De siste dagene har vært litt tunge, men det er i hodet jeg har hatt det tungt, det er i hodet jeg har slitt litt. Jeg har vært nødt til å ta frem de fleste verktøy som jeg har fått i den mentale jobben, og jeg har skrudd, og skrudd. Jeg har brukt masse tid på å tenke, og mye tid på å snakke meg selv til fornuft. Det følger så mye med når man er overvektig, og det er liksom ikke bare en ting. Hele tre ting skal man ha kontroll på : Hodet – Trening – Kosthold.
Alle vet at det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg blir ennå sykt provosert når overvektige ikke gidder, og når overvektige bare sitter på rompa, og tror at alle andre skal løse problemene for de. Jeg blir fortsatt veldig provosert når overvektige snakker, og snakker, men aldri gidder å gjøre noe med det. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, gjett om jeg kunne, og det gjorde jeg ofte, men det var nok helst når vi var ute på turer, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, da ble jeg også sur, og vanskelig. Da kom denne tordenskyen over hodet mitt, og det lureste da var nok å la meg være alene. Jeg kunne bjeffe godt om noen snakket til meg når jeg var dønn sliten. Ofte valgte jeg de letteste turen, de uten for mye bakker. I lett terreng, så skinte jeg om kapp med solen. Det var liksom ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem. Når de syntes det gikk litt treigt, og gikk i eget tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, men jeg sa aldri nei til å være med. Jeg visste det ville bli tungt, og jeg visste at jeg ville bjeffe, men jeg deltok, og var alltid glad for det når jeg bare fikk pustet ut 🙂 Jeg kan fortsatt slite både i bakker, og tunge partier, men nå er det på en helt annen måte. Det er en annen type slit liksom. Jeg går bakker uten å grue meg, jeg bjeffer ikke lengre, og jeg vet at hjertepumpa, og hele kroppen fryder seg når jeg bruker kroppen. Det er utrolig godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.
De siste dagene, så har jeg kjent på panikken for og ikke trene så godt som jeg bør gjennom sommeren, og jeg har kjent på frykten for å ødelegge alt jeg har jobbet for. Heldigvis, så er ikke hodet så spinnvilt som det var før, og fornuften kommer fortere frem enn den gjorde før. Jeg har også en stor, og flott heiagjeng blant dere som leser bloggen min, og dere skal vite at den støtten setter jeg uendelig stor pris på! En leser skrev i går at hun trodde jeg hadde full kontroll, men jeg måtte bare tro på det…det er veldig sant. Jeg har egentlig kontroll, men jeg klarer ikke helt å tro det, og slå meg til ro med det. Jeg orker ikke tilbake til årene hvor jeg snakket meg selv ned hele tiden, men jeg vet at dit kommer jeg ikke…jeg har egentlig kontroll….En annen leser skrev at jeg må fokusere på hvor flink jeg har vært, og der er jeg nok ikke flink nok. Jeg tror aldri jeg vil bli helt ” frisk “. Jeg tror alltid hodet vil utfordre meg, og yppe seg til kamp…men jeg er mye bedre rustet til å ta kampen, og til å vinne den enn jeg var før. Min bedre halvdel er veldig flink til å sette meg på plass om jeg skulle furte, og klage over den store jobben som gjenstår. Det er da han tar frem bildet som nok er 15 år gammelt. Bildet hvor jeg er i bassenget sammen med datteren vår. Jeg skal bare kikke på bildet ett par sekunder før jeg smiler, og klapper meg selv på skulderen – jeg har virkelig gjort en stor jobb!
Sommerkroppen 2016 har jo vært veldig i fokus den siste tiden. Sommerkroppen – jeg hater egentlig begrepet! Det er jo egentlig å strebe etter noe som ikke finnes. At det er en slags sommerkropp-mal vi alle vet hvordan ser ut, og har et ønske om å passe inn i. Jeg klarer å se noe nydelig og vakkert ved alle kvinnekropper, men jeg sliter så heftig med min egen. Samtidig, så er det så utrolig tøft å se flotte, frodige kvinner kaste klærne, og vise hvor flotte de er i badedrakt, og bikini. Jeg tror nok den mentale jobbingen min ikke resulterer i at jeg sprader stolt rundt i badedrakt i sommer, men det er så utrolig bra at man våger. Hvorfor skulle man ikke våge vil vel noen spørre, og egentlig burde det ikke være et spørsmål om å våge, eller ikke, men det er nå sånn samfunnet er i dag. Kan man klare å endre fokus, så er det fantastisk. Jeg tror nok det alltid vil være negativitet knyttet til store kropper, men jeg blir både glad, og stolt når jeg ser at så mange nå ønsker å vise at man som stor har like stor rett til å vise kropp, og sprade rundt i badedrakt som alle andre. Jeg blir utrolig glad når jeg ser så mange stolte, store kvinner vise seg frem! Opp i all iveren, og gleden, så må jeg også stille et spørsmål som jeg aldri helt får svar på: Hvorfor er det ingen som hyler, og skriker, og blir kvalme når store menn med gode mager går rundt i sin lille badebukse på stranden? Hvorfor er det helt ålreit, og akseptert å se en stor mann i badebukse mens man gremmes når store kvinner går i bikini, eller badedrakt? Hvor er forskjellen? Generelt så er det mye mer akseptert å være stor mann, men ikke en stor dame? Det er mye mer akseptert at ” normalvektige ” kvinner er sammen med store menn enn at ” normalvektige ” menn er sammen med store kvinner….skjønn det den som kan – jeg skjønner det ikke…egentlig skulle man ikke ha stilt spørsmålstegn verken med det ene, eller det andre, men når det først er sånn, så ser jeg ikke helt hvorfor store menn er mer akseptert enn kvinner….Kroppen vår er tross alt en gave, uansett hvilken form og fasong den kommer i
En sommer får nok jeg også min sommerkropp, men min sommerkropp er nok ikke den sommerkroppen samfunnet mener man skal ha for å definere det som nettopp det. Samtidig kan man jo bare tenke seg hvem det er som har laget begrepet sommerkropp….for et tullete, og idiotisk begrep! For meg er kanskje sommerkroppen å være trygg på å ha på meg badedrakt der flere mennesker er samlet. Kanskje er min sommerkropp å våge å gå i svømmehallen. For meg er nok sommerkroppen å våge slik så mange store, frodige kvinner nå gjør. Sommerkroppen er når alt kommer til alt et begrep som ikke burde ha eksistert. En kropp handler om så mye, mye mer…..Tommelen opp for alle dere som våger – jeg kommer nok etter om en sommer, eller fler 🙂
Du har fortsatt mulighet til å vinne en valgfri bluse fra Dia Dia på bloggen min. Hvem har vel ikke lyst på en ny bluse å sprade rundt med i sommer. Det tas forbehold om at størrelsen er i butikk. Det er Nice Size på Drøbak Amfi som har gitt en leser muligheten til å vinne en flott bluse! Kommenter på bloggen at du har lyst på en ny bluse, og du er med i trekningen 🙂 Du finner Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts
http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new&from=autosaved&ar_uid=10D646CA4895438CAE3C781C5D646E6E
