Jeg kjenner mange som har slankeoperert seg. Denne uken har jeg truffet på fire bekjente som alle er opererte, og for alle disse er det nå mellom 4-5 år siden operasjon ble gjennomført. Alle med ulikt resultat, men 3 av 4 hadde lagt på seg igjen. 3 av 4 var mer, eller mindre samme størrelse som før de ble operert. Jeg så hvor hardt det gikk inn på de, og jeg så skammen i øynene deres. Alle lurer jo på hvordan de kunne la det skje når de fikk en sjanse til endring.

Grunnen til vektoppgangen er jo ganske enkel. Under inngrepet, så opererer man ikke hodet, og det er jo i hodet det reelle problemet ligger. Når man har  samme hode, og samme tanker også etter operasjonen, så vil de fleste slite. Når man i tillegg ikke er så nøye med kosten, og ikke gidder å være i særlig aktivitet, da sier det seg selv at det vil gå den gale veien.

Dere vet at jeg har mine klare meninger om fedmekirurgi, og jeg understreker at jeg har sterke meninger om  operasjonene, og politikken, IKKE personene som gjennomfører en operasjon.  Jeg har vært der selv. Jeg har selv vært så langt nede,  så lei av å mislykkes, så lei av å hate meg selv at jeg hadde fått time til operasjon. At jeg snudde, og valgte å si nei til operasjon betyr ikke at jeg gjorde det eneste riktige. Jeg tok det riktige valget for meg – hver enkelt må ta det valget som er riktig for en selv. Jeg sitter ikke på fasiten, men jeg har likevel rett til å ha sterke meninger om det.

I vår ble den offentliggjort. Verdens største studie, gjennomført av norske forskere om fedmekirurgi. Studien ble offentliggjort i det medisinske tidsskriftet Jama. I ti år har forskerne ved Sykehuset i Vestfold fulgt nær 2000 pasienter, hvorav halvparten er fedmeoperert og de øvrige overvektige fikk kostholds- og treningsråd. Det overrasker vel ingen, studien viser at fedmekirurgi er den mest effektive behandlingen av sykelig overvekt. Vekttapet hos dem som ble operert var tre til fire ganger så høyt som hos overvektige som slanket seg på vanlig måte.

Selvfølgelig var vekttapet større hos fedmeopererte. Jeg hadde blitt overrasket om undersøkelsen viste det motsatte. Det er vel få fedmeopererte som opplever at man omtrent ikke går ned i vekt. Det er vel også meningen med operasjonen at man opplever ett såpass stort vekttap, og dermed har ett veldig godt utgangspunkt for å kunne klare å holde vekten nede. Det å holde vekten, det er her utfordringen ligger.

Studien viser at medaljen har en bakside. Det som nok overrasket forskerne mest var det faktum at risikoen for å utvikle depresjon var 50 prosent høyere hos dem som fikk fedmeoperasjon i forhold til gruppen som ikke ble operert. Man vet ikke helt hvorfor, men forskerne mener at det kan ha med identitet å gjøre. Kroppen forandrer seg, og man blir på en måte en helt annen person. Mange sliter med å kjenne igjen den tynne kroppen. Jeg tenker også at mange av de fedmeopererte også slet med psykiske utfordringer før operasjonen. Jeg har sagt det så mange ganger, men det er så sant – man opererer ikke hodet. Hodet er akkurat det samme etter en operasjon som før en operasjon. Man har de samme tankene, de samme følelsene. Har man ikke fått ryddet i dette før en operasjon, så vil jo dette være helt likt etter operasjonen også. Det som er forandret er evnen til å miste vekt, men hodet, det henger ikke med.

Studien viser også at fedmeopererte sliter med andre fysiske plager i årene etterpå. Søvnforstyrrelser, sterke magesmerter, gallestein, og tarmslyng. Å bruke smertestillende tabletter er en vanlig ting for mange. Mange må opereres på nytt innen ti år. Studien viser at mange betaler en veldig høy pris for en ny, slank kropp. Fra før av vet man at studier viser at avhengigheten til mat som man ofte har før en operasjon, den blir erstattet av andre avhengigheter som rusavhengighet. Professor Jøran Hjelmesæth ved senter for sykelig overvekt i Helse Sørøst uttalte i etterkant av studien at det er veldig få korttidskomplikasjoner, dødeligheten er veldig lav. Men langtidskomplikasjonene er det en del av. Likevel er alltid noen som tar risikoen.

Etter ett par år er vel effekten av en operasjon borte, og har man ikke da de riktige, mentale verktøyene, så vil man lett falle tilbake i gamle vaner. Plutselig er man på en plass man har vært før, en plass man ønsket seg bort i fra. Statistikker viser klart at veldig mange slankeopererte havner tilbake på vekta man hadde før operasjon, og gjerne en høyere vekt også. En dansk undersøkelse viser også at to av tre fedmeopererte opplever symptomer som gjør at de tar kontakt med helsevesenet i etterkant av inngrepet. Dette ser man nå også i Norge. Staten understreker at en operasjon skal være aller siste utvei. Hvorfor føles det ikke som om legene som opererer ser på en operasjon som siste utvei? Hvorfor føler man at ” alle ” får det? Jeg er i mot statens løsning på fedmeproblematikken. Jeg ønsker en helt annen behandling av overvekt enn å tukle med et system som fungerer som det skal. Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Det har vært en 11 dobling av slankeoperasjoner de siste 10 årene. Fra 150 operasjoner i 2004 til over 3000 i dag.

Jeg håper at norske myndigheter etter hvert gjør som Danmark, og redusere antall slankeoperasjoner. Jeg ønsker at det skal settes inn kruttet på behandling som man selv må delta i. Jeg ønsker en behandling av overvektige hvor det mentale får en stor plass. Hodet først. Jeg ønsker at overvektige skal vise at de ønsker en endring, og jeg ønsker at det skal ta den tiden det trenger. Det er ved å bruke god tid, og få den riktige hjelpen at man kan oppnå en vektreduksjon som varer. Dessuten ønsker jeg at vi skal slutte å jage etter den ” perfekte ” kroppen, og jeg vil vi skal slutte å trekke likhetstegn mellom en slank kropp, og stor lykke. Dette går ikke hånd i hanske. Vi må sortere tanker, og finne svar. Vi må kaste masse tanker, og få nye inn. Vi må akseptere at vekten ikke er oss. All overvekt har en årsak, og finner man årsaken, så knekker man også koden til hvordan man kan få ett lettere, og mye bedre liv. Da er ikke lengre vekten sjefen – da blir du selv sjef i eget hode!