Ett av de første blogginnleggene jeg skrev for ca 2 år siden handlet om å sveve på disse berømte rosa skyene, det handlet om hvor rosa livet var for mange, og jeg kjenner så på behovet for å skrive om rosa skyer, carpe diem og hjerter i dag også. Livet er så rosa for så veldig mange, og mange opplever kun lykke, og fantastiske dager 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For mange finnes det verken mørkeblå, eller sorte dager – kun rosa lykke! På Facebook leser man om hvor fantastisk livet er fordi man har alt man ønsker seg. Man har ett flott sted å bo, flotte venner, flott familie, flott jobb, flott kropp, flott bil – alt er flott dag ut, og dag inn! Jeg kjenner jeg blir litt lei av alle carpe diem’er, hjerter, blomster, smilefjes, og alt som er så rosa! Det er da ikke sånn alle dagene våre er, og hvorfor skal man gi inntrykk av at alt er så perfekt til enhver tid når det ikke er sannheten for noen av oss?

Hvorfor har noen behov for å fortelle hele verden hvor lykkelig man alltid er når sannheten er en helt annen? Alle har vi dager hvor livet ikke er rosa, og alle har vi dager hvor vi ikke svever på rosa skyer, men heller ligger på bakken og kjenner på at livet også kan ha andre farger. Livet har ikke bare en farge, og gjennom en dag kan vi oppleve alle regnbuens farger. Vi kan gå fra rosa til rødt, vi kan kjenne på både mørkeblått, og sort for så å kjenne både på det gule, og det grønne. Livet inneholder alle farger – og ingen opplever kun rosa lykke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kan absolutt gå mye i meg selv også når jeg skriver dette. I min aller første periode på Facebook, så var jeg veldig flink med nettopp carpe diem’er, hjerter og rosa lykke. Jeg hadde jo lyst til å fortelle alle hvor fint jeg hadde det, og de dagene jeg kanskje ikke hadde det så fint, så skrev jeg heller ingenting. Jeg ønsket å fokusere på det positive, og det er jo helst der vi ønsker å være. Det var først da datteren min sa klart i fra hva hun mente om all lykken min på Facebook at jeg begynte å tenke, og når jeg leste igjennom gamle statuser, så ble jeg nesten litt flau…det var klissete, det var rosa, og det var altfor søtt. Jeg hadde jo mange fine dager, mange dager var jo rosa, og fine, men det var liksom ikke måte på hvor mye hjerter jeg måtte ha med, og hvor var fantasien når det eneste jeg kunne skrive var carpe diem? Jeg fikk jo mange likes på alt klisset jeg serverte. Det var tøft å innse at datteren min hadde rett, og det det tok sin tid før jeg kunne innrømme at det nok var slik hun sa . Ennå er hun flink til å minne meg på det.

For meg personlig, så liker jeg utrolig godt å lese om mine Facebook venners dager på godt, og vondt, og det er jo klart at de gode dagene er finest å lese om, men jeg setter så pris på de som faktisk kaller en spade for en spade, og som også forteller om tøffe dager, og som forteller om nedturer og tabber – jeg liker å lese om livet slik livet virkelig er. Jeg digger de av mine Facebook venner som legger ut bilder av mislykkede kaker, eller mislykkede middager. Jeg liker å lese om dårlige morraer, om vanskelige unger, om bilen som plutselig stoppet, og bussen du ikke rakk. Jeg liker å lese om hverdagen slik hverdagen faktisk er. Jeg liker å se bilder av hager, av fine turer ut i naturen, av nydelige husdyr, jeg liker å se bilder av de som betyr noe for en, og bilder fra store markeringer – alle slike ting er hverdagen vår. Jeg blir utrolig glad når jeg leser om fine opplevelser, og jeg synes det er fint når noen deler av hverdagens utfordringer også. Jeg liker når noen ser at livet har alle regnbuens farger, og forteller det.

Jeg kjenner jeg blir litt frustrert av de som har dette behovet for å male livet i en, og samme farge. Jeg er litt lei alle statuser som hver eneste dag, og gjerne flere ganger om dagen handler om hvor lykkelige de er. Livet smiler, livet er herlig, livet er fantastisk, det er så herlig å leve, så heldig jeg er som er så lykkelig – ærligtalt!! Ingen er lykkelige 24/7 – ingen! Alle har sine utfordringer, og alle har dager hvor livet ikke smiler. Alle kjenner vi på sinne, og irritasjon. Vi kjenner på frustrasjon, og vi kjenner på sorg. Jeg håper selvsagt at vi alle har flest av de lyse, fine dagene, men kun rosa? Aldri ! Da er det kanskje på tide å gå litt i seg selv, jobbe litt med hodet, og kanskje finne ut hvorfor vi så intenst ønsker at andre skal tro at vi kun er lykkelige? 

Jeg legger ut mye på Facebook, og jeg legger ut mye bilder. Litt mer selfier nå enn for en tid tilbake, men gjerne fra turer, trening eller fine opplevelser jeg har hatt, og som jeg synes er fint å dele. Jeg liker også hyggelige kommentarer, og mange likes, men likevel, så håper jeg at jeg har såpass selvinnsikt at jeg ikke er så ille at jeg bombaderer andre med rosa lykke, trutmunn og dådyrøyne. I endringsprosessen jeg er i så synes jeg det er fint å dele veien jeg går. Det å få noen klapp på skulderen det å ha en heiagjeng, det betyr noe på den veien jeg nå går. Alle trenger vi ros, vi trenger skryt.  Det er godt når noen ser oss, og tar del i hverdagen vår, men av og til, så trenger vi også ett godt ord, oppmuntring, og kanskje trøst fordi livet ikke bare er rosa. Av og til er det også bare innmari godt å fortelle hvor flink man har vært. Jeg blir kjempeglad om noen kommenterer at de ser at jeg har mistet vekt, men jeg ser ikke vitsen i å legge ut bilde etter bilde dag ut, og dag inn for å høre om noen kan se forskjellen? Hurra for alle som mister vekt om det er ved egeninnsats, eller operasjon, hurra for en lettere kropp, og mer selvtillit… men…det er mye i livet som forblir akkurat som før selv om kiloene forsvinner. Alt rundt en blir ikke plutselig snudd fra mørke farger til kun rosa! Man blir ikke plutselig 200% lykkelig. Jeg tror det ligger mye ensomhet i mange av statusene om rosa lykke. Jeg tror mange har behov for å fortelle om en lykke som ikke finnes fordi man ikke våger å kjenne på det som er vondt, eller fordi man ikke våger å innrømme at livet kanskje ikke er sånn som man håpet det skulle være akkurat nå. 

Jeg elsker rosa dager, og heldigvis er livet mitt fylt med mange deilige farger. Disse dagene med disse deilige fargene, de er så utrolig gode. Det føles så godt og kunne smile fra øre til øre. Jeg har nok aldri vært borti de mørkeste av fargene. Jeg tror aldri jeg har vært helt på det sorte, så for min del, så er den mørkeblå fargen den mørkeste, men det er tøft å være der også. Livet har sine tøffe dager, og sine utfordringer, og det å kjenne på dette er en del av livet. Det er også så fantastisk fint å oppleve at det som kanskje er mørkeblått en periode kan gå over til lysere farger, og livet kan være så bra til tider at man absolutt føler at man svever på en rosa sky, og det er jo fantastisk å være der oppe, og kjenne på lykken! Etter hvert som man går, så lærer man også å verdsette de lyse, gode dagene enda mer, og jeg kjenner personlig at det har blitt færre mørkeblå dager etter at jeg lærte hodet mitt bedre å kjenne, og etter hvert som jeg er blitt mye tryggere på meg selv, og at jeg stort sett kan akseptere at jeg er den jeg er.

På bloggen min ønsker jeg å være 100% ærlig, jeg ønsker å være åpen, og jeg vet at min ærlighet, og åpenhet betyr mye for mange av dere som leser bloggen. Det satt langt inne det det og skulle legge ut bilder av seg selv, men jeg jeg har klart å bryte en sperre. Jeg kan nå legge ut bilder uten at alt vrenger seg innvendig. Jeg er som jeg er, og det må jeg bare akseptere. Jeg blogger for å fortelle om hvordan hverdagen er på godt, og vondt som en størrelse for stor. Jeg håper at det jeg skriver kan bety noe, at det kan inspirere, og motivere. Jeg håper bloggen ikke oppleves som mer rosa enn andre farger, og at bildene ikke oppleves som skryteselfie. Jeg håper også at de rundt meg sier klart i fra dersom Facebook siden min skulle bli som en verden i rosa bobler, og skyer – for min hverdag er i alle regnbuens farger.

Tenk at jeg har kjøpt meg kjoler. Jeg smiler når jeg tenker på det. Det som jeg aldri trodde skulle skje, det har skjedd. To flotte kjoler henger i skapet, og bare venter på å bli brukt. Det å faktisk skal bruke kjole, det er en utrolig stor seier for meg. Jeg har tidligere kun hatt på meg kjole ved helt spesielle anledninger som bryllup, og konfirmasjoner, og slike dager er det jo ikke akkurat mange av. Jeg har i mitt rare hode aldri helt trodd at kjole var noe for meg med min kroppsform. Tenk om noen så tømmerstokkene mine, det hadde vært krise med stor K!

Tømmerstokkene mine tåler ikke dagens lys. Det er oppe, og vedtatt av meg selv. Tjukke bein fylt med væske, og sikkert mye fett, det er ikke vakkert i mitt hode. Jeg hyller alle de som viser tømmerstokkene sine, for egentlig er det jo der man ønsker å være. Jeg er meg, og sånn er det bare. Likevel er nok beina mine ett ømt tema. Selv om jeg aksepterer beina mine, så skjuler jeg de så godt jeg kan. I tillegg må jeg bruke kompresjonsstrømper, og det er jo heller ikke vakkert til kjole har mitt rare hodet fortalt meg. Heldigvis har fornuften slått ned i meg. Lange kjoler viser jo minimalt av kompresjonsstrømpene, og de skal sannelig ikke ødelegge gleden over at jeg nå skal begynne å bruke kjole.

Når man er en størrelse, eller flere for stor, så er det spesielt en utfordring man støter på når man går i kjole, eller skjørt. I alle fall er det en utfordring jeg alltid møter på, og jeg er neppe alene. Det er liksom ikke bare leggene mine som er store, men jeg har jo også lår av størrelse, og når jeg går i kjoler, eller skjørt, så gnisser lårene mot hverandre. DET er ikke behagelig over lang tid. Det blir ganske sårt, og vondt mellom lårene etter hvert, og da er ikke lysten til å gå med skjørt, eller kjole særlig stor når man faktisk må lide såpass. Jeg husker når jeg var enda større enn nå, da var det enda verre. Da ble det jo nesten sår mellom lårene fordi de gnisset så mye mot hverandre. Det var vondt det! Det er mange plusser med å gå ned i vekt, og jeg ser at en av de er at lårene ikke gnisser så mye som før.

Jeg har tidligere kjøpt underskjørt med bein, men de har bare vært en stor frustrasjon. Underskjørtene har sklidd ned fordi de har vært for store i livet, og beina på underskjørtene har sklidd oppover slik at det plutselig ikke er noen beskyttelse mot gnissingen overhodet. Jeg har brukt masse energi på å dra ned bein, og dra opp liv. Sånt blir man bare frustrert, og irritert over, og sabla sur!

I ett tidligere blogginnlegg, så fikk jeg tips om å kjøpe meg tights i capri lengde som jeg kan ha under kjolene mine, så det var jeg på jakt etter her om dagen. Jeg prøvde et par tights med kort lengde, men de var likevel såpass lange at jeg følte jeg gikk med bukse, så det fungerte ikke for meg. På vei ut av butikken, så oppdaget jeg ett annet plagg som vekket interessen min, så da var det inn i prøverommet igjen. Denne gangen var det full klaff! Spradeturene i skjørt, og kjole er reddet…tror jeg i alle fall 🙂

Det var på ZIZZI jeg fant det perfekte plagget, så nå tror jeg at lårene vil få hvile, jeg tror det vil bli slutt på den vonde gnissingen. ZIZZI selger noe de kaller shorts, og du ser den på bildet. Jeg tror denne shortsen er ett av plaggene i serien ZIZZI har med shapeprodukter. Shortsen er veldig behagelig å ha på. Lengden er veldig bra. Til meg går shortsen til rett over knærne, og jeg føler at den sitter som et skudd uten at den skli verken den ene, eller den andre veien. Shortsen er i 92% polyamid, og 8 % elasthan. I tillegg til å sitte veldig godt i lårene, så har den også ett veldig høyt, og godt liv, noe som jeg er helt avhengig av for å føle meg vel. Shortsen hadde også en veldig grei pris. Den kostet 149 kr. Den kommer både i sort, og i hvitt, og når prisen er såpass grei, så handlet jeg med meg en av hver farge. Nå håper jeg bare at shortsen ikke mister formen sin, men forblir så bra som den er nå også etter en del vask.

Med den gode varmen vi har hatt her sør de siste dagene, så tror jeg sannelig det ikke blir så lenge til det er tid for både kjole, og skjørt. Nå som lårene høyst sannsynlig er reddet, så er det egentlig bare å glede seg. Ha en nydelig mandag!

En middels grei uke nærmer seg slutten. Egentlig en flott uke på de fleste områder, men jeg sliter litt med å få tingene som gjelder trening, og vekt inn på de sporene jeg vil. Jeg sier til meg selv hver søndag at neste uke, da må jeg tenke en del annerledes. Neste uke skal så, og så mye trening inn utenom gruppetimene. Noe klarer jeg, men så er det noe som blir droppet. Jeg liker ikke å droppe trening. Jeg liker å føle meg svært fornøyd etter endt uke, ikke sånn middels som jeg føler denne uken. To gruppetimer ble gjennomført denne uken, en gang med egentrening, og så ble det to gode turer. Jeg hadde andre ting også på blokka mi som ikke ble gjennomført, og da blir jeg sur på meg selv. Det kom riktignok ting i veien, men jeg kjenner jeg blir litt sur likevel. Hvorfor i all verden skal det være så innmari vanskelig å legge ting inn i kalenderen, prioritere det, og gjennomføre det ? Om der dukker opp andre ting som ikke er livsviktige, hvorfor kan jeg ikke bare finne tidspunkter for dette som er før, eller etter trening. Treningene, og aktiviteten som er så viktig for meg, de må jeg lære meg å stå fast ved, så lenge andre avtaler kan gjøres på andre tidspunkter. Skulle jeg være nødt til å rokke på noen planer, så kan jeg vel ta treningen igjen når jeg er tilbake fra avtalen? Akkurat dette har jeg slitt litt med denne uken her. Jeg må øke antall treninger, det må inn mer aktivitet, og jeg må komme inn i en god rutine på dette. Treningene med overvektsgruppen er kommet inn i en rutine, nå må også de andre treningene komme inn i den samme, gode rutinen.

Ett par av dagene denne uken har også vært ett par av disse velkjente ” alt er galt ” dagene. De dagene har jeg heldigvis ikke  mange av lengre, men de er like kjipe for det. Dagene hvor ingenting stemmer, alt er bare ræva, og humøret litt deretter. En bjeffer, og biter litt mer på de dagene, men jeg kommer meg mye bedre gjennom de dagene enn jeg gjorde før. Når ingenting stemmer, så er det ingenting som stemmer! Håret som man ellers er sånn rimelig fornøyd med, det er plutselig forandret seg til et fuglerede, og man vurderer om man i det hele tatt skal forlate huset i frykt for å skremme alle man ser. Tunikaen som satt som et skudd dagen før, den passer ikke i det hele tatt! Den som man følte seg så fin i dagen før, den ser man bare ikke ut i! Alt avsløres plutselig, og den strammer overalt. Plutselig kan man ikke skjønne hvorfor man ikke kjøpte den hundre størrelser større så den i alle fall kanskje hadde sett sånn nogenlunde ut når man tar den på. Man skjønner ikke hvorfor man i det hele tatt kjøpte den tunikaen…så prøver man 20-30 andre plagg, og ALLE ser like stygge ut når man tar de på seg!

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Så var det disse lymfebeina som hadde gått ned i cm, men på sånne gale dager, så er jo tap av cm gått til at man har lagt på seg alt man har tatt av, og en haug til! Dobbelthaka som man følte var på vei bort fra ansiktet, den er plutselig tilbake, for ikke å snakke om halsen som ser dobbelt av det dobbelte ut.  Alle kg, og cm man har mistet, det er på sånne dager bare en fantasi, for på sånne dager hvor ingenting stemmer, det er på sånne dager man innbiller seg at sannheten kommer frem….i alle fall tror man det en god stund 🙂 Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i sånne dager, og det er liksom ikke bare en liten ting som ikke stemmer, men alt på en gang.

Det er slitsomt å gå rundt og kjenne på alt man er misfornøyd med når alt kommer på en gang. Takk og lov at jeg ikke lengre føler det sånn hver dag slik jeg gjorde før. Takk og lov at slike dager kun kommer av og til. På slike dager er det ingenting som hjelper. Alle kan egentlig bare klappe igjen. Ingen gode ord hjelper.  Lite hjelper det også at min bedre halvdel forteller meg hvor fin jeg er, og at det er hodet som utfordrer meg litt. Det er på sånne dager jeg nok kan bjeffe, og bite litt, men heldigvis, så slår fornuften fort inn. En bekjent kommenterte en dag at hun ikke trodde jeg hadde sånne dager lengre. Jeg som hadde jobbet så mye mentalt, jeg svevde vel bare på rosa skyer. Jeg gidder ikke bli fornærmet over sånne kommentarer lengre. Jeg elsker følelsen av at de aller  fleste dagene nå er positive istedenfor negative som de var før, men at jeg har dårlige dager, det er det jo ingen tvil om. Alle mine dager er ikke rosa, jeg går ikke rundt og er 100% fornøyd med meg selv dag ut, og dag inn selv om jeg er på en helt annen plass nå enn om man går et par år tilbake i tid. Enkelte mennesker må bare slenge med tunga. Der er dessverre enkelte mennesker som ikke har evnen til å glede seg over at andre lykkes når de selv føler at de ikke gjør det. Jeg har heldigvis sluttet å bry meg om hva enkelte mener om min reise. Onde tunger vil det alltid være.

