Det er et plagg vi ofte er på jakt etter. En fin bolero. Jeg har fått mange henvendelser fra dere som leser bloggen med spørsmål om hvor dere kan få tak i en fin bolero. Ofte er dere på jakt etter en finere bolero som dere kan ha over en kjole, eller en fin tunika uten armer. Det har ikke vært mye boleroer å få tak i, men det er absolutt mulig. Der er leverandører som har boleroer både til hverdag, og fest.
Jeg har flere tunikaer, og overdeler uten armer, og jeg kan ikke gå med plagg uten armer. Jeg har altfor mye grevinneheng, og løshud til at jeg ønsker å blottlegge det. Det er ille nok at jeg selv ser at det henger der og disser om ikke andre og skal se det. Da er det fint med cardigans, og jakker som man kan ha over, eller en fin bolero. Boleroen er ofte nettere enn en jakke, eller en cardigan, og det er godt med et plagg som stort sett har som misjon å dekke armene.
Ofte er man på jakt etter en bolero til kjole. Man skal pynte seg, ha på seg kjole, og så er kjolen ofte uten armer, eller den har armer som ikke dekker det man ønsker å dekke, og det å finne en skikkelig fin bolero, det kan ofte være en utfordring. Har man en fin kjole, så vil man gjerne også ha en fin bolero til. Sjal kan funke, men da må man ofte bruke en del energi på å holde sjalet på plass. Det er så mye finere, og så mye bedre med en bolero.
For dere som er på jakt etter en finere bolero, så har jeg funnet den! Snefrid på Snefrids Hus har nå tatt inn flotte boleroer til kjoler, eller jeg for min del skal bruke den også til hverdagsplaggene mine. Jeg liker å kle meg pent også til hverdags, så da kommer jeg definitivt til å bruke denne. En bolero kan man liksom alltid få brukt for, så for meg er en bolero ett must i garderoben.
Snefrids Hus har tatt inn nydelige blondeboleroer. Disse kan man få i både hvitt, og sort, og de er virkelig lekre. En nett bolero, og det føles nesten kun som om man tar på seg armer. Selv om Snefrid Hus holder til i Grimstad, så kan mye ordnes selv om du skulle bo et stykke unna. Ta kontakt med Snefrid, så hjelper hun deg. Bor du nærme Grimstad, så ville jeg tatt turen. Bare det å komme til Snefrids Hus, det er en opplevelse. I tillegg til flotte blondeboleroer, så har Snefrids Hus også tatt inn ett flott sjal til kjoler, et sjal som kan festes på ulike måter. Dere ser det på ett av bildene. Det er også ett flott plagg til en fin kjole, og så lenge man få festet det, så trenger man ikke bruke energi på å holde det på plass. Du finner Snefrids Hus her : https://www.facebook.com/snefridshus/
Lag deg en god mandag! Vi blogges igjen til onsdag.
Når flodhestfølelsen kommer snikende, så må jeg jobbe mentalt for å skjønne at det er ei stund siden jeg var en virkelig stor flodhest, en sånn mega flodhest lissom. Følelsen av å være en vandrende flodhest, den kan nemlig fortsatt komme, selv om det er veldig sjeldent sammenlignet med før. Følelsen av å være en vandrende flodhest kommer ofte når jeg av ulike årsaker har vært nødt til å nedprioritere trening. Nødt til å nedprioritere trening? Det er vel egentlig kun når jeg er syk at det er en unnskyldning jeg kan bruke, men det hender at jeg kun får trent 2-3 ganger i uken istedenfor 4-5 som planen min sier. Når da disse periodene med mindre trening består av mye bursdagsfeiringer, og smågodt til svenskepriser, så kommer flodhestfølelsen snikende. Da ser jeg at ” verdens beste ” og smørbukk med sjokoladetrekk har lagt seg synlig, og på strategiske plasser på kroppen. Jeg med mine superøyne, jeg kan da stå foran speilet å se at alle kaloriene har lagt seg, og akkurat hvor de ligger.
Å jobbe mentalt er som dere vet viktig for meg. Så når mitt lille hodet en sjelden gang forteller meg at “nå Heidi, nå har du lagt på deg MASSE. Nå er du snart så stor som du var på ditt største.” – da må jeg finne frem gode, mentale verktøy. Det nytter ikke og bare å si til meg selv at dette selvsagt ikke stemmer. Jeg må ha bevis om du skjønner. Speilet forteller jo sannheten, men jeg har ingen gammel utgave av meg selv å sette ved siden av meg i speilet. Jeg har også dårlig hukommelse, så å se gamle bilder i hodet, det nytter lite. Det er akkurat som om jeg har visket ut mye fra den tiden jeg var så mye større enn i dag.
Mitt viktigste verktøy for å komme meg igjennom tunge perioder, det er å se på gamle bilder. Dessverre så er det veldig få bilder av meg på det største. Jeg tok bilder av alle andre, eller gjemte meg unna når andre skulle ta bilder. Derfor er det ikke så mange bilder jeg har, men de jeg har, de tar jeg frem og kikker på. Min bedre halvdel er og flink til å finne frem disse når jeg trenger å se at jeg har gjort en god jobb. En dag kan jeg kanskje fortelle hvor mye jeg faktisk har veid, men den dagen, den er ikke nå. Bildene sier iallefall litt, og på disse, så var jeg heller ikke på mitt største.
