som regel i ny farge hvert år både til dame, og herre. Jakken trekker til seg lite fuktighet og har god isolasjonsevne. Den kroppsnære passformen og stretchen i fleecestoffet bidrar til ekstra god bevegelighet. Som nevnt, så  passer Trolldal godt som mellomplagg, men også som ytterjakke i oppholdsvær. Trolldal er en favoritt. Farger er for meg veldig viktig, og Trolldal er nå kommet i en ny, lekker farge til oss kvinner. Fargen heter " Meadow Mauve/Ebony." Fleecejakken kommer fra str. XS til 5 XL, hvor 5 Xl vil være en str. 54/56. Du finner Trolldal her : http://www.stormberg.com/no/trolldal-d-fleecejakke-hoved.html#10216840042





Det føles veldig godt å være mer kledd for tur enn jeg følte før. Har man i tillegg gode sko, så blir turene ute mye mer fine å gå. Det er deilig å komme seg ut på tur, spesielt når man vet det ligger grillpølser og roper i sekken. De dagene jeg puster, og peser meg rundt i ei aller annen løype, så skal jeg ikke lyve å si at jeg smiler, og er glad, men jeg smiler etterpå når jeg har vunnet over den vonde viljen. For hver tur man kommer seg ut på, liten, eller stor, så er det en seier. Man har alltid denne styggen på ryggen som kanskje ikke vil at du skal være aktiv, og som er flink til å fortelle deg at det bare er tull at all aktivitet er bra, men hver eneste tur er ett stort skritt i riktig retning :-)

Er slankeoperasjon nåtidens lobotomi?

Opp igjennom årene, så har jeg vært så heldig at jeg har møtt, og blitt kjent med en rekke flotte mennesker. Mennesker med masse kunnskap, og stort engasjement. En av disse er Linn Kristin Brænden som i dag skal gjesteblogge her hos meg. Linn Kristin, og jeg har begge ett brennende engasjement for å hjelpe overvektige, og vi ønsker å jobbe for at både overvektige, og staten skal se at det finnes andre gode løsninger enn å legge seg under kniven, og la seg slankeoperere.

Linn Kristin Brænden har selv slitt med fedme, og en dårlig helse i mange år. Hun har gått i alle fellene, og tatt alle omveier som er mulige å ta. Linn Kristin fant til slutt det som fungerte for henne, og med bakgrunn i sin egen helsereise, så startet hun å blogge i 2012, og begynte også å holde kurs. Dette har nå blitt videreutviklet, og har nå blitt ett komplett helsekurs på nett som heter Vita Univers .

Linn Kristin, og jeg har begge ett brennende engasjement for å hjelpe overvektige. Linn Kristin med sin egen erfaring, og sin kunnskap basert på kostholdsdelen, og jeg med mine erfaringer med vektnedgang ved hjelp av trening, og mental jobbing. Vi ønsker begge å jobbe for å være med på å endre det offentlige behandlingstilbudet slik at færre velger slankeoperasjon fremover. Over 3000 personer får innvilget slankeoperasjon i dag. Organer blir tuklet med for at vi skal oppleve lykke over å ha en slank kropp! Det er fullt mulig å leve ett godt liv med masse lykke om man ikke veier 60 kg. Det bør ikke være en tynn kropp som er hovedfokuset - det bør være en sunn, og frisk kropp, og da ligger ikke løsningen i en slankeoperasjon. Staten bruker svimlende summer hvert år på slankeoperasjoner, og i tillegg kommer alle kostnadene ved fjerning av overflødig hud, og der er store utgifter på det som oppstår av komplikasjoner...... En slankeoperasjon i det private helsevesen koster ca 140000 kr. Aleris alene utførte 800 slike operasjoner i 2011. Når det hvert år utføres ca 3000 slike operasjoner i Norge, så snakker vi om en prislapp på ca en halv milliard kroner årlig ( 500.000.000 NOK ) 

11.november i 2015, så gjesteblogget Linn Kristin Brænden her på bloggen min med sine tanker rundt slankeoperasjon. Temaet er stadig like aktuelt, stadig like mange slankeopereres, så i dag har jeg lyst til å reposte Linn Kristin sitt innlegg fra 2015. Les Linn Kristins blogginnlegg, det er tid for ettertanke.

 

Slankeoperasjon - nåtidens lobotomi

av Linn Kristin Brænden

 

Jeg mener det. Slankeoperasjon er lobotomi. Filmen. "Gjøkeredet". Jeg gråt. Vil våre barn gjøre det samme i sin etterpåklokskap når de ser resultatene av desperasjonens handlinger for å bli slank?

"One flew over the cuckoo's nest". "Gjøkeredet" på norsk. Vi så filmen i psykologi valgfag. Den gjorde inntrykk. Jack Nicholsen var utrolig sexy på den tida. Det førte til at det gikk en aldri så liten lokal Nicholsen epidimi hos meg og vennene mine. Men det var ikke derfor Gjøkeredet gjorde inntrykk. Det var tragedien. Lobotomien. Og vi satt der og kunne ikke forstå. Hvorfor??? Hvordan var det virkelig mulig å tro at dette var den beste behandlingsmåten på schizofreni, psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser?  Men det er lett å være etterpåklok.  Visste du at mannen som utviklet metoden for lobotomi fikk Nobelsprisen i medisin med begrunnelse at han hadde bidratt til å løse et pleieproblem innenfor Psykiatrien? Egas Moniz het mannen. I perioden 1947-1957 det ble utført flest lobotomier i Norge, tilsammen over 2500. Sammenlignet med USA og andre land i Europa er dette et veldig høyt tall. Operasjonen ble som oftest utført uten pasientens samtykke, altså under tvang. Mange av pasientene som ble behandlet, ble roligere og enklere å ha med å gjøre, men mistet initiativ og framdrift. Andre fikk mer omfattende funksjonsreduksjon, og ganske mange ble varig pleietrengende, svært få kom tilbake i yrkeslivet. En del døde i tilslutning til operasjonen, eller som følge av senkomplikasjoner. (Kilde: Wikipedia) 

Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Er det noen forskjell mellom omskjæring av kvinner/menn og en slankeoperasjon? Begge fenomen er kulturelt betinget og blir forsvart ut i fra normen de praktiseres i. Det betyr ikke at det er riktig å gjøre det. Det betyr ikke at effekten man søker å oppnå gjennom utøvelsen/praksisen oppnås. Kontroll over kjønn, kontroll over hygiene eller kontroll over vekt. Det eneste som gjør en slankeoperasjon noe mildere i sin form er at det er større grad av frivillighet.  Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Pakket inn i forsknings sjargong lyder det slik: "Sånn sett er fedmeoperasjon et stort paradoks. Kroppens innside rekonstrueres, og gjøres unormal, for å kunne få et normalt liv" sier Berg.(Anita Berg ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Hun har fulgt sju pasienter med sykelig overvekt gjennom det første året etter en fedmeoperasjon.)

Det har vært en 11 dobling av slankeoperasjoner de siste 10 årene. Fra 150 operasjoner i 2004 til over 3000 i dag!  (Her er det også  for øvrig store mørketall  siden mange velger å la seg operere i utlandet gjennom "helsereiser" etc.) Operasjonen  medfører underkastelse av et strengt regime med mange tøffe restriksjoner. Kroppen blir ustabil og du blir helt avhengig av å spise riktig. Noen kan aldri spise "normalt" igjen, og spyr opp maten igjen selv flere år etter operasjonen.  Behandlingen krever stor egeninnsats fra pasienten, og løsningen er ikke så enkel som mange tenker at den er når de velger seg denne løsningen. Gjennom slankeoperasjon reduseres både næringsinntak og næringsopptak, og kroppen kan påføres mangelsykdommer som følge av operasjonen. "Man mister altså mange næringsstoffer, og må lære seg å leve deretter, for å unngå feilernæring og underernæring." (Berg) Det ER deilig å gå ned i vekt når man er for stor. Det er deilig å mestre kroppen. Den adlyder. Den blir mindre. Du blir mett. DU FUNGERER! Selvsagt er det deilig å kunne sitte med beina i kryss. Å kunne gå opp en trapp uten å måtte hente pusten på toppen. Men det er ikke nødvendig å gå gjennom tortur for å få det til. Og det kan likevel gå fort. Barn ned i 13 års alderen blir operert. Det finnes ikke god langtidsforskning på  feltet. Vil våre barn gråte når de ser filmen? 

 

Kilder:  http://www.forskning.no/artikler/2013/februar/347589 http://no.wikipedia.org/wiki/Lobotomi

 

Hva slags tanker har du om slankeoperasjoner?

Vil du bli bedre kjent med Linn Kristin, og hennes helsekurs på Vita Univers, så finner du mer info her : www.vitaunivers.no

 

Hurra for bukser med vidde

En av mine største utfordringer når det kommer til klær, det er utvilsomt bukser. Bukser er for meg et mareritt. Det å traske butikker på jakt etter bukser, og aldri finne noe, det er en helt grusom følelse å kjenne på, og det er noe jeg har gitt opp for lenge siden. Det har vært mange klumper å svelge når man innser at man har så store legger at ingen bukser passer. Tårer har det også vært, og masse sinne! Hvorfor meg?

Bukser med vidde har vært en mangelvare, og selv om det sikkert ikke er en haug her i landet som sliter med tømmerstokker som bein, så er det veldig mange som etterlyser bukser med vidde. En ting er oss som behøver vidde, en annen ting er alle de som faktisk liker bukser som er vidde. Jeg får stadig henvendelser fra lesere av bloggen som er fortvilet over at de ikke finner bukser som passer. Jeg stråler hver gang jeg leser at slengbuksen kommer tilbake, eller at moten sier vidde....men jeg blir like skuffet hver gang :-( Slengbuksen slik jeg tenker en slengbukse, den har jeg ikke sett siden 70 tallet, og bukser med vidder, det er fortsatt pølseskinn til meg. Jeg hater følelsen av pølseskinn. Bukser som klistrer seg inntil beina mine, det er en følelse jeg ikke orker å kjenne på. Pølseskinn viser også alt man helst ønsker å skjule. Beina mine har i alle fall partier som jeg ikke ønsker at offentligheten skal ta del i, så vide bukser et ett must for meg.

Det er leggene mine som er den største utfordringen, det er her det meste av lymfevæske har samlet seg, og det er her all denne herlige væsken bare brånekter å bevege seg videre - her er det full stopp! Dersom jeg skal kjøpe bukse i en butikk, så kan du tro det er ett vakkert syn når buksen sitter fint i lårene, så sitter de som pølseskinn i leggene, og så faller de ned i livet fordi de er altfor store. Vakkert. Veldig vakkert. Frustrerende. Veldig frustrerende.

Det er mye man lærer seg når man er vant til utfordringer i forhold til vekt, og kropp, og en av disse tingene er å skjule det man ønsker å skjule. Det er kanskje ikke alltid det å skjule ser like bra ut, men jeg tror jeg i dag er ganske flink til å kamuflere beina mine. Det er nok få som tror at beina mine er så store som de  faktisk er fordi jeg kun bruker vide bukser. For min del som ikke finner bukser i butikk, eller som ikke har funnet bukser til nå, så må jeg sy. Nå skal ikke jeg imponere med å si at jeg syr selv, for det gjør jeg ikke. Du skal lete lenge etter en person som er så lite flink med hendene som meg. Takk for at sydamer finnes.

Noe er i ferd med å endre seg når det kommer til bukser med vidde. Produsentene ser behovet, og har vel begynt å svare på etterspørselen. Det er utrolig moro å se at stadig flere begynner å produsere vide bukser. Jeg blir så utrolig glad! Et buksemareritt begynner å slippe taket, og det begynner å åpne seg muligheter. Det er en fantastisk følelse det og faktisk kunne få på seg ei bukse som ikke sitter som et pølseskinn. Det føles herlig og kunne ta på seg ei bukse som man føler seg vel i, og som man faktisk har kjøpt i en butikk. Jeg skal i ett senere blogginnlegg komme med tips til hvilke produsenter som har bukser med vidde. Det er veldig fint for dere som sliter med det samme som meg at dere har litt kunnskap over hvem som kan ha bukser til deg. Da er det bare å kontakte din nærmeste butikk for å høre om de har bukser fra de ulike produsentene, eller om de kan hjelpe deg å få tak i.