Kostholdet er ennå en utfordring for meg. Eller jeg spiser ikke så usunt. Jeg fråtser ikke i ting jeg helst ikke skal fråtse i, men jeg skulle nok gjerne vært like flink her som jeg er med det mentale, og med den fysiske aktiviteten. Det er ofte ikke de store grepene som skal til før jeg vil kjenne at dette fungerer, og at jeg etter hvert også vil se det på vekta…vekta som jeg ikke har 🙂 Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og har ikke vært på vekta siden jeg avsluttet kurset på sykehuset da jeg gikk der i forbindelse med planene om operasjon. Jeg vet jeg burde ha vært på vekta for lenge siden. Klart jeg er nyskjerrig på hvor mye jeg har gått ned siden da, men vekta, og jeg er ikke helt på bølgelengde. Jeg er så redd for at vekta skal gi meg ett skikkelig slag i trynet. Jeg vet jo at det er vekta som vil bli skuffet…jeg vet jeg har gått ned, men jeg er så redd at tallene ikke er så høye som jeg tror. Jeg måler cm, og jeg ser at de minker…samtidig trener jeg mye, og det er nok blitt en del mer muskler, så jeg er liksom ikke helt klar for å møte en eventuell skuffelse.

Ingen vektnedgang er skuffelse, men man har et ca tall i hodet, og skulle ikke det stemme, så er jeg redd jeg må kjempe en intern kamp. Jeg har mange ganger bedt meg selv om å skjerpe meg, så kanskje jeg våger meg opp på vekta en dag snart. Jeg vil jo egentlig ta de grepene som må til for å merke en noe raskere vektnedgang, så hvorfor jeg ennå ikke har fått gjort det, det har jeg ikke noe fornuftig svar på. Jeg har blitt tilbudt hjelp til å sette sammen en matplan som kan passe min kresne munn, men uansett hvor mye jeg prøver å ta meg selv i nakken, så fungerer det dårlig. Jeg skal ikke på noen form for diett, men bare sette ting litt inn i rammer.  Jeg spiser ganske bra, og jeg spiser ganske sunt, men likevel spiser jeg nok ikke riktig. Hadde jeg klart å ta disse matskrittene, så hadde jeg nok merket vektnedgangen på en helt annen måte. Jeg må visst inn i hodet igjen, og starte en ny jobb som heter matplan, men jeg kjenner at motivasjonen er milevis unna…..

I dag skal jeg fortelle hvem som vant den flotte softshelljakken fra Zhenzi. Mange ønsket å være med i trekningen jakken – den er utrolig fin! Den heldige vinneren ble : ÅSE BRITT HORVERAK!!! Gratulerer så masse med ny jakke, Åse Britt!! Håper du får masse glede av den. Jeg tar kontakt i løpet av dagen. Plutselig er den en ny giveaway på bloggen. Nyt søndagen !!

Hvorfor der det sånn at når overvektige kvinner ønsker å sette fokus på at man er bra nok uansett størrelse, så er det alltid noen som mener at man ønsker å fortelle verden at det er ok å være tjukk? Hva er det i veien med de menneskene som ikke klarer å se en kraftig kropp uten å hyle om at overvektige da ønsker å fortelle at overvekt er bra? Selv om man ønsker å vise at man er stolt av den man er, og at man er fornøyd med den kroppen man har, så er ikke det ensbetydende med at man mener at ” alle ” skal være tjukke! Ingen overvektige ønsker å være forbilder i forhold til kroppsstørrelse, men man ønsker å være et forbilde i forhold til å kunne akseptere seg selv, og man ønsker å fortelle at man er mer enn bra nok selv om man er en størrelse, eller flere for stor.  Hvorfor kan ikke enkelte se en stor kropp uten for mye klær uten å hyle. Hvorfor skrikes det om at man hyller overvekt når en frodig person tøft viser frem kroppen sin? Syltynne, skrapa modeller har vært forbilder i evigheter. Er det et bedre forbilde? Er det bedre å si til jenter der ute at man skal slutte å spise for å være akseptert?

Denne uken gikk personlig trener, Cornelis Elander ut og var bekymret for at overvektige damer skulle bli våre nye forbildene. Bakgrunnen er den canadiske kampanjen #IWONTCOMPRIMISE hvor overvektige, flotte kvinner poserer på Torontos Union Station. Kampanjen er ment som et motsvar til ett stadig økende kroppspress. Elander er bekymret for hvilke signaler kampanjen sender til de unge jentene i samfunnet. De flotte, store kvinnene viser seg trossalt i bukser, og bh, og da er Elander bekymret for at unge jenter vil tro at det er overvektig man skal være. Hvorfor må man alltid tro at overvektige hyller å være stor når man ønsker å vise at man kan være både flott, og mer enn bra nok selv med våre ekstra kilo? Burde ikke Elander hylle kvinnene på Toronto Union Station fordi de forteller verden at ett uhyre viktig budskap? Elander som da er trener burde også vite at en stor kropp faktisk ikke er ensbetydende med elendig helse. Ikke alle overvektige har høyt kolestrol, diabetes 2, og høyt blodtrykk. Der finnes mange store kropper som er langt mer sunne enn mange slanke kropper. Hvorfor går kritikken mot store modeller på at man fremmer ett usunt kroppsideal, og hvem har innbilt visse personer at man er usunn når man er stor, og supersunn når man er tynn? Det går ikke noe likhetstegn her! Man kan være både sunn, frisk, og ha ei utrolig god helse selv om man bærer endel mer kilo enn ” normalen”. Når skal man få lagt disse mytene døde? Det er ikke greit at Elander setter likhetstegn mellom stor kropp, og dårlig helse.

Cornelis Elander skriver noe bra i blogginnlegget sitt. Han er ærlig på at mange av kvinnene i videoen er flotte kvinner. Han kan fortelle at man kan være både vakker, og flott selv med mange kilo for mye, men så var det helsen da…jeg kjenner at det provoserer meg veldig at Elander, og flere andre alltid ser på store kropper som kropper som er i ferd med å kapitulere. Store kropper er visst nok alarmklokker for alle tenkelige sykdommer. Når store kvinner står frem, og viser kroppen sin, så gjør man ikke det for å promotere overvekt. Man gjør ikke det for å promotere at overvekt, og fedme er den nye normen slik Elander nå er så veldig bekymret for. Kvinnene på Torontos Union Station viser sine store, flotte kropper for å fortelle unge jenter at man er like mye verdt, man er like vakker, og man er bra nok selv med våre ekstra kilo. Det er stor forskjell på disse budskapene, Elander. Ingen av kvinnene ønsker å si ” bli som meg.”, men vi overvektige er så vant til å bli tråkket på, og sett ned på pga størrelsen vår at budskapet i videoen er ett uhyre viktig budskap. Jeg tror ikke Elander er helt klar over hvordan det er å være en størrelse for stor i dagens samfunn. ” Verden ” kommer alltid til å se på oss som late, dumme, stygge, og som personer uten et snev av viljestyrke. Vi er vant til at ” alle ” gremmes når en stor kropp viser hud.

Nærmere 85 % av unge jenter sier at de opplever kroppspress. TV2 serien ” Helt Perfekt ” fortalte skremmende hva unge jenter i dag sliter med. Unge jenter går på diett for å få den perfekte kroppen som lyser mot oss overalt. Små barn synes de er for tjukke! Når skal den røde alarmlampen gå? Ser vi ikke hva som er i ferd med å skje? Unge jenter med en helt normal kropp, de skammer seg over kroppen sin! Hver eneste dag lyser den ” perfekte ” kroppen mot oss i ukeblader, på nettet, på tv – overalt blir man fortalt hvordan man skal se ut for å være perfekt, og lykkelig. Er det rart at så mange unge jenter sliter med kroppen sin, og selvbildet sitt? Og hvorfor i all verden skal man rase av sinne når det en gang i mellom vises en normal kropp, eller en frodig kropp? Elander understreker  sitt blogginnlegg at det ” presset ” så mange jenter, og kvinner kjenner på er noe de legger på seg selv. Har Elander noen gang spurt seg selv hvorfor man legger et press på seg selv? Er dette kun selvskapt?

Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store som viser kroppene sine hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utstråler at man kan være både vakker, og flott selv om man ikke ser ut som de syltynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle mener jeg, også oss store, frodige kvinner. Jeg blir stolt jeg når store kvinner viser hud. Samtidig, så må man jo spørre seg selv hvorfor skulle de ikke vise seg?  De store jentene som legger ut bilder av seg selv lettkledd, de er ikke med å hylle overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. Har du tenkt på at ingen skriker like høyt om en stor mann stiller opp lettkledd, men med en gang en kvinne gjør det samme, så er det ramaskrik! Ingen skriker når anoreksi modeller viser hud, og kropp. Er de ett godt forbilde? Er deres kropp sunn tvers igjennom?

