Mandager er fine dager. Jeg er absolutt ikke en av de som hater mandager. Jeg hopper like lett opp av sengen på mandags morgener som ellers i uken, og jeg bruker ofte dagen til å tenke masse. Jeg tenker på uken som har gått, og uken som kommer. Jeg tenker på hva som var bra, og hva som kan bli bedre. Hvor ” bommet ” jeg, og hvor vant jeg – nå alltid i motsatt rekkefølge 🙂 Når alarmen på tlf forteller at det er en ny dag, så er det så utrolig godt å ligge noen få minutter å kjenne på en helt annen følelse enn jeg gjorde før. Før hatet jeg mandager! Mandag var dagen da den dårlige samvittigheten var verst. Jeg angret dypt, og bittert på alt jeg hadde stappet inn i munnen som slettes ikke burde ha kommet inn der, og ofte slet jeg med en vond, og uggen mage fordi helgen hadde bestått av en herlig blanding av mat. Det var på mandager man følte seg tjukkest, og størst, og man visste at mandag var en ny endringsdag, og igjen skulle man brette opp ermene, og ta fatt på kampen mot disse fordømte kiloene. Man forberedte seg også på å gå på trynet … igjen…. Slike mandager har jeg ikke en eneste en av lengre. De er borte vekk, og jeg nyter følelsen av ro i sjelen, og er innmari stolt av meg selv.

Vi er mange som kjemper en tøff kamp mot kiloene, og vi er mange som har gått så mange ganger på trynet at man ofte gir opp. Drømmen, og håpet om en slank, og lekker kropp trøkkes ned i søla gang, på gang, og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal kjenne på det og mislykkes. Jeg er en av dem som vet hvordan det kjennes når man gang på gang mislykkes. Hva var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å lykkes? Følelsen av og være mislykket, tjukk, og stygg – det er en forferdelig vond følelse å gå og kjenne på . Det at man aldri over lengre tid klarer å kjenne på det å mestre, det gjør noe med oss. Det å skuffe seg selv gang på gang – det er vondt det! I tillegg er det så utrolig flaut at man aldri lykkes. Noen blir så lei at de ser slankeoperasjon som eneste utvei. Ikke fordi de nødvendigvis ønsker det, men det blir liksom den eneste redningen de ser. Andre gir opp, og lar kiloene fortsette å komme på, og dermed også alle utfordringene som følger med en stor kropp med for høy vekt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg hadde gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg tenkte på fremtiden, og ønsket en kropp som samarbeidet. Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var så lei av all nedsnakkingen jeg gjorde. Jeg ønsket å oppnå drømmen min – drømmen om å veie 60-70 kg, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til operasjon. Heldigvis for meg, så må man igjennom et forkurs før man blir operert, og for meg ble dette kurset ” redningen ” min.

Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg måtte bare overbevise meg selv, og andre at dette var det riktige selv om jeg visste at det ikke var riktig. Hjemme ønsket de ikke at jeg skulle gjennomførte dette, men de støttet meg i valget. Gjennom kurset på sykehuset, så ble øynene mine åpnet på en helt annen måte, jeg så ting annerledes, og etter en dag på operasjonsskole i Arendal, så var jeg fast bestemt på at dette ville jeg ikke. Jeg var redd for inngrepet, men mest av alt var jeg redd for tiden etterpå. Hvordan ville livet mitt bli? Ville det bli rosa, og fylt med lykke om jeg gjorde dette? Det var tusen spørsmål i hodet, og jeg visste innerst inne at det var ikke operasjon jeg ønsket. Selv om  jeg alltid har vært stor, så har jeg nok hatt færre utfordringer enn mange andre. Jeg har alltid hatt ett ganske aktivt liv, og jeg har aldri ” bare” sittet i sofaen uten å løfte en finger….noe skjedde på operasjonsskolen i Arendal den dagen – jeg skulle klare dette uten operasjon!

Det ble ingen operasjon, og for meg var dette ett riktig valg. Hver enkelt må kjenne på hva som føles riktig, og gjør det som er best for en selv. For meg var det å velge bort en slankeoperasjon det riktige valget. Jeg tror at for kun noen få, så er en slankeoperasjon det som skal til for å få ett bedre, og lettere liv. Dette gjelder de hvor man faktisk kan dø om man ikke gjør det. Det er ingen som kan hvile på lauvbærene etter man er operert. Det er en kamp for å holde vekten, og her blir mange veldig skuffet. Mange tror at en operasjon er løsningen, og at vekten vil holde seg der, alle burde vite at det ikke er sånn det fungerer. Kampen om å holde vekten vil være der hver eneste dag, akkurat som kampen kan kjemper for å gå ned i vekt uten operasjon. Man må trene, man må spise sunt, man må ta kosttilskuddene som legene sier – man må jobbe for å unngå at kiloene kommer på igjen. Kanskje merker man ikke noe til dette det første året, kanskje heller ikke det andre, men utfordringene de kommer om man ikke ser at livet må legges totalt om . Det er så mange som går på trynet, som ikke bryr seg om grepene i ettertid, og hva skjer da? Kiloene kommer på en etter en, og vekten er plutselig tilbake sammen med BMI’en som sier fedme.

Når jeg skriver om slankeoperasjoner, så er jeg redd for å såre de som virkelig jobber for å holde vekten. Det er ikke meningen. Jeg kjenner flere flotte kvinner som er opererte, og som gjør en helt fantastisk innsats for å holde seg nede i vekt. Disse har jeg stor respekt for, og jeg er så innmari glad for å se hvordan livene deres har endret seg. De er bevisst på at operasjonen var en starthjelp, og de er nå sjef i eget liv, og har virkelig endret livet sitt. Dessverre så er det en del andre som ikke helt skjønner at de må jobbe for å vedlikeholde en lav vekt. ” Jeg får glede meg over en lav vekt så lenge som mulig. Jeg spiser som før, og gidder ikke å trene…” – dette sa en bekjent av meg da jeg traff henne relativt kort tid etter slankeoperasjonen. Hva slags holdning er dette? Her har staten betalt  100000 kr for en operasjon, og så gidder man ikke å gjøre en innsats selv! Jeg blir forbanna jeg, og jeg blir frustrert når voksne mennesker ikke gidder å gripe den muligheten de har fått! En operasjon er ingen hvilepute, det er en starthjelp! Når såpass mange fortsatt tror at operasjon er en lettvint løsning, så tror jeg det er på tide at staten tar noen grep, og reduserer antall slankeoperasjoner slik de har gjort i Danmark. Nå er det andre grep som må tas. Det er en kamp å gå ned i vekt, og den kampen må kjempes hver eneste dag, også om man lykkes med en vektreduksjon. Man må legge om, man må bytte gir, og man må legge om hele livet sitt. Hvorfor tror noen slankeopererte at man kan fortsette å leve det livet man gjorde før?

Jeg drømte om følelsen av å veie 60 kg. 60 kg var målet der fremme. Er det mulig å drømme så stort, og så urealistisk? Når jeg innså at drømmen ikke var realistisk, så raste verden ett lite øyeblikk. Drømmen ble knust, og jeg følte på en ny nedtur. Samtidig fikk livet en ny retning. Jeg traff fantastiske Line, og sammen med henne innså jeg at det var nå reisen skulle starte. Reisen mot ett lettere liv, en bedre helse, og et tall på vekten jeg var fornøyd med. Jeg innså at lykken ikke er 60 kg, men lykken er en lykkelig meg. Jeg ønsket ett godt liv, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å mestre, jeg ønsket en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. Reisen er ikke slutt, den vil aldri ta slutt… men jeg har opplevd å miste mye vekt, jeg har opplevd å komme i god form, og jeg har opplevd og faktisk kunne være stolt, og fornøyd. Hvem skulle ha trodd det? Det som virker umulig – det er faktisk mulig! Endelig kjenner jeg også på å lykkes – reisen min har gitt gode resultater. Jeg vet jeg vil komme dit jeg vil fordi jeg har endret på målene mine, og endret måten jeg tenker på – kan jeg, så kan alle 🙂
 

Det som virker umulig er mulig, og jeg tror det viktigste er at man er realist, og at man setter seg mål som er mulige å oppnå. Målene våre er som regel så hårete at det er en av grunnene til at man går så mye på trynet. Dessuten skal man klare alt på en gang istedenfor å ta ting skritt for skritt . Man kan ikke klare alt på en gang. Babysteps, og delmål tror jeg er viktig for å nå dit man vil. Så tror jeg man må spørre seg selv hvilket vektmål man har? Hvorfor er målet 60, eller 70 kg? Hvorfor går lykkegrensen der? Hvorfor er det et tall på ei vekt som skal fortelle deg når du er lykkelig, og fornøyd? Lykken ligger ikke i badevekta, eller tallene den viser. Lykken er der når du kjenner på den, og det har ingenting med tall å gjøre. Når du er fornøyd, så drit i hva vekta viser! Når du føler deg vel, når du føler at kroppen samarbeider, når helsen er bra, når negative tanker er snudd til positive, når du smiler og har det godt med deg selv – da er du der du skal være – uansett hva badevekta forteller deg.