Lekre go'biter fra Zhenzi og Tinas Agentur

Også i dag skal jeg ta dere med tilbake til motemessen på Fornebu. Jeg hadde så flotte dager der inne, og jeg fikk se så utrolig mye flott stormote. Jeg fikk også gitt en del tilbakemeldinger rundt design av klær i store størrelser. Vi trenger litt andre passformer, og vi trenger litt andre snitt, og lengder, og disse tingene er det en del som fortsatt må påminnes om. Roper vi høyt nok, så er det jo å håpe at produsentene en dag hører. Spesielt armlengder er en ting som ofte irriterer meg. Vi som gjerne har en del også på armene, vi ønsker ikke kort armlengde. Vi vil ha armer som dekker litt godt nedover, og der er det mange produsenter som fortsatt har en vei å gå. Man skal ikke være nødt til å ta på seg en jakke, eller en cardigan når man finner en overdel man liker bare fordi overdelen har en armlengde vi ikke kan bruke. Samtidig så ble jeg også glad når jeg så at noen produsenter er blitt noe flinkere på god armlengde, og jeg jublet litt sånn for meg selv hver gang en selger viste arm på sommerplaggene.

På motemessen var jeg som dere vet innom flere produsenter, og alle hadde flotte kolleksjoner å vise for vår/sommer 2018. Jeg har alltid visst at der er mye flotte klær i store størrelser, men jeg har nok ikke vært klar over hvor mye der faktisk er. Jeg synes nesten synd på innkjøperne som skal velge i blant alle disse flotte merkene, for der er så mye flott! Flotte farger, flotte design, spennende print, og så er der også mye gode kvaliteter som igjen gir en god passform, og en god komfort. Jeg var innom produsenter som alle har en del år bak seg i bransjen. De fleste kjenner jeg godt fra før, og disse kan stormote.

Ett av merkene som jeg kjente ganske godt fra før er danske Zhenzi, og jeg fikk ett utrolig hyggelig møte i showrommet deres på Fornebu sammen med Barbro på Nais! Vi fikk se en spennende, og veldig fin kolleksjon for vår/sommer 2018. Det jeg la merke til for vår/sommer 2018 hos Zhenzi var spesielt to nydelige farger, nemlig rosa, og kobolt. Jeg skal innrømme at kobolt nok ikke er min farge, men at det er en pen farge, det er det ikke noen tvil om.Rosa derimot - jeg kan ikke vente. Så kjører også Zenzhi på det trygge : hvitt, sort, marine, og beige. Zhenzi skilte seg også ut på mye print, mye blomsterprint, og der er det mye fint. Mye søte bluser, tunikaer og t-skjorter. Faktisk ikke så mye skjørt, og kjoler, men godt utvalg av bukser, både lange og korte. 

Jeg liker Zhenzi, og det gjør jeg av ulike grunner. Zhenzi har vært på markedet lenge, og det betyr også at de gjennom årene har lært mye om hva god stormote er. Zhenzi er dansk som de fleste andre stormotemerker, og danskene kan dette. Nå skal det sies at vi også har veldig mye god stormote her i Norge. Spennende norske produsenter som er blitt gode på stormote! Når det kommer til Zhenzi, så skiller de seg ut når det kommer til pris. Zhenzi har lagt seg på veldig gode priser, og det betyr helt klart veldig mye for veldig mange.  Rett før jul i fjor, så kom de også med sin første kolleksjon med treningsklær som jeg er blitt veldig glad i. Veldig gode treningsklær til en veldig god pris. Kolleksjonen med treningsklær ble en stor suksess, så nå er de ute med en ny kolleksjon med treningsklær som er innmari fin. Denne skal jeg komme tilbake til på bloggen om kort tid. Ett stort pluss med Zhenzi er også at de går opp i str. 58, noe som betyr mye for veldig mange. Her er litt fra Zhenzi vår/sommer 2018 :

På motemessen traff jeg masse flotte mennesker, også en del butikkinnehavere. Blant de jeg traff var disse to flotte, herlige damene fra butikken Bærre Lækkert  - glede rmeg til å besøke dere i Trøndelag en dag, damer :-)

Tinas Agentur ble selvsagt også besøkt på motemessen. Bak Tinas agentur står ekteparet Lilla, og Terje Sordal, bosatt her i Kristiansand, og med en årelang erfaring fra stormotebransjen. I fjor kunne ekteparet markere 30 år i bransjen, og med en så lang erfaring, så kan disse to virkelig stormote. Så kunnskapsrike, så engasjerte. De gløder for faget!Lilla, og Terje Sordal selger merker som går fra str. 36 - 56.  Jeg synes ekteparet har ett veldig flott motto : " Vi kler opp folk, vi kler de ikke ut." Det er jo ingen tvil om at når vi mennesker kommer i ulike størrelser, så vil det bli utfordringer. Det er her kjedene sliter veldig. De har ikke helt forstått at når man kommer opp i størrelse, så er det ikke bare å legge til litt ekstra stoff sånn at vi får klær i størrelse telt. Enkelte tror at bare man lager klærne store nok, så er det greit, men så enkelt er det ikke. Klær i store størrelser må ha riktig snitt, og klærne må ha riktig passform. Kvalitet er selvsagt også viktig. Ekteparet Sordal selger spennende merker til butikkene i Norge. Datteren, Cathrine har også nå blitt en del av bedriften.

Etter at jeg begynte å blogge, så har jeg fått stiftet bedre bekjentskap med flere merker. Jeg har skrevet det før, men skriver det gjerne igjen : Vi frodige, formfulle kvinner, vi har så utrolig mye spennende klær å velge blant. Etter å ha vært rundt på motemessen, og sett hva leverandørene har å by på, så er der virkelig klær for enhver kvinne, og for enhver lommebok. Her kan man utvilsomt finne sin stil, og sitt særpreg, og jeg tror at vi bare må bli mye flinkere til å få hjelp når man er i butikkene. Jeg møter så ofte kvinner som er så fortvilet over at de aldri helt kan finne ut hva de kler, og dermed så blir det til at de bruker det som er i skapet, og vegrer seg for å fornye seg. Det heter at klær skaper folk, og jeg kan egentlig være litt enig. Det å finne klær som en føler seg vel i, det å finne klær som man føler seg fin i, det betyr utrolig mye for selvfølelsen. Jeg skulle ønske at de av dere som føler at dere aldri finner klær som dere virkelig kler, og føler dere vel i, at dere lar butikkene hjelpe dere. Der er så mye kunnskap i stormotebransjen, og har man litt tid, og litt tålmodighet, så kan jeg love deg at du vil ha det bredeste smilet når du går ut av butikken. Her ville jeg nok ha styrt unna kjedebutikkene. Der kan du heller gå når du vet hva du er ute etter, og hva som kler deg, for i kjedebutikker, der blir jeg fort deprimert nettopp fordi kjedene ikke er gode på verken passform, eller snitt, og de sitter heller ikke på kunnskapen som trengs.

Tinas Agentur fører spennende merker. De fører danske DNY, de fører Que, Q' neel , Plus by Etage, og Angel Circle. Jeg har litt av alle disse merkene, og det er alle merker som jeg er veldig fornøyd med. Jeg er jo veldig glad i klær som er litt spesielle, og som gjerne kan skille seg litt ut både i farger, og design, og da er det utrolig mye lekkert i Que. Que kan være litt sånn bohemeinspirert, men likevel lekkert. Her er også passformen utrolig god, og jeg synes også Que er flinke på å lage klær som passer formen vi har.  Q'neel liker jeg også godt fordi de har klær for oss som liker å være feminine, og så synes jeg plaggene er så utrolig behagelige å ha på seg. Plus by Etage er blitt min store jakkefavoritt! ! Også Plus by Etage er dansk, og har sin opprinnelse i Skanderborg. Angel Circle er sikkert et merke mange av dere kjenner til, og når jeg tenker på Angel Circle, så tenker jeg på flotte farger, spenstige design, og god passform. Angel Circle er veldig flinke på farger, og jeg blir utrolig glad når jeg ser klærne deres. Jeg har selv ett par fargerike tunikaer herfra, en turkis, og en sort med masse mønster. Alle disse merkene er det ekteparet Sordal som selger her i Norge. Her er litt fra Tinas Agentur og vår/sommer 2018 :

 

 

Flotte farger, og spennende print

Det tar litt tid før man lander etter dagene på Norwegian Fashion Week. Man sitter igjen med så mange inntrykk som skal fordøyes, og ikke minst sorteres. Det er så mye klær man får se, og det er ingen tvil om at vi kvinner, vi er heldige. For et utvalg vi har, og jeg vil påstå at der både er noe for enhver smak, og enhver lommebok. Alle er ikke like høye som meg, noe jeg av og til har en tendens til å glemme når jeg blogger, men også for de som er lavere enn meg, så er der ett godt utvalg av klær i store størrelser. Jeg la merke til at Barbro på Nais tok veldig hensyn til sine kunder som ikke kunne ha for lange overdeler. At vi også er ulik i smak når det kommer til alder er og en viktig ting å ta hensyn til. De unge som bruker store størrelser skal ha sitt som er ungt og sprekt, vi mer modne kvinner skal ha vårt, og de godt voksne skal ha klær tilpasset sin alder. Heldigvis er det ikke alle som tar hensyn til alder, men velger ut i fra hva de liker, men mangfold er viktig.

Det blir farger neste vår/sommer, og det blir print, mye print. Spesielt blir det mye blomsterprint fra en del leverandører. Lange jakker kommer det også mye av, og de skal helst også ha print. Rosa, og kobolt er to farger som dere vil se mye av. Noen produsenter hadde også mye i korall, og litt lyseblått. Der dukket også opp fine grønnfarger blant alle de trygge som vi alltid må ha litt av i garderoben. Kolleksjonene til leverandørene er store, og så skal man da plukke ut de plaggene man finner interessante. Når det er gjort, så er det å gå gjennom klærne på nytt, velge bort noe, og så gå igjennom på nytt, og ofte velge bort på nytt. Sånn er prosessen til en butikk som er på innkjøp etter man har fått kolleksjonen, og klærne grundig presentert av en selger. Butikkene har sine budsjetter å holde seg til, så her må man være streng om man skal holde seg innenfor de rammene man har. Når man er ferdig, så har man en god blanding av det trygge som alltid selger, og en del spenstig, og spennende klær.

Handberg er en produsent jeg liker godt. Dansk stormote med sitt hovedkontor i Silkeborg. To ganger i året kommer de med ny kolleksjon : Vår/sommer, og høst/vinter. Kolleksjonen blir produsert for kvinner i fra str. 36 - 56. Handberg produserer sine klær i Europa for å sikre høy kvalitet på plaggene sine. Handberg ønsker at kvinner skal føle seg vakre, og vel i deres klær, og som jeg nevnte, så er jeg veldig fornøyd med mine Handberg klær fordi klærne som oftest har en veldig god passform. Handberg er og flinke på design, og ofte veldig flinke på detaljer. På Motemessen var jeg med Barbro på Nais på innkjøp bla hos Handberg, og Ragnar Hole kunne vise frem en veldig spennende vår/sommer kolleksjon i flotte farger, fine print, trygge design, men også mye spenstig. Veldig mange spennende overdeler, og jeg falt jo pladask for regnkåpene som ble vist frem. Flotte regnkåper i enten blått, eller grønt. Regnkåper med blomster, eller samme regnkåpe med kun blomsterdetaljer. I samme showrom som Handberg, så var også No Secret, og her kjøpte Barbro inn den beste t-skjorten ever som jeg har blogget om før, så til våren vil denne være å finne på Nais.

Blant den flotte kolleksjonen til Handberg, så ser dere på de første bildene noen av mine favoritter som nok kommer til å henge i mine skap når vi igjen får vår, og sommer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For ei motemesse!!

For ei motemesse jeg nettopp har vært på! Jeg sitter her hjemme med så utrolig mange inntrykk, og så mye jeg har lyst til å vise dere. Dagene på Norwegian Fashion Week har vært helt fantastiske. Så mye flott, og spennende mote for vår/sommer 2018! Flotte farger, spennende print, stilig design, og noe for enhver smak, og lommebok. Selv om en del farger, og design gikk igjen hos flere leverandører, så var det likevel mye ulikt. Man følte ikke at man så det samme hos de forskjellige. Hver produsent hadde sine klær som skilte seg ut, og det er ett stort pluss. Jeg var så heldig å få bli med Barbro på Nais i Lyngdal på noen av hennes innkjøp. Det var spennende, og lærerikt å se hvordan innkjøp fungerte, og hvordan Barbro jobbet når hun tok ut klær. Jeg er så imponert, og full av respekt for de som driver butikk. For en jobb de har. Så flotte kolleksjoner, så mye flott å velge blant, og så skal de da velge ut de plaggene som er riktig for sin butikk, og sine kunder. Man skal unngå å bli for personlig i det man velger av klær, og jeg kjenner at jeg hadde slitt allerede der. Man skal sannelig ha ett utrolig skarpt blikk, og kjenne kundene sine godt for å kunne velge ut klær som vil selge når vi får vår, og sommer igjen.

Vår/ sommer 2018 - det er bare å glede seg! Det blir farger - hurra! Rosa kommer tilbake, og her sitter det ei som er innmari glad for det! Koboltblå er en farge som kommer, og så skal vi ha de trygge fargene som hvitt, beige, sort, og marine. Litt lyseblått kommer det også. På selskapskjoler fra for eksempel KK Design, så kommer det nydelig lilla, nydelig rosa, og også en helt fantastisk orange farge!

Det kommer også mye print neste vår, og sommer, og det som går igjen hos de fleste er utvilsomt blomsterprint. Det blir mye blomster, og jeg kan love deg mange flotte blomsterprint, og i flotte farger! Det kommer generellt mye print i flotte farger, både på hverdagsklær, og selskapsklær. Det er så mange produsenter som også er så utrolig flinke med det lille ekstra, den lille, ekstra detaljen som gjør så utrolig mye. Blandingen av flotte farger, og flotte print gjør at dere har masse å glede dere til. Noe veldig positivt er også at jeg så litt armlengde på endel plagg, så det kommer seg tror jeg.Jeg fikk besøkt flere stormoteleverandører. Jeg fikk besøkt Pont Neuf, Handberg, Zhenzi, og Tinas Agentur som selger DNY/Angel Circle/Que og Q'Neel. Jeg fikk sett flotte selskapsklær hos KK Design, og jeg fikk se en spennende, og fargerik kolleksjon hos Levolution.

Første stopp på motemessen var hos Linda Røed på Pont Neuf. Dere som følger bloggen min vet hvor utrolig glad jeg er i Pont Neuf. Det er kvaliteten, det er passformen, og det er den gode følelsen man får når man har plaggene på seg. Linda er ei fantastisk dame, og i tillegg til Pont Neuf, så selger hun også søstermerkene Pardon og Choise. Choise har gått opp til str. 52, men er likevel ikke ren stormote, noe som igjen betyr at passformen kan bli ulik fra Pont Neuf. Det nye nå er at Choise skal gå opp til str. 54. Det betyr igjen at flere av oss som bruker stor størrelser også kan finne plagg fra disse kolleksjonene som vi vil passe, og som vil sitte fint. Jeg som bruker alt mellom 48-52, jeg vil prøve meg på str. 54 i Choise nettopp fordi dette ikke er stormote størrelser. Choise har en utrolig flott kolleksjon for vår/sommer 2018, bla flotte kjoler som ligner på lin. Kjoler som jeg skal bruke som tunika når den tid kommer. Kjoler som både er ensfarget, og som har print. En veldig god armlengde på kjolene, noe produsentene av Pont Neuf, og Choise er innmari gode på! Choise har og endel jakker til å ha over tunikaer og kjoler, og jeg falt jo helt pladask for en blå; " pelslignende " jakke som dere ser Linda har på ett av bildene - lekker!

Pont Neuf hadde med sin høstkolleksjon, og en strikkekolleksjon som kommer neste vår/sommer. Pont Neuf høsten er jo flott i farger, og print. Pont Neuf byr bla på høstgul. Jeg har egentlig aldri likt gult noe særlig før jeg fikk ei flott, gul regnkåpe fra Stormberg. Når jeg så den høstgule som Pont Neuf har nå i høst, så er også det en gul farge jeg liker godt, og som jeg faktisk kler. Pont Neuf har også mye petrol, de har lilla, der er litt vinrødt, og de har selvsagt de trygge fargene som sort, blått, hvitt og grått. Mange av de trygge fargene har de blandet inn i stilige print.

En av de spennende nyhetene fra Pont Neuf er denim looken. Den falt jeg pladask for! Det er ikke denim, men det ser ut som om det er nettopp det. Når man tar på det, så er plaggene så myke, og gode. Nydelig å ha på seg! Jeg synes ofte denim blir litt stivt, så da passer det perfekt med disse plaggene som har utseende, men som føles så mye mer behagelig å ha på seg. Pont Neuf har en tunika modell, og en kjole modell. Jeg kjøpte kjolen, men tunika modellen har også en fin lengde til meg, og den er jo også veldig fin til dere som ikke er så høye. Jeg tror jo alle er like høye som meg :-) I tillegg til tunika, og kjole, så er der også en lekker jakke som du også ser på ett av bildene. Jeg har sikret meg jakken, og gleder meg til å få den.

I høst så kommer også Pont Neuf med noen lekre ytterjakker i ull. Dette er ikke 100% ull, for da kunne ikke jeg ha gått med de. Jeg klør veldig av plagg som der er mye ull i. Disse jakkene fra Pont Neuf mener jeg det er 40% ull i. Dette skal jeg dobbeltsjekke, men jeg vet det er såpass at jeg fint kan gå med de. Jakkene har en utrolig fin fasong, og kommer i lekre farger. Jakkene kommer i høstgult, hvitt, vinrødt og petrol. En stilig overdel under, og så på med jakken - utrolig fint! Jeg tror Linda mente jeg burde ha de alle sammen, men jeg valgte bort den vinrøde.

Vår/sommer 2018 kommer Pont Neuf med strikkekolleksjon. Det fordi så mange har etterlyst spesielt strikkegensere, men også strikkejakker. Her var det mye spennende innen strikk også for meg som egentlig ikke er veldig glad i strikkeplagg. Jeg kjenner jeg blir svett før jeg får de på meg, men i kolleksjonen til Pont Neuf, så er der mange tynne strikkeplagg, og mange av plaggene ser heller ikke ut som typiske strikkeplagg. Jeg har bestilt meg ei tøff, sort strikkejakke som skiller seg ut fra mengden, og det liker jeg.

Det er mange som fører Pont Neuf. Jeg har etterlyst en forhandleroversikt fra dem, og det skal komme. Bor du i Kristiansand, eller Stavanger, så selger PIP Pont Neuf. Det samme gjør Alexis i Moss, og Oslo ( også i nettbutikken sin ) , Cinderella på Gjøvik selger Pont Neuf, og suppler gjerne i kommentarfeltet dersom du vet flere. Vil du vite din nærmeste forhandler, så send meg ei melding, så hjelper jeg deg mer enn gjerne.

Nyt bildene fra kolleksjonene til Pont Neuf, og Choise, så lover jeg deg mer spennende fra Norwegian Fashion Week på bloggen i morgen. Jeg har så mye å dele med dere!!

Juhu - endelig på plass på motemessen!

Juhu!! I dag er jeg på Norwegian Fashion Week på Fornebu, og jeg gleder meg sååå masse! Jeg har vært på en gang før, i februar moteuken, og det var også første gang den ble arrangert her på Norwegian Fashion Center på Fornebu. Her er hele bransjen samlet. Her er forhandlere, her er innkjøpere, her er alle som har den store interessen for mote. Her er journalister, her er bloggere. Det er som blogger jeg er blitt invitert hit. Norwegian Fashion Week er landets viktigste innkjøpsarena og arrangeres to ganger i året. merkevarer, showrooms og pop-ups stands. Det er her vi får se hvordan moten skal være vår/sommer 2018. Når vi forbereder høst og vintergarderoben, så må bransjen tenke nesten 1 år frem i tid. Det var så mye inntrykk at jeg nesten sliter mmed å få sortert tankene, sikkert også fordi det var første gangen jeg var på messen, og da sluker man til seg alt som er.

Første gangen på motemessen, og en messe med til sammen 178 utstillere, og den største salgsarenaen for mote-Norge, med over 600 merker under samme tak, da blir det mye inntrykk. Norwegian Fashion Center var virkelig en flott arena for motebransjen. Flotte showroom fylt med klær, og flotte leverandører som tok i mot oss på en fantastisk måte. Jeg fokuserte kun på stormote. Skulle jeg hatt med meg mer, så kunne jeg ha gått der hele uken. Jeg fikk heller ikke med meg alle stormoteleverandørene, så nå i august skal jeg bruke mer tid på messen, og besøke enda flere. Jeg fikk under min dag på messen truffet flere leverandører, og det var utrolig fine møter! Jeg ble tatt så utrolig godt i mot, og jeg fikk mye gode ord, og fantastiske tilbakemeldinger rundt bloggen min, noe som selvsagt betyr veldig mye for meg. Gjennom gode samtaler, så fikk jeg knyttet nye kontakter, jeg fikk nye samarbeidspartnere, og jeg så at også fra leverandørenes side, så er bloggen min en viktig blogg.

Det ble mye inntrykk sist  og det ble mye klær. Det er nesten vanskelig å sortere alt. Leverandørene jeg besøkte i februar viste en spennende høst/vinter 2017-18. Denne gangen er det vår/sommer 2018. Det fine var også at alle merker skilte seg ut. Det var ikke sånn at man følteeverandørene har alle sine særpreg, og sine uttSelv  om høst/vinter 2017-18 selvsagt preges av mørke farger, så synes jeg leverandørene er flinke til også å bruke farger, enten ensfarget, eller som små avbrekk. Leverandørene er også utrolig flinke på detaljer. Det kan gjerne være små detaljer, men som likevel utgjør så utrolig mye på plaggene. Der er mye spennende design, og vi som er en størrelse, eller flere for store, vi har utrolig mye spennende i vente. Der er mye sprekt både i farger, og design. Der er mye flott til den klassiske kvinnen, og der er mye sprekt til de av oss som liker litt farger, og som gjerne kan kle oss i klær som skiller seg litt ut. Stormoten bugnet avflotte klær, og designere som virkelig kan, og som våger. Høst/vinter 2017-18 preges av det mørke, men orange gikk igjen hos endel. For eksempel flotte, orange vinterjakker!  Prismessig, så er der også her store forskjeller, men der er mye fint i alle prisklasser, og så må man håpe at butikkene tenker på alle lommebøker når de kjøper inn varer.