Elander forteller at mange store kvinner er vakre, og han mener at flesteparten av menn liker kvinner med former. Akkurat der kan jeg nok til en viss grad være enig med han. Jeg tror veldig mange menn liker frodighet, og former, men mange tør verken å vise det, eller innrømme det. Menn skal vise seg frem med slanke kvinner fordi samfunnet forteller oss at det er dette som er vakkert, og sunt. Overvektige, og frodige kvinner kan man fantasere om, og ønske seg, men det forblir ofte med det. Elander som er bosatt i Hollywood er veldig klar på at selv om mange store kvinner kan være flotte, så må man fortsette å informere om at overvekt, og fedme ikke er bra…jeg blir så oppgitt altså! Nei, overvekt er selvsagt ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell viser ikke kropp fordi hun ønsker å vise verden hvor usunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne være ” perfekt.” En undervektig person bør heller ikke være noe forbilde.  Store modeller som viser hud, og kropp er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg synes store kvinner som viser kroppen sin promoterer selvtillit, de skammer seg ikke over å ha den kroppen de har. De er stolte, og de forteller verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. Man er vakker, man kan stråle, og man er mer enn bra nok. Dette budskapet burde du ha hyllet, Elander. Ikke være en av en haug som igjen tråkker ned viktigheten av å være glad i seg selv, og den kroppen man har. Jeg tenker Elander selv er med på å sende ut helt feil signaler i det han forteller at det ikke er ok å være som kvinnene på Torontos Union Station. Se den omtalte videoen her : http://www.penningtons.com/en/i-wont-compromise

Vinneren av jakken fra Zhenzi kommer på bloggen i morgen 🙂

En ny favoritt er på plass på klesstativet mitt, og da snakker vi om en av disse favorittene som virkelig kommer til å bli brukt masse. En av disse som man nesten føler at man bor i. Det er alltid sånn at man finner noen større favoritter blant favorittene. De plaggene som sitter sånn ekstra godt, og som man føler seg ekstra vel i. Kanskje ikke overraskende at den nye favoritten kommer fra Pont Neuf.

Skyvedørsgarderoben på soverommet, den er temmelig full av klær. Jeg vet ikke om det var i frykt for at han skulle miste plassen til sine klær i garderoben at min bedre halvdel så helhjertet oppfordret meg til å dra på Ikea for å kjøpe meg klesstativer. Jeg likte ideen, men problemet var vel heller hvor jeg skulle ha de. Min bedre halvdel fant fort ut at det var plass til et par stativer inne på treningsrommet ute at de ville være i veien for treningen vår. Det er sjeldent jeg ser min bedre halvdel så engasjert i mine klær, og plassen til mine klær, men jeg tenker han så plasskrisen såpass stor at han fryktet for at han måtte gå i poser for å finne sine klær 🙂

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

To flotte klesstativer er montert opp, og de er på plass på treningsrommet. Utrolig kjekke stativer til en veldig billig penge! Ett veldig godt tips om du føler du trenger mer plass til klær, og dersom du har plass til slike stativer. Klærne i skyvedørsgarderoben kan puste lettet ut, og klaustrofobifølelsen det må ha vært inne, den er vel noe mindre nå. Oversikten på det jeg har av klær, den er mye bedre, så disse klesstativene, de digger jeg virkelig. Ikke er de fulle heller slik min kjære fryktet. Det er ennå veldig god plass på begge to, i alle fall på det ene  🙂

Min nye favoritt fra Pont Neuf heter Kitty slik flere av Pont Neuf sine tunikaer/kjoler heter. Den er så lekker ! Sjekk de flotte fargene! Herlige blåfarger i en nydelig kombinasjon med hvitt. Tunikaen, eller kjolen som det vel egentlig er, den er i viskose, og elastan – helt nydelig å ha på seg. Man føler den gode følelsen med det samme man får den på seg. Passformen er så god! Tunikaen/kjolen har også to gode, fine lommer foran som gir det lille ekstra. Har du ikke prøvd Pont Neuf ennå, så anbefaler jeg deg å gjøre det. Du vil elske merket. Som nevnt, så er det egentlig en kjole, men har man høyden slik jeg har, så kan den veldig fint brukes som tunika. Denne tunikaen gjør meg skikkelig glad med alle de fine fargene sammen. Jeg bruker alt fra str. 48 til str. 52, og i Pont Neuf, så bruker jeg som regel str. 2 XL. Det fine med Pont Neuf er også at de produserer sine plagg i alle størrelser. Plaggene blir produsert fra str. XS til 3 XL. Det betyr også at det ikke bare er stormotebutikker som fører Pont Neuf.

På dette siste bildet, så er det Ingrid fra Bærre Lækkert som er modell, og det har jeg fått lov til å låne. Du finner Bærre Lækkert her : https://www.facebook.com/baerrelaekkert/
 

Så fra Pont Neuf sin vårkolleksjon, så har jeg mange favoritter, to av de er blitt to slike ekstra store favoritter. Begge heter Kitty. Den ene er altså den i alle disse nydelige blåfargene, den andre ser dere under her, og går i brede striper i fargene marine, og beige – helt nydelig den også! At vi som er ens tørrelse for stor ikke kan bruke klær med striper, det er bare tull!

Lag deg en god onsdag! Husk at vi til lørdag trekker en heldig vinner av den flotte softshelljakken fra Zhenzi. Du finner Zhenzi her : https://www.facebook.com/Zhenzi-197243913989773/?fref=ts    Mange har til nå ønsket å være med i trekningen av den flotte jakken, og du har fortsatt mulighet til det. Legg igjen en kommentar, størrelsen din, og epoastadressen din i kommentarfeltet, så er du med i trekningen som skjer lørdag. Her er jakken dere kan vinne

Facebook minner oss ofte på hendelser vi har lagt ut tilbake i tid, og i dag ble jeg påminnet om at det i dag er 3 år siden jeg hadde en kronikk i Dagbladet hvor jeg gikk til hardt angrep på daværende leder i Landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss. Jørgen Foss var en person som fikk meg til å se rødt omtrent hver gang han åpnet munnen, og han gjorde oss overvektige til latter. ” Du gjør oss til latter, Jørgen Foss “, det var overskriften på kronikken jeg skrev for de tre årene tilbake. På en måte er det synd at Jørgen Foss ikke lengre er leder i Landsforeningen for overvektige, for nå har jeg ikke lengre noen å krangle med om en sak jeg virkelig brenner for. Samtidig er det sikkert sunt for blodtrykket mitt at det har vært et lederskifte i foreningen.

Det er en ting jeg har tenkt mye på de siste dagene, og dette vet jeg det er  mange meninger om. Jeg vet temaet engasjerer, og jeg vil tro at dere som leser også har deres klare meninger om dette. Kanskje er det en liten brannfakkel, men kanskje har du som leser bloggen min i dag også meninger rundt dette. Jeg har aldri hevdet at mine meninger er de riktige, men temaet engasjerer meg veldig. I en diskusjon som bla dette, så merker jeg at man fort kan gå på person i stedet for sak, og at man ender opp med en krangel istedenfor en god diskusjon. Jeg synes det er viktig at man kan ha ulike meninger, og akseptere at sånn er det bare, samtidig som det er godt å ha en god diskusjon rundt emner som engasjerer. Jeg er spent på hva dere tenker om emnet jeg har diskutert en del forrige uke, nemlig : Hva er overvekt?

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Jeg som har slitt med stor overvekt hele livet mitt er nok av den oppfatning at overvekt ikke kun er en følelse, men den skal være reell, eller synlig. Jeg vet at overvekt bæres veldig forskjellig, og jeg vet at man kan føle seg uvel om man sliter med 2-5 kg for mye. Jeg vet at det ikke er moro når man ikke får kneppet buksene, eller når blusen spriker fordi man har lagt på seg. Jeg vet alt om den følelsen man har når man kjenner på kroppen at noe har skjedd den gale veien. Jeg vet også at pr.definisjon, så er man overvektig når der er et overskudd av fett på kroppen i forhold til det som er ønskelig, og jeg vet at BMI kan fortelle oss litt, men ikke alt om vi er overvektige, eller ikke. Jeg vet at overvekt begynner på 25 om man regner ut i fra BMI’en. Jeg vet også at BMI ikke tar hensyn til kroppsbygning, og aktivitetsnivå, og at mange som er topptrente kan ha en BMI som slår ut på overvekt pga mye muskler. Likevel gir BMI’en en pekepinn, og jeg er innmari klar over at min BMI bør være mye lavere, og at jeg ligger ett godt stykke over det man karakteriserer som innenfor normalen. Det er jo heller ingen tvil om at jeg er overvektig, så det er liksom ikke det diskusjonen omhandler. Diskusjonen går på hvordan man definerer overvekt ,og når er man overvektig? Skal man gå etter definisjonen, så er man altså overvektig om man har mer fett på kroppen enn ønskelig, og om man veier mer enn BMI’en  for normalvekt, men jeg klarer ikke helt å kalle en person med 5 kg for mye overvektig….når man ikke ser noe ekstra verken på mage, lår, eller rompe, når man må lete med lupe for å finne noe ekstra, eller når der ikke er den minste ringen rundt magen som kan dras ut, så er ikke vedkommende overvektig i mine øyne. Igjen, så er det viktig for meg å få frem at jeg har full forståelse for at man føler det ugreit med disse 2-5 kiloene som er kommet ekstra på, og jeg skjønner at det er frustrerende når klær ikke passer fordi man har lagt på seg litt, men man er ikke automatisk overvektig selv om man bærer noen få kilo for mye?

Jeg har ikke noe tall på når man er overvektig i mine øyne, men man ser jo fort om man har litt ekstra. Jeg sier ikke at man må veie 30, 40 eller 50 kg for mye for å være overvektige, absolutt ikke, men jeg blir både fornærmet, provosert, og såret når noen med 2-5 kg for mye skriker om overvekt, og slankekurer. Når de er dypt fortvilet over hvor tjukke de er blitt, da tenker jeg mitt. Man er da ikke tjukk om man sliter med disse få kiloene! Man er heller ikke overvektig selv om man har en følelse av at man ønsker de bort.Jeg har i mange sammenhenger sittet og hørt venninner, og bekjente klage over disse 2-5 kiloene de sliter med, og at de nå må starte den store slankekuren… og der sitter jeg med mine x antall kilo for mye, og jeg tilbyr hvem som helst å kjenne på den følelsen jeg føler da. Igjen, så er jeg fullstendig klar over at de få kiloene kan være et problem for vedkommende som har de, men man er ikke tjukk likevel, eller overvektig, og man trenger ikke bli nazi for å bli kvitt de. Overvekt skal ikke bare være en følelse…jeg synes det blir helt feil å definere seg som overvektig om man føler seg stor, men ikke er det. Da tenker jeg at man kanskje må ta tak i det virkelige problemet, nemlig tankene våre.

Dersom man har et bilde av seg selv som overvektig, og stor, og vekta kanskje viser max 5 kilo for mye, da tenker jeg at det er på tide å rydde i topplokket, for da er det her det store problemet ligger. Der ligger selvfølelsen, og selvtilliten, og der ligger svarene på hvorfor man føler sånn om seg selv. Det er en grunn til at man føler seg tjukk når man ikke er det, så da er det viktig å finne svarene tenker jeg. I alle sammenhenger som har med vekt, og overvekt å gjøre, så er det hodet man bør behandle først. Jeg blir både oppgitt, og provosert når slanke mennesker klager over vekt, og kropp – hva er det som gjør at man sliter med disse negative følelsene når vekta ikke rister oppgitt på vekttallene sine ? Hva er det med samfunnet som gjør at man aldri blir fornøyd? Hvorfor jager man hele tiden etter det perfekte ? Hvorfor settes det likhetstegn mellom vekt, og lykke? Hvorfor måles lykke i antall kilo, og skal man livet igjennom miste dager fordi man jager på noe som egentlig ikke er lykke? Ei på treningsgruppen sa det så fint forleden dag da jeg kommenterte at det virkelig var synlig at hun hadde mistet vekt, og at hun strålte : ” Jeg har sluttet å jage etter å bli tynn, Heidi – nå er det en god helse, og ett godt liv som står i fokus, og det føles så utrolig godt.” Denne setningen sier så utrolig mye.

Pr.definisjon, og pr. BMI, så er selv den minste kilo en kilo for mye, men overvekt i ordets rette forstand???  Jeg vet at også de med få kilo for mye kan slite med å få de av seg, og de kan også slite med å komme seg i gang med trening, men overvektige, og da i samme kategori som meg? Nei, den er jeg ikke med på. Ikke at jeg er stolt av å være i kategorien overvektig, og ikke at jeg verner om kategorien, men det er forskjell. Jeg vil absolutt hevde at det er ganske så mye mer enkelt å ta av seg 5 kg, og bli der enn det er å ta av seg 20, 30 eller kanskje 50 kg. Jeg synes ikke vi skal klage og syte i samme bås. Jeg har etter hvert sett hva en god porsjon trening, og fysisk aktivitet gjør for både kroppen, og vekten, og legger man i tillegg til noen ekstra tak i det som heter kosthold, og trening, så vil man oppnå veldig gode resultater. Jeg vil hevde at de som sliter med disse få kiloene har ett mye både lettere, og bedre utgangspunkt for å nå målet sitt slik at man kan få kneppet buksene igjen. Jeg vil kanskje banne litt i kirken når jeg mener at det er enkelt å gå ned disse få kiloene, men der er jeg…..og det er ikke den årelange kampen som overvektige kjemper for å klare det, om man har riktig fokus.

Utgangspunktet for at jeg har tenkt, og diskutert litt forrige uke er fordi jeg fikk spørsmålet, og jeg ble spurt hvem som kan trene sammen med treningsgruppen for overvektige. Skulle man kunne trene på overvektsgruppen fordi man FØLER seg overvektig, eller skal man VÆRE overvektig? Skal følelsen være nok om sannheten ikke er der? Skal man kunne kalle seg overvektig når man må lete etter lupe for å se om der er noe ekstra, og skal 5 kilo være nok for å kalle seg overvektig? Det er ett vanskelig spørsmål, men jeg synes ikke man er overvektig om vekten forteller deg at man veier 5 kg for mye. Da tenker jeg at rammen for den trygge gruppen overvektige som sliter med litt, eller mye for mye blir borte. Skal man gå etter følelsen, så kunne jo flere enn vi aner ha vært med i en slik gruppe… sannheten er jo den at det er mange som sliter med kroppsbildet sitt. Samfunnets galskap når det kommer til kropp har resultert i at mange mennesker sliter med å føle seg slank nok. Man føler seg tjukk selv om speilbildet sier noe annet. Tankene våre forteller oss en sannheten som ikke stemmer, og gruppemessig, så tenker jeg at det blir feil begge veier. En som er godt overvektig vil ikke føle seg komfortabel i en gruppe hvor plutselig ” alle ” kan trene fordi følelsen sier at man er stor. Usikkerheten vil komme, tryggheten forsvinne, og man kan likevel ikke være den man er fordi man igjen er tilbake til et utgangspunkt. Redselen for å bli sett på, snakket om, og ledd av…. en redsel som nok ikke er reell, men følelsen vil likevel være der, den følelsen man har hatt store deler av livet, og som har gjort at man ikke har våget seg inn på et treningssenter. Man kan ikke veie folk, eller måle BMI, men jeg tror man kan se hvem som har overvekt, eller ikke. Jeg tror også hver enkelt vet hva som er tilfelle for en selv. Jeg møtte en bekjent av meg forleden dag. Vedkommende hadde slankeoperert seg, og gått ned 55 kg. Hun ønsket å være med i treningsgruppen vår selv om vekten nå fortalte at vedkommende veide 62 kg. Jeg spurte hvorfor vedkommende ønsket det, og da fikk jeg til svar at det var fordi vedkommende skulle ned ytterligere 10 kg, og fordi hun fortsatt var tjukk. Det fikk meg til å tenke både på at her lyser en varsellampe, og hvor skremmende det er at mennesker føler seg store selv etter ett så stort vekttap. Jeg foreslo at hun kanskje burde snakke med en fagperson når hun følte seg tjukk med en vekt på 62 kg. Slankeopererte må tilbys psykologhjelp når hodet ikke vil følge med kiloene nedover. Jeg følte jeg gjorde det rette når jeg svarte nei på spørsmålet om å bli med på gruppen, og heller prøvde å få henne inn på ordinære timer, og trening. Hva tenker dere ? Det hadde vært spennende med innspill, og kommentarer 🙂

Hele denne uken kan du være med i trekningen av en flott vårjakke fra Zhenzi. Dette er en flott softshelljakke som er foret med deilig fleece, og som har ett skikkelig flott design. Jakken er også helt nydelig å ha på seg. For å være med i trekningen, så må du legge igjen en kommentar på bloggen samt at du MÅ huske å skrive størrelsen din samt epostadressen din. Det er kun jeg som ser din epostadresse. Jeg trekker en vinner av jakken til lørdag. Lag den en god mandag!

Å føle seg litt som en prinsesse, det er en følelse vi alle fortjener å kjenne på i blant. For meg er prinsessefølelsen å bli skjemt skikkelig bort, eller å gjøre gode ting for meg selv. Det å sette meg selv i fokus, kjenne på følelsen av å være flott, og ikke minst det å kjenne seg vakker – da kjenner jeg på denne nydelige prinsessefølelsen. Det å gjøre helt andre ting enn man pleier, det å tilbringe noen timer sammen med mennesker som beriker dagen, det er med på å gjøre dagen helt spesiell.

Vi er i mars måned, og vi nærmer oss tiden for konfirmasjoner, og brylluper. Mange av dere som leser bloggen har kanskje fått invitasjon til en spesiell dag. Kanskje er du selv midtpunktet for en spesiell dag, eller skal være vertskap for en helt spesiell dag. Kanskje går du i giftetanker. For mange som er en størrelse for stor, så kan fort gleden over slike dager bli borte. Det er ikke det at man ikke gleder seg til å feire, og for å markere den helt spesielle dagen, men en spesiell dag krever også ett helt annet antrekk enn man pleier å ha på seg. Festklær er kanskje ikke det man har mest av i garderoben, og mange ser på det å få tak i klær til disse spesielle anledningene som en utfordring, og mange ser på det å få tak i festklær i store størrelser som umulig. Kjenner man på slike ting før en stor dag, så blir gleden fort borte.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har fått flere henvendelser fra lesere som er fortvilet over at de ikke kan finne penklær til konfirmasjoner, og brylluper. Pene kjoler får man som regel i de fleste stormotebutikker, men utvalget varierer helt klart, og noen ganger, som for eksempel i brylluper, så ønsker man ofte å ha den helt spesielle kjolen. Man ønsker å føle seg skikkelig flott. Finner man ikke den riktige kjolen, så forsvinner gleden. Så mye betyr det faktisk å finne det riktige antrekket til den helt spesielle anledningen.

Da jeg giftet meg i 1993, så fant jeg den riktige kjolen. Jeg følte meg som en skikkelig prinsesse den dagen. Det å finne en kjole i str. 48 som jeg var den gangen, det var en utfordring når man faktisk skal nesten 24 år tilbake i tid. Det var ikke mange kjoler i store størrelser. Med god hjelp, og dyktige mennesker rundt meg, så fikk jeg drømmekjolen . Jeg ble den prinsessen jeg skulle være den dagen. I dag er alt annerledes. Det er enklere å finne drømmekjolen i dag uansett om man skal stå brud, eller om man skal være gjest ved en helt spesiell anledning. Mulighetene er så mange flere enn de var for 24 år siden. Det som føles umulig for mange, det er en følelse som ikke er reell. Man må bare vite hvor man skal gå for å finne det man søker.

Går vi 26 år tilbake i tid, så jobbet jeg i Radio Sør. Gjennom jobben min i radioen, så møtte jeg Snefrid Linge. Snefrid Linge drev da med fargeanalyse i Kristiansand, og jobbet også som stylist. Snefrid er en helt unik person, ett helt fantastisk menneske, og dyktig til fingerspissene. Snefrid har lært meg masse. Ikke bare om farger, sminke, og passform, men hun har lært meg masse om livet. Hennes tanker rundt livet, om hvor viktig det er å sette pris på hver dag, hvor viktig det er å leve og ikke bare eksistere, det å ta seg tid til seg selv, og andre, dette er ting som har satt spor hos meg. Snefrid lever drømmen sin, og hun driver sitt arbeid fordi hun elsker det, hun elsker mennesker, hun elsker å glede andre – det er ikke pengene som driver Snefrid, men hennes enorme kjærlighet til jobben, og til mennesker.Da datteren min skulle konfirmere seg, så kjente jeg på panikken for ikke å finne den helt spesielle kjolen til en veldig spesiell anledning. Jeg henvendte meg til Snefrid, og hun tryllet frem det lekreste antrekket til meg med skjørt, korsett, og jakke. Det og kunne føle seg fin på en slik dag, det betyr så utrolig mye.

Det er mange av dere som i tiden som kommer trenger den helt spesielle kjolen. Det er ikke alltid man føler kjolen i butikken er fin nok, og er det en helt spesiell dag, så fortjener man også den helt spesielle kjolen. Uansett om disse helt spesielle dagene ikke kommer hver dag, så fortjener man å skinne den ene dagen, eller de få dagene man kan ta frem en slik kjole. Derfor tok jeg denne uken turen bort til Grimstad hvor Snefrid driver Snefrids Hus. For en fantastisk dag det ble! Det å høre Snefrids engasjement. Det å høre hvordan hun brenner for jobben sin, og hvordan hun gløder for å kunne hjelpe kundene sine med det helt spesielle antrekket til en helt spesiell dag, det er helt fantastisk!

Snefrids Hus er ett helt fantastiske sted! Har du ikke vært på Snefrids Hus, så må du ta turen! På Snefrids Hus har Snefrid Linge sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen. Her er flott selskapslokale, her er det suiter, og rom for overnatting. Her finner man selskapstøy til den spesielle dagen, her kan man ha minnestunder, her kan man ha messer, og kurs, og her kan man ha både makeup kurs, og kleskurs. Hos Snefrid kan man avtale tid slik at det kun er deg, og eventuelt dine som står i fokus . Snefrid har tid, og kun fokus på å finne kjolen som får deg til å føle deg så vakker som du er. Snefrid har de flotteste kjoler, og det er så fint å vite at her kan man få kjoler selv om man må opp i størrelse. Snefrid har både brudekjoler, og selskapskjoler i store størrelser. Også til de menn som trenger litt romslig størrelse, så kan Snefrid hjelpe. I tillegg til kjolen, og antrekket, så har Snefrid øyne også for det lille ekstra. Jeg garanterer deg at du vil kjenne på prinsessefølelsen hos Snefrid, og på en helt spesiell dag, så fortjener man virkelig å kjenne på dette.  

På tirsdag følte jeg meg som en prinsesse. Bare det å være på Snefrids Hus er en utrolig god følelse. Skuldrene senkes. På tirsdag fikk jeg også prøve fantastiske selskapskjoler som går opp i store størrelser. For noen kjoler! Du ser de på bildene på bloggen i dag. To litt forskjellige kjoler både i farge, og utseende. Jeg likte begge to utrolig godt, og jeg følte meg så flott i begge to. Den sorte stod nærmest av seg selv når jeg skulle ha den på meg. En sånn kjole man bare ser på film med sine tunge skjørt som må løftes når man går. Jeg kunne ha prøvd kjoler i evigheter. Det er så utrolig moro at jeg som er en størrelse for stor kan finne så flotte kjoler!

Går du i giftetanker, eller skal du være gjest ved en helt spesiell anledning – jeg hadde ikke vært i tvil om hvor jeg ville ha dratt, og hvem jeg ville ha fått hjelp fra. Ikke bare er Snefrid ett helt fantastisk menneske som man blir så umåtelig glad i, men hun er dyktig til fingerspissene, og hun gløder for det hun jobber med 🙂 Jeg anbefaler dere å oppleve Snefrids Hus, og jeg anbefale dere en dag hos Snefrid. Den helt spesielle kjolen til den helt spesielle anledningen, den finnes også i store størrelser. Kjolen du kanskje bare har drømt om langt der inne i tankene dine, den er kanskje ikke så langt unna 🙂 Snefrid lærte meg en veldig viktig ting når det kommer til hva slags fasonger jeg bør ha på klær, nemlig at alle har et liv 🙂 Jeg skal fokusere på å finne klær som sitter tett inntil meg på sidene, og gjett om jeg så forskjellen.

Tirsdagen hos Snefrid ga meg prinsessefølelsen når jeg fikk på meg den ene flotte kjolen etter den andre. Vi trenger slike stunder trenger vi i blant. Dagen fortalte meg også noe om at vennskap ikke vaskes ut selv om det kan gå lang tid mellom hver gang man treffes. Det fortalte meg også at jeg er heldig som kjenner så mange flotte mennesker, og at jeg er heldig som har så mange som beriker livet mitt. Det fortalte meg også at man trenger å sette av tid til de gode tingene. Samtalen rundt bordet i gruva til Snefrid var en god samtale. Jeg så hvor mye andre har å lære meg, og hvor viktig det er å stoppe opp litt. Man hører stadig at man må leve mens man gjør det, og at man må nyte hvert øyeblikk, men er det ikke sånn at dette ofte bare blir ord, og lite handling..? Min reise gjennom det to siste årene har lært meg masse, ikke minst om meg selv. Reisen har fått meg til å sette litt andre fokus i livet, jeg merker at jeg tenker annerledes. Jeg er blitt flinkere til å gripe dagen, til å leve, og til å sette meg selv litt mer i fokus, men jeg har en lang vei å gå også her. Snefrid er en person som har så fine, og gode tanker om livet, og det å prate med henne, det er en berikelse.

Er der en helt spesiell dag der fremme ? Da fortjener du å føle deg som en prinsesse. Du fortjener å skinne, og du fortjener å være så vakker som du er selv om du kanskje ikke ser dette selv. Drømmekjolen, kjolen som får deg til å føle deg som en prinsesse, den finnes 🙂 Jeg skal også litt senere ta dere med en tur til Snefrids Hus, for som jeg sa, så har Snefrid også øye for det lille ekstra 🙂 Du kan lese mer om Snefrids Hus her : https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/?fref=ts

At jeg har en stor lidenskap for klær, det er vel ingen stor hemmelighet. Det er vel heller ingen stor hemmelighet at jeg har en stor lidenskap for jakker. Der er så utrolig mange flotte jakker på markedet, og jeg sliter med å gå forbi en flott jakke som bare henger der, og roper på meg. Om du hadde sett skyvedørsgarderoben i gangen vår, så hadde du kanskje trodd at det bodde en stor familie der om man ser på antall jakker. Få hadde vel trodd at vi kun er to voksne hvor den ene er mann, og ikke helt har den samme jakkadilla som kona si. Vel, noen jakker tilhører datteren vår fordi hun har litt lite plass til sine der hun bor. Tre, fire av jakkene tilhører min bedre halvdel – resten er faktisk mine.

Jeg er veldig glad i jakker med farger, eller jakker som har stilige design, og mønster. Det trenger ikke være så mye som gjør at jakken blir veldig spesiell. Det er ofte ” det lille ekstra ” jeg faller for. Jeg liker å ha jakker til alle anledninger, og de fleste av jakkene mine blir flittig brukt. Jeg har vel jakker også til alle årstider . Jeg er flink til å bytte på de selv om man alltid har en ekstra stor favoritt, eller to. Ei ordinær hverdagsjakke trenger ikke være ordinær om man ikke ønsker det. Ei hverdagsjakke trenger heller ikke å være kjedelig når der finnes så mye å velge blant. Jeg er jo en stor tilhenger av å gjøre hverdagene til dager hvor man setter seg selv i fokus. Man skal ikke spare den fine jakken til de spesielle anledningene, eller spare klær til en gang man skal noe ekstra. De spesielle dagene er i fåtall, og klærne man har spart til alle disse spesielle anledningene, de blir bare hengende der til pynt. Om ikke du bruker festkjolen på en vanlig dag, så bruk i alle fall de andre klærne, bruk jakkene! Føl deg fin, og flott selv om det er mandag, eller torsdag! Gjør hver dag til en spesiell dag!

Jeg skal sette litt fokus på vårjakker etter hvert på bloggen, for der er så mange flotte jakker til de fleste anledninger. En del av jakkene kan jo også brukes til flere anledninger, og slike jakker er det jo lurt å investere i. En jakke du kan bruke både på disse vanlige dagene, og en jakke du også kan ta på deg om du skal avgårde en kveld. Noen jakker er en fin hverdagsjakke som du også kan ta på deg om du vil en tur i skogen. Dagens turjakker er jo flotte å bruke også som en hverdagsjakke nettopp fordi de er blitt så fine. Dessuten er de ofte også veldig gode å ha på seg. Dt er jo ennå in i tiden å bruke turjakker som hverdagsjakker. En jakke som kan kombineres, og brukes til flere anledninger, det er jakker det kan være lurt å investere i.

I dag skal jeg få gi bort en av mine jakkefavoritter på bloggen. Danske Zhenzi har i sin vårkolleksjon en fantastisk flott softshelljakke som jeg falt pladask for. Jakken er i marine, den har hvite prikker, og så har den små, rosa detaljer som jeg synes gjør mye på jakken. Jakken er foret med fleece, og den har stramming nede, og i hetten. I går var jeg på tur med min bedre halvdel, og da valgte jeg denne jakken som turjakke. Noen synes kanskje den er for fin til å bruke som turjakke, men dette er en jakke jeg ønsker å bruke til flere anledninger. Jeg hadde kanskje ikke valgt jakken om vi skulle på tur med pølser, og bål, men til den type tur vi skulle på, så bruker jeg gjerne denne jakken. Jeg brukte den også senere på kvelden når vi skulle på besøk, og jeg hadde byttet ut turklær med litt penere klær. Det ble to helt forskjellige antrekk, og jakken var flott til begge deler. På turen i går fikk jeg også testet jakken i regnvær. Vi var jo selvfølgelig heldige med været, og fikk noen skikkelige regnbyger der vi gikk. Regnet prellet av på jakken, og den holdt meg både varm, og tørr. Så i går fikk jeg oppleve at jakken absolutt holdt mål, og det er jo ett stort pluss. Jakken fra Zhenzi har også en veldig god lengde, og den går godt ned forbi rompa, noe de fleste av oss liker at jakker gjør 🙂 Armlengden er også veldig bra. Jeg har kjøpt et par jakker på for eksempel Ullared som er utrolig fine, men ikke puster de, og ikke er de vanntette, så blir man overrasket av regn, eller blir man skikkelig varm når man går, da holder ikke jakkene fra Ullared mål 🙂 Skal man bruke jakkene jeg har kjøpt der, så må man være sikker på væmeldingen, og ikke gå for fort 🙂

Softshelljakken fra Zhenzi er absolutt å anbefale om du skal ha en hverdagsjakke du kan bruke til flere formål, og flere årstider. Dette er en flott jakke man kan bruke litt fremover nå. Det er en jakke man kan ta på seg når man sitter ute om sommeren når t-skjorte blir i kaldeste laget, og det er en flott jakke å bruke tidlig høst. Det er en jakke til byturene, til kinoturene, og det er en jakke man kan bruke når man vil bruke føttene litt, og få litt bevegelse, og aktivitet.

I dag skal jeg altså gi bort en av disse flotte softshelljakkene fra Zhenzi til en av dere som leser bloggen. Verdien på jakken er ca 1400 kr. Dersom DU har lyst på denne flotte jakken, så er det viktige ting du må gjøre for å være med i trekningen, og dette er ting flere glemmer. Glemmer du det, så kan du fort gå glipp av en flott gave. Du gjør følgende for å være med i trekningen av softshelljakken:

1. Legg igjen en kommentar på bloggen – fortell at du har lyst til å vinne jakken

2. HUSK : Legg inn størrelsen din i kommentarfeltet!!  Er du for eksempel 46/48, så er skriv det når du kommenterer.

3. Legg igjen epostadressen din! Mange skriver ikke navn, eller kun et fornavn, og uten en epostadresse, så sliter jeg veldig med å tak i vinneren.

Afrodite i Mandal er en av butikkene som selger denne flotte softshelljakken, og det var der jeg hentet min jakke. Det er mange andre butikker også som selger denne jakken. Spør i din nærmeste stormotebutikk . Dersom de ikke har tatt den inn, men fører Zhenzi, så kan det jo være de kan ta den inn for deg, eller sjekke hvem som selger den. Her i Kristiansand hvor jeg bor, så vet jeg at PIP Stormote selger den. Du kan også kontakte Zhenzi for å finne nærmeste butikk. Du finner Zhenzi her : https://www.facebook.com/Zhenzi-197243913989773/?fref=ts   Jeg vil også anbefale deg å følge Zhenzi på Facebook. Der vil du hele tiden se klær fra kolleksjonene deres. Zhenzi har utrolig mye fint i sin vår/sommerkolleksjon som er verdt å se litt nærmere på. Dessuten scorer Zhenzi høyt på at de er veldig gode på pris.

Som jeg skrev, så var det på Afrodite i Mandal jeg fikk tak i denne flotte jakken. Jeg hadde ett veldig hyggelig besøk på Afrodite som ligger veldig sentralt i gågada i Mandal. Butikken ligger på Torvet. Jeg legger ved litt bilder fra mitt besøk hos Afrodite. Butikken har mye spennende, og mange flotte vårvarer fra ulike leverandører. Du kan følge Afrodite på Facebook : https://www.facebook.com/Afrodite-AS-672169032815768/?fref=ts

Jeg håper mange vil være med i trekningen av den flotte softshelljakken, og gleder meg til mange kommentarer! Del gjerne innlegget 🙂 Lag den en god lørdag, og gled deg til ett nytt blogginnlegg i morgen 🙂 Da skal det handle om prinsessefølelsen.

Jeg har tidligere skrevet om min store frustrasjon rundt disse utslettene, og den intense kløen jeg har hatt i huden. Ingenting har liksom funket bortsett fra å sette kroppen på kortison. Kortison er noe dritt! Eller, jeg ser jo at det fungerer, men bivirkningene, de er noe dritt altså. Man jobber, og jobber for å komme med i vekt, og så blir man satt på kortison, og vips, så føler man seg både oppblåst, og full av hevelser. Jeg vet ikke om jeg har lagt på meg, men jeg er rimelig sikker på at jeg har det. Spesielt er det ansiktet som har fått en spesiell form. Bollekinn sier datteren min. Hadde det bare vært det liksom. Bollekinn er jo søtt – kortisonkinn er langt i fra søtt! I går var siste dagen med kortison, så nå håper jeg virkelig at både de lite søte bollekinnene, den kortisonpregede halsen, og magen skal gå nedover igjen. Det vil forsvinne har jeg hørt. Typisk min flaks om det ikke stemmer….Den vandrende flodhest følelsen må bort nå altså.

I dag skal det bli strålende vær her i sør. Min bedre halvdel, og jeg skal ut på tur i finværet. I kveld er det trening, og jeg gleder meg til en time med puls intervall. En time med masse puls, og trening med både kondisjon, og styrke. En herlig instruktør, og en flott gjeng å trene sammen med. Så i dag skal det nok bli en del aktivitet, og i dag vil jeg nok med glans nå de berømte 10000 skrittene. Akkurat det tenker jeg ikke SÅ mye på, men det er alltid moro når en kommer over disse 10000 likevel. Bursdagen min nærmer seg, og jeg tror jaggu jeg skal ønske meg penger, eller gavekort sånn at jeg kan kjøpe meg ei skikkelig aktivitetsklokke.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Klær gjør meg innmari glad, det vet dere som leser bloggen min. Jeg har mine store favoritter, og jeg synes det er spennende å bli kjent med nye produsenter. Det er en helt fantastisk verden av stormote der ute! En del av mine favoritter kan  koste noen kroner, men jeg tenkte at jeg skulle sette litt fokus fremover på at man kan få masse fin stormote som ikke trenger å koste så mye. Nå som våren er i anmarsj, så tenker jeg også at vårjakkene skal frem, og at vi setter fokus på det også fremover. Det er snart konfirmasjonstid, til sommeren er det brylluper, så for mange blir det en del festdager. Da er penklær ett veldig aktuelt tema, så det skal jeg også skrive om fremover. Der er masse flotte penklær, og selskapsklær også til oss store.

I dag skal jeg gi dere ett lite innblikk i vårkolleksjonen til Pont Neuf igjen. Jeg har tidligere vist dere den flotte kjolen som Pont Neuf har nå i vår. Jeg gleder meg så til å bruke den! Pont Neuf er en av mine favoritter fordi passform, og snitt er så innmari bra. Plaggene passer min store kropp på en innmari fin måte. Jeg føler meg så vel i plaggene. Plaggene er tilpasset oss store. I tillegg til en kolleksjon med mange flotte kjoler/tunikaer, så har Pont Neuf også vester i vårens kolleksjon. Jeg har aldri vært en veldig stor fan av vester, men det er jeg nå! Vesten Emmy er en strikkevest med god lengde som finnes i sort, og hvitt. Utrolig fin å ha over en tunika, eller en kjole. Denne vesten har jeg fått masse skryt av! Danskene kan stormote!

Tunikaen jeg har på meg under vesten, den heter Kitty. Nydelig å ha på, ganske tynn i stoffet.
 

Cardigans har jeg også brukt å bruke mye. Det er også evigheter siden sist. Det handler om å finne den cardiganen som man føler seg vel i, og som ser pent ut på deg. Pont Neuf har en veldig fin cardigan i sin vårkolleksjon som heter Berta. Den er så utrolig nydelig å ha på seg! I tillegg har den en god lengde, noe som er veldig viktig for meg.

Peggy er en annen kjole/tunika fra Pont Neuf våren. Denne finnes også i en kortere modell som heter Maria, og den finnes i en jakke som heter Mallie. Kjolen/tunikaen i sort, og hvitt heter Bianco.

Må også legge med bilder av tre store vårfavoritter : Kjolen Fanny, kjolen/tunikaen Peggy, og kjolen/tunikaen Kitty. Har vist de tidligere på bloggen, men pene ting kan ikke vises for ofte 🙂 Ha en nydelig onsdag dere! Lørdag blir det ny, flott giveaway på bloggen!! Gled dere!!

Helgen er over, og jeg er fornøyd med uken som ligger bak meg. Det har vært ei god treningsuke med både gruppetimer, og tre treningsøkter her hjemme. I går morges i gråvær, og regn, så gikk jeg meg en god tur. Tidligere hadde nok unnskyldningen om dårlig vær kommet fort, og jeg hadde blitt hjemme. Kanskje hadde jeg istedenfor funnet frem noe godis, og spist på følelsene mine, da er det godt å kjenne på at man vinner over styggen på ryggen. Det var faktisk helt nydelig å gå ut i regnet i går. Det føltes godt å få regndråper i ansiktet. Jeg smilte der jeg gikk. Ikke verst. Noe av det beste i går, det var å kjenne på hvor mye bedre kroppen fungerer. Tømmerstokkene løp jo nesten avgårde, og det å kjenne på bein som fungerer så bra, det er virkelig lykke. Det å tenke på hvordan beina en gang var, at nesten hvert skritt var tungt med bein fulle av både lymfeødem, og lipødem. Da er det nydelig å kjenne på de fremgangen som har skjedd. Treningen gir resultater. Jeg kjenner på hele kroppen at treningen har gitt resultater. Kroppen samarbeider på en mye bedre måte, og den fungerer så mye bedre. Dessuten er det å gå tur blitt noe positivt i forhold til hva det var før….da følte jeg meg konstant sur med en gang det kom en bakke, eller en utfordring. Er det mulig for meg å endre, så er det mulig for deg. Noe av det flere av de jeg trener sammen med uttaler, det er at de gleder seg til trening. Det er en følelse som er ny for oss alle. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne glede meg til å trene. Trening har alltid vært et ork, noe man bare gjorde fordi man følte at man måtte. Når noen uttrykte treningsglede, så var jeg sikker på at det var løgn fra ende til annen. Å føle på treningsglede er faktisk mulig, også for meg som til tider føler meg som en vandrende flodhest.

Foto : Børre Eskedahl/VG
 

Bloggen min ” En størrelse for stor ” er om livet på godt, og vondt som nettopp en størrelse for stor. Visst jeg kan inspirere, og motivere andre gjennom det jeg skriver, og det jeg gjør, så har jeg oppnådd masse. Det er tungt å være overvektig, og samfunnet rundt en kan til tider også gjøre det ekstra tøft å være overvektig, men livet trenger sannelig ikke kjipt selv om man er en størrelse for stor 🙂 Uansett hva som ligger til grunn for at man bærer de ekstra kiloene man gjør, så har man hele tiden et valg. Man kan fortsette i den onde sirkelen, og se vekta øke mer, og mer, kjenne formen bli dårligere, og dårligere, eller man kan gjøre noe med situasjonen. For mange så tar det lang tid før man faktisk innser at ingen kan gjøre endringene for deg, de faller ikke ned i hodet, det er ingen lette løsninger, og superpillen er det ingen vits i å vente på. Jeg har hatt et hav av unnskyldninger, og man kan nesten bli litt flau visst man tenker over alle unnskyldningene man har hatt opp i gjennom…men samtidig, så er det ingen vits i å se seg tilbake, og tenke på alt man har gjort feil, og tenkt feil. Fortiden kan man ikke gjøre noe med, men man kan se fremover…og mye av det som ligger der fremme kan man gjøre noe med. Man må slutte å dvele ved alt det gamle… det høres så enkelt ut, ikke sant? Jeg høres vel nesten perfekt ut her jeg sitter og skriver 🙂 Ingen endring er lett, men det er fullt mulig. Man vil gå i grøfta mange ganger, men man kommer seg mye lettere opp igjen med rett fokus, og hodet mer på plass.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

En størrelse for stor, joda, det har jeg vært hele livet. Sånn sett har jeg vært mer enn en størrelse for stor, men synes bloggtittelen sier mye om følelsen man har hatt igjennom årene. Tidligere stilte jeg aldri spørsmål om hvorfor , men i dag er jeg glad for at jeg har fått god hjelp til å sortere tanker, og kanskje finne noen svar på hvorfor man har tatt de valgene man har gjort, og hvorfor man tenker som man gjør. Overvekten sitter i hodet mitt, og jeg kan ikke skylde på noen andre for at jeg er overvektig. For dere som ikke har lest gårsdagens blogginnlegg, så vil jeg på det sterkeste anbefale dere å lese det. Der skriver kognetiv teraput, og psykoteraput, Lillian Fjeld om jobbingen som må til i topplokket. For å gjøre noe med egen situasjon, så må man faktisk gjøre en innsats. Jeg pratet, og tenkte i mange år, men det kom ikke så mye fornuftig ut av det. Kroppen ble vel egentlig bare større, og jeg mer deprimert, og var oftere, og oftere i kjelleren. Å tenke uten å handle gjør ingenting med en vekt som øker, og en kropp som forfaller. Jeg tenkte mye jeg, og mine tanker resulterte i en stadig høyere vekt, og en kropp som lå på grensen til både det ene, og det andre. Jeg tenkte vel som de fleste andre at helseutfordringer, og sykdommer ikke ville ramme meg, men du verden så farlig det er å tenke slik! Utfordringene kom de, og den største utfordringen var utvilsomt å ha en kropp som ikke orket, og ville det samme som jeg. HVORFOR er det så innmari vanskelig for oss overvektige å ta riktige valg, riktige valg for oss selv ? HVORFOR GIDDER VI IKKE???? Hvorfor tar det så innmari lang tid for oss før vi kanskje klarer å gjøre tanker om til handling? Hvorfor lar vi flotte muligheter bare skli forbi? Helsepersonell som jobber med overvektige sier jo at gruppen overvektige er den vanskeligste gruppen å motivere. Hvorfor er det sånn? Er det sant at vi ikke gidder? Jeg kjenner at jeg nesten blir litt provosert, og sint når man her i Kristiansand har et tilbud rett foran seg, men likevel så er man full av unnskyldninger for ikke å ta del i tilbudet. Alle som selvfølgelig skulle bli med dersom tilbudet ble en realitet, de stikker fingrene i ørene når jeg forteller at tilbudet er der. Jeg tror ikke på alle unnskyldningene man kommer med. Joda, jeg ser at ting kan være vanskelig å organisere for at man skal komme seg på trening, men i bunn, og grunn, så handler det kun om prioritering. Jeg ser at det er skummelt for mange å gå inn på et treningsstudio, men er det ikke verdt å utfordre seg selv når du vet hva gevinsten kan bli? Jeg tror jeg har brukt alle unnskyldninger i boken for å slippe å trene, og være aktiv. Jeg har hatt vondt i alle kroppsdeler, jeg har vært svimmel, og uvel, jeg hadde ikke barnevakt, jeg rakk det ikke, jeg har hatt møter, og avtaler, jeg har hatt problemer med å komme meg til trening, jeg har hatt lite energi, jeg var trøtt , jeg måtte kjøre for langt for å komme meg på trening – jeg kunne ha skrevet bok. SLUTT!! Slutt å unnskyld deg! Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har vært i kontakt med fordi de ønsker å være med på gruppen. Hvor mange har blitt med? Jeg kan telle de på ei hånd.

Treningsgruppen for overvektige er en fantastisk mulighet for deg til å bli aktiv, og til å starte med det du har ønsket så lenge. Det er ingen som ler, eller slenger stygge kommentarer. Du må ikke ha fancy treningsklær, og helt nye sko. Terskelen inn til treningstimene er så lav, og du vil føle seg så velkommen. Du vil bli en del av ett helt fantastisk felleskap hvor smilet, og latteren sitter løst, men du vil og møte ei gruppe mennesker som endelig opplever gleden ved å trene, gleden ved å mestre, og gleden ved å se at det er mulig å få en bedre helse, og ett lettere liv. En uke kan du trene gratis sammen med oss for å se hva tilbudet går ut på. Jeg har pr. i dag verken vonde knær, vond rygg, eller vonde skuldre. Dette er ting mange sliter med, og spesielt mange overvektige. Da er det fint med tilpasset trening hvor man gjør det man klarer, og hvor man ikke føler at andre glor deg ned fordi man ikke yter som alle andre. Det er en selv som kjenner hvor mye man kan presse seg, og hvilke øvelser man får til. Man har kun en konkurrent, og den konkurrenten er deg selv. Trening er ikke konkurranse om å løfte tyngst, hoppe høyest, eller klare flest push ups. Hva sidemannen klarer er totalt likegyldig – det som betyr noe er hva DU klarer! Trening betyr å øve, det betyr å utvikle, og forbedre. Trener man, så vil man hele tiden forbedre seg, man klarer mer, man orker mer, og man utvikler en bedre kropp, og kroppen blir plutselig mer en venn enn en fiende. Håpet er også at flere der ute vil se at egne treningsgrupper for overvektige er veien å gå for at overvektige skal bli mer aktive, og dermed begynne å fokusere på egen helse. Det skulle vært treningsgrupper for overvektige over hele landet, ikke bare her i Kristiansand. Bor du i nærheten, så vil jeg, og hele treningsgruppen gjerne ha deg som treningskamerat. Dette er muligheten du har ønsket deg, og tar du den ikke, så er nok ikke ønsket sterkt nok….