Jeg blir skikkelig glad når jeg kan kjøpe meg bukser! Da får jeg denne herlige lykkefølelsen! Akkurat denne lykkefølelsen fikk jeg denne uken når en pakke fra Alexis Mote kom i posten til meg. Jeg hadde sett de på nettet. Buksene med god vidde. I alle fall så de veldig vide ut på Alexis sin modell. Et håp ble tent, og jeg ventet i spenning på at buksene skulle komme. På Alexis kunne de fortelle at de aldri hadde hatt en videre buksemodell enn denne.

Buksene fra Alexis passet!! Er det rart man roper både hurra, og danser den berømte gledesdansen? Min bedre halvdel vet nå at jeg ikke har tørnet når han hører en bit galskap fra loftsetasjen. Det er en innmari god følelse når en butikk kjøpt bukse passer! Nå skal det sies at buksen sitter litt strammere i lårene enn de jeg vanligvis går i, men det gjør ingen verdens ting fordi tunikaene jeg går i er såpass lange at lårene ikke vises.

Buksene kommer fra den greske produsenten MAT. MAT er en spennende produsent, og jeg har noen av overdelene deres som jeg er innmari fornøyd med. MAT er veldig flinke på detaljer, og tøffe design. At grekere er så flinke med stormote, det husker jeg overrasket meg veldig. Man tror liksom ikke at store størrelser er ett stor behov i Hellas.

Buksene fra MAT kan brukes til både hverdag, og fest. Buksene er i 94% polyester, og 6 % elastan. Buksen har strikk i livet, og hele beinet er 80 cm fra skrittnivå. Nedover utvider den seg, og ender opp i 100 cm nederst. Buksene er i one size, og har en utrolig god pris på 549 kr. Buksene som kalles bukseskjørt finnes i to farger : Blått, og sort. Når buksene passer mine tømmerstokker, så er det mange som vil ha stor glede av denne buksemodellen. Buksene har en perfekt vidde, de sitter veldig fint, de er behagelige å ha på seg, og de har en god høyde i livet.



Er du på jakt etter bukser med god vidde, så anbefales buksene fra MAT på det varmeste. Jeg er veldig fornøyd. Du kan se buksene her : http://www.alexismote.no/p/underdeler/selskapsbukser/mat-bukseskjort-sort   , og her :  http://www.alexismote.no/p/underdeler/selskapsbukser/mat-bukseskjort-bla . Alexis har butikker i Oslo, og i Moss, men linkene jeg la ut her er til nettbutikken deres, en flott nettbutikk som er enkel å handle i. Skulle man ha behov for å returnere noe, så ligger der ved en returlapp som man klistrer på returen. Enklere kan det ikke bli. Eventuelle returkostnader er i fraktprisen på 79 kr som man betaler ved bestilling. Når buksene er bestilt, så kikk deg litt rundt i nettbutikken til Alexis. Her vil du finne masse flotte vårvarer : http://www.alexismote.no/index.php

I ett senere blogginnlegg, så skal du som nevnt få en del flere tips til bukser med vidde, og også bukser med rette bein som også en del etterlyser. Der er muligheter - benytt de :-)

Følg meg gjerne på Instagram : heidirosander

Sommer fra Pont Neuf

Vi har alle våre klesfavoritter. Det er som regel et merke, eller to som skiller seg ut, og som blir favoritter. Det er utrolig mange produsenter på markedet som virkelig kan lage god stormote, og jeg har sagt det mange ganger før, men sier det gjerne igjen : Vi kvinner er heldige. Vi har så utrolig masse flotte klær å velge blant, og vi kan kjøpe klær som passer vår stil, og vår lommebok. For menn som er en størrelse for stor, så er klær en mye større utfordring.

Jeg har mine store favoritter blant produsenter av stormote, og dere som følger bloggen min vet at danske Pont Neuf ligger nærmest mitt hjerte. Jeg ble kjent med Pont Neuf for snart to år siden, og etter det har det blitt mange plagg fra deres kolleksjoner i garderoben min. Pont Neuf er ikke en ren stormoteprodusent. Pont Neuf produserer sine klær fra str. XS til 3 XL. 3 XL tilsvarer 54/56. Pont Neuf er utrolig gode på design. Klærne er klassiske samtidig som Pont Neuf er utrolig gode på både farger, og flotte sammensetninger. Pont Neuf har stort fokus på passform, og komfort, og dette merkes virkelig på klærne. Klærne er utrolig gode å ha på! Kjolene/ tunikaene sitter også så utrolig fint inntil kroppen, og selv om jeg i mange år har gått med plagg som er veldig vide fordi jeg tror jeg skal skjule overvekten, så ser jeg jo hvor mye finere det er å gå i overdeler som sitter inntil kroppen. Man ser jo slankere ut med en gang.

Det å gå med klær som sitter inntil kroppen, det har vært en tilvenningssak for min del. Det har tatt lang tid å venne seg til at klærne sitter inntil når jeg alltid har vært vant til at overdelene har god vidde. I mitt hode, så har jeg trodd at har jeg god vidde, så ser man ikke størrelsen på kroppen så godt, men sannheten er jo at man ser større ut i vide klær. Får man overdeler som sitter inntil kroppen, så får det en helt motsatt effekt, man ser slankere ut, og jeg har jo ikke noe problem med å se at jeg er mye finere i den type klær. Jeg har jo endelig sett at jeg har en midje, noe jeg nok ikke hadde når jeg var på det største. Da tror jeg mer, eller mindre alt gikk i ett. I den tiden hadde kanskje ikke tettsittende plagg vært like fint.

Klær som sitter inntil kroppen er mer slankende. Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Det tok tid for meg å kjenne på at jeg kunne gå med kroppsnære overdeler. Hodet sa store, vide overdeler, speilet, og fornuften sa noe helt annet. Dersom du sliter med å få til å gå med kroppsnært, så kan du jo begynne med å ta på deg en topp under, en topp som kanskje har bittelitt hold in effekt. På den måten, så er det nok lettere å venne seg til det. Ikke en topp med masse hold in, for det er jo bare ubehagelig å ha på seg, men der finnes topper som holder inn litt, og som man faktisk kan puste i, og føle seg vel i.

Tilbake til Pont Neuf som jeg virkelig digger! Pont Neuf sin sommerkolleksjon er nå i butikkene, og her er det mye lekkert! Pont Neuf har mye sommer i farger, og design, og jeg synes spesielt farger er viktig om sommeren. Vi kan godt vise oss i gode, flotte farger. Innimellom de klassiske fargene, så har Pont Neuf en del i lekre blåfarger. De har også en del plagg i orange, og rødt, litt turkis er det også. Farger som i alle fall gjør meg veldig glad! Du kan se sommerkolleksjonen til Pont Neuf her : http://pontneuf.dk/sommer-2017/

Her skal jeg vise dere litt av årets sommerkolleksjon.


Dette er nok den største favoritten fra sommerkolleksjonen. Nydelige, glade farger, og en kjole/tunika med den utrolig gode passformen. Denne finnes også i turkis og sort. Modellen heter Gitty. Til denne kan jeg også bruke den flotte, orange vesken som jeg kjøpte meg i fjor sommer.

 




Denne modellen heter Olivia, og er kjole/tunika. Denne er armløs, så for meg, så kommer jeg til å bruke den med ulike jakker over, men for dere som ikke gjør noe av å vise armer, så er jo denne helt nydelig i sommervarmen. Denne finnes også i tunika med lengde på armene.

 




Nydelig kjole/tunika. Modellen heter Maya, og finnes også i topp.




Fargerikt og flott! Jakken er fra norske Levolution, men den fargerike toppen er fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon. Også denne toppen er armløs, noe som er nydelig på varme sommerdager. Toppen heter Mila.


Her ser dere en av de flotte toppene som går i blått. To nydelige blåfarger sammen. Jakken er fra Ellos.

Kjenner du ikke til Pont Neuf, så anbefaler jeg deg å stifte ett nærmere bekjentskap med dette danske merket. Du vil elske det! Jeg er som regel en størrelse 50/52, og jeg bruker 2 XL i Pont Neuf sine klær, noen modeller må jeg ned i XL. Dette prøver du deg frem til i butikken.

Jeg tar med et par andre modeller også fra sommerkolleksjonen som jeg liker veldig godt.



Den øverste modellen heter Malou, og er så utrolig flott i blått, og hvitt. Den underste kjolen/tunikaen heter Josefine, og den sier sommer med sine blomster.

Nyt Pont Neuf sin flotte sommerkolleksjon. Ta turen til butikken nær deg. Alexis mote har også ett godt utvalg av Pont Neuf sine klær i sin nettbutikk : http://www.alexismote.no/merker.php?produsent=50        Pont Neuf kan man også finne på Facebook : https://www.facebook.com/pontneuf7430/

Hjertebarna mine

Jeg har to store hjertebarn, to hjertebarn som betyr masse for meg. To hjertebarn jeg brenner for, og som jeg bruker mye tid på. Det ene hjertebarnet er bloggen min. Bloggen om livet mitt på godt, og vondt som en størrelse for stor. Bloggen om oppturene, og nedturene, bloggen om min vei til en lettere kropp, en sunnere kropp, og en bedre utgave av meg selv. Bloggen om det å være god nok, om viktigheten av å føle hvor flott man er selv om man er en størrelse, eller flere for stor. Bloggen om å kaste alle dårlige unnskyldninger på båten, og selv ta ansvar for eget liv. En blogg som viser hvor mye flotte klær vi har å velge blant også i store størrelser, en blogg med gode tips til dere som leser. Bloggen som betyr så mye for så mange, og som får meg til å føle meg som verdens heldigste som får lov til å holde på med å skrive.

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

Det andre hjertebarnet mitt, det er treningsgruppen for overvektige. I dag er det oppstart med gruppetrening etter en liten påskeferie, og jeg er så utrolig klar for trening igjen. Selv om jeg har trent litt i påsken, så er disse to treningstimene i uken sammen med gruppa to veldig viktige treningstimer for meg. De er med på å lage rammen for hvordan min treningsuke skal bli. Disse timene er limet mitt.

Jeg hadde lenge gått med ett brennende ønske om å starte opp et treningsopplegg kun for overvektige. Jeg husker jeg kontaktet de fleste treningsstudioene i byen, men der var ingen interesse overhode. Treningssentrene hadde jo en masse andre tilbud, men å satse på en veldig stor gruppe som virkelig trengte å komme i gang med organisert trening, det var ikke interessant nok.  Jeg hadde lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg  at jeg sendte. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for tre år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så trener vi nå på treningssenteret Spring her i Kristiansand.

Man skal ikke så mange årene tilbake før min opplevelse av et treningsstudio var en helt annen enn hva den er i dag. Jeg skjønner alle som sliter med å komme seg over dørstokken. Jeg forstår alle som synes treningssentre er skumle. Jeg har vært akkurat der, og kjenner følelsen veldig godt. Frykten for å komme inn der med alle våre kiloer for mye, frykten for latter, og sårende kommentarer. Blikkene som sier at de skjønner hvorfor jeg er der, så stor som jeg er. Frykten for å dumme oss ut, og frykten for og ikke mestre mens alle andre rundt oss gjør det. Alle disse følelsene er vonde, de er skikkelig vonde, og opplever man slike ting, så vil man bare at gulvet skal åpne seg, og aldri trø sine bein på et treningsstudio igjen. Noen følelser er absolutt reelle. Jeg har opplevd sårende blikk, og sårende kommentarer da jeg gjentatte ganger prøvde meg på ulike treningsstudioer for en del år tilbake. Det var så utrolig vondt, og jeg gråt mange ganger i bilen på vei hjem. Andre følelser er ting vi tror som ikke er reelle. Vi kan innbille oss masse i hodet vårt, og vi kan tro at blikk fra andre er fordi vi er så tjukke. Når noen smiler, så er det fordi vedkommende ler av størrelsen vår, men det er nok sånn at mye kokes sammen i vårt eget hode. Vi lager noen ganger vår egne historier, historier som igjen blir grunnlag for de evige unnskyldningene for ikke å være aktiv.

