Noen ganger er det utrolig vanskelig å motivere seg selv til visse ting, og for min del, så er det å gå i Sukkevannsløypa en av tingene som ikke alltid er lett å motivere seg til. Sukkevannsløypa er en lysløype i nærheten av her jeg bor, og deler av løypa er veldig tøff. Bakkene er virkelig bratte, og jeg kan egentlig aldri se for meg at jeg kommer til å verken løpe disse opp, eller at jeg vil gå disse i ett skikkelig tempo. Dette er også grunnen til at jeg aller helst vil gå denne løypa alene. Jeg er nok ingen solstråle når jeg puster, og peser meg opp bakkene, og når jeg aller mest har lyst til å snu fortere enn vinden. Når jeg går alene, så kan jeg være så sur jeg bare vil der jeg tramper avgårde, og så har jeg god musikk på ørene så jeg slipper å høre meg selv puste. Av og til har det vært elg i området, men når jeg først har psyket meg opp til å gå løypa, så hadde jeg nesten ikke merket om elgen hadde pustet meg i nakken en gang.

Noen ganger, som bla denne uken her, så har jeg hatt null lyst til å gå, men så er det denne stemmen inni meg som sier at jeg selvsagt skal det. 30 minutter av en hel dag er jo ingenting, så da tusler jeg av gårde, men noen ganger sitter det sååå langt inne. Jeg vet ikke hvor mange ganger denne uken at jeg bare har hatt lyst til å snu, og det er jo en seier når jeg faktisk ikke gjør det. Når jeg er ved løypa, og vet hva som ligger foran meg, så kan jeg bli skikkelig grinete. Ofte fordi jeg kjenner en tabatatime, eller en puls time i beina, og dermed vet at dette blir en tung tur. Lymfebeina mine spiller jo heller ikke alltid på lag med meg, og tunge bein opp bratte bakker, det betyr ekstra jobbing for å komme opp. Denne uken har jeg slitt mye på turene…kroppen har ikke vært så gal egentlig, men jeg hadde bare ikke lyst. Ut på tur fikk en ny mening denne uken. Aldri sur er et begrep som ikke helt passer inn på en del av mine gåturer. Ikke at jeg aldri smiler, og er fornøyd der jeg går, noen ganger danser jeg jo nesten av gårde på en rosa sky, og føler jeg har sjumilsstøvlene på, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg nok også ofte går der småsur, og grinete….det verste er at jeg ofte ikke har den store grunnen til å være sur, men det er liksom bare det at jeg ikke vil, men så gjør jeg det likevel, og der er det en konflikt meg i mellom 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En del dårlig vær denne uken har jo ikke hjulpet på gåhumøret mitt. Våt både her og der, glatte blader, og pinner overalt, vanndammer – slike ting gjør meg ikke akkurat mer fornøyd. Lurer på om de som møter meg i løypa ser en tordensky rundt meg. Jeg gjør ett tappert forsøk på å smile til de jeg møter, og jeg satser på at det bare er den innvendige meg som skjønner at smilet ikke alltid er like ekte 🙂 Ofte er det bare de første bakkene som er ille, og når jeg kjenner at dette går så mye bedre enn fryktet, så går resten av løypa som en drøm, men denne uken var tung, skikkelig tung 🙁 Smilet kom ikke etter de første bakkene. Smilet kom først etter at jeg hadde gått hele løypa, og skjønte at jeg hadde gjennomført. Da smilte jeg bredt, og kunne slå fast at jeg hadde vunnet over meg selv… igjen 🙂

Etter å ha gått denne løypa utallige ganger, så merker jeg jo hvor mye lettere jeg går den nå enn før. Jeg merker veldig godt at formen er på ett helt annet nivå enn tidligere. Bakkene er slitsomme, men jeg går de opp i mitt Heidi tempo uten stopp, og først på toppen puster jeg bittelitt før jeg går videre. Tidligere hadde jeg masse pauser før jeg var på toppen, og på toppen måtte jeg tidligere puste både godt, og lenge før jeg trasket videre. Det er en stor seier og merke fremgangen. Dette er lønn for alt jeg legger ned i av jobb for å få en bedre helse. Jeg merket det på tempoet når jeg går at det er blitt ett helt annet. Jeg merket at selv om pulsen jobber godt opp bakkene, så går den raskt ned igjen, noe som igjen forteller meg at formen er mye bedre. Det er en helt fantastisk følelse å kjenne på hvor mye lettere jeg beveger meg rundt i løypa, og sånn sett overalt. Når jeg går tur med pelsballen, så merker jeg at turene blir stadig lengre. Turene som jeg følte var lange før, de tar jeg ikke lengre fordi jeg føler jeg ikke har begynt å gå før jeg er hjemme igjen – dette må vel være bra dere 🙂 Min bedre halvdel kommenterer stadig hvor mye fortere jeg går, og hvor mye lettere jeg beveger meg, og det gir meg en utrolig god følelse : Jeg er på riktig vei, og jeg ser det, føler det, og klarer nå å si at jeg er stolt 🙂

I oktober ga jeg dere som leser en utfordring, nemlig å være aktiv 30 minutter hver dag måneden ut. Mange tok utfordringen, og jeg merket at konkurranseinstinktet ble tent hos mange 🙂 Om ikke alle klarte å være aktiv hver dag, så klarte man mer enn før, og man gjorde hele tiden sitt beste, og mere til, og jeg er imponert over dere! Oktober er over, og jeg håper at alle er blitt mer bevisst på å være aktiv. Mange sliter med helseutfordringer, men tross disse, så har de gjort sitt ytterste. 30 aktive minutter hver dag gir en helseeffekt. Håper lysten til å være aktiv også fremover er tilstede hos dere alle. Takk til dere som deltok! Jeg lovet å trekke ut en av dere som deltok i utfordringen som vinner av en flott Sirdal jakke fra Stormberg til en verdi av 999 kr. Det ble en del lapper i bollen, og den som ble trukket ut er ei dame som har gjennomført en oktober måned som det står STOR respekt av! Jeg hadde blitt glad uansett hvem av dere som hadde vunnet, men kjente litt ekstra på gleden når jeg leste navnet på lappen som min kjære trakk ut av bollen…Fra å være veldig negativ til å være med å trene på treningsgruppen vår, så er hun blitt aktiv deltakende, og trener både tabata, puls, og yoga. Hun skulle ALDRI være med på denne utfordringen fordi hun aldri ville klare det, men noe stakk i henne, for hun snudde, og ble med, og et konkurranseinstinkt ble tent. I oktober har hun gått over 5 mil, vært på turer hun aldri tidligere hadde giddet å gå, hun har trent med treningsgruppen for overvektige, og tross dårlig vær, så har hun vært ute på tur. Gratulerer, Lena Roland med ny Sirdal jakke fra Stormberg, og med en helt fantastisk innsats! Du imponerer stort, og du har gått fletta av flere av oss i oktober måned. Du er virkelig et bevis på at negative tanker kan endres til positive, og har gjennomført ” En størrelse for stor 30 ” med glans!!!!

Ha ei nydelig hel alle sammen! Mandag så blogges vi igjen, og da skal det trekkes ut en vinner av gavekortet på Fish Spa, og jeg skal fortelle dere mer om den FANTASTISKE adventskalenderen jeg skal ha på bloggen i desember – gled dere!!!!