Nå får jeg dessverre ikke lastet opp de eldste bildene grunnet ny skanner, og lite teknisk kunnskap, men fant noen bilder fra da jeg var modell for Stormberg for aller første gang. Bildene er fra 2012, noen få år før jeg ” så lyset “, og startet på min endringsreise. Jeg digger fortsatt den stripete, lilla jakken som jeg har på det ene bildet. Jeg husker jeg var så stolt når jeg kunne gi bort jakken i 5 XL og erstatte den med samme jakken i 3 XL 🙂
Jeg vil sikkert alltid ha rundt, stort ansikt, men jeg klarer også med mine superøyne å se at ansiktet har endret seg. Armene har endret seg, overkroppen har endret seg. Dette er for meg god terapi å se. Det å se at jeg har jobbet bort en del kilo, det er ett godt, mentalt verktøy å bruke på tunge dager. Da kommer smilet, og jeg finner som regel frem joggeskoene, tar på meg treningsklær, og tar turen til Spring for å trene. Fra å være en megastor flodhest, så er jeg blitt en litt mindre flodhest. En motivert, glad, og stolt flodhest som skal fortsette å jobbe for en lettere kropp, og en bedre helse. Klart jeg skulle ønske at de gamle bildene viste en tjukk flodhest, og at speilet viste en slank flodhest, men hodet forteller meg at jeg er på riktig vei. Totalt er mellom 40-50 kg borte fra kroppen min, men jeg har en lang vei igjen, men jeg er klar! Ikke at jeg skal bli en slank flodhest, men at jeg skal bli en flodhest med former, og med en vekt som flodhesten er fornøyd med. God søndag!
Det er snart tiden igjen. Tiden for alle julebord, og festlige førjulssammenkomster. Kjolen skal frem. Kanskje den røde julekjolen, eller kanskje den lille, sorte. Kanskje er du klar for en ny kjole sånn at du ikke går i den samme du gikk med i fjor? For veldig mange blir det en del julebord, og sammenkomster i tiden fremover, og man vil naturlig se best mulig ut. Butikkene begynner å fylles med julekolleksjoner nå, og jeg gleder meg til å se hvor mye fint der kommer. Det blir helt klart julens antrekk på bloggen i tiden fremover.
Lårene mine er store. Ennå verre er det med leggene. Det er ikke sånn at jeg står lenge og studerer verken lår, eller legger i speilet. Det er vel heller sånn at jeg løper forbi speilet for å slippe og studere størrelse, og utseende. Lårene er store, men de er egentlig ikke så stygge visst man ser bort i fra litt åreknuter. Det er leggene som er hovedproblemet mitt. Hadde det ikke vært for de store leggene som i tillegg er ett levende bevis for dårlig sirkulasjon, og ødelagte lymfebaner, så hadde jeg vel følt meg noe slankere enn jeg gjør.
Nå var det egentlig ikke de nydelige leggene mine som skulle være tema på bloggen i dag. Det er lårene mine, eller den herlige følelsen av at det gnisser godt mellom lårene mine i blant. To lår som støter på hverandre, og skaper denne magiske gnisningen. Det hørtes nesten litt romantisk ut når man snakker om magisk gnisning, men det er langt fra verken romantisk, eller noe som kan minne om en god følelse. Det er bare vondt.
Når man er en størrelse, eller flere for stor, så er det spesielt en utfordring man støter på når man nå snart skal finne frem kjolen til julebordet. Jeg er neppe alene. Det er liksom ikke bare leggene mine som er store, men jeg har jo også lår av størrelse, og når jeg går i kjole, så gnisser lårene mot hverandre. DET er ikke behagelig over lang tid. Det blir ganske sårt, og vondt mellom lårene etter hvert, og da er ikke lysten til å gå med kjole særlig stor når man faktisk må lide såpass. Jeg husker når jeg var enda større enn nå, da var det enda verre. Da ble det jo nesten sår mellom lårene fordi de gnisset så mye mot hverandre. Det var vondt det! Det er mange plusser med å gå ned i vekt, og jeg ser at en av plussene er at lårene ikke gnisser så mye som før. Likevel skjer det.
Jeg har tidligere kjøpt underskjørt med bein, men de har bare vært en stor frustrasjon. Underskjørtene har sklidd ned fordi de har vært for store i livet, og beina på underskjørtene har sklidd oppover slik at det plutselig ikke er noen beskyttelse mot gnissingen overhodet. Beina har liksom ikke vært stramme, og faste nok. Jeg har brukt masse energi på å dra ned bein, og dra opp liv. Ikke ser det særlig bra ut heller når man må gå rundt, og dra ned i et plagg som er under kjolen. Man blir bare frustrert, irritert , og sabla sur av sånne ting !
Maggie ble min redning. Maggie er en truse som beskytter lårene mine mot denne vonde gnissingen. Den er høy i livet, og den sitter fast, og godt i beina. Maggie forsvinner verken opp, eller ned. Maggie sitter der hun skal. Maggie er behagelig å ha på seg. Dette er ikke en shapeup truse som gjør at du mister mer, og mer pust for hvert skritt man tar. Maggie føles som det den er , en truse. Ett annet stort pluss med Maggie er at den får klærne til å falle så fint.