Jeg tror mye har skjedd på de fleste treningsstudioer de siste årene. Jeg tror treningsstudioer er blitt et sted hvor alle er velkommen, og hvor alle blir tatt godt vare på. Jeg tror fortsatt det finnes treningsstudioer hvor det viktigste er å se best mulig ut, hvor det viktigste er å bli sett, og hvor det viktigste er å gå kledd i det siste av det siste innen treningsmote, men heldigvis så er det også treningsstudioer hvor man føler seg velkommen akkurat som man er. Egentlig er det bare å kaste alt av unnskyldninger på båten, bryte grenser - den berømte dørstokkmilen, den trenger ikke være så hard å komme over som man tror. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle være på et treningsstudio igjen både 2, og 3 ganger i uken, men jeg er der, og er jeg der, så kan du også komme dit. Ikke at treningsstudioer nødvendigvis er noe for alle, for det er det ikke, men i dag er tilbudet så variert at jeg vil tro at de aller fleste vil kunne finne noe som de kan like å være med på.

Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møtte jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg hadde en laaang liste av...jeg har brukt unnskyldninger i mange år, så dette har, eller hadde jeg svart belte i. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene. Hodet mitt var alltid fullt av unnskyldninger ..... alt jeg burde gjøre hjemme, alle jeg burde ha besøkt, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kunne det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted... dessuten når jeg tenkte etter, så hadde jeg gått en tur dagen før, og man skal vel ikke være aktiv to dager på rad...Jeg tror egentlig jeg bør skrive bok om alle unnskyldningene jeg hadde...man kan bli flau av mindre.

 

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

Å kaste unnskyldninger på båten, og det å bryte grenser, det betyr å seire. Det er viktig at man våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen. Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser, og igjen : det finnes ingen unnskyldninger som er gode nok for at du ikke skal kunne begynne å være aktiv. De små skrittene som til slutt gir de store gevinstene, de kan også du ta. Om du ikke trosser den berømte dørstokkmila i forhold til treningsstudio, så begynner du med de berømte 30 minuttene hver dag.

For meg så har det å ha mennesker i samme situasjon som meg selv betydd alt. Treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand har virkelig betydd alt for meg. Uten denne gruppen, og disse flotte menneskene, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Vi er så utrolig heldige her i Kristiansand som har en egen treningsgruppe for overvektige hvor alle treningstimene er tilrettelagt for våre kropper, og våre ekstra kiloer. Hvor vi sammen kan puste, pese, og svette uten at en eneste en bryr seg om andre enn seg selv, og hvor treningsklærne er det vi finner i skapet, og som vi føler oss vel i. Likevel så undrer det meg stort at ikke enda flere overvektige er med og trener. Det frustrerer meg veldig, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt sint! Vi klager over at det ikke finnes tilbud, og når tilbudet finnes rett foran nesen på oss, så kommer alle de tusen unnskyldningene for hvorfor man ikke kan være med å trene....skjerp dere!  Flere treningsstudioer bør ha som fokus å være for alle, og dermed tilrettelegge treninger også for overvektige. Tommelen opp for Spring her i Kristiansand - vi er heldige!

Uten treningsgruppen, så hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. 2 ganger i uken trener overvektige sammen på Spring. Vi trener tabata, og vi trener puls intervall. Det er tøffe økter, men du verden så mye det gir oss. De fleste som startet i gruppen for 3 år siden er på en helt annen plass i dag enn vi var da. Vi har fått en mye bedre kondisjon, vi er mer bevegelige, vi orker mer, vi har bedre helse, og vi har masse mer å gi! Mange har også merket vektnedgang, og det er helt klart målet for mange, men helsen er hovedfokuset vårt. Samholdet er helt utrolig, og vi støtter, og motiverer hverandre. Vi savner hverandre når noen mangler, og er fort ute med å fortelle at noen er savnet, og vi er der om vi merker at noen kanskje er i ferd med å backe ut - gruppen er gull verdt. Håpet, og ønsket er at gruppen skal bli mye større, og jeg undrer meg så mye på hvorfor ikke enda flere overvektige vil være med.

Det koster å ta tak i ting, men vi mennesker er full av unnskyldninger, og det er nettopp disse unnskyldningene vi må kvitte oss med. Unnskyldningene er bare med på å bygge opp under alle negative tanker, og følelser - det finnes få unnskyldninger for ikke å bli fysisk aktiv. I gruppen vår er alle overvektige velkommen. Her gjør man det man orker, og det er ingen som krever mer enn det. Er det noe man ikke klarer, så gjør man andre øvelser som passer bedre. Det tas hensyn til at vi bærer en del kilo for mye, så vi hopper for eksempel ikke, og belaster knærne minst mulig. Klart det er tungt. Klart man svetter, og er dønn sliten, men det er jo faktisk sånn det er å trene. Gevinsten av å ha det tungt, og litt vondt, den er stor :-) Det er få treninger man skal være med på før man merker at trening nytter! 

SONY DSC

Jo, det er kanskje skummelt å gå inn på et treningssenter, men det er kun de første gangene - man må overvinne frykten. Du som stadig sier " Jeg burde absolutt ha vært i gruppen deres - jeg trenger å bli aktiv " - gjør snakk om til handling! Jeg får masse henvendelser fra personer som ønsker å vite mer om treningsgruppen, og det synes jeg er utrolig hyggelig...det triste er at det stopper som oftest der. Man tar ikke steget videre. Trening skal merkes. Man skal svette, og man skal slite. Det man føler man ikke klarer, det klarer man etterhvert. Om ikke koordinasjonen er helt som den skal være, hva så? Det er veldig få unnskyldninger som er gode nok til å ikke gjøre noe med situasjonen du er i. Det handler om å bestemme seg, kaste unnskyldningene på båten, og ta tak. Alle som sliter med vekten - vi vil ha deg med på laget! 

Treningsgruppen for overvektige trener mandager fra kl.19-19.55 på Spring Rona, og vi trener onsdager fra kl.19-19.55 på Spring i Vågsbygd. Det betyr at det er trening i dag. Har du lyst til å bli med? Du kan trene en uke gratis. Kanskje er det på tide å kaste alle unnskyldninger på båten, og ta det taket du så lenge har hatt lyst til å ta? Ta gjerne kontakt med meg for mer info, eller kontakt Spring på tlf : 08421

Så kom an med masse kalorier likevel

2.påskedag, og påsken 2017 er snart historie. Påsken er ikke som den var når jeg var liten. Jeg husker godt hvordan påsken kunne være da jeg var liten. Da snek påskedagene seg avgårde, og den ene dagen var lengre enn den andre. Langfredag var en grusom lang dag husker jeg! Den tok jo aldri slutt. Nå er langfredag  like lang som alle andre dager i året. I barndommen husker jeg skrekkopplevelsene fra da jeg måtte være med på ski i påsken. Ikke at vi var en skielskende familie som gikk mye på ski, men noe var vi ute, og skulle vi ut, så skulle alle ut, også jeg som ikke på noe tidspunkt drømte om verken ski som hobby, eller karriere. Jeg tror nok foreldrene mine hver gang tenkte at dette var siste gangen de skulle ha meg med, men foreldre glemmer fort. To skitak, og jeg falt paddeflat på flatmark, så da kan dere jo tenke dere hvordan det var når jeg kom til en bakke. Fall, grining, skriking...opp igjen...fall, grining, skriking, og sånn gikk nå skiturene. Ingen glede for meg, og ingen glede for mine foreldre.Traumatisk husker jeg skituren hvor jeg hadde falt, og furtet så mye at alle ble møkklei, og lot meg ble liggende alene i en stor snøhaug. Jeg følte jeg lå der i evigheter helt alene, helt forlatt. Nå var ingen langt unna, men selv følte jeg meg helt forlatt i verden. Jeg la skiene på hylla ganske tidlig, og har ikke hatt de på meg siden.

Påsken er også tradisjon for påskeegg, og helt fra vi var små, så har dette vært en tradisjon også i vår familie. Da vi var små mener jeg bestemt at alle fikk dette minste egget, og jeg tror det var eneste alternativ alle de årene tilbake. Nå derimot har vi ganske mange alternativer, og som med mye annet, så er det vel at jo større det er, jo, bedre er det. Vår datter har i alle år hatt ett av de største eggene, men det har alltid også inneholdt andre ting enn bare godteri. Jeg er jo litt som barna. Jeg elsker påskeegg, men det hender jeg gir beskjed til påskeharen om at jeg ikke skal ha noe egg, som jeg også gjorde i år. I år kom den stemmen inne i hodet mitt som sa at jeg ikke hadde godt av alle godsakene som ligger inni ett slikt egg. Nå som jeg er så godt i gang med trening, og endringer, så ville nok ett slikt egg ødelegge en hel haug. Man begynner å tenke på hvor mye man må trene for å få bort alle kaloriene dette velsmakende egget inneholder, og begynner man først å tenke på det, så er det på grensen til at man hyperventilerer, og disse lite positive tankene begynner å kverne rundt i hodet - bare pga ett stakkars egg.

Påskeharen kom i år tiltross for streng beskjed om at jeg ikke ønsket hyperventilering i påsken. For en snill påskehare egentlig. Påskeharen mente tydeligvis at jeg fortjente å kose meg litt ekstra uten å tenke så mye på kalorier.Påskeegget vil jo selvsagt ikke ødelegge alt man har jobbet for. Det handler jo om mengder, og det handler om at det er helt greit å kose seg i påsken. Det handler om å føle at man har litt kontroll over seg selv. Det å vite at selv om det blir en del godteri i påsken, så blir det ikke sånn hver dag også når påsken er over. Jeg faller ikke tilbake i gamle spor. Det å miste kurs er en ting, men det viktige er at man er bevisst på det, og kommer tilbake igjen på riktig spor. Det vil alltid være sånn at man faller tilbake på gamle synder, og foretar et valg man kanskje ikke skulle tatt, men seieren her ligger i at man godtar valget man har tatt, og ikke tar det samme valget neste dag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg har spist ting jeg egentlig ikke skulle. Den dårlige samvittigheten har gnagd, og gnagd, og ofte resultert i at jeg bare har spist mer , og da er man inne i denne berømte sirkelen, en sirkel det er så veldig vanskelig å bryte. I tillegg så blir man litt nedstemt av hele tiden gå å kjenne på den dårlige samvittigheten.

Gjennom å rydde i topplokket, så har jeg lært at denne dårlige samvittigheten er det ikke verdt å bruke så mye tid, og energi på. Igjen så vet jeg at det høres veldig lett ut, noe det selvsagt ikke er, men det er mulig å gi den dårlige samvittigheten mindre plass. Fra at jeg tidligere konstant gikk og kjente på dårlig samvittighet, så klarer jeg nå å si til meg selv at det er helt ok å kose seg i blant, og får man en sprekk i ukedagene, så er det også helt ok, for jeg vet at jeg ikke gjør det samme neste dag. Jeg er ikke ute " og kjører " selv om jeg koser meg - jeg har kontroll, jeg kommer tilbake på det sporet jeg ønsker å være på. Det er nettopp det å være på rett spor som er så viktig. Det å se valgene man tar, og  det å se konsekvensene av valgene man tar. Jeg mener det er utrolig viktig at man har evnen til å kose seg, og at følelsen sier at det er helt ålreit. Å nekte seg selv alt, det tror jeg bare vil skape mer kaos i topplokket. Har man lyst på en bit sjokolade, så ta en bit, eller 4. man trenger ikke spise hele plata.

