I går kom jeg over en artikkel på nettet. Artikkelen var ikke ny, men den gjorde meg både tankefull, og frustrert. Mange følelser på en gang slik jeg alltid har når jeg leser om slankeoperasjoner. Nå er det så mange nordmenn som er slankeopererte, så man bør nå sitte på mye kunnskap om tiden etter inngrepet. Likevel lyser det stadig mot oss at overvektige ikke får den nødvendige psykiske hjelpen som man trenger før man faktisk legger seg under kniven , og lar seg operere. Lukker staten ørene når slankeopererte forteller om store psykiske problemer i ettertid? Når overvektsproblemet sitter i hodet, hvordan kan staten da tro at de mentale utfordringene er borte straks man har kuttet litt i tarm, og magesekk ? Visst det er en arm du har vondt i, og legen operere i beinet, så vil du liksom fortsatt ha vondt i armen etterpå? Så enkelt er det med en slankeoperasjon også. Problemet i hodet vil sitte der uansett hvor mye tarmer, og magesekk du tar bort.
I de fleste helseregioner er ikke psykologer involvert når slankeoperasjoner skal vurderes. Da jeg vurderte slankeoperasjon, så var det et team inne i bildet hvor der også var psykolog, men hvordan disse jobbet, det lurer jeg fortsatt på. Det var ingen som hadde samtale med meg, ingen vurderte meg. På kursets siste dag hvor man skulle ha samtale med legen som skulle avgjøre om man fikk operasjon eller ikke, så var legen opptatt av hvorfor jeg ikke hadde gått ned noe særlig i løpet av kurset. Jeg hadde vel ikke noe fornuftig svar, for jeg ville jo ikke si at jeg ikke så nødvendigheten fordi jeg skulle opereres, men det var det som var sannheten for meg, og en rekke andre. Før jeg rakk å svare, så kunne legen konkludere med at han egentlig ikke brydde seg, for det var ikke han som skulle opereres. Jeg fikk klarsignal til operasjon sammen med alle de andre på gruppen min, og stort sett alle andre også som vandret korridorene på overvektsklinikken. Vi fikk kanskje en liste med spørsmål som også gikk på det psykiske, men hvem sjekket fasiten? Ingen kunne si om jeg sa sannheten, eller lurte de trill rundt. Hva gjør man for å vurdere de overvektiges mentale helse før de legges under kniven, og hva gjøres for å hjelpe overvektige med den mentale biten når operasjonen er over? Her er nok svarte at det gjøres lite, eller ingenting. Over 3000 nordmenn ble slankeoperert i fjor. De fleste overvektige går med masse negative tanker, og visst man ikke tar tak i negative tankene og problemene før man legger seg under kniven, blir de ikke automatisk borte. Det betyr at det å gå opp i vekt igjen også vil bli lettere når den mentale hjelpen ikke er der.
Det rettes altfor lite fokus på den psykiske helsen til overvektige, og hadde man bare startet med den mentale biten, så hadde så mange flere blitt hjulpet, og tallet på slankeoperasjoner hadde garantert gått drastisk ned. Hva er problemet til de som styrer helse Norge? Hvorfor kan man ikke sette inn kruttet der det trengs mest? De fleste er vel der i dag at man er enig i at overvekten sitter i hodet. Hvorfor tukler man da med friske organer istedenfor å gå til roten av problemet? Mellom 20 og 30 prosent av dem som opereres for overvekt legger på seg igjen etterpå, og får store bivirkninger. Jeg tror tallene er enda høyere. Jeg vil tro at tallet for de som sliter veldig psykisk etter en operasjon er langt høyere. Metodene som trengs på det mentale planet, den kunnskapen sitter ikke kirurger på. Derfor er det veldig rart at ikke psykologer er mer involvert som en uhyre viktig hjelp i kampen mot overvekt, og ikke minst for de som har tatt en slankeoperasjon. I artikkelen jeg nylig leste, det var en artikkel som ble skrevet i juni i fjor, og der kunne jeg med glede lese at de som jobber med overvekt i helse Nord ønsket å knytte til seg flere psykologer i teamet sitt. Det håpet de var på plass i år, eller til neste år. Ting tar tid sier jeg, men det er jo en positiv ting, i alle fall om tanker, og ønsker blir til handling.. Likevel skulle helsemyndighetene ha både tenkt, og handlet på dette feltet for lenge siden.
Jeg tror det er uhyre viktig at de som i dag har planer om slankeoperasjon, at de har såpass mye selvinnsikt, og vilje at de selv tar kontakt med psykolog i forkant. Å ha det mentale på plass før inngrepet, det tror jeg er helt avgjørende for ett vellykket resultat. Staten er der ikke for deg, og man må være bevisst på at hodet, det har akkurat de samme tankene etter inngrepet som før. Det mentale bildet endrer seg ikke i takt med kiloene som forsvinner, og gleden over å miste kiloer kan fort bli borte når man fortsatt må slite med alle de negative tankene. Når man også vet at barn ned i 14 års alderen bli slankeopererte, så er det ekstra viktig at det settes fokus på det mentale. Internasjonal forskning viser at fedmekirurgi for unge fører til vektreduksjon (i hvert fall i et to-tre års perspektiv), lavere dødelighet og bedre livskvalitet. Samtidig vet man lite om de psykiske og fysiske langtidseffektene. Blant annet viste en stor svensk studie forhøyet risiko for selvmordsforsøk. Det er en skremmende utvikling at man slankeopererer barn. Hadde man tatt tak i det som foregår i hodet til disse barna, så hadde de kanskje ikke måtte gå igjennom en operasjon. Jobben hos overvektige barn må også starte i hodet som den må blant alle oss overvektige. En slankeoperasjon kan fort bli en kortvarig løsning om man ikke tar tak i årsakene til at man er overvektig.
Kunne ikke vært mer enig, Blir nesten sjokket å lett det er å få en slankeoperasjon. Var selv på ME utredning på sykehuset med 30 kilo for mye på kroppen og han nevnte operasjon ???? Må si jeg ble helt satt ut. De burde først finne grunnen på hvorfor en er overvektig så prøve alt før en går til steget med en operasjon som har mange bivirkninger. Så dette er så bra at du setter lyset på dette, sitter med ett inntrykk at alt kan fikses med en operasjon. TRIST
Psyken er en ting, men hva med eventuelle bivirkningene etter operasjonen?
I Danmark har de hatt en studie der de som hadde operert seg ikke fikk den livskvaliteten det ønsket seg før etter flere år. (4-11 år)
Jeg er enig med deg at den psykiske helsen må fikses først og parallelt med livsstilsendring. Da slipper en å operere i friske organet.
Det har tatt tid at magesekken har blitt større og da må det ta tid at den blir mindre.
Ha en trivelig dag videre
😀
Fantastisk innlegg. Så sant. Ønsker deg en flott dag.
Jeg skjønner din frustrasjon Heidi -jeg har også vært frustrert i mange år nå. Jeg fikk et kort møte med helseministeren for et par uker siden, og la frem tall for han hvor ille det står til. Jeg tok denne fanen for 4 år siden, og først nå begynner noe å røre på seg – men det er dessverre langt igjen til at det kan komme gode tilbud til overvektige store og små, som også har med seg det psykologiske perspektivet.
I tillegg er det manglende fokus på spiseforstyrrelsen overspising, som mange overvektige har, uten å få tilbud om hjelp. Vi tenker fort anoreksi og bulimi når vi tenker spiseforstyrrelse, men overspising er faktisk den største…og veldig lite kjent, og det finnes få med god fagkunnskap.
Så Heidi, veldig mange bra refleksjoner i det du skriver, men som mye annet er dette med overvekt sammensatt. Jeg har jobbet med mange hundre overvektige de siste 3 årene, og det er ingen tvil om at det er utrolig mange fellesnevnere som går tilbake på det psykologiske perspektivet, og mangel på sådan både i kirurgisk og konservative opplegg som tilbys.
Jeg står fortsatt med fanen og kjemper for å få det psykologiske inn i fedmedebatten! Gir meg ikke gitt! Noen lyspunkter er det der fremme gudskjelov, med testpiloter i kommuner, jobbing fra organisasjoner, utvikling av oppfølgingssystemer, forskning av ettervirkninger av både kirurgisk og konservative tilbud mm. og at flere og flere oppdager at vi må starte der det hele begynner – i hodet 🙂
Skriv videre Heidi – din stemme er viktig!
Jeg kjenner mange som er slankeopererte, men kun EN som det har gått helt “etter boka” for. De andre har i tillegg til å slite psykisk hatt store fysiske bivirkninger, fx: Gallestein, fjerning av galleblære, tarmslyng, jernlagere som er så lave at du må på sykehus hver måned å få jern intravenøst, ødelagt fordøyelse, kronisk diare, elendig opptak av vitaminer fra tarmen, og ikke minst; ny vektoppgang ! Konklusjonen min er at for de aller fleste er dette en dårlig løsning. Jeg tror overvektsprogrammer som NIMI er inne på noe, men mangler en del på den psykiske biten.
Når det gjeller spiseforstyrrelser er SPISFO http://www.spisfo.no/ veldig flinke og erfarene. Jeg har selv hatt god nytte av å gå i selvhjelpsgruppe der for en del år siden. Tynn ble jeg ikke, men jeg lærte å forstå meg selv og hvorfor jeg handlet som jeg gjorde, og det er gull verdt !
Jeg er på vei nedover i vekt nå….sakte men sikkert. – 24 kg så langt, og jeg vil ned like mange til. Jeg har ikke som mål å bli tynn, bare litt mindre tjukk….for kroppen min har det ikke godt med alle kiloene…særlig ikke lymfødembena mine. Tålmodighet, bevegelse, trening, prøving og feiling, tillate seg selv noe du liker av og til, og gå på igjen. Det finnes ingen snarvei til vektnedgang, men reisen behøver heldigvis ikke å innebære at man ødelegger en frisk kropp for evig og alltid….heldigvis ! 🙂
Liz Heidi: Jeg er nok veldig enig med deg der. Jeg tror det er litt for lett for legene å godkjenne slankeoperasjoner. Jeg vet om slankeopererte selv som ikke helt skjønner at det fikk den godkjent fordi de for eksempel sliter mye psykisk. En operasjon bør være siste utvei for de aller, aller fleste. Man bør prøve alt, og inntil man har jobbet med det psykiske, så har man ikke prøvd alt. Ha ei nydelig helg, Liz Heidi!!
Barbie: Bivirkningene ved en slankeoperasjon er store, og de fleste får noen av dem i større, eller mindre grad. I tillegg så er det veldig mange som erstatter maten med rusmidler, og det er også en skremmende utvikling. Når de ikke kan bruke mat som trøst, så tyr de til rus.
Det psykiske først, og så kan man parallelt også jobbe med livsstilsendringer. Vi har brukt lang tid på å ødelegge kroppen, og da tar det tid å reparerer den også.
ha ei nydelig helg!
stavangerinmyheart: Tusen takk for fine ord! Ønsker deg en nydelig lørdag!!