Lykken er heldigvis så mye, men de siste dagene har jeg kjent veldig på at lykken også kan være beina mine. Hvem hadde vel trodd det? Mine tømmerstokker som alltid dreier seg om frustrasjon, eller irritasjon. Tømmerstokkene mine som er harde, vonde, og fylt med en haug av væske, hvordan kan ordet lykke havne her? Er lykken å vandre rundt med digre tømmerstokker som gjør at jeg sliter med å få bukser på ordinære butikker? Er lykken å kjenne på følelsen av å være sprengt, og hard, og væskefylt med det samme jeg tar av meg kompresjon, og kaster strømpene vegg i mellom? Har det rett, og slett tørnet for meg?Vel, det har heldigvis ikke tørnet for meg. Det føles ikke sånn når jeg sitter her, og smiler, og føler at håpet kanskje har kommet bittelitt tilbake. Å kaste kompresjonen vegg i mellom etter en hel dag med disse tykke strømpene på, det er jo faktisk en deilig lykkefølelse, men lykken kan være noe mer..

Reisen jeg er i gang med gir resultater. Hva vekta sier, det vet jeg ikke. Vi er fortsatt verken bestevenner, venner, eller bekjente vekta, og jeg. Jeg har nesten kjøpt vekt mange ganger, men så setter jeg den på plass igjen fordi jeg vel ennå ikke har helt troen på dette vennskapet. Likevel har jeg en trofast venn i målebåndet, og målebåndet forteller meg status når jeg ønsker en oppdatering. Jeg mister hele tiden cm, så det må jeg jo være veldig fornøyd med. Et problem som har dukket opp i det siste er at når jeg mister på overkroppen, så føler jeg at magen synker mer nedover. Jeg har ei sånn fin ” pølse ” nederst på magen, og der føler jeg at mye samler seg for tiden…eller om det ikke samler seg der, så føler jeg at den stadig synker, og henger mer. Den fine pølsa er ikke blitt større, men den henger liksom mer. Fryktelig irriterende, og jeg skal juble, eller kanskje skrike av glede den dagen den irriterende hengepølsa forsvinner. Den vil neppe forsvinne av seg selv, for her snakker vi nok om mye hud, MEN jeg håper jeg kan få det fjernet etterhvert. Er det noe som jeg går, og kjenner på, og irriterer meg over, så er det nettopp denne hengepølsa.

Tilbake til lykken, for ei irriterende hengepølse er neppe lykken for verken meg, eller dere andre som kjenner til problemet. Lykken er utvilsomt når man ser at målebåndet viser at man stadig mister cm. Lykken er også når håpet som var slukket blir tent igjen, og det har altså skjedd 🙂 Dere som følger bloggen min vet at jeg etter en større kreftoperasjon i 2002 utviklet lymfeødem. Jeg visste at ødem var hevelse i kroppen, men mer enn det visste jeg ikke. Lymfeødem er kronisk, og dette vil følge meg livet gjennom. Jeg kan bli bedre, ødemene kan bli mindre, men det vil alltid være der. Lymfesystemet vårt jobber sammen med blodomløpet. Skader på systemet gjør at væske blir liggende igjen, og ulike kroppsdeler hovner opp. Det kan være medfødt, eller det kan oppstå etter skade, eller operasjon. Hos meg var operasjonen årsaken. Legen visste lite. Jeg leste, og leste. Jeg brukte en haug av timer på å lete etter informasjon på nettet, og takket være meg selv, så fant jeg en fysioteraput her i Kristiansand som var spesialutdannet innen lymfedrenasje.

Etter å ha tatt av meg ganske så mange kilo, så føler jeg at ingenting vil bort fra leggene. Jeg synes de er like stor som de alltid har vært, og det er klart deprimerende å se seg selv gå ned i vekt, men da for det meste på overkroppen. Fra livet, og ned, så ser alt helt likt ut. Like stort. Jeg er lei av leger som sier at kroppen selv bestemmer hvor den vil at fett skal fjernes, og at det aldri er der man selv ønsker det. For meg, og sikkert mange med meg, så får brystene gjennomgå, og det er jo kanskje den eneste plassen jeg ikke ønsker å miste noe. Men kroppen driter i hva jeg ønsker! Kroppen er nok provosert over at jeg ønsker å fjerne mest mulig fett, og da skal den jaggu ikke samarbeide! Så med mindre bryster, og mindre overkropp, så har jeg vel egentlig forsont meg med at ikke mye vil skje med beina, men det var før jeg fikk målt beina fordi jeg skulle ha nye nattstrømper!

Mellom 3-8 cm har forsvunnet fra legger, og føtter siden siste måling! WOW! JIPPI! YESS! Det nesten umulige er faktisk mulig!! Jeg er sååå utrolig glad!!!Det er mulig, men når jeg verken kunne se, eller føle det, så har jeg ikke brydd meg om å måle legger. Man prøver å unngå skuffelsene. Beina blir målt på ulike steder, og jeg har mistet ulike antall cm på de ulike stedene, men det er helt uvesentlig. NÅ skal jeg bare kjenne på lykken over at det jeg så på som umulig faktisk er mulig, og så skal jeg kjenne på den gode følelsen en sånn måling faktisk gir meg. Jobben jeg gjør, den gir resultater, også på tømmerstokker.

Æ har MYE vekt i beinene mine, og spesielt i leggene. Jeg vet at mye av overvekten min ligger der. En del med samme utfordringer som meg reiser nå utenlands for medisinsk fettsuging av armer, eller bein. Det er fantastisk å se at selv tømmerstokker kan bli tilnærmet normale igjen. Jeg husker ikke følelsen av hvordan det var når beina mine var som de fleste andres, og jeg skulle ha gjort mye for å oppleve nettopp det. Foreløpig er det for kostbart. Man regner med at utgiftene for to bein fort kan komme opp i 500000 kr. Norge anser medisinsk fettsuging som for eksprimentelt, så her gjøres det ikke, og man får det heller ikke dekket. Det stikker ganske dypt, og det er sårt når man ser etterbilder av mennesker som er blitt operert, og som har hatt tømmerstokker som mine…da ønsker man virkelig at man bodde i et av landene som dekker denne type inngrep. Kanskje en dag….

Mens jeg venter på at Norge skal våkne, så skal jeg ikke gi opp håpet om at jeg kanskje vil få kjenne på følelsen av ” normale ” bein en dag. Jeg skal kjenne på den gode følelsen av at jobben jeg gjør hver eneste dag, den har gitt veldig gode resultater også på det vanskeligste stedet på kroppen min, beina 🙂

Vanligvis når jeg har  giveaways på bloggen, så er det veldig god respons. Da legges det ned masse kommentarer, men på den siste nå, så har det vært litt laver deltakelse, så jeg håper det tar seg opp denne uken her. Søndag trekker vi nemlig en heldig vinner som får en valgfri Dia Dia bluse gitt av Nice Size i Drøbak. Blusen blir selvsagt sendt hjem til deg i postkassen om du ikke bor i nærheten av Drøbak. Dia Dia har veldig mye flott i alle størrelser, bla stormote som går fra 42-52/54 valgfri, flott bluse kan bli din om du legger igjen en kommentar på bloggen min. Du kan kommentere med hav du vil…et ja, et hjerte, at du gjerne vil ha ny bluse – hva som helst  🙂 Husk navn, og epostadresse!