Jeg er sikker på at de fleste overvektige kjenner mye på dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men gi deg selv lov til å nyte litt, og gi blaffen i den dårlige samvittigheten. Med alle fridager man har, så har man jo også alle muligheter til å være aktiv. Med eller uten ski, så kan man legge ut på korte, eller lengre turer. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, og all bevegelse er positivt. Har man klart og være noe aktiv i påsken, så har kanskje den dårlige samvittigheten fått mindre plass. Selv har jeg hatt både tatt fine turer, og jeg har hatt noen gode treningsøkter her hjemme.

Så kom påskeharen til meg likevel i år. Påskeharen kom med et egg fylt med masse kalorier, og oppi egget fant jeg også noe av det aller beste jeg vet, Toffin :-) Påskeharen pleier å ha full kontroll. Tidligere formann i Landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss liker neppe alt dette godteriet som har vært på tilbud før påske, men man får ha kontroll på eget liv. Jeg kan fortsatt kjenne litt på denne dårlige samvittigheten langt der inne av og til. Den har jo ikke helt sluppet taket, noe den sikkert heller aldri vil, men jeg blåser den bort, og tenker at påske er påske, og hverdag er hverdag. I morgen er det fullt fokus på trening igjen, og jeg er helt tilbake på riktig spor! Avslutningsvis så er det også viktig å understreke at det å kose seg selvsagt, og heldigvis er så mye mer enn søtt, og salt, og en haug av kalorier. Det er utrolig fint å fylle påskedagene med samvær, brettspill, quiz og fine turer.

Onsdag starter treningsgruppen for overvektige opp igjen med treningene etter en liten påskeferie. Da er det fullt fokus igjen frem til sommeren. Vi er en utrolig flott gjeng. Her er det mye latter, selvironi og gode samtaler innimellom masse hard jobbing, og mye svetting. Jeg har ett brennende ønske om at flere av dere overvektige skal gripe sjansen å bli med i denne flotte treningsgruppen. Jeg ønsker virkelig at flere kaster alle dårlige unnskyldninger på båten, og bestemmer dere for å ta tak. Det å starte med å bli aktiv, det å starte med å trene, det er et valg du neppe vil angre på. Gevinsten er så innmari stor! Gevinsten for å svette deg igjennom treningstimene er helsen din, og kan man foreta en bedre investering enn en bedre helse?

Treningsgruppen for overvektige trener tabata på mandager fra 19.00-19.55 på Spring Rona. Flotte Kristin er instruktør, og det er en utrolig god time. Vi trener også onsdager. Da trener vi puls intervall på Spring i Vågsbygd fra kl.19-19.55. Da er det flotte Anette som er instruktøren vår. Du tar tid til det du har tid til. Det dreier seg kun om prioriteringer. At vi har en time på Rona, og en i Vågsbygd er heller ingen unnskyldning. Sliter du med å komme deg hit, eller dit, så er det noen du kan sitte på. En uke kan du trene gratis for å se hvordan timene er. Jeg har veldig lyst til å ha deg med på treningene våre. Lag deg en god 2.påskedag <3



 

Våren farges

At store kvinner er flotte, det er det ingen tvil om. Hvorfor skulle vi ikke være det? Ingenting er så flott som en stor, frodig kvinne som bærer kiloene sine med stolthet. Nei, jeg hyller ikke overvekt. Jeg sier ikke at man skal bære rundt på masse ekstra kilo, og at det bør være en ny trend, men jeg sier likevel at frodighet, og former er flott, og er man en størrelse for stor, så skal man sannelig ikke være flau, og skamfull over det. Alle skal tenke helse, også vi overvektige, men istedenfor å bruke masse negativ energi på å snakke oss selv ned, og fortelle oss selv hvor stygge, og lite verdt vi er, så skal vi se oss selv i speilet, og se at vi faktisk er både flotte, og mer enn bra nok om vi har 10, eller 50 kg for mye. Vi skal rette ryggen, og vi skal stråle. Det er herlig å se frodige kvinner stråle av selvsikkerhet, og stolthet. Lett? Ikke en plass!! Mulig? Absolutt!!

Jeg liker å kle meg pent, jeg liker å føle meg velkledd, og jeg synes det er en god følelse det å føle meg feminin, og kvinnelig. Noen tror kanskje klær er en måte å skjule størrelsen på, men for meg er det nesten motsatt. Jeg synes det er fint og kunne vise at også store kvinner kan være flotte, og ikke minst det å vise hvor mye flotte klær der er i store størrelser. Nå skal vel ikke jeg rope høyest om at jeg er flinkest i klassen til å rette ryggen, og ose av selvtillit, men jeg føler likevel at jeg er blitt mer stolt over den jeg er, stolt over å ha akseptert, og stolt over endelig og ha innsett at også jeg kan være flott. De tingene er så innmari viktig å kjenne på i blant. Ikke at man skal føle seg som det flotteste menneske på jord, men det å være fornøyd, det å smile, og slappe mere av  forhold til kroppen sin, det er så utrolig viktig. Jeg kan liksom ikke få sagt det nok ganger. Jeg har brukt så mange år av livet mitt på å være misfornøyd, og så mange år på å hate meg selv, så da vet jeg hvor viktige det er å føle på de gode følelsene.

Klær er viktig for meg. Farger som gjør meg glad er viktig. Passformer som er gode til min kropp er uhyre viktig. Det er langt i fra alle produsenter som er flinke på passform. Noen tror fortsatt vi som må ha store størrelser er fornøyd bare vi får noe å tre på kroppen vår. Heldigvis er disse i mindretall. De fleste produsenter jobber hele tiden på å lage gode passformer. Det tok litt tid før jeg lærte at jeg faktisk er veldig fin i klær som sitter litt inntil kroppen. Hadde noen sagt det til meg for noen år tilbake, så hadde de fått klar beskjed om at det ikke ville skje. Jeg skulle skjule, og trodde jo at jeg skjulte jo større plagget ble. Hvor feil kan man ta? Jeg ser jo veldig godt hvor mye finere jeg er i plagg som sitter inntil kroppen.

Der finnes så utrolig mye spennende klær i butikkene, og i vår stiftet jeg for aller første gang bekjentskap med ett spennende, norsk design som heter " Levolution ."  Det første plagget jeg kjøpte fra denne produsenten var en fantastisk, lyseblå dressjakke som jeg er blitt så utrolig glad i! Jeg har innviet våren her sør med å ha på meg denne jakken, og du verden så mange fine kommentarer jeg har fått fra folk jeg har møtt. Både fargen, og jakken er spesiell. Etter innkjøp av den flotte dressjakken, så har jeg blitt enda bedre kjent med det norske designet.  Levolution er ikke en stormoteprodusent, men noen av plaggene i kolleksjonene deres går opp i str. 52. Jeg digger Levolution! De er utrolig god på design, og for meg betyr det masse. Dette er klær som ikke alle har, og det synes jeg også er viktig. Det er klær som skiller seg ut, de er spesielle. Jeg må innrømme at jeg er blitt spesielt glad i jakkene til Levolution, og jeg skulle gjerne hatt dem alle sammen. Jakkene er så flotte i både design, farger og kombinasjoner, jakkene skiller seg ut. Årets vår/sommer kolleksjon er verdt å bli nærmere kjent med!

Bak Levolution står LingLing tekstil AS, ett norsk selskap etablert i 1996. Dette er norsk design som blir produsert på egen fabrikk i Kina. Målgruppen for selskapet er kvinner i 40-50 årene, så det er kanskje ikke så rart at jeg liker dette merket så innmari godt. De henvender seg til oss om ønsker noe spesielt, og noe ekstra. Selskapets fokus er fin design, god pris, og høy kvalitet. Etter hvert som man blir mer voksen, så er nettopp design, passform, og kvalitet veldig viktige ting når vi skal handle klær. Fra starten i 1996, så har Levolution bla produsert ytterjakker, tunikaer, bluser, kjoler, og bukser. De presenterer 4 kolleksjoner i året : vår, sommer, høst/vinter, og jul. Levolution er ikke kun stormote, så det er mange butikker som selger deres klær. Her i Kristiansand hvor jeg bor, så selger de Levolution hos Siri på PIP Stormote, og de selger det hos Chiconette, sistnevnte er en butikk med " ordinære " størrelser. Begge med butikker i Henrik Wergelandsgate.  Levolution er som sagt ikke en stormoteprodusent. De starter på str. 36, og produserer noen av klærne opp i str. 52.  Man skulle selvsagt ønsket at de gikk enda høyere i størrelse, og at de produserte enda mer i store størrelser, for dette er virkelig flotte klær også på store damer!

Levolution åpnet egen nettbutikk denne uken. Nettbutikken er blitt utrolig flott, og man kan lett navigere rundt, og finne frem. I nettbutikken, så har de laget en egen avdeling for de klærne som er pluss size, altså de klærne som går fra str. 48 - 52. Flere modeller er i str. 48, men ikke så mange går opp i str. 52 ennå. Pluss size er et prosjekt Levolution jobber med, så jeg krysser fingrene for at noe spennende skjer her etter hvert. Jeg er blitt veldig glad i klærne deres! Jeg vet også at en del butikker har enda mer fra Levoution enn det som ligger i nettbutikken akkurat nå. I nettbutikken, så er der også en forhandlerliste som dere kan klikke inn på. Der ser dere hvilke butikker rundt forbi i landet som selger deres klær. Du finner nettbutikken til Levolution her : http://www.levolution.no/  De har også en egen Facebook side som det kan være fint å følge. Lik gjerne siden. Facebook siden deres finner du her : https://www.facebook.com/LevolutionNorge/

En av mine store favoritter fra Levolution denne vår/sommer er de flotte, korte jakkene deres i lin, og viskose. På bildene har jeg en i hvitt, og en i nydelig orange. Er de ikke flotte? Jakkene kan man bruke til så mye, og for tiden fremover nå, så er også armlengden veldig bra. Jeg har begge jakkene i str. 52, og de sitter veldig fint på.






Levolution er også veldig gode på kjoler i spennende design. Kjoler som er for korte for meg, men jeg bruker de som tunika, og det er jeg veldig fornøyd med. Kjolene/tunikaene er så stilige med sine tøffe design, og flotte farger. Også i disse har jeg str. 52.


Jeg synes Levolution er utrolig gode på jakker, og kåper. Jeg håper virkelig de vil produsere en del av dette også i store størrelser fremover. Jeg nevnte min nydelige, lyseblå jakke/dressjakke. Den samme jakken har de i en helt fantastiske, rosa farge denne våren! Jeg krysser fingrene for at denne fargen kommer i pluss size etter hvert. Det var kjærlighet ved første blikk da jeg så den, og da snakker vi kjærlighet. En man aldri glemmer når man først har sett den. Akkurat den følelsen fikk jeg. At man kan føle kjærlighet for klær, det er jeg ikke i tvil om. Jakken henger så flott på klesstativet. Smiler til meg hver gang jeg ser den, og nå bare gleder jeg meg til å bruke den masse fremover. Den lyseblå har fått konkurranse. For dere som er litt mer forsiktige, så finnes kåpen også i marine :-) Kåpene, og jakkene sitter så utrolig fint. Den rosa jakken er veldig tung, og faller dermed veldig fint. Toppen jeg har inni den rosa jakken, den er ikke fra Levolution. Den er fra sommerkolleksjonen til Pont Neuf.


Denne våren er det en del trenchcoats i butikkene. Det er jeg veldig glad for. Jeg liker veldig godt trenchcoat. Ekstra glad blir jeg jo da om kåpen har en lekker farge. Levolution har brukt orange på en av deres trenchcoats denne våren. Dempet orange, men likevel så utrolig flott! Igjen så finnes kåpen i andre farger for de av dere som vil ha noe mer dempet enn orange.


Levolution er spennende norsk design. Gå inn i nettbutikken deres og kikk litt. Finn din nærmeste butikk, og ta turen innom for å se hva de har. Butikkene kan ha andre klær enn de som ligger i nettbutikken akkurat nå. Er det rart jeg kommer til å smile ekstra når jeg sprader ut døren hjemme denne vår/sommeren når jeg kan kle meg i slike flotte, fargerike klær :-)

 

 

Rosa fra Stormberg

Jeg elsker rosa! Jeg blir oppriktig glad når jeg ser rosa plagg, og når jeg kan kle meg i rosa. Ikke at jeg kunne ikledd meg rosa bukser akkurat, men i overdeler, da elsker jeg rosa. Et rosa skjerf, eller et rosa, stort smykke, det er også lekkert!  Lilla er også en stor favorittfarge, og jeg er litt sånn på småjentestadiet hvor der ikke finnes noen farger i hele verden som er så fine som rosa, og lilla :-) Jeg er aller mest glad i de sterke rosa fargene, eller de sterke lilla fargene. De skal sees. Pudderrosa for eksempel, det blir gjerne litt for lyst.

Jeg er veldig glad i farger på overdeler, og tilbehør. Bukser liker jeg nok best at er nøytrale, og ensfarget. På bilder fra slutten av 80 tallet, så ser jeg meg selv stolt i blomstrete bukser, ganske store blomster i aprikos, og som om ikke det var nok, så er blusen i det samme blomstrede mønsteret. Jeg husker at jeg følte meg så flott. Jeg vet ikke om jeg hadde følt akkurat på de samme følelsene i dag. Det er kanskje godt man endrer en del på smaken gjennom årene, men om moten skulle komme i full fart tilbake, så har jeg tatt godt vare både på buksen, og blusen. Det store spørsmålet er vel om noe av dette passer i dag :-) Jeg kunne kanskje fått presset på meg blusen, men definitivt ikke buksen! Man finner jo blomster på plagg i dag også, men ikke helt som på slutten av 80 tallet heldigvis :-)

En ny, rosa favoritt er på plass i klesskapet mitt, og denne rosa favoritten er på plass blant turtøyet mitt, eller klær jeg tar på meg når jeg trenger noe som gir meg litt varme. Mitt nye, rosa favorittplagg er en helt nydelig fleecejakke fra Stormberg! Fargen på jakken er helt fantastisk!! Ikke bare er fleecejakken rosa, men den er også helt nydelig å ha på seg. At fleecejakken gjør jobben sin er selvsagt viktigere enn at den er rosa, men det gjør jo ingenting at det ser bra ut det man tar på seg. Jeg blir så utrolig glad jeg når jeg kan kle meg i en så nydelig, rosa farge!

Den nye, rosa fleecejakken fra Stormberg heter Bortelid, og ser man jakken på nett, så er fargen veldig feil i forhold til virkeligheten. Fargen dere ser på mine bilder, det blir ett riktig bilde av fargen. Bortelid fleecejakke er en av disse myke, behagelige fleecejakkene. De jakkene man kan ha under på kalde dager, eller ha på seg ut på tur når vi har andre årstider. Det er ei sånn fleecejakke man kan ha på seg ute på terrassen en sommerkveld man vil sitte ute, men hvor det blir litt for kaldt og bare sitte i en t-skjorte. Dette er ei jakke som egner seg både som mellomplagg, og som ytterplagg. Bortelid har god isolasjonsevne, og gode fukttransporterende egenskaper. Fleecejakka er strikket i polyester, og er antinuppebehandlet. Den har to glidelåslommer og har enhåndsstramming rundt hoftene. At den er antinuppebehandlet, det er veldig bra for meg. En del plagg nupper veldig fort på meg, spesielt en del fleeceplagg. I tillegg til alle de gode egenskapene som fleecejakken har, så er fargen sååå lekker!! Den er nydelig rosa, og såpass sterk som jeg liker. Prisen er også veldig god. Du finner Bortelid her : http://www.stormberg.com/no/bortelid-fleecejakke-dame.html#10255540041





Stormberg er en av få produsenter av tur, og treningsklær som har sett behovet for at vi som er en størrelse for stor også trenger gode klær når vi vil ut på tur, eller ønsker å trene. Jeg skulle absolutt ønske at utvalget var enda større, og at man ikke opplevde at mye i store størrelser fort blir utsolgt, men Stormberg har ett godt utvalg, så klær er ingen unnskyldning for at man ikke kan være aktiv. Jeg vet også at ting er på gang hos Stormberg når det kommer til store størrelser.

Min nye fleecefavoritt kommer opp i størrelse 5 XL. Jeg tror kanskje ikke du skal henge deg opp i størrelsesskjemaet på nettsidene til Stormberg, for der er jeg nok noe uenig.5 XL skal ifølge Stormbergs sin størrelsesguide være 60/62, og det er det ikke. Jeg vil si at  5 XL er 54/56. Jeg bruker 4 XL i overdeler fra Stormberg, og jeg bruker som oftest 50/52 i overdeler.

Farger tiltrekker meg. Jeg blir dradd mot farger i butikkene. Rosa, lilla, og orange står nok høyest oppe på " Vil Ha " listen. Jeg blir innmari glad når våren, og sommeren fylles av glade, fine farger, eller jeg kler meg gjerne i farger resten av året også jeg da.  Denne våren, og sommeren, så fylles stormotebutikkene med mye farger. I alle fall har en del produsenter vært veldig flinke med farger denne sesongen. Utover skal jeg vise dere en del eksempler på nettopp det, så det er bare å glede dere :-)

Farger gjør noe med en, og jeg elsker farger! Jeg har absolutt mest sort i mitt klesskap, men jeg har også mye farger, og har aldri vært redd for å bruke farger dersom plagget er min stil. Ikke fordi jeg vil skille meg ut, men farger gjør meg så innmari glad. Mange overvektige velger nok sort, og grått, og alle disse mørke fargene fordi de vil gjemme seg litt vekk. De ønsker ikke oppmerksomhet, de ønsker ikke at alle skal se dem. Dessuten er jo spesielt sort en veldig kamuflerende farge. Mange er heller ikke der jeg er når det kommer til farger. For veldig mange så blir farger altfor mye, men jeg tror også det handler om å våge å bruke farger. Til dere som liker farger : Ikke gjem dere bort i de mørke fargene! Kle deg i alle de flotte, herlige fargene som kommer nå i vår - butikkene fylles nå opp med så utrolig mye fint. Liker du det, bruk det!

Jeg gleder meg til å bruke min nye, rosa fleecejakke fra Stormberg. Ett godt tips er at dersom du har lyst på denne, så bør du nok være rask til å bestille. Jeg vet også at Stormberg butikken på Sørlandssenteret her i Kristiansand har denne i butikk, opp i 5 XL. 

Det skal ofte ikke mere til for meg enn ett nydelig rosa plagg, så smiler jeg fra øre til øre. Lag deg en nydelig påskeaften!



 

 

Smågodtkrigen - stakkars oss tjukke

Påsken banker snart på døren. Mange har nok startet påskeferien allerede. Noen er skal ha fjellpåske, andre har dratt til sydligere strøk, og mange skal som oss ha bypåske. Skulle det bli en helt fantastisk påske sånn værmessig, så er det klart at jeg godt kunne hatt fjellpåske på en hytte, men samtidig, så er der så mange muligheter her hjemme også. Jeg krysser fingrene for flott påskevær sånn at det kan bli en aktiv påske med fine turer, utelunsjer, fisketurer, og mange skritt på skritt telleren min.

De siste årene har det største fokuset rundt påsken vært på billig smågodt. Kjedene har kriget om hvem som er billigst, og vi forbrukere har løpt rundt og fylt opp både poser, og egg. Kos hører med til påsken, og da også litt kalorier. Klart vi skal fylle eggene med billig godteri om vi ønsker det uten at fagfolk skal skrike stakkars de tjukke. Akkurat som om andre må ta vare på oss, og passe på at vi ikke faller i smågodtfella. Tenk på oss tjukke. Vi tjukke uten vilje, vi tjukke som ikke klarer å gå forbi godtehylla uten å hamstre kalorier for resten av året. Vi tjukke som for all del ikke må ha godteri, og som ikke ser alarmklokkene ringe høyt når vi stopper ved godtehyllene.

Egentlig skulle vi tjukke ikke hatt lov til å handle godteri. Vi skulle ha blitt stoppet ved kassene fordi vi ikke kan passe på oss selv. Egentlig skulle det vært begrensinger på godteri for folk flest i sympati for oss tjukke. Når vi tjukke helst ikke skal ha kalorier, så burde vel ikke folk flest heller ha kalorier. Det skulle vært alarmer, og store, røde skilt på alt godteri. Alarmer, og store advarsler som forteller oss hvor tjukke vi vil bli om vi faktisk kjøper disse kaloriene. Vi tjukke er jo egentlig dumme mennesker som tillater oss selv og bli tjukke, så hvorfor ikke umyndiggjør oss når det kommer til kalorier.

Jeg ser rødt jeg når billig smågodt, og billig sjokolade diskuteres opp, og ned, frem og tilbake. Jeg blir så lei av å høre på alle som skriker fordi faren for å bli tjukk er så nær fordi butikkene selger billige kalorier før påske. Herregud! Det er lov å tenke selv! Vårt liv er vårt ansvar! Visst jeg ikke kan gå forbi hyllene med billig smågodt, eller billig Kvikklunsj, så er vel det mitt problem, og ikke alle andres? Visst jeg velger å fylle handlekurven min med billig smågodt, melkesjokolade, toppris, og fylte påskeegg, så er det mitt valg, et valg jeg må ta ansvar for! Det er min skyld om jeg velger å innta flere tusen kalorier i påsken. Det er mitt ansvar om jeg legger på meg. For all del, jeg gir tommel opp til Kiwi som også solgte billig, og sunt godteri, og at dette stod ved kassene. Jeg kjøpte både frukt, og gulerøtter i begre, men jeg kjøpte også kalorier når jeg handlet inn til påske i går. Jeg kjøpte sikkert masse kalorier, men det var valget jeg tok, og så må jeg ta eventuelle konsekvenser av dette valget.

Slutt å tro at vi tjukke er ansvarsløse, dumme mennesker som alltid tar de dårlige valgene, og som ikke kan tenke selv. Joda, vi fristes, og joda, vi bør ikke spise så mye av disse usunne tingene, men det bør vel ingen. Jeg tror ikke vi tjukke blir dratt mer til godtehyllene enn andre. Jeg tror mange har dette søtsuget. Forskjellen er vel at det ikke synes så godt på andre som på oss overvektige. Det er faktisk flere av oss overvektige som ikke overspiser godterier enn det er som overspiser. Igjen så er det sånn at mange setter likhetstegn mellom usunne matvarer, og overvekt. Jeg sier ikke at usunne matvaner ikke er en årsak hos mange, men jeg tror endel hadde blitt overrasket dersom de så hva jeg spiste i løpet av en uke. Jeg tror ikke dere ville ha nikket på hodet, og sagt at dere skjønte hvorfor jeg er tjukk. Jeg har et sunt, godt kosthold som så mange andre overvektige. Klart jeg spiser usunne ting, men jeg dytter ikke i meg kalorier i store mengder hele uken. Ingen slanke personer får stygge blikk om de fyller handlekurven med usunne saker, men vi overvektige får både blikk, og blir pratet om dersom der ligger fy varer i kurven vår. Det er ikke rart vi blir tjukke liksom. Vi skal ikke ha lov til å kose oss, vi skal fylle kurvene våre med gulerøtter, og salat.

Påsken er like rundt hjørnet, og jeg skal kose meg med påskegodt. Jeg tror ikke påskeharen kommer med egg til meg, men man skal ha lov å kose seg i påsken. Man kan kose seg uten å overspise. Man kan ta en Kvikklunsj, man trenger ikke spise fire. Det handler om å begrense seg. Klarer man ikke å begrense seg, så handler det ikke bare om billig påskegodt. Da er det hel andre ting man må ta tak i. Kjøper man over evne, og mye mer enn man har godt av, så er det ens eget valg, og andre skal ikke " lide " av et dårlig valg som tas. Jeg er stor tilhenger av " Mitt liv - mitt ansvar " - valgene som jeg tar er mine, og ingen andre kan klandres. Jeg kan gi butikkene skylden fordi jeg inntar flere kalorier enn jeg bør, men det hjelper ingenting. Det er kun en dårlig unnskyldning for å føle meg litt bedre med meg selv.

Påskegodt blir det ,men det skal bli mer enn påskegodter, og god mat. Jeg håper det blir en aktiv påske med mange fine, og gode turer. Jeg vil grille pølser på engangsgrill, og spise en Kvikklunsj uten at fagfolk skal rette pekefingeren til meg. Det viktig at man kjenner på det å kose seg, og at man ikke sitter med den dårlige samvittigheten når påskeharen har avlevert påskegodtet. Det å kose seg er en viktig del av livet, og man lever bare en gang! Man må ikke tømme godteskålen, og man må ikke spise hele tiden, det handler om å begrense seg, men man skal sitte med verdens beste samvittighet når påskegodtet kommer på bordet, og man forsyner seg både en, og flere ganger :-) Jeg skal absolutt kose meg med både påskegodt, og gode middager. Påskeharen kommer nok ikke på besøk til meg denne påsken. Jeg sendte han en sms med streng beskjed, og regner med at han sjekker tlf like ofte som meg. Noen andre i huset er kanskje redde for at han ikke kommer innom i det hele tatt, men vi får nå se da. Påskeharen pleier å ha full kontroll. Selv om påskeharen dropper meg i år, så er deilig sjokolade kjøpt inn,  og ligger godt i kjøleskapet....men jeg velger å kombinere kos, og aktivitet denne påsken, og synes det er en fortreffelig kombinasjon! Kos deg - kjøp billig smågodt - det er påske!

 

Det lille, store kakemonsteret

Jeg har egentlig aldri vært noe kakemonster. Ikke det at jeg ikke liker kake, men jeg spiser som regel kun kake når det er spesielle anledninger som feks bursdager. Jeg hiver meg heller aldri over kakene, og spiser til det tyter krem, og godsaker ut av ørene mine. Jeg er som regel mer enn fornøyd med et kakestykke, eller to, og blir det to, så er det sånn at jeg ikke orker tanken på kake på ei lita stund. Da sitter kaken nesten helt oppe i halsen. Akkurat det at jeg ikke er noe kakemonster, det ser jeg på som en god ting, så lenge vekten er en utfordring. Jeg er glad i å bake, og om jeg ikke kunne vært med på " hele Norge baker ", så tror jeg at jeg er ganske så habil på baking... likevel blir det lite kakebaking i heimen. Dette til stor skuffelse for min bedre halvdel - han er et kakemonster, og ser stjerner når han får servert kake :-) Jeg er nok litt der at kake betyr for mye kalorier inn som vi sånn sett ikke har godt av, men for all del, det hender jeg får ånden over meg, og driter i kalorier, og setter det å kose seg høyere. Da kan det bli kake, men kanskje går det mer i bollebaking, eller kanelsnurrer - eller vi får servert mammas fantastiske vafler. Ingen vafler smaker så himmelsk som mammas vafler :-)

Foto : Tara.no

 

Akkurat i dag, så føler jeg at det er ett stort kakemonster som har flyttet inn i kroppen min, og det er helt rart hvordan tankene kan snu seg fra så positive tanker for kun få dager siden, til at jeg i dag føler at kiloene har lagt seg på igjen alle som en pluss noen til.  Dette hodet, og alle tankene, de er ikke alltid til å bli særlig klok på. Lykkerusen jeg følte for kun få dager siden, den har bleknet litt, og jeg jobber intenst med å få negative, ødeleggende tanker ut av hodet, og inn med alle de som gjør meg i så utrolig godt humør. Ikke det at humøret er dårlig, men jeg kjenner at jeg er i en modus jeg helst ikke vil være i lengre. Heldigvis har jeg jobbet så masse med tankene, og hodet den siste tiden at jeg takler det mye bedre enn jeg hadde gjort før. Tidligere hadde jeg gått rett i kjelleren, og blitt der lenge. Nå vet jeg at det kun er hodet som prøver å få meg tilbake på villspor, og jeg har sånn sett veldig kontroll, men tankene plager meg likevel. Jeg skulle nok ønske at jeg var der at alle negative tanker aldri dukket opp, og at jeg alltid klarte å snu negativet til positivt, men der er jeg ikke, og dit vil jeg nok sikkert heller aldri komme. Jeg må sikkert alltid jobbe her også. Jeg må akseptere at de negative tankene kommer, og så er jo seieren å vinne til slutt... men man kan bli matt av og sitte her og vite at tankene jeg tenker er helt feil, men likevel så tillater jeg de å komme.

Hva er så årsaken til disse tåpelige, dumme tankene som sliter litt i meg i dag. Svaret er bursdag. Bursdag betyr kaker, og litt mer usunn mat enn ellers. Forrige uke hadde jeg bursdag, og da ble det da ble det god middag, og litt kake på selve dagen. To kakestykker forsvant inn i munnen, og ned i magen. Absolutt ingen krise i det hele tatt. Det er lov å kose seg, så disse to kakestykkene er jeg helt fortrolig med at jeg spiste. Siden bursdagen var på onsdag, så måtte jeg hoppe over treningstimen, og dagen ble uten trening, noe jeg også var fortrolig med. Så kom fredagen, og helgen. Svigers kom på besøk for å feire, så i går var det familieselskap. Det ble ingen trening, men når man har besøk, så melder jo kjøkkentjenesten nærmest konstant. Det er lite man setter seg ned. Det er servering av måltider, koking av kaffe, og te, ut, og inn av oppvaskmaskinen, og forberedelser til familieselskap. I går var det familieselskap med kalkun og tre fantastiske gode kaker. To nye kakestykker forsvant inni munnen, og ned i magen. Dette var jeg kanskje ikke like fortrolig med, men likevel klarte jeg å dytte de inn, og ned... kake smaker jo godt selv om jeg ikke er noe kakemonster. Så er det jo dette med å kose seg når det er slike spesielle anledninger. Jeg trodde jeg var fortrolig med det, men jeg tror kanskje det ble litt for mye kos, i alle fall for samvittigheten min.

Jeg vet innerst inne at dette ikke har vært så ille, men hvorfor må jeg kjenne så veldig på det da? Det er nesten som det var før når jeg virkelig hadde grunn til å kjenne på disse følelsene fordi jeg virkelig hadde stappet i meg mye mer enn jeg skulle. Nå er jeg jo så aktiv, og trener masse. Livet er jo helt annerledes, men istedenfor å kjenne på hvor tjukk , og stygg jeg er, så er det panikken for å legge på meg alt jeg har tatt av meg jeg kjenner aller mest på. I mitt lille hode, så kommer alle tankene som forteller meg at etter de siste dagers utskeielser, så er alt gått rett vest. All jobben til ingen nytte - alt er på igjen... går det an at man virkelig tenker så enkelt? Går det an og virkelig utgi seg for å være så komplett idiot at man virkelig tror at det er sånn det er? Blir helt oppgitt, og vet ikke om jeg skal le, eller gråte.  Kontroll på tankene, Heidi - kontroll ! Dette har du jobbet med så lenge, du vet hva som er tilfelle, og hva som bare er tull... joda, jeg vet....likevel tillater jeg meg selv og tro at det kanskje har gått på ett par kilo, eller ti. Aksepter det som har skjedd, og gå videre - sånn må jeg jobbe med å tenke nå...

I går før jeg skulle legge meg, så kunne jeg helt tydelig se at det ene stykket med Verdens beste hadde lagt seg i den ene siden av magen min, og det andre hadde selvsagt lagt seg i den andre siden... alt det andre hadde fordelt seg både her, og der på kroppen. Jeg kunne nærmeste se kakestykkene ligge der som ekstra påfyll på kroppen, og geipe hånlig til meg. De lo rett, og slett mot meg, og var så fornøyde fordi de var kommet på igjen....Jeg måtte kjenne både her, og der... hadde jeg lagt på meg igjen? Tankene sa ja, men fornuften burde ha sagt nei. Selv etter noen dager med utskeielser, så kan jeg jo ikke ha lagt på meg så mye av det jeg har tatt av... fornuften Heidi, fornuften....!! I dag morges måtte jeg ta frem målebåndet, og se om målebåndet også geipa, og lo mot meg. Selv om klokka ikke var mer enn 0630, så måtte målebåndet frem. Panikken for å ha lagt på meg igjen, den kjente jeg godt på, men målebåndet viste nøyaktige samme mål som sist,  så jeg tror det har gått veldig bra. Det er godt at det ikke er for mange slike dager, og at det er ei god stund til neste feiring. Nå som også lappetesten er over, så kan jeg igjen få vann på ryggen hehe, så nå er det å være veldig flink med aktiviteten, og treningen i påsken. Her skal det ikke hviles.

Det å kjenne på panikken for å legge på seg det man har tatt av, den er både positiv, og negativ. Positivt fordi man nok blir endel mer bevisst enn man var før. Negativt fordi man kanskje fort lar seg selv tro noe som ikke er tilfelle, og lar negative tanker få for mye plass enn nødvendig. Det å ha dårlig samvittighet for at man ikke kommer seg på trening, den er bare positiv. Det sier mye om hvor viktig treningen er blitt for meg. Jeg kjenner hvor viktig det er for meg å ha disse  faste treningstimene i uken, og være i fast aktivitet de resterende dagene...men jeg må også slappe litt av de dagene jeg faktisk må la treningen vike , jeg må la tankene hvile, iallefall de negative - bursdagsfeiring er moro, og da hopper jeg over treningen, men det kjennes likevel.

Jeg er stolt over hva jeg har klart, og hvor jeg er. Jeg er stolt over hvor mye jeg har oppnådd mentalt ved å jobbe bevisst med hodet, men jeg ser at jeg absolutt ikke er i mål. Det er fortsatt en vei å gå, men det blir heldigvis stadig så mye bedre. Tankene er på riktig spor uansett om jeg får slike tanker som nå. Nå skal jeg finne tilbake til den gode følelsen, de gode tankene, og gleden over det faktum at jeg er kommet så langt! Utover dagen er nok alt av idiotiske tanker kastet på båten, og uken ligger ny, og fin foran meg med alle mulighetene det innebærer :-)



 

Jeg er klar for catwalken

Juhu, jeg er snart klar for catwalken ! For aller første gang skal jeg faktisk gå på en catwalk, og jeg må jo innrømme at millioner av sommerfugler flyr rundt, og rundt i magen min. Jeg gleder meg masse. Jeg innrømmer det glatt, dette skal bli stor stas, men det er klart at innimellom det å glede seg, så kjenner jeg på at jeg er veldig spent, og at jeg også gruer meg litt. Det er en gang for alt er det noe som heter, og nå er det min tur til å være med på et fantastisk opplegg hvor jeg skal få lov til både å vise, og snakke om en del av det jeg brenner for, nemlig hvor viktig det er at vi store kvinner også skal stråle, og kjenne på følelsen av å være flott!

Onsdag 3.mai er dagen hvor jeg skal få lov til å gå modell, jeg skal gå på den berømte catwalken. Ikke snuble, Heidi er vel det første jeg tenker på :-) Jeg skal vise en alldeles nydelig kjole i stor størrelse. Gjennom bloggen, så håper jeg at jeg har vist dere hvor mye flott som finnes av klær, og også selskapsklær i store størrelser. Mange tror vi må ta på oss noe gammelt vi har i skapet når vi for eksempel skal i selskap, og dermed håpe at ingen legger merke til oss, men der finnes selskapsklær i alle størrelser, og til de aller fleste lommebøker. Onsdag 3.mai skal jeg få lov å vise en av de virkelig flotte selskapskjolene som Snefrid på Snefrids Hus har i sin salong. Denne dagen skal det være inspirasjonskveld for kommende bruder på Hotell Norge her i Kristiansand. I løpet av kvelden skal Snefrids Hus viser flere av sine vakre brudekjoler, og jeg skal få lov til å vise en fantastisk selskapskjole som går høyt opp til str.  Snefrid skal også komme med mange gode råd for de som snart skal stå brud. Snefrids Hus har også med seg en del andre viktige aktører for de som går i gifteplaner. Dette blir en flott kveld for kommende bruder, og gjerne også deres forlovere, en kveld jeg skal få være en del av. Jeg føler meg heldig. Jeg skal ikke vise denne grønne kjolen som jeg har på meg på bildet på bloggen i dag, men denne er en av flere flotte selskapskjoler Snefrid har i store størrelser.

Jeg har aldri gått på en catwalk før. Jeg har vel neppe stått på en scene før. Eller går vi tilbake til 1989, så var jeg revysjef for Kristiansandsrussen, og da stod jeg faktisk på scenen på Agder Teater og sang solo på et nummer i revyen. Tre, eller fire forestillinger hadde vi, " the sound of russ " hette forestillingen. Jeg hadde aldri sunget alene før foran et publikum, jeg hadde bare alltid elsket å synge. Jeg gjennomførte, stemmen holdt, og jeg husker det var stor stas når både Fædrelandsvennen, og avisen Sørlandet ga meg veldig gode kritikker for sangen. Klart man blir veldig stolt da. Foruten russerevyen, så tror jeg ikke at jeg har stått, eller gått  på en scene før, så når jeg nå skal være med som modell, så blir dette en helt ny, og spennende opplevelse.

Det er så viktig med den riktige kjolen på en stor dag. Det gjelder selvsagt for deg som skal stå brud, men det gjelder også om man skal være forlover, om man er mor til bruden/brugdom, eller om man skal være gjest på en slik stor dag. Da jeg giftet meg i 1993, så fant jeg den riktige kjolen. Når jeg ser på bilder av kjolen i dag, så synes jeg den er like fin som jeg syntes den var tilbake i 1993. Det å finne en kjole i str. 48 som jeg var den gangen, det var en utfordring når man faktisk skal nesten 24 år tilbake i tid. Det var ikke mange kjoler i store størrelser. Med god hjelp, og dyktige mennesker rundt meg, så fikk jeg drømmekjolen . Jeg ble den prinsessen jeg skulle være den dagen. I dag er alt annerledes. Det er mye enklere å finne drømmekjolen i dag. Mulighetene er så mange flere enn de var for 24 år siden. Det som føles umulig for mange, det er en følelse som ikke er reell. Man må bare vite hvor man skal gå for å finne det man søker.


Dette bildet er fra vår bryllupsdag. Bildet er tatt i Ravnedalen 3.juli 1993. Jeg synes fortsatt kjolen er flott :-)
 

Går vi 26 år tilbake i tid, så jobbet jeg i Radio Sør. Gjennom jobben min i radioen, så møtte jeg Snefrid Linge. Snefrid Linge drev da med fargeanalyse i Kristiansand, og jobbet også som stylist. Snefrid er en helt unik person, ett helt fantastisk menneske, og dyktig til fingerspissene. Det er mange av dere som i tiden som kommer trenger den helt spesielle kjolen. En helt spesiell dag fortjener en helt spesiell kjole. Den helt spesielle brudekjolen, eller den helt spesielle selskapskjolen.  Jeg drømmer meg helt bort jeg blant alle de nydelige kjolene som henger på rekke, og rad på Snefrids Hus. Jeg kunne gjerne ha giftet meg igjen jeg, eller fornyet ekteskapsløftene, for mannen jeg giftet meg med for snart 24 år siden, han skal ikke byttes ut :-) Kjolen du kanskje bare har drømt om langt der inne i tankene dine, den er kanskje nærmere enn du tror.

Onsdag 3.mai skal jeg altså gå på catwalken på Hotell Norge. Jeg skal vise hvor flott du kan være på den helt spesielle dagen selv om du er en størrelse for stor. Jeg gleder meg til å vise kjolen, og jeg gleder meg til å snakke litt om viktigheten av å føle seg flott! Selv om jeg også kjenner litt på at jeg gruer meg, så gleder jeg meg aller mest, og jeg er så glad, og stolt over at Snefrid ønsker å ha meg med på en kveld som dette. Snefrid ser virkelig viktigheten av at vi store også skal få skinne, og kjenne på prinsessefølelsen. Snefrid har også drømmekjolen til deg som skal stå brud, og som tror at du ikke kan finne drømmekjolen fordi du må opp i størrelse - jeg lover deg : Du kan bli den vakreste bruden, og som jeg har skrevet før : drømmekjolen, den finnes!

I tillegg til at Snefrids Hus skal vise flere av sine vakre brudekjoler, og at inspirasjonskvelden holdes på Hotell Norge som virkelig kan brylluper, så er det flere andre viktige aktører som også skal være med på denne inspirasjonskvelden. Aktører som alle på sin måte er en viktig brikke på den helt spesielle dagen:

Fotografi Vis Meg Ditt Hjerte.
Fix Negldesign.
Tilbords Sørlandssenteret.
Tilbords Lillemarkens.
Siren&Svein - sang og musikk
Camillas blomsterdesign.
Aquarama Spa.
Renates dagspa.
Fiolin Ragnhild Ek Seiler.
Pianist Liv Torild Hartvigsen.
Duo Frisører

Jeg gleder meg masse, og gruer meg bittelitt til å gå modell. Det er vel et sunnhetstegn at man gruer seg litt. Man skal grue seg litt sies det. Man tenker jo litt på hva som kan skje som ikke bør skje, så her får man konsentrere seg om å holde seg på beina :-) Det blir jo også stor stas at jeg i forkant av denne kvelden skal styles på håret, sminkes og få flotte negler. Dette blir også en ny opplevelse som jeg vet jeg vil sette stor pris på. Jeg blir så glad jeg når Snefrid har valgt å bruke meg som er plus size til å vise en plus size kjole. Det betyr så mye! Jeg brenner for at stadig flere skal bruke plus size " modeller " når der skal vises klær som er beregnet for oss som bruker plus size størrelser. Dere vet at jeg sier ett stort JA til enda flere store modeller. Ikke bare 46, 48 modeller, men også modeller som kan vise klær i høyere størrelser.

Onsdag 3.mai håper jeg mange finner veien til Hotell Norge her i Kristiansand kl.18 - jeg skulle gjerne hatt min bryllupsdag på ny jeg <3



 

 

 

 

 

Den store dagen kan komme

Jeg elsker prinsessefølelsen, og jeg brenner for at vi som er en størrelse for stor også skal kunne føle oss som prinsesser i blant. Når vi ikke føler oss som prinsesser, så skal vi føle oss flotte, og vakre. For det er jo nettopp det vi er! Vi er flotte! Om du føler at speilet geiper til deg, og at styggen på ryggen forteller deg at du er den styggeste, og tjukkeste, så geip tilbake, rett ryggen, skyv styggen ned i søla, og vis deg selv at du er alt annet enn stygg, og tjukk! Velværefølelsen, det å kjenne at man går med rak rygg, og smiler til verden, den er så fantastisk! De dagene hvor det meste stemmer, de dagene smiler jeg fra øre til øre. Jeg snakker ikke om å være innbilsk, og tro at man er noe mer enn det man er, eller bedre enn andre, men jeg snakker om at du skal føle deg bra nok med alt det innebærer.

Som jeg skrev forrige helg, så får jeg mange henvendelser fra fortvilte lesere som skal i konfirmasjoner, brylluper, eller andre større tilstelninger. Lesere som føler de kun har sorte søppelsekker i skapene, og som tror at de omtrent må melde avbud fordi de ikke kommer til å finne klær til disse store anledningene. Gjennom bloggen min, så har jeg vist dere at det er helt feil. Der er en hel verden der ute med flotte selskapsklær. Man kan virkelig skinne også som en størrelse for stor. Jeg har tatt dere med til Snefrids Hus hvor man finner de flotte selskapskjolene for de store anledningene som brylluper. Her snakker vi gallakjoler, og hos Snefrid går kjolene høyt opp i størrelse. Forrige helg viste jeg dere ett godt utvalg av selskapsklærne til KK Design, eller Kirsten Krogh som kanskje flere kjenner igjen. Kirsten Krogh har ett helt fantastisk utvalg av kjoler, og selskapsklær. KK Design har så utrolig mange flotte design, så mye flotte farger, og klærne har en fantastisk passform. Dette er selskapsklær som alle ser flotte ut i. Den såkalte tryllekjolen er jo ett veldig bra eksempel på nettopp det. Spør etter tryllekjolen i butikken, og du vil skjønne hva jeg mener.

Jeg har ikke tenkt å gi helt slipp på kjoler, og selskapsklær ennå. Der er mange spesielle anledninger fremover, og om man ønsker noe litt mindre pyntet enn kjolene fra Snefrids Hus, eller KK Design, så er der også her ett veldig godt utvalg. Jeg vet at mange ikke liker å gå i butikker, men når du vet hvor godt utvalget er, så må du bare sette av tid, og dra til din stormotebutikk for å finne kjolen som er riktig for deg. Jeg hadde ikke våget og bare bestille noe fra nett uten at jeg hadde prøvd det, og sett det. Ikke når det kommer til selskapsklær. Det nytter ikke å sitte hjemme og klage over at du ikke finner kjole når du ikke har prøvd. Det nytter heller ikke å klage over at du ikke føler deg vel om du ikke har tatt deg tid til å finne den riktige kjolen. Det å føle seg vel på en stor dag, det betyr alt.

Nais er en av mine store favorittbutikker. Den ligger i Lyngdal, og drives av flotte Barbro Sandal Nodeland. Barbro har ett fantastisk godt utvalg av klær opp til størrelse 56. Hun har ett veldig godt utvalg av klær fra ulike leverandører, og hun har klær i alle prisklasser. Barbro er utrolig flink til å ta inn klær. Hun våger samtidig som hun også har masse klassisk. På Nais kan jeg gå lenge, veldig lenge.

I dag skal jeg vise litt mer kjoler, og jeg har fått super hjelp fra Barbro på Nais. Det er Barbro som har tatt de flotte bildene, og den flotte modellen er  Christina S. Salvessen.  Her kan du se hvor mye flott du kan kle deg i både til de små, og store anledningene. Den første kjolen er fra KK Design ( Kirsten Krogh ), og koster 2499 kr. Her kan du ta av øverste del, og man får en hvit, klassisk kjole.



Kjole fra Zhenzi til 599,-




Kjole fra Que til 499,- og jakke fra Kirsten Krogh design til 1990,-


Her er det samme kjole som den forrige men her med jakke fra Que til 990,-






Kjole fra det greske merket Mat fashion 1499,- + jakke 399,- smykke fra Boheme til 899,-


Kjole fra Kirsten Krogh design 2199,-




Kjole fra DNY til 599,-




Kjole fra Q'neel. 1799,-

 




Kjole fra Kirsten Krogh design. 1990,-




Kjole fra Q'neel. 990,-



Her i lang utgave. 1990,-




Kjole fra Q'neel 1399,- + jakke 1399,-




Kjole fra Q'neel 1799,-




Kjole fra Mat Fashion 1299,- + jakke 399,-




Kjole fra Que. 1199,-




Kjole fra Q'neel 1799,- vist med sjal/jakke fra Kirsten Krogh 699,-




Kjole fra Mat Fashion. 1099,-




Her har vi plassert to kjoler over hverandre 😊 den grønne fra Mat Fashion 899,- og den sorte fra Boheme 899,-



Her har vi samme kjole fra Boheme under 899,- og jakke fra Mat Fashion over 1199,-

Disse kjolene finner du hos Nais i Lyngdal : https://www.facebook.com/naisbutikken/  , men merkene er det mange stormotebutikker  rundt forbi i landet som fører. Dra innom din nærmeste butikk. Tusen takk til Barbro for flotte bilder, og tusen takk til Christina som har vært modell på alle bildene!