Jeg er nok ikke den som leser moteblader fra perm til perm. Skal jeg være helt ærlig, så leser jeg aldri moteblader. Det er så sjeldent de viser stormote, så da følger jeg heller leverandører, og butikker på Facebook, og Instagram. For at klær opptar meg, det er det ingen som helst tvil om. Jeg har nesten alltid vært opptatt av klær. Litt mindre i den tiden hvor man virkelig slet med å finne klær om man var stor, og ikke kunne sy selv, men når stormote virkelig kom på banen, så ble også min store interesse for klær vekket. Min far var glad i klær, min søster er glad i klær selv om smaken vår er veldig forskjellig, men jeg har nok den største interessen for klær, og kanskje også det største shopping genet :-) Jeg har alltid vært opptatt av å se bra ut, og med det mener jeg at jeg alltid har vært opptatt av å kle meg fint. Jeg har noen få plagg som kun er beregnet for de finere anledninger, men utover det, så er det ikke så mye skille mellom hverdag, og fest når det kommer til klær. For meg er det viktig å bruke klærne, og når det er hverdager vi har mest av, så er det da de skal brukes. Dessuten er det vel fint  at man også kan kle seg fint, og pynte seg litt om det er en såkalt vanlig hverdag?

Som blogger, så er jeg heldig som i år skal få komme på moteuken. En slik messe arrangeres som sagt to ganger i året, og Norwegian Fashion Week er Norges største innkjøpsarena. Butikkene er klare for innkjøp, og alle jeg kjenner som driver med stormote skal til Fornebu på messe denne uken. De har ett tett program. Mange leverandører skal besøkes, klær skal kjøpes inn, og mye penger skal brukes. Jeg skal bare trekke alle inntrykkene med meg inn i bloggen min, ta fine bilder, og kose meg masse. Jeg gleder meg til å se neste vår/sommer 2018 , farger, og design. Jeg håper det blir mye sprekt, jeg håper der kommer litt farger i tillegg til de mørke fargene som man alltid har høst/vinter. For meg betyr farger mye sammen med en passform som er tilpasset en stor kropp. Der er mange nå blitt utrolig flinke.

Jeg skal innom Zhenzi, jeg skal  Handberg, jeg skal selvsagt innom en av mine STORE favoritter, Pont Neuf, og jeg skal innom Tinas Agentur som fører flere flotte merker innen stormote. Levolution n skal besøkes, det samme skal KK Design ( Kirsten Krogh )Forhåpentligvis blir det også flere stopp når vi nå straks starter dagen her på Fornebu. Gled dere til masse flott på bloggen fremover! Gode sko er på, og jeg er klar for motemesse!! 

Å leve med tømmerstokker

Jeg får så utrolig mange henvendelser fra dere som leser bloggen min med spørsmål om sykdommen min. Jeg har skrevet om det før, men jeg ser nødvendigheten av å sette litt fokus igjen. Jeg har både lymfeødem/lipødem, men også ett svært ødelagt venesystem. Etter at jeg satt fokus på lymfeødem/lipødem for kort tid tilbake, så er det mange av dere som lurer på om det er dette dere også kan ha. Dere kjenner dere igjen i det jeg skriver, dere kjenner dere igjen i beskrivelsen av hvordan det er å leve med lipødem/lymfeødem. Hvem kan gi dere et svar når fastlegen ikke kan? Det er det som er så utrolig synd. Om man spør fastlegen om lipødem, så vil dere høyst sannsynlig oppleve at legen sitter der som et spørsmålstegn, og det er nettopp det flere av dere har opplevd. Fastlegen kjenner ikke til lipødem, og da lurer jeg på hvordan det er mulig og ikke vite noe om en diagnose som ble kjent allerede på 40 tallet? Går man til andre land, så vet man masse om sykdommen, men her i Norge aner leger stort sett ingenting. Kanskje er det som en leser skrev at så lenge det kun er en sykdom som rammer kvinner, og hovedvekten av leger fortsatt er menn, så er det ikke spennende nok? Nå er det riktignok et lite fåtall av menn som blir rammet av lipødem, men det er ytterst få.

For dere som kjenner dere igjen i hverdagen til en med lipødem, og lymfeødem, så vet dere ikke hvor dere skal henvende dere når fastlegen ikke en gang aner at en sykdom som lipødem finnes. I Norge er det ingen spesialister på lipødem, men det finnes et fåtall leger som kan stille diagnosen. Den legen som flesteparten blir henvist til er Dr. Slagsvold som jobber ved avdeling for sirkulasjon ved Aker Universitetssykehus. Det er veldig lang ventetid, og legen er heller ikke den legen man helst ønsker å gå til, men ønsker man å få svar, og få stilt en diagnose, så er det til han man bør henvises. Nå er det også en lege i Bergen som heter Dr. Glambek som stiller lipødem diagnoser, og som det er mulig å bli henvist til fra fastlegen. Fysioteraputer som driver med lymfedrenasje kan ikke gi deg diagnosen. Skulle du kjenne deg igjen i hverdagen min, og alle andre kvinner som har lipødem/lymfeødem, så ikke gi deg før du har fått et svar. Om legen ikke ser ut til å bry seg, så be han henvise deg til Aker Universitetssykehus, eller til Bergen. Ikke gi deg selv om fastlegen din ikke vet. Der er hjelp å få i hverdagen om det er en, eller begge av disse sykdommene du faktisk har. Jeg tror mange kvinner lider av dette.

Det er utfordrende å gå rundt med hovne, svære bein. Bein som verker, som er ømme, som lett får blåmerker, og som er større enn " normalt." Det er utfordrende når beina sprenger, og ser ut som tømmerstokker. Vevet er hardt, og huden trenger masse pleie. Bein som ikke tåler den minste, mikroskopiske åpningen i huden før infeksjoner slår ut i all sin blomst. Bein som har gjort at jeg har følt meg annerledes, og som har gjort at jeg aldri viser de. Jeg har skammet meg masse, vært frustrert, fortvilet, sint, og lei meg. Ofte alt på en gang. Hvorfor i all verden er det jeg som har fått den store æren av å få to slike tjukke, stygge tømmerstokker av noen bein. Jeg går med langbukser om sommeren, jeg går aldri med kjole, eller skjørt om ikke begge deler er fotside, og jeg bader aldri på steder hvor det er mange mennesker.

Det er utfordrende å føle at man en del steder aldri mister vekt, at det noen steder bare sitter bom fast. Jeg fikk poser ved knærne, stygge, og bare til trøbbel. Nylig har jeg fått vite at disse posene nok er mer vektrelatert enn at det har med sykdommene å gjøre. Det betyr at jeg har ett lite håp om at disse posene kan både bli mindre, og kanskje forsvinne. Jeg har følt at de største problemene mine sitter fra hoften, og ned. Når jeg var liten, og i min barne, og ungdomstid, så var det vel ingen som visste hva dette var en gang. Ikke at jeg er så gammel, men når man ser hvor lite leger vet om lymfeødem i dag, så kan man jo tenke seg hvor lite de visste for de årene tilbake da jeg var barn. Til og med i dag, så er det altså svært få fagpersoner som har stor kunnskap om lymfeødem. Antagelig er det ikke nok prestisje i å kunne mye om lymfesystemet enda lymfesystemet har en veldig viktig funksjon i kroppen vår. Beina mine i barndommen var ikke absolutt ikke som i dag, men de var store, og de var større enn de fleste andres, men de plaget meg ikke. Jeg deltok i det alle andre deltok i, og selv om jeg vel ikke var den raskeste på 60 meteren, så var vel ikke det beinas skyld. Jeg spilte håndball, jeg spilte vollyball, og jeg var ei aktiv speiderjente. Jeg fikk mye blåmerker uten at jeg tenkte så mye over det. Det var vanskelig å få bukser som passet i leggene, så jeg husker mamma hadde en stor jobb med å få tak i bukser til meg. For det var i leggene det satt, og fortsatt sitter. Selv om lårene også er store, så er unormalheten i leggene mine.

Etter hvert som jeg ble voksen, så har beina egentlig bare blitt større. Jeg tror mye skjedde under graviditeten. Jeg tror det var da lipødemet som hadde ligget latent slo ut for fullt.  Jeg hadde også disse blåmerker som jeg fikk bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og føttene verket. Jeg vet jeg nevnte det for legen noe ganger. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. Det skulle gjøre susen. Særlig om det gjorde! Visst det ikke var vann, så var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og konklusjonen jeg slo meg til ro med. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville nok bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt? Uansett hva man kommer til en lege med, så er det vekten som har skylden. Greit for legestanden å ha det og skylde på, men for oss det gjelder, så vil vi bli tatt på alvor. Alt skyldes ikke vekten. Vi kan da bli syke av andre grunner også. Du verden så mange ganger jeg prøvde å gå ned i vekt. Dette har jeg blogget om tidligere, men det virket som om uansett hvor hardt jeg prøvde, så var det noe som aldri ville bort. Lite visste jeg da at jeg hadde lipødem. Hadde jeg visst det som jeg vet i dag, så hadde så mange brikker falt på plass.

Lipødem er en sykdom svært få vet noe om, og hadde det ikke vært for en svensk lymfeteraput som jeg var i behandling hos for ett par år siden, så hadde jeg ennå ikke visst at jeg har lipødem. Lipødem er ingen anerkjent diagnose i Norge. Dette er sykdommen med unormal ansamling av fett i underkroppen. Det er fettet man ikke kan slanke bort, men symptomene kan klart bli bedre om man er i god form. Fettcellene blir etter hvert flere og presser på andre strukturer i vevet. Derfor blir det vondt. Som jeg har skrevet om før på bloggen, så er nok hovedgrunnen til tømmerstokkene mine et medfødt lymfeødem, et ødem som slo ut i full blomst etter kreftoperasjonen i 2002. Etter fjerning av lymfeknuter, så kan mange oppleve at de utvikler lymfeødem. Jeg undrer meg fortsatt over hvorfor ingen fortalte meg at dette kunne skje! Etter  operasjonen i 2002, så ble beina bare enda verre, de ble plutselig til svære tømmerstokker! At lipødem, og lymfeødem er kroniske sykdommer, og at de begge vil følge meg hele livet, det har vært tøft og akseptere. Ett ødelagt venesystem som man ikke kan gjøre noe med. I tillegg har jeg overvekten som jeg kan gjøre noe med...alt er ikke bare lipødem, og lymfeødem.  Jeg kan bli bedre i lymfeødemet, ødemene/hevelsene kan bli mindre, men det vil alltid være der. Lymfesystemet som leger ikke anser som viktig nok, det er uhyre viktig. Lymfesysyemet jobber sammen med blodomløpet. Skader på systemet gjør at væske blir liggende igjen, og ulike kroppsdeler hovner opp. Det kan være medfødt, eller det kan oppstå etter skade, eller operasjon.

Noen av dere som følger bloggen har også lurt på hvordan lymfebehandling foregår/går ut på. Lymfedrenasje aktiverer lymfesystemet og er en massasje av lymfegangene. Lymfedrenasje er en behandling som går grundig til verks, og setter blant annet i gang flere renselsesprosesser i kroppen. Behandlingen går ut på at terapeuten bruker lette pulserende trykk med hendene for å stimulere lymfesystemet. Den milde massasjeformen fører lymfevæsken fra vevet til lymfeknutene, som renser lymfevæsken før den går ut i de store lymfeårene og videre tilbake til blodet. Massasjen starter ved halsen, så masseres magen før beina får grundig massasje. Behandlingen varer for min del i 60 minutter. For min del, så merker jeg veldig godt hvor mye mykere huden er blitt etter jeg startet med lymfedrenasje, og jeg kjenner hvor godt beina har av behandlingen. Som en del av behandlingen, så bruker man kompresjonsstrømper daglig. Jeg bruker strømper som går til knærne fordi jeg ikke har ødem høyere opp, men en del bruker også lårstrømper, eller strømpebukser. Jeg har også en maskin hjemme som heter pulsator som jeg legger beina mine inni, og maskinen masserer meg som om jeg var på behandling hos fysioteraputen.  Vi er heldige  Norge som kan få slike fantastiske hjelpemidler! Jeg har også CircAid som jeg bruker istedenfor bandasjer, så egentlig er det en hel vitenskap dette, og jeg blir stadig flinkere, og flinkere til å bruke alt jeg har som kan hjelpe beina mine i hverdagen. Jeg drømmer jo helt klart om den dagen da de kanskje kan gjøre noe med beina mine, men jeg vet det nok at det er langt fra realistisk å tro det. De som har lymfeødem i arm etter brystkreft er en pasientgruppe som nå opplever at ting skjer også her i Norge, men for min del må jeg akseptere, og leve med det. Man kan når man har lipødem foreta medisinsk fettsuging, men for meg, så er ikke det et steg jeg ønsker å ta, og jeg blir også frarådet på det sterkeste å gjøre det da det er det ødelagte venesystemet, og lymfeødemet som er mine to største problemer. Lipødemet er bare en liten del av hele bildet, og mine ødelagte systemer kan man dessverre ikke gjøre noe som helst med.







 

Jeg har MYE vekt i beinene mine, og spesielt i leggene. Jeg vet at mye av overvekten min ligger der, og jeg vet at lipødemet gjør at en del fett ikke vil forsvinne fra kroppen min. Alt det andre er jeg i ferd med å gjøre noe med. Mellom 40-50 kg har jeg gått ned, så det er ingen tvil om at mye av min overvekt er overvekt som ikke skyldes verken lipødem, eller lymfeødem, men begge deler er en del av helheten, og begge er, sammen med det ødelagte venesystemet med på å gjøre vektnedgangen ekstra vanskelig. Jeg hadde også lyst til å belyse dette igjen i dagens blogginnlegg fordi det garantert er mange der ute som sliter med mye av det samme uten å vite det, og fordi jeg får så mange henvendelser omkring disse tingene. Jeg har lyst til å ta med en del kjennetegn. Lipødem, og lymfeødem kan ha endel av de samme kjennetegnene. Når du har lymfødem, lagres væske i deler av eller hele kroppen. Denne væsken utvikler seg til vev. Et kjennetegn er at lipødem stopper ved ankelen. Når du har lymfødem er anklene også oppblåste og hevelsen strekker seg vanligvis ut på foten. Noen pasienter har begge diagnosene. Tegn på lipødem :

  • Tunge og vonde bein
  • Overkroppen og underkroppen har veldig forskjellig størrelse.
  • Tynn midje, men brede hofter og lår.
  • Du kan gå ned i vekt på overkroppen, men ikke på beina.
  • Noen i familien har eller hadde samme symptomer.

Lymfeødemet mitt gir meg hovne bein, vonde bein, store bein, veldig hardt vev, og mye blåmerker. Jeg får lett roseninfeksjoner. Det ødelagte venesystemet gir meg misfargingen, og åreknutene.

Livet er innmari ålreit dere  selv med vandrende tømmerstokker som evige følgesvenner! Det handler om å akseptere, og la tømmerstokkene være en del av deg. Og beina mine er sterke som fy, noe som kommer godt med under mye hard trening. Kjenner du deg igjen i min lymfehverdag med lipødem, og lymdeødem ? Ikke gi deg selv om fastlegen ikke skjønner hva du prater om! Be om henvisning!

 

 

 

 

 

 

Feit, og drittlei!

Forrige uke skrev jeg om Henriette Oterviks angrep på " feite " mennesker. Otervik som dagen etter innlegget sitt gikk ut og angret så veldig fordi hun aldri hadde ment å såre noen med det hun skrev. Tenk før du skriver er det første som da kommer opp i mitt hode, eller hva med å lukke munnen med en gedigen glidelås ? Innlegget mitt skapte debatt, og jeg er så utrolig glad for at mine lesere tok avstand fra ordbruken til Otervik.

Jeg satt en kveld og leste en del kommentarer etter et innlegg som dreide seg om det å tiltrekkes av store kvinner, eller feite kvinner som det stod. Vet du, jeg gikk i sjokk! Hvordan er det mulig å si så mye stygt om store kvinner? Jeg skal være helt ærlig på at jeg satt med tårer i øynene. Jeg ble så lei meg. Det var så vondt å lese hva slags holdninger endel har til oss store? Vi er mer enn vandrende fett med svære valker, og lår som gnisser! Om du ikke tiltrekkes av store kvinner, så er det selvsagt helt greit, men hold munn, og ikke tråkk oss ned ved å bruke grusomme kommentarer! " Du må ikke bry deg " sier en del til meg. Nei, jeg burde kanskje ikke det. Jeg vet de som uttaler seg er uvitende mennesker uten folkeskikk, men likevel så bryr jeg meg. Jeg blir trist, og jeg blir lei meg når jeg vet at det er sånn en del mennesker ser på meg. En kommentar fra et uvitende hankjønn definerte feite kvinner sånn : 75 kg = Feit, 85 kg = Æsj, 90-100 kg = FEIT, og 100 kg +  = FAT. Er det mulig sier jeg bare. Jeg vet jeg lar meg provosere, men det er på tide at noe skjer med folks holdninger, samtidig som det ser ut til å være en umulig oppgave.

Jeg blir såret om noen skulle kalle meg feit. Ikke fordi jeg er hårsår, men fordi det er et ord full av negativitet. Er det lov å kalle noen feit? Hva kan man si, og når kan man si det? Kan man bruke ordet feit, eller hva med ordet tjukk, eller overvektig? Jeg synes debatten er viktig, og jeg synes ordet feit ikke er annet enn negativt ladet. Man skal kalle en spade for en spade, men ordet feit passer ikke inn noen steder, og er kun et ord som sårer uansett i hvilken sammenheng det blir sagt. Dessuten er det stor forskjell på hvem som sier det. Om jeg hadde brukt ordet feit om meg selv, så er det en ting, men ingen andre har rett til å bruke det når de prater til meg. Man velger selv å prate fritt om seg selv, mener det riktig at andre gjør det....??

Ordet feit er et ord som kun har masse negativt i seg, og jeg tror veldig få bruker det ordet som et positivt ord. Når jeg hører folk bruke ordet feit, så vrenger det seg i meg. Ordet er stygt, og utrolig diskriminerende. Ordet brukes når man virkelig skal poengtere hva man synes om overvektige mennesker. Ordet har så mange fordommer i seg. Jeg tror vi skal bli mye flinkere til å tenke hvor sårende mange ord faktisk kan være. Jeg er veldig enig med professor, Jøran Hjelmesæth som leder senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst når han nå har sett seg lei av på ordbruken mot folk med vektproblemer. Hjelmesæth som møter overvektige mennesker hver eneste dag vet hvor sårende bruken av ordet kan være for de som sliter med et vektproblem. Man vet selv veldig godt at man er overvektig, og ingen trenger å strø mer salt i sårene ved å bruke et ord som bare er med på å gjøre ting verre.

Er vi hårsåre, og tåler vi ikke sannheten? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, eller menneskers behov for å snakke om hvorfor jeg er overvektig. Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. Disse nett trollene som bare må trakassere andre, eller de man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Hva er deres utfordringer siden de må rakke ned på andre? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel er det vi som får dritten som blir den tapende parten. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du er så feit når du ødelegger livet ditt med cola, og chips.

Jeg tar gjerne en prat rundt overvekt, og jeg har for lengst innsett at jeg er overvektig. Jeg tåler å se sannheten, og det tror jeg de fleste overvektige gjør, men problemet er at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor man er overvektig, de kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet, og de tror de sitter på løsningen på alt. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Det gjelder om man er overvektig, eller ikke. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det historien de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned. Mennesker med behov for å slenge dritt, og tråkke andre mennesker ned er mennesker med store problemer, og det er mennesker jeg har null respekt for. Jeg føler meg ikke hårsår når jeg ikke liker at noen kaller overvektige feite. Jeg synes det handler om respekt, og ikke minst folkeskikk. Det er heller ikke i mangel på ord at man bruke ordet feit om overvektige, og jeg synes det er utrolig vanskelig å vite hva folk mener med ordet. Igjen, så er det ille at min, eller andres overvekt skal bry andre, og livet til de som bare må bry seg må være lite spennende når de må bruke tid, og energi på å snakke om hva jeg, eller andre overvektige veier, og hvorfor vi veier det vi gjør.

I motsetning til professor, Jøran Hjelmesæth, så synes jeg det er helt greit å bruke ordet overvektig. Det er jo overvektige vi er, og det ordet har lite negativt i seg synes jeg. Det sier egentlig bare at det er sånn det er.  Jeg bruker alltid ordet overvektig når jeg snakker om meg selv, og mine utfordringer. Jeg har liten tro på at det er mange overvektige som blir såret om noen sier at de er overvektige. Jeg tror grensen går ved " feit ", og at overvektig er helt greit å bruke. Da kaller man en spade for en spade tenker jeg. Da vi startet treningsgruppen for overvektige på Spring, så var det noen medlemmer som reagerte på at vi brukte ordet overvektig, og de som reagerte var medlemmer som ikke var overvektig selv. De syntes ordet var negativt ladet, men treningsgruppen var veldig enige,  ordet ikke var negativt, og at ble brukt for å fortelle hvem treningsgruppen var for. Ordet overvektig er ikke på noen måte støtende tenker jeg, men det er min oppfatning, og noen tenker kanskje annerledes....Eller man kan bruke ordet som fastlegen min bruker...han velger et latinske ordet, og sier adipøs :-)

Fasiten på ordbruk er det ofte Språkrådet som sitter på, og de vil ikke bytte ut verken ordet " feit " , eller " overvektig ", men de ber folk tenke over ordbruken, og situasjonen. Jeg tenker det er viktig å ikke bruke ord som støter, eller sårer noen. Et eneste ord kan såre utrolig mye. Jeg synes ordet feit er et ord man ikke skal bruke, og at vi bør slike ord til livs. Man skal ikke karakterisere folk ved deres lidelser, eller sykdom. Man har fedme, men man er ikke feit. Vi har en sykdom, men vi er ikke en sykdom.  Vi har alle våre ting, men på noen vises det bedre enn hos andre. Noen går med sine smerter, og sine problemer innvendig, de vises ikke, men hos andre, så er de innmari synlige, som hos oss overvektige. Kanskje klarer jeg å så noen tankekors hos en del når det kommer til hvilke holdninger, og ordbruk. Kanskje kan vi klare å se mennesket, og ikke bare en stor kropp. Kanskje kan vi bli flinkere til å se oss selv før man ser andre, eller ta tak i egne problemer før man tar tak i andres. Kanskje bør noen rett, og slett lære seg noen nye ord....?

Jeg er klar for Norwegian Fashion Week!!

Jeg gleder meg stort! Neste uke skal jeg igjen på Norwegian Fashion Week. Norwegian Fashion Week er mekkaen for alle moteinteresserte. Jeg var der for første gang i fjor, og jeg vet nå hvor mye jeg har å glede meg til.  Det er her innkjøp gjøres, og inspirasjon hentes. Det er her man ser hva som skjer på motefronten fremover. Det er her man får se hvordan neste vår, og sommer skal være på motefronten. Mens vi som forbrukere ennå ikke har avsluttet denne sommeren, så må innkjøpere nå tenke 1 år frem i tid. Mens vi forbrukere gleder oss over at høsten snart fylles opp til randen i klesbutikkene, så skal leverandører, butikker, og moteinteresserte tenke vår/sommer 2018.

