Hjertebarna mine

Jeg har to store hjertebarn, to hjertebarn som betyr masse for meg. To hjertebarn jeg brenner for, og som jeg bruker mye tid på. Det ene hjertebarnet er bloggen min. Bloggen om livet mitt på godt, og vondt som en størrelse for stor. Bloggen om oppturene, og nedturene, bloggen om min vei til en lettere kropp, en sunnere kropp, og en bedre utgave av meg selv. Bloggen om det å være god nok, om viktigheten av å føle hvor flott man er selv om man er en størrelse, eller flere for stor. Bloggen om å kaste alle dårlige unnskyldninger på båten, og selv ta ansvar for eget liv. En blogg som viser hvor mye flotte klær vi har å velge blant også i store størrelser, en blogg med gode tips til dere som leser. Bloggen som betyr så mye for så mange, og som får meg til å føle meg som verdens heldigste som får lov til å holde på med å skrive.

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

Det andre hjertebarnet mitt, det er treningsgruppen for overvektige. I dag er det oppstart med gruppetrening etter en liten påskeferie, og jeg er så utrolig klar for trening igjen. Selv om jeg har trent litt i påsken, så er disse to treningstimene i uken sammen med gruppa to veldig viktige treningstimer for meg. De er med på å lage rammen for hvordan min treningsuke skal bli. Disse timene er limet mitt.

Jeg hadde lenge gått med ett brennende ønske om å starte opp et treningsopplegg kun for overvektige. Jeg husker jeg kontaktet de fleste treningsstudioene i byen, men der var ingen interesse overhode. Treningssentrene hadde jo en masse andre tilbud, men å satse på en veldig stor gruppe som virkelig trengte å komme i gang med organisert trening, det var ikke interessant nok.  Jeg hadde lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg  at jeg sendte. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for tre år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så trener vi nå på treningssenteret Spring her i Kristiansand.

Man skal ikke så mange årene tilbake før min opplevelse av et treningsstudio var en helt annen enn hva den er i dag. Jeg skjønner alle som sliter med å komme seg over dørstokken. Jeg forstår alle som synes treningssentre er skumle. Jeg har vært akkurat der, og kjenner følelsen veldig godt. Frykten for å komme inn der med alle våre kiloer for mye, frykten for latter, og sårende kommentarer. Blikkene som sier at de skjønner hvorfor jeg er der, så stor som jeg er. Frykten for å dumme oss ut, og frykten for og ikke mestre mens alle andre rundt oss gjør det. Alle disse følelsene er vonde, de er skikkelig vonde, og opplever man slike ting, så vil man bare at gulvet skal åpne seg, og aldri trø sine bein på et treningsstudio igjen. Noen følelser er absolutt reelle. Jeg har opplevd sårende blikk, og sårende kommentarer da jeg gjentatte ganger prøvde meg på ulike treningsstudioer for en del år tilbake. Det var så utrolig vondt, og jeg gråt mange ganger i bilen på vei hjem. Andre følelser er ting vi tror som ikke er reelle. Vi kan innbille oss masse i hodet vårt, og vi kan tro at blikk fra andre er fordi vi er så tjukke. Når noen smiler, så er det fordi vedkommende ler av størrelsen vår, men det er nok sånn at mye kokes sammen i vårt eget hode. Vi lager noen ganger vår egne historier, historier som igjen blir grunnlag for de evige unnskyldningene for ikke å være aktiv.

Jeg tror mye har skjedd på de fleste treningsstudioer de siste årene. Jeg tror treningsstudioer er blitt et sted hvor alle er velkommen, og hvor alle blir tatt godt vare på. Jeg tror fortsatt det finnes treningsstudioer hvor det viktigste er å se best mulig ut, hvor det viktigste er å bli sett, og hvor det viktigste er å gå kledd i det siste av det siste innen treningsmote, men heldigvis så er det også treningsstudioer hvor man føler seg velkommen akkurat som man er. Egentlig er det bare å kaste alt av unnskyldninger på båten, bryte grenser - den berømte dørstokkmilen, den trenger ikke være så hard å komme over som man tror. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle være på et treningsstudio igjen både 2, og 3 ganger i uken, men jeg er der, og er jeg der, så kan du også komme dit. Ikke at treningsstudioer nødvendigvis er noe for alle, for det er det ikke, men i dag er tilbudet så variert at jeg vil tro at de aller fleste vil kunne finne noe som de kan like å være med på.

Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møtte jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg hadde en laaang liste av...jeg har brukt unnskyldninger i mange år, så dette har, eller hadde jeg svart belte i. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene. Hodet mitt var alltid fullt av unnskyldninger ..... alt jeg burde gjøre hjemme, alle jeg burde ha besøkt, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kunne det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted... dessuten når jeg tenkte etter, så hadde jeg gått en tur dagen før, og man skal vel ikke være aktiv to dager på rad...Jeg tror egentlig jeg bør skrive bok om alle unnskyldningene jeg hadde...man kan bli flau av mindre.

 

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

Å kaste unnskyldninger på båten, og det å bryte grenser, det betyr å seire. Det er viktig at man våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen. Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser, og igjen : det finnes ingen unnskyldninger som er gode nok for at du ikke skal kunne begynne å være aktiv. De små skrittene som til slutt gir de store gevinstene, de kan også du ta. Om du ikke trosser den berømte dørstokkmila i forhold til treningsstudio, så begynner du med de berømte 30 minuttene hver dag.

For meg så har det å ha mennesker i samme situasjon som meg selv betydd alt. Treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand har virkelig betydd alt for meg. Uten denne gruppen, og disse flotte menneskene, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Vi er så utrolig heldige her i Kristiansand som har en egen treningsgruppe for overvektige hvor alle treningstimene er tilrettelagt for våre kropper, og våre ekstra kiloer. Hvor vi sammen kan puste, pese, og svette uten at en eneste en bryr seg om andre enn seg selv, og hvor treningsklærne er det vi finner i skapet, og som vi føler oss vel i. Likevel så undrer det meg stort at ikke enda flere overvektige er med og trener. Det frustrerer meg veldig, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt sint! Vi klager over at det ikke finnes tilbud, og når tilbudet finnes rett foran nesen på oss, så kommer alle de tusen unnskyldningene for hvorfor man ikke kan være med å trene....skjerp dere!  Flere treningsstudioer bør ha som fokus å være for alle, og dermed tilrettelegge treninger også for overvektige. Tommelen opp for Spring her i Kristiansand - vi er heldige!

Uten treningsgruppen, så hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. 2 ganger i uken trener overvektige sammen på Spring. Vi trener tabata, og vi trener puls intervall. Det er tøffe økter, men du verden så mye det gir oss. De fleste som startet i gruppen for 3 år siden er på en helt annen plass i dag enn vi var da. Vi har fått en mye bedre kondisjon, vi er mer bevegelige, vi orker mer, vi har bedre helse, og vi har masse mer å gi! Mange har også merket vektnedgang, og det er helt klart målet for mange, men helsen er hovedfokuset vårt. Samholdet er helt utrolig, og vi støtter, og motiverer hverandre. Vi savner hverandre når noen mangler, og er fort ute med å fortelle at noen er savnet, og vi er der om vi merker at noen kanskje er i ferd med å backe ut - gruppen er gull verdt. Håpet, og ønsket er at gruppen skal bli mye større, og jeg undrer meg så mye på hvorfor ikke enda flere overvektige vil være med.

Det koster å ta tak i ting, men vi mennesker er full av unnskyldninger, og det er nettopp disse unnskyldningene vi må kvitte oss med. Unnskyldningene er bare med på å bygge opp under alle negative tanker, og følelser - det finnes få unnskyldninger for ikke å bli fysisk aktiv. I gruppen vår er alle overvektige velkommen. Her gjør man det man orker, og det er ingen som krever mer enn det. Er det noe man ikke klarer, så gjør man andre øvelser som passer bedre. Det tas hensyn til at vi bærer en del kilo for mye, så vi hopper for eksempel ikke, og belaster knærne minst mulig. Klart det er tungt. Klart man svetter, og er dønn sliten, men det er jo faktisk sånn det er å trene. Gevinsten av å ha det tungt, og litt vondt, den er stor :-) Det er få treninger man skal være med på før man merker at trening nytter! 

SONY DSC

Jo, det er kanskje skummelt å gå inn på et treningssenter, men det er kun de første gangene - man må overvinne frykten. Du som stadig sier " Jeg burde absolutt ha vært i gruppen deres - jeg trenger å bli aktiv " - gjør snakk om til handling! Jeg får masse henvendelser fra personer som ønsker å vite mer om treningsgruppen, og det synes jeg er utrolig hyggelig...det triste er at det stopper som oftest der. Man tar ikke steget videre. Trening skal merkes. Man skal svette, og man skal slite. Det man føler man ikke klarer, det klarer man etterhvert. Om ikke koordinasjonen er helt som den skal være, hva så? Det er veldig få unnskyldninger som er gode nok til å ikke gjøre noe med situasjonen du er i. Det handler om å bestemme seg, kaste unnskyldningene på båten, og ta tak. Alle som sliter med vekten - vi vil ha deg med på laget! 

Treningsgruppen for overvektige trener mandager fra kl.19-19.55 på Spring Rona, og vi trener onsdager fra kl.19-19.55 på Spring i Vågsbygd. Det betyr at det er trening i dag. Har du lyst til å bli med? Du kan trene en uke gratis. Kanskje er det på tide å kaste alle unnskyldninger på båten, og ta det taket du så lenge har hatt lyst til å ta? Ta gjerne kontakt med meg for mer info, eller kontakt Spring på tlf : 08421

Én kommentar

Marit

19.04.2017 kl.17:58

Du er utrolig flink som har fått til dette. Er ganske imponert jeg. :o) Jeg liker meg ikke på helsestudio, men for tiden går jeg på tvangstrening gjennom kommunen, for folk som står i fare for å falle ut av arbeidslivet. 12 ukers opplegg, trening to dager i uken. En dag på Aquarama og en dag i Baneheia. Ellers kan vi benytte helsestudioet gratis i disse ukene (før kl. 15 og ikke i helgene). Men tror du jeg har tenkt meg dit? Nope ... tar heller med meg hunden i skauen jeg. Men det er tydeligvis ikke å trene.

Skriv en ny kommentar

heidirosander

heidirosander

47, Kristiansand

Kristiansandspige på 46 år som hele livet har vært en størrelse for stor. Lykkelig gift med Trond på 23.året, og mamma til nydelige Celina. Gjennom bloggen vil jeg ta dere med inn i min hverdag, og håper jeg kan inspirere mange der ute til å se at selv om man er stor, så kan livet være innmari ålreit :-) En blogg om veien til ett lettere liv, en blogg om trening, om oppturer, og nedturer...om de små, og de store gledene. En blogg om viktigheten av å føle seg vel, om klær for oss som er store, om riktig behandling for overvektige, en blogg om viktige valg...en blogg om livet... som en størrelse for stor.

Kategorier

Arkiv

hits