Det er blitt lørdag, og to dager siden jeg var i Arendal for å fjerne de stygge, tjukke, og skjemmende åreknutene på det venstre beinet. Inngrepet skulle gjøre med laser, så minnene fra det samme inngrepet jeg hadde for 15 år siden, de kom egentlig ikke noe særlig tilbake. Jeg gruet meg lite fordi jeg visste at laser er en mye mer skånsom måte å fjerne åreknuter på. Kun lette smerter, opp å gå rett etter inngrepet, og hjem ganske kjapt etterpå. Så jeg dro til Arendal med friskt mot, og så egentlig bare frem til å få bort disse stygge åreknutene. Å møte kl.07.15, det er tidlig det, og når man attpåtil klarer å møte på feil sted, og sitter og irritere seg over ett lite effektivt sykehus som lar pasienter møte så tidlig uten at det er noen ansatte der for å ta meg i mot….Det hadde kanskje vært lurt å møte til dagkirurgi i 4.etasje istedenfor å sitte på poliklinikken….

Ting gikk egentlig på skinner. Fra og skulle bli tatt kl.11, så ble jeg tatt kl.09.30. Jeg kom raskt inn til Mr. Sunshine, for det ble jo som jeg ante : den arrogante legen som heller ville skrive meg inn for en slankeoperasjon enn å fjerne årene mine, det var akkurat han som skulle operere meg. Han jeg to år tidligere hadde skjelt ut mens jeg gråt, og skrek – det ble han, og meg denne gangen også gitt 🙂 Det utrolig positive var jo at Mr. Sunshine faktisk kunne bære navnet sitt med stolthet denne gangen – mannen var jo som ei sol! Han smilte, lo og fleipet, han tegnet, og han forklarte. Det første jeg sa da jeg så han var ” Jaja, så ble det oss to igjen da ” – Sunshine smilte godt, og kunne fortelle at dette skulle gå så bra, og at han skulle gjøre en god jobb. Jeg ble positivt overrasket. Kanskje ga det han en tankevekker den gangen for to år siden, og når jeg den gang i tillegg skrev brev til sykehuset , og klagde på behandlingen, kanskje det var det som skulle til for at han faktisk tenkte seg litt om når han snakket til pasienter ? Vi fikk i alle fall en veldig god tone, og det føltes godt. Jeg skvatt litt da han begynte å snakke om at ikke alt kunne tas med laser. HVA? Ikke alt med laser? Hva skulle da skje? Jo, resten skulle han ta med den berømte heklenåla. Noen årer var for store til at han kunne bruke laser, og jeg kjente panikken begynte å bre seg litt. Ikke heklenåla igjen! Jeg hadde jo så vondt i evigheter sist. Mr. Sunshine smilte, og sa at jeg måtte huske hvor lenge det var siden, og at mye hadde skjedd siden da. Heklenåla var nå kun ett lite snitt, og 1-2 sting, ikke ett 5 cm stort snitt som for alle de årene tilbake. Jeg svettet, men måtte bare stole på han. Jeg kunne ikke reise hjem selv om lysten var der.

Som sagt, alt gikk på skinner. Jeg var strålende fornøyd. Ingen venting, og alt gikk etter planen. Jeg ble trillet inn på operasjonssalen kl.09.30, og kirurgen var i gang kort tid etter. Jeg lå der ganske komfortabelt, og ganske likegyldig etter å ha fått en god dose avslappende. Jeg var våken hele tiden, hørte alt som skjedde, og det var rolig på operasjonssalen. De pratet rolig til hverandre, og jeg lå der i trygghet om at alt gikk som det skulle, men det gjorde det visst ikke….Jeg ante ikke at en av de store årene hadde ett så enormt trykk at det plutselig hadde sprutet en fontene av blod ut av den. Jeg hørte ingen stemmer som tydet på at noe ikke helt gikk som det skulle. Ingen stemmer som lå høyere, ingen som plutselig fikk mer å gjøre…alt virket helt normalt. Etter 45 minutter lukket han igjen, og jobben var gjort. Det var da anestesisykepleieren kunne fortelle meg at legen ønsket at jeg skulle overnatte pga en større blødning. Panikken tok meg virkelig da. Både pga blødningen, men også panikken for å overnatte på sykehuset. Jeg var veldig klar på at det skulle jeg ikke! Jeg tenker jo ikke alltid rasjonelt, men etter opplevelsen med Radiumhospitalet for de årene tilbake, så har jeg angst for å overnatte på sykehus. Dersom de hadde fått stoppet blødningen, så var sjansene tilstede for at jeg kunne komme hjem utpå ettermiddag/kveld. Det ble 3 timer i sengen med beinet høyt. Legen kom for å sjekke, og var svært fornøyd med at det ikke hadde blødd, men det store spørsmålet var om blødningene ville komme i det jeg begynte å gå, så det ble mange små turer rundt sengen, etter hvert litt lengre turer, og det kom ikke en dråpe blod – takk, og lov! Så når klokken ble 16.30, så kunne jeg dra fra dagkirurgien, legge meg i baksetet av bilen, og kjøre hjem til Kristiansand. Gjett om det var ei glad Heidi som la seg inn i bilen 🙂

Så her sitter jeg med venstre bein inntullet i bandasjer. Pga blødningen, så ble ting litt annerledes. I går måtte jeg stort sett sitte på pynt med beinet høyt, og ta noen små turer rundt i huset. I dag kan jeg begynne å ha en mer normal hverdag. I morgen er det lov å dusje, og da skal disse tykke bandasjene av, og erstattes med mye mindre bandasjer/ små sårlapper. Så er det lårstrømpe med god kompresjon en uke, og så skal stingene tas 2 uker etter inngrepet. Neste uke er det treningsforbud, men så er planen at jeg allerede kan starte opp treningen igjen etter en ukes pause 🙂 Jeg kjenner at jeg har hatt et inngrep, men det er bare lette smerter som kommer av og til. Jeg er spent på hvordan det blir seende ut. Mr. Sunshine mente det ville bli veldig bra, men han kunne også fortelle at pga den store blødningen, så hadde han ikke ville ta så mye som planen var. Han ønsket ikke å utsette meg for noen større fare, så han avsluttet istedenfor å fortsette – noe jeg er veldig glad for! Jeg er også 100% fast bestemt på at jeg IKKE skal ta åreknutene på høyre beinet. Dette vil jeg ikke gjøre igjen, og kanskje oppleve det samme. Jeg tror Mr. Sunshine var veldig enig i avgjørelsen. Skal jeg ta de en gang, så skal jeg ha gått ned ganske mange kilo til, og se at årene kanskje ikke har samme tykkelse som de har nå. Etter en lite hyggelig opplevelse som dette, så lever jeg egentlig veldig godt med de åreknutene som jeg har.

Jeg har både positive, og negative opplevelser med sykehus. Jeg har en gang møtt en engel av en lege. Det var Dr. Steinsvåg ved kvinneavdelingen på sykehuset her i Kristiansand. På torsdag møtte jeg en annen engel, nemlig sykepleier Sissel ved dagkirurgien i Arendal. For ett fantastisk menneske! Tenk om alle hadde vært som henne! Hun hadde tid, hun viste omsorg, hun kom stadig for å sjekke, og vi hadde en god samtale for inngrepet. Hun øste av varme, og omsorg, og det at hun hadde ansvar for meg på torsdag, det betydde alt. Jeg gikk liksom litt i kjelleren etter blødningen, og beskjeden om at jeg kanskje måtte være der natta over. Sissel fikk meg fort opp igjen, og snart kom smilet tilbake. Jeg sa det til henne da hun skulle hjem etter endt vakt hvor mye det hadde betydd for meg at nettopp hun var min sykepleier den dagen – jeg så hun ble veldig glad 🙂 I går formiddag ringte tlf, og jeg så det var fra Arendal. I andre enden var Sissel som bare måtte høre hvordan det hadde gått når jeg kom hjem 🙂 For ei dame! Norske sykehus har så mye å lære av denne flotte dama av en sykepleier 🙂

Jeg har nå trukket en heldig vinner av de flotte turklærne fra Stormberg, og den heldige vinneren ble : MONICA MIKALSEN ØIEN!!!! GRATULERER SÅ MASSE MED NYE TURKLÆR, MONICA!! Jeg regner med at de vil komme godt med, og at du kan gå høsten friskt i møte. Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen 🙂 I morgen kommer det en ny, og superflott giveaway på bloggen – gled dere!!