Jeg hadde aldri vært på motemessen før jeg var der for første gang i februar. I februar var det også første gangen messen ble arrangert på Norwegian Fashion Center på Fornebu. Her er hele bransjen samlet. Her er forhandlere, her er innkjøpere, her er alle som har den store interessen for mote. Her er journalister, her er bloggere. Det er som blogger jeg er blir invitert. Jeg ble jo nesten som en liten unge når jeg var der i februar. Jeg fikk besøkt flere stormoteleverandører, og denne gangen blir det enda flere. Det er bare å glede seg til å lese bloggen fremover. Norwegian Fashion Week er landets viktigste innkjøpsarena og arrangeres to ganger i året. 117 utstillere, og 35 pop-ups stands. Det er her vi får se hvordan moten skal være vår/sommer 2018 . Når vi snart må ønske høst og vinter velkommen, så må altså bransjen tenke nesten 1 år frem i tid.

Jeg hadde aldri vært på motemessen før i februar, men jeg hadde jo alltid lest, og hørt masse om disse messene. Jeg har alltid vært veldig interessert i å følge med på hva som skjer på motefronten, og for min del, så er det jo stormoten som har vært av interesse. Alltid spennende å se hva som skjer på motefronten generellt, men det er jo mest spennende å se hva jeg selv skal kle meg i når nye kolleksjoner kommer i butikkene. Jeg leser aldri moteblader fra perm til perm, så interessert er jeg ikke i alt som skjer, men stormote, det interesserer meg veldig, og jeg brenner veldig for at de som leverer stormote til butikkene også skal bruke store modeller. At en str. 38, eller 40 skal vise hva vi formfulle kvinner skal bruke, det provoserer meg veldig. Få riktig klær på riktig modell ! Jeg håper ennå at produsenter som lager klær som går opp i både 54, 56, og 58, at de nå snart bruker modeller i disse størrelsene. Jeg vet ikke om de er redd salget vil falle om de viser klær på formfulle modeller, men for oss som skal kjøpe klærne, så vil vi gjerne kunne identifisere oss med de som viser klærne. Vi vil se hvordan klærne kan se ut på oss, og det er vanskelig på en slank modell. Noe skjer, spesielt i USA, og det gleder virkelig hjertet mitt. Jeg følger så utrolig mange flotte modeller på Instagram. Formfulle, store kvinner som stolt viser hvem de er. De stråler der de viser moten som er beregnet for oss. Det er sånn det skal være. Klær bør vises på flere enn en modell, så lenge klærne finnes i ulike størrelser. Norge er dessuten full av flotte store, formfulle kvinner, så bruk dem!

I fjor var jeg innom og besøkte flere leverandører. I år blir det noen flere. I år skal jeg innom flotte Linda som selger Pont Neuf her i Norge, jeg skal innom Handberg, og jeg skal innom familien Sordal her i fra Kristiansand som bla selger DNY, Que og Q'neel. Zhenzi er et merke jeg liker godt, så der skal jeg innom,  jeg skal kikke på flotte selskapsklær i store størrelser når jeg besøker showrommet til KK Design ( Kirsten Krogh ), og jeg skal selvsagt innom showrommet til Levolution. Alle avtaler er ikke i boks ennå, så jeg håper jeg skal få til å besøke noen stormoteleverandører til i løpet av de dagene jeg er på Norwegian Fashion Week. Jeg skal også få lov til å bli med flotte Barbro som driver Nais i Lyngdal på et par besøk sånn at jeg får se hvordan innkjøpene foregår. Dette gleder jeg meg veldig til. Ett av mine favorittmerker, Yoek skal ikke på motemessen i år, så de kommer jeg til å savne, for kolleksjonene til Yoek er lekre!

Mandag er jeg på plass på Norwegian Fashion Week. Jeg gleder meg masse! På motemessen finner man alt innen mote, alt fra innerst til ytterst, og man finner det lille ekstra av tilbehør. Det er så spennende å gå rundt på messen. Det er som en gedigen godtebutikk. Jeg skal se, blogge, og ta bilder. Helst skulle jeg vært innkjøper for eget bruk med en meget tykk lommebok, og bare handlet uten å tenke. Lykke hehe. Jeg gleder meg til å ta dere som leser med på messa når jeg er tilbake sånn at dere også kan se hvordan vi skal kle oss neste vår/sommer. Jeg gleder meg til å dele alle inntrykk med dere. Jeg kjenner jeg er veldig spent, jeg gleder meg, og håper det blir som jeg tror også i år. Jeg vet at gode sko er viktig, for det blir nok mange skritt. Det skal bli moro å se hvor mange skritt pulsklokken min viser etter endte dager på messen. Jeg tror også mange kataloger fulle av flotte vår/sommer klær blir med meg tilbake til Kristiansand. For min del blir det kun stormoteleverandørene som skal besøkes, og så vet jeg det blir vanskelig å gå forbi de som skal vise det lille ekstra av tilbehør :-)

Jeg gleder meg til å se neste vår/sommers farger, og design. Jeg håper det blir mye sprekt, jeg håper der kommer masse flotte farger! For meg betyr farger mye sammen med en passform som er tilpasset en stor kropp. Der er mange nå blitt utrolig flinke. Det er sjeldent at man bare tar et telt, og syr det sammen til noe bare for at vi skal ha klær. Noen har fortsatt en vei å gå, men de fleste er blitt veldig gode på passform. Gode lengder er og viktig for meg, og mange av dere andre som bruker store størrelser. Ofte glemmer enkelte produsenter at vi som er store, og formfulle trenger andre lengder. Vi ønsker for eksempel ikke de korte armene. Vi ønsker en armlengde som skjuler en del av overarmene våre.  Vi ønsker også lengder på overdeler. Vi liker best overdeler som dekker godt over rompa. Så vil vi ikke ha telt, og vi vil ikke ha pølseskinn, men en god passform. Vi kan gjerne vise formene våre, men på en pen måte.  Jeg skulle ønske meg mer fotside skjørt, og kjoler med gode lengder. Jeg skulle gjerne hatt ett mye større utvalg av godt tur, og treningstøy. Jeg har mange ønsker, så kanskje jeg får kommet med noen innspill neste uke. Jeg gleder meg masse!!

 

Visst morgendagen aldri kommer

En helg er over. En helg hvor det meste av følelser har fått fritt spillerom. Jeg er nok en person som lett lar meg engasjere, og også provoseres, og i tillegg til Henriette Oterviks provoserende blogg som jeg skrev om i går, så dukket der jammen opp en blogg til i går hvor man gikk ut mot plus size modeller, og at store modeller burde forbys. Store modeller som bar mer enn 20 kg overvekt burde forbys fordi også de hyllet overvekt, og ga feil signaler. Da var det nesten som om blodtrykket gikk faretruende høyt, og jeg måtte ta meg en lang timoeout . Jeg kjente at jeg måtte la emnet ligge i dag, og heller ta det opp igjen i en senere blogg. Det var også utrolig flott å se hvor mange engasjerte lesere jeg har, som alle tar avstand fra uttalelsene fra Paradise Hotel deltaker, Henriette Otervik. Jeg ble så utrolig glad for å lese alle kommentarene både her, og via Facebook, alle private meldinger jeg fikk - tusen takk!

Jeg tenker mye, og mange vil nok hevde at jeg tenker for mye. I helgen har jeg brukt en del tid på å tenke over hvor heldig jeg faktisk er. Joda, jeg er både overvektig og full av ødemer i beina mine, jeg bærer ennå mange kg for mye, og mange vil nok hevde at jeg er en vandrende flodhest, men likevel er jeg sannelig heldig. Det høres sikkert veldig rosa ut, men når jeg kan stå opp hver eneste dag, frisk og rask, og ta fatt på en ny dag, da er jeg jo heldig? Jeg vet noen vil fnyse, og tenke at dette er klissete, og rosa, men jeg kjenner at jeg av og til må tenke litt sånn. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei?

Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre, og jeg vet hvordan det er å kjøre til, og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med. Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med, og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen, også det skapte ett veldig samhold, og vi hadde jo så mye moro der vi brukte lang tid på å gå til speideren, eller mistet en buss eller to på vei hjem fra håndballtreningen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt. Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede. 

Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, det å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid - det gjør så utrolig godt! Egotid for meg kan være å sette av tid til hudpleie, eller fotpleie, eller kanskje en god massasje. Det kan være en shoppingtur, eller et kafebesøk med en god venninne. Det kan være en tur ut i skogen hvor det kun er meg, og musikken på ørene, eller bare det å være Heidi kun for meg selv ei lita stund. Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, og kjenne på roen, og at man lever. Ingenting er en selvfølge....de som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på hver dag. De ser plutselig livet i ett helt annet perspektiv, og de ser hva som egentlig betyr noe. Må man komme til livets tøffe realitet før man ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag? Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, og at man ikke kan gå rundt å tenke sånn hele tiden. Selvsagt skal man ikke tenke sånn hele tiden, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr så mye for en. Alt trenger ikke være så stort, og flott, for det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.

Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft, og helgen tok meg litt tilbake. Det er vondt å kjenne på, men samtidig, så vet jeg har min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av lykke for at jeg var en av de heldige. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg for veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg for mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene, på de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.

Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Valget jeg måtte ta var enkelt. Jeg ønsket å se min datter vokse opp, jeg ønsket mange flere år med Trond, og jeg håpet jo å bli bestemor en gang der fremme. Jeg taklet den tøffe tiden på min måte. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet. Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det litt bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode, og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best, men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det fordi jeg fort satte ett annet fokus, og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på, og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett, men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.

Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Hva er viktig for vår familie for at vi skal ha det godt? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at vi skal være en vellykket, og lykkelig familie, eller en lykkelig person ? For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor. Vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Ikke vet jeg hvorfor ting har snudd, men livet har fått ett helt annet perspektiv. For min del endret mye seg da jeg mistet pappa, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. For meg blir hverdagen mer, og mer viktig, og jeg blir stadig flinkere til å sette pris på de små tingene. I september drar Trond og jeg på roadtrip til USA, og jeg gleder meg SÅ mye, det blir en opplevelse for livet! Likevel er jeg  også veldig glad for at jeg har evnen til å glede meg til årets fjelltur til Hallingdal, eller moteuken som snart står for tur :-) Små og store ting hånd i hånd, og det er så herlig å kjenne på at jeg gleder meg.

Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer.

 

 

Ikke kall meg feit!

I går så jeg rødt. Jeg ble så provosert at blodtrykket sikkert steg mange hakk. Jeg kjenner ennå at jeg blir både provosert, og sint når jeg tenker på det.  Hva er det i veien med folk? Hvor er respekten for andre mennesker ? Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Hvorfor tror så mange at vi overvektige er misunnelig på alle kropper som er innafor " normalen", og hvorfor er det ålreit å kalle overvektige mennesker for feite? Si gjerne at jeg er overvektige, for jeg vet hva jeg er, men ikke kall meg feit!

I går var det et blogginnlegg som fikk meg til å se rødt. Under overskriften " Feite mennesker fortjener aldri å bli hyllet " langer Paradise Hotel deltaker, Henriette Otervik ut mot feite mennesker. Henriette Otervik er lei av mennesker som forteller at hun er med på å øke kroppspresset, så lei at nå var det rett og slett nok. Det er vi " feite " mennesker som får skylden for alle slemme kommentarer Henriette får. Vi som rett og slett er så misunnelige på kroppen hennes, og ikke gidder å gjøre noe selv for å få en finere kropp. Riktignok er ikke Henriette sikker på at alle de slemme kommentarene kommer fra " feite " folk, men de kommer i alle fall fra mennesker som er misunnelige, og som ikke selv tar vare på egen kropp. Kjære Henriette : Om du ikke er sikker på at alle kommentarene kommer fra " feite " folk, hvorfor er det vi som får skylden da? Og hvorfor er vi " feite " en gjeng mennesker som både er misunnelige, og som ikke har vett nok til å ta vare på oss selv? Hva slags grunnlag har du får å si at vi " feite " kun ligger på telefonen, og scroller for å kikke på personer vi ønsker at vi ser ut som? Hvorfor tror du vi klikker oss inn på din blogg for å se på din kropp? Jeg er ganske så sikker på en ting jeg, Henriette : de som kommer med det du kaller slemme kommentarer om din fine kropp, det er garantert ikke " feite " folk. De finner du nok blant " dine egne." Vi sliter nok med eget selvbilde, og vi vet nok om hvor sårende slemme kommentarer er til at det er vi som står bak disse. Hvorfor tror du alle overvektige vil se ut som deg bare fordi vi er " feite " i dine øyne?

Henriette Otervik har ett godt råd til alle oss " feite " : Vi må endre kostholdet, komme oss på trening, og slutte å klikke oss inn på sider med pene kropper. Hvordan er det mulig at man ennå tror at " feite " mennesker kun spiser usunn mat, og ligger på sofaen? Kjære Henriette, det er kanskje på tide at du tar av deg de smale brillene dine, og kanskje lærer litt om andre mennesker, og ulike utfordringer. De  av oss " feite " som sliter sofaen, og ikke trener, har du kanskje lurt på HVORFOR vedkommende gjør akkurat det? Tror du kanskje en del " feite "  gjør det nettopp pga mennesker som deg som tror de har rett til å mobbe, og snakke nedsettende? Hvorfor har du rett til å kalle oss "feite ?"  Hva slags grunnlag har du til hevde de tingene du gjør? De " feite " personen som sitter der hjemme på sofaen med en hel chipspose, og en hel plate med sjokolade, den personen sitter der for en grunn, og den grunnen  har ikke noe med at vedkommende er verken dum, eller lat, men overvekten til vedkommende har en årsak, en årsak man trenger hjelp for å gjøre noe med. I tillegg så gjør personer som deg utfordringene enda større ved å være med på å bruke "feite" mennesker som skyteskive. Du slenger ut masse kvalme du, og en haug av påstander som du ikke har grunnlag for å hevde.

Henriette Otervik kan heller ikke skjønne hvorfor sykelig overvektige skal hylle seg selv ved å legge ut bilder på Instagram. Ikke fordi hun har noe i mot " feite " mennesker, men fordi det er galt å hylle fedme. Hun synes også synd på oss fordi det er så farlig å være overvektig. Kjære Henriette, " feite " mennesker legger ikke ut bilder av seg selv for å hylle overvekt. Ingen ønsker at andre skal bli like " feite " som vi selv er. Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene for eksempel, de hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utstråler at man kan være både vakker, og flott selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle. De " feite " personene som legger ut bilder av seg selv lettkledd, de er ikke med å hylle overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. 

Da amerikanske Tess Holiday fikk en stor modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Nok en gang vises det hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor " normalen." Du, Henriette Otervik er med på å gjøre akkurat det samme. Du synes synd på oss " feite " fordi vi ikke vet hvor farlig det er å være " feit", og du setter likhetstegn mellom det å ha en stor kropp, og det å ha dårlig helse. Du er så langt fra sannheten som du kan komme! Tror du virkelig at en slank, " perfekt " kropp er det samme som en sunn kropp? Tror du virkelig at en " feit " kropp er det samme som en usunn kropp? I såfall har du mye å lære, men disse tingene lærte du neppe noen ting om inne på Paradise Hotel. En slank kropp kan på innsiden, kjære Henriette være langt dårligere stelt enn en " feit " kropp. Jeg er garantert i mye bedre form enn mange som er slanke. Det er innsiden som teller, Henriette, ikke den kroppen som øyet ditt ser.

Henriette Otervik mener verden er forvrengt når mennesker som henne blir slaktet for å ta vare på kroppen sin, og for at de ikke gir totalt faen og ødelegger seg selv både innvendig og utvendig, slik overvektige gjør. Det ligger mye blod, svette og tårer bak en kropp som hennes, og derfor er hun nå lei overvektige mennesker som synes synd på seg selv ved å hakke på de som faktisk tar vare på kroppen sin. Jeg blir tom for ord når jeg leser noe slikt. Hva er galt med mennesker? Hvilken rett har du, kjære Henriette til å angripe oss " feite " på denne måten? Hva slags bevis har du for å kunne spre slikt ? Ingen " feite " mennesker ønsker at du skal synes synd på oss. Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. Vi er ikke store fordi vi ønsker å vise verden hvor usunne vi er, eller fordi vi ønsker at alle skal bli som oss. På hvilken måte forteller en " feit " person at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å veie 36 kg. En undervektig bør heller ikke være noe forbilde. Fokuset på " feite "personers helse er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person kan leve ett sunt liv. " Feite " mennesker er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Verden er full av frodige, flotte mennesker. Mennesker som har det godt med den kroppen de har, som stråler, og som er lykkelige. Man skal ikke skamme seg ikke over å ha en stor kropp. Man skal fortelle verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. 

Jeg hyller ikke overvekt, jeg vil ikke at en eneste en skulle ha gått i mine sko gjennom årene. Jeg vet hvor vondt det er med sårende kommentarer, og vonde blikk. Jeg vet hvordan det føles og bli sett ned på fordi jeg er en størrelse, eller flere for stor, men jeg vet også at jeg ikke er misunnelig på deg og din kropp. Du har en pen kropp, og du skal få lov til å gjøre hva du vil med den uten at andre skal slenge dritt. Men vær mot andre slik du ønsker at andre skal være mot deg, og slutt å påstå ting du ikke har dekning for! Kan du lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er " å ta seg sammen " ? At vi " feite " er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan du også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Overvekt har ofte en årsak som ligger mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Slutt å tro at du har løsningen på våre utfordringer. Hadde det vært så lett som du tror i ditt lille hode, så hadde vi ikke hatt " feite " mennesker! Og til slutt, Henriette - kall meg gjerne overvektig - men ikke kall meg feit!

 

En flott høst nærmer seg

For meg som er over middels interessert i klær, så kjenner jeg at jeg gleder meg til å gå i butikkene fremover for å se på høstens kolleksjoner. En del av høstens spennende nyheter fikk jeg se på motemessen i februar, og dere har mye å glede dere til! Nå fikk ikke jeg besøkt alle stormoteleverandørene på motemessen i februar, men hos de jeg fikk besøkt, så var der utrolig mye spennende stormote : Yoek, DNY, Q'neel, Que, Levolution, Zhenzi, Pont Neuf - alle disse fikk jeg besøkt, og alle har så mye lekkert som er på vei til butikkene nå. På neste motemesse skal jeg innom enda flere som selger stormote.

Denne modellen jeg har på meg på dette bildet heter " Thora " , og denne mener jeg går opp i str. 4 XL, noe som tilsvarer str. 56. En del Pont Neuf modeller går i høst opp i str. 4 XL.

På bloggen for to uker siden, så viste jeg en liten smakebit av Pont Neuf sin flotte høstkolleksjon, og det skal jeg gjøre i dag også. Pont Neuf sin høst inneholder mye flotte farger : Plomme, høstgul, og petrol i tillegg til høstens ordinære farger som sort, grått og blått. Jeg har aldri vært veldig glad i gult før jeg fikk min lekre, gule og flotte regnkåpe fra Stormberg, eller gult er vel fortsatt ikke den fargen jeg velger først, men denne høstgule fra Pont Neuf, den er virkelig flott, og jeg føler meg fin i den. Både plomme, og petrol er også farger jeg liker veldig godt. Lilla er nok den fargen jeg er aller mest glad i, så da blir man ekstra glad når Pont Neuf har lilla i sin høstkolleksjon.

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen : Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter. Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt.

Øverst så har jeg på meg ei spennende jakke/cardigan i sort, og høstgul. Cardiganen heter " Novi. " Modellen " Thora " på bildet under.

Bilde nr. 3, så har jeg på bildet til høyre på meg en lekker tunika/kjole som heter " Laura. " Denne liker jeg veldig godt!! Nydelig modell, flotte farger og design. Bildet ble litt mørkt, men man ser tunikaen/kjole.  På bildet nr. 4 har jeg på meg modellen " Charly."

På de to siste bildene, så ser dere en del av de lekre lilla fargene som Pont Neuf har i sommer. Modellen til høyre heter " Gitty ", og modellene til høyre heter også  " Charly." 

Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Det tok tid for meg å kjenne på at jeg kunne gå med kroppsnære overdeler. Hodet sa store, vide overdeler, speilet, og fornuften sa noe helt annet. Nå har jeg blitt ganske komfortabel med litt kroppsnært.

Pont Neuf høsten har flotte farger, og spennende design, som alltid. Jeg blir aldri skuffet over Pont Neuf. Der er alltid plagg som ikke jeg kler. Plagg som er for korte, passform som ikke er helt meg, bukser som jeg ikke passer, men i en hel kolleksjon, så skal det noe til at alt passer smaken, og kroppen 100%. Det meste derimot er klær for mitt øye, og min kropp. Se hele Pont Neuf sin høstkolleksjon her : http://pontneuf.dk/eng/spring-2017/   Pont Neuf sin høstkolleksjon består som vanlig av mange flotte tunikaer, og kjoler, og den består også tunikaer som har en kortere lengde. Pont Neuf høsten har også bukser, skjørt og cardigans. Bare å glede dere - Pont Neuf høsten er på plass i mange butikker allerede.

Følg meg gjerne på Instagram : heidirosander

En ufattelig trist dag

I dag er jeg trist, og bare så ufattelig lei meg. Når jeg kjenner etter, så er jeg kanskje også litt sint, og litt frustrert, men mest så utrolig trist. Jeg kjenner sorgen helt inn i hjerterota, og da jeg fikk beskjeden, så må jeg innrømme at det kom en liten tåre. Kanskje har jeg fryktet det ei stund, og nå er den her, dagen jeg har fryktet ville komme.

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

4.september legges treningsgruppen for overvektige ned. Da er det slutt for hjertebarnet mitt, og dette fantastiske treningstilbudet for overvektige her i Kristiansand er en saga blott. Tilbudet jeg kjempet så lenge for å få på beina, tilbudet som jeg brenner så utrolig for, tilbudet som burde fått så mange overvektige til å begynne å trene, men vi er for få som benytter oss av å tilbudet i forhold til hva det koster å ha ett slikt tilbud. 4.september lukkes dørene, og tilbudet for overvektige til å trene med andre i samme situasjon, tilbudet som kunne få overvektige aktive, det vil ikke lenger eksistere.

I mars 2014 lyktes jeg med å få startet opp en egen treningsgruppe. Jeg hadde lenge ønsket at det skulle være et opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer sendte jeg  rundt til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen så at dette var liv laga. Kanskje så de  behovet, de visste at fedmeproblematikken økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars i 2014 fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 fitnesstimer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. 

Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så ble vi etter hvert en del av det fantastiske treningsmiljøet på Spring her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss lukkede saltimer. Tilbudet her i Kristiansand var ganske så unikt, og en lang periode var Spring det eneste treningssenteret i landet som ga overvektige et treningstilbud. Vi jobbet beinhardt for å få overvektige med. Vi kontaktet alle byens leger, og legesentre, vi kontaktet Frisklivsentralen, og vi kontaktet overvektsklinikken for å få de til å informere overvektige om at vi fantes, men det virket som om overvektige lukket ørene, og øynene, og jeg tror heller ikke fagfolk brukte gruppen vår til å hjelpe overvektige pasienter. Man går hardt ut, og mener overvektige bør bli aktive, men når tilbudet er her, da var det ikke så nøye likevel. Store ord, liten handling!

