Jeg har fått klar beskjed – frem med midjen, og ut med puppene. Jeg som vel aldri har følt at jeg har hatt en midje, jeg har nok litt problemer med å se at den faktisk er der, og jeg har i alle fall aldri tenkt at jeg må begynne å vise den. Jeg har jo visst at den lå skjult der et sted, men den har liksom gått i ett med alt annet stort på kroppen min. Mage, midje, pupper, alt har vært stort, og ikke så mye av dette har vært markert. Puppene har heldigvis ikke gått i ett med resten, men derifra, og ned, så har vel det meste gått i ett tidligere.

Det er sikkert flere enn meg som har mage. En sånn mage som er så stor at den henger skikkelig. Min mage har vært kjempestor. Så stor at den lå nedover lårene, noe som igjen har vært ubehagelig å kjenne på. Likevel så blir man jo vant til at den henger der. Noen ganger husker jeg at jeg har løftet på magen for å føle på hvordan det kjentes når den ikke hang der. Jeg husker hvor deilig det var å kjenne på, og hvor høyt jeg ønsket at magen skulle forsvinne så jeg slapp å kjenne at den hang der. Er det noen som kjenner seg igjen? Det føltes lite sexy med sånn hengemage, så jeg studerte den sjeldent for å si det sånn. Den var ekkel, stor, og irriterende. Den var i veien! Nederste del av magen ble som en stor pølse som hang der. Når jeg var på det største, så var magen så stor at jeg ikke kunne se føttene mine. Å se bilder fra den tiden er todelt – jeg er så utrolig glad for at det var da, og ikke nå, men samtidig vondt å se hvor stor jeg har vært.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå har det skjedd store endringer. Den ekle, store, irriterende magen er blitt mye mindre. Nå henger ikke denne store pølsa nedover lårene mine på samme måte. Den store samlingen av åreknuter som jeg aldri så fordi magen dekket de, de kan jeg nå se klart og tydelig, og den er også ett godt bevis på hvor mye av magen som  er borte. Den henger ikke like mye. Jeg skal ikke skryte på meg at den er borte, for det er den ikke, men mye er borte. 

Magen dekker ikke lysken lengre, nå kjenner jeg at jeg faktisk har bein der. Jeg er stolt over alt fettet som jeg nå virkelig kan se er borte. Magen er der som sagt ennå. Den både kjennes, og synes, og det vil ta tid å få bort mer. Noe må kanskje opereres bort, men jeg har lært meg å glede meg over det jeg har oppnådd, og ikke tenke så mye på det som gjenstår. Jeg har alltid vært flink til å ha fokus på jobben som er igjen, ikke den store jobben jeg faktisk har gjort, så nå har jeg fått endret tankene mine litt.

Frem med midjen, og ut med puppene – jeg har fått klar beskjed. Jeg skulle ha ny selskapskjole fra KK Design forleden, og størrelse ble diskutert. Jeg har visst satt meg selv på autopilot når det kommer til størrelse. 50/52 har jeg vært ei stund nå, men endel er nå i 48/50, jeg kjøpte nylig en tunika i 46/48. Sistnevnte er sikkert romslig i størrelsen, men moro er det jo når 46/48 står klart og tydelig på plagget. Autopiloten mente i alle fall at kjolen måtte være str. 52, men da fikk jeg klar beskjed om at jeg slettes ikke var en størrelse 52 lengre! Jeg har liksom ikke tenkt at jeg kan gå med klær som er FOR tettsittende i frykt for at valker skal tyte ut. Sannheten er visst at jeg ikke har så mye valker som før, og at jeg nok fortsatt har en tendens til å havne i klær som kan være litt for store. Selskapskjolen ble i størrelse 50, og jeg kunne nok gått ned i str. 48…men så er det dette hodet mitt igjen da. Kjolen er fantastisk lekker, den er fotsid, og lilla. Jeg skal vise den på bloggen veldig snart.

Jeg kan visst gå med tettsittende klær. Jeg har visst en midje som tåler dagens lys, og som kan vises frem.  At jeg faktisk har en midje nå er jo fantastisk! Det å se midjen, og blir fortalt at jeg ser flott ut ( om man ser fra livet og opp hehe ), det er ord jeg ikke akkurat jeg har hørt for ofte. Det er jo nesten så det kommer noen tårer når noen sier så fine ting. Nå går ikke jeg rundt og tror at jeg ser flott ut, det kommer jeg aldri til å føle, eller tro, men det er klart at når jeg ser bildene av meg selv i de flotte kjolene fra Snefrids Hus, så ser jeg jo at mye har skjedd, og jeg ser jo selv at jeg faktisk har en midje. Kanskje jeg våger å vise midjen min litt mer fremover, puppene er der fortsatt noe igjen av, så jeg får kanskje følge den klare beskjeden jeg har fått.

Det er utrolig hyggelig når folk rundt meg ser endringene. Ikke at jeg må ha skryt, men det er klart at det gjør mye for selvfølelsen, og det gir jo ekstra motivasjon når også andre ser at den harde jobben jeg gjør gir resultater. Jeg trener 4-5 ganger i uken, og da ønsker man jo et resultat på sikt selv om det tar tid. Når jeg stod foran speilet på soverommet tidligere denne uken, og så endringene klart, og tydelig, så skrek jeg av glede. Jeg hoppet ett lite hopp også faktisk, og det kom noen tårer i øyekroken.

Fy fader, jeg har vært flink! Jeg som tidligere aldri har klart å trene over tid. Jeg som alltid har begynt med friskt mot, for så å kjenne på følelsen av å mislykkes. Jeg har sannelig bevist overfor meg selv at jeg kan. Jeg er ikke uten viljestyrke. Jeg kan sette meg mål som jeg klarer å gjennomføre. Jeg klarer å trene over tid, og holde meg til treningsplanen. Jeg føler meg fortsatt som en vandrende flodhest i blant. Jeg føler fortsatt at jeg har lagt på meg når det kanskje er motsatt. Når kroppen endres, så er de negative piggene ute med en gang. Jeg skjønner ikke alltid at når kroppen endres, når kroppen ser, og føles annerledes ut, så kan det være positive endringer . I mitt hode er de alltid negative. Men i dag sier jeg hurra – jeg har sannelig en midje, jeg har liv, jeg kjenner bein i kroppen jeg aldri har kjent før. Reisen er ikke ferdig, men en del av reisen er gjennomført, og jeg er så klar for å fortsette denne spennende reisen. Så til meg selv, og alle andre : Frem med midjen, og ut med puppene!