Helgen er over, og jeg er fornøyd med uken som ligger bak meg. Det har vært ei god treningsuke med både gruppetimer, og tre treningsøkter her hjemme. I går morges i gråvær, og regn, så gikk jeg meg en god tur. Tidligere hadde nok unnskyldningen om dårlig vær kommet fort, og jeg hadde blitt hjemme. Kanskje hadde jeg istedenfor funnet frem noe godis, og spist på følelsene mine, da er det godt å kjenne på at man vinner over styggen på ryggen. Det var faktisk helt nydelig å gå ut i regnet i går. Det føltes godt å få regndråper i ansiktet. Jeg smilte der jeg gikk. Ikke verst. Noe av det beste i går, det var å kjenne på hvor mye bedre kroppen fungerer. Tømmerstokkene løp jo nesten avgårde, og det å kjenne på bein som fungerer så bra, det er virkelig lykke. Det å tenke på hvordan beina en gang var, at nesten hvert skritt var tungt med bein fulle av både lymfeødem, og lipødem. Da er det nydelig å kjenne på de fremgangen som har skjedd. Treningen gir resultater. Jeg kjenner på hele kroppen at treningen har gitt resultater. Kroppen samarbeider på en mye bedre måte, og den fungerer så mye bedre. Dessuten er det å gå tur blitt noe positivt i forhold til hva det var før….da følte jeg meg konstant sur med en gang det kom en bakke, eller en utfordring. Er det mulig for meg å endre, så er det mulig for deg. Noe av det flere av de jeg trener sammen med uttaler, det er at de gleder seg til trening. Det er en følelse som er ny for oss alle. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne glede meg til å trene. Trening har alltid vært et ork, noe man bare gjorde fordi man følte at man måtte. Når noen uttrykte treningsglede, så var jeg sikker på at det var løgn fra ende til annen. Å føle på treningsglede er faktisk mulig, også for meg som til tider føler meg som en vandrende flodhest.
Foto : Børre Eskedahl/VG
Bloggen min ” En størrelse for stor ” er om livet på godt, og vondt som nettopp en størrelse for stor. Visst jeg kan inspirere, og motivere andre gjennom det jeg skriver, og det jeg gjør, så har jeg oppnådd masse. Det er tungt å være overvektig, og samfunnet rundt en kan til tider også gjøre det ekstra tøft å være overvektig, men livet trenger sannelig ikke kjipt selv om man er en størrelse for stor 🙂 Uansett hva som ligger til grunn for at man bærer de ekstra kiloene man gjør, så har man hele tiden et valg. Man kan fortsette i den onde sirkelen, og se vekta øke mer, og mer, kjenne formen bli dårligere, og dårligere, eller man kan gjøre noe med situasjonen. For mange så tar det lang tid før man faktisk innser at ingen kan gjøre endringene for deg, de faller ikke ned i hodet, det er ingen lette løsninger, og superpillen er det ingen vits i å vente på. Jeg har hatt et hav av unnskyldninger, og man kan nesten bli litt flau visst man tenker over alle unnskyldningene man har hatt opp i gjennom…men samtidig, så er det ingen vits i å se seg tilbake, og tenke på alt man har gjort feil, og tenkt feil. Fortiden kan man ikke gjøre noe med, men man kan se fremover…og mye av det som ligger der fremme kan man gjøre noe med. Man må slutte å dvele ved alt det gamle… det høres så enkelt ut, ikke sant? Jeg høres vel nesten perfekt ut her jeg sitter og skriver 🙂 Ingen endring er lett, men det er fullt mulig. Man vil gå i grøfta mange ganger, men man kommer seg mye lettere opp igjen med rett fokus, og hodet mer på plass.
En størrelse for stor, joda, det har jeg vært hele livet. Sånn sett har jeg vært mer enn en størrelse for stor, men synes bloggtittelen sier mye om følelsen man har hatt igjennom årene. Tidligere stilte jeg aldri spørsmål om hvorfor , men i dag er jeg glad for at jeg har fått god hjelp til å sortere tanker, og kanskje finne noen svar på hvorfor man har tatt de valgene man har gjort, og hvorfor man tenker som man gjør. Overvekten sitter i hodet mitt, og jeg kan ikke skylde på noen andre for at jeg er overvektig. For dere som ikke har lest gårsdagens blogginnlegg, så vil jeg på det sterkeste anbefale dere å lese det. Der skriver kognetiv teraput, og psykoteraput, Lillian Fjeld om jobbingen som må til i topplokket. For å gjøre noe med egen situasjon, så må man faktisk gjøre en innsats. Jeg pratet, og tenkte i mange år, men det kom ikke så mye fornuftig ut av det. Kroppen ble vel egentlig bare større, og jeg mer deprimert, og var oftere, og oftere i kjelleren. Å tenke uten å handle gjør ingenting med en vekt som øker, og en kropp som forfaller. Jeg tenkte mye jeg, og mine tanker resulterte i en stadig høyere vekt, og en kropp som lå på grensen til både det ene, og det andre. Jeg tenkte vel som de fleste andre at helseutfordringer, og sykdommer ikke ville ramme meg, men du verden så farlig det er å tenke slik! Utfordringene kom de, og den største utfordringen var utvilsomt å ha en kropp som ikke orket, og ville det samme som jeg. HVORFOR er det så innmari vanskelig for oss overvektige å ta riktige valg, riktige valg for oss selv ? HVORFOR GIDDER VI IKKE???? Hvorfor tar det så innmari lang tid for oss før vi kanskje klarer å gjøre tanker om til handling? Hvorfor lar vi flotte muligheter bare skli forbi? Helsepersonell som jobber med overvektige sier jo at gruppen overvektige er den vanskeligste gruppen å motivere. Hvorfor er det sånn? Er det sant at vi ikke gidder? Jeg kjenner at jeg nesten blir litt provosert, og sint når man her i Kristiansand har et tilbud rett foran seg, men likevel så er man full av unnskyldninger for ikke å ta del i tilbudet. Alle som selvfølgelig skulle bli med dersom tilbudet ble en realitet, de stikker fingrene i ørene når jeg forteller at tilbudet er der. Jeg tror ikke på alle unnskyldningene man kommer med. Joda, jeg ser at ting kan være vanskelig å organisere for at man skal komme seg på trening, men i bunn, og grunn, så handler det kun om prioritering. Jeg ser at det er skummelt for mange å gå inn på et treningsstudio, men er det ikke verdt å utfordre seg selv når du vet hva gevinsten kan bli? Jeg tror jeg har brukt alle unnskyldninger i boken for å slippe å trene, og være aktiv. Jeg har hatt vondt i alle kroppsdeler, jeg har vært svimmel, og uvel, jeg hadde ikke barnevakt, jeg rakk det ikke, jeg har hatt møter, og avtaler, jeg har hatt problemer med å komme meg til trening, jeg har hatt lite energi, jeg var trøtt , jeg måtte kjøre for langt for å komme meg på trening – jeg kunne ha skrevet bok. SLUTT!! Slutt å unnskyld deg! Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har vært i kontakt med fordi de ønsker å være med på gruppen. Hvor mange har blitt med? Jeg kan telle de på ei hånd.
Treningsgruppen for overvektige er en fantastisk mulighet for deg til å bli aktiv, og til å starte med det du har ønsket så lenge. Det er ingen som ler, eller slenger stygge kommentarer. Du må ikke ha fancy treningsklær, og helt nye sko. Terskelen inn til treningstimene er så lav, og du vil føle seg så velkommen. Du vil bli en del av ett helt fantastisk felleskap hvor smilet, og latteren sitter løst, men du vil og møte ei gruppe mennesker som endelig opplever gleden ved å trene, gleden ved å mestre, og gleden ved å se at det er mulig å få en bedre helse, og ett lettere liv. En uke kan du trene gratis sammen med oss for å se hva tilbudet går ut på. Jeg har pr. i dag verken vonde knær, vond rygg, eller vonde skuldre. Dette er ting mange sliter med, og spesielt mange overvektige. Da er det fint med tilpasset trening hvor man gjør det man klarer, og hvor man ikke føler at andre glor deg ned fordi man ikke yter som alle andre. Det er en selv som kjenner hvor mye man kan presse seg, og hvilke øvelser man får til. Man har kun en konkurrent, og den konkurrenten er deg selv. Trening er ikke konkurranse om å løfte tyngst, hoppe høyest, eller klare flest push ups. Hva sidemannen klarer er totalt likegyldig – det som betyr noe er hva DU klarer! Trening betyr å øve, det betyr å utvikle, og forbedre. Trener man, så vil man hele tiden forbedre seg, man klarer mer, man orker mer, og man utvikler en bedre kropp, og kroppen blir plutselig mer en venn enn en fiende. Håpet er også at flere der ute vil se at egne treningsgrupper for overvektige er veien å gå for at overvektige skal bli mer aktive, og dermed begynne å fokusere på egen helse. Det skulle vært treningsgrupper for overvektige over hele landet, ikke bare her i Kristiansand. Bor du i nærheten, så vil jeg, og hele treningsgruppen gjerne ha deg som treningskamerat. Dette er muligheten du har ønsket deg, og tar du den ikke, så er nok ikke ønsket sterkt nok….
