Det høres sikkert helt teit ut. Teit at jeg er stolt over en så liten ting. Noen vil sikkert smile, og tenke at det er noe du gjør hver dag. Det som er en selvfølge for mange, det er ingen selvfølge for meg. Det som er en helt vanlig ting for så mange, det er ikke en vanlig ting for meg. Derfor er jeg faktisk stolt, og denne gode følelsen, den skal jeg jaggu kjenne på.

Foto : Stormberg

Jeg løper ikke. Jeg vil aldri bli noen løpedronning. Ikke visste jeg om jeg kunne løpe en gang. Jeg lurer på hvor lenge det er siden jeg løp sist. Det må være helt siden datteren min var liten, og ble helt sjokket da jeg løp sammen med henne i lek . ” Mamma du kan jo løpe ” – jeg husker reaksjonen hennes som om det var i går. Store øyne, litt i sjokk. Etter det har jeg løpt litt i lysløypa her, men det begynner også å bli en stund siden.

I går løp jeg! Jeg løp på tredemølla! Det var ingen verdensmester som løp på tredemølla. Det var nok ingen elegant løping. Jeg hadde nok ikke løpestilen inne…men jeg løp. Jeg følte det som om det var en helt ny ting jeg skulle gjøre. Våget jeg? Klarte jeg? Jeg vet det høres teit ut, og du smiler sikkert, men det og skulle ta steget og prøve å løpe, det var faktisk ganske stort. Mine store tømmerstokker, ville de i det hele tatt følge med om jeg prøvde.

Jeg løp og jeg klarte det. En stor seier. Ikke at jeg ser for meg at jeg kommer til å bli en løpestjerne, men kanskje jeg kan løpe noen intervaller i løpet av en treningsøkt. Jeg føler meg fortsatt tryggest på å gå i raskt tempo, og følte meg jo som en rar sak der jeg i går løp på mølla. Usikker, litt sånn famlende, og jeg kommer jo aldri til å løpe om der er mange som er på treningsstudioet samtidig som meg.

I går var jeg helt alene da jeg kom på trening. Jeg hadde sagt til meg selv at om jeg en gang var helt alene, så skulle jeg prøve å løpe. I går hadde jeg sjansen, og mot slutten av treningsøkten, så tok jeg sjansen. Beina holdt, kroppen holdt, og jeg, jeg smilte. Et par ekstra kikk over skulderen for å være helt sikker på at jeg var alene, og så løp jeg. Først 30 sekunder, så 30 sekunder til, og til slutt hadde jeg løpt 30 sek x 5, altså en intervall.

Jeg merket det godt. At pulsen steg en del høyere. Det var tungt. Jeg ble mer svett. Jeg merket at dette var en del tyngre enn å gå i raskt tempo. Jeg merket at det nok vi gå lang tid før jeg kunne ha løpt alle intervallene. Samtidig, er det et mål for meg å løpe meg gjennom ei treningsøkt? Svaret er nei. Men det var utrolig kult at jeg våget. Våget å prøve, og at jeg klarte.

Man ikke trenger å løpe for å komme i god form. Man skulle jo tro at det var et must for å få den formen man ønsker når man ser alle som løper for livet. Men…det å bruke beina og gå deg en tur, det er faktisk like bra som å løpe. Man kan faktisk gå seg til den formen man ønsker seg, man kan gå seg til toppform faktisk. Visst man i tillegg også får opp pulsen litt når man går, og gjerne blir litt svett på ryggen, så gir dette en veldig god helseeffekt i følge Helsedirektoratet.

Jeg kan løpe, og jeg har løpt. Jeg er stolt og fornøyd, men noen løpedronning, det blir jeg ikke. Noen løpeintervaller av og til når jeg er alene på trening, det kan nok skje i tiden fremover. Løping er jo også mer belastende enn det å gå, så det er sikkert ikke dumt å være forsiktig heller. Jeg skal fortsette å gå. Tredemølla blir brukt flere ganger i uken. Og husk : uansett om du går, eller småjogger, og uansett i hvilket tempo, så knuser du alle som sliter sofaen.