Jeg er friskemeldt! Endelig! Vel, det blir vel å være noe optimistisk å si at jeg er helt friskemeldt, men etter sprøyte nummer to som jeg fikk på mandag, så har jeg fått klarsignal fra kiropraktoren på at jeg kan starte å trene igjen. Forsiktig vel og merke. Gå i rolig tempo på tredemøllen, ikke den intense intervalltreningen min riktig ennå. Jeg ble oppriktig glad da han sa jeg kunne forsøke meg på trening. For meg betyr det så mye.

Tre uker uten trening er tøft. Jeg som hadde mine fem økter hver uke, og følte at alt gikk riktig vei. Ikke skulle jeg gå de lange turene heller. Fra å føle at jeg mistet vekt, så gikk jeg til  føle at jeg la på meg. En følelse sier du ? Jo, kanskje, men samtidig, så tror jeg nok vekta har gått noe opp etter tre uker med minimal aktivitet, og litt for mye toffin, vingummi og Kina. Vi snakker ikke spiseorgier, men hånda har dratt ut skuffen med det søte og salte i litt for mange ganger. Små mengder, men likevel…man føler jo også endringer på kroppen, og de jeg føler tror jeg neppe er positive.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På mandag fikk jeg sprøyte nummer. Den første sprøyten ga god smertelindring, men noe kjente jeg fortsatt. Derfor ble det satt en sprøyte til. En i hver side. En i sete/bekken hvor det hadde vært mest smertefullt, og så fikk jeg også et stikk i isjasnerven på hver side. Jeg har nemlig følt litt strålig nedover i lårene, så derfor ble det satt i isjasnerven også.

Jeg merker stor fremgang. Nå har jeg nesten ikke smerter. Det er så fantastisk å kjenne på. En gang i blant kan jeg kjenne litt, men det kan ikke sammenlignes med hvordan jeg var da jeg kom til kiropraktoren. Sprøyten har heller ikke hatt full virkning ennå, så jeg har troa på at jeg nå skal bli smertefri.

Jeg ser så frem til trening i morgen. Hvem skulle vel ha trodd for den tiden tilbake at jeg skulle kjenne på treningsglede? Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg skulle glede meg til å gå på trening. Jeg har jo trent en del tidligere også, men oftest i perioder som de fleste andre. Disse åpenbaringene hvor man går på med friskt mot, og så er man sannelig veldig flink en periode, før man plutselig ikke helt skjønner hvorfor man bare ikke kommer seg avgårde på trening slik man hadde planlagt. Så var den evige runddansen i gang med alle unnskyldningene for at treningen stoppet opp. Alle kjenner vi til denne runddansen tror jeg.

Nå føles alt så mye annerledes. Jeg gidder ikke lete etter en eneste unnskyldning, for de er kastet på båten for lenge siden, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har slitt med å komme meg ut døren hjemme for å gå på trening. Attpåtil hender det at jeg smiler jeg når jeg forlater huset. Det er så mange som har sagt at trening kan være moro, og at man kan føle treningsglede – jeg har aldri trodd dem … før nå.

Jeg med mine x antall kilo for mye som fnyste når noen sa det var glede i å trene, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle føle på det samme. Det er mye som skal stemme for å oppnå denne følelsen, og for meg har det vært viktig og faktisk komme meg på treningene. Det har vært første steget. Kaste alt av unnskyldninger på båten, og se meg selv gå på trening etter trening, uke etter uke. Deretter har det vært viktig å få kjenne på at jeg faktisk kan, og at jeg mestrer. Øvelser jeg ville gjort alt jeg kunne for ikke å gjennomføre – de gjennomfører jeg. Øvelser jeg før ville gitt opp og i det hele tatt prøve meg på – de klarer jeg.

I morgen tidlig er jeg på plass på trening igjen. Den tøffe reisen skal fortsette. Jeg er på vei til noe jeg tror vil bli veldig bra. Jeg mister kilo, jeg mister cm, jeg legger på meg litt igjen, så det må jobbes knallhardt, men viktigst av alt : jeg har det så utrolig godt! Jeg kaver ikke etter den tynne, slanke kroppen som jeg gjorde før. Jeg vil alltid være større enn “normalen”  jeg vil alltid være frodig, men jeg vet at det er helt ålreit fordi jeg har det godt med meg selv. Samtidig så vet jeg at kroppen smiler : blodtrykket er fint, sukker, og kolestrol har fine verdier – legen smiler sammen med meg, og det er en god følelse. Folk rundt meg ser endringene, og jeg både ser, og føler endringene. Dette høres nok veldig rosa, og fint ut, men jeg har endel rosa dager innimellom nå, og det hadde jeg aldri før. Jeg har ennå mange tunge dager, jeg føler meg fortsatt som en vandrende flodhest i blant, jeg liker ennå ikke å se kroppen min i speilet, jeg kan fortsatt bli både sur, sint og forbanna over at ting er som de er, men det er så mange færre av disse nå sammenlignet med før.

Tunge dager har vi alle, og i kjelleren går vi alle i blant, men nå kommer jeg meg fort opp – før ble jeg der lenge, til tider veldig lenge. Jeg kan fortsatt bli både sur, frustrert, og deprimert over utfordringene i livet mitt. De store tømmerstokkbeina som gir meg veldig store utfordringer, og som er hovedgrunnen til at jeg pr. i dag ikke er i jobb, jeg har fortsatt en vekt som er altfor høy, så utfordringene, de er der, men opp i alt dette, så ser jeg hvor viktig treningen er for at dagene mine skal bli bedre. Jeg ser hvor viktig det er å flytte fokus. Jeg gleder meg til trening i morgen, og krysser fingrene for at ryggen også føler på det samme som meg.