Vi håpet hele tiden å bli flere. Det er jo ett utrolig stort behov, der er mange overvektige som burde bli aktive. Så mange som skulle bli med som vi aldri så. Så mange utrolig dårlige unnskyldninger det var fra alle kanter. Av og til merket jeg både frustrasjonen, og sinnet. Så mange som etterlyste et tilbud hvor de kunne trene sammen med andre i samme situasjon, så mange som ønsket dette tilbudet, men når tilbudet stod der, så kom unnskyldningene. Unnskyldningene som er utrolig dårlige. Jeg vet alt om unnskyldninger. Jeg kunne skrevet ei bok om mine, men jeg hadde aldri latt et tilbud som dette gå fra meg. Jeg vet at det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man derimot vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så bør ikke terskelen være like høy .

4.september er det slutt, og det er så utrolig trist. Jeg kjenner at jeg ikke har energi til å tenke tanken en gang på å få ei ny treningsgruppe på beina. Vi er dessuten blitt så utrolig godt tatt i mot på Spring. Ingen blikk har jeg møtt, ingen negative kommentarer, og dette er ting treningsgruppen føler er så utrolig godt. Vi er en del av hele gjengen som trener på Spring, og ett slikt treningssenter skal man lete lenge etter. Da gruppen ble informert om at tilbudet legges ned, så var det ikke et alternativ å avslutte medlemskapene. Istedenfor å gi opp trening, så besluttet vi å finne to gruppetimer blant Spring sine ordinære timer som vi fremover går på sammen, og som blir våre gruppetimer. Vi er blitt så utrolig glade i instruktørene våre, Anette og Kristin, og vi er blitt så utrolig glade i Spring, så nå våger vi oss ut av de trygge gruppetimene som kun var for oss, og beveger oss over på vanlige saltimer. For et steg dette er for mange i gruppa, og samtidig, for en seier det er. Det var så fantastisk å se motivasjonen alle hadde for å fortsette å trene, men så er vi også blitt en helt fantastisk gjeng som har betydd så utrolig mye for meg. Uten gruppen, og uten denne gjengen her, så hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag.For meg personlig, så er det kanskje ingen krise at gruppen blir lagt ned. Jeg trener veldig godt alene, og er blitt veldig trygg på å trene alene, men samtidig, så er det så utrolig godt å ha denne gruppen som motiverer, og støtter. Da er det fantastiske at vi forblir en gruppe også fremover, en tøff gjeng med kvinner som nå beveger oss litt utenfor komfortsonen, og viser at vi er mer enn godt nok trent til å trene på ordinære saltimer.

4.september lukkes dørene til noe som så mange overvektige i Kristiansand burde ha benyttet seg av. Et tilbud som var unikt, og som burde vært et tilbud over hele landet. Takk for en fantastisk tid til gjengen jeg har trent sammen med, og takk til Spring for at dere ga oss dette tilbudet. Takk til Anette og Kristin for å ha motivert oss, og inspirert oss uke etter uke, og hjulpet oss så utrolig mye i kampen vi kjemper. Vi er takket være dere nå så tøffe at vi tar steget videre. Vi skal fortsette å trene, og vi skal fortsette å kjempe kampen mot kiloene, og for ei bedre helse. Jeg er utrolig  trist, men samtidig så glad for det som har vært, alle de flotte menneskene jeg har fått lov å bli kjent med, og ufattelig stolt av den utrolig flotte treningsgruppen som ikke gir seg.

Den beste t-skjorten ever

Jeg har skrevet om den før. Den perfekte t-skjorten, i alle fall i mine øyne. Den beste t-skjorten ever. T-skjorten som er akkurat slik jeg ønsker den : God på lengde, en veldig god armlengde som skjuler det jeg ønsker å skjule av grevinneheng og løshud, og samtidig en t-skjorte som sitter både godt, og fint på. Er det rart at t-skjorten nå finnes i nesten alle regnbuens farger på klesstativet mitt.

T-skjorten kommer fra No Secret, og er kjøpt hos Alexis Mote. Det er sikkert andre også som fører akkurat denne, men her jeg bor, og i nærheten av meg, så er der ingen. Jeg kjøpte to t-skjorter i fjor fra No Secret som jeg var veldig fornøyd med, og det var disse jeg jaktet på i år, men som jeg ikke fikk tak i. Nå er jeg veldig glad for det, for de jeg kjøpte i fjor var ikke halvparten så gode som denne modellen jeg har kjøpt i år. Disse er mye bedre på lengde, og de har en mye bedre passform.

Jeg er høy. Jeg er 178 cm , så jeg kan ha overdeler med god lengde. Når jeg blogger om klær, så er jeg nok ikke like flink til å tenke at ikke alle er like høye som meg. Det som er passelig lengde for meg, blir kanskje for langt for andre, men for meg som da er 1.78 cm høy, så er disse t-skjortene helt perfekte fordi jeg liker at overdeler har en god lengde. T-skjortene har en lengde på ca 90 cm, og til meg, så er det en god lengde. T-skjortene går i hele størrelser, og jeg har kjøpt str. 50.

Jeg digger denne t-skjorten! Da jeg så lykkelig blogget om denne t-skjorten for kort tid siden, så skrev jeg at jeg gjerne skulle hatt den i alle regnbuens farger, fordi der er en del dager i løpet av sommeren hvor man ønsker å ta på seg " ei ordinær " t-skjorte. Der er dager hvor man for eksempel  skal kle seg for å gå på tur. På turer ser det ikke bra ut når man går kledd i de fine, pynta sommeroverdelene. På turer skal man " vanlige " t-skjorter. I følge min kjære mor, så mener hun disse er i overkant fine til å bruke på tur. Jeg kjenner at jeg nesten er litt enig, men de blir med på tur, valget er tatt. I tillegg skal de alle som en få bli med i kofferten til USA når vi drar den 24.september. Da jeg hadde skrevet forrige blogginnlegg, så kontaktet jeg Alexis for å høre om de tilfeldigvis hadde t-skjorten i andre farger enn blått, og grønt slik det var avbildet i nettbutikken deres. Jeg ble rimelig glad da de faktisk fantes i mange andre farger.








Nå har jeg favoritt t-skjorten i nesten alle regnbuens farger. Som dere ser på bildene, så finnes t-skjorten i sort, marine, lakserød, hvit, og grønn. I tillegg til lyseblå, og mellomblå. T-skjorten er i 92 % viskose, og 8 % elastan. Stoffet er tungt, så det faller utrolig fint, og t-skjorten har dermed en veldig god passform. Tommelen opp for No Secret, og denne flotte t-skjorte modellen. Samtidig er det viktig å være obs på at det også finnes andre t-skjorte modeller fra No Secret, modeller som ikke har lik lengde, og passform. Så da er det viktig at man får akkurat den man ønsker. Jeg legger ved link til modellen som jeg har på bildene : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-gronn , http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-bla I nettbutikken til Alexis, så ligger den ute kun i grønt, og blått, men Alexis kommer til å legge ut de andre modellene også, forhåpentligvis i løpet av dagen. Dersom du bor i nærheten av Oslo, eller Moss, så kan du kjøpe t-skjortene i butikk. Du kan også ta kontakt direkte med Alexis via mail, eller tlf dersom du ønsker en av fargene som jeg har på bildene, så hjelper de deg.

Til dere som aldri finner den " perfekte ", ordinære t-skjorten, her er den altså. I mine øyne, og med min høyde, så har denne perfekt lengde, og den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker . Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, men jeg er dessverre ikke der ennå... Ei venninne av meg kjøpte denne t-skjorten nå nylig, og det første hun sa var " Jeg har aldri i mitt liv hatt ei bedre t-skjorte " , og jeg er helt enig :-) 

Følg meg gjerne på Instragram hvor jeg nå skal prøve å bli enda mer aktiv : heidirosander

 

Lykken er 2 cm

Dette kan ikke jo bli noe annet enn en veldig god dag ! Værmessig ser det grått, og trist ut denne morgenen, men solen prøver og presse seg frem. Gleden jeg kjenner i dag er fordi målebåndet viser at det har forsvunnet noen flere cm fra kroppen min. Juju!! For en herlig følelse når man ser at jobben man gjør gir resultater! Det koster å gjøre en endring selv om jeg verken er på streng diett, eller trener flere ganger til dagen. Jeg vet også at resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en litt annen måte, men akkurat nå, så er dette riktig fokus for meg. Jeg har fått innarbeidet gode treningsrutiner, og jeg er blitt mer bevisst på det som puttes inn i munnen. Disse to tingene er en stor seier for meg.

Det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn skulle være nødt til å sette beina mine oppå en vekt. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skriker mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når vekta i mitt hode sikkert viser helt feil tall. Sannheten kan jo gjøre vondt, så da går jeg heller rundt grøten istedenfor å møte frykten. Frykten min for badevekten er frykten for at jeg skal bli deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg tror jo de automatisk er negative. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk. Som om sannhetens øyeblikk kun dreier seg om negative tall. Høyst sannsynlig vil tallene som lyser mot meg være positive, og alt annet enn røde.

Etter at skolelegen i 4.klasse på Solholmen Skole sa at jeg var for tjukk da jeg hadde vært på vekta etter en helsekontroll, så raste min verden, og etter det har jeg nok hatt en lettere panikk for denne ekle tingen. Jeg har liksom aldri innsett at den også kan gi gode resultater, og at den kan være til hjelp. For meg har den alltid vært en fiende, og jeg, jeg skylder på skolelegen for det noe anstrengte forholdet jeg har fått til vekta. Man sier ikke til en 4.klassing at man er altfor tjukk, og så sender henne på dør.                                                                                                                                                                                                                                                                                                Jeg blir alltid veldig glad når hjelpere underveis i prosessen min sier at det er veldig viktig og ikke bli for opphengt i dette med vekt, og at man ikke må veie seg for ofte. Da får jeg jo nok en god grunn til ikke å anskaffe meg vekt. Jeg er en av ytterst få personer som har aldri gått på en spesiell diett, og jeg tror sannelig jeg er en av få som sikkert kan telle på to hender de gangene jeg har hatt beina mine oppå vektskåla. Jeg har nok vært redd for å bli for opphengt i vekt. Panikken , og besøkene i kjelleren når vekta ikke viser de tallene jeg håper på. Når man føler man har gitt jernet, og vært så flink, så er det ikke moro om vekta ikke går ned. I den lite reelle frykten for å møte negative tall, så velger jeg og ikke gå på vekta. Jeg og mitt lille, rare hode har jo ikke helt skjønt at vekta ikke tar hensyn til for eksempel kroppssammensetningen. Trener man for eksempel mye styrke, så kan man oppleve at vekta står stille, eller kanskje går opp fordi man får muskelmasse, noe som igjen betyr en bedre kropp å trene med. Jeg har en del igjen å lære.

Ved noen få anledninger så har jeg vært nødt til å møte en av mine største frykter, jeg har vært nødt til å gå på vekta. Egentlig er jeg jo litt glad for det nå, for da har jeg hatt muligheten til å se at vekta faktisk har gått riktig vei. Jeg har vel aldri helt hatt kontroll på hva jeg har veid på det tyngste, men jeg vet såpass at da jeg måtte på vekta i 2012, så hadde jeg gått ned ca 30 kg fra forrige gang jeg var på vekta. Da jeg måtte på vekta igjen i 2014, så hadde jeg gått ned ytterligere 10 kg. Nå vet jeg ikke helt hvor vekta står. Jeg vet at jeg har mistet mange cm, men aner ikke helt hva dette utgjør i kg, og jeg skal være ærlig dønn på at jeg er ganske nyskjerrig. Skal jeg på vekta, så må jeg på ei Tanita vekt. Ei vekt som viser alt, og som jeg veide meg på sist jeg møtte min store frykt. Ei Tanita vekt er det jo ikke alle som har- Jeg har vel egentlig avtalt med fastlegen min at en vekt nå bør inn i huset slik at jeg kan følge med, og jeg ser at det kan være fint for usikkerheten min at jeg nå kanskje gjør som avtalt, men det er alltid et men. Jeg har aldri noe helt eksakt svar å gi når noen spør hvor mye jeg har gått ned. Er  jeg er helt klar for en ny venn/fiende i hus ? Er jeg klar for ett slikt elsk/hat forhold ?


 

Jeg har en trofast venn som følger meg i oppturer, og nedturer, og det er målebåndet mitt.  Vi har vært igjennom det meste sammen, og den siste tiden har det vært mange fine oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater. Noen ganger står det bom stille lenge, og jeg truer med å kaste det i søpla om det ikke samarbeider på en bedre måte. Det er ikke alltid målebåndet gir meg et klapp på skulderen når jeg måler, men jeg har ett helt annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Målebåndet kan jo også gi meg skuffelser, men jeg føler jeg takler de mye bedre enn hva jeg gjør når denne idiotiske vekta kanskje geiper til meg. Ingen skal si at mitt hode ikke inneholder mye rart, og tenker mange rare tanker .

Hver 14.dag så har jeg date med målebåndet mitt. Vi måler bryst, og liv, og vi måler hofter og overarmer. Lår, og legger slipper billigere unna. De blir ikke målt like ofte av naturlige grunner. Den siste tiden har datene vært svært så hyggelige, akkurat som daten vi hadde i går kveld. Det er så ufattelig deilig når man ser at det man jobber for gir resultater. I går viste målebåndet 2 cm inn på alle stedene vi målte, og det ble faktisk rom for en liten gledesdans i loftstua selv med fredagens besøk på sykehuset i Porsgrunn friskt i minne.  2 cm høres jo ikke så mye ut, men det er ett bra resultat, og jeg er strålende fornøyd. Det gir en stor boost, og en stor motivasjon til å stå på videre. Det er en god følelse av at jeg er på riktig vei. Kanskje skal jeg i tillegg til målebåndet ta rådet noen har gitt meg om å ta profilbilder med jevne mellomrom. Det er ikke alltid lett å se forskjellene i speilet så lenge man ser seg selv hver dag, men tar man bilder med noen måneders mellomrom, så er endringene så mye lettere å se. Du trenger ikke være redd for at jeg skal legge de ut her hehe, dette blir bilder kun for mine øyne :-) Bilder kan utvilsomt være en stor motivasjon, og spesielt for meg som ikke alltid har like lett for å tro det andre sier når det gjelder kroppen min. I mine tyngste stunder når jeg ikke helt klarer å innse hva jeg faktisk har oppnådd, så henter min bedre halvdel frem bevisene fra skuffen. Bilder som viser meg på mitt aller største, og ved en rask titt i speilet etter å ha gransket bildene, så kommer smilet, og stoltheten tilbake.

Med 2 cm mindre både her, og der, så møter jeg søndagen med ett stort smil om munnen. Jeg er sikker på at jeg kommer til å gå som et lyn på tredemølla når jeg straks skal på Spring og trene intervall. 2 cm føles i dag som flere kilo - og akkurat nå er lykken 2 cm for meg :-)



 

En tåre i øyekroken

I går var jeg på sykehuset i Porsgrunn. Hele tiden har jeg trodd at jeg skulle til Skien, så da var det sannelig godt at jeg i siste øyeblikk faktisk oppdaget at jeg skulle til Porsgrunn, og plastikk kirurgisk avdeling der. Selv om jeg ikke har hatt noen forhåpninger om at noe kan gjøres i forhold til beina mine, så håpet jeg på en del svar. Spesielt posene ved knærne håpet jeg å få et svar på hva er, og jeg håpet legen kunne si noe om hva jeg kan forvente vil skje med beinas størrelse når jeg trener så mye som jeg gjør, og stadig går nedover i vekt. Kanskje kunne jeg få noen svar på hvor ødelagt lymfesystemet er, og er der andre ting her som er med på å ødelegge så veldig? Kanskje kunne legen si noe om der er forskjellige faktorer som gir meg utfordringene, og som gjør at spesielt leggene mine er som tømmerstokker.

Jeg var utrolig spent da jeg gikk opp i 2.etasje til plastikk kirurgisk avdeling ved sykehuset i Porsgrunn. Ett lite lokalsykehus som tydelig bar preg av sommer, og stille tider. Ingen som hastet, og stresset rundt i korridorer, og ganger. Ingen leger, og sykepleiere som løp fra det ene til det andre. Med tanke på en del mindre koselige møter med spesialister som ser vekten før de ser deg, så kjente jeg på at jeg var spent. Jeg hadde fra flere av dere som leser bloggen fått høre at legen var fantastisk, og det samme sa fysioteraputen min, så jeg var trygg på at det stemte.

Lars Johan Sandberg er overlege ved plastikk kirurgisk avdeling i Porsgrunn, og det var han jeg hadde time hos i går. Utdannet i USA med masse arbeidserfaring derfra. Endelig en lege som interesserer seg for lymfeproblematikken. Endelig en lege som kan mye om lymfesystemet, og som ønsker å jobbe med det. Sandberg holder på med et forskningsprosjekt i forhold til kvinner som har hatt brystkreft, og av den grunn har utviklet lymfeødem i arm. Mange har vært hos han for å se om de kan være aktuelle kandidater for prosjektet, men for mange så er lymfesystemet for ødelagt.

For å ta det først : For en fantastisk lege Sandberg er! Alle som på forhånd hadde fortalt meg nettopp det, de hadde helt rett! Foruten overlege Steinsvåg ved kvinneklinikken her i Kristiansand, så har jeg aldri møtt en mer fantastisk lege enn Sandberg. Han møtte meg på en måte som gjorde meg trygg med en gang, så smilende, så engasjert, så dyktig på faget. Han tok seg veldig god tid til å forklare, til å få meg til å forstå, og jeg var aldri et sekund i tvil om at han ville gjøre det kan kunne for å hjelpe meg, og for å gi meg de beste svarene han kunne. Ikke en gang bruke han vekten min som en årsak. Ikke en gang nevnte han vekten min før jeg selv kom inn på det. Det er første gangen jeg har møtt en lege som faktisk sier at overvekt er så mye mer enn dårlig kosthold. Det er første gangen jeg har hørt en lege snakke om alle andre faktorer som skaper overvekt. Sandberg var helt klar på at overvekt også handler om gener, og hormoner. Jeg kjente at jeg hadde lyst til å gi han en klem når han underveis i samtalen var veldig klar på at jeg ikke tilhørte kategorien sterkt overvektig :-) Hurra!

Dagen i går ble en dag til ettertanke, og jeg kjente nok litt på skuffelsen etterpå. Jeg kjente vel en liten tåre i øyekroken da jeg gikk derfra, og akkurat den følelsen er det lenge siden jeg har kjent på. Ennå kan jeg kjenne litt på " sorgen", men jeg vet også at selv om alle svar nok ikke var som jeg håpet på, så ble jeg enig med legen om å fortsette den gode jobben jeg gjør, for det trenger ikke være slik han antar. Legen har ikke svarene med en 100% riktig fasit som han sa. Nå vil videre undersøkelser gi oss flere svar. Selv om jeg ikke hadde noen som helst forhåpninger om at noe kunne gjøres, så gikk forhåpningene litt på å få svar som kunne gi meg motivasjonen til å fortsette med jobben jeg gjør.

Overlegen var helt klar på hva utfordringene mine er. I tillegg til at jeg uten tvil har lymfeødem, så har jeg også et ødelagt venesystem. Fysioteraputen min har vært inne på det flere ganger, og har hatt helt rett. Fargen på beina, og åreknutene var tydelige indikasjoner på at venesystemet mitt ikke fungerer. Med lymfeødem, og ødelagt venesystem, så gir disse til sammen store utfordringer i forhold til bla størrelse. Selv de minste slagene mot leggene kan gi sår som jeg vil kunne slite med å få til å gro. Roseninfeksjonene jeg har hatt drøssevis av, og det harde vevet mitt er tydelige indikasjoner på at jeg har lymfeødem. Sandberg tenker at jeg også har lipødem, så her er det mange ulike faktorer som spiller inn.

" Sorgen " jeg kjente på etter konsultasjonen, den gikk på hva jeg kan forvente i forhold til størrelsen på beina. Jeg har jo et håp om at treningen vil gi gode resultater også på beina, men der var Sandberg veldig i tvil. At jeg ville få veldig gode resultater på overkroppen var han ikke i tvil om, lårene ville jeg kanskje og etter hvert få resultater på siden de ikke er så hardt angrepet, men leggene, de var han i tvil om. Er det mye fettvev i leggene, så vil jeg jo merke at leggene vil kunne gå ned, men når venesystemet er så ødelagt som det er, og jeg i tillegg har lymfeødem, så vil det gi væskedannelse, og dermed vil jeg ha ett stort volum. Jeg kjente det stakk i meg da han sa det. Skal jeg aldri få oppleve at leggene mine blir mindre? Skal jeg alltid leve med disse tømmerstokkene?

Jeg vet jo at den tiden jeg har trent, så har leggene gått ned i størrelse, så jeg vet at der er muligheter til at noe positivt kan skje, men de store endringene i størrelse, det var Sandberg veldig i tvil om. Likevel var han veldig klar på at vektreduksjon ikke vil være annet enn veldig positivt. Helsegevinsten er jo utvilsomt stor, og jo mindre vekt man har, jo bedre ha jo også beina det. Vi ble enige om å fortsette på den veien jeg er på nå, og så må jeg bare ta tiden til hjelp, og se hva jeg kan klare å oppnå. Fettvev vil jo forsvinne, og akkurat nå håper jeg at leggene er fulle av fettvev slik at jeg faktisk kan gå ned i volum.

Posene ved knærne hadde jeg håpet han ville si at jeg kunne fettsuge sånn at de ville forsvinne, eller i alle fall bli mindre. Sandberg var helt ærlig på det var noe han ikke ville anbefale. Han mente at posene var relatert til vekten, og at man her nok ville kunne oppleve at posene ville kunne bli mindre etter hvert som vekten blir redusert. Fettsuging mente han ville gjøre ting mye verre for meg. Å foreta fettsuging med et såpass ødelagt vev, det kunne fort by på utfordringer. I tillegg hadde jeg små åreknuter i disse posene, noe som kunne gi store blødninger når de gikk inn og skulle fettsuge. Blødninger av den typen kunne være vanskelige å stoppe. Jeg husker jo at jeg fikk en veldig stor blødning da jeg tok åreknuter i Arendal i høst, og det ønsker jeg ikke å utsette meg selv for igjen.

Sandberg vil nå undersøke meg videre. Jeg skal til en spesiell ultraundersøkelse ved et røntgeninstitutt på Nøtterøy hvor de skal se på venesystemet mitt. Her vil han også at de skal se om jeg kan ha hatt blodpropper. Sandberg var veldig overrasket over at de ikke hadde sjekket dette før. I tillegg skal jeg foreta en undersøkelse hvor jeg får stikk mellom tærne, og får inn  kontrastvæske for å se på lymfebanene mine. De kan da se hvor det eventuelt stopper opp. Denne skal han søke om at jeg får her i Kristiansand. Visst ikke skal jeg tilbake til han i Porsgrunn.

Det blir spennende tider. Jeg er spent på hva undersøkelsene gir av svar. Sandberg virket veldig sikker på at venesystemet er ganske ødelagt, men nå skal vi få svar på hvor ødelagt det er, og hvordan tilstanden på lymfesystemet er. Vi var enige begge to i at jeg ikke skal miste håpet. Noe mindre vil legger, og lår kunne bli, og det noe, det er motivasjon nok for meg til å fortsette. Jeg var også utrolig overrasket over at jeg ikke en gang i går tenkte tanken på å gi opp trening, og hele livsstilsendringen. Ikke en gang kom tanken! Jeg kjente at det gjorde meg så utrolig stolt! Da er jeg sannelig kommet langt mentalt.