Er der en helt spesiell dag der fremme ? Da fortjener du å føle deg som en prinsesse. Du fortjener å skinne, og du fortjener å føle deg vel, og du fortjener å være så vakker som du er selv om du kanskje ikke ser dette selv. Drømmekjolen, eller kjolen som får deg til å føle deg som en prinsesse, den finnes :-)

 

 

Hurra for meg

I dag er en spesiell dag. Denne dagen er bare min. Det er en dag som er litt annerledes enn alle andre dager. En dag som skal fylles med gode ting, med takknemlighet, smil, og latter. Alle dager bør jo fylles med nettopp disse tingene, men en gang i året kommer denne dagen som skiller seg litt ut fra alle andre dager, en dag som bare er min, og hvor jeg skal stå i sentrum. I dag fyller jeg 47 år, og på en dag som denne, så tenker man masse, i alle fall tenker jeg masse. En ting er at årene løper avgårde i rekordfart, men at man faktisk er blitt 47 år er jo nesten ikke til å tro. Jeg føler meg da ikke som 47 år...selv om jeg vel ikke helt vet hvordan en 47 åring føler seg...ikke ennå :-) Da jeg var mindre, og noen sa de var 47 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 47, og jeg håper det er ett bra tegn? Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, så for meg er alder kun et tall. På denne helt spesielle dagen, så føler jeg meg også utrolig takknemlig. Takknemlig for 47 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere...hver bursdag er egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa, og flott ut, men jeg er utrolig heldig som i dag er blitt et år eldre, og får oppleve en ny bursdag. Ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte - vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 47 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene, men å tenke tilbake er jo ikke alltid bare hyggelig. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

 

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen...men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre...man kommer seg videre....

 

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. Min datter vil vel hevde at jeg begynner å bli noe gammel når jeg snakker om å mimre, og se litt tilbake, men for meg er det også litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har opplevd. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet ditt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit... det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går. Det er en god følelse.

Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir kanskje vennekretsen noe mindre enn når man var noe yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene som gir deg noe, det er ofte de som er igjen. Man setter nok kvalitet aller først, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst. Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med en masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Hvem skulle vel trodd at jeg har vært speider i 10 år :-) Jeg var meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim - for noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble vel ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en flott gjeng. Når jeg tenker etter, så var jeg nok en langt bedre speider enn idrettstalent :-) Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Man ser også at der er noen personer fra barndommen som har blitt i livet ditt. Ikke at vi treffes så ofte, men vi vet at vi er der for hverandre. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at det er venner for livet. Det er godt å tenke på at leken, og vennskapet fra vi var små er der ennå.

 

Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var håpløse :-) Kanskje er man voksen når man tar seg tid til å tenke litt på fortiden, men for meg gjør det godt å ta frem de gode minnene. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Samtidig kan det også få meg til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner. I dag skal jeg feire sammen med mine aller nærmeste. Det blir god middag, og gode kaker sammen med de aller nærmeste.Til helgen skal jeg feire sammen med mer familie. På fredag feiret jeg sammen med 7 flotte damer her hjemme. Jeg lå ikke våken i natt og slet med å få sove fordi jeg hadde tusen sommerfugler i magen. Kanskje savner jeg denne spenningen, og gleden litt. Det var fint da å være liten, og kjenne på alle disse følelsene. Likevel så sier jeg i dag hurra for meg selv. Hurra for at jeg har fått lov å bli et år eldre - jeg gleder meg til det neste året!

Livet kommer ikke i reprise

Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen? Vet vi hvor heldige vi er som våknet opp til en ny dag i dag? Nå skal ikke dette bli et blogginnlegg av den depressive sorten, men jeg tror vi må bli så mye flinkere til å sette pris på dagen i dag, og kaste alle negative tanker på båten. Tenk hvor mye tid vi bruker på alt av negative tanker, og stress. Har du noen gang tenkt over hvor mye bedre dagen ville bli dersom du ikke brukte så mye tid på å bry deg om hva alle andre mente, og heller brukte tiden på det som virkelig betyr noe? Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg kan stå opp av sengen hver morgen, frisk, og rask ( etter forholdene i alle fall hehe ), og jeg har ett utrolig godt liv. Hvorfor skal jeg da bry meg om hva fremmede mennesker mener om meg, og min kropp? Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå begynner å jobbe i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke lengre å se tilbake på dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke ned meg selv. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som sier mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som kanskje ikke er som hodet vil ha det til å være. Jeg har mange ganger på forhånd bestemt meg for hva andre tenker om meg fordi jeg er større enn mange andre, og det selv om ingen overhode har antydet at mine tanker er de rette. Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokuset var på vekten. Jeg vet at jeg ikke er 100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, og tenke tanker, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så hvorfor la dem ødelegge for meg? Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi, så tenker jeg i dag at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.

 

Når alt kommer til alt, så tror jeg vi må spørre oss selv hva som er viktig? Er det viktigste å ha den " perfekte " kroppen, og hva i all verden er den perfekte kroppen? Er det vekta som gjør oss lykkelig? Jeg tror ikke de slanke, og veldreide er de som er mest lykkelige. Alle sliter med sitt, men man tror automatisk at dersom man er normalvektig, så har man kun lykke i livet. Lykken kan ikke leses av på badevekta. Klart man har en del flere utfordringer når man er overvektig, og disse har man jo færre av med en lettere kropp, men vekt, og lykke går ikke hånd i hånd. Sunnhet, og god helse finner man heller ikke i alle slanke kropper. Kunne man ha sett på innsiden av oss alle, så tror jeg mange ville ha blitt overrasket. Om ting ikke legger seg på utsiden hos alle, så er der mye man ikke kan se.

 

Det har vært mye snakk om sommerkroppen denne sommeren. Hva er sommerkroppen, og hvorfor skal alle hige etter den? Hvem er det som har bestemt hvordan en perfekt sommerkropp skal se ut? Dette skaper ett så utrolig negativt fokus, som igjen resulterer i at flere pakker seg inn i frykt for å vise sin egen kropp. Fokuset har vært enormt stort den siste tiden på hvordan kroppen skal være, og hvordan man skal komme ned i vekt for å få kroppen alle drømmer om. Magen, og rompa skal frem i lyset, og jeg synes det hele bare er utrolig trist. Det er ingen som liker lange bukser, og topper med halvlange armer på virkelig varme dager. Det er da man drømmer om å finne frem shorts, og singlet, og ta meg seg badedrakta for å hoppe i nærmeste vann. Ingen ønsker å kle på seg på varme dager, men med alt fokuset på den perfekte kroppen, så er det ikke akkurat flere som kler av seg. Da gjør man ofte det man kan for å skjule det meste. Man vil ikke vise at magen er like stor i år som i fjor, eller at valkene sitter på akkurat samme plassen som de har gjort de siste årene. For de fleste av oss, så ble det ikke sommerkroppen denne sommeren heller.

 

 Jeg vet at neste sommer en gang kommer, men det ble ikke i år, og jeg har heller ikke satt de store planene for at den vil komme neste sommer heller. Den kommer når den kommer... likevel er det ikke riktig at man skal ha dårlig samvittighet, eller føle seg som den tjukkeste i hele verden. At sommerkroppen ikke kom denne sommeren heller skal da ikke ødelegge hele sommeren for deg! Det er ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam om man lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv! Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Visst vi i tillegg tar med både strekkmerker, og cellulitter, så tror jeg vi har med det meste :-) Dessuten skal vi også huske på at om vi skulle få noen blikk som sier at de ikke liker det de ser, så er det for det første deres problem, og for det andre, så er der også de som mener det motsatte. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle dog ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer " akseptabelt " at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo :-)

 

Om magen er like stor som den var i fjor, og det samme gjelder både lår, og rompe, hva så? Skal vi la dette ødelegge for å ha det godt, og nyte dagene vi har? Er det alle de negative tankene vi skal tenke tilbake på? Skal minnene vi tar med oss videre være minner hvor vi stort sett var negative, og ødeleggende med oss selv? Er det disse tingene vi ønsker å huske? Er det disse tingene vi skal ha fokus på, eller skal vi sammen være enige om å snu tankegangen? Skal vi lære oss å bli glad i oss selv, og se oss selv for den flotte personen vi faktisk er? Skal vi nyte hver dag vi får, og fylle dagene med gode ting som gir oss glede i hverdagen? Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har trossalt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Visst andre tenker stygge ting om oss, eller sender blikk som sier at de ikke liker oss, så må vi prøve å la det passere. Disse menneskene betyr jo ingen verdens ting for oss, og antagelig ser vi de heller ikke igjen. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver " perfekte " kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp denne sommeren enn forrige sommer. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm. Jeg er strålende fornøyd, og det er første gangen jeg virkelig har tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før :-) 

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er, og at jeg ikke skal bry meg om hva fremmende mennesker tenker, eller mener. De kjenner ikke meg, eller min historie. Det er altfor lett å dømme uten å vite. Jeg vet at mine utfordringer på det mentale planet ligger i å prøve og ikke bry meg om andre, og det ligger i å være stolt av den jeg er. Jeg har en stor jobb foran meg, men jeg har begynt å jobbe, og jeg vet jeg skal klare å snu tankene. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da skal jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil absolutt falle underveis, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen :-) 

 

Utfordringene til meg selv står i kø, men jeg liker utfordringer, og jeg vet jeg kan om jeg tenker riktig, og bruker riktige verktøy. Kanskje blir du også med på veien for å snu måten vi tenker på. For meg er det for eksempel ikke naturlig å si at jeg er flott, for jeg synes jo ikke at jeg er det, men jeg skal i alle fall være flink til å fortelle meg selv at jeg er god som jeg er, og fokusere på alle de positive, og fine tingene ved meg selv. Jeg vet hva jeg ønsker, og dit skal jeg komme, men jeg skal gjøre det slik jeg ønsker. Jeg vil ha en lettere kropp, og jeg vet jeg må ned i vekt for å få en bedre helse. Treningen er blitt en viktig del av livet mitt, og jeg vet jeg er på riktig spor der. Det mentale begynner å komme på plass, og så kommer kosten forhåpentligvis etter hvert. Alt dette vil få meg dit jeg ønsker, men fokuset skal ikke være på den perfekte kroppen, eller på at visse mennesker ikke liker meg fordi jeg er stor. Jeg skal lære meg å nyte hver dag, og fokusere på de menneskene som beriker livet mitt. Jeg skal kose meg, og sørge for at jeg samler mest på de gode minnene. Jeg skal bevege meg, trene, spise både sunt, og usunt, være tilstede for meg selv, og de rundt meg - og jeg skal lære meg og ikke bry meg så mye om andre - de betyr faktisk ingen verdens ting! Livet kommer ikke i reprise - ta vare på hver dag! 

Til slutt vil jeg takke alle dere som sender meg så utrolig mange fine meldinger. Takk for utrolig fine tilbakemeldinger på bloggen, takk for at dere deler deres tanker med meg. Takk for tilbakemeldinger om at jeg inspirerer, og motiverer - jeg blir så uendelig glad! Takk til dere jeg møter her hjemme i Kristiansand. Dere som kommer bort til meg, og roser bloggen, og forteller hvor mye den betyr for dere. Jeg har ikke ord for hva dette betyr for meg <3 Bloggen øker også stadig i lesertall, og nye lesere kommer til. Jeg er så takknemlig for at mine tanker kan bety noe for deg som leser, og kan bloggen i tillegg inspirere, og motivere, så er jo det helt fantastisk!! Takk til DEG for at du følger meg, og for at du er med på å heie meg fremover - dette betyr så uendelig mye

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
heidirosander

heidirosander

47, Kristiansand

Kristiansandspige på 46 år som hele livet har vært en størrelse for stor. Lykkelig gift med Trond på 23.året, og mamma til nydelige Celina. Gjennom bloggen vil jeg ta dere med inn i min hverdag, og håper jeg kan inspirere mange der ute til å se at selv om man er stor, så kan livet være innmari ålreit :-) En blogg om veien til ett lettere liv, en blogg om trening, om oppturer, og nedturer...om de små, og de store gledene. En blogg om viktigheten av å føle seg vel, om klær for oss som er store, om riktig behandling for overvektige, en blogg om viktige valg...en blogg om livet... som en størrelse for stor.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits