Denne uken har jeg ingen grunn til å være fornøyd med meg selv, i alle fall ikke når det kommer til trening. Selv om den dårlige samvittigheten ikke lengre river i meg, og kverner i hodet hele tiden, så jeg blir jeg så innmari sur, og sint på meg selv! Treningstimene med gruppen for overvektige er hellige for meg. Det skal MYE til for at jeg dropper de timene, men denne uken så kom sannelig noe i veien for onsdagstimen, så det var kun mandagstimen jeg fikk gjennomført sammen med gruppen. Jeg har operert åreknuter, og har mistet noen treninger i forbindelse med det, så var det treningsstopp ett par dager etter at stingene ble tatt, så det har liksom vært noen stopp underveis. Litt trening har det blitt, men langt unna planen min, og jeg kan nesten høre hyperventileringen puste meg i nakken. Er det ikke rart hvordan det meste går i bølgedaler? Fra å være akkurat der man ønsker, til å kjenne på at man faktisk har hatt en uke med masse unnskyldninger. For selv om det har vært en travel uke, så er det ingen unnskyldning for at jeg ikke har trent mer. Det kjennes som ett stort nederlag når man må innse at masse dårlige unnskyldninger vinner…jeg bare litt under middels fornøyd. Kanskje godt under middels fornøyd når jeg tenker etter… men det er kun meg selv jeg kan takke for at uken ble som den ble. Det er jeg som har vært lat, det er jeg som har tatt de valgene som ikke akkurat er med på å få meg den riktige veien, jeg kan ikke skylde på noen andre enn meg selv… så takk, Heidi!
I dag har jeg brukt mye tid på å kjefte på meg selv, og jeg har hatt mange diskusjoner med meg selv om hvorfor det ble som det ble. Hvorfor erstattet jeg ikke den timen jeg mistet med noe annet? Jeg har vært masse på farta, jeg har vært masse ute, jeg har trent litt, men det er likevel langt unna det som var målet for uken. Jeg har ingen fornuftige svar på hva som gikk galt, eller det er jo viljen som ikke har vært sterk nok. Jeg kan ikke finne en mer fornuftig forklaring. Når en uke blir som denne, så føler man jo at kiloene plutselig var på igjen, og jeg kjenner kroppen blir litt småstresset. Man står foran speilet i alle mulige positurer, og leter med lupe etter tegn på at man har lagt på seg. Sånn er iallefall jeg. Noen ganger ser jeg ingen endring, andre ganger ser man endringer i kilovis. Målebåndet sier alltid sannheten, og skal jeg være helt ærlig, så tror jeg det har kommet på en halv cm ett par plasser. Ikke mye, men likevel altfor mye, og helt feil vei. Likevel må jeg bare puste med magen, og innse at jeg tok en del feil valg, og ikke la disse valgene ødelegge alt. Nå er det bare å legge planer for neste uke, og sette nye mål. For det fine opp i alt dette er at jeg vet at jeg kan endre tankene mine. Jeg vet at om denne uken har vært som den har vært, så vil ikke neste uke bli som denne. Jeg kan komme på feil spor, men i motsetning til tidligere, så kommer jeg raskt tilbake på riktig spor igjen, og det er der utfordringen vår ofte ligger. Jeg er blitt mye flinkere til å se på alt jeg faktisk har oppnådd, og rose meg selv for det jeg klarer. Jeg blir sint, og sur på meg selv. Jeg kan bli skikkelig sinna, og det trenger jeg å bli på meg selv i blant, men viktigst er det å se alle kiloene jeg har mistet, all treningen jeg faktisk gjør, alle turene jeg trasker, alt jeg faktisk gjør som er positivt, og så går jeg løs på en ny uke med nye mål. Mental trening er gull verdt i en endringsprosess. Man går opp, og ned mentalt, og jeg vil aldri kunne spille på lag med meg selv 24/7, men dagene er så mye bedre når tankene er mer på plass, og de viktige tingene får fokus.
Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av overvektige nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig. Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt er der utfordringer, men det er så utrolig herlig å kjenne på hvor langt jeg har kommet, og hva jeg har oppnådd…. jobben jeg har gjort gir resultater. Så er det jo ekstra moro når min bedre halvdel stadig kommenterer hvor mye raskere jeg går når vi er ute på tur. Han trenger ikke å snegle seg lengre for å holde sammen fart som meg 🙂
Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Legen min har aldri kjeftet på meg, men han har flere ganger tatt opp emnet om vektreduksjon, men jeg stakk vel fingrene i ørene, og nektet å høre…Jeg mener forresten at leger må bli mye flinkere til å prate om vekt med sine pasienter. Det er ett ømt, og sårt tema, men samtalen må gjøres, og legen må prøve å gi den riktige hjelpen, ikke bare henvise til en slankeoperasjon. I dag smiler legen min fra øre til øre. Han er så fornøyd med jobben jeg har gjort, og han er så fornøyd med verdiene på alt av prøver. Det er dette som har blitt mitt viktigste fokus, nemlig helsen min. Jeg kaver ikke etter å bli slank, men jeg jobber for en mye bedre helse, og ett lettere liv. Kanskje er det helsen vi bør tenke på istedenfor og stadig gå rundt og tro at vi skal veie 60 kilo. Det viktigste er en frisk kropp, og da kan vi godt veie en del kilo for mye. En slank kropp kan være mye sykere enn en kropp med ekstra polstring 🙂
Det finnes ingen unnskyldninger for ikke å ha en mer aktiv hverdag. Vi har tid. Det handler bare om å prioritere riktig. Man har tid til å sette av 30 minutter hver dag som helsemyndighetene anbefaler. Vi kan gå 10000 skritt hver dag selv om vi ikke jobber i helsevesenet, og vi kan melde oss inn på treningssenter, og få tid til noen gode økter hver uke. Vi er viktige, helsen vår er viktig. Selv om jeg, og sikkert mange med meg gikk på trynet denne uken, så betyr ikke det at vi trenger og godta at vi skal fortsette å gå på trynet. Livet er en berg, og dalbane, og sånn vil det alltid være, men det er en selv som er sjef i eget liv, og som tar valgene som omhandler en selv. Man har alltid et valg, det gjelder bare å velge det som er best for en selv. Nå skal jeg på med treningsklær, og så skal jeg ut på en god morgentur. Det har blitt få morgenturer etter at vi mistet vår nydelige Dean i sommer. Jeg savner morgenturene, og nå er det kanskje på tide at jeg fortsetter å gå de slik jeg lovet meg selv etter at vi mistet Dean. Husk at dersom du bor i Kristiansand, og omegn, så bli gjerne med på treningsgruppen vår for overvektige som trener mandager, og onsdager kl.19.00. Flere nye har kommet til i det siste, og vi har plass til mange flere!! Dette er fantastisk trening, og man trener med andre i akkurat samme situasjon – det er slike grupper det skulle vært fullt av rundt om i hele landet! Ta kontakt med meg for mer info.