De er store, faktisk kjempestore. Jeg kamuflerer de godt, og enkelte tror nok bare jeg overdriver, men den harde fakta er at  de er unormalt store, og jeg kan ikke gjøre en dritt! Det er deprimerende, og det er frustrerende at stort ikke alltid kan bli smått når det er det man ønsker, men jeg må leve med at det er stort, og akseptere at dette er meg. Mye som er stort kan slankes mindre, og da er det tøft og måtte innse at en del av meg må bli som det er. Noe kan kanskje bli mindre, men noe vil forbli der...for alltid. Når jeg mange ganger har skrevet at beina mine er som tømmerstokker, så tror nok mange at jeg setter det på spissen, men jeg gjør ikke det. Beina mine ER som tømmerstokker! I tillegg har leggene mine vært harde som fy, men med god massasje, og drenasje, med bruk av kompresjon, og med god pleie, så er huden blitt mye, mye bedre. Lårene mine har ikke den glatte, pene huden overalt. Huden er litt sånn klumpete. Jeg får lett blåmerker, og ved knærne har jeg altså disse fettansamlingene som jeg skulle gitt mye for å bli kvitt. Det er ikke alltid lett å akseptere , og det er ikke lett og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart det. Selv om jeg kjente på en sorg etter besøket hos Sandberg i går, så har jeg ikke gitt opp håpet. Noe kan bli mindre, og det er dette som jeg nå skal fokusere på. Noe er motivasjon god nok, og store bein skal ikke stoppe meg for å leve ett fantastisk godt liv. Hvorfor skal jeg sørge, og være lei meg? Beina er som de er. Ferdig sørget! Den lille tåren i øyekroken er tørket bort, og smilet er tilbake.



 

Sykehuset i Skien neste stopp

Jeg er så spent, og jeg kjenner at jeg grugleder meg. Til fredag skal jeg på sykehuset i Skien, og treffe en lege jeg aldri før har truffet, en lege som kan mye om lymfeødem, og som skal se på mitt lymfesystem. Legen jeg skal til er utdannet i USA, og har mye arbeidserfaring derfra. Legen jobber bla med brystkreftopererte som har fått lymfeødem etter stråling. Dersom pasientenes lymfebaner er i orden, så kan man opereres, og nye lymfebaner blir funnet. Jeg har ikke fått lymfeødem etter brystkreft, men det er operasjonen etter kreftsykdommen i 2002 som er en stor årsak til sykdommen min.

Lipødem i ulike stadier

 

Mitt lymfesystem er garantert helt ødelagt. Det er det som er de fakta for de fleste med lymfeødem. Det jeg er spent på er å finne ut hva som er lymfeødem, hva som er lipødem, og hva som er fett. Hva kan slankes bort, og hva kan ikke? Hva slags bein må jeg regne med å leve med, og hva slags håp er der for at beina kan bli noe mindre etter hvert som jeg trener, og går ned i vekt? Jeg har lært meg å leve med at beina mine er som store tømmerstokker. Jeg har akseptert at jeg har et lymfeødem, og et lipødem som alltid vil være en del av meg. Jeg vet at dette er sykdommer som vil følge meg livet igjennom, og at mirakler neppe vil skje. Likevel er det godt om man kan få noen svar på hvor ille ødemet egentlig er.

Mange mener at vi som har lymfeødem, og lipødem skal være forsiktige i forhold til visse type trening. Jeg merker j veldig godt at visse treningstyper gjør at beina mine sliter litt ekstra når jeg er ferdig. Jeg kan få vonde bein etter trening, men likevel er gevinsten jeg får ved trening så mye større. Jeg må sette ting litt opp mot hverandre. For meg er den store gevinsten med vektnedgang, en sterkere, og sunnere kropp mye viktigere enn at bein er vonde etter en del type trening. Når jeg ser hva jeg oppnår, så vil jeg heller ha vonde bein, eller ta så utrolig mange hensyn. Fysioteraputen min er helt enig i at å trene som jeg gjør gir meg den største gevinsten. Så for meg er det ikke aktuelt å endre på treningene. Jeg kommer til å trene like mye, og like hardt som jeg gjør.

En av de store utfordringene med å ha disse tømmerstokkene er at jeg også har noen lekre " poser " ved knærne. Antagelig er disse et resultat av lipødemet mitt, men både fysioteraputen, og meg er veldig usikre på hva disse posene kommer av. Lekre er de ikke, og de gir bare trøbbel. De er store, og de tar plass, og det er en utfordring i forhold til bukser. Er " posene " lipødem, eller er det lymfevæske i de? Eller er det rett, og slett kun fett i de? Mitt store håp er at de er fylt med væske som kan fjernes. For en fantastisk følelse det ville være om man kunne gå inn å tappe disse posene for væske! Det hadde betydd mer enn det er mulig å forklare. De stygge posene hadde vært borte, og jeg hadde hatt en utfordring mindre. For meg hadde det betydd en hel masse.

Hadde jeg fått diagnosen mye tidligere enn hva jeg gjorde, så hadde nok ikke jeg hatt så store tømmerstokker av noen bein som det jeg faktisk har. Beina mine hadde nok ikke vært i stadiet de er i om noen hadde visst, og om noen hadde fortalt meg. Det er bittert å tenke på, men jeg har lagt bitterheten bak meg. Selv om verden går videre, og legevitenskapen går videre, så er det fortsatt bare en mikroskopisk del av legene i dette landet som vet noe om lipødem for eksempel, en diagnose som ble kjent på 40 tallet! Jeg har vært en størrelse for stor hele livet. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. Det skulle gjøre susen. Særlig om det gjorde! Visst det ikke var vann, så var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og konklusjonen jeg slo meg til ro med. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville nok bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt?

Jeg er spent på fredagens konsultasjon i Skien. Ikke at jeg tror at noe kan gjøres. Lymfesystemet mitt er garantert helt ødelagt, men kanskje jeg kan få noen viktige svar. Svar på hva som er hva, og hva jeg må forholde meg til. Vil beina sakte, men sikkert kunne bli mindre ved å fortsette den gode jobben som jeg gjør? Er det mulig å tømme de lekre posene ved knærne? Jeg har mange spørsmål, og jeg håper på like mange svar etter fredagens besøk i Skien.

 

Neste sommer

Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser - og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel!

Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor lekker jeg følte meg! En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var - jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at  man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.

At målet om neste sommer var reellt nok, det er det ingen tvil om. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også,trodde jeg i alle fall.  Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte ikke meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang?

Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit - man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.

Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, og så er det jeg som selv bestemmer hvor fort den skal komme. I mens skal jeg nyte hver sommer akkurat som den er. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Det er så herlig å slippe å tenke på neste sommer hele tiden, alt jeg skulle ha gjort, og alt jeg skal gjøre. Jeg er sjef, og det er jeg som bestemmer hvordan både denne og neste sommer skal bli. Jeg gidder ikke lengre skyve ting foran meg. Sommeren blir som den blir, sommeren er her, og nå. Jeg feiler mye underveis, og sommeren kan absolutt være en utfordring. Styggen på ryggen kan godt sitte der han sitter han, men han får meg ikke tilbake i gamle spor. Noen feilspor blir det, litt dårlig samvittighet blir det, men han klarer ikke å ødelegge det jeg har oppnådd. Nå nyter jeg å gå i fjellet, jeg nyter å være ute i naturen, vekta går stadig nedover, og klær er blitt byttet ut med klær i mindre størrelser. Alt dette fordi jeg sluttet å tenke på neste sommer, jeg sluttet å skyve ting foran meg, og det var slutt på alle hersens unnskyldninger. Endringsreisen min koster både svette og tårer, men for en reise det har vært! Reisen fortsetter, og jeg vet at resultatene er verdt hver tåre, og hver svetteperle.Jeg har så mye nyttig verktøy med meg på reisen at neste sommer, og sommeren etter der, de kommer til å bli like fine som denne sommeren her.



 

En følelse verdt å kjenne på

Klesskapene mine lider for tiden, eller egentlig, så lider de vel alltid. Jeg får sannelig håpe at ingen av plaggene sliter med klaustrofobi, for da er det mange som hyperventilerer der inne. Det er så mye klær, og så lite plass til noe nytt. Alt henger så tett at en del plagg vet jeg sikkert ikke at jeg har. Jeg tror nesten det kunne ha vært en oppdagelsesferd om jeg hadde tatt ut ett, og ett plagg. Jeg hadde funnet klær som jeg ikke husket at jeg hadde, jeg hadde funnet klær som nå garantert er for store, og så hadde jeg nesten grått en tåre over plaggene jeg nesten aldri har fått brukt fordi noen klær bare må overskygge andre. Jeg tror ikke det er plass til en eneste kleshenger til, og jeg har ikke bare et skap, men en hel garderoberekke. I tillegg har jeg to klesstativer fra Ikea på Celinas gamle rom. Normalt vil jeg anta at dette skulle være mer enn nok med plass, men....jeg er bare så utrolig glad i klær at det er blitt trangt om saligheten etter hvert. Jeg har også tatt noe av min kjæres plass uten at jeg tror han har merket så mye til det. Han har i alle fall ikke sagt noe :-)

I går var jeg ved godt mot, og startet i det ene skapet for å gå nøye gjennom garderoben, men jeg ble plutselig veldig sliten gitt. Jeg så fort at her var det ingenting jeg verken kunne bytte ut, eller selge. Det var jo selvsagt plagg jeg kunne tatt ut, men jeg blir jo så glad i alle klærne mine, og det river litt i hjertet når jeg bare må innse at noe må bort. Plaggene som er for store skal jeg ALDRI inn i igjen, men likevel så henger de der. De er jo like fine som da jeg kjøpte de, og garantert aldri, eller veldig lite brukt. Jeg liker ikke å gå rundt i telt, så hvorfor skal de klærne som er for store fortsatt henge der ? Jeg er veldig enig med meg selv at jeg aldri skal gå i de størrelsene igjen, så tankene mine samarbeider ikke alltid like fornuftig. Alle som jobber for å gå ned i vekt sier jo at man aldri skal tilbake til den høye vekten. Ikke alle klarer å forbli nede, men noe inni meg sier at jeg har fått såpass mye på plass både mentalt, og fysisk at jeg vil klare det. Jeg har troen på meg selv. Jeg jobber så beinhardt for dette.  De klærne som henger i klesskapet ubrukte, eller nesten ubrukte, og som fortsatt passer, det er kanskje på tide å begynne og bruke dem, men da må jeg kanskje få en noe bedre oversikt over hva jeg har.

Det blir fort en liten skattejakt når man rydder blant alle plaggene som henger tett i tett. Plutselig dukker den ene skatten etter den andre opp, flotte skatter som jeg helt hadde glemt bort, og også noen som jeg ikke husket at jeg hadde kjøpt, og som blir de fineste skatter sånn plutselig. Det er selvsagt ille, det er et luksusproblem at man har så mye som man har, og i tillegg absolutt ikke eier oversikt, men på en annen side, så blir det jo nesten som å shoppe på nytt uten å bruke penger.  Mens jeg holdt på med " ryddingen ", så fant jeg på en av hyllene noen gamle klær. Jeg vet ikke hvor gamle de kan være, men jeg tror nok de må være rundt 15 år gamle. En lyseblå cardigan, ett par sorte tunikaer, og en overdel jeg brukte ved spesielle anledninger. Når jeg tok de ut, så oppdaget jeg fort at dette er klær jeg ikke passer i dag, men jeg måtte ta dem på meg mens jeg kjente på en veldig god følelse. Dette var klær jeg brukte når jeg var på det største, og jeg sliter med å huske hvordan jeg har vært, og hvordan jeg er nå. Jeg ser, og vet at jeg har mistet mange kilo, men likevel, så er det vanskelig for meg og virkelig se det. Hodet er ikke alltid på samme plassen som realiteten. Når noen kommenterer vektnedgangen, så blir jeg så fantastisk glad, men samtidig, så husker jeg ikke helt hvordan jeg var på det største.Det er da Trond tar frem bilder fra den tiden sånn at jeg kan se det med egne øyne, eller det at jeg faktisk fant disse gamle klærne, og tok de på meg for å virkelig og kunne se at der var en stor forskjell.

Det var en veldig spesiell følelse det å ta på seg disse klærne. For det første, så har klærne minner. Jeg husker godt den lyseblå cardiganen som datteren min kalte " mammajakken ", og som hun synes var så fin.  Alle klærne var veldig for store, alt hang og slang rundt meg. Den første tanken som slo meg var " er det mulig ? " Har jeg virkelig vært så mye større for disse årene tilbake enn jeg er nå ? Klærne løy jo ikke. Jeg husker godt at jeg fylte disse klærne, og jeg husker hvordan jeg virkelig slet i perioder med å få klær. Vi skal ikke så mange årene tilbake før 54/56 var den største størrelsen man kunne få tak i. Etter hvert kom det også aktører på banen som kunne tilby klær helt opp i str. 64. Jeg husker at jeg i en periode hadde noen plagg som viste str. 60/ 62, men ellers brukte jeg mye 58. I dag bruker jeg fra str. 48-52, så hodet mitt må jo bare fatte at en del kilo er borte fra kroppen.

Det var en følelse av herlig lykke i noen minutter, eller egentlig var jeg vel ett stort smil resten av dagen, men det er rart hvordan hodene våre er skrudd sammen. Istedenfor og tillate seg selv å kjenne på denne fantastiske følelsen, så kommer der en liten luring opp på skuldren for å prøve å legge litt mørk skygge over gleden." Du har langt igjen " sa denne irriterende, negative saken i hodet mitt . Hvorfor dukker denne styggen alltid opp når jeg kjenner på masse gode følelser? Hvorfor må jeg alltid ha med et men ? Hvorfor må der alltid være negative tanker opp i alt det positive? Hvorfor kan jeg ikke bare glede meg over den herlige følelsen over de gamle klærne som satt som telt på meg istedenfor å tenke på den lange veien jeg har igjen å gå? Hvorfor kan jeg ikke glede meg over alle kiloene som er borte fra kroppen min, alle cm jeg har gått inn istedenfor å tenke på alle kiloene som er igjen, og som må bort. Hvorfor må jeg tenke sånn - hvorfor kan jeg ikke bare kjenne på gleden ? Jeg skjønte i går at jeg har en jobb å gjøre når det kommer til de tankene der. Jeg er verdensmester i å finne noe negativt når det kommer til å rose meg selv istedenfor å tillate meg selv å tenke positivt, og være stolt. Jeg er jo veldig stolt, men så er dette alltid dette ordet... men....



Jeg elsker klær, og jeg liker å føle meg vel. Før handlet jeg nok veldig på impuls, og kjøpte nok mange plagg som jeg ikke burde ha kjøpt. Plaggene som virket så fine på når jeg prøvde de i butikken, eller plagg jeg ble fortalt at jeg var så fin i, og som faktisk ikke så ut når jeg fikk de på meg hjemme. Jeg tror mange kjenner seg igjen i akkurat dette. For noen år tilbake, så ble det nesten litt sånn " panikkshopping " - fant man noe som passet, så kjøpte man det, kanskje til og med ett i hver farge, men for min del ble slike plagg bare hengende, og jeg kastet masse penger rett ut av vinduet. Nå er jeg heldigvis mye flinkere til og kun kjøpe det jeg føler at jeg passer, og kler. Jeg shopper ikke lengre kun for å shoppe, og jeg er blitt mer bevisst på hva jeg kjøper. Heldigvis er det så utrolig mye dyktig betjening rundt forbi i ulike stormotebutikker, og jeg føler meg trygg når jeg handler på disse spesialbutikkene. Ofte vet de bak disken hva du sliter med fordi de er store selv. 

Jeg blir så utrolig glad når jeg ser at stormotebutikker bruker store, frodige og flotte damer bak disken. Det blir for meg ikke helt det samme å treffe på ei slank i bak disken som ikke har kjent på mine utfordringer, og som ikke kan dele av sine erfaringer. Jeg tenker at vi som er store absolutt kan kle oss fint fordi om vi bærer ekstra vekt - hvorfor skal vi ikke kunne det? Hvorfor skal vi gjemme oss i store joggebukser, og hettegensere, eller hvorfor må vi kle oss i klær som er altfor trange, og altfor små? Fordi om vi er store, så skal vi ikke gjemme oss bort! Istedenfor å bruke penger på en ny joggebukse, og en ny hettegenser, så bruk heller pengene på klær som får frem det flotte i deg! Klær som får frem kvinnen i deg. I dag er det mange muligheter i forhold til pris på klær, så det er muligheter for de fleste til og kunne kjøpe seg klær ut i fra hva hver enkelt har anledning til. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser flotte kvinner gjemme seg bort i klær de absolutt ikke skulle hatt på seg, og jeg blir lei meg når jeg vet at noen føler de ikke er fine nok, eller gode nok fordi om de bærer ekstra kilo. Jeg tror mange ville ha følt seg helt annerledes dersom de hadde fått kjenne på følelsen av å være velkledd, det å føle seg flott, og dermed slippe å føle på behovet for å gjemme seg bort. Du er flott, og du skal skinne!

Bildene i dag er bilder av det jeg har kjøpt på salg i sommer. Den limegrønne, tynne jakken er fra DNY, og er flott både i passform, og ikke minst farge. Nydelig å ha på seg. Toppen under er fra Q'neel, og disse har jeg et par av. Veldig fine å ha under for eksempel cardigans. Disse er uten arm. De er så klassiske, og passer til så mye samtidig som de faller så fint. Vær obs på at disse toppene fra Q'neel er store i størrelsen. Jeg har str. 44, og 46 i disse, men så skal de og være litt vide. Jakken i marine, og hvitt, den har jeg sett på ei stund. Litt sånn maritim stil, noe som egentlig ikke er meg i det hele tatt, men denne var så fin, og den var fin på. Jeg har en del overdeler som trenger ei jakke over. Jakken er fra Zhenzi. Begge kjøpte jeg på sommersalget hos Nais i Lyngdal. Når jeg ser på klesskapene, og klesstativene mine, så er jeg noe usikker på om det blir mer salg på meg i sommer....

Lekker høst!

I butikkene er sommersalget i gang for fullt, og man kan gjøre mange gode kupp i disse dager. Jeg har egentlig ikke handlet noe særlig på salget i år, og det er vel rett, og slett fordi jeg føler jeg har det jeg trenger, og litt til :-) Jeg var innom favorittbutikken min, Nais i Lyngdal på onsdag, og jeg gikk jo ikke helt tomhendt derfra. Det ble en nydelig limefarget overdel fra DNY samt ei utrolig flott, kort jakke fra Zhenzi til å ha over tunikaer, og overdeler uten arm.


Denne modellen fra Pont Neuf er jeg veldig glad i. Den heter Gitty, og har en flott fargekombinasjon denne høsten.

 

Mens butikkene tømmes for sommervarer, så begynner høstvarene å komme. Selv om vi bare er i slutten av juli, så er høsten på vei til butikkene. Zhenzi med sin Pre Fall kolleksjon er i en del butikker, og Pont Neuf er på plass i en del butikker med varer fra deres høstkolleksjon. Der er mye lekkert som kommer denne høsten! Jeg er så glad for at det også kommer farger! Selv om det er høst, så trenger vi ikke gjemme oss bort i det sorte, det grå, og det brune. Om ikke alle bruker de sterke fargene gjennom høst, og vinter, så gjør det mye med oss at vi kan bruke litt farger selv om vi demper oss ned noe i forhold til vår, og sommer.

Pont Neuf sin høstkolleksjon er lekker dere! Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Min søster prøvde Pont Neuf for første gang her om dagen, og man så med en gang hvor fin passformen var til henne. Man ser virkelig hvor mye passformen har å si. Det å finne plagg som kler kroppen man har, det skal jeg love deg betyr mye. Tidligere har jeg kanskje ikke brydd meg så mye om passform, men det gjør jeg nå.

Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Det tok tid for meg å kjenne på at jeg kunne gå med kroppsnære overdeler. Hodet sa store, vide overdeler, speilet, og fornuften sa noe helt annet. Dersom du sliter med å få til å gå med kroppsnært, så kan du jo begynne med å ta på deg en topp under, en topp som kanskje har bittelitt hold in effekt. På den måten, så er det nok lettere å venne seg til det. Ikke en topp med masse hold in, for det er jo bare ubehagelig å ha på seg, men der finnes topper som holder inn litt, og som man faktisk kan puste i, og føle seg vel i.

Pont Neuf høsten har flotte farger, og spennende design, som alltid. Jeg blir aldri skuffet over Pont Neuf. Der er alltid plagg som ikke jeg kler. Plagg som er for korte, bukser som jeg ikke passer, men det meste er klær for mitt øye, og min kropp. I høst kommer det mye i en nydelig høstgul farge. Jeg hadde faktisk ikke trodd at jeg ville kle den fordi gult vel har vært den fargen jeg alltid har rygget unna, men den høstgule fra Pont Neuf, den kledde jeg. Den høstgule er så nydelig! Ensfarget høstgul kommer det, men det kommer også høstgul i spennende design sammen med andre farger. Det kommer også en ulljakke i denne flotte fargen nå i høst.

Bildene får dere ta som de er. Jeg har slitt litt med å få ei hel natts søvn den siste tiden, og det merkes på øynene. Jeg får panikk når jeg ser poser under øynene, så om noen har gode tips til noe som virkelig demper poser, så tar jeg i mot tips med stor takk :-) Jeg er ikke redd for å bli eldre, men poser under øynene, der sliter jeg litt :-) En modellkarriere ligger vel heller ikke der fremme, men det er nå meg på godt, og vondt :-)

Modellen her heter Rosette.


Denne modellen heter Helga


Stilig design på denne modellen som heter Sille

I tillegg til den nydelige høstgule som vil varme opp når høsten banker på døren, så kommer det plagg som er plommefarget, en farge jeg elsker. Det kommer litt petrol i tillegg til grått, sort, og spennende design med blåfarger. Det sorte er for det meste sammen med andre farger, og det gjør så mye synes jeg. Jeg synes Pont Neuf er så flinke med farger til alle årstider, farger tilpasset den årstiden man er i. De forlater sommerens sterke, flotte farger, og over til mer varme farger når høsten kommer.


Pont Neuf sin høstkolleksjon består som vanlig av mange flotte tunikaer, og kjoler. Jeg bruker kjolene som tunika med mine 178 cm, men der er også tunikaer som har en kortere lengde. Pont Neuf høsten har også bukser, skjørt og cardigans. Jeg synes jo absolutt at Pont Neuf er en ener på kjoler, tunikaer og cardigans. Pont Neuf produserer sine klær fra str. XS til 3 XL. 3 XL . Noen plagg kommer også denne høsten opp i størrelse 4 XL, noe som tilsvarer str. 56.  Høstkolleksjonen er allerede på plass i en del butikker. Jeg vet at  Alexis Mote har en del i sine butikker + nettbutikken, Cinderella har en del på plass, og det samme har Wilhelmines, og Litt Extra. Du kan se høstkolleksjonen til Pont Neuf her : http://pontneuf.dk/eng/spring-2017/

 

Følg meg gjerne på Instagram : heidirosander

 









 

Spis mindre du jenta mi

Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon...Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer - spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.

Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor " normalen ", men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk...! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.

Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten? For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne...hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig...?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn - kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke? 

Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen? Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier " unnskyld jeg er syk" for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra? 


 

Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken....Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn  normalvektige....

Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er " å ta seg sammen " ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere :-)  Overvekt har ofte en årsak som  kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie

<3 Orange lykke <3

Orange lykke altså? Lykke kan jo ha alle himmelens farger, eller det blir vel ikke lykke når fargene blir mørke, men alle andre farger kan vel være lykkefarger? Det er lykke jeg skal skrive om i dag, og jeg skal skrive om orange lykke, for det er den fargen som ble lykke for meg for kort tid tilbake. Noen vil kanskje le litt, og ikke helt se at man kan bli så glad, og så lykkelig over en " liten " ting, men for meg er ikke dette en liten ting. Jeg har skrevet det mange ganger, men for meg som er en størrelse for stor, og som har kjent på det hele livet, så blir små ting for andre ofte store ting for meg. Det som er en selvfølge for mange, det er ikke nødvendigvis en selvfølge for meg. Dette merker man spesielt godt når man er stor både her, og der. Da kan utfordringene fort stå i kø til tider. Da kan " små " ting ofte bli en verden av lykke for meg.

Forrige mandag skrev jeg om gode joggesko. Jeg har funnet mitt favorittmerke - jeg digger mine Ascics sko! Fantastiske sko til mine tømmerstokker. Utrolig gode for mine lymfebein. Det og endelig finne joggesko som er SÅ gode, det betyr mer enn du aner. I min jakt etter gode joggesko, så har jeg ofte sett alle disse joggeskoene som finnes til damer i all verdens nydelige farger. Jeg har alltid måttet gå slukøret forbi alle disse fargerike joggeskoene fordi jeg må i herreavdelingen, og menn går nok verken med rosa, eller lilla joggesko. Jeg har vært så irritert, og frustrert over at produsenter ikke kan se at også mange kvinner har store føtter. Det er ikke så uvanlig at kvinner må ha sko som er større enn str. 42. Vi er ikke en liten rase helt for oss selv. Vi er ganske mange. Vi vil og ha fine, fargerike, og gode joggesko. Frustrasjonen har vært stor, og jeg har vært ganske sinna også, men det hjelper så lite...

For kort tid siden, så opplevde jeg lykke på høyt plan, en av disse var orange lykke. Du lurer kanskje på hva slags lykke en orange lykke er? Jeg har skrevet om det før, men jeg følte jeg måtte følge det opp etter innlegget forrige mandag om gode joggesko. Orange lykke, det er flotte, stilige, orange joggesko fra Nike! Tenk dere, jeg har fått meg orange joggesko, noe jeg har ønsket meg så lenge! Jeg har flere ganger på bloggen uttrykt frustrasjon over at jeg må gå i herreavdelingen når jeg skal kjøpe meg joggesko. Det er ikke gøy å gå i herreavdelingen når man er kvinne! Når jeg må gå i herreavdelingen, så ender jeg jo også opp med joggesko uten for mye farger. Dameavdelingen bugner av joggesko i flotte farger! Her er det rosa, lilla, orange, turkis - man finner alle regnbuens farger i joggesko. Til menn er det helt annerledes, og jeg ser den at menn ikke akkurat har lyst til å gå rundt med de samme fargene som oss kvinner på joggeskoene. Der er riktignok blitt litt mer spreke farger også til menn, men ofte ender jeg opp med joggesko som går i hvitt med litt farger, eller en lys blå farge. Jeg har faktisk et par som er i en sprek grønnfarge, men jeg vil ha rosa, jeg vil ha lilla, jeg vil ha orange og turkis! Jeg vil ha stilige farger til mine store føtter.

Jeg har virkelig lett etter spreke, fine farger. Jeg har etterspurt farger på joggesko til oss kvinner som må over størrelse 42. Jeg har sendt mailer til produsenter, men egentlig aldri fått noe ordentlig svar på om der finnes gode, stilige joggesko for store kvinneføtter. Ryktene har svirret, men jeg har aldri funnet ut om det har vært hold i ryktene. Det er mange kvinner som har store føtter, og som aldri kan finne sko i ordinære butikker. Jeg synes det er en skam jeg at ikke skobutikker er for alle. Alle butikker burde ha et utvalg i store størrelser så lenge det produseres. De aller fleste skobutikker slutter på størrelse 42 til kvinner, og så slutter de vel på 46 til menn vil jeg tro. Vi kvinner, og menn med store føtter, vi kan ikke bare ta en tur til byen for å kjøpe oss sko. Det er en større utfordring enn det. Her i Kristiansand hvor jeg bor, så er vi heldige og har en butikk som går opp i størrelse, men slike butikker burde det finnes mange av! Heldigvis så finnes det spesialbutikker, og den som vel er størst på sko i store størrelser, den finner man i Oslo.

Når min bedre halvdel, og jeg er på Østlandet, så er det en butikk jeg alltid må innom, og det er Store Sko i Oslo. Store Sko er en flott butikk for oss kvinner, og menn med store føtter. Store Sko starter sine sko der ordinære skobutikker slutter, så her kan alle kvinner som trenger skostørrelse over 42 finne seg flotte sko! Også menn med store føtter har her ett utrolig godt utvalg av sko. Her finner man alt fra joggesko til pensko. Her er det både støvletter, og skoletter. Forrige gang jeg var på Store Sko, og jeg åpnet døren til butikken,  så strålte de mot meg. Der stod de, et par flotte, orange joggesko fra Nike! Orange, skikkelig knallfarget joggesko som jeg så lenge hadde ønsket meg! Her var det ikke bare orange joggesko. Her stod de flotte fargene på rekke, og rad. Her var det rosa, her var det turkise, her var det en masse flotte farger! I tillegg var dette damemodeller, og innehaveren av Store Sko kunne fortelle at der er forskjeller på joggesko til kvinner, og joggesko til menn, så for meg ville det jo være optimalt og få på meg en damemodell.

Jeg kjente jeg var uhyre spent på om jeg ville finne min størrelse blant alle de flotte joggeskoene. Det var så jeg nesten ikke våget å spørre hvor høyt opp de gikk, men det var min lykkedag. Joggeskoene gikk opp i str. 44.5, så gjett om jeg var fort til å prøve de på. Joggeskoene satt som et skudd! Dette er lykke damer, joggeskolykke! For meg som er vant til å gå slukøret til herreavdelingen for å finne noen joggesko som ser minst mulig herre ut, så var det virkelig lykke å finne så stilige, og flotte damemodeller som passer mine store føtter. Dette er lykke, og jeg smilte fra øre til øre resten av dagen. Jeg smiler fortsatt jeg når jeg kikker på de flotte joggeskoene som ble med meg hjem til Kristiansand :-) Tommel opp for Nike som også tenker på oss damer med store føtter, og tommel opp for Store Sko som tar inn disse flotte joggeskoene. Nå gir det ekstra glede på trening når de orange joggeskoene er på. Høres sikkert rart ut, men jeg blir veldig glad av det. Fortsatt er det Asics som er den store favoritten, men disse Nike skoene er også utrolig gode! Jeg velger ofte de orange fra Nike når jeg skal på tabata, eller styrke, så velger jeg Asics skoene når jeg trenger bedre støtte, og mer demping som feks på intervalltreningene på tredemøllen, eller når jeg skal gå turer. Nå står rosa joggesko på ønskelisten min :-)

Lykken kan også være orange dere - orange joggeskolykke!

Lett som ei fjær

Stormberg er en av få produsenter av tur, og treningsklær som ser behovet for at denne type klær også er å få tak i for oss som bruker store størrelser. Det hyles i alle kroker om at overvektige må bli mer aktive, og da er det faktisk sånn at vi også trenger gode klær. I ordinære sportsbutikker, så stopper man ofte på str. 46, og en str. 46 er ofte heller ikke noe å skryte av, for størrelsene er ofte veldig små. Man skal ikke ruve så mye, og ha så mye ekstra på kroppen før man må opp litt i størrelse. Selv om man alltid kunne ha ønsket seg ett større utvalg, og endringer som er mer tilpasset store kropper, så får man som en størrelse for stor både tur, og treningsklær hos Stormberg opp til størrelse 5 XL.

I dag er ofte mye av spesielt turklærne som blir produsert så fine at det også blir hverdagsklær. Stormberg sine jakker er ett veldig godt eksempel på det. Alle mine Stormberg jakker er jakker som jeg bruker i hverdagen. Stormberg er også utrolig flinke på farger, og jeg blir i alle fall skikkelig glad når jeg tar på meg fargerike plagg. Jeg er veldig glad i farger på overdeler, og jakker. Bukser liker jeg nok best at er nøytrale, og ensfarget. På bilder fra slutten av 80 tallet, så ser jeg meg selv stolt i blomstrete bukser, ganske store blomster i aprikos, og som om ikke det var nok, så er blusen i det samme blomstrede mønsteret. Jeg husker at jeg følte meg så flott. Jeg vet ikke om jeg hadde følt akkurat på de samme følelsene i dag. Det er kanskje godt man endrer en del på smaken gjennom årene, men om moten skulle komme i full fart tilbake, så har jeg tatt godt vare både på buksen, og blusen. Man finner jo blomster på plagg i dag også, men ikke helt som på slutten av 80 tallet heldigvis.

Det kommer stadig inn nyheter både i nettbutikken, og butikkene til Stormberg. Der er kommet nyheter både i jakker, fleecejakker og turbukser, også i store størrelser. De store størrelsene går som sagt opp i str. 5 XL, og visst du ikke vet hvilken størrelse du bruker hos Stormberg, så anbefaler deg at du måler deg, og så sammenligner med måletabellen som ligger i nettbutikken. Jeg vil tro at i de fleste tilfeller, så er str. 5 XL en str. 54/56, men det kommer an på plagget.

Blant nyhetene til Stormberg nå i sommer, så finner man bla Stavberg dunjakke. Du synes kanskje det er ille å snakke om dunjakker i juli, men Stavberg er en av disse tynne lettvektsdunjakkene som også kan være fin å ha bla på en litt kjølig sommerkveld. Stavberg dunjakke er en godt isolerende helårs lettvektsdunjakke med god bevegelsesfrihet. Dunjakken er velegnet som mellomplagg under en skalljakke på ekstra kalde vinterdager og som ytterjakke resten av året.

Stavberg er en av nyhetene i store størrelser, og jakken er utrolig behagelig å ha på seg. Jeg elsker disse tynne dunjakkene, og det er jo som å ha på seg luft, lett som ei fjær.  Stavberg kombineres i to farger, oliven ( jeg vil kanskje heller si grå ) og lilla. To flotte farger sammen, og den lilla fargen er helt nydelig spør du meg. Selv om jeg gjerne kunne hatt jakken noe lengre, så er det likevel dette en jakke, og en lengde jeg er veldig komfortabel med. Dunjakken passer like godt på en tur til byen som på en tur i skog og mark. Den har lav egenvekt, og den kan lett pakkes med på tur. Stavberg er også innsvingt for å få en bedre passform.






 

Stavberg er også en veldig populær sommerjakke. Den veier ca 300 gram. Jakken er vindtett, og består av 90% andedun, 10% andefjær. Jeg synes kanskje også det er viktig å få med at dunen i Stormbergs produkter er fra fugler som er avlivet i forbindelse med matproduksjon. Du finner Stavberg her : https://www.stormberg.com/no/stavberg-dunjakke-dame.html#10300670059   

Jeg gleder meg til å bruke min nye, flotte Stavberg dunjakke. Ett godt tips er at dersom du har lyst på denne, så bør du nok være rask til å bestille.

Jeg digger denne her!

Her er den. T-skjorten som er helt perfekt! Jeg har egentlig ikke funnet en eneste "feil "  med den, så i mine øyne, så er den perfekt. Jeg kan ikke skjønne at ikke flere kan produsere t-skjorter med en slik lengde, og ikke minst med en slik, god armlengde? Den er også utrolig god å ha på seg. T-skjorten  har en veldig god passform, og det gode stoffet får den til å falle så fint.

Jeg digger denne t-skjorten! Jeg skulle gjerne hatt den i alle regnbuens farger, for der er en del dager i løpet av sommeren hvor man ønsker å ta på seg " ei ordinær " t-skjorte. Der er dager hvor man for eksempel  skal kle seg for å gå på tur. På turer ser det ikke bra ut når man går kledd i de fine, pynta sommeroverdelene. På turer skal man vanlige t-skjorter! Og selv vanlige t-skjorter skal føles gode! Kanskje er det noe mitt lille hode har misforstått , ellers så mangler endel produsenter både øyne , og ører. Jeg vet at mange stormotebutikker har tatt opp problematikken rundt lengder, og da spesielt armlengder når de har truffet produsenter av stormoteklær. Ennå kan man vel si at lite har skjedd. Det er den samme jakten år etter år.

Min store favoritt kommer altså fra No Secret. Den er i 92% viskose, og 8 % elastan. Stoffet er tungt, så det faller utrolig fint, og t-skjorten sitter dermed utrolig fint. Det kan godt være at t-skjorten kommer i mange farger, men jeg har kun sett den i blått, og grønt. Nydelige farger begge to, og jeg har nok aller mest kjærlighet til den grønne. Jeg har str. 50 i t-skjortene, og i str. 50, så er lengden 85 cm. Se også godt på bildene av t-skjorten, og se på den gode armlengden. Her snakker vi en armlengde som dekker nesten halve armen. En armlengde som dekker det meste av det vi ikke ønsker å vise til omverdenen. Armlengden som dekker både løshud, og grevinneheng. Tommelen opp for No Secret, og denne flotte t-skjorte modellen. Samtidig er det viktig å være obs på at det også finnes andre t-skjorte modeller fra No Secret, modeller som ikke har lik lengde, og passform. Så da er det viktig at man får akkurat den man ønsker. 





 

Jeg har kjøpt mine t-skjorter hos Alexis Mote. Jeg har bestilt de i nettbutikken. Det er enkelt å bestille, og det er en veldig grei pris på frakt. Fraktkostnadene dekker også en eventuell retur, og der følger med retur etikett i tilfelle noe må tilbake. T-skjortene finner du på disse linkene : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-gronn, og denne : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-bla

Den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker - den er vanskelig å finne. Jeg får så mange henvendelser fra dere som leser bloggen om nettopp dette. Hvor finner man fine, lette sommeroverdeler hvor også armene kan føle seg vel? Hvor finner man vanlige t-skjorter med gode armer? Hvor finner man overdelene med armlengde som skjuler det man ønsker å skjule? Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, men for alle oss andre, så er det så frustrerende at ikke produsentene skjønner at vi ønsker armer! Hvor vanskelig kan det være å legge på noen få cm på armene? No Secret har i alle fall skjønt det på akkurat denne modellen. Til dere som aldri finner den " perfekte ", ordinære t-skjorten - ta turen innom nettbutikken til Alexis, eller butikkene som ligger i Oslo, og Moss.                                                                                                                                                                   

 

 

Julaften og bursdag på en gang

Det føles som julaften, og bursdag på en gang, og jeg føler meg jo også som ett stort barn som får den fineste julegaven i verden. Spenningen, forventningen og gleden i en herlig blanding. Fingrene som nesten ikke kan få åpnet pakken fort nok. I går var en av disse dagene.
 

I går kom pakken på døren. Sjåføren har vært her noen ganger før, og han lurer vel fælt på hvem denne gale dama er som skriker av jubel, og danser gledesdansen når døren høflig er lukket. Tror han smiler i skjegget selv om han ikke har skjegg. Dette er virkelig julaften, og bursdag på en gang for meg  :-)  Pakken som kom i går, den kom fra Danmark, nærmere bestemt Ikast. Byen hvor mitt favoritt klesmerke hører hjemme. Hjembyen til Pont Neuf.
 

Den spennende pakken som ble levert på døren i går var altså fra Pont Neuf. Pakkens innhold var en god smakebit av høstens kolleksjon. Fra før hadde jeg kun sett høstens kolleksjon på bilder, og selv om jeg aldri blir skuffet , så blir det alltid annerledes å se plaggene, kjenne på de, ha de på seg. 

For en høstkolleksjonen Pont Neuf kommer med! Og for noen nydelige farger som preger Pont Neuf høsten! Her kommer det nydelig gult, en helt herlig høstgul farge. Det kommer lilla, det kommer grått, og ikke minst, så kommer det ulike, spennende fargekombinasjoner og design. Er det noe Pont Neuf er flinke på, så er det design. Flotte kjoler, tunikaer, cardigans, jakker, skjørt og bukser. Hovedfokuset til Pont Neuf er kjoler, tunika, og cardigans. I høst kommer det også en nydelig ulljakke i bla den nydelige høstgule fargen.







Dere kan glede dere til en utrolig spennende Pont Neuf høst! I tillegg til at Pont Neuf er flinke på farger, og design, så er det også passformen, det er komforten. Det føles helt fantastisk å ha plaggene på seg. Klærne er klassiske, og moderne. Det er enkelt, og det er tidløst. De kan lett endres fra hverdagsplagg til klær for en finere anledning.

Jeg skal på bloggen fremover selvsagt vise dere mye mer av Pont Neuf høsten. De nydelige fargene, det flotte designet. Pont Neuf er jo for kvinner i alle størrelser. Klærne starter på XS, og går opp til str. 3 XL, noe som skal tilsvare str. 54. Det flotte med høstens kolleksjon er at endel av plaggene nå også produseres opp til størrelse 4 XL, og en 4 XL tilsvarer str.56. Så nå kan enda flere formfulle, flotte kvinner kle seg i Pont Neuf.











Du kan se hele høstkolleksjonen her : http://pontneuf.dk/foraar-2017/

Høstens Pont Neuf kolleksjon er på vei ut i butikkene - gled dere en hel haug, og følg med på bloggen fremover !

 

 

 

Endelig gode joggesko!

Jeg har endelig funnet virkelig gode joggesko!! Endelig joggesko som sitter utrolig godt på føttene. Joggesko som er utrolig gode å gå på, og som er utrolig gode å trene på. Jeg har stresset så mye hver gang jeg skal ha joggesko med å finne noen som føles akkurat sånn på beina, og aldri har jeg egentlig funnet en slik sko. Det og nesten gå på skyer. Endelig fant jeg dem!

Jeg med mine tømmerstokker , og mine lymfeutfordringer, jeg sliter alltid når jeg skal ha sko. Å finne gode sko til mine bein, det er helt umulig! Eller det er ikke umulig, men det er en fulltidsjobb, og mange nedturer før jeg finner den gode skoen. Når beina har lymfeødem som mine, så må jeg ha større sko enn jeg hadde behøvd om beina mine var " normale". Jeg har nok i utgangspunktet også store føtter, men med lymfebein, så blir utfordringene enda større. Heldigvis er det noen butikker som satser på store størrelser, og her jeg bor, så er jeg heldig at der er en butikk med en egen avdeling med store damesko. Her kan jeg være heldig å finne gode, og fine sko. Ellers er det en spesialbutikk i Oslo hvor jeg er innom hver gang jeg er i der. Det koster, men sånn må det bare bli. Sko må man ha, og kan du tenke deg hvor kjedelig det er å gå velkledd, og så er skoene langt i fra en god match. Den følelsen har jeg kjent på noen ganger, og den er utrolig kjip :-(

Om man går noen år tilbake i tid, så slet jeg virkelig med å få sko, og da ble det til at jeg måtte ta det jeg fant som passet føttene mine. Da var det jo " ingen " som ville se at også kvinner kunne ha store føtter. Da kunne man jo bare vandre rundt i sko som lignet herresko. Hvor festlig er det når man var velkledd? Da var det sjeldent at sko og klær matchet. Heldigvis ser skoprodusentene nå at også kvinner kan ha store føtter, og at kvinner også kan ha brede føtter, og der er flere produsenter som er veldig gode på store størrelser. Det å finne en god hverdagssko, en god pensko, og en god støvlett, det er heldigvis ikke en umulighet lengre, men det er dessverre kun ett fåtall butikker som tar inn store størrelser. Det burde virkelig flere gjøre. Som regel stopper sko til oss damer på str.42, og der er flere produsenter som går opp i str. 45 , så hvorfor ikke flere velger å ta inn store størrelser, det ser jeg virkelig ikke. Dessuten skal man slippe å få rare blikk fra betjeningen på en del butikker fordi man spør etter sko høyere enn str. 42.

Man skulle jo tro at det å finne gode joggesko har vært en enkel jobb med tanke på hvor mye merker, og modeller som finnes der ute, men det har ikke vært så lett. Det å finne noen som sitter som støpt, som sitter virkelig godt, og hvor det føles godt når jeg går, og trener, det har vært vanskelig. Joggesko har vært en utfordring for meg. Det å finne en virkelig god joggesko som man egentlig ikke kjenner at man har på seg. En joggesko som ikke klemmer, og som ikke gnager ett eneste sted. En sånn joggesko er vanskelig å finne.

Det å gå på joggeskojakt er heller ikke det gøyeste jeg vet. Ikke bare har jeg lymfebein, og store bein, men det er ikke moro som kvinne å gå i herreavdelingen for å finne en joggesko som kanskje passer. Jeg vil aller helst gå i dameavdelingen og kjøpe rosa joggesko, eller lilla, eller en annen fin, kvinnelig farge. Istedenfor må jeg altså lete i herreavdelingen, og der må jeg velge sort, blått, eller grønt som regel. Ingen spreke farger, ingen kvinnelige farger - ofte bare triste, og kjedelige farger. Det er virkelig en nedtur :-( Farger betyr faktisk en del, også på en joggesko. Om jeg har store føtter, så vil jeg jo helst ikke se ut som en mann på føttene likevel! Hvorfor kan ikke flere produsentene også se oss kvinner med store føtter? Det er nemlig ikke få av oss som må over str. 42....

Min store favoritt når det kommer til joggesko, de kommer fra Asics. Disse nyinnkjøpte er hverdags joggeskoene mine, for jeg må jo ha ett par virkelig gode joggesko i hverdagen og :-) Jeg måtte i herreavdelingen denne gangen også, men de er ikke typisk herresko. De nye er hvite, og det er en flott farge som ikke får meg til å føle meg som en mann på føttene. God demping, lette, og helt perfekte på mine føtter. Ikke ofte sko, og spesielt ikke joggesko er perfekte på mine føtter, men disse er tilnærmet 100 %. De kostet rett rundt 1000 kr, og det er de absolutt verdt! Modellen fra Asics heter Gel Pulse 7. Finnes både i dame, og herremodell.

Nike har kvinnelige joggesko som går opp i størrelse, og jeg var jo overlykkelig når jeg for kort tid tilbake fant joggesko til damer MED FARGE. At jeg har fått meg orange Nike sko, det er jeg super stolt over. Farger gjør meg så glad, og det er jo også viktig når man trener. De fargerike Nike skoene er også veldig gode på føttene, og de bruker jeg ofte når jeg har saltimer med treningsgruppen for overvektige, men til all annen trening, turer i skog, og mark, og i hverdagen, så velger jeg Asics, og gjerne Gel Pulse 7. Virkelig gode joggesko! Følelsen av at man ikke har sko på seg, den får man her. Ett godt tips dersom du er ute etter en veldig god joggesko.

 

 

Svulmende muskler, eller en feit kropp?

Diskusjonen dukker stadig opp på sosiale medier.  Velger man en PT ut i fra ett flott utseende, eller er det kompetansen, og resultater som teller når man skal velge ? Jeg hadde personlig trener for noen år tilbake. Jeg trente ved et treningssenter her i Kristiansand, og hadde personlig trener en periode mens jeg trente der. Dette var virkelig verd pengene det kostet, og jeg skulle gjerne hatt en PT igjen, men skulle jeg hatt det igjen, så måtte det ha vært for en lengre periode, og jeg vet at jeg hadde hatt ett mye større utbytte av en personlig trener i dag enn for de årene tilbake. Nå kjente jeg min daværende PT litt fra før av, så jeg var trygg på han, og vi hadde en veldig god kjemi. For meg betydde dette veldig mye. Han var ikke typen som skrek så veggene ristet, men han motiverte meg til å yte på en helt fantastisk måte. Han visste hvordan han skulle få meg til å yte max, og litt til. Han pushet meg, og visste veldig godt hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg til å gi det lille ekstra. Han hadde kompetanse, og gjennomføringskraft. Han lærte meg mye om selvdisiplin, og fikk meg til å strekke meg etter noe. En flott PT på alle måter også utseendemessig, så da er det store spørsmålet :  hadde jeg hatt valget mellom en PT som hadde utseende i orden, og en overvektig PT, hvem hadde jeg valgt?

 

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

Om jeg ikke hadde noe kjennskap til noen av PT'ene på forhånd, så hadde jeg nok valgt den med størst erfaring, en som kunne vise til gode resultater med de vedkommende hadde jobbet med, og også den som hadde erfaring med kampen mot kiloene. Likevel ser jeg at valget fort kunne ha blitt vanskelig om man ikke visste noe som helst om kunnskapen, men kun måtte velge på bakgrunn av hva man så. De fleste hadde nok valgt han, eller henne med den flotteste kroppen, den med svulmende muskler, og hvor man virkelig så at de tok vare på kroppen sin. 9 av 10 hadde garantert valgt etter utseende. Hvorfor er det sånn at en med svulmende muskler hadde vært det store vinnerkortet? Hva med kompetansen, og erfaringen? Er det sånn at svulmende muskler er ensbetydende med stor kompetanse, og stor gjennomføringskraft? Er en veldreid kropp mer egnet til å trene deg, og hvorfor? De fleste hadde som sagt gått etter utseende, og til en viss grad, så kan jeg se hvorfor man velger som man gjør, om man bare ser en kropp. Mange mener at en kraftig PT ikke kan lære bort selvdisiplin fordi vedkommende høyst sannsynlig har slitt med dette selv i mange år.En kraftig PT ser heller ikke fit ut mener mange, og kanskje burde de selv hatt en PT selv istedenfor å være en. Det er mange fordommer mot en personlig trener som er overvektig, men burde man ikke velge en PT ut i fra resultater, og kunnskapen vedkommende sitter inne med? Utseende forteller ingenting om en PT har suksess, eller ikke.

Diskusjonen om overvektige PT'er , den er ofte het på sosiale medier. Skal man basere valget av PT kun på utseende, eller skal man basere valget på kompetanse, og evnen til å få deg til å yte. En PT skal også få deg til å føle deg vel, man skal ha en god kjemi, og så er det jo faktisk også sånn at selv med en del kilo for mye på kroppen, så kan man være i veldig god form.  Kanskje bør vi bytte fokus fra kroppsfiksering til kompetanse? Man kan da inspirere klienter selv med en del ekstra kilo på kroppen. De fleste overvektige som er personlig trenere har selv ofte vært gjennom en vanvittig reise med tanke på vekttap, og de vet hva det koster av blod, svette, og tårer for å komme dit man ønsker, og for å nå målet man setter seg. Erfaring er også en viktig del tenker jeg.

Mange mener at overvektige PT'er fremmer noe som er helseskadelig ved at de er store... men hvem kan si noe om helsen til folk bare ved å se en kropp? Hvordan kan vi som kunder skråsikkert vite hvem som er en trent, og hvem som er en utrent PT bare basert på utseende? Hvordan kan vi vite hvem som er en god, og hvem som er en dårlig PT kun basert på utseende? Jeg kan se at det nok er en god ting å ha noe fint å lene øynene på under PT timene, men til syvende, og sist, så er det vel ikke det som teller, men hva vedkommende kan klare få deg til å oppnå. At du når dine mål, og at du kommer dit du vil. Er ikke det absolutt viktigst? Dessuten er det mange med ekstra kilo som også kan være fine å lene øynene på, om man i det hele tatt har tid til å lene øynene på noe som helst der man svetter, og jobber, og sikkert mange ganger lurer på hva man i huleste holder på med.  Jeg leste en tankevekker på en blogg: Se på mange av norges, eurpoas og verdens beste trenere innen ulike sportsgrener, de er kanskje ikke blant de mest veltrente, men ingen tviler på deres kompetanse basert på utseende deres. Noe å tenke på?  Hvilken PT type hadde du valgt, og hvorfor?

På min reise, så er en personlig trener absolutt noe jeg kunne hatt brukt for. En personlig trener ville nok ha gitt meg resultater fortere enn hva jeg oppnår nå. Ikke at jeg har dårlig tid, men det er utrolig inspirerende å ha en personlig trener. Jeg vet at det hadde tatt meg dit jeg ønsker på en helt annen måte enn i dag, men så var det kostnadene da. Det koster mye å ha en personlig trener, og for min del, så måtte jeg hatt en personlig trener over en periode. Akkurat nå, så må jeg velge bort dette. Kanskje dukker det opp en mulighet for en personlig trener etterhvert. Det hadde virkelig gjort 2017 til det året jeg ønsker at det skal bli. En PT er vel investerte penger, og har man anledning økonomisk, så gjør det!

De deilige kaloriene

Lørdag morgen, og jeg har vært oppe mange timer allerede. Elsker å stå tidlig opp, og få masse ut av dagen.  Man kan nesten høre en knappenål falle, så stille er det ute. De eneste lydene man hører er fugler som synger så nydelig, og ens egen pust. Det er så godt å nyte stillheten, og la tankene vandre. Det fine er også at jeg tenker mest positive tanker når alt er rolig rundt meg. Det å ta seg tid til å tenke på alt som faktisk er fint, det er en god følelse. Jeg kjenner at alt det fine faktisk får meg til å smile.

SONY DSC

Fredagen er ukens beste dag synes jeg. Det er også starten på helgen. Også lørdag er en fin dag, og helt fra jeg var liten, så har lørdag vært en kosedag. Lørdager var alltid bytur med mamma, og pappa, og da var det som regel kafebesøk. Bytur betydde også besøk innom Jonassen på Torvet, og for dere som er på min alder, og ekte Kristiansandere, så husker dere kanskje at Jonassen på Torvet hadde byens desidert beste fiskekaker, og den beste fiskepuddingen. Aldri har noen kunnet kommet seg opp på høyde med smaken på verken fiskekaker, eller fiskepudding etter at butikken etter hvert la ned. Det er utrolig godt å tenke tilbake på alle de små tingene som man satte så utrolig stor pris på, og det aller beste var nok den gode følelsen av å ha noe å glede seg til, og det og gjøre noe sammen. Også når jeg selv stiftet familie, så har det vært viktig at helgene skilte seg litt ut fra hverdagen. At man gjør andre ting i helgene, man har spesielle helgemåltider, og man prioriterer å være sammen. Jeg tror det er viktig at man skiller litt på hverdag, og helg.

Helg for meg betyr også at jeg legger det jeg måtte ha igjen av dårlig samvittighet på hylla. I helgen skal det være lov til å kose seg, og da tenker jeg med fryd på posen med toffin, eller andre godsaker som ligger i kjøkkenskuffen, og bare venter på å bli åpnet... og spist :-) Helg betyr også popcorn - jeg elsker popcorn! Det er godt å ha slike ting å se frem til. Det høres kanskje noe spesielt ut det å glede seg til man kan få i seg litt, eller egentlig veldig mange kalorier, men for meg er det viktig at jeg kan kose meg med disse ekstra kaloriene i helgene.

Jeg må jo være helt ærlig på at jeg er glad i usunne ting, jeg er veldig glad i både søtt, og salt, og jeg vet også så innmari godt at det har vært perioder tilbake i tid hvor det har vært helg hele uken. Spesielt i perioder hvor dagene kan være noe mørkere enn man ønsker, da er det så innmari lett å finne veien til skuffer, og skap, og dragningen går mot det man helst ikke skal spise for mye av. Det er rart hvor mye mer trøst det er i en sjokolade, eller en chipspose enn det er i et eple, eller ei gulrot. Jeg kunne jo aldri trøstespist om valget hadde vært en stor bolle med grønnsaker, da hadde jeg heller latt være å spise...og det er jo ikke det at frukt, og grønt smaker vondt, for jeg liker begge deler, men må jeg spise fordi jeg synes synd på meg selv, eller fordi det har vært en tøff dag, så skal det sannelig være noe med masse kalorier. Herremin så skrudde vi er i hodet :-) 

Vi kjenner vel alle til dragningen mot kjøleskapet, eller den desperate letingen i skuffer, eller skap etter kalorier. Den dragningen har jeg også slitt mye med, men det trenger egentlig ikke være leting etter mest mulig kalorier når hodet plutselig forteller meg at jeg må ha noe i munnen. Når det skrullete hodet mitt forteller at jeg må ha noe i munnen, så kan det sånn sett være ei brødskive, eller et kjeks, men aller best er det jo med masse kalorier. Problemet her er jo at fornuften ikke alltid innser at det ikke er bra med all denne småspisingen uansett hva det er man putter inn. Jaja, hadde det vært frukt, eller grønt hele tiden man bare måtte ha noe, så hadde det vært en ting, men de tingene kommer nok sist på listen når dragningen mot kjøkkenet starter. Det står i alle fall sist på min liste. Kveldene er de verste. Når man setter seg ned i sofaen etter en lang dag, så får man ofte lyst på noe. Det er ikke alltid man kan definere hva man har lyst på... man bare MÅ ha noe. Det man MÅ ha er iallefall verken epler, eller broccoli. Det skal helst ha masse kalorier, smake hinsides godt, og gi den utrolig gode følelsen i noen få minutter. For den gode følelsen blir fort borte. Nytelsen varer ikke lenge, men for en følelse!

Jeg snakker mye med meg selv. Etter mange samtaler med meg selv, og etter mye rydding i det berømte topplokket, så har jeg blitt mye flinkere til veldig mye. Jeg er blitt mye flinkere til å skille hverdag, og helg når det kommer til det søte, og det salte. For meg har det vært nyttig å bestemme meg for at de ekstra kaloriene, de er forbeholdt helgene, med enkelte unntak selvsagt.  Da koser jeg meg med verdens beste samvittighet, og sliter ikke lengre med denne dårlige samvittigheten. Nå er det helt ålreit å spise disse gode, usunne tingene, og det er så deilig å kjenne meg avslappet. Ingen stygging sitter på ryggen og forteller meg hvor komplett idiot jeg er. Samtidig så vet jeg at selv om det er helg, så spiser man ikke i ett fra fredag kveld til søndag kveld. Det å ha jobbet mye med meg selv har også resultert i at mengdene er blitt mye mindre enn før, og det uten at jeg føler at det er kjipt. Det høres sikkert ut som et fint eventyr dette, men det er utrolig hva man kan oppnå visst man veldig bevisst jobber med det mentale. Jeg tømmer ikke skapene for godteri når helgen er over. Alle de deilige kaloriene får ligge til neste helg, og jeg er så innmari stolt over at det kan få ligge uten at jeg sprekker dag etter dag som jeg ofte gjorde før. En sjokoladebit en tirsdag, og noen peanøtter en onsdag, det er ikke det jeg kaller en sprekk. I mitt hode begge deler helt ok.

Mentalt har jeg ennå ett godt stykke igjen, og jeg vil aldri komme i mål. Utfordringene vil stadig dukke opp, men jeg er så stolt over det jeg har klart til nå. Man må ta et steg av gangen. Vi skal som regel gjøre alt på en gang, noe som fungerer veldig dårlig dessverre. Det er selvsagt ukedager hvor jeg bare må ha noe søtt, eller salt, og dersom jeg får lyst på en bit sjokolade, eller ei lita bolle med chips, så tar jeg det, og så godtar jeg valget jeg tok, og sier til meg selv at det er helt ålreit. Dermed overtar ikke den dårlige samvittigheten, og jeg vet at et dårlig valg en dag, ikke blir ett dårlig valg neste dag også. Jeg har også lært mye om hvorfor jeg tar valgene jeg gjør, og jeg er nå mindre på leting etter noe å putte i munnen. Tror både skuffer, og skap er noe lei seg for at besøkene er blitt sjeldnere enn før, men for meg er det en seier hver gang jeg hører de rope, og jeg ikke gidder å svare. 

Jeg tror det er viktig i en livsstilsendring at man ikke nekter seg selv alt som er veldig godt. Alt handler om mengder, og om det å begrense seg. Nekter man seg selv alt, så blir veien mye vanskeligere. Da vil man oftere kjenne på den desperate lysten etter alt som er " ulovlig ." . Det å kose seg med god mat, og gode ting, det er en del av ett godt liv, og livet man har skal man leve godt. Å unne seg litt av det gode handler ikke om å ødelegge alt. Det er hverdagen som teller mest, og her kan man heller gjøre en god innsats, og prøve å være flink. For det er viktig at ikke hele uken blir en eviglang helg. Jeg skal kose meg med god mat, og mine favoritter i kveld, og det med verdens beste samvittighet. Hurra det er helg!! Nyt helgen!!

Jeg hadde blitt innmari glad om du hadde lyst til å følge meg på Instagram : heidirosander



 

Det lille hjertet som sluttet å slå

Jeg følte meg helt tom. Hele kroppen var fylt av savn, øynene var fulle av tårer. Jeg klarte ikke å stoppe og gråte. Jeg hadde det så innmari vondt. Det var en del av livet. Vi visste at dagen ville komme, men man blir da aldri forberedt på å miste? Ett nydelig hjerte hadde sluttet å slå. I dag er det 1 år siden vi mistet vår store kjærlighet, Dean. På vei hjem fra ferie i fjellet, så ville ikke hjertet hans mer. Dean døde stille, og fredfullt. Igjen stod vi med det vonde savnet, for det var det mest vondt. Med tiden har det vonde gått over til og dreie seg om alle de gode minnene vi hadde fra fine år sammen, men for 1 år siden var alt bare så innmari vondt. Vondt at  Dean ikke var der. Ingen som var ellevill av begeistring når jeg våknet om morgenen, og tiden var inne for morgentur, ingen som kom løpende mot deg, og ville kose, ingen Dean som lå på de faste plassene som han hadde rundt forbi i huset, ingen Dean som rullet rundt på ballen med go'biter, ingen å gå de mange, daglige turene med. Jeg husker jeg følte at jeg nesten aldri skulle hatt en hund, nettopp fordi det var så innmari vondt når tiden vår sammen var over, men jeg vet at ingen av oss ville hatt valgt annerledes. Årene med Dean ville jeg aldri ha byttet bort med noen. For en nydelig pelsball, for en herlig personlighet, for ett nydelig vesen. Jeg elsket han så høyt, og i all sorgen, og tårene, så visste jeg heldigvis hvor høyt han elsket oss også. Jeg visste at Dean hadde ett fantastisk liv sammen med oss...jeg skulle bare så gjerne fått flere år sammen med han.

17.mai 2009 ble Dean født på Kvelde i Larvik, og i september samme året hentet vi han med oss hjem. Jeg har aldri vært opptatt av dyr, og aldri hatt noe ønske om å ha dyr, ikke min bedre halvdel heller, men så var det datteren vår, Celina da. Det er sikkert mange av dere som vet hvordan det blir når barna ønsker seg dyr. Vi strekker oss langt, og vil så gjerne at de skal få det som de ønsker. Vi hadde mange runder før vi bestemte oss for at vi skulle la Celina få seg hund. Hun hadde trålt nettet i evigheter for å finne den " perfekte " hunden. Hjertet smeltet totalt på nydelige Dean, en helt fantastisk Pomeranian valp. Jeg husker da vi skulle hente han. Dean var den som gjemte seg da vi kom. Alle andre var elleville, og ville gjerne bli med oss tilbake til Kristiansand, men det var denne lille, nydelige pelsballen som gjemte seg langt under sofaen som Celina ville ha, og Dean ble med oss hjem. Jeg husker allerede i bilen tilbake til Kristiansand at jeg angret - hva i all verden hadde vi gjort! De første dagene, og ukene, så var jeg nærmest et nervevrak. Han var ikke helt renslig da vi fikk han, så det ble en del uhell inne, og Dean elsket å ha de fleste uhellene på det hvite teppet vi den gang hadde under sofaen i stuen. Var ikke så lenge det var hvitt akkurat. Jeg husker hvor ellevill han var som valp. Løp rundt som en virvelvind, høyt, og lavt det meste av tiden, for så plutselig å falle om, og sove som en stein. Det var tøffe dager den første tiden, og jeg klarte ikke helt å tilpasse meg det nye livet som hundeeier. Sakte, men sikkert ble alt så mye bedre. Jeg ble mer, og mer glad i denne elleville dotten med masse pels, og etter hvert så elsket jeg å være hundeeier.

Vi var sikkert ikke de " perfekte " hundeeiere i enkeltes øyne. Vi skulle sikkert vært med på flere kurs i både det ene, og det andre. Mange mente nok at Dean kunne ha vært mer dressert, og enkelte mente nok at vi behandlet han som et barn. Flere ganger hørte vi  " han er jo bare en hund ". Dean var ikke bare en hund, han var et familiemedlem, og for oss, så var det viktig å ta Dean med i det daglige livet vårt. Dean var med oss på mye, og for oss var det viktig å ha han med på så mye som mulig. Dean elsket å være ute. Han elsket å gå turer i skog, og mark, og han elsket å være med fisketurer. Dean likte å kjøre bil, spesielt når vi etter hvert lot han få lov til å sitte i sete i baksetet, og ikke i et bur i bagasjerommet. Kunne han stå ved vinduet bak, og se på alt som skjedde utenfor, da koste han seg. Dean var en hund med masse personlighet. En sær hund i følge mange. Dean likte for eksempel ikke barn. Etter en episode i vår egen hage hvor gutter i nabolaget var stygge med han, så var barn alltid skumle, og han knurret alltid på dem. Få barn fikk lov til å nærme seg han, og han var veldig kresen i utvelgelsen av hvem som skulle få lov å kose med han av voksne også.

Vi hadde fantastiske år sammen med Dean. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bli så glad i en hund. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne føle en så enorm kjærlighet for en hund. En hund er så mye mer enn bare en hund. Dean var en del av familien vår. Dean var en god venn, og han merket alltid på oss om vi var lei oss, eller triste. Da kom han løpende mot oss, og skulle kose. Dean var en fantastisk turkamerat, og det er hans fortjeneste at jeg for de årene tilbake kom meg mer ut. Med Dean, så måtte vi ut på turer, og det har aldri vært et ork. Uansett om det striregnet, eller snødde store filler, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri helst har ønsket å sitte i sofaen enn å gå tur med Dean. Dean hadde stilt inn kroppen på tur hver 3.time. Når det nærmet seg tur, så ga han beskjed om det :-)  Dean brydde seg lite om det regnet, snødde, eller blåste - det var like stas med tur uansett.

Året før Dean døde, så hadde han en del utfordringer. Han hadde en hudkløe som det tok lang tid å få under kontroll, og han begynte å pese mye mer enn normalt. Dean hadde også trangt pusterør, noe veldig mange små hunder sliter med. Det siste året peste han mye mer enn normalt, og det bekymret oss. Veterinæren mente det var en kombinasjon av trangt pusterør, og litt overvekt. På varme dager slet han veldig, og vi følte at det var noe mer som lå bak all pesingen. Etter røntgen, og ultra, så fikk vi beskjed om at hjertet til Dean hadde vokst, og at det var lekkasje på den ene klaffen. Vi fikk likevel ikke forståelsen av at det var så alvorlig som det faktisk var, og at han var så syk som han faktisk var. Vi fikk forespeilet at med den riktige medisineringen, så kunne Dean fortsatt hatt mange gode år foran seg. Det gikk bare en uke fra vi fikk beskjeden, og startet medisineringen til hjertet sluttet å slå. En uke.....Man stiller seg mange spørsmål, og man lurer jo på om noe ble oversett, eller om det var ting ultralyden ikke viste. Vi visste at han ikke ville bli en gammel hund med alle de utfordringene han hadde, men vi hadde sett for oss at vi i alle fall skulle få ett par gode år til sammen. Sånn ble det ikke....ingen kan klandres. Det store, lille hjertet til Dean ville ikke mer. Hjertet var utslitt. Kanskje var det greit at vi ikke visste hvor syk han var. Hadde vi visst, så hadde vi aldri tatt han med til fjells, men veterinæren mente fjellet ville gjøre han godt. Jeg er egentlig glad for at vi ikke visste, og jeg er egentlig glad for at vi ikke på et tidspunkt måtte gå den tunge veien å følge Dean til veterinæren for å følge han på sin siste reise.

Det var så stille, og tomt i huset etter Dean døde. Ingen Dean som fortalte at han ville på tur, ingen Dean som danset gledesdansen for å se deg, ingen Dean som slikket ansiktet ditt vått fordi han er så glad i deg, ingen Dean som fortalte nabolaget at her var det han som er sjefen, ingen Dean som lå med beina opp i lufta i sin koseposisjon, eller som trillet rundt på favorittballen sin i håp om å finne go'biter. Ingen morgentur hvor hele verden kun dreide seg om Dean, og meg, eller alle de andre turene hvor Dean som regel selv fikk bestemme ruten. Ingen flere byturer som han elsket, ingen flere fjellturer - jeg savner han så! Hadde jeg kunne fått et ønske oppfylt, så hadde jeg ønsket å få han tilbake. Jeg vet at han har det bedre nå. Han var ikke den gode, gamle Dean på slutten. Alt han en gang orket, det orket han ikke lengre. Turene gikk treigere, men han elsket likevel hvert skritt. Jeg vet at han er på et bedre sted, men det er likevel så hjerteskjærende vondt. Livet gikk videre selv om jeg føler jeg har grått i evigheter. Tiden har leget mange av sårene, og at jeg klarte etter hvert å kjenne på alle gledene du ga oss. Jeg vet at Dean ikke ville ha ønsket at vi sørget, men at vi kjente på alt det gode vi hadde sammen, husket alle de fantastiske minnene vi deler. Det veldig vonde har gått over, men vi trengte mye tid til å sørge, jeg trengte tid til å gråte, og jeg trengte å ha det vondt. Livet føltes så urettferdig etter tapet. Ingen vil noen gang kunne erstatte deg, og vi sa at ingen noen gang skulle erstatte deg. Det skulle ikke bli noen ny hund i vår familie, men nå er vi kanskje klare for en ny hund etter hvert. Ingen vil kunne erstatte deg, men vi savner en firbeint pelsball rundt oss. Etter hvert kanskje det kommer en ny hund, og jeg vet du hadde vært veldig glad for det.

VI fikk 7 fantastiske år. Takk for alle gleder, og alle minner. Takk for alt du ga oss. Takk for at det var akkurat du som kom til vår lille familie, og ble en viktig del av oss. Nå har vi gått veien videre uten deg. Ett nydelig hjertet har sluttet å slå for 1 år siden. Vi mistet vår store kjærlighet, og hjertene våre ble knust. Hundehimmelen fikk den vakreste stjernen <3 I dag skal jeg tenne et lys for deg, Dean. Tiden har leget mange sår, mens savnet er stort ennå.

Fra bytuppe til fjellgeit

Hvem hadde vel trodd at jeg i dag mer enn gjerne bytter ut asfalt med fjell, og natur? Hvem hadde trodd at jeg skulle velge fjellferie istedenfor byferie? Er det mulig at jeg er blitt så glad i naturen? Jeg tror veldig mange fortsatt tviler , og jeg forstår dem veldig godt.  Jeg som tidligere elsket å kjenne asfalten under føttene, og som alltid måtte innom det som var av kjøpesentre under det meste av turer vi var på. Jeg som trasket Sørlandssenteret opp, og ned både titt, og ofte, og som stadig hadde meg en bytur med shopping for øyet. Hva har egentlig skjedd her når jeg nå velger stikk motsatt? Når solen, og varmen har inntatt Sørlandet, så sitter jeg her og lengter til sommerens fjellturer, eller fine turer i skog, og mark.

SONY DSC

Det er nok mye som har skjedd den siste tiden som har resultert i at jeg nå setter andre ting mye høyere enn shopping, og byliv. Kanskje er det fordi jeg er blitt eldre. Kanskje setter man da pris på litt andre ting, men jeg tror nok hovedårsaken ligger i endringene som har skjedd, og som jeg fortsatt jobber med. Tidligere så satte vekten en stopper for mye, eller det var vel hodet mitt som begrenset meg mest. Hodet mitt som hele tiden fortalte meg alt jeg ikke kunne, og ikke burde fordi jeg var så stor. Jeg tror kanskje ikke jeg valgte bort så mange ting fordi jeg ikke kunne gjennomføre det, men fordi jeg trodde at vekten ville stoppe meg. Gud, så irriterende å tenke tilbake på hvor mye jeg har latt meg begrense fordi ett skrullete hode får meg til å tro at det er sånn det er. Klart vekten automatisk begrenser en del, men det er nok mye man fint klarer bare man våger å prøve.

Jeg har nok aldri vært av den tøffe typen som har kastet meg ut i det meste, og det er sikkert en av grunnene til at jeg har latt vekten begrense meg såpass som den gjennom årene. Jeg nok alltid brydd meg om hva andre tenker, og mener om meg, og alltid drømt om å være den som ikke bryr seg om andre. Jeg har nok alltid ønsket å være den som går i badedrakt om sommeren fordi jeg også vil bade som alle andre, eller være den som går i knekorte bukser og viser kompresjonen på beina fordi jeg også synes det blir for varmt med langbukser på de varmeste dagene, og jeg skulle gjerne vært den som går i topper uten armer, og ikke bryr meg om jeg viser både grevinneheng, og løshud...men så tøff er ikke jeg. Jeg har kommet veldig langt, men så langt er jeg ikke kommet. Det er nok kanskje ikke bare fordi jeg er redd for blikk, og kommentarer, men jeg tror også en del av dette går på selvfølelsen. Jeg føler meg ikke vel på badestranden blant hauger av folk ikledd badedrakt, og jeg føler meg ikke vel om jeg viser bein med kompresjon, og armer med grevinneheng, og løshud. Jeg beundrer alle som gjør akkurat som de vil, men for min del, så går det ikke bare på det å gi søren, men det går minst like mye på at jeg skal føle meg vel, og komfortabel.

Kanskje blir jeg tøffere på en del ting med årene. Det er lov å håpe, for jeg tror jeg gjerne vil komme dit at jeg ikke bryr meg om alle andre. Jeg tror faktisk ting er i ferd med å skje, og at inni meg, så er det en modningsprosess. Hadde det ikke vært for tømmerstokkene mine av noen bein, så tror jeg nok jeg hadde vært der nå. Det har tatt lang tid det å akseptere at man har en kronisk sykdom i beina som ikke vil forsvinne, og jeg innser at det vil ta veldig lang tid det og skulle kaste langbuksene på båten om sommeren.  En del ting har heldigvis endret seg, og det er fantastisk å føle på at jeg nå liker både fjell, og natur. Jeg har nok alltid likt fjell, og natur, men det å komme meg ut, og gjøre det jeg har ønsket, det har jeg nok sett på som mer ork enn glede. Jeg orket nok ikke tanken på å gå lengre turer i fjellet. Det kostet for mye krefter, jeg ble fort sliten, og det var garantert mye stigninger som igjen gjorde at kroppen fort ville stritte i mot - jeg hadde et hav av unnskyldninger, og jeg er sikker på at veldig mange kjenner seg igjen.



Vi er verdensmestre på unnskyldninger, og av og til, så lurer jeg på hvor man egentlig får alle unnskyldningene fra? De kommer jo på løpende bånd, og man trenger liksom ikke tenke seg om for å finne en haug av fantastisk gode unnskyldninger. Tidligere var jeg sikkert også et gnagsår å ha med på tur, for når jeg ble skikkelig sliten, så ble jeg også skikkelig sur, og sint. Da var det nok lurt å ligge ett godt stykke foran meg sånn at jeg kunne gå der bak alene og småkjefte på alt, og alle . Når jeg tenker etter, så var jeg nok litt grinete når jeg gikk til Gaustatoppen for noen dager siden :-)

Det føles godt å komme ut på tur. Jeg føler jeg har sett mer enn nok asfalt, og da er det utrolig fint å oppleve det man alltid har hatt lyst til å oppleve. Det å komme seg ut i naturen er så godt for både kropp, og sjel. Den roen man finner der er helt ubeskrivelig. Man klarer å senke skuldrene, og bare nyte stillheten, og alt det vakre rundt seg. Jeg tror min aller beste også setter stor pris på endringene mine. Han er en ivrig fisker, og elsker å være ute. Det å få meg mer aktivt med vet jeg han er innmari glad for. Det er fint og kunne dele slike opplevelser. Det er ikke det samme at den ene forteller, og den andre lytter. Trond merker også hvor mye bedre kroppen min fungerer. Bakker, og stigninger er ikke lengre et ork, eller i alle fall ikke på det nivået som før.  Nå kjenner meg på mestringsfølelsen når jeg gyver løs på en bratt bakke, og jeg kjenner meg så stolt når jeg går opp bakker uten et stopp der jeg før har stoppet flere ganger før å orke å komme meg opp. Det gir så motivasjon til å fortsette med det jeg holder på med! Det og orke, og klare - for en seier! Det å gå ut på tur og føle seg glad, det å gå ut på tur fordi man virkelig har lyst, og ikke kun for å glede andre, det er så godt! Jeg jubler innvendig! Når man i tillegg får kommentarer fra folk rundt meg på at de merker gleden, og at de merker fremgangen - det betyr uendelig mye.

Jeg er fortsatt glad i å shoppe, men ikke på langt nær som før. Før følte jeg at jeg bodde enten i byen, eller på Sørlandssenteret. Nå vil jeg heller bytte dette ut med en fin tur. Ingenting er som å lage frokost ute i det fri. Spise egg og bacon lagd på stormkjøkkenet , eller grille pølser på bål, eller på engangsgrillen...all mat smaker så mye bedre når man spiser den ute, og det farlige med å spise ute er vel at man ofte spiser en del mer enn man kanskje burde :-) Det å dra på tur med lavvoen, eller det å sitte ved et stille vann, og bare høre fugler, og sin egen pust. Det å se min aller beste stå å kaste ut fiskestangen, og vite at det er det beste i verden for han - dette er en verden jeg sikkert skulle opplevd for lenge siden, men som jeg nå er så uendelig glad for at jeg har oppdaget, og kan ta del i fordi jeg orker, og vil.



 

Årene med deg

I dag har jeg bryllupsdag. Ikke noe jubileum selv om hvert år man får sammen er ett lite jubileum i seg selv synes nå jeg. I dag, 3.juli har jeg vært gift med Trond i 24 år. Neste år kan vi feire sølvbryllup, og det er ganske så sprøtt å tenke på. Det er jo bare eldre folk som feirer sølvbryllup, i alle fall var det vel sånn man tenkte når man var yngre. Ikke at vi er gamle, det er ingen av oss som har forlatt 40 årene ennå :-) I dag vil jeg skrive litt om ekteskapet, om å være sammen, om å utfylle hverandre. Livet er en berg, og dalbane, og det gjelder også for ekteskapet.

24 år...det føles nesten som i går. I alle fall husker jeg dagen som om det var i går. For en flott dag! Alt var perfekt, også været var på vår side, og gleden, og lykken skinte om kapp med solen. 55 gjester var samlet for å feire oss. En del venner var også med, og når man ser tilbake på den biten i dag, så hadde jeg nok valgt annerledes i dag. Der, og da, så var det disse vennene som var de nærmeste, og  forloveren jeg hadde var da var min beste venninne. Når man tenker på årene som har gått fra den dagen, så er ting veldig annerledes i dag, men det er vel nettopp sånn livet er. Noen er der for alltid, mens andre bare er der i en periode, for så å gå videre. Uansett hvor lenge de er der, så har de alle betydd noe for deg, og de har i en periode vært en viktig del av livet ditt. Underveis i livet, så endrer ting seg. Noen sklir man fra, mens andre blir. Noen er man glad ikke er i livet ditt lengre, andre savner man kanskje, og så er man umåtelig glad for de gode, trofaste som alltid er ved din side uansett. Selv de som har skuffet deg har en gang betydd noe for deg. Man lærer så lenge man lever sier et ordtak, og det er mye sannhet i det! Noen venner kommer, og passerer, andre blir. Nye venner kommer til igjennom årene, og det har for meg vært betydningsfulle vennskap som fortsatt består.

I dag er det 24 år siden jeg gikk ned kirkegulvet i Grim Kirke med min flotte pappa ved min side. I dag savner jeg nok pappa ekstra mye. Han var så stolt, og han var så flott der han stod så stram, og fin i dress. Jeg husker pappa var veldig nervøs, og jeg husker jeg nesten fløy ned kirkegulvet, såpass fort gikk det at pappa måtte bremse meg litt. Oppe ved alteret stod Trond, Holmestrandgutten jeg hadde møtt i april året før. Alt gikk veldig fort, men det har blitt 24 år.Mange sklir fra hverandre etter som årene går, og mange velger å gå hvert til sitt når barna vokser til, og forlater redet. Jeg tør og påstå at for båndet vårt er enormt sterkt. Vi har hatt vår turbulente tid som alle andre, men for vår del, så var nok starten kanskje den mest utfordrende tiden. Alle er vi i en utfordrende periode, ingen kan med hånden på hjertet si at alt har vært en dans på roser. Sier man det, så er det langt unna sannheten. 

Vi har stått sammen i tykt, og tynt. Da jeg var alvorlig syk var han hele tiden ved min side. Støttet, oppmuntret meg, og hjalp meg. Han var den jeg kunne klage til, og skrike til, og det var han jeg kunne slenge meg rundt halsen på den dagen jeg fikk beskjed om at jeg var 100% frisk. Trond har hatt sin tøffe tid etter en ulykke på jobb, og da var jeg der for han slik han var for meg. Det er jo aldri noe alternativ og ikke være der? Slike ting er jo en selvfølge. I perioder har vi begge vært hjemme på dagtid, og jeg vet at flere av venninnene mine hadde gått på veggene av å måtte tilbringe så mye tid sammen med mannen sin, men jeg kan med hånden på hjertet si at det aldri har vært tilfelle for meg. Vi er utrolig flinke til å finne på ting, aller helst med engangsgrill, og fiskestang. Vi har dratt på mye turer i inn, og utland, vi har vært nært, og fjernt,  og vi er utrolig flinke til å gjøre dagene våre gode. Det er ofte de små tingene man setter mest pris på, og ofte er det små ting vi finner på, små ting som gir store, og gode minner.

Et ekteskap er å gi, og ta. Et ekteskap er i gode, og onde dager. Et ekteskap er å ri i stormen sammen, og oppleve gleden sammen, le sammen, skape gode dager, og gode minner sammen. Et ekteskap skal også være frihet til å gjøre ting hver for seg, til å pleie vennskapet med venninner, og kamerater, det er å kunne lufte hodet i blant, og gjøre ting som kanskje kun du setter pris på. Ekteskapet er også å ha tid til seg selv, til å ta vare på seg selv. Et ekteskap er der ingen fasit på. Veien blir til mens man går, men det aller viktigste å ha med seg på veien er respekt for hverandre. Er man to blir gledene fordoblet, og sorgene halvert. I ekteskapet er ikke målet å tenke likt, men å tenke sammen. For å bli lykkelig i et ekteskap, så gjelder det ikke bare å finne den rette, men å være den rette.

 

Et ekteskap handler selvfølgelig om kjærlighet, men det handler også om andre ting. Det handler om samarbeid. Det handler om å gjøre hverandre gode. Det handler om å gi, og ta. Ekteskapet handler om oppturer, og nedturer. Det handler om å være der for hverandre når dagene er tunge, og vanskelige, og det handler om å glede seg sammen på de gode. Man skulle jo ønske at alle dagene bare var sånne Facebook dager hvor vi alle sitter på denne rosa skyen, og lever det rosa livet uten bekymringer. Livet er ikke som på Facebook hvor vi ofte maler et bilde av en hverdag som der nok ikke finnes så altfor mange av. En rosa hverdag vi sikkert gjerne skulle hatt hver dag, men som mer er et luftslott enn virkeligheten. Hverdagen er dager hvor alt går skeis, og hvor du har lyst at partneren skal dra dit pepperen gror. Hverdagen er også dagene for de gode tingene, og det er gjerne de små tingene som gir de største gledene.

 

Et ekteskap handler også om kommunikasjon. Er man god på å kommunisere, og snakke sammen, så vil dagene sammen bli så mye bedre. Lytte til hverandre, snakke sammen også om de tingene som kanskje ikke er så lett. De vanskelige tingene vil føles lutt mindre vanskelig om man har noen å dele det med. Dårlig kommunikasjon er en stor årsak til at mange velger å gå hver sin vei. Være ærlige mot hverandre, være åpne med hverandre, og ikke la stillhet, eller store diskusjoner være måten man løser vanskelige ting på. Lett å si, men ikke alltid så lett å gjennomføre kanskje. Men en god kommunikasjon er utrolig viktig for gode år sammen.

 

Lykken er ikke nødvendigvis å klarte til toppen av en stige, men å stoppe på en trinn hvor man trives med å være.

Jeg har stor sans for Ole Brumm. Han har mange gode tanker om livet, og også kjærligheten. Ole Brumm sier til sin gode venn Nasse Nøff en dag de sitter under treet : Hvis du lever til du blir 100, så vil jeg leve til jeg blir hundre ? minus en dag sånn at jeg aldri behøver å leve uten deg. I kjærligheten til en spesiell person, så er det vel nettopp sånn vi føler det.

 

Et ekteskap har ingen fasit. Det som er riktig for et par, er ikke nødvendigvis riktig for et annet. Veien blir til mens man går, men det aller viktigste å ha med seg på veien er respekt for hverandre. Er man to blir gledene fordoblet, og sorgene halvert. I ekteskapet er ikke målet å tenke likt, men å tenke sammen. For å bli lykkelig i et ekteskap, så gjelder det ikke bare å finne den rette, men å være den rette.

 

Jeg vil avslutte med nok et sitat fra den gode Ole Brumm : 

 

Nasse Nøff og Ole Brumm sitter under et stort tre og tenker over livet som de ofte gjør, da Nasse plutselig spør: «Brumm, vi har fått to hender å holde i.. To bein til å gå på.. To øyne til å se med.. To ører til å høre med.. Men hvorfor har vi bare et hjerte?» Brumm tenker seg om en liten stund og svarer: «Nasse, det er sikkert fordi det andre hjertet er gitt bort til en annen, som vi selv må finne»

 

Med lymfebein til Gaustatoppen

Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg gråt noen bitre tårer der jeg satt i steinrøysa, og jeg kjente litt på følelsen av nederlag. Skulle jeg virkelig gi meg få meter før jeg faktisk var helt på toppen? Jeg har ikke til vane å gi meg, men beina ville ikke mer. De orket ikke mer oppover i tunge, bratte, og steinete partier. Jeg skulle jo ned igjen også. Så etter ca 12000 skritt opp mot toppen, og 4,6 km i ei løype ingen kan kalle for en søndagsskole, så bestemte jeg meg for at jeg ikke nådde helt på toppen, men for en spetakulær utsikt , for en natur, og for en personlig seier! 

Forrige lørdag nådde jeg nesten Gaustatoppen. Vi var på hytte på Gaustablikk, og mens min bedre halvdel fisket, så ville datteren min at vi skulle gå til Gaustatoppen. Man kan jo bli svett bare av tanken. Jeg har en sterk allergi for bakker, så at jeg sa ja, det skjønner jeg ennå ikke. Lysten var der ikke nettopp pga min bakkeallergi, men så er det denne stemmen inni deg som sier at dette skal du faktisk gjøre. Om lysten ikke er der, så skal du slite deg gjennom det. Så lørdag formiddag den 24.juni parkerte vi nede ved Gaustatoppen, og vi var langt i fra de eneste som skulle bruke store deler av lørdagen på å gå. Det krydde av mennesker der, og det føltes i perioder som om man gikk i kø.

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å gå toppturer, men det er noe med å gjøre det for å utfordre seg selv. Kondisjonen bør være sånn tålig bra etter mye kondisjonstrening, så jeg var ikke redd for ikke å klare det, og de to unge loppene som gikk sammen med meg var tålmodige, og istedenfor å gå til toppen i sitt raske tempo, så ventet de tålmodig på meg. Da vi stod nede ved bunnen, og jeg så oppover den løypa vi skulle gå, så hadde jeg nok mest lyst til å snu. Det var oppover så langt øye kunne se, og stigninger var vel det eneste det var mye i tillegg til steiner, masse steiner.

På forhånd hadde jeg hørt med ulike personer som alle har gått til Gaustatoppen. Alle hadde ulike svar når det kom til hvor krevende turen var. Turistforeningen hadde i sin informasjonsbrosjyre stemplet turen som krevende, så jeg gikk ut i fra at det var en tøff tur når jeg med friskt mot startet nede i bunnen, klar for å bestige toppen.



Det var en krevende tur. Det var stigning hele veien, og det var neste bare partier med steiner. Noen steder måtte jeg sannelig også ta frem klatrekunnskapene mine, og med tunge lymfebein, så er ikke klatring en av favorittene mine, men jeg klatret, og kom meg opp i de partiene også. Oppover til Gaustatoppen  gikk vi i samlet flokk. Her var tålmodige barn sammen med foreldre som vel helst var der for sin skyld, ikke barnas. Der var nok en del slitne, og  tverre barn man møtte underveis. Spreke pensjonister var der også endel av. Hovedgruppen lå nok mellom 25-50 år, og det var godt turvante mennesker, og så var det oss som bare ville gjennomføre for og kunne si at vi hadde vært der, vi som ville utfordre oss selv, vi som ville puste, og slite. Når rett skal være rett, så var det nok mange som ikke så på turen som like utfordrende som meg naturlig nok. Min vekt var nok en del høyere enn de fleste andres, og der var få overvektige personer å se både på turen opp, og turen ned. Jeg tror jeg møtte på to andre overvektige, så da kjente jeg litt på stolthetsfølelsen over at jeg prøvde  å gjennomføre.

Det var en slitsom tur. For meg var den krevende, og jeg hadde et par ganger lyst til å gi opp. Beina var så slitne. Jeg prøvde et par ganger å fortelle datteren min at vekta at jeg har i mine lymfebein nesten er hennes totale vekt, så det burde jo si mye om hvor tungt det er for meg å få beina med meg kontra en person som ikke har de samme utfordringene. Selv om det var tungt som bly å løfte disse tunge beina, så trasket jeg oppover, og oppover med Gaustatoppen som mål. Værgudene var på vår side selv om vi kjente vinden godt. Med Sirdaljakken fra Stormberg som en god turkamerat på min vei oppover, så gjorde det lite av det blåste.













Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg hadde ikke sjans til å nå selve toppen. Jeg hadde kanskje 300 meter igjen å gå, men samtidig, så hadde jeg vel det bratteste partiet igjen. Lymfebeina var dønn slitne, og jeg visste at jeg måtte gå ned igjen også, så valget ble tatt om at jeg nesten nådde toppen. Der og da var nesten ikke godt nok. Jeg var så sur på de fordømte, tunge beina, og der oppe i steinrøysa gråt jeg noen bitre tårer - det føltes som et nederlag og ikke nå helt på toppen.

Følelsen av nederlag ble likevel fort snudd til seier!
For tre år siden hadde jeg aldri drømt om at jeg noen gang skulle gå en så krevende tur. For tre år siden hadde jeg heller ikke klart å gå mer enn noen få meter av en slik tur.
Så istedenfor å føle på nederlag over at jeg ikke kom absolutt helt opp, så er jeg innmari stolt over at jeg faktisk gikk denne krevende turen til Gaustatoppen. Det som er en selvfølge for mange er ingen selvfølge for meg.
Turen til Gaustatoppen er et bevis på at trening, og livsstilsendringer har gitt resultater   For meg ble det en stor, personlig seier. Turen er et resultat av en tøff, og spennende reise jeg har hatt gjennom de siste tre årene. En tur jeg aldri hadde klart å gjennomføre når jeg både utrent, og så mye tyngre enn jeg er i dag. Turen beviste hvor langt jeg har kommet, og den beviser at det som ser umulig ut, faktisk er mulig. Jeg var stolt der jeg tørket tårene i steinrøysa, og fant frem smilet. Jeg klappet meg forsiktig på skuldren, og sa : " Innmari bra jobbet, Heidi - du har all grunn til å være stolt."                                                       

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
heidirosander

heidirosander

47, Kristiansand

Kristiansandspige på 46 år som hele livet har vært en størrelse for stor. Lykkelig gift med Trond på 23.året, og mamma til nydelige Celina. Gjennom bloggen vil jeg ta dere med inn i min hverdag, og håper jeg kan inspirere mange der ute til å se at selv om man er stor, så kan livet være innmari ålreit :-) En blogg om veien til ett lettere liv, en blogg om trening, om oppturer, og nedturer...om de små, og de store gledene. En blogg om viktigheten av å føle seg vel, om klær for oss som er store, om riktig behandling for overvektige, en blogg om viktige valg...en blogg om livet... som en størrelse for stor.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits