Angrer jeg noen gang på valget jeg tok for 3 år siden ? Det er mange som lurer, og det er et spørsmål som stadig dukker opp. Angrer jeg på at jeg for 3 år siden snudde totalt om å sa nei til det jeg egentlig trodde jeg var så klar for? Valget som hadde fått meg dit jeg alltid hadde drømt om, et valg som hadde gitt meg det slanke livet som jeg i mitt hodet for tre år siden trodde var det samme som lykke. Nei, jeg angrer ikke, og skal jeg være bånn ærlig, så har jeg ikke angret ett eneste sekund på at jeg tok telefonen til sykehuset i Arendal, og sa nei til slankeoperasjon, og ba de stryke meg fra listen. Vi er alle forskjellige, men for meg ble dette valget det riktige valget, og det er den følelsen som er viktig å kjenne på : hva er riktig for meg? Jeg tror mange går rundt og lurer på om jeg angrer, men for meg var det at jeg sa nei faktisk en begynnelse på en endringsreise slik jeg ønsket det.

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg da jeg sa nei til operasjon. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av de fleste andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes så riktig. Igjen skal jeg være ærlig å si at jeg klart kjenner at jeg gjerne skulle ha mistet så mange kilo som de fleste opplever etter en slankeoperasjon. Selv om jeg har mistet mellom 40-50 kg de siste årene, så ser jeg jo at det er en lang vei igjen, og de skulle jeg gjerne fått bort litt kjappere, men når disse tankene slår til, så ser jeg også veldig klart at livet som slankeoperert ikke er en dans på roser. Man går ikke fra sort til rosa. De som er opererte sliter med utfordringer også etter operasjonen, de må jobbe for å holde vekten, de må ha fokus på mat, og aktivitet. Klarer man ikke å holde fokus, så vil man oppleve det som dessverre så mange opererte opplever, nemlig at vekten går opp igjen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Bloggen min ” En størrelse for stor ” handler om livet på godt og vondt for meg som hele livet har vært ikke bare en, men flere størrelser for stor. Jeg tror alle gjennom bloggen min har fått et innblikk i mine utfordringer som overvektig. Når man bærer så mange kilo for mye, og vet hvilken kamp det er å få ett lettere liv, så er det klart at man skulle ønske at der fantes et mirakel som kunne gi meg en lettere kropp på 1,2,3. Legene som er kommet så langt innen så mye, hvorfor har man ennå ikke funnet svaret på gåten overvekt? Hvorfor er ikke superpillen oppfunnet? Det er liksom ingen quick fix når det kommer til overvekt, ingen pille man kan ta….man må slite, man må svette, og man må gråte mange, mange tårer. I dag har vi overvektige to valg : Gjøre jobben selv, eller foreta en slankeoperasjon. Går vi 3 år tilbake i tid, så var jeg så møkklei alt som hette trening, og livsstilsendring. Jeg gikk ned, og jeg gikk opp, ned, og opp, og sånn fortsatte det. Jeg var så lei, så frustrert, og forbanna. Jeg var lei av å være stor, lei av å tenke på hvor stor jeg var, og jeg var lei av at jeg lot vekta begrense meg. Jeg glemte å tenke at jeg i den perioden hadde klart ett stort vekttap, for jeg så bare denne karusellen som gikk opp, og ned….Jeg var så frustrert, og skuffet over alt jeg ikke fikk til at jeg bestemte meg for å ta en slankeoperasjon. Jeg følte jeg var godt gjennomtenkt. Jeg hadde lest masse, og jeg kjente flere som hadde tatt denne type operasjon. Jeg trodde i den perioden at jeg ikke ville klare kampen mot vekta alene, så fastlegen henviste meg til overvektsklinikken på sykehuset.

Livsstilsendringskurset på Sørlandet Sykehus er ett utrolig godt opplegg hvor man lærer masse, og spesielt så lærer man masse om seg selv, og sine valg. Jeg kjente at jeg gjennom kurset stadig ble mer usikker på om en slankeoperasjon var veien å gå for meg. Jeg tror det var av mange årsaker til usikkerheten, men jeg ble mer, og mer redd. Kanskje var jeg ikke så redd for selve inngrepet, men jeg var redd for hvordan tiden etterpå ville bli, og om jeg ville få disse berømte bivirkningene. Hvordan ville den mentale delen av meg takle livet etterpå? Ville jeg klare å endre livet mitt etter operasjonen når jeg ikke hadde klart det til nå? Jeg gjennomførte kurset, og fikk med meg masse nyttig kunnskap, og jeg gjennomførte operasjonsskolen i Arendal… men det var på operasjonsskolen jeg snudde. Jeg satt likblek, og hørte en av kirurgene fortelle om inngrepet, om mulige bivirkninger, og om livet etterpå… var det dette jeg ønsket? Var livet mitt så ille at jeg ville ta sjansen? Jeg visste jo at jeg ville rase ned i vekt, jeg visste at jeg ville få en slankere kropp som ville samarbeide mye bedre, men var operasjonen ensbetydende med mer lykke? Var en slankere kropp det som måtte til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig? Hva om prisen jeg måtte betale ble for høy? Tror aldri jeg har hatt så mange spørsmål i hodet mitt. Det var jo ikke sikkert jeg ville få noe særlig med bivirkninger, og mange er jo der at de gjerne tar med alle bivirkninger som kommer så lenge kroppen er slank…. men der var ikke jeg… 

En slankeoperasjon er ett stort inngrep i kroppen, men hodet opereres ikke, og det er i hodet overvekten sitter. En slankeoperasjon er ingen lettvint løsning som mange tror. Tiden etterpå krever beinhard jobbing, og man er nødt til å endre livet totalt visst vekten skal holdes. Jeg vet om mange som sliter mer etter operasjonen enn før. Det er mange som nok ikke helt var klar over hvilken endring som må til for å holde vekten. Man kan ikke bare hvile på lauvbærene, og tro at man er slank for alltid. Man må hele tiden tenke på å spise sunt, og være fysisk aktiv. Mange har i ettertid sagt at man ikke hadde trodd det skulle være en sånn kamp, og tall viser at veldig mange øker vekten igjen, og mange får en høyere vekt enn hva de hadde før inngrepet. Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg kjenner flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. De har skjønt hva som kreves, og hva som må til – de ønsket virkelig ett lettere liv, og er villige til å stå på for å klare det. På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, og nei, jeg angrer ikke. Mange mener sikkert mye om mitt valg, og mange mener sikkert jeg burde foretatt en operasjon… men for meg ble det riktig å si nei. Beina som er min største utfordring når det kommer til vekt, de ville heller ikke blitt særlig redusert etter en operasjon, og da var også det et godt argument for ikke å legge meg under kniven. Jeg har valgt endring over tid, og er fornøyd med jobben jeg har gjort til nå. Med mindre fokus på vekt nå enn før, med et hode som jobber sammen med meg, med mye trening, og aktivitet i livet mitt, så  har jeg det mye bedre med meg selv – og til tross for at jeg fortsatt er en størrelse for stor, så er livet innmari ålreit 🙂 🙂