Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg gråt noen bitre tårer der jeg satt i steinrøysa, og jeg kjente litt på følelsen av nederlag. Skulle jeg virkelig gi meg få meter før jeg faktisk var helt på toppen? Jeg har ikke til vane å gi meg, men beina ville ikke mer. De orket ikke mer oppover i tunge, bratte, og steinete partier. Jeg skulle jo ned igjen også. Så etter ca 12000 skritt opp mot toppen, og 4,6 km i ei løype ingen kan kalle for en søndagsskole, så bestemte jeg meg for at jeg ikke nådde helt på toppen, men for en spetakulær utsikt , for en natur, og for en personlig seier! 

Forrige lørdag nådde jeg nesten Gaustatoppen. Vi var på hytte på Gaustablikk, og mens min bedre halvdel fisket, så ville datteren min at vi skulle gå til Gaustatoppen. Man kan jo bli svett bare av tanken. Jeg har en sterk allergi for bakker, så at jeg sa ja, det skjønner jeg ennå ikke. Lysten var der ikke nettopp pga min bakkeallergi, men så er det denne stemmen inni deg som sier at dette skal du faktisk gjøre. Om lysten ikke er der, så skal du slite deg gjennom det. Så lørdag formiddag den 24.juni parkerte vi nede ved Gaustatoppen, og vi var langt i fra de eneste som skulle bruke store deler av lørdagen på å gå. Det krydde av mennesker der, og det føltes i perioder som om man gikk i kø.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å gå toppturer, men det er noe med å gjøre det for å utfordre seg selv. Kondisjonen bør være sånn tålig bra etter mye kondisjonstrening, så jeg var ikke redd for ikke å klare det, og de to unge loppene som gikk sammen med meg var tålmodige, og istedenfor å gå til toppen i sitt raske tempo, så ventet de tålmodig på meg. Da vi stod nede ved bunnen, og jeg så oppover den løypa vi skulle gå, så hadde jeg nok mest lyst til å snu. Det var oppover så langt øye kunne se, og stigninger var vel det eneste det var mye i tillegg til steiner, masse steiner.

På forhånd hadde jeg hørt med ulike personer som alle har gått til Gaustatoppen. Alle hadde ulike svar når det kom til hvor krevende turen var. Turistforeningen hadde i sin informasjonsbrosjyre stemplet turen som krevende, så jeg gikk ut i fra at det var en tøff tur når jeg med friskt mot startet nede i bunnen, klar for å bestige toppen.

Det var en krevende tur. Det var stigning hele veien, og det var neste bare partier med steiner. Noen steder måtte jeg sannelig også ta frem klatrekunnskapene mine, og med tunge lymfebein, så er ikke klatring en av favorittene mine, men jeg klatret, og kom meg opp i de partiene også. Oppover til Gaustatoppen  gikk vi i samlet flokk. Her var tålmodige barn sammen med foreldre som vel helst var der for sin skyld, ikke barnas. Der var nok en del slitne, og  tverre barn man møtte underveis. Spreke pensjonister var der også endel av. Hovedgruppen lå nok mellom 25-50 år, og det var godt turvante mennesker, og så var det oss som bare ville gjennomføre for og kunne si at vi hadde vært der, vi som ville utfordre oss selv, vi som ville puste, og slite. Når rett skal være rett, så var det nok mange som ikke så på turen som like utfordrende som meg naturlig nok. Min vekt var nok en del høyere enn de fleste andres, og der var få overvektige personer å se både på turen opp, og turen ned. Jeg tror jeg møtte på to andre overvektige, så da kjente jeg litt på stolthetsfølelsen over at jeg prøvde  å gjennomføre.

Det var en slitsom tur. For meg var den krevende, og jeg hadde et par ganger lyst til å gi opp. Beina var så slitne. Jeg prøvde et par ganger å fortelle datteren min at vekta at jeg har i mine lymfebein nesten er hennes totale vekt, så det burde jo si mye om hvor tungt det er for meg å få beina med meg kontra en person som ikke har de samme utfordringene. Selv om det var tungt som bly å løfte disse tunge beina, så trasket jeg oppover, og oppover med Gaustatoppen som mål. Værgudene var på vår side selv om vi kjente vinden godt. Med Sirdaljakken fra Stormberg som en god turkamerat på min vei oppover, så gjorde det lite av det blåste.

Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg hadde ikke sjans til å nå selve toppen. Jeg hadde kanskje 300 meter igjen å gå, men samtidig, så hadde jeg vel det bratteste partiet igjen. Lymfebeina var dønn slitne, og jeg visste at jeg måtte gå ned igjen også, så valget ble tatt om at jeg nesten nådde toppen. Der og da var nesten ikke godt nok. Jeg var så sur på de fordømte, tunge beina, og der oppe i steinrøysa gråt jeg noen bitre tårer – det føltes som et nederlag og ikke nå helt på toppen.

Følelsen av nederlag ble likevel fort snudd til seier!
For tre år siden hadde jeg aldri drømt om at jeg noen gang skulle gå en så krevende tur. For tre år siden hadde jeg heller ikke klart å gå mer enn noen få meter av en slik tur.
Så istedenfor å føle på nederlag over at jeg ikke kom absolutt helt opp, så er jeg innmari stolt over at jeg faktisk gikk denne krevende turen til Gaustatoppen. Det som er en selvfølge for mange er ingen selvfølge for meg.
Turen til Gaustatoppen er et bevis på at trening, og livsstilsendringer har gitt resultater   For meg ble det en stor, personlig seier. Turen er et resultat av en tøff, og spennende reise jeg har hatt gjennom de siste tre årene. En tur jeg aldri hadde klart å gjennomføre når jeg både utrent, og så mye tyngre enn jeg er i dag. Turen beviste hvor langt jeg har kommet, og den beviser at det som ser umulig ut, faktisk er mulig. Jeg var stolt der jeg tørket tårene i steinrøysa, og fant frem smilet. Jeg klappet meg forsiktig på skuldren, og sa : ” Innmari bra jobbet, Heidi – du har all grunn til å være stolt.”