Jeg hadde gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg tenkte på fremtiden, og ønsket en kropp som samarbeidet. Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var så lei av all nedsnakkingen jeg gjorde. Jeg ønsket å oppnå drømmen min – drømmen om å veie 60-70 kg, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til operasjon.
Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg måtte bare overbevise meg selv. Hjemme ønsket de ikke at jeg skulle gjennomførte dette, men de støttet meg i valget. Hvordan ville livet mitt bli? Ville det bli rosa, og fylt med lykke om jeg opererte meg? Det var tusen spørsmål i hodet. Selv om jeg alltid har vært stor, så har jeg nok hatt færre utfordringer enn mange andre. Jeg har alltid hatt ett ganske aktivt liv, og jeg har aldri ” bare” sittet i sofaen uten å løfte en finger.
Vi er mange som kjemper en tøff kamp mot kiloene, og vi er mange som har gått så mange ganger på trynet at man ofte gir opp. Drømmen, og håpet om en slank, og lekker kropp trøkkes ned i søla gang, på gang, og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal kjenne på det og mislykkes. Jeg er en av dem som vet hvordan det kjennes når man gang på gang mislykkes. Hva var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å lykkes? Følelsen av og være mislykket, tjukk, og stygg – det er en forferdelig vond følelse å gå og kjenne på . Det at man aldri over tid klarer å kjenne på det å mestre, det gjør noe med oss. Det å skuffe seg selv gang på gang – det er vondt det! I tillegg er det så utrolig flaut at man aldri lykkes. Noen blir så lei at de ser slankeoperasjon som eneste utvei. Ikke fordi de nødvendigvis ønsker det, men det blir liksom den eneste redningen de ser. Andre gir opp, og lar kiloene fortsette å komme på, og dermed også alle utfordringene som følger med en stor kropp med for høy vekt.
Det ble ingen operasjon. Hver enkelt må kjenne på hva som føles riktig, og gjør det som er best for en selv. For meg var det å velge bort en slankeoperasjon det riktige valget. Jeg mener operasjon kun skal være for de som kan dø om de ikke opererer. Jeg mener vi må jobbe for å oppnå det vi ønsker. Jeg mener vi skal vise at vi ønsker en endring, og jeg mener at det å kjenne på mestring er en viktig følelse alle bør kjenne på. Det er ingen som kan hvile på lauvbærene etter man er operert. Det er en kamp for å holde vekten, og her blir mange veldig skuffet. Det er så utrolig trist å se hvor mange som etter noen år igjen er overvektig, og tilbake på samme vekt som før, eller kanskje også enda høyere.
Kampen om å holde vekten vil være der hver eneste dag, akkurat som kampen kan kjemper for å gå ned i vekt uten operasjon. Man må trene, man må spise sunt, man må ta kosttilskuddene som legene sier – man må jobbe for å unngå at kiloene kommer på igjen. Kanskje merker man ikke noe til dette det første året, kanskje heller ikke det andre, men utfordringene de kommer om man ikke ser at livet må legges totalt om . Det er så mange som går på trynet, som ikke bryr seg om grepene i ettertid, og hva skjer da? Kiloene kommer på en etter en, og vekten er plutselig tilbake sammen med BMI’en som sier fedme.
Når jeg skriver om slankeoperasjoner, så er jeg redd for å såre. Det er ikke meningen. Mange jobber knallhardt for å holde vekten. Dessverre så er det en del andre som ikke helt skjønner at de må jobbe for å vedlikeholde en lav vekt. ” Jeg får glede meg over en lav vekt så lenge som mulig. Jeg spiser som før, og gidder ikke å trene…” – dette sa en bekjent av meg da jeg traff henne relativt kort tid etter slankeoperasjonen. Hva slags holdning er dette? Her har staten betalt 100000 kr for en operasjon, og så gidder man ikke å gjøre en innsats selv! Jeg blir forbanna jeg, og jeg blir frustrert når voksne mennesker ikke gidder å gripe den muligheten de har fått! En operasjon er ingen hvilepute, det er en starthjelp! Det er på tide at staten tar noen grep, og reduserer antall slankeoperasjoner slik de har gjort i Danmark. Det er en kamp å gå ned i vekt, og den kampen må kjempes hver eneste dag, også om man lykkes med å holde vekten nede. Man må legge om, man må bytte gir. Ingen kan leve som før om man vil lykkes.
Jeg drømte om å veie 60 kg. Er det mulig å drømme så stort, og så urealistisk? Når jeg innså at drømmen ikke var realistisk, så raste verden ett lite øyeblikk. Drømmen ble knust, og jeg følte på en ny nedtur. Samtidig fikk livet en ny retning. Jeg traff fantastiske Line, og sammen med henne innså jeg at det var nå reisen skulle starte. Reisen mot ett lettere liv, en bedre helse, og et tall på vekten jeg var fornøyd med. Line og jeg jobbet sammen mentalt. Jeg innså at lykken ikke er 60 kg, men lykken er en lykkelig meg. Jeg ønsket ett godt liv, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å mestre, jeg ønsket en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. Reisen er ikke slutt, den vil aldri ta slutt… men jeg har opplevd å miste mye vekt, jeg har opplevd å komme i god form, og jeg har opplevd og faktisk kunne være stolt, og fornøyd. Hvem skulle ha trodd det? Det som virker umulig – det er faktisk mulig! Endelig kjenner jeg også på å lykkes – reisen min har gitt resultater. Jeg vet jeg vil komme dit jeg vil fordi jeg har endret på målene mine, og endret måten jeg tenker på – kan jeg, så kan alle.
Det som virker umulig er mulig. Man må bare sette seg mål som er mulige å oppnå. Målene våre er som regel så hårete at det er en av grunnene til at man går så mye på trynet. Man kan ikke klare alt på en gang. Babysteps, og delmål tror jeg er viktig for å nå dit man vil. Så tror jeg man må spørre seg selv hvilket vektmål man har? Hvorfor er målet 60, eller 70 kg? Hvorfor går lykkegrensen der? Hvorfor er det et tall på ei vekt som skal fortelle deg når du er lykkelig, og fornøyd? Lykken ligger ikke i badevekta, eller tallene den viser. Lykken er der når du kjenner den, og har ingenting med tall å gjøre. Når du er fornøyd, så drit i hva vekta viser! Når du føler deg vel, når du føler at kroppen samarbeider, når helsen er bra, når negative tanker er snudd til positive, når du smiler og har det godt med deg selv – da er du der du skal være – uansett hva badevekta forteller deg.
Som en størrelse for stor, og utfordringer med lymfeødem i begge legger, så har jeg en utfordring, nemlig at føttene mine har krever sko som går høyere enn str.41, eller str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Har man større føtter enn str. 42, så må man i ordinære butikker over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det var å måtte se på herremodeller når man er kvinne, og også liker å kle seg pent. Bare tanken på å gå i herresko, den er ikke særlig god. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke var like fine som klærne, den følelsen er skikkelig kjip.
Sko var lenge en utfordring. En kvinne skulle liksom ikke ha store føtter. Heldigvis har jeg nå funnet forretninger som har ett veldig godt utvalg av sko i store størrelser til damer. Endelig kan jeg også føle seg velkledd på føttene. Det betyr så mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man også på det feltet er en størrelse, eller flere større enn ” normalen”. Hovenhet, og spreng i beina gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg nok hatt større føtter enn ” normalen.” Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Det er ikke moro når ansatte i feks sportsbutikker tror jeg er i feil avdeling når jeg leter etter joggesko i herravdelingen. Jeg føler meg veldig alene, selv om jeg vet at vi er mange med samme utfordring. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 40, og 41, noen med dukkeføtter i str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid veldig ut…de er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er større, og bredere, og jeg har jo gigantføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter.
Å finne gode sko til mine føtter, det kan også være en stor utfordring. En sko er ikke alltid en god sko. Jeg har vært vant til sko som klemmer både her, og der, sko som gjør at føttene mine etter hvert protesterer. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene. Jeg har ikke alltid likt typiske fritidssko som ligner litt på joggesko. Jeg liker å kle meg pent, og da synes jeg ofte ikke at fritidssko, eller joggesko passer så bra, men jeg har gitt litt slipp på disse tankene nå. Gode sko skal føles som luft når man går, og sånne sko har ikke jeg hatt før jeg fant de aller beste skoene for en liten tid tilbake. Skeptisk var jeg. Reklame er noe jeg ikke alltid tror på, men her fortalte faktisk reklamen sannheten. Jeg bor i skoene i det daglige, og jeg har aldri hatt bedre sko!
Gaitline er utvilsomt min skofavoritt i det daglige. Skoen fra Enklere Liv som skal forandre livet ditt het det i reklamen da skoene kom på markedet, og på en måte har den gjort det for meg med tanke på at jeg aldri hat hatt en bedre sko på mine problemføtter. Gaitline er en norskutviklet sko som skal hjelpe oss til å bevege oss mer riktig, og bidra til en bedre balanse. Skoene er dyre, så forventningene var veldig store. Gaitline innfridde. Skoene er innmari gode både å ha på seg, og å gå med. Litt innkjøringsproblemer da jeg følte de klemte litt på tærne, men etter å ha brukt de noen få ganger, så ble jeg fort jeg veldig, veldig fornøyd! De er innmari gode på føttene, føttene blir heller ikke sliten i . Ikke klemmer de noen steder, ikke gnager de noen steder, og jeg føler at jeg går mer riktig. Gaitline kan virkelig anbefales om man har anledning til å investere en del kroner. Jeg valgte sort på det første paret jeg kjøpte. Nå nylig investerte jeg også i et par grå. Ikke alle modellene er like fine synes jeg, men modell jeg har valgt synes jeg er veldig fin i hverdagen. Endelig gode sko! Lag den en god mandag!!
Så var det over. Begge undersøkelsene av beina mine er gjennomført. Mandag ble den siste undersøkelsen foretatt, og jeg kjenner at jeg sitter med så mye tanker, og følelser. Skal jeg være glad? Lei meg? Hva ligger egentlig i svarene jeg fikk på mandag? Hva betyr det de så på ultralydundersøkelsen for min hverdag, og mine bein? Juble blir feil, men skal jeg være litt glad, eller er det ingen grunn til nytt håp? Er dette like ille uansett hvordan man ser det? Nå er det bare å vente til dr. Sandberg i Porsgrunn ringer med resultater, og konklusjon. For meg har det vært en uke med både tårer, smil, og undring.
Mandag tok jeg turen til Dr. Geir Tveit som er Spes.med.radiologi om tittelen sier deg noe. Han driver Nøtterøy Ultralydinstitutt, ett privat institutt, men med en spesiell kompetanse som gjør at Sandberg henviste meg til han. Jeg har allerede gjennomført lymfoscintigrafi ved sykehuset her i Kristiansand for å se hvor åpne lymfebanene er. Denne undersøkelsen aner jeg ikke utfallet av ennå. På mandag skulle man ved hjelp av ultra se grundig, og nøye på venesystemet mitt. Her ville han også kunne se om jeg har, eller kan ha hatt blodpropper. Sandberg var veldig overrasket over at de ikke hadde sjekket dette før.
Konklusjonen var klar : Venesystemet mitt er ingenting å skryte av. Her er mye ødelagt. Jeg er full av åreknuter i begge beina, her er det lekkasjer, og venene fungerer ikke som de normalt skal. For mange er åreknuter en kosmetisk sak, men for andre, som meg, så er det i tillegg til skjemmende, en tilstand som er med på å gjøre beina mine til ømme, verkende, og hovne tømmerstokker. Jeg tror dr. Tveit var overrasket over hvor mye åreknuter jeg har, og også hvor store de er. Jeg ble overrasket selv. Veldig mange ser jeg, men at det var så mange…
Åreknuter er vener som har svulmet opp fordi blodet ikke strømmer gjennom dem som de skal. Åreknuter oppstår når klaffene i noen av venene i beina ikke fungerer. Da øker trykket i venene slik at de utvides. Åreknuter oppstår ofte på baksiden eller innsiden av leggene, noen ganger går de oppover låret. Hos meg er de både her, og der, men aller verst oppover lårene faktisk. Åreknuter ser ut som lokale blålige hevelser på leggen eller låret. De kan stå ut fra huden, og både se og kjennes klumpete ut. Bena kan kjennes vonde eller pulserende, eller føles tunge. Noen ganger klør det. Åreknutene kan bli større dersom du står oppreist lenge eller i varmt vær.
Jeg fikk også en del overraskende svar på Nøtterøy. Det ene var at jeg antagelig ikke har så mye lymfeødem som først antatt. Hovedproblemet mitt er ødelagte vener. Det er disse som gjennom årene har laget så store problemer for meg. Det er dette som først og fremst gjør at beina er så store. Etter kreftoperasjonen i 2002 fikk jeg også noe lymfeødem. Da jeg fjernet åreknuter på et bein i Arendal for noen måneder tilbake, så ønsket ikke kirurgen at jeg skulle fjerne flere, noe han på Nøtterøy var dypt uenig i. Å få fjernet alle disse åreknutene i flere omganger, det ville hjelpe veldig på situasjonen min. Åreknuter kommer hele tiden tilbake, men da må jeg være forberedt på å fjerne disse med jevne mellomrom. Sandberg som henviste meg var heller ikke veldig for å fjerne åreknuter i fare for at årer ville sprekke, men kanskje konkluderer han annerledes etter ultralydundersøkelsen.
De dype venene mine er 100% friske. DET var en svært gledelig beskjed å få. Jeg har ingen blodpropper, og har heller ikke hatt noen. I tillegg fikk jeg en beskjed som gjorde at det kom noen tårer i øyekroken. Jeg fortalte om min endringsreise, og det store vekttapet mitt, og at jeg var overrasket over at lavere vekt ikke ville være mer positivt for venene enn det ser ut til å være. Det var da tårene kom. ” Dette har ingenting med vekt å gjøre” sa Tveit. ” Å ha ødelagte vener som du har her, det er ikke vektrelatert. Du kunne ha veid 50 kg og hatt akkurat de samme utfordringene.” Jeg ble så glad! Endelig noe som ikke er sånn fordi jeg er tjukk. Endelig en lege som ikke skylder på vekta mi. Endelig en lege som ikke forteller meg hvor mye bedre ting hadde vært om jeg ikke hadde vært så tjukk. Er det rart det kom en tåre, eller flere?
Nå er det bare å vente på at dr. Sandberg ringer meg med sin konklusjon, og også med svar på den første undersøkelsen. Jeg håper jeg får åreknuteoperasjoner, og jeg håper at jeg slipper Arendal sykehus. Kirurgen der, og jeg ble vel venner til slutt, men det tok tid. Håpet er at kanskje Sandberg selv kan operere. Fortsatt venter jeg på mange svar, men mange ligger der allerede. Er det sånn at det nå er en større sjanse for at jeg kan trene beina mindre nå som der er mindre lymfeødem enn først antatt? Posene jeg har ved knærne, og som jeg drømmer om å fjerne, de er også fulle av små åreknuter. Opereres jeg, kan også de bli noe mindre. Det var lite fett, noe jeg selvsagt bør juble for, selv om fett hadde gjort at jeg lettere kunne trent det bort. Mange svar, men fortsatt mange ubesvarte spørsmål som kun en lege sitter med svaret på, og jeg håper han ringer snart.
En ting er jeg evig takknemlig for, og det er at jeg endelig er blitt tatt på alvor, og at jeg har blitt møtt av fantastiske fagfolk. For noen leger jeg har møtt! Leger som ser meg, og ikke vekta mi. Leger som virkelig ønsker å hjelpe slik at jeg skal få en bedre hverdag. Jeg er virkelig takknemlig.
Jeg har trukket en heldig vinner av den flotte ponchoen fra Zhenzi. Den heldige vinneren ble : MARIT NYSAND!!!! Gratulerer så masse, Marit med en herlig poncho som jeg er sikker på at du vil bli superfornøyd med!!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen 🙂 Ny giveaway kommer plutselig. Jeg kan jo røpe at tradisjonen tro, så blir det adventskalender på bloggen min i år også. Hver dag fra 1.-24.desember så skal en flott gave deles ut til en heldig leser, og jeg kan love deg at gavene virkelig er flotte! Her er det bare å glede seg!! Så mange flotte produsenter, firmaer, og butikker er med, så dette blir moro!! Nå er det kun ytterst få luker igjen å fylle, så er adventskalenderen klar. Ha en nydelig lørdag – vi blogges i morgen!
Mandag var en spennende dag for meg med siste undersøkelse av lymfebeina mine. Undersøkelsen ga meg mange viktige svar. Svarene var såpass at jeg nok trenger litt tid til å tenke, undre og fordøye. Jeg skal skrive mer om dette på bloggen til lørdag. En ting er jeg evig takknemlig for, og det er at jeg endelig er blitt tatt på alvor, og at jeg har blitt møtt av fantastiske fagfolk.
Denne uken dag har jeg en flott giveaway på bloggen. Ett av høstens flotte plagg fra Zhenzi kan bli ditt. Zhenzi har i høst en spennende høstkolleksjon, og denne uken gir jeg bort en flott poncho i en av høstens farger. Ponchoen er i en nydelig, grønn farge, og ponchoen ser nesten ut som en genser. Ponchoen er så myk og herlig å ha på seg. Herlig over en topp, eller tunika. Ponchoen er i chenille, den har knapp i hver side slik at man får armer på den, og den har en herlig hals. Den er så fin!! Zhenzi får fra str. 42 til str. 58. Har du lyst på den flotte ponchoen? Høstens poncho fra Zhenzi kan bli din om du legger igjen en kommentar på bloggen. HUSK AT DU SKRIVER STØRRELSEN DIN, OG EPOSTADRESSEN DIN!! Jeg gleder meg til mange kommentarer – Lag deg en god lørdag !
Jeg liker Zhenzi, og det gjør jeg av forskjellige grunner. Zhenzi har vært på markedet lenge, og det betyr også at de gjennom årene har lært mye om hva god stormote er. Zhenzi er dansk, og danskene kan dettte. Når det kommer til Zhenzi, så skiller de seg ut når det kommer til pris. Zhenzi har lagt seg på veldig gode priser, og det betyr helt klart veldig mye for veldig mange. Ett stort pluss med Zhenzi er også at de går opp i str. 58, noe som betyr mye for veldig mange.
Har du lyst på den flotte, grønne ponchoen? Tenk så flott å ha denne på deg utover høsten!! En hyggelig kommentar, e-postadressen og størrelsen din, og du er med i trekningen. Jeg trekker en heldig vinner til lørdag 🙂
Sommergarderoben er byttet ut med høst, og vintergarderoben. Sommerjakkene er hengt bort, og om vi vil det, eller ikke, så er det høst, og vinterjakkene som nå vil prege garderobeskapene våre. Jeg elsker jakker, og jeg har nok en jakke for enhver anledning, og nesten for enhver temperatur. Jeg gleder meg til å kunne bruke alle jakkene som nå har vært stuet bort ganske mange måneder. Det har blitt noen nye jakker i garderoben min også nå i høst, så jeg er klar for både fine høstdager, og kalde vinterdager.
Foto : Stormberg / Jan Rune Eide
Er du på jakt etter en veldig god dunjakke. Ei dunjakke hvor du ikke føler deg stappet, ei lett dunjakke, og ei dunjakke med god bevegelse, så har Stormberg nå Hyfjell. Hyfjell er ei lettvekstdunjakke, men den er skikkelig god, og varm. I test utført av Villmarksliv for TV2, så får jakken stempelet ” mye for pengene.” Hyfjell er toppmodellen til Stormberg blant lettvekts dunjakker.
Ofte kan man føle seg veldig ” stappet ” i dunjakker. Man kan i en del dunjakker slite med å bevege seg ordentlig, så for meg er bevegelsesfrihet veldig viktig, i tillegg til at den skal være god, og varm på kalde vinterdager. Hyfjell er ei herlig dunjakke med god bevegelsesfrihet. Jeg føler meg heller ikke som en teletubbie i den. I str. L veier jakken kun 640 gram, så man merker jo nesten ikke at man har på seg jakke.Hyfjell har viktige egenskaper som høy isolasjonsevne, den er vindtett, og den er lett vannavstøtende. Man kan stramme armene med borrelås, og jakken har ei god hette.
Noe av det jeg også elsker med Hyfjell er utvilsomt også fargen. Jakken er i en farge Stormberg har kalt ” Blue Jewel ” – en utrolig flott blåfarge. Det er en farge som i alle fall jeg blir utrolig glad av å se på. Farger er viktig for meg, og når vi nå er inne i en mørk tid av året, så er det så utrolig herlig og kunne ta på seg farger! Tommel opp for Stormberg som har valgt en så flott farge på dunjakken! Dunjakken går opp i str. 5 XL, og i denne jakken, så har jeg 3 XL. Det er en god modell når det kommer til størrelser.
Jeg blir så irritert, og forbanna over en del folk! Unnskyld stygg ordbruk, men det var det beste ordet jeg fant akkurat nå. Jeg blir så irritert, og forbanna over folk som ikke kan holde øyene, og blikkene for seg selv : hold øynene dine unna meg!
I dag må jeg få ut litt frustrasjon. Hvorfor skal andre folk interessere seg for hva jeg har i min handlekurv på butikken? Er det matkontrollen som er ute i butikkene for å sjekke hva folk handler, eller er det fordi enkelte er så innmari nyskjerrig på hva jeg som overvektig har i min handlekurv? Kanskje kan de ved nøye gjennomgang av handlekurven min finne svaret på hvorfor jeg er tjukk? Man ser blikket desperat flakker over hele kurven, fra bunn til topp, for å være sikker på at vedkommende har fått med seg alle varene som ligger der. Ofte holder det ikke å kikke en gang heller.
Jeg er så innmari lei av at noen mennesker skal gå igjennom mine varer på jakt etter sannheten om min overvekt. Finner de en pose chips, eller kanskje også en sjokolade, så sier blikket : ” det var det jeg visste !” Så kan de fornøyd glise litt ekstra, og være sikker på at jeg skal hjem å proppe meg full av usunne ting, og dermed legge på meg enda mer. Da var det som de visste, og alltid hadde trodd – overvektige spiser bare usunt. I sitt lille hodet tenker de ikke på alt det andre jeg har i kurven av både grønnsaker, og frukt, eller andre sunne varer, de er kun konsentrert om det de finner som kan forsvare deres holdninger, og tanker rundt oss overvektige. Når handleturen deres er over, så er det opp med tlf, og ringe en venninne, eller ti for å fortelle hvor forferdelig det er med disse overvektige som bare fyller kurvene sine med chips, sjokolade og kaloribomber.
Nå tror sikkert mange at jeg overdriver . Om du tror jeg overdriver, så bli med meg på en handletur, så vil du fort finne ut at det stemmer. ” Matkontrollen ” er oftest godt voksne damer. Gjerne fra 60 år, og oppover. Det er rett, og slett foreldregenerasjonen min vi snakker om. Det er også disse som er de verste når det kommer til å kikke, og kommentere overvektige på gata. Godt voksne kvinner som dunker i sine godt voksne menn når overvektige passerer dem. De godt voksne damene som oppgitt kommenterer hvor fælt det er med disse tjukke menneskene. Det er nesten som om de tror vi har pest, eller at overvekt er smittsomt. De liker oss i alle fall ikke, og er nesten litt redd oss. Igjen, jeg overdriver ikke. Jeg merker jo at jo mer jeg tar av meg, jo mindre kommentarer får jeg, men det er fortsatt en del av eldreligaen som synes det er riktig ille med disse ekstra kiloene jeg bærer med meg.
Det er den samme ligaen, sånn aldersmessig som alltid skal kikke i handlekurven min. Her er det heller ikke snakk om å kikke forsiktig, eller diskre. De skal ha med seg alt som er der, så da bryr de seg lite om jeg merker at de ser. Nakkene bøyes, tøyes, og strekkes for å være helt sikker på at de har sett alt. Det er rene trimmen for disse damene.
Denne uken har jeg selv opplevd dette to ganger, og det er ikke kun i mitt hode det har skjedd. Begge gangene har jeg stoppet opp, og spurt om de er ferdige med å kikke, eller om de vil ha noen ekstra minutter. De vet jo verken hvor de skal se, eller gå, og fargen blir ganske så rød i hele fjeset. At de blir så skamfulle at de neppe gjør dette igjen, det tror jeg ikke, men jeg tror ikke disse damene kikker i min handlekurv neste gang vi treffes på butikken. Dette gjelder jo ikke bare meg, og mine handlekurver. Dette skjer med mange overvektige. Det er så jeg i noen tilfeller ikke har lyst til å legge varene opp på båndet ved kassa, fordi jeg vet at der er en del øyne som gjerne vil se hva jeg skal kjøpe med meg hjem.
Det er ikke hodet mitt det er noe galt med. Dette skjer, og jeg blir så forbanna over at andre overhode skal ha noen som helst interesse av hva jeg handler! Visst jeg har lyst til å ha ei handlekurv full av godteri, kaker, og sukkerbrus, så skal jeg få lov til å kjøpe dette uten at noen verken skal blande seg, eller bry seg! Ingen kan utifra min handlekurv vite hvorfor jeg er stor! Ingen har svaret på min overvekt ved å saumfare min handlekurv! Jeg kjenner pulsen stige mange hakk bare ved å skrive om dette. Det er en så uforskammet oppførsel, det er både frekt, og stygt!
Det er så mange der ute med forferdelige holdninger til overvektige, og disse gir blaffen i om de viser oss hva de mener, og tenker. De har sin sannhet om oss, og jeg skulle virkelig ønske at man kunne en gang for alle tatt liv av myten om at overvektige er mer enn mat og sofasliting. Jeg skulle så inderlig ønske at vi var så langt fremme at alle skjønte at all overvekt har en årsak, men dessverre så tror jeg vi må slite med disse holdningene i evigheter. Jeg tror aldri vi vil få bukt med dem. Overvektige vil alltid være den store skyteskiven i samfunnet. Vi kan ikke bare overse, eller overhøre. Man kan gjøre det en gang, eller 20 ganger, men når det til stadighet skjer, så gjør det noe med oss, og det er vondt….Til eldreligaen som vil til bunns i mine handlekurver, eller som misliker mine ekstra kilo – dra til deg øyane! Neste gang jeg ser øyane dine i min handlekurv, så biter jeg enda hardere!
Jeg gruer meg litt, jeg skal innrømme det. Samtidig så er det godt at jeg snart er i mål. Det skal bli godt å få alle svarene. Det skal bli godt og endelig vite.
Mandag drar jeg til Nøtterøy, og Nøtterøy Ultralydinstitutt. Der skal jeg foreta den siste undersøkelsen av beina mine. Jeg har allerede tatt Lymfoscintigrafi på sykehuset her i Kristiansand for å se på sirkulasjonen. De ser da hvor åpne lymfebanene er, eller for min del, så ble det vel å se hvor fort væsken møter motstand, og hvor fort lymfevæsken hoper seg opp. Hos en frisk person uten lymfeødem, så vil væsken bevege seg fint oppover i lymfebanene. For oss som har lymfeødem, så er det store spørsmålet hvor ille det er, og hvor fort væsken møter motstand. Jeg frykter at væsken ikke kom langt, men jeg har ikke fått noe svar på undersøkelsen ennå. Jeg hadde håpet at jeg også fikk kopi av resultatene, men jeg må visst vente til mandagens undersøkelse er tatt, og spesialisten ved sykehuset i Porsgrunn ringer til meg.
Til mandag skal jeg foreta en ultraundersøkelse av venesystemet. Dette er en spesiell ultraundersøkelse hvor de grundig, og nøye skal se på venesystemet mitt. Her vil man også kunne se om jeg kan ha hatt blodpropper. Dr. Sandberg var veldig overrasket over at de ikke hadde sjekket dette før.At venesystemet mitt er ødelagt, det er det ingen tvil om, men undersøkelsen går grundig og dypt inn for å danne seg et bilde av hvordan situasjonen faktisk er. Jeg vet at ingenting kan gjøres, men det gir meg likevel et svar. Resultatet av begge undersøkelsene vil også kunne si hva som er lymfeødem, hva som er veneproblematikk, og hva som er fett i beina mine.
Jeg er så glad for å bli tatt på alvor, og at jeg endelig kom til en lege som gjør det han kan for at vi skal få tegnet et bilde av hvordan det står til med beina mine. Jeg har ingen forhåpninger, men jeg vil gjerne ha noen svar. Jeg vil vite hvordan det står til på innsiden av beina mine. Jeg vil vite hvor mye lymfeødem jeg har, og jeg vil vite hvor mye som er fett. Overlege Sandberg mente da jeg var hos han at store deler av venesystemet mitt er ødelagt, og at det er mye av grunnen til beina mine er så store. I tillegg er han ikke i tvil om at jeg har lymfeødem. Til og med jeg skjønner at dette er en svært dårlig kombinasjon for at beina skal kunne fungere som de bør.
Det blir spennende tider. Jeg er spent på hva undersøkelsene gir av svar. Sandberg virket veldig sikker på at venesystemet er ganske ødelagt, men nå skal vi få svar på hvor ødelagt det er, og hvordan tilstanden på lymfesystemet er. Hvor store endringene i beina kan bli, det vet vi ikke. Vi var enige begge to i at jeg ikke skal miste håpet. Noe mindre vil legger, og lår kunne bli, og noe, det er motivasjon god nok for meg til å fortsette å trene, og gjøre gode ting for kroppen. Fettvev vil jo forsvinne, så akkurat nå håper jeg at beina er fulle av fett sånn at jeg har muligheten til å få mindre bein, men jeg vet at fettet bare er en del av en helhet. Etter mandag vil alle svar komme på bordet.
I dag skal jeg ha en ny, flott giveaway på bloggen. Ett av høstens flotte plagg fra Zhenzi kan bli ditt. Zhenzi har i høst en spennende høstkolleksjon, og i dag skal jeg gi bort en flott poncho i en av høstens farger. Ponchoen er i en nydelig, grønn farge, og ponchoen ser nesten ut som en genser. Ponchoen er så myk og herlig å ha på seg. Herlig over en topp, eller tunika. Ponchoen er i chenille, den har knapp i hver side slik at man får armer på den, og den har en herlig hals. Den er så fin!! Zhenzi får fra str. 42 til str. 58. Har du lyst på den flotte ponchoen? Høstens poncho fra Zhenzi kan bli din om du legger igjen en kommentar på bloggen. HUSK AT DU SKRIVER STØRRELSEN DIN, OG EPOSTADRESSEN DIN!! Jeg gleder meg til mange kommentarer – Lag deg en god